Issuu on Google+

10

KULTUR&MEDIER

Onsdag 2. januar 2013

KLASSEKAMPEN

Emmanuel Bove

FLYKTNING: Emmanuel Bove (født Bobovnikoff) ble født i

Hver onsdag skriver norske forfattere og litteraturvitere om utvalgte forfattere og bøker.

God BOK

Paris i 1898, og hadde russisk far og luxembourgsk mor. Bosatt i Wien skrev han først noveller under pseudonymet Jean Vallois. I 1924 debuterte han under eget navn med «Mes Amis» (Mine venner). Fram til 2. verdenskrig hadde han en rikholdig produksjon, og skrev hele 15 bøker. Under krigen nektet han å publisere mer, inntil han flyktet til Algerie i 1942 og skrev sine siste tre utgivelser. Han døde i Paris i 1945.

Faste spaltister: Mette Karlsvik, Gisle Selnes, Geir Gulliksen, Rune F. Hjemås, Sondre Midthun, Pedro Carmona-Alvarez, Liv Lundberg, Ragnar Hovland og Arild Linneberg.

I Emmanuel Boves «Mine venner» er detaljene både tyranni

Tomhetens inn Sondre Midthun

ESSAY Emmanuel Bove

Mine venner Pax forlag (1998) Oversatt av Hanne Herrman

Blant de mange spørsmålene

man kan stille til Emmanuel Boves «Mine venner», er det et par som står seg ut, og det ene er spørsmålet om hvorfor Victor Bâton, med all sin varme, all sin menneskelige kapasitet, aldri klarte å bli venner med noen. Om Bâtons forhistorie får man ikke vite stort annet enn at han har vært soldat, at han har en krigsskade i armen som har gjort ham femti prosent invalid, og at det er soldatpensjonen som er livsgrunnlaget hans. I romanen preges livet hans av en overskyggende ambisjon om å få seg en

bitter og barnslig, som i aversjonen han har mot kjærestepar, og i forlengelsen av det: oppdagelsen av at han likevel ikke trenger å være misunnelig på Henri Billard, idet han får vite at «vennen» har en elskerinne. At hun er aldri så attraktiv, hjelper ikke. Når han ser at hun halter, fylles han av en voldsom glede.

Da jeg leste «Mine venner» på ny,

kom jeg av en eller annen grunn til å tenke på den nå velomtalte, ensomme enken som satte inn kontaktannonse i Aftenposten i slutten av november, hun som forsøkte å finne noen å være sammen med på julaften. Betaler godt, sto det i annonseteksten. Victor Bâton er en som med en gang ville henvendt seg. Han ville ringt på døren, stått der nyvasket, i ytterfrakken med det revnede fôret i venstrearmen, higende etter menneskelig kontakt, og ettersom julekvelden skred frem, ville han høflig hørt på hva enken måtte å ha si (dog hele tiden mens han bare tenkte på seg selv, på hva han skulle si) før han, kan man forestille seg, ville begynne å kjenne seg fornærmet over hvor lite takknemlighet enken, i hans øyne, viste for besøket. Og denne følelsen av å være fornærmet kom sannsynligvis raskt til å spre seg som grå skyer i hele Victor Bâtons skrøpelige, selvopptatte sinn, for snart ville

«Victor Batôn har ingen ønsker om å forlate livet, men overfor elveskipperen gir han inntrykk av det likevel» ekte venn, en elsker, hvem som helst, nærmest, så lenge det er noen som forstår ham, som han kan oppnå fortrolighet og kompaniskap med. I framgangsmåten er han uetterrettelig, teatralsk, nærtagende, smålig og naiv, der han går rundt og venter på et mirakel, en hendelse som i en håndvending skal velte om på livet hans og frigjøre ham fra elendighetens bånd. Han er også

han også reagere på hvor uinteressert hun var i hans liv, hvor lite hans ensomhet betød for henne. «Aldri vil jeg møte noen som forstår», ville han tenke, «ingen i hele verden ser ensomheten min og skjønner seg på den».

Det er i hvert fall akkurat dét han gjør, og slik han tenker, idet han møter den suicidale elveskipperen Neveu. De treffes mens

Victor Bâton står på en av broene langs Seinen, som han ofte gjør, i et forsøk på å vekke medlidenhet hos de forbipasserende. Tross fattigdommen og ensomheten har Batôn ingen ønsker om å forlate livet, men overfor elveskipperen gir han inntrykk av det likevel. Neveu, som også er fattig, og som av den grunn vil gjøre ende på det hele (og som ser på sitt eget endelikt med en forbløffende letthet), tar Victor med ned helt ned til elvekanten. «Det er lettere å dø hvis man er to», sier han. Neveu er i gang med å fylle lommene med stein idet Victor Bâton «oppdager» redningen. Han har litt penger! Heldigvis! Lommeboken er full av sedler, viser det seg. Bâton gir elveskipperen ti franc.

Etterpå går de på restaurant, og

det er her Victor Bâtons smålighet for alvor kommer til syne. Helt fra begynnelsen er han, tross at han selv også er fattig, oppsatt på at elveskipperen skal anerkjenne hans overlegenhet, hele tiden søker han takknemlighet for pengene og måltidet han har gitt Neveu. Og spiser ikke elveskipperen litt for fort? Bâton oppfordrer ham til å ta det roligere, uten å få svar, hvilket utløser en følelse av at han ikke lenger er så viktig i elveskipperens øyne, nå som han har fått maten og vinen. Ettersom måltidet skrider frem, blir det verre og verre. Han irriterer seg mer og mer over den manglende takknemligheten: «Han var virkelig ikke fintfølende. I hans sted ville jeg vært langt høfligere overfor en velgjører». Likevel, som for å plage seg selv, eller mest sannsynlig med et håp om at han har fått en varig venn, fortsetter han å varte opp. Han vil til og med hjelpe Neveu med et hotell for natten, men som for å gjenopprette maktbalansen han føler forsvant under middagen, for å skape en situasjon hvor han kan tillate seg å sitte med en form for kontroll over elveskipperens skjebne, sier han ingenting om sine rause planer. Victor Bâton foretrekker å la Neveu engste seg over sin nærmeste fremtid, kun for å oppleve at det

SMÅLIG: Victor Bâton ønsker seg over alt annet en venn. Men er han selv som blir forlatt, idet Neveu blir med «en av disse løsaktige kvinnene» på rommet.

Første gang jeg kom over Emma-

nuel Bove var på folkebiblioteket der jeg vokste opp. Utfallet var det samme som med så mange andre bøker på denne tiden: at


KULTUR&MEDIER

KLASSEKAMPEN

Mine venner

Onsdag 2. januar 2013

11

Mellom permene:

GLEMT PESSIMIST: Boves mest kjente bok er «Mes amis», som ble oversatt til norsk i 1998, av Hanne Herrman. Etter 2. verdenskrig ble Bove en glemt forfatter, mye av forklaringen kan ligge i at hans stadige antihelter og dystopiske karakterer druknet i etterkrigstidens optimisme. Flere av bøkene hans er oversatt til engelsk, men for et norsk publikum er han fortsatt relativt ukjent. I 1997 tilegnet tidsskriftet Marginal et nummer til lesninger av forfatterskapet hans.

Åh! For en trist og vakker ting ensomheten er! Hvor vakker den er når vi velger den! Hvor trist når den påtvinges oss år etter år! Enkelte sterke mennesker føler seg ikke alene i ensomheten, men jeg, som er svak; jeg er ensom fordi jeg ikke har en eneste venn. Utdrag fra «Mine venner» av Emmanuel Bove

i og redning, skriver Sondre Midthun.

nhold

livet i resten av pensjonatet han bor på, den kvinnelige melkehandlersken som synger, og som kommer hver morgen klokken ni for å gjøre rent, hun som han har erklært sin kjærlighet til: «Hun lo selvfølgelig, fordi jeg ser dårlig ut og fordi jeg er fattig.»

Den innstendige beskrivelsen av

sin egen kropp, selve rommet, tingene i det, stemmene fra gangen og lydene i naborommene; det er som om alt våkner opp fra sin dvale samtidig med ham. Nærmest som om gjenstandene, gjennom Victor Bâtons blikk, lever sitt eget liv. Knappheten i setningene og det vekslende blikket blir i seg selv symboler på isolasjonen og fremmedgjørelsen som preger livet hans. Når han i selskap med en naken kvinne registrerer, for seg selv (via merker på armene hennes), at hun er vaksinert, eller når han, idet han tilbys jobb på en fabrikk, ender med å ødelegge for seg selv på banalt vis, vitner det om vi har med en karakter, eller et blikk, som alltid leter etter noe annet, noe å henge seg på, for å best mulig opprettholde sin ensomhet, sin egen status quo. Men i lys av de gjentatte hjertesukkene over sin egen situasjon: hvorfor vil han ha det slik? Er det kanskje det at, slik som i blikket han ser med, dette med at han i tilværelsens tomhet vektlegger tilværelsens innhold så sterkt, også finnes en frivillig ufrivillighet i ensomheten hans?

At jeg kom til å huske romanen

er han i stand til å være en selv når han møter den suicidale elveskipperen Neveu? jeg ikke forstod stort av det jeg leste. «Mine venner» var kjedelig, for insisterende på små, uviktige detaljer, den tørre hovedpersonen som aldri kom seg vekk, og som heller tilsynelatende aldri ønsket å komme seg vekk, fra det nitriste, ensomme livet sitt. Men om førstegangslesningen

i sin helhet var så som så, var det likevel noe som satte seg tenåringshjernen, i form av detaljer i romanens åpning, fra der hvor Victor Bâton, med munnen åpen, klebrige tenner og stikkende skjegg våkner til en ny dag, med de samme utsiktene til en ørkesløs, om enn håpefull

ILLUSTRASJON: «SEINEN I SNØVÆR VED JENA BRU», PAUL GAUGUIN (1873)

vandring i Paris’ gater, på jakt etter en eller annen han kan oppnå fortrolighet med. Men aller først ligger han bare der, i sengen, han kikker rundt i rommet, på papirtapetet som er fylt av luft, den lille ovnspipa som er bandasjert med en fille, «som et kne». Og han hører det gryende

etter den første lesningen, og senere bestemte meg for å lese den på nytt, to ganger, skyldtes kun Emmanuel Boves skildring av ovnspipen som et bandasjert kne. Ikke fordi jeg merket meg noen form for språklig briljans, tror jeg, men fordi jeg, hos mine besteforeldre, etter å ha lest boka, og når jeg kikket opp på røret fra den gamle vedovnen i stua deres, den sotpregede kluten som var knytt rundt i rørets vinkel opp mot taket, så ofte endte opp med å tenke: bandasjert. Som et kne.» Sondre Midthun, forfatter sondre.midthun@gmail.com


Tomhetens innhold