Page 1

NO.1 SPRING-SUMMER 2009

Norrøna Magazine Welcome to nature


NO.1 SPRING-SUMMER 2009

Norrøna Magazine Welcome to nature


NO.1 SPRING-SUMMER 2009

Norrøna Magazine Welcome To Nature


NO.1 SPRING-SUMMER 2009

NO.1 NO N O.11 • SPRING-SUMMER O.1 SPRIN PRRIIN NGG--SU SUM MM MER MER ER 2 2009 00 0 09

Norrøna Magazine Welcome To Nature


Innhold Contents

Chamonix:

Leder Editorial

11

Uteliv vår/sommer 2009 The Outdoors Spring/Summer 2009

12

25 år siden Trangos førstebestigning 25 Years Since The First Ascent Of Great Trango Tower

16

Young guns på Ekstremsportveko New Athlets Up Close At The Extreme Sports Week In Voss

22

Tinderangling i Molladalen på Sunnmøre The Sunnmøre Alps: Peak To Peak In Molladalen

32

Mr. Norrøna Portrait Of Norrøna´s CEO: A Man With A Vision

42

80 års erfaring: Norrønas jubileum 80 Years Of Inovative Norrøna Design

46

Nyhet: Norrønas nye Svalbardkolleksjon Hot Right Now: The New Svalbard Clothing From Norrøna

52

Verdens tøffeste konkurranse: Norseman triathlon The World´s Most Challenging Competition: Norseman Triathlon

64

Norrønaprofil: Robert Caspersens klatrefilosofi Norrøna Profile: Robert Caspersen Climb ing Philosophy

74

Norrønaprofil: eventyreren Marit Holm Norrøna Profile: The Adventurer Marit Holm

76

Norrøna profil: Tour de France-helten Kurt Asle Arvesen Norrøna profile: Tour de France-Triumphant Kurt Asle Arvesen

78

Verdens alpine hovedstad The Alpine Capitol Of The World

80

Fjellets helter: Den alpine redningsgruppa i Chamonix Heroes Of The Mountains: The Search And Rescue Group In Chamonix

85

Fjørå på Sunnmøre: Terrengsyklingens Shangri La The Shangri La Of Mountainbiking Is Found In Fjørå, Sunnmøre

91

Nytt padleparadis: Smøla New Kayaking Paradise: Smølå

97

Musikk for fjellet Soundtrack For The Mountains

104

Fjelldoktoren The Mountain Doctor

106

Nyheter fra Norrøna News From Norrøna

109

PHOTO FRODE SANDBECH


NORRØNA MAGAZINE No.1 Spring-summer 2009

Editor: EIVIND EIDSLOTT

Art directors: SIRI ØSTVOLD MAGNUS RAKENG/MELKEVEIEN STIAN BERGER/MELKEVEIEN

Photographers: FRODE SANDBECH JØRN H. MOEN METTE RANDEM CHRIS HOLTER STEIN P. AASHEIM ANDERS WAAGE NILSEN JOACHIM FØRSUND

Writers: RANDI FUGLEHAUG THOMAS HOLST-HANSEN ANDERS WAAGE NILSEN JOACHIM FØRSUND ØYVIND YKSNØY HENNING REINTON

Translators: WALTER GIBBS JILL FRANKLIN

Managing director: TROND FAGERLAND

Repro: POSTPRODUKSJON AS

LEDER

EDITORIAL

NORSK NATUR er noe for seg selv. Vi har kanskje ikke de

NORSK NATUR er noe for seg selv. Vi har kanskje ikke de

høyeste fjellene i verden, men definitivt noen av de vakreste. Den lange kysten og de dype fjordene danner kontrasten til de spisse tindene. Og det uforutsigbare været gjør enhver tur spennende: du kan starte i shorts og t-skjorte, men ende opp med snøbyger og kraftig vind samme ettermidddag. I dette landet, i dette landskapet, henter Norrøna sin inspirasjon. Norge er det verdens beste laboratorium for utvikling av friluftsprodukter.

høyeste fjellene i verden, men definitivt noen av de vakreste. Den lange kysten og de dype fjordene danner kontrasten til de spisse tindene. Og det uforutsigbare været gjør enhver tur spennende: du kan starte i shorts og t-skjorte, men ende opp med snøbyger og kraftig vind samme ettermidddag. I dette landet, i dette landskapet, henter Norrøna sin inspirasjon. Norge er det verdens beste laboratorium for utvikling av friluftsprodukter.

DET BEGYNTE I 1929. Den unge, visjonære mannen Jørgen

DET BEGYNTE I 1929. Den unge, visjonære mannen Jørgen Jørgensen startet produksjon av ryggsekker og andre sportsartikler under navnet Norrøna. Lite visste han den gangen hvor stor innflytelse Norrøna skulle få på friluftsliv og sportsbransje.

Jørgensen startet produksjon av ryggsekker og andre sportsartikler under navnet Norrøna. Lite visste han den gangen hvor stor innflytelse Norrøna skulle få på friluftsliv og sportsbransje.

NORRØNA HAR HELE hele tiden ligget i front innen produktutvikling: vi var først ute med tunneltelt med åpning i begge ender. I 1977 presenterte Norrøna Europas første jakke i Gore Tex. I dag er Norrøna i front når det gjelder lette friluftsprodukter av høy kvalitet. Produktutviklingen pågår hver dag, året rundt, og har gitt Norrøna en rekke internasjonale designpriser. Uansett hva du driver med - fotturer, toppturer, jakt, skiløping, freeride, terrengsykling, klatring eller terrengløping – Norrøna har utstyret du trenger. Brukerne har alltid forventet kun det beste fra Norrøna Slik skal det være.

Print: XXXXXX

NORRØNA HAR HELE hele tiden ligget i front innen produktutvikling: vi var først ute med tunneltelt med åpning i begge ender. I 1977 presenterte Norrøna Europas første jakke i Gore Tex. I dag er Norrøna i front når det gjelder lette friluftsprodukter av høy kvalitet. Produktutviklingen pågår hver dag, året rundt, og har gitt Norrøna en rekke internasjonale designpriser. Uansett hva du driver med - fotturer, toppturer, jakt, skiløping, freeride, terrengsykling, klatring eller terrengløping – Norrøna har utstyret du trenger. Brukerne har alltid forventet kun det beste fra Norrøna Slik skal det være.

I 80 ÅR HAR Norrøna vært med på krevende turer. Norrøna Published by: NORRØNA SPORT AS

Adress: NYE VAKÅS VEI 20 N-1395 HVALSTAD NORWAY

Phone: 0047 66772400

E-mail: MAGAZINE@NORRONA.COM

var blant annet med på den første vinterbestigningen av Svenskeruta i Trollveggen, den første bestigningen av Great Trango Tower i Pakistan, den første norske bestigningen av Mount Everest. Norrøna har gått til Sydpolen, til Nordpolen og gjennom hele Alaska med Lars Monsen. Norrøna har syklet gjennom hele Sør-Amerika og padlet rundt i hele Europa! Men først og fremst har Norrøna vært med på dine turer i fjellet. På dine egne eventyr.

Web: WWW.NORRONA.COM Norrøna Magazine is a Norwegian outdoor magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountainbiking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain and UK. Welcome to nature.

I 80 ÅR HAR Norrøna vært med på krevende turer. Norrøna var blant annet med på den første vinterbestigningen av Svenskeruta i Trollveggen, den første bestigningen av Great Trango Tower i Pakistan, den første norske bestigningen av Mount Everest. Norrøna har gått til Sydpolen, til Nordpolen og gjennom hele Alaska med Lars Monsen. Norrøna har syklet gjennom hele Sør-Amerika og padlet rundt i hele Europa! Men først og fremst har Norrøna vært med på dine turer i fjellet. På dine egne eventyr.

MEDARBEIDERE CONTRIBUTORS FRODE SANDBECH (31)

RANDI FUGLEHAUG (27)

ANDERS WAAGE NILSEN (33)

Frode fra Oslo er seniorfotograf i Norges største ski- og snowboardblad Fri Flyt. Ikke bare det: han er seniorfotograf i verdens største snowboardblad Transworld, også. Bildene hans trykkes i velrennmerte magasiner over hele kloden. Og han har i flere år tatt bildene til Norrønas annonsekampanjer. I dette magasinet har Frode vært på Svalbard og i Chamonix. Gled deg til å se resultatet!

Randi vokste opp i ekstremsportbygda Voss, men valgte en mer urban levevei. Etter journalistutdanningen har hun jobbet i Norges to største aviser: VG og Dagbladet. Nå jobber hun som frilanser i New York – med hele verden som nedslagsfelt. I Norrøna Magazine har hun møtt up-and-coming utøvere under Ekstremsportveko i hjembygda.

Bergenseren Anders startet ski-og snowboardbladet Fri Flyt sammen med redaktøren for Norrøna Magazine. Etter flere år som Fri Flyt-sjef har Anders startet en ny karriere som destinasjonsutvikler for norsk reiseliv. Anders er en entusiastisk skikjører, klatrer og fridykker. I Norrøna Magazine er han tilbake som journalist og fotograf – denne gangen fra en magisk padletur rundt Smøla.

I 2009 – 80 år etter starten – er det fjerde generasjon Jørgen Jørgensen som har visjonene. Og med lanseringen av Norrøna Magazine får Norrøna et sted å fortelle sine mange historier: om de vakreste stedene, om de mest interessante profilene, om de største øyeblikkene. Dette magasinet skal gi deg det beste av norsk og internasjonalt friluftsliv. Dette magasinet skal gi deg store opplevelser. Dette magasinet skal inspirere deg til et aktivt friluftsliv. Velkommen til naturen!

I 2009 – 80 år etter starten – er det fjerde generasjon Jørgen Jørgensen som har visjonene. Og med lanseringen av Norrøna Magazine får Norrøna et sted å fortelle sine mange historier: om de vakreste stedene, om de mest interessante profilene, om de største øyeblikkene. Dette magasinet skal gi deg det beste av norsk og internasjonalt friluftsliv. Dette magasinet skal gi deg store opplevelser. Dette magasinet skal inspirere deg til et aktivt friluftsliv. Velkommen til naturen!

Frode fra Oslo er seniorfotograf i Norges største ski- og snowboardblad Fri Flyt. Ikke bare det: han er seniorfotograf i verdens største snowboardblad Transworld, også. Bildene hans trykkes i velrennmerte magasiner over hele kloden. Og han har i flere år tatt bildene til Norrønas annonsekampanjer. I dette magasinet har Frode vært på Svalbard og i Chamonix. Gled deg til å se resultatet!

Randi vokste opp i ekstremsportbygda Voss, men valgte en mer urban levevei. Etter journalistutdanningen har hun jobbet i Norges to største aviser: VG og Dagbladet. Nå jobber hun som frilanser i New York – med hele verden som nedslagsfelt. I Norrøna Magazine har hun møtt up-and-coming utøvere under Ekstremsportveko i hjembygda.

Bergenseren Anders startet ski-og snowboardbladet Fri Flyt sammen med redaktøren for Norrøna Magazine. Etter flere år som Fri Flyt-sjef har Anders startet en ny karriere som destinasjonsutvikler for norsk reiseliv. Anders er en entusiastisk skikjører, klatrer og fridykker. I Norrøna Magazine er han tilbake som journalist og fotograf – denne gangen fra en magisk padletur rundt Smøla.


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

Peak to peak in Tinderangling i Molladalen

They say that what goes up must come down. That doesn’t apply to Molladalen, in Norway’s Sunnmøre district. There, you stay up. Long after you’ve left.

Det heter seg at alt som går opp uansett kommer ned. Det gjelder ikke i Molladalen på Sunnmøre. Der blir du værende oppe. Lenge etter at du har reist derifra.


DET ER EN GANSKE ALMINNELIG lørdag i en ganske alminnelig juli måned på

FOR SUNNMØRE, it’s a fairly average Saturday in July. Dark clouds hang threa-

Sunnmøre. Mørke skyer truer langt der ute i havet, en måse skriker ut sin vrede, bølgene slår dovent mot en molo. Ferjekaia i Solevåg ligger øde, gammelt pølsepapir driver langs bakken. Alt tyder på at det vil begynne å regne snart. Alt tyder på at dette skal bli en begredelig sommerdag. Men hva er det som skjer? Hvem er det som kommer kjørende i de to bilene der? Hvorfor smiler de sånn? Og hva er det de har i de store ryggsekkene?

teningly over the sea, an angry gull shrieks and sluggish waves break against a jetty. The ferry dock in Solevåg stands empty and forlorn; old hotdog wrappers skip along the ground. Looks like rain. Looks like a glum summer day. But what’s that on the road? Who’s driving those two cars? Why are they smiling like that? And what’s inside those big rucksacks?

Forresten er tindebestigningen slet ikke «sport» Den er dionysisk livsbekreftælse Den er menneskekrypets møte med Vredesrynkene i jordens ansikt En Dante-ferd langs Infernos kjæver, Et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.

SE FOR DEG ÅRET 1889. Se for deg britene William Cecil Slingsby og Geoffrey Hastings på tur i Jotunheimen og på Jostedalsbreen. Se for deg gleden av å bestige nye fjell, gå nye ruter, være de første på toppene. Se for deg at de reiser videre nordover, til Sunnmørsalpene, hvor de førstebestiger Store Brekketind. Se for deg at Slingsby må hjem til England, kanskje han skal hjem til sin kjære, kanskje han skal i et viktig jobbmøte. Og til slutt: se for deg at Geoffrey Hastings er igjen på Sunnmøre, alene, med dress og slips, en isøks som er over én meter lang, hatt, nikkers og spikersko. Han skriver seg inn på Ørstenviks Hotell i Ørsta 5. september 1889. Neste morgen står han opp grytidlig, forlater hotellet klokka 06.30, går opp hele Romedalen, videre, videre, i høyt tempo, helt til han kommer til en dal ulik alle andre daler. Han er sannsynligvis Molladalens første turist. Og han klarer ikke å telle alle tindene, alle nålene som reiser seg mot himmelen.

IMAGINE IT’S 1889. Imagine the British climbers William Cecil Slingsby and Geoffrey Hastings hiking through Jutenheimen and across the Jostedal Glacier. Imagine their joy at being the first to reach mountain summits, using routes of their own devising. Imagine them continuing north, to the Sunnmøre Alps, where they are the first to ascend Store Brekketind. After that feat Slingsby must return home – summoned by love, perhaps, or by the press of business. In any case, imagine Geoffrey Hastings left alone in Sunnmøre, dressed in his jacket and tie with hat, knickers and spiked shoes. He carries an ice axe more than a meter long. Hastings checks into Ørstenviks Hotel in Orsta on Sep. 5, 1889. The next morning he is up at dawn, leaving the hotel at 6:30 a.m. and hiking all the way through Romedalen, then further, further, at high tempo, until he enters a valley unlike any other. In all likelihood, he is Molladalen’s first tourist. The peaks within his field of view – sharp prows rising to the sky – are so numerous, he declares, as to be uncountable.

PETER WESSEL ZAPPFE

TELEFONSAMTALE MED Solveig Bjellmo, ung lege på Ålesund sykehus, 119 år seinere: Hei, det er Eivind fra Norrøna Mountain Magazine. Jeg lurer på om du vil være med til Molladalen for å klatre. Til Molladalen? Selvfølgelig vil jeg til Molladalen! For et spørsmål! Jeg vil alltid til Molladalen! Det er ikke noe å lure på. Når skal vi dra? Vi må få med oss ho Camilla. Og han Øyvind. De er leger, de også. Ja, ja, ja. Dere vil være i de tryggeste hender. Ingen fare med tre leger på tur. Hehehehe. Dette blir jo kjempebra! Molladalen! Vi skal til Molladalen! Yes, yes, yes! Og derfor er vi her nå, på ferjekaia i Solevåg, med sekkene stappfulle av klatreseler, klatresko, tau, kiler, kamkiler, karabinere, hjelmer og rosiner. Værmeldingen er ikke den beste, med entusiasmen er på topp, og der, på den andre siden av fjorden, står klatrelegenden Helge Standal og hans datter og venter på oss. Helge har skrevet klatreguide til Molladalen, skiguide til Sunnmørsalpene og – hold deg fast - fotturguide til Sunnmørsalpene. Ingen kjenner dette området bedre enn ham. Og datteren, hva driver hun med? - Jeg studerer medisin. Dermed er det fire medisinere i gruppa. I dag kan alt skje.

TELEPHONE CONVERSATION with Solveig Bjellmo, a young doctor at Ålesund Hospital, 119 years later: “Hi, this is Eivind from Norrøna Mountain Magazine. I wonder if you’d like to go climbing in Molladalen.” “In Molladalen? Of course I’ll go to Molladalen! What a question! I’d go to Molladalen anytime! What’s to wonder about? When do we leave? We have to have Camilla with us. And Øyvind. They’re doctors, too. Yes, yes, yes. You’ll be in the safest hands. With three doctors along, what danger could there be? Ha ha. It’ll be great! Molladalen! We’re going to Molladalen! Yes!” And so here we are, at the Solevåg ferry dock, our packs full of climbing harnesses, climbing shoes, pitons, cams, carabiners, helmets and raisins. The weather report is not great, but our enthusiasm is. And there, across the fjord, waiting for us, are the climbing legend Helge Standal and his daughter. Helge has written a climbing guide to Molladalen as well as skiing and hiking guides to the Sunnmøre Alps. No one knows the area better than he. And his daughter – what is her story? “I’m studying medicine,” she says. So – four medics in the group. Bring on the mountains.

ETTER GEOFFREY HASTINGS kom det mange menn uten høydeskrekk til Molladalen: C.W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfinn Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundberg og legenden Hans Christian Doseth – som klatret i Molladalen rett før

AFTER GEOFFREY HASTINGS, there were lots of non-acrophobes who found their way to Molladalen: C. W. Patchell, Kristofer Randers, Helge Hagen, Dagfinn Hovden, Arne Randers Heen, Tore Lundgren and the legendary Hans Christian Doseth, who

Peak-climbing incidentally is by no means ”sport” It’s a Dionysian affirmation of life It’s the human animal making its way Across the twisted brow of angry earth A Dantean journey along the jaws of Inferno An arrow-flight of life over petrified silence. PETER WESSEL ZAPFFE


han omkom på returen fra Great Trango Tower i Paksitan i 1984. Alle tinder og nuter i dalen er besteget. De vakreste rissene er funnet og gått. Ryktene har spredd seg. Til Oslo, til Stockholm, til Innsbruck. Og nå er det vår tur. Vi står i bunnen av dalen og skuer opp mot de loddrette fjellveggene. Der er Jønshorn, der er Randers Topp, der er Mohns Topp, Slingsbys Topp, Kruttårnet, Holtanna og Molladalstårnet. Alt dette, servert på sølvfat, uten at vi trenger å løse inngangsbillett. Vi blir stumme av begeistring. Helt til et voldsomt tordenbrak skremmer livet av oss. Skyene er mørkere enn noensinne. Og nå begynner det å regne i tillegg. Det regner slik det aldri har regnet før. - Det går over, sier Solveig. - Det går helt sikkert over, sier Camilla. - Litt regn gjør ingenting, sier Øyvind. Hva er det med legene nå til dags? Hvor kommer denne grenseløse optimismen fra?

went climbing in Molladalen shortly before he was killed descending from Pakistan’s Great Tango Tower in 1984. All the peaks and pinnacles around Molladalen are conquered. The most beautiful routes have been identified and hiked. Rumour has spread. To Oslo, to Stockholm, to Innsbruck. And now it’s our turn. We stand at the bottom of the valley and gaze up the vertical mountain walls. There is Jønshorn. There are Randers’s Top, Mohn’s Top and Slingsby’s Top. And there are Kruttårnet, Holtanna and Molladalstårnet. All of them are served as if on a silver platter, no ticket required, no bill due. We go mute from awe. That is, until a violent clap of thunder scares the life out of us. The clouds are darker than ever. And now it begins to rain. It rains like it’s never rained before. “It’ll pass,” says Solveig. “It won’t last,” says Camilla. “A little rain never hurt,” says Øyvind. What is it with doctors these days? Where do they get such limitless optimism?

VI HAR TRE MÅL FOR DAGEN:

WE HAVE THREE GOALS FOR THE DAY:

1. Bestige H-3 nåla 2. Bestige Bladet 3. Bestige Mohns Topp Lett klatring. Morsom klyving. Luftige opplevelser. Men så lenge det regner, virker målene utopiske. Vi trasker oppover fjellsida, isolert inne i hver vår goretexhette, alene med frustrasjonen. Hvorfor skulle været bli slik akkurat i dag? Hvorfor skulle

1. 2. 3.

Climb the H-3 needle Climb Bladet (“The Blade”) Climb Mohn’s Top Easy climbing. A fun challenge. An airy adventure. But as long as the rain keeps up, our goals seem utopian. We trudge upward, each of us isolated in our Gore-Tex® hoods, alone with our frustrations. Why such weather, on this day in particular?

akkurat vi ha sånn uflaks? Burde vi snu? Reise hjem og se fotball på tv? - Nå kommer godværet, sier Helge Standal. - Hvor? - Der borte, sier han, og peker inn i et hav av skyer. Helge har vært flere dager og netter i Molladalen enn noen andre. I perioder har han nærmest bodd her. Nå har guruen talt, på syngende Voldadialekt. Og han får selvsagt rett. Det slutter å regne. Det lysner. Det er på tide å ta på selene, ta på hjelmene, ta på fjellet.

Why should we be so unlucky? Should we turn back? Go home and watch football on television? “Here comes the good weather,” says Helge Standal. “Where?” “Over there,” he replies, pointing into an ocean of cloud. Helge has spent more days and nights in Molladalen than anyone else. At times he has practically lived here. The guru has spoken, in a sing-song Volda dialect. And of course he’s right. The rain stops. The sky brightens. It’s time to put on our climbing harnesses and helmets. It’s time to embrace the rock.

H-3 NÅLA REISER SEG like ved Mohnsrenna innerst i Molladalen. Den ble klatret første gang i 1956 og byr på en halv taulengde med enkel klatring. Men du skal ikke være ei pyse når du reiser deg opp på toppen av nåla. Du skal ikke være svimmel. Du må ikke finne på å miste balansen. For her er det stup på alle kanter. Jeg skrinlegger min mandige plan om å late vannet fra toppen. Det er liksom ikke stedet for å fikle med glidelåsen.

THE H-3 NEEDLE thrusts skyward near Mohnsrenna, deep inside Molladalen. First surmounted in 1956, it offers half a rope’s length of simple climbing. But you mustn’t go limp lifting yourself onto the tip of the needle. You mustn’t get dizzy. You mustn’t contemplate a loss of balance. From here, it’s straight down on all sides. I abandon my macho plan of peeing out into space from the summit. It just doesn’t seem like the place to fiddle with a zipper.

ETTER H-3 NÅLA FORTSETTER vi opp den bratte Mohnsrenna. Her er løse steiner, utydelig sti, sleipt underlag. Paradoksalt nok føler vi oss mer utrygge her enn da vi rappellerte ned fra nåla. Her er det bare å gå rolig og passe på hverandre. Vel oppe ser vi Bladet med en gang: et sylskarpt knivblad, en umulig formasjon, Molladalens egen logo.

AFTER DESCENDING from the H-3 needle we proceed up the steep side of MohWnsrenna. The stones are loose, and the trail is obscure and slippery. Paradoxically enough, we feel less safe here than we did rappelling down the needle. We resolve to walk carefully and keep a close eye on one another. Safely up,


- Skal vi opp på den? spør Camilla. - Jepp, sier Helge. - Jeg gleder meg som en unge, sier Camilla. Fra vest ser det ikke ut som om det er mulig å klatre Bladet. Men når du går rundt på andre siden skjønner du at dette vil la seg gjøre. Førstebestigerne kløv opp allerede i juli 1954. Det var nok en større bragd enn den vi utfører. De hadde knapt noe å sikre med, ingen seler, statisk tau. Vi har all verdens sikringsutstyr, behagelige seler, dynamisk tau. Det kan ikke sammenliknes. Likevel føles det såpass tilfredsstillende å vakle på toppen av Bladet at vi må rope av glede.

MOHNS TOPP ER DAGENS siste utfordring. Dette er et ekte fjell, en av Molladalens giganter. Guru Helge Standal småløper bortover den smale toppegga som om han gikk på et fortau i en middels stor by i Nederland. Vi andre tar det litt mer med ro og legger opp et fast tau ved det mest utsatte punktet. Ingen vits i å falle 300 meter ned i avgrunnen nå som det er så kort tid igjen til middag. På toppen, ved varden, med utsikt over Hjørundfjorden og det beste av Sunnmørsalpene, sitter Øyvind i ei gul jakke og smiler med hele overkroppen. Det klirrer i karabinere, Helge snakker lavmælt om klatringens ulike vanskelighetsgrader, ei stripe av sol sveiper over Kolåstind noen kilometer unna. Det er da Øyvind kommer med setningen som oppsummerer alt: - Molladalen er vel egentlig et av de beste stedene i hele verden. Sitat slutt 

we immediately take in the sight of Bladet: a razor-like knife’s edge, an impossible formation, the logo image of Molladalen itself. “Are we going up onto that?” wonders Camilla. “Yep,” says Helge. “I’m as eager as a child,” says Camilla. From the west it doesn’t look possible to climb Bladet. But as you make your way to the other side, you begin to see how it might be done. The first climbers to scale it did so in July 1954. Their achievement was certainly more boast-worthy than ours will be. They had very little safety gear – no harnesses and only static rope. We have brought all kinds of equipment, including comfortable harnesses and dynamic rope. There is no comparison. Nevertheless, we feel so great tottering atop the summit of Bladet that we yell out with joy.

MOHN’S TOP is the last challenge of the day. It’s a true mountain, one of the giants of Molladalen. Our guru, Helge Standal, is first up, jogging across the small crown as if it were the sidewalk of a medium-sized city in the Netherlands. We others move a little less casually, fixing a rope to help us at the most exposed point. No sense falling 300 m into the abyss so close to dinnertime. Once on top, beside a cairn, with a view over Hjørund Fjord and the best of the Sunnmøre Alps, Øyvind sits in a yellow jacket, smiling with his entire body. Carabiners jingle as Helge speaks softly about the various grades of technical difficulty in climbing. Several kilometres away, a ray of sun sweeps across Kolåstind. That’s when Øyvind utters the sentence that sums it all up: “Molladalen has got to be one of the best places in the world.” 

VELKOMMEN TIL MOLLADALEN • Molladalen ligger mellom Barstadvik og Ytre-Standal i Ørsta kommune. • Du kan fly til Ålesund Lufthavn Vigra med SAS eller Norwegian – eller du kan fly til ØrstaVolda Lufthavn med Widerøe. Det er uansett ca. tre mil til Barstadvik, som er det beste utgangspunktet for å komme seg inn i dalen. • Nærmeste jernbanestasjon er Åndalsnes. Buss til Ålesund derfra. • Det går flere daglige bussruter forbi Barstadvik fra ØrstaVolda og fra Ålesund. • Fra Barstadvik sentrum er det ca. fem kilometer bilvei til Melbøsætra, hvor fotturen starter. Hvis du har bil, kan du trygt parkere her. • Fotturen fra sætra til Molladalen tar mellom en og to timer – avhengig av fysisk form og/eller vekt i sekken! • Det fins ingen hytter i Molladalen. • Mange klatrere velger å ta med telt, sovepose og mat for flere dager – slik at de kan bli i Molladalen en stund. • Klatrerutene har norske vanskelighetsgrader fra 3 til 7. Det fins faste rapellfester på de mest populære rutene – men ellers må du sikre alt med eget utstyr. • Klatreesongen varer vanligvis fra juni til oktober. Muligheter for vinterbestigninger – men vokt deg for skredfaren. • Du trenger ikke klatre for å nyte Molladalen – det er fint å ligge ved vannet i bunnen av dalen og bare se på tindene. • Klatreføreren for dalen ble gitt ut av Helge Standal og Jon Hagen i 1989 på Iriss Forlag i Volda. Den er dessverre utsolgt, men på hjemmesiden www.iriss.no finner du en rekke rutebeskrivelser. • Guideselskapet SunAlp (www. sunalp.no) driver organisert fjellføring i Molladalen.

WELCOME TO MOLLADALEN • Molladalen is situated between Barstadvik and Ytre-Standal in the municipality of Ørsta. • You can fly to Ålesund Airport on SAS or Norwegian Air, or you can fly to Ørsta-Volda Airport on Widerøe. Either way, it’s about 30 km to Barstadvik, which is the best departure point for reaching the valley. • The nearest railroad station is at Åndalsnes. From there, bus to Ålesund. • Several bus routes serve Barstadvik daily from ØrstaVolda and from Ålesund. • From the centre of Barstadvik, it’s 5 km by road to Melbøsætra, where the foot journey begins. If you have a car, it’s safe to park here. • The hike from Melbøsætra to Molladalen takes one to two hours, depending on your physical condition and backpack load. • There are no cabins in Molladalen. • Many climbers choose to bring tents, sleeping bags and enough food for several days, so they can stay a while in Molladalen. • The climbing routes are graded from 3 to 7 for technical difficulty. On the most popular routes you’ll find some fixed rappelling anchors, but otherwise you’ll have to secure the way with your own equipment. • Climbing season usually runs from June to October. There are opportunities for winter climbing – but beware of avalanche danger. • You don’t have to climb to enjoy Molladalen. For many people it’s enough to lie at the lake’s edge on the valley floor and look up at the peaks. • The climbing guide to the valley, written by Helge Standal and Jon Hagen, was published in 1989 by Iriss Forlag in Volda. Unfortunately it’s sold out, but you’ll find a variety of route descriptions on the publisher’s website: www.iriss.no. • SunAlp Mountain Guides (www.sunalp.no) provides organized guide service in Molladalen.


Trango:

TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM

25 år siden førstebestigningen 25 Years After The First Ascent


- SE PÅ DEN LINJA. Den da 23 år gamle klatreren Hans Christian Doseth fra Åndalsnes står i gangen hjemme hos Stein P. Aasheim i Oslo. Året er 1982. På veggen henger et bilde av en enorm fjellvegg i Karakoram i Pakistan. Hans Christian drar fingeren sakte langs ei tynn, svart stripe i fjellveggen. Han ser ei klatrerute. Ei rute ingen har gått. Drømmen om Great Trango Tower er født.

TO ÅR SEINERE, i juni 1984: drømmen skal bli virkelighet. Hans Christian har fått med seg Stein og de to klatrekompisene Finn Dæhli og Dag Kolsrud. Sammen utgjør de ”The Norwegian Trangoexpediton 1984”. De har fått sponsorer – blant annet Norrøna Sport, Pakistan International Airlines og en tobakksprodusent. Nå har de tatt farvel med venner og kjærester, gått om bord i et fly til Islamabad med 180 kilo i håndbagasje og begynt på det store eventyret. Ifølge det amerikanske klatremagasinet Climbing legger de ut på det som skal bli en av de største klatrebragdene noen sinne. De fire nordmennene har med seg ulike erfaringer fra Himalaya, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, nordveggen på Eiger, vinterklatring i Hurrungane og moderne klippeklatring i Sør-Frankrike. De har med seg store ambisjoner. De har med seg dette ene bildet av fjellveggen. Det fins ikke noe annet bilde å oppdrive. Veggen er så svær, så glatt, så imponerende. Kan den i det hele tatt være sann? Den er sann. Great Trango Tower står der og venter.

MANGE KJENNER HISTORIEN. Hele det norske klatremiljøet kan den utenat. Hans Christian, Finn, Dag og Stein overvinner ufattelige utfordringer både når det gjelder logistikk, tynn luft, dårlig vær og vanskelig klatring. De kommer høyere og høyere i Trangos østvegg. Toppen er snart innen rekkevidde. Men etter flere uker i veggen, begynner proviantlageret å gå tomt. Etter en følelsesladet diskusjon – sittende i hengeteltene flere tusen meter over Baltorobreen – melder Dag og Stein seg frivillig til å returnere. Bare på denne måten vil det være nok mat igjen til å nå toppen. Hans Christian og Finn fortsetter klatringen. 4. august 1984 observerer Stein sine to venner i kikkert. Hans Christian og Finn står på toppen av Trango. På toppen av internasjonal klatresport. The Norwegian Trangoexpedtion har gjennomført noe ingen trodde var mulig. De har åpnet opp en av verdens mest krevende klatreruter. Triumfen er et faktum. SÅ SKJEDDE DET som ikke skulle skje: noen dager seinere går noe galt under nedfiringen. Hans Christian og Finn omkommer. Hele det norske klatremiljøet er i sjokk. To av Norges fremste fjellklatrere er ikke mer. Vel hjemme etter de fysiske og psykiske påkjenningene bruker Stein flere måneder på å skrive boka ”Trango – triumf og tragedie”.

“LOOK AT THAT LINE.” Hans Christian Doseth, a 23-year-old climber from Åndalsnes, stands in the home of Stein P. Aasheim, in Oslo. The year is 1982. On the wall hangs a picture of an enormous mountain in Karakoram, Pakistan. Hans Christian traces his finger along a thin, black line on the face of the mountain. He sees a climbing route. A route no one has tried. The dream of Great Trango Tower is born. TWO YEARS LATER, June of 1984: It’s time to realize the dream. Hans Christian has enlisted not only Stein but climbing comrades Finn Dæhli and Dag Kolsrud. Together they comprise “The Norwegian Trango Expedition 1984”. A number of sponsors have signed on – including Norrøna Sport, Pakistan International Airlines and a tobacco producer. The four Norwegians, each carrying 180 kg of baggage, say farewell to their friends and girlfriends and board a plane to Islamabad. They’re embarking on what the American magazine “Climbing” will later rank as one of the greatest mountaineering feats in history. The men bring to the enterprise a wide variety of experience – from the Himalayas, Trollveggen, Yosemite, Mount McKinley, the north face of Eiger, winter climbing in Hurrungane and modern rock climbing in southern France. They bring outsized ambitions. And they bring that one picture of the mountain’s face. There’s no other picture to be found. The mountainside looks so vast, so sheer, so impressive. Could it really be that way? It is. Great Trango Tower stands and waits. THE STORY IS WIDELY TOLD. Every Norwegian climber knows it by heart. Hans Christian, Finn, Dag and Stein overcome unbelievable logistical challenges as well as thin air, bad weather and climbing difficulties. Gradually, the men scale Trango’s eastern face. Soon the peak is within reach. But after four weeks on the face, provisions begin to run low. After an emotional discussion – while hanging in portaledge tents several thousand meters above the Baltoro Glacier – Dag and Stein volunteer to go down. Given the amount of food remaining, it’s the only way any of them will be able reach the top. Hans Christian and Finn continue the ascent. On Aug. 4, 1984, Stein observes his two friends through binoculars. Hans Christian and Finn are standing atop Trango. Atop the summit of international mountaineering. The Norwegian Trango Expedition has achieved something no one believed was possible. Its members have opened up one of the world’s most demanding climbing routes. They are triumphant.

HOWEVER, during the descent several days later, something goes wrong. Hans Christian and Finn are killed. The entire Norwegian climbing community is in shock. Two of Norway’s most prominent mountain climbers are gone.


«Det er fortsatt problematisk å snakke om Trango. Skallet er forbausende tynt. Det er kort vei inn til følelsene.»

”It’s still hard to talk about Trango. I have a surprisingly thin shell. My feelings lie just under the surface.” Stein P. Aasheim, Trango climber in 1984

Det blir en av de sterkeste historiene i klatrelitteraturen. En bibel for generasjoner av norske fjellfolk. En evig kilde til inspirasjon. NÅ ER DET 25-årsjubileum for Norskeruta på Great Trango Tower. - Det føles uvirkelig at jeg var med på denne turen, sier Stein P. Aasheim. Han sitter med en espresso i Oslo sentrum. Tankene går tilbake til 1984. - Det føles uvirkelig at jeg har hengt oppe i den veggen der. Det var en vanvittig følelse, noe jeg aldri opplevd verken før eller seinere. - Hva mener du med uvirkelig? - Når jeg leser hvilken status Norskeruta har internasjonalt, når jeg hører hvilken status boka har fått, når jeg hører folk snakke om Hans Christian og Finn – da tenker jeg: ”jøss, er jeg en del av dette?” På den ene siden er jeg stolt over å ha vært med på Norskeruta. På den andre siden skulle jeg mye heller ønske at vi alle hadde kommet hjem enn at det finnes en ”Norskeruta” på Trango i dag. Men: da hadde jo livet mitt sett annerledes ut. Jeg ville hatt en annen familie. Barna mine hadde ikke eksistert. Jeg blir helt skrudd i hodet av å tenke på det.

I 1984 VAR HANS CHRISTIAN DOSETH og den kjente klatreren Ragnhild Amundsen gift. Halvannet år etter ulykken på Trango ble Stein og Ragnhild kjærester. - Det er ikke lett å ordlegge seg om dette, sier Stein. - Trango var en dyptgripende opplevelse. Turen fikk dyptgripende konsekvenser i livet mitt. - Skulle du ønske at du ikke fikk flere spørsmål om Trango? - Nei. Det var en historisk begivenhet i norsk klatring. Jeg har ikke noe ønske om at folk ikke skal snakke om turen. Jeg tror jeg kan telle på én hånd de foredragene jeg har holdt om denne turen. Men i det siste har jeg tenkt at nå er det på tide å komme seg over dette. Det er tross alt 25 år siden. Nå prøver jeg å snakke om Trango i en del foredrag hvor det er naturlig. - Hva forteller du? - Jeg gir min versjon av turen. Det er selvfølgelig mange som har lest boka, men jeg forstår at det er spennende å høre om turen live. I tillegg snakker jeg om hva vi søker etter i denne klatresporten. Når du nærmer deg 60, er det naturlig å reflektere litt annerledes rundt livet enn da du var ung og udødelig. I 1984 sa jeg at ”jeg klatrer ikke fordi det er farlig, men på tross av det.” Det har endret seg. Nå sier jeg det som det er: ”Jeg klatrer fordi det er farlig.” Dette ble veldig klart for meg sommeren 2008. - Hva skjedde? - Jeg klatret Trollryggen sammen med Ralph Høibakk (71) og Odd Eliassen (64). Ralph ville feire at det var 50 år siden han og Arne Randers Heen gjennomførte førstebestigningen av ryggen. I utgangspunktet ville vi gjerne ha med den yngre, dyktige klatreren Bjarte Bø på turen. Men da det viste seg at han ikke hadde anledning, tenkte vi bare ”faen heller” og støtet på. Tre gamle menn i en stor vegg. For oss var dette vanskelig klatring . Vi var engstelige der oppe, vi var redde. Og da vi endelig kom opp, sto vi der – gamlingene - og grein. - Gråt dere? - Ja. Og jeg har tenkt mye på de tårene etterpå. Det var en utrolig sterk opplevelse. Jeg har sjelden følt meg så nær livet, rett og slett. Jeg tenkte at dette er hva det hele dreier seg om. Dette er gevinsten for å våge – og for å lykkes med noe som er så nær grensen av vår yteevne. Den følelsen vi hadde der oppe, er selve livet. Det er ikke lett å ordlegge dette. Men så gikk det bare to dager og så snudde alt. Midt på natta fikk jeg en telefon om at Rolf Bae var savnet på K2.

BARE NOEN MÅNEDER før ulykken på K2 var Rolf Bae (33) med da et norsk klatrelag repeterte Norskeruta på Great Trango Tower. Rolf hadde snakket mye med Stein om denne turen. Han fortalte Stein at boka om Trango var grunnen til at han begynte å klatre. De to ble etter hvert godt kjent. Og de hadde stor respekt for hverandre. De hadde begynt planleggingen av en spennende tur sammen til Antarktis. - Det var ikke til å begripe at Rolf forsvant på K2. Klatringen var med ett meningsløs. - Hvordan da? - Alle de vakre tankene om klatring, alle de store ordene om hva dette gir oss, det forutsetter at du kommer ned igjen i live. Hvis ikke, er klatringen totalt meningsløs. - Mange klatrere legitimerer risikoen ved at å si at ”det er farlig å kjøre bil, også.”

Safely home, but with the physical and mental strains of the journey still fresh, Stein writes the book “Trango – Triumph and Tragedy”. It’s one of the most powerful stories in mountaineering literature. A bible for generations of Norwegian climbers. An eternal source of inspiration.

TWENTY-FIVE YEARS have now passed since the Norwegian route up Great Trango Tower was opened. “It’s unreal to think I was part of that expedition,” Stein P. Aasheim says. Over an espresso in downtown Oslo, his thoughts drift back to 1984. “It’s unreal to think that I was hanging up on that wall. It was a crazy feeling, something I’d never felt before and never have since.” “What do you mean by unreal?” “When I read about the international status of the Norwegian route, when I hear about the status of the book, when I hear people talk about Hans Christian and Finn – that’s when I think, ‘Wow, am I part of this?’ On the one hand I’m proud of helping establish the Norwegian route. On the other hand I’d much prefer that all of us had come home than that a ‘Norwegian route’ should exist on Trango today. But: my life would be much different if that were the case. I’d have a different family. My children wouldn’t exist. I go nuts just thinking about it.”

IN 1984, Hans Christian Doseth and the renowned climber Ragnhild Amundsen were married. A year and a half after the accident on Trango, Stein and Ragnhild became a couple. “It’s not easy to put this into words,” says Stein. “Trango was an overwhelming experience. The trip had deep and lasting consequences for my life.” “Do you wish people would stop asking you about Trango?” “No. It was a historic event in Norwegian climbing. It’s not that I don’t want people to talk about it. I think I can count on one hand the number of speeches I have given about the trip. But lately I’ve been thinking it’s about time to get over all this. It’s been 25 years, after all. I now try to discuss Trango in some of the talks that I give.” “What do you say?” “I give my version of the trip. Lots of people have read the book, of course, but I understand that it’s exciting to hear about it live. I also talk about what we sport-climbers are really searching for. When you close in on 60 years of age, it’s natural to reflect differently on life than when you were young and immortal. In 1984 I said, ‘I don’t climb because of the danger, but in spite of it.’ That has changed. Now I tell it like it is: ‘I climb because it’s dangerous.’ That became very clear to me in the summer of 2008.” “What happened?” “I climbed Trollryggen with Ralph Høibakk (71) and Odd Eliassen (64). Ralph wanted to celebrate that 50 years had passed since he and Arne Randers Heen had completed the first ascent of the peak. At first we hoped the talented young climber Bjarte Bø would join us. But when it turned out he couldn’t make it, we said, ‘What the hell,’ and pushed ahead. Three old men on a huge wall. For us it was hard climbing. We were anxious up there; we were afraid. And when we finally got to the top we just stood there – these three old guys – and cried.” “You cried?” “Oh, yes. And I’ve thought a lot about those tears. It was such a powerful experience. Rarely have I felt so clearly what it is to be alive. I thought that this had to be what it was all about. This was the reward for daring – and for succeeding at something so close to the limits of our capability. Then, just two days later, everything got turned around. In the middle of the night the telephone rang, and I heard Rolf Bae was missing on K2.” ONLY MONTHS before the accident on K2, Rolf Bae (33) had been part of a Norwegian climbing team that repeated the ascent of Great Trango Tower by way of the Norwegian route. Rolf had talked a lot about the trip with Stein. He told Stein that his book about Trango was the reason he began climbing. Over time, the two got to know each other well. Their respect was mutual. They had begun to plan an expedition to Antarctica together. “It was incomprehensible that Rolf could disappear on K2. All at once, the climb became absurd.”


- Det skjønner jeg ikke. Sammenlikningen er irrelevant. En av grunnene til å klatre, er nettopp at det er farlig. Tilfredsstillelsen ved å mestre og beherske forholdene når konsekvensen ved å falle er fatal - nysgjerrigheten, de fysiske utfordringene, grenseområdet mot døden. Alt dette er viktig. Du får ingen lykkerus etter en biltur. Men etter en klatretur, får du det. - Er du avhengig av denne følelsen? - Det er et godt spørsmål. Jeg er vel på sett og vis avhengig av gevinsten ved klatringen. Premien. Jeg er kanskje avhengig av å oppleve ytterpunkter i livet som folk flest aldri kommer i nærheten av. Mange spør hva som er vitsen med klatring – siden det åpenbart er en risikofylt aktivitet. Men jeg aksepterer ikke lenger spørsmålet. Det man spør om er egentlig ”kan du forklare meg meningen med livet?” Hva faen skal man svare, da? Det er ingen som spør noen som lever som alle andre hvorfor de lever som alle andre. Hvis du tar ett skritt til siden, blir du umiddelbart stilt til veggs og må legitimere ditt livsvalg. Det kreves at du skal kunne gi svar som er umulige å gi.

- ENDRET TRANGO i sin tid ditt forhold til klatringen? - Nei. Jeg fortsatte å klatre som før. Allerede året etter, i 1985, var jeg på Everest. Jeg endret meg egentlig først da jeg fikk barn. Da trappet jeg ned på høye fjell i Himalaya. Jeg husker jeg skulle ta farvel med familien før jeg dro til fjellet Drang Rag Ri Himalaya i 1995. Datteren min holdt meg fast på trappa og ropte at ”jeg vil ikke at du skal dø på fjellet, pappa.” Det var sterkt, altså. Så sterkt at jeg nesten ikke klarer å snakke om det. Da kjente jeg virkelig på hvordan det er å være far. Da var det slutt på høye fjell i Himalaya for min del.

“How do you mean?” “All of those beautiful thoughts about climbing, all the big words about what climbing gives us – the assumption is that you will come down alive. If not, the climb doesn’t mean a thing.” “A lot of climbers justify the risk by saying, ‘Driving a car is dangerous, too.’” “I can’t understand that. The comparison is irrelevant. One of the reasons for climbing is the very fact that it’s dangerous – the satisfaction of mastering and conquering conditions when the consequence of falling would be fatal. The curiosity, the physical challenges, the proximity of death – they’re all important. There is nothing exhilarating about a car trip. But after a big climb, the happiness you feel is nothing less than intoxicating.” “Are you hooked on that feeling?” “That’s a good question. I am sort of hooked on the reward of climbing. The prize. I may be dependent on having peak experiences that most people in this life don’t come close to having. A lot of people ask what the point of climbing is, when the risks are so obvious. But I don’t accept the question anymore. What they are really asking is, ‘Can you explain the meaning of life to me?’ Well, what the hell am I supposed to say? Nobody asks people who live like everyone else why they live like everyone else. As soon as you step out of line, you’re put against the wall and told to justify your way of life. You’re made to answer impossible questions.”

“DID TRANGO CHANGE your relationship to climbing?” “No, I continued to climb. Just a year later, in 1985, I was on Everest. I didn’t really change until I had children. That’s when I cut back on the high Himalayas. I remember saying goodbye to my family before travelling to Drang Rag Ri in the Himalayas in 1995. My daughter clung to me on the steps and yelled, ‘I don’t want you to die on the mountain, Papa.’ That hit me hard. So hard I almost can’t talk about it. That’s when I fully realized what it means to be a father. For me, that was the end of climbing high mountains in the Himalayas.”

FAKTA

FACTS

FJELLET Great Trango Tower 6286 m.oh.

THE MOUNTAIN Great Trango Tower 6,286 metres over sea level

Trango Towers er en gruppe dramatiske granittspir på nordsiden av Baltorobreen i Karakoram, nord i Pakistan. Disse tårnene byr på noen av de høyeste fjellveggene og kanskje den mest utfordrende fjellklatringen i verden. Det høyeste punktet i fjellrekka er toppen på Great Trango Tower (6286 m.o.h.) – som ble førstebesteget i 1977 av Galen Rowell, John Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey og Dennis Hennek fra vestsida. Den svært imponerende østveggen på Great Trango Tower ble førstebesteget i 1984 av Hans Christian Doseth og Finn Dæhli. Linja er kjent som ”Norskeruta.” Dag Kolsrud og Stein P. Aasheim var med langt opp i veggen, men snudde på grunn av matmangel i gruppa. I 1992 gikk Xaver Bongard og John Middendorf ei ny rute parallelt med Norskeruta. Norskeruta ble første gang repetert i 2008 av nordmennene Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde og Rolf Bae. I 1999 gikk nordmennene Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven og Einar Wold ei ny klatrerute på nabofjellet Trango Pulpit.

Trango Towers is a group of dramatic granite spires on the north side of the Baltoro Glacier in Karakoram, northern Pakistan. The towers feature some of the highest vertical drops in the world as well as some of the most challenging climbs. The highest point in the group is the summit of Great Trango Tower (6,286 m), first conquered on its west side by Galen Rowell, John Roskelly, Kim Schmitz, Jim Morrissey and Dennis Hennek in 1977. The imposing eastern face of Great Trango was first climbed in 1984 by Hans Christian Doseth and Finn Dæhli. The route they followed has since been called the “Norwegian route”. The expedition began with four men, but Dag Kolsrud and Stein P. Aasheim turned back when it became clear too little food remained to sustain the whole group to the summit. In 1992, Xaver Bongard and John Middendorf climbed the mountain using a parallel route. A second climb by way the Norwegian route was accomplished in 2008, by the Norwegians Stein Ivar Gravdal, Bjarte Bø, Sigurd Felde and Rolf Bae. In 1999, the Norwegians Robert Caspersen, Gunnar Karlsen, Per Ludvig Skjerven and Einar Wold took a new route up the neighbouring Trango Pulpit.

BOKA ”Trango – triumf og tragedie” Stein P. Aasheim Scanbok Forlag, 1985 Boka ble trykt opp i 5000 eksemplarer og er i dag umulig å få tak i. Stein P. Aasheim har fått henvendelser fra forlag om å trykke opp et nytt opplag av boka, men har foreløpig takket nei. - Jeg er bekvem med at boka er vanskelig å få tak i, sier han. - Dette var et dreiepunkt i livet mitt. Man skal ikke tukle med dreiepunkt. NORRØNA Den norske Trangoekspedisjonen i 1984 var sponset av Norrøna. Deltakerne brukte 1984-versjonen av Trollveggen-jakka og Trollveggen-buksa i Gore Tex. Den første prototypen av Trollveggendressen ble testet under Hans Christian Doseths, Håvard Nesheims og Kjetil Svanemyrs vinterbestigning av Svenskeruta i Trollveggen i 1980. Trollveggen er Norrønas mestselgende kolleksjon gjennom tidende. Og Trollveggen er fortsatt en del av Norrønas sortiment. I 2009 kan du kjøpe Trollveggenjakke og Trollveggenbukse i Gore Tex Pro Shell. Klærne er laget for tøft bruk under storveggsklatring og andre aktiviteter i fjellet hvor det er stor slitasje på utstyret.

THE BOOK: “Trango – Triumph and Tragedy” (“Trango – triumf og tragedie”) Stein P. Aasheim Scanbok Forlag, 1985 The book had a print run of 5,000 copies, in Norwegian only, and today is almost impossible to find. Publishers have inquired about putting out a new edition, but to date, Stein P. Aasheim has declined. “It’s OK with me that the book is hard to get hold of,” he says. “It was a turning point in my life. You don’t mess with turning points.” NORRØNA Norrøna was a sponsor of The Norwegian Trango Expedition 1984. Its members wore the 1984 version of the company’s Trollveggen jacket and Trollveggen pants, made with GoreTex®. A prototype of Trollveggen outerwear had been tested in 1980 during a winter ascent of Trollveggen’s Swedish route by Hans Christian Doseth, Håvard Nesheim and Kjetil Svanemyr. Trollveggen is Norrøna’s all-time best-selling collection, and is still part of the Nørrona product line. In 2009 you’ll be able to buy Trollveggen jackets and pants in Gore-Tex® Pro Shell. This line of mountaineering outerwear is made for big-wall climbing and other rugged activities that subject equipment to heavy wear.


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM

Alle fjellfolk bør gjøre en pilegrimsferd i livet. Den bør gå til Chamonix. Every mountain adventurer should make one pilgrimage in their life. To Chamonix.

Chamonix


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO STEIN P. AASHEIM

Chamonix Alle fjellfolk bør gjøre en pilegrimsferd i livet. Den bør gå til Chamonix. Every mountain adventurer should make one pilgrimage in their life. To Chamonix.


VI KAN SNAKKE så mye vi vil om Cortina, Zermatt, St. Anton. Vi kan bable i vei om Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb. Men vi kommer ikke utenom Chamomix. Vi kommer aldri utenom Chamonix. Denne franske åpenbaringen. Alpenes hovedstad.

OG NÅ STÅR JEG HER, på Aiguille de Midi, 3800 meter over havet, bundet inn i et ni millimeter tykt tau og med nervene utenpå kroppen. Vi har tatt gondolen fra Chamonix rett opp hit. Nå skal vi skal gå ned en beryktet egg, med et 200 meter høyt stup på høyre hånd og et 2000 meter høyt stup på venstre hånd. Så skal vi vandre noen hundre meter på breen før vi skal klatre opp Cosmique-ryggen på den andre siden av Aigullie de Midi. Det er i hvert fall planen. Fuglene må vite om det er en god plan. Først i tauet går fotograf Frode Sandbech. Han tviholder på ei isøks og snakker om snø som fester seg under stegjerna. Bakerst i tauet går fjellguiden og Chamonixinnbyggeren Wolfgang Huber. Og langt der framme, uten tau, går Wolfgangs svenske kjæreste Eva Eskildsson. Hun har gått ned denne knivskarpe egga så mange ganger at for henne føles det som en spasertur i Stockholm. – Det er én ting dere må love meg, sier Wolfgang. – Dere må ikke snuble i stegjernene. Det er farlig. – Hvor farlig da? spør jeg. – Så farlig at du helst ikke vil høre om det, sier Wolfgang. Og så går vi. Sakte, sakte nedover egga. Av en eller annen grunn nynner jeg på en ballade av Celine Dion.

YOU CAN TALK as much as you like about Cortina, Zermatt, St Anton. You can chatter away about Jackson Hole, Queenstown, Whistler/Blackcomb. But nothing beats Chamonix. Nothing could ever beat Chamonix. This French revelation. The capital of the Alps. AND HERE I AM, at Aiguille du Midi, 3,800 m above sea level, attached by a 9 mm thick rope, nerves strung tighter than piano wire. We’ve taken the cable car from Chamonix straight up here. Now we preparing to descend an infamous ridge, with a 200 m sheer drop to the right and a 2,000 m sheer drop to the left. After which we will make our way across a few hundred metres of glacier before climbing the Arête de Cosmiques on the other side of the Aiguille du Midi. That, at least, is the plan. God only knows if it’s a good plan. First on the rope is photographer Frode Sandbech, tightly gripping an ice-axe and talking about snow getting trapped under the crampons. At the back, on the other end of the rope, is our mountain guide Wolfgang Huber, who lives in Chamonix. And way out in front, without a rope, is Wolfgang’s Swedish girlfriend Eva Eskildsson. She has climbed down this knife-edged ridge so many times that, for her, it seems like a stroll in a Stockholm park. “There’s one thing you all must promise me,” says Wolfgang. “You must not trip over your crampons. That’s dangerous.” “How dangerous?” I ask. “So dangerous you really don’t want to know,” says Wolfgang. And then we are off. Slowly, slowly down the ridge. For some reason I find myself humming a ballade by Celine Dion.

DET SIES AT Chamonix ble skapt av gud den åttende dagen - til glede for skikjørerne, klatrerne, tindebestigerne, terrengsyklistene, paragliderne, motbakkeløperne og basehopperne. Gud gjorde i så fall en strålende jobb. De første turistene til Chamonix kom 21. juni 1741. Det var de engelske aristokratene Pocock og Windham – og de var usikre på velkomsten. Kanskje Chamonixinnbyggerne var barbarer som drepte turister og spiste dem til middag sammen med litt ost og vin? Pocock og Windham tok ingen sjanser – og fikk med seg en mengde våpen og livvakter. Helt uten grunn. For innbyggerne i Chamonix viste seg å være så hjertevarme at Pocock og Windham følte de hadde kommet til paradis. Vel hjemme i England spredte de ryktet om Alpenes vakreste dal. Og om det enorme fjellet Mont Blanc. Det skulle gå 45 år før noen klarte å nå toppen. 8. august 1786 ble de to franske kameratene Balmat og Paccard de første til å stå på Europas tak. Det startet en ny æra for turismen i Chamonix. I dag kommer mellom 80 000 og 100 000 gjester til Chamonix hver dag i sommersesongen. Det er nesten ikke til å tro. Heldigvis er det ikke alle som ønsker å klatre Cosmique -ryggen.

IT IS SAID that Chamonix was created by God on the eighth day – to give pleasure to skiers, climbers, mountaineers, mountain bikers, paragliders, fell runners and base-jumpers. If that is the case, He did a fantastic job. The first tourists arrived in Chamonix on 21 June 1741. They were the British aristocrats Pocock and Windham – and they were not sure what kind of welcome they would receive. Perhaps the inhabitants of Chamonix were barbarians who killed tourists and ate them for dinner with a spot of wine and cheese? Pocock and Windham were taking no chances, and had equipped themselves with quantities of weapons and bodyguards. Quite unnecessarily. As it turned out the people of Chamonix were so hospitable that Pocock and Windham thought they had arrived in heaven. And on their return to Britain they spread the word about the most beautiful valley in the Alps. And about the huge mountain, Mont Blanc. It would be 45 years before anyone managed to reach the top. On August 8th 1786 two Frenchmen, Balmat and Paccard, became the first people to stand on Europe’s roof. That started a new era of tourism in Chamonix. Today between 80,000 and 100,000 people visit Chamonix every day during the summer season. It almost beggars belief.

– KOM IGJEN, roper Wolfgang. – Det er bare å slenge rompa utfor stupkanten og la det stå til. Vi har klatret i to timer. Nå står vi ved et rappellfeste sammen med taulag fra Italia, Frankrike, England og Tyskland. Det oppstår kø for å fire seg utfor, den mest eksotiske køen jeg noen sinne har stått i. Det er hundrevis av meter ned på den ene siden. Og tusenvis av meter ned på den andre siden. Likevel drar folk fram baguetter og croissanter som om de satt på kafé. Mont Blanc speiler seg i solbriller. Langt, langt der nede går turistene rundt i sentrum av Chamonix. Her oppe under skyene sitter vi. Og føler oss høye.

“COME ON,” shouts Wolfgang.

SÅ ER DET VÅR TUR. Vi firer oss utfor kanten og ned ei bratt, trang renne. Så følger

“Just chuck your butt over the cliff and go for it.” We have been climbing for two hours. We are now standing by an abseiling point together with roped teams from Italy, France, Britain and Germany. We are queuing to go over the edge. The most exotic queue I have ever waited in. On the one side is a drop of several hundred metres. On the other side a drop of several thousand. But people are munching on baguettes and croissants as if they were sitting in a pavement cafe. You can see Mont Blanc reflected in people’s sunglasses. And way, way down there the tourists are going about their business in the centre of Chamonix. While up here, under the clouds, are we. So high, so high.

vi noen smale hyllepartier før vi kommer til en loddrett vegg på ca. 30 meter. Skal vi opp der? Med stegjern på føttene? – Ja wohl, sier Wolfgang. Og smiler slik Arnold Schwarzenegger smilte på åttitallet.

AND NOW IT’S OUR TURN. We lower ourselves over the edge and down a steep, narrow gully. Then we traverse a series of narrow shelves before we arrive at a vertical wall, about 30 m high. Are we meant to climb that? With crampons on our feet?


FAKTA VELKOMMEN TIL CHAMONIX Nærmeste flyplass ligger i Geneve. Ca. én times kjøring i leiebilen til Chamonix– eller sett deg på et tog eller en buss. Det fins svært mange overnattingstilbud i Chamonix – alt fra campingplasser til designhoteller. Utvalget finner du på www. chamonix.com. Sommersesongen starter gjerne i juni og varer et stykke ut i september. Reis hit for å gå fjellturer og toppturer, for å klatre, for å sykle eller løpe i terrenget, for å paraglide eller bare nyte naturen fra en kafé. Vi kan på det varmeste anbefale UIAGMfjellføreren Wolfgang Huber. Han kan ta deg med på fantastiske turer i Chamonix eller andre steder i Alpene. Kontakt Wolfgang på tlf. 0033 (0) 615 312984 eller gjennom hjemmesiden www.mountain-spirit-guides.com

FACTS

Eva leder opp. Hun plasserer fronttaggene på stegjernene i mikroskopiske, små hull i veggen. Det ser lekende lett ut. Men viser seg straks å være oppsiktsvekkende vanskelig. Har du noen gang forsøkt å klatre opp en bratt fjellknaus med 12 spisse jerntagger under skoene? Det føles litt som å være Bambi på isen. Bare at lyden er mye høyere, mye mer skjærende, mye mer skremmende. Jern mot stein. Mennesket mot tyngdekraften. – Kom igjen, sier Wolfgang. – Ta i nå! Jeg skulle gjerne fått til noen elegante bevegelser. Jeg skulle gjerne blitt assosiert med en Himalayaklatrer. Men 20 meter under meg står en guide fra Milano og ler. Han ser ut som om han kommer rett fra Mount Everest. Jeg ser ut som om jeg kommer rett fra en kaffebar i Oslo.

VI KLATRER VIDERE. Cosmique-ryggen er ikke verre enn mange norske fjellrygger – men lufta er betydelig tynnere. Jeg kjenner hodepinen komme snikende under hjelmen. Jeg stopper for å drikke. Jeg drikker en liter vann. Det hjelper ikke. Hodepinen er kommet for å bli. Men nå kan jeg høre japanske turister juble i det fjerne. De står på plattformen ved Aiguille de Midis toppstasjon og studerer klatrere gjennom teleobjektiver. – Vi er dagens attraksjon, sier Eva. – Ser jeg barsk ut? spør jeg. – Eller bleik? Eva bare smiler og leder de siste taulengdene fram til japanerne. For å komme opp til de må vi klatre opp en ti meter høy jernstige. Under rumpa mi er avgrunnen. Definisjonen på avgrunnen. Turistene knipser og ser andektig på oss. Jeg glemmer hodepinen et øyeblikk.

“Ja wohl,” says Wolfgang. And smiles like Arnold Schwarzenegger did in the 1980s. Eva leads the way. She places the front spikes of her crampons in microscopically small chinks in the wall. It look like child’s play, but soon proves to be astonishingly difficult. Have you ever tried climbing up a sheer rock wall with 12 sharp iron spikes under your shoes? It feels a bit like Bambi on ice. Only much louder, much sharper, much scarier. Iron on rock. Man against gravity. “Come on,” says Wolfgang. “Put some effort into it!” I would like to have made some elegant moves. I would like to be mistaken for a Himalayan mountaineer. But 20 m below me stands a guide from Milan – and laughs. He looks like he’s just come straight off Mount Everest. I look like I’ve just come straight out of an Oslo coffee bar.

Helt til ung mann besvimer av høydesyke ved siden av meg. Da kjenner jeg meg litt sliten, jeg også.

CHAMONIX ER IKKE BARE høye fjell, bratte snørenner og tredagersskjegg. Chamonix er også et koselig sentrum, med et utall restauranter, sportsbutikker og suvenirsjapper. Her vandrer amerikanske pensjonister og russiske milliardærer fram og tilbake på jakt etter goretexjakker, plastikkdyr og ostefondue. Wolfgang og Eva vet hva vi skal holde oss unna og hvor vi skal gå. På den skandinaviske restauranten Chambre Neuf får vi servert god mat og god drikke. Vi begynner å prate om morgendagen. Om terrengsykling. Om gondoler som tar oss opp til de beste stiene. Om downhillsykler store som Harley Davidsoner. Vi gleder oss.

OG SÅ SYKLER VI. Og dagen etter løper vi. Chamonix viser WE CLIMB ON. The Arête de Cosmiques is no worse than many Norwegian mountain ridges. But the air is considerably thinner. I feel a headache start to sneak in under my helmet. I stop for something to drink. I drink a litre of water. It doesn’t help. The headache is here to stay. But now I can hear the joyful cries of some Japanese tourists off in the distance. They are standing on the platform at the Aiguille du Midi’s top station, studying the climbers through telephoto lenses. “We are the attraction of the day,” says Eva. “Do I look tough?” I ask. “Or pale?” Eva just smiles and leads the last few rope lengths up to the Japanese. To reach them we have to climb up a 10 m iron ladder. Beneath my backside is the abyss.

seg fra alle sine sider: sola steiker, det regner katter og hunder, utsikten tar pusten fra oss, tåka gjemmer alle fjell. Og høyt der oppe, den tredje dagen, iført joggesko, og med en espresso og en banan i magen, tenker jeg at Chamonix er for bra til å være sant. Dette er en løgn. Dette er et manipulert prospektkort. Hele stedet må være tegnet i Photoshop av en gal friluftsmann.

The definition of the abyss. The tourists snap away with their cameras and watch us, awestruck expressions on their faces. I forget my headache for a moment. Until the young man next to me faints from altitude sickness. Then I feel a wee bit tired, too.

CHAMONIX IS NOT JUST high mountains, steep, snow-filled gullies and three-day stubble. Chamonix is also a cosy town centre, with countless restaurants, sports shops and kiosks selling souvenirs. American tourists and Russian billionaires wander back and forth searching for Goretex jackets, plastic animals and cheese fondues. Wolfgang and Eva know the places to go and the places to avoid. At the Scandinavian restaurant Chambre Neuf we tuck into a good meal, and start talking about tomorrow. About mountain biking. About cable cars to take us to the best paths. About downhill bikes as big as a Harley Davidson. I can’t wait. AND SO WE CYCLE. And the day after that, we run. Chamonix shows all its many faces: the sun bakes down, it rains cats and dogs, the views take our breath away, the fog hides the mountains entirely. And high above, on day three, with trainers on my feet, and an espresso and a banana in my stomach, I think that Chamonix is too good to be true. This is a lie. This is an airbrushed picture postcard. The whole place is a Photoshopped montage put together by a mad outdoorsman.

WELCOME TO CHAMONIX The nearest airport is Geneva. Chamonix is around a one-hour drive away in a hired car, or you can take the train or a bus. There are lots of places to stay in Chamonix – everything from campsites to designer hotels. You will find a complete listing at www. chamonix.com. The summer season usually starts in June and lasts until around mid-September. Come here to walk, hike or climb in the mountains, to cycle or run cross-country, to paraglide or simply enjoy the scenery from a cafe table. We can warmly recommend UIAGM mountain guide Wolfgang Huber. He can take you on fantastic tours in Chamonix or other places in the Alps. Contact Wolfgang on tel: 0033 (0) 615 312984 or visit www.mountain-spirit-guides.com.


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO FRODE SANDBECH

The heroes of Heltene i

Chamonix

Mont Blanc har en skyggeside: hundrevis av skadede og døde hvert år. Fjellredningstjenesten står alltid parat til å hjelpe. Norrøna Magazine fikk et eksklusivt besøk på redningsbasen. Mont Blanc has a dark side: hundreds of people killed or injured every year. The mountain rescue service is constantly ready to help. Norrøna Magazine has been granted rare access to the rescue base.


KLOKKA ER 10.13 på Base de Secours i landsbyen La Praz utenfor Chamonix. Doktor Bernard Fontanille (38) står på helikopterlandingsplassen med stive fjellstøvler, Patagonia-bukse, stegjern, Smith goggles og en oransje vest smekkfull med sprøyter og smertestillende medikamenter. En engelsk klatrer er savnet på Mont Blanc. Ingen vet om han lever. Sola blinker i helikopteret her nede, men på 4000 meter er været et helt annet. - Vi fikk en nødmelding i går ettermiddag, forteller Bernard. - To engelske klatrere rundt 30 år hadde gått seg bort på vei ned fra Mont Blanc. De ringte med mobilen og meldte fra om at de søkte ly for været i ei bresprekk - og at de trengte øyeblikkelig hjelp. - Hva gjorde dere da? - Vi dro opp med redningshelikopteret for å lete etter dem. Seint på kvelden så vi en klatrer som gikk rundt på breen i ca. 4400 meters høyde. Han hadde sikkert hørt lyden av helikopteret og forlatt bresprekken han og kameraten lå i. Dessverre var det så mye vind at helikopteret ikke kunne lande. Det eneste vi kunne gjøre, var å slenge ut en nødpakke med mat, drikke og klær til de to klatrerne. Mobilen deres døde dessverre hen – så vi fikk ikke snakket mer med de to. - Hva skjedde? - Tidlig i morges dro vi opp igjen for å lete, igjen. Da så vi nok en gang den ene klatreren på breen. Nå kunne vi heldigvis plukke ham opp med helikopteret. Han ble raskt flydd til sykehuset nede i dalen. Han hadde en kroppstemperatur på 32 grader og frostskader på både hender og føtter. Kompisen ligger fortsatt inne i bresprekken høyt oppe på fjellet. Ingen vet om han lever eller er død.

IT IS 10.13 AM at the Base de Secours in La Praz, a small village just outside Chamonix. Dr Bernard Fontanille (38) is standing on the helicopter landing pad, dressed in stiff mountain boots, Patagonia trousers, crampons, Smith goggles and an orange waistcoat prop full of syringes and painkillers. A British climber is missing on Mont Blanc. No one knows if he is still alive. Down here the sun glints off the helicopter, but at 4,000 m the weather is something else. “We got the alarm yesterday afternoon,” explains Dr Fontanille. “Two British climbers in their thirties had got themselves lost on the way down from Mont Blanc. They called in on their mobile phone and said they were seeking shelter from the weather in a crevasse, and that they needed emergency assistance.” “What did you do then?” “We went up in the rescue helicopter to look for them. Late in the evening we saw a climber wandering round the glacier at about 4,400 m. He had probably heard the noise of the helicopter and left the crevasse he and his climbing partner were sheltering in. Unfortunately, the wind was so strong that the helicopter couldn’t land. The only thing we could do was throw down an emergency pack containing food, drink and clothes to the two men.” “What happened next?” “Early this morning we went up to search for them again. We saw the climber on the glacier again, and were fortunately able to pick him up in the helicopter. He was quickly flown to the hospital down in the valley. He had a body temperature of 320C, and frostbite on his hands and feet. His friend is still lying in the crevasse, high up on the mountain. No one knows if he is alive or dead.”

GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – fjellredningstjenesten i Chamonix - er verdens mest aktive. Basen har over 1800 redningsoppdrag i året. Bernard er en av de 10 legene tilknyttet redningstjenesten. Han har brukt fjellet hele livet som klatrer, skikjører og terrengsyklist. Han studerte medisin i Grenoble, jobbet ett år i hæren, videreutdannet seg i anestesi, videreutdannet seg som brannmann og søkte seg til drømmejobben i Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. Han ble godkjent. - Her rekrutterer man nye medarbeidere på grunnlag av tillit, forteller Bernard. - Her må vi kunne stole på hverandre 100 prosent. Vi må vite at alle kan det de skal kunne. Vi må kunne jobbe sammen under sterkt press. - Hvilke skader ser du flest av? - Jeg ser alt! Vi driver med redning av skadete mennesker i skred, i bresprekker, i bratte fjellvegger. Vi driver selvsagt mest med traumatologi – folk har bruddskader, hodeskader, åpne sår, frostskader, hjerteattak og så videre. Jeg sørger for at pasientene får nødvendig smertelindring på vei til sykehuset. De som lever, da. Vi henter dessverre mange døde, også. - Hva er tallene i år? - Jeg vet ikke hva totalen blir – men bare i august døde 26 mennesker i fjellene her. Det øker hver år. Slik er det når turiststrømmen blir større og større. I sommersesongen er det ca. 100 personer som prøver seg på Mont Blac hver eneste dag. Det går ikke like bra med alle, dessverre. - Det var en stor skredulykke ved Mont Blanc de Tacul i august 2008? - Ja, den var grusom. Åtte fjellklatrere ble tatt av et stort skred. Så vidt jeg vet har ingen gravd dem ut ennå. Det er altfor mye snø og is.

GENDARMERIE DE HAUTE MONTAGNE – the mountain rescue service in Chamonix – is one of the world’s busiest. The base performs more than 1,800 rescue missions a year. Dr Fontanille is one of 10 doctors attached to the rescue service. He has spent his whole life on the mountain: as a climber, skier and mountain biker. He studied medicine in Grenoble, spent a year in the army, trained as an anaesthetist, trained as a firefighter, then applied for his dream job with the Gendarmerie de Haute Montagne de Chamonix. He was accepted. “New staff are recruited on trust,” explains Dr Fontanille. “We must be able to trust each other 100 per cent. We have to know that everybody can do what they are supposed to be able to do. We have to be able to work under extreme pressure.” “What kind of injuries do you see most of?” “All kinds. We rescue people injured in avalanches, glaciers, sheer rock faces. Obviously, we deal mainly in trauma medicine – people have bone fractures, head injuries, open wounds, frostbite, heart attacks, etc. I make sure that the patients receive the necessary pain relief on the way to the hospital. Those who are alive, of course. Sadly, we also pick up a lot of fatalities.” “How many?” “I don’t know what the overall figure is – but in August alone, 26 people died in the mountains here. And the numbers increase every year. That is what happens when the influx of tourists gets bigger and bigger. During the summer season around 100 people try their luck on Mont Blanc every single day. Not all of them emerge unscathed, unfortunately.” “There was a major avalanche at Mont Bland de Tacul in August 2008.”


– Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier med helikopteret. “This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter accidents.” Bernard Fontanille, Chamonix doctor

BERNARD OG RESTEN av mannskapet tar av med helikopteret for å gjøre et forsøk på å finne den gjenværende engelskmannen på Mont Blanc. Vi blir stående å se på operasjonen. Etter bare ti minutter er helikopteret tilbake på bakken. Bernard bøyer seg ned under rotorene og kommer bort til oss. - Det var håpløst. Altfor sterk vind. Helikopteret vinglet fra side til side der oppe – flere av redningsarbeiderne om bord ble flysyke og måtte spy i små pappbeger! - Du da? - Nei, jeg blir heldigvis sjelden flysyk. - Blir du noen gang redd? - Ikke direkte redd. Den dagen jeg blir det, kan jeg slutte med det samme. Da er det over og ut i denne jobben. Men jeg innrømmer selvsagt at jeg blir tankefull noen ganger. Og jeg blir kun med på de oppdragene hvor det er helt nødvendig at en lege er med. Det er jo farlig, dette her. Bare i sommer har vi hatt to havarier med helikopteret. - Hvordan da? - Den ene gangen var det motoren som sviktet. En kvinnelig lege hang i vaieren under helikopteret da det skjedde – de rakk så vidt å vinsje henne inn i helikopteret før det kræsjlandet. Heldigvis ble ingen skadet. Den andre gangen var det en redningsoperasjon tett inntil en fjellvegg. På grunn av sterk vind kom rotorbladene inn i fjellveggen. Det sier seg selv at det ikke er bra. Men piloten var svært dyktig, og klarte å nødlande på breen nedenfor.

BERNARD MENER AT det ikke nødvendigvis er noen link mellom uerfarenhet i fjellet og ulykker. - I fjellet kan du være uerfaren og veldig heldig hele tida, sier han. - Eller du kan være veldig erfaren og veldig uheldig én gang. Det er umulig å si på forhånd hvem som vil komme helskinnet ned fra fjellet. Det spraker i walkietalkier. Det nærmer seg et nytt forsøk på å finne den savnede engelskmannen. Været skal kanskje bli verre – så det haster med å prøve. - Mannen der oppe har sikkert en svært lav kroppstemperatur nå. Men vi kan ikke gi opp håpet. Vi har blant annet erfaringene fra den kvinnelige legen som ble reddet opp av ei breelv ved Narvik i Norge. Hun hadde en kroppstemperatur så lav som 13,8 grader – og overlevde. Det var et under – men også en påminnelse om at det utrolige går an, sier Bernard. Vi forlater ham å redningsbasen. Han skal snart ut og fly, igjen.

SEINERE SAMME ETTERMIDDAG møter vi ham ved Gendermerie de Haute Montagnes hovedkvarter i sentrum av Chamonix. Her står en minnestøtte over alle fjellredningsmennene som har omkommet på jobb i Frankrike. Her står en stor kikkert på terrassen – slik at ledelsen kan følge med på operasjonene på Mont Blanc. Vi er spent på hva som har hendt siden sist vi traff hverandre. - Vi fant til slutt den savnede engelskmannen, sier Bernard. - Men det var for seint. Han var død.

“That was awful. Eight climbers were caught in a huge avalanche. As far as I know none of them has been dug out yet. There is simply too much snow and ice.”

DR FONTANILLE AND THE REST of the crew take off in the helicopter to try and find the remaining British climber on Mont Blanc. We stay behind to watch the operation. After about ten minutes the helicopter is back on the ground. Dr Fontanille ducks under the rotor blades and comes towards us. “It was hopeless. Much too strong wind. The helicopter was thrown from side to side up there – several of the rescue workers on board were air sick and had to throw up in little paper cups!” “What about you?” “No, luckily I don’t get air sick very often.” “Are you ever scared?” “Not exactly scared. The day that happens I may as well quit immediately. That would be over and out for this job. But I do admit to having concerns from time to time. And I only go on missions where it is imperative to have a doctor along. This is a dangerous business. This summer alone we have had two helicopter accidents.” “What happened?” “Once, the engine failed. A woman doctor was hanging on the wire beneath the helicopter when it happened. They just managed to winch her on board before they crashed. Luckily, no one was injured. The second time was during a rescue operation close up to a rock wall. A gust of wind pushed the rotor blades into the rock. It goes without saying that that’s not good. But the pilot was extremely skilled and managed to make an emergency landing on the glacier below.”

DR FONTANILLE BELIEVES THAT there is not necessarily any link between inexperience and accidents on the mountain. “On the mountain you can be inexperienced and very lucky all the time,” he says. “Or you can be very experienced and very unlucky, just once. It is impossible to predict who will come safely down off the mountain.” Walkie-talkies crackle into life. It is almost time to make another attempt to find the missing Briton. The weather may get even worse, so there is little time to lose. “The man up there now has a very low body temperature, without doubt. But we cannot give up hope. Just look at the woman doctor who was rescued from a glacial river near Narvik in Norway. Her body temperature was as low as 13.80C – and she survived. It was a miracle, but also a reminder that the most amazing things can happen,” he says. We leave him at the rescue base. He is due to fly out again very soon. LATER THAT SAME AFTERNOON we meet him again at the Gendermerie de Haute Montagne’s headquarters in the centre of Chamonix. Here is a memorial to all the mountain rescuers who have died in the line of duty in France. There is a huge telescope on the terrace, so that the rescue coordinators can monitor operations on Mont Blanc. We are keen to know what has happened since last we met. “We found the missing British climber in the end,” says Dr Fontanille. “But we were too late. He was dead.”


TEXT THOMAS HOLST-HANSEN PHOTO METTE RANDEM

Norseman triathlon Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre. Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre.


TEXT THOMAS HOLST-HANSEN PHOTO METTE RANDEM

Norseman triathlon Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre. Ironman er en smertefull, evigvarende triatlon. Norseman er noe langt verre.


«farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.»

DEN LILLE HARDANGERBYGDA Eidfjord har så vidt våknet til liv. Det er en grytid-

ØYVIND JOHANNESSEN KLATRER lett oppover Måbødalen, på vei opp fra

lig lørdagsmorgen i august, klokka har akkurat passert fem, og tåka ligger som en tjukk dyne over sentrum. På stripa foran gatekjøkkenet, der Eidfjords framtid for noen timer siden drakk natten inn, er det blikk stille. Men noen kilometer lenger ute i fjorden, i skyggen av fjellene, blinker 181 grønne badehetter, som morild i natten.

Eidfjord. Etter nesten fire mil oppoverbakke passerer han Dyranut Fjelsltue, den høyestliggende fjellstua ved riksvei 7. Der oppe, 1245 meter over havet, står Rolf Johannessen, faren til Øyvind, og venter. Rolf Johannessen har et stort smil og en litt trang t-skjorte som viser at Øyvind Johannessen ikke har fått mye gratis når det gjelder gener. Og plutselig er sønnen der, i en fart man ikke trodde var mulig, selv ikke med en temposykkel til 50 000 kroner. Pappa Rolf slenger et bærenett med mat mot Øyvind, som sier takk, hanker på seg bærenettet, og fosser videre mot Geilo.

NORSEMAN EXTREME TRIATHLON regnes som verdens tøffeste triathlon-konkurranse. Hvert år er det mange løpere som ikke klarer å fullføre. Noen nektes å fortsette av medisinsk personell. Andre klapper bare sammen. Distansen er den samme som andre såkalte ironman-konkurranser: 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer sykling, og 42,2 kilometer løping. Men å svømme i Eidfjord er ikke som å svømme på Hawaii, der sporten visstnok ble funnet opp på en bar på slutten av søttitallet, av amerikanske marinesoldater. Men å sykle forbi Vøringsfossen, over Hardangervidda, opp Imingfjell, i et vær som skifter fra strålende sol til øsende regn, er noe annet. Og når det hele avsluttes med å løpe en maraton som ender på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet, da kan man stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Men sånne tanker er det ikke plass til under de grønne badehettene. Sakte men sikkert arbeider de seg fremover i vannet.

DE NESTE FEM MILENE er langt lettere. Hardangervidda flater ut, og det går langt lettere å sykle. Det kommer litt regn, men ikke mye, og i bakkene ned mot Geilo går det fort. Vi passerer smilende menn og kvinner, strålende fornøyd over å ha lagt de første, tøffe bakkene bak seg. Noen av dem stikker tomlene i været, mens andre, som Øyvind Johannessen, holder blikket stivt og fokusert på veien. Men hvis han ser opp fra sykkelstyret et øyeblikk, er det umulig å ikke la seg imponere av landskapet. Det er maleriske skyformasjoner, nesten ingen biler på veiene, og en trolsk, nesten uvirkelig vakker morgenstemning på vidda. Og nå går det virkelig fort, så fort at når vi kjører et lite stykke tilbake til Dyranut for å spise spekeskinke og pannekaker på kafeen ”Susaren”, mister vi Øyvind Johannesen, og må konsentrere oss om de som ligger litt lenger bak i feltet for en stund.

ØYVIND JOHANNESSEN FØLER seg lett og fin i kroppen. Han har ikke sovet noe, ikke spist frokost, og klokka halv tre om natten var han oppe for å sette sykkelen sin i vekslingssonen. Likevel føler han seg bra. Den 24 år gamle Oslo-gutten som tidligere i år vant NM i triatlon, har utropt Norseman til ”årets viktigste konkurranse” for sin del. Ikke bare det, Øyvind Johannessen, en liten mann med stor selvtillit, har sagt at han håper å ta løyperekorden på ti timer, 30 minutter og ni sekunder. Han har også sagt at det skal være mulig, under de rette forholdene, å gjøre Norseman på under ti timer. Men Øyvind Johannessen har aldri fullført Norseman før. Og han vet ikke hvordan magen hans kommer til å ha det mot slutten av løpet, etter å ha tvunget i seg adskillige pakker sportsgel, en slags blå, tyktflytende masse, rett og slett innkokt sportsdrikke, som smaker omtrent som kakeglasur.

LITT OVER KLOKKA SEKS kommer førstemann opp av vannet ved fergeleia i Eidfjord. Den tidligere svømmeren Thor Kristian Østenå Larsen har fått noen minutter på resten av feltet. Han vrenger av seg våtdrakta, setter seg på sykkelen, og forsvinner alene oppover mot fjellene. Fem minutter senere kommer Øyvind Johannessen, med oppsvulmede øyne etter en drøy time med trange svømmebriller. Undervannsstrømmene i fjorden har gjort svømmingen tung denne morgenen, og Øyvind ligger bak skjemaet til løyperekord. Men den unge triatleten skifter raskere enn alle andre, sykkelskoene er allerede festet på pedalene, og nå begynner jakten på Østenå Larsen. Samtidig, et steinkast unna unna, er en eldre eidfjording ferdig med jakten denne natten. I den ene hånden holder han en kartong vin, i den andre, en kvinne som ser ut som om hun går i søvne.

I ÅR ER DET syv år siden det aller første Norseman ble arrangert. Mannen bak den syke ideen, Hårek Stranheim fra Skien, tenkte at et maratonløp opp til Gaustadtoppen, ja det var en god ide. Og Hardangervidda var jo perfekt egnet for sykling. Hårek, som selv er en seig triatlet, fant frem kartet, og passer, og tenkte ut forskjellige ruter langs noe av den vakreste naturen Norge har å by på. Så fant han Eidfjord. Den lille bygda i bunnen av Måbødalen passet perfekt som start for syklingen, og svømmingen kunne man gjøre i fjorden. Dette er Guds plan, tenkte Hårek, og i Eidfjord var man lykkelige for alt som kunne sette bygda på kartet. I dag, syv år etter den første Norseman, har Eidfjord Kommune opprettet en egen stilling for å utvikle Eidfjord som ekstremsport-sted.

SNART PASSERER VI GEILO, tar av mot Rjukan, og etter 130 kilometers sykling er det en ny, bratt klatring opp Imingfjell. Det er blitt stor spredning i feltet, det er hver mann og kvinne alene nå, og mange bein begynner å bli skikkelig stive. Men så kommer de endelig over toppen, det flater ut igjen, og det er lange åpne strekk og rosa himmel. Slitne muskler får hvile i noen få minutter, noen benytter anledningen til å drikke litt. Men så stuper veien nedover mot Austbygda, farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.

ETTER 180 SEIGE KILOMETRE på sykkelen er triatletene endelig fremme ved Tinnsjøen på Austbygda. Ute på en gresslette helt ute ved vannet vrenger de av seg sykkelbukser, sparker av sykkelsko, og kryper inn i joggeskoene som blir satt frem til dem. En ram lukt av svette og tigerbalsam legger seg over skifteområdet, der entusiastiske medhjelpere forsøker å motivere dønn slitne triatleter før det som alltid er den tyngste delen av en ironman-triatlon, og som denne gangen er enda tyngre enn vanlig: En maraton opp til Gaustadtoppen.

VÅR VENN ØYVIND JOHANNESSEN er fortsatt alene i teten når han begynner løpingen, men konkurrenten Tom Remman er bare drøye ti minutter bak. Og nå skjer det ting som ikke var en del av Øyvind Johannessens plan. Løpeskoene virker alt for trange, noe de også er. Etter at Øyvind tørket dem etter siste trening, har de krympet. Samtidig begynner han å få vondt i magen. Øyvind må skikkelig på do, men velger å løpe videre en stund til, for å se om det gir seg. Det gjør det ikke, smertene blir bare verre, og etter ti kilometer må han ut i buskene. Det letter litt på trykket, det blir lettere å løpe, og han klarer å ta til seg litt næring igjen. Men å løpe en mil samtidig som han må på do, har gjort at Øyvind kjenner tendenser til krampe på høyre side av magen. Han sliter seg videre, men forspranget til Tom Remman minker. Etter to mil merker Øyvind også krampe-tendenser i baksiden av venstre lår, det gjør skikkelig vondt i magen, og de alt for små skoene er vonde å løpe i. I det han passerer ølklubben ”De tørste kameler”, en underlig samling menn som står i veikanten og tar bølgen for løperne, klarer ikke Øyvind helt å smile, til det er han altfor fokusert på magen og det som fortsatt ligger foran ham.

«farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil.»

DEN LILLE HARDANGERBYGDA Eidfjord har så vidt våknet til liv. Det er en grytidlig lørdagsmorgen i august, klokka har akkurat passert fem, og tåka ligger som en tjukk dyne over sentrum. På stripa foran gatekjøkkenet, der Eidfjords framtid for noen timer siden drakk natten inn, er det blikk stille. Men noen kilometer lenger ute i fjorden, i skyggen av fjellene, blinker 181 grønne badehetter, som morild i natten. NORSEMAN EXTREME TRIATHLON regnes som verdens tøffeste triathlon-konkurranse. Hvert år er det mange løpere som ikke klarer å fullføre. Noen nektes å fortsette av medisinsk personell. Andre klapper bare sammen. Distansen er den samme som andre såkalte ironman-konkurranser: 3,8 kilometer svømming, 180 kilometer sykling, og 42,2 kilometer løping. Men å svømme i Eidfjord er ikke som å svømme på Hawaii, der sporten visstnok ble funnet opp på en bar på slutten av søttitallet, av amerikanske marinesoldater. Men å sykle forbi Vøringsfossen, over Hardangervidda, opp Imingfjell, i et vær som skifter fra strålende sol til øsende regn, er noe annet. Og når det hele avsluttes med å løpe en maraton som ender på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet, da kan man stille seg spørsmålet: Hvorfor vil noen seg selv så vondt? Men sånne tanker er det ikke plass til under de grønne badehettene. Sakte men sikkert arbeider de seg fremover i vannet. ØYVIND JOHANNESSEN FØLER seg lett og fin i kroppen. Han har ikke sovet noe, ikke spist frokost, og klokka halv tre om natten var han oppe for å sette sykkelen sin i vekslingssonen. Likevel føler han seg bra. Den 24 år gamle Oslo-gutten som tidligere i år vant NM i triatlon, har utropt Norseman til ”årets viktigste konkurranse” for sin del. Ikke bare det, Øyvind Johannessen, en liten mann med stor selvtillit, har sagt at han håper å ta løyperekorden på ti timer, 30 minutter og ni sekunder. Han har også sagt at det skal være mulig, under de rette forholdene, å gjøre Norseman på under ti timer. Men Øyvind Johannessen har aldri fullført Norseman før. Og han vet ikke hvordan magen hans kommer til å ha det mot slutten av løpet, etter å ha tvunget i seg adskillige pakker sportsgel, en slags blå, tyktflytende masse, rett og slett innkokt sportsdrikke, som smaker omtrent som kakeglasur. LITT OVER KLOKKA SEKS kommer førstemann opp av vannet ved fergeleia i Eidfjord. Den tidligere svømmeren Thor Kristian Østenå Larsen har fått noen minutter på resten av feltet. Han vrenger av seg våtdrakta, setter seg på sykkelen, og forsvinner alene oppover mot fjellene. Fem minutter senere kommer Øyvind Johannessen, med oppsvulmede øyne etter en drøy time med trange svømmebriller. Undervannsstrømmene i fjorden har gjort svømmingen tung denne morgenen, og Øyvind ligger bak skjemaet til løyperekord. Men den unge triatleten skifter raskere enn alle andre, sykkelskoene er allerede festet på pedalene, og nå begynner jakten på Østenå Larsen. Samtidig, et steinkast unna unna, er en eldre eidfjording ferdig med jakten denne natten. I den ene hånden holder han en kartong vin, i den andre, en kvinne som ser ut som om hun går i søvne.

I ÅR ER DET syv år siden det aller første Norseman ble arrangert. Mannen bak den syke ideen, Hårek Stranheim fra Skien, tenkte at et maratonløp opp til Gaustadtoppen, ja det var en god ide. Og Hardangervidda var jo perfekt egnet for sykling. Hårek, som selv er en seig triatlet, fant frem kartet, og passer, og tenkte ut forskjellige ruter langs noe av den vakreste naturen Norge har å by på. Så fant han Eidfjord. Den lille bygda i bunnen av Måbødalen passet perfekt som start for syklingen, og svømmingen kunne man gjøre i fjorden. Dette er Guds plan, tenkte Hårek, og i Eidfjord var man lykkelige for alt som kunne sette bygda på kartet. I dag, syv år etter den første Norseman, har Eidfjord Kommune opprettet en egen stilling for å utvikle Eidfjord som ekstremsport-sted.

ØYVIND JOHANNESSEN KLATRER lett oppover Måbødalen, på vei opp fra Eidfjord. Etter nesten fire mil oppoverbakke passerer han Dyranut Fjelsltue, den høyestliggende fjellstua ved riksvei 7. Der oppe, 1245 meter over havet, står Rolf Johannessen, faren til Øyvind, og venter. Rolf Johannessen har et stort smil og en litt trang t-skjorte som viser at Øyvind Johannessen ikke har fått mye gratis når det gjelder gener. Og plutselig er sønnen der, i en fart man ikke trodde var mulig, selv ikke med en temposykkel til 50 000 kroner. Pappa Rolf slenger et bærenett med mat mot Øyvind, som sier takk, hanker på seg bærenettet, og fosser videre mot Geilo.

DE NESTE FEM MILENE er langt lettere. Hardangervidda flater ut, og det går langt lettere å sykle. Det kommer litt regn, men ikke mye, og i bakkene ned mot Geilo går det fort. Vi passerer smilende menn og kvinner, strålende fornøyd over å ha lagt de første, tøffe bakkene bak seg. Noen av dem stikker tomlene i været, mens andre, som Øyvind Johannessen, holder blikket stivt og fokusert på veien. Men hvis han ser opp fra sykkelstyret et øyeblikk, er det umulig å ikke la seg imponere av landskapet. Det er maleriske skyformasjoner, nesten ingen biler på veiene, og en trolsk, nesten uvirkelig vakker morgenstemning på vidda. Og nå går det virkelig fort, så fort at når vi kjører et lite stykke tilbake til Dyranut for å spise spekeskinke og pannekaker på kafeen ”Susaren”, mister vi Øyvind Johannesen, og må konsentrere oss om de som ligger litt lenger bak i feltet for en stund. SNART PASSERER VI GEILO, tar av mot Rjukan, og etter 130 kilometers sykling er det en ny, bratt klatring opp Imingfjell. Det er blitt stor spredning i feltet, det er hver mann og kvinne alene nå, og mange bein begynner å bli skikkelig stive. Men så kommer de endelig over toppen, det flater ut igjen, og det er lange åpne strekk og rosa himmel. Slitne muskler får hvile i noen få minutter, noen benytter anledningen til å drikke litt. Men så stuper veien nedover mot Austbygda, farten kommer opp mot 90 kilometer i timen, og det gjelder å holde konsentrasjonen oppe, ligge så tett man kan over sykkelen, som et prosjektil. ETTER 180 SEIGE KILOMETRE på sykkelen er triatletene endelig fremme ved Tinnsjøen på Austbygda. Ute på en gresslette helt ute ved vannet vrenger de av seg sykkelbukser, sparker av sykkelsko, og kryper inn i joggeskoene som blir satt frem til dem. En ram lukt av svette og tigerbalsam legger seg over skifteområdet, der entusiastiske medhjelpere forsøker å motivere dønn slitne triatleter før det som alltid er den tyngste delen av en ironman-triatlon, og som denne gangen er enda tyngre enn vanlig: En maraton opp til Gaustadtoppen.

VÅR VENN ØYVIND JOHANNESSEN er fortsatt alene i teten når han begynner løpingen, men konkurrenten Tom Remman er bare drøye ti minutter bak. Og nå skjer det ting som ikke var en del av Øyvind Johannessens plan. Løpeskoene virker alt for trange, noe de også er. Etter at Øyvind tørket dem etter siste trening, har de krympet. Samtidig begynner han å få vondt i magen. Øyvind må skikkelig på do, men velger å løpe videre en stund til, for å se om det gir seg. Det gjør det ikke, smertene blir bare verre, og etter ti kilometer må han ut i buskene. Det letter litt på trykket, det blir lettere å løpe, og han klarer å ta til seg litt næring igjen. Men å løpe en mil samtidig som han må på do, har gjort at Øyvind kjenner tendenser til krampe på høyre side av magen. Han sliter seg videre, men forspranget til Tom Remman minker. Etter to mil merker Øyvind også krampe-tendenser i baksiden av venstre lår, det gjør skikkelig vondt i magen, og de alt for små skoene er vonde å løpe i. I det han passerer ølklubben ”De tørste kameler”, en underlig samling menn som står i veikanten og tar bølgen for løperne, klarer ikke Øyvind helt å smile, til det er han altfor fokusert på magen og det som fortsatt ligger foran ham.


VED FOTEN AV FJELLET, etter 25 kilometer, velger Øyvind Johannessen å gå, i stedet for å løpe. Det gjør det lettere å ta til seg næring, han går og løper om hverandre nå, og etter en stund får han endelig nye sko, som kompisen Eirik Ravnan kjører opp til ham. Ravnan sykler ved siden av Øyvind hele veien opp til fjellet, for i Norseman er det lov med egen hjelp underveis, i motsetning til andre Ironman-konkurranser. Med nye sko på bena og ny næring i kroppen, klarer Øyvind å dra fra konkurrentene igjen, etter over ni timers slit. Og i det han starter på de siste, bratte fem kilometerne opp til toppen, har han fått tolv minutter på Tom Remman.

DEN SISTE KLATRINGEN opp til Gaustadtoppen er en bratt steinrøys, full av tyskere, nederlendere og duggfriske nordmenn på lørdagstur. Det er nesten umulig å løpe helt opp, det er for mye folk, for dårlig underlag, og for bratt. Det er heller ikke ideelt med løpesko, de er myke og ustabile på de spisse steinene. Og hvor lett er det å holde balansen etter å ha svømt, syklet og løpt i over ti timer? Vi står helt øverst og speider utover fjellet, mens vi venter på Øyvind Johannessen, Tom Remman, og Arild Christophersen, som er i ferd med å gjøre et fantastisk maraton. Det kommer inn meldinger om at Øyvind Johannessens mageproblemer er alvorlige, det skal ha blitt tilkalt legehjelp, men han har visst ikke gitt seg. Vi prøver

å få øye på ham der nede i steinrøysa, noen har kikkerter, men det er vanskelig å se, fjellet er fullt av turister. Men et godt stykke der nede, i sort eller blå drakt, er det et menneske som beveger seg litt raskere oppover enn de andre. - Det er Øyind, det er ham, sier presseansvarlig for løpet, Fred Arthur Asdal.

TI MINUTTER SENERE klatrer Øyvind Johannessen opp de siste meterne. Det ble ingen løyperekord denne gangen, men nå er han bare uendelig lykkelig over å ha vunnet, og ha fullført Norseman til tross for alle problemene underveis. Det verste er at han nesten ikke ser sliten ut, han er stiv, og litt kald, men han smiler og ler, svarer på spørsmål, og så er det en som gir ham en mobiltelefon, det er pappa som ringer, og ”takk for hjelpen”, sier Øyvind og smiler enda mer. Og når Tom Remman velter sammen over mållinja ni minutter senere, fullstendig utmattet, spiser Øyvind Johannessen tomatsuppe og går gjennom løpet med journalisten fra Hardanger Folkeblad. Men det er ikke helt over ennå, for heisen ned fra Gaustadtoppen er ikke helt i stand, og Øyvind og alle de andre må komme seg ned på egne ben, de må klatre ned steinrøysa, og det er da, i det vi ser Øyvind begynne å gå nedover på stokk stive ben, at det går opp for oss at også Øyvind Johannessen er et menneske.

VED FOTEN AV FJELLET, etter 25 kilometer, velger Øyvind Johannessen å gå, i stedet for å løpe. Det gjør det lettere å ta til seg næring, han går og løper om hverandre nå, og etter en stund får han endelig nye sko, som kompisen Eirik Ravnan kjører opp til ham. Ravnan sykler ved siden av Øyvind hele veien opp til fjellet, for i Norseman er det lov med egen hjelp underveis, i motsetning til andre Ironman-konkurranser. Med nye sko på bena og ny næring i kroppen, klarer Øyvind å dra fra konkurrentene igjen, etter over ni timers slit. Og i det han starter på de siste, bratte fem kilometerne opp til toppen, har han fått tolv minutter på Tom Remman.

DEN SISTE KLATRINGEN opp til Gaustadtoppen er en bratt steinrøys, full av tyskere, nederlendere og duggfriske nordmenn på lørdagstur. Det er nesten umulig å løpe helt opp, det er for mye folk, for dårlig underlag, og for bratt. Det er heller ikke ideelt med løpesko, de er myke og ustabile på de spisse steinene. Og hvor lett er det å holde balansen etter å ha svømt, syklet og løpt i over ti timer? Vi står helt øverst og speider utover fjellet, mens vi venter på Øyvind Johannessen, Tom Remman, og Arild Christophersen, som er i ferd med å gjøre et fantastisk maraton. Det kommer inn meldinger om at Øyvind Johannessens mageproblemer er alvorlige, det skal ha blitt tilkalt legehjelp, men han har visst ikke gitt seg. Vi prøver

å få øye på ham der nede i steinrøysa, noen har kikkerter, men det er vanskelig å se, fjellet er fullt av turister. Men et godt stykke der nede, i sort eller blå drakt, er det et menneske som beveger seg litt raskere oppover enn de andre. - Det er Øyind, det er ham, sier presseansvarlig for løpet, Fred Arthur Asdal.

TI MINUTTER SENERE klatrer Øyvind Johannessen opp de siste meterne. Det ble ingen løyperekord denne gangen, men nå er han bare uendelig lykkelig over å ha vunnet, og ha fullført Norseman til tross for alle problemene underveis. Det verste er at han nesten ikke ser sliten ut, han er stiv, og litt kald, men han smiler og ler, svarer på spørsmål, og så er det en som gir ham en mobiltelefon, det er pappa som ringer, og ”takk for hjelpen”, sier Øyvind og smiler enda mer. Og når Tom Remman velter sammen over mållinja ni minutter senere, fullstendig utmattet, spiser Øyvind Johannessen tomatsuppe og går gjennom løpet med journalisten fra Hardanger Folkeblad. Men det er ikke helt over ennå, for heisen ned fra Gaustadtoppen er ikke helt i stand, og Øyvind og alle de andre må komme seg ned på egne ben, de må klatre ned steinrøysa, og det er da, i det vi ser Øyvind begynne å gå nedover på stokk stive ben, at det går opp for oss at også Øyvind Johannessen er et menneske.


FAKTA Norseman Xtreme Triathlon Norseman Xtreme Triathlon ble første gang arrangert i 2003, med 21 deltakere. Norseman er antakelig verdens hardeste triathlon, på grunn av alle høydemeterne med sykling og løping. Distansen er som en vanlig ”ironman”triathlon: 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Løpstraseen ender opp på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet. Årets Norseman ble fulltegnet på fem dager. Det var deltakere fra 12 land, blant annet Australia, New Zeeland, Frankrike og USA. Blant de 200 påmeldte (181 startet...) var det 142 debutanter. Av 181 startende var det 158 som tok seg helt opp til Gaustadtoppen. Konkurransen starter klokken 0500 om morgenen, i Eidfjord i Hardanger. Løyperekorden er på 10 timer, 30 minutter og ni sekunder. Det koster litt i underkant av 2000 kroner å bli med, og er ingen premiepenger. De som fullfører får en t-skjorte. Hjemmeside: www.nxtri.com

FACTS Norseman Xtreme Triathlon Norseman Xtreme Triathlon ble første gang arrangert i 2003, med 21 deltakere. Norseman er antakelig verdens hardeste triathlon, på grunn av alle høydemeterne med sykling og løping. Distansen er som en vanlig ”ironman”triathlon: 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping. Løpstraseen ender opp på Gaustadtoppen, 1883 meter over havet. Årets Norseman ble fulltegnet på fem dager. Det var deltakere fra 12 land, blant annet Australia, New Zeeland, Frankrike og USA. Blant de 200 påmeldte (181 startet...) var det 142 debutanter. Av 181 startende var det 158 som tok seg helt opp til Gaustadtoppen. Konkurransen starter klokken 0500 om morgenen, i Eidfjord i Hardanger. Løyperekorden er på 10 timer, 30 minutter og ni sekunder. Det koster litt i underkant av 2000 kroner å bli med, og er ingen premiepenger. De som fullfører får en t-skjorte. Hjemmeside: www.nxtri.com


TEXT EIVIND EIDSLOTT PHOTO JØRN H. MOEN

Nedoverbakkebygda Downhill Village Ei bygd. En fjord. Et fjell. Fjørå er terrengsyklingens Shangri La. One village. One fiord. One mountain. Fjørå is the Shangri La of mountain biking.


SE, DER SITTER JEG i en leiebil utenfor besinstasjonen Stopp 69 på Sjøholt, Møre og Romsdal, Norwegen. Jeg har en rosinbolle i høyre hånd og en cola i venstre. Ut av stereoanlegget strømmer en relativt aggressiv sang av Interpol. Passasjersetene bak er slått ned. 80 prosent av bilens indre fylles av terrengsykler. Det lukter jord, sykkelolje og pommets frites. Og hvem er hun som sitter ved siden av meg? Jo, Ingrid Hokstad. Terrengsykkelfantomet som har overvintret i Chamonix, som planlegger å flytte til kanadiske Fernie, som har ett spørsmål, bare ett viktig spørsmål: Er det lenge til vi er framme i Fjørå nå?

SE, DER SITTER JEG i en leiebil utenfor besinstasjonen Stopp 69 på Sjøholt, Møre og Romsdal, Norwegen. Jeg har en rosinbolle i høyre hånd og en cola i venstre. Ut av stereoanlegget strømmer en relativt aggressiv sang av Interpol. Passasjersetene bak er slått ned. 80 prosent av bilens indre fylles av terrengsykler. Det lukter jord, sykkelolje og pommets frites. Og hvem er hun som sitter ved siden av meg? Jo, Ingrid Hokstad. Terrengsykkelfantomet som har overvintret i Chamonix, som planlegger å flytte til kanadiske Fernie, som har ett spørsmål, bare ett viktig spørsmål: Er det lenge til vi er framme i Fjørå nå?

FJØRÅ. For et navn. For en lyd. Prøv å si det høyt: Fjørå. Er det ikke vakkert? Denne

FJØRÅ. For et navn. For en lyd. Prøv å si det høyt: Fjørå. Er det ikke vakkert? Denne vesle bygda har i alle år lagt i skyggen av sine verdensberømte naboer: den ville Trollstigen, jordbærbygda Valldal og Geiranger – fjorden over alle fjorder. Det eneste Fjørå har vært kjent for, er ei tragisk rasulykke som tok livet av 17 mennesker i 1934. Fjørå har vært ei fraflytningsbygd. Et sted hvor butikken legges ned. Et sted du kjører forbi. På vei til noe annet.

vesle bygda har i alle år lagt i skyggen av sine verdensberømte naboer: den ville Trollstigen, jordbærbygda Valldal og Geiranger – fjorden over alle fjorder. Det eneste Fjørå har vært kjent for, er ei tragisk rasulykke som tok livet av 17 mennesker i 1934. Fjørå har vært ei fraflytningsbygd. Et sted hvor butikken legges ned. Et sted du kjører forbi. På vei til noe annet.

MEN SÅ KOM TO sunnmøringer med store dempegafler på besøk. Året var 2004. Arild Eidset og Helge Høyvik var på jakt etter smale stier, spektakulære nedfarter, store opplevelser. I Fjørå fant de alt. Absolutt alt. Det var som å finne norsk terrengsyklings Shangri La. Og snart spredte bildene seg over verdens vide vev. Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hundrevis av år. Jeg så bildene på en dataskjerm for tre år siden og har tenkt på dem hver dag siden.

OG NÅ ER VI HER. Endelig. Pionerene Arild Eidset og Helge Høyvik har tegnet inn de viktigste nedfartene for oss. De har ordnet transport til setra – den lokale grunneieren Ove Vegard Selbuskard kjører oss velvillig så langt veien går med sin råsterke pick up. Sauene følger oss med falkeblikk. Det er varmt, det er på grensa til klamt, der vi triller tunge terrengsykler oppover mot Mefjellet. Men vi bryr oss ikke. Hver høydemeter med trilling oppover vil gi ett sekund med ekstase på vei nedover.

DET ER SEIN KVELD NÅR VI står på toppen, med sjokolade i munnen og fjell overalt. Nærmest andektig finner vi fram knebeskyttere, albuebeskyttere og hjelmer. Vi ruller de første meterne langs toppegga. Jeg har aldri syklet med en så spektakulær utsikt foran forhjulet. Denne stien går rett til drømmeland

MEN SÅ KOM TO sunnmøringer med store dempegafler på besøk. Året var 2004. Arild Eidset og Helge Høyvik var på jakt etter smale stier, spektakulære nedfarter, store opplevelser. I Fjørå fant de alt. Absolutt alt. Det var som å finne norsk terrengsyklings Shangri La. Og snart spredte bildene seg over verdens vide vev. Bilder av en smal sti, perfekt shapet av budeier og fotturister gjennom hundrevis av år. Jeg så bildene på en dataskjerm for tre år siden og har tenkt på dem hver dag siden. OG NÅ ER VI HER. Endelig. Pionerene Arild Eidset og Helge Høyvik har tegnet inn de viktigste nedfartene for oss. De har ordnet transport til setra – den lokale grunneieren Ove Vegard Selbuskard kjører oss velvillig så langt veien går med sin råsterke pick up. Sauene følger oss med falkeblikk. Det er varmt, det er på grensa til klamt, der vi triller tunge terrengsykler oppover mot Mefjellet. Men vi bryr oss ikke. Hver høydemeter med trilling oppover vil gi ett sekund med ekstase på vei nedover. DET ER SEIN KVELD NÅR VI står på toppen, med sjokolade i munnen og fjell overalt. Nærmest andektig finner vi fram knebeskyttere, albuebeskyttere og hjelmer. Vi ruller de første meterne langs toppegga. Jeg har aldri syklet med en så spektakulær utsikt foran forhjulet. Denne stien går rett til drømmeland


FAKTA VELKOMMEN TIL FJØRÅ Fjørå er et bittelite tettsted mellom Valldal og Tafjord i Møre og Romsdal fylke. Du kan kjøre hit via Romsdalen og Trollstigen. Eller du kan kjøre hit via Strynefjellet og Geirangerfjorden. Du kan også fly til Ålesund lufthavn Vigra, leie bil eller ta buss i ca. to timer til Valldal. Fra Valldal går det noen sjeldne busser til Fjørå på sommerstid. Du kan kjøre bil til den øverste gården i Fjørå på ca. 600 m.o.h. Derfra går det en grusvei til setra som ligger enda noen hundre høydemeter lenger opp. Denne grusveien er dessverre stengt for andre enn grunneierne. Men fortvil ikke – du kan ringe grunneier og friluftsentusiast Ove Vegard Selbuskard på mobil 0047 97500550 og spørre om han kan ta deg selv, dine venner og alle syklene på pickupen opp til setra. Spør ham om pris! Nærmeste overnatting på campingplassen i Fjørå eller på en av campingplassene i Valldal. Velg mellom telt eller hytte.

FACTS VELKOMMEN TIL FJØRÅ Fjørå er et bittelite tettsted mellom Valldal og Tafjord i Møre og Romsdal fylke. Du kan kjøre hit via Romsdalen og Trollstigen. Eller du kan kjøre hit via Strynefjellet og Geirangerfjorden. Du kan også fly til Ålesund lufthavn Vigra, leie bil eller ta buss i ca. to timer til Valldal. Fra Valldal går det noen sjeldne busser til Fjørå på sommerstid. Du kan kjøre bil til den øverste gården i Fjørå på ca. 600 m.o.h. Derfra går det en grusvei til setra som ligger enda noen hundre høydemeter lenger opp. Denne grusveien er dessverre stengt for andre enn grunneierne. Men fortvil ikke – du kan ringe grunneier og friluftsentusiast Ove Vegard Selbuskard på mobil 0047 97500550 og spørre om han kan ta deg selv, dine venner og alle syklene på pickupen opp til setra. Spør ham om pris! Nærmeste overnatting på campingplassen i Fjørå eller på en av campingplassene i Valldal. Velg mellom telt eller hytte.


TEXT & PHOTO ANDERS WAAGE NILSEN

Himmel og hav Nordvest for Kristiansund ligger Smøla. Ei øy. En tilstand.

Heavenly Sea Nordvest for Kristiansund ligger Smøla. Ei øy. En tilstand.


DRØMMEN bygget seg opp bit for bit, som et puslespill. Et fotografi i en brosjyre. Et rykte. En fyr som kjente en som kjente en som padlet der en gang. Et søk på internett. Bildet ble tydeligere. Smøla. Den paddeflate øya langt ute i havet nordvest for Kristiansund. En forblåst fraflytningskommune som stort sett består av surklende våtmark – og som markedsfører «Norsk Myrmuseum» som en av sine største attraksjoner. Jada. Men så leste vi om en ytre skjærgård bestående av 6000 øyer og holmer og skjær. Vi ble fortalt om et yrende liv av fisk og fugler. Vi så bilder av en kritthvit strand. Da vi hørte rykter om den legendariske filterkaffen på Kjell Grans Bensinstasjon AS, forstod vi det. Det var ingen vei tilbake.

DRØMMEN bygget seg opp bit for bit, som et puslespill. Et fotografi i en brosjyre. Et rykte. En fyr som kjente en som kjente en som padlet der en gang. Et søk på internett. Bildet ble tydeligere. Smøla. Den paddeflate øya langt ute i havet nordvest for Kristiansund. En forblåst fraflytningskommune som stort sett består av surklende våtmark – og som markedsfører «Norsk Myrmuseum» som en av sine største attraksjoner. Jada. Men så leste vi om en ytre skjærgård bestående av 6000 øyer og holmer og skjær. Vi ble fortalt om et yrende liv av fisk og fugler. Vi så bilder av en kritthvit strand. Da vi hørte rykter om den legendariske filterkaffen på Kjell Grans Bensinstasjon AS, forstod vi det. Det var ingen vei tilbake.

DET SURKLER i de første åretakene. En hyggelig mann står på kaien og vinker.

DET SURKLER i de første åretakene. En hyggelig mann står på kaien og vinker.

– Får dokk trøbbel, må dokk berre ring. Alf Inge Jensen klorer seg fast på Hopen – helt nord på Smøla. Her tilbyr han naturopplevelser og aktiviteter – til de som finner veien. Reisen har gått smertefritt. Vi har flydd til Kristiansund, bodd på hotell sammen med nordsjøarbeidere, tatt hurtigbåten i en halvtime, blitt hentet på kaien av en bil dekorert med vakre bilder fra øyriket og fått tildelt to turkajakker av god kvalitet. Vi har leid dem for tre dager. De er fylt til randen med alle ingrediensene som trengs for det gode liv. Et telt. En primus. To soveposer. Litt mat. Ferskvann. Og en liten tår whisky på en bamseflaske i plast. Foran oss på dekk har vi et kart av en sirkelrund øy, flankert av den flotteste skjærgård, med øyer, holmer og smale kanaler. Alf Inge, som er oppvokst på øya, er en av dem som har sett potensialet her ute i havet. Istedenfor å flytte til fastlandet som svært mange i sin generasjon har han etablert sitt eget aktivitetsselskap. Sakte men sikkert kommer det flere og flere gjester hit. Slovakiske fluefiskere på jakt etter sjø-ørrett. Franske turister som vil bo i et fyr. Ornitologer som vil se ørn eller en av de talløse andre artene du finner på øya. Eller kajakkpadlere, som oss. Åtte mil skal vi padle. Mot klokken, men forhåpentlig med vinden og strømmen. Det duver rolig i en ellers speilblank overflate. Solen varmer. Kajakkene setter fart.

– Får dokk trøbbel, må dokk berre ring. Alf Inge Jensen klorer seg fast på Hopen – helt nord på Smøla. Her tilbyr han naturopplevelser og aktiviteter – til de som finner veien. Reisen har gått smertefritt. Vi har flydd til Kristiansund, bodd på hotell sammen med nordsjøarbeidere, tatt hurtigbåten i en halvtime, blitt hentet på kaien av en bil dekorert med vakre bilder fra øyriket og fått tildelt to turkajakker av god kvalitet. Vi har leid dem for tre dager. De er fylt til randen med alle ingrediensene som trengs for det gode liv. Et telt. En primus. To soveposer. Litt mat. Ferskvann. Og en liten tår whisky på en bamseflaske i plast. Foran oss på dekk har vi et kart av en sirkelrund øy, flankert av den flotteste skjærgård, med øyer, holmer og smale kanaler. Alf Inge, som er oppvokst på øya, er en av dem som har sett potensialet her ute i havet. Istedenfor å flytte til fastlandet som svært mange i sin generasjon har han etablert sitt eget aktivitetsselskap. Sakte men sikkert kommer det flere og flere gjester hit. Slovakiske fluefiskere på jakt etter sjø-ørrett. Franske turister som vil bo i et fyr. Ornitologer som vil se ørn eller en av de talløse andre artene du finner på øya. Eller kajakkpadlere, som oss. Åtte mil skal vi padle. Mot klokken, men forhåpentlig med vinden og strømmen. Det duver rolig i en ellers speilblank overflate. Solen varmer. Kajakkene setter fart.

VI HØRER SÅ OFTE om store ekspedisjoner. Om mennesker som setter seg på fly,

VI HØRER SÅ OFTE om store ekspedisjoner. Om mennesker som setter seg på fly,

til Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Slike steder. De vil oppleve det vakreste naturen har å by på. De vil utfordre seg selv og elementene. De kommer hjem med tre tusen bilder og minst like mange fregner. Så holder de foredrag, og tror de skaper positiv inspirasjon. De gjør ikke det. De skaper bare frustrasjon. For et ungt par med to smårollinger blir det ofte med drømmen. En ting er pengene: De renner som en vilter bekk i retning det store husholdningshavet - og absorberes av huslån, økonomipakninger med pasta og barnehageregninger. En annen ting er tiden: Vi jobber hele tiden, vi modernitetsmennesker. Som travel småbarnsfamilie må vi takke skaperen om vi får barnevakt sammenhengende i fire dager. Likevel plages vi hele tiden. Av disse drømmene. – Jeg vil på padleekspedisjon, sa konen min. – Hvor da? – Samma det. New Foundland. New Zealand. Svalbard. Jeg vil padle rundt noe. Jeg vil ha følelsen av å ha gjennomført en ekspedisjon. – Glem det. Da må du dra uten meg, sa jeg. – Hvorfor det? – Ungene.Vi har bare en langhelg. Du kan ikke padle rundt noe på en langhelg. – Sikker? Det ble stille. Konen min gikk ned i kjellerboden. Hun fant frem Norgeskartet. Og der – vest uti havet så vi den. En paddeflat øy, om lag tre mil i diameter. Smøla. Bare ordet aktiverte puslespillets mange biter. Jeg åpnet pc-en. Jeg ville vite mer.

til Islamabad, Nuuk, Longyearbyen. Slike steder. De vil oppleve det vakreste naturen har å by på. De vil utfordre seg selv og elementene. De kommer hjem med tre tusen bilder og minst like mange fregner. Så holder de foredrag, og tror de skaper positiv inspirasjon. De gjør ikke det. De skaper bare frustrasjon. For et ungt par med to smårollinger blir det ofte med drømmen. En ting er pengene: De renner som en vilter bekk i retning det store husholdningshavet - og absorberes av huslån, økonomipakninger med pasta og barnehageregninger. En annen ting er tiden: Vi jobber hele tiden, vi modernitetsmennesker. Som travel småbarnsfamilie må vi takke skaperen om vi får barnevakt sammenhengende i fire dager. Likevel plages vi hele tiden. Av disse drømmene. – Jeg vil på padleekspedisjon, sa konen min. – Hvor da? – Samma det. New Foundland. New Zealand. Svalbard. Jeg vil padle rundt noe. Jeg vil ha følelsen av å ha gjennomført en ekspedisjon. – Glem det. Da må du dra uten meg, sa jeg. – Hvorfor det? – Ungene.Vi har bare en langhelg. Du kan ikke padle rundt noe på en langhelg. – Sikker? Det ble stille. Konen min gikk ned i kjellerboden. Hun fant frem Norgeskartet. Og der – vest uti havet så vi den. En paddeflat øy, om lag tre mil i diameter. Smøla. Bare ordet aktiverte puslespillets mange biter. Jeg åpnet pc-en. Jeg ville vite mer.

DE FØRSTE KILOMETERNE på langtur i kajakk er ofte en pine. De tunge kajakkene siger gjennom det blanke vannet, man blir sår i muskulaturen, øm i håndflatene og svett under tørrtoppen. Å padle et snitt på 3-4 mil føles veldig langt for en kropp som stort sett har trent tastaturmuskulatur de siste månedene. Men akkurat da jeg er i ferd med å spørre om en ørliten sjokoladepause, ser vi den. Urørlig. På toppen av en holme. Først tror vi det er en varde. – Den beveger på seg! – Den har nebb! Det er en ørn. En gigantisk havørn, fire-fem båtlengder unna. Den sitter på utsiktsplassen sin og ser nordover, utover havspeilet som nesten går i ett med seinsommerhimmelen. Sakta, sakte snur den seg – og setter skarpe øyne i vår retning. Så folder den ut vingene og tar luft. Vi hører suset av vingeslagene, og ser hvordan

DE FØRSTE KILOMETERNE på langtur i kajakk er ofte en pine. De tunge kajakkene siger gjennom det blanke vannet, man blir sår i muskulaturen, øm i håndflatene og svett under tørrtoppen. Å padle et snitt på 3-4 mil føles veldig langt for en kropp som stort sett har trent tastaturmuskulatur de siste månedene. Men akkurat da jeg er i ferd med å spørre om en ørliten sjokoladepause, ser vi den. Urørlig. På toppen av en holme. Først tror vi det er en varde. – Den beveger på seg! – Den har nebb! Det er en ørn. En gigantisk havørn, fire-fem båtlengder unna. Den sitter på utsiktsplassen sin og ser nordover, utover havspeilet som nesten går i ett med seinsommerhimmelen. Sakta, sakte snur den seg – og setter skarpe øyne i vår retning. Så folder den ut vingene og tar luft. Vi hører suset av vingeslagene, og ser hvordan


den enorme fuglekroppen akslererer og seiler av sted på luftstrømmene. Jeg prøver febrilsk å feste telelinsen til kamerakroppen, men lykkes ikke. Vi blir stille. Vi sier ingenting. Lyden av vingene fader ut i blått.

den enorme fuglekroppen akslererer og seiler av sted på luftstrømmene. Jeg prøver febrilsk å feste telelinsen til kamerakroppen, men lykkes ikke. Vi blir stille. Vi sier ingenting. Lyden av vingene fader ut i blått.

SMØLA HAR ALLTID LEVD SITT EGET LIV. En gang var dette et kongesete, strategisk plassert ved innseilingen til Trondheim. Det første kjente sted der ordet ”Norge” ble tatt i bruk er funnet på en runestein på naboøya Kuliøya. ”Tore og Hallvard reiste denne steinen til minne om Ulvljot. Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge” skrev et par taggere i år 1035. Men i tusener av år før den tid har befolkningen her ute levd rike liv – med fiske, fangst og jordbruk i fokus. Den sure jorda og det myrlendte terrenget har gjort landbruk vanskelig, selv om øya i dag kjent for ekstra velsmakende rotgrønnsaker. Men så var det denne utviklingen, da. Det moderne samfunnet gjør ikke livet på Smøla lett å hanskes med. Landbruket gir ikke lenger nok avkastning, damene på filetfabrikken er historie. De unge søker mot byene. Den forblåste øya har nå landets største vindmøllepark som en av sine viktigste arbeidsplasser. Samtidig blir øyriket sakte men sikkert oppdaget av eventyrlystne turister. Et eventyrlig sjøfiske og feit innlandsørret tiltrekker seg sportsfiskere fra hele verden. Dykkere snoker rundt blant skjærene i et unikt undervannslandskap. Muligheten for å overnatte i et fyrtårn gjør at eventyrlystne turister og nygifte par drar helt vest, for en eksotisk overnatting på Haugjela fyr. Reiselivet er den nye vinen på Smøla. Med god grunn. Men det er ennå kun de færreste som har fått smake.

SMØLA HAR ALLTID LEVD SITT EGET LIV. En gang var dette et kongesete, strategisk plassert ved innseilingen til Trondheim. Det første kjente sted der ordet ”Norge” ble tatt i bruk er funnet på en runestein på naboøya Kuliøya. ”Tore og Hallvard reiste denne steinen til minne om Ulvljot. Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge” skrev et par taggere i år 1035. Men i tusener av år før den tid har befolkningen her ute levd rike liv – med fiske, fangst og jordbruk i fokus. Den sure jorda og det myrlendte terrenget har gjort landbruk vanskelig, selv om øya i dag kjent for ekstra velsmakende rotgrønnsaker. Men så var det denne utviklingen, da. Det moderne samfunnet gjør ikke livet på Smøla lett å hanskes med. Landbruket gir ikke lenger nok avkastning, damene på filetfabrikken er historie. De unge søker mot byene. Den forblåste øya har nå landets største vindmøllepark som en av sine viktigste arbeidsplasser. Samtidig blir øyriket sakte men sikkert oppdaget av eventyrlystne turister. Et eventyrlig sjøfiske og feit innlandsørret tiltrekker seg sportsfiskere fra hele verden. Dykkere snoker rundt blant skjærene i et unikt undervannslandskap. Muligheten for å overnatte i et fyrtårn gjør at eventyrlystne turister og nygifte par drar helt vest, for en eksotisk overnatting på Haugjela fyr. Reiselivet er den nye vinen på Smøla. Med god grunn. Men det er ennå kun de færreste som har fått smake.

– KAFFE? Det damper ut av en sotsvart kanne. En lang dag ligger som en stripe av

– KAFFE? Det damper ut av en sotsvart kanne. En lang dag ligger som en stripe av

lett turbulens i kjølvannet bak oss, høstnatten siger på. Vi har funnet oss en holme litt sør for havløya Møtua. En femstjerners teltplass med utsikt mot de syv markante fjellene i nabokommunen Aure - Tustnastabbene. En palle har drevet i lang og blir raskt omdannet til knitrende flammer. Dette er livet i sin enklest form. En boks kjøttkaker varmet på bålet. Solen som synker over steppelandskapet. Lyden av gjess som trekker mot varmere strøk. Vi er hjemme. Og vi er på vei. Vi har vært borte i 36 timer og har allerede langturfølelsen. Den første dagen av turen rundt Smøla har bydd på fantastiske skjærgård. Et mylder av holmer, trange kanaler, rare hus helt ut i havgapet og flere møter med ørn, skarv og flokker av fulg som mobiliserer før trekket sørover. Vi gikk i land på Ringøya, et tidligere fiskevær som nå er omgjort til et eventyrlig feriested for de som er så heldige å eie et hus der. Nå var hyttefolket reist, og den eneste vi møtte var en pensjonert sjømann som tuslet rundt her ute i sin nye tilværelse. – Joda, sa han. – Joda, sa vi. – Fått noe fisk på veien? – Nei. Dorget litt, ingen napp. – Makrellsesongen er vel over. – Ja? – Men vi kan ikke klage, med dette været. – Nei, vi kan ikke klage. Vi ble stille, sammen. Med smale øyne så vi utover øyriket, og havet ytterst i vest.

lett turbulens i kjølvannet bak oss, høstnatten siger på. Vi har funnet oss en holme litt sør for havløya Møtua. En femstjerners teltplass med utsikt mot de syv markante fjellene i nabokommunen Aure - Tustnastabbene. En palle har drevet i lang og blir raskt omdannet til knitrende flammer. Dette er livet i sin enklest form. En boks kjøttkaker varmet på bålet. Solen som synker over steppelandskapet. Lyden av gjess som trekker mot varmere strøk. Vi er hjemme. Og vi er på vei. Vi har vært borte i 36 timer og har allerede langturfølelsen. Den første dagen av turen rundt Smøla har bydd på fantastiske skjærgård. Et mylder av holmer, trange kanaler, rare hus helt ut i havgapet og flere møter med ørn, skarv og flokker av fulg som mobiliserer før trekket sørover. Vi gikk i land på Ringøya, et tidligere fiskevær som nå er omgjort til et eventyrlig feriested for de som er så heldige å eie et hus der. Nå var hyttefolket reist, og den eneste vi møtte var en pensjonert sjømann som tuslet rundt her ute i sin nye tilværelse. – Joda, sa han. – Joda, sa vi. – Fått noe fisk på veien? – Nei. Dorget litt, ingen napp. – Makrellsesongen er vel over. – Ja? – Men vi kan ikke klage, med dette været. – Nei, vi kan ikke klage. Vi ble stille, sammen. Med smale øyne så vi utover øyriket, og havet ytterst i vest.

SOLEN ER VEKKERKLOKKE, dagen ligger speilblank foran oss.

SOLEN ER VEKKERKLOKKE, dagen ligger speilblank foran oss.

Vi tar oss god tid ved froksten, før vi pakker sammen hjemmet vårt i vanntette pakkposer, lader kajakkene og tar de første padletakene. Vi siger av gårde, først blant et mylder av øyer, så over et åpent strekk som sikkert er heftig når sønnavinden står på. I dag er det stille. Vi fortsetter jennom et av de trangere sundene. Her kan man midt mellom flo og fjære oppleve heftige tidevannsstrømmer, men vi har heldigvis har vi strømmen i ryggen, og surfer greit av sted. Første mellomstasjon er Straumen, et slags bygdesentrum på østsiden av Smøla, med sparbutikk og Kjell Grans bensinstasjon AS – som selger petroleumsprodukter, har et rikt utvalg i tennplugger og fungerer som øyas turistinformasjon. ”En legendarisk bensinstasjon, et stopp her på veien er obligatorisk” hadde vi lest på en turblogg på nettet. Og det er sant. Straumen er

Vi tar oss god tid ved froksten, før vi pakker sammen hjemmet vårt i vanntette pakkposer, lader kajakkene og tar de første padletakene. Vi siger av gårde, først blant et mylder av øyer, så over et åpent strekk som sikkert er heftig når sønnavinden står på. I dag er det stille. Vi fortsetter jennom et av de trangere sundene. Her kan man midt mellom flo og fjære oppleve heftige tidevannsstrømmer, men vi har heldigvis har vi strømmen i ryggen, og surfer greit av sted. Første mellomstasjon er Straumen, et slags bygdesentrum på østsiden av Smøla, med sparbutikk og Kjell Grans bensinstasjon AS – som selger petroleumsprodukter, har et rikt utvalg i tennplugger og fungerer som øyas turistinformasjon. ”En legendarisk bensinstasjon, et stopp her på veien er obligatorisk” hadde vi lest på en turblogg på nettet. Og det er sant. Straumen er


FAKTA STEDET Smøla er en øy på rundt 214 kvadratkilometer som ligger nordvest for Kristiansund i Møre og Romsdal. Øya ligger helt nord i Fjord Norge-regionen – på grensen mot Sør-Trøndelag, med Hitra som nabo i nord, og Tustna som nabo i øst. KOMME DIT Utgangspunktet for en tur til Smøla er enten Kristiansund eller Trondheim, som har gode flyforbindelser til både Bergen og Oslo, samt enkelte europeiske flyplasser. Fra begge steder går det ekspressbåt til Edøy – som er forbundet med Smøla med broforbindelse. Sjekk rutetider på www. kystekspressen.no. Om du kommer med bil er Smøla tilgjengelig med ferge fra Sandvika på naboøyen Tustna (nærmest Kristiansund) og Forsnes på Hitra (nærmest Trondheim), rutetider på fjord1.no.

obligatorisk. Aldri har et måltid bestående av mikrobølgehamburgerere, vellagret kaffetrakterkaffe og kroneis smakt bedre. Kjell Gran selv er dessverre ikke tilstede, men den hyggelige damen bak skranken er hjelpsomheten selv. – Det er mye som har forandret seg på en generasjon, sier hun. – Fiskemottakene er stengt. Landbruket sliter. De fleste av de unge drar inn til byen. Det er ikke mange som bosetter seg her ute. – Men det er vakkert her. – Synes du det? Det er heldigvis noen turister, som dere. Det betyr mye for fremtiden her ute. – Det blir flere? – Ja. Sakte men sikkert. Kanskje man må komme utenfra for å se hva øya har å by på?

obligatorisk. Aldri har et måltid bestående av mikrobølgehamburgerere, vellagret kaffetrakterkaffe og kroneis smakt bedre. Kjell Gran selv er dessverre ikke tilstede, men den hyggelige damen bak skranken er hjelpsomheten selv. – Det er mye som har forandret seg på en generasjon, sier hun. – Fiskemottakene er stengt. Landbruket sliter. De fleste av de unge drar inn til byen. Det er ikke mange som bosetter seg her ute. – Men det er vakkert her. – Synes du det? Det er heldigvis noen turister, som dere. Det betyr mye for fremtiden her ute. – Det blir flere? – Ja. Sakte men sikkert. Kanskje man må komme utenfra for å se hva øya har å by på?

VI ER OVER HALVVEIS, solen står høyt, og vi jages

VI ER OVER HALVVEIS, solen står høyt, og vi jages videre. Vi er på motsatt side av stedet hvor vi startet, nå begynner vi sakte men sikkert å jobbe oss vestover igjen. Etter Straumen blir farvannet åpnere, vi ser inn i Trondheimsleia, og fra denne vinkelen er Tustnastabbene sitt mest spektakulære. Den minner nesten mistenkelig om ”De syv søstre” den kjente profilen fra Helgelandskysten lenger nord. Dyrøya er kveldens mål. Det er fint der, sa Alf Inge, før vi dro. Han tok ikke hardt i. For hvilket sted! En paddeflat gresslette, solvendt, med to fantastiske strender – en for ilandstigning og en for sjøsetting, omkranset av små høydedrag hvor sauene går og beiter. Vi hiver av oss klærne, og tar årets siste svømmetur. Solen kaster et gyllent skjær over røsslyngen. Vi nyter ensomheten. Stillheten brytes kun av noen sauer og knitringen fra flammene, av bølger som sletter ut fotsporene våre på stranden, av hav og øyer. Vi gleder oss allerede til morgendagen. Nye åretak, nye møter med en rik, levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet. Enda en dag er det bare oss og Smøla det handler om. Så får resten av verden seile sin egen sjø. – Dette, sier konen min. – Det var dette jeg drømte om.

videre. Vi er på motsatt side av stedet hvor vi startet, nå begynner vi sakte men sikkert å jobbe oss vestover igjen. Etter Straumen blir farvannet åpnere, vi ser inn i Trondheimsleia, og fra denne vinkelen er Tustnastabbene sitt mest spektakulære. Den minner nesten mistenkelig om ”De syv søstre” den kjente profilen fra Helgelandskysten lenger nord. Dyrøya er kveldens mål. Det er fint der, sa Alf Inge, før vi dro. Han tok ikke hardt i. For hvilket sted! En paddeflat gresslette, solvendt, med to fantastiske strender – en for ilandstigning og en for sjøsetting, omkranset av små høydedrag hvor sauene går og beiter. Vi hiver av oss klærne, og tar årets siste svømmetur. Solen kaster et gyllent skjær over røsslyngen. Vi nyter ensomheten. Stillheten brytes kun av noen sauer og knitringen fra flammene, av bølger som sletter ut fotsporene våre på stranden, av hav og øyer. Vi gleder oss allerede til morgendagen. Nye åretak, nye møter med en rik, levende natur som kan få selv en svartsynt økologipessimist til å se lyst på livet. Enda en dag er det bare oss og Smøla det handler om. Så får resten av verden seile sin egen sjø. – Dette, sier konen min. – Det var dette jeg drømte om.

LEIE AV KAJAKKER Hopen Aktivitetsgard på Smøla leier ut kajakker av grei kvalitet, og det meste av det du trenger av utstyr. Erfarne padlere vil gjerne ta med sin egen åre. Hopen Aktivitetsgard kan også være behjelpelig med transport til og fra hurtigbåtkaien på Edøya, samt overnatting på Hopen eller på fyrstasjonen Hauggjela. Du kan kjøpe maten du trenger på Hopen, og støtte lokalt næringsliv (om du trenger rødsprit får du det hos det kombinerte regnskapsbyrået/malerforretningen på Hopen). Anbefalte steder: På padletur på Smøla bør man få med seg de flotte gamle fiskeværene ved Ringøya. Et besøk på bensinstasjonen på Straumen er obligatorisk. Det samme gjelder en overnatting på Dyrøya, med den eventyrlige leirplassen der. Man bør også få med seg en tur utover i havet, til Veiholmen nord for Hopen. Sikkerhet: En padletur rundt Smøla kan bli krevende med mye bølger eller vind, og krever en viss rutine og riktig utstyr dersom været slår seg vrangt. Det er et minstekrav at padlere behersker egenredning i kajakk. Prinsippene lærer du kjapt på et nybegynnerkurs i kajakkpadling, praksis lærer du ved å øve. På turer som denne bør man ha med åreflottør, pumpe, taueline og nødbluss. Du bør ha med deg tørrtopp/neoprenbukse eller tørrdrakt om forholdene skulle bli krevende. Kart: Det beste kartet er båtsportkartet for Kristiansund-Smøla, utgitt av Ugland IT/Statens kartverk. Det er en stor fordel å ha et kart med alle sjømerker skikkelig inntegnet.

Norrøna Magazine nr.1  

Norrøna Magazine is an international outdoor magazine.