Page 1

12

MENINGER

Onsdag 25. april 2012

KLASSEKAMPEN

Peter Handke

HALVSTUDERT: Peter Handke er en produktiv forfatter som

Hver onsdag skriver norske forfattere og litteraturvitere om utvalgte forfattere og bøker.

God BOK

har skrevet både prosa, lyrikk, skuespill, hørespill og essays. Han er født 6. desember 1942 i den østerrikske byen Griffen. Før returen til fødestedet i 1948, bodde familien i det Sovjet-okkuperte Pankow-distriktet i Berlin. I 1961 begynte han å studere juss i Graz, men avsluttet studiene fire år senere, etter å ha blitt antatt på et tysk forlagshus. For norske lesere er Handke trolig mest kjent for romanene «Mitt år i Ingenmannsbukten» (1994) og «Målmannens angst ved straffesparkmerket» (1971).

Faste spaltister: Mette Karlsvik, Gisle Selnes, Geir Gulliksen, Rune F. Hjemås, Sondre Midthun, Pedro Carmona-Alvarez, Liv Lundberg, Ragnar Hovland og Arild Linneberg.

«Kravløs ulykke» er strevende og stoisk; åpen, men stadig full

Trøtt/Slapp/Sju Sondre Midthun

ESSAY

Peter Handke Kravløs ulykke Gyldendal 1974

Etter et liv som beskrives som

tomt, fattig, fylt av meningsløse valg og dårlig samvittighet, reiser Peter Handkes mor fredag 19. november 1971 med buss til distriktets største by. Hun kjøper seg en rød paraply med et vakkert, litt svungent skaft, og skaffer seg rundt hundre sovetabletter på den løpende resepten fra huslegen. Deretter reiser hun tilbake og spiser kveldsmat med sin datter, som bor i nabohuset. «Alt som vanlig», skriver Handke. Etter å ha kommet hjem til sitt eget og sendt sin yngste sønn i seng, legger hun seg. Hun

starter positivt. Hun er flink på skolen, får gode tilbakemeldinger fra lærerne, først og fremst for håndskriften, men så snart skolegangen er over, glir hun rett inn i de fattige bondekvinnenes fasttømrede skjebne: et liv innenfor, eller like utenfor husets fire vegger, alltid i sving med husmoderlige sysler: «Det å bli født som kvinne inn i slike forhold har nok vært dødbringende fra starten av», skriver Handke. Gjennom historien om sin mor viser sønnen at hun tidlig blir oppmerksom på de kravene som stilles til henne. Hele sitt voksne liv drar hun det med seg; bestandig føler hun seg skyldig for noe, en kilde til bekymring finner hun i det meste.

Livet hennes oppsummeres i

bokas tittel. Om sin mor sier Handke: «Sjelden kravløs og lykkelig på et vis; for det meste kravløs og nokså ulykkelig.» På sitt lykkeligste er hun i perioden hun deler med Handkes far, som innledes mens han er gift med en annen. Men i forholdet skildres moren ikke som den forelskede 22-åringen hun er, men som den underdanige, den som klenger seg til en arm hun «stadig mistet taket i». Et «ulikt, latterlig par», skriver Handke om foreldrene, og

«Nummenheten over selvmordet går over i jubel over morens modige avgjørelse» spiser alt hun har av smertestillende og antidepressiva, tar på seg menstruasjonstrusen, putter et par ekstra bind i, binder opp haken med et hodetørkle og legger seg i sengen iført en ankellang nattkjole. Varmeteppet, som hun vanligvis bruker, skrus ikke på. Hun strekker seg ut og legger den ene hånden oppå den andre.

Slik, og på samme sted hvor hun

fødes inn i en fattig bondefamilie, dør hun. Men fattigdomspregede barndomsår til tross; morens liv

tilføyer, nærmest hånlig: «… og allikevel lengtet hun fremdeles tyve år senere, etter å kunne føle noe slikt for et menneske igjen.»

Den store kjærligheten forlater

henne, men hun er gravid, og gifter seg på nytt, av plikt («gi ungen en far»), med en tidligere tysk offiser. I dette kjærlighetsløse ekteskapet blir hun værende helt til det siste. «Når han var full, var han FREKK, og hun måtte gjøre seg STRENG mot ham. Da dengte han henne, for hun hadde ikke noe med å irettesette ham,

det var jo han som bar hjem pengene!» I takt med at arbeidsbyrde og økonomi bedres, begynner Handkes mor å lese aviser og bøker. Sammen leser mor og sønn blant annet Knut Hamsun, Fjodor Dostojevskij og William Faulkner uten at moren sier «noe som ville ha fortjent trykksverte» om det hun leser. Derimot tolker hun bøkene som om det var beskrivelser av hennes eget liv, hvilket igjen fører til at hun ofte utbryter «men sånn er jeg da ikke» under lesningen. I kjølvannet av denne bevisstgjøringen følger en forsterket tristesse; med ett går det opp for henne at hun er fortapt, at hun er uten både fortid og framtid. Bøkene gir henne et språk for hennes egen situasjon, og slik blir litteraturen sønnens inngang for å bli kjent med sin mor, slik den også blir metoden han senere forsøker å fange henne inn i.

Ekteskapelig ulykkelighet til

tross, med wehrmachtoffiseren får hun tre barn, og hun gjennomgår også tre aborter, den første selvutført: «Uten hans vitende fjernet hun et foster ved hjelp av en nål.» Måten hun avslutter svangerskapet på, beskrevet med denne ene, groteske setningen, innskutt mellom øvrig informasjon om ekteskapet moren befant seg i, er karakteristisk for «Kravløs ulykke». Lettheten, den usentimentale leflingen med alvoret, står i kontrast til de fleste andre bøker som tematiserer det samme, for eksempel Roland Barthes’ «Sorgens dagbok», hvor han skriver om livet etter sin mors død. Der Barthes er subjektiv, privat og intim, holder Handke seg, til og med i sin mors likvake, på en armlengdes avstand: «Selve det døde legemet forekom meg å være forferdende forlatt og kjærlighetshungrende. Så kjedet jeg meg så smått og kikket på klokken. Jeg hadde satt meg fore å bli hos henne i minst en time.»

Utenkelig er det ikke at Peter

Handke, som det eldste barnet, sønn av den eneste mannen moren noen gang elsket, hadde et

FORTAPT: Morens liv starter positivt. Hun er flink på skolen, men elle-melle-lek oppsummerer kvinnelivet slik det utspiller seg i den nærmere forhold til sin mor enn halvsøsknene sine, som jo altså ble unnfanget i et ulykkelig ekteskap med en fordrukken, voldelig wehrmachtoffiser. Selvmordet hennes ryster ham, det sender ham ut i et følelsesmessig kaos og er det som setter skrivingen i gang. Med dette i bakhodet blir den stoiske beherskelsen, den tørre og nærmest likegyldige tonen, ofte preget av både ufordekt og fordekt hån og spydighet, paradoksal.


MENINGER

KLASSEKAMPEN

Serbisk kontrovers MOTSTRØMS: Handkes standpunkter rundt krigen i

Jugoslavia har vært kontroversielle. Reiseessayet «Eine winterliche Reise zu den Flüssen Donau, Save, Morawa ...» (1996) vekket oppsikt og debatt grunnet det positive bildet som opptegnes av Serbia under Balkan-krigene på 1990-tallet. Handke har flere ganger angrepet media for uetterrettelighet i krigsrapporteringen, blant annet under en tale i Slobodan Milosevic’ begravelse i 2006. Milosevic ville ha Handke som vitne under rettssaken sin i Haag, men forfatteren takket nei.

Onsdag 25. april 2012

13

Mellom permene:

Hun forregnet seg ustanselig: Hjemme virket ikke de små borgerlige befrielsesknepene lenger, for levevilkårene – ettromsleiligheten, bekymringen for det blotte daglige brød, samlivet med LIVSLEDSAGEREN, som nærmest var begrenset til ufrivillig mimikk, geberder og forlegen kjønnslig omgang –, alt dette skrev seg fra den pre-borgerlige tid. En var altså nødt til å gå ut for i hvert fall å få litt ut av livet. Ute: seierherretypen, inne: den svakere halvdel, den evige taper. Det der var ikke noe liv! Utdrag fra «Kravløs ulykke»

av skygger og hemmeligheter, skriver Sondre Midthun.

uk/Gåen/Død dem fram i, er hans måte å si: Min mor var en fullstendig annen enn meg.

Han vil skrive seg ut av sorgen, og

streber etter å sirkle moren inn uten forestilling, men som noe konkret, noe håndfast, slik hun er. Men det som er et forsøk på konkretisering, ender i konklusjonen om at det i stedet må ende i en form for fiksjon. Likesom moren, som i store deler av sitt liv er en grå og mishandlet fattigkvinne innenfor huset, og «storbykvinne» utenfor, ender dermed Handkes framstilling av moren med å bli like motsetningsfylt som alle hennes ansikt: «Selvsagt er det litt ubestemt, det som her er nedtegnet om en bestemt person.» Følelsen av at tonen, språket, motivvalgene, oftest er en tåkelegging av forfatterens genuine følelser, varer ved. Men oppi alt dette, er ikke også Handkes egen selvbebreidelse synlig som en drivkraft i teksten? Noen ganger siver den ut mellom linjene, andre steder mer direkte: «Hvorfor anklager du deg selv (enda en gang)?»

Nummenheten over selvmordet

når skolegangen er over glir hun rett inn i de fattige bondekvinnenes fasttømrede skjebne: et liv innenfor husets fire vegger. Landsbyjentenes lille bygda: «Trøtt/Slapp/Sjuk/Gåen/Død». ILLUSTRASJON: «JENTER FRA BRETAGNE I LEK» AV PAUL GAUGUIN (1888) Forakten for moren og livet hun levde, spesielt i skildringene av kvinnerollen og bondelivet, er nærværende gjennom hele teksten. Kvinnene som i sin daglige dont ikke oppdager «den avslørende blodflekken bakpå på skjørtet» er et bilde på den tapte individualiteten fattigdommen fører med seg, og er en tematikk Handke ofte er innom i historien om sin mor. Så fortapt er kvinnene i «det TRIVELIGE vaskebrettet, den KOSELIGE vedkomfyren, den

NIFSE ildrakeren» at de glemmer sin egen kropp i alt styret. Ved å nevne en elle-melle-lek jentene i distriktet leker, oppsummerer Handke kvinnelivet, slik det utspiller seg i den lille østerrikske bygda Griffen: «Trøtt/ Slapp/Sjuk/Gåen/Død».

Det er lett å la seg forbause over historiene Handke velger å videreformidle. Et eksempel er en noe karikert fortelling hvor foreldrene hans er på fjelltur, og moren, mens de småløper

nedover skråningen, plutselig slipper en fis. «Min far skjente på henne for det. Senere på turen unnslapp det også ham en flatus, og da kremtet han.» Etter å ha fortalt sønnen om utflukten, sitter mor som vanlig igjen med denne alltid tilstedeværende skyldfølelsen: «Hun kniste skadefro, men tross alt med slett samvittighet fordi det nettopp var sin eneste kjærlighet hun satte i et ufordelaktig lys.» Historiene Handke velger seg ut, og tonen han legger

går over i jubel over morens modige avgjørelse. «Ja, tenkte jeg om og om igjen og gjentok hver gang tanken høyt for mitt indre øre: DET VAR DET. DET VAR DET. HELT RIKTIG. HELT RIKTIG. HELT RIKTIG.» Har moren, med sitt selvmord, frigjort også sønnen? Teksten, med sine konstante spøkelsesmetaforer, spesielt mot slutten, gir inntrykk av det motsatte. Mens hun var i live, ofret han henne nesten ikke en tanke, men som død trer hun for alvor fram for ham, nærmest som et gjenferd som stadig dukker opp og konfronterer ham med omsorgen og følsomheten han aldri utøvet overfor henne: «I dagens løp har jeg ofte følelsen av å bli iakttatt. Jeg åpner dører og ser etter. Jeg oppfatter fra begynnelsen av enhver lyd som et anslag mot meg.» Sondre Midthun, forfatter

sondre.midthun@gmail.com

Trøtt/Slapp/Sjuk/Gåen/Død  

Essay om Peter Handkes "Kravløs ulykke".

Advertisement