Skrivelystmagasinet nr 1 by Skrivelyst

SKRIVELYST MAGASINET FOR DE SKRIVELYSTNE

s ! FEM PÅ LEIR t t e s r y l Å rive Hva har vi lest i sommer? Sk Portåsen bildeguide Vinnere sommerkonkurranse

Nr 1

Denne gangen 04 PortĂĽsen bildeguide 08 Om Skrivelyst 09 Fem pĂĽ leir 13 Konkurranser 19 Hva har vi lest? 20 Ă&#x2026;rets Skrivelyst 03 Hva har vi lest i sommer? 03 Hva har vi lest i sommer? 03 Hva har vi lest i sommer?

Bilde: Nina Marshall

Velkommen

I DENNE UTGAVEN: Redaktør: Helén S. Johansen helen@eikhaugen.net Skribenter: Ida Katrine Røkenes Brekken Sandra Mari Miller Helle Langmoen Nina Lily Nordskag Bilder: Nina Marshall for Portåsen Helén S. Johansen for Skrivelyst

Velkommen til det aller første Skrivelystmagasinet . Gjennom denne publikasjonen vil vi dele skrivekunsten og Skrivelyst-treffet med alle som ønsker å lese. Vi vil fremme unge forfattere over hele landet, og gi dem en trygg plass å dele sine verker med likesinnede. Samtidig ønsker vi gjennom magasinet å holde dere oppdatert på neste sommerleir, nye besøkende, og kanskje en liten hilsen fra forfattere innimellom. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe for Skrivelystmagasinet, men håper dere vil være en del av dette eksperimentet sammen med oss. Både ris og ros tas i mot med takk på mailen vår skrivetreff@gmail.com, og på facebooksiden til Skrivelyst. Skulle det være noe annet går det også an å ta kontakt med midlertidig redaktør Helén S. Johansen på helen@eikhaugen.net. Kos dere med magasinet, og ha en flott høst, så sees vi igjen til jul! Midlertidig redaktør Helén S. Johansen Er det noe du tenker du kan bidra med i forhold til Skrivelyst Magasinet? Send en mail til skrivetreff@gmail.com og merk den med “Skrivelyst Magasinet”

Portåsen Ute fra verden den vide kaller en sang mig hjem. Hjembygdens bakker blide, Herren velsigne dem. Kommer jeg dit om våren heles mitt sønderde sinn. Gyllen av smil glir tåren over mitt slitne kinn. Skogene, vangen og vannet nynner mig hugen hel. Smiler en sommer i landet speiles den i min sjel. Og sangen om løv som faller og sangen om løvets vår kaller til døden kaller, hvor jeg i verden går. HERMAN WILDENVEY Diktet står i samlingen “Kjærtegn” fra i 1916

Mye av tiden vi tilbringer på skrivetreff, befinner vi oss på låven og i kafeen. Det er her de fleste fellesaktiviteter foregår, og mellom planlagt program er det også her mange velger å bruke tiden sin ellers på treffet.

Låven og Kafeen

Låven blir hovedsaklig brukt til workshops, foredrag og samlede skrivestunder. I stor grad er det her vi bruker tiden på å hjelpe hverandre til å bli betre skribenter, eller motivere hverandre til å skrive mer – både av det seriøse og noe mindre seriøse slaget. Det hender også at vi ser filmer her, koser oss med litt snacks og snakker om alt og ingenting. I kafeen er det flere planlagte måltid daglig, 02er stort sett her og det måltider blir servert. På nattestid kan man finne nattevaktene her, så sant de ikke er ute på brannrunde. Ved flere anledninger har det forekommet brett- og kortspill på høyeste nivå i kafeen, og mang en dårlig internvits har blitt til rundt disse bordene.

Sovearealet Sovearealet består av rom på låven hvor vi putter ned madrasser av alle typer som deltakerene har med. Her skal det være stille etter 23 og frem til frokost. Sovearealene brukes i hovedsak til soving og oppbevaring av ting. Det er sjelden man oppholder seg i disse rommene på dagtid. Nattevakter og arrangører har sitt eget bygg der de sover, slik at det er ro på dagtid for de nattevaktene som har behov for å sove på dagen. I 2017 var vi så heldige å få sove midt i en kunstutstilling som kanskje bragte litt ekstra til kreativiteten til deltakerene som sov der

Soloppgang i paradis

Nynner du sangen om hĂ¸sten med, finner ditt hjerte fred. - Wildenvey

Om Skrivelyst Skrivelyst er en sommerleir for ungdom fra 13 og oppover som er glade i å skrive, både skjønnlitterært og sakprosa. Sjanger har ingen betydning, og vi ønsker velkommen til alle, uansett om de har en drøm om en romanserie, skriver journalistiske tekster, artikler eller et dikt en gang i året. Treffet har de siste årene foregått på Portåsen, i Mjøndalen utenfor Drammen. Her møtes mellom 20 og 30 ungdommer en gang i året, i sommerens fineste måneder, for å dyrke en lidenskap og skape varige forbindelser med likesinnede. Selvsagt er Skrivelyst-treffet et rusfritt arrangement. Vi praktiserer nulltoleranse for brukt av rusmidler, og konsekvensen er hjemsendelse for den/de det angår. Dette er heldigvis en regel som vi aldri har hatt behov for å håndheve, og vi regner med at dette heller ikke vil bli noe problem på årets treff. Det viktigste er at ønsket om å bli bedre i håndtverket, og ønsket om å møte likesinnede er stort. Så lenge det er det, er man velkommen uansett hvem man er. Høres det spennende ut? Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon via mail eller facebook.

5 på leir

Navn: Helle Langmoen

Det var utrolig inspirerende å møte deltakere og workshop-ledere som ikke er redd Favoritt-workshop: Det var noe som løsna for meg i karakterut- for å sette ord på tanker og konkrete mål for drømmene sine. viklingsworkshopen med Ellen Gustavsen Simensen. Før det hadde ikke noen av Annet du har lyst å kommentere om karakterene mine navn eller personlighet Skrivelyst? eller familie. Nå har de hjem, og søsken og Må det være så innmari lenge til neste somforeldrene deres har navn og personlige mer, da? Enda godt magasinet kommer så motto. jeg ikke får helt abstinenser når jeg skal sitte alene å skrive igjen. Hvilke prosjekt jobber du med: Jeg jobber med en samling tekster jeg håper jeg klarer å sy sammen til en bok en dag, og jeg skriver sanger til et debutalbum. Det beste med Skrivelyst: Jeg opplevde at det beste var miljøet, det å få møte så mange andre som er kreative på samme måte, men også så utrolig forskjellig fra meg. Det var godt å kunne diskutere karakterene mine med folk som om de var ekte, uten å få et blikk tilbake og en kommentar om at ”du vet de ikke er ekte, sant?”.

5 på leir

Navn: Ida Katrine Røkenes Brekken Favoritt-workshop: Eg tykkjer det er vanskeleg å velje, det er så mykje bra med kvar workshop. Men alle som kjenner meg veit at eg er svak for alt som har med karakter- og verdsbygging, også tykte eg at me hadde to veldig fine, og veldig forskjellige karakterbyggings-workshops med Ellen Gustavsen Simensen og Silje Regine Bråthen. Det var forfriskande å jobbe med karakterar på denne måten, sidan eg er godt innarbeidd i min faste framgangsmetode når eg bygger karakterer. Kanskje fleire alternativ til framgangsmåter gir meg inspirasjon til å skape karakterar av større ulikskap? Hvilke prosjekt jobber du med: For augeblikket jobbar eg med det eg håpar kan bli ein fantasy-bokserie. Eg er for tida i ein verdsbyggingsprosess, sjølv om eg har fleire små historiar og karakterer delvis

utvikla og klare for å innarbeidast i sjølve plottet og verda. Eg driv også med litt songskriving innimellom. I tillegg har eg nokre andre fantasy- og sci-fi-idear eg har lyst til å utarbeide skikkelig. Eg må berre finne tida til det. Det beste med Skrivelyst: Det må utan tvil vere det sosiale. For meg har Skrivelyst blitt ein måte å møte folk eg ikkje har sett på eit år eller to, samstundes som eg får møte nye folk som er interesserte i kreativt arbeid. Det er kjekt å sjå at eg ikkje er åleine, at eg kan bidra til andres inspirasjon og dei til min. Eg er alltid meist inspirert etter eg har vore på Skrivelyst, meist sannsynleg fordi me alle er einige om at skriving ikkje berre er skriving - det er å skape noko. Annet du har lyst å kommentere om Skrivelyst? Det er alltid kjekt å kome attende. Eg har ein tendens til å grue meg til slike arrangement, meist fordi det er lengje sidan eg har treft folk, og nokre har eg aldri treft før. Likevel vert eg alltid overraska over kor enkelt det eigentleg er å kome attende når eg fyrst kjem meg dit. Som om eg aldri reiste derfrå.

5 på leir

Navn: Oda Johanne Kjeldsen Holm Favoritt-workshop: Verdensbygging. Det ble tatt opp viktige detaljer jeg ikke har tenkt så nøye over og vist gode verktøy for å kunne forme både verdenene og karakterene visuelt. Men egentlig synes jeg alle workshopene var lærerike.

Annet du har lyst å kommentere om skrivelyst? Det er virkelig verdt det og jeg har veldig lyst til å komme tilbake til neste år!

Hvilke prosjekt jobber du med: Jeg har to større prosjekter. Et av sjangeren fantasy, hvor jeg blant annet har skapt mitt eget univers, og en ungdomsnovelle. Det beste med skrivelyst: Det å høre andres perspektiver på hvordan man skriver og å finne ut hva som er likt eller ulikt fra deg selv. Det synes jeg var veldig fascinerende. Og selvfølgelig var det veldig koselig å møte nye mennesker med denne felles interessen.

5 på leir

Navn: Benny

Navn: Hedda Lande

Favoritt-workshop: Karakterutvikling med Ellen Gustavsen Simensen. Det var en kjempeartig workshop med mye jeg kommer til å ta med meg videre. Oppgavene vi fikk var også utrolig effektive.

Favoritt-workshop: Verdensbygging, fordi den lærte meg ting som jeg helt sikkert kommer til å få bruk for

Hvilke prosjekt jobber du med: Akkurat nå jobber jeg med et lite prosjekt innen superheltsjangeren, som jeg fortsatt er helt i startfasen av Det beste med skrivelyst: Å møte gamle venner og nye folk med samme interessen er like gøy hvert år. Annet du har lyst å kommentere om skrivelyst? Det er alltid like motiverende og møte andre som også skriver og jeg reiser hjem med ny motivasjon til å skrive mer hver gang.

Hvilke prosjekt jobber du med: Jeg jobber med første bok i en fantasy-serie for ungdommer Det beste med skrivelyst: Å endelig bli kjent med andre ungommer som liker å skrive Annet du har lyst å kommentere om skrivelyst? Ser frem til neste år!

Konkurransen I hele juli var Skrivelyst sin sommerkonkurranse åpen for alle som elsker å skrive. Konkurransen bestod av å skrive en Novelle på maks 6000 ord. Her fikk vi inn flere spennende forslag, men sommerens vinner ble Helle Langmoen fra Oslo. Høst-/Vinterkonkurranse Neste magasin vil komme rundt juletider, og vinneren av høst-/vinterkonkurransen vil publiseres i magasinet. Var du med på årets skrivelyst har du også mulighet til å få en kort tekst eller et dikt publisert i magasinet vårt, så send det inn på skrivetreff@gmail.com og merk det med “Deltakertekst”

Hun hadde skrevet en spennende novelle som gjorde det lett for juryen å sette seg inn i hovedpersonens ståsted, med spennende beskrivelser og interessante tankerekker. Helle vant en bokserie på tre bøker, samt mulighet til å delta på årets Skrivelyst-treff gratis! På de neste sidene kan dere lese Helles vinnertekst. God lesing! Høst-/vinterkonkurransen vil være veldig åpen i tema og sjanger, men skal i hovedsak handle om/ være “Grøss til Høstkveldene”. Her vil det være en begrensning på 6000 ord. Konkurransen er åpen for alle skrivelystne. For å melde deg på; send teksten din i en mail som enten word-dokument eller PDF til skrivetreff@ gmail.com, og merk e-posten med “Høst-Vinterkonkurranse” innen 1. Oktober. God skriving!

Møte nr. 1 Skrevet av Helle Langmoen

Helle Langmoen driver YouTube-kanalen Sangfugl hvor man blant annet kan se sang-, Bullet Journal- og bokvideoer. Hun studerer Engelsk litteratur ved UiO og jobber på Furuset Bibliotek

“Tre, fire, fem, seks” jeg hører sekundene tikke

på den overdimensjonerte klokken som henger over benken i venteværelset. Å kalle rommet et venteværelse er en overdrivelse. Det er mer som en celle, eller kanskje et utstillingsvindu. To lange ganger strekker seg på hver side av rommet, og venteværelset ligger som Luxemburg, midt i mellom, og bryter opp det klinisk rene landskapet med en vannautomat, et avisstativ og en lang rekke med benker på tvers som en bro mellom gangene. Jeg sitter og stirrer på den tomme benken foran meg. Jeg er tidlig ute. Jeg kan ikke klokka og jeg trodde den var kvart over tolv, men den er ikke det, og jeg er ikke sikker på hva den egentlig er. Folk som ser viktige og opptatte ut haster forbi i gangene på hver side av rommet. Jeg vurderer å stoppe noen og spørre, men det er en klokke på veggen. Og kanskje jeg vil virke som et håpløst tilfelle om jeg spør en av dem. Men det er vel det jeg er. Et håpløst tilfelle. Som ikke en gang kan lese klokka. Og som ikke husker å ta med mobilen når jeg går ut. Jeg smekket igjen døra bak meg før jeg husket at både nøkkel og mobil var på innsiden, og jeg nå

befant meg på utsiden. Jeg ville ikke spørre om noen kunne låse opp. Jeg vil ikke innrømme hvor dårlig hukommelsen min har blitt. Hvor lite jeg egentlig får til. Da jeg sto foran døra bestemte jeg meg for å ikke vise frem den siden. Jeg kunne ikke blottlegge hele meg for alle og en hver. Det ville jeg ikke tåle. Jeg ville dø. Så jeg gikk heller til venteværelset og satt meg, en god stund før tiden. Tror jeg. Når det har gått en lang stund, noe som kanskje kunne vært femten minutter eller en time eller kanskje bare ett minutt, reiser jeg meg. Jeg går mot avisstativet og prøver å titte på innholdet uten å ta på noe. Jeg har en følelse av at jeg kan bli smittet om jeg er nær, men galskap smitter ikke. Eller kanskje gjør det det? Jeg vet at tanker kan smitte fra en person til en annen og bryte ned hele samfunn, men det er jo en abstrakt ting. Kan man bli smittet med en lidelse av å ta i samme avis? Nei, man kan ikke det. Jeg rister av meg tanken, men den ekle følelsen har visst satt seg fast i halsen og lar seg ikke rikke. Jeg går mot vannautomaten i stedet, tar en kopp og heller nedpå med vann. Grepet om halsen løsner ikke, så jeg fyller en kopp til. Jeg kjenner at det er enda vanskeligere å svelge nå. Jeg fyller koppen på nytt og går tilbake til plassen på benken. Jeg legger merke til at begge viserne nå står rett opp på klokka, og det må bety at den er 12. Og det er bra. Jeg kan lese klokka. Klart jeg kan lese klokka! Men det betyr også at jeg ikke hadde avtale klokken kvart på tolv, men heller kvart over. Jeg tror ikke folk forstår hvor vanskelig det er når de blander ord med tall. Si tolv femten. Ikke si kvart over tolv. Da tenker jeg tolv og et kvarter. Og da kan det være kvarter før tolv, kvarter etter tolv, et kvarter før klokken slutter å være tolv, aka tolv førtifem. Det er dritvanskelig å holde styr på. Og jeg skal faktisk prøve å huske å ta med nøkler og mobil også. Og å drikke vann. Og å holde styr på hvilken dag det er. Og det tar all min kognitive funksjon om dagen, noe jeg klart demonstrerte da jeg gikk fra alt på rommet og smekklåste døren.

Hvem er det som har smekklås på dørene sine, uansett? Kanskje det hadde vært en idé å ha smekklås på do? Jeg funderer over dette en stund, men klarer ikke å få det logiske til å gå opp. Jeg har gått tom for vann. Jeg reiser meg og fyller koppen på nytt. Hva om det var en slags mekanisme som visste om du var på vei inn på do, eller om du var på vei ut? Også låste den kun når du var på vei inn? Jeg fylte på mer vann. Men da måtte det også være sånn at den kunne registrere om det var noen inne på doen allerede. Sånn at ikke smekklåsen åpnet seg når noen kom på utsiden. Men en lås som kunne åpne seg selv, er vel ikke en smekklås i utgangspunktet? Jeg ble helt borte i disse tankene og la ikke merke til at klokken tikker av gåre. Jeg blir revet ut av tankene mine når noen tråkker inn i grenselandet med meg. Jeg titter raskt på personen som avbrøt tankene mine og gjør meg fort opp en mening om at denne personen ikke er min psykolog. Dette er en person som åpenbart trenger hjelp. Jeg lurer på om det synes at jeg trenger hjelp. Jeg lar blikket fare ned kroppen min, og oppdager at jeg ikke har på sko. Flott. Jeg ser åpenbart ut som om jeg trenger hjelp. Jeg drikker litt vann og ser opp på klokken. Alt for å ikke få blikkontakt med den nyankommede. Sekundene tikker på klokka. Rommet er stillere enn det var da jeg satt her alene. Plutselig hører jeg bare klokka. Det tikker ikke lenger. Det drønner. Hvert slag sender skjelvinger igjennom kroppen min og jeg må holde meg fast i benken for å ikke miste balansen. Jeg kniper igjen øynene og prøver å tvinge pusten ut av ørene, tvinge lyden ned til et overlevelig volum. Jeg slutter å høre tikkingen. Nå hører jeg bare hjerteslag. Jeg tror de er mine egne. Jeg ser opp og får blikkontakt med damen som nettopp kom. Faen. Jeg trekker blikket til meg så raskt som jeg kan, og jeg ser i sidesynet at hun også flytter hodet raskt på seg, som om hun ikke glante på dette krisetilfellet av et menneske hun var så uheldig å måtte dele luft med. Hun ser ut som en person som kan tenke noe sånt. Hun er her sikkert fordi hun har angst. OCD eller noe. Redd for bakterier. Kanskje hun også tenker at galskap kan smitte. Jeg kan ikke klandre henne for å bli brydd av meg. Jeg kjenner det, jeg og. Jeg har ikke mer vann, og nå er jeg uttørket. Venterom-

met er en ørken og sekundene drar fuktigheten ut av munnen min. Jeg er så tørst. Men jeg tør ikke røre på meg. Jeg tør i hvert fall ikke gå mot damen. En mann med vest og briller kommer småjoggende ned den høyre gangen. Han møter blikket mitt, før han snur hodet og ser kvinnen på den andre benken. Noe passerer mellom dem, og uten å si noe har de blitt enig om at hun hører til han, og at han skal lede henne vekk fra dette gudsforlatte venteværelset. Når jeg ser vesken til damen forsvinne rundt hjørnet kommer pusten tilbake til meg. Jeg kan plutselig bevege meg igjen. Jeg reiser meg brått og nærmest kaster meg over gulvet mot vannmaskinen. Jeg gulper ned kopp etter kopp. De er så forbanna små, disse koppene. De kan umulig romme mer enn en desiliter av gangen, maks to. Jeg titter opp på klokka. Så vidt jeg kan se er klokken nå fem. Noe som betyr at jeg leser klokka feil. Jeg tenker meg om. Den var tolv i stad, og da er den… ti på seks nå. Nei ti på tolv. NEI! Ti på halv ett. Det er det det heter. Jeg fyller mer vann i glasset. Over vannstrålen hører jeg navnet mitt, og jeg spinner rundt. En dame med langt, brunt hår svaier i åpningen av en dør. Jeg prøver å bestemme meg for om jeg hørte feil eller ikke. Hun ser på meg. Jeg titter rundt meg. Det er ingen andre her, men jeg kan ikke bare forlate vannet heller. Det er trygt, vannmaskinen har blitt min redning, min oase i ørkenen. Og hun er bare en vannspeiling som vil lokke meg videre. Jeg rister svakt på hodet, som for å kaste tankene ut. Hun er ingen vannspeiling, dette er åpenbart ikke en ørken, og hun har sagt navnet mitt igjen. Jeg hørte det helt tydelig denne gangen. Jeg bestemmer meg for å plukke opp rollen min igjen. Når jeg har tatt mitt første skritt ut i gangen skal jeg være den friske meg. Den oppegående, verdensvante og passe intelligente personen som klarer seg selv og aldri har hatt en vond dag i hele sitt liv. Jeg tar selvsikre steg mot damen, jeg smører på det falske smilet og strekker ut armen som et sverd foran meg. Hun skal bli blendet av mitt fantastiske vesen. Hun skal forstå at jeg er her ved en misforståelse. Jeg hører ikke til her. Jeg er verdens dronning. Ingenting er galt. Jeg er ikke gal. Inne på kontoret sitter enda en dame, hun har langt,

blondt hår. Det er ikke ekte. Jeg ser med en gang, at denne damen er falsk. Hun har falskt hår, og falsk farge på håret og huden og falske vipper og et enda mer falskt smil brettet utover leppene. Jeg vet at det er falskt, for det når ikke øynene hennes. Hun er ikke like god som meg. Jeg vet at hvis mange ting ved deg er falskt blir alt falskt. En løgn blant mange sannheter blir ikke oppdaget. Hun presenterer seg og nikker mot en stol. Den står i et hjørne. Jeg setter meg. Jeg kan ikke la være å le litt, men bare på innsiden. De plasserer meg i et hjørne. Jeg er trengt opp i et hjørne og jeg er til og med omringet. Dette starter bra. Eller, det gjør egentlig ikke det. Kvinnen med det brune håret lukker døren bak seg. Trykker på en knapp som begynner å lyse rødt og setter seg ved pulten til høyre for meg. Rommet er egentlig ganske stort med offentlig sektor-gardiner og IKEA-bilder på veggene. Det er to svære vinduer som jeg lettet oppdager at ikke viser oversikt over en gangsti eller en parkeringsplass eller mennesker generelt, men en fjellvegg. Det føles litt tryggere. Ingen skal kunne se inn og lese ansiktet mitt eller leppene mine eller det brunetten skriver på dataen. Jeg har så vidt satt meg, og hun skriver alt på dataen som om det skulle gjelde livet. Jeg kan ikke skjønne hva hun skriver. Har de et kamera på venterommet kanskje? Har hun holdt øye med meg og fører nå notater over atferden min? Eller kanskje var OCD-damen en undercover psykolog som var sendt inn for å observere meg? Jeg oppdager brått at fire alvorlige øyne stirrer tilbake på meg. De har visst spurt meg om noe. Jeg har ikke hørt hva de sa. Jeg hører bare tikkingen fra klokka på veggen. Den har visere, men også en digital klokke. Den viser 12:28:03. De må ha vært forsinka. Kanskje det var det de hadde sagt? Jeg får panikk og føler at jeg må si noe. ”Neida, det går bra” sier jeg, og flytter blikket fra klokka til den blonde damen med det falske smilet. Hun har lagt ansiktet i alvorlige folder og nikker mens hun ser på meg. Jeg tror jeg svarte riktig på hva enn de spurte meg om. Håper resten av spørsmålene bli like lette. De blir ikke det.

Samtalen dreier seg om oppholdet mitt. Hva ønsker

du å få ut av tiden her? Hvis jeg hadde visst det så hadde jeg nok gjort det hjemme, tenker jeg mens jeg fnyser. Damene prøver å holde samme ansiktsuttrykk, men jeg kan se i øyekroken at den ene kaster så vidt på hodet og lukker trett øynene som om dette var ’ente gangen jeg var der og jeg fremdeles ikke hadde sagt noe hun kunne publisere i Psykologisk Tidsskrift. Men jeg har ikke vært der før. Og jeg har aldri sett disse damene i hele mitt liv. Jeg tror ikke jeg har så lyst til å se dem igjen, heller. Jeg kaster et blikk mot klokken på veggen. Det har gått akkurat femten sekunder. ”Jeg ehm.” jeg svelger hardt og begynner å ønske at jeg ikke hadde drukket fem glass med vann på venterommet. Fem bittesmå glass, men allikevel det

til gråt. Jeg sperrer opp øynene og titter tilbake på henne, men det får henne til å tro at jeg ikke lyttet, så hun stiller spørsmålet en gang til. Denne gangen smører hun på et par lag med omtenksomhet. Det virker så falskt. Det går opp for meg at jeg kanskje burde komme opp med et svar. Jeg burde svare sånn at de blir fornøyde med meg. Komme opp med et så bra svar at de ikke trenger å spørre meg om noe mer. ”Jeg er her for å…” begynner jeg stotrende, litt usikker på hvor jeg vil med setningen. Jeg kjenner det selvsikre fjeset mitt skjelve. Jeg kremter forsiktig, kaster et blikk på klokken og prøver på nytt. ”Altså jeg er her for å bli frisk.” Bra! tenker jeg entusiastisk. Nå har vi satt et mål. Jeg nikker tilfreds. Da er det bare å si noe videre, kom igjen. Hva er det de vil høre? Jeg tar sats og fortsetter

er jo ganske mye. Nesten like mye som to og et halvt ordentlig glass, og jeg pleier jo nesten ikke å drikke noe som helst, også har jeg verdens minste blære. Eller drakk jeg seks glass? Hvor ble det av glasset, egentlig? Det går opp for meg at jeg fremdeles holder det i hånden, men har presset det sammen så det er nær ved å renne over. ”Shit” utbryter jeg og heller i meg resten av glasset. Det har blitt lunkent. Håndoppvarmet vann. Digg. Nå er jeg hvert fall sikker på at jeg har drukket mer enn seks glass. ”Er det vanskelig å svare?” Det er kvinnen som hentet meg som snakker. Hun har sperret opp øynene og stirrer på meg på en måte som antagelig skal være tillitsvekkende, men som ville skremt et småbarn

”Jeg har det ikke så bra akkurat nå også tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med det også vil jeg ta livet av meg selv, men har ingen planer om hvordan så kanskje det hadde vært fint å bli kvitt de impulsene også sliter jeg litt med å sove, eller jeg sover ikke i det hele tatt også spiser jeg ikke også er jeg ikke helt sikker på hvorfor jeg er her egentlig, men ja. Jeg tror at hvis jeg ikke sover snart så kommer jeg til å dø av kjedsomhet og jeg er sliten, men ikke sliten nok til å sove og jeg sovner i forelesning og på bussen og i går våknet jeg på Lade av at busssjåføren ristet i meg og da ville jeg bare skrike.” Jeg trekker fort pusten. Jeg sa mye mer enn jeg trodde jeg kom til å si. Hvordan avslutter jeg det? ”Det er det jeg vil oppnå, tror jeg.” Damene ser ikke ut til å være imponert av svaret mitt. Damen med det lange, blonde håret skakker på hodet og ser på meg som om hun er en hund som ikke forstår at lydene fra TV’en ikke er på ekte. Jeg synes jeg ser at underleppen hennes blir skjøvet litt frem i et sutrete uttrykk, men det kan hende jeg bare innbiller meg det. Herregud de skal jo være profesjonelle. ”Hvorfor du er her?” begynner hun, men en tone av lett utålmodighet som en belærende voksen ofte har, lekker igjennom stemmen hennes. Jeg lurer på når jeg blir så gammel at folk ikke tørr å bruke den tonen mot meg lenger. Jeg trodde jeg

var så gammel innen nå. Hun fortsetter ”Vet du ikke hvorfor du er her?” Hun trekker på den siste vokalen som om hun var en knirkende dør. Det sender frysninger ned ryggen på meg. Jeg klemmer plastkoppen så den sprekker. Hvorfor jeg er her? Eh, nei, det gjør jeg jo faktisk ikke. Måten hun sier det på får meg til å lure på om jeg har glemt å lese et brev eller at noen har glemt å fortelle meg det. Og at det er min feil at jeg ikke vet. De har en hemmelighet om meg. Jeg ser tilbake på de to damene som har festet blikkene sine et sted i panna mi, som om de prøver å borre meg til veggen. De vet hvorfor jeg er her, og jeg vet ikke! Jeg kjenner at det begynner å bli anstrengende å puste. Grepet som holdt halsen min tidligere, strammer igjen. Det låser seg i brystet og det er som om luften ikke slipper inn. De har en hemmelighet om meg. De kan ikke få vite at jeg ikke vet. Jeg må redde ansikt. Jeg kan ikke la dem tro de har overtaket, jeg kan ikke la meg bli overrumplet så lett! Ikke mist ansikt. Ikke la dem få vite at jeg ikke vet. ”Jeg er her for å bytte medisiner…?” Sier jeg med en stemme som knekker i mangelen av luft. Jeg høres ut som en dårlig Mikke Mus-etterlikning. Det er vanskelig å trekke pusten, det kommer kun korte, raske åndedrag, men det hjelper ikke stort og gjør meg veldig svimmel. ”Å, jeg trodde ambulant hadde fylt deg inn i situasjonen?” damen smiler ned på meg, som en engel mot Jesusbarnet. Jeg har åpenbart ikke blitt fylt inn. Angsten min bytter form. I stedet for å kvele meg bobler den opp som irritasjon. Kan hun ikke bare komme til poenget? Hvorfor skal de holde meg utenfor? Jeg vil ikke være utestengt. Jeg vil vite alt! Jeg vil vite hvorfor jeg sitter her og lar meg torturere av to overbegeistrede kvinner som åpenbart mangler all form for medfølelse.

Jeg trekker inn så mye pust som jeg klarer og skal til å si i fra at det ikke er greit. At de kan tørke av seg smilene. At de kan sende meg tilbake til Ambulant Krise Team så de kan fylle meg inn, siden jeg åpenbart ikke fikk svar her, men før jeg rekker å få ut en stavelse blir jeg avbrutt. ”Du er her fordi du er DEPE-RI-MERT” Brunetten sier det på en måte så man skulle trodd hun satt der med et tunghørt barn. ”Du er blitt innlagt, og du skal være her til du har fått

beina på jorda igjen” supplerer blondinen. Beina på jorda igjen? Jeg har jo ikke gjort annet enn å ha beina på jorda. Jeg har gravd meg et hull jorda og lagt meg i dvale. Jeg har gjort alt for å ikke fly, jeg har latt være å gå ut, jeg har ikke hoppet ut av vinduer eller av broer, tro meg, jeg har beina på jorda. Jeg sier ikke det. Alt jeg får til er å si ”Deprimert”. ”Ja! DE-PE-RI-MERT! Det er derfor du er her” utbryter blondinen med en stemme jeg personlig ville reservert til en unge i Disneyland. Det er ikke en stemme man bruker til en 23-åring med en nyoppdaget psykisk diagnose. ”Okei” puster jeg ut. ”Kan jeg plis få gå på do?” Jeg velger å ikke gå tilbake til møtet, går mot rommet, kommer på at det er låst og at jeg ikke har nøkkel. Går tilbake til møtet igjen. Ber om å få slutte samtalen og få låst opp døren til rommet. Etter litt om og men, smil, nikk og fysisk berøring i form av håndhilsing og trøstende klapp på skulderen, ordner det seg. Jeg kommer inn på rommet og er alene, tenker at jeg er innestengt. Vil hoppe ut av vinduet og løpe, kanskje fly, men det viser seg at vinduet ikke er mulig å åpne mer enn på gløtt. Det blir til at jeg bare bli sittende og puste i sprekken.

Hva har vi lest? Caraval - Stephanie Garber

Caraval er et magisk spill, en forestilling, som foregår årlig. Hva som er ekte og hva som bare er en forestilling er umulig å vite. Scarlett drømmer om Caraval og om selv å bli invitert til spillet en dag. Nå har faren arrangert et ekteskap for henne, og hun vet det er hennes siste mulighet til å reise. Så kommer to magiske billetter i posten.

Cinder – Marissa Meyer

Hvilke bøker har du lest? Har du lyst til å ha med din nyligst leste bok i neste nummer? Eller kanskje du skriver en bokrapport du ønsker å ha med? Send det gjerne inn til skrivetreff@gmail.com og merk mailen med “SkrivelystMagasinet”

En pest har brutt ut over jordkloden, mennesker bor på månen og medisinsk utvikling har muliggjort kybernetiske oppgraderinger av menneskekroppen. Når en i familien til Cinder blir smittet av den dødelige pesten, blir Cinder selv donert bort til forskning på sykdommen, og hun har ingenting hun skulle ha sagt.

Uglies – Scott Westerfeld

Oljens tid er forbi, og verden har omfavnet likhet over alle andre verdier, til det ekstreme. Samfunnet er delt opp etter alder, og før man er 16 år og skjønnhetsoperert, er man bare en ugly. Hva skjer når man stiller spørsmål ved den opererte virkeligheten, og kan man nekte å la seg operere?

Jeg er Pilegrim – Terry Hayes

En grusom forbrytelse er i startfasen, og en rekke tilsynelatende urelaterte mord er det eneste tegnet på at noe er i gjerde. Bare én person kan knytte trådene sammen og stoppe morderen før noe enda verre blir satt i verk. Dette er en krimbok på stor skala, hele jorda er karakterenes lekeplass og ingen er uskyldige. Men hvem av dem er farligst?

Simon og homosapiensagendaen – Becky Albertalli

Den første forelskelsen er aldri lett. Og den blir ikke lettere av at man forelsker seg i noen over nett. Eller at en i klassen bruker dine hemmeligheter til egen vinning. Boka blir nesten som en krim når man følger Simon i jakten på personen bak brukernavnet ”Blue eyed boy”, samtidig som han prøver å holde utpressingssituasjonen under kontroll.

Everything, Everything - Nicola Yoon

My disease is as rare as it is famous. Basically, I’m allergic to the world. I don’t leave my house, have not left my house in seventeen years. The only people I ever see are my mom and my nurse, Carla. But then one day, a moving truck arrives next door. I look out my window, and I see him. He’s tall, lean and wearing all black—black T-shirt, black jeans, black sneakers, and a black knit cap that covers his hair completely. He catches me looking and stares at me. I stare right back. His name is Olly.

Årets Skrivelyst “Slik det hadde blitt tradisjon for i mitt tilfelle, var eg ikkje framme på togstasjonen før mørkeret denne gongen heller. Ikkje at det gjorde så mykje, for etter å ha surra litt fram og attende og prøvd å finne ut kva for utgang som var den rette for meg, ljosna eit smil opp kvelden min. Eg fekk slengt meg – og bagasjen min – i bilen, også gjekk turen vidare til Portåsen. Eg vart fort oppdatert på årets regjerande internvits mellom dei eg kom til å bruka tida mi mest med – Cucu Darktale, vår indre syteunge. Eg kunne sjå for meg at han ville vere aktuell for mange situasjonar, men i mitt tilfelle kom han tydelegast fram når eg skulle klage over kor lite svevn eg fekk gjennom treffet. Slik det har vore dei siste åra på treff, dedikerte eg nemleg nettene mine til brettspel, kortspel, nattevakt og særs lite svevn. Sjølv om eg ikkje vann årets morgontryne, så trur eg så absolutt at dei

augeblikka der eg var trøyttast ville gjort Cucu særleg stolt av meg. Likevel trur eg at eg i størst grad spegla mi indre Jossi, for sjølv om eg ikkje sym med selar eller er sjukt god med fidget spinners, så gjorde eg mitt ytste for å vere festens midtpunkt. For nokon var eg kanskje meir ein Rakel, men det var nok helst for dei som stakk hovudet innom for så å gå att. Det er ikkje til å leggje skjul på at eg elskar å få folk til å le – og for meg har det veldig lite å seie om det er med eller av meg. Årets treff var like givande i år som det har vore tidlegare år også. Eg var ekstra sliten, men ekstra nøgd når eg kom heim att til den mjuke, gode senga mi. No sit eg i kjellaren med Cucu på eine skuldra, min muse på andre skuldra, og Jossi og Rakel i kvart sitt soverom.” - Ida Katrine Røkenes Brekken

Årets Skrivelyst Jeg lever... Stille men uventet. Brått men ventet. Uten formål, med meningsfylt fokus. Jeg lever! - Miriam Johanne

En bunnløs brønn uten vann blir jo også tæret av tidens tann - Mika

ekkoet ringer i ørene våre lik sekundene gjorde minuttet før og du ser opp fordi vi er i utakt - Benny

Firelinjers-dikt Firelinjers-diktkonkurransen ble avholdt under årets Skrivelyst og bestod av noe så enkelt som å levere inn et eller flere firelinjers-dikt før leiren var ferdig. Vinneren av konkurransen ble Miriam Johanne, som skrev diktet øverst på siden.

Årets Skrivelyst Selv i mørket fra høstkvelden ble jeg slått av den sommervarme følelsen. Vinduet inn på kjøkkenet, med en liten peis, og bord med plass til fire. Brøddeigen sto til heving, jeg kunne kjenne lukten helt fra porten. I den ene enden av huset fantes et rundt tårn, og fra toppen kunne jeg høre lav musikk. Det var som om eføyen som omkranset tårnet strakte seg etter den kjærlige harpemusikken. Den svake høstbrisen fikk det til å rasle svakt i bladene rundt huset. Eplene på et av trærne i hagen svaiet svakt, og var sikkert straks plukkeklare. Blomsterbedene var fri for ugress, og bar vitne om at hadde jeg kommet noen uker tidligere, så hadde jeg fått se et fargehav av blomster. Urtene i krydderhagen sto fremdeles, men det virket som om de fleste var klare for å gå i vinterdvale. Glørne i peisen var i ferd med å falme helt bort, og tekjelen dampet tilfreds for seg selv, der den sto på steinhylla over peisen. Selv om jeg visste at huset hadde innlagt både vann og strøm, så føltes det å gå gjennom grinda som å ta et langt skritt tilbake i tid. Jeg gjenkjente melodien som kom ut av tårnvinduet, og begynte å synge med. Akkurat høyt nok til at jeg visste at det var hørbart opp i tårnet. Jeg innbilte meg alltid at jeg kunne høre henne smile, og smilte for meg selv i det jeg gikk inn døra.

«Bilulykke. Ble litt travelt på akutten, men det gikk bra med alle.» Jeg la armene forsiktig om livet hennes, og ga henne et kjapt kyss, før jeg bare lot øynene våre møtes. Vi ble stående slik en liten stund i hverandres favn, før vi langsomt gled fra hverandre, og til hvert vårt. Øyeblikket passerte. Jeg begynte å bake ut brødet, mens hun gikk i skapet og fant en kjele. Det neste hun gjorde var å tvinne det lange håret, før hun festet det med en av strikkepinnene mine. Kjøleskapet ble åpnet, mat ble lagt på benken. Jeg trengte ikke å snu meg for å vite at hun begynte med kålroten, før hun fortsatte med gulrøttene. Jeg bare visste, på samme måte som hun visste før jeg begynte å synge, at jeg sto utenfor. Hun var to år eldre enn meg. Allikevel, så var det alltid jeg som ble tatt for å være eldst. Hun fylte 37 forrige uke, men ingen hadde tvilt om hun sa hun var 29. Etterhvert som maten ble til ble huset fylt av lukten av rotmos og nybakt brød. Hun nynnet stille for seg selv der hun åpnet forskjellige urtekrokker og helte i kjelen. Jeg lot varmen fra stemmen hennes fyllet rommet alene, mens jeg dekte bordet så stille jeg evnet. Lyset i lysestaken ble byttet ut med et nytt, og veken tent. - Skrevet av Nina Lily Nordskag under en Karakterutviklings workshop på Skrivelyst 2017

Etterhvert sluttet harpen å spille, og jeg kunne høre de lette trinnene hennes nedover trappen. Hun løftet det lange skjørtet akkurat nok til at det ikke subbet i trinnene bak henne, der hun kom rolig rundt hjørnet. «Lang dag på jobben, kjære?» spurte hun. Nysgjerrigheten farget stemmen, og den kjente følelsen av å være hjemme omfavnet meg.

Årets Skrivelyst

Tusen takk til alle deltakere, arrangører, trafo og hjelpende hender som har bidratt til å gjøre årets leir til en suksess! I år har vi for første gang på lenge (ja, jeg sang det jeg også) hatt flere nye enn gamle deltakere, og det synes vi er kjempegøy. I tillegg liker vi selvfølgelig å se igjen gamle fjes, så forhåpentligvis ser vi alle sammen neste år også. Vi har hatt interessante workshopper, flere måltider, vaffler, hyggelige samtaler og spillkvelder. Dette

er noe av det jeg håper å se igjen neste år i tillegg til dere og vennene dere lurer med på leir! For å opprettholde skrivelysten ønsker vi å bidra med noen konkurransen fremover, og i tillegg nærmer nanowrimo seg med stormskritt for dere som liker større projekter. Vi håper å se deres talentfulle skriblerier, enten det er i en konkurranse, en ferdig utgitt roman eller en stilful facebookstatus. Noen ganger

skriver man for seg selv, andre ganger for andre. Begge deler er like fint, og jeg liker å vite at det er flere med skriveglede der ute.

En stor takk til årets sponsorer:

Som avslutning på dette korte innlegget jeg sammenfattet på alt for lang tid ønsker jeg å takke arrangørene for Skrivelyst 2017 en ekstra gang for vel gjennomført leir, og en ekstra stor takk til Helén som hoppet på vognen i siste liten. Jeg vet at med henne som leder for Skrivelyst 2018, og med arrangørene vi har med neste år, er leiren i trygge hender!

Spørsmål om Skrivelyst, arrangørene, eller lurer du på hvordan du kan bli arrangør neste år? Send oss en mail på skrivetreff@gmail.com, eller kontakt oss på facebook!