Issuu on Google+

et magasin fra sos-barnebyer / nr 2 • 2013

– Jeg savnet alltid brødrene mine side 10 Hva er en barneby? side 14 UTDANNING AV JENTER side 16

Verden svikter barna

Hva kan vi gjøre? Side 4-9


2

leder

Vi takker for støtten fra våre hovedsamarbeidspartnere:

Må de svakeste alltid tape?

SOS-bedriftspartnere • ABB • Ansatte i SAS • Eplehuset • Fagforbundet • F.H Lorentzen • Finn.no • Hjelp 24 • Kruse Smith Entreprenør AS • Lilleborg • Macama • NetCom AS • Nexans • NSB og Mantena • OBOS • Odfjell Drilling AS • Oslo Sporveiers Arbeiderforening • Prosafe • Skretting • Stiftelsen Balder • Stor-Bergen Boligbyggelag • Stormberg SOS-bedriftspartnere finansierer bygging eller drift av en enhet i en SOS-barneby; et familiehus, en barnehage, en skole eller et medisinsk senter. For mer informasjon, kontakt Nina Edholm. Telefon: 23 35 39 57 / 23 35 39 00 E-post: bedrift@sos-barnebyer.no

Nylig besøkte jeg Kosovo, nærmere bestemt hovedstaden Pristina. Til tross for at krigen i landet ble avsluttet for 14 år siden, sliter myndighetene fortsatt med å dekke mange av de mest livsnødvendige behovene til de mest sårbare barna. Kosovo er blant de europeiske landene med de dårligste forholdene for utsatte barn. Flere titalls nyfødte barn blir forlatt av sine mødre på fødselsklinikkene i landet hvert år, og mange barn vokser opp i nød. Situasjonen for barn i Kosovo er dessverre ikke unik. For selv om alle barn har rett til å vokse opp i en familie, er dette så langt fra tilfellet i dag. Barne­ konvensjonen brytes hver eneste dag, og stadig flere barn vokser opp uten en familie rundt seg. 15. mai markerer SOS-barnebyer familiedagen flere steder i landet. I denne utgaven av SOS-magasinet setter vi søkelys på barns rett til en familie, og konse­k vensen det har når de ikke får det. Vi spør også om hva vi, du, jeg og SOS-barnebyer, kan gjøre for å oppfylle løftene vi har gitt barna. Arbeidet til SOS-barnebyer i Pristina er et godt eksempel på at det nytter. Her får barn uten foreldre både akutt hjelp, for eksempel i SOS-barnebyers prosjekt for nyfødte barn, eller en plass i SOS-barnebyen. Men tilbudet om langsiktig plassering for barn i alternativ omsorg i Kosovo er svært begrenset. SOS-barnebyer og én annen lokal organisasjon er de eneste med denne typen tilbud, og lokale og sentrale myndigheter har store problemer med å finne gode og langsiktige løsninger for barn. En tanke kommer sigende. Under krigen og like etterpå ble det iverksatt betydelige nødhjelps- og gjenoppbyggingsoperasjoner for milliarder av dollar. Fikk de svakeste barna, som er avhengig av barnevern og barneomsorg, noe av disse midlene? Når man ser hvordan disse barna har det i dag kan det virke som de mest marginaliserte barna taper hver gang internasjonale midler skal fordeles etter krig og katastrofe. Vi kan love at dette er en problemstilling som SOS-barnebyer vil følge opp.

Svein Grønnern generalsekretær

SOS-barnebyer utgis av Stiftelsen SOS-barnebyer Norge, Mariboes gt. 13, Postboks 733 Sentrum, 0105 Oslo Telefon: 23 35 39 00 E-post: sos@sos-barnebyer.no Ansvarlig redaktør: Svein Grønnern Redaktør: David Brændeland

Design og layout: Itera Gazette Trykk: Color Print AS Opplag: 154 000 Forsidefoto: Bjørn-Owe Holmberg Red. avsluttet: 08. 04.2013 Kontonr.: 8380 08 73730 www.sos-barnebyer.no

Svanemerke norprint [Converted].pdf

02-04-08

08:18:40

ØMERKE ILJ T M

241 C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

519

Trykksak


fns Familiedag

3

Familiedagen 2013

Foto: Marcus Bleasdale

Uten familien, ingen framtid Familiedagen 2013 • Fotoutstilling og fagseminar i Oslo. • Solsikkefester i Oslo og andre steder i landet. • Odd Fellow avslutter sin innsamlings­ aksjon «Sammen for barn i Malawi» og gir resultatet til SOS-barnebyer. • Aktiviteter på vår Facebook-side. • Mer informasjon på sos-barnebyer.no.

Ifølge FNs barnekonvensjon har alle barn rett til omsorg og beskyttelse.

Millioner av barn lider fordi de ikke får omsorg og beskyttelse, og situasjonen blir stadig verre. SOS-barnebyer markerer alle barns rett til en familie på FNs internasjonale familiedag 15. mai, og du er invitert. Tekst: C amilla Delbekk

Mangel på omsorg og beskyttelse fører til at millioner av barn opplever misbruk, forsømmelse og overgrep. Et økende antall barn vokser opp uten en familie og må leve på gata eller i institusjon. På FNs internasjonale familiedag 15. mai setter SOSbarnebyer søkelyset på barn som lever uten familieomsorg og beskyttelse. Markeringen av familiedagen skjer både i Norge og i andre deler av verden. Rett til omsorg

Alle barn har en rett til å vokse opp i en omsorgsfull og beskyttende familie. Dette er også en forutsetning for at både enkelt-

individ og samfunn skal kunne utvikle seg. Ifølge rapporten «Protect my future 2012» bidrar økt satsning på omsorgs­tiltak til blant annet å utjevne skjevfordeling i samfunnet og til at flere barn fullfører ­utdanningen. Norske myndigheter har både de forutsetningene og mulighetene som trengs for å kunne bidra positivt. SOS-barnebyer krever derfor at Norge bidrar til å forbedre barns situasjon i verden ved å vektlegge barns rett til omsorg i utviklingspolitikken. I møter med myndigheter i andre land må de løfte fram opprettelse av barnevernsstrukturer og betydningen av omsorgstilbud for barna.

Hva skjer?

På Familiedagen inviterer SOS-barnebyer til debattmøte på Utviklingshuset i Oslo, sammen med Unicef. Her møtes m ­ yndighet, opposisjon, fagfolk og representanter fra ­organisasjonene til debatt. Vi ønsker å ­påvirke norske myndigheter til å ta et større ansvar for barns omsorgssituasjon både nasjonalt og i­ nternasjonalt. Møtet er gratis og åpent for alle. Mellom 15. og 22. mai vises foto­ utstillingen «Uten familien, ingen framtid» i Spikersuppa i Oslo. Her kan du som publikum delta, ved å finne ­i ngrediensene i en barndom og å få ditt eget oppvekstpass. Barn fra Solsikke­ barnehager i Oslo-­området markerer dagen med parade opp Karl Johans gate og avslutter med Solsikke­fest i Spikersuppa. Den kjente barne-tv-helten Kashfa Gashamura, bedre kjent som Kash, vil stå for underholdningen. Alle er h ­ jertelig velkommen, både til parade, show og ­åpningskonsert.


Foto: Bjørn-owe holmberg

4

TEMA tema:Sidetittel barns rettigheter


tema: TEMA barns Sidetittel rettigheter

5

Brutte løfter – eller en ny framtid? 153 millioner barn vokser opp uten mamma eller pappa. Dette er et av de groveste bruddene på barns rettigheter. Hva kan vi gjøre for å holde løftene vi har gitt dem? Av David brændeland

p


tema: barns rettigheter

Foto: Bjørn-Owe Holmberg

6

Ei jente i slumområdet «Smokey mountain» i Manila, Filippinene sniker seg gjennom piggtrådgjerdet til søppelplassen for å finne noe hun kan selge for å få ­penger til å overleve.

Med en plastpose i den ene hånda krabber jenta barbeint gjennom piggtrådgjerdet på den enorme søppelfyllingen. Posen hun har funnet skal hjelpe henne å overleve. Sammen med hundrevis av andre barn har hun sneket seg inn på fyllingen på leting etter noe, helst noe av plast eller metall, som hun kan selge. Jenta er ikke gammel, men hun er allerede vant til å måtte greie seg på egen hånd. I en storby, i en annen verdensdel, roter en gutt rundt i søppelkassene etter mat. Han eier bare det han har på seg, og er avhengig av å finne noe for å overleve. Han har ingen som kan gi ham mat, ­trygghet eller omsorg. Derfor holder han seg sammen med flere av de andre foreldreløse barna, som det er så mange av i byen. De går sammen og deler det lille de finner, en skvett vann, noen matrester eller noe som kan brukes til å holde varmen. På en fødselsklinikk i en by i Kosovo ligger ei nyfødt jente i en seng. Hun har blitt forlatt av moren, og deler skjebne med 70 andre nyfødte barn hvert år. I et land der hver tredje person lever under fattigdomsgrensa, blir det stadig vanskeligere for foreldre å ta vare på barna sine. Når mamma og pappa mangler

Episodene fra slummen i Manila på Filippinene, Huambo i Angola og Pristina i

Kosovo beskriver virkeligheten til stadig flere barn i verden. Hele 153 millioner har mistet en eller begge foreldre, og opplever en barndom uten tilstrekkelig beskyttelse og omsorg fra en familie, ifølge den siste UNICEF-rapporten om tilstanden for ­verdens barn. Selv om flere av FNs tusenårsmål er nådd, og antallet barn som dør før de fyller fem år er blitt redusert, er situasjonen for verdens barn på mange måter blitt verre. – Krig og konflikt rammer barn hardere og mer brutalt enn på mange år. Antallet kriger i verden har økt kraftig siden 2010, og dermed øker også faren for at barn ­mister eller k ­ ommer bort fra sine foreldre, sier general­sekretær i UNICEF Norge Bernt G. Apeland. 15. mai markerer SOS-barnebyer familie­ dagen, blant annet med et debattmøte sammen med UNICEF. Målet er å vise hvorfor det er så viktig å vokse opp med foreldre. En barndom uten foreldre betyr i praksis at barna mangler en av de aller viktigste forutsetningene for nødvendig trygghet og omsorg. Dermed forsvinner også mulig­heten til å få dekket mange andre livsnødvendige behov. Barna tvinges ofte til å jobbe under uverdige forhold og blir mer utsatt for ­utnytting, misbruk og diskriminering.

Ifølge Arne Blindheim, psykologspesialist ved senter for krisepsykologi i Bergen, er barn allerede fra fødselen av avhengig av trygg­heten fra en familie. – Trygghet er nok det mest grunnleggende i et barns utvikling. Barnet er levende sosialt fra fødselen av, og det trenger bekreftelse gjennom speiling fra en oppmerksom, stabil, forutsigbar og trygg forelder, sier Blindheim. Barnas rettigheter – hvor ble de av?

Denne tryggheten har barna i Manila, Huambo, Pristina og i resten av verden fått rett til og et løfte om fra verdenssamfunnet. Nesten alle land i verden har gjennom FNs Barnekonvensjon forpliktet seg til å sørge for at barn får vokse opp i en familie. Dette er et løfte om at myndighetene skal sørge for at deres foreldre får den støtten de trenger for å kunne ta vare på barna sine. Dersom barna likevel blir foreldreløse, for eksempel på grunn av krig, hungersnød eller foreldre som dør av aids, skal de ifølge barnekonvensjonen få den omsorgen de trenger på annen måte. Istedet overlates mange barn til seg selv, ofte allerede fra det øyeblikket de blir født, også i vår del av verden. Så hva kan SOSbarnebyer gjøre for at barn skal få sine ­rettigheter oppfylt?


7

Foto: Bjørn-Owe Holmberg

tema: TEMA barns Sidetittel rettigheter

Foto: Katarina Illievska

En ung gutt på jakt etter noe å spise i en søppelkasse langs veien. Etter langvarig krig og konflikt er stadig flere barn i byen Huambo i Angola overlatt til seg selv.

Denne babyen er en av flere titalls nyfødte som hvert år forlates av sine mødre på fødselsklinikken i Pristina i Kosovo.

p


8

tema: barns rettigheter

p

Spinner sikkerhetsnett for familier

– Vi har fått et hus, jeg og kona har fått en utdannelse og barna har begynt på skole. Vi har fått et nytt liv, sier Razim Waretz Gerbeshi i Pristina i Kosovo. For fire – fem år siden så fremtiden håpløst ut for Razim, kona Xhevahire og de fem barna. Nå har det snudd. Fra å bo i en kjeller, med kun de eiendelene de hadde på seg, har de nå en tomt der de bygger hus, utdannelse til barna og seg selv, helsehjelp og mulighet til å greie seg på egen hånd. Påvirkning av myndigheter for å oppfylle barns rettigheter er en viktig del av SOSbarnebyers arbeid. – Myndigheter som har forpliktet seg til å sette familier først, må sørge for at dette blir tatt hensyn til i alle beslutningene de gjør. Dette er det første steget på veien til å forhindre at fattigdom går i arv mellom generasjoner, sier generalsekretær i SOSbarnebyer Svein Grønnern. I Kosovo jobber SOS-barnebyer sammen med andre organisasjoner i landet. Det handler blant annet om å sørge for at familier som Gerbeshi har et sikkerhetsnett som fungerer, og at den tryggheten og omsorgen barn har krav på, blir en del av lovverket i landet. Det er nå i ferd med å skje. Takket være SOS-barnebyer og andre organisasjoner vil Kosovo i løpet av året få nye regler for hva slags omsorg barna har krav på fra myndighetene, både de som bor sammen med egne foreldre og de som er foreldreløse. Lover

som gir alle barn i Kosovo rett til utdanning, helsehjelp og beskyttelse mot diskriminering er også nå på trappene. På spedbarnsklinikken i Pristina får barna være, fram til de etter hvert får et nytt hjem, i en fosterfamilie eller i SOSbarnebyen. – Rundt 70 nyfødte barn forlates på sykehuset hvert år. Bare nå har vi åtte nyfødte barn her. Mødrene er gjerne svært unge og har ingen muligheter til å ta vare på barna, sier doktor Taitu Kresmiti, som jobber på nyfødtavdelingen i Pristina i Kosovo. Samarbeidet med klinikken gir barna en mulighet til å få den tryggheten, omsorgen og oppmerksomheten som er helt ­nødvendig for et godt liv.

kylling­farmen som deres far drev, ble samtidig borte, og de to eldste døtrene hadde ingen forutsetning for å ta vare på verken søsken eller egne barn. I en slik akutt nødssituasjon, der myndighetene er ute av stand til å oppfylle barnas behov, må det handles raskt for at familien ikke skal gå i oppløsning. Gjennom SOSbarnebyers familieprogram har de to eldste søstrene på 22 og 24 år fått hjelp til å gi nødvendig omsorg til både søsken og til sine egne fire små barn. De får helsehjelp, husly og utdanning, og greier nå delvis å forsørge familien. Den eldste broren, som nå er 21 år gammel, har fått støtte til å begynne på yrkesskolen. Det gir han mulighet til å bidra til familien og til samfunnet.

Når det brenner

Et lite dytt

Noen ganger er situasjonen for barn så akutt at det ikke er tid til å jobbe med endringer i samfunnet. Når foreldreomsorgen plutselig blir borte, må det raskere hjelp til for å sikre barna den livsnødvendige omsorgen. Dette er situasjonen for mange barn i Swaziland. Her er hver fjerde innbygger smittet av hiv, og en hel foreldregenerasjon har blitt revet bort. Dette var situasjonen for de seks barna, som bor i et av SOS-barnebyers satsningsområder i Swaziland. I 2005 ble de overlatt til seg selv, da begge foreldrene døde på grunn av sykdom med bare fire ukers mellom­rom. Familiens inntekter fra

Ofre vet ikke foreldre hvordan de skal ­skaffe seg hjelpen de har krav på. Dette er en av oppgavene til SOS-barnebyer. I K ­ osovo har Razim Waretz Gerbeshi og familien hans blant annet fått juridisk bistand og hjelp til å søke om lån til byggingsmaterialer. De to barna Elhami og Verona har begynt i barnehage og døtrene Albiona og Miranda har fått begynne på engelskkurs. Razim og kona har nå begge fullført utdannelsen, og Razim har begynt i ny jobb. Den eldste datteren, som er funksjonshemmet, får medisinsk hjelp for å bedre taleevnen. – Nå har jeg et håp om at jeg en gang skal høre henne snakke til meg, sier Razim.

Barn uten foreldreomsorg får en ny SOS-familie i SOS-barnebyer. Disse to jentene leker sammen i barnebyen i Tsumeb i Namibia.

Foto:Bjørn-Owe Holmberg

fakta

Fakta om Kosovo

• 70 % av befolkningen er under 30 år • 50 % av befolkningen er under 18 år • Arbeidsledighet: ca. 45 % • BNP per innbygger: 18 000 (i Norge 555 000) • 30 % av befolkningen lever i fattigdom 16 % under fattigdomsgrensen, dvs. for mindre enn 8 kroner dagen. • Statsbudsjettet for Kosovo er på 1,5 milliarder euro (11,25 milliarder). Av dette går 12,7 % eller 1,5 milliarder til helse og sosiale tjenester. • Norges statsbudsjett for 2011 var på 2750 milliarder kroner, og vi brukte 250 milliarder (9 %) til helse.


9

*

Barn på institusjon Mange barn bor fortsatt på institusjoner, uten nødvendig omsorg og nærhet fra en dedikert voksen. I 2010 levde 5698 barn i B ­ ulgaria, 8400 barn i Tsjekkia og 32951 barn i Polen på institusjon. I enkelte land, blant annet i ­Bosnia-Hezegovina, er dette tallet økende, ifølge FN.

Foto: Mats Hvalsengen

* Med hjelp fra SOS-barnebyers familieprogrammer i Swaziland har den 24 år gamle moren fått hjelp, både til å ta en u ­ tdanning og til å forsørge og gi omsorg til barna sine.

Barns rett til familie i Barnekonvensjonen Barnekonvensjonen anerkjenner foreldres eller foresattes hovedrolle i barns oppdragelse og utvikling (artikkel 18). Den understreker samtidig statens forpliktelser til å støtte barnas familier gjennom nødvendig og tilstrekkelig assistanse og tjenester.

*

Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Gi barna en stemme! Barns rett til en trygg oppvekst blir brutt hele tiden, i stor skala – uten at noe skjer. For å få bukt på forsømmelsene, lanserte FN i mars i fjor et tiltak som skal gi barn en mulighet til å klage til internasjonale menneskerettighetsdomstoler. Denne tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen har blitt signert av 35 land, blant annet Sverige og Tyskland, men ikke Norge. – Norske myndigheter må ratifisere tilleggsproto­­ kollen, slik at barn får sine livsnødvendighe rettig­ heter oppfylt, sier generalsekretær i SOS-barnebyer Norge Svein Grønnern.

En filippinsk gutt i armene til moren sin. Gjennom Barnekonvensjonen har myndighetene forpliktet seg til å støtte foreldre med det de behøver for å gi barna sine trygghet og omsorg.


10

søsken

«Jeg hadde alltid passet på småbrødrene mine. Jeg følte også at jeg trengte dem. Vi hadde gått igjennom så mye sammen.» synnøve, 20 år

– Jeg savnet alltid brødrene mine Da Synnøve flyttet i fosterhjem 12 år gammel ble hun skilt fra søsknene sine – mot sin vilje. Fortsatt i dag splittes over halvparten av alle søsken som bor i fosterhjem i Norge. Tekst: David Brændel and Foto: Bjørn-Owe Holmberg

– Da jeg ble flyttet til fosterhjem, 12 år gammel, fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk ha kontakt med de fire småbrødrene mine. «Det er ikke bra for deg å treffe dem», sa barnevernet. Jeg husker jeg tenkte: «Dere tar så riv ruskende feil», sier Synnøve. I dag er Synnøve 20 år gammel og ser tilbake på oppveksten sin. I likhet med mange andre barn i fosterhjem opplevde hun å bli skilt fra søsknene sine, da hun 12 år gammel ble flyttet på fosterhjem. – Jeg hadde alltid passet på småbrødrene mine. Jeg følte også at jeg trengte dem. Vi hadde gått igjennom så mye sammen. Nå skulle jeg ikke engang få se dem, forteller Synnøve.

«ta vare på deg selv»

Synnøve var en av 20 unge som nylig presenterte resultatene av Søskenråd for 150 fagfolk, politikere og forskere. Søskenråd er et prosjekt drevet av Forandringsfabrikken, der 50 unge har delt erfaringer, tanker og råd om å være søsken og vokse opp i barnevernet og hvordan barnevernet kan støtte best mulig. Barne- og likestillingsdepartementet, saksbehandlere og ledere i barnevernet og ansatte i direktoratene fikk selv høre barnas historier – mange av dem preget av overformynderi, og ønske fra fagfolk om at barna skulle legge fortiden bak seg. – Barnevernet sa at jeg skulle heller ta vare på meg


søsken

11

«Jeg ønsket at lillesøsteren min skulle få bo i samme fosterhjem som meg, fordi jeg trivdes der. Isteden ble hun flyttet et annet sted.» foto: sos-Etiopia

Armin, 16 år

selv. Fordi jeg ikke fikk se brødrene mine ble det ­heller slik at jeg hele tiden var bekymret for hvordan de hadde det. Jeg lurte på om de hadde på seg nok klær og om de gråt eller var lei seg, forteller Synnøve. Armin (16) var 8 år da han ble flyttet i fosterhjem. Han fortalte hvordan han ikke ble lyttet til da han ønsket å bo i samme fosterhjem som sin biologiske søster. - Jeg trivdes godt der, så da søsteren min ble født og jeg var 11 år, spurte psykologen hvor jeg syntes hun skulle bo. Jeg ønsket henne hit. Men jeg ble ikke hørt. Isteden ble hun plassert i et annet fosterhjem, forteller Armin. Bryter barns rettigheter

Søsken som tas hånd om av barnevernet skal etter Barnekonvensjonen som hovedregel få bo sammen. Likevel er svært mange barn i barnevernet skilt fra sine søsken – også i dag. SOS-barnebyer har gjennomført en spørre­ undersøkelse om søsken i barnevernet blant norske kommuner. Resultatene viser at over halvparten (59 %) av søsken splittes når de plasseres i fosterhjem. – At så mange barn skilles fra søsken er oppsiktsvekkende. Det er tvilsomt om denne praksisen er til barnas beste, sier generalsekretær i SOS-barne­byer, Svein Grønnern. SOS-barnebyer har jobbet i over 60 år med søsken i alternativ omsorg. Flere studier viser at barn som er plassert med søsken får færre emosjonelle og atferdsmessige problemer som voksne, sammenlignet med søsken som bor i forskjellige fosterhjem.

Caroline (15) og Marius (14) har selv fått oppleve det fine ved det å vokse opp sammen som søsken. De to ble flyttet til samme fosterhjem for cirka seks år siden, og det har gitt dem en støtte de ikke kunne få noe annet sted. – Søsken er de som alltid er der og støtter deg. Vi har alltid vært mye sammen, og har hatt noen å snakke med, både når det har vært vanskelig og når vi har tulla sammen. Det kan også være godt å ha noen å krangle med, som kjenner deg, når du trenger å få noe ut, sier Caroline.

«

Jeg får ikke sove skikkelig fordi jeg savner søstera mi. Jeg har begynt å drømme. Våkner med tårer i øynene. I slutten av drømmene legger hun seg på sofaen. Så våkner jeg og springer ut – men hun er ikke der.

SOS-barnebyer jobber for at barn i alternativ omsorg skal få mulighet til å bo sammen med sine søsken, så lenge det er positivt for barna. Og at de i mye større grad skal bli hørt i beslutninger. Flere av deltakerne i Søskenråd fortalte hvordan det å bo med søsken ikke hadde vært tema da de ble flyttet til fosterhjem. Mange hadde søsken de ikke visste om,


12

søsken

«

Det kan føles som det rives ut en del av deg om du blir splitta fra søsknene dine.

og mangelen på informasjon om dem har vært stor. Trygve Apeland, barnevernssjef i Sandnes, som var det første stedet Søskenrådet ble arrangert, innrømmer at noe må gjøres for søsken i barnevernet. – Det er bare å innrømme at vi har en vei å gå. Vi skal gjennomføre konkrete ­endringer, som vi skal legge fram en plan for, sier Apeland. For barn og unge i barnevernet kan endringene ikke komme fort nok. – Kan du komme hit og ta meg i hånden på at det vil bli endringer? Dere er nødt til å spørre oss om søsken, alltid og ofte! Og om vil vi ha kontakt må dere hjelpe oss å få det til, lød beskjeden fra en av Søskenrådets deltakere til statssekretæren. Statssekretær i Barne-, likestillingsog inkluderingsdepartementet Kjetil ­A ndreas Ostling (SV) innrømmer at barn i barne­vernet av og til skilles fra søsken, av p ­ raktiske årsaker. Han vil imidlertid ikke komme med konkrete løfter om økte ­midler til barnevernet neste år. – Vi har allerede økt bevilgningene på statsbudsjett for 2013 med 34 milliarder. Jeg kan ikke si noe om hvordan neste års budsjett vil se ut, men kan si at vi har som utgangspunkt å gå inn for en fortsatt ­styrking av barnevernet, sier Ostling.

«

Søsken må få ha tett kontakt for å føle at de er søsken. Det får man ikke hvis man treffes bare noen ganger i året.

Foto: David Brændeland

– Ta meg i hånden!

Caroline (15) og Marius (14) har alltid bodd sammen i fosterhjem. – Jeg kan ikke forestille meg å vokse opp uten hverandre. Vi deler alt, forteller Caroline.

Søsken godt for selvfølelsen Søsken kan være en uvurderlig ressurs for barn som vokser opp i alternativ omsorg, konkluderer SOS-barnebyers rapport ­«Because we are sisters and brothers». Søsken som er plassert sammen kommer som regel også bedre ut av det enn de som vokser opp hver for seg, viser flere separate, internasjonale studier. Resultatene fra en undersøkelse gjort av R.L. Hegar og L.A. Rosenthal i 2009 viste at søsken som bodde i samme fosterhjem hadde bedre selvfølelse, viste mindre aggresjon og depresjon, og de anklaget seg selv i mindre grad. I Norge finnes det imidlertid forsvinnende lite forskning om søskenplasseringer i barnevernet.


annonse

Det bor en ildsjel i oss alle

– Bli frivillig for SOS-barnebyer

Ønsker du å bidra som frivillig? For mer info, se sos-barnebyer.no/frivillig Ta gjerne kontakt med vår rådgiver på frivillighet Mats Hvalsengen, tlf: 23 35 39 81.

13


14

om barn – for barn

Ole og Mats forteller:

Hva er egentlig en barneby? Mats og Ole er 7 og 10 år gamle og besøkte i fjor en SOS-barneby i Tsumeb i Namibia. Her forteller de hvordan det er å være i en barneby.

Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Tekst: Lene Moen Vik bilder: Privat

En SOS-barneby er et sted hvor barn har fått en ny mamma, fordi mammaen og pappaen deres er døde eller ikke klarer å passe på dem. Det kan for eksempel bo åtte barn i et hus, sammen med en dame, som er den nye ­mammaen deres. Barna bor på samme rom, som har kanskje fire køyesenger. Gutter og jenter bor ikke på samme rom.


om barn – for barn

15

I barnebyen i Tsumeb er det mange hus. Husene ser ganske like ut, som i Norge, og de er laget av murstein. Inni husene har de ikke like mange leker, møbler og bilder på veggene som vi har.

Vi besøkte fadderbarnet vårt, som heter Paulus Johannes. Han bor i SOS-barnebyen i Tsumeb i Namibia. Han er 16 år og mye større enn oss. Nesten som en storebror. Fordi vi er faddere for ham har han fått en ny mamma.

Vi hadde med fotballer og fotballdrakter fra fotballaget vårt, Øvrevoll Hosle IL, som vi ga til dem.

Foto: Bjørn-Owe Holmberg

Om ettermiddagen, fra klokka fire til klokka seks, får de gjøre det de vil. Mange spiller fotball. Vi spilte med dem, men de var mye bedre enn oss! Selv om de spilte barbeint og vi brukte sko. Jeg prøvde å spille barbeint, men det var ikke noe godt, så vi spilte i sokkelesten i stedet.

Alle barna går på skolen eller i barnehagen. Alle går med samme skole­ uniform. De har jo ikke like mye klær som vi har i Norge. Når de har skole­uniform ser de ikke hvem som har fattige klær og hvem som har fine klær.

Mange barn i Namibia er veldig fattige. Vi så mange barn som bodde i hus laget av blikkplater eller av skrot de hadde funnet. Jeg tror ikke de er tette når det regner. Noen barn bodde bare i søppel. Men likevel smilte og lekte de, og det var ganske rart. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det hvis jeg var så fattig.


16

jenter og utdanning

«

– India er det fjerde verste landet i verden å være kvinne.

Ishita Kaul (t.v.) er utdannet ved St. Stephens Collage i New Delhi og har en mastergrad i utviklingsstudier fra Universitetet i London. Ishita er datter av SOS-barnebyers internasjonale president Siddhartha Kaul. Jenter og gutter i full gang med skolearbeidet, sammen – ikke hver for seg.


jenter og utdanning

17

kvinner og barn først Mangel på rettigheter for mødrene går ut over både kvinner og barn. Indiske Shanti var en av dem som fikk hjelp ut av en hverdag i mishandling og undertrykkelse. Tekst: David Brændeland Foto: sos-barnebyer

– Jeg var redd for mannen min og turte aldri si imot ham. En gang jeg var opptatt med å mate babyen ble han rasende fordi jeg ikke ga ham drikke fort nok, og slo meg bevisstløs. Med SOS-barnebyers hjelp har jeg kommet meg ut av forholdet, forteller Shanti* fra Varanasi-provinsen i India. Mangelen på rettigheter for kvinner og jenter i India har fått mye internasjonal oppmerksomhet, etter at en 23 år gammel jusstudent ble gruppevoldtatt og drept på en buss i New Dehli i desember i fjor. India er, ifølge en G20-undersøkelse, det 4. verste stedet i verden å være kvinne. Mer enn en av tre kvinner i landet har opplevd fysisk mishandling av sine ektemenn. Fysisk mishandling, seksuell trakassering og undertrykkelse ødelegger livene til mange kvinner og deres barn. Familieprogrammer gir rettigheter

Shanti opplevde regelmessig at både hun selv og barna hennes ble utsatt for grov vold, og de ble ofte nektet mat. Dette gjorde at barna hennes ikke orket å gå på skole. Shanti ble også tvunget til å holde seg innendørs. Hun hadde lite eller ingen kontakt med omgivelsene, noe hun selv sier gjorde henne skamfull for å treffe fremmede. Etter hvert våget hun likevel å ta kontakt med SOS-barnebyer og ble med i et av SOS-barnebyers familie­ programmer. Dette ga henne selvtillit til å ta seg av alle praktiske gjøremål, blant annet å handle og å ta med barna på legebesøk. SOS-barnebyer i India driver flere programmer for å styrke kvinners sosiale posisjon og for å gi utdanning til kvinner og jenter. Til sammen 600 kvinner får jobbtrening, psykologisk hjelp og opplæring i kvinner og barns rettigheter. Indiske Ishita Kaul (26), master i utviklingsstudier fra School of Oriental and

African Studies ved Universitetet i London, mener hovedproblemet først og fremst skyldes holdninger. – Samfunnet er dominert av patriarkalske holdninger. Kvinner er ikke forventet å bli sett i det offentlige rom. De er ikke ­v urdert som likeverdige og har ingen ­kontroll over egen skjebne, sier Kaul. Tar det onde ved roten

For å gi kvinner og jenter muligheten til et verdig liv må de få oppleve at de er like­ verdige allerede fra de er barn. Separasjon av gutter og jenter på skolene i India er en av grunnene til problemene mellom menn og kvinner, mener leder for SOS-barnebyer i India Rakesh Jinsi. SOS-barnebyer jobber aktivt for å gi alle barn lik mulighet til utdannelse. På de åtte grunnskolene som SOS-barnebyer driver i India går gutter og jenter i samme klasse. Det praktiseres full likestilling – noe som langt fra er en selvfølge, sier SOS-barnebylederen. – Alle får i utgangspunktet like muligheter til å utvikle seg. Men jentene blir gitt et ekstra tilbud, slik at hver enkelt av dem kan utvikle konkrete ferdigheter, og etter hvert forsørge seg selv, sier Rakesh Jinski. På hjemmebane jobber Shanti nå for at barna hennes skal behandles likeverdig, uavhengig av kjønn. Tidligere har det vært slik at guttene og mennene i familien ­spiser før mødre og døtre. – Nå behøver ikke døtrene mine vente til brødrene er ferdige. Dessuten involverer jeg nå sønnen min i husarbeidet, avslutter Shanti. *Kvinnen er anonymisert av hensyn til hennes sikkerhet.

Slekt skal ikke følge slekter gang Hvordan forhindrer man at forskjells­ behandling av menn og kvinner går i arv i generasjoner? Dette er en av m ­ ålsetningene for «The Grieg Gender Challenge» – et ­prosjekt iverksatt av SOS-barnebyers hovedsamarbeidspartner i 2012. Her er det satt i gang tiltak i Uganda, Tanzania, ­Zambia, ­Zimbabwe, Malawi og Mosambik, blant annet for å gi jenter mulighet til å fortsette på skole. – Det er helt avgjørende at gutter og jenter får de samme mulighetene alt fra de er små. Grunnlaget for holdninger til hva som er rett og galt og forventninger til eget liv blir lagt tidlig i barndommen, sier styremedlem i Grieg Foundation Elisabeth Grieg.

fakta

Situasjonen for jenter i dag:

• 9 6 millioner jenter i utviklingsland er analfabeter.

• A v verdens 130 millioner barn som ikke går på skole er 70 prosent jenter.

•M  ellom hver fjerde og annenhver jente i utviklingsland får barn før de fyller 18.

• K omplikasjoner ved fødsel er en ledende dødsårsak for jenter mellom 15 og 19 år.

• 7 5 prosent av alle HIV-smittede mellom 15 og 24 i Afrika er kvinner.


stort & smått

18

TEMA Sidetittel

Bursdagsgave til syriske barn

Byline: David Brændeland

De to vennene Esther Alvim (11) og Mia Vonheim Pritzker (11) går i samme klasse og har bursdag i januar med én dags mellom­rom. Derfor feirer de bursdag sammen. Men istedenfor den vanlige ønskelista bestemte de to jentene seg for å bidra med sitt for å hjelpe andre. – Vi leste i avisen at mange barn sulter og tørster og forestilte oss hvordan det ville være å være en av dem. Siden vi allerede har så mye penger bestemte vi oss for å gi bursdagsgavene våre til SOS-barnebyer, forteller Esther. Hun forteller at de selv kom på ideen om å donere bursdags­gaven til barn i Syria. - Da vi fortalte om den til foreldrene våre, sa de at det var snilt av oss. Men egentlig er det veldig lurt å gi noe av alt vi har til de som ikke har noe, sier Esther.

Inshirah Saba’neh(43) sammen med SOS-datter Haneen (10) i barnebyen i Betlehem, Palestina.

Byline: Miles Pritzker

– Tålmodighet er viktigst

Mia Vonheim Pritzker (t.v.) og Esther Dean Alvim er synlig stolte av å ha samlet inn 2700 kroner til SOS-barnebyer. Klassekameratene var ekstra rause denne gangen ettersom gaven gikk til en god sak.

Det svarer SOS-barnebymoren Inshirah Saba’neh (43) på spørsmålet om hva hun mener er aller viktigst for å lykkes i å oppdra barn. Som SOS-mor i SOS-barnebyen i Betlehem i over tretten år har 43-åringen lang erfaring med mange barn i ulike aldersgrupper. Hun mener foreldre møter den største utfordringen når barna er 11 – 12 år gamle. – Man må selv begynne å venne seg til å gi barna ganske mye frihet. Samtidig er grenser viktige. Av og til fungerer omvendt psykologi best, råder Inshirah.

– SOS-barna er evakuert og i trygghet, men jeg er veldig bekymret for flyktningbarna. De har vært utsatt for enorme påkjenninger og opplevd ekstrem frykt, sier Ibrahima Bane leder for SOS-barnebyer i Mali. På grunn av krigshandlingene nord i landet, ble SOS-­ barnebyen i Mopti evakuert i april i fjor. SOS-barnebyleder, ­Ibrahima Bane sier det nå hviler et stort ansvar på SOS-barne­ byer, blant annet for å gi barna oppfølging for å unngå senskader. – Vi har et ansvar for barna her, de som er med i SOS-­ familieprogrammet, de som går på SOS-skolen og de i SOSbarnehagen. Det er til sammen 700 barn, flere av dem er alvorlig traumatisert av krigshandlingene. Vår oppgave er å beskytte barna og forhindre ytterligere traumer, sier Bane.

Ms Kate Thomas

Frykter senskader på maliske barn


Foto: sangskattekista

19

Sangskattekista for Malawis barn Hele 600 barn fra barnehager og skoler i Kongsberg sang av full hals da konserten Sangskattekista nylig ble arrangert for 10. gang. Over 1000 foreldre og besteforeldre hadde møtte opp for å delta i arrangementet, der inntektene fra inngangsbilletten gikk til SOSbarnebyen i Blantyre, Malawi. Mange gjør en stor dugnadsinnsats, og årets konsert satte

Giverglede på tampen av livet

rekord med 66 522 kroner. Interessen var så stor at ikke alle fikk plass, men det løste barna selv. – To jenter kom til meg med en konvolutt med 300 kroner i. De hadde hatt konsert hjemme i besteforeldrenes stue fordi de ikke hadde fått billett til konserten. Det kaller jeg engasjement, sier prosjektleder Eldrid Ninive Andersen.

Første spadetak på ny barneby i Haiti

Foto: BJØRN-OWE HOLMBERG

Det har vært trangt om plassen i Haitis to SOS-barnebyer de siste tre årene. Mange barn mistet familien sin i det ødeleggende jordskjelvet som rammet landet i 2010. SOSbarnebyene i Cap Haïtien og Santo, Port-au-Prince, åpnet dørene og har i tre år sørget for omsorg og ­beskyttelse til langt flere barn enn vanlig. Men nå får barna snart bedre plass. Første spadetak på den nye barnebyen er tatt, og til neste sommer vil 140 barn få et nytt hjem i SOS-barnebyen i Les Cayes, på nordvestkysten av Haiti.

Aldri før har SOS-barnebyer mottatt så mye midler i form av testamentariske gaver. Hele 25 millioner kroner ble gitt som arv i løpet av 2012, mye av det som en del av arven. – Jeg tror folk er blitt mer bevisst på at man har muligheten til selv å velge hva som skal skje med ens egne verdier etter at man går bort. Stadig flere ønsker at dette skal gå til et ideelt formål, sier ansvarlig for testamentariske gaver i SOSbarnebyer, Turid Weisser.

støtt SOS-barnebyer – uten at det koster deg noe

Som grasrotgiver er du med på å bestemme hva Norsk Tippings overskudd skal gå til. Les mer på www.sos-barnebyer.no/stott-oss/grasrotandelen


20

familieprogrammer

Kyllingoppdrett mot fattigdom Bright Chirimuta (4) viser frem en av sine små kyllinger. For familien nord i Zimbabwe betyr kyllingoppdrett bedre ernæring og økte inntekter til skolegang og livsnødvendige medisiner til Bright sin pappa. Støtte til oppdrett har de fått av SOS-barnebyers familieprogram og Norad. Tekst og foto: Kaia Means

Familien Chirimuta i Bindura har hatt tøffe år. Da pappa Bramwell (39) ble syk greide han ikke å jobbe i åkeren, og barna Melinda (15) og Mercy (10) trodde de måtte gi opp skolegangen for alltid. Det var aldri nok mat på bordet. De var ikke alene om å være i en ­vanskelig situasjon. Enken Nyangu Tom (61) og sønnen Willard (15) i Bindura, ­Zimbabwe har også følt sult. Faren til ­Willard døde i 2005, og Nyangu ble syk. – Da jeg mistet synet på det ene øyet, trodde jeg at livet mitt var ferdig, sier hun. Fjærkre for fremtiden

Nyangu Tom måtte selge brensel og sopelimer laget av gress for å overleve. Men da hun fikk midler fra SOS-barnebyers familie­ program i Bindura til å starte med kyllingoppdrett, lot hun seg ikke be to ganger. Nå er hun og sønnen Willard selvhjulpne. SOS-familieprogrammet i Mazowe-dalen 90 km nordøst for Harare støtter marginaliserte familier i slik at de på sikt skal komme ut av fattigdomsspiralen og klare seg selv. Kyllingoppdrett blir sett på som et av verdens fremste ‘verktøy’ mot fattigdom.


21

Selv om Nyangu Tom er halvt blind kan hun sende sønnen Willard på videre­ gående skole med midlene hun tjener på kyllingoppdrett.

Enken Eunice Tafirenyika har holdt datteren Shyline i skolen med penger tjent blant annet på kyllingoppdrett. Hun har fått støtte av SOS-barnebyers familieprosjekt siden 2007.

For SOS-barnebyers familieprogram er ­kyllingoppdrett en av flere måter å hjelpe familier til å livnære seg selv og dermed ­forsørge barna sine. Eksemplene fra ­Zimbabwe på familier som har kommet ut av den mest ekstreme nøden gjennom ­oppdrettet er mange. På verdensbasis klekkes rundt 50 ­milliarder kyllinger hvert år. Men det er plass til mange milliarder flere. Ifølge FNs mat og landbruksorganisasjon har er egg den mest effektive kilden til protein vi har, mer effektiv enn både kumelk, fisk, kjøtt og soyabønner. I tillegg er kyllingoppdrett en økonomisk måte å produsere mat på. Hele 20 prosent av verdens totale kjøttproteinforbruk kommer fra kylling. Kylling­avføring er også effektiv gjødsel. Økt satsing på kyllingoppdrett bidrar også til at nye mellommenneskelige bånd og læringsnettverk blir skapt. Mennesker har levd av kyllingoppdrett i cirka 5000 år. Kyllingen var det første dyret som ble avlet opp. En familie med kontroll over egen matkilde, uavhengig av kommersielle matleveranser, kan overleve på egen hånd.

Bramwell Chirimuta (39) og sønnen Bright (4) er takknemlige for støtten de får fra SOS-barnebyer.

Flere er bedre

Bramwell Chirimuta har fått kreft i foten, og i en periode var han sengeliggende. Siden han var den eneste som forsørget familien, og den som stelte med avlingene på det lille jordstykket de eier, ble barna veldig sårbare. Nå er moren Magret Tobias (36) den eneste som er fullt arbeidsfør. – På grunn av sykdom hadde ikke ­familien nok inntekter til å kjøpe gjødsel og frø til å dyrke mat. De hadde heller ikke penger til klær eller medisinsk behandling, sier l­ eder for SOS-familieprogrammet i ­Bindura, Luka Kashiri. – Før fikk vi inntekter fra avlingen vår én gang i året. Som oftest var barna våre hjemme fra skolen, for vi kunne ikke betale skolepenger, sier Bramwell. Men etter at familien fikk støtte til kylling­ oppdrett av SOS-barnebyers familieprogram og Norad har Bramwell og Magret råd til både legebehandling og barnas skolegang. Når kyllingene blir store blir de solgt, levende eller ferdig slaktet. Nå har familien Chirimuta en månedsinntekt på cirka 150 amerikanske dollar. De har også begynt å produsere egg.

– Vi greier å dekke de mest ­grunnleggende behovene, og når vi må være borte kan barna våre ta vare på kyllingene. Vi har lært dem hvordan det gjøres, sier Magret. Greier seg selv

Tilbake i landsbyen til Nyangu og Willard Tom ser de positivt på fremtiden. I 2007 måtte sønnen Willard slutte på skolen på grunn av manglende skolepenger. Nå går han på skolen hver dag. Han og moren driver prosjektet helt på egen hånd nå, uten mer hjelp fra SOS-barnebyer. Willard er den som styrer regnskapet for kylling­ oppdretten. Han skal ta en utdanning innen landbruk. Da Nyangu fikk solgt den første flokken med kyllinger til slakt trodde hun ikke sine egne øyne. – Jeg hadde aldri hatt så mye penger i hendene. Jeg innså at etter så mye hardt arbeid hadde mine drømmer blitt oppfylt. Nå er jeg respektert her, og jeg er så glad for at folk kommer hit til meg – det gjorde de aldri før. De kommer for å kjøpe kyllinger, sier hun.


22

annonse

sammen gir vi Barn en FamiLie sOs-barnebyer jobber for å gi sårbare barn et trygt hjem og en oppvekst i en familie. Dette hadde ikke vært mulig uten støtten vi mottar fra våre faddere og venner.

Jeg liker tanken på at vi på en eller annen måte er del av barnets familie selv om vi er langt unna.

Sofie er gift og har to barn. Familien har vært SOS-fadder i ca fire år for to barn. Patrick er det ene fadderbarnet.

Patrick fikk bare tre måneder med sin mor før hun døde av sykdom. Patrick ble overlatt til bestemoren, men hun var så gammel og svekket at hun ikke kunne forlate huset. Patrick har i dag et trygt hjem og en ny familie i sOs-barnebyen i rwanda.

Foto: Bjarke Johansen og Tony Lauge.

Tusen takk for ditt engasjement!


utdanning

23

På nett med fremtiden

Disse jentene er blant de 900 barn og unge som årlig får opplæring i data i SOS-barnebyer Marokkos programmer.

Gode IKT-kunnskaper blir stadig viktigere og kan være helt avgjørende for om du får jobb eller ikke. I SOS-barnebyene i Marokko har nye datarom gitt bedre jobbmuligheter og fremtidsutsikter for både barn og voksne. Tekst: Kjersti Movold Foto: SOS-barnebyer

I dag er opplæring i data og tilgang til teknologi en vesentlig del av barns utdanning. Skal unge lykkes i arbeidsmarkedet i fremtiden, trenger de grunnleggende IKTkunnskaper. Derfor satser SOS-barnebyer i Marokko nå stort på å øke datakunnskapen til barn og unge. Storsatsningen som ble igangsatt i 2010 har så langt sørget for at alle de fem SOSbarnebyene i landet har fått godt utstyrte datarom. Nye datarom er også på plass i de to SOS-skolene i landet. Ny skolehverdag gir positive resultater

Opplæring i bruk av data og internett er dermed blitt en viktig del av skolehverdagen for barna. Over 80 prosent av elevene ved SOS-skolene i Marokko kommer fra lokalmiljøet rundt barnebyen. Og opp­

graderingen kommer dermed barn og unge fra hele lokalsamfunnet til gode. Til sammen får 900 barn og unge i SOSbarnebyers programmer i landet dataopplæring årlig. Det har allerede gitt resultater. – Satsingen har hatt svært positiv effekt på barnas skoleresultater. Vi har særlig sett resultater når det gjelder praktisk forståelsen av fag som matematikk, fysikk og språk, sier regional IKT-koordinator for SOS-barnebyer i Nordlige Afrika, Jalila Manal. SOS-barnebyers familieprogram i ­bydelen Sidi Bernoussi i Casablanca har tatt i bruk dataopplæring som et tiltak for å øke enslige mødres evne til å forsørge seg selv og sine barn. Bedre ferdigheter i bruk av data og ­Internett er en del av utdannelsen innen ­entreprenørskap, og øker kvinnenes mulighet til å skaffe seg jobb i et vanskelig jobbmarked.

Samarbeid fremmer digitale ferdigheter

Også på andre kontinenter jobber SOS-­ barnebyer for å øke barn og unges datakompetanse og tilgang på informasjons­ teknologi. I Bolivia, El Salvador og Paraguay har et samarbeid med teleselskapet TIGO gitt positive ringvirkninger i mange lokal­ miljøer. I Bolivia har SOS-barnebyer og TIGO nylig etablert fire datasentre i ­til­knytning til SOS-barnebyene. Dette sørger for at 700 barn og deres familier får tilgang til datamaskiner. Som del av prosjektet har SOS-barnebyer også utviklet en læreplan for å fremme forsvarlig bruk av Internett. fakta

SOS-barnebyer i Marokko

• Opprettet: 1980 • Antall barn i SOS-barnebyers programmer: 2 188 • Antall SOS-barnebyer: 5 • Antall SOS-barnehager: 3 • Antall SOS-skoler: 2 • Antall SOS-yrkesskoler: 1 • Antall SOS-familieprogram: 5 FNs tusenårsmål nr. 8: «Å bygge globale partnerskap for utvikling. I samarbeid med privat sektor, gjøre moderne teknologi tilgjengelig.»


B-Postabonnement Returadresse: SOS-barnebyer PB 733 Sentrum 0105 Oslo

Foto: marcel greco

Årsrapport 2012

Rekordmange faddere i fjor SOS-barnebyers innsamlede midler har økt også i 2012. Inntektene var på 500,3 millioner kroner, en økning på 9,4 millioner kroner fra 2011. SOS-barnebyer Norge er nå den nest største bidragsyteren til den verdensomspennende SOS-organisasjonen. Hele 27 000 nye fadderskap ble tegnet i løpet av 2012, og totalt var det ved års­ skiftet 117 614 SOS-faddere. SOS-barnebyer har aldri tidligere opplevd å få så mange nye faddere i løpet av en kort periode. Til

sammen 230 000 husstander i Norge støtter nå organisasjonens virksomhet jevnlig. Gjennom mange år med vekst har SOS-barnebyer Norge påtatt seg et direkte og langsiktig finansieringsansvar for 210 programmer i 42 land. I tillegg bidrar SOSfadderne i Norge til drift av mer enn 400 barnebyer over hele verden. SOS-­barnebyers verdensomspennende ­virksomhet bidro i 2012 til at 73 050 barn hadde et varig hjem i en SOS-barneby. ­Ytterligere 285 262 barn

Inntekter

%

Andre innsamlede midler og gaver 30 %

Les hele årsrapporten på sos-barnebyer.no

Forbruk av midler Fadderbidrag 58 %

%

og deres ­familier ble fulgt opp gjennom våre familie­pro­grammer, og 1,3 millioner fikk hjelp gjennom våre programmer for utdanning, helse og nødhjelp. Vi ønsker å rette en stor takk til faddere og enkeltgivere, så vel som organisasjoner, ­næringsliv, skoler og frivillige. De økono­miske resultatene til SOS-barnebyer Norge i 2012 hadde ikke vært mulig uten bidrag fra dere.

Inntektsskapende aktiviteter 5 % Tilskudd 5 % Finansinntekter 2 %

Til internasjonale program 74 %

Til nasjonale program 4 % Administrasjons kostnader 1 %

Til annen formålskapital 1 % Kostnader til anskaffelse av midler 20 %


SOS-magasinet nr. 2 2013