Page 1

Sosialistisk fremtid #1-2 / 2010 - LĂ˜SSALG KR. 30,-


SOSIALISTISK fremtid

Utgis av Bevegelsen for sosialisme, Marxistisk forum og Forlaget Marxist A/S Redaktør: Marcos Amano Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter.

2

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Sosialistisk fremtid, Boks 131, N-5804 Bergen sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Redaksjon: Marcos Amano, Jan Selmer Methi og Aslak Storaker. Layout: Jan Selmer Methi Forside/bakside: Marcos Amano Redaksjonen avsluttet: 17.12.2009 Opplag: 700 Trykk: Designtrykkeriet ISSN 1503-6537


GLIMT AV VERDEN

Økologisk mat er sunnare EU si fem år lange gransking QualityLowInputFood, den største studien av økologisk mat som er gjennomført til no, viser at den økologiske maten har fleire vitaminar og antioksidantar og lavere innhold av tungmetall og sprøytemiddelgift enn annan mat. Økologisk mat er med andre ord sunnare enn vanleg konvensjonelt dyrka mat. Ein tilsvarende rapport frå det franske Mattilsynet konkluderar med at “Produksjonen er både effektiv, sunn og berekraftig, og forholda bør no leggjast betre til rette slik at øko-mat kan få stadig større betyding verda rundt» NRK

Hugo Chavez føreslår ein femte internasjonale Presidenten i Venezuela, Hugo Chavez, føreslår at det vert oppretta ein femte Sosialistisk Internasjonale. Det vil ikkje vere nokon sentralisert «kommandosentral» med direktiv, sanksjonar osb., men eit relativt laust nettverk av (meir eller mindre) likesinna, dvs. organisasjonar som deler eitt syn; at vi treng sosialisme, at vi må bryte med kapitalismen. FMNL, den gamle geriljarørsla i El Salvador som no er eit politisk parti i regjeringsposisjon, støttar tanken. I tillegg til FMLN vert det meldt at tyske die Linke, Venstreblokka i Portugal og Cubas Kommunistiske Parti vurderer å slutte seg til den 5. internasjonale. Det er tale om ein skipingskongress alt våren 2010. SF

Polen forbyr kommunistiske symbol Ei ny lov i Polen jamstiller kommunistiske og nazistiske symboler. Produksjon, distribusjon, sal eller eige av symbol med fascistisk, kommunistisk eller andre utttrykk for totalitarisme vil bli straffa med bøter eller opptil to års fengsel. Lova har tidlegare berre omfatta fascistiske symbol, men omfattar no også kommunistiske

symbol. Lova forbyr mellom anna t-skjorter med raude stjerner, hammar og sigd og dei populære t-skjortene med portrett av Che Guevara. Frontlinjer/Christian Science Monitor

Kapitalismen er upopulær Ei ny meiningsmåling frå BBC viser at berre 11 % av 29 000 spurde frå 27 forskjellige land seier dei er fornøgde med frihandelskapitalismen. Berre i USA og Pakistan var det meir enn 20 % som meinte at kapitalismen fungerar bra i si noverande form. Nesten ein fjerdedel av dei spurde – 23 prosent – meinte kapitalismen har fatale manglar. Dette gjaldt m.a. 43 prosent av franskmennene, 38 prosent av mexikanarane og 35 prosent av brasilianarane. Majoriteten i 22 av landene gjekk inn for at styresmaktene må ta grep for å utjamne forskjellane mellom rike og fattige. 6 av 8 russarar og 5 av 8 ukrainarar meinar det var negativt at Sovjetunionen gjekk i oppløysing.

som sikrar at minst ein tredjedel av representane i nasjonal- og delstatsforsamlingar i framtida vil vere kvinner. Indisk lov sikrar allereie at kvinnene skal utgjere 50 prosent av representantane i kommunestyra i landet. I dag er berre 59 av 545 representantar i nasjonalforsamlinga kvinner. Bistandsaktuelt

BBC News

Ny russisk atomstrategi I ein ny russisk offisiell militærdoktrine blir det slått fast at Russland er budd til å bruke atomvåpen for å svare på eit konvensjonelt militæråtak. I den tidlegare russiske militærdoktrina skulle atomvåpen berre bli brukt som svar på eit atomåtak. «I situasjonar som er livsviktige for den nasjonale tryggleiken vil vi ikkje utelukke preventiv bruk av atomvåpen mot en aggressor,» uttalte Nikolai Patrushev, leiaren for Russlands tryggingsråd i eit intervju med avisa Izvestia. Pravda.ru

Kvinner får makt i India På den internasjonale kvinnedagen 8. mars vedtok det indiske parlamentet ei lov Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

3


Kontor for seksualopplysing på C Tekst og foto: Even Sandvik Underlid, i Havanna.

F

å cubanske institusjonar har fått så mykje merksemd i internasjonal presse dei siste åra som Det nasjonale sentret for seksualopplysing (Cenesex). Denne institusjonen, som leiast av Mariela Castro - dotter til president Raúl - arbeider blant anna for rettane til homoseksuelle, lesbiske og transseksuelle.

Nyss kom Mariela Castro og Cenesex i søkelyset i media verda over på grunn av avgjerda til cubanske styresmakter om å la kjønnsskifteoperasjonar gå inn i det allmenne velferdstilbodet. Vidarefører kamp I hovudkvarteret til organisasjonen i bydelen Vedado i Havanna, høyrer vi slag av hammar og boring over alt. Huset skal fornyast, det skal og haldningane til kubanarane til kjønn og seksuell legning. Ikkje mindre enn tre kvinner møter oss og fortel ivrig om arbeidet til organisasjonen. Ada Alfonso (54) er visedirektør ved senteret. Hennar overordna – Mariela, som ho kallast på folkemunne - er på reisefot. Alfonso byrjar med å fortelje om Det cubanske kvinneforbundet (FMC), som i åra etter revolusjonen fekk gjennomslag for mange av krava sine. - Før døyde mange kvinner på grunn av mangel på reproduktive rettar, i det dei fekk utført abort under forferdelege tilhøve. Det fanst ikkje informasjon eller prevensjonsmiddel. Ei gruppe for seksualopplysing oppretta av det same kvinneforbundet blei seinare, på 1980-talet, til det som i dag er CENESEX.

4

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Oppgjør med overgrep Cubanske kvinner fekk mange nye rettar under revolusjonens første år. Det same kan ein imidlertid ikkje seie om dei homoseksuelle og lesbiske. Under perioden kalla ”dei fem grå åra” (1971-1976) kunne homofile bli sende på tvangsarbeid ved dei såkalla «Militære einingar for støtte til produksjonen» (UMAP). Diskrimineringa under denne perioden blir nå tatt opp

med kritisk blikk blant anna i det viktige tidsskriftet Casa og i ei ny bokutgiving. Filmen «Jordbær og sjokolade», som kom ut i 1993, bidrog til å endre djupt rotfesta haldningar i folket. Den fortel historia om møtet mellom ein ung kommunist og ein homoseksuell mann. Da den kom ut, bidrog den til å endre kubanarane sine haldningar til homofili. Sia den gong har ein


på Cuba: Til kamp for mangfaldet

inkludere ekteskap eksplisitt... i denne første fasen. Mange cubanske heteroseksuelle par vel å ikkje gifte seg. De elskar kvarandre, vil bu saman ei stund, i somme høve i årevis. Dei homofile som deltok i konsultasjonsprosessen meinte imidlertid at det var viktig med juridisk godkjenning av sambuarskapen deira. Kva om ein av dei to sambuarane døyr, og ein av dei to i parforholdet hadde ansvar for eit barn? Eller ein kjem i tvil om korleis materielle eigedelar skal fordelast. Tar tid Vi viser til at det har gått lang tid frå ein først byrja å snakke om ei muleg lovendring, utan at noko konkret har skjedd. Zulendrip Kindelán Arias (29), juridisk ekspert ved CENESEX, viser til at den cubanske nasjonalforsamlinga har vore nøydt til å prioritere ei ny lov for sosial tryggleik. - Lova for sosial tryggleik opptar heile folket og har meir omfattande følgjer for samfunnet. Dette har gjort at endringane i familielovgivinga har blitt utsett noko. Vi har nå eit meir eller mindre ferdig forslag som kan leggjast fram for parlamentet. Lovforslaget inneber også andre endringar, for eksempel retten til besteforeldra til å ha ei oppdragarrolle for barnebarna sine. komme langt. Nye framlegg i familielovgivinga skal nå ta høgd for andre familietypar enn den tradisjonelle heteroseksuelle kjernefamilien. Familielovene var i si tid svært revolusjonære, og hadde som målsetting å skape like rettar for kvinner og menn. Men lovene tar utgangspunkt i heteroseksuelle familiar. Ein byrja så å tale om andre

familietypar, og ein gjennomførte ein konsultasjonsprosess kor homoseksuelle par deltok, seier Alfonso. Kva med ekteskap mellom to personar av same kjønn, som er oppe til debatt i enkelte europeiske land? I konsultasjonsprosessen kom ein blant anna fram til at det ikkje er nødvendig å

Det er foreslått å lovfeste plikt til foreldre til å seie i frå om ei kva som helst valdeleg handling i eller utafor familien. Samtidig godkjenner ein altså eksplisitt retten til personar av same kjønn til å inngå partnerskap. Ein vil få dei same arverettane som i eit heteroseksuelt ekteskap. Men ein nemner ikkje adopsjon.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

5


per i det cubanske samfunnet. Andsynes eit slikt forslag [som vårt] vil det kunne finnast motstand frå ulike sektorar i samfunnet, også grupper som ikkje høyrer til den katolske kyrkja. Ved fleire høve har personar stoppa meg og krevd ei forklaring på kva vi driv på med. (...) Mange har sine tvil, sin frykt. Det finst for eksempel folk som er skeptisk til å la homofile arbeide som lærarar for barn. Machokultur i politiet Det finst homofile kubanarar som klagar over dårleg behandling frå politiet. I følgje konstitusjonen og garantiar denne gir, skal det vere likskap for lova for alle cubanske statsborgarar. Men for seksualiteten er dette ein del av livet vårt som det er mange fordommar og tabu hefta ved. Diverre er dette årsak til, i noko grad, arbitrær framferd frå somme judisielle organ.

Zulendrip Kindelán Arias (29), juridisk veileder ved CENESEX. (venstre) Ada Alfonso (54), visedirektør for CENESEX. (midten) Rosa Mayra Rodríguez (52), spesialist i psykologi ved CENESEX. (høyre)

Machokulturen som vi deler med resten av Latin-Amerika kan også påverke framferda til politiet, seier Kindelán Arias.

Ho fortel at lova også skal legge vekt på rettane til aleineforeldre.

Ho seier at det finst mekanismar på Cuba som gjør det muleg for folk som blir utsett for overgrep å klage på desse, og viser til at CENESEX arrangerer konferansar og workshops for politifolk.

- Den speglar det Cuba er i dag, legg Kindelán Arias til. Blanda mottaking. Det er mitt inntrykk at Kommunistpartiets avis Granma har skrive mindre om CENESEX sitt arbeid, enn ungdomsforbundets avis Juventud Rebelde. Kva meiner den eldre generasjonen? Dette handlar nok meir om måten innhaldet i avisenes er organisert, meiner Alfon-

6

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

so. Ungdomsforbundets avis har ein fast spalte om seksualitet, «Sexo Sentido». Granma har på grunn av den økonomiske krisa vore nøydt til å redusere sitt sidetal. Dermed har dei avgrensa seg til korte tilvisingar til det vi driv på med. Eksplisitt kritikk mot forslaga til ny familielovgiving har derimot komme frå den katolske kyrkja, blant anna gjennom tidsskrift ho gir ut på Cuba. Men Alfonso verkar ikkje spesielt bekymra for motstanden: Den katolske kyrkja er ei av mange grup-

Den tredje representanten for senteret, Rosa Mayra Rodríguez, viser til at senteret lager spesialtilpassa informasjon ikkje berre til politiet, men også andre folkegrupper. Ein nyttar opplysingsspots på tv, radio, og så vidare. Ein talar ikkje lenger om ein dag i året mot homofobi, men ein årleg, meir


omfattande kampanje mot dette.

Rodríguez fortel at CENESEX ikkje har nådd så langt med haldningsarbeidet sitt som ein gjerne skulle ønske. Ho seier at det framleis er reaksjonar når to menn går hand i hand på gata. Samtidig viser ho til framsteg. Ho seier at mange familiar tidlegare pla utvise homoseksuelle frå heimen. Foreldre og besteforeldre tolererer i større grad at et familiemedlem har ein homofil legning. Kva med lesbiske kvinners kår på Cuba? Det høyrer ein lite om. Er det meir tabubelagt? Ja, der er situasjonen ein annan. Homofile menn har som gruppe blitt meir synleg i samfunnet dei siste åra. HIV-spreiing er vanlegare i denne gruppa, og derfor har ein hatt fleire haldningskampanjar og aktivitetar retta mot homofile menn enn mot lesbiske kvinner. Dette har ført til at førstnemnde gruppe er meir synleg, forklarer kvinnene. Kjønnsskifteoperasjonar CENESEX fekk nyleg eit viktig gjennombrot da det vart bestemt at kjønnsskifteoperasjonar skal gjennomførast gratis som ein del av det offentlege helsetilbodet på Cuba. Senteret har invitert ekspertar frå Europa for å drive opplæring i denne typen kirurgi. - Det seiast at ein alt på 1980-talet gjennomførte ein operasjon av denne typen?

- Ja, det hende ein gong i 1988. Det fanst ikkje noka verkeleg forståing for problemet, og operasjonen vart framstilt i pressa på ein sensasjonalistisk måte. Folk byrja å uttrykke bekymring, klage over det som hadde skjedd. Ho hevdar likevel at den vanskelege økonomiske stoda også bidrog til at tilbodet vart lagt til sides. På 1990-tallet hamna Cuba i si verste krise nokonsinne, etter Sovjetunionens fall. - Denne typen kirurgi krev ei rekkje ressursar, økonomisk sett. I eit land som Cuba, kor ein har eit helsevesen som vil sikre heile folket eit gratis medisinsk tilbod, er ein også nøydt til å gjøre prioriteringar. I denne sektoren handlar det om liv og død, og ein må forsøke å hjelpe flest muleg. På debattmøte Vi blir tipsa om eit debattmøte om homofobi på utestaden «Jordbær og sjokolade», kalla opp etter filmen med same namn. Kindelán Arias frå CENESEX sit i panelet saman med ein liberal, katolsk prest, samt teatermann og homoaktivist Norge Espinosa. Sistnemnde stiller i raud t-skjorte med gul hammar og sigd, og armband med regnbuens farger. Det er godt over hundre deltakarar i salen, deriblant to unge kvinner, som nyleg tok del i ein symbolsk vigselseremoni på ein offentleg stad i Havanna. Dei blir presentert for publikum.

Alle til stades blir bedt om å svare på eit anonymt spørreskjema, kor ein blant anna blir spurt om kva slags folkegruppe som blir mest utsett for diskriminering i det cubanske samfunnet. Resultata frå undersøkinga blir seinare presentert i plenum, før publikum kjem med innspel. Alle som vil delta i debatten, blir presentert med namn og får tre minutt kvar til å tale. To eldre møtedeltakarar tar både den mye omtalte politiske opposisjonen på Cuba og regjeringa i forsvar, utan å røre ved det som er tema for møtet. Begge får snakke ut, men blir sidan bedt om å halde seg til dagsorden. Ein forfattar langar ut mot det han kallar «machisme-leninisme», og seier at mangfald gjør verda meir spennande. I debatten blir tema som religion, ideologi, homofili i dyreriket og jussens tyding for endringar i samfunnet tatt opp. Spontaniteten, den avslappa stemninga, gir meir assosiasjonar til eit ope møte på ein radikal, norsk bokkafé, enn ein godt kunngjort offentleg debatt i det som av og til blir omtalt som eit «totalitært regime» i vår eiga presse.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

7


Historie

Knut Peder Langfeldt Statsviter med spesiale - arbeider Av Gunnar E. Kristiansen

England. Det faktum at landet var okkupert, og at det var utstedt reiseforbud plaget ikke Knut Peder synderlig. Kanskje kunne han komme tilbake som soldat? Drømmen, opprøret eller flukten fra en vred fader - alt etter som, led drukningsdøden hin torsdag 20. mai 1943 da han ble plukket opp fra en liten båt ”ut-forbi” Abelsnes og ført inn til Flekkefjord hjelpefengsel.

med en gang!” – Hjem kunne han jo ikke dra, så det ble Flekkefjord i stedet. Kort fortalt tok Langfeldt jr. en rekognosering i sjøkanten, fant snekka han ville bruke og skaffet seg proviant, før han tok fatt på turen i sjutida på kvelden. Kl 10 var turen til ende: ”Da ist er!”, lød et begeistret rop ut over hele Abelsnes. Den første som ”besøkte” ham i cella var en ung nordmann kledd i Waffen SS uniform. Det ble et overraskende møte. Soldaten så selvsagt redselen i Knuts ansikt. Men den unge sørlendingen fortalte

Tirsdag 25. mai 1943, sto denne lille notisen i Flekkefjord-Posten: ”Motorbåt med seil stjålet. - I forrige uke ble det meldt stjålet en motorbåt med seil. Vedk. ble grepet noen timer seinere og er no arrestert”. Natt til 10. mai 1943 hadde Knut klatret ned takrenna fra verandaen utenfor gutterommet sitt i Bjørnveien 14 på Slemdal. Han tok sykkelen fatt, via Gressbanen Knut P. Langfeldt fotografert på Møllergata 19, 2. til Vestbanen, der løste han juni 1943 billett til Drammen og videre med avstigning per 30 km. nut Langfeldt ble født inn i den berDen gang, i 1943 ble det bare gitt reisegenske borgerlighet. Å ha en far tillatelse for 30 km fra bostedet. Det at som Gabriel ble kan hende vanunge Knut fikk ny billett hver gang han skelig i lengden. Det vet vi lite om. Det hadde tilbakelagt 30 km ved å fortelle vi derimot vet med sikkerhet er at man at han bodde på stedet - skyldes ganverken kan eller skal skylde barnet for ske enkelt at Gestapo visste at han var dets herkomst. Dessuten vet vi nå – i eti farta. Nabo Gunnar Jerndahl på Slemtertid, at unge Langfeldt var eslet til noe dal visste om en i Egersund som kunne langt mer enn å bli satt i en borgerlig bås, ordne med overfart til England; Sverre så det kan vi da ta med. Som 18-årig Rødland. Men; den sindige Sverre Rødgymnasiast med det både far og han selv land var kort, men klar: ”Situasjonen i Det direkte demokrati : Rådsrepublikk i sitt indre var så inderlig klar over var for Egersund er livsfarlig, Gestapo er på vakt eller parlamentarisme? 1966 dårlige karakterer, hadde han tenkt seg til dag og natt. Kom deg vekk fra Egersund

K

8

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010


Historie

gfeldt – ”rådgiveren” eiderbevegelsens utvikling i Norge at også han var idealist; bare at han ville til Østfronten og bekjempe bolsjevismen. Knut fikk en pose sukkertøy. Denne hendinga skulle bli avgjørende for Knuts år bak murene. Det første møtet I møte med kriminalsekretær Friedrich Albert Lappe som hadde ledet spaningen og nå var ansvarlig for forhøret av den mistenksomme og potensielle forræder, ble så å si Knuts videre levnetsløp lagt. I ettertid fant Knut ut at hans to hjelpere; Jerndahl og Rødland, begge slapp lett fra arrestasjonen som følge av Lappes forhørsteknikk. Hva mer var: Angiveren Knut Peder Langfeldt ble ikke nevnt i Rikspolitiets spørreskjema! Sent på kvelden tirsdag 1. juni 1943 kom Knut til Møllergata 19. Hva han den gang ikke visste var, at da hadde Lappe besøkt fengselsdirektør Heinrich Braun mandag 24. mai og der foreslått unge Langfeldt som en potensiell partner. Etter tre dager på celle 27 i D-gangen ble han overført til A-gangen og celle C 18 sammen med kommunisten Christian Kloumann og bademester Kaare Rekdahl. Christian advarte Knut allerede første dag mot angiveren Rekdahl. Kloumann kunne sine klassikere; Marx, Engels, Lenin og Stalin. I så måte stakk han seg ikke ut fra øvrige kommunister fra før 1940. Studier i Marxismen – Leninismen med Christian Kloumann fant sted når Rekdahl var på jobb. Knappe 14 dager etter at han ble ”utnevnt” til ganggutt, ble han innkalt til fengselsdirektøren, Hauptwachtmeister Heinrich Braun (1907 -1996). Nå ble han spurt om han kunne tenke seg jobben som Wach����� kalfaktor - direkte underlagt direktøren. Han skulle stå til tjeneste for det 11 mann store tyske vaktmannskapet; som besto av to Oberwachtmeistere, to kvinnelige

voktere og sju vanlige vakter. Det skulle holdes orden på vaktstua, kokes kaffe og maten måtte hentes i gården. Papirkurvene måtte tømmes to ganger om dagen. Ellers ville det bli forefallende arbeid etter ordre fra vaktene. Selvsagt sa han ja. Dette var jo en ønskejobb når man først visste at her ble han nok en tid. Med tyske antifascister Dagen etter tok Wacht������ meister Walther König, som var frisør fra Hamburg, ham til side. ”Knut” sa han ”������������� Oberwachtmeister Otto Necke og jeg er medlemmer av Den Antifascistiske Tyske Militærliga og vi vil gjerne samarbeide med deg”. Hva sier en 18-åring til et slikt tilbud, annet enn et Moskvatesene i norsk politikk. Første opplag jublende ja! Dette hørtes 1961. Nytt opplag 1972. spennende ut. Karrieren deltok i Den internasjonale Brigade under varte i over ett år, avbrutt av et lengre opphold på fangeavdelingen borgerkrigen i Spania.1 Både de og andre på Ullevål sykehus: For i august 1943 ble på Ullevål mente at nå ble han nok sendt Knut syk og i oktober ble han innlagt. Der til Grini til Jugendabteilung. Dr. med. Alois lærte han den øverste okkupasjonslegen Hauer2 var ikke helt sikker, men så var i Norge, Oberfeldtarzt Dr. Alois Hauer å han også bestandig i følge med en sakskjenne, som hadde kommet til Norge fra behandler fra Victoria Terrasse, altså en Wien i juni 1942. Dr. Hauer fant de mest fra Gestapo. Jo, han ble avhentet, ikke til utrolige symptomer og sykdommer hos Grini, men tilbake til Møllergata 19. unge Knut: Ørebetennelsen måtte øyeblikkelig opereres, og siste funn var en skummel svulst i venstre bryst. Men den diskret oppmerksomme leges omtanke hjalp ikke, for i journalen står det: ”Avhentet 12. mars”. På Ullevål hadde Knut truffet folk som

Vaktskifte Fredag 14. juli 1944 fikk unge Langfeldt drømmen om å komme til selveste Paradis oppfylt. Da var den knapt 33 år gamle kommunisten Alf Ingard Hillestad kommet fra ��������������������������������������� Natzweiler����������������������������� i Tyskland, tilbake til Møllergata 19. Braun fikk ny Wachkalfaktor Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

9


Historie

Den tysk-østerrikske antifascistiske liga i N mai 1945. Mens den virket under dekke av Wehrmachts uniformer, var Langfeldt altså tember 1945. På sine vandringer var han også innom celler han kjente godt fra før. Og det ble mer enn en prat, både med Sverre Riisnæs og Vidkun Quisling. Riisnæs ba Knut om å kjøpe skråtobakk til seg i den lille butikken på hjørnet av Møllergata og Youngs gate, og det kunne Knut. Vidkun Quisling var klar over at han ville bli dømt til døden. Det interesserte ham ikke. Quisling laget en dialektisk skisse på celleveggen om kampen mellom bolsjevismen og nasjonalsosialismen: Bolsjevismen hadde seiret, men snart kom negasjonenes negasjon, og historien ville frikjenne ham. Dette var han helt klar på. Albert Viljam Hagelin var ellers ingen bra mann, han hadde tilmed stjålet sølvtøy fra Slottet!

Knut P. Langfeldt. London 2001. Foredrag for Berlin Amnesty International. og Knut ble overført til ungdomsavdelingen på Grini, hvor han etter noen dager merkelig nok havnet på kjøkkenet under overoppsyn av en av sine venner fra Møllergata, Wachtmeister Walther König. Der ble Knut til 2. mai 1945. Den tysk-østerrikske antifascistiske liga i Norge ble ”utdatert” og nedlagt 8. mai 1945. Mens den virket under dekke av sitt prangende ytre; pent antrukket i Wehrmachts uniformer, var Langfeldt altså en av dens medsammensvorne! Da ”freden brøt løs” ble Knut med i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, slik flertallet av norsk politisk bevisst ungdom ble den gang. Men først ringte konstituert riksadvokat Sven Arntzen. Man mente at Langfeldt, som hadde jobbet lengst som Wachkalfaktor på Nr. 19, måtte egne seg utmerket som fengselsbetjent der nå som rollene var byttet om. Fangevokter Knut P. Langfeldt gikk rundt med et digert nøkkelknippe fra mai til sep-

10

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

der dekknavnet Karl Quandt, men uten at partiets sentralkomité visste hvem dèt var. I Berlin derimot, het han Kurt Lindenberg. Ikke en gang Knuts gode venn; Hans Ingemann Kleven, som ble student ved partiskolen fra februar 1948, fikk vite at Kurt Lindenberg var identisk med Karl Quandt - før det hadde gått 50 år. Den gang var dette en dyd av nødvendighet! Verden var annerledes, menneskene og! Her traff han flere av bevegelsens mest framskutte personligheter. Georgij Di-

Peder Furubotn sendte Knut til Parteihochschule Karl Marx som lå i Berlin og var verdens beste marxistiske høgskole. Skolen ble ledet av Peder Furubotns gamle venn Rudolf Lindau, fra tida i Komintern. ”Gubben” hadde vært i Berlin på Det Sosialistiske Enhetsparti’s andre kongress i Berlin i august 1947. Der fikk han et par stipendier beregnet på ”høvelige” kamerater. Det ene stipendiet på et halvårig kurs leverte Gubben til partiet. Det andre, som var til den nyetablerte toårige utdannelsen av morgendagens yrkesrevolusjonære beholdt han selv. For å gi det til Knut Peder. Knuts forsøk Hvorfor Nei til Folk og Forsvar. på avklaring, ved å argumentere for atAgitasjonsbrosjyre 1951 sammen med han jo ikke var medlem av partiet, noeEugen Aaen. Furubotn avfeide med; ”(…) det ordner seg, bare reis du!”. Og et døme på det var vel da Knut praiet Emil Løvlien. Han mitrov var en av dem. De tråder som da fikk 300 kroner i reisepenger, men med en ble spunnet, er vel det som i siste instans spørrende gest fra Furubotns største mot- skapte mannen. Bare Peder Furubotn mann: ”Jaså skal du til Berlin, det visste og hans datter Magda kjente den treenijeg ikke?!”. ge Knut Langfeldt. Knut Peder har nok også endret seg. Dog ikke med hensyn I Berlin ble Knut NKPs kontaktperson un- til partitilhørighet. Han var ikke medlem


Historie

ga i Norge ble ”utdatert” og nedlagt 8. ke av sitt prangende ytre; pent antrukket i altså en av dens medsammensvorne! av kommunistpartiet da han ble utnevnt til partiets kontaktperson i Berlin, og heller ikke i dag. Slik sett er han den samme. Etter Berlin ble det Statsvitenskap ved universitetet i Oslo, hvor han selvsagt engasjerte seg i studentpolitikk. I den perioden ga han også ut brosjyren Hvorfor nei til ”Folk og forsvar” sammen med Eugen Aaen. Seinere ble det opphold i Sveits. Her ble båndene til Elsbeth knyttet, samtidig som han skrev på La Première internationale : recueil de documents som ble til det 800 siders verket om 1. Internasjonale, publisert i 1962. Året før fikk han gitt ut, Moskvatesene i norsk politikk, som var basert på hans hovedoppgave i statsvitenskap fra 1956. Dette ble nok den boka som har satt flest spor etter seg i statsvitenskaplige og historiefaglige miljøer i Norge. I –59 kom en overraskende litteraturkritisk artikkel om Oskar Braatens artikler i tidsskriftet Samtiden. Men så kom det en ”oppfølger” til hans tematikk: Det direkte demokrati : Rådsrepublikk eller parlamentarisme? i 1966. Den handler om arbeiderrådsbevegelsens idégrunnlag, framvekst og organisering i Norge.3 Råd og radikalisme Boka om rådskommunistenes tenkning ble ingen stor suksess her på berget. Kan hende har det sammenheng med Knuts anlegg for å bry seg med små detaljer. Detaljer kan avsløre. Så er da også Knut Peder Langfeldt blant gode venner framfor alt kjent som den detektiv han er. Kanskje skulle han ha trådt mer varlig? Nei, ikke Knut. Men så er da til gjengjeld historien om Sigurd Simensen og hans drabanter oversatt og brukt over hele Europa – i øst som i vest, så vel som av den ikke ukjente

vil vel ikke at våre bilder av de fæle tyskernes herjinger skal rokkes ved, tenker den gamle radikaler. Apropos: Hva betyr radikal?: Rothogger - Den som går til roten!. Knut Peder Langfeldt fylte 85 år 14. januar 2010. Rothoggeren er trett, men har ikke lagt øksa fra seg! Mappa hans kan ennå få litt påfyll. Per 2009 besto den jo bare av knapt 100 dokumenter. Kilder: Kater Michael H.: Doctors Under Hitler, Chapel Hill NC, 1989 på nettsida http://books.google.no/books?id=lDM IHDTLEN4C&pg=PA83&lpg=PA83&d q=Dr.+Alois+Hauer&source=bl&ots=2l MqtoX6KI&sig=32BnanzYVnUbiteGfa0Tz_qGq4&hl=no&ei=wbysS7zxNYv8_ AbZltTIDw&sa=X&oi=book_result&ct =result&resnum=1&ved=0CAYQ6AE wAA#v=onepage&q=Dr.%20Alois%20 Hauer&f=false - besøkt 26. mars 2009.

Georgi Dimitrov W. M. Lafferty under hans stipendiat i Oslo på 1960 og –70-tallet. Mens han arbeidet med arbeiderrådene i Norge kom også artikkelen ”«�������������������������� Den socialdemokratiske oppositionsgruppe» – et politisk intermesso 1918 – 1921” i Historisk Tidsskrift bd 42. Knut Langfeldt har selvsagt skrevet mye mer enn det vi får plass til å nevne her, og for egen del vil jeg da nevne hans artikkel ”Vil arbeiderklassen forsvinne?”4, som omhandler det store hamskiftet i de nordisk samfunn på 1960-tallet. Mange år seinere søkte han både i norske, tyske og østerrikske arkiver etter kunnskap om de menn og den saken han nokså ufrivillig var blitt satt til å arbeide for under 2. verdenskrig. Noe av kunnskapen han har gravd fram ved hjelp av anerkjente europeiske krigshistorikere, fikk han publisert – i Tyskland. I Norge har han ikke lyktes så godt med denne saken. Vi

Langfeldt, Knut: ”Die Gemeinde Holzheim kann stolz sein auf ihren Mitbürger Heinrich Braun (1907.1996) sein” i Holzheim : Geschichte eines schwäbischen Dorfes . Holzheim 2004 Weber, Hermann: Damals als ich Wunderlich hiess, Berlin 2002 Korrespondanse, samtale og telefonsamtaler med Knut Peder Langfeldt – siden januar 2001 Noter: 1 En av disse kom til Harstad etter krigen. – Mer om det siden. 2 Hauer var østerriker og tjenestegjorde i Norge i 1942-43 som fengselslege. Her gjorde han hva han kunne for å redde pasienter fra sine SS-kolleger. 3 Dette blir et annet tema vi skal ta opp – i en seinere artikkel. 4 Dette blir nok et tredje tema – i en seinere artikkel.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

11


Colombia etter Uribe Av Even Sandvik Underlid

26.

februar skjedde det eit politisk jordskjelv i Colombia, det tredje største landet i Latin-Amerika. Sju av medlemmene av landet sin høgsterett røysta mot eit lovforslag som ville ha gjort det mogeleg med eit tredje gjenval av den konservative presidenten Alvaro Uribe. Berre to røysta for.

Kven er Uribe? Alvaro Uribe har vore borgarmeister, senator og deretter president sidan august 2002. Far hans vart drepen av den revolusjonære FARC-geriljaen. Under Uribe sine to regjeringar har då også kampen mot geriljarørslene FARC og ELN stått i sentrum. Presidenten har heile tida stått for ein marknadsliberal økonomisk politikk, og har nære økonomiske, politiske og militære band til USA. Etter åtte år har Uribe 63% av folket i ryggen, i følgje colombianske meiningsmålingsbyrå. Det er først og fremst tryggleikspolitikken som sikrar Uribe støtte; dette overskyggar ein økonomisk politikk som jamvel ein del av presidenten sine veljarar er skeptiske til. Stadig konfrontasjon med Venezuela har gjort det mogeleg for presidenten å vende fokuset bort frå interne problem. Brokut fortid Den sterke støtta til Uribe kan likevel verke forunderleg når ein ser på skandalane som har følgt han. 9. august 2004 publiserte Newsweek informasjonar frå ein tidlegare løyndomsstempla amerikansk etterretningsrapport frå 1991. Der vert det slått fast at Alvaro Uribe – på det tidspunktet senator – samarbeidde med det vidgjetne Medellinkartellet. Rapporten slo også fast at han

12

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

var ”ein nær personleg ven av Pablo Escobar”, kanskje den mest kjende narkobaronen i verda. Då Uribe-familien, inkludert presidenten sin bror, i 2006 vart klandra for å ha late paramilitære og narkotikabandar nytte fleire av familien sine jordområde til verksemda si, førte dette til at USA sin visepresident på denne tida, Al Gore, nekta Colombia sin president å å delta på eit møte om klimaspørsmål. Sidan har skandalane auka i frekvens og omfang. I 2008 hamna 50 kongressmedlemmer under mistanke for band til paramilitære dødsskvadronar som driv med narkosmugling. Mario Uribe, presidenten sin fetter og ein nær alliert av han fram til då, vart funnen skuldig og hamna i fengsel. Mellom 2006 og 2009 vart 113 millionar dollar øyremerka matproduksjon delt ut til velståande familiar som i mange tilfelle ikkje har nokon som helst samband med jordbrukssektoren. Også ein politikar som står Uribe nær fekk utbetalt store summar til valkampverksemd. Sidan fekk ein ”the false positives”, der hæren drap sivile colombianske bønder, for deretter å kle ut lika som


”Ein av dei mest proamerikanske presidentane i heile Latin-Amerika si historie”, har han blitt kalla. Så fekk ikkje Uribe stille til gjenval.” geriljasoldatar. 1043 mogelege tilfelle vart registrerte. Geriljaen si rolle Når skuld skal fordelast for Colombia sine problem, vert det ofte vist til geriljagruppene FARC og ELN. Internasjonalt har desse gruppene lite støtte. Jamvel Cuba sin tidlegare leiar, Fidel Castro, som sjølv kom til makta gjennom geriljakrig, omtala nyleg FARC sin bruk av gisseltaking som ein ”objektivt inhuman” praksis. FARC vert også med jamne mellomrom skulda for å vere involvert i narkotikaproduksjon, til liks med dei høgreekstreme, paramilitære gruppene. Likevel kan geriljarørslene berre forståast dersom ein ser på forhistoria deira. Dei vart til som eit resultat av den politiske valden i Colombia på 1950-talet. Mangelen på sosial rettferd og verkeleg demokrati har sidan tent som grunngjeving for kampen deira og dei verkemidla som dei nyttar. Då venstresida prøvde

ein fredeleg strategi og stilte til val gjennom Unión Patriótica i 1989, vart organisasjonen sine representantar systematisk utrydda. 4.000 personar skal ha døydd under denne bølgja av statsstøtta terrorisme. Framleis ein versting Colombia er framleis ein menneskerettsversting. Overskriftene i det siste talar godt for seg sjølv: ”Ei ny bølgje av paramilitarisme terroriserer Colombia” (Miami Herald), ”Paramilitære påtek seg ansvaret for 30.000 drap” (AFP), ”Paramilitære under mistanke for 150.000 drap” (Colombia Report), ”Colombia sin visepresident vedgår møte med paramilitære” (Notimex), ”Uribe-familien har band til paramilitære, seier senator” (Bloomberg), ”Tvang mot veljarar, drap og forfølgjing trugar det colombianske valet” (EFE), ”Colombia polarisert på grunn av Ulribe sin konflikt med domstolane” (Reuters) og ”Colombia går inn i valkampen med ein auke i tryggleikstiltak og under mistanke om juks” (Elfe). I følgje nyhendebyrået IPS har det komme til 2.4 millionar nye internflyktningar i Colombia sidan Uribe tok over i 2002 og fram til 2009. Antalet som vart drivne på flukt årleg har auka under den sitjande presidenten; talet for dei siste 25 åra, under eitt, er 4,9 millionar.

amerikanske militærbasar på colombiansk territorium. Innhaldet i avtalen vart halde løynt for det offentlege og kan vere grunnlovsstridig. Dei amerikanske soldatane skal kunne operere fritt i heile landet. Opprustinga har vekt sterke reaksjonar blant anna frå regjeringa i Brasil. Kontinuitet eller oppbrot? Den 30. mai er det altså presidentval igjen i Colombia, utan Uribe. Parlamentsvalet 14. mars gav Uribe-koalisjonen reint fleirtal, i eit val som i følgje nyhendebyrået IPS var prega av kjøp av røyster og press mot veljarane. Juan Manuel Santos, forsvarsminister og Uribe sin utpeikte etterfølgjar, leiar på målingane framfor presidentvalet. Opposisjonskandidatar som Sergio Fajardo (uavhengig), Antanas Mockus (Det grøne partiet), Gustavo Petro (venstrealliansen) og Rafael Pardo (Det liberale partiet) står alle for ein mindre militaristisk og meir sosial politikk enn den sitjande presidenten. Éin av dei kan komme til å puste Santos tett i nakken i ein andre valrunde, men ein siger til opposisjonen synest i skrivande stund lite sannsynleg.

Senter for forsvar av journalistar (CPP) kritiserte nyleg at den colombianske regjeringa mellom 2003 og 2009 dreiv med omfattande spionasje på dommarar, journalistar og opposisjonelle. I januar i år vart det leiande, regjeringskritiske vekebladet Cambio (”Endring”) omgjort til eit månadsblad med vekt på kjendisstoff, mat og kultur. Av den øvrige pressa og folket vert avgjersla tolka som eit resultat av press frå regjeringa. Det var også kontroversielt då presidenten nyleg gav grønt lys for oppretting av sju Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

13


Ruspolitikk

Ikke kødd med a Av Knut Lindtner, spesialist i klinisk psykologi

R

usdiskusjoner har en tendens å ende opp i fastlåste posisjoner. De som føler de mestrer sitt eget rusbruk vil ikke høre noe om at det kanskje er problematisk, om ikke for seg selv kanskje, så for andre, for eksempel barna. Jeg opplever at skyttergraven ganske raskt inntaes med verbale skuddsalver om moralisering hvis jeg stiller spørsmål om omfang og hensiktsmessighet med alkoholbruken både til den enkelte og i samfunnet.

ets fred. Men hvis alkoholbruken skjer i full offentlighet er det private borte. Og er det slik at fyll er ok i det skjulte, selv om en har barn som lider under det?

Jeg tror at mange vil være enig i at det er ønskelig med en utvikling som gir en reduksjon av rusbruken i samfunnet. Men her oppstår et av mange dilemma:

Jeg skal her i fortsettelsen prøve å problematisere noen flere sider ved alkoholbruk.

De ulovlige rusmidlene bekjempes med store politiressurser. Alkoholen er rusmidlet til nærmere 90 % av befolkningen. Det er altså en reduksjon i alkoholbruken som må til for å realisere en slik målsetting. De siste årene har utviklingen gått i motsatt retning. Særlig i ungdomsgruppen har økingen i alkoholbruk vært stor, selv om de offisielle tallene nå viser at bruken av alle rusmidler er forsiktig på vei ned blant ungdom. Dilemmaet er at selv om mange vil ønske en utvikling med mindre rusbruk, er det få som vil akseptere at det skal ha negative konsekvenser for seg selv.

Alkohol er narkotika. Alkohol er et sterkt narkotiserende rusmiddel, men det er lovlig å produsere, omsette og å bruke. De fleste øvrige rusmidler er ulovlig å produsere, omsette og å bruke. Det er disse som kalles narkotika. I virkeligheten er flere av rusmidlene som kalles narkotika mindre skadelige og gift-

Her tror jeg mange blander sammen begrepene noe. Noen oppfatter moralisme som negativt ladet, og det er jeg enig i. Men mange blander begrepene moral og moralisme. God moral skal ligge i bunnen “Personlig tror jeg at vinen i alle i alle forhold til menår har vært de rikes (overklassens) nesker. Hvis en far eller mor ikke ivaretar forfinete rusmiddel. Det gir den enomsorgsoppgaven kelte en følelse av å være opphøyet. sin i forhold til barna på grunn av rus, skal Den dufter av kultur og tradisjoner.” vi la være å påpeke det problematiske med den rusbruken? Jeg vil si at det heller er uttrykk for unn- ige enn for eksempel alkohol. Men hvis noen våger å si dette kan det få store konlatelse, altså dårlig moral, å la det være. sekvenser. Er det ikke god moral å påpeke at forskjellige typer rusadferd fører til at en Enkelte mener at løsningen på dette plager andre mennesker? Er det dårlig dilemmaet er å legalisere noen av de moral å melde fyllekjøring til politiet, altså ulovlige rusmidlene. Det vil bidra til å reen atferd som fører til at andre mennesker dusere kriminaliteten i landet. Politiets liv og helse utsettes for fare? Er det ikke arbeid dreier seg i dag i stor grad om narmer problematisk å se gjennom fingrene koforbrytelser, og fengslene er fulle av folk med narkodommer. Det er gode grunner med slikt, enn å melde fra. for en slik holdning. Personlig mener jeg Særlig er mange følsomme vedrørende at en ikke løser problemene med rusbruk kommentarer på eget alkoholbruk. For ved å åpne opp for stadig flere rusmidler. den enkelte er eget alkoholbruk hevet Jeg mener at spørsmålet må stilles motover enhver diskusjon. Retten til å drikke satt. Ønsker vi et samfunn der stadig flere seg full ansees av mange som en men- mennesker er ruset eller ønsker vi et samneskerettighet og enhver påpekning av funn hvor vi prøver å redusere bruken av problematiske sider ved alkoholbruk, opp- rusmidler? leves som en utidig innblanding i privatliv-

14

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Selv er jeg forsiktig å diskutere den enkeltes alkoholbruk for jeg vet godt hvilke følelser og holdninger som er ute å går. Mange av holdningene og praksis er, slik jeg ser det, preget av irrasjonalitet. Jeg skal prøve å eksemplifisere dette. Alkohol på arbeidsplasser der alkoholen skal bekjempes. Jeg har arbeidet med voksne med psykiske vansker i 25 år, mange av dem med betydelige alkoholbruk. Da jeg begynte arbeidet innen dette feltet var det på en poliklinikk, og overfor mange av pasientene dreide arbeidet seg om å motivere dem til å redusere bruken av alkohol og vanedannende piller. (benzos). På denne institusjonen hadde vi hver fredag et vinlotteri blant de ansatte. Jeg prøvde å problematisere at det var vanskelig å gå fra pasientsamtaler om problematisk rusbruk til lotteri om alkohol til oss selv og deretter tilbake til nye pasienter for å motivere dem til å slutte å drikke alkohol. Jeg tror mine kolleger oppfattet meg som en moralist, og de ble forbanna da jeg foreslo at vi heller kunne lodde ut et brett


Ruspolitikk

d alkoholen min! med valium. Dette gjorde jeg for å sette på spissen vår kollektive praksis og for å illustrere hva jeg mente dette faktisk dreide seg om. I denne sammenhengen må jeg si at jeg opplevde at jeg aldri fikk noen gode argumenter å holde på med utlodning av rusmidler i en offentlig institusjon som hadde som formål bl.a. å få folk til å slutte å bruke rusmidler. Men mine kolleger oppfattet problematiseringen som utidig.

alle ønsker at barna skal drikke mindre alkohol enn det de selv gjør, men de vil ikke selv gå foran med noe eksempel. Flere sa at de ikke serverer alkohol hjemme til ungene før de er myndige. For noen år siden uttalte en alkoholforsker i en TV-debatt at hun serverte alkohol hjemme til sin 14-åring for at ungen skulle

lære seg en behersket bruk av alkohol. Standpunktet er meget problematisk, noe en helsesøster påpekte i et kort avisinnlegg. Her spurte hun om når en skulle lære ungene å røyke. Og dilemmaet er dette: møter en den norske flatfylla, som er mange unges første introduksjon til alkoholbruken, med å introdusere behersket hjemmedrikking? Eller er det foreldres

Teori og praksis. Dette problemet reiser naturligvis det vanskelige spørsmålet om teori og praksis. Det er problematisk å stå med røyken i hånden og si til ungdommen at de ikke må røyke. Det er like problematisk for voksne å stå med halvliteren, drinken eller vinglasset i hånden og preke avholdenhet til de yngste. Som alltid vil de se mer på det du gjør enn å høre på det du sier. Mange unge bruker ordet patetisk om en slik praksis, og jeg er enig. Men dersom en spør foreldre, er det svært få som ønsker at barna skal starte med alkoholbruk i tidlig alder. Mange vil at barna skal ha en avholdende eller svært forsiktig alkoholbruk i motsetning til seg selv. Det forteller at mange skjønner at alkohol er et farlig rusmiddel, men de vil ikke ta konsekvensene av en slik forståelse i forhold til egen bruk. På jobben reiste jeg nylig denne problemstillingen og fikk bekreftet det samme inntrykket. Nesten Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

15


Ruspolitikk En offentlig ansatt som skal hjelpe folk med en problematisk rusbruk, kan naturligvis også selv ha et problematisk forhold til rusmidler. Det er ulogisk å si at den ene er bruker mens den andre er misbruker. Begge har naturligvis en problematisk bruk. Men hvis min bruk er lik den som skal ha hjelp sin bruk, opphører også den psykologiske avstanden mellom oss. Da dreier det seg om gradsforskjeller. Jeg kan ikke lenger definere meg selv vekk fra problemet. For en vesentlig del av rusproblemet, kanskje den viktigste, er vår samlete kollektive bruk - det vi kan kalle den nasjonale ruskulturen. I forhold til den har alle og enhver et kollektivt, men også et individuelt ansvar.

ansvar å avstå fra alkoholbruk når en har ansvar for unger? Forskningen er meget entydig på dette punktet. Foreldres praksis er meget bestemmende for ungenes praksis. Hver måned en utsetter alkoholdebut reduseres faren for seinere alkoholproblemer betydelig. Dette gir foreldre et stort ansvar, men også store muligheter. Bruk og misbruk Jeg deltok en gang i en (ruspolitisk) samling av fagfolk innen rusfeltet. Vi diskuterte ulike ruspolitiske problemstillinger i to dager. Om kvelden 1. dagen var det sosialt samvær med inntak av rusmidler (alkohol). De fleste som har vært med på dette vet hva som skjer. Neste dag møtte ikke mange av fagfolkene til den siste seminarøkten fordi de sov ut rusen. Jeg tenkte i etterkant at en slik praksis egentlig reiser spørsmålet om hvem som er rusmisbruker og ikke. Og etter hvert som jeg tenkte gjennom dette kom jeg til at “mis” i misbruker egentlig er en meningløs betegnelse. Den skaper et skille mellom oss og de andre som vi skal behandle, noe dette kurset ufrivillig illustrerte er kunstig, og bare bidrar til å kamuflere for mange fagfolk at de også ikke helt sjelden misbruker rusmidler. Det er langt bedre å bruke ordet rusbruker. Skillet mellom mellom oss og “dem” blir dermed vanskeligere å holde fast ved og fagfolk blir brukere på linje med de som skal “behandles”.

16

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Så vanlig at en blir blind. Jeg var nylig på et kurs om en bestemt type psykisk lidelse, hvor bruk av rusmidler ofte blir et problem for den enkelte. Mange sliter med bruken av ulike rusmidler, for å dempe symptomene som er knyttet til denne lidelsen. Diagnostisk kalles denne lidelsen for ADHD. Mange som sliter med dette problemer får også et problematisk forhold til rusmidler. Hver foreleser fikk en gave etter innsatsen: En flaske vin! Jeg vet ikke om jeg var den eneste som reagerte på akkurat dette. Men i etterkant av kurset tenkte jeg gjennom dette og gjorde følgende tanke - eksperiment: Hvordan ville folk ha reagert hvis gaven var en sekspakke med øl? Eller en halv flaske med brennevin? Jeg tror at mange da ville ha reagert og stilt spørsmål med gavene, om ikke annet at det var ufine gaver. Jeg tror faktisk også at folk ville reagert på en halv flaske dyrt, anerkjent brennevin som gave. Men med vin er det annerledes. Og en kan lure på hvorfor.

Personlig tror jeg at vinen i alle år har vært de rikes (overklassens) forfinete rusmiddel. Det gir den enkelte en følelse av å være opphøyet. Den dufter av kultur og tradisjoner. Det er en aura av god smak og fine vaner rundt vinen. Den er hyllet opp gjennom århundrene som et guddommelig rusmiddel. Det er skrevet sanger, dikt og bøker over vinens fortreffelighet. Det er egne yrker m e d egne yrkeskodekser når det gjelder vin og vinsmaking. Årgangsviner som er anerkjent av vinkjennerne omsettes til ufattelige priser. Jeg tror mange vindrikkere av slike grunner føler seg nærmest usårlig for rusproblemer. Dette i motsetning til den gemene hop som tyller i seg litervis med øl eller drikker seg sanseløse i brennevinsfylla. Men på min arbeidsplass får vi inn stadig flere vinnarkomane, for det er det rusmidlet som har øket mest i bruk i Norge de siste 20-30 årene. Jeg tror vinens opphøyde status faktisk lurer mange til å tro at den ikke er så farlig. Og slik er den også glidd inn i hverdagen til den enkelte. Rødvin hører med til et koselig måltid. Den skaper høytid og fest. Mange bruker rødvin daglig til middag og ikke bare på søndagen. Og en fiskemiddag uten hvitvin er for mange utenkelig. Og svært mange tenker ikke over det. Bruk av alkohol er glidd inn som en del av det dagligdagse, som melk, kaffe og brød. Dette forsterkes av det som formidles for eksempel gjennom filmer. Men du må være våken for å seg det - for det er så vanlig nå at mange er blitt blind. En pasient som var henvist til meg for alkoholproblemer, sa da vi avsluttet kontaktforholdet: “Jeg er helt klar over at jeg har hatt problemer med alkoholen og har derfor sluttet med den. Men vennene mine ser ikke hvor mye de drikker. Hver helg går det med flere flasker vin. De har felles treff med


Ruspolitikk onsdagspils og ukesluttpils på jobben om De fleste vil reagere svært negativt hvis fredagen. Alt dette er de blitt blinde for, det etableres opiumsbuler, slik en har i fordi det gjentar seg hver uke. Det de ser Østen, hvor folk som ville røyke dette ruser det som kommer i tillegg til alt dette.” midlet kan oppholde seg. Men hvis en ser Og like etterpå sa han: “Jeg var på fest bort fra at opium ikke er et lovlig rusmidsist helg med legen som henviste meg del, er det egentlig ikke mye som skiller en fin opitil deg. Jeg var umsedru og hun ble “Det jeg bekymrer meg for, dreibule full. Det reiste seg da et pussig er seg ikke om rødvinsflasken til en fra en norsk spørsmål for koselig søndagsmiddag, men hvor b a r meg om hvem av oss som mange av de unge som vokser opp h v o r egentlig har i dag som vil bli alkoholavhengige.” alkoholproblemer”. Vinen er så opphøyet at det problematiske først viser seg for andre når en erstatter vin med andre rusmidler. Jeg skal ta et par eksempler. Det fremstilles som ganske vanlig at en tar et kjapt glass vin før maten når en kommer fra jobb. Hvis vinen ble erstattet med heimebrent ville inntrykket blitt et helt annet. Mange aviser har egne faste spalter hvor ulike vinsorter bedømmes med inntrykk og terningkast til tross for reklameforbudet for alkohol. Men det kan ikke vært tvil om at terningkast på 5 og 6 i praksis fungerer som reklame for dette merket. Hvordan ville folk reagert om det kom avisspalter med terningkast for sigaretter. F. eks. slik: Terningkast 6. Ny amerikansk virginiasigarett: Emperor. Navnet står virkelig til denne røyken. Gir deg en følelse av uovervinnelighet, med en nennsom men merkbar duft av fornemhet. Terningkast 5. Tyrkisk sigarett Kaliff. Ved gjennomrøykning av denne hensettes en til det nære Østens mystikk gjennom røkelsesaktige dufter. Tørrhosten som fulgte etter et par kraftige magadrag trekker helhetsinntrykket litt ned. Ternignkast 3. Spennende, men skuffende møte med en helt ny sigarett fra Tanzania, Maasai. Duftet som jordnøtter, men rev alt for mye i halsen til å friste til daglig bruk. Kan kanskje brukes som morrarøyk for å komme seg fort på beina. Det kan også tenkes andre typer russpalter, for eksempel om hasj hvis denne hadde vært lovlig, eller om hjemmebrent i trønderske avisspalter. Hva med en fast brennevinspalte?

mange drikker seg sanseløse. Fylla som menneskerettighet. Jeg fikk engang en pasient til poliklinisk behandling som hadde en voldsom fylleadferd. Vi kjenner alle til slike tilfeller. Noen drikker og tåler det ikke. De blir voldsomme, brutale eller store i kjeften i fylla. Eller alt dette på en gang. De blir uspiselige for andre. Særlig brennevinsdrikking gir denne typen atferd. Og så angrer de seg i ettertid. Når de edru skjønner at de har tabbet seg ut offentlig. De får bonanger og gremmer seg i større eller mindre grad. Pasienten min tilhørte denne gruppen. Han havnet i stadige slåsskamper i samfunnshuset i et lite lokalsamfunn, og han ble etter hvert skydd av andre på fester på grunn av dette. Det plaget han i så stor grad at han ville gjøre noe med det. Derfor gikk han med bøyd hode i bakrus til fastlegen og ba om hjelp. Fastlegen visste ikke hvordan han skulle hjelpe han, og sendte en søknad til 2.linje-tjenesten, for her var ekspertene. Jeg fikk pasienten til behandling. Etter utredning av problemet fikk vi det kokt ned til kjernen. Han ville ha hjelp slik at han kunne drikke brennevin, bli full som alle andre, men miste lysten til å sloss og slenge med leppa i fylla. Det er meningsløst å bruke tid og krefter på slikt. Det enkleste er å slutte med drikking, noe jeg også anbefalte, i stedet for en langvarig terapi med høyst usikkert resultat. Er det i det hele tatt rimelig at vi skal kurere fylleadferd? Oppfattes virkelig fylla som en menneskerettighet, slik jeg fikk inntrykk av i dette tilfellet? Er det god moral å bruke offentlige ressurser på å kurere slikt?

Kan vi snakke om dette? Jeg synes det er meget vanskelig for det blir fort personlig og dermed svært følsomt. Det er en skam for mange å være alkoholavhengige og erkjennelsen av at det er tilfelle sitter svært langt inne. Konsekvensen er at en lukker øynene alt for lenge for eget problematisk alkoholbruk og dette bidrar til å forsterke problemene. Mange griper ikke tak i dette før det er kommet ut av kontroll. En måte å realitetsorientere seg selv er å notere det faktiske forbruket en periode. Når jeg utreder folk for psykiske plager gjør jeg alltid en alkoholanamnese, for å få frem et realistisk bilde av forbruket til den enkelte. Det er påfallende hvor mange som blir overrasket over hvor stort det er i virkeligheten, når vi regner sammen: “150 flasker vin siste året! Og i tillegg en del øl og brennevin. Nei det kan ikke stemme!” Saken er at de fleste tar for lite i etter hukommelsen og ikke for mye. Ved å notere dag for dag i en periode vil bildet bli mer realistisk og faktisk gi den enkelte en pekepinn om eget forbruk. En gir seg selv da også muligheten til en endring. Realiteten er at når alkoholforbruket øker i befolkningen øker også de alkoholrelaterte problemene som en følge av dette. Det er uunngåelig, det er bare slik det er. Hvis noen tror at et frislipp av alkoholen ikke får negative sosiale konsekvenser, er en ganske naiv. I storbyene er det nå mange som kvier seg for å gå gjennom sentrum nattestid i helgene, på grunn av fyllevolden. De som ser på økningen i alkoholbruk som ønskelig, kan glede seg over det som skjer. For forbruket er steget drastisk i befolkningen de siste 10-15 årene, særlig blant ungdommen. Med vin- og brennevinsalg i dagligvareforretningene, slik noen ønsker, vil alkoholforbruket øke ytterligere. Det jeg bekymrer meg for, dreier seg ikke om rødvinsflasken til en koselig søndagsmiddag, men hvor mange av de unge som vokser opp i dag som vil bli alkoholavhengige. Hvis vi klamrer oss til denne flasken, mister vi evnen til å se helheten. Det er dessverre en sammenheng mellom den enkeltes alkoholbruk og det totale forbruket. Dette må vi våge å snakke om.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

17


En rund, lav blikkjele med tettsittende lokk Jan Wilsberg har nylig gitt ut sin syttende dikt- og prosasamling, Mot. Den er på 96 sider og kan bestilles fra Forlaget Ny Vei, Orrevegen 2, 2006 Løvenstad (tlf 22 15 75 83).

J

eg kan ennå se det lille svart-hvittbildet for meg. Det ble tatt da jeg kan ha vært ni eller ti år, et sted ikke langt fra skogstien som leder fra Kjelsås mot Maridalen og Sandermosen stasjon på østsiden av byens drikkevannskilde. Min far og onkel Knut, min fadder, er hovedpersonene. De har fått ild til et lite bål, og røyken siver ut av tuten på kaffekjelen. De hadde ikke tatt meg med ut for å gape opp i himmelen eller iaktta fugler. Dette var en nyttetur, forbundet med frihetsgleden over å unnslippe konene deres for noen timer. Det var de frodige tuene med tyttebær og blåbær som drev dem.

Onkel Knut tilhørte morssiden, med røtter på Konnerud i Drammen. Ti år skilte de to mennene, men de utgjorde et perfekt lag. De var samme ånds barn – barn av en spartansk nøkternhet, beskjedenhet og kravløshet på egne vegne. Begge hadde vært med i motstandsbevegelsen som menige. Onkel Knut ble stanset på Katnosa, sett på som mistenkelig og sperret inne på Grini. Han sa ikke ett ord, og da NS og Gestapo ikke hadde noen håndfaste bevis å gå videre med, ble han satt fri etter noen uker.

Toftes gate til Thorvald Meyers gate. Snart var det hun som holdt kornbunten og øksen fast i sine hender, de romerske embetsmenns symbol på deres makt og autoritet. Hun bestemte. Han adlød, ikke fordi han alltid var enig, men for husfredens skyld. De voksne rundt meg klaget alltid på henne. Onkel Knut var grunnen til at jeg lærte meg betydningen av uttrykket ’tøffelhelt’. Aller verst var det at hun nektet ham å ha kontakt med slektningene. Hver gang en familiesammenkomst var planlagt hjemme hos dem, ringte han en liten stund i forveien og fortalte at det var umulig. ”Margit har migrene”. Hennes migrene kom og gikk, men påfallende ofte ankom den med stormkast når han hadde lyst til å treffe noen. Jeg besøkte aldri Knut der han arbeidet, men jeg tror han tjente på kontoret i et papirfirma. Det var stabilt arbeid, like stabilt som han selv. Han var ikke arbeidsløs én dag i hele sitt liv.

Hvor mange vet hva å ofre noe for en annen er?

Han gikk stille i dørene overalt. Han steg aldri opp på en stol for å uttrykke sin begeistring, og slo heller ikke på grytelokk som i Argentina for å gi sin vrede luft over noen sittende regjering. Min far derimot, som i sin ungdom hadde vært tilhenger av president Roosevelt og hans New Deal, holdt ikke sitt lys under en skjeppe. Mens han ennå var ung, betrodde han meg hvor beundringsverdig smarte og slu Arbeiderpartiet var. ”De vil innføre sosialismen, men de gjør det ikke som i Sovjet. De gjør det klokt, på en demokratisk måte. Tenk etter! De har alt nasjonalisert jernbanen og jernverket i Mo i Rana; snart kommer turen til utenrikshandelen, bankene og forsikringsselskapene. De overtar hele kaka, stykke for stykke, med flertallet på Stortinget i ryggen”.

Onkel Knut hadde i sin ungdom vært forlovet. Men det dro ut, og en kvinne i firmaet hans bestemte seg for å slå klørne i ham. Hun kunne spillet. Hun visste hvordan man inntar Tigerfjellet ved å anvende strategi. Og snart satt min onkel gift i en leilighet i annen etasje i Sofienberggata, i den stumpen av gata som strekker seg fra

Jo da, årene gikk. Men smartheten hadde forduftet. Det var ikke mer kapital som ble omgjort til folkeeiendom og satt under planlagt, offentlig styre. Min far så de glatte broilerne fra AUF sin ankomst på ledelsens scene. Han så at de som hadde vært industriarbeidere før de ble heltidspolitikere, som Reiulf Steen, ble færre og

Da bildet ble tatt, hadde far oppgitt sin drøm om å emigrere til Australia. Som sjømann hadde han vært der, i Melbourne og på Tasmania. Han glemte aldri koalabjørnene. Men den han var gift med, ønsket kontroll, ikke uoversiktlige eventyr. Hun ville ha likevekt, alltid og overalt, like til det punkt at hun i selskaper alltid holdt med siste taler. Når det gikk for langt, hendte det at han sparket henne på leggen. Han ofret altså sin lengsel og drøm på kjærlighetens alter.

18

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

færre. I 1981 stemte han på opposisjonen, bare for å jekke sosialdemokratene ned. ”De har godt av å kjenne hvordan det er ikke selv å ha makten”. Men det var heller ingen løsning. ”Det er ikke mulig for meg å stemme på de samme som dem oppe i åsen”, som han sa. Han mistet retningssansen og perspektivet. Han kjente seg sveket av dem som skulle ordne opp for ham og de andre i verkstedklubben i Lodalen, og innføre sosialismen i Norge ad demokratisk vei. Det han så og visste, var at utviklingen ikke gikk mot det hold han ønsket. Hva ville han ha sagt i dag, om han var blitt gitt 25 år til i stedet for passivt og kynisk å bli overlatt til å dø av hjertelegene i hovedstaden? Onkel Knut sa etter hvert mindre og mindre. Han flyttet etter hvert fra den rolige leiligheten der jeg satt i stua og åndet inn atmosfæren fra ”Den sorte pil”. Hans kone utviklet senil demens, og innen hun havnet på Romsås pleiehjem, hadde han sin fulle hyre med å passe på så han unngikk at politi eller naboer måtte følge henne hjem i underklærne på kalde vinterdager. Til slutt kjente hun ham ikke igjen. Hun forble et levende vesen, men hun var helt borte. Og da hun til slutt sluknet, var også hans liv over. Hun var tross alt hans kone. Hun hadde vært hans kjæreste og holdepunktet i tilværelsens evig urolige hav. Ingenting hadde noen hensikt lenger, og kort tid etter gikk han under som et stolt, torpedert handelsskip i Nordishavet. Jeg så ham på likhuset på Romsås. Han lå naken på en benk. Han var så liten! Jeg hadde aldri tenkt på ham som liten før, men han var spedlemmet. Ansiktet derimot var det samme og utstrålte hans aldri vikende, fattede stoiske ro. Ja, hva ville han ha sagt i det nye, rike Norge, med en diplomatsønn som aldri har trengt å arbeide på noen industriarbeidsplass i hele sitt liv, som uttaler seg åleglatt kalkulerende i hvert eneste intervju, til statsminister, og en millionær av en tidligere Høyremann til utenriksminister? Der kameratskap og vennskap er trengt tilbake i en krok, og der kapitalforholdet


gjennomsyrer alle forhold: ’hva er der i dette for meg? Hva kan jeg tjene på det?’ Der du skal være lommekjent som en rev for å finne ett sted der man kan parkere i fred i byer som Oslo og Lillestrøm, og der det største litterære samtaleemnet er en mann som i stedet for å gå i samtaleterapi for å bli ferdig med sitt vanskelige forhold til sin far, i stedet skriver nær tre tusen sider om det og gjør ’sin enorme smerte’ til en gullgruve? Borte er fars smil og humor. Borte er hans kontante replikk til sin utvandrede, eldre søster, som bodde i en forstad til Chicago. ’Er sønnen din like Mao-orientert som før?’ hadde hun spurt. ’Selvfølgelig er han Maoorientert’, svarte han, ’hvorfor skulle ikke han være Mao-orientert når selv Nixon er det?’ Nei, han ville kjent seg overgitt, överlämnad, abandoned. Selv går jeg rundt i gatene i hans by og ser reklameskiltene lyse, og raden av lysreflekterende høyhus nær fjorden og på Grønland, á la Stuttgart og Frankfurt, og vet ikke alltid hvor jeg er. Kan hende er jeg alene i en ukjent by i Vietnam der jeg ikke kan lese ansiktene, der høflige gester bare er innlærte rykninger i huden, og der smil dekker over den totale intethet. Hjemme er jeg i hvert fall ikke, enda mindre enn Cèline og hundene hans var det i legeboligen i utkanten av Paris.

Oslo, 21.januar 2010

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

19


Norge i Afghanistan Av Johan Galtung

T

enk om norske og afghanske pårørende kunne finne hverandre slik noen palestinere og israelere som har mistet sine kjære har gjort. De hevet seg opp på et høyere nivå, der krigen er den felles fiende, ikke du eller dere.

- Islam mot sekularisme og vestliggjøring i sin alminnelighet.

Hent soldatene hjem! Bra, men det er bare én side av saken. Noe må gjøres med de uløste konfliktene som det er mange av i og rundt Afghanistan. USAs angrep 7. oktober 2001 var besluttet lenge før det grusomme 9/11-angrepet i USA. Hva er det USA ønsker?

- Hatet mot utlendinger som invaderer, dreper vilt og okkuperer.

- Den afghanske flernasjonalitet mot Vestens fiksjon: en afghansk enhetsstat med hovedstand i Kabul og Karzai som leder.

Legg sammen de tre frontlinjene og multipliser med et tidsperspektiv uten grenser som gjør kapitulasjon utenkelig. Legg til motstand fra hele ummah, det muslimske

TRANSCENDs* meglingsforsøk i februar 2001 mellom afghanere konkluderte med fem punkter: - Afghanistan som forbundsstat og forhandlinger med “krigsherrer”. - I statsforbund med nabostatene – ikke overlat jobben til SCO. - Med en koalisjonsregjering, og forhandlinger med “talibanere”. - Med menneskelige behov som grunnlag for politikk: mat klær, husly, helsetilbud og utdannelse for alle uansett nasjon og kjønn.

Kontroll over olje og baser. USA “Og vil dere drive utvikling, finnes det har noe over 700 baser i 130 land. Mange av dem innsirkler Russ- en metode: skrell uniformen av soldatene. - Sikkerhet i samarbeid med OIC, Organisasjonen for land-Kina for en mulig storkrig Vi får håpe ting ikke ender med marerittet, den islamske konferanse, med dem begge, for regimeveksel. Kinas svar er SCO; Shanghai et velrettet angrep på den norske basen, ikke NATO-ISAF, heller ikke bare FNs sikkerhetsråd som Cooperation Organization, som omfatter en befolkning som utgjør og 30 ofre for norsk politikk hjem i sekk med fire kristne land blant vetomakter savner legitimnesten halve menneskeheten; en og kiste. At mord møtes med mord?” itet. enorm Warszawa-pakt som er rykket langt østover. Hvem “vant” den kalde krigen? Afghanistan er USAs trosfellesskapet på 1,3 milliarder, og nor- Urealistisk? Atskillig bedre enn å forstå reske “spesialstyrker” blir det de er – noe alisme som det som godtas av USA med desperate forsøk på ikke å tape. tøv, men med lisens for å drepe. Håpet må sitt døende imperium. Men talibanere disResten er påskudd for de naive. Og man være at Den norske utenriksledelse bare kriminerer mot kvinner? Sant, men det er bør være litt godtroende og naiv; hjertets gjør det ut fra blind lojalitet til USA. Hvis de stordebatt om dette i muslimske land på idealisme bør gå sammen med hjernens virkelig tror på det de gjør, er situasjonen koransk grunnlag, og store endringer. Det de ikke liker, er innblanding utenfra, fra realisme. Men det får være grenser for alvorlig. amerikanere og den slags, fra feminister, manglende utfordring av ren bløff, med og spesielt fra amerikanske feminister. prat om å stoppe heroin, at det skal virke Veier til fred kvinnefrigjørende, og at NATO må lykkes. En liten gruppe nordmenn og altfor passive politikere har dekket seg bak en Hvor søkte Norges religionsstifter, Martin Dertil kommer at Norge sammen med de “utenrikspolitikk hevet over partiene”, “for Luther, inspirasjon i sin søken etter en andre ISAF-landene, ledet av USA/NATO, ikke å så tvil om Norges holdning”, og prestefri kirke? I islam, i Koranen; han kjemper en krig de ikke har sjanse til å plassert krigsnasjonen Norge på USA-im- studerte arabisk. Og hvem skrev forordet vinne, drevet av sin trang til å tekkes USA. periets side i en krig de er dømt til å tape. da den første trykte oversettelsen av KoHistorien om hvordan afghanerne slo de Det motsatte er ikke spesialstyrker for å ranen til latin kom i Basel i 1543, over 900 engelske invasjonene i 1838 og 1878, og hjelpe talibanere, krigsherrer og nasjonali- år etter at den ble forkynnet? Martin Luden sovjetiske hundre år senere, i 1979, ster, men et Norge som i stedet for å være ther. Kom islam i møte på dette grunnlaget burde tjene som et forvarsel. Norge og en krigsnasjon underlagt USA kunne bli og bygg en fredsbro. andre nasjoner, uansett hvordan de kon- en virkelig fredsnasjon som sier: dette er struerer konflikten, står overfor tre klare vi ikke med på, men vi skal prøve å hjelpe, Men hva gjør krigsnasjonen Norge? Den motiver for å kjempe fra afghansk side. som meglere. Da blir spørsmålet om UD finansierer USAs drap og okkupasjon i Mange afghanere har alle tre eller to, de har kunnskap og frihet nok til å gå utover muslimske land som Irak og et Afghanistan som er det irakiske katastrofen i langfleste har i hvert fall ett av dem: PR.

20

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010


som kino.

seg. Men dertil kom den politiske feighet, ansvarsfraskrivelsen ved å ikke en gang vite hvem man dreper. Et bryllup, kanskje? Eller en begravelse? Litt collateral damage? Et motstandssentrum?

En del andre bygninger i Oslo enn UD kommer inn i det bildet. Det tidligere oljefondet, i dag “Statens Pensjonsfond – utland” (Folketrygdfondet er “SPU; Statens Pensjonsfond – innland”), er på godt over 2 000 Man sår bomber. Som sprenges. Man milliarder norske kroner og vokser med en høster hat. Som varer. milliard om dagen. Norges bruttonasjonalprodukt er 17-1800 milliarder. Nylig var Norge har sakket langt akterut og havnet i 40 prosent i aksjer, 60 prosent i rentein- en moralsk sump. Og det er like naivt å tro strumenter, stort sett obligasjoner.** USAs at torturen av fanger i Kabul bestemmes andel av aksjene var 31 prosent, og av ob- av Kabul som å tro at man kan drepe med en arm og drive utvikling med den andre. ligasjonene 33,1 prosent. Altså in“Hent soldatene hjem! Bra, men det vesteres 250 milliarder av Norges er bare én side av saken. Noe må gjøres penger i amerimed de uløste konfliktene som det er kanske aksjer og 400 milliarder mange av i og rundt Afghanistan. USAs i amerikanske angrep 7. oktober 2001 var besluttet statsobligasjoner, “bonds”, lån. Unlenge før det grusomme 9/11-angrepet i derkastelsen må være slitesterk USA. Hva er det USA ønsker? ” for å investere så mye i å hjelpe fallitboet USA med dollar – som snart vil få en virkelig knekk, Tortur hører til USAs krigføring, men de kanskje avskaffelse – for å drepe arabere får gjerne andre til å gjøre jobben. Sydkoreanere torturerte dem fra nord og flere og muslimer. med, syd-vietnamesere dem fra nord og Alt presset for en etisk investering av flere med, latin-amerikanere i mange land SPUs enorme ressurser i stuerene bed- ble trenet av USA, som i dag irakere, rifter som ikke bryter menneskerettigheter, polakker, rumenere og altså afghanere. ødelegger miljøet eller er involvert i kor- Det er Washington selv dere møter i den rupsjon, blir nokså naivt hvis man ikke døren, dere i UD, ikke bare den lokale samtidig retter seg etisk mot USA som im- quislingen, Karzai. perialistisk stat. Det er bra å være mot at investeringer i tobakk økte 41 prosent og Og vil dere drive utvikling, finnes det en er på 13,2 milliarder, men det finnes verre metode: skrell uniformen av soldatene. Vi ting. Våger man ikke – eller vet man ikke får håpe ting ikke ender med marerittet, et velrettet angrep på den norske basen, og om det? 30 ofre for norsk politikk hjem i sekk og Koalisjonen av de uvillige kiste. At mord møtes med mord? For noen år siden vinket en kristen-sionistisk norsk statsminister farvel til norske Er det fred man vil ha, finnes det faktisk F-16 på vei til bombing i Afghanistan, etter en metode. Lag en Coalition of the Unwillamerikanske koordinater. Militær feighet, ing, de som har trukket seg ut av Irak og tørt og varmt i 14 000 meters høyde, Afghanistan, også de som trodde at Afbombing med et forsvarsløst land under ghanistan var Irak Lite og at man kunne

komme unna Irak ved å satse, eller fordoble, innsatsen i Afghanistan. Plasser dere mellom Coalition of the Willing og den mangehodete motstand i Irak og Afghanistan. Trekk alt militært ut. Ta initiativ til en konferanse for Sikkerhet og Samarbeid i Sentral-Asia, for landene i området. Finansier den. Inviter USA til å være med dersom de er villig til å snakke med alle. Til å lære. Hvis dette er å melde seg ut av NATO, so be it. *TRANSCEND er et internasjonalt nettverk av fredsarbeidere og -forskere grunnlagt av Johan Galtung i 1993. ** Nå er som kjent 60 prosent av fondet i aksjer og 40 prosent i obligasjoner

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

21


Send ungdommen ut på landsbyg Av Aslak Storaker

D

et er ikke så lenge siden de fleste i Norge hadde en naturlig tilknytning til matproduksjonen. Ved unionsoppløsinga i 1905 var flertallet av nordmennene sysselsatt i primærnæringene. Enda flere hadde sin egen kjøkkenhage, kanskje også med noen få husdyr, eller de hadde slektninger med gård der de hjalp til i ferier. I dag er det mange av oss som vokser opp som har et fremmedgjort forhold til matproduksjonen, og kanskje til materiell produksjon overhode. For mange er det nok et savn – bevisst eller ubevisst – å kunne føle nærhet til jorda, dyrene og plantene. Matproduksjonen er den mest grunnleggende samfunnsproduksjonen, den som skaper næring og opprettholder liv. Dessuten blir en det en spiser – bokstavelig talt, siden kroppens celler gjenskapes av maten en spiser. ? følge utviklinga fra frø til plante eller fra grisunge til moden slaktegris er spennende, og gjør at en kan få et mer bevisst og respektfullt forhold til maten i hverdagen. Men en trenger ikke hverken å ha familie på bygda, gå på landbruksskole eller få jobb som avløser for å få være med å jobbe på gård. Her er tre ulike måter en kan være med å lære mer om mat, miljø og dyrehold i kortere eller lengre perioder. Det er lærerikt, spennende og gøy, og krever ingen erfaring på forhånd!

Wwoof Wwoof er en forkortelse for World Wide Opportunities on Organic Farms (verdensomspennende muligheter på økologiske gårder). Wwoof er et nettverk av økologiske gårder rundt om i verden (deriblant 40 i Norge) som tar i mot tilreisende som arbeidende gjester. En wwoofer arbeider gratis på gården for kost og losji. Siden Wwoof er verdensomspennende og det finnes wwoofgårder i nesten alle land i verden, er det en fantastisk måte for reisende å leve billig og bli kjent med lokale mennesker og lokal kultur. Wwoof er delt inn i nasjonale eller regionale undergrupper, der den som ønsker å wwoofe betaler et lite beløp for å få tilgang til lista over alle gårdene i området som er med i ordninga. Deretter er det opp til den enkelte å sjøl kontakte gårdene og høre om de trenger

22

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

arbeidshjelp. Det er garantert mange forskjellige gårder å velge mellom og mange spennende mennesker å møte, både bønder, bøndenes venner, naboer og slektninger, og andre woofere. Når undertegnede wwoofa i Tyskland var jeg så heldig å havne hos en bonde som var kommunist og aktiv i det radikale sosialistiske partiet die Linke. Vi var tilmed så heldige at ho tok oss med for å hilse på og diskutere med lokallagslederen, hvor vi blei servert øl og bratwurst. Arbeidet var fint og variert, vi lempa møkk med traktor, fôra dyrene, luka i hagen, beskjærte epletrær og satte opp gjerder. Som wwofer trenger en ikke være på gården mer enn ei lita uke hvis ikke en vil, så det kan fint integreres i en litt lengre ferie. Veiledende arbeidstid ligger rundt seks timer, med fri i helgene. Wwoofs nettside er www.wwoof.org.

fleste som er med bærer nok opplevelsen mer preg av å være en opplevelsesferie enn å være arbeid. Påmeldingsfristen for 2010 er 15. mai, og minimumslengde for deltakelse er 10 dager. Grønt Spa’tak kan kontaktes på e-post spatak@nu.no. APØG Arbeid På Økologisk Gård er et samarbeidsprosjekt mellom Oikos og Biodyna-

Grønt spa’tak Siden 1993 har Natur og Ungdom og Norsk Bonde- og Småbrukarlag samarbeida om prosjektet Grønt Spa’tak. Gjennom Grønt Spa’tak kan ungdom tilbringe deler av sommerferien som arbeidshjelp på gård, som budeie på seter eller som gjetere på fjellet. Det er vanlig å dra et par stykker sammen, men det er ikke noe i veien for å delta alene. NU legger vekt på miljøaspektene ved tiltaket, blant anna gjennom et forseminar om landbruk og miljø. Gjennom å gjete sauene på fjellet passer en også på ulven og andre rovdyr, ved å holde de unna husdyrene og dermed redusere behovet for rovdyrjakt. Når en er gjeter bor en gjerne i ei hytte på fjellet der en kan gå daglige turer og se til dyrene. Da jeg var spa’takist i Sogn og Fjordane redda vi et lam fra å drukne – det var fint. (Faktisk var denne bonden kommunist – det er utrolig mange folk med redikale sympatier blant småbøndene.) Det er veldig bra at bønder og miljøvernere, som vanligvis har stikk motstridende syn på rovdyrspørsmålet, kan møtes for sammen å drive konstruktive tiltak. På seter kan en være med å melke kyr eller geiter, og hvis en heldig kanskje også lage ost. Spa’takistene mottar kost og losji, reisedekning og 400 kroner i lommepenger hver uke. En trenger ikke være medlem av Natur og Ungdom for å være med. For de

misk Forening som skal være et tilbud til ungdom som har lyst til å arbeide på økologisk gård i en periode. Interesserte kan ta kontakt med biodynfo@frisurf.no og få tilsendt ei liste over alle gårdene i Norge som er tilknytta prosjektet. I 2007 dreide det seg om 39 gårder, fordelt på alle landsdelene og de fleste fylker. Her kan en finne gårder som driver med alt fra håndmelking av geiter, urteproduksjon eller villsvin. Som i Wwoof kan den interesserte sjøl velge seg ut en gård hen synes virker trivelig, ta kontakt og eventuelt gjøre en avtale om et arbeidsopphold. Alle gårdene i Apøg drives økologisk eller biodynamisk. Økologisk innebærer som kjent forbud mot kunstgjødsel og giftige sprøytemidler, samt strengere regler for blant


sbygda - for å lære av bøndene annet dyrevelferd. Å drive økologisk betyr imidlertid IKKE – slik noen tror – at det er forbud mot moderne teknologi og effektive produksjonsmetoder. Biodynamiske gårder drives også økologisk, men med en del tilleggsregler som bygger på den spirituelle mystikeren Rudolf Steiners (1861-1925) landbruksfordrag fra 1924. Steiner er grunnlegger av den antroposofiske idéretninga som også

danner grunnlaget for steinerskolene. Biodynamiske jordstykker tilsettes spesielle preparater og homøopatiske midler, noe som i følge antroposofisk tro skal gi maten som dyrkes åndelig næring i tillegg til den fysiske. Mange sosialister vil nok oppleve de biodynamiske tilleggsreglene som noe absurde, men de fleste biodynamikerne er dedikerte økologer og dyktige agronomer. Som praktikant gjennom AP?G arbeider en, spiser sammen med og bor ofte også som en del av familien på gårdsbruket. En kan bli godt kjent både med familiemedlemmer og andre praktikanter. Som praktikant på AP?G-gård i Gudbrandsalen blei jeg kjent med andre praktikanter fra Tyskland, Sverige, Ukraina, Tsjekkia og Italia.

Skal en arbeide via AP?G vil det være til størst nytte for både bonden og praktikanten dersom en arbeider i minst en måneds tid. Veiledende arbeidstider er 37,5 timer i uka, for kost og losji og 600 kroner i uka i lommepenger, men dette bør avtales med gårdbrukerne på forhånd. Nyttig lærdom Historisk sett har Norge vært et unikt land i europeisk sammenheng fordi hoveddelen av bøndene hele tida har vært frie, små sjøleiende produsenter og at en i liten grad har sett oppbygginga av store gods. Det er imidlertid usikkert om det fortsatt vil være sånn i framtida. I 1995 var det 72 400 gårdsbruk i drift i Norge, i 2008 bare 46 380. Landbruket i Norge har i hele etterkrigstida gått gjennom en omstrukturerings- og sentraliseringsprosess, der gårdene har blitt større og en stadig større del av produksjonen sentralisert rundt Jæren og i flatbygdene på ?stlandet og i Trøndelag. Denne politikken har nå strukket seg så langt at landbruket i mange deler av landet er i ferd med å kollapse. Prisene på matvarene og subsidiene fra staten er rett og slett ikke store nok til at det er mulig å overleve økonomisk som bonde i karrige strøk. I mange strøk av landet har nedlegginga og sammenslåinga av gårder gått så langt at det ikke lenger er fysisk mulig for èn bonde å dyrke mer areal en det han allerde gjør fra før av. Gjennomsnittsinntekta til en gårdsbruker ligger på omtrent halvparten av gjennomsnittslønna til en industriarbeider. Dette er en politisk villet utvikling som det ikke virker som ledelsen i det tradisjonelle bondepartiet Senterpartiet har verken evne eller vilje til å snu, sjøl

når de sitter med landbruksministeren. Det er en nasjonal tragedie hvis de grønne beitemarkene blir liggende øde og produktiv matjord gror igjen. Mer og mer av maten vår importeres fra utlandet. Det er dårlig miljøpolitikk å satse på kortreist mat i stedet for langreist mat, og det er etisk uholdbart (og i en gitt situasjon direkte farlig) å bygge ned egen matproduksjon i en verden der det nå finnes en milliard som sulter. Landbruket trenger et solidarisk håndslag. Først og fremst trengs det et økt politisk press for å redusere og på sikt reversere ødeleggelsen av det norske landbruket. Som forbruker kan en velge lokale, norske og/eller økologiske matvarer. Men ingenting er hyggeligere enn å bidra til å bevare de miljø- og dyrevennlige delene av norsk landbruk med konkret arbeidshjelp! Å arbeide ei uke eller en måned på gård gir glede, erfaring, kunnskap, innsikt og ofte også gode bekjentskaper som det kan være fint å ta med seg videre i livet. Det er en mulighet for å lære mer om landbruknæringas vilkår, om miljøvennlig jordbruk og om hvor maten kommer fra. Det kan være et fint avbrekk fra studier og byenes kjas og mas. Sjøl om arbeidet kan være tungt nok, opplever mange at det gir en indre ro å grave i jorda på landet eller å vandre med dyra på fjellet. For de bøndene som er tilknytta Grønt Spa’tak, Apøg eller Wwoof gir den ekstra arbeidshjelpa både ei velkommen håndsrekning til å få bedriften til å gå rundt, og en ekstra inspirasjon i arbeidet ved å oppleve at andre ungdommer viser engasjement og interesse for det de driver med. Men det er heller ikke umulig for godt voksne å ta et avbrekk fra dagliglivet for å være med på å dyrke jorda. Ingen forkunnskaper er nødvendige unntatt at en er lære- og arbeidsvillig. Det er mindre lønnsomt enn en vanlig sommerjobb, men langt mere lønnsomt enn en vanlig ferie. Å unne seg en periode som gårdsarbeider på livsferden er absoultt å anbefale. Kanskje får en også inspirasjon til å starte egen kjøkkenhage (eller mere til) ei gang i framtida.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

23


Frå Bush til Obama si - kontinuitet Av Ivar Jørdre, Raudt Bergen Illustrasjonsfoto “Det var ei gong eit land som sa at det einaste rette var å ha “verdsherredøme” med sitt verdspoliti, og det åleine, fordi det hadde deira gud sagt og dei var også den guden sitt utvalde folk. Slik at dei gjekk ut og gjorde det som deira gud befalte....” Eventyret kunne ha halde fram å fortelje om denne prosessen med å kontrollera andre folk og deira resursar og om den store motstanden som var mot det. Problemet er berre det at dette eventyret er ikkje fiksjon, men reine røynsla! Går ein nærare inn i denne “røynsla” så kan ein sjå at i meir enn eit heilt århundre har “vår” næraste alliert halde på med innvasjonar, etterretningsarbeid, undergravingsverksemd og attentat, for å oppretthalde eller auke sitt hegemoni på denne “blå” planet. Då treng ikkje dei som ikkje ser eller vil sjå dette kome dragande med Sovjet-tida og deira etteretnings- og undergravingsverksemd, eller terrormaskineriet til Saddam (kven var det forresten som var den største hjelparen i opprustninga av Irak?). Desse to eksempla er absolutt ille nok, men kjem ikkje opp mot verksemda til USA sin maktelite og etteretning på nokon måte. Eit døme: NSA (National Security Agency) har som hovudoppgåve å kontrollera det meste av verdas komunikasjon (satelittar, internett, telefonar, o.l.). Då

24

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

snakkar ein sjølvsagt ikkje om lovlege og godkjende avlyttingar, men hemmelege etterretningskontrollerte. Skrivaren James Bamford har i boka ”Body of Secrets” frå 2001, teke føre seg dette utrulege til no løyndomsfulle agenturet og sitt internasjonale nettverk. I kilovis med deklassifiserte dokument og rapportar som NSA fortvila ville halde attende, har Bamford drege ut desse hemmelege linene frå etter 2. verdskrig og til NSA verkeleg fekk ”nytt” liv etter terroraksjonane i USA i 2001. Dei overgår den mest kjende nordamerikanske etterretningsorganisasjonen CIA med tre gonger så mange folk. Med sine omlag 35 000 personar (m.a. kodetydarar, matematikarar, språkekspertar), og samarbeidsfolk i andre land, låg dei godt i løypa når det gjaldt å vera Bush-adm. sitt beste operative organ i deira imperialisme. Dette held fram under Obama-adm. med full styrke. Det er ikkje berre terrornettverk og kriminalitet denne organisasjonen vil kontrollera, om nokon trudde det!

Post. Universelle verdiar som menneskerettar og sjølvråderett er definert etter nordamerikanske standarder og kan omskrivast etter eigeninteresse. FN er berre til som reidskap når det trengs. Obama har ikkje berre arva krigen i Irak, men også den i Afghanistan. Og den såkalla krigen mot terror i det heile. Er det då slik at Obama held fram der Bush slapp, at det er kontinuitet i imperialismen? Ja, og sjølv om engasjementet med nordamerikanske soldatar i Irak skal opphøyra (ingen veit sikkert når), vert nordamerikanarane framleis værande for å ivareta sine interesser. I Afghanistan, dette ulykkelege land, er det derimot stor opptrapping på gang. Det året Obama-adm. no har bak seg er aukinga av soldatar større enn det Bush-adm. gjorde mot slutten.

NSA er mykje betre enn CIA på dette feltet. Eit CIA som på 2000-talet vart skaka av fleire skandalar og der mange medarbeidarar og agentar sa opp stillingane sine. I omgrepet ”cybersecurity” ligg Obama-adm. sitt forsterka framhald av Bushadm. sitt program, med å gjen- Tallet på amerikanere som mottar matkuponger nomlyse statleg datatrafikk på har nå passert 38,2 millioner, og har økt med en nettet inkludert folk sin trafikk kvart million bare den siste måneden. Dagbladet på Internett, skriv Washington 6. februar 2010


sitt verdsherredøme et eller brot? Kva så med dei forventningane som vart skapt då Obama vart president. Altfor høge sjølvsagt, også langt inn på venstresida gjekk dette. Eitt år inn i hans periode må dei mest blåauga innsjå at dette er eit gamalt imperialistisk system som held fram, og at det ikkje endrar seg om ein ny person kjem til makta. Om Obama skulle ha ein annan politisk ståstad enn dei føre han, så er han ikkje i stand til å utføre noko endringar av stor tyding for verdssamfunnet. Han er for svak og skal kompromisse og verte vener med alle, bortsett frå i kampen mot terror naturlegvis. Der må han vise styrke og vert ein kopi av Bush-tradisjonen. Det er som å høyre den gamle retorikken når han manar til både det eine og det andre når nye tiltak skal settast i verk mot nye truslar som melder seg. Krigen i Afghanistan er tung å bære for USA. Til no har han kosta dei amerikanske skattebetalarane den nette sum av nærare 1500 milliardar dollar og over 900 amerikanske soldatar er drept. Dei tragiske sivile tapa er meir enn 17000 på åtte år. Draumen om eit nytt amerikansk århundre som den nykonservative kretsen rundt Bush kokte saman på slutten av 1990-talet, er borte, men håpet om framleis verdsmakt er der. Dette håpet skal Obama-adm. og andre hjelparar i etterretning, våpenindustri og finans, føre vidare. Spørsmålet vert om dette let seg gjere utan at kollapsen kjem? Krigen og finans/

økonomikrisa kostar USA vanvittige summar, og dei sosiale omkostnadane er enorme. Fattigdomen og arbeidsløysa er høgare enn nokon gong sidan 1930-talet. Barometeret på dette er m.a. ei dramatisk dalande kurve i popularitet for presidenten. Etter eitt år ved makta har Obama den

dårlegaste meiningsmålinga på meir enn 50 år for ein president i sitt første år. I følge Gallup er 44 prosent av folket misnøgd med presidenten. Ein kan seie det slik at Obama er gallionsfiguren på toppen av systempyramiden som no har falma. Men at det er det kapitalistiske system som i seg sjølv er årsaken til miseren, og heller ikkje i stand til å reparera seg sjølv. Dermed skiftar det heile tida også styrande i eit sikt system, som i topartistaten USA, der demokratar og republikanarar ustanseleg byter plass. Samstundes pustar Kina USA i nakken med si økonomiske rakettrampe. USA har førebels eit mangedobbelt militærbudsjett i høve til Kina. Men held realøkonomien fram med å forvitre, må dei før eller seinare kutte militærutgiftene, og om dei

vert passert av Kina også der, ja, då vil det truleg skape stor uro i maktkorridorane i Washington. To hovudspor i framtida kan då kjempe om konfrontasjon eller dialog i høve til Kina vert resultatet. I Latin-Amerika, USA sin såkalla eigen bakgård, er endringane store i mange land som lausriv seg frå det nyliberale diktatet frå nord, med potensiale for nye sosialistiske økonomiar. Dette byrjande tapet av kontroll over regionen ser Washington uroleg på. Hendingar det siste året som militærkuppet i Honduras, der Obamaadm. godkjente kuppmakarane sitt ulegitimerte val sist haust, og utvida antal og bruk av militærbasar i Colombia for USA, tyder truleg at lausrivingsforsøket har gått for langt. Spørsmålet er kor langt Obama og strategane vil gå i høve til å prøve å vinne attende noko av hegemoniet sitt i Latin-Amerika. Det er mange som har sett Obama som ei ny Kennedy. Retorikken si gåve har dei begge, men det interessante er at Kennedy starta Vietnam-krigen på 1960-talet og Obama trappar opp Afghanistan-krigen. Ei lekse å lære for blåauga tilhengarar av partiet med det misvisande namnet demokratane, er at det absolutt ikkje er einstydande med at lysten til verdsmakt og krigar er borte av den grunn. Noko å lure på i desse tider då ein demokratisk president har avløyst ein republikansk, but the system is shit the same.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

25


CUBA, DEN HISTORISKE ØYA Av Ivar Jørdre, Cuba-farar

M

ine vener Miguel León Mesa og kona Iris som bur i den historiske byen Santa Clara, fortel med stor iver kva som hendte i dei første åra etter at Cuba frigjorde seg frå eit brutalt diktatur støtta av imperialistmakta USA, Det er spanande å høyre førstehands forteljingar frå dramatiske tider. Dei byrjar med Grisebukta.

Miguel var i Holqin i Antigua provincia orientale under invasjonen i Grisebukta 19 april 1961. Iris budde i nærleiken av Santa Clara. Dette er fleire år før dei møtte kvarandre. Kampane byrja i Playa de Giron etter at invasjonsforsøket til USA starta. Etter tre dagar der mange hundre vart tekne til fange av cubanarane, som var omlag 300 mot 1500 og der mange sivile vart drept, gav usanarane seg. Invasjonen var mislukka! Når kampane heldt på i Santa Clara i desemberdagane i 1958 var det berre snakk om tid før Battista-diktaturet ville falle. Med berre 300 geriljasoldatar kjempa Ché Guevara mot omlag 10 000 soldatar sendt av Battista for å stanse frammarsjen til dei revolusjonære mot Havana. Etter harde kampar i sentrum av Santa Clara og etter at eit tog fullt med soldatar spora av utanfor byen der skinnegangen vart bulldosa av Ché, overgav mange seg og sigeren var eit faktum. Vegen mot hovudstaden låg no open, Battista flykta og revolusjonen vart endeleg 1. januar 1959! Miguel deltok ikkje i kampane til Ché i Santa Clara. I dei siste dagar av desember 1958 var det klart at dei revolusjonære hadde kontroll over byen. Miguel deltok i kampane leia av Camillo Cinfuegos frå den nordlege delen av det sentrale Cuba. Frå to kantar skulle dei ta kontroll over provinshovudstaden Santa Clara. Eit hun-

26

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

dretals personar hjå Ché og 4-500 personar hjå Camillo. I Zalueta stod Miguel saman med seks folk og helsa på Ché når han og 25 i gruppa hans passerte. Dette var plassen for ”remedio” hjelpemiddel, under kampprosessen. Utan folket si støtte hadde det aldri gått. Dette var folket sin siger, seier Miguel. I 2009 var det 50 år sidan revolusjonen. 50 år med motstand! Miguel meiner ingen andre land kunne ha halde seg oppe gjennom desse åra slik Cuba har klart. Men det har vore vanskeleg med blokaden til USA som våpen, avsluttar Miguel. Epilog: Det kom to telegram frå Mexico i 1956 til to ulike stader på Cuba. Det eine telegrammet kom til ”Villa Iris” (eit ”casa particulares”, der eg har budd under opphald i Santa Clara), det andre kom til ein stad aust på Cuba, Santiago de Cuba. Telegrammet frå Fidel Castro og gjengen (m.a. Ché) fortalde om at båten Granma skulle koma til øya. Det viktigaste telegrammeet kom til Santa Clara. I dette huset som no heiter ”Villa Iris” budde eit ektepar som så gav meldinga vidare til rette personar. 30. november 1956 kom Granma til sørkysten midt på Cuba, og resten er historie.


Uavhengig informasjon om Latin-Amerika og Karibia. albanytt.blogspot.com Bolivia: Større narkobeslag uten amerikansk innblanding Caracas, 19 Mar.ABN.-La Fuerza Especial de Lucha Contra el Narcotráfico (FELCN) de Bolivia decomisó hoy 2,5 toneladas de cocaína en Santa Cruz(oriente), el mayor operativo desde 1995. Bolivias spesialstyrke mot narkohandel (FELCN) gjorde i mars sitt største narkotikabeslag siden 1995. I følge politirapporter kom hele forsendelsen av rusmidler fra nabolandet Peru, fra smuglere som bruker Bolivia som ”trampoline” for å spre narkotika til andre land. Til sammen syv tonn kokain og 423 tonn marihuana ble bragt inn. Bolivias president Evo Morales har forsvart retten til bruk av den tradisjonelle kokaplanen, som ikke gir noen nevneverdig rusvirkning. Denne benyttes blant annet til matlaging, i religiøse ritualer og som medisin mot høydesyke. Regjeringen har derimot trappet opp kampen mot kokain. Landet brøt med USAs kontor for narkobekjempelse i 2008, etter at det viste seg at de amerikanske militære i Bolivia blandet seg inn i interne politiske forhold. Agencia Boliviana de Noticias / SF USA tillater bruk av MSN Messenger på Cuba Washington kunngjorde i en uttalelse at man vil tillate eksport av programvare til Cuba. Den omfattende, amerikanske handelsblokaden mot Cuba får i så måte et unntak. Tidligere har den cubanske stat, bedrifter og privatpersoner ikke kunne kjøpe programvare produsert av USA-eide programvareselskaper, de fleste av sitt slag i verden. Forbudet gjorde også at cubanere lenge ble møtt med feilmeldinger av typen ”dette produktet kan ikke eksporteres til land under sanksjoner” i det de prøvde å koble seg til populære nettjenester som MSN Messenger og Google Earth. Store selskaper som programvareleverandøren Symantec gjorde det umulig å laste ned programvareoppdateringer fra cubansk territorium, i frykt for å bli bøtelagt av

amerikanske myndigheter. Fortsatt nektes Cuba å koble seg til den fiberoptiske kabelen som gir resten av øyene i Karibia nettilgang, ettersom denne er eid av et amerikansk selskap, med mindre Cuba går med på visse betingelser. Dette problemet ser imidlertid ut til å få en løsning i 2011 ettersom Venezuela legger en mer enn tusen kilometer lang fiberoptisk kabel til Cuba, med målsetning å øke landets Internett-kapasitet 3000 ganger. I dag har hele Cuba en forbindelse som tilsvarer en mellomstor norsk bedrift, noe som har gjort det nødvendig å prioritere bruk av Internett på offentlige steder som arbeidsplasser, skoler og universiteter, fremfor private forbindelser. Colombia: Kritikkverdig valg Kritikken hagler etter valget til ny nasjonalforsamling i Colombia den 14. mars. Valget sikret tilhengere av president Álvaro Uribe flertall, men i følge den colombianske ombudsmannen og observatører var det fare for vold, korrupsjon eller juks ved en tredjedel av valglokalene. Ombudsmannen og observatørorganisasjonene rapporterte også om kjøp av stemmer og press mot velgere. Mange velgere reagerte på at man kunne stemme på det ekstreme Partiet for nasjonal integrasjon (PIN), en reinkarnert utgave av Den nasjonale demokratiske alliansen (ADN), som hadde blitt nektet deltakelse i valget etter uregelmessigheter. Organisatorene for partiet sitter i fengsel eller er under etterforskning for bånd til paramilitære grupper. Slike grupper har tatt på seg ansvaret for 30.000 drap de siste årene.

IPS

Økt integrasjon Brasil-Cuba Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva kunngjorde store investereringer under sitt besøk på Cuba da han besøkte blant annet tettstedet Mariel, 50 kilometer øst for Havanna. Med brasiliansk hjelp skal Cuba her bygge en megahavn. Et felles såkalt joint venture (driftsselskap) skal stå for bygging av diker og lagerplass, i tillegg til en motorvei og doble jernbaneskinner frem til havneområdet. Ved siden av et lån på 600 millioner dollar til utbygging av havnen, får Cuba kreditter på ytterligere 400 millioner dollar til reparasjon av veier, produksjon av ris og sukker, og import av mat. Cuba tillater vanligvis kun utenlandsinvesteringer som foregår gjennom joint ventures hvor staten har aksjemajoritet og får en del av fortjenesten. Også hjemfallsrett er vanlig. Få dager før besøket, kunngjorde den brasilianske regjeringen at den vil gjøre den cubanske alfabetiseringsmetoden ”Yo sí puedo” til offisiell fremgangsmåte i et program for å lære fattige brasilianere å lese og skrive. Denne metoden har blitt brukt med stor suksess i bl.a. Venezuela og Bolivia, som har blitt erklært teknisk frie for analfabetisme av UNESCO. BBC Mundo

Den ikke-statlige organisasjonen MOE, en av observatørorganisasjonene, beklaget at man tilbød stipender i bytte mot stemmer og at stemmer har blitt avgitt med IDkortene til personer som har blitt utsatt for ”forsvinninger”. Fattige skal også ha blitt truet med å miste retten til helsestell, dersom de ikke stemte på visse kandidater. I Nariño-fylket i den sørvestlige delen av Colombia ble 13.200 personer tvunget på flukt fra paramilitære dagen før valget. I følge talspersoner for myndighetene var valget det ”mest problemfrie og rolige på 30 år”.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

27


BOKANMELDELSE

Ei viktig og aktuell bok om “Kapitalen” “Om Kapitalen av Marx “. Av Ben Fine og Alfredo Saad- Filho. Forlaget “Rødt”. Oslo 2009 Av Hans I. Kleven:

D

e to forfattere er professorer i henholdsvis økonomi og politisk økonomi ved School of Oriental and African studies ved University of London, og har gitt ut flere bøker om økonomiske og politiske emner, ut fra et marxistisk ståsted. Nærværende bok er en utmerket både innføring i og veileder for studium av Marx`hovedverk “Kapitalen”.

Filosofi og metode I “Kapitalen” analyserer Marx det kapitalistiske samfunnet bevegelses- og utviklingslover og i samband med det definerer han de grunnleggende begreper i politisk økonomi. Men “Kapitalen! er ingen “rein” økonomisk framstilling. Det er derfor naturlig og korrekt at de to forfattere innleder med ei kort oversikt over Marx` filosofi og metode, dvs. materialismen og den materialistiske dialektikk. Og de poengterer dermed det nære sambandet mellom de materielle forhold, dialektikk og historie. “Samfunnsfenomener fins bare og kan bare forstås i en konkret historisk sammenheng.” (18.) Her er det imidlertid viktig å skille mellom den konkrete undersøkelsesmetode, som baserer seg på et enormt empirisk materiale, og framstillingsmetoden for å få fram det vesentlige. Historia avkles sine konkrete og tilfeldige former og vi får en dialektisk logisk framstilling av utviklinga som begynner med vareanalysen og verdibegrepet og verdiformene fram til pengenes tilkomst - den alminnelige ekvivalent - og så til kapitalanalysen. Den abstrakte framstillinga, særlig i første delene av “Kapitalens” første bind, gjør mye av teksten vanskelig tilgjengelig for begynnere. Denne vanskeligheten forsøker Fine og Saad- Filho å overvinne ved å popularisere framstillinga, blant annet med aktuelle eksempler. Uten dermed å svekke det vitenskapelige kravet. Og den faktiske historiske utvikling ligger der hele tida, bak begrepene. (I motsetning til hos Hegel der begrepene er det opprinnelige og der naturen og den konkrete utviklinga bare er uttrykksformer.) “Når Marx anerkjenner at historisk analyse hører med til undersøkelsesmetoden

28

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

(dvs. at historie og logikk kan ikke skilles fra hverandre), er det ikke noe knefall for empirismen. Det betyr bare å innse det faktum at en omskiftelig virkelighet ikke kan reduseres til (og langt mindre bestemmes av) et system av begreper.” (20.) Noe som på den andre sida slett ikke forringer begrepenes betydning for vår erkjennelse av virkeligheten. Tvert om, de er nødvendige og uunnværlige. Marx går bak de ytre fenomener og søker fram til vesensinnholdet. For tingene er slett ikke alltid virkelig slik de umiddelbart framstår. Det gjelder særlig under kapitalismen, da de viktigste forhold er skjult bak vare- og pengeforhold. Og det gjelder ikke bare økonomiske forhold, som til dømes utbyttinga, men også politiske forhold, som til dømes demokratiet.

med er bruksverdi, bytteverdi og verdi. Det konkrete arbeidet, som opptrer i utallige former, er arbeid som produserer ulike bruksverdier. Bytteverdien uttrykker en vares likhetsforhold til en annen vare, til dømes x brød = 1 skjorte, for så gjennom historisk utvikling å nå fram til en allmenn ekvivalent - penger. Verdien refererer seg nettopp til det abstrakte arbeid. Her kunne boka ha presisert næmere den kvalitative side, nemlig at verdi er abstrakt arbeid, dvs. arbeid overhodet uansett konkret form, og den kvantitative sida ved verdibegrepet, nemlig sjølve verdistørrelsen: samfunnsmessig nødvendig arbeid. Det er en nødvendig, ubrytelig, sammenheng mellom verdi og bruksverdi.

“ … Nettopp fordi produktene må ha samfunnsmessig bruksverdi (produksjon for “Dette skille mellom virkeligheten (eller ukjente mennesker som man kommer i innhold eller vesen) og slik det ser ut (eller kontakt med på markedet) er de produkter form) er et sentralt trekk ved Marx` dialek- av abstrakt samfunnsmessig arbeid (utført tiske tenkning. Det skaper en forbindelse av anonyme lønnsarbeidere, hyret inn på arbeidsmarkedet og disiplinert internt av profittvangen i de konkurrerende ”En av Marx` aller viktigste opp- bedriftene og eksternt av bankvesenet aksjemarkedet) … Varens verdi er dagelser er hans oppdagelse, og den samfunnsmessige nødvendige og definisjon og analyse av det arbeidstida som trengs til å produsere inkludert både direkte (levende) abstrakte arbeid - i motsetning den, og indirekte (dødt) arbeid der det sistnevnte omfatter arbeidstida som trengs til det konkrete arbeid.” for å produsere de produserte produksjonsmidlene: råvarer, maskiner, famellom abstrakte begreper (som klasse, brikkbygninger osv.” (33,34.) verdi og utbytting, for eksempel) og den konkrete og praktiske måten de gjør seg Arbeidskraft og utbytting gjeldende på i hverdagslivet (som lønn, Det er naturlig - og framfor alt nødvendig - i ei framstilling av “Kapitalen”, og i pris og profitt).” (17.) en kapitalismeanalyse, at den viktigste En av Marx` aller viktigste oppdagelser av alle varer, og samtidig den mest speer hans oppdagelse, og definisjon og sielle, nemlig arbeidskrafta, får ei inngåanalyse av det abstrakte arbeid - i mot- ende behandling og drøfting i Fines og setning til det konkrete arbeid. Han stiller Saad-Filhos bok. For det “som kjennetegseg som oppgave nettopp å etterspore ner kapitalismen er ikke” først og fremst sambandet og motsetningsforholdet mel- “varebytte mellom uavhengige produsenlom disse to grunnformer for arbeid og ter”, et slikt varebytte eksisterte lenge før hvilken fundamental betydning de har for kapitalismen gjorde sitt inntog, “men kjøp kapitalanalysen. For utgangspunktet her og salg av arbeidernes evne til å arbeide, er arbeidsverditeorien: “Den grunnleg- og bruken av denne spesielle varen i vagende egenskap ved alle varer er at de er reproduksjon for profitt”. (36.) Ja, skillet produkter av arbeid.” (32.) Verdiene som mellom arbeidskraft og arbeid er helt veMarx` vareanalyse framfor alt opererer sentlig. Som forfatterne bemerker: disse


BOKANMELDELSE i marxistisk politisk økonomi, i motsetning til den overfladiske borgerlige økonomi betraktning. For på overflata ser det ut som om arbeideren, lønnstakeren, får betaling for (hele) sitt arbeid, mens han i virkeligheten bare får betaling for arbeidskrafta. Karakterisk nok kalles kapitalisten som kjøper arbeidskrafta for arbeidskjøper eller “arbeidsgiver” som er en enda mer villedende beteknelse!

to viktige begrepene både misforstås og sammenblandes ofte. Det hører til den utviklede kapitalens innerste vesen at arbeidskrafta blir en vare, får en bruksverdi som kan skape andre bruksverdier - og en verdi og samtidig en pris (verdiens framtoningsform), nemlig i form av arbeidslønn. Under kapitalismen får altså arbeidskrafta den spesielle bruksverdien at den ikke bare skaper andre bruksverdier, men at den skaper verdi og en større verdi enn de verdier som trengs for å produsere og reprodusere den. Den utfører med andre ord ikke bare konkret arbeid, men først og fremst abstrakt arbeid. I motsetning til slaven eier lønnsarbeideren sin egen arbeidskraft og kan selge den fritt på det spesielle markedet - arbeidsmarkedet. Men da han/hun ikke eier andre varer de kan selge og leve av, er han/hun tvunget til å selge arbeidskrafta. Og må dermed la seg utbytte. Derfor ser vi at “arbeidsverdilæra ikke bare handler om fordelingsforholdene som etableres gjennom kjøp og salg av arbeidsprodukter, men også tar opp i seg og og uttrykker produksjonsforholdene“ (dvs. eiendomsforhold, fordelingsforhold, bytteforhold og konsum), “og utbyttingen som er særegen for kapitalismen, om bare distinksjonen mellom arbeid og arbeidskraft er trukket.” (37.) Det er nettopp denne distinksjonen som er så vesentlig

Va r e f o r h o l d e n e tilslører disse og andre grunnleggende forhold. De skaper falske forestillinger. Marx river sløret vekk og blottlegger virkeligheten. Og noe av det mest interessante og epokegjørende han gjør er å påvise mystifasjonen som tingliggjøringa av varebyttet forårsaker. Som forfatterne bemerker var forholdet mellom arbeiderne og produktene av arbeidet deres for hans samtidige økonomer og for nesten alle seinere borgerlige økonomer, bare et forhold mellom ting, bruksverdier. x brød = skjorte. Tingliggjøringa av økonomien - og andre samfunnsforhold - er i det hele tatt karakteristisk for borgerlig økonomi, samfunnslære og politikk og bare forsterker den framherskende fremmedgjøringa. For Marx er tingene en ytre framtoningsform for indre samfunnsmessige forhold mellom menneskene. Han skiller strengt mellom framtoningsform (fenomen) - Erscheinung, og vesensinnholdet - Wesen. Og mellom ting og forhold. “Mens … kapitalismen organiserer produksjonen som bestemte samfunnsmessige forhold mellom kapitalistene og arbeiderne, så kommer disse forholdene til syne og uttrykkes delvis som forhold mellom ting. Disse samfunnsmessige forholdene blir ytterligere mystifisert når penger kommer inn i bildet og alt uttrykkes som priser. Marx kaller et slikt perspektiv på den kapitalistiske verden for varefetisjisme. Den kommer klarest til uttrykk i moderne økonomi, der til og med arbeidskraft betraktes som innsatsfaktor. Man ser faktoravlønningen som noe som først og fremst er bestemt av de fysiske egenskap-

ene ved innsatsfaktorer. Som om profitt eller grunnrente var produsert direkte av maskineri eller jord, snarere enn av folk som sammen inngår i bestemte produksjonsforhold og samfunn. … Kjøp og salg av varer avslører ingen ting om omstendighetene som har brakt dem til markedet eller om kapitalistklassens utbytting av de direkte produsentene (lønnsarbeiderne” (38, 39. Forfatterne bruker her den borgerlige terminus “innsatsfaktorer”, i stedet for mer konsekvent de poliøkonomiske begreper som Marx har utviklet: konstant kapital, variabel kapital etc., og som refererer seg til forhold og ikke bare til ting.) Det mest typiske og viktigste eksempel på mystifikasjonen er nettopp at kjøp og salg av arbeidskraft framtrer i lønnsformen som kjøp og salg av arbeid. Og at følgelig merverdi og profitt framtrer som et tillegg til - en frukt av - av kapitalen (penger gir avkastning og renter, jorda gir grunnrente, verdipapiret dividende osv.). Forskjellen mellom nødvendig arbeid og merarbeid utviskes, går i ett. I middelalderens føydalisme var utbyttinga åpen: merarbeidet som godseieren tilegnet seg var klart atskilt fra bondens arbeid for seg sjøl. Særlig klart kom dette fram i hoveriarbeidet. Samtidig som det er en forskjell mellom den religiøse fetisjisme og varefetisjismen, er det tydelige paralleller: “På samme måte som det er mulig å innse at Gud ikke finnes, er det mulig å innse at kapitalismen er et klassesystem med utbytting og ufrihet, uansett om alle formelt har like rettigheter på markedet.” (41.) Det åpner for både økonomisk, politisk og ideologisk kamp. Og den som åpnet øynene for oss her, dvs. ga oss innsikt og erkjennelse for å kunne føre kampen, var Marx. Vare- og verdianalysen som Marx begynner med er både prologen til kapitalanalysen og er samtidig absolutt forutsetning for å forstå sistnevnte. Derfor er det så viktig å kjenne begrepene og utviklinga her. (For å gjenta: den logiske begrepsutvikinga gjenspeiler og kondenserer den historiske utviklinga.) Mesteparten av boka til Fine og SaadFilho er viet den teoretiske framstillinga av grunntrekkene og lovmessighetene i kapitalismens økonomi, uansett hvilke forhold den eksisterer og virker i. Det er basert på Marx`analyse, men ført fram til vår egen tid. Her må det tilføyes at Marx virket og skreiv under forhold med frikonkurransekapitalisme. Men ved overgangen fra det 19. til 20. hundreåret gikk den utviklede kapitalismen over til et nytt - og høyere stadium, nemlig monopolkapitalismen. Konsentrasjonen og sentraliseringa av produksjon og kapital fører til nye former Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

29


BOKANMELDELSE for sammmenslutninger organisert som aksjeselskaper. I motsetning til kapitalistiske enkeltforetak kommer monpolistiske former for kapitaleiendom som syndikater, truster og konsernere etc. Det fører igjen til viktige strukturendringer innafor kapitalismen, uten dermed å oppheve kapitalismen, men tvert om forsterke den. Dette får også konsekvenser for marxismens økonomiske teori som må utvikles, og blir utviklet, videre av folk etter Marx. Her inntar Lenin, og først og fremst hans verk “”Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium”, en sentral plass. Denne analyseprosess er kontinuerlig. Sjøl om Fines og Saad-Filhos bok har som tema “Om kapitalen av Marx”, burde de ha påkostet seg det ekstraarbeid å nevne dette - om så bare i korte trekk. At de ikke gjør det, medfører at deres ellers så verdifulle framstilling blir ufullstendig. Dessuten en ting til: Boka har relativt omfattende kjeldehenvisninger. Men hovedsakelig er det engelske arbeider som refereres. De foreligger imidlertid en omfattende - og verdifull - litteratur om kapitalismen både av sovjetiske, tyske, franske, italienske, amerikanske osv. skribenter. Men det er in nå, også innen deler av venstresida, å gjøre disse verker og forfattere ikke-eksisterende. Kapitalens bevegelser i produksjon og sirkulasjon. Merverdiens fordelingsformer “Om Kapitalen av Marx” inneholder ikke bare omtale av “Kapitalens” første bind, men også annet og tredje bind, slik at vi får Marx` kapitalanalyse og - kritikk i sin helhet. Samtidig som altså forfatterne fører framstillinga fram til dagens kapitalisme med overproduksjons- og finanskrise. Først gis en kort karakteristikk av den enkle varerproduksjon V(arer) - P(enger)V(arer) og de førindustrielle former for kapital: handelskapital og penge/ågerkapital, som illustreres ved formelen P(enger) - P`(flere penger). Den er den “korte”, mest allmenne, formelen for kapital overhodet. Deretter går man inn i en nærmere analyse av kapital som “sjølekspanderende verdi”. Marx bruker vanligvis begrepet “Selbstverwertung”, dvs. at kapitalen formerer eller forøker seg sjøl. Den føder levende unger eller verper gullegg, som han sier metaforisk. For hele saken går ut på å få mer penger tilbake enn man skyter inn, og helst det optimale. Profittlogikken bestemmer, som vi ofte sier i dag. Til hvilket formål det produseres, selges og investeres er likegyldig. Bruksverdien er

30

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

underordnet verdien og merverdien. “Penger fungerer som kapital bare når de brukes til å generere mer penger, eller mer presist når de brukes i produksjonen av merverdi. Denne grunnleggende forståelsen av kapital gjør det mulig å sondre mellom kapital og de ulike særskilte formene den tar og funksjonene som disse formene fyller, enten det nå er penger, innsatsfaktorer” (!) “i produksjonen eller varer. Hver av disse formene er kapital bare i den grad de bidrar direkte til å utvide den satsede kapitalen. De fungerer da som kapital samtidig som de oppfyller sine spesifikke oppgaver som betalingsmiddel, forråd av bytteverdi og produksjonsmiddel.” (47,48.) I analysen av den utvidede kapitalformel P - V - P` består problemet i å finne og forklare hva som er merverdiens kjelde. Og det er hovedinnholdet i “Kapitalens” første bind. (Profitt er merverdiens forvandlede form, som skjuler sin kjelde, dvs. merverdien, og trer fram som overskudd på hele den investerte kapital. Profitt kan også ha som kjelde andre, mer underordnede former, som til dømes prisgevinst på bekostning av forbrukerne eller de store varekjedenes utbytting av bøndene. Men hovedkjelda var og er merverdien.) Vi har jo allerede kort forklart merverdiens kjelde, nemlig utbyttinga av arbeidskraft. “Arbeidskraftas bruksverdi for den som kjøper den er å skape merverdi.” (50.) Tilegnelsen av ubetalt arbeid i massemålestokk er det daglige organiserte og legaliserte tjuveri, som setter det kriminaliserte tjuveri og ran helt i skyggen. (Uten at vi dermed skal avkriminalisere vinningsforbrytelser som begås i henhold til straffelova! Men proporsjonene mellom legalisert og kriminalisert tjuveri er interessante.) Utbytningsgraden framstillerMarx gjennom formelen for merverdiraten - m`= m/v. (Hos Fine og Saad-Filo brukes til dels andre formelbokstaver, uten at det endrer forholdene. Det er imidlertid en pedagogisk fordel konsekvent å bruke Marx`egne tekn - oversatt til norsk.) I forbindelse med analysen av tilegnelsen av merverdi er det viktig, som forfatterne gjør, å ofre plass på de to hovedformer absolutt og relativ merverdi. Ikke sjelden forveksles de eller det hersker begrepsuklarhet. Men det er viktig å være klar over forskjellen for å forstå hovedmetodene for utbyttinga. Den enklest måte å produsere absolutt merverdi på er å øke lengda på

arbeidsdagen. Men langt viktigere er den mer kompliserte og mindre gjennomskuelige måte, nemlig å intensivere arbeidet ved å innføre ny teknologi, omorganisere arbeidsprosessen, akkordarbeid, kutte pauser osv. På den måten blir arbeidsdagen forlenget ved at tidsenheten fortettes. Gjennom den relative merverdi reduseres verdien av arbeidskrafta - den variable kapitalen v, ved å bedre produksjonen av forbruksvarer (forutsatt konstant reallønn). Materiell og ikke-materiell sektor Det er fortjenstfullt at de forfatterne har et eget avsnitt om produktivt og uproduktivt arbeid. For også på dette felt rår mye uklarhet, begrepsforvirring og misforståelse. Noen legger nærmest et moralsk mål på distinksjonen, og reagerer på beteknelsen “uproduktivt/ikkeproduktivt” arbeid, som de oppfatter som beteknelse på unyttig, mindreverdig, ja, sågar snyltende virksomhet. Men her er det igjen viktig å holde fast på det vitenskapelig begrepsmessige innholdet. Mye av det uproduktive arbeidet er samfunnsmessig nødvendig (tenk bare på arbeidet i skole- og helsesektoren). Hos Marx er produktivt arbeid det lønnsarbeid som produserer merverdi direkte for kapitalisten, altså ikke arbeid som man utfører for seg sjøl eller vanlig, ikke-kapitalistisk handverks- og jordbruksarbeid. Derimot, ut fra kapitalens ståsted, er også arbeid i ikkemateriell virksomhet “produktivt”, så sant som de ansatte i privatbedriften, lønnstakerne, skaffer eieren profitt som han kan akkumulere og utvide virksomheten med. Det kan være en eier av et sirkus eller et orkester. Også her det viktig å holde fra hverandre ting og forhold, og om virksomheten er underkastet profittlogikk eller ikke. “Skillet mellom produktivt og uproduktivt gjelder arbeid under kapitalismen. Det avgjørende er samfunnsforholdene som arbeidet utføres under, snarere enn hva som produseres, hvor nyttig det er, eller hvor viktig. For eksempel kan doktorer og sjukepleiere utføre produktivt eller uproduktivt arbeid, avhengig av hvor de er ansatt - i en privatklinikk eller et offentlig sjukehus. Sjøl om det de gjør er det samme, og kanskje like nyttig for samfunnet i en forstand, så yter de i det ene tilfelle en offentlig tjeneste gratis, men i det andre tilfellet er deres ansettelsesforhold avhengig av at bedriften går med overskudd.” (58.) Her er det naturlig å presisere at doktorer og sjukepleiere sjøl på en privateid klinikk ikke produserer merverdi, men genererer


BOKANMELDELSE likevel profitt for eieren og dermed for ham framstår som produktive. I denne sammenheng må det innskytes at sjøl om en lønnsarbeider ikke produserer merverdi, så er likevel han eller hun utbyttet, “hvis de arbeider lengre enn verdien, som lønna deres representerer”. (Samme sted.) Og etter hvert som tallet på lønnstakere i direkte produksjon, så som industriarbeidere, avtar ikke bare relativt, men nå også absolutt, får utbyttinga utafor produksjonen, i den immaterielle sfære, større betydning. Det gjelder blant annet for det økende antall funksjonærer. Ikke minst er det i dag viktig å være klar over utbyttingsforholdene i varehandelen, der de store kjedene driver rovdrift på underbetalt arbeidskraft, Skillet mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid har også direkte samfunnsøkonomisk og samfunnspolitisk betydning, nemlig “som utgangspunkt for å undersøke de ulike rollene som spilles av industrisektoren, finanssektorene , offentlig sektor og andre arbeidere i den økonomiske og sosiale reproduksjonen.” (60.) Tar vi begrepet produktivt arbeid i sin “reine” - og ikke bare kapitalistiske - betydning, er det jo dette arbeid som direkte “før” oss, dvs. forsyner oss med mat, klær, boliger, industrivarer etc. Og den vitenskapelig-tekniske utviklinga fører til at færre og færre “før” flere og flere - og kan gjøre det. For de som vil studere nærmere, det til dels vanskelige, spørsmålet om produktivt og ikke produktivt arbeid under kapitalismen, viser jeg til Hefte nr. 1-1999, “Merverdien og utbyttinga av arbeidskrafta i vår tids kapitalisme”, utgitt av Marxistisk Forum. Mens det som hittil er omtalt, og behandlet, av de to forfatterne hovedsakelig dreier seg om innholdet i “Kapitalens” første bind, tar de nå for seg grunnelementer i annet og tredje bind - som videreutvikler og utvider den generelle analysen i første bind. I pakt med annet bind om kapitalens sirkulasjonsprosess, begynner det med industrikapitalens kretsløp og de tre hovedformer: kapitalens pengekretsløp, produksjonskapitalens og varekapitalens kretsløp - samt kretsløpet som helhet med de tilsvarende formler som Marx opererer med. Det er ulike stadier som både den individuelle og totale industrikapitalen gjennomløper og som må fullbyrdes for at det ikke inntrer brems eller kriser i systemet. Samtidig som disse stadier representerer en enhet har hver av dem sin relative sjølstendighet. Men basis var, er og blir produksjonen. “Hvis en nasjons kapitalister blir grepet av tanken om profitt uten den uunngåelige forbindelsen til produksjonen, vil de snart befinne seg

i en spekulativ oppgang som krasjer når økonomien blir brakt tilbake til virkeligheten, som er at produksjonen er eneste mulige kilde til verdien som trengs å betale utbytter, gjøre opp gjeld, betjene lån og innfri forpliktelser … “ I det vareproduserende kapitalistiske samfunnet er sirkulasjonen like nødvendig som produksjonen: De produserte varer må selges. I den relasjon blir tilbud og etterspørsel “alfa og omega”. Og “det produktive kretsløpet … tenderer mot å ignorere markeder. Det “er ikke tilstrekkeligå produsere (mer) verdi, den må også realiseres gjennom salget. Det er økonomene som oftere enn kapitalistene har en tendens til å overse den nødvendige men usikre forvandlingen av varer til penger ved salget. En kapitalist som uforvarende har akkumulert et voksende varelager, vil raskt bli brakt tilbake til virkeligheten når arbeidskapitalen går tapt.” (67.) Kapitalakkumulasjonen Den siste delen av “Kapitalens” annet bind omhandler den økonomiske reproduksjonen, særlig den samfunnsmessige totalkapitalens reproduksjon. Forfatterne forklarer enkelt og greit forskjellen mellom enkel og utvidet reproduksjon. Men kanskje sterkere og mer eksplisitt kunne de ha påvist forskjellen mellom ekstensiv utvidet reproduksjon og intensiv utvidet reproduksjon. I vår tid er særlig den sistnevnte hovedformen viktig, spesielt i samband med den vitenskapelig tekniske revolusjon - VTR. (At Sovjetunionen og Østeuropa ikke maktet overgangen til høyteknologisk intensiv reproduksjon var en av hovedårsakene til realsosialismens sammenbrudd.) Boka er illustrert med instruktive modeller, knyttet til utvidede formler for c(k) + v + m. Det er fristende i denne sammenheng å nevne den kjente polske marxistiske økonomen Oskar Langes arbeid “Reproduksjonen og akkumulasjonens teori”, fra 1961, som kom i russisk oversetting i 1963. Med hjelp av høyere matematikk, blant annet integralog differensiallikninger, analyseres betingelsene for reproduksjon og akkumulasjon med henblikk på sosialistisk planøkonomi. Et pionerarbeid, men ikke tilgjengelig for “legfolk”. Men tilbake til kapitalismens økonomi basert på konjunkturer og ubalanser. Fine og Saad-Fino tar et oppgjør med både konservativ borgerlig økonomisk tenkning og med keynesianismen. Den nylige store økonomiske krisa som har rystet kapitalismens økonomi - og framleis ryster deler av den - har jo samtidig vist hvor ubrukelige disse teorier er både til å forklare krisa

og for å kunne treffe tiltak for avverge den, sjøl om den omfattende innsatsen av statlige finansmidler greide å dempe virkningene noe ned. De to forfatterne avlegger også den mer “radikale” fordelingsteorien - med den berømmelige “kaka” som skal deles “rettferdig”. Det vil si det økonomiske aktivitetsnivået “er bestemt av fordelingsforholdene mellom kapital og arbeid”. (76.) De tar her et ideologisk oppgjør ikke bare med høyresida, men også med deler av venstresida. Mens høyresida framholder at fagforeningenes makt må tøyles, “framholder venstresida at konfliktene er uløselige innafor kapitalismens rammer“ og sverger i stedet til bedre fordelingsvilkår. I boka argumenteres det slik mot “fordelingsteorien”: “Analytisk avhenger dette synet av en oppfatning om at økonomien er en kake av en gitt størrelse, slik at det en av klassene tjener når nasjonalinntekta v1 + v2 + m2 skal fordeles må den andre tape. Om for eksempel lønningene, representert ved v1 + v2, øker for mye, vil profitten, representert ved m1 + m2, falle, og det undergraver både viljen og muligheten til å akkumulere. - Sjøl om det kanskje ikke virker slik, er dette synet svært forskjellig fra Marx`egen framstilling av strukturen i den kapitalistiske økonomien. Å tillegge fordelingsforholdene en sentral betydning for lønnsomheten er bare mulig om man innskrenker perspektivet til sirkulasjonssfæren. Om man også tar med produksjonssfæren, fordunster det tilsynelatende symmetriske forholdet mellom kapital og arbeid som framkommer når man betrakter lønn og profitt som et spørsmål om fordeling av nasjonalinntekten. For utbetaling av lønn er en forutsetning for at produksjonen skal komme i gang (sjøl om den faktiske utbetalingen kommer etter kjøpet av arbeidskrafta), mens profitten er det som blir igjen etter at lønn og andre produksjonskostnader er betalt, snarere enn et kakestykke av størrelse som det kan forhandles om på forhånd. For Marx er ikke fordelingsforholdene av typen fordeling av en gitt kake. Alt annet likt vil nok profitten være høyere når lønna er lav, sjøl om postkeynesianerne kan hevde noe annet med utgangspunkt i begrepet om utilstrekkelig etterspørsel. Men profitten avhenger først og fremst av kapitalistenes evne til å utvinne merverdi i produksjonen. For å få profitt trenger kapitalistene å tvinge arbeiderne til å arbeide ut over den arbeidstida som er nødvendig for å produsere lønnsvarene, uansett hva lønnsnivået måtte være. “ (76,77.) I det hele tatt står kapitalistene overfor ei rekke usikkerhetsmomenter, hvorav usikkerheten med omsyn til produksjonen av merverdi/profitt bare er en om enn den Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

31


BOKANMELDELSE viktigste. Som Lenin sa: kapitalismens hovedproblem er markedsproblemet. Man har ikke merverdien i handa før varene er solgt. Dessuten kommer konkurransemomentet inn, som tvinger enkeltkapitalistene til å innføre ny og bedre teknologi, rasjonalisere virksomheten m.m Også tilgangen på kreditt, og til hvilken pris, er ofte et usikkerhetsmoment Tilgangen er livsviktig for å understøtte akkumulasjonen. Som regel kan ikke den gjennomføres bare med egne midler. Usikkerhetsmomentene har psykologisk effekt som kan spille en viktig rolle, særlig foran, under og like etter krisesituasjoner. Men framfor alt er kapitalismen avhengig av at - den individuelle og samfunnsmessige - økonomiske reproduksjonen fungerer tilfredsstillende. Og ikke bare kapitalen er avhengig av det, men for lønnstakerne også arbeidsplassen, heimen og det sivile samfunn. Det er i denne forbindelse viktig at Fine og Saad-Filo viser til statens viktige rolle for reproduksjonen. Og nettopp i en krisesituasjon som den vi opplever, viser dette særlig tydelig, blant annet den borgerlige statens hjelperfunksjon for å berge sjølve systemet. Reproduksjonen, dvs. akkumulasjonen, er livsviktig for kapitalismen (og er det også for sosialismen!) “Om kapitalen av Marx” har derfor et eget kapittel nettopp om det og åpner med ei oversikt over den opprinnelige akkumulasjon, slik den begynte og tok sin spesielle - og brutale - historiske form i England. Det er prosessen da kapital samles på den ene sida og arbeidet skilles fra eiendomsretten til produksjonsmidlene på den andre sida. Og skaper dermed grunnvilkåret for kapitalistisk produksjon - først i form av manufakturer med samfunnsmessig arbeidsdeling innafor sjølve bedriftsenheten, sia, med den industrielle revolusjon, i form av fabrikker. Hvorfor ble nettopp landbruksbefolkninga hovedrekrutteringskjelda til industriproletariatet som vokste fram? Jo, fordi mesteparten av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, og ble på en eller annen måte voldelig eller “frivillig” - drevet bort fra jord. Samme prosess, men under andre historiske forhold og i andre former, gjentar seg i etterkrigsåra i vårt land, da folk strømmet fra landsbygda for bli industri-, bygningsarbeidere etc. i byene. Tislsvarende sank tallet på skog- og landarbeidere, småbrukere og bønder. Samtidig som kvinnene blir ei viktig arbeidskraftkjelde. I England skjer den opprinnelige akkumulasjonen i særdeles råe og brutale former. Blant annet ved at statsmakta settes inn. I

32

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

likhet med Marx poengterer Fine og SaadFilho “den avgjørende betydningen fysisk maktutøvelse og staten hadde for framveksten av proletariatet. Politiet, hæren, rettsvesenet og skattesystemet var langt viktigere i denne prosessen enn markedskreftenes frie spill.“ (Her må skytes inn at indirekte var markedets behov for ull til manufakturene i England og på kontinentet utslagsgivende for godseiernes ekspropriasjon av småbøndene, gjennom inngjerdingsbevegelsen, slik at jorda kunne legges ut til beite for kjempestore saueflokker.) “I dag er forholdene for de fleste arbeidere annerledes. De økonomiske behovenes jevne tvang, slik de er utviklet gjennom tradisjon, utdanning, vaner og etablerte lover, fører til at arbeiderklassen godtar forholdene under den kapitalistiske produksjonsmåten uten å stille spørsmål. De oppfatter dem som stort sett riktige og som uunngåelige. Fordi arbeid og kapital er tett sammenknyttet og det virker som det alltid har vært slik og kan ikke være ennerledes, er det sjelden nødvendig å bruke makt (men maktmidlene er på plass hvis det blir behov for dem).” (86.) Går vi tilbake til den opprinnelige akkumulasjonen i kapitalismens klassiske land England, frambrakte inngjerdingsbevegelsene på 1600- og 1700-tallet en klasse av jordlause arbeidere på den ene sida og, på den andre sida, en kapitalistklasse som i utgangspunktet forpaktet jorda hos godseierne, og som bygde opp store formuer som snart også skulle investeres i industri og annen virksomhet. Det er viktig å få fram disse hovedmomentene slik at industrikapitalismens tilkomst blir forståelig, og ikke bare knyttet til produktivkreftenes framvekst (mekaniske vestoler, spinnemaskiner og dampmaskiner), som sjølsagt var den drivende utviklingsfaktor. Vi må ikke bare se “teknisk”, men også samfunnshistorisk på forutsetningene. “For Marx er dannelsen av lønnsarbeiderklassen med utgangspunkt i førkapitalistiske forhold nøkkelleddet i overgangen til kapitalismen.” (87.) Marx kaller det for lønnsarbeidets formelle underordning under kapitalen. Dermed blir også sjølve arbeidsprosessen grunnleggende endret. Går vi så over til den andre polen, nemlig kapitalen, kommer forfatterne igjen tilbake til konkurranse og kapitalakkumulasjon. Samtidig beskriver de mekanismen med kapitalens bevegelse - flyt - mellom produksjonsgreinene og utviklinga av en gjennomsnittsprofittrate m/ c+v. Og

beskriver også konsentrasjonen av mer og mer kapital på færre og færre hender. “Akkumuler eller dø.” Eller for å forlenge det til sirkulasjonsfæren - til det indre og ytre markedet - der profitten skal realiseres: “Eksportere eller dø”, som Hitler sa. Dette fører oss så over til Marx` analyse av de kapitalistiske - relative - overproduksjonskriser, deres (abstrakte) mulighet, deres nødvendighet og periodisitet. Her kunne det i boka kanskje vært sterkere differensiert mellom overordnede og underordnede og tilfeldige faktorer. Med andre ord sterkere skille mellom grunnleggende årsaksfaktorer, skjerpende faktorer og utløsende faktorer. Det har ikke minst betydning for djupere innsikt i krisa som ble utløst i 2008 (og som i mesteparten av mediene - ufullstendig og upresist - bare kalles “finanskrise”). Jeg viser i denne sammenheng til brosjyrene om krisa gitt ut av Marxist Forlag i skriftserien SØKELYS. I rettferdighetens navn må det imidlertid tilføyes at i samband med betraktningene om profittratens tendensielle fall og dens innflytelse på krisa, framhever Fine og Saad-Filho at viktigere enn alle sammenhenger “er den grunnleggende årsaka til kriser. For Marx er kriser i siste instans et resultat av motsigelsen mellom den kapitalistiske tendensen til å utvikle produktivkreftene ut over alle grenser” (men ikke bare produktivkreftene, men også, og her vel først og fremst, sjølve produktene, varene), “og den begrensede mulighetene i dette samfunnet til å forbruke det som produseres.” (103.) Som stikkord bruker de “disproporsjonaliteter, overproduksjon, underkonsumpsjon og fallende profittrate.” Det kan tilføyes at i de periodiske kapitalistiske overproduksjonskrisene dreier det seg ikke om absolutt overproduksjon og underkonsumpsjon, men om relative slike. Sin analyse av lova om profittratens tendensielle fall knytter Marx til kapitalens økte tekniske sammensetning, dvs. at produksjonsmidlene får større plass i forhold til arbeidskrafta, og kapitalens tilsvarende økte organiske sammensetning, dvs. at verdien c (konstant kapital) øker i forhold til verdien v (variabel kapital). De to forfattere innfører en tredje faktor, nemlig “kapitalens verdisammensetting”. (109.) For meg synes dette å være en unødig konstruksjon, i og med at organisk sammensetting nettopp relaterer seg til verdisammensetting av de to investeringsfaktorene produksjonsmidler og arbeidskraft. Bakgrunnen for økinga av den tekniske og organiske sammensettinga er at arbeidsproduktiviteten vokser under kapitalis-


BOKANMELDELSE men i samband med den teknologiske utvikling, konkurransen og akkumulasjonen. Formelen c/v forteller oss om den organiske sammensettinga. Hvilke elementer i c (verdien av maskiner, driftsbygninger, råstoffer, hjelpestoffer, høyteknologi etc.) som spiller den største rolle for økt organisk sammensetting er et spørsmål for seg og vi finner ulike svar for den tidlige og for den seine kapitalismen. I alle tilfelle står den faste kapitalen sentralt. I vår tid kommer VTR inn som et helt vesentlig moment. Boka har et eget avsnitt med tittelen “Profittratens fall”. Og som forfatterne sier innledningsvis: “Marx`lov om profittratens tendens til å falle (LPTF) har vært ekstremt omstridt, både når det gjelder spørsmålet om den er gyldig, hvordan den skal tolkes og hvilken betydning den har.” (116.) Det er helt riktig og temaet er vanskelig. Loven må sees, som det heter hos Marx, som en tendens og over et lengre tidsrom og der de motvirkende tendenser er mange. Profittraten m/c+v må sjølsagt ikke forveksles med merverdiraten (utbyttingsforholdet) m/v, som kan - og vanligvis, normalt, gjør merverdiraten det! - stige, sjøl om profittraten faller. Viktig er her videre merverdiens og profittens “masse”, dvs absolutte størrelse. Her ligger basisen for akkumulasjonen og dens øking, dvs. merverdiens forvandling til (ny og mer) kapital. Marx påviser at det eksisterer en tvang til å akkumulere. Og at akkumulasjonen fører til strukturendringer i kapitalen. Forhåpentligvis vil jeg ved et seinere høve komme nærmere inn på temaet profittratens tendensielle fall. Her og nå vil jeg begrense meg til å trekke inn et par forhold som Fine og Saad-Filo setter fingeren på. Sjøl om Marx sammenlikner de økonomiske lover med naturlover, er de ikke identiske med dem. I samfunnet virker mennesker og klassekrefter som kan styre de økonomiske lover og begrense virkningene av dem. I forbindelse med revolusjoner oppheves, sammen med systemet sjøl, tidligere økonomiske lover. Naturlovene er “evige”, de kan ikke oppheves og de kan heller ikke kalles for “tendenser”. Det er nok å vise til gravitasjonslova - lova om at legemer tiltrekker hverandre - og lovene for planetenes bevegelser rundt sola. Videre: Aleine gir ikke lova om profittratens tendensielle fall “grunnlag for konkrete spådommer” med omsyn til kapitalismens utvikling. Lova er dessuten begrenset til produksjonen, ikke sirkulasjonen, sjøl om den er slags kompass som viser hvor kapitalen skal søke

hen uansett investeringsområde. Kapitalens produksjon og sirkulasjon i samspill og som helhet Mens “Kapitalens” første og andre bind omhandler henholdsvis kapitalens produksjons- og sirkulasjonsprosess tar tredje bind for seg kapitalens “totalprosess”, dvs. samspillet mellom produksjon og sirkulasjon, merverdiens fordeling og forvandling til underformer som industriprofitt, handelsprofitt, bankrente, grunnrente, gjennomsnittsprofitten, verdiens forvandling til produksjonspris etc. Dette blir oversiktlig behandlet i Fines og Saad-Filhos bok. Jeg skal ikke gå nærmere inn på detaljer her, men bare understreke hvor viktig “Kapitalens” tredje bind er for å forstå betydningsfulle sider ved, og funksjoner i, systemet under dagens forhold. For å markere dette vil jeg likevel trekke fram et par sentrale områder. Forfatterne trekker forbindelsen tilbake til arbeidsverditeorien/verdilova og den grunnleggende relasjonen til prisforholdene som har en relativ sjølstendighet i forhold til verdien, blant annet gjennom lova om tilbud og etterspørsel. Samtidig som de poengter at verdien er en objektiv realitet. Men vi kan ikke konkret ta og føle på den, slik vi kan med bruksverdiene. Det er et abstrakt forhold. “Det fundamentale som Marx har vist”, skriver de, “er at verdier eksisterer som følge av at det fins et samfunnsmessig forhold mellom produsenter, og at dannelsen av priser er en oversettelse av produksjonsforholdene til bytteforhold. Fordi verdiene eksisterer (snarerere enn å være reine tankekonstruksjoner) kan de ikke oppheves eller avskaffes ved den ene eller andre forståelsen av et regnestykke innen pristeori.” (138.) Den teoretiske argumentasjonen fører de med hjelp av “innsatsfaktorene” k(c) og v og bevegelser i profittraten. Analysene av profitt, rente og grunnrente i “Kapitalen” viser hvor nødvendig det er å studere grundig forholdene også utafor produksjonen, uten dermed å miste sambandet med den. Dagens kapitalistiske virksomhet og krisa kan ikke forståes uten slike studier. Framfor alt gjelder det undersøkelsen av handelskapitalen og den rentebærende kapitalen. Sjøl om det går et skille mellom industrikapital som produserer merverdi og handelskapital som sirkulerer merverdien og sørger for at kapitalen går over fra vareform til pengeform, som er forholdsvis

enkelt nok å konstaterer i prinsippet og teoretisk - på bakgrunn av oppdelinga av kapitalen kretsløp i produksjonssfære og sirkulasjonssfære, er skillet mer komplisert i praksis. Og ikke minst under dagens kapitalistiske forhold. Spesialiseringa i industrikapital og handelskapital var mer utpreget før, sjøl om det også da eksisterte “hybridformer”. For industrikapitalisten var det enklere med ei arbeidsdeling: Han tok seg av merverdiproduksjonen, kjøpmannen tok seg av omsetninga. I dag er det ofte slik “at industriforetak også driver annen slags produksjon, handel og finansvirksomhet” (i vårt land ligger det nær å tenke på dagens skipsredere som er involvert i i flere former for virksomhet, det samme gjelder storkjøpmennene). “For eksempel gjelder det store bilprodusenter. Slik kryssing av grenser gjør ikke det analytiske skillet mellom produksjon og sirkulasjon ugyldig. Men det viser at klassifikasjonsproblemer ofte ikke kan avklares og unngås ved teoretisk klargjøring, men bare gjennom detaljerte empiriske undersøkelser.” (146.) Her ligger ei innebygd oppfordring om konkrete marxistiske undersøkelser av kapital- og eiendomsforholdene i vårt eget land, blant annet ajourføring av tidligere undersøkelser. Teoretisk tangerer vi her imperialismeanalysen hos Lenin, særlig om bankenes rolle (pengenes rolle ikke bare som verdimåler, sirkulasjons- og betalingsmidler, men også som kapital), og sammensmeltinga av industrimonopolkapital og bankmonopolkapital til finanskapital. Den konkrete, empiriske, analyse og “eksistensen av hybridformer” gjør ikke en mer abstrakt analyse ugyldig. Som Fine og Saad-Finho sier: “De abstrakte kategoriene er grunnlaget for studier og forståelsen av stadig mer komplekse empiriske sammenhenger.” (147.) Med andre ord: Studiet av “Kapitalen” hos Marx, og av annen marxistisk grunnlagsforskning, er obligatorisk for å få virkelig innsikt i dagens meget kompliserte kapitalistiske virkelighet. Enda mer komplisert enn produksjon og sirkulasjon - samt sammenfletting - mellom industrikapital og handelskapital er kapitalens finans- og kredittsystem i vår tid. Den “uhørte ekspansjonen av kreditt og finansielle tjenester i våre dagers kapitalisme har ført til at privat finansieringsvirksomhet er dypt involvert i pensjoner, boligformidling, helsetjenester, utdanning og kultur.” (148.) Det leder oss over til kapitlet om bankkapital og renteteori i Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

33


BOKANMELDELSE

Fines og Saad-Filhos bok. Det er først og fremst kredittens, de rentebærende pengenes og verdipapirenes funksjon som pengekapital, og ikke så mye långivinga til “vanlige kunder”, som er interessant. Først to viktige presiseringer for å skille rentebærende kapital fra industrikapital og handelskapital: 1. Bruk av lån, dvs. etablering av kredittforhold, til “å satse pengekapital for å tilegne seg merverdi”. Dette kredittforholdet (i motsetning til andre kredittforhold), “involverer de to viktigste delene av kapitalistklassen, pengekapitalistene, som kontrollerer tilbudet av rentebærende kapital, og industrikapitalistene, som låner rentebærende kapital for å bruke den som kapital i produksjonen … “ (149,150.) 2. Den rentebærende kapitalen i form av tidligere akkumulert pengekapital - oppsamlede reserver som tilhører forskjellige klasser - fra kapitalister til lønnstakere og stat. “Disse reservene og sparepengene samles sammen og sentraliseres gjennom finansinstitusjonene og omdannes til potensiell pengekapital som kan gjøres tilgjengelig for industrikapitalen.” (150.) Men i den nyliberalistiske kapitalismen gjøres pengene ikke bare, og kanskje heller ikke først og fremst, tilgjengelig for industrikapitalen, men for kapitalister av ulik format som investerer midlene i verdipapirer - aksjer, obligasjoner, ulike fonds m.v. for å få pengene til å yngle direkte, uten å gå den “tungvinte” vegen om produksjon og lignende. Altså umiddelbar formering og akkumulasjon av pengekapital. Og pengenes funksjon som rein pengekapital “ivaretas av mange slags finansielle instrumenter”. (151.) Vi får et vidstrakt finanssystem og finansmarked med mange ledd og lag. “Det ene verdipapirmarkedet bygger på det andre. Porteføljer av verdipapirer bygges opp, pakkes om og selges videre, som i pensjonsfond og private investeringsfond. Hver type verdipapirer er et eiendomskrav på framtidig inntekt, som kan, men ikke nødvendigvis vil, omfatte krav på en andel i den framtidige merverdien til en produktiv kapital. Dette kalte Marx ‘fiktiv kapital’ - omsettelige fordringer på framtidig merverdi som kan gi uttelling eller ikke, men som ikke nødvendigvis har noe med svindel å gjøre. - Ut fra dette er det neppe noen overraskelser at finanssektoren vil kunne finansiere overproduksjon og lage spektakulære spekulasjonsbobler og like spektakulære sammenbrudd. Det er heller ikke overraskende at faren for svindel

34

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

alltid er til stede. Skillet mellom finans og industri, og forskyvningen i balansen mellom dem, illustreres på en dramatisk måte av utviklingen i både internasjonal finans og de nasjonale finanssystemene i de siste 30 åra. Det oppblåste og meget godt betalte internasjonale finanssystemet har vokst på bekostning av virkelig akkumulasjon, og de siste åra har det vært utsatt for alvorlig ustabilitet og kostbare kriser.” (153,154.) Særlig i dag må vi være takknemlige for at “Marx har en egen teori om renta“ (og fiktiv kapital), “til forskjell fra bare en teori om profitten … “(157). Også dette er av de mange ting som stiller Marx i en særstilling - og høyt over - både de klassiske økonomer, hans samtidige og framtidige økonomer. Det er “et utmerkende trekk ved hans analyse” at han begrepsmessig holder rente og profitt fra hverandre, sjøl om de har samme grunnkjelde. De to forfatterne bemerker at “til og med i keynesiansk økonomi, der penger spiller en stor rolle, er profittraten (under navnet kapitalens effektivitet) satt lik renta. Til grunn for keynesianismen ligger en idé om at det fins et naturlig rentenivå ved full sysselsetting, sjøl om forventninger på kort sikt riktignok kan føre til et ulikevekts rentenivå. Denne betydelige teoretiske avstanden til Marx henger nøye sammen med at keynesiansk teori aldri har klart å skille mellom etterspørsel til akkumulasjon og forbruk, unntatt når det gjelder ringvirkningene av de to former for etterspørsel.” (158.) Fine og Saad-Filho har nok mye rett i at til tross for “pengenes og finansvesenets enorme betydning for våre dagers kapitalisme, har marxistiske analyser av penger gjort relativt små framsteg, og ganske lite har blitt sagt om de mer fundamentale spørsmålene, som finansvesenets natur og forholdet mellom industrikapital og finanskapital. Man har nøyd seg med å påpeke at finanskapitalen får stadig større betydning, spesielt i nyliberalismens tidsalder.” (158,159.)

gerente) og framfor alt dens innhold og form under utviklede kapitalistiske agrarforhold, særlig med henblikk på England. Ikke tilfeldig har han valgt som hovedtittel på tredje avsnitt: “Forvandling av merprofitt <surplusprofitt> til grunnrente.” Utgangspunktet er samfunnsforhold som gjør det mulig for de store grunneierne å tilegne seg en del av merverdien nettopp i form av grunnrente. “Teorien om grunnrenta følger av forholdet mellom jordeiendommen og den kapitalistiske produksjonen … “ (160. 161.) Det er hovedsakelig jorda Marx har som undersøkelsesobjekt. Men, som han sjøl viser til, grunnrenta har betydning langt ut over det, nemlig også for bergverk, skog, vannfall, boligtomter, olje osv. Fine og Saad-Filo kommer relativt utførlig inn på det teoretiske innholdet i de to hovedformene for differensialrente. Derimot får den fundamentale absolutte grunnrente, og som blant annet Lenin var opptatt av i samband med det russiske sosialdemkratiets (bolsjevikenes) agrarprogram, ei noe for svak vektlegging som monopolrente. Mot slutten av boka har vi kapitlet “Marxismen og det 21. århundre”. Jeg finner her synspunkter som faller helt i tråd med mine egne når det gjelder marxismens aktualitet, dens popularitet og posisjon. Hva det siste angår “stiger og synker det med intellektuelle moteretninger og hendelser i verdenshistorien”. (175.) Realsosialismens fall og Sovjetunionens oppløsning svekket alvorlig marxismen gjennomslagskraft og “prestisje”, sjøl om det så langt fra var marxismens skyld at det gikk ad undas. Heller det motsatte. Fallet kunne vært unngått dersom de ledende organer hadde holdt seg i ånd og handling til marxismens teori og metode, i stedet for å bygge opp en pragmatisk ideologi med betekninga “marxismen-leninismen” og med stadig høytidelige erklæringer om “trufasthet” overfor den.

Men noe har vi! Vi må bare bruke det og utvikle analysene videre.

Da imidlertid ei ny og stor økonomisk krise rammet kapitalismen i 2008/9, ble interessen for marxismen og dens kapitalismekritikk vekket på ny - i hvert fall i deler av den utviklede kapitalismens land. Og Fine og Saad-Filo stiller seg som oppgave “å argumentere for at Marx` politiske økonomi fortsatt er fruktbar i studiet av samtidsfenomener”. (173.)

I “Kapitalens tredje bind har Marx en omfattende og detaljert gjennomgang av grunnrenta - både dens historiske former (som arbeidsrente, produktrente og pen-

Forfatterne tar et klart klassestandpunkt også når det gjelder staten, samtidig som de viser til dens økte rolle på de økonomiske, sosiale og kulturelle områder - som


BOKANMELDELSE

i dag er sentrale felter for klassekamp. De tar også opp det høyaktuelle, men hittil lite fokuserte temaet om kapitalen og miljøet. Denne forbindelsen hører vi svært lite om fra de mange organiserte miljøforkjempernes side. I stedet får de vanlige forbrukerne skylda. Boka gir den rette hovedadressen: Det er ingen “overhistorisk konflikt mellom økologiske systemer og samfunnssystemer, eller miljøet og økonomien. Miljøproblemene blir skapt og formet av de kapitalistiske produksjonsforholdene. Det er lett å forstå” (i hvert fall burde det være det) “at jakta på profitt, drevet fram som den er av den økte organiske sammensettingen av kapitalen, fører til at stadig mer råstoffer omdannes til varer og at det innebærer mer utvinning og bruk av energi og mineraler, uten tanke på virkningene for miljøet:” (181.) På den andre sida viser boka til at kapitalismen også er i stand til “å begrense, eller til og med (i hvert fall delvis) reversere miljøødeleggelsene, ved å utvikle nye materialer og ved statlig regulering.” (Samme sted.) Og vi ser tilløp til at enkelte kapitalister lukter profitt ved nettopp å satse på produksjon av fornybar energi og miljøvennlige produkter. Det er imidlertid ikke nok til å snu utviklinga. Her må det bredt folkelig engasjement og press til overfor kapitalen og staten. Virkelig løse disse problemene er kapitalismen ikke i stand til. Det kan bare en utviklet form for ekte demokratisk og effektiv sosialisme som tar lærdommer av den forutgående form for realsosialisme. Boka avslutter kapitlet nettopp med ei kort framstilling av hva sosialisme er og en prinsipiell oversikt over hva Marx har sagt om sosialismen, først og fremst i “Kritikken av Gothaprogrammet”. Med fordel kunne dette avsnittet vært bygd ut.

til slutt vil forfatterne “forsøke å anvende den politiske økonomien til å analysere den globale krisa i kapitalismen slik den utspiller seg akkurat nå.” For: “Kriser vil ha en tendens til å aksentuere og dermed avsløre de grunnleggende trekkene og motsigelsene i samfunnet. Dette blir særlig godt belyst ved finansborgerskapets tap av ansikt. Men krisas nådeløse søkelys gjør ikke kapitalismen til en åpen bok med store bokstaver som enkelt kan leses fra perm til perm. Så selv om nyliberalismen åpenbart har blitt rammet av en legitimitetskrise i tillegg til den økonomiske krisa, så er det fortsatt mye diskusjon i intellektuelle og politiske kretser, og også blant marxister, om årsakene til krisa og hvordan den kan løses.” (188.) Sanne ord. For å forstå - og blottlegge det kapitalistiske systemets anatomi og funksjon, herunder krisene, trenger vi “Kapitalen” og andre arbeider. “Om Kapitalen av Marx” av Ben Fine og Saad-Filho er et bidrag i denne retning. Boka er oversatt til godt norsk av Harald Minken og Anne Minken.

I sluttkapitlet “Finansialisering, nyliberalisme og krisa” reflekterer forfatterne nærmere over den siste økonomiske krisas karakter og den plass krakket i finansverdenen har hatt - og har framleis - i den. Disse spørsmål har, som sagt, blant annet Marxistisk Forum behandlet ganske grundig og inngående og vil sikkert komme tilbake med ajourførte analyser. “Om Kapitalen av Marx” gir oss et verdifullt supplement ved å trekke fram også andre sider ved problemene og sette dem inn i den store sammenhengen. For bokas hovedsiktemål er “å gi en relativt enkel oversikt over Marx`politiske økonomi, spesielt slik den er presentert i Kapitalen”. Og følgelig Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

35


Den økonomiske krisa – veien videre Finanskrise eller krise i kapitalismen? Av Terje Skog

I

et innlegg i Klassekampen i februar drøftet jeg venstresidas analyse av det som populært kalles finanskrisa. I innlegget framførte jeg innvendinger mot denne venstresidas påstand om at

i fraværet av kapitalens mulighet til akkumulering i samme takt som tidligere i den merverdiskapende produksjonen. Akkumulasjonsproblemet

og

stagnas-

ter. Erik S. Reinert skriver i sin bok ”Spontant kaos” på side 28: ”Finanskriser som den nåværende er systemiske kriser som henger sammen med et misforhold mellom finansøkonomi og realøkonomi. Løsningen må være orientert mot å få bukt med finansøkonomiens selvstendiggjøring og underlegge den realøkonomiens behov.” Hans analyse og innfallsvinkel dreier seg i det store og hele om hvordan balansen mellom disse to økonomiske sektorene skal kunne oppnås. Heikki Holmås, en av sosialismens ”forkjempere”, skriver på sin hjemmeside: ”Poenget er at det er nettopp høyreideologi, høyrepolitikk og høyrepolitikeres blinde tro på markedets fortreffelighet i allianse med de store finansinstitusjonene som så muligheter til å tjene store penger som har drevet oss ut i krisen vi står oppi. prosents lønnsvekst for lederne i finansinstitusjonene fra 2007-2008 sier sitt.” Og videre: ”Høyresidens liberalisering, privatisering, deregulering av markeder, flytting av makt fra fellesskap til styrerom, er det som har skapt finanskrisen. Nå er det heldigvis venstresiden som skal lede oss ut av krisen,….”

krisas årsak ligger i markedsliberalisme n,finanskapitalens og spekulasjonsøkonomiens gjennombrudd. Innlegget fikk ingen respons fra dem den var rettet mot. Uttalelser fra den samme venstreside i ettertid gjør at jeg mener det er all grunn til å opprettholde kritikken. Jeg iler til med å påpeke at det blir levert mye bra og veldokumenterte beskrivelser på hvordan avreguleringen av økonomien fant sted på -70- og -80-tallet og helt fram til disse dager. Det er verdt å merke seg at avreguleringa ikke er det samme som færre lover og mindre byråkrati. Nei, tvert imot. Det er innført andre lover til erstatning for de gamle, og som har til hensikt å svekke muligheten for offentlig drift og kontroll i ulike sektorer. Men krisas bakenforliggende årsak ligger ikke i den nyliberalistiske revolusjonens gjennombrudd, etter min mening. Den ligger

36

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

jonen begynte på -70tallet. Det blei gjort forsøk på en motkonjunkturpolitikk. Det fungerte ikke. Politikken blei derfor endra til en mer direkte støtte til monopolkapitalen i kampen mot arbeiderklassen i form av lovendringer for å svekke arbeiderklassens stilling, økt utbytting, skatteomlegging i monopolkapitalens favør, økning av monopolkapitalens marked osv. Den dype krisa blei dermed skyvi fram i tid. Årsaksforholdet kunne ikke kureres. Venstresida og krisa For å illustrere mitt poeng om at det er virkningene og ikke årsaken som angripes, tar jeg med noen utvalgte klipp. Dette er fra personer som representerer vidt forskjellige miljøer, men som en-ten sjøl betrakter seg som en del av venstresida eller som Klassekampen og andre stadig viser til som venstresidestandpunk-

De langt mer radikale i Attack skriver i sin erklæring om finanskrisa: ”Finanssektoren må underlegges krav om å bidra til økonomisk stabilitet, sosial utjevning, og bærekraftig utvikling. Grunnleggende reformer av strukturen og mekanismene i det globale nyliberale finanssystemet er nødvendig.” Og lederen, Emilie Ekeberg, skriver: ”De siste tre-fire tiårenes prosjekt for privatisering, liberalisering og deregulering har gitt oss denne finanskrisa, og den vil dra realøkonomien med seg ned i dragsuget,med mindre våre folkevalgte tar tilbake det tapte demokratiske handlingsrommet, og tar politisk styring over økonomien. Skatt på finanstransaksjoner og kamp mot skatteparadiser må til, om vi skal klare å tøyle finansmarkedene.” Asbjørn Wahl, leder av aksjonen ”Forsvar velferdsstaten” og godt planta i miljøet på den godkjente venstresida, framførte i sin 1.-maitale i Haugesund i år følgende: ”Den pågående krisa kommer altså ikke


Terje Skog, f. 1952, er forbundsstyremedlem i EL & IT Forbundet og leder for forbundets distrikt i Oslo. Han var leder for Heismontørenes Fagforening i 1976-83, 1986-89 og 1996-2000.

som noen overraskende naturkatastrofe. Den er et nødvendig resultat av den systematiske avreguleringa av markedene som ble gjennomført på 1980- og 90-tallet – da våre politikere fjerna kapitalkontrollen, fjerna valutasamarbeidet, fjerna kredittkontrollen, fjerna etableringskontrollen – og alt det andre som var innført nettopp for å styre økonomien. Krisa skyldes med andre ord den avreguleringspolitikken som har vært ført, de omfattende privatiseringene som er gjennomført, den omfordelinga som har skjedd nedenfra og opp i samfunnet, de skattelettelsene som er gitt til de rike – kort sagt,den friflyt kapitalismen som også våre politikere var med og innførte på 1980- og 90-tallet. Krisa er et nødvendig resultat av en feilslått politikk.” Felles for alle disse er synet om en feilslått liberalistisk politikk. Mon det eller er det kapitalismen som system? Den samme venstresida, også Wahl i sin 1.-maitale, legger gjerne til at det er mekanismer i systemet og kapitalismen som er årsak. Det er sikkert ingen grunn til å betvile deres vrede over kapitalismen, og ønske om at den havner på historiens skraphaug. Men jeg kan ikke skjønne annet enn at de fleste som leser og hører utsagnene må oppfatte standpunktene dithen at de ser en reell mulighet for en sosialdemokratisk kapitalisme, en kapitalisme med reguleringer og politisk styring – altså en systemendring innafor kapitalismens rammer. Vi trenger en diskusjon om krisas årsaker Til nå har uenigheter og diskusjoner om dette temaet vært fraværende. Det har gjort at den dominerende årsaksforklaringa er den som er beskrevet over. Det vil, etter min mening, kunne føre til illusjoner om hva som er mulig å oppnå, at det stilles urealistiske krav, utopiske forventninger om krisas snarlige opphør og ikke minst manglende forståelse av kapitalismens indre motsigelser – og dermed skusle bort muligheten for sosialistisk propaganda. Det er ingen på venstresida som blei særlig overraska over at det oppsto en økonomisk krise. Det var bare for makta og deres representanter at krisa kom som lyn fra klar himmel. Det er mer grunn til

å undre seg over hvorfor den ikke inntraff på et tidligere tidspunkt. Hva som er årsak til det, skal ikke jeg begi meg inn på å analysere. Men et par-tre momenter syns jeg bør trekkes fram. Det ene er østblokklandenes sammenbrudd og Kinas inntreden i det kapitalistiske markedet, og dermed den vestlige kapitalismens ekspansjon i nye markeder. Nå har den muligheten blitt trangere, og det er ikke mange hvite flekker igjen på verdenskartet for videre ekspansjon. Det taler for at krisa kan bli svært dyp og langvarig. Det andre er økt undertrykking og utbytting av den tredje verden og arbeiderklassen i de rike landa. Det særegne er at etterspørselen er opprettholdt gjennom de store låna. Dette har gjort det mulig å øke den totale merverdimengden, men løser sjølsagt ikke kapitalismens problemer på sikt. Det tredje er omfattende privatisering av offentlige tjenester, som bringer nye områder inn i den kapitalistiske produksjonen av varer og tjenester. Analysene som er gjort av venstresidas folk om den nyliberale revolusjonen er, som sagt, gode. Asbjørn Wahls bok, ”Velferdsstatens vekst og fall?”, anbefales. Mitt poeng er at krisas årsak er å finne i realøkonomien, som det kalles når man ikke vil ta ordet merverdi i sin munn, altså i den merverdiskapende produksjonen. Kollapsen i finanssektoren er bare en framtredelsesform. Marx påpekte allerede for 140 år sida at kapitalen i pengeform trekkes mer og mer i retning av finansinvesteringer. Kapitalens allmenne formel er ”Penger – Varer – Mer penger”. Dette drar altså i retning av, som Marx sa, at kapitalisten helst vil unngå det ”brysomme” mellomleddet som består av vareproduksjon – hvor merverdiskapinga foregår. Fra bank- og finansnæringas utkikkspost ser virkeligheten faktisk ut som om penger ruger penger fordi mellomleddet er borte. Overflod av kapital Den grunnleggende årsaken i den kapitalistiske produksjonsmåten som gjør at kapitalen trekkes mer og mer inn i sirkulasjonssfæren, i finansnæringa og til slutt i spekulasjonsøkonomi, ligger i at det er et økende problem for kapitalen å investere

i merverdiskapende produksjon. Teknologien og produktiviteten er rett og slett så framskreden at det allerede produseres i overflod i forhold til det kjøpekraftige markedet. Bilbransjen er et godt eksempel på det. Der går produksjonen allerede for halv maskin. Nye investeringer, ny teknologi, vil med nødvendighet føre til et ytterligere drastisk fall i behovet for arbeidskraft. Altså et fall i antallet av dem som skaper merverdi, samtidig med at produktmengden øker. Det er her hunden er begravd. Den teknologiske utviklinga har på den ene sida gjort at merverdiandelen i hver enkelt vare har økt. Men på den andre sida har verdien til hver enkelt vare sunket betraktelig. Verdinedgangen i hver enkelt vare forsøkes kompensert ved økt varesalg sånn at den to-tale, den samla, merverdien øker. Derfor det enorme forbrukersamfunnet. Det er her det stopper opp for kapitalen. Kapitalismen har utviklet seg dithen at kapitalen ikke kan anvendes i merverdiproduserende virksomhet. Vi har fått overflod av kapital, overflod i den forstand at det ikke fins nok steder hvor den kan investeres i tilstrekkelig profittskapende produksjon. Det er verdt å merke seg at de fleste staters opplåning og dermed gjeldsbyrde skjer ved lån fra hvem? Jo, nettopp de kapitalister som besitter kapital i overflod. Når det reelle problemet ligger i den merverdiskapende delen av produksjonen, må det med nødvendighet føre til at den overflødige kapitalen brukes til finansakrobatiske øvelser. Profitten hentes fra varen fordi pris og verdi henger i hop Det er et moment til som er verdt å ta med seg, etter min mening, for å se hvor dyp og langvarig denne krisa kommer til å bli. Pris og verdi er i gjennomsnitt for summen av alle varer, over tid, identiske. Profitten oppstår derfor ikke ved at en vare selges over sin verdi, sjøl om noen vil ha oss til å tro det. Tvert imot er det ved salg til en pris som er avledet direkte av verdien at profitten hentes.Den enorme spekulasjonsøkonomien har skapt priser som ligger langt over verdien. Men dette kan bare være for en periode. Det måtte komme et fall nettopp av den grunn at priser og verdi er like Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

37


Vi må angripe krisa som et resultat av kapitalismen som system og propagandere nødvendigheten av sosialisme. i gjennomsnitt. Dette forhold går det ikke an å spekulere seg ut av. Vi er mao., eller rettere kapitalen er, i en situasjon hvor sirkulasjonssfæren i økonomien – hvor det ikke skapes verdier – har vokst til det ekstreme, vi har en spekulasjonsøkonomi innafor denne sfæren som er blåst opp som en sprekkeferdig sperreballong, og vi har et vareprisnivå som ingenting med virkeligheten har å gjøre, og det kjøpedyktige markedet har i stor grad vært basert på lån. Når alt dette har sin årsak i, altså er en virkning av, trøbbelet i den merverdiskapende produksjonen, tror jeg at krisa bare er i sin begynnelse. Maktas analyser for framtida Makta – OECD, IMF, verdens regjeringer (inkludert den norske rød/grønne) – er av en helt annen oppfatning. De prediker at krisas bunnivå vil være nådd i inneværende år og bli snudd til oppgang i 2010. Deres analyser fra slutten av fjordåret og begynnelsen av dette året tilsier det. Vi ser at de nå forsøker seg med optimistiske oppslag i ny og ne. Bård Bjerkholt for eksempel, kommentator i Da-gens Næringsliv, konkluderer 24. juli med følgende: ”Men det aksjemarkedet været lenge før prognosemakerne i OECD og IMF, er at det ikke blir noen langvarig,global depresjon. Det ser heldigvis fortsatt ut til å stemme.” Børsen gjør også noen anstrengte hopp en gang iblant før virkeligheten på nytt innhenter den og fallet blir uunngåelig. IMFs prognoser i april tilsier en økonomisk vekst for verden som helhet på 2,2 % mens de anslår nullvekst for USA. OECD anslår så seint som i juni en vekst for USA på 0,9 %, og Deutsche Bank, også i juni, har prognoser som tilsier en vekst i verden på 2,5 % og for USA på 1,2 %. Altså, vi er snart igjennom skjærsilden... Den samme analyse legger den rød/ grønne regjeringa til grunn for sin politikk. Det forstemmende er at LO deler denne oppfatninga. LO-kongressen, fagbevegelsens høyeste organ, som var samlet i mai klarte ikke engang å vie dette spørsmålet annet enn noen bisetninger og en uttalelse som hyller regjeringas poli-

38

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

tikk. Jeg tror at situasjonen for kapitalen er av en sånn art nå at den har svære vansker med å komme ut av krisa. En masse produksjonsutstyr må først saneres, men på den andre sida vil den nye produksjonen som erstatter den gamle ikke gi tilstrekkelig profitt. Et uløselig problem som kan ende i brutale omveltninger. En stormakt som USA som trues med å miste sitt hegemoni blir ikke nødvendigvis et vakkert syn. Jeg tror vi kommer til å oppleve nye angrep på fagbevegelsen, på arbeidsvilkår (sosial dumping), på offentlige tjenester, for privatisering o.a. Det samme vil skje i Norge. Mange oppfatter dagens regjering som en venstreregjering fordi alternativet er verre. Hvis konstellasjonen i norsk politikk hadde vært sånn at valget stod mellom en KrF/Høyre-regjering og FrP, ville ikke den første av disse være en venstreregjering fordi FrP er verre. Det er på mange måter sånn i dag. Det kan så være at alternativet er verre, men den sittende regjeringa blir ingen venstreregjering av den grunn. Den må måles ut fra hva den gjør. Det alvorligste angrepet på velferdsstaten etter krigen har den rød/grønne regjeringa stått for gjennom demonteringa av pensjonen i Folketrygden og AFP i privat sektor. Det er denne regjeringa som innfører EUs tjenestedirektiv, som vil forsterke problemene med sosial dumping, det er denne regjeringa som sultefôrer kommunene osv. Ja vel, alternativet er verre. Men en venstreregjering må føre en venstrepolitikk – det må en kursendring til. Veien må stakes ut i en annen retning enn tidligere.

mueskatt og inntektskatt for de rike, krafttak for å fjerne fattigdommen og iverksettelse av en offensiv og offentlig eid industriproduksjon. Dagens regjering svikter på alle disse områder. De har overhodet ingen økonomisk politikk med henblikk på at det skal styres på en annen måte etter krisa enn ved dens inngang. Tvert imot presiseres det gang på gang at ingen av de såkalte krisepakkene skal være av en slik art at de får varige styringsendringer. Kjerna i en kursendring vil, etter min mening, være en omlegging av den økonomiske politikken til en drastisk styrking av offentlig sektors andel av BNP. En sånn omlegging betyr at markedet og vareproduksjonen reduseres. Altså en økt andel av produksjon av bruksverdier, nyttig produksjon, framfor produksjon for profitt. Det er ingen grunn til å ha illusjoner om at en framtidig rød/ grønn regjering vil føre en sånn politikk. Kampen mot krisas virkninger og for en annen politikk må derfor bygges nedenfra – spesielt innafor fagbevegelsens rekker. LO, den viktigste interesseorganisasjonen for arbeidsfolk, er ikke på banen, eller rettere: ledelsen er på feil bane, den er regjeringas stemme i fagbevegelsen. Derfor må kampen utvikles nedenfra. Venstresida må stille krav som både peker framover og som tar tak i den konkrete dagssituasjonen. •Vi må angripe krisa som et resultat av kapitalismen som system og propagandere nødvendigheten av sosialisme.

Det er ikke tilstrekkelig at det går saktere den gale veien.

• Vi må kreve vekst i offentlig sektors andel av BNP og reduserte klasseforskjeller.

En politikk for venstresida For å kalle seg en venstreregjering burde det iverksettes endringer på noen vesentlige områder, som for eksempel nasjonalisering av bank-og finansinstitusjoner, styrking av velferdstjenestene og spesielt kommuneøkonomien, konfiskering av en større del av merverdien gjennom økt for-

• Vi må gå imot alle angrep på arbeidsvilkår, kreve stopp av sosial dumping, kreve faste ansettelser og begrensa rett til utleievirksomhet – og kraftig heving av lønna i lavlønnsyrkene. • Økt arbeidsløshet må møtes med krav om bedra forhold for de arbeidsløse og


Uavhengig informasjon om Latin-Amerika og Karibia. albanytt.blogspot.com

43 politiske drap siden kuppet i Honduras En menneskerettighetsorganisasjon i Honduras publiserte nylig en rapport som nevner 43 personer som med politiske motiv har blitt drept siden statskuppet i juni 2009 og frem til februar 2010.

trygdede samt arbeidstidsforkorting. • Kravet om at Norge må ut av EØS må reises med tyngde. For å styrke kampkrafta trengs en ideologisk offensiv for økt klassebevissthet. En av de alvorligste svakhetene ved dagens fagbevegelse er avideologiseringa som sosialdemokratene har stått for. De har i flere tiår forfektet at klassesamfunnet har opphørt. Denne vrangforestillinga sitter dypt i fagbevegelsens rekker. Hvis det gjøres forsøk på å reise diskusjon eller uttalelser om utbytting og klasser, blir deler av maktapparatet i LO febrilske. Man snakker ikke om klasser i den sosialdemokratiske velferdsstaten Norge – det er sosiale ulikheter som er moteordet. Men det som verre er, er at denne filosofien bygger opp under en ideologisk undertrykking av arbeiderklassen. I den herskende ideologien er det en målsetning å unngå å bli arbeider. Alles rett til utdanning gjør det mulig å slippe å bli arbeider, er filosofien. Den som henfaller til det vederstyggelige å havne i samfunnets lavere sosiale sjikt, må skylde seg sjøl. Da må lavere lønn og dårligere vilkår aksepteres. Kampen om å gjenvinne stoltheten i arbeiderklassen må derfor vektlegges. Dette må skje både gjennom ideologisk kamp, spesielt gjennom spørsmålet om hvor verdiskapinga kommer fra, og gjennom ordinær klassekamp hvor streiker er en mangelvare i dagens situasjon. Krisa åpner for å styrke den virkelige venstreside. Vi bør ikke la sjansen gå fra oss.

COFADEH, Komiteen for pårørende til forsvunnede og fengslede i Honduras, bekrefter at alle har var organiserte i motstandsbevegelsen mot diktaturet. Organisasjonen mener at det reelle tallet på antallet politiske drap siden kuppet er mye høyere og viser til at man ikke kan publisere navn på de pårørende fordi dette i flere tilfeller har ført til at disse også har blitt drept.

til gjennom studier av fattigdommen i Venezuela siden 1997, men stiller spørsmål ved om det vil være mulig med fortsatt nedgang. President Hugo Chávez sier at landet ”vil være fritt for fattigdom innen 2021, takket være sosialismen”. BBC Mundo / SF

I listen over menneskene som har omkommet finnes blant annet informasjon om en ung mann, Isis Obed Murillo. Han døde da de militære åpnet ildd mot folkemassen som samlet seg på flyplassen den 5. juli 2009 for å ta i mot landets legitime president Manuel Zelaya idet han forsøkte å vende tilbake til landet sitt etter å ha blitt kidnappet og drevet i eksil. EU fordømte i januar i en presseuttalelse drapene på motstandskjempere, journalister og homoaktivister i Honduras. Tidsskriften Latinamerika Venezuela: Fattigdommen ned fra 70% til 23,8% Revolusjonen gir resultater. Mens 70% av befolkningen i Venezuela levde i fattigdom i 1996, to år før Hugo Chavez vant valget for første gang, er tallet i dag 23,8%. Dette i følge venezuelansk statistisk sentralbyrå. Ekstrem fattigdom har i det samme tidsrommet blitt redusert fra 40% til 6%, og landet har fått Latin-Amerikas laveste GINI-koeffisiens, et mål for sosiale skjevheter. Forskere ved det private, katolske universitetet Andrés Bello sier at tallene minner mye om de som de selv har kommet frem Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

39


MARX – ENGELS LEKSIKON Forord

M

arxist forlag gir herved ut Marx Engels leksikon for første gang på norsk. Leksikonet består utelukkende av originaltekster fra de to forfatterne fri for andres fortolkninger. Her taler Marx og Engels! Slik kan leseren holde seg til genuine tekster og sjøl gjøre seg opp en oppfatning. Originaltekster og ikke fortolkninger, gir leseren sikkerhet med hensyn til hva som virkelig er sagt. Samtidig er det slik at leseren ikke får den hjelp i tilnærmingen som en god fortolker kan gi. Slik hjelp kan leseren få i de utallige marxistiske arbeider, hvorav en del finnes på norsk. Imidlertid anser forlaget det som hensiktsmessig og tidsmessig å la Marx og Engels sjøl tale direkte. De fortjener det etter tiår med forvrengninger fra fiendtlig innstilte borgerlige ideologer og ensidige og vulgære framstillinger fra deler av venstresida.

Leksikonets oppdeling alfabetisk etter emner og begreper letter gjenfinnelsen av forfatternes uttalelser som er spredt på ulike verker og artikler over flere tiår. For den som ønsker å gå videre i djubden, angir leksikonet kildene. Verket egner seg således for så vel de som ønsker å bruke boka som hjelpemiddel for djuptgående studier, og for de som bare ønsker seg lett tilgjengelig oversikt. Leksikonet egner seg så vel for arbeideren og den tillitsvalgte som leiter etter alternative uttalelser og forklaringer til arbeidgiversidas og kapitalens retorikk, og for skoleelever og studenter som i tvil om lærebøkenes framstilling ønsker sikre kilder for hva de to forfatterne virkelig sa. Marx og Engels omfattende samfunnskritiske arbeider har endret tenkningen om samfunnsspørsmål. Gjennomslagskraften for deres tanker har kommet igjen og igjen etter perioder hvor tankene har blitt dømt som foreldede og døde. Det viser livskraften og framtidsperspektivet i disse tankene. Om ingen andre samfunnstenkere enn Marx og Engels kan det med samme sikkerhet slås fast at de er altomfattende og

40

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

verdensomspennende. Marx og Engels tanker danner det bevisste grunnlag for sosiale bevegelser enten det er i Europa, Asia, Afrika, Australia eller Amerika. Overalt finner mennesker som søker å endre livsvilkårene og samfunnene til noe bedre, enten det gjelder arbeidsforhold, miljø eller makt, fram til Marx og Engels. Marx og Engels virket i ei tid da kapitalistiske produksjonsforhold befestet seg både materielt og åndelig. Deres analyser og kritikk retter seg følgelig mot så vel den materielle basis som det åndelige overbygg. De dannet sjølve grunnlaget for den sosialistiske og kommunistiske arbeiderbevegelse. Uten Marx og Engels ville dette tatt mye lengre tid. Så lenge de kapitalistiske produksjonsforhold hersker materielt og åndelig, har analysene og kritikken sin gyldighet. De filosofiske tankene rekker endog lenger. De er allmenngyldige for menneskenes forhold til sine omgivelser. I ei tid med fortielse av Marx og Engels verker, er leksikonet et bidrag til en renessanse for deres tanker og dermed en mer bevisst arbeiderbevegelse. Ikke minst gjelder det i ei tid hvor kapitalen gjennomgår sykluser med betydning for folks hverdag, sykluser viss årsaker er grundig beskrevet og analysert av Marx og Engels. Forlaget håper at leksikonet gjennom aktivt bruk kan bidra til en samfunnskritisk debatt og praksis som kan munne ut i en sosialistisk omforming av samfunnet.

For Marxist forlag Eystein Kleven


INNSPILL

SOSIALISMEN MÅ REVITALISERES - MASSEMEDIENE UTFORDRES Av Åge Fjeld

M

arxister anser at samfunnssystemene endres mot stadig høyere nivåer, som følge av en teknologisk utvikling. Derfor trodde mange at det var like usannsynlig at sosialistiske stater ville vende tilbaketil kapitalistiske produksjonsforhold, som at disse ville vende tilbake til føydalismen. Følgeriktig bredte sosialismen seg ut på nær alle kontinenter, og i 70-åra hadde en tredel av klodens befolkning samfunnsstyrte økonomier. I FN hendte det at framlegg fra Sovjetunionen fikk massiv støtte fra u-land og imperialismens posisjoner ble svekket. Når så Sovjetunionen som sosialismens sentrum og super- makt brøt sammen i 1989, og andre land i Øst-Europa falt som en dominorekke, kom dette overraskende på mange tilhengere av den vitenskapelige sosialisme.

Den umiddelbare følgen for den sosialistisk/kommunistiske bevegelse i vest, var frustrasjon og stag- nasjon blant medlemmene og nye tap i velgeroppslutning. I de landene som ble berørt, brøt de statsbærende partiene fullstendig sammen. SUKP med over 20 millioner medlemmer lot seg oppløse etter ordre fra en alkoholisert Jeltzin, og i DDR stakk over 80% av SEDs medlemmer halen mellom beina. Et lite mindretall i partiet kunne rehabilitere dette som Partiet for Demokratisk Sosialisme. I det øvrige Øst-Europa gikk de kommunistiske partiene over til sosialdemokratiske posisjoner og noen vil med i både EU og NATO. Også kommunistpartiet i Moldova som har hatt regjeringsmakt og ennå har 44% velgeroppslutning snuser på EU, og det er faktisk bare i Hviterussland at man nå har en reell sosialistisk planøkonomi. Det nødvendige alternativet Sjøl om det sosialistiske system som brøt sammen av ”gyldige” grunner og ga folkene der mer frihet, ga det også tap av sosial sikkerhet, - og sammenbruddet fikk også i høy grad negative følger for lønns-

takerne i Vest-Europa. Etter at ”riset bak speilet” var vekk, nyttet kapitalkreftene sin nye mulighet til intense og vellykkete angrep på lønnstakerne tilkjempete rettigheter, - og kløfta mellom fattige og rike øker. Kapitalismens verste sider ble provoserende tydelige, men fordi kapitalen hadde kontrollen over massemediene, fokuserte disse på sosialismens svake og fortiet dens positive sider, slik at denne ikke når fram som et objektivt alternativ. Venstresida ble generelt vettaskremt, og av omsyn til personlige karrierer fornektet de som apostelen Peter sin sosialistiske barnetro og konverterte til kapitalismen, som de ville gi et mer menneskelig ansikt. Noen la skylda for sammenbruddet på revisjonistiske enkeltpersoner, benektet åpenbare overgrep, og satte seg sjøl utenfor en seriøs debatt. Noen kommunistiske partier i Vest-Europa ydmyket seg sjøl, og ble forvandlet fra massepartier til partier som massene mistet trua på, - trass et betydelig antall medlemmer. Andre partier, tildømes Hellas KP og i noen grad Portugals KP foretok en real sjølkritikk uten ”pinsevenn-sermonier” og har beholdt mye av sine posisjoner blant arbeidsfolk.

ikke ene ansvarlig for dette. At SUKP valgte nettopp Stalin, skyldes den kapitalistiske verdens stadige og hensynsløse forsøk på å ødelegge den nye staten. Derfor falt valget på den hardhendte georgieren. Blant øvrige feil som førte til kollapset var at sovjetene ble fratatt sin reelle makt, - og at man ikke hadde rettferdige stimuli i samfunnslivet. I seinere år og spesielt i marxistiske miljøer i Tyskland diskuteres dette livlig. Jeg referere fra tidsskriftet Rot Fuchs, som utgis av en gruppe marxister fra ulike partier, men som ikke forplikter disse, og som har internasjonale skribenter:

En lærdom som kan trekkes er at navnet og gamle synder ikke blokkerer, - og at det er den innsats partiene gjør i dag for sine klassefeller som er avgjørende for anseelse og framgang. Den store svakheten for venstresida er at den ennå ikke har et gjennomgående felles syn på framtidas sosialisme.

”Flertallet av partimedlemmene i dag er sovjetiske tradisjonalister som drømmer om å gjenopprette den før-gorbatsjovske samfunnsmodellen. Denne dogmatiske delen begrenser sin aktivitet til å delta på de sovjetiske festdagene og i enkelte protestsaksjoner som bare blir ignorert av myndighetene. Disse har ingen reell forbindelse med massene uten ved avisverving eller valgkamper. Partimøtene i den grad de forekommer, er for disse nostalgiske kosemøter der de snakker om de gode gamle dager, mens de forbanner dagens tilstand. Det er bekvemt å være slike kommunister, som på den ene side ikke er farlige for de ny-rike som fortsetter å stjele folkeeiendom, - og på den annen side blir lovprist for sin standhaftighet. For disse er ikke marxismen vegledning til handling, men hellige skrifter der man ikke må flytte et komma. En annen del av

Først må feilene analyseres Ved utformga av det nye alternativet, der sosialismens gode sider må være selvfølgeligheter, - må man først analysere og ta avstand av fortidas feil. Hans I. Kleven har gjennom sine bøker Praha-våren og Hva og hvorfor? behandlet de tidligere grunnleggende feil, - bruddet på det sosialistiske demokrati. Disse utviklet seg etter at Stalin ble Sovjetunionens toppleder. Stalin var sjølsagt

CIA slapp ikke Gorbatsjov ned i fallskjerm. I julinummeret 2008 skriver Wladimir Pronin fra Kiev, som var med i styret i Marxistisk plattform i SUKP i 1990, om utviklinga i kommunistpartiene i Russland. Etter hans syn er mangelen på seriøse diskusjoner på maxistisk basis i 80-årene en hovedgrunn til nederlaget, og at dette har ført til at det nå er en svært splittet kommunistisk bevegelse i Russland. Han beskriver dagens situasjon slik:

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

41


medlemmene som var få, men som stadig øker, er slike som har avskrevet marxismen og ønsker en ”svensk sosialisme.” ”Det som mangler er en sterk kjerne av marxist-leninister som er i stand til å samle og forme et kjempende parti. Dette kan ikke ledes av teoretiske analfabeter som bare dyrker det sunne folkevettet. Når noen nå hevder at det ikke finns objektive grunner til nederlaget og at dette skyldes forrædere av typen Gorbatsjov, da gjør vi oss sjøl til tåper. Han ble ikke sluppet ned av CIA i fallskjerm, men var et produkt av en administrativ- byråkratisk sosialisme som hadde fått utvikle seg. Kommunister som vil forfekte historiske framskritt må være ærlige. Om vi ikke seier sannheten, om den er enn så bitter, mister vi menneskenes tillit. Om vi fortier våre feil, blir de tatt opp av våre fiender og multiplisert og vil til sist ramme oss sjøl.” Disse sitatene sier svært mye og bør tas ad notam av hele venstresida. Massemediene skaper fiendebilder De som med kritisk sans har fulgt massemedienes prioriteringer gjennom årene, har etter Murens fall og særlig etter 20-årsfeiringa av dette, sett en økende anti-sosialistisk/kommunistisk hetskampanje. At denne har utviklet seg i sin raffinerte form, skyldes nødvendigheten av å avlede fokus fra dagens brutale kapitalistiske finanskrise, - ved å prøve å framstille et sosialistisk alternativ som enda verre. Hetsen føres også i en primitiv form som leder lønnstakere uten klassebevissthet, det politiske fille-proletariatet, fram til høyrepopulistiske rasismepartier som FRP og sågar til reine nynazimepartier. At dette lykkes, skyldes at tidsvitnene blir borte og at de som vakt skulle være, venstresida ikke har mot til å tilbakevise sjøl de groveste historieforfalskningene. Dette både fordi det kan ødelegge fram-

42

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

tidige personlige karrierer, - og fordi noen av venstrepartiene bygget sin eksistens på en tannløs ”tredje veg” og andre på en tidligere revolusjonsromantikk. ”Den reelt eksisterende sosialisme” i Øst-Europa inkluderte hovedelementene i norske venstrepartiers programmer; arbeid for alle, gratis utdanning, kultur, sjuke- og sosialomsorg, og disse områdene fungerte meget bra. Men da det hele strandet, - fikk nær hele venstresida panikk. Mange gjorde som apostelen Peter og fornektet sine visjoner. For å bevare en aksept i borgerskapet, holdt de fast ved sin tidligere og riktige kritikk av bruddene på det sosialistiske demokratiet. Men de sluttet seg i panikk også til borgerskapets allmenne fordømmelse av hele systemet, - uten å påvise de uomtvistelig godene under sosialismen. Denne feigheten som synes å ha blitt venstresidas varemerke, - men ”å skite i eget reir” bidrar bare til å svekke sine egne partiers og arbeiderklassens frigjøringsmuligheter. I kampen for å beholde og utvide sine profittmuligheter/formuer og derved den politiske makten, er det nødvendig å skape fiendebilder som tilslører realitetene. Fienden er alltid sosialismen, men etter Murens fall ble denne tilsynelatende nedprioritert. Et nytt fiendebilde ble opprettet mot såkalte ”terrorister”, som et nødvendig ledd i kampen for å sikre seg kontroll over avgjørende oljeresurser. Dette terrorismebegrepet henger imidlertid ikke på greip, fordi bakgrunnen for terrorvirksomheten neglisjeres, og det søkes å framstille sjølmordbomberne bare som religiøse fanatikere som myrder av ondskap og for å utbre sin islamske tro. At denne terror er disses eneste mulige svar på vestens urettmessige imperialisme og overlegne militære terror i området gjennom årtier, er uinteressant for mediene. Det er å bemerke at kampen mot terrorismen er situasjonsbetinget, mens kampen mot sosialismen, vil trass taktiske avspenningsperioder, være varig og total.

Et pusterom for revolusjoner I det vacum som oppsto, da USAs angrepkrig i Afganistan og Irak som bandt store militære resurser og mislykkes, kunne venstresida i Sør-Amerika i land etter land vinne valg. Og beholde makta fordi USA ikke maktet å blande seg inn militært inn. Derfor er USA med satteliter igjen tvunget til å trappe opp kampen mot de sosialistiske ideer, og massemediene nyttes maksimalt til å omskrive eller fortie alle for vesten ubehagelige historiske kjensgjerninger. Et døme på dette kom fram i en film om J.F. Kennedy, der tilbaketrekkingen av sovjetrakettene fra Cuba ble framstilt som en seier for USA, trass at USA måtte love å avstå fra framtidig å angripe Cuba! Den påtrengende visninga av ”historiske” filmer i NRK i julehelga omkring kollapset i Øst-Europa, var ikke bare massiv, men også utilbørlig subjektiv. Det hele går sjølsagt inn som en del av den CIA-påvirkte internasjonale klassekampen, der hetsens nyeste ”hit” er ”Demonisierung durch Vergleich: DDR und Drittes Reich.” Dette ble da og tittel på en bok av Wolfgang Wippermann kom ut i 2009, som en reaksjon på den påtrengende tesen om at DDR og Nazi-Tyskland var av samme ulla. Tesen som har som hensikt å tillegge DDR det sammen tyranniet som under Hitler, - bidrar også til at de som opplevde DDR og var relativt tilfredse, slik skulle tro at nazismen ikke kunne ha vært så absurd. Professor Wippermann som er fra Bremer-hafen og ingen sosialist, er imidlertid opptatt av at hele historien og sannheten skal fram. Ikke minst det faktum at nazidiktaturet i løpet av sine 12 år hadde ansvaret for en verdenkrig som kostet over 50 millioner mennesker livet, derav 6 millioner jøder som ble gasset i hjel, - gjør det uhørt med slike absurde sammenligninger, hevder han. Snik-rehabilitering av nazismen? En rekke andre filmer vist i NRK går på en forståeliggjøring av stornazisters menneskelige trekk. Vi har sett slike om Hitlers nærmeste og vår egen Quisling og


Hamsun, og norske frontkjempere har fått breie seg på NRK. Disse får et forsonlighetens skjær fordi de bekjempet sovjetkommunistene. Nytt er ”dokumenter” om at Sovjet planla å angripe Tyskland, og slik egentlig bærer den bakenforliggende skyld til den 2.verdenkrig. Også når det gjelder norske problemer synes noen TV-kanaler å ha en forkjærlighet for FRP, som fram mot 2010 ble tatt med i de aller fleste debatter. Aldri tidligere har heller noen regjering så ofte måttet stå til regning i NRK for ofte ubetydelige feil. Sjøl om Sovjetuni-onen er utradert, er det trass alt ulike former for planøkonomi i land som dekker en tredel av jordas befolkning. Slik er det utillatelig at NRK bare sender negative informasjoner fra denne del av verden. Det er også utillatelig at de ved debattprogram om disse, aldri tar med debattanter som ser positivt disse. Også NTB fører en subjektiv nyhetsformidling. Om dette ikke kan endres må NTB erstattes.

Dette vil trolig bare bety å redde seg i konkurransen med VG, og vil ikke ble et organ som ubetinget står på lønnstakernes side. Debatten om en slik fusjon bør sette kampen mot ensrettinga i fokus, og hele arbeiderbevegelsen og relevante fora bør komme sammen og opprette et kompleks av masse- medier som målbærer tanker om planøkonomi og et humant, antikapitalistisk og progressivt Norge.

Når det gjelder vår høyt skattede trykkefrihet, er den reell bare man ikke ønsker å skrive om positive foreteelser i tidligere og i dagens sosialistiske land. Også Dagsavisen og Klassekampen følger denne trenden. Slik er det mer nødvendig en noen gang å rykke ut med leserbrev i alle landets aviser, og straks imøtegår uriktige framstillinger av sosialismen - og å lansere dennes ideer. Om lønnstakerne ønsker å beholde og utvide velferdstaten og demokratiet, må storkapitalens makt over mediene begrenses og ikke minst fagbevegelsen må bidra til å etablere nye informasjonsmedier som kan reise slike krav og i former som folk flest finner viktige, interessante og underholdende. Dette må hele venstresida nå prioritere, fordi såkalte ”uavhengige medier” er og blir en myte under kapitalismen. Det er lansert tanker om å slå sammen Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen. Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

43


DET SOSIALE KRETSLØP: P.R. SA Av Edvard Mogstad

M

akrohistorie – freistnaden på å sjå dei overordna linene i verdshistoria – er fascinerande og lokkande tankeøvingar. Mange har latt seg freiste; frå Platon, Aristoteles, Augustin, Marx, Engels, Spengler og Vivekananda, til Arnold Toynbee og P.R. Sarkar, for å nemne nokon. Vi leitar etter oversikt over drivkreftene i livet til menneskja, slik at fortida kan bli læremeisteren vår for klok handling i notid og framtid. Særleg omtykt er studering av fellestrekk i dei store imperia, deira vekst og (uunngåelege) fall; ved sida av syklusar i økonomisk historie.

riske utviklinga, i motsetnad til Marx, som legg hovudvekta på dei materielle produksjonsforholda. Sjølvsagt dannar dei materielle tilhøva rammer som samfunnet ikkje kan skride over, men innafor desse styrer sams tenkjemåte, mentalitet, verdsforståing, idear, religion, filosofiar, kulturar, språk osv. handlingane våre så vel individuelt som kollektivt. Like økonomiske vilkår i ymse nasjonar kan gje ganske forskjellig utvikling, avhengig av for eksem-

Faren er likevel alltid til stades for at vi skaper vakre modellar der terrenget, den gjenstridige røyndomen, skal passe til kartet, og Sarkars fire klassar - Shudra, Ksattriya, Vipra og Vaishya. mange historikarar (Kortsymbola kløver, spar, hjerter og ruter (diamonds). i dag, kanskje dei Teikning av William McClue frå Shyam Sundar: Human fleste, unngår eller beint fram avviser Story. slik overordna teoridanning. pel forskjell i religion. Grunnleggaren av PROUT, den indiske filosofen Prabhat Ranjan Sarkar (1921-90), har lansert ein teori han kalla det sosiale kretsløp (”The social cycle”). Teorien opererer ikkje med to klassar, men med dei fire eldgamle, tradisjonelle hovudklassane eller stendene. Men som marxismen spår han ein sosialistisk revolusjon mot ein skadeleg kapitalistklasse, driven gjennom av dei undertrykte massane. Generelt grunnlag I følgje Sarkar er det endringar i den kollektive psykologi som driv den histo-

44

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Max Weber og Erich Fromm har skildra den ulike økonomiske utviklinga i protestantiske og katolske land på bakgrunn av luthersk og kalvinsk teologi. Nye dristige idear går alltid føre ein verkeleg sosial revolusjon. Stjerneeksempla er opplysningstida før den franske revolusjonen (og den norske grunnlova), og marxismen før dei sosialistiske revolusjonane. Den indiske historikaren Prasad skriv det såleis:

Raghunath

- Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr,

men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er at det ønskjer å beherske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller økonomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at mennesket er eit psykisk vesen.1 Ein sosial klasse er etter dette ei gruppe individ med liknande psykiske karaktertrekk. Desse psykiske tendensane trekk dei ulike klassane mot bestemte slags arbeid. I den grad folk har mulegheit til å velje, så vel gjerne intellektuelle for eksempel undervisning eller kunst, stridslystne dragast mot soldat- og politiyrke, osv. Den ”gamle” klasseforståinga Klasseforståinga før Marx var den eldgamle standsinndelinga, og menneskesamfunnet var delt i fire stender: Førstestanden var presteskapet, andrestanden var krigarane (adelen), tredjestanden var handelsfolk og handverkarar (borgarskapet), og fjerdestanden var bønder og arbeidarar (sjå figur). I India er desse stendene identiske med dei fire hovudkastane, men i eldre tid blei sjølveigande bønder rekna til tredjekasten. I Kina rådde ei liknande inndeling, med mandarinane som den statsberande embetsklassen. Standen var helst noko ein var fødd inn i, og vanskeleg kunne sleppe unna. Men den industrielle revolusjon gav større sosial mobilitet, spesielt var det muleg for føretaksame folk å gjera suksess i handel og industri, og dei gamle standsbanda losna. Marx meinte dermed at det var nok med to hovudklassar, borgarskapet som kontrollerte produksjonsmidlane, og proletariatet.


R. SARKARS HISTORIETEORI Denne snevre inndelinga har vist seg ueigna til å beskrive lange periodar av Noregs- og verdshistoria. Eit døme er embetsmannsstyret i Noreg i tidlegare hundreår, der den gamle marxistiske historikaren Per Maurseth har vist kor dårleg dette regimet på 1800-talet passar inn i den marxistiske klassemodellen.2 Det sosiale kretsløp Sarkar har halde på dei fire hovudklassane som på sanskrit blir kalla varnas, eller ”mentale fargar”. Klassane står både opphavleg og i moderne samfunn for ulike psykiske tendensar, men i hans teori går dei inn i eit dynamisk samspel av rivalisering og alliansar kalla det sosiale kretsløp (”the social cycle”). I Sarkars sanskrit-terminologi blir bønder, proletarar og kroppsarbeidarar kalla Shudras. Krigarar, militære, politi, profesjonelle idrettsfolk og liknande kallast Ksattriyas. Presteskap, brahminer, embetsmenn, lærarar, kunstnarar og intellektuelle kallast Vipras; og kjøpmenn, handelsfolk og kapitalistar kallast Vaishyas. Dei fire klassane er i denne teorien ikkje nokon arveleg stand eller kaste som i India, men står for fire forskjellige mentalitetar, fire ulike måtar å ta tak i overlevingsproblema, fire måtar å ville beherske naturen og bli lykkeleg. Dei fleste menneske har desse sinnelaga i forskjellige blandingsforhold, men éin mentalitet dominerer som oftast, i følgje Sarkar, i eit individ eller eit samfunn. I ulike tidsaldrar har éin klasse styrt dei andre, og dei fire klassane avløyser kvarandre i eit sosialt kretsløp gjennom evolusjon og rev-

olusjon, eller sjeldnare, gjennom kontraevolusjon eller kontrarevolusjon. Shudra-tidsalderen Tenkinga til dei første primitive steinalderfolka måtte dreie seg om kampen for å overleve. Psyken var forma av dei harde fysiske tilhøva, og kroppsleg styrke avgjorde rangordninga i flokkane, som hjå menneskeapane. Denne første fasen i mannesoga kallar vi shudra-tidsalderen, og den varte i mange tusen år. Engels kallar dette stadium for urkommunismen, og alle var like på det viset at alle var kroppsarbeidarar. Menneska var drivne av fysiske begjær og instinkt, dei levde stort sett i notida og leid under fryktkompleks andsynes den valdsame naturen. Alt dette slo ut i religionen, og dei dyrka naturkreftene, viltet, frodige kvinner og andre sanselege og sansbare fenomen. Eldre steinalder var hovudæraen for shudratida. Dei levde i flokkar for små til å kallast stammar, utan hovding eller formalisert autoritet. Shudraene i dag er sjølvsagt meir utvikla enn i forhistoria. Shudraklassen lever etter trendane i den kollektive psyken, dei

reflekterer massepsykologien. Ksattriya-tidsalderen Ettersom stammane vart større og samanstøytar i mellom dei vanlegare, voks behovet for dyktige hovdingar som ikkje

berre åtte rå fysisk styrke, men også mot, snarrådigheit og krigskunst. Shudra-alderen går gradvis over i ksattriya-alderen. I yngre steinalder og bronsealderen har vi fått eit slikt samfunn i Noreg. Denne æraen innebar opphavleg ei foredling av medvitet hjå menneska opp frå reint sanselege behov. Eigenskapar som mot, beskyttelsestrong, offervilje, disiplin og ansvar blir venta av krigarane og hovdingane, noko som og vert ideal for resten av folket. Denne tidsalderen varer gjennom jarnalderen og når høgda si under vikingtida. Familie- og ættebanda blir svært sterke, og dei gamle og sjuke blir ikkje sette att ute i øydemarka som under den nomadiske shudratida, men stelt og tatt vare på. Konturane av dei første politiske institusjonane trer fram gjennom landskapstinga, og lover blir vedtekne og sidan nedskrivne. Dei moralske ideala i tida les vi i det gammalnorske diktet Håvamål. Ksattriyaene er opptatt av notid og fortid, dvs fortidas ære og bragdar. Dei ønskjer å erobre jorda framfor å underkaste seg ho. Andsynes eit mektig fjell ville shudraen falle på kne og tilbe det, medan ksattriyaen ønskjer å stige opp på det. Religionen dyrkar krigargudar som Odin, Tor, Zevs og Indra, ved sida av virile grødesymbol som Frøy, Dionysos, fallos, lingam og liknande. I verdshistoria reknar vi det gamle Hellas, Egypt, Persia, soldatkeisardømmet i Rom og Mahabharata-tida i India som typiske ksattriya-aldrar. Dei fell nokolunde saman med oldtidas slavesamfunn i Engels’ terminologi. (Skjønt kor viktige og kor talrike trælane var, varierte mykje.) Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

45


“Mennesket er ikkje eit økonomisk dyr, men eit psykisk vesen. Eit grunntrekk ved mennesket er nomiske forhold aukar med utviklinga av menneskesinnet. Det er derfor riktig å si at menneske Raghunath Prasad

I høgkulturane i oldtida er samfunnet meir differensiert; nye yrke er komne til, som prestane, tidlegare medisinmenn og shamanar, som tar seg av gudsdyrkinga; og handverkarar og handelsfolk, som livnærer seg av kjøp og sal. Den førstnemnde gruppa verkar ikkje gjennom kroppsstyrke, men gjennom psykisk kraft eller intellekt. I Noreg i førkristen tid omfatta desse heidenske prestar (goder), spåkoner (volver) og trollmenn (seidmenn). Desse utgjorde aldri noko trugsmål mot dei heidenske krigarhovdingane. Men Snorre skriv at da Hårfagre-sonen Ragnvald Rettilbeine, kongen av Hadeland, vart seidmann, så sende faren sonen Eirik Blodøks til Hadeland der han brende inne Ragnvald og 80 seidmenn, ”og det verket vart mykje rosa”. Heilt annleis vart det ved innføringa av kristendommen. Opphavleg gav kristendommen ekstra ideologisk stønad til kongemakta. Kyrkja og kongen verna og støtta kvarandre mot opprørske stormenn og gjenstridige bønder. Men da kristendommen hadde slått rot, vart biskopane stadig nøyare på kva for slag kongsemne dei støtta, heilt til privilegia og makta deira var sikra i det gammalnorske samfunnet.

keisar Konstantins omvending til kristendommen, men kaoset som følgde Romarrikets fall hemma denne utviklinga da Europa fall i bitar i ulike stamme- og nasjonalstatar. Først da paven hadde vakse seg mektig, vart krigarmakta verkeleg truga. Høgdepunktet vart nådd under striden mellom den tysk-romerske keisar og paven, inntil pavestolen gjekk sigrande ut, og overhøgda til den katolske kyrkja vart formelt etablert. I tillegg var nå nasjonane blitt så komplekse, og Staten hadde tatt på seg så mange funksjonar, at kongane var blitt avhengige av ein stor administrasjon med ministrar og kanselli, og dei tok gradvis over taumane frå adelen og kongen. Det som vart starta av Kyrkja, blei fullført av desse embetsmennene, delvis i makker-

Men i maktposisjon sette raskt forfall og nytingssjuke inn, og kyrkja viste seg som ein slu undertrykkar av den godtruande allmugen. Ved hjelp av kjetterprosessar, inkvisisjon og heksebrenning klarte ho å halde folk nede i lydnad. Frykt- og mindreverdskompleks blei medvite planta inn i folk ved å få dei til å tru at dei ville hamne i helvete viss dei ikkje lydde kyrkja, eller at dei inst inne var svarte syndarar der einaste berginga var Herrens tilgjeving, formidla av den same kyrkja. Vipra-alderen innebar både i Asia og Europa den djupaste fornedringa av kvinnene. Dei heilage bøkene slo fast den lægre stillinga deira, t.d. hjå Muhammed, Manu’s lov, Konfucius og somme stader i Bibelen, og reduserte dei til husslavar og nytingsobjekt for mennene.

I Europa fell denne æraen nokolunde saman med føydaltida i Mellomalderen. I Noreg er det naturleg å sette Borgarkrigane som overgangsfase frå Ksattriyatil Vipra-alder. Mange historikarar har prøvd å forklare korfor dei hyppige tronfølgjestridane nå skulle utarte til ein langvarig borBarnekongen Magnus Erlingsson blir krona av erkebiskop Øystein. garkrig (1130-ca.1228).

Vipra-tidsalderen Teikning av Erik Werenskiold i Snorre. Denne klassen består av biskopar og prestar, ministrar, skap med dei geistlege. Forfallet i adelen embetsmenn, lærarar, kunstnarar og an- og kongeættene framskunda denne utdre intellektuelle yrke. Vipraen ønskjer å viklinga. Desse såkalla krigarane, berre i rå over naturen ved hjelp av sitt sinn eller namnet, kallar Sarkar pseudo-ksattriyas, intellekt. Han kalkulerer både med fortid ein degenerert hoffadel, der jakt og flørt og notid for å planlegge for framtida. var kjærare syslar enn administrasjon. Denne æraen kom etter måten seint til Noreg. Overgangen starta i Europa med

46

dei ønska å erstatte maktspråket til krigarane med moralske bod og åndeleg vakning. Gradvis vart slaveriet avskaffa, menneskeofring og utsetting av spedbarn blei forbode, og sosiale institusjonar vart danna (for eksempel katedralskular og hospital på 1200-talet). Dessutan fekk vi nært samband med europeisk kristen kultur som musikk, byggekunst, litteratur og klostervesen.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

Opphavleg stod vipraene for nok ei heving av kollektiv tenking, i det ein del av

Marxist-orienterte historikarar som Edvard Bull og Andreas Holmsen lanserer proletariatet som hovudaktør mange hundre år for tidleg, og hevdar at dei nye klassemotsetnadene mellom lendmenn/ godseigarar og småbønder/leiglendingar/ fattigfolk gav næring til dei langvarige kampane. Knut Helle heftar seg ved at Noreg i fleire tiår var delt i to kongedømme; eitt birkebeinardømme med sete i Nidaros,


nnesket er at det ønskjer å beherske naturen. Evna til mennesket til å takle materielle eller økomennesket er eit psykisk vesen.”

og eitt baglardømme med sete på Austlandet. Helle omgår problemet ved å kalle borgarkrigane landsdelsmotsetnader og siste lekk i rikssamlinga, starta av Harald Hårfagre. Denne forklaringa tar ikkje dei reelle klassemotsetnadene alvorleg, noko kjeldene ber rikeleg bod om. No har ein tredje klasse, Kyrkja eller vipraene, byrja å blande seg inn i stridane og forkludrar det naturlege oppgjeret mellom tronpretendentane. Den dominerande klassekampen sto mellom dei intellektuelle og krigarane, representert ved hhv. biskopane og kongemakta. Rett nok gav dei nye underklassane i Noreg ekstra mykje drivstoff til kampane, men dei var berre bønder i sjakkspelet, medan stormenn, konge og kyrkje førte sjakkbrikkene. Baglarkongedømmet på Austlandet var eit genuint kyrkjeparti, stifta av Oslobispen og kalla opp etter ein bispestav, ein ”bagall”. Når stormennene, kongen og kyrkja først vart samde om ei maktdeling ved Kvitingsøy-forliket i 1208, var undertrykkinga av det siste proletaropprøret, Ribbung-oppstanden, ein relativt kort affære. Likevel klarte bondestanden i Noreg, tvers gjennom heile viking- og borgarkrigstid, å halde fast på odelslova – den eldste antikapitalistiske lova i verda (i følgje Per Olaf Lundteigen). For bøndene var rivaliseringa mellom kyrkje- og kongeparti ein fordel – dei støtta det partiet og det kongsemnet som gav dei dei beste vilkåra, mot slutten ville det seie Sverre-ætta. “Sarkars

presteutdanna og krigar. Etter at Sverre hadde andast, forsona sonen Håkon seg med paven, stort sett på vilkåra til Kyrkja. Pave Innocens 3. stod da som den mektigaste herskaren i Europa. Men enno skulle det gå lang tid før Kyrkja si maktstilling i det gammalnorske samfunnet var trygga, etter langvarig rivalisering og tautrekking med konge og adel. I katolsk tid vart kyrkja den største jordeigaren i Noreg. I Midt-Noreg rådde erkebispen i Nidaros over ein tredjedel av jordegodset. Vipra-alderen heldt fram inn i Den Nye Tid, men med hovudtyngda i ministrar og embetsmenn. Under Reformasjonen fekk vi ein kortvarig Ksattriya-reaksjon da lutheranarane i Tyskland vart nøydde til å krype opp på fanget til fyrstane for å unngå utsletting av den katolske keisaren. Som motyting gav Reformasjonen kongane og fyrstane igjen herredømmet over kyrkja og kyrkjeeigedommane. Denne premien lokka dei nordeuropeiske fyrstane over til Luthers lære, som i Danmark-Noreg i 1536. – Men no var nasjonane blitt så avanserte at fyrstane ikkje kunne administrere dei utan bistand frå dei intellektuelle, og makta gjekk raskt over til vipraene igjen.

embetsmennene eller vipraene i Noreg, inntil nye endringar i samfunnet tok til mot hundreårsskiftet. Vaishya-tidsalderen Handelsborgarskapet hadde gradvis auka i styrke og rikdom dei siste hundreåra. Men i Noreg vart mange av dei mektigaste ruinerte under blokaden i åra før 1814. Men ca 1880 til 1900 set den industrielle revolusjonen inn i Noreg også. Masseproduksjon gir store fortenester på få hender. Desse nyrike handelsfolka og industriherrane tar gradvis kontrollen over avisene, partia, Stortinget og regjeringa i kraft av økonomisk makt. Vi går dermed inn i kapitalist- eller Vaishya-tidsalderen. I Noreg skjer dette ved eit tilsig av forretningsfolk inn i leiarskapen for dei to store partia, Venstre og Høire, i 1890-åra. Høire blir direkte talsmann for næringslivet, Venstre blir talsmann for det liberale borgarskapet. Dei tre store Venstre-hovdingane i første halvdel av førre hundreåret, Chr. Michelsen, Gunnar Knudsen og Mowinckel, var alle skipsreiarar (frå Bergen).

Starten på kvar ny æra blir prega av dynamisme og optimisme etter som dei gamle undertrykkande institusjonane fell bort. I tidleg fase av Vaishya-alderen kan samfunnet oppleve betre tilhøve på mange område, særleg der kapitalistane ikkje er sterke nok til å rå aleine, men må gje bodskap er heilt klar: elitar kan konsesjonar til dei andre klassane. Industri og kommunikasjonar blir ikkje sitte oppå folk utan at dei før eller mykje meir effektive, stands-banda seinare reagerer, og da ser folket valga i losnar og gir sosial mobilitet. Somme rikfolk donerer delar av rikdomdemokratiet berre som rotasjon av elitar.” men til filantropisk verksemd som Johan Galtung undervisning og sjukestell.

Kyrkja støtta konsekvent svake og ettergivande kongssøner som den drikkfeldige iren Harold Gilchrist (Harald Gille) og krøplingen Inge Krokrygg. Når ein genuin kongsson sto aleine sigrande att på slagmarka som Håkon Herdebrei i 1160, så lanserte kyrkja sine eigne usurpatorar som Magnus Erlingsson eller Filippus Simonsson. Ho hadde mektige våpen i si hand, m.a. bannstrålen og makt over allmugens sinn, og den siste kongen som hevda makta si over kyrkja, var Sverre, som sjølv var både

Kongen vart etter kvart ein borgar-konge, i Danmark-Noreg ved innføringa av eineveldet i 1660. Typiske vipra-styrarar er kardinal Richelieu i Frankrike, kardinal Wolsey i England, Struensee og Guldberg

under den sinnsjuke Christian 7. i Danmark og ayatollah Khomeiny i Iran, som kom til makta ved ein kontrarevolusjon i 1979. I 1814 misser vi også kongens formelle einevelde over embetsverket, og 1800-talet vart det store hundreåret for

Diktatura under vipra- og ksattriyastyra passa kapitalistane dårleg, sidan desse regima heldt reglar og kjepphestar som hemma business og handel, t.d. l’ancien régime føre den franske revolusjonen. Demokratiet vart det føretrekte styresettet for kapitalistane, først fordi dei kunne kamuflere opphoping av formue som ein del av dei borgarlege fridomane,

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

47


dernest fann dei ut at det stort sett var lettast å kjøpe stemmane til fleirtalet, direkte og indirekte, gjennom kontroll over parti og media.

domskampen.]

Den store depresjonen i 1930-åra og dei kommunistiske shudra-revolusjonane i aust skremde vaishyaVaishyaen vil konene i Vesten til å trollere verda ved å inngå fleire komakkumulere kapital og promiss med shueigedom. Det trengst dra-klassen, slik Pseudo-ksattriya, krigar av stand, men utan heltemot og soldatdydar. Slike som blandingsønokon til å telle pengar og drive handel også, dominerte etter kvart adelsfamiliane og svekka leiarskapen deira. (Teikning av konomiane i frå og profitt og tileign- McClue) 1930-åra av, heilt ismen tar meir og meir ei parasittisk form, ing av rikdom blir den fram til Thatcherfremste oppgåva hans. Dette utviklar ein og ikkje berre shudraene, men også vip- Reagan-reaksjonen i 1980-åra. svært farleg og antisosial mentalitet som raene og ksattriyaene blir proletariserte i si logiske følgje kan føre samfunnet til og trykt ned i underklassestatus. ”Vi er Spesielt i dei nordiske landa fekk vi med fullstendig kollaps. Ingen ting er heilag for alle arbeidarar no”, som det stod i ei so- sosialdemokratiet noko som mange såg 3 vaishyaen, berre han kan gjera profitt. Det sialistavis nyleg. Kapitalakkumulasjonen som ein allianse eller klasseforlik mellom når groteske høgder, og viss ikkje dei vaishya- og shudra-klassen, med mange ferske Patentdirektivet er eit grelt døme, der vaishyaen vil ta ”patent” på ikkje berre undertrykte klassane mannar seg opp til progressive lover og skattar, sosialstell og oppfinningar, men jamvel oppdagingar, revolusjon, så kan det siviliserte samfunn samfunnsstyring av viktig nøkkelindustri som patent på liv: korleis arveanlegga er saman med kapitalistane gå til grunne, og kommunikasjonar. nett som også kjukene døyr når dei har sett saman i planter og dyr. øydelagt treet dei har snylta på. Men med kommunismens fall i Aust-Europa, som kan tolkast som ein vipra-(r) Medan dei andre klassane samlar seg evolusjon, har reaksjonen sett inn i vest. rikdom for å nyte fruktene av han, så er Shudrarevolusjon og Sadvipras akkumulasjon av kapital eit mål i seg sjølv Men som ein hovudregel er det just det Vaishyaene har følt seg trygge nok til å som skjer: at dei undertrykte massane stramme taumane og drive det sosiale for vaishyaen. reiser seg i raseri mot kapitalistklassen. hjulet attende til full kapitalist-kontroll. Vaishyaene lar shudraene sveitte for seg Mange tidlegare kapitalistiske land har ali fabrikkane. Dei let dei intellektuelle ar- lereie opplevd ein proletær eller shudra- Særleg tydeleg er dette i USA og EU, men beide for seg i partia, massemedia, og revolusjon, med påfølgjande overgang også Noreg har følgt etter frå og med Wilnoko som er blitt sers populært dei sein- til militærmakt.­ Denne fasen kallast den loch- og Brundtland-regjeringane, med aste åra; i såkalla tenkje-tankar (Civita og andre ksattriya tidsalder, og dei fleste EU-tilpassing via EØS, privatiseringar, liknande), med rause honorar og berøm- kommunistiske landa gjekk inn i sin an- ”offentleg-privat samarbeid”, ”New Pudre krigaralder i førre hundreåret, for ek- blic Management” osb, ofte hylja inn i så melse som løn. sempel Kina, Sovjet, Cuba og Vietnam. I framand retorikk at folk flest har vondt for Vipraene blei gradvis avhengige av fonda desse landa pressa vipraene på for større å følgje med i kva som eigentleg skjer. For og stønaden frå kapitalistane, og fleste- fridom, i dei kommunistiske landa var det eksempel blir desse anti-sosiale lovene parten av dei tener i dag kapitalistklassen dei intellektuelle som utgjorde hovudop- kalla ”modernisering”(!). direkte som teknokratar og ingeniørar, posisjonen. - Når det sosiale hjulet først juristar og journalistar; og indirekte som har fullført eitt kretsløp, så kan dei neste På slutten av seinkapitalismen er det i lærarar, filosofar og teologar, som taktfullt fasane komme mykje raskare. Rørslene røynda berre to hovudklassar; kapitalistar/ i kretsløpet kan gå ved evolusjon, men vaishyaer og proletarar/shudraer. Dei prorettferdiggjer det herskande systemet. spesielt overgangen frå kapitalist- til neste letariserte intellektuelle og krigarane har Ksattriyaene blir likeins rekvirert av kapi- æra, shudrarevolusjonen, skjer hurtig og Sarkar gjeve eit eige omgrep: viksubdha talistane når det trengst. Politiet og mil- hardhendt. shudras. Det er frå desse nedtrykte, tidleitæret hegnar om business-interesser når gare middelklassefolka at dei fleste revodei er truga av streikar, demonstrasjonar [Omgrepet ”revolusjon” avgrensar vi her til lusjonsleiarane vil komme. Kapitalistane ei brå politisk og økonomisk samfunnsom- er eigentleg ikkje så redde for arbeidaruro, og opptøyar. velting med vid omfordeling av eigedom. dei ottast meir for arbeidarleiarane, som Men mot slutten av Vaishya-alderen, sein- ”The American Revolution” i 1770-åra er vi ser somme stader der dei grip til drap kapitalismen, blir utbyttinga farleg både såleis ingen ekte revolusjon, så på norsk på fagforeiningsleiarar og menneskerettsfor samfunnet, naturen og verda. Kapital- kallar vi opprøret for den amerikanske fri- kjemparar.

48

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010


Eit kort- eller langvarig kaos kan rå grunnen i ein revolusjonær situasjon, som blir kalla den andre shudra-æraen, i røynda anarki, som varer berre så lang tid det tar før den ksattriya-dominerte leiarskapen av revolusjonen har festa grepet om makta. Derfor er det i alle si interesse at revolusjonsleiarane har ein så klar ideologi og handlekraft som muleg, med ein disiplinert arme. Kor blodig desse omveltingane blir, avheng av sinnelaget hjå kollektivet. Viss samfunnet er idealistisk orientert med sterke vipra-leiarar, så treng det ikkje flyte blod i det heile tatt, motsett tradisjonelle krigarsamfunn, med mange ksattriyaleiarar, der slike revolusjonar gjerne blir valdelege.

demokratiet berre som rotasjon av elitar.

Swami Vivekananda, Indias ”patriotsaint”, har ein liknande teori (i 1899), med fire klassar der shudraene til slutt gjer revolusjon mot vaishya-styret. Men byrjinga av den historiske framstillinga er litt rotut, mellom anna hoppar han over urkommunismen og lanserer brahminane, prestane, som den første dominerande klassen, før krigarane. Men om shudra-revolusjonen skriv han:

Vi bør komme i hug at same kor godt politisk system vi lagar; - viss leiarane ikkje er gode, moralske og ukorrupte, så vil systemet feile. Det er nær sagt betre med eit dårleg system med gode leiarar, enn det omvendte.

.. a time will come when the Shudras of every country, with their inborn Shudra nature and habits - … - will gain absolute supremacy in every society.4 Revolusjonsleiarane vil bli dei nye krigarleiarane i andre ksattriya tidsalder. For at ikkje det nye militærstyret skal føre til nye æraer med undertrykking av andre klassar, av menneskeverd og –rettar, så må leiarane ha dei beste eigenskapane, grunnlagt på universell moral. Folk med desse eigenskapane kallar Sarkar Sadvipras, som kan omsettast til ”sann intellektuell”. På det viset tar det sosiale kretsløp form av ein oppgåande spiral. Sjølv om klassekamp og maktmisbruk ikkje kan avskaffast, så vil kvar ny æra vera av ein høgare orden enn den føregåande. Sarkar talar også om eit klasselaust samfunn, etter som fleire og fleire blir sadvipras.5 Eller som Johan Galtung seier det [omsett frå engelsk]: Sarkars bodskap er heilt klar: elitar kan ikkje sitte oppå folk utan at dei før eller seinare reagerer, og da ser folket valga i

Finst det ikkje utvegar frå Sarkars kretsløp? Visst gjer det det. Sarkar har ein formel: sett motet til krigarane, skaparevna til dei intellektuelle, virketrongen til kjøpmennene og jordnært, sunt folkevett saman i éin person. Sadvipraene passar på at kvar elite blir brukt i denne prosessen for sine positive bidrag … og bur grunnen for etterfølgjarane deira når dei negative draga dominerer, så som undertrykking frå krigarane, ritualisme frå dei intellektuelle og utbytting frå kapitalistane. Og felles for dei alle: arroganse. Sadvipraene, slik som bodhisatvaene i somme greiner av buddhismen, fyller denne rolla.6

CYCLE”, i Dada Maheshvarananda: After Capitalism, s 160-62. Andre kjelder: Friedrich Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Karl Marx: Det beste av.. Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad, spesielt s 79-322. Andreas Holmsen: Norges historie fra de eldste tider til 1660. Jostein Nerbøvik: Norsk historie 18701905. Prabhat Rainjan Sarkar: Human Society, Part I og II. Calcutta 1984.

Revolusjonsleiarane skal leie menneskja bort frå utbytting og undertrykking frå ein av dei fire klassane. Oppgåva deira blir å stå i navet i samfunnshjulet, i dei sosiale råda som folkets utvalde representantar, for når som helst å slå til mot undertrykking og misbruk og om nødvendig reise populære rørsler for å sikre ei progressiv utvikling. Noter: 1) Raghunath Prasad: A New Interpretation of History, s 49. New Delhi 1972. 2) Per Maurseth: ”Embetsmennene i Norge på 1800-tallet – herskende klasse eller politisk redskap?” Prøveforelesning for doktorgraden 1980. Trykt i Samtiden nr 1 1981. 3) Linn Stalsberg: ”Folk flest er i samme finanskrise. Vi er alle arbeidere nå”. ����� Klassekampen 11.7.09. 4) Swami Vivekananda: Modern India, s 64. Calcutta 1971, omsett frå bengali. 5) P.R. Sarkar: Prout in a Nutshell, Part 18. Calcutta 1980. 6) Johan Galtung:”PROUT’S SOCIAL Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

49


Fornyelsen av Den Sosialistis Av Tore Larsen, Nha Trang

V

ietnam er et viktig politisk minne for de som var unge på 60 og 70-tallet. Landet påførte USA et politisk og militært nederlag som var selve symbolet for anti-imperialister over hele verden.

Ut av krigen Etter at Folkerepublikken ble utropt av Ho Chi Minh i februar 1945 ble Sovjetunionen landets politiske og økonomiske allierte. Ho Chi Minhs invitt til USA ble avvist og kampen mot fransk kolonialisme fortsatte til 1954 med støtte fra de sosialistiske land i Europa. Fra 1954 til 1975 ble det en landsomfattende krig mot USA med dets allierte. 30.april 1975 inntok frigjøringshæren, FNL, og Nord-Vietnamesiske styrker presidentpalasset i Saigon. Vietnam var etter flere tiårs kamp mot kolonialisme og imperialisme endelig et frigjort og enhetlig land. Men landet var kraftig ødelagt. Infrastrukturen revet i stykker, ris-

marker bombet og sprøytet med kjemikalier av USA, befolkningen politisk splittet og med sterke motsetninger, sult og harde leveforhold og et utdanning- og helsesystem som lå nede. Mange med tilgang til båter dro fra landet med håp om et bedre liv i andre land. Med stor støtte fra Sovjetunionen og de europeiske sosialistiske statene kunne vietnameserne starte på oppbygningen av et sivilt samfunn.

VKP hadde lang erfaring i væpnet frigjøringskamp, men liten erfaring i å bygge opp et sivilt samfunn. Mange feil ble gjort og partiet var ikke upåvirket av dogmatisme i sin politikk. Den i hovedsak europeiske sosialistiske økonomiske modellen ble gjennomført med statseiendom og kollektivisering. Realiteten ble stagnasjon og virkeligheten krevde politiske grep.

Vietnams moderne historie har vært preget av kampen mot fransk kolonialisme, japansk okkupasjon og USAs imperialistiske krig. Denne kampen ble ledet av Vietnams Kommunistiske Parti (VKP). Ho Chi Minh og hans kampfeller var unge personer utdannet i marxismen i vesten. Det sentrale var hele tiden landets selvstendighet og enhet. Ved konsekvent å holde seg til dette målet vant de folkets støtte. Sosialismen var ikke på dagsorden.

Fornyelsen av økonomien I løpet av 80-årene forverret landets økonomiske situasjon seg og leveforholdene var harde. I denne perioden levde landet på hjelp fra Sovjetunionen. Noe måtte gjøres skulle VKP beholde folkets tillit og tro på framtida. I 1986 vedtok Partikongressen Doi Moipolitikken, Fornyelse av samfunn og økonomi. Desentralisering og privatisering ble iverksatt, det som senere er kjent som sosialistisk markedsøkonomi. Utenlandske investeringer tilfører landet kompetanse og teknologi som de selv ikke ville kunne ha oppnådd ved egen kraft. Vietnam var før Glasnost og Perestroika. Men fremdeles er det slik at det er den statseide produksjonen som dominerer. Gjennom Doi Moi fikk Vietnam vekst i økonomien som igjen gjorde folkets levevilkår lettere. 70% av befolkningen ble i 1980 definert som fattige. I dag gjelder det 30%. Gjennomsnittlig levealder i 1990 var 65 år, i dag er den 71. I alle årene etter Doi Moi har landets økonomiske vekst fortsatt. Vietnam ble kjent som landet med tigerøkonomi. Vietnam kan i dag ikke sies å ha en kommandoøkonomi

50

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010


stiske Republikken Viet Nam selv om den er politisk styrt. Virksomhetene får stadig friere hender og ansvarliggjøres mht egen produksjon, noe som har vist seg effektivt. Innenlandske produsenter må konkurrere med utenlandsk import på pris og kvalitet. Landets stadig sterkere integrasjon i den globale økonomien krever tilpasninger og utfordrer landets egne virksomheter, statlige som private. Vietnam, med sine 85,8 millioner innbyggere (den 13. største befolkninga i verden), er verdens største eksportør av cashewnøtter og sort pepper. De er verdens nest største kaffeeksportør etter Brasil. Det samme gjelder ris, bare Thailand er større. Vietnameserne eksporterer også mye te, gummi og fisk. Vietnam har også kommet gjennom den internasjonale økonomiske nedturen meget bra og er nå på vei oppover igjen. Landets økonomiske vekst fortsatte også gjennom den siste økonomiske globale krisa. Neste år er målet ca. 6% vekst. Regjeringen og parlamentet har full oppmerksomhet på inflasjonen og håper å holde den på ca 7% i år. Vietnam har nettopp rykket en økonomisk divisjon opp . Fra å være et utviklingsland blir det nå definert som et mellom-økonomisk land. Et resultat av dette er en heving av folkets levestandard. Noe som er godt å se for de som har fulgt landets utvikling de siste 10-år. Maktstrukturen Kommunistpartiet har i dag ingen vesentlig opposisjon som kan true maktmonopolet. Nasjonal enhet er høyt prioritet. Det gjelder særlig landets 54 etniske folkegrupper og utenlandsvietnameserne. Begge gruppene skal involveres i landets utvikling og industrialisering. Fordelingen av makt: Presidenten, statsministeren, leder av nasjonalforsamlingen og Partilederen er fordelt på ulike personer. All makt ligger ikke hos en person. Det lokale apparatet styrkes og gis reell makt. Sosialistiske land har ofte blitt beskyldt for å være byråkratiske og ha en kommand-

ostruktur. I Vietnam skal et nytt reformprogram for landets administrasjon iverksettes fram mot 2020. Programmet skal legges fram i løpet av 2010. Reformene vil gjelde ministeriene (departementene), deres administrative rutiner og alle offentlige kontorer i provinsene og distriktene. Reformforslaget legges offentlig ut 31.juli og vil ta utgangspunkt i landets økonomiske og sosiale utvikling. Det innhentes nå informasjon om hva folk og virksomheter mener bør reformeres av offentlig administrasjon. Her vil pressa ha en viktig rolle i å formidle folks synspunkter. Publikum vil delta når de føler at deres stemme blir hørt. En populær nettside er www.vietnamnett.com

tigheter for kvinner og menn. Imidlertid er det ikke slik på hjemmefronten. Mannen er familiens overhode og 1/3 av kvinnene mener det er akseptabelt at mannen slår sin hustru selv om det er forbudt i følge loven. Familien er hellig, innen eget hus kan man være og gjøre som man vil. Ved grov mishandling griper naturligvis politiet inn og naboer reagerer hvis volden går utover barn. Det er ikke til å fornekte at det er mye hjemmevold og media unnslår heller ikke dette faktum. Opplysning og kampanjer i TV er et redskap for å øke den reelle likheten mellom kjønnene. I denne del av verden er ikke Vietnam dårligst i klassen, men stiller aller fremst mht lovgivning.

Lederen for programarbeidet sier spørsmålene må være klare og gå rett på poenget. Han sier man har lært mye av tidligere erfaringer med å forenkle administrative rutiner de siste tiårene, men at de målene man satte i 2005 fremdeles er utenfor rekkevidde. Nå må målene som settes være realistiske og være forankret i virkeligheten. Det vil ta tid å nedbygge autoritære tradisjoner innen utdanning og produksjon.

Fagbevegelse og arbeidsliv Den vanlige vietnamesiske arbeider har ikke mye penger. De lever sparsommelig. De betaler for utdanning og helse. Hele storfamilien kan spleise på utdanning til barn som viser evner til høyere utdanning. Familiemedlemmer steller de syke på sykehusene. De sørger for mat og sover på gulvet ved siden av senga til den syke om natta. Dette går på skift innen familien. Men det går framover også her. I 2009 ble fattigdomsgrensa hevet, noe som betydde at noen flere millioner fikk fri skole og helsetilbud. Barn under 6 år har fri medisinsk behandling og medisiner.

Vietnameserne er meget religiøse. De fatter ikke at noen ikke kan tro på en Gud i en eller annen form. Trosfrihet er fastlagt og er en realitet. Buddhismen dominerer, men f.eks. i Nha Trang er 20% katolikker, dvs 60 000. Også muslimer og hinduister har sine Gudshus. «Alle» familier har et hustempel. Det skal ha en sentral plass i huset, gjerne et eget rom, og stelles hver dag med røkelse og bønn. Pagoder og kirker brukes hver dag. Katolikkene har flere gudstjenester hver dag med meget godt besøk, også egne for barn. Både buddhistene og katolikkene driver omfattende sosialt arbeid og undervisning. Regjering og partiledelsen setter pris på deres deltakelse i utviklingen av Vietnam. I år rettes det mye oppmerksomhet mot kjønnsrollemønsteret. Vietnams lover baseres på full likestilling og like ret-

Fagbevegelse i norsk forstand eksisterer ikke i Vietnam. Fagbevegelsen er nærmest et offentlig kontor som skal inspisere ulike virksomheter og kontrollere at arbeidslivets lover følges opp. Imidlertid er antallet inspektører meget lavt i forhold til behovet og kontrollene av lav kvalitet. Arbeiderne er glad for å ha arbeid og holder kjeft om dårlige arbeidsforhold. Regjeringen har vedtatt bra lover for arbeidslivet som skal beskytte de ansattes rettigheter, men problemet er å få virksomhetene til å etterleve lovverket. Nå om dagen har det vært avholdt en konferanse om sikkerhet i arbeidslivet i henhold til ILOs standard. Her ble det lagt Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

51


Alt er i forandring. Alt må tenkes gjennom på nytt. system basert på sosialistiske/marxistiske økonomi gi en sosialistisk økonomi politisk troverdighet. vekt på å få arbeidsledelsen til å forstå nytten av å snakke med de ansatte, og lytte til deres meninger. Effekten av dette vil igjen føre til økt produktivitet. Slik det er i dag er kontakten mellom ledelsen og egne ansatte nærmest fraværende. Det samme gjelder informasjon. De ansatte vet lite eller ingenting om virksomheten de arbeider i. Regjeringen arbeider med å fornye/endre loven om fagbevegelsen. Det er blitt krevd større selvstendighet og direkte medlemsinnflytelse for og innen fagbevegelsen. Her har samarbeidet med internasjonal fagbevegelse stor innvirkning og betydning. LO i Oslo har fått i gang et samarbeid med fagbevegelsen i Hanoi som er et meget viktig tiltak og som kan bidra til at arbeidsfolk får bedre forhold på og i jobben. Utenrikspolitikk Fra å være være internasjonalt isolert er Vietnam i dag godt integrert i det globale samfunn politisk og økonomisk. I år leder Vietnam ASEAN , det sør-øst asiatiske samarbeidet, og prioriterer sterkere økonomisk samarbeid innen organisasjonen og med andre internasjonale økonomiske/ politiske sammenslutninger. Prioritert i dette politiske arbeidet er økonomiske frihandel mellom land og regioner. Vietnam betegnet inntreden i WTO som en av de største begivenheter for nasjonen. Vietnam deltar aktivt i FN, WTO, WHO og ASEAN. Forholdet til Kambodsja og Laos er meget bra. Dette gamle Indo-Kina bygger opp nye relasjoner og Vietnam er drivkraften i denne prosessen. I ASEAN vil Vietnam ta opp Kinas krav på 80% av Sør-Kina havet. Mellom Vietnam og Kina berører dette øygrupper som begge mener tilhører dem. I fjor var det flere tilfeller hvor kinesisk marine arresterte vietnamesiske fiskere og beslagla deres båter og utstyr når de søkte nødhavn pga høstens stormer eller fisket i området. Vietnam har tatt dette opp på høyt politisk nivå med Kina og reist saken mht øyene i FN. Vietnam hevder at det må avgjøres internasjonalt hvem som har krav på disse øyene. Problemet må løses diplomatisk. Tiden

52

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

med militære konflikter mellom landene er forbi. Etter 1975 var det flere store militære trefninger med flere tusen drepte soldater på begge sider. I dag er det politiske forholdet mellom Vietnam og Kina normalisert og Kina er en stor importør av vietnamesiske varer. Men Vietnam er ikke Kina. Det er tildels store ulikheter selv om begge land omtaler seg som “sosialistiske markedsøkonomier”. Vietnam mottar internasjonal støtte til å utvikle og forandre utdanning, helse og sosiale forhold. Gjennom denne prosessen blir landet samtidig tilført kompetanse, teknisk som menneskelig. Kompetanse har landet stort behov for og er åpen for å motta hjelp utenfra. Mange vil undres over at USA er en viktig bidragsyter til Vietnams utvikling innen utdanning. USA er samtidig den største investoren i landet. Vietnameserne har ikke glemt Amerikakrigen. De krever rettferdighet for eksempel for Agent Orange-ofrene, USAs bruk av kjemiske våpen under krigen har rammet og rammer millioner av mennesker, men landet bærer ikke hat og bitterhet mot amerikanerne. Dette til vietnamesernes ære. Utfordringer Vietnam har store utfordringer på viktige områder som infrastruktur, helse og utdanning. Parlamentet og regjeringen vedtar stadig nye lover og gjennomfører administrative reformer, alt i en strategi for å kvitte seg med byråkratiske metoder og effektivisere statlige og lokale administrasjoner. Delprivatisering av statlige virksomheter er iverksatt og tilfører virksomhetene kompetanse og kapital. Beslutningsmyndighet skal gis nærmeste lokale myndighet og dermed ansvarliggjøre dem i forhold til deres velgerne i distrikt, eller provins. Sløseriet og mangel på ansvarlighet i ledelsesskiktet er en del av arven fra tidligere tider. Effektivitet

og ansvarliggjøring på alle nivåer står sentralt i Vietnam i dag. Tilpasningen foregår kontinuerlig. Her er det fortløpende reformer innen alle sektorer i samfunnet. Prioritert er: utdannelsessystemet, kampen mot fattigdommen, helsesektoren og miljøtiltak. Utfordringene er meget store på alle områdene. Kompetanse mangler på alle områdene. Vietnams utdanningsektor er preget av meget konservativ pedagogikk. Lærers autoritet er sterk og forelesningsmetodene hvor elevene passivt noterer passer ikke til et samfunn i kraftig endring sosialt, politisk og økonomisk. Enkelte distrikter har fått prøve ut økt bruk av en faglærerbasert undervisning. Dette har vist seg effektivt og forventes å bli iverksatt i flere provinser. Klasseforstanderrollen vil bli bevart slik at foreldrene har en fast kontakt. Dette som et ledd i å fornye


nytt. Særlig av marxister. For oss som mener at et onomiske modeller er veien å gå, er det nødvendig å et. hele undervisningssektoren som også innbefatter å øke kompetansen til lærerne. Privatskoler på ulike nivåer tilbyr kurs og studier over kortere og lengre tid. Korrupsjonen i landet er omfattende og regjeringen prioriterer kampen mot korrupsjonen meget sterkt. Media er viktig i denne sammenhengen. Medlem av kommunistpartiets sentralkomite, Vu Tien Chien, har i media uttalt at å bekjempe korrupsjonen vil bli en tung og komplisert oppgave. Avisene har nesten hver dag artikler om dette temaet og skriver åpent om denne siden ved samfunnet. Åpenhet om administrative vedtak, saksbehandling og gjennomføring, kreves på alle nivåer innen offentlig administrasjon. I dag legges lover ut på nettet slik at befolkningen kan bli kjent med dem og vite om sine rettigheter. Imidlertid er det administrative

apparatet på alle nivåer trege i å ta opp i seg de administrative reformene som skal føre til et transparent administrativt system og forenklet saksbehandling. Byer og provinser blir oppfordret til å ha fokus mot de områder som har folks oppmerksomhet. Det kan være eiendomsmarkedet, offentlig saksbehandling, utbygging av infrastruktur og statlige virksomheter som blir delprivatisert. Vietnams «Statoil» som nå fritt fastsetter prisene på sine produkter er et slikt eksempel. Et viktig element her er å ansvarliggjøre ledere på alle nivåer. Hele antikorrupsjonsarbeidet skal reformeres, gjøres åpent for publikum og ved bruk av massemedia gjøres effektivt. Internasjonalt har Vietnams regjering fått gode tilbakemeldinger for det arbeidet den gjør for å bekjempe korrupsjonen som har en tusenårig tradisjon i denne del av verden. Sosialistisk fremtid? Alt er i forandring. Alt må tenkes gjennom på nytt. Særlig av marxister. For oss som mener at et system basert på sosialistiske/marxistiske økonomiske modeller er veien å gå, er det nødvendig å gi en sosialistisk økonomi politisk troverdighet. I tillegg må vi kombinere det med et politisk system som er mer demokratisk enn det borgerlige politiske samfunnet. Vi må erkjenne at så langt har ikke noe sosialistisk politisk system basert på marxismen klart dette. Da tenker jeg på den tidligere reelle sosialismen og dagens stater som styres av kommunistiske partier. Dagens sosialistiske alternativ må være grensesprengende mer demokratisk/humanistisk enn noe kapitalistisk borgerlig samfunn. Dagens stater som bygger sosialismen har en hard historisk/politisk virkelighet bak seg. Deres utgangspunkt var/er meget forskjellig fra den vestlige industrialiserte verden. De må gjennom en samfunnsutvikling den indus-

trialiserte verden på mange områder er” ferdig” med. Det er her den “sosialistiske markedsøkonomien” har sin oppgave. Økonomien tar opp i seg kapitalismens kreativitet og effektivitet i å produsere varer og tjenester. Fornyelsen av den statskontrollerte økonomien har ført til kraftig økonomisk vekst og bedret levestandard. Det er lett å bli imponert av vietnamesernes stå-på-vilje. Mange på venstresida i vesten snakker om at Vietnam har forlatt sosialismen. De kjenner lite til det vietnamesiske samfunnet og til regjeringens politiske mål. I dag sier Vietnams Kommunistiske Parti at landet har en primitiv sosialisme. I 2020 er målet et industrialisert, demokratisk og sivilisert Vietnam, og å realisere en utviklet sosialisme. Vietnam har ingen arbeiderbevegelsetradisjon. Sosialisme i europeisk forstand har aldri hatt, og har fremdeles ikke, fotfeste i befolkningen. Slik er forholdene når kommunistpartiet skal utvikle en politikk som har sosialismen som mål. Da slutter jeg meg til påstanden om at landet må gjennom en borgerlig demokratisk utviklingsperiode. Men det er et problem at denne utviklingen foregår i det økonomiske området og ikke i det politiske. Det er ingen grunn til å tro, slik noen gjør, at VKP ikke har sosialistiske målsettinger for sin politikk. Hvordan denne sosialismen vil framtre vet ingen. Heller ikke, tror jeg, VKP. VKP er ikke et synsk parti selv om vietnameserne leser framtida i hendenes mønster. Vietnam er nå plassert som et mellomøkonomisk samfunn målt mot BNP. De reformene som kommer nå er innen utdanning, helse og sosialsektoren. Den økonomiske veksten fordeles, slik jeg vurderer det, i samsvar med en sosialistisk norm. Det samme vil jeg si om politiske og administrative reformer. Ingen har gått Vietnams vei før dem, de må bygge veien sjøl. Det er all grunn til å tro at at det blir en motorvei klasse A.

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

53


ARBEIDARKLASSE Av Gudmund Kollung Selvåg

K

urt Tucholsky skriv i 1929: “Nyleg blei eg belært av ein svært fin skribent at det er ein feil å tru at arbeidsfolk byggjer tårna, dei bare murar dei opp. Bare.

Arbeidaren gløymer av og til , kven han arbeider for. Mennesket er innretta slik, at arbeidet kan trollbinda, han trekk skruane til, som om dei var hans eigne, og som om han fekk betalt for det. Men han får ikkje betalt, han får bare vekeløna si. Dei heng utanpå tårnet, dei ligg på brukonstruksjonane, dei kravlar opp i stilasa og rører seg på vaklande stigar mens dei murar, eg gløymde å sei : bare. Dei murar bare opp. Dei sørgjer for å verkeliggjera ingeniøren sin åndelege visjon. det kan jo alle gjera, ikkje sant.......om den fine skribenten, som tankelaust skreiv sitt “bare”, også kan, tillet eg meg å tvile på. For eg har den oppfatning at: Håndens arbeidar er likestilt med åndsarbeidaren. Den første kan ikkje konstruera tårn på papiret, den andre kan ikkje stå opp klokka fem kvar morgon og stille på arbeidsplassen i all slags vær, arbeide utan å bli svimmel og leggja alle sine krefter i oppgåva, kvar av dei kan sitt. “Bare”... det mest overflødige i verda er ein småborgarleg filosof.” Det forundrar meg alltid når menneske proklamerer kva marxisme er, eller til dømes proklamerer ”etter streng marxistisk logikk” eller liknande. Der er noko kjent stalinistisk over slike proklamasjonar. Nokon som seier: slik er det, dermed basta. Men marxismen er vel ein vitskap, eller kva? Marx stifta ikkje ein ny religion, han var vitskapsmann, og i vitskapen finns der in-

54

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

gen ting som er sant. Arbeidarklasse er eit av omgrepa som er blitt proklamert og vrangvridd av stalinistar og borgarlege ”filosofar”, ein har meint at Marx har slått fast ein gong for alle kva ein arbeider er, og når dette er slått fast, har ein funne at arbeidarklassa held på å døy ut, at der knapt fins verkelege arbeidarar lenger og at Marx har tatt feil og ligg på historia sin søppelhaug. Utgangspunktet er då at ein arbeidar brukar musklane sine til å produsera ei vare, helst i røyk og damp og støy. Alle andre som ikkje produserar ei vare på denne måten tilhøyrer ikkje arbeidarklassa. I det kommunistiske manifestet opererer Marx og Engels med to klassar: borgarskap og proletariat. Eller direkte sitert: ”tidsbolken vår, bourgeoisi-epoken, merkjer seg likevel ut med at han har gjort klassemotsetninga meir beint fram. Heile samfunnet kløyver seg meir og meir i to store fiendslege læger, i to store klassar som står kvast imot kvarandre: borgeoisiet og proletariatet.” Andre stader som i ”Klassekampen i Frankrike” brukar Marx heile sju klassar: finansaristokratiet, det industrielle borgarskap, småborgarskapet, bøndene, kapasitetane(dei ideologiske representantane), proletariatet og filleproletariatet. Overført til vår tid ville til dømes filleproletariatet vore ein av dei største gruppene, her ville vi finna pensjonistar, uføretrygda, arbeidslause, sosialklientar…… Mens dei store gruppene i offentleg sektor ville vi ikkje finna att i Marx si oppdeling i det heile. Marx einaste forsøk på å presentere ein samanhengande slutning om klasse, finn vi på slutten av Kapitalens tredje bind, det er eit ufullført kapittel. I det Marx skreiv får vi vite at lønnsarbeidarar, kapitalist og

jordeigar, dannar dei tre store klassene i vår tid (Marx si tid). Men, seier Marx det er den kapitalistiske produksjonsmåten sin vedvarande tendens og denne si utviklingslov å skilja produksjonsmidlane meir og meir frå arbeide og konsentrere dei oppsplitta produksjonsmidlane meir og meir i store grupper, det vil sei å forvandle arbeidet til lønnsarbeid og produksjonsmidlane til kapital. Marx spør: kva er det som utgjer ein klasse, og svaret framkjem sjølv når vi svarar på eit anna spørsmål: kva er det som gjer at lønnsarbeidarar, kapitalistar og jordeigarar dannar dei tre store klassane i samfunnet? Det er at inntekt og inntektskjeldene er av same art i dei tre gruppene., dei lever enten av arbeidsløn, profitt eller jordrente. Vi ser i dette ufullførte avsnittet av Kapitalen at Marx tok utgangspunkt i kvar inntekta kom frå, levde ein av arbeidsløn så var ein arbeider. Men Marx var også klar over at der var ei oppsplitting innan kvar klasse med ulike interesser og ulik klassemedvit. Marx var ingen religionsstiftar. Han gjorde ikkje krav på å vera utan feil. Han visste at han var bunden av dei forhold i tida som han levde under, slik andre menneske var. Det kunnskapsmaterialet som han arbeidde med, var avgrensa av kunnskapen i tida.. Dei spørsmål han reiste, dei ideane han gjorde seg til talsmann for, sprang ut av tidsforholda, var i innhald og form bestemt av dei interessemotsetnader og dei problem som knyte seg til samfunnet og klassemotsetningane i hans eigen tid. For å forstå begrepet klasse må vi gå til Kapitalens 1.bind.. her undersøkjer Marx Vara. Vareproblemet er ikkje bare eit enkeltproblem eller eit sentralt problem ved økonomien, det viser seg å vera det sentrale strukturelle problem i det kapitalistiske


samfunn i alle livsytringar. varestrukturen gjennomtreng alle desse livsytringane og omdannar dei i sitt eige bilete. Vareforma er universell, men det mest avgjerande i denne forbindelsen er, at det menneskelige arbeid blir objektivisert og får karakter av vare, som ein kan handle med. Det er ikkje bare det faktiske, at arbeidaren sel vara som heiter arbeidskraft, men i bevisstheten til arbeidaren har arbeidskrafta tatt form av noko sjølvstendigt, som rett nok arbeidaren eig, men som er objektivisert i form av vare. Arbeidaren må sjå på seg sjølv som eigar av arbeidskrafta som vare. Det spesielle er at arbeidskrafta er det einaste han eig. Arbeidskrafta blir skild frå arbeidaren sin personlegdom, blir forvandla til ein ting, ein gjenstand, som blir selt på marknaden. Dette skjer om ein står ved ein maskin i ein fabrikk, eller om ein er teknikar, ingeniør eller vitskapsmann som utviklar vitskapen sin tekniske bruk. Eller som byråkrat, har byråkraten noko anna å selja enn arbeidskrafta si? Forskjellen mellom byråkraten og kroppsarbeidaren ligg i at byråkraten berre sel ein del av dei åndelege evnene sine, mens arbeidaren får undertrykt alle åndelege evner gjennom den maskinelle mekaniseringa. Det er bare ei evne eller eit kompleks av evner som blir rive laus frå personlegdomen og som blir objektivisert i høve til den og blir til ein ting, ei vare. Grunnfenomenet blir det same. Den spesielle form for byråkratisk samvitsfullhet og sakleghet, den nødvendige fullstendige underordning under systemet, som byråkraten lever under og førestillingane om at nettopp hans ære og ansvarsfullhet krev ein slik underordning viser at arbeidsdelinga slår rot i såvel det etiske som det psykiske. Felles for byråkratiet

(og alle andre intellektuelle, åndsarbeidarar o.s.b.) er at dei skal selja ei einskild eller ein del av sine åndsevner (arbeidskraft) på marknaden, som vare. Tendensen innan kapitalismen er den absolutte og relative vekst av lønsarbeide. Der føregår ein stadig tilbakegang innan sjølvstendige yrke til dømes i landbruk og handverk. auken i lønnsarbeid gjer seg også uttrykk i at reservearmeen minkar og stadig fleire kvinner blir lønnsarbeidarar. Vi får ei stadig tydelegare polarisering i to klassar, borgarskap(kapitalistar) og proletariat (lønnsarbeidarar), og der det samfunnsmessige høve er bestemt gjennom motsetningane mellom kapital og arbeid. Innan tradisjonell industri får vi ein stadig sterkare framvekst av personell med naturvitskapleg eller ingeniørvitskapleg eller teknisk kvalifisert bakgrunn, som driv med førebuing, gjennomføring og kontroll av den materielle produksjon. Denne gruppa som vi med ein felles omgrep kan kalla teknisk personell, har etterkvart mista sin prestisje og lønnsfordeler, og blir meir og meir lik andre produksjonsarbeidarar. Dette er eit nødvendig resultat av den ”samfunnsmessiggjering” av arbeidet og sterke allmenngjering av vareproduksjonen som skjer i kapitalismen. Vi ser også at det tekniske personell blir ramma like hardt som tradisjonelle arbeidarar av dei sykliske krisene innan kapitalismen, til dømes i dagens bil produksjon i USA og Sverige. Marx underkasta klasseomgrepet det same abstrakttive nivådifferensiering som karakteriserar framstillinga i kritikken av den (borgarlege) politiske økonomien (i Kapitalen). Der blir derfor ikkje gitt noko eintydig svar på kva arbeidarklasse er , det vil sei kva arbeidarklasse

er utan omsyn til om det dreier seg om historisk-politiske eller økonomiske samanhenger, om det er samfunnsmessig ålment eller empirisk konkret meint. Det er viktig å forstå at ”arbeid” kan vera nødvendig utan å vera produktivt. Det vil sei produktivt i marxistisk forstand blir det først når det produserer meirverdi, kapitalisert meirverdi, det er derfor det produktive arbeidet er kapitalens alfa og omega. Det forhold at den samla samfunnsmessige reproduksjonen kviler på og forutset ein mengde arbeidsfunksjonar som ligg utanfor den eigentlege produktive sektor, betyr ikkje ein nedvurdering av denne sektoren sin sentrale status. Michael Mauke skreiv i boka ”Die klassentheori von Marx und Engels”(Europeische Verlagsanstalt,1970) at arbeidarklassen var delt i fire sosialøkonomiske grupper ut frå den stillinga dei har i høve til verdiskaping og på bakgrunn av den ålmenne sosialhistoriske utvikling: 1. meirverdi produserande arbeidarar i landbruk, industri og transport. 2. meirverdi realiserande arbeidarar i handel, bankar, forsikringsselskap 3. offentleg teneste tilsette i kommune, stat eller annan offentleg institusjon 4. privat teneste tilsette i private heimar og liknande. Alle desse gruppene yter meirarbeid, det er det ålmenne utrykk for utbytting. Det er berre i gruppe 1 at der dreier seg om produktivt arbeid, dei andre gruppene kan kallast ikkje-produktive eller uproduktive . Men arbeidarar er dei likevel. Den kapitalistiske produksjonen sitt umiddelbare mål og eigentlege produkt er meirverdien, dermed kan bare det arbeidet som produserer meirverdi vera produktivt arbeid, og bare den arbeider som produserer meirverdi vera produktiv arbeider. Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

55


Om ein arbeidar er produktiv eller ikkje har etter mi meining berre interesse i ein diskusjon om klassebevissthet, ein produktiv arbeidar kan ha lettare for tileigna seg ein høgare grad av klassebevissthet enn ein arbeidar som ikkje produserer meirverdi. Dette kjem ikkje minst av at meirverdi produserande arbeidarar ofte arbeider på større arbeidsplassar. Wilhelm Reich undersøkte omgrepet klassebevisthet i ”Was ist Klassenbewusstsein?” i 1934, han kom fram til denne konklusjonen: ”Massane sin klassebevisthet består ikkje i kjennskapen til dei historiske eller økonomiske lovene som styrer menneska si tilvære, men i: Kjennskapen til deira eigne behov på alle område Kjennskapen til mulighetene for og vegane til å tilfredstilla desse behova. Kjennskapen til dei hindringane som den privatøkonomiske samfunnsorden legg i vegen for denne tilfredstillelsen Kjennskapen til eigen hemning og angst for å sjå realitetene som fylgjer av deira eigne liv og dei hindringane som blir lagt i vegen for det (fienden står i eige land gjeld i særleg grad for undertrykte individ) Kjennskap til deira eigen kraft som er uovervinneleg når massane sluttar seg saman. Marx kan lesast vulgært. Slik lesing finn vi ikkje berre blant stalinistar, men i dag kanskje mest blant borgarlege økonomar. Vi finn stadig artiklar som påviser at arbeidarklassen minkar, ja heilt er forsvunnen. Vi finn artiklar om at proletariatet ikkje, som ein trur, er blitt forarma, men har hatt ei kraftig velstandsutvikling. Men Marx har med elendiggjering aldri vist til noko absolutt, men til noko økonomisk relativt. Vi får stadig server at det kapitalistiske system ikkje har brote saman, som ”Marx har hevda”, og ser ikkje at Marx i Kapitalen (første kapitla i tredje bind) har peika på ei rekkje krisemodifiserande omstende. Også på venstresida finn vi stor forvirring om kva arbeidarklasse er. den danske forfattaren Lars Olsen (Det delte Danmark (2005), Den nye ulighed (2007) , Den

56

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

sociale smeltedigel (2009) og Eliternes triumf(2010) skriv i den siste boka si at vi har fått eit klassesamfund, version 2.0. og seier det slik: »Jeg vil inddele det i fire klasser. Der er først samfundseliterne, som også indbefatter den højere middelklasse, og som udgør de øverste 5-10 procent. Så har vi det næste lag, professionerne: lærere, gymnasielærere, sygeplejersker, etc., som i kraft af deres uddannelse har stor indflydelse på deres arbejde. Så er der langt den største gruppe, som jeg stadigvæk vil kalde arbejderklassen – eller det brede lag af almindelige lønmodtagere. Endelig er der den nye underklasse af 10-15 procent i bunden. Det er bistandsklienter, langtidsarbejdsløse, udstødte, og her ser vi nu mange med indvandrerbaggrund. « Ei slik forvirrande ”klasse” inndeling, han skriv endåtil at ”de uddannede klasser tager magten....”, har bare eit resultat, det er å splitta arbeidarklassa, setja åndens arbeider opp mot håndens arbeider. Og splitting, det er det berre klassefienden som har føremon av. I eit kapitalistisk samfunn er det kapitalist klassa som har makta, det fins ikkje ein einaste muglighet for at ”dei utdanna klassar”, dei intellektuelle kan ta makta. Begrepet elite er også eit problematisk begrep, den herskande klasse kjøper grupper innan arbeidarklassa, for høgare løn og andre goder prostituerer desse seg for å sikra at makthøva i samfunnet ikkje endrar seg og at den herskande klassen held på hegemoniet sitt. Å kalla desse gruppene elite er ei grov overvurdering av rolla deira. Dersom ein ikkje veit kva for klasse ein tilhøyrer, er det lett å ta feil standpunkt, og arbeida mot sine eigne klasseinteresser. Som soldaten seier til studenten i John Reeds bok Ti dagar som rysta verden: ”der er to klasser, proletariat og borgarskap, og dei som ikkje står på den eine sidan, er på den andre.” Men, klassereisa? Klassereiser er veldig sjeldne i vår tid, like sjeldne som i tida då Espen Oskeladd fekk kongsdottera. Om ein ungdom med foreldre som var industriarbeidarar får utdaning og arbeid som professor, så er det inga klassereise, høgst ei reise innan klassa, industriarbeidaren og professoren sel begge arbeidskrafta si, lever begge av lønnsarbeid og tilhøyrer same klasse, av og til kan den meirverdiproduserande arbeidaren til og med ha

høgare løn enn professoren og ofte også eit høgare kulturelt nivå. Ein arbeider er ein arbeider uansett utdanning, fagleg kvalifisering, kulturelt nivå, det som er utslagsgjevande er om han sel arbeidskrafta si for å leve. Der vil alltid vera grensetilfelle , som direktørane i amerikanske storbankar med milliardar i årsløn, slike grensetilfelle kan vera morosame, men er få og heilt utan interesse i den store samanhengen. Meir interessant er den gruppa som er utstøytt av arbeidslivet, permanent eller midlertidig : uføre, sosialklientar, arbeidslause, pensjonistar, Ei veksande gruppe. Marx ville kalla denne gruppa filleproletariatet. På Marx si tid var desse gruppene utan innkomst og levde i djup elende, som gjorde dei til reiskap for den herskande klassa. I vår tid er denne arbeidskraft reservearmeen, som kjem frå arbeidarklassa, ein naturleg alliert til same klasse. Hovudtendensen i vårt land og internasjonalt er at arbeidarklassen veks. I dei vestlege utvikla landa veks den uproduktive delen av arbeidarklassa mest, men ser vi på land som India, China, Indonesia, Brasil så er det den meirverdi produserande delen av arbeidarklassa som veks, mens jordbruksbefolkninga minkar. Dei store massane som sel arbeidskrafta si og mottek arbeidsløn, arbeidarane, har nå meir enn nokon sinne felles interesser. Dette gjeld innan i de einskilde landa, men ikkje minst gjeld det at arbeidsfolk samarbeider over grensene. Aldri nokon sinne har vi sett sanninga i Rosa Luxemburg sine ord: sosialisme eller kaos. Den vulgære lesinga av Marx, saman med den manglande lesinga av Marx gjer stor skade for marxismen som vitskap (og det er vel det som er føremålet?), skal venstresida koma framåt må vi reisa marxismen som vitskap og forstå at ein vitskap er mangslungen og aldri kan vera ”sann”. Men først og fremst må vitskapen studerast og diskuterast i vår tid, berre gjennom diskusjonen kan vi koma vidare.


Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

57


Kina – sosialisme i emning? Av Egil Berg

Politikken ”reform og åpenhet” feiret i 2008 sitt 30-årsjubileum. Dens pillarer er: 1) Kinas Kommunistiske Partis ideologi er: marxismen-leninismen, Mao Zhedongs tanker og Deng Xiaopings ideer. 2) Partiets mål er i løpet av det 21. århundre å skape et sosialistisk Kina. 3) Dette skal skje under partiets ledelse. 4) For å gjennomføre sosialismen må Kina gjennom en periode med styrt markedsøkonomi med felleseiendommen som den største i økonomien og den eneste i økonomiens kommandohøyder. Det kan reises naturlig tvil om programmets realisme og stilles spørsmål både om dette og hint. Men det merkelige her i landet er at venstresiden ikke engang tar kineserne alvorlig. Man innskrenker seg til slengbemerkninger som : de har forrådt sosialismen, pratet om sosialisme er bare retorikkog de har gjeninnført kapitalismen. På venstresiden i Tyskland er holdningen en helt annen. Det skrives artikler og bøker med nøkterne vurderinger av kinesisk politikk, viktige partidokumenter oversettes og analyseres. Men la oss se på de enkelt punkter: PUNKT 1 er et monster av en ordkonstruksjon som er uforståelig for en som ikke har en anelse om kinesisk partidialekt. Første ledd er en selvfølgelighet, men må med for at neste ledd ikke skal komme i alt for sterkt lys. Neste ledd illustrerer Maos posisjon som lederen for folkebevegelsen som først kastet de japanske okkupanter på sjøen og deretter avskaffet godseierveldet. Det siste leddet er det viktigste, Deng er ”reform og åpenhetspolitikkens” far og illustrerer motsetningen til Maos feil i dennes siste tyve leveår. PUNKT 2 Erfaringen fra de siste 30 år, og ikke minst taklingen av krisen i 2008, viser at den økonomiske siden av målsetningen er realistisk med fortsatt jevnt og hardt arbeid. Det betyr ikke nødvendigvis en fortsatt økningstakt på 10 % årlig. En så høy øk-

58

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

ningstakt er mulig med en ekstensiv produksjonsutvikling slik vi har sett i Øst-kina og Yangtsedalen , og det samme er nå i ferd med å utvikle seg i Vest-kina, men når denne ebber ut må det gås over til mer intensiv industriutvikling med en noe redusert økingstakt. At denne økonomiske fremgangen også skal danne basis for en sosialistisk omforming av Kina har KKP nå gjentatt i 30 år. Det skal skje i løpet av det 21. århundre. Vi bør ta dette på alvor, det er ikke bare en retorisk øvelse. PUNKT 3 Partiet har ledet utviklingen i Kina i snart 90 år, den første tredjedel under krigsforhold og uten noe mulig alternativ til autoritær ledelse. Forhandlingene i 1945 med deler av Kuomintang og andre nasjonale krefter om i fellesskap å skape en ny demokratisk republikk ble smadret av Kuomintangs høyrefløy som førte borgerkrigen til sitt nederlag og til kommunistpartiets triumf. Å dele makt med andre fremstod etter dette som en trussel mot nasjonens enhet. En trussel som antakelig enda føles sterkt. Splittelsen i nasjonen i perioden 1911 til 1935 er slett ikke glemt, heller ikke historiske minner fra langt tilbake i keisertiden. Men i dag burde det være mulig å løsne grepet, og det gjøres i en viss grad. Professor Arne Jon Isachsen ved BI har i et ”Vårbrev” i april 2008 ”Demokrati på kinesisk” gitt en positiv omtale av utviklingen av demokratiet de senere år. Den personlige juridiske sikkerhet betegnes som bedre, men fortsatt slett etter våre mål. Om valg på landsbynivå heter det at bøndene etter oppløsningen av folkekommunene tok saken i sine egne hender og valgte sine egne ledere – en praksis som de facto er blitt akseptert. Nå er ikke landsbyene den laveste administrative enhet i Kina, det er en større enhet som Isachsen kaller ”township”, og som på landsbygda omfatter flere landsbyer. Her og i de større enhetene er valgene under partiets kontroll selv om det også eksperimenteres med friere løsninger. I forhold til den totale rettsløhet i 1970-åra har Kina tatt et stort steg fremover som vist i dette avsnittet fra ”Vårbrevet”: ”Demokrati i Karl Poppers mening av ordet har Kina allerede langt på vei innført. For denne østerrikske filo-

sofiprofessoren, som gjorde engelskmann av seg, er ikke spørsmålet primært ”Hvem som skal styre?”, men ”Hvordan hindre at en inkompetent og fæl hersker gjør stor skade?”. Med åremål for toppledere og med aldersgrense for ledere generelt, tok Deng Xiaoping Popper på alvor. Noen tilbakevending til Maos styresett, som varte minst tyve år for lenge, vil man for all del undgå.”. PUNKT 4. ”Sosialistisk markedsøkonomi” er ikke noen kinesisk oppfinnelse. Etter borgerkrigen slo Lenin rettrett med sin neppolitikk med åpning for privat virksomhet særlig innen handel og håndverk. På grund av sykdom og død fikk ikke Lenin fulgt opp denne politikken, Stalin slo det hele overende i slutten av 1920-tallet. Ota Sik fikk heller ikke fullført sine reformer i Tsjekkoslovakia i 1968, sovjettroppene satte en stopper for denslags. Men kan kineserne lykkes ? Det ser slik ut. De mål som er satt i de forskjellige 5-årsplaner er mer enn oppfyllt så langt. Den internasjonale krisen dempet bare midlertidig den årlige vekst i BNP. Tapet i eksporten blir erstattet med større innenlandsk forbruk. Det er ingen gitt å spå om den politiske utviklingen, men om det bare skal stå på økonomien er det all grunn til å tro at partiet vil kunne feire sin 100-årsdag i 1921 i et moderne Kina med en akseptabel levestandard selv etter våre mål,”beskjeden velstand”kaller de det. Da får vi også erfare hva ”sosialisme med kinesisk særpreg” er, om det fortsatt står på programmet. Det er et spennende 10-år vi går i møte.


Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

59


UTDRAG FRA MARX – ENGELS LEKSIKON Rente

R

enten er en del av profitten eller merverdien som tilflyter pengekapitalisten som kapitalinntekt på grunn av hans eierskap til pengekapitalen ved at han låner en bestemt pengesum i en bestemt tid til den fungerende kapitalisten (1). Med denne bestemmelsen opptrer kapitalen som vare - penger som i egenskap av kapital blir til vare -, med den bruksverdien at den bringer merverdi eller profitt (2). Forbindelsen mellom den lånte og den tilbakebetalte pengesummen viser den rentebærende kapitalens utnyttelsesgrad som måles mot rentefoten (renteraten) som bestemmes av konkurransen mellom långiver og låntager, som igjen bestemmes av den alminnelige profittratens utvikling (3). For den fungerende kapitalisten i produksjonsprosessen kommer den delen av bruttoprofitten som tilfaller ham etter fradrag for lånerenten, til uttrykk som firmaets driftsresultat eller som lønn for hans tilsyn og arbeid (4). Fetisjdyrkelsen av den rentebærende kapitalen har her nådd sin høyeste form (5).

(1) Han eier en mulig kapital på 100 pund. Hvis denne mannen overlater disse 100 pundene til en annen i ett år og denne mannen virkelig benytter pengene som kapital, er han i stand til å produsere en profitt på 20 pund, altså en merverdi som ikke koster ham noe og som han ikke betaler noen ekvivalent for. Hvis denne mannen kanskje betaler eieren av disse 100 pundene 5 pund ved årets utgang, dvs. en del av den produserte profitten, betaler han altså en del av disse 100 pundenes bruksverdi til pengekapitalisten, altså av bruksverdien av deres kapitalfunksjon som har produsert en profitt på 20 pund. Den delen av profitten han betaler eieren, kalles rente, som ikke er noe annet enn et spesielt navn, en spesiell rubrikk for den delen av profitten på den fungerende kapitalen som låntageren ikke kan putte i egen lomme, men må betale til kapitaleieren. (Das Kapital, MEW 25, 351; se

60

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

samme sted, 361, 362, 363, 365 f., 383, 385, 386; Grundrisse, 734; MEW 16, 137; MEW 26,1, 53 ff.; MEW 26.3, 451 ff., 462, 483, 486, 498 f.). (2) Hva er så bruksverdien som pengekapitalisten i låneperioden avser og lar den produktive kapitalisten, altså låntageren, disponere? Det er den bruksverdien som pengene får ved at de omgjøres til kapital og kan fungere som kapital slik at de dermed gjennom sin bevegelse produserer en bestemt merverdi, dvs. en gjennomsnittlig profitt […] og dessuten bevarer sin opprinnelige verdistørrelse. Andre varers bruksverdi blir til slutt konsumert, og dermed forsvinner varens substans og dermed dens verdi. Det eiendommelige ved varen kapital er derimot, at konsumpsjonen av dens bruksverdi ikke bare bevarer, men til og med øker dens verdi og bruksverdi. - Denne bruksverdien pengene har som kapital - nemlig evnen til å produsere en gjennomsnittlig profitt overdrar pengekapitalisten til industrikapitalisten for den tiden han gir denne rett til å disponere lånekapitalen. (Das Kapital, MEW 25, 363 f.; se samme sted, 350 f., 354, 355 f., 359, 367; Grundrisse, 224 f., 734; MEW 26.3, 452). (3a) Det er faktisk bare grupperingen av kapitalistene i pengekapitalister og industrikapitalister som forvandler en del av profitten til rente og som i det hele tatt skaper kategorien rente; og det er bare konkurransen mellom disse to kapitalisttypene som skaper rentefoten. (Das Kapital, MEW 25, 383). (3b) Når profittraten er gitt, så avhenger renteratens relative størrelse av forholdet som fordeler profitten på rente og industriell profitt; hvis delingsforholdet er gitt, så avhenger renteratens absolutte størrelse (dvs. forholdet mellom rente og kapital) av profittraten. (Theorien über den Mehrwert, 1861/63, MEW 26.3, 463; se samme sted, 454 f.; MEW 25, 368 f., 376 ff., 380, 386, 390 f., 527 ff.). (4a) I motsetning til renten som han må ta av bruttoprofitten og betale til långiv-

eren, blir nødvendigvis den øvrige delen av profitten som tilfaller ham, industriell eller kommersiell profitt, eller den blir, for å bruke et tysk uttrykk som inkluderer begge, driftsinntekt. (Das Kapital, MEW 25, 386). (4b) I hans hodeskalle må det derfor nødvendigvis oppstå en forestilling om at hans driftsinntekt slett ikke danner noe motstykke til lønnsarbeid, men bare er ubetalt fremmed arbeid - hans arbeidslønn, hans lønn for tilsyn, […] men at den bare er høyere enn frm lønnen en vanlig lønnsarbeider får 1. fordi hans arbeid er mer komplisert, 2. fordi han selv betaler sin arbeidslønn. (Das Kapital, MEW 25, 393; se samme sted, 389, 391, 822, 828, 889; MEW 26.3, 480, 485 f.). (5) Derimot er fetisjen fullendt i den rentebærende kapitalen. Det er den ferdige kapitalen - som enhet i produksjonsprosessen og sirkulasjonsprosessen - som derfor i bestemte perioder gir profitt. I form av rentebærende kapital blir dette bare en bestemmelse hvis den ikke formidles gjennom produksjonsprosessen og sirkulasjonsprosessen. […] I den rentebærende kapitalen er denne automatiske fetisjen fullendt, denne selvutnyttende verdien, penger som avler penger, og i denne formen har den kvittet seg med alle arr etter sin opprinnelse. Det samfunnsmessige forholdet er fullendt som tingenes (penger, vare) forhold til seg selv. (Theorien über den Mehrwert, 1861/63, MEW 26.3, 446 f.; se samme sted, 454, 458, 468 f., 477, 480 f., 483 ff.; MEW 25, 404 ff.).

Grundrisse, 16: Rente og profitt som distribusjonsformer underordner seg kapitalen som agenter for produksjonen. MEW 16, 30 f.: En omforming av samfunnet er ikke mulig gjennom å avskaffe renten. MEW 25, 356 ff.: Den rentebærende kapitalens spesielle tilbakeflyt.


MEW 25, 357 f.: Når penger overlates som rentebærende kapital, finner ikke noe eierskifte sted (se samme sted, 359 f.). MEW 25, 368: Konkurransens spesielle form ved delingen av profitten i rente og den egentlige profitten (se samme sted, 375).

MEW 26.3, 483 f.: Profitten spalter seg også i rente og industriell profitt hvis den fungerende kapitalisten produserer med egen kapital. Den kvantitative delingen slår over i kvalitative deler (se samme sted, 466 ff.; MEW 25, 377, 387 ff.; MEW 26.1, 383).

MEW 25, 369 ff.: Det finnes ingen «naturlig» rate for rentefoten. MEW 25, 370: Rentens metodiske rang i beskrivelsen i Das Kapital (se MEW 23, 179, 411, 589). MEW 25, 372 f.: Rentens relasjon til avsetningssyklene i den moderne industrien (kriser). MEW 25, 374: Virkningen av kredittsystemets utvikling på rentefoten. MEW 25, 408 ff.: Renters rente. MEW 25, 608 f.: Åger og rente (se MEW 26.3, 478). MEW 25, 609: Lønnsarbeideren produserer hele merverdien hvorav renten utgjør en del. MEW 25, 822: Rente som et moment i den trinitariske formelen. MEW 26.3, 454 ff.: Forskjell mellom den alminnelige profittraten og den alminnelige renteraten (se MEW 25, 370 ff.). MEW 26.3, 477 f.: Rente som bare oppstår på grunn av låneopptak. I denne formen gjelder renten også tidligere epoker. MEW 26.3, 479: Betingelser for sikring av rentebærende kapital. Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

61


62

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010


www.marxist.forlag.no Ny marxistisk litteratur Marx-Engels Leksikon - kommer i januar 2010.

Hans I. Kleven med ferske bøker om: Marxistisk strategi og mulige veier til sosialismen. Prahavåren 1968 - tilbakeblikk på reformkommunismen som ble knust.

To bøker av Regi Th. Enerstvedt: Pip fra taushetens historie. LQI - det fjerde rikets språk.

Skriftserien SØKELYS med marxistisk blikk på bl.a. finanskrisen.

For bestilling - gå inn på:

www.marxistforlag.no Marxist Forlag – Brugata 1, 0181 Oslo – post@marxistforlag.no

Sosialistisk fremtid nr 1-2 - 2010

63


B

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk fremtid nr 1/2 2010  

Sosialistisk fremtid nummer 1/2 2010. Fra og med dette nummeret har SF mottatt støtte fra Norsk Kulturråd.

Sosialistisk fremtid nr 1/2 2010  

Sosialistisk fremtid nummer 1/2 2010. Fra og med dette nummeret har SF mottatt støtte fra Norsk Kulturråd.