Page 1

Internasjonal Sosialisme 1-2009 2. ĂĽrgang. Kr: 30,-

Israel og Palestina SIDE 24-27

Bygg motstand

mot krisa

Nei til lønnskutt, permitteringer og oppsigelser

Temanummer om den økonomiske krisa

side 4-22


Innhold

internasjonal sosialisme

4-22

Artikler om den økonomiske krisa

ØKONOMISK KRISE I dette temanummeret om den økonomiske krisa går vi under overflata og ser på de innebygde motsetningene i kapitalismen. Krisa handler ikke om griske finanskapitalister, men om ei systemkrise der lave profitter står sentralt. Vi ser også på klassekampen i Norge, 30-tallet og Keynes.

Bakgrunnsstoff og artikler av Monika Ustad og Randi Færevik

Tony Cliff skriver om Rosa Luxemburg

24-27

ISRAEL OG PALESTINA

Krigen i Gaza har igjen minnet oss på den israelske okkupasjonen av Palestina. Vi bringer bakgrunnsstoff om røttene til konflikten og motstanden mot Israels slakt i Gaza.

Rosa Luxemburg Den polsk-tyske revolusjonære levde et liv i kamp. Vi bringer en kort biografi om Luxemburg, skrevet i 1959 av en av stifterne av IS-tendensen, Tony Cliff..

4-22: TEMA OM ØKONOMISK KRISE: HVEM FORÅRSAKET KRAKKET I 2008 OBAMAS ØKONOMISKE PLAN - FINANSKRISA OG KLASSEKAMP -

1930-TALLET - KE YNES -

23: DETTE ER MARXISME 24-27: ISRAEL OG PALESTINA 28-30: ROSA LUXEMBURG 31: ANMELDELSE MARX OG KRISETEORI

2

internasjonal sosialisme 1-2009

28-30


Leder

Krisa koker, regjeringen roter, opprør oppstår Arbeidsløsheten er i ferd med å eksplodere. Årsaken er krisa som nå rammer landet med full kraft. Stadig flere frykter at de selv kan miste jobben. Ellers i Europa er arbeidsløsheten forventet å komme opp i ti prosent, noe som gjør krisen til den mest alvorlige i etterkrigstiden.. Anslagene for europeisk økonomisk vekst er kraftig nedjusterte. Det er i denne konteksten regjeringen forsøker å dempe nedgangen med krisepakker. Problemet er at disse ikke bare er alt for små, men kommer alt for sent. Planlegging og prosjektering tar tid. Pakka burde kommet i høst, men da var jo regjeringen mest opptatt av å avdramatisere og fornekte krisa. Faktisk finner du noen av de mest kritiske røstene til krisepakka fra uventet hold, fra liberalistene Victor Norman og Knut Anton Mork. Sjefsøkonom Jan Andreassen, i Terra Gruppen, sier ”Kanskje er det noe mindre ekspansivt enn markedet har forventet.” Les: Vi skulle gjerne sett mer penger på bordet. Deres anliggender er fjernt fra ønsket om et mer sosialt Norge. De er rett og slett redde for at regjeringen undervurderer krisa, noe som etter hvert vil ramme næringslivet. På et område har regjeringen slett

ikke spart på pengene. Utrolige 350 milliarder kroner tildelte den til bankene i fjor høst. Nye 100 milliarder kom i februar. Kommunene derimot, som står for grunnleggende tjenester til folk flest, fikk ynkelige 6,4 milliarder. Jernbanen, som burde stå foran en gylden tidsalder på grunn av klimakrisen, fikk stusselige 483 millioner til investeringer. Hvorfor er det så vanskelig å finne mer penger til kommuner og arbeidsfolk? Regjeringen anslår selv at tiltakspakka skal gi 15.000 nye arbeidsplasser, det samme som veksten i arbeidsløshet bare i januar. Patetisk! Er det noe rart at høyresiden, inkludert Frp, sparte på kritikken? Dette var jo høyresidepolitikk, legitimert fra venstre. Lenin kunne ikke hatt mer rett når han pekte på at sosialdemokratiske partier (inkl. SV) kan defineres som kapitalistiske arbeiderpartier. De har arbeidere som medlemmer og støttespillere ved valgene, og blir til tider presset mot venstre av disse. Samtidig fokuserer ledelsene deres på hvordan de kan administrere kapitalismen. Og kapitalismen er fastlåst i et skjema som sier at investorer, kapitalister og finansvesen er de som legger grunnlaget for verdiskapingen, ikke arbeiderne. Derfor er det hit pengene må renne.

Spesielt ille er øksingen av kommunene. Regjeringen liker å skryte av satsingen på disse. I virkeligheten vedtar kommuner kuttbudsjetter over en lav fjøl. Også helseforetak, universiteter og høgskoler kutter. Ja, selv NAV må spare. Med andre ord har helt sentrale deler av offentlig sektor vedtatt kriseforsterkende budsjetter, altså akkurat det motsatte av det som trengs, sett med folk flests øyne. Men ikke i arbeidsgivernes verden. Ifølge NHO er problemet for lave skatteletter, for mange ansatte i offentlig sektor og manglende liberalisering av offentlige tjenester. De ønsker faktisk mye mer nyliberalisme, ikke mindre. I årene som kommer vil derfor motsetningene mellom kapital og arbeid bare tilspisse seg. Kapitalistene som har skapt krisa har nemlig tenkt at vanlige folk skal få regningen. Det er i dette lyset vi må se angrepene på pensjonsreformen og de kommende forsøkene på å kutte i offentlig tjenestepensjon og uførepensjonen. Regjeringen tar nå de første skrittene på veien mot at forsikringsselskaper tar over trygdene. Det var derfor helt på sin plass at hovedmeldingen fra LOs opposisjonskonferanse i Trondheim var: Den økonomiske krisa er spekulantenes ansvar - vi skal ikke betale”.

I Kapitalen beskriver Karl Marx kapitalismens perverse kriser. Han peker på overproduksjon som det grunnleggende trekket ved krisene. Arbeidsplasser blir lagt ned på samme tid som folk ser etter arbeid. Folk går sultne, mens kornet råtner på åkrene og varehusene sitter på mat de ikke får solgt. Hjem står tomme samtidig med at millioner mangler et sted å bo. Men Marx pekte også på den eneste logiske veien ut av problemet: Arbeiderklassen må organisere seg for å kaste kapitalismen. I dets sted må organiseres et system som planlegger produksjonen ut fra folks behov.. Og som tar utgangspunkt i at alle skal ha like muligheter. Sosialisme. Året som kommer kan bli et hett år. Allerede har klassekampnivået i land som Island, Latvia og Hellas nådd rekordnivåer. Også i Italia og Frankrike går det hett for seg. Se til Kina. Skulle det komme større eksplosjoner her, vil det få globale konsekvenser for klassekampen.. I Vesten har flertallet i hvert fall et slags sikkerhetsnett. I en rekke land i sør vil folk sitte igjen uten noen ting, som en direkte konsekvens av krisa. De to neste årene er det derfor grunn til å forvente opprør, eksplosjoner og revolusjoner

www.intsos.no

internasjonal sosialisme - nr. 1 - 2009. Utgitt av

Internasjonale Sosialister.

issn : 1890-6567. epost : intsos@intsos.no. postadresse : P.b.9226

Grønland, 0134 Oslo.

internett : www.intsos.no. konto : 7874 05 27591. redaksjonssekretær:

Stylegar, Monika Ustad, Randi Færevik, Bjørn Østby.

redaksjon: Vegard Velle, Simen Tuvedt, Susan Lyden, Jon Sandven, Frans-Arne

USA i forbindelse med kampanjen STOP foreclosures and evictions.

Bjørn Østby.

trykk : 07 Gruppen as forsidebilde : Michigan,

internasjonal sosialisme 1-2009

abonnement : abonnement@intsos.no. Kr 150,- pr. år (seks nr.)

Magasinet finnes også i digital versjon på www.intsos.no.

3


Det er mange mennesker som bør holdes ansvarlig for å vende en vanlig resesjon som begynte for et år siden til en global katastrofe. Den som topper lista, er tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan som foret bobla ved å holde rentene på rekordlave nivåer.

Hvem forårsaket det store krakket i 2008? Lee Sustar fra avisa Socialist Worker i USA analyserer røttene til den verste økonomiske krisa siden den store depresjonen og viser hvorfor marxismen er den beste teorien for å forstå hva som gikk galt. Artikkelen er fra desember 2008.

Det er mange mennesker som bør holdes ansvarlig for å vende en vanlig resesjon som begynte for et år siden til en global katastrofe. Den som topper lista, er tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan som foret bobla ved å holde rentene på rekordlave nivåer. Han ba huskjøpere innstendig om å ta opp lån til justerbare renter og avslo å bruke sentralbankens makt til gå gjennom en låneindustri full av svindel. Så har vi tidligere finansministre fra Clintonadministrasjonen, Robert Rubin og Larry Summers, som slo seg sammen med Greenspan for å blokkere regulering av såkalte derivativer ‒ komplekse finansielle instrumenter basert på underliggende aktiva som lån. Tidligere senator, Texas-guvernøren Phil Gramm, støttet dem som leder i Senatets Bank Kommite. Han drev gjennom lovgivning som opphevet Glass-Steagall-loven fra depresjonstida som begrenset kommersielle bankers muligheter til å begynne med investeringsbankenes finansielle høy-risiko aktiviteter. Tidligere president Bill Clinton, som signerte Gramms lovforslag, må også ta sin del av ansvaret. Dereguleringen under Clinton-tida åpnet veien for sånne som tidligere finans CEO (Chief Executive Officer) Angelo Mozilo, hvis selskap dyttet subprime-lån på mennesker som kvalifi4

Bildet er fra USA på 30-tallet. Vil slike arbeidsprogrammer i offentlig regi nå gjenoppstå?

serte for bedre avtaler. Også har vi Robert Rubin igjen. Denne gangen som leder av Citigroups styre, egget Rubin sine medarbeidere da de kastet banken stadig dypere inn i markedet for collateralized debt obligations (CDO’er).

Husbobla sprakk

De aktivaene ble giftige med husboblas sprekk og den etterfølgende kredittkrisa. Nå er Citigroup den siste finansinstitusjonen som reddes av Bushadministrasjonen, med en redningspakke som vil internasjonal sosialisme 1-2009

sørge for at 45 milliarder dollar med regjeringspenger plasseres i Citigroup ‒ og at regjeringen garanterer for 306 milliarder dollar i problematiske lån og sånn sett setter skattebetalerne på kroken. Men tilbake til starten på tiåret med en agenda satt av Clintons økonomiske politikk. Wall Street kunne fråtse i en stadig ekspanderende finansiell meny, mens den nye Bush-administrasjonen samtykkende så på. Selv da finanskrisa først brøt ut sommeren 2007, insisterte Bush og finansminister Henry


Så mennesker som presiderte over denne krisa burde holdes ansvarlig. Men det faktum at krisa er global peker på et mer fundamentalt problem, den krisebefengte naturen til kapitalismen selv.

Paulson at problemet ville bli «demmet opp for» i subprime-lånemarkedet. Det var først etter konkursen til investeringsbanken Bear Stearns i mars 2008 at Paulson og sentralbanksjef Ben Bernanke begynte å handle. En rekke nye låneprogrammer og multimilliard-dollar- redningspakker av Fannie Mae, Freddie Mac, AIG, og nå, Citigroup, ble iverksatt. I følge Bloomberg nyhetstjeneste, sitter skattebetalerne på kroken (så langt) for forbløffende 7,7 trillioner dollar ‒ et tall like stort som over halvparten av USAs økonomiske resultat, eller bruttonasjonalprodukt i 2007.

Krisa har blitt verre

Men til tross for denne uendelige summen, har krisa blitt verre ‒ ikke minst fordi frimarkedsideologer som Bush og Paulson var sene med å sette i verk avgjørende tiltak før de gjennomførte en rekke med forvirrede og motsetningsfylte «redningspakker». Så mennesker som presiderte over denne krisa burde holdes ansvarlig. Men det faktum at krisa er global peker på et mer fundamentalt problem, den krisebefengte naturen til kapitalismen selv. Når selv de mest pro-kapitalistiske analytikere og kommentatorer fikk panikk om mulighetene for en gjentakelse av den store depresjonen på 30-tallet, er det viktig for de på venstresida å igjen se på arbeidene til kapitalismens første store vitenskapelige kritiker og revolusjonære motstander ‒ Karl Marx.

Kapitalismens motsetninger

For å forstå dynamikken i dagens krise, er det til god hjelp å se kort på hva Marx identifiserte som motsetninger i kjernen av det kapitalistiske

Politiet på Island er kapitalistenes politi, de samme kapitalister som har kjørt økonomien i grøfta.

systemet. Marx la vekt på at et nøkkelkjennetegn ved kapitalismen er dens avhengighet av lønnsarbeid. Ulikt tidligere samfunn, der det meste av produksjonen ble gjennomført av slaver, bønder eller små håndtverksprodusenter, er kapitalistisk produksjon avhengig av arbeidere som ikke har annet enn sin arbeidskraft å selge til sjefen. Selvfølgelig eksisterer det fremdeles uavhengige produsenter og småbønder. Men systemet som helhet blir dominert av store kapitalister som eier fabrikkene, kontorene og andre «produksjonsmidler» for å bruke Marxs term. Der hvor utbyttet i pre-kapitalistiske samfunn først og fremst var «bruksverdier», produkter som tilfredsstilte et umiddelbart menneskelig behov, produserer kapitalister for salg på markedet, eller for «bytteverdi». Under kapitalismen har konkurrerende arbeidsgivere kontroll over arbeidskrafta til arbeidere som er «frie» til å arbeide eller sulte. Det som gir kapitalismen dens dynamikk er at arbeideres arbeidskraft tilfører varene de prointernasjonal sosialisme 1-2009

duserer verdi ved å forandre råmaterialer til noe som kan selges på markedet. Verdien til en gitt vare, argumenterte Marx, blir bestemt av mengden av arbeidstid som er nødvendig for å produsere den. Og i denne prosessen, sa Marx, skapes «merverdi».

Merverdi

Hva er merverdi? Kapitalister kan betale arbeidere lønninger som er tilstrekkelig (i oppgangstider i alle fall) til å dekke kostnadene til mat, husarbeid, oppdra barn etc., og fremdeles ha en merverdi når varene er solgt. I bunn og grunn blir bare arbeiderne betalt for en del av sin arbeidsdag. Dette er sant enten sjefen framstår for arbeiderne som en «god» sjef eller en «dårlig» sjef. Disse grunnleggende forholdene gir kapitalismen både dens dynamikk og dens tilbøyelighet til krise, argumenterte Marx. For å konkurrere med hverandre, er rivaliserende kapitalister tvunget til å maksimere arbeidskraftas produktivitet ‒ det vil si, å få mer varer produsert med samme utgifter til arbeidskraft. De 5


Siden alle disse investeringene finner sted uten noen overordnet koordinering, blir det en uunngåelig atskillelse mellom produksjon og etterspørsel ‒ og når gapet når et visst punkt, snur oppgangen om til en nedtur.

Islandske demonstranter tente bål foran Nasjonalteateret.

kan prøve å gjøre det ved å tvinge arbeiderne til å arbeide hardere og lengre, men de fysiske begrensningene til (hvis ikke motstand fra) arbeiderne og dagens lengde begrenser hvor langt man kan gå på denne måten. Virkelig gjennombrudd i produktiviteten kan bare komme gjennom bruk av arbeidssparende teknologi som tillater arbeidere å produsere den samme varen på mindre tid. Marx beskrev således kapitalismen som et system som kontinuerlig revolusjonerer produksjonsmidlene. Kapitalister som investerer i teknologiske innovasjoner vinner over rivaler som er uvillige til, eller ikke i stand til å gjøre det.

Akkumuler!

For kapitalister er mottoet, skrev Marx, «akkumuler, akkumuler! Det er Moses og profetene!…Derfor, spar, spar dvs. pløy den størst mulige del av merverdien, eller merproduktet inn i kapitalen! Akkumulasjon for akkumulasjonens skyld, produksjon for produksjonens skyld”. 6

Denne tvangen til teknologisk forandring er grunnen til at industrikapitalismen kunne begynne å forandre verden på noen få tiår. Men den raske akkumulasjonen av kapital skapte en oppgang-nedgang syklus. Investeringer ville strømme til industrier som syntes å være de mest profitable. Ettersom kapitalistiske selskap vokste seg større, stolte de i økende grad på kreditt for å gjennomføre de årelange investeringene som trengtes for å utvikle, la oss si, et nytt stålverk. Siden alle disse investeringene finner sted uten noen overordnet koordinering, blir det en uunngåelig atskillelse mellom produksjon og etterspørsel ‒ og når gapet når et visst punkt, snur oppgangen om til en nedtur.

Suksess og resesjon

For USAs kapitalister var nyliberalismen en spektakulær suksess. Den dype resesjonen i 1982 ble etterfulgt av en oppgang, og etter den relativt milde (for kapitalister) resesjonen i 1991, økte USAs BNP med 49 prosent inntil nedgangen i 2001. Total sysselsetting, unntatt jordbruk, vokste med internasjonal sosialisme 1-2009

22,5 prosent i den samme perioden. Ved slutten av 1990-åra nærmet USAs profitrater seg nivået de hadde på slutten av 1960-tallet på toppen av den lange oppgangen. Bill Clinton hyllet denne som en «mirakeløkonomi», og nok en gang proklamerte kapitalistiske ideologer at kapitalismen endelig hadde kurert seg selv for tendensen til krise. Dot-com boblas sprekk i 2000 og resesjonen i 2001 truet med å ødelegge den suksessen. Antallet selskaper som gikk konkurs økte, med Enron og WorldCom blant de høyest profilerte tilfellene. Sentralbanksjef Greenspan svarte med å kutte renta til null for å stimulere økonomien og gjentok tiltakene han hadde iverksatt på slutten av 1990-tallet da den øst-asiatiske finanskrisa truet med å feie over verden. Greenspans knall-lave rentenivå gjorde at forretningsfolk kunne ordne opp i sine regnskaper og begynne å investere igjen ‒ men ikke i USA. Selv da den økonomiske ekspansjonen begynte i 2002, var veksten i sysselsettingen veldig dårlig og lønningene sto på stedet hvil eller enda verre. I


Også her blir Marxs analyse av kapitalismen gjort gyldig. Kreditt, argumenterte han, kan utsette en kapitalistisk krise, men det kan ikke overkomme motsetningene som skapes av kapitalismens tvang mot produksjon for produksjonens skyld. følge Economic Policy Institute, falt reallønna for en famile med middels inntekt med 1,1 prosent mellom 2000 og 2006, og lønningene sto stille under 2002-2007 ekspansjonen.

De rike og de fattige

Men for de velstående var 2000-åra en periode med kontinuerlig og dramatisk økning i inntekt. Mellom 1989 og 2006 fikk de rikeste 10 prosent mer enn 90 prosent av all inntektsvekst. Den rikeste 1 prosenten fikk sine inntekter økt med 203,7 prosent, mens de rikeste 0,1 prosent fikk en økning på 425 prosent. Hvis arbeidere derimot ønsket å opprettholde, for ikke å snakke om, å forbedre sin levestandard, måtte de sette seg i gjeld. Den personlige gjelda økte med 159,1 prosent fra 1997, fra rundt 5,5 trillioner dollar til 14,4 trillioner. I den samme perioden økte forholdet mellom gjeld og disponibel inntekt fra 93,4 prosent til 139 prosent. I 2006 var den gjennomsnittlige gjelda for alle voksne i USA omtrent 52 000 dollar sammenlignet med gjennomsnittlig årlig lønn på mindre enn 31 000 dollar for produksjonsarbeidere uten kontrollfunksjoner. Å kjøpe et hus som sannsynligvis ville øke i verdi syntes som en måte å komme ut av dette dilemmaet på, og folk som Angelo Mozilo og Robert Rubin konstruerte finans-systemet for å dra fordel av arbeidsfolks situasjon. Med konsumentetterspørsel som opprettholdes av gjeld, var USAs økonomi i stand til å opprettholde sin rolle som storimportør inn på 2000-tallet.

Kina

For Kina var utsiktene til et endeløst ekspanderende USA-marked grunnlaget for investeringsprogrammer for å bygge stålverk, flyplasser, veier og fabrikker av alle slag. Kinas industrielle revolusjon framskyndet på sin side etterspørsel etter olje og andre råvarer, særlig fra Latin-Amerika. Japanske og tyske selskaper profiterte på å selge maskinverktøy og andre varer til den raskt ekspanderende kinesiske kapitalismen. Tidlig i 2007 vokste verdensøkonomien raskere enn den noen gang hadde gjort på 30 år. Det som drev ekspansjonen var en stor utvidelse av kreditten fra både det 10 trillioner dollar tradisjonelle banksystemet og et uregulert skyggebanksystem av samme størrelse. Men da USAs sentralbank begynte å heve ren-

USAs tidligere sentralbanksjef, Alan Greenspan, har uttalt at han ikke forstår hvorfor det ble krise

tenivået og økonomien satte ned farten, begynte dominobrikkene med gjeld å falle. Det som begynte i subprime-lånemarkedet i USA ble en global finanskrise ettersom kapitalister ble tvunget til å regne med det faktum at aktiva av alle typer var verdsatt over sin verdi.

Overproduksjonskrise

Også her blir Marxs analyse av kapitalismen gjort gyldig. Kreditt, argumenterte han, kan utsette en kapitalistisk krise, men det kan ikke overkomme motsetningene som skapes av kapitalismens tvang mot produksjon for produksjonens skyld. «Midlene ‒ ubetinget utvikling av produktivkreftene i samfunnet ‒ kommer kontinuerlig i konflikt med det begrensede formålet, den eksisterende kapitalens selv-ekspansjon», skrev han. Således, er en «overproduksjons»-krise uunngåelig på et eller annet tidspunkt, ettersom kapitalister ikke lenger kan realisere sine profitter gjennom salg av varer på markedet. På det tidspunktet, blir finansielle instrumenter av ulike typer forringet, akkurat som elementer av fast kapital. internasjonal sosialisme 1-2009

Marx skrev, «kjeden av betalingsforpliktelser som forfaller på spesifikke datoer blir brutt på hundre steder. Forvirringen øker ved kredittsystemets tilstedeværende kollaps, som utvikler seg samtidig med kapitalen, og fører til voldelige og akutte kriser, til plutselige og voldsomme verdiforringelser, til faktisk stagnasjon og forstyrrelse av reproduksjonsprosessen, og således til virkelig fall i reproduksjonen». Slike periodiske kriser har ikke alltid vært katastrofiske for det kapitalistiske systemet. Men i dag synes en forlenget nedgang uunngåelig ‒ både fordi USA ikke lenger kan drive verdensøkonomien gjennom gjeldsfinansiert konsumsjon, og fordi verdens finans-system vakler under vekta av problematisk gjeld. Risikoen for en slik lang og dyp resesjon har tvunget politiske beslutningstakere i USA og Europa til å kaste frimarkedsortodoksien til side for å prøve å finne en vei ut. Men som Marx viste, kapitalismen vil uunngåelig skape kriser inntil den erstattes med et sosialistisk alternativ. Lee Sustar 7


Obamas økonomiske plan vil ikke løse krisa Debatter om proteksjonistisk politikk unngår de réelle problemene med en dyp resesjon, skriver Sadie Robinson i den britiske avisa Socialist Worker. Barack Obamas plan om å redde USAs økonomi har ført til voksende panikk om proteksjonisme blant verdens ledere. Krisepakka på 819 milliarder dollar ble vedtatt i Representantenes Hus siste uka i januar og ble debattert i Senatet første uka i februar. Nøkkelelementene i pakka er vidtrekkende skattereduksjoner og penger til infrastrukturprosjekter. Obama hevder dette vil skape millioner av jobber og stimulere økonomisk vekst. Pakka har også en klausul som krever at selskaper som er med på infrastrukturprosjekter må bruke stål og jern fra USA og ikke importere ‒ den såkalte «Kjøp amerikansk»-klausulen.

Proteksjonisme

Det er dette som har ført til debatt om proteksjonisme. Fagforeningsledere i USA har støttet «Kjøp amerikansk» klausulen. Leo Gerard, den internasjonale presidenten i fagforeningen United Steelworkers, sier at arbeidere må være «økonomiske patrioter» i sitt svar på resesjonen. Men verken Obamas pakke eller klausulen tar for seg de fundamentale årsakene til krisa ‒ synkende profitabilitet og overproduksjon. Det konstantepresset for profitt ligger bak husog gjeldsboblene som fikk lov til å bygge seg opp. Dette ligger også bak økningen i spekulasjon og handelen med gjeld som utløste kredittkrisa. Dette har nå utviklet seg til en resesjon. Regjeringer har svart med ulike krisepakker. Alle har mislykkes, og resesjonen har blitt dypere. I følge Federal Reserve, har USAs regjering delt ut hele 7,8 trillioner dollar i ulike krise- og stimuleringspakker siden desember 2007 ‒ rundt 3,3 trillioner av dette har allerede blitt brukt. Dette omfatter ikke Obamas siste pakke. 8

Vil ikke løse problemet

Men selv om banker øker utlånene ‒ som det ikke er noen garanti for ‒ vil det ikke løse problemet, ettersom bedrifter bare vil investere hvis de er sikre på å skaffe seg profitt. USA kan ikke isolere seg fra den globale økonomien. Å beskytte noen jobber i USAs stålindustri kan få negative konsekvenser for industrien i andre land som igjen slår tilbake på USA. Den voksende resesjonen i Kina, for eksempel, har betydd at den kinesiske regjeringen blir stadig mer avhengig av eksport og begrenser importen for å prøve å beskytte sin egen økonomi. Dette har framprovosert frykt i USAs herskerklasse. Obamas finansminister Timothy Geithner (som nå har trukket seg) har anklaget Kina for å manipulere sin valuta og holde den lav for å oppmuntre eksport. Proteksjonistiske tiltak har tidligere blitt brukt for å prøve å redde jobber. De mislykkes. Den britiske regjeringen forsøkte å begrense importen i 1931, spesielt i industrier som kull, jern, stål, skipsbygging og tekstiler. I 1929 var det rundt 2,3 millioner arbeidere sysselsatt i disse industriene. Etter åtte år med proteksjonistisk politikk hadde dette falt til 1,8 millioner. Arbeidsløshetsraten i disse industriene var to ganger gjennomsnittet for hele landet. Hovedfaktoren til at arbeidere mistet jobbene sine var ikke hvor mye import som ble sluppet inn i landet, men det faktum at systemet var i en resesjon. Stålindustrien i USA i dag har problemer fordi det er mindre etterspørsel etter stål. Færre biler blir produsert fordi bilmarkedet har tørket inn. Problemet er ikke stålimport ‒ det er resesjon. Samtidig, når Obama introduserer den siste krisepakka, ser hans regjering på hvordan den skal bruke den andre halvdelen av krisepakka på 750 milliarder dollar som ble vedtatt sent i fjor. Deler av den vil forsøke å takle problemet med problematisk gjeld I finanssystemet. Geithner har sagt at han vurderer å sette opp internasjonal sosialisme 1-2009

President Barack Obamas krisepakke kan ikke gjøre noe med de fundamentale årsakene til krisa

en «slem bank» som kan kjøpe opp denne problematiske gjelda som noen har beregnet kan koste over 1 trillion dollar. Men igjen, det er ingen garanti for at dette vil få bankene til å låne ut penger. Og det vil bety at USAs regjering som overtar denne gjelda reiser spørsmålet om hvordan man vil betale for den. Obama har kommet med flere positive tiltak I løpet av sin korte tid som president. Han har undertegnet tre dokumenter som gir arbeidere og fagforeninger i den føderale administrasjonen mer makt. Og hans «Lilly Ledbetter Fair Pay Act» gjør det lettere for arbeidere å utfordre lønnsdiskriminering. Dette er forandringer som må ønskes velkommen. Men spørsmålet er, er noen av dem en løsning på krisen? Dessverre, for de millioner av amerikanere som rammes hardest av resesjonen, er de ikke det. Sadie Robinson


Finanskrisa og klassekamp

Må arbeiderklassen betale? De som har skapt krisa, spekulanter, banker, nyliberalister, i det hele tatt de som kontrollerer kapitalismen, er så klare de tør å være: arbeidere må svi for finanskrisa. ■ ■ Trond Grande

Oppsigelser, permisjoner og økt arbeidsledighet regner alle økonomiske eksperter og politikere med vil være det første resultatet av krisa for vår del. Mange har allerede mistet jobben de hadde, eller frykter de kommer til å bli arbeidsløse i nær framtid.

Høyresidas kodeord: skattelette

Skattelette, høyresidas kodeord, nettopp for å rette angrepene nedover i systemet, er en av NHO og høyresidas løsninger på krisa. Grunnen til at de sier skattelette er selvfølgelig at det kan de fleste tenke seg. Å beholde en større del av lønna rett i lomma, gir mer penger til regninger, lån og renter, og det trenger de fleste av oss. Problemet er at de egentlig mener hardere kutt i velferdsordningene og reduserte lønnsutgifter. Øverst på ønskelista over hva de vil kutte står sykelønnsordninga. Alle regjeringer de siste årene har prøvd å utfordre arbeiderklassen på sykelønnsordninga. Bare hard motstand fra fagorganiserte har hindret svekkelse av ordninga. Det hjelper lite med skattekutt dersom prisen er at regningene likevel hoper seg opp dersom en skulle

I stedet for å akseptere høyresidas kodeord bør svaret fra arbeiderklassen være: skattlegg de rike, utvid velferdsordningene.

På Republic Windows and Door Factory i Chicago okkuperte arbeiderne i bedriften i slutten av 2008 da eierne uten forvarsel ville legge den ned uten kompensasjon. Arbeiderne vant fram med bl.a. 8 ukers lønn og feriepenger. Her fra demonstrasjon utenfor Bank of America

skade seg på jobben eller blir sengeliggende på grunn av influensa. Ellers er ønskelista deres enormt lang og inneholder alle overføringer fra staten til vanlige lønnsmottakere. Økonomien til de som driver velferdsordningene vi bruker er allerede så redusert at kutt, nedbemanninger og redusert tilbud er det vanlige. I stedet for å akseptere høyresidas kodeord bør svaret fra arbeiderklassen være: skattlegg de rike, utvid velferdsordningene.

Mer liberalisme?

NHO startet det nye året med en nyliberalistisk offensiv, statens velferdsoppgaver må settes ut på anbud. Skoler, gamlehjem og sjukehus skal privatiseres og generere ny profitt for dem som har spekulert pengene sine bort på børsene. Nylibeinternasjonal sosialisme 1-2009

ralisme og kapitalisme har skapt krisa, vi må ha mer nyliberalisme og kapitalisme for å komme ut av krisa er likevel refrenget de synger. Mer konkurranse skal redusere utgiftene til offentlige tjenester hevder NHO. Ingenting tyder på at det i sum er riktig. Muligheten til å redusere lønningene og arbeidsvilkårene for arbeiderne er riktignok store. Det har vi sett etter at kommunene er pålagt å sette kollektivtransporten ut på anbud. Selskapene konkurrerer om hvem som kan gjøre jobben billigst, mens bussjåførene ikke vet om de har arbeid etter neste anbudsrunde. Mange aksepterer mindre lønn og mer arbeid for at bedriften skal vinne anbudet. Eller det selskapet der fagforeningen har sikra bedre betingelser mister anbudet og arbeiderne må søke jobb i det selskapet som fikk anbudet, til dårligere lønn og arbeidsforhold. 9


Regjeringa la fram sin andre krisepakke 26. januar. Den inneholdt 20 milliarder kroner, mens bankene nylig fikk ei pakke på hele 100 milliarder. Det er tydelig at det er spekulantene og bankene som får det meste av regjeringas penger.

Likevel er det lite som tyder på at det blir billigere for kommunene. Tvert imot har mer byråkrati både i kommune og busselskaper betydd at det hele til syvende og sist blir dyrere. Det dyreste helsevesenet for folk flest er det USA har å tilby. Det er finansiert gjennom forsikringer, ikke skatt, noe som betyr at en gjennomsnittlig lønnsarbeider i USA betaler mer i sykeforsikringer enn en gjennomsnittlig arbeider i Norge betaler i skatt. Det er om hun i det hele tatt har råd. Byråkrati og profitt til eierne gjør at langt mindre av det som kommer inn av penger blir brukt på de syke enn i for eksempel Norge. Privatiseringen av Telenor og Posten har også ført til mye profitt til eierne, men oppsigelser, høyere tempo og dårligere lønnsbetingelser for arbeiderne. Krisa har rammet de landene der offentlige tjenester er satt på anbud eller privatisert vel så hardt om ikke mye hardere enn i Norge. Det er mulig det vil være en kilde til profitt for kapitalen, men om skolen eller sykehuset blir børsnotert, kan det også gå konkurs.

Krisemaksimering

HSH (handel- og servicenæringens hovedorganisasjon) overdriver finanskrisas innvirkning massivt. I november gikk de ut og krevde krisepakke fordi julehandelen ville ha en voldsom nedgang. Dersom de ikke fikk krisepakke ville det bety arbeidsledighet i næringen før jul. Julehandelen gikk ikke ned, men var på samme, eller litt høyere nivå enn i 2007. I romjula prøver de igjen å skremme med nedgang i handelen etter jul og varsler nye oppsigelser om det ikke kommer krisepakker som stimulerer forbruket. Slik krisemaksimering og skremsel er det viktig å avvise, fagorganiserte i varehandelen må i det minste kreve reelle tall ikke la seg manipulere av antakelser. Mye tyder på at handelen vil gå ned. Øker arbeidsledigheten, som HSH truer med å bidra til, vil handelen minke. Ikke arbeid, mindre penger, mindre handel. Sånn sett bidrar oppsigelser og arbeidsløshet til nedgang i varehandelen og til å skjerpe krisa. Men derfor er poenget å prøve å 10

Vi trenger ikke et moderat lønnsoppgjør i 2009

hindre oppsigelser og arbeidsløshet, ikke å sparke flest mulig fortest mulig. Krisemaksimering har til hensikt å skremme de ansatte til å jobbe hardere for mindre lønn. Å presse regjeringa til å gjennomføre skattelette, eller som tidligere argumentert for, kutt i offentlige tilbud er nok også en del av hensikten. Fagorganiserte må avvise overdrevne krav om nedbemanninger, og heller kjempe for å holde flest mulig i arbeid også i HSH-området. Mange arbeidere opplever arbeidsgivere, ikke bare i HSH-området, som krisemaksimerer for å få gjennomslag for rasjonaliseringer og nedbemanninger. Ultimatumet mange arbeidere blir konfrontert med er full nedleggelse eller aksepter nedbemanning. Ofte er dette et spill og dermed ingen grunn til å akseptere. LO opplever nå et rush med usaklige oppsigelser og situasjoner der oppsagte blir erstattet av nye ansatte eller økt bruk av overtid. Fagorganiserte må tørre å stå imot kapitalistenes skrekkpropaganda og dermed også oppsigelser av ansatte.

internasjonal sosialisme 1-2009

Krisepakke

Regjeringa la fram sin andre krisepakke 26. januar. Den inneholdt 20 milliarder kroner, mens bankene nylig fikk ei pakke på hele 100 milliarder. Det er tydelig at det er spekulantene og bankene som får det meste av regjeringas penger. ”Nedleggelser har vi også i oppgangstider. At bedrifter nedbemanner, nedlegger – det er en nødvendig del av nyskapning. Det vil være veldig feil hvis vi brukte denne krisen nå til å stanse nedleggelser. Nedleggelser vil vi ha, og det skal vi ha. Men vi må skape nytt. Krisen gir oss en mulighet til å skape nye muligheter.” sier statsminister Stoltenberg 15. januar 2009 i Dagens Næringsliv. En slik vektlegging lover ikke godt for arbeidere i de sektorene som rammes. Om arbeidsledigheten går over 100 000 ledige, eller blir enda mer som noen økonomer har spådd, skal vi akseptere at dette bare er ”en nødvendig del av nyskapning”? Konsekvensen av nedleggelser er arbeidsledighet, økonomiske problemer for de fleste - og økonomisk ruin for mange. Skal ikke det mot-


LO-ledelsen må presses til å være en ledelse i arbeiderklassen ikke nikkedukker for regjeringa. Reallønna må forsvares og forbedres, nei til moderate lønnsoppgjør.

virkes? Hva om krisa blir møtt på samme vis som i Argentina for noen år siden, med en bølge av fabrikkokkupasjoner. Vil regjeringa støtte de arbeiderne som nekter å gi opp, men velger å kjempe for å opprettholde arbeidsplassene sine?

Krisepakke for arbeidsledige

Mange kommer til å være uskyldige ofre i spekulantenes grådige spill på børsene. Alt for mange kommer til å bli arbeidsløse. Ikke alle arbeidsplasser har fagforeninger som kan hindre oppsigelser og nedleggelser når kapitalistene finner det for godt. Mens de fleste krisepakker har spydd milliarder inn i bankene for å redde ræva til de rike, har ingenting blitt gjort for å bedre situasjonen for de arbeidsledige. Arbeidsledighetstrygdene har av tidligere regjeringer blitt kutta. Det er på høy tid å øke arbeidsledighetstrygdene igjen. Å ha en bedre kjøpekraft som arbeidsledig vil også motvirke tilbakeslaget i økonomien. Arbeidsledighetstrygda må opp på 70% av tidligere lønn. Fjern karensdager og utvid perioden arbeidsledige har rett til trygd.

Moderate lønnsoppgjør?

Sentrale ledere i LO har allerede begynt å snakke om moderate lønnsoppgjør. Igjen skal arbeidere vise moderasjon for å redde profittene. Alle moderate lønnsoppgjør har betydd en ting: mer profitt og rikdom til de som allerede har mest. Samtidig har det betydd at mange har fått redusert kjøpekraft gjennom reallønnsnedslag. Lite tyder på at krisa betyr at grådige direktører har tenkt å moderere seg. 18 millioner var sluttpakka til en tidligere Hydro-direktør nylig, i tillegg kan han innkassere fete pensjonsordninger. Ingenting har vært viktigere for de økte klasseskillene i Norge enn nettopp moderate lønnsoppgjør. Det er heller ingen grunn til at fagorganiserte skal være de som ofrer seg. LO-ledelsen må presses til å være en ledelse i arbeiderklassen ikke nikkedukker for regjeringa. Reallønna må forsvares og forbedres, nei til moderate lønnsoppgjør.

Byggebransjen

Samfunnet vi lever i skriker av udekte behov også i de næringene som nå stopper opp. Byggebransjen stopper fordi boligprisen ikke kan fortsette å øke, men vil stagnere eller gå tilbake. Det betyr ikke at det er nok boliger til alle, eller at de som finns har tilstrekkelig standard eller er store nok for folk sine behov. Med skyhøye priser på boliger, både de som er til leie og de som er til salgs, kan ikke alle ha råd til den boligen de har behov for. I oppbyggingsfasen etter krigen og fram til midt på 1970-tallet, var det en såkalt sosial boligbygging i de store byene i Norge. Boligbyggingen hadde mer som mål å følge opp en plan på hvor mange, og hvor store boliger menneskene i byene trengte. Prisen ble satt til hva det var mulig for en arbeider å betale uten å være gjeldsslave resten av livet. Arbeidere må kreve at boligbygginga fortsetter til folk sine behov er ivaretatt og prisene er så lave at det også er mulig for en person som er ny i boligmarkedet å ha råd til bolig. Gjenopprett den sosiale boligbygginga. Offentlige bygg har i en årrekke forfalt og har i dag en standard som er helt uholdbar både for ansatte og brukere. Kommunenes Sentralforbund mener landets skolebygg trenger å pusses opp for 60 milliarder kroner. Offentlige bygg særlig skoler, barnehager, gamlehjem og sykehus må rustes opp til en standard som tilsvarer nybygg.

Miljø

Norsk industri er i hovedsak oljebasert. De aller fleste skjønner at det ikke er noen bærekraftig framtid i å ødelegge klimaet i rekordfart. Skal vi i framtida leve mer i pakt med naturen må vi endre energiproduksjon fra fossilt brensel til fornybar energi nå. Derfor må det massiv satsing på vindmøller, solenergi og bølgekraft. Staten må sette fart i denne omprioriteringen av industrien. Norsk industri og særlig verftsindustrien kan lett omdannes til produksjonsbedrifter for vindmøller til havs. Ingenting ville både vært så framtidsretta og samtidig bidratt til å hindre oppsigelser i industrien. internasjonal sosialisme 1-2009

Staten må ta initiativ til internasjonale prosjekter for å bygge store solenergiverk i ørkenområdene verden over. I kystlandet Norge har all offentlig forskning på bølgeenergi blitt kuttet, det gir ingen mening. Forskning og utvikling av bølgekraftverk må umiddelbart gjenopptas. Det samme gjelder å omprioritere fra flytrafikk, som bruker fossilt brensel, til togtrafikk, som kan bruke fornybar energi. Det betyr selvfølgelig en massiv opprustning av tog og jernbanenettet i Norge til samme standard som flytogene til og fra Gardermoen. Bare hurtigtog kan konkurrere med fly.

Arbeid mot kapital – Kapital mot arbeid

Krisa skjerper klassekampen. Kapitalistene ser at profittene blir mindre og blir mer og mer desperat for å øke profittene. De vet at kilden til deres rikdom er arbeid. Arbeidere må presses til å yte mer, gå ned i lønn eller bli arbeidsledige. I tillegg vil de mye heller at statens penger skal gå til deres egen bankkonto enn til barn, syke og gamle fra arbeiderklassen. Paradokset er at deres vei ut av krisa, økte profitter, truer med å skjerpe krisa enda mer. Om deres løsninger blir de rådende og de får kloa i ny rikdom gjennom å gjøre arbeiderklassen fattigere, og dette førte til en ny oppgang i økonomien, vil likevel veien til den neste krisen allerede være lagt. Og hver krise har en tendens til å ramme hardere og skape mer fattigdom og arbeidsløshet. Så lenge vi må leve i et samfunn som produserer for profitt vil vi bli stadig hardere rammet av systemets kriser. Derfor finns det ingen grunn til å akseptere høyresidas, NHO og kapitalistenes kriseløsninger. Arbeidere må selvfølgelig i første omgang forsvare seg mot de angrepene som kommer, samtidig som vi krever en mer fornuftig måte å fordele rikdommen på og skape den nødvendige omleggingen av produksjonen. Vi har egentlig ikke så mye valg, dersom vi ikke kjemper for våre rettigheter trues vi av arbeidsløshet og fattigdom. Men dersom vi lykkes i dette risikerer vi stadig 11


Hva om krisa blir møtt på samme vis som i Argentina for noen år siden, med en bølge av fabrikkokkupasjoner. Vil regjeringa støtte de arbeiderne som nekter å gi opp, men velger å kjempe for å opprettholde arbeidsplassene sine?

mer desperate kapitalister. Til syvende og sist kan vi ikke leve med et kapitalistisk samfunn. Det tvinger seg fram at vi må ha et perspektiv på hvordan vi sjøl kan organisere produksjonen for å ivareta våre behov.

Splitt og hersk

En tendens som nesten alltid er tilstede når ledelsen på bedriftene vil gi folk sparken er at noen begynner å gå i strupen på hverandre. Ikke alle jobber like hardt, er like dyktige, like godt skolert eller like friske. For å beskytte seg sjøl og overbevise seg sjøl og andre om at jeg bør beholde jobben i stedet for en annen, begynner noen å hakke på andre. En sånn hønseaktivitet må bekjempes hardt. Skal vi lykkes krever det samhold og solidaritet. Har vi ikke det, ja da lykkes kapitalistene. Motstand blir vanskelig eller umulig. Politikere, særlig på høyresida, har forstått viktigheten av å skape splid i arbeiderklassen dersom vi skal bli tvunget til å betale for krisa. Derfor vil vi alltid oppleve økt hets mot svarte, innvandrere, asylsøkere og i dagens situasjon særlig muslimer. Denne hetsen fra politikerne styrker umiddelbart rasismen i samfunnet. Ut fra den vokser også nazistiske og rasistiske bevegelser. Det har vi sett hver gang økonomien er i krise. Kampen for et bedre samfunn krever den samme solidariteten som arbeidere må ha for å lykkes i sine daglige kamper. Rasistisk hets er like mye hønseaktivitet og må bekjempes like hardt.

Motstand og kamp

I Norge er foreløpig motstanden mot kapitalens kriseløsninger skjult i den forstand at vi ikke ser streiker, store demonstrasjoner, opprør eller bedriftsokkupasjoner. Derfor når heller ikke motstanden overskriftene i avisene. Det betyr ikke at den ikke fins. På alle arbeidsplasser der arbeidere nå møter krav fra ledelsen om oppsigelser eller nedbemanning er det motstand, og det er mange. Mange steder vil arbeidere måtte ta i bruk arbeiderklassens kampmetoder, streik og okkupasjoner for å vinne. Den ideologiske kampen og diskusjonen mot 12

Desember 2008:Islandske demonstranter kritiserer systemet ved å henge en dokke av en kapitalist.

kapitalen og høyresidas kriseløsninger foregår også overalt. Mange tillitsvalgte i fagbevegelsen og aktive på venstresida forholder seg likevel avventende i forhold til de politiske løsningene. Regjeringa, som mange oppfatter som fagorganisertes regjering, kom 26. januar med en krisepakke. Mange håper at regjeringa sjøl skal komme med løsninger som fører samfunnet ut av det økonomiske uføret spekulantene har ført oss inn i. Lite tyder på det, dessverre. Så langt har regjeringa prøvd å berge de verste spekulantene, bankene og finansmarkedet, ut av krisa. Ingen land har kommet med krisepakker for folk flest. Skal vi få en krisepakke for folk flest må presset øke, regjeringa kan ikke overlates til seg sjøl. Fagorganiserte, venstresida, miljøbevegelsen og den antikapitalistiske bevegelsen må gå sammen for å presse regjeringa for å få gjennom våre løsninger. Da kommer vi heller ikke utenom å bruke våre kampmetoder, streiker og masse‑ internasjonal sosialisme 1-2009

demonstrasjoner.

Internasjonal motstand

Hele verden er rammet av denne krisen. I alle land ser vi den samme motsetningen mellom arbeidere og kapital. I USA nekter bilarbeidere ved GM å redusere lønningene for å berge bilgiganten ut av krisa. En annen bildele-fabrikk er okkupert av arbeiderne. Stadig er det store demonstrasjoner for å presse staten til å komme med kriseløsninger for folk flest og ikke bare spekulantene. I Hellas var det nylig massive protester og opprør i alle store byer, mot at politiet drepte en ung gutt. Opprøret smeltet sammen med fagbevegelsens generalstreik mot krisa og krav om krisepakke for folk flest og ikke bare spekulantene. Den antikapitalistiske bevegelsen mobiliserte på skoler og universiteter. Og massedemonstrasjoner med arbeidere fra fabrikker og store bedrifter møtte enorme demonstrasjoner fra universitetene og


I Hellas var det nylig massive protester og opprør i alle store byer, mot at politiet drepte en ung gutt. Opprøret smeltet sammen med fagbevegelsens generalstreik mot krisa og krav om krisepakke for folk flest og ikke bare spekulantene.

skolene. Sammen krevde de regjeringas avgang. Motstand lokalt, nasjonalt og internasjonalt kan skape den bevegelsen vi trenger for å skape et samfunn som setter menneskelige behov i sentrum, ikke profitt. Skandinavisk Transportarbeiderkonferanse høsten 2008 vedtok følgende uttalelse: Krisa er spekulantenes ansvar – vi skal ikke betale Verden opplever nå den mest ødeleggende økonomiske krisa siden 1930-tallet. Konsekvensene den gang var massearbeidsløshet, konkurser, fattigdom og ekstrem-høyres fremvekst. Krisen viser at dagens kapitalisme er et svært ustabilt system, som må tøyles. For eliter over hele verden var markedsliberalismen evangeliet. Offentlig dårlig - privat bra, var refrenget fra markedsapostler, som mente markedet kunne og skulle ta hånd om seg selv. Dagens økonomiske kollaps har vist oss realiteten. Uten statlige redningsaksjoner, ville enda flere konserner gått over ende, enda flere arbeidsplasser gått tapt og spredningen ville vært enda mer omfattende. Vi ønsker oss vekk fra en verden der markedsliberalismen får herje fritt. Vi trenger mer solidaritet og mindre press på arbeidstakerne. Kollektive løsninger, mindre markedsdominans. Offentlige tjenester, ikke private profitter.. Allerede ser vi at arbeidsløsheten vokser fort, store selskaper går over ende, folk må forlate hjemmene sine eller ender som gjeldsslaver. Og ikke bare øker kløften mellom fattige og rike land, men også klasseforskjellene i de fattige og rike landene. Vi advarer mot høyresidas forsøk på å sette mennesker opp mot hverandre på basis av ulik bakgrunn eller hudfarge. Regjeringer har de siste årene vært opptatt av å dempe det offentlige forbruket i forhold til det private. Situasjonen nå krever en satsning for å holde i gang de hjulene som ellers ville stoppe. For å dempe effektene må regjeringen stille seg i spissen for en sosial snuoperasjon.

Krav for å motvirke krisa:

1. Nasjonaliser bankene, sett finans og pengestrømmen under politisk kontroll. 2. Spekulantene må betale. Kostnadene til offentlige krisepakker må dekkes gjennom skattlegging av kapitalinntekter, ikke arbeidsinntekter 3. Stopp privatiseringene. Vi krever en stor og velfungerende offentlig sektor. 4. En monumental satsning på kollektivtransport, og spesielt jernbanen. Bygg høyhastighetsbaner 5. Massiv utbygging av vindmøller, solenergiverk og annen miljøvennlig energi 6. Politisk styrt boligrente 7. Skattlegg finanstransaksjoner på børsene 8. Forby skatteparadiser. Forby spekulative hedgefond.’

Rogalandskonferansen 2008 arrangert i fellesskap av LO i Stavanger og omegn & LO Kommune vedtok følgende: Krafttak for arbeid og velferd Vi krever krisepakke for folk flest, ikke banksjefene Regjeringas forslag til statsbudsjett for 2009 er ikke egnet til å møte den alvorlige situasjonen samfunnet står overfor. Norge kan være på vei inn i en svært alvorlig økonomisk krise. For mange er boligkrisa et faktum. Samtidig kan 40 000 bygningsarbeidere snart stå arbeidsløse. Den internasjonale situasjonen kan bidra til kraftig økt arbeidsløshet i mange norske bransjer. Vi krever at de rødgrønne viser handlekraft nå! Vi foreslår en krisepakke for 2009 med omfang rundt 30 milliarder kroner. Dette er ikke omfattende i sammenligning med krisepakkene til finansnæringa eller i forhold til Norges sterke statsfinanser. Fagbevegelsen vil ikke vise forståelse for en regjering som prioriterer krisepakker til aksjonærer og banker, men ikke viser handlekraft overfor problemene som nå kan ramme mange blant folk flest.

internasjonal sosialisme 1-2009

Renta må ned Ta politisk styring over renta og få den ned minst to prosentpoeng. Dette er nødvendig både for å holde investeringer oppe, hindre økt bolignød og gjeldskrise og for å unngå at økt gjeld rammer velferd og sysselsetting i kommunene. Bygg skoler og sykehjem Gi kommunene 10 milliarder i rentefritt lån til rehabilitering og nybygg innen skole og eldreomsorg. Den foreslåtte pakken på to milliarder for 2009 er utilstrekkelig for å få opp tempoet i nybygg og rehabilitering. Den står verken i forhold til det kraftige behovet for sysselsetting eller etterslepet i vedlikehold som ifølge KS er over 60 milliarder bare for skolebygg. Sosial boligbygging 10 milliarder i nye husbanklån med lav rente Når privat boligbygging nå stanser opp har det offentlige plikt til å holde hjulene i gang. Dette er også en gylden anledning til å gjenreise den sosiale boligbygginga. 10 milliarder i nye husbanklån bør gis til tre prosent rente og med 30 års avdragsfrihet. Det er en forutsetning for slike husbanklån at det klausuleres at videresalg ikke skal skje til markedspris og at utleieboliger drives til selvkost. 10 milliarder til kommunene! En styrket kommuneøkonomi er det beste svar på den økonomiske krisa. I mange år har offentlig forbruk sakket etter privat forbruk. Fellesskapsløsninger er det beste svar på de problemene som folk flest har, og som vil forsterke seg under den økonomiske krisen. Industrikraft nå! Det er en forutsetning for solid industri- og sysselsettingspolitikk at kraftforedlende industri får stabile vilkår gjennom langsiktige kraftkontrakter. De økonomiske krisetendensene gjør det desto mer akutt at regjeringa nå innfrir sine løfter på dette området.

13


1930-tallet og Roosevelts New Deal

Skulle redde en amerikansk økonomi i krise Valget av Barack Obama har fått flere til å trekke linjer til Franklin D. Roosevelts (FDR) presidentperiode. «75 år etter håper nasjonen på en ny FDR,» skrev New York Times like etter valget. Også Roosevelt ble valgt i en krisetid, og hans New Deal ses av mange som et vellykket eksempel på sosial motkonjunkturpolitikk. ■ ■ Jon Werner Sandven

Krisa halverte industriproduksjonen i USA, og rundt en tredjedel av amerikanske arbeidere var uten jobb på begynnelsen av 30-tallet. Roosevelts New Deal huskes for en rekke programmer som synes relevante i forhold til den krisa som har spredd seg fra finansverdenen til resten av økonomien. New Deal betydde sosial sikkerhet på flere områder og at arbeideres rett til å gå sammen i fagforeninger ble anerkjent. Store grupper av arbeidsløse fikk jobb, sosiale tiltak ble opprettet og visse trygderettigheter ble innført. Social Security Act fra 1935 var basert på velferdsprogrammer i noen av landets største selskaper. Men New Deal ble ikke skapt fordi amerikanske ledere plutselig var blitt ivrige tilhengere av arbeideres velferd og rettigheter. New Deal var først og fremst et program for å redde en amerikansk økonomi i krise. At amerikanske arbeidere oppnådde forbedringer, var resultat av store kamper som ga programmet et radikalt innhold. Det store krakket på New York-børsen i 1929 var ikke starten på krisa, men den ble tydeligere og mer alvorlig. Fra børsen spredde krisa seg videre til andre deler av økonomien. Ved valget i 1932 stilte ikke Roosevelt som kandidat for å kjempe for arbeiderklassen og en velferdsstat. Han angrep den sittende republikanske Hoover-administrasjonen for å sløse, og lovet 14

United Auto Workers (UAW) var blant fagforeningene som gjennom streikeaksjoner presset fram de bra sidene ved New Deal. Bildet er fra en streik i USA i 2007.

internasjonal sosialisme 1-2009


Fortsatt er det slik at enkelte ser på Roosevelt som venstreorientert fordi han brukte statlig intervensjon. Men selv sa han at «jeg er den beste vennen profittsystemet noen gang har hatt, og i valgkampen i 1936 hevdet han å være systemets redningsmann.

Franklin D. Roosevelt hadde ingen New Deal i valgprogrammet sitt i 1932, den ble presset fram av krisa.

å balansere budsjettet ved å kutte statlige utgifter med 25 prosent. Det var dybden i krisa som tvang fram en annen respons. Roosevelt ba blant annet om hjelp fra toppene i General Electric og Standard Oil. Disse ville ha en viss statlig kontroll for å begrense privatkapitalismens skader. I samtiden førte dette til at Roosevelt av enkelte ble beskyldt for å være «sosialist». Fortsatt er det slik at enkelte ser på Roosevelt som venstreorientert fordi han brukte statlig intervensjon. Men selv sa han at «jeg er den beste vennen profittsystemet noen gang har hatt, og i valgkampen i 1936 hevdet han å være systemets redningsmann. New Deal-koalisjonen ble lansert i denne konteksten. Denne blir ofte sett på som en folkelig allianse mellom arbeidere, bønder, svarte og fattigfolk. I virkeligheten handlet det om endret maktbalanse innad i eliten. Koalisjonen representerte en ny maktblokk av kapitalintensiv industri, investeringsbanker og internasjonalt orienterte forretningsbanker. Men FDRs planer kunne bare fungere ved at administrasjonen fikk et nytt forhold til systemets ofre. Den første større økonomiske planen under New Deal-perioden - National Recovery Act (NRA) - anerkjente arbeideres rett til å forhandle kollektivt med sine arbeidsgivere. Den ikke-planlagte konsekvensen av dette var et voldsomt oppsving i fagorganisering. Mellom 1933 og 1937 økte antall fagorganiserte arbeidere fra 2,7 millioner til mer enn 7 millioner. Økningen hadde sitt grunnlag i kvantitative og kvalitative sprang. Antall streiker økte fra 1856 i 1934 til 4740 i 1937. I løpet av 1934 var 1,1 millioner arbeidere i streik, mens tallet var 1,9 millioner tre år senere. Mange av disse streikene skyldtes at arbeidsgiverne ikke anerkjente bestemmelsen om kollektiv forhandlingsrett. I Minneapolis, San Fransisco og Toledo var det voldsomme generalstreiker.

Sitt-ned-aksjoner på arbeidsplassene tidoblet seg fra 1936 til 1937. I den samme perioden oppstod en ny fagbevegelse. Congress of Industrial Organizations (CIO) var en ny sammenslutning av fagforeninger som utfordret det mer koservative American Federation of Labor (AFL), som blant annet ikke organiserte ufaglærte. CIO var en friskere organisasjon som gjorde mye for å gjenoppbygge fagbevegelsen og gjorde mye for å inkludere innvandrere og minoriteter.

Roosevelt svarte på den økende klassekampen ved å legalisere kollektiv forhandlingsrett for arbeidere som brukte streikevåpenet. Men han gjorde det motvillig. I 1934 hadde industrilederne fått FDR til å gå mot et slikt forslag. Roosevelt svarte på den økende klassekampen ved å legalisere kollektiv forhandlingsrett for arbeidere som brukte streikevåpenet. Men han gjorde det motvillig. I 1934 hadde industrilederne fått FDR til å gå mot et slikt forslag. Men etter streikebølgen støttet han det for å stagge en arbeiderbevegelse som kunne se ut som om den kom ut av kontroll. Roosevelt klarte etterhvert å stagge bevegelsen, men ikke alene. Han hadde villige medhjelpere blant arbeiderbevegelsens ledere. Gruvearbeidernes leder John Lewis sa det slik: »FDR har nøye valgt ut noen av mine vikigste tillitsvalgte og gitt dem posisjoner i diverse av hans mange kommisjoner. Hans lakeier trakterer mange av mine folk og vinner deres lojalitet, blender dem med skinnet fra Det hvite hus og gir dem posisjoner slik at deres lojalitet skal være hos presidenten - og internasjonal sosialisme 1-2009

bare en sekundær lojalitet hos arbeiderbevegelsen de kommer fra.» Grasrota i fagbevegelsen var langt mindre lojal til Roosevelt og Demokratene. Presset vokste for å danne et eget arbeiderparti. Meningsmålinger mellom 1936 og 1938 viste at over 20 prosent av de spurte støttet tanken om et arbeiderparti. Og mellom 14 og 16 prosent sa at de ville bli medlemmer i et slikt parti. Men toppene i fagbevegelsen argumenterte for «det minste ondet» og fortsatte sin støtte til Roosevelt. Deler av ansvaret må legges på Kommunistpartiet, som spilte en viktig rolle i CIO. Men dets politikk var styrt av Russlands utenrikspolitiske behov. Stalins «folkefront» innebar at kommunister skulle søke allianse med «progressive» kapitalister. I USA betydde dette støtte til Demokratene. Kommunistpartiet brukte sin innflytelse til å oppfordre folk til å stemme på FDR og avsporet forslagene om et nytt arbeiderparti. CIO modererte seg for å få støtte fra Demokratene. Men da streikende arbeidere ble drept i det Demokrat-styrte Chicago i 1938 var det ingen støtte å få fra Roosevelt. Streiken tapte og det gikk nedover med bevegelsen. Streikene på 30-tallet var likevel et av høydepunktene i klassekampen i USA. De førte til en massiv og varig økning i fagorganisering, og radikaliserte store arbeidergrupper. New Deal bidro til flere programmer som selvsagt er å foretrekke framfor et totalt manglende sikkerhetsnett som på 1920-tallet. Men New Deal var ikke i nærheten av en europeisk velferdsstat-modell. New Deal stoppet heller ikke krisa. Men statlig intervensjon sørget for en lengre stagnasjon, heller enn en fortsatt nedgang. Arbeidsledigheten var fortsatt høy på slutten av 30-tallet (14%), og industriproduksjonen var lavere enn et tiår tidligere. Det var først med andre verdenskrig og krigsindustrien at økonomien fikk en virkelig oppgangsperiode. 15


Keynes – er han på moten igjen? Nyliberalismens tese om en selvregulerende konkurranseøkonomi, er ikke lenger like selvfølgelig for våre herskere. Statlige inngrep i økonomien gjennomføres uansett politisk farge på regjeringen. Mange av tiltakene kan kalles keynesianske, men vil keynesianismen virke? ■ ■ Bjørn Østby

Den norske kapitalist og investor Jens UlltveitMoe mener den norske regjeringa må gjøre to ting: Sørge for bankenes likviditet og gjennomføre keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Dette er bare én av mange kapitalister som omfavner Keynes. Før vi går nærmere inn på Keynes og hans idéer kommer en kort, tilfeldig og ufullstendig oversikt over noen av krisepakkene som er vedtatt.

Krisepakker

Mange land har vedtatt keynesianske krisepakker, og her er noen av dem: Den norske regjeringen kom med en krisepakke på 20 milliarder kroner 26. januar. Av dette skal 6,4 milliarder gå til kommunene og 3,6 milliarder skal brukes til å ruste opp veier og jernbane. USA har vedtatt ei krisepakke på 789 milliarder dollar. Innholdet er bl.a. skattelettelser og penger til offentlig forbruk. Sverige har vedtatt ei krisepakke på 8,3 milliarder kroner for 2009. Disse milliardene skal blant annet gå til arbeidsmarkedstiltak og til vedlikehold av veier og jernbaner. Tyskland skal bruke 16

Reparasjon av veier og annen infrastruktur går igjen i flere av dagens krisepakker

450 milliarder kroner til på ei krisepakke der pengene skal gå til skattelette og ulike investeringer i skoler, motorveier og raskere internettforbindelser. Kina har vedtatt ei krisepakke på 370 milliarder pund som skal gå til infrastrukturprosjekter. I Storbritannia skal deler av ei krisepakke på 500 milliarder pund gå til å bygge skoler og sykehus. Jernbanen skal moderniseres og nytt og effektivt bredbånd skal komme hele landet til gode.

Svært rik

John Maynard Keynes (1883-1946) vokste opp i den engelske overklassen og ble svært rik. Fra midten av 1930-tallet fikk han stadig mer inninternasjonal sosialisme 1-2009

flytelse i det økonomiske fagmiljøet. Han hadde sin storhetstid fra 1945 og fram til slutten av 1970-tallet da liberalistene igjen tok over hegemoniet ved bl.a. økonomen Milton Friedman og politikere som Reagan og Thatcher. I den grad sosialdemokratiet kan sies å ha noen teoretiker å vise til, er det nettopp John Maynard Keynes. Han lanserte sine idéer i ei tid der frikonkurranse-kapitalismen dominerte. Han vekket oppsikt og ble sett på som en virkelig radikaler i det toneangivende økonomi-miljøet. Han tok avstand fra "Says lov" som mange av hans samtidige økonomer bygde på. De mente at man burde føre en laissez-faire-politikk, dvs. at staten skulle blande


Hovedpoenget i hans teori er at arbeidsløshet skyldes for liten etterspørsel etter varer og tjenester i samfunnet. For å rette opp denne skjevheten, mente Keynes at staten måtte intervenere og sette i verk tiltak som stimulerer etterspørselen.

seg så lite som mulig inn i det økonomiske liv. I følge disse økonomene ville en økonomi som var basert på fri konkurranse bevege seg mot balanse eller likevekt i alle markeder. Økonomiske kriser kunne ikke inntreffe, heller ikke arbeidsløshet. Og hvis det mot formodning likevel skulle skje, ville det ta kort tid før markedene igjen var i balanse. En mulig arbeidsløshet skyldtes i så fall for høye lønninger blant arbeiderne.

Børskrakket og depresjonen

Men teorier må som kjent brynes mot virkeligheten. Børskrakket i USA i oktober 1929 og den påfølgende depresjonen, viste klart at en kapitalistisk økonomi basert på såkalt fri konkurranse, ikke er krisefri. Den innsikten hadde Karl Marx, og den innsikten hadde Keynes. Han var også enig med Marx i at krise og arbeidsløshet i en bransje ville få en snøballeffekt og spre seg til flere deler av økonomien. Krisa driver dermed økonomien inn i en nedadgående spiral. Lønnskutt i ei økonomisk krise ville bare forsterke krisa, i følge Keynes. Etterspørselen etter varer og tjenester vil falle fordi arbeiderne på den bedriften som gjennomfører lønnskutt får mindre penger å rutte med. Arbeiderne kjøper dermed mindre fra andre bedrifter. Dette fører igjen til at økonomien i andre bedrifter blir dårligere, som igjen går utover arbeidernes lønn, osv. osv. De bedrifter som oppnår større profitter ved å redusere arbeidernes lønn vil i mange tilfeller ikke bruke ekstraprofitten på investeringer fordi de er redd for ikke å få solgt varene sine.

John Maynard Keynes var ingen antikapitalistisk økonom. Han ønsket bare å redde kapitalismen fra seg selv.

For liten etterspørsel

I sin mest kjente bok, Generell teori om sysselsetting, rente og penger, som ble utgitt i 1936, drøftet Keynes mulighetene for varig arbeidsløshet i et frikonkurranse-system. Han hevdet at økonomien kunne havne i en varig tilstand av ulikevekt med lav produksjon og arbeidsledighet. Hovedpoenget i hans teori er at arbeidsløshet skyldes for liten etterspørsel etter varer og tjenester i samfunnet. For å rette opp denne skjevheten, mente Keynes internasjonal sosialisme 1-2009

at staten måtte intervenere og sette i verk tiltak som stimulerer etterspørselen. Slike tiltak kan være rentesenkende politikk for å få opp investeringene, økte offentlige utgifter (f.eks. ansette folk i offentlig sektor til å bygge veier og vedlikeholde skoler og sykehus) og skattelette. På 30-tallet ga han derfor en teoretisk rettferdiggjøring av noe som allerede var i gang, nemlig president Roosevelts New Deal-politikk i USA. Keynes mente som sagt at det er viktig å stimulere etterspørselen under økonomiske kriser, bl.a. ved bruk av såkalt underskuddsbudsjettering. Tankegangen er omtrent sånn: Ved at staten pøser penger inn i offentlig sektor (f.eks. veibygging og annen infrastruktur), får folk bedre råd, noe som gjør at de bruker mer penger, som igjen gir optimisme i andre bedrifter og bransjer, som igjen gjør at de kan investere mer og ansette flere arbeidere osv. Men hvor skulle staten få penger fra? Keynes mente at banklån var et greit tiltak i så måte, likeledes at sentralbankene kunne trykke pengesedler. Hva med inflasjon, kan en spørre? Så lenge økonomien har ledig kapasitet, er ikke dette noe problem i følge Keynes. Rentenedsettelser regnes også som keynesiansk politikk. Keynes mente at fallende renter ville oppmuntre rike folk til bruke pengene i stedet for å spare. På den måten ville det skapes et marked for andres produkter og oppmuntre bedrifter til å investere.

Keynesianisme i praksis

President Franklin D. Roosevelt ble påvirket av 17


Keynes var i bunn og grunn konservativ og hans forslag til løsninger var tilpasset businessmiljøet. Han unngikk derfor anbefalinger som kunne skremme dette miljøet. Hans forslag til kriseløsninger var således altfor milde.

Keynes. Under sin presidenttid gjennomførte han deler av det vi kan kalle keynesiansk økonomisk politikk. Dette var særlig i forhold til en forverring av krisa i 1937. Keynesianske idéer var nærmest enerådende i Europa etter 1945 – spesielt i sosialdemokratiet. Men også i USA på 60-tallet. Hadde så Keynes et svar på krisa på 30-tallet som politikerne ignorerte? Han hadde ikke det. Riktignok knuste han argumentet til de økonomene som hevdet at krisa ville løse seg selv hvis lønningene ble redusert. Men hans forslag ville ikke ha fått slutt på krisa. Keynes var i bunn og grunn konservativ og hans forslag til løsninger var tilpasset businessmiljøet. Han unngikk derfor anbefalinger som kunne skremme dette miljøet. Hans forslag til kriseløsninger var altfor milde. På 30-tallet så Keynes selv at fallende renter bidro lite til å løfte USA ut av krisa. Bedrifter ville ikke låne for å investere uansett hvor lav renta var hvis de møtte stagnerende markeder og ingen utsikter til å høste profitt på investeringene. I dag er renta i USA nede i null, og i et oppslag i Dagens Næringsliv i desember i fjor sier nobelprisvinner i økonomi, keynesianeren Paul Krugman, at mulighetene til å løfte USA ut av den nåværende krisa er små. På begynnelsen av 30-tallet, da arbeidsløsheten steg med 100 prosent i Storbritannia, støttet Keynes et forslag fra den britiske statsministeren Lloyd George som gikk ut på å sette i verk et program for arbeid i offentlig sektor som ville ha ført til "bare" 89 prosent økning. Et anslag går ut på at økningen i regjeringas utgifter måtte være på rundt 56 prosent for å skaffe 3 millioner arbeidsplasser som trengtes for å oppnå full sysselsetting under krisas verste del. En slik økning var ikke mulig med den gradualistiske metoden til Keynes. Det ville ha ført til kapitalflukt, økning i importen, betalingsbalanseproblemer og en sterk stigning i rentenivået. Å gjennomføre en slik økning i den britiske regjeringens pengebruk ville ha krevd at den britiske økonomien ble endret til en statskontrollert økonomi, kanskje en planøkonomi. For mer opplysninger og kildemateriale, se den 18

Keynes mente at staten skulle bruke penger i offentlig sektor for å redusere arbeidsløshet og dermed stimulere etterspørselen

britiske marxisten Chris Harmans artikkel "The slump of the 1930s and the crisis today" i International Socialism 121 – Winter 2009.

på produktive investeringer beregnet på eksport, ekspanderte i stor grad. De trengte ikke keynesiansk etterspørselsstimulering.

Våpenproduksjon

Stagflasjon

Det som fikk slutt på krisa på 30-tallet var ikke keynesiansk krisepolitikk og New Deal, men våpenproduksjonen. Statlige penger ble i stort omfang pløyet inn i våpenproduksjon da den andre verdenskrig nærmet seg. Dette var ikke noe spesielt amerikansk fenomen, eller britisk. Vi kjenner det samme fra f.eks. Hitler-Tyskland. Den økonomiske oppgangskonjungturen etter andre verdenskrig blir ofte sett og forstått gjennom et keynesiansk rammeverk. Det er riktig at statlig intervensjon spilte en viktig rolle for denne oppgangskonjungturen, men det var ikke keynesiansk etterspørselstimulering som var nøkkelen. Den permanente våpenøkonomien, som særlig USA og Storbritannia i vesten sto bak (og Sovjet), var en svært viktig faktor. Våpen kan trekkes ut av det kapitalistiske kretsløpet og bidrar til å holde profittraten oppe. Investeringer i sivil produksjon ble derfor hengende etter. På slutten av 60-tallet klarte ikke våpenøkonomien lenger å være drivkraft i oppgangen, den klarte ikke lenger å holde profittraten oppe. Japan og Tyskland, som ikke satset på storstilt våpenproduksjon, men derimot internasjonal sosialisme 1-2009

Den økonomiske krisa på 70-tallet fikk heller ingen keynesiansk løsning. Den første seriøse nedgangskonjunkturen siden andre verdenskrig rammet de fleste vestlige land i 1970-71. Regjeringer brukte keynesianske virkemidler og pøste penger inn i økonomien. Effekten var en inflasjonsdrivende og spekulativ oppgang i 1972-73. Oljepriser og andre priser steg voldsomt. Inflasjonen nådde 20 prosent i land som Storbritannia og Italia. Mange land fikk store betalingsbalanseproblemer, opp mot 20 milliarder dollar årlig i de viktigste vestlige landene. Dette førte igjen til at keynesianske ekspansjonstiltak ble kuttet. Industriproduksjonen i vesten falt med omtrent 13 prosent og arbeidsløsheten økte i stort omfang. Dette fenomenet med både inflasjon og arbeidsløshet samtidig, fikk navnet stagflasjon. Fram til 1977 forsøkte også Ap-regjeringen i Norge, med Oddvar Nordli som statsminister, å bekjempe den økonomiske krisa og trusselen om økt arbeidsløshet med såkalt keynesiansk motkonjunkturpolitikk. Oljepenger ble brukt på for-


Det førte Keynes til hans mest radikale påstand, "at en omfattende sosialisering av investeringer vil vise seg å være de eneste virkemidler til å sikre en tilnærming til full sysselsetting."

skudd for å opprettholde forbruk og etterspørsel. OPECs oljeboikott i 1973 utløste internasjonal stagnasjon, og store deler av norsk industri mottok støtte over statsbudsjettet. Men også Norge opplevde stagflasjon: inflasjon og stagnasjon/ arbeidsløshet.

To fundamentale trekk

Keynesianismens mangler har sine røtter i to fundamentale trekk ved kapitalismen – dens avhengighet av profittraten og delingen av verdensøkonomien i konkurrerende nasjonale deler. Som Marx, forsto også Keynes at det var svingningene i nivået på investeringer som var nøkkelen til opp- og nedgangskonjunkturer i den kapitalistiske økonomien. Keynes var ikke klar på hvorfor svingningene i investeringsnivået skjedde. Han kunne vise at når en nedgang starter, så sprer den seg og driver økonomien inn i en nedadgående spiral, men han hadde ikke noe tilfredsstillende svar på hvorfor en oppgang stopper opp og vender om til en nedgang. Altså hvorfor kapitalister slutter å investere.

Inflasjon og import

Ta for eksempel inflasjon. Økende etterspørsel fører ofte til inflasjon fordi bedrifter svarer med å sette opp prisene heller enn å foreta produktive investeringer. Dette skjer nå oftere enn på 30-tallet fordi de fleste store industrier bare består av 4-5 store selskaper. Disse er egentlig redd for økt konkurranse og ønsker seg monopol-lignende tilstander. De frykter at å investere i økt kapasitet vil redusere profittraten. Da mener de det er bedre å øke prisene. Når verdensøkonomien er delt inn i konkurrerende nasjonale deler, vil stimulering av etterspørselen ved å pumpe penger inn i økonomien føre til at importen øker. Dermed oppstår betalingsbalanseproblemer. Kapitalismen har ingen verdensstat som kan regulere systemet som en helhet. Keynes syslet med idéer som var ment å rette på dette, men det ble aldri gjennomført i praksis. Selvsagt er det bra at staten ansetter folk for å bygge veier, vedlikeholde skoler og annen infra-

struktur. Den norske staten med sitt oljefond har også bedre muligheter enn mange andre land til å føre keynesiansk politikk. Det kan avhjelpe noe av arbeidsløsheten, men det er også slik at de pengene som disse arbeiderne tjener ikke nødvendigvis går til å kjøpe varer fra den nasjonale økonomien. Det går like gjerne til å kjøpe importerte varer. For å si det på norsk: De arbeiderne som nyter godt av de keynesianske tiltakene som finansminister Kristin Halvorsen har innført, kjøper kanskje japanske biler og finske mobiltelefoner. I en globalisert verden slik vi har i dag vil denne effekten være større enn på 30-tallet. Importkontroll vil ikke virke i en verden der nasjonale økonomier i stadig sterkere grad er gjensidig avhengig av hverandre. Selv Keynes, som støttet importkontroll i 30-åra, så snart hvor feil det var. Spredningen av proteksjonisme førte til voldsom nedgang i verdenshandelen.

Sosialister støtter en slik politikk fordi den kan redusere arbeidsløsheten. Men som vi har vist i denne artikkelen, kan ikke keynesianismen løse den økonomiske krisa. Det er liten tvil om at Keynes igjen har kommet på moten. Spørsmålet er hvor grunnleggende dette er. Herskerklassen er ikke enig med seg selv. Et eksempel er den tyske finansminister Peer Steinbrück som har fordømt Storbritannias statsminister Gordon Brown for å "kaste millioner hit og dit" og bruke "skikkelig keynesianisme." Men den samme Brown ønsker også å privatisere deler av postverket. Republikanerne i USA liker heller ikke Obamas krisepakke. I Norge har statsminister Jens Stoltenberg uttalt at det er nødvendig at bedrifter nedbemanner og nedlegger for å legge til rette for nyskapning, og i Høyre krever man at statens velferdsoppgaver må ut på anbud.

Fremdeles relevant

Selv om Keynes argumenterte for å pumpe penger inn i økonomien for å stimulere etterspørselen, var han meget konservativ og forsiktig. På 30-tallet trengtes mer penger enn han var villig til å foreslå. I hans viktigste bok, Den Generelle Teorien om Sysselsetting, Rente og Penger, er det noen steder tilløp til svært radikale løsninger, men Keynes fulgte ikke opp i praksis. Han ser ut til å ha forstått at noe fundamentalt i systemet førte til nedgang i investeringer – en nedgang i det han kalte den mariginale effektiviteten til investeringer. Dette er en idé som i noen henseender likner på "profittratens fallende tendens" som Marx kom fram til og innebærer at det er noe fundamentalt galt med systemet som verken rentereguleringer eller nivå på regjeringers bruk av penger kan kurere. Det førte Keynes til hans mest radikale påstand, "at en omfattende sosialisering av investeringer vil vise seg å være de eneste virkemidler til å sikre en tilnærming til full sysselsetting." Men Keynes var som sagt en borgerlig økonom, og verken han eller hans disipler har fulgt opp denne radikale innsikten om det kapitalistiske systemet.

Keynes sitt argument om at markedet ikke kan løse sine egne problemer er fremdeles relevant. Datidas konvensjonelle økonomer mente at det ikke kunne oppstå en generell overproduksjonskrise fordi hver gang noen kjøpte noe, var det andre som solgte det. Til de som argumenterte for at flere varer ville bli solgt og arbeidsløsheten gå ned hvis arbeiderne aksepterte lønnskutt, sa Keynes at dette ville bety at arbeiderne ville få dårligere råd og derfor kjøpe færre varer. Dette ville igjen føre til nedgang i andre bedrifter og bransjer og dermed forverre krisa. Keynes så ikke sine argumenter som antikapitalistiske. For ham var de bare ment for å overtale kapitalister til å godta forandringer for å redde det kapitalistiske systemet. Et viktig tiltak i såkalt keynesiansk motkonjunkturpolitikk er at staten bruker penger i offentlig sektor for å bygge og vedlikeholde infrastruktur. Dette er selvsagt et gode i seg selv. Jernbaner må bygges og skoler vedlikeholdes, og arbeidsløse innen bygg og anlegg får jobb. På den måten bidrar det til å redusere arbeidsløsheten. internasjonal sosialisme 1-2009

En borgerlig økonom

19


Marx og kriseteori

Kapitalismens natur og krisenes nødvendighet Helt fra kapitalismens barndom, har økonomien og dermed samfunnet blitt rammet av tilbakevendene kriser. I sitt livslange arbeid med å analysere kapitalismen var noe av det viktigste Karl Marx kom fram til, en forståelse av hvorfor dette skjedde, og hvorfor det ikke var mulig å unngå. ■ ■ Simen Tutvedt

Et avgjørende trekk ved kapitalismen slik Marx forstod den kan beskrives slik: Konkurransen mellom kapitalistiske foretak tvinger alle disse foretakene til å prioritere høyest mulig profitt for stadig å vokse så de kan overleve i konkurransen med de andre. Det er ingen vei utenom dette – som Marx sier: «Kapitalenes virkning på hverandre er nettopp at de tvinger hverandre til å opptre som kapital.» Fortjeneste og vekst nå blir viktigere enn alt annet. For eksempel viktigere enn klimakrise om noen tiår eller om den blinde konkurransen fører til økonomisk krise. Og nettopp kriser er etter Marx mening en uunngåelig konsekvens av at alle kapitalister styrer etter målet om profitt for sitt selskap. Mangelen på kontroll og det at det er umulig å planlegge på lang sikt med hele systemets interesser i fokus fører til kriser på flere måter. For eksempel vil mange kapitalister investere i virksomhet der fortjenesten er høyere enn gjennomsnittet.

20

Og nettopp kriser er etter Marx mening en uunngåelig konsekvens av at alle kapitalister styrer etter målet om profitt for sitt selskap. Overproduksjonskriser

La oss si at det er spesielt lønnsomt å produsere paraplyer. Det vil lett føre til at mange kapitalister investerer i paraplyproduksjon, helt eller delvis uavhengig av hverandre. Etter noen år, når en rekke nye paraplyfabrikker har begynt å produsere, vil det bli overproduksjon av paraplyer, fortjenesten faller og noen går konkurs. Dette trenger ikke føre til noen krise for hele økonomien. For en del år siden ble det beregnet at Norge har butikkapasitet til 18 millioner mennesker. Det går da også butikker konkurs hele tiden. Men dersom det er store nok deler av økonomien som rammes av overproduksjon, kan ringvirkningene skape en omfattende krise, ettersom både arbeiderne og eierne i bedriftene som går konkurs reduserer sitt forbruk, slik at fortjenesten faller for de som levde av å selge varer til dem, som igjen må redusere sitt forbruk osv. Da oppstår en overproduksjonskrise – et begrep som alene sier noe om hvor irrasjonell kapitalismen er. Denne, og flere andre mekanismer som skaper økonomiske kriser under kapitalismen, er det ikke bare Marx og marxister som har forstått. Tvert internasjonal sosialisme 1-2009

imot er et av de viktigste arbeidsfeltene økonomer jobber med, hvordan slike kriser kan unngås – for eksempel med statlig inngripen i form av styring av renta, regulering av markeder, tilpassning i offentlige budsjetter, osv.

Profittratens fallende tendens

Men Marx mente det finnes en enda dypereliggende årsak til kriser, enn manglende planlegging og mangel på styring. Det var dette Marx kalte «Teorien om profittratens fallende tendens». Men til tross for et vanskelig navn, er ikke denne teorien så vanskelig å forstå. Poenget til Marx er at selve måten kapitalistene går fram for å overleve i konkurransen undergraver grunnlaget for profitten. For å forstå hvorfor, må vi se på et annet hovedpoeng for marxitster: Hva er det som skaper verdier? Ifølge Marx er det menneskers arbeid. En vares verdi bestemmes av hvor mange timer det tar å lage den. (Det er ikke hvor lang tid det tar for en enkelt vare, men gjennomsnittet i en bransje – en paraply blir ikke mer verd selv om hun som lager den er spesielt treg.) Et nøkkelpoeng her er å forstå at arbeidskraft under kapitalismen er en vare for salg, og at verdien til varen arbeidskraft også bestemmes av hvor lang tid det tar å «lage den». Sagt på en annen måte: Arbeideren får ikke lønn tilsvarende det hun har produsert på jobben, men tilsvarende hvor lang tid det tar andre arbeidere å produsere mat, klær, husvære, ferieturer, kinobesøk og resten av hennes forbruk.


Fortjeneste og vekst nå blir viktigere enn alt annet. For eksempel viktigere enn klimakrise om noen tiår eller om den blinde konkurransen fører til økonomisk krise

Denne tiden er nesten alltid kortere enn en hel arbeidsdag, slik at det arbeideren produserer resten av dagen tilfaller kapitalisten. Verdien av dette kalte Marx merverdi, og den er grunnlaget for fortjenesten til bedriftseierne under kapitalismen. Men hovedårsaken til den enorme økningnen i rikdom under kapitalismen er ikke at det stadig er flere arbeidere (selvom det på tross av alle teoriene om arbeiderklassens død faktisk er flere arbeidere i verden idag enn noensinne tidligere). Den viktigste grunnen til økt rikdom er at ting blir mindre og mindre verdt – en arbeider i for eksempel Norge, må jobbe mye færre timer for å få råd til en paraply eller en bil, enn det hennes foreldre måtte. Grunnen til dette er at det tar tilsvarende kortere tid å lage paraplyer og biler, og grunnen til det igjen er først og fremst forbedret produksjonsutstyr. Her er vi ved poenget. Den viktigste måten kapitalistene forsøker å vinne konkurransen med hverandre, er å kjøpe nytt og bedre produksjonsutstyr, så de enten kan produsere mer varer med de samme arbeiderne, redusere antall ansatte eller oftest faktisk begge deler. Men hvis Marx har rett i at det er arbeid – og ikke maskiner – som skaper verdiene, betyr det at en stadig større andel av kapitalistenes utgifter går til noe som ikke skaper økt verdi, og dermed vil profittraten (hvor stor prosentvis fortjeneste kapitalisten får på sine investeringer) falle.

Paraplykapitalisme

Følgende eksempel illustrerer Marx teori: Vi kan tenke oss et samfunn der to firma produserer paraplyer. Begge har én ansatt, og begge produserer én paraply pr (8 timers) arbeidsdag. I dette samfunnet forbruker en arbeider gjennomsnittlig varer og annet for 100kr hver dag, og det tar andre arbeidere 4 timer å produsere disse varene og tjenestene. Det betyr at halve arbeidsdagen går med til å produsere merverdi til kapitalistene. Utgiftene og inntektene til hvert av paraplyfirmaene er som følger: • Råvarer: 50 kr. • Kostnader til maskin (avskriving og vedlike-

Den viktigste faktoren som motvirker fall i profittraten er kriser, og aller best er krig.

hold), husleie ++: 50 kr. • Lønn: 100 kr. Dette gir utgifter på 200 kr. Men paraplyen kan selges for mye mer – verdien av arbeidet er jo det dobbelte av lønna: • Råvarer: 50 kr. • Kostnader til maskin (avskriving og vedlikehold), husleie ++: 50 kr. • Verdien av 8 timers arbeid: 100 kr. Dette gir en pris på 300 kr. I dette eksempelet er profittraten (forholdet mellom utgifter og inntekter) 50%. La oss nå si at den ene av de to paraplykapitalistene, Bill Dollarsen, kjøper seg en ny hypereffektiv paraplymaskin, «Umbrellamaker 2000», som gjør at han kan få produsert fire paraplyer hver dag. Denne maskinen koster mer enn den forrige, så han får følgende utgifter: • Råvarer (til 4 paraplyer): 200 kr. • Maskinkostnad: 100 kr. • Lønn: 100 kr. Dette gir utgifter på 400 kr., altså 100 kr. pr. paraply. For riktig å få fart på salget, underbyr han den andre paraplykapitalisten, Heinrich Eurosen, og selger for 250 kr. pr paraply. Dermed tjener han 1000kr på en investering på 400kr, en profittrate på 150%. Men gleden er kortvarig. Konkurransen får Eurosen til å kjøpe sinn egen Umbrellamaker 2000, og sette prisene lavere enn Dollarsen. Etter internasjonal sosialisme 1-2009

kort tid vil konkurransen tvinge begge to til å selge paraplyene til sin verdi, noe som gir følgende regnestykke: • Råvarer: 200 kr. • Maskinkostnad: 100 kr. • Verdien av 8 timers arbeid: 100 kr. Verdien blir demed 500kr (altså 125 kr. pr paraply). Ettersom utgiftene er på 400 kr., blir profitten 100 kr. og profittraten 25%. Etter å ha investert i nye effektive maskiner, tjener altså Dollarsen og Eurosen nå bare halvparten så mye for hver krone de investerer som de gjorde med de gamle maskinene. Grunnen til dette er at andelen av utgiftene som går til arbeidskraft har falt. Ettersom det er arbeid som skaper verdi faller også profittraten. Eksempelet over er selvfølgelig bare en enkel illustrasjon. Dollarsen og Eurosen er ikke bundet til å selge paraplyene nøyaktig til sin verdi, det er konkurransen både med andre paraplyprodusenter og andre varer og en rekke andre forhold som styrer den faktiske prisen de selger for. Mange varer selges over lange perioder for priser over sin verdi, mens andre varer selges under. For økonomien som helhet, over tid, går dette imidlertid opp i opp. Det er heller ingen tvil om at ny teknologi har fått verdien og dermed prisen på nesten alt vi forbruker til å falle dramatisk. Et godt eksempel er nettop paraplyer, som for noen tiår siden var kostbare, mens de idag koster noen tiere. Et annet 21


Nettopp krisers ødeleggende virkning er det som får hjulene igang igjen, og aller «best» er faktisk krig. I kriser og krig, blir store deler av økonomien lagt øde, eventuelt til og med fysisk utslettet.

er kulepenner, som engang var for dyrt for folk flest, mens de idag i praksis er gratis.

Motvirkende tendenser

Det er likevel ikke sånn at profittraten faller jevnt ettersom forholdet mellom arbeid og maskin forskyver seg. Det er ingen tilfeldighet at Marx snakker om profittratens fallende tendens. Det er en rekke faktorer som motvirker at profittraten faller. Det er slett ikke alltid ny teknologi er dyrere enn den gamle. Tvert imot fører den teknologiske utviklingen til at også maskineri blir billigere. Et godt eksempel er endringene i trykketeknologi og layout på 80-tallet, da kostnadene til produksjonsutstyr for eksempel til aviser ble dramatisk redusert. En annen motvirkende tendens er at mange vekstbransjer er såkalt arbeidsintensive, f.eks. uteliv og reiseliv, helsetjenester og kultur. Dette motvirker forskyvningen mot maskiner og annet produksjonsutstyr i økonomien som helhet. I lange perioder kan kapitalistene presse arbeiderne til å godta at mer og mer av verdien av deres arbeid går til bedriftseierne. Dette har skjedd i USA, der arbeiederes reallønn er omlag lik det den var på 60-tallet, samtidig som det produseres langt mer. Ifølge Marx faller profittraten fordi kapitalistene investerer mer og mer i produksjonsutstyr. Dersom store verdier går til investeringer som ikke øker produktiviteten, vil dette bremse profittratens fall. Mange marxister mener dette er en del av forklaringen på den lange vekstperioden etter krigen, da en stor del av verdiene som ellers ville gått til investeringer gikk til våpen og andre militære utgifter. Ingen av disse motvirkende tendensene er likevel nok til å stoppe profittratens fall på lang sikt. Særlig det at færre og færre arbeidere trengs for å produsere like mye som tidligere, fører over tid til en mer og mer kapitalintensiv økonomi, der altså andelen utgifter til verdiskapende arbeid 22

Poenget til Marx er at selve måten kapitalistene går fram for å overleve i konkurransen undergraver grunnlaget for profitten. faller i forhold til den delen som går til produksjonsutstyr. Dette betyr at kapitalismen må komme i krise. Når profittraten blir så lav at kapitalistene slutter å investere i produksjon, og heller setter pengene sine i banken eller spekulerer i diverse verdipapirer, fører det til at økonomien bremser opp, eller til bobler av forskjellige slag, som til slutt sprekker, som igjen kan kaste hele økonomien ut i krise. Finanskrisa ifjor, og den økonomiske krisa som er i ferd med å utvikle seg nå, er selvfølgelig et eksempel på dette. Bakgrunnen for denne krisa er nettop at profittraten grovt sett ble halvert på verdensbasis fra slutten av 60-tallet og fram til 80-tallet. Det førte til en stadig økende spekulasjonsøkonomi, og en rekke bobler som har blåst seg opp og sprukket, nå sist boligboblen i USA.

Trenger kriser

Den siste og viktigste faktoren som motvirker fall i profittraten er nettopp kriser. Dette er nok et eksempel på hvor irrasjonell kapitalismen er – at den faktisk trenger kriser for å overleve. Nettopp krisers ødeleggende virkning er det som får hjulene igang igjen, og aller «best» er faktisk krig. I kriser og krig, blir store deler av økonomien lagt øde, eventuelt til og med fysisk utslettet. De kapitalistene og landene som klarer seg får dermed overta utstyr og markeder, og blir kvitt konkurrenter. Men for hver krise blir det vanskeligere å «begynne på nytt». Ettersom kapitalismen blir eldre, blir den økonomiske konsentrasjonen større. internasjonal sosialisme 1-2009

En av de viktigste oppdagelsene til Karl Marx, er teorien om profittratens fallende tendens

Mer og mer av økonomien domineres av gigantiske monopoler og karteller. Dersom disse går under i en krise får det så store konsekvenser at maktelitene ikke tør la det skje – som vi har sett med både finansinstitusjoner og bilfabrikanter i USA. Men resultatet av dette blir at det underliggende problemet – fallet i profittraten – ikke blir løst. Vi står nå ved inngangen til noe som kan bli den alvorligste økonomiske krisa siden 30-tallet, kanskje noensinne. Kampen om idéer som kan forklare hvorfor krisa kommer, og hva som skal til for å løse den blir avgjørende for utviklingen av samfunnet framover. Teorien om profittratens fallende tendens viser hvorfor kapitalismen alltid vil komme opp i nye kriser, og hvorfor de på lang sikt blir vanskeligere og vanskeligere å løse. Alternativet er å erstatte kapitalismen med et system basert på folks behov, ikke på profitt og konkurranse. Først da vil kriser og kriger bli et tilbakelagt stadium i menneskenes historie.


Det te er marxisme

Arbeiderklassen og sosial forandring I følge Marx er arbeiderklassen ”den eneste revolusjonære klassen” og overgangen fra kapitalisme til sosialisme innebærer at arbeiderne tar sosial og politisk kontroll over samfunnet. Denne revolusjonære rollen er beskrevet av Lenin som ”den historiske grunntanken i marxismen”, men er samtidig den idéen som folk synes er vanskeligst å akseptere. På den ene siden er intellektuelle som Herbert Marcuse og Theodore Adorno enig med Marx sin kapitalismekritikk, men mener arbeiderklassen er passivisert og korrumpert av systemet. På den andre siden sier arbeidere selv at sosialisme aldri vil være mulig. Kritikken er ikke overraskende. Det at arbeiderklassen ikke vil være i stand til å styre seg selv, er en sentral del av borgerlig ideologi – det kapitalistiske synet som dominerer media, utdanning og andre institusjoner. Ideologien appellerer til middelklasseintellektuelle og vil naturlig eksponeres av disse. Men borgerlige tanker reflekterer også mye av livserfaringen til arbeidere, som fra barndommen av blir behandlet som mindre verdt en høyere sosiale lag, og får dermed svekket selvtillit. Uten tesen om egen frigjøring, ville økonomisk og historisk teori i beste fall vært kommenterende uten å være et middel for forandre verden. I verste tilfelle ville teoriene, som i stalinisme og maoisme, blitt brukt av andre klasser for å innføre statskapitalisme. Det er viktig å vite at Marx` syn IKKE er basert på den til enhver tid eksisterende bevisstheten i arbeiderklassen. Han var klar over at de dominerende tankene var de borgerlige, og at vi normalt er underlagt disse. For arbeiderne ville det ikke være sosialistisk bevissthet som førte til revolusjonær kamp, men revolusjonær hand-

ling som gav sosialistisk forståelse. Heller ikke var Marx` syn basert på arbeidernes undertrykkelse. Selvsagt lider arbeiderne under kapitalismen, men ikke mindre enn småbønder, livegne og slaver i førkapitalistisk tid. Forskjellen er at de tre sistnevnte ikke har vært i stand til å fjerne klasseskillene. I stedet var det arbeiderklassens økonomiske stilling som gjorde den potensielt revolusjonær. Arbeidere er både dårlig lønnet og utbyttet. Rikdom, som Marx kalte merverdi, er tatt fra deres arbeid. Merverdien er grunnlaget for all profitt. Derfor trenger borgerskapet arbeiderklassen, fordi den både er et produkt og produsent av systemet. Utbytting plasserer arbeiderne i en motsetningsfylt relasjon til kapitalismen; den skaper en varig interessekonflikt mellom arbeid og kapital over lønninger, arbeidstid- og forhold og så videre, som vekselvis er ”åpen og gjemt”, i følge Marx. Mesteparten av seirene vinner borgerskapet på grunn av sin rikdom og statsmakt. Men uansett hvor ofte arbeiderklassen overvinnes, kan de styrende ikke unngå avhengigheten til arbeiderne. Parallelt med at kapitalismen vokser, blir også arbeiderklassen større og er flertallet i samfunnet. Tilhold på store arbeidsplasser og i byer, fører til deres fortetning, som gir arbeiderne mulighet for økt politisk innflytelse, ulikt spredt bebodde bønder og (andre) selvstendig næringsdrivende. Dette er ikke bare en negativ makt MOT kapitalismen, men også en positiv kraft FOR sosialisme. Arbeiderklassen kan bare stå i mot arbeidsgiveren gjennom kollektiv handling og kan bare overta ved å gjøre eiendom sosialt eid. Da bøndene overtok land fra føydalherrer, internasjonal sosialisme 1-2009

kunne de dele den opp i mindre jorder. Dette lar seg ikke gjøre med industri. Politisk makt i dag er basert i store byer hvor den viktigste produksjonen ligger. Den urbane arbeiderklassen kan gripe makten og fremdeles være den viktigste, produserende klassen. På denne måten overkommer den splittelsen mellom de styrende og de styrte, som åpner opp for et klasseløst samfunn. Akademikere argumenterer med at arbeiderklassen har mistet sin revolusjonære karakter, fordi den ikke er fattig slik som på Marx` tid. Det er sant at levestandarden har blitt bedre for mange, blant annet i Europa og Sør-Korea. Men nøkkelen til å forstå er ikke lønnsnivået i seg selv, men interessekonflikten som fastsetter lønningene. Relativt godt betalte arbeidere kan bli tvunget til kollektiv kamp for å forsvare lønnen, og den kampen kan føre til revolusjonær handling og bevissthet. Akademikere påstår også at nedleggelse av gruver, stålindustri og verft, reduserer antall arbeidere i de rike landene til å ikke lenger å være i flertall. Argumentet er basert på et falsk og overflatisk syn om at arbeiderklassen er definert av noen spesielle former for arbeid. I virkeligheten er det ikke typen arbeid, men produksjonsrelasjonene som er avgjørende. Arbeidere på supermarkeder, sykehus og skoler er like avhengig av å selge arbeidskraften sin og har potensiell kollektiv makt. Arbeiderklassen øker i verden. I siste halvdel av forrige århundre spredde den seg til store byer i Asia, Afrika og Latin-Amerika, og nå i Kina. Den er mer internasjonalt integrert enn på Marx og Lenin sin tid. Mer enn noen gang er den en kraft for sosial endring John Molyneux

23


Palestina og Israel - Spørsmål og svar

En konflikt skapt av Vesten Den britiske avisa Socialist Worker svarer på nøkkelspørsmål om imperialismens rolle når det gjelder krigene mellom Israel og araberne Hva ligger til grunn for konflikten mellom Israel og palestinerne? Konfliktens røtter går tilbake til danningen av staten Israel i 1948. Staten ble grunnlagt på fordrivelsen av palestinerne etter at sionistiske bander hadde gjennomført etnisk rensing. Det har blitt etterfulgt av 60 års fortsatt israelsk undertrykkelse av det palestinske folk. Sionismen ‒ kravet om et jødisk "hjemland" i Palestina – oppsto som bevegelse i Europa på slutten av 1800-tallet som et svar på den voksende antisemitismen der. I begynnelsen var det bare et mindretall av jøder som støttet denne bevegelsen. Sionistene hevdet at Palestina var "et land uten folk for et folk uten land". Men landet hadde et folk. "Bruden er vakker, men hun er gift med en annen mann", som to rabbinere som besøkte Palestina i 1897, formulerte det. Den sionistiske bevegelsen fikk en langsom start. På slutten av første verdenskrig var det bare 56 000 jødiske bosettere i Palestina sammenliknet med rundt en million arabere. Sionistiske ledere appellerte fra begynnelsen om hjelp fra de imperialistiske makter til å overta landet. Først betydde dette å samarbeide med Storbritannia, som styrte Palestina som koloni etter første verdenskrig. Etter andre verdenskrig 24

Det var ikke Hamas som ble slaktet ned i Gaza. Flertallet av de døde og sårede var sivile, mange av dem barn.

dreiet interessen seg mot USA. I 1947 utarbeidet FN en delingsplan for Palestina, som ga de sionistiske bosetterne 55 prosent av landet – selv om de kun utgjorde en tredjedel av befolkningen og bare eide 6 prosent av jorda. Men det var ikke nok. I mars 1948 iverksatte sionistiske militser en terrorkampanje for å overta så mye som mulig av landet. De myrdet hundrevis av arabiske landsbybeboere og fordrev 750 000 mennesker. Palestinerne flyktet til et liv i fattigdom og undertrykkelse i Gaza, på Vestbredden og andre land, mens Israel gjorde krav på 80 prosent av det historiske Palestina. I dag tillater "loven om tilbakevendelse" alle av jødisk opprinnelse å emigrere til Israel, men fratar palestinerne sin rett til å komme hjem. Israel erobret resten av det historiske Palestina i 1967. Siden har det plyndret Gaza og Vestbredinternasjonal sosialisme 1-2009

den og brutalt slått ned enhver form for palestinsk motstand eller organisering. Hvorfor støtter Vesten Israel? På slutten av det 19. århundre okkuperte Storbritannia Egypt og kontrollerte Suez-kanalen. Denne forbindelsen mellom Rødehavet og Middelhavet var en avgjørende livsnerve for det britiske imperiets militære og økonomiske makt. Storbritannia fryktet at den voksende arabiske nasjonalismen i Midtøsten kunne utgjøre en trussel mot dets kontroll over kanalen. Men første verdenskrig ga Storbritannia en mulighet til å sikre Egypts grense mot nord og Suez-kanalen. Mens britiske tropper marsjerte inn i Jerusalem i 1917, lovte den britiske utenriksminister den sionistiske bevegelsen å gjøre Palestina til en forpost i imperiet. Som den britiske guvernør i Jerusalem uttrykte det, kunne den nye sionistiske staten tjene som "et lite lojalt jødisk Nord-Irland i et hav av fiendtlig arabisk land". Dette forholdet mellom Israel og den vestlige imperialisme ble uttrykt i en berømt artikkel i den israelske avisa Haaretz i 1951. "Israel skal være vaktbikkja", erklærte avisa. "Det er ingen grunn til å frykte at Israel vil gjennomføre aggresjon mot de arabiske stater hvis dette direkte er imot USAs og Storbritannias interesser. Men hvis de vestlige makter av en eller annen grunn skulle ønske å lukke øynene i visse situasjoner, så kan de stole på at Israel vil straffe en eller flere nabostater, hvis deres mangel på høflighet mot Vesten overskrider det tillatelige". Da USA erstattet Storbritannia som den


Demonstranter i Newcastle i England viser sin avsky mot Israels krig mot det palestinske folket.

dominerende makta i Midtøsten, skiftet Israel sin lojalitet. Israel viste sin betydning da det knuste Egypts, Syrias og Jordans hærer i seksdagers-krigen i 1967. Denne seieren overbeviste USA om at Israel selv kunne løse problemene i Midtøsten på et tidspunkt da USA kjempet for å bevare kontrollen over Vietnam. USAs og Israels interesser har siden den gang vært tett sammenvevet. Alle israelske aksjoner har tjent amerikanske interesser. Dette forholdet er blitt enda viktigere siden 1979-revolusjonen i Iran og den nåværende katastrofe for USA i Irak. På et tidspunkt der vreden igjen koker i gatene i de arabiske hovedsteder, har USA mer enn noen gang bruk for Israel som sin "vaktbikkje" i Midtøsten. Er ikke tostats-løsningen det beste vi kan håpe på? Mange mennesker er talsmenn for en såkalt tostatsløsning på konflikten – oppdelingen av det historiske Palestina i to stater, en for israelerne og en for palestinerne. På overflaten kan dette se ut som den mest realistiske løsningen. Men hvordan ville dette scenariet ta seg ut? De fleste planer omfatter to små palestinske mini-stater i Gaza og på deler av Vestbredden som er atskilt fra hverandre av Israel. Palestinerne vil bli pakket inn i disse små landområdene, mens løvens del av det historiske Palestina vil forbli under israelsk kontroll. De mange millioner palestinske flyktninger vil bli fratatt muligheten til å vende tilbake til sine lands-

byer. Men spørsmålet om "rett til tilbakevendelse" er sentralt for enhver rettferdig og varig løsning på konflikten. De som støtter tostats-løsningen kan ikke løse problemet med hvordan man forener land og folk. I motsetning til dette, kan enstats-løsningen – en forent multietnisk stat som omfatter hele det historiske Palestina – håndtere disse tilsynelatende uløselige konflikter. Flertallet av de palestinske landsbyer i Israel ligger øde, mange er bare en samling ruiner. Disse kan gjenoppbygges og gis tilbake til deres opprinnelige innbyggere. De som ønsker å vende tilbake til byene, kan man forholdsvis enkelt ta imot. Israel har uten problemer åpnet sine grenser for millioner av immigranter. Det samme burde være mulig for palestinerne. Den viktigste hindringen for enstats-løsningen ligger ikke i praktiske hensyn, men i selve sionismens natur. Dette er en bevegelse for en stat kun for jøder – og en enstats-løsning kan grunnleggende ikke forenes med en slik rasistisk ideologi. Hvilken rolle spiller de arabiske masser? Ethvert spørsmål om Midtøsten dreier seg om imperialismen. Det er imperialismen som har skapt Israel, og det er imperialismen som støtter landet i dag. Imperialismens interesser har endret seg fra å handle om Suez-kanalen til å handle om oljefeltene, men verdens stormakter betrakter stadig Midtøsten som den "største materielle gevinst i verdenshistorien", som det amerikanske utenriksinternasjonal sosialisme 1-2009

departementet uttrykte det i 1945. Imperialismen har bruk for Israel som et "landbasert hangarskip" fordi de arabiske regimer er i konstant risiko for å bli styrtet av folkelige oppstander. Vreden blant alminnelige mennesker i den arabiske verden handler også om hvordan oljemilliardene har blitt ødslet bort av en liten elite som støttes av Vesten. Det handler om jord, arbeid, fattigdom og sult. Demonstranter i Egypt har i det siste ropt slagord både mot Israel og mot regjeringen under ledelse av Hosni Mubarak. Tilsvarende slagord kan høres i alle arabiske hovedsteder. De fleste arabiske regimer er også avhengige av imperialismen for å overleve. De frykter at det folkelige raseriet over behandlingen av palestinerne kan utløse en bølge av oppstander i stil med dem som feide bort en rekke korrupte regimer på 50- og 60-tallet. De seneste folkelige protester i Egypt er utløst både av sinne mot imperialismen og mot det egyptiske regimet. Streikene mot privatisering og for en minstelønn gir føde til raseriet over forholdene i Palestina. Denne vreden gir igjen utsikter til flere streiker og demonstrasjoner. Dette er grunnen til at de frykter og avskyr motstandsorganisasjoner som Hamas i Palestina og Hizbollah i Libanon. Enhver motstand er en utfordring for Israel, for Vesten og for de arabiske regimer. Oversatt fra Socialist Worker for 10. januar av Bjørn Østby 25


Motstanden mot massakrene i Gaza De internasjonale protestene mot massakrene i Gaza har vært massive, om ikke sterke nok til å stoppe terroren for godt. Vi har mye å lære av motstanden, og det omfattende engasjementet må føres videre. ■ ■ Monika Ustad

Det kanskje mest slående er at motstanden i så stor grad har kommet nedenfra. Det har vært veldig svake reaksjoner fra verdens regjeringer og ledere, med unntak av noen få land som Iran, Hellas, Venezuela og Bolivia. Lederne i det internasjonale samfunnet har vært mer opptatt av å hevde Israels rett til å forsvare seg selv, enn å stoppe Israels offensiv. Det har vært en mengde demonstrasjoner og protester over hele verden. I Istanbul demonstrerte minst 200 000 mot Israels offensiv den 4.januar. Tyrkia er en av Israels beste venner i den muslimske verden. Presset nedefra ble imidlertid så stort at Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan foreslo at Israel skulle bli utstengt fra FN så lenge operasjonen i Gaza pågikk. - FN-bygningen i Gaza ble truffet mens FNs generalsekretær var i Israel. Dette er en åpen utfordring til verden, sa Erdogan. Den 10.januar demonstrerte 150 000 i London, 100 000 i Barcelona og minst 30 000 i Paris. Det har også vært demonstrasjoner i blant annet Iran, Syria, Irak, Australia, Norge, USA, Canada, Marokko, Libanon, Egypt, Pakistan, Tyskland, Malaysia, Sverige, Bosnia, Sudan, Thailand, Sør Korea, India, Japan, Hong Kong, Filippinene, Indonesia, Peru, Brasil, Island, Irland, Venezuela og New Zealand. Ifølge magasinet Frontlinjer har det i perioden 28.desember til 23.januar blitt arrangert over 85 demonstrasjoner bare i Norge, i 59 forskjellige byer. Disse demonstrasjonene har samlet over 48 000 personer totalt. Protestene i Norge har blitt lagt merke til i Midtøsten, og har blant annet blitt vist gjentatte ganger på Al-Jazeera. Legene Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort mer for å gjenopprette Norges ufortjente rykte som fredsnasjon etter fadesen med Oslo-avtalen, enn regjeringa noen gang har gjort. Deres innsats viser at ekte solidaritet kommer nedenfra, og at 26

handling sier mer enn ord. Nå er legene velfortjent nominert til årets journalistpris.

Arbeidermakt mot våpenmakt

Det er også gode eksempler på hvor viktig det er at fagbevegelsen deltar i protestene. Sør-afrikanske havnearbeidere i Durban nektet å laste av et israelsk skip som skulle ankommet 8.februar. Den sør-afrikanske transportforeninga SATAWU har også tidligere brukt arbeidermakt mot våpenmakt, da de i fjor nektet å transportere kinesiske våpen til Zimbabwe. I Hellas har fagbevegelsen tradisjon for å blokkere våpentransporter. Den 15.januar måtte USA avlyse en våpentransport til Israel, fordi den greske regjeringa nektet USA å benytte greske havner. Denne radikale politikken fra den greske regjeringa er et direkte resultat av press fra fagbevegelsen og oppsvinget på venstresida i Hellas. I Norge har Handel og Kontor oppfordret til boikott av Israel, og går inn for at arbeidsgiverne skal bytte ut israelske varer i butikkene. Alle tog og t-baner i Norge stod stille i 2 minutter den 8.januar da Norsk Lokomotivmannsforbund og Fagforbundet streiket for kravet om Israel ut av Gaza. Oppropet som krever å trekke pensjonsfondets investeringer ut av Israel, har støtte fra blant annet EL og IT, FO, Handel og Kontor, Heismontørenes fagforening, Fagforbundet ungdom og NTL. Blokader, streik og boikottaksjoner i regi av fagbevegelsen kan, om det blir omfattende nok, få økonomiske og militære konsekvenser for Israel, i tillegg til politiske konsekvenser. Norge produserer flere våpen per person enn noe annet land i verden, og mange av våpnene brukes av okkupantstater som USA og Israel. Det er på tide at norsk fagbevegelse tar tak i dette.

Venstresida som feiga ut

I løpet av ukene med protester mot Israel fikk Palestinakomiteen i Norge over 900 nye medlemmer. Tusenvis av nye, unge aktivister deltok i demonstrasjoner over hele Norge. Dette gir et fantastisk grunnlag for å videreføre og styrke kampen mot Israels terror. Den defensive strategien som norsk venstreside valgte etter opptøyene i Oslo, gjorde imidlertid stor skade for motstanden mot Israel i Norge. internasjonal sosialisme 1-2009

Lørdag 17.januar var det bare Blitz, IS og Libanesisk forening som fortsatt demonstrerte mot Israels massakre, mens resten av venstresida avstod fra å demonstrere av frykt for nye opptøyer. Likevel møtte rundt 500 personer opp i demonstrasjonen, som ble en fredelig og politisk skarp markering. En rekke organisasjoner inviterte til en lysmarkering på Youngstorget samme dag, en markering som i hovedsak hadde som hensikt å demobilisere bevegelsen. Appellene som var planlagt på Youngstorget ble avlyst to dager i forveien for å hindre at lysmarkeringen kunne fremstå som en demonstrasjon. Da Blitz-demonstrasjonen kom til lysmarkeringen, fant vi en bod der vi kunne kjøpe lys og en flott utstilling, men ingen som sa noe som helst i en mikrofon. Lørdagen etter var imidlertid flere av organisasjonene som ble lammet av opptøyene på gata igjen. LO i Oslo må bære en del av ansvaret for opptøyene i Oslo lørdag 10.januar. To timer før demonstrasjonen, som over 40 organisasjoner stod bak, kom LO i Oslo med et ultimatum. De ville trekke seg fra markeringen dersom den, som planlagt og annonsert, gikk til den israelske ambassaden. Som følge av dette ble demonstrasjonstoget til ambassaden offisielt avlyst, selv om det var åpenbart at de fleste av de rundt 5000 demonstrantene ville gå til ambassaden. Mange fikk ikke en gang med seg endringen. Dermed fikk vi en uorganisert demonstrasjon ved ambassaden i stedet for en organisert demonstrasjon. Det ble en markering uten høyttaleranlegg, uten ledelse og uten noen som ga beskjed om når demonstrasjonen skulle avsluttes. Vi kunne ha unngått at politiet arresterte rundt 200 ungdommer dersom arrangørene hadde stått samla i stedet for å splitte. Hvis ungdom i dag er sinte så er det fordi de har en grunn til det. Å bombe Palestina er å bombe selve symbolet på kampen for et fritt Midtøsten, et Midtøsten uten okkupasjon og krig. Opptøyene representerte også en protest mot hele krigen mot terror, en krig der Hamas og muslimer over hele verden stemples som terrorister mens Israel og USA fremstilles som sivilisasjonen. Venstresida må samarbeide med og inkludere de nye aktivistene. Vår oppgave må være å politisere, organisere og lære av det nye engasjementet, ikke å ta avstand fra det.


DEBATT

Hva er en knust glassrute når små barn sprenges i fillebiter I skrivende stund, samtidig som flere og flere av Israels massive og systematiske krigsforbrytelser i Gaza blir avdekket, diskuteres fremdeles gateopptøyene etter demonstrasjonene her i Oslo i januar. ”Hva skal vi gjøre med ungdommen, foreldrene deres, lærerne deres?” osv. ■ ■ Randi Færevik

Det har også blitt avholdt et ”dialogmøte” om gateopptøyene. Opptøyene har i media blitt framstilt som spesielt voldelige, et fremmedelement i norsk kultur og de verste som man har sett i Oslo på over tretti år. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt har samtidig uttalt at denne typen vold er noe vi før ikke har sett i Norge (Dagsavisen 12.01). Kan det være fordi at noen av de ungdommene som deltok i demonstrasjonene var minoritetsungdommer? Argumenter om etnisitet, kultur og religion har dominert diskusjonene selv om flere av dem sannsynligvis er norske og har vokst opp her. Som en av de som vurderte å delta i motdemonstrasjonen mot Israel-vennene (med Frp i spissen), ble jeg i stedet overrumplet av TV2s direkte sending fra demonstrasjonen. TV2 viste hvordan Israels venner fikk stor tumleplass foran det norske Storting godt beskyttet av norsk politi i fullt kamputstyr med gassflaskene klare og politibiler som skjold. Provoserende nok med tanke på Israels krigsforbrytelser i Gaza. Selvfølgelig ble motdemonstranter provosert. - Jeg mener det er barn og unge i drift som bruker denne anledningen til å markere seg…. - Det dreier seg om ungdommer som opplever å ikke ha noen framtid i skoleverket eller i arbeidsmarkedet…(Ivar Johansen, bystyremedlem for SV i Oslo. KK 13.09).

Fra demonstrasjon i Oslo mot Israels krig mot Gaza og palestinerne. - De kan ikke vekke opp de døde, men raskt sette opp en ny glassrute, uttalte en av "bråkmakerne" til VG-nett.

Men i motsetning til Ivar Johansen (og flere andre) vil det være å undervurdere demonstrantene og ungdommene å si at dette ikke handler om politikk. Er det mulig at ungdommene blir forbanna på at det norske politiet forsvarer terrorstaten Israel? Er det mulig at demonstranter kan bli så sinte på det Israel gjør i Gaza, at de ikke alltid følger spillereglene? Tre norske ungdommer, Omar, Ismael og Muhammed ble intervjuet på VG net 14.01 om opptøyene i Oslo: - Vi forsøker å bli hørt, sier de, - vi har noe å si! - Se på det som skjer i Gaza og ingen gjør noen ting! - Når jeg ser på TV koker det inni meg. - Jeg var med på å knuse en rute, det angrer jeg på. - Hva er en knust glassrute i forhold til et lite barn som er sprengt i fillebiter? - De kan ikke vekke den døde, men raskt sette opp en ny glassrute. Samtidig som diskusjonene går om de ”voldelige opptøyene” går halve Norges befolkning av internasjonal sosialisme 1-2009

gårde for å se motstandskamp-filmen om Max Manus på kino. Norge var som kjent okkupert under annen verdenskrig og motstanden var voldelig. Det gikk liv tapt. Politiet brukte vold, bikkjer og tåregass mot fredlige demonstranter både under og etter demonstrasjonene mot Israel. Ungdommer ble buret inne uten å ha vært voldelige. Barn ble sluppet ut av glattcelle midt på natta langt hjemmefra. Dette har det ikke vært fokus på i pressa. De politiske partiene på venstresida har også vært tause. Alle partiene fra Rødt til AUF har hengt seg på høyresidas kritikk mot opptøyene. De har også pålagt seg selv demonstrasjonsforbud og har vært med på å stigmatisere og undervurdere de sinte ungdommene. Men venstresida kan ikke trå til side eller trekke seg fra demonstrasjoner selv om noen gjør opprør på måter vi ikke liker. Det er helt feil taktikk. I stedet må vi vise politisk ledelse å ta ansvar for å finne veien frammover sammen. Vi må si som Harald Frøysa i Dagsavisen 13.01. - Jeg er glad for at ungdom helt ned til 13-årsalderen, som det med skrekk rapporteres i alle media, viser slikt engasjement for undertrykte andre steder i verden..

27


Rosa Luxemburg: et liv i kamp Da Rosa Luxemburg ble myrdet i januar for 90 år siden, mistet den internasjonale arbeiderbevegelsen en av sine største revolusjonære. Vi trykker her en artikkel fra det britiske magasinet Socialist Review. Det er en evaluering av hennes liv fra en pamflett, først utgitt i 1959, av stifteren av Socialist Workers Party, Tony Cliff.

Rosa Luxemburg ble født i den lille polske byen Zamosc den 5. mars 1871. Fra sin tidlige ungdom var hun aktiv i den sosialistiske bevegelsen. Hun tilsluttet seg et revolusjonært parti, som ble kalt Proletariat, 21 år før det Russiske Sosialdemokratiske Partiet (bolsjeviker og mensjeviker) ble stiftet. Helt fra begynnelsen var Proletariat, i prinsipper og program, mange trinn foran den revolusjonære bevegelsen i Russland. Mens den russiske revolusjonære bevegelsen fremdeles begrenset seg til individuelle terrorhandlinger utført av noen få heroiske intellektuelle, organiserte og ledet Proletariat tusener av arbeidere i streik. Men i 1886 ble Proletariat i praksis halshogget ved henrettelsen av fire av dets ledere, fengsling av 23 andre i lang tid på tvangsarbeid og bannlysning av omtrent 200 til. Bare små sirkler ble reddet fra ødeleggelse, og det var en av disse som Rosa Luxemburg sluttet seg til da hun var 16 år.

Forlater Polen

I 1889 hadde politiet funnet fram til henne, og hun måtte forlate Polen. Hennes kamerater mente 28

at hun kunne gjøre mer nyttig arbeid i utlandet enn i fengsel. Hun reiste til Sveits, til Zürich, som var det viktigste senteret for polsk og russisk emigrasjon. Der begynte hun på universitetet hvor hun studerte naturvitenskap, matematikk og økonomi. Hun tok aktivt del i den lokale arbeiderbevegelsen og i det intense intellektuelle livet til revolusjonære emigranter. Neppe mer enn et par år senere var Luxemburg allerede anerkjent som den teoretiske lederen av det revolusjonære sosialistiske partiet i Polen. Hun ble den viktigste bidragsyteren til partiavisa, Sprawa Rabotnicza, som ble utgitt i Paris. I 1894 ble navnet til partiet Proletariat endret til det Sosialdemokratiske Partiet i kongedømmet Polen; kort tid etterpå ble Litauen føyet til navnet. Luxemburg fortsatte å være den teoretiske lederen av partiet (SDKPL) til slutten av sitt liv. I august 1893 representerte hun partiet på kongressen til den Sosialistiske Internasjonale. Der måtte hun, en ung kvinne på 22 år, konkurrere med velkjente veteraner fra et annet polsk parti, det Polske Sosialistpartiet (PPS), hvis viktigste sak var Polens uavhengighet og som gjorde krav på anerkjennelse av alle erfarne eldre innenfor internasjonal sosialisme. Støtte til den nasjonale bevegelsen i Polen hadde vekten av en lang tradisjon bak seg. Marx og Engels, hadde også gjort dette til en viktig sak i sin politikk.

Motstandere

Uforferdet av alt dette, kritiserte Luxemburg PPS og anklaget det for klare nasjonalistiske tendenser og en tilbøyelighet til å avlede arbeiderne fra klassekampens vei; og hun våget å ta en annen internasjonal sosialisme 1-2009

posisjon mot gamle mestere og gå imot slagordet om uavhengighet for Polen. Hennes motstandere angrep henne. Noen av dem, som den gamle disippel og venn av Marx og Engels, Wilhelm Liebknecht, gikk så langt som til å anklage henne for å være agent for tsarens hemmelige politi. Men hun sto på sitt. Intellektuelt, tok hun store skritt framover. Hun ble trukket mot senteret for den internasjonale arbeiderbevegelsen, Tyskland, som hun reiste til i 1898. Hun begynte å skrive iherdig, og ble etter en tid en av de viktigste bidragsyterne til datidens viktigste marxistiske teoretiske avis, Die Neue Zeit. Hun var alltid uavhengig i vurderinger og kritikk, selv den enorme prestisjen til Karl Kautsky, avisas redaktør, «Marxismens pave» som han ble kalt, klarte ikke å forandre hennes meninger når hun først hadde blitt overbevist. Luxemburg gikk med hjerte og sjel inn i arbeiderbevegelsen i Tyskland. Hun var en regelmessig bidragsyter til en rekke sosialistiske aviser - i noen tilfeller, deres redaktør ‒ hun var på mange massemøter og deltok energisk i alle oppgaver bevegelsen ba henne utføre. Hennes taler og artikler var gjennomgående originale kreative arbeider der hun appelerte til fornuften snarere enn til følelser, og der hun alltid åpnet opp en videre og større horisont for sine lesere enn de hadde kjent til fra før.

To hovedtendenser

På den tida var bevegelsen i Tyskland splittet opp i to hovedtendenser, en reformistisk og en revolusjonær, der den førstnevnte vokste i styrke. Tysk-


land hadde opplevd kontinuerlig velstand siden krisa i 1873. Arbeidernes levestandard hadde forbedret seg uavbrutt, men sakte, fagforeninger og kooperativer vokste seg sterkere. Mot denne bakgrunnen, gikk byråkratiet i disse bevegelsene, sammen med den økende parlamentariske representasjon til det sosialdemokratiske partiet, bort fra revolusjon og ga stor styrke til de som allerede proklamerte gradualisme eller reformisme som sitt prinsipp. Hovedtalsmannen for denne tendensen var Eduard Bernstein, en disippel av Engels. Mellom 1896 og 1898 skrev han en serie artikler i Die Neue Zeit< om «Sosialismens problemer», og angrep stadig mer åpent marxismens prinsipper. En lang og bitter diskusjon brøt ut. Rosa Luxemburg, som nettopp hadde gått inn i den tyske arbeiderbevegelsen, gikk øyeblikkelig til forsvar for marxismen. Briljant og med et fantastisk driv, angrep hun reformismens kreftsvulst, som nå spredte seg, i sin bok Sosial reform eller sosial revolusjon. Like etterpå, i 1899, gikk den franske «sosialisten» Millerand inn i en koalisjonsregjering med et kapitalistisk parti. Luxemburg fulgte dette eksperimentet nøye og analyserte det i en rekke med briljante artikler der hun tok for seg situasjonen i den franske arbeiderbevegelsen generelt, og spørsmålet om koalisjonsregjeringer spesielt. Etter fiaskoen til MacDonald i Storbritannia, Weimar-republikken i Tyskland, Folkefronten i Frankrike i 1930-åra og koalisjonsregjeringene i samme land etter andre verdenskrig, er det klart at de lærdommer som Luxemburg trakk, ikke bare er av historisk interesse.

Polemikk med Lenin

I 1903-04 henga Luxemburg seg i en polemikk med Lenin der hun var uenig med ham på det nasjonale spørsmål, og oppfattelsen av partistruktur, og forholdet mellom partiet og massenes aktivitet. I 1904 ble hun etter å ha «fornærmet keiseren» dømt til tre måneders fengsel der hun bare satt inne i en måned. I 1905, ved utbruddet av den første russiske revolusjonen, skrev hun en rekke artikler og pamfletter for det polske partiet der hun utviklet idéen om den permanente revolusjon, som hadde blitt utviklet av Trotsky og Parvus, men som ble forsvart av få marxister på den tida. Mens både mensjeviker og bolsjeviker, til tross for kløften mellom dem, mente at den russiske revolusjon ville bli en borgerlig demokratisk revolusjon, argumenterte Rosa for at den ville utvikle seg utover fasen med borgerlig demokrati og ville enten ende i arbeidermakt eller i fullstendig nederlag. Hennes slagord var «Proletariatets revolusjonære diktatur basert på bøndene». (Det var ikke uten grunn at

Da Rosa Luxemburg ble myrdet i januar for 90 år siden, mistet den internasjonale arbeiderbevegelsen en av sine største revolusjonære.

Stalin fordømte Luxemburg posthumant i 1931 som trotskist.)

Forbudt

Men å tenke, skrive og snakke om revolusjon var ikke nok for Rosa Luxemburg. Mottoet for hennes liv var: «I begynnelsen var handlingen». Og selv om hun hadde dårlig helse på den tida, så snek hun seg inn i det russiske Polen så snart hun var i stand til å gjøre det (i desember 1905). Revolusjonens høydepunkt hadde da passert. Massene var fremdeles aktive, men de var nå nølende mens reaksjonen reiste hodet. Alle møter var forbudt, men arbeiderne holdt fremdeles møter i sine sterkeste tilfluktssteder, fabrikkene. Alle arbeideraviser var undertrykt, men Luxemburgs partiavis fortsatte å komme ut daglig selv om den internasjonal sosialisme 1-2009

ble trykket i hemmelighet. 4. mars 1906 ble hun arrestert og holdt fire måneder, først i fengsel, så i en festning. Så ble hun sluppet fri på grunn av dårlig helse og hennes tyske nasjonalitet, og utvist fra landet. Den russiske revolusjonen i 1905 ga kjøtt og blod til en idé Luxemburg hadde unnfanget noen år tidligere: at massestreiker ‒ politiske og økonomiske ‒ utgjør et kardinalelement i revolusjonære arbeideres kamp for makt og dermed atskiller den sosialistiske fra alle tidligere revolusjoner. Nå utviklet hun denne idéen på grunnlag av en ny historisk erfaring. Da hun talte om dette på et offentlig møte, ble hun anklaget for å «oppmuntre til vold» og tilbrakte nye to måneder i fengsel, denne gangen i Tyskland. 29


Revolusjonen i Russland i februar 1917 var en realisering av Luxemburgs politikk med revolusjonær opposisjon mot krigen og styrting av imperialistiske regjeringer. I 1907 deltok hun på kongressen til den Sosialistiske Internasjonale som ble holdt i Stuttgart. Hun snakket for de russiske og polske partiene og utviklet en konsistent revolusjonær holdning til imperialistisk krig og militærisme.

og organisere de revolusjonære, og hun holdt den internasjonale sosialismens banner høyt. Krigens utbrudd avskjærte Luxemburg fra den polske arbeiderbevegelsen, men hun må ha følt stor tilfredsstillelse av det faktum at hennes polske parti forble lojale mot idéene til den internasjonale sosialisme.

Dypere splittelse

Mellom 1905 og 1910 ble splittelsen dypere mellom Luxemburg og det sentristiske lederskapet i SPD der Kautsky var det teoretiske talerøret. Allerede i 1907 hadde hun uttrykt sin frykt for at partilederne, for ikke å snakke om deres utlegning av marxismen, ville svikte i en situasjon der det ble bedt om avgjørende handling. Klimaks kom i 1910 med et fullstendig brudd mellom Rosa Luxemburg og Karl Kautsky på spørsmålet om arbeidernes vei til makta. Fra nå av var SPD splittet i tre separate tendenser: reformistene, som i stadig større grad adopterte en imperialistisk politikk; det såkalte marxistiske sentrum, ledet av Kautsky (nå av Luxemburg kalt «lederen av sumpen»), som beholdt sin verbale radikalisme men begrenset seg mer og mer til parlamentariske metoder for kamp; og den revolusjonære fløyen der Luxemburg var hovedinspirasjonen. I 1913 utga Luxemburg sitt viktigste teoretiske arbeid, Kapitalens akkumulasjon: Et bidrag til den økonomiske forklaringen av imperialisme. Dette er uten tvil et av de mest originale bidrag til marxistisk økonomisk doktrine siden Kapitalen. I sin rikdom på kunnskap, briljant i stilen, dyptpløyende analyse og intellektuell uavhengighet, var denne boken, slik Franz Mehring - Marxs biograf ‒ slo fast, det nærmeste noe marxistisk verk hadde kommet Kapitalen. Det sentrale problemet det studerer er av veldig stor teoretisk og politisk viktighet: nemlig hvilke effekter utvidelsen av kapitalismen til nye tilbakeliggende land har på de interne motsetningene som sønderriver kapitalismen og på systemets stabilitet. Den 20. februar 1914 ble Luxemburg arrestert for å oppmuntre soldater til mytteri. Grunnlaget for anklagen var en tale der hun erklærte: «Hvis de forventer at vi skal myrde våre franske eller andre utenlandske brødre, la oss fortelle dem, «Nei, ikke under noen omstendigheter». I retten forvandlet hun seg fra fange til anklager, og hennes tale, som senere ble publisert med tittelen Militærisme, krig og arbeiderklassen, er en av de mest inspirerende revolusjonære sosialistiske fordømmelser av imperialismen. Hun ble dømt til ett års fengsel, men ble ikke fengslet akkurat da. 30

Kampens begynnelse

Luxemburg hadde en lang og bitter diskusjon med Eduard Bernstein, reformismens hovedtalsmann i SPD.

Etter at hun forlot rettsalen gikk hun øyeblikkelig til et massemøte der hun gjentok sin revolusjonære anti-krigspropaganda.

Patriotisk tidevann

Da første verdenskrig brøt ut, ble praktisk talt alle lederne i SPD feiet med i det patriotiske tidevannet. 3. august 1914 bestemte SPDs parlamentariske gruppe å stemme for krigskredittene fra keiserens regjering. Av de 111 representantene, viste bare 15 noe ønske om å stemme imot. Men etter at deres anmodning om å gjøre det hadde blitt avslått, bøyet de seg for partidisiplinen, og den 4. august stemte hele den sosialdemokratiske gruppa enstemmig for kredittene. Noen få måneder senere, den 2. desember, trosset Karl Liebknecht partidisiplinen og stemte i samsvar med sin samvittighet. Han var den eneste som stemte mot krigskredittene. Partiledelsens avgjørelse var et grusomt slag mot Luxemburg. Men hun lot ikke fortvilsen hemme henne. På samme dag, 4. august, da de sosialdemokratiske representantene samlet seg bak keiserens fane, møttes en liten gruppe sosialister i hennes leilighet og bestemte seg for å ta opp kampen mot krigen. Denne gruppa, ledet av Luxemburg, Liebknecht, Mehring og Clara Zetkin, ble til Spartakusforbundet. I fire år, hovedsakelig fra fengslet, fortsatte Luxemburg å lede, inspirere internasjonal sosialisme 1-2009

Revolusjonen i Russland i februar 1917 var en realisering av Luxemburgs politikk med revolusjonær opposisjon mot krigen og styrting av imperialistiske regjeringer. Hun fulgte hendelsene fra fengselet og studerte dem nøye for å kunne dra lærdommer for framtida. Uten å nøle slo hun fast at seieren i februar ikke var slutten på kampen men bare dens begynnelse, at bare arbeidermakt kunne sikre fred. Fra fengselet sendte hun ut oppfordring etter oppfordring til de tyske arbeidere og soldater om å gjøre som sine russiske brødre, styrte junkerne og kapitalistene og således, mens de tjente den russiske revolusjon, på samme tid forhindre at de selv blødde til døde under ruinene av kapitalistisk barbari. Da oktoberrevolusjonen brøt ut, ønsket Luxemburg den entusiastisk velkommen og lovpriste den. Samtidig mente hun at ukritisk aksept av alt bolsjevikene gjorde, ikke ville tjene arbeiderbevegelsen. Hun forutså klart at hvis den russiske revolusjonen ble isolert, ville en rekke forvrengninger kunne ødelegge dens utvikling; og ganske tidlig i utviklingen av Sovjet Russland pekte hun på slike forvrengninger, særlig spørsmålet om demokrati. 8. november 1918 befridde den tyske revolusjon Luxemburg fra fengselet. Med all sin energi og entusiasme kastet hun seg inn i revolusjonen. Dessverre var reaksjonens krefter sterke. Høyreorienterte sosialdemokratiske ledere og generaler fra keiserens gamle hær slo sine krefter sammen for å undertrykke den revolusjonære arbeiderklassen. Tusener av arbeidere ble myrdet; den 15. januar 1919 ble Karl Liebknecht drept; samme dag knuste en soldats geværkolbe Rosa Luxemburgs hodeskalle. Med hennes død mistet den internasjonale arbeiderbevegelsen en av sine edleste sjeler. «Den beste hjernen blant de vitenskapelige etterfølgerne til Marx og Engels», som Mehring sa, var ikke mere. I hennes liv, som i hennes død, ga hun alt for menneskelighetens frigjøring. Tony Cliff


anmeldelse

Oppklarende bok om ting du allerede vet Vaskeseddelen til denne boka begynner storslått: ”TERRORANSLAGENE MOT USA 11. september 2001 ble et vannskille for norsk politikk mot terrorisme. Hva har konsekvensene vært for norsk politikk? Hvilke tiltak har Norge satt i verk for å bekjempe terrorisme?”

Wow. Viktige spørsmål, som i tillegg sier mye om bokas innhold. Lengre nede på omslaget står dette: ”Norge i kamp mot terrorisme retter seg mot studenter i statsvitenskap og andre samfunnslag, men også mot journalister, politikere og samfunnsinteresserte generelt.” Og da aner jeg at det ikke er for underholdningsverdien jeg skal lese den. Bokas store styrke er dens klarhet. Jeg ser hvordan 11. september 2001 ble et ”vannskille for norsk politikk mot terrorisme.” Før 11/9: Menneskerettighetene skal sikre oss mot statlige overgrep. Etter: Menneskerettighetene sies å beskytte oss vel så mye mot kriminalitet, og kan dermed plutselig brukes som grunn for strengere terrorlovgivning. Før: Terrortruslene anses som fjerne, vage og potensielle. Etter: De anses som skumle, islamistiske og reelle. Så hva er da sannheten? Før: Folk som driver med terrorisme, skal straffes for det de har gjort. Etter: Terrorhandlinger skal stoppes før de finner sted (preaktiv strafferett). Hva er da mest fornuftig? Jeg har klarere for meg de fire viktigste innfallsvinklene for å bekjempe terrorisme: Gjennom strafferett, gjennom krig, gjennom forhandling/ forsoning og gjennom å fokusere på terrorismens årsaker. Boka viser tydelig hvordan det å fokusere på terrorismens årsaker ofte slår feil ut, fordi analysene som ligger til grunn er for grunne. Det er ikke sikkert i seg selv at mindre fattigdom vil gi mindre terrorisme. Hvilken metode er så mest effektiv, hvis noen av dem?

politiske partier i Norge] viser at politikken for å bekjempe terrorisme ikke er knyttet til politiske kontroverser som kan bidra til å svekke legitimiteten ved den politikk som føres, og således kan betraktes som fordelaktig.”

Svakhet

Myndighetenes grunner

Jeg har også klarere for meg hva som er de norske myndighetenes viktigste grunner for å endre sin antiterrorpolitikk: Endringer i trusselbildet, internasjonale forpliktelser (FN, NATO, EU) og symbolpolitikk (demonstrere handlekraft, være solidariske med land som har vært utsatt for terror). Er dette så gode grunner for en ny politikk? Bokas store svakhet er dens manglende evne til å kommunisere. Innholdsfortegnelsen viser ikke disposisjonen tydelig nok; en inndeling i hoveddeler hadde vært en god idé her. Setningene er omstendelige, tørre. Dette kan gjøre grammatikken tydelig, men det gjør det tyngre å forstå hva forfatterne egentlig vektlegger innholdsmessig. Noen ganger hjelper dessuten ikke omstendelighet på grammatikk: ”En slik konsensus [mellom internasjonal sosialisme 1-2009

Bokas lille svakhet er at det den avdekker kan virke som selvfølgeligheter. Men nettopp selvfølgeligheter er det viktig å gå i strupen på! Setninger som ”alle vet jo at…” er de farligste av alle dersom de er basert på løgn. Denne svakheten gjør altså boka litt mindre spennende å lese, men det gjør den ikke mindre viktig. Det står noen spørsmål underveis i denne anmeldelsen. Forfatternes svar på disse spørsmålene skinner tidvis svakt gjennom, i en bisetning her og en parentes der. Den er ikke veldig spennende, men er forfriskende fri for svart-hvittenkning og ”ideologi før fakta.” Saken er at dét å svare på disse slett ikke er bokas motiv. Boka er først og fremst en presentasjon av et solid stykke grunnforskning. Alle slags data; avisutklipp, stortingsmeldinger og mye, mye mer fra det offentlige Norge har blitt samlet, sortert, analysert. Det er flott gjort; det er viktig å sammenfatte den offisielle norske politikken og holdningen. Hvis du, som jeg, antok at ”krigen mot terror” egentlig er nykonservatives klassekrig mot deg og meg, har du fortsatt ditt på det tørre. Rune Boutroue Bekkhus. Iselin Nordenhaug og Jan Oskar Engene:

Norge i kamp mot terrorisme Universitetsforlaget 2008, 172 sider.

31


B-BLAD Returadresse: IS PB 9226 Grønland 0134 Oslo

Demonstrer mot Nato! I begynnelsen av april feirer Nato sitt 60-årsjubileum med toppmøte i den franske byen Strasbourg. Antikrigsorganisasjoner og fredsnettverk over hele Europa har i den anledning gått sammen om å organisere en gigantisk protest.

Motstanden mot krigen i Afghanistan øker nå kraftig. Folk har fått nok. Det må vi vise under Natos 60-års jubileum.

- 2-5. april, mottoppmøte - 4. april, demonstrasjon - 1-5. april, fredsleir Bli med på buss til Strasbourg for å få Nato ut av Afghanistan!

For mer info: kontakt Fredsinitiativet,

post@ingenkrig.no

Internasjonal Sosialisme nr. 1 - 2009  

Internasjonale sosialister er en revolusjonær sosialistisk organisasjon tilknyttet søsterorganisasjoner i andre land gjennom International S...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you