Issuu on Google+

14

Onsdag 14. august 2013

KLASSEKAMPEN

Tomas Tranströmer

NOBELPRISVINNER: Tomas Tranströmer ble født 15. april Hver onsdag skriver norske forfattere og litteraturvitere om utvalgte forfattere og bøker.

God BOK

1931 i Stockholm, og debuterte med diktsamlingen «17 dikter» i 1954. Debuten gjorde ham bemerket som poet, både blant publikum og svenske lyrikere. Siden har han gitt ut rundt 14 diktsamlinger, og én erindringsbok, «Minnena ser mig» (1993). Tranströmer er oversatt til rundt 50 språk, og er også kjent for vennskapet med den amerikanske poeten Robert Bly. Tidligere i år kom brevvekslingen mellom dem, «Air Mail 1964–1990», ut på norsk. I 2011 fikk Tranströmer Nobelprisen i litteratur.

Faste spaltister: Mette Karlsvik, Gisle Selnes, Geir Gulliksen, Rune F. Hjemås, Sondre Midthun, Pedro Carmona-Alvarez, Liv Lundberg, Ragnar Hovland, Arild Linneberg, Lise Gundersen og Tyra Teodora Tronstad.

Det lyser av menneskene og historiene i Tomas Tranströmers

Brennmaneten Sondre Midthun

ESSAY

Tomas Tranströmer

Östersjöar Albert Bonniers Förlag (1974)

Gjennom «Östersjöar», Tomas

Tranströmers langdikt fra 1974, blåser det en vind. Den bruser opp sjøen, beveger seg over øyene og de åpne plassene, inn blant tretoppene. I diktet er den selve forbindelsen mellom fortiden, nåtiden og fremtiden, men også en kraft som forandrer, som bestemmer over liv og død: «Det stora draget som blåser liv i somliga lågor och blåser ut andra.» Men det noe uhyggelige, sorgpåminnende vindsuset til tross: Det finnes en ubestridelig varme i «Östersjöar», en helt egen form for optimisme og harmoni. Diktet består av seks vers, og kretser alle rundt sjøen og livet knyttet til det. Hovedarenaen er Stockholms skjærgård, men der finnes også utflukter til Gotland, Baltikum og Robben Island. Versene er sammenhengende og fortellende, og «snakker» i stor grad med hverandre, men hvert sted og avsnitt har sin karakter, sin egen hovedperson og historie. Diktets «innramming» er Tomas Tranströmers egen morfar og mormor. I en kommentar til innlesingen av diktet, sa Tranströmer selv at «Det som låter dokumentariskt i den är verkligen dokumentariskt». Morfaren hadde sterk tilknytning til Østersjøen gjennom å være los. Og portrettet av en los’ hverdag er det første møtet med nærheten mellom fortid og nåtid som

«Östersjöar» drives av. Motivene og symbolikken som introduseres i første vers, gjentas gjennom hele diktet. Ikke minst kommunikasjonstematikken, som slås an allerede fra første linje: «Det var före radiomasternas tid». Losens kontakt med skipperne er preget av «Samtal på felstavad engelska, samförstånd och missförstånd». I den øvrige teksten er den feilede kommunikasjonen, misforståelsen, aldri langt unna: «Någonting vill bli sagt men orden går inte med på det.»

«Syster snigel», scenen i den

gotlandske kirkens halvmørke hjørne, dagboken fra 2. august, den afatiske komponisten i femte vers; det er så mange sentrale passasjer og personligheter som ekskluderes av denne tekstens 8000 tegn. Men mormoren, Maria, kommer man ikke utenom. Hun utgjør, som nevnt, sammen med farfaren, «Östersjöar»s innramming. I andre vers står hun opp fra de døde (hun har vært borte i 30 år), og vandrer sammen med dikterjeget langs stranden ved Østersjøen. I oppfatningen hennes av vindsuset, «Det susar ja och nej, missförstand och samförstånd», som speiler losens samtaler med de utenlandske kollegaene tidligere i diktet, er spor av den mislykkede kommunikasjonen også til stede. Men Maria «hatade suset i träden», og først i slutten av diktet forstår leseren hvorfor.

Ved Østersjøens bredder var

barndommen preget av kulde og død, falsk snillhet og takk. Til tross for sjøsyken, måtte hun ut på lange roturer. I «Airmail 1964–1990», brevvekslingen med Robert Bly, datert 11. juli 1967, altså syv år før «Östersjöar» ble utgitt, skriver Tranströmer om vinden og mormoren: «I dag blåser det i de stora träden rundt vårt hus. Det blåser så att gröna larver ramlar ner i kaffekoppen. Jag älskar det ständiga suset, som stiger och faller – det visar bara att jag inte är nån riktig sjöman. Min mormor / som var född 1860 / blev alltid melankolisk och orolig när det susade i träden. Hon tänkte på folket i de

små båtarna ute på vattnen här omkring.». Tranströmer forteller også kameraten i USA at morfaren, losen, en gang hadde August Strindberg om bord: «Om honon kunde min morfar bara efteråt säga att han var ‘en trevlig karl’.»

Med samme letthet som vinden

fyker gjennom skjærgården, fletter Tranströmer verdenshistorien inn i sin egen personlige historie. I andre og tredje vers skildres blant annet kontakten mellom venner i og utenfor et kommunistisk overvåkingsregime. Det avgrensede, avstengte (som sammen med det motsatte, det grenseløse), gjennomsyrer diktet, er på sitt klareste. Diktjeget kjenner verden, han er politisk bevisst, medmenneskelig oppmerksom på de urettferdige skjebnene diktets mennesker har gjennomlevd, men er likevel alltid mild, aldri oppfarende. Henvisningen til Robben Island i tredje vers er et eksempel på en poet med både historisk og menneskelig perspektiv. I 1974, da «Östersjöar» ble utgitt, satt Nelson Mandela og flere andre fengslet på øya. «Mr B***, min reskamerat, älskvärd, i landsflykt, / Frisläppt från Robben Island, säger: / »Jag avundas er. Jag känner inget för naturen. / Men människor i landskap, det säger mig något«. I uttalelsen fra Mr. B understrekes nærmest diktets natur. For midtveis i «Östersjöar» er det foreløpig ikke selve landskapet som er diktets hovedanliggende, men nøyaktig det reisekameraten formulerer overfor dikterjeget, nemlig «Människor i landskap».

«Östersjöar»s flotteste passasje,

er også blant de mest allegoriske. Dagboken fra 30. juli er formet som en lang verserad. Brennmatenene fyller fjorden for første gang på lenge. Manetene sammenlignes med en flåte som tilhører et rederi: AURELIA. Tross den saklige, registrerende innledningen, er ikke liknelsen av maneter som «driver som blommor etter en havsbegravning», samt sammenligningen med en «obeskrivlig sanning» som «formuleras till död gelé»

DØD GELÉ: I «Östersjöar»s flotteste passasje fyller brennmatener fjorden for første gang på lenge, og «driver som blommor etter en havsbegravning», skriver Sondre Midthun. FOTO: GARRETT ROONEY, FLICKR

når den «lyfts upp ur tystnaden», et uttrykk for en personlig opplevelse og et diktjegs egen psyke og væren? Tomas Tranströmer skriver sjelden om det å dikte, men tatt i betraktning at dikterjeget slår fast at manetene er «oöversättlige», er det ikke plausibelt å hevde at «Östersjöar»s fjerde og femte vers står som allegorier for å drive med kunst, det å dikte, oversettelsens problem? Måten


NYHETER

KLASSEKAMPEN

Lengtet etter diktet SPONTANT: Flere holder «Östersjöar» (1974) for å være

høydepunktet i Tomas Tranströmers forfatterskap. I 1990 sa han selv følgende om diktet: «‘Östersjöar’, min enda verkligt långa dikt, växte fram de första åren på 1970-talet. Jag hade länge längtat efter att få breda ut mig, att skriva något som styrdes av spontana associationer inom en vid ram. Jag sökte efter ett tema som tillät detta och som uppmuntrade till utflykter och vitt skilda perspektiv. Att temat blev Östersjön är egentligen ganska naturligt med tanke på min biografi.»

Onsdag 14. august 2013

15

Mellom permene:

30 juli. Fjärden har blivit excentrisk – idag vimlar maneterna för första gången på åratal, de pumpar sig fram lugnt och skonsamt, de hör till samma rederi: AURELIA, de driver som blommor efter en havsbegravning, tar man upp dem ur vattnet försvinner all form hos dem, som när en obeskrivlig sanning lyfts upp ur tystnaden och formuleras till död gelé, ja de är oöversättliga, de måste stanna i sitt element. Utdrag fra «Östersjöar» av Tomas Tranströmer

s langdikt «Östersjöar», skriver Sondre Midthun.

nes begravelse kjærlig blikk] er det beste vi kan mobilisere når vi vil fram til sannheten om en person eller en situasjon. Vi vi heller aldri forstå et fenomen om vi ikke gjør vårt ytterste for å se det fra den andre personens perspektiv, uten dermed å gi slipp på vårt eget.» Deretter slo det meg at det er denne formen for oppmerksomhet diktjeget legger til grunn i «Östersjöar». For Tranströmer ser ikke bare menneskene og landskapet i diktet, han ser med deres blikk, med mormorens, farfarens, blæretangens, sneglens, samtidig som hans egen posisjon er sterkt til stede. Sansningen er like ettertrykkelig i fortid som i nåtid. Og dette sterke nærværet avføder fornemmelsen av at dikterjeget har genuin empati og aktsomhet. De lyser, menneskene og historiene Tranströmer skriver om.

Med andre ord: «Östersjöar» er

manetene forandrer seg idet den løftes ut av sitt element, minner om måten «hornsimpan» beskrives på i fjerde vers. Idet man løfter den fra havet, sitter man igjen med hender glinsende av slim. Er det dette som skjer når liv blir dikt?

Jeg har spurt meg hvorfor

akkurat «Östersjöar» har festet seg sånn i meg. Svaret, tror jeg, er at akkurat denne boken, mer enn

noe annet av det jeg har rukket å lese av ham, tar opp i seg det Tomas Tranströmers forfatterskap, for meg, preges av; rikdommen, det store perspektivet, rausheten. Det er noe med den store plassen han overlater til leseren, den sterkt assosiative, ofte episk anlagte poesien. Tydeligheten. Dikterjegets blikk, som så ofte er rettet inn mot flere verdener samtidig. De forskjellige elemen-

tene, satt opp mot hverandre, som igjen danner forbausende sammenhenger og språk.

Tilfeldighetene ville ha det til at

jeg leste Torill Mois «Språk og oppmerksomhet» omtrent samtidig som jeg gjenleste «Östersjöar». Moi skriver om språk og moral, og argumenterer blant annet for at et oppmerksomt blikk er et kjærlig og rettferdig blikk: «[et rettferdig og

ikke et dikt man leser bare én gang. Nærmest for hver gang man leser, finner man nye innganger og forbindelser mellom diktets deler. Faren er, spesielt om man går til diktet med lang tids mellomrom, at den forrige oppfatningen man måtte ha om tekstens indre, lider samme skjebne som manetene, at den kjennes som «död gele» idet den plutselig «lyfts upp ur tystnaden». Men at diktet, grovt sett, handler om grenser, korrespondansen mellom det avgrensede og det grenseløse, er, som jeg var inne på, klart. Diktets topografi, 1970-tallets Østersjø, utgjorde tross alt en helt annen grense enn den gjør i dag. Likevel er det også flere eksempler på det motsatte, at grensene smuldres. Dødsriket er åpnet. I språket vekkes døde motiver og metaforer til live. Og både i det geografiske og det tidsmessige, mellom land og kontinenter, da og nå, oppheves «Östersjöar»s grenser rett som det er. Sagt på en annen måte: I «Östersjöar»s nå er alle tider nærværende. Eller, slik diktjeget på tilforlatelig måte hevder i femte vers: «just här är vi». Sondre Midthun, forfatter sondre.midthun@gmail.com


Om Tomas Tranströmers «Östersjöar»