Zambiamagasinet 2019 by Snorre Walther

Z A M B I A 9 1 0 2

Zambiamagasinet er produsert av Sportsjournalistikk og idrett ved Skjeberg FolkehĂ¸yskole

INNHOLD 3-5:

Fotballfesten

20-23:

Camping i løvenes rike

6-7:

Møt hedersmannen Bornface

24:

Fokus på jenters skolegang

8-9:

Flotte Victoria Falls

25:

Et hjem for alle

10:

Glede og ydmykhet betyr mer enn penger

26-27: 28-30: 31:

Forbilde som 14-åring

32-33: 34:

Begge foreldrene døde

35: 36-37:

Hjemme hos Misozi

11: 12: 13: 14- 15: 16-17: 17: 18-19: 19:

Løvetannbarna på Umoyo Idè med ringvirkninger Lærer Precious Fotballen har gitt Beauty håp Slik er Skjebergskolen i Bauleni Jollyboys – et skjult paradis

38-39:

Unike erfaringer

Stanley – Gjeter for livet Tinah mistet faren i ung alder

Fra løkka til landslaget

Forhistoriske drapsmaskiner Isabella og Sofia er frivillige i Zambia

Nærmere drømmen

REDAKSJONEN, ZAMBIAMAGASINET 2019 Lasse Karlsen

Hallvard Estensgård Leistad

Snorre Runeson Bendiktsen

Kristel Gustu Mølvig

Birk Liverud

Nikolai Lilleaas Holte

Lars Tingstad

Sondre Røhmen

Christoffer Finjarn

Marcus Skjæveland

Erik Soltveit Stange

Martin Lillevik Veivåg

Jakob Hegtun

Benjamin Bjørnstad

Jesper Rastad Lauritzen

FOTO: NIKOLAI LILLEAAS HOLTE

FOTO: LARS TINGSTAD

Ansvarlig redaktør: Thomas Lilleby. Grafisk design: Lene Wiggen, 2 FMV Media. Portretter av elever: Eirunn Smaaland Oppheim Ansvarlig utgiver: Skjeberg Folkehøyskole, Sveinung Finden. Trykk: Møklegaard Trykkerier AS

En forrykende, varm og VELLYKKET TURNERING i Bauleni BAULENI, LUSAKA: Den årlige Skjeberg-turneringen i Bauleni ble arrangert for 13. gang og også denne gang ble det stor spenning og suksess, selv om varmen nesten tok knekken på oss.

bedre for hvert år. Det begynte med at vi fra Skjeberg kom litt sent, men det gjorde ikke noe for turneringen var allerede forsinket en drøy time. Åpningsseremoni Etter hvert står lagene som skal være med i den årlige Skjeberg-turneringen klare bak et korps og under en blå himmel. Denne turneringsdagen kunne bare ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. Åpningsparaden gikk en liten runde igjennom gatene og forbi en del av innbyggerne i bydelen Bauleni i Lusaka.

TEKST: LASSE KARSLEN FOTO: KRISTEL GUSTU MØLVIG Det var klart for et av turens høydepunkter. En veldig varm og krevende dag ventet på Bauleni United Sports Acadamy. Vi hadde hørt mye om forsinkelser i tidligere år med denne turneringen, men ble fortalt at det bare har blitt bedre og

Norske draktsponsorer Norske eliteserieklubber, lokalklubber og klubber i lavere

divisjoner var med på å sponse drakter som lagene brukte i turneringen. I år fikk vi inn enormt mye, og vi er veldig takknemlig for det.

mye glede fotball gir dem i ung alder, og så håper jeg de fortsetter å spille fotball fremover i livet, sier Hallvard Leistad. Storoppgjør i finalen i U14 Snorre Runeson Bendiktsen og Marcus Skjæveland var også trenere for hvert sitt lag og de møttes til dyst i U14-finalen for gutter, og det skulle bli en forrykende finale med høy temperatur både på og utenfor banen. Både Bendiktsen og Skjæveland har stort konkurranseinstinkt og hater å tape, så dette var en meget viktig kamp for dem begge. Skjæveland dro til slutt det lengste strået til Runesons store fortvilelse, - Det var en kjempedeilig seier ikke bare fordi vi vant turneringen men fordi Snorre trente det andre laget, sier en kjepphøy Skjæveland og smiler.

Nasjonalsang Etter åpningsmarsjen står lagene fra forskjellige steder rundt Lusaka og Bauleni klare til nasjonalsang og turneringsstart. Inntrykkene er mange når over 200 barn synger den zambiske nasjonalsangen så høyt de klarer. Man kunne se gleden til barna for at de kunne få være med på å oppleve dette Klare til start Et par timer etter skjema blir de første lagene som skal spille kamp ropt opp. Dommeren følger lagene opp til gressmatta og gjør klart til kamp på 2 ganger 5 minutter. Alle lagene var klare for å komme i gang å prøve å ta med seg pokalen til sin fotballklubb.

Dommertrio Det var også mulighet til å dømme kamper for dem som ville det. Vi hadde en dommertrio fra Skjeberg bestående av Erik Stange, Birk Liverud og Lasse Karlsen som tok oppgaven på blodig alvor. Inntrykkene fra dømmingen var at de hørte mye mer etter og at det var mye mindre klaging på dommeren enn det er i Norge.

Trenere i fokus Alle lagene hadde med hver sin trener som skulle prøve å lede lagene sine til suksess. Trener for et av U14-lagene til «Africa on the ball,» Simon Kapita, likte arrangementet veldig godt. - Jeg syntes dette er et veldig bra opplegg og arrangement for barn og unge. Dette kan få ungene til å holde på med de elsker og lever for her, sier en fornøyd Simon Kapita

Intense dueller og kamper Når det hadde gått to, tre timer av turneringen så var det fortsatt masse glede og spenning å se i lagene. De fleste lagene nærmet seg ferdigspilt gruppespill og hadde kjempet alt de hadde. De fleste lagene var fornøyd med egen innsats og litt til.

Suksess for Skjeberg-elev Vi fra Skjeberg fikk også muligheten til å være trenere for noen av lagene. Noen av elevene tok denne oppgaven veldig på alvor. Hallvard Leistad ledet laget sitt til storseier i finalen til både sin egen og spillernes enorme begeistring. Hallvard fikk være trener for et lag som hadde Rosenborg-drakter, og nå for tiden er Hallvard en av få som klarer å lede et lag med Rosenborg-drakter til suksess. - Jeg syntes det var veldig morsomt å være trener for disse ungene og lede dem under kamper. Det var artig å se hvor

Avslutningsseremoni Jubelbrølene hadde runget utover Bauleni og skuffelsene hadde senket seg og lagene hadde fått slappet av og gjort seg klar for siste del av turneringa, der ventet en avslutningsseremoni med premieutdeling og takk for en fantastisk turneringsdag i en intens, varm og fin dag i Bauleni.

ÅPNINGSSEREMONI: Dette banneret ble båret på åpningsseremonien igjennom communityen i Bauleni

FINALE: Gruppebildet sammen med lagene Skjeberg-elevene Snorre Runeson Bendiktsen og Marcus Skjæveland ledet under finalen.

KORPS: Fremst i åpningsmarsjen var det et korps med mange flinke unge med.

AVSLUTNINGSSEREMONI: Hovedlærer Thomas Lilleby deler ut premier til vinnere av turneringen og bestemannspriser.

DOMMERTRIO: Dommertrioen Lasse Karlsen (til venstre) Erik Stange (i midten) Birk Liverud (til høyre) varmer opp før turneringen.

RASKE BRILLER: Man kunne se på ungene at de koste seg veldig og TIL TOPPS: Hallvard Leistad ledet u8 laget sitt til topps i aldersksyntes det var kjempestas å være med. lassen gutter u8.

FAR OG SØNN: Det var viktig å få tatt bilder med familien sin, her poserer Bornface sammen med sin eldste sønn

BORNFACE

– en hedersmann uten like CHIPAPA: Rundt et par timer fra Lusaka, på en noe ujevn landevei, ligger landsbyen Chipapa. En sterk kontrast til hovedstaden, med spredte gårder og fin natur. Ved Chipapa Primary School skulle jeg møte en mann med navn Bornface, som visstnok skulle være en godt kjent herremann i Chipapa.

LATTER OG GLEDE: De t var svært sjeldent å se Bornface i noe annet enn med et stort smil og i svært godt humør!

var lærere som bodde i disse husene ved skolen. I tillegg jobber han som sportsdirektør i Chipapa Sports Community. Han ville gjerne bli med å gå en runde rundt området og ta en prat, men først sa han at han måtte få samlet familien sin slik at jeg fikk tatt et bilde av dem foran huset deres. Med kona og sine fem barn, tre gutter og to jenter, klarte han å samle sammen alle bortsett fra sin ene sønn, som ved dette tidspunktet spilte match, noe som ifølge Bornface selv måtte være gyldig fravær! Etter photoshooten begynte vi å gå oppover og rundt skoleområdet. Han kunne fortelle at han hadde vært gift med kona i 17 år, og at barna deres har kommet etter det, og at han var veldig glad i kona og glad og stolt av barna.

TEKST HALLVARD ESTENSGÅRD LEISTAD FOTO: JAKOB HEGTUN, HALLVARD ESTENSGÅRD LEISTAD og THOMAS LILLEBY Besøket i Chipapa startet med en lengre gåtur for å få sett litt ordentlig zambisk natur. Jeg rakk bare å kjapt hilse på Bornface og høre om det var greit å få tatt en prat etter turen før vi begynte å gå. Det var en varm dag, men vi kom helskinnet tilbake, og da bar det rett til Bornfaces hus, som lå rett ved siden av fotballbanen. Han kjente meg umiddelbart igjen og sa i svært godt humør at han var mer enn klar for intervjuet! For enkelthetens skyld syntes han at han kunne skrive ned litt i notisblokka mi før vi begynte, og noterte en god side om det han mente var viktig å få med seg om seg selv, samtidig som han beklaget håndskriften sin og sa at jeg bare måtte si ifra hvis jeg ikke forsto.

Jobber som lærer Bornface Tembo er 47 år og jobber som lærer på Chipapa Elementary School, som ikke må forveksles med Chipapa Primary School, som var plassen vi besøkte denne dagen. Bornface kunne derimot fortelle at han bodde i en av «lærerboligene» ved sistnevnte skole sammen med familien sin, og at det bare

CHIPAPA PRIMARY denne skolen Bornface og familien bor, han arbeider derimot på en annen skole i området.

Universitetsutdannet Ved spørsmål om hvordan han hadde havnet i Chipapa og som lærer ved en av skolene i området sa han at det først og fremst er utdanningen hans som har gjort han til lærer og sportsdirektør, noe han også hadde et ønske om å bli. En universitetsgrad i geografi og historie fra Universitetet i Lusaka og et diplom i kroppsøving fra universitetet i Kitwe var det som skulle til for at Bornface kunne bosette seg med familien sin i Chipapa for å begynne å arbeide der, som lærer i geografi, historie og gym. Han forteller også at mye av familien hans bor i hans hjemby Kafue, noe som ikke er så langt unna, han besøker dem ofte.

også stoppes og rapporteres. Han forteller at det nå heldigvis er flere og flere som våger og si ifra om seksuelt misbruk, slik at det kan rapporteres og anmeldes til politiet. - Da kommer de med en gang, og forbryterne får fengsel i minst 25 år! sier han. Noe som ikke må glemmes er HIV og aids, hvor Zambia er spesielt utsatt. Han forteller at det også er utrolig viktig å undervise om dette.

Alvorlig tørke Mot slutten av runden gikk vi forbi en del maisåkere. De så ikke ut som de burde på denne tiden av året og spørsmålet om årets avlinger kom opp. Bornface forteller at det har nesten ikke kommet regn under regntiden, noe som har resultert i helt uttørkede og ødelagte avlinger. Det kommer til å bli et svært utfordrende og katastrofalt år for mange. Helt enkelt så er det slik for de fleste i landsbyene og bygdene at uten avlingene sine får man ikke solgt noe for å få penger til mat, og han kunne si at det kom til å bli sult framover for mange. Jeg lurte på om han som lærer og trener legger godt merke til det blant barna, og det bekrefter han at han gjør. - Barna kan komme sultne til skolen på morgenen og være slitne. De klarer ikke å være med på treninger på grunn av energimangel, og ofte kommer de seg heller ikke til skole eller trening. Enten på grunn av utmattelse eller at de må prøve å skaffe penger til familien sin. Jeg spør videre om det finnes noe form for nødhjelp og om hvor mye hjelp landsbyene får av regjeringen, og han sier at regjeringen så smått har begynt å reise rundt og hjelpe, og at de snart også vil komme med hjelp til Chipapa. Han håper at det kan hjelpe på situasjonen som så mange er i.

Fotballtrener Noe annet Bornface bruker mye av tiden sin på er som sportsdirektør for Chipapa Sport Community. Det skulle vise seg at jobben som sportsdirektør var litt bredere enn man skulle forvente, for han kunne fortelle at han også trente fotballagene Gutter U12, U15, U17, U19 i tillegg til jentelagene. Selv om det var mye jobb til tider som også gikk ut over fritiden så var det gull verdt, og han synes det både var gøy å trene og viktig for barna og ungdommene at de hadde et sted å gå til for å kunne drive med fotball og sport. Da jeg spør han om hvor mye han trives med jobbene sine så sier han at han elsker det.

Kamp i en alder av 47 Ved rundens ende så var det tid for dagens høydepunkt, Chipapa mot Skjeberg. Bornface hadde ikke tenkt å ligge på latsiden, han skulle da spille han også! Det endte med seier til Skjeberg (med god hjelp av nye lagkamerater fra Lusaka) men man skulle ikke tro at Bornface hadde en alder av 47 slik han spilte utpå der! Uten og helt vite akkurat hvem det var jeg skulle intervjue og prate med før jeg kom til Chipapa, så har det underveis blitt rimelig klart. Bornface, som i utgangspunktet «bare» er lærer og sportsdirektør, er også så mye mer for barn, unge, kvinner og menn i Chipapa, noe som også ble tydelig bare ved å se hvordan han pratet med alle og organiserte dagen. Det ble en sterk samtale med flere seriøse temaer, og når det var på tide å reise fra Chipapa satt jeg på bussen tilbake til Lusaka full av beundring for mannen, læreren, sportsdirektøren, treneren og aktivisten som gjør så vanvittig mye for lokalsamfunnet sitt og menneskene som bor der. Bornface Tembo mine damer og herrer, en hedersmann uten like!

FOTBALLSPILLEREN: Til tross for at han er 47 år gammel imponerte Bornface på banen i kampen mot Skjeberg.

Aktivist Men det er slettes ikke bare jobben som lærer og direktør som opptar Bornface. Han er også en GBV-activist, gender based violence-activist. Jeg kunne allerede på tidspunktet han selv skrev det ned og nevnte det, se at dette var noe som han var veldig opptatt av og engasjerte seg i. Han kunne fortelle at dette er noe han har engasjert seg i hele livet, og videre at seksuell misbruk og trakassering var, og fortsatt er, et stort problem i Zambia og andre afrikanske land, spesielt mot jenter, som er veldig utsatt. Ved spørsmål om han vet hvorfor det er sånn er han klar i sin tale: Tradisjon og kultur. I for lang tid har det vært et tabu, at slike ting skal det ikke prates og sies ifra om. Han forteller videre om viktigheten med å få fram at seksuell misbruk ikke bare trenger å være sex, at det like gjerne kan være blikk, beføling og bli utsatt for fysisk og psykisk ubehag. Videre sier han at det psykiske også er veldig viktig å fokusere på, det er mange måter slikt kan foregå. I et land hvor kulturen og disse tradisjonene fortsatt står sterkt er det det ikke noe mindre enn beundringsverdig den kampen Bornface tar opp, noe som umulig kan være enkelt. Underviser både på trening og i fritiden Han gjør alt han kan for å sette fokus på temaer som dette og likestilling. Han tar i bruk skoletimer, fotballtreninger og også fritiden sin på å undervise og lære det bort. - Det viktigste er at spesielt jentene våre får vite hva seksuell misbruk faktisk er, noen vet jo nødvendigvis ikke at de faktisk blir utsatt for det, og at det å si ifra er viktig og bra. Da kan det

STOR FAMILIE: Det var viktig at Bornface fikk samlet familien sin slik at vi kunne få et bilde av dem foran huset deres. Han klarte nesten å få samlet alle, bortsett fra hans ene sønn som var opptatt med fotballkamp!

- WOW, DETTE ER DET FLOTTESTE JEG HAR SETT VICTORIAFALLENE, LIVINGSTONE: På grensen mellom Zambia og Zimbabwe finner vi den berømte fossen Victoriafallene som dannes av elven Zambezi. På lokalspråket lozi blir fossen kalt for «røyken som tordner.»

TEKST OG FOTO: NIKOLAI LILLEAAS HOLTE -Wow! Det å kunne få se den 1700 meter lange og 108 meter høye fossen med egne øyne er noe for seg selv. Da vi gikk gjennom inngangen, gjennom en liten skog og så fossen for første gang så tenkte jeg «wow, dette er det flotteste jeg har sett.» Jeg har ikke sett noe i naturen som er på høyde med Victoriafallene. En våt opplevelse Etter at vi hadde tatt noen bilder og sett på fossen i noen minutter så måtte vi pakke ned kameraene og alt annet i plastposer i sekkene våre. For det å gå rundt og se på fossen er også en veldig våt opplevelse. Selv med blå himmel og sol så følte jeg at dette var første gang det regna på turen. Det var ikke bare regn, men pøsregn. Alle ble helt gjennomvåte. Dette merka du veldig når du gikk over broa. Røyken som tordner Det var da vi gikk over broen og rett etter broen jeg følte meg nærmest fossen, og det var der vi

hørte den best. Jeg skjønner godt at den blir kalt «røyken som tordner» selv om vi var der under en tørkeperiode. Jeg kan bare se for meg hvordan fossen er under regntiden. Ville bavianer Noe med opplevelsen av å besøke Victoriafallene er bavianer. Victoriafallene er hjemmene til mange av dem. Det første vi så rett utenfor billettluka var en bavian som stjal sjokolade av en turist. Noen få minutter senere rett utenfor inngangen til fossen var det en bavian som hoppet inn vinduet på en turistbuss. Heldigvis var det ingen på bussen. De var overalt Når du går for å se fossen så er det bavianer å se nesten overalt. Du fikk ikke gå i fred og vi måtte passe på tingene våres. De nøler ikke med å stjele noe. Dette fikk Skjeberg-elev Sondre føle på. En stor bavian gikk bestemt rett mot han. Det Sondre ikke tenkte på var at han hadde en Fantaflaske i ytterlommen på sekken. Bavianen tok bestemt og brutalt flasken rett ut av lommen og gikk noen meter fra oss før den begynte å drikke Fantaen.

SKYLDIG: - Få sekunder ette r at Sondre, var ha n fornøyd med han stjal fantaen til fangsten.

Glede og ydmykhet betyr mer enn penger ZAMBIA: Jeg er så takknemlig for denne unike muligheten til å besøke et land med så spennende kultur. Et land der fattigdom og sykdom preger livet til store deler av befolkningen. Et dyreliv vi ikke er i nærheten av å kunne drømme om, og et syn på livets goder som vi virkelig ikke kan se for oss. Dette er mitt reisebrev. TEKST: MARCUS SKJÆVELAND FOTO: MARCUS SKJÆVLAND Reisen Etter flere timer med venting, reise og slitne kropper ble vi mottatt som hedersgjester da våre kjære venner fra Kalingalinga og Bauleni møtte oss på flyplassen i Lusaka. Vi var ekstremt slitne etter veldig mange timers venting, men allerede ved første øyekast ble jeg tatt med storm. Varmen, lukta og lyden av gresshopper som spiller på kvelden var virkelig helt fantastisk. Endelig var dagen vi alle hadde gledet oss til kommet, og vi var fremme i Lusaka. Vi ble loset inn i en liten buss som kjørte oss til vårt fine hotell, der de fleste tok en tidlig kveld. Reality Check Første hele dagen i Lusaka var endelig kommet, og allerede på vår første gåtur til fantastiske Kalingalinga fikk vi en liten smakebit på hvordan ting funker i Zambia. Etter gårsdagens møte med peerlederne var vi heldigvis ikke så veldig nervøse før vi ble delt inn i grupper og skulle få oppleve vår første «community walk». Fattigdom, sult, smerte og sykdom er kanskje det jeg forventa før vi startet denne gåturen i Kalingalinga. Men allerede ved starten av turen innså jeg hva dette egentlig handlet om, det var ikke de negative sidene av livet som utspilte seg gatelangs. Det var glede, takknemlighet, ydmykhet og respekt hele turen, og alle gjorde sitt for å prøve å få kontakt med oss bare et lite sekund. Vi opplevde mange «Community walker» på vår reise i Zambia, og jeg opplevde det samme på hver eneste tur. Alle var glade, smilende og hvert eneste lite barn vinket til oss og sa hei. Det er lett for oss som har opplevd dette å spørre hvorfor ikke alle er så høflig og ydmyke, og kanskje dette er noe vi burde ta med oss videre i livet og lære til våre neste. Gleden av fotball Endelig var vi kommet inn i varmen og skulle arrangere den fantastiske fotballturneringen som utspilles på BUSA. Det

var et fantastisk oppmøte med rundt 200 barn som gjorde det de elsket mest her i verden, nemlig å spille fotball. Vi fikk forskjellige oppgaver for dagen og jeg var så heldig at jeg ble satt som trener for en fantastisk gjeng med herlige gutter. Ikke nok med at jeg fikk være med disse guttene, men de gjorde også veldig sterkt inntrykk på meg. Etter en forferdelig varm dag, hadde mine flotte gutter virkelig satt på tempoet og utklasset min argeste konkurrent i finalen. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, for som veldig gode venner utenfor banen hadde disse to lagene veldig mye respekt for hverandre, og de feiret alt som ett lag, ikke to forskjellige. Dette ga meg gåsehud og et innblikk i hvor mye glede betyr på en fotballbane.

opplevelsen, selv om min høydeskrekk fikk testet seg når vi gikk over en bro som gikk til en vakker øy. Det er mye man kan si om dette landet både negativt og positivt, men det er umulig å ikke bli forelsket i disse fantastiske omgivelsene.

Vårt siste men beste eventyr. Etter mange forventninger til denne spesielle dagen hadde den endelig kommet, endelig skulle vi få oppleve safari i den fantastiske nasjonalparken som ligger i Chobe, Botswana. Dagen startet med en spennende båtsafari der vi fikk «nærkontakt» med både elefanter, krokodiller, vannbøffel og mange andre vakre dyr. Etter mye venting var endelig tiden inne for det vi alle hadde gledet oss mest til, nemlig å hoppe inn i safaribilene og kjøre av gårde inn i den fantastiske naturen Chobe har å by på. De fleste tror jeg vil si seg enig i at dette var en helt fantastisk dag, som ble avsluttet med et flott møte med en majestetisk løvefamilie. Etter en lang dag ventet en skummel natt i skogen, hvor fløere ble vekket av løvebrøl like ved leieren vår. Noen vil kanskje si at dette var veldig spesielt, men jeg sovnet dessverre som en stein Vinnerlaget fra turneringen med trener Marcus Skjæveland i og fikk ikke opplevd noe midten av dette. Nye inntrykk hver dag Etter mange inntrykk og sterke dager i Takk Zambia! Lusaka, var tiden endelig kommet for Jeg vil avslutte dette reisebrevet som en liten feriefølelse da kursen ble satt jeg startet. Takk for disse fantastiske mot vakre Livingstone ved bredden av minnene, takk for at jeg har fått opplevd Zambesi. En sju timer lang busstur kaller så fantastiske situasjoner og møtt så jeg enkelt og greit ganske tungt, men herlige mennesker. Dette er et minne smilene var like hele når vi ankom byen. som neppe går i glemmeboken. Etter en liten gåtur fikk vi endelig sjekket inn på Jollyboys, som var stedet vi bodde under reisen. Meb bar, svømmebasseng og «chill lounge» ble vi fort forelsket i dette stedet. Den sterke varmen som lå i lufta, gjorde det selvfølgelig mye lettere for oss når vi bare kunne hoppe ut i bassenget etter endt dag. Etter noen tøffe dager i Lusaka var det ekstremt godt å reise til Livingstone, der vi fikk oppleve en helt annen side av Zambia. Det vakreste underverket Vi hoppet inn i taxiene og satt turen mot ærverdige Victoriafallene som er like fantastisk i virkeligheten som på bilder. Der ble vi vitne til et fantastisk dyreliv rundt fallene, og allerede ved ankomst fikk vi et artig møte med bavianene som holder til der. Jeg personlig elsket denne

Et av de vakreste underverkene jorden har å by på, Victoria falls.

PORTEN TIL HÅP: Daglig leder Issac Kaleye poserer utenfor skolen.

SKOLE FYLT MED LØVETANNBARN

KALINGALINGA, LUSAKA: Besøket på Umoyo Day Centre var ett minne for livet. Besøket inneholdt masse positiv energi og ikke minst håp om en positiv fremtid for den nye generasjonen i Zambia. TEKST: BIRK LIVERUD FOTO: SONDRE RØHMEN Umoyo Day Centre er stiftet av den katolske kirke. Skolen drives daglig av en nonne fra Irland, samt Isaac Kaleye. Vi tok en prat med Isaac og fikk vite litt om deres utfordringer, samt belønningen av deres fantastiske bidrag til barn med familie utfordringer. - Hva går Umoyo Day Centre ut på? - På denne skolen hjelper vi unger som har mistet én eller begge foreldrene. Vi gir de barna en mulighet til å jobbe seg ut av deres utfordrende utgangspunkt. Vi gir barna skoleuniform, to måltider daglig, grunnleggende skoleundervisning og et sted og føle seg trygge, der de kan utvikle seg til gode statsborgere. - Hvordan holdes skolen igang? - Skolen ble stiftet av den katolske kirke. Kirken gir sitt, men mesteparten av pengene vi får er private sponsorer som gir pengene til oss eller arbeider på frivillig innsats. - Så regjeringen hjelper ikke til? - Nei. Ingen fra regjeringen har vært her engang. Dere bidrar mer med å besøke oss. - Hva brukes pengene til? Ettersom det er mange privatpersoner som sponser, er vi veldig nøye på å bruke pengene riktig. Vi er veldig

opptatt av at alle pengene skal bli brukt til mat, klær og nødvendige ødelagte gjenstander. De er tross alt barn, vi har alle knust et vindu. - Har dere noen tidligere elever som jobber i dag? - Ja! Vi er stolte over at fire av våre tidligere elever er leger, samt mange andre som er i arbeid. Energi og livsglede Opplevelsen vi sitter igjen med etter besøket på Umoyo Day Centre er

uvurdelig. Vi forstår at det vi ser på som ett problem i Norge ikke kan måles med problemene for barna som går på Umoyo-skolen. Hvis man tar i betrakting at bare 1% av Zambias befolkning på 17 millioner har utdanning, er arbeidet til Umoyo Day Centre uvurderlig. Alle barna på skolen er prakteksempler på løvetannbarn, der de viser sin positive energi og livsglede. Vi ønsker alle ved Umoyo Day Centre lykke til i fremtiden, og er skråsikker på at skolen er i trygge hender.

BARNA ER IKKE SJENERT FOR KAMERAET: Barna er ikke sjenert for kameraet: Issac prøver og få barna til og sitte stille, noe som er lettere sagt enn gjort.

SKOLEN: Skjeberg BUSA Youth Development Center stod klar i 2015.

- DET VAR DA DET BLE FØDT EN IDÉ OM Å BYGGE SKOLE SKJEBERG: 2005 ankom den zambiske studenten Kaluba Kangwa Skjeberg FHS for å utforske Norge og ta med idéer tilbake til Zambia. Ringvirkningene av besøket skulle imidlertid vise seg å bli større enn man trodde. TEKST: ERIK SOLTVEIT STANGE FOTO: SKJEBERG FOLKEHØYSKOLE Da unge Kaluba Kangwa kom til Norge i 2005 ble han med det den første i rekken av unge zambiere som fikk lov til å komme til Norge og Skjeberg FHS for å se, studere og lære om forskjellene mellom Norge og Zambia. Etter en henvendelse fra Sveinung Finden, assisterende rektor ved Skjeberg FHS, ble også Lions Club Skjeberg involvert i prosjektet. Henvendelsen gjaldt hvorvidt Lions Club Skjeberg ville være med på å bidra økonomisk slik at Skjeberg kunne ta imot utvekslingsstudenter fra Zambia på årlig basis. Først ut var unge og idrettsglade Kaluba Kangwa. Trekantsamarbeidet Etter to måneder i Norge dro Kaluba tilbake til Zambia med masse idéer, hovedsaklig om idrettsorganisering og aktivisering av eldre. Dette skulle føre til at Kaluba senere grunnla idrettsorganisasjonen Bauleni United Sports Academy, også kalt BUSA. Allan Thinggaard,

et av de mest sentrale medlemmene i Lions Club Skjeberg, forteller om hvordan dette dannet grunnlaget for et enestående trekantsamarbeid mellom Skjeberg FHS, Lions Club Skjeberg og BUSA. - Det var jo hovedsaklig etter at Kaluba dro tilbake til Zambia at vår kontakt intensiverte. Det var på det tidspunktet det ble dannet et trekantsamarbeid mellom Skjeberg FHS, BUSA og oss (Lions Club Skjeberg). Vi har bidratt økonomisk slik at idrettsfolk fra BUSA har kunnet komme til Norge på årlig basis, først og fremst for å utveksle idéer og tanker. Det har vært et flott samarbeid, forteller Allan. Den nye skolen Da Skjeberg FHS skulle dra nedover til Zambia i 2011 ble det spurt om 10 000 kroner fra Lions Club Skjeberg. De svarte med å donere det dobbelte til barn og unge i Zambia. Allan forteller om hvordan dette utviklet seg videre til å bli en felles tanke om å bygge skole. - Vi hadde jo samarbeidet med både Skjeberg FHS og BUSA i flere år, og da folkehøyskolen skulle nedover igjen i 2011 ble det etterspurt 10 000 kroner. Da gav vi bort 20 000 kroner istedenfor, og det var rundt disse omstendighetene at det ble født en idé om å bygge skole. Vi har også en slags bestemmelse som sier at en viss andel av pengene vi får inn skal gå til utlandet. Dette prosjektet synes vi var en flott sak å gi penger til, sier Allan. Videre ble planene om å bygge en ny

SMILER: Allan har vært en sentral brikke i «Zambiaprosjektet», både gjennom Lions Club Skjeberg og Hornes barneskole.

skole satt ut i livet og det ble vist hurtig progresjon helt fra dag én. - Det var senere i 2011 at vi fikk tegninger av skolen og et overslag på hvor mye det ville koste å bygge skolen. Vi fikk da et overslag på rundt 250 000 kroner og i 2015 stod skolen klar. Den endelige prisen kom riktignok på 500 000 kroner. Likevel synes vi at det var vel anvendte penger som gikk til et veldig godt formål, forteller Allan videre. Slik jobber Lions Club Skjeberg for et bedre samfunn Lions Club Skjeberg ble stiftet i 1969 og har i alle år samlet inn penger som går til ulike hjelpeprosjekter. - Vi samler inn penger via f.eks. kakesalg, loddsalg og kunstutstillinger. Vi bruker ingenting av disse pengene selv, og deler de så ut til ulike hjelpeprosjekter. Dette kan være alt fra lokale idrettslag og foreninger til prosjekter innen musikk og kunst, forteller han. Allan jobber også på Hornes barneskole som også er med på å bidra til «Zambiaprosjektet». - Vi er jo årlig med på dette «Zambialøpet», hvor barna er med på å løpe runder sammen med Skjebergelevene for å samle inn penger til skolen. Vi ser også på dette som en måte å holde dette samarbeidet litt varmt på. I tillegg har vi en høstaktivitet på skolen som vi kaller «20 for Zambia». Det er en sosial aktivitet som også er med på å holde på båndene vi har knyttet til Zambia, avslutter Allan.

- Jeg elsker å være med barn

PÅ JOBB: Precious er lærer på skolen og har jobbet der i tre år.

BAULENI, LUSAKA: Selv om problemene er mange og utfordringene er store er det gleden med å være med barn som får Precious, lærer ved Skjeberg BUSA Youth Development Center, opp om morgenen hver dag. TEKST OG FOTO: ERIK SOLTVEIT STANGE Det var i 2016 at Precious fikk jobben som lærer ved Skjeberg BUSA Youth Development Center. Før det hadde hun tatt lærerutdanningen på tre år i hovedstaden Lusaka. Da det åpnet seg en mulighet for en stilling som lærer på skolen var hun raskt ute med å søke på jobben, som hun også fikk. - Jeg startet på utdanningen min i 2013 og tok en treårig utdannelse for å bli lærer. Da jeg var ferdig med å studere åpnet det seg en mulighet her på skolen, som jeg søkte på. Etter å ha gjennomført noen intervjuer fikk jeg endelig jobben. De siste tre årene har jeg jobbet her og hatt det veldig bra, forteller Precious. For få lærere I dag er det hele 92 barn og unge som har gleden av å kunne gå på Skjeberg BUSA Youth Development Center. Et av problemene derimot er antall lærere. Skolen har per dags dato kun fem

lærere. Dette gjør at det blir hele 18,4 elever per lærer. Til sammenligning har Norge 15,4 elever per lærer, men også her til lands har det vært en økende misnøye blant lærerne om at det trengs enda flere lærere. - Det er ikke alltid at man føler at man har tid til å ta seg av hver enkelt elev. Det gjør at vi føler at jobben vår ikke blir gjort skikkelig, fordi det er ikke sånn vi ønsker å ha det. Hvis noen av lærerne i tillegg er syke eller borte av andre grunner blir det ekstra vanskelig. Ved enkelte anledninger har jeg hatt ansvar for tre klasser samtidig. Det blir for mye, sier hun. Foreldrene er det største problemet I en hverdag med flere vanskeligheter peker riktignok Precious på at det de sliter mest med er barnas foreldre. Hun forteller om hvordan mange av foreldrene er fullstendig uinteresserte i hvordan barna gjør det på skolen. - Vårt største problem er nok foreldrene og kontakten vi har med dem. Mange av dem bryr seg ikke om hvordan barna gjør det på skolen. Den innstillingen gjør det vanskeligere for oss, sier Precious. Videre forteller hun om hvordan skolen gjør sitt beste for å prøve å få foreldene til å engasjere seg i barnas skolegang. - Enkelte ganger har vi omfattende telefonsamtaler med foreldrene for å prøve å få dem til å interessere seg mer, men det er vanskelig. Mange simpelthen bare bryr seg ikke om barnas skolegang, og det er ofte vanskelig å

gjøre noe med, forteller hun videre. - Håper det blir bedre i årene som kommer Det var i 2015 at skolen stod klar. Siden den tid har man stadig forsøkt å gjøre ting enda bedre, slik at barna som går der kan få en så optimal hverdag som mulig. Likevel er det fortsatt enkelte ting som mangler hos flere av alderstrinnene. - Vi kunne trengt flere leker for de mindre barna, og flere bøker for de som er litt eldre. Akkurat nå har vi litt for lite slik at man ofte må dele veldig mye imellom seg. Det håper vi selvfølgelig blir bedre i årene som kommer, sier hun. Skjeberg FHS har nå besøkt skolen hvert år etter at bygget stod ferdig i 2015 og har spilt en viktig rolle for oppbyggingen og driften av skolen. Det var riktignok de økonomiske midlene fra Lions Club Skjeberg som gjorde at den nye skolen ble en realitet. Etter dette har skolen blitt en viktig del av livene til barn og unge i Bauleni. For mange har skolen gitt dem en sjanse til å komme seg bort fra vanskeligheten i hjemmene sine til trygge og vennskapelige omgivelser på skolen. Det er Precious enig i. - Det er mange som har det tøft ja, men jeg tror skolen har blitt veldig viktig for hele området rundt her. Barna her er veldig glade og det gjør at jeg har lyst til å komme på jobb også. Det er jo derfor jeg jobber her, det er jo fordi jeg elsker å være sammen med disse barna, forteller hun smilende.

LIVETS HÅP

BAULENI, LUSAKA: I et land preget av mye fattigdom og sult har fotballen en veldig viktig betydning i livet for veldig mange zambiere. For Beautypalo Mulenga har fotballen vært med på å forme henne som person. Fotballen har gitt henne en jobb og skapt en trygg og selvstendig dame. 14

HJEMME HOS BEAUTY: Beauty deler hus sammen med foreldrene og broren.

TEKST: BENJAMIN BJØRNSTAD FOTO: BENJAMIN BJØRNSTAD OG THOMAS LILLEBY Fotballkarrieren startet i 2005, da hun var ni år gammel, og dette var starten på noe som skulle bety veldig mye for livet hennes. I starten spilte hun for å ha det moro, men etter hvert som hun ble bedre ble det mer seriøst. Hennes prestasjoner for BUSA ble lagt merke til og hun ble tatt ut til U-17 landslaget. Spilte fotball i 11 år Beauty spilte fotball fra hun var ni år til hun ble 20. I løpet av denne perioden opplevde hun veldig mye som var med på å utvikle henne til den selvstendige kvinnen hun har blitt i dag. Etter solide prestasjoner for BUSA ble hun i 2011 tatt ut til U-17 landslaget og var visekaptein for landslaget. Dårlig økonomi BUSA er et grasrot-lag og det er dårlig med inntekter for laget. Damefotballen i Zambia er dårlig organisert og dette gjør at det er vanskelig å få til avtaler med sponsorer. Damefotballen er avhengig av sponsorer og uten avtaler er det umulig for spillerne å kunne tjene penger til livets opphold. På grunn av den vanskelige økonomien hadde Beauty ikke mange andre valg enn å gå tilbake til skolebenken igjen. Der gjorde hun seg ferdig med den videregående skolegangen. Jobb i BUSA I dag jobber hun for BUSA som programkoordinator. Etter å ha sett hva sport og idrett kan gi til folks liv, bestemte hun seg for å få seg en jobb innenfor idretten. Jobben i Bauleni går ut på å passe på at alle

BUSA sine programmer går slik som de skal og å lage programmene til BUSA. Videre har hun ansvaret for å ha kontroll på de ulike arrangementene de har. Gjennom fotballen har hun fått oppleve verden Fotballen har gitt Beauty veldig mye i livet. Det har også gitt henne muligheten til å oppleve andre kulturer og land utenfor Zambia sine landegrenser. Gjennom fotballen har hun besøkt Botswana, Sør-Afrika, Nigeria, Ghana, Tyskland, Norge og Russland. Reisene gav henne utrolig mange inntrykk og det ga innblikk i hvordan andre land sine kulturer var. Diskriminering Selv om hennes opplevelser med fotballen for det aller meste har vært positive opplevelser, har hun også møtt på mindre hyggeligere hendelser. Likestillingen i Zambia er ikke kommet like langt som i Norge og det har hun fått kjenne på. Veldig mange i Zambia mener at fotball er en sport for menn og at kvinnene heller skal gjøre husarbeid. Diskrimineringen har hun kjent fra både samfunnet og sin egen familie. Hennes kjærlighet for fotballen og målene hun hadde satt seg hjalp henne å holde fokuset på fotballen. En reise Fotballen har betydd utrolig mye for henne og alle oppturene, og ikke minst nedturene, har vært med på å forme henne til den selvstendige og selvsikre kvinnen hun har blitt i dag. Gjennom fotballen har hun skapt sterke vennskap, fått seg en jobb og lært utrolig mye om seg selv.

Dette er

BAULENI UNITED SPORTS ACADEMY BAULENI, LUSAKA: Skolen ble ferdigstilt i 2016 med formål om å endre samfunnet gjennom fotball. For å få til en global endring er samarbeid essensielt og gjennom fotball bygges disse verdiene. Skolen fokuserer på underpriviligerte barn og ungdom i alderen 4-20 år, som er rammet av landets dårlige økonomi, sosiale og kulturelle vekst.

Skjebergs rolle Skjeberg har vært ekstremt viktig for BUSA, og uten støtten kunne aldri dette prosjektet blitt en realitet. Skjeberg Lions har stått for mesteparten av finansieringen av skolen. Hornes barneskole har bidratt med ulike beløp hvert år gjennom ulike skolearrangementer hvor de har solgt varer som barna har produsert. Søndre Skjeberg Sanitetsforening bidrar med fire-fem skolestipend i året til skolen. I tillegg bidrar Skjeberg Folkehøyskole med penger gjennom Zambialøpet og flaskepanting hvert år.

TEKST: BENJAMIN BJØRNSTAD FOTO: JAKOB HEGTUN

Skjeberg Folkehøyskole sin hovedoppgave i dette samarbeidet er å være koordinator. Det innebærer å passe på at alle sponsorene bidrar med det de skal og at pengene i Zambia blir brukt til de formålene som er planlagt.

Finansiering Uten støtten fra Skjeberg kunne BUSA-eventyret aldri ha blitt en realitet. Skjeberg Lions har vært den økonomiske bærebjelken i prosjektet og har bidratt med over 450 000 kroner i støtte. Pengene ble brukt på å lage infrastrukturen til skolen. Solidaritetsfondet til Folkehøyskolene har også vært en viktig bidragsyter med bidrag på mellom 25-30 000 kroner hvert år. Den lokale barneskolen Hornes gir også små bidrag hvert år gjennom ulike arrangementer hvor de selger ulike ting.

Sveinung sin rolle Sveinung Finden var mannen bak hele dette prosjektet. Det hele startet med at Kaluba Kangwa ble sendt til Norge som idrettsfrivillig i 2005. Til å begynne med var planen at han og fem andre afrikanere skulle bo hos vertsfamilier. Av ulike grunner ble det ikke noe av og dermed tok Skjeberg Folkehøyskole initiativ og foreslo at tre av dem kunne få bo hos dem. På skolen fortalte Kaluba Kangwa om prosjektet «Education through Sport» og dette var noe Sveinung fort ble interessert i. Dette gav Sveinung ideen om å organisere skoleturer til Zambia med sportsklassen på folkehøyskolen. Våren 2007, altså året etter at Kaluba hadde vært i Norge, ble den første turen til Zambia for Skjeberg Folkehøyskole arrangert. Etter besøket utviklet tankene seg om å få til et samarbeid og å bygge en skole. Samarbeidet lever i beste velgående og Skjeberg Folkehøyskole har i år vært på sin 13. tur til Zambia. Det er også gledelig at skolen er i full drift, til tross for økonomiske utfordringer.

Ingen statlig støtte Skolen har problemer økonomisk og er veldig avhengig av den støtten den får gjennom Skjeberg og Skjeberg Lions. De får ingen statlig støtte og må faktisk betale staten for å kunne drive skolen, noe som er helt absurd. Dette er et godt eksempel på et av hovedproblemene i Zambia. På skolen går det 92 elever og halvparten av elevene må betale for skolegangen. Dette er for at skolen skal klare å overleve. Utdanningssystemet i Zambia har store problemer og skolen i Bauleni er et godt eksempel på det.

AVKJØLENDE: Livingstone er en varm by og det er deilig å kjøle seg ned i Jollyboys eksotiske basseng,

JOLLYBOYS - ETT SKJULT PARADIS LIVINGSTONE: «Del 2» av turen vår går sørover i landet. Vi reiser fra Lusaka til Livingstone. Den travle byen rett ved Victoria Falls. Men vi skal til en spesiell plass i Livingstone, nærmere bestemt Jollyboys Backpackers. TEKST: SNORRE RUNESON BENDIKTSEN

Sklien er populær blant barna under friminuttene.

Vi snakker om det første vandrerhjemmet, som vi kaller det på godt norsk, i hele Zambia. De startet opp i 1996, og har holdt det gående siden. På Jollyboys bodde vi litt i underkant av en uke, og de leverte til punkt og prikke. De aller fleste hadde spist den kjente toasten deres etter dag èn, og i de kommende dagen var nesten alt på menyen prøvd ut. Matkvaliteten var imponerende, og jeg hørte ikke en sjel klage på at maten ikke var god. Etter en lang dag var det alltid digg å kjøle seg ned i bassenget de hadde. Bassenget ble godt brukt, og skapte mye latter og minner. Jollyboys ligger veldig sentralt i Livingstone, rett ved ligger Livingstone museum, markedet, restauranter og dagligvarebutikker. I tillegg til en bar som selger mat og drikke, ett basseng å kjøle seg ned i. Overnattingsalternativene er mange og her er det bare å velge og vrake ut ifra egne preferanser. Du kan velge eget privat rom, enkle dobbeltrom og tomannsrom, sovesaler i forskjellige størrelser og camping hvis du har med telt og vil slå opp det. Det å bo på Jollyboys inkluderer et svømmebasseng, bar, restaurant, kjøkken, biljardbord, bordtennis, gratis flyplasstransport og gratis daglig transport til Victoria Falls for å nevne noe. Hvis du kjenner på deg at du vil besøke Victoria Falls eller holde på med strikkhopping eller rafting, så er det bare å snakke med folkene i Jollyboys sin egen resepsjon så får du hjelp til alt du trenger å vite. De tilbyr også oppdatert informasjon rundt aktiviteter og turer rundt om Livingstone og de har noen av de beste safariene du kan dra på i Afrika, Vi var så heldige at vi fikk dra på en uforglemmelig safari og sove midt ute i jungelen i Afrika, to timer unna sivilisasjonen.

Slik er skolen som flere aktører i lokalsamfunnet i Skjeberg har bidratt til å bygge i Bauleni.

Men som det første vandrerhjemmet i Zambia er det stor prestisje å ha vunnet «The hoscars awards» for best hostel i Zambia hele ni ganger, og de vant prisen senest i fjor (2018) Med den servicen som Jollyboys tilbyr nesten døgnet rundt er det forståelig at en slik annerkjennelse betyr mye for det lille vandrerhjemmet i Livingstone. Jollyboys er veldig miljøbevisste, og hele 90% av anlegget deres kjøres på solkraft. Noe som er svært imponerende og beundringsverdig.

ZAMBIA: To uker i Zambia har gitt meg en opplevelse jeg bare kunne drømme om. Erfaringene man tar med seg etter en sånn tur er unike, og får en til å tenke på hvordan vi selv har det i Norge. I et lite land der fattigdom og sult preger store deler av hverdagen, er det gleden som står mest frem.

skilte seg veldig ut fra hvordan jeg hadde opplevd Lusaka. Livingstone kunne nesten minne litt om Spania. Med et større marked, flere restauranter og det som virker som et litt mer utviklet samfunn, minnet Livingstone mer om Spania enn den fattige delen av Lusaka vi hadde fått oppleve. Elendigheten I den litt mindre turistvennlige delen av Zambia, hovedsakelig i hovedstaden Lusaka, får man et helt annet syn på Zambia. Store deler av byen preges av fattigdom og sult. Gjennom Skjeberg Folkehøyskole og kontaktnettverket skolen har i Zambia, har vi fått oppleve noe svært få vil få oppleve dersom de reiser til Zambia. Skjeberg har gitt oss muligheten til å komme litt nærmere det jeg liker å kalle «det ordentlige Afrika». Med det så mener jeg at vi får se all elendigheten som faktisk gjelder de fleste i fattige land i Afrika. Vi får ikke bare se safariene og alle turistattraksjonene som er med på å portrettere Afrika som et fint sted der alle har det bra. Det er tydelig når du kommer ned dit selv og får oppleve hvordan de har det, at du virkelig forstår hvor ille det er, og hvor dypt

TEKST: JESPER RASTAD LAURITZEN FOTO: JAKOB HEGTUN Livingstone; Afrikas turisthovedstad I løpet av turen har vi sett forskjellige deler av Zambia. Vi har fått se den turistvennlige delen av Zambia, og den delen de fleste aldri får oppleve selv. I den turistvennlige delen av Zambia, Livingstone, fikk vi se Victoriafallene. Victoriafallene blir sett på som en av verdens syv underverker. Å se den digre fossen i virkeligheten er noe jeg mener alle burde få oppleve. En ting er å se den enorme fossen på video, men det å få oppleve det selv er noe helt annet. Livingstone

GLEDE

i all elendigheten 18

problemene ligger. De fleste barn har ikke engang mulighet til å gå på skole, og flere jenter dropper ut av skolen for å bli mødre i en alder av 13 år. Men selv i all elendigheten klarer de å finne glede. Gleden er drivkraften i hverdagen deres. Akkurat dette har gitt meg et litt annet syn på livet. Her hjemme i Norge så klager vi på absolutt alt. Dersom det er noe til middag vi ikke er helt fornøyd med, så klager vi. I Afrika er de ikke sikre på om de i det hele tatt får mat på en hel dag. Jeg har lært å bli litt mer takknemlig for alt jeg har, og ikke ta alt for gitt. Vi har det altfor godt i Norge i forhold til hvordan flere millioner, kanskje flere milliarder, har det i andre land. Gleden Etter to uker i Zambia har jeg fått lære at glede er viktigere enn noe som helst materialistisk. Gleden afrikanerne viser ovenfor hverandre og idretten er noe jeg aldri har sett maken til. I Zambia så er det veldig mye de ikke har. De er ikke sikre på om de har hverken vann eller mat når morgendagens time kommer. Likevel smiler de og tar oss imot med åpne armer når vi kommer fra privilegerte Norge. I Zambia er det mye elendighet, men det virker nesten som om det ikke betyr så mye, så lenge de har hverandre. Viktigheten idretten har i Zambia er det ingen tvil om. Fotballen spesielt er med på å skape et felleskap og ikke minst glede. Idretten bringer folket sammen, og gjør at alle har noe til felles. Etter mine erfaringer fra idretten i Zambia, så forstår jeg nå hvor mye det faktisk betyr for dem. Med slitne baller og opprevne drakter, glemmer zambierne bort all elendigheten. Når de spiller fotball, legges alt annet bort. Idrettsglede er et uttrykk vi har i Norge. I Zambia er idrettsgleden større enn jeg noen gang har sett i Norge, på tross av at de ikke har veldig mye utstyr. Én ball er alt som trengs.

Et steg nærmere drømmen LUSAKA: The Olympic Youth Development Centre ønsker å gi alle en sjanse, og de er på god vei til å gjøre akkurat det. TEKST: HALLVARD ESTENSGÅRD LEISTAD OG JAKOB HEGTUN FOTO: JAKOB HEGTUN Uansett hvor du befinner deg i Lusaka, så vil du finne barn som leker og utøver sport av alle mulige slag. Om det så er å spille fotball i gatene, løpe i gresset eller å utføre særdeles imponerende akrobatiske øvelser fra jordhauger. En kan se at veldig mange av disse barna og ungdommene er veldig talentfulle, samtidig så har Zambia aldri klart å virkelig utvikle sine idrettstalenter og hevde seg i internasjonal idrett. Fra alle samfunnslag De aller fleste barna i Zambia, får aldri muligheten til å få treningen og veiledningen som skal til for å utvikle seg innen idrettene de driver med, og for de aller fleste vil talentet deres aldri bli oppdaget. Den 11. mai 2010 ble The Olympic Youth Development Centre (OYDC) nord i Lusaka åpnet, et samarbeid mellom den zambiske regjeringen, den zambiske olympiske komité og den internasjonale olympiske komiteen, IOC. Senteret ble opprettet for at barn og unge, fra alle samfunnslag, skal få muligheten til å spille og utvikle seg innen sport, og kanskje en dag bli profesjonelle utøvere og få konkurrere. På senteret får barna og ungdommene trene på anlegg som du rett og slett ikke kan finne andre steder i Zambia. Her har de muligheten til å delta og trene i sporter som svømming, basketball, løping og friidrett, med trenere innen hver sport som er ansatt av OYDC. Gratis for alle Brian Simwichenje er en idrettslærerstudent som er på utplassering i OYDC, kunne fortelle at det ikke er mer satsing eller fokus på en sport enn en annen. Det de ønsker er at barna og ungdommene som kommer dit skal få best mulig trening i sporten de elsker. En annen ting, som er ganske oppsiktsvekkende, er at senteret er gratis og åpent for alle. Noe som gjør at selv de fra de fattigste bydelene og landsbyene får komme og trene på Zambias beste treningsanlegg. Selv om anleggene på senteret er de beste, og noen av dem de eneste i landet, er de på langt nær i verdensklasse, og mange av dem bærer preg av

middelmådig konstruksjon og vedlikehold, og er milevis unna det vi her hjemme hadde kalt olympiske treningsforhold. Et eksempel på dette var håndballbanen hvor for eksempel landslaget trener og spiller sine kamper. Med et slitt og ujevnt underlag i noe som minner om en anleggshall, skulle man i utgangspunktet ikke tro at det var der landslaget bruker mesteparten av tiden sin. Men selv om ikke alt av anlegg står i stil med det vi er vant med i Norge, stopper det ikke OYDC fra å nå målet de har satt seg, å få barn og ungdom til å nå sitt fulle potensial. De nasjonale helters stadion Simwichenje forklarer videre at mange av Zambias U20-fotballspillere og andre store talenter med internasjonale karrierer foran seg har tatt gått igjennom OYDC, og at noen også har klart å gjøre suksess i Europa. For Brian, trenerne og senteret er det det som er målet, å gi barna og ungdommene muligheten til å kunne nå så langt. Og noen hundre meter unna senteret ligger National Heroes Stadium, Zambias nasjonalstadion for både fotball og andre idretter. Veien fra drøm til virkelighet er kanskje derfor ikke så lang for barn og ungdom i OYDC likevel.

Brian Simwichenje, en student fra Livingstone, er på utplassering hos OYDC jobber som guide for besøkende når han ikke jobber som en administrator på senteret.

Giraff-familien ut pĂĽ tur.

Camping i LØVENES RIKE CHOBE, BOTSWANA: Chobe National Park er en nasjonalpark i Botswana, som åpnet i 1967. Dette var også Botswanas første nasjonalpark. Her fikk vi oppleve: båtsafari, bilsafari og camping blant ville dyr.

To impalaer som

r mot hverandre.

tester sine styrke

En buffalo som nyter maten.

En savanneråk e som nyter til værelsen oppe i et tre, og viser fram sine vakre farger.

et.

m klatrer opp i tre

Et par bavianer so

En stor kudu, et dyr jeg ikke visste fantes !

Løveungene som ligge r under et tre for å gje mme seg. Som er bare få meter unna tre et med veldig mange bavianer.

e to.

e er viktig for diss

En liten matpaus

TEKST OG FOTO: NIKOLAI LILLEAAS HOLTE Etter drøye to timer med båtsafari på elven Chobe fikk vi oppleve dyr som elefant, flodhest og krokodille. Vi satt da i en stor turistbåt med god utsikt over elven og øya Sedudu. Da vi så elefanter som krysset elven var det fordi de skulle over til øya, som har veldig frodig gress. Det er da en øy som ligger midt i elven. De fleste dyrene som krysser elven gjør det for mat. Da vi var der så hadde det vært en tørkeperiode. Det betyr at det ikke er så mye mat på fastlandet og dyra trekker mot det næringsrike gresset på Sedudu Island. Bånn gass mot løvene Etter en god lunsjpause etter båtferien var det tid for bilsafari. Dette var det jeg personlig hadde gledet meg mest til når det kom til safarien. Det tok litt tid før vi så det første dyret, så førsteinntrykket ble da landskapet. Og det var helt nydelig. Da vi fikk sett dyr så var det første vi så en impala. Et veldig flott dyr, men vi gikk veldig fort lei de. De var overalt. Etter å ha kjørt i noen timer og sett masse forskjellige og flotte dyr, kom vi til et punkt der vi kunne gå ut av bilen og strekke litt på beina. Dagens høydepunkt var definitivt fra da vår sjåfør fikk vite at det var løver i nærheten til da vi gjorde oss klare for camping. Det første vår sjåfør gjorde da han fikk den beskjeden var å snu og gi bånn gass mot der løvene var. Det å kunne få oppleve løver på så nært hold var noe som du ikke kan se for deg. Det at vi fikk

oppleve dem bare få meter unna var veldig gøy. Etter å ha sett løvene og tatt bilder av de i rundt en time var det tid for å dra til campingplassen, som bare var få minutter fra der vi sist så løvene. Camping i parken Femten minutter etter vi ankom campingplassen var det allerede mørkt. Teltene sto i en ring rundt bålet og det var ingen gjerder eller beskyttelse. -Respekter dyra, så respekterer de oss, sa guidene under sikkerhetsgjennomgangen for natta. Etterpå var det tid for en god middag. Vi fikk servert en kjøttgryte med ris og grønnsaker, som var noe av det beste vi spiste under hele turen, etter min mening. Vi gikk fort til sengs, men før det var det å grille marshmallows som stod på menyen. Imens vi holdt på med det var det veldig koselig å sitte samlet rundt bålet og snakke sammen. I det fjerne hørte vi brølene fra en hannløve som markerte sitt territorium rundt campen vår. Alle gikk etter en liten stund inn i teltene våre for å ta kvelden. Personlig så sovnet jeg ganske raskt og sov veldig godt. Da jeg våkna så fikk jeg høre av andre i klassen at de hadde hørt noen løver, som ikke var så langt unna oss. Etter at alle hadde våknet og spist frokost så kjørte vi litt rundt i bushen før vi var ferdig med vår safari. Vi ble da kjørt rett fra parken og til grensa mellom Zambia, Botswana og to andre land, der vi tok farvel med våre sjåfører, og dro tilbake til Zambia noen spennende opplevelser rikere.

En flodhest i sitt naturlige habitat.

Et par litt redde løveu nger, som løper forbi et tre med mange bavianer for å 23 komme tilbake til de andre løvene.

Norsk organisasjon hjelper de fattigste landsbyene LIVINGSTONE: Response Network er en ikke-statlig organisasjon som har sin hovedbase i Livingstone. Organisasjonen har som hovedfokus å hjelpe de fattigste delene av landsbyene til.

Over tid har forbløffende resultater blitt oppnådd. Fellesskapene setter pris på tilnærmingen og initiativene. Fra 2005 til 2019 har Response Network lansert byprogrammer i mer enn 600 landsbyer. Disse landsbyene har startet rundt 3.000 selvhjelpsklubber med omtrent 60.000 medlemmer. Hovedfokuset er å få jenter ut i skole I tillegg til disse by og landsbyprogrammene til Response Network, har også et sponsorprogram som bare blir delt ut til sårbare og foreldreløse jenter. Etter mye positivitet rundt dette, har sponsorprogrammet sponsorer fra seks forskjellige land som hjelper til og finansierer skolegang for jenter. Programmet er avhengig av donasjoner og finansiering fra enkeltpersoner og gir stipend til foreldreløse og sårbare jenter som ikke har noen til å betale for sine skoleavgifter. De fleste barna har blitt foreldreløse som følge av HIV/ AIDS- epidemiene, som har påvirket en stor andel av voksne i Livingstone. Response Network identifiserer barn med behov for sponsing gjennom kontakter med skoler og familier. Sponsingen inkluderer skolegebyrer, uniformer og annet materiale som trengs for å kunne delta i utdanningen. Programmet drives av kompetente medarbeidere som har fullført lidenskapen for utdanning. Response Network har også en kontinuerlig dialog med lærerne og familiene. To ganger i året holdes samlinger for å ta opp temaer som barnemishandling, barns rettigheter, hiv/aids, helsevesen, deformasjon etc. De sponsede barna gir tilbake til samfunnet for den pedagogiske støtten de mottar, ved å hjelpe gamle mennesker på Maramba Old People’s hjem, hvor de besøker og aktiviserer de eldre. Dette var det første besøket Skjeberg folkehøyskole har gjort hos Response Network, og det var en veldig fin opplevelse som jeg tror skolen kommer til å bygge videre på i årene som kommer.

TEKST OG FOTO: MARCUS SKJÆVELAND Organisasjonen Response Network ble startet i 2005, sponset av Kirkens Nødhjelp. Etter at flere selskaper så hvor bra dette funket bestemte også de seg for å hjelpe til. I dag står Response Network med hele 12 hovedsponsorer som hjelper til med arbeidet som gjøres i landsbyene utenfor Livingstone. Følelsen av rikdom - Organisasjonens mål er å mobilisere en utvikling som hjelper mennesker og miljøets egne ressurser. Med hovedfokus på selvbilde, kunnskap og kreativitet. Følelsen av fattigdommen som kan ta over livet forsøkes redusert og vi prøver å gi de fattige et optimistisk syn på livets goder og at de skal kunne få følelsen av å være rik på mange andre måter, forteller Ronald Simnuchembu, som er komunikasjonsleder for organisasjonen i Livingstone. Selvhjelp De er hovedsakelig fokusert på å lette landsbyens selvhjelpsprogrammer. - Gjennom en strukturert oppfordrings- og informasjonsmetode levert av dyktige tilretteleggere motiverer vi landsbyer til å starte og drive selvhjelpsaktiviteter for å forbedre deres livssituasjon, sier en engasjert foredragsholder, med sin sønn på armen. Som et eget program kjører Response Network også et opplæringssponsorprogram for foreldreløse.

Skjeberg elevene koser seg med foredrag i skyggen)

En del av Bauleni Special Needs Project sine imøtekommende skiltvegger.

ET HJEM FOR ALLE Fredag 29. mars bar turen til Bauleni Special Needs Project. Dette er en av de få skolene som tar imot barn med spesielle behov og utfordringer, og tilbyr en mer tilpasset skolehverdag. Besøket hos BSNP skulle vise seg å bli fint, tungt, rørende og vanskelig for alle oss Skjebergelever, og definitivt en uforglemmelig tankevekker.

blandet sammen i de forskjellige klassene. I motsetning til i Norge har ikke Zambia den samme spesialiseringen for spesifikke utviklingshemninger, men heller et fokus på å ta vare på barna og kunne forberede dem på deres fremtid gjennom tilpasset undervisning. Utfra den lille tiden vi fikk med barna der kom det frem at de strålte av positivitet, tross de hindringene livet har satt i veien for dem. Tilhørighet Hvem vet hva som hadde skjedd med mange av barna om de ikke hadde blitt tatt vare på av BSNP på dagtid. I Norge er det en selvfølge at utviklingshemmede blir tatt godt vare på, slik er det ikke i Zambia. Derfor var det spesielt rørende å kunne se at BSNP er et hjem åpent for alle, der lærerne er engasjerte. Det at lærerne har dette engasjementet gjør at elevene kan ha et normalt liv, også med latter og moro. Å kunne se at ildsjeler som dette tar vare på barna gjorde at opptil flere av oss nesten felte en tåre.

TEKST OG FOTO: CHRISTOFFER FINJARN FOTO: KRISTEL GUSTU MØLVIG Imøtekommenhet Så snart vi kom inn på skolens område ble vi enda en gang svermet av flere titalls skolebarn som var gira på å hilse på oss. Etter en high-five runde og litt leking med ble vi tatt med inn i elevenes klasserom der mange av oss skulle få et av livets sterkeste opplevelser. Sterk, men nødvendig opplevelse Vi skjebergelever fikk lov til å hilse på flere av klassene med barn som sliter med psykiske og fysiske utfordringer. For meg og mange andre elever var dette en veldig vanskelig og sterk opplevelse, kanskskje den sterkeste på hele turen. Autisme, lamhet og diverse lærevansker var flere ganger

En opplevelse for livet Det er mange uforglemmelige opplevelser jeg tar med meg fra Zambia, besøket hos BSNP er en av disse. Mitt syn på verdier og takknemlighet har nesten blitt snudd på hodet etter å ha sett hvordan barn og ungdom i Zambia håndterer deres mer utfordrende livssituasjon. Etter å ha kommet tilbake til Norge har jeg begynt å innse hvor takknemlig jeg er for alt og alle i livet mitt. Ikke glem hvor heldig nettopp du er!

BUSA-frivillige Isabelle hilser på BNSP sine skolebarn.

Fotograf Kristel fanget oppmerksomheten til en av elevene.

FORBILDE SOM FJORTENÅRING KALINGALINGA, LUSAKA: I en hverdag hvor du ikke går på skole, har lite mat, og foreldre som har gått bort, er det en fellesnevner som får barna i Lusaka til å glemme elendighetene: Fotball.

Med foreldre som ser ned på han fra himmelen, er drømmen til Charles å forsørge familien gjennom fotballen.

TEKST OG FOTO: LARS TINGSTAD Klokken ett skal Charles Mumba møte meg ved Four Pillars Lodge, hotellet vi sover på under oppholdet i Lusaka. Men fjortenåringen dukker ikke opp før klokka har passert halv to. «African time», som lærer Thomas Lilleby kaller det. Harde kår Med seg har Charles fire yngre gutter som han er fotballtrener for. Sammen går vi mot Kalingalinga, et fattig tettsted som ligger ti minutter fra hotellet. På seg har Charles en burgunderrød lue som han bruker uansett hvor varmt det er. Barcelonadrakten sitter perfekt på tenåringen,

Charles (f.v.) med sine fire brødre og minste søsteren sin.

men han heier faktisk på erkerivalen Real Madrid. Undertegnede sier at han må starte å heie på Barcelona, men et bestemt nei var alt jeg fikk. Barcelonadrakten er den eneste treningst-skjorta han har, så han må bare finne seg i det. Foran huset møter jeg på brødrene til Charles. «Mzungu» roper de, mens de peker på meg. Hvit mann betyr det, og de synes det er stas at jeg kommer til deres hus. Fire glade gutter, hvor ingen av dem går på skole, inkludert Charles selv. Det er kun de seks søstrene i familien som får gå på skole, grunnet dårlig råd. Kvinner uten utdanning er svakere stilt i samfunnet, kontra gutter uten utdanning. Derfor er det kun jentene som får bruke de få pengene familien har på utdanning, opplyser Charles.

HJEMMELAGET FOTBALL: Ballene består av lag på lag med plastikk. Det ble stor glede da vi fra Skjeberg fikk disse ballene i gave fra peerlederne.

- Det er hardt å ikke gå på skole, men jeg prøver mitt beste, sier han optimistisk. Drømmen hans er å forsørge familien med en trenerjobb for et profesjonelt fotballag. Men akkurat nå nyter han gleden av å ha det gøy med ballen mellom beina. Foreldreløs Da Charles var ni år, døde begge foreldrene. Nå er det bestemoren som tar hånd om barnebarna sammen med den eldste søsteren. Den eldste søsteren er den eneste i Mumbafamilien som har jobb, og som kan forsørge familien. Hun kommer gående med en vannbøtte på hodet. Vannet skal de bruke til å vaske seg med. De har ikke store huset, så plassen utenfor benyttes til det fulle. Der finner vi en nedslitt sofa, balje, og plastikk. Plastikken bruker Charles til å lage fotballer med, som han gir til de minste barna i Kalingalinga. Selv om familien til Charles ikke har mye å støtte seg på, er det bare munter stemning å finne hos dem. Klokken 16.00 samme dag skal Charles være trener, og jeg går tilbake til Kalingalinga hvor fotballtreningen finner sted. Ambisiøs trener Charles bor et steinkast fra fotballbanen, men ankommer allikevel 20 minutter for sent. «African time» tenker jeg. De lagene han skal trene, spiller i aldersklassen U8 og U12. Charles trener begge lagene, men også U10 og U14. Man skulle tro det var mye ansvar for en fjortenåring, men fotballen er det eneste Charles driver med. Og han har selv forstått at hardt arbeid lønner seg. Skal en fattig, ukjent gutt fra Kalingalinga komme fram i verden må det gjøres en jobb. - Etter familien kommer fotball. Jeg liker å spille og trene fotball, og jeg vil bli en fotballtrener, sier han målrettet. De frammøtte barna som er klare for fotballtreningen, kaster seg over draktene og de få fotballskoene som Charles legger utpå grusbanen. Han lærer dem at de må dele på utstyret de får. Og der gikk det opp for meg at vi i Norge har noe å lære av Charles. Å ta ting for gitt som vann, måltid og et par fotballsko er noe jeg aldri har tenkt på som et problem. Jeg beundrer hvordan Charles er som person med tanke på alt han møter i hverdagen, og dermed fikk han enda en som ser på han som et forbilde.

GJETER FOR LIVET

Stan viser frem plantehage.

CHIPAPA, ZAMBIA: En og en halv times lang kjøretur unna Lusaka ligger Chipapa. Chipapa er en landsbygd, som er omringet av fjell som kan minne om norsk natur. Men temperaturen er langt fra norsk, og den siste tiden har det ikke vært noe nedbør, noe som bøndene i området legger godt merke til.

Stan viser stolt frem huset sitt med noen av barna. Han bygget huset på egen hånd på 1980-tallet.

TEKST: SONDRE RØHMEN FOTO: SONDRE RØHMEN

Huset ble bygget på 1980-tallet. Men i motsetning til norske hjem er det ikke innlagt strøm i huset, ei heller et godt utvalg av butikker. - Vi har et solcellepanel som vi får strøm fra. Vi har blant annet en tv, som ungene og jeg kan se på når vi har mulighet. Jeg produserer også min egen mat. Jeg drar inn til byen for å kjøpe frø. Deretter bruker vi oksene til å ploge i jorda.

Stanley Malambo (62) er født og oppvokst i Chipapa. På skolen studerte han jordbruk, helt til han ble ferdig i 1979. Siden da har han jobbet som gjeter. Gårdsområdet han har er relativt stort, og han bruker ganske store områder for å produsere mat. Han bor sammen med en kone og tolv barn. Huset har han bygd selv. - Det var faren min som hadde jordbruket da han levde.

Vanskelig å produsere mat Som med mange andre gjetere og landbruksgjetere er det vanskelig for Stanley å produsere mat når det har vært så varmt og tørt den siste tiden. Regntiden i Zambia varer normalt fra november til april, men i slutten av mars hadde det ikke regnet siden desember.

Jeg tok over da han gikk bort. - Huset, toalettet og soverommene er det jeg som har bygget. Det er en helt annen kultur på landsbygda i Chipapa.

Denne maiskolben sku lle vært moden og kla r for å spises. På grunn av tørken er de n helt uttørket.

Det har ikke regnet siden desember i Chipapa. Her er det normalt umulig å se langt, på grunn av frodig vekst.

tok tre av kyrene og drepte de. Uken etterpå ble jeg frastjålet 16 geiter, som også ble drept. Jeg prøvde å ringe politiet, men de har ikke gjort noe som helst. -Hvorfor stjeler enkelte mennesker dyr? - De har ikke en jobb slik at de kan tjene penger. Da må de finne en annen måte å skaffe penger på. Og når de først har penger bruker de ikke pengene på en smart måte heller, som for eksempel ved å planlegge for fremtiden. I stedet bruker de pengene på øl og andre nytelser. Men selv om livet kan være tøft en gang iblant, er det fortsatt veldig deilig å bo i Chipapa, synes Stanley. - Livet er godt. Nesten alle kjenner hverandre, både på grunn av slektskap, og flerkoneri. De aller fleste er hyggelige og fellesskapet er generelt godt i Chipapa. Det er et veldig fredelig sted å bo på, sier Malambo.

Dette får fatale følger, både for mennesker og dyr. - Tørkeperioden har påvirket veldig mye. Det er veldig vanskelig å takle. Når det er så tørt er det umulig å få produsert mat som dyrene kan få næring av. De finner ikke nok mat. Dessuten er det veldig vanskelig å få hjelp av for eksempel myndighetene, fordi det ikke virker som de tenker på oss. På spørsmål om hva man kan gjøre når regnet uteblir virker han veldig fortvilet. - Vi har ikke mange muligheter. Vi må bruke de pengene vi har på å kjøpe mat, slik at vi kan overleve. Det er lettere å spare penger når man produserer selv, så når det ikke går an å få produsert blir det vanskelig. Vi må bare vente på at regnet kommer igjen, det er ikke så mye mer å gjøre enn det. -Livet er godt. Stanley er fornøyd med å bo i Chipapa. Det har vært hans hjem i hele hans liv. Men som alle andre steder i verden er det ikke alle som har like rent mel i posen. - Det er mye stjeling. Senest i januar ble jeg offer for stjeling. Det var noen som brøt seg inn der dyrene holder til på natta,

Mye ansvar Stanley er glad i å hjelpe. Han har en stor familie, og han tar veldig mye ansvar når det kommer til å forsørge familien. Men selv om det er han som bygde huset, og produserer mat, er det ikke tvil om hvem han har stor respekt for når 16 nordmenn får komme på besøk i det 30 år gamle huset. - Det var faren min som etterlot tomta til oss da han gikk bort. Han lærte meg mye, og er en av de største grunnene til at jeg er her i dag. Stanley har også ofret en del for å hjelpe ungene med utdanning. Han har solgt flere kyr for å betale skolepenger for barna sine. - Jeg hadde 16 kyr før, nå har jeg åtte. Jeg valgte å selge noen av kyrene for å betale skolepenger for barna mine. Et av barna mine har fullført skolen, men det er vanskelig å få seg jobb. Jeg skulle ønske det hadde vært lettere å få hjulpet barna med å skaffe seg en jobb. Stanley har både kyr og geiter. Her poserer han med fem av sine åtte kyr.

- Jeg mistet faren min

KLARE MÅL: Tinah har klare mål om hva hun ønsker å utdanne seg som.

KALINGALINGA, LUSAKA: En 18 år gammel jente fra Zambia, forteller åpent om hennes oppvekst i Zambia og hennes største utfordringer i livet. TEKST OG FOTO: KRISTEL GUSTU MØLVIG Tinah Lubono Mweemba er et typisk eksempel på ei zambisk jente, med en vanskelig oppvekst. Hun har møtt flere utfordringer opp igjennom årene. Hun starter å fortelle om sin oppvekst, med skjelven stemme. - Jeg mistet faren min da jeg var ni år gammel. Moren min jobbet mye for at vi skulle klare oss, men etter at faren min døde så ble min mor syk og måtte slutte å jobbe. Jeg begynte på kostskole i fem år, fra 8.- til 12. klasse. Der lærte jeg mye om kristendommen, fordi Zambia er et svært kristent land. Tinah er enebarn, men i huset så bor også tanten og hennes seks barn, de bor tilsammen ni personer i huset, fordelt på et rom med kjøkken og stue og tre soverom. Hun bor også med moren, som ble frisk igjen selv om det så stygt ut lenge. Moren jobber for å tjene penger, så Tinah forhåpentligvis kan starte på universitetet neste år. - Jeg ønsker å bli veterinær, jeg elsker dyr og vil gjerne jobbe med dem. Så derfor er det, det jeg ønsker å gjøre.

FOTBALLAGET: Tinah sitt fotballag med organisasjonen Africa on the ball.

sier og lærer deg ting du ikke skal gjøre. Samtidig som de lærer deg å være høflig og respektere andre mennesker. Tinah er den eldste av barna i huset, og som jente betyr det ekstra plikter som skal gjøres i hjemmet. Hver morgen når hun våkner, så starter hun dagen med å be. Deretter vasker hun huset, det må hun gjøre hver dag. - Noen dager så kan det hende at moren min ber meg om å dra inn til byen å hente noe på morgenen, så da ber hun noen av de andre barna om å gjøre pliktene hennes frem til hun er tilbake. Jenter må stille opp og hjelpe til hjemme, for hvem andre skal ta seg av vasking og matlaging, når moren min jobber for å tjene penger, så jeg forhåpentligvis kan dra på universitetet.

- Fint å vokse opp, hvis man har foreldre Hun beskriver Zambia som et fint sted å vokse opp, men det er forskjellig fra andre land. Det er fint å vokse opp, hvis man har foreldre med seg. Men det finnes en del, som ikke vokser opp med foreldrene og da er det ikke enkelt. Hvis man ikke har foreldrene, så må man håpe at man får annen familie eller nære venner som tar deg inn. - Fordelen med å vokse opp med sine egne foreldre, er at de

Catherine Muyabi trives i My faters house

- Jeg fikk ny familie, da jeg mistet min biologiske CHONGWE, ZAMBIA: Det er ikke alle barn, som vokser opp med sine biologiske foreldre. Heldigvis så finnes det steder som barnehjemmet «My Fathers House», som tar inn foreldreløse barn slik at de har et hjem. Det er en enke og åtte barn, som sammen blir en ny familie.

kom hit da jeg var åtte år. Begge de biologiske foreldrene er døde, begge av sykdom. Hun er takknemlig for at hun fikk komme til My Fathers House og det reddet livet hennes. Catherine har ingen annen familie, så hvis hun ikke hadde kommet hit så måtte hun klart seg alene og for mange ender det med å måtte bo på gaten. - De lærer oss mye om hvordan det er å bo med mennesker man ikke kjenner. Jeg fikk en ny familie, da jeg flyttet hit. Jeg var ganske selvopptatt, jeg hadde mistet begge foreldrene mine og tenkte at jeg dermed var viktigere enn andre. Heldigvis, så lærte jeg meg at vi alle er like mye verdt. Jeg lærte også å respektere andre mennesker.

TEKST OG FOTO: KRISTEL GUSTU MØLVIG En av jentene i My Fathers House er 18 år gamle Catherine Muyabi, hun bor sammen med mamma Grays og de seks andre barna i huset. Det er fire jenter og tre gutter, som bor under samme tak, sammen er de blitt en familie på sju. - Jeg trives veldig godt her. Jeg har nå bodd her i 10 år, jeg

- Viktig å respektere alle man møter Hun sier videre at det er viktig å være en respektfull jente i Zambia, jenter skal ha respekt for voksne og da særlig menn.

Det er vanlig skikk at barn skal vise respekt, når man møter noen som er eldre enn seg selv. Møter man en på alder med foreldrene, så hilser man annerledes enn når man møter en på alder med besteforeldre. - Når jeg lager mat, spesielt når vi har gjester så må jeg dekke til håret. Det er viktig, så det ikke kommer hår i maten. Jeg får ikke lov til å lage mat, hvis jeg ikke dekker til håret mitt.

enebarn og faren vet hun ikke noe om, moren derimot døde av sykdom i 2012 og derfor kom hun til barnehjemmet. - Når jeg er hjemme, så vasker jeg huset, klær og så drar jeg innimellom på markedet. Men her i My Fathers House får jeg også god tid til å være med venner og skolearbeid. - Det er vanskelig å være jente i Zambia Hun sier at det kan være vanskelig å være jente i Zambia, fordi de møter på mange utfordringer både med familien og utenfor huset. Juliet sier dessuten at jenter møter på utfordringer i forhold til skole, fordi det er vanskelig å betale for utstyr og eksamener. - Det er flere foreldre som velger å ta ut jentene fra skolen, fordi de ikke har penger til å betale for skolegangen. Derfor mener foreldre at man kan stoppe skolegangen. For da kan jenter heller gifte seg og hjelpe til i hjemmet. Zambia har heldigvis fått noen nye organisasjoner og institusjoner, som hjelper jenter tilbake på skolen slik at det ikke trenger å gifte seg i en ung alder. - Vi skal ikke mange år tilbake før, det var vanlig å gifte seg før fylte 18. Heldigvis, så har det blitt litt bedre.

- My Fathers House hjelper oss med å vokse I My Fathers House bor også 16 år gamle Juliet Chinyundo, hun har vært der i sju år og kom dit i 2012. Hun bor sammen med mamma Louis og to andre barn. Hun er opprinnelig

JULIET er en av mange zambiere, som ikke kjenner faren sin

BOLIG: Her er utefasadene på huset, det er to leiligheter i et hus. Med opptil ni personer i hver bolig

LANDSLAGSPILLERNE: Constance Kamusu og Sq Lome Phirl

FRA LØKKA TIL LANDSLAGET BAULENI, LUSAKA: Fotball er for mange veien ut fra fattigdom, Bauleni united sport academy (BUSA) er en utviklingsorganisasjon som bruker sport og skole til å styrke ungdommene. TEKST OG FOTO: KTISTEL GUSTU MØLVIG De fleste av elevene på BUSA-Skjeberg youth development center, driver med en form for idrett og mange av dem spiller fotball. BUSA har et damelag, som er blant de beste i Lusaka og på dette laget spiller to 14-åringer. Ved siden av å spille på BUSA, så spiller begge jentene for U17-landslaget. Begge har klare mål om fotballen videre. En av jentene er Constance Kamusu, hun spiller midtforsvar for BUSA og landslaget. - Drømmen min er å spille profesjonell fotball i et annet land. Spiller ingen rolle hvilket land, bare det er i Europa og helst en av de største lagene. - Jeg skal utnytte muligheten Sq Lome Phirl spiller høyre midtbane for BUSA og landslaget. Hun har en god oversikt og er ikke redd for å leke seg litt med ballen under kamp. - Jeg liker meg veldig godt på landslaget, det er en fin mulighet og jeg får den bare en gang i livet. Det er derfor viktig for meg å utnytte denne muligheten, så jeg kanskje en dag blir oppdaget. Drømmen er å spille for et lag i Frankrike.

FULL FART: på banen med Sq Lome Phirl

BLI MED HJEM til Misozi Churwa og se hvordan hun bor

BAULENI, LUSAKA: Det å vokse opp i Zambia kan være utfordrende nok, men som jente så møter du ekstra utfordringer og plikter både i og utenfor hjemmet. Nordmenn vil se bygninger, som vi ikke kan forestille oss at noen bor i. Trykket sammen i et lite og koselig hjem, les med videre for å høre mer om Misozi og hennes oppvekst. TEKST OG FOTO: KRISTEL GUSTU MØLVIG Mange nordmenn mener at deres oppvekst er hard og for enkelte så er den det også, men forestill deg dette: Du bor i et lite hus, sammen med foreldre og søsken. Huset består av et kjøkken, som er i samme rom som stuen. Huset er mørkt og det eneste lyset i huset kommer fra et lite vindu. Du har ikke mye plass å gå på, du har to dører som fører inn på soverom. Den ene døren fører inn på foreldrene dine sitt og den andre inn på ditt, her bor du sammen med tre andre, fordelt på to enkeltsenger. Familien på seks deler et hus på omkring 27 kvadratmeter. I dette huset finner du familiens førstefødte, Misozi Churwa. Misozi Churwa virker som en sjenert 21-åring. Sammen går vi bort til huset hennes, slik at jeg kan se hvor hun bor. Men også fordi jeg tenker at hun kanskje føler seg med komfortabel her, enn oppe ved den lokale fotballbanen i Bauleni (bydel i Lusaka). Her i Bauleni vokste Misozi opp, hun bor med sin mor, stefar og sine tre andre søsken. Med en rolig og klar stemme svarer hun på spørsmålene. - For meg er det viktig å være et godt forbilde for mine yngre søsken. Som førstefødt, så vet jeg at mine søsken ser opp til meg, så jeg passer på at jeg ikke gjør noe negativt som kan påvirke deres oppførsel.

MISOZI UTENFOR HUSET: bak henne er gaten hun er oppvokst i.

- Jeg liker meg i Zambia Hun synes Zambia er et fint land og hun er glad for at hun fikk vokse opp her. Selvfølgelig er ikke alt perfekt i Zambia, det finnes en del dårligere sider også. Mange i Zambia har dårlig utdanning, som igjen fører til at mange sliter med å finne jobb. Dermed ender mange med å sitte og selge på markedet. Noen liker det, men hun sier også at hennes mor skulle ønske hun kunne gjort noe annet. Hun sier at moren gjør alt hun ka, for å sende henne videre på universitet. Slik at Misozi kan få den jobben, hun selv ønsker. - Samtidig så velger mange foreldre å prioritere guttene, hvis man har en bror. Fordi jenter, enten blir gravide eller gifter seg i ung alder. Årsaken til at de blir gravide er ofte overgrep. Jeg for eksempel slet veldig med å fokusere på skolen, på grunn av alle de tingene jeg måtte gjøre hjemme også, men jeg klarte det og det er jeg stolt av.

- Jeg ble avvist i ung alder Misozi nevner ikke mye om sin biologiske far, hun sier ikke noe om hvor han er nå eller om han lever. Men forholdet mellom datter og far var tydeligvis ikke det beste. - Jeg ble avvist av min biologiske far i ung alder og i tillegg møtte jeg på mange utfordringer, opp igjennom oppveksten. Dette har vært med å forme meg til den personen jeg er i dag. Hun sier at det ikke er enkelt å være jente i Zambia, som den eldste så havner mange av oppgavene på henne. Misozi fullførte videregående i fjor, så når hun ikke er med Bauleni United Sports Academy (organisasjon som bruker sport til å styrke unges utdanning, BUSA), så er det hun som har ansvaret i hjemmet fordi de andre søsknene er opptatt med skole. Moren sitter og selger på markedet og stefaren lager ting hun kan selge. - Jeg har ansvaret for å vaske hus, oppvasken, klesvasken, lage mat, innkjøp av varer og andre plikter som eventuelt må gjøres her.

HJEMME HOS MISOZI: hun bor i et koselig hjem i Bauleni, Lusaka.

This enclosure is home to several crocodiles, including one of the deadliest in the park: Godzilla.

The Land of Prehistoric Beasts – The dinosaur-like teeth and eyes of this reptile are enough to send chills down almost anyone’s spine.

LIVINGSTONE: How the Livingstone Reptile Park can fearlessly stand between savage crocodiles and the unsuspecting humans in their path. TEKST OG FOTO: JAKOB HEGTUN The planet Earth has undergone so much change in its existence. The weather has reached wild extremes and millions of species have come and gone. There are few that have been able to constantly adapt to our changing world. However, there are some that have managed to beat the odds and survive for millions of years. Prime among those would be the crocodile. The origins of the crocodile can be traced back to over 200 million years ago, when a diverse group of crocodylians known as crocodylomorpha roamed the earth. The crocodiles that we all know have been around for about 85 million years, during the Cretaceous period. And ever since then it has been a ferocious and tactical killer. Zambia is the ideal place for a crocodile. As one of the most waterrich countries in Africa, Zambia attracts a wide variety of wildlife, including the Nile-crocodile. But trouble often follows these monsters’ paths. They are some of the strongest animals on earth, and they can easily take down an unexpecting human. As a result, there have been hundreds of fatal attacks in Zambia alone. The people at the Livingstone Reptile Park are actively looking to prevent

these attacks. They strive to provide the crocodiles with a sanctuary where they can be cared for in captivity, away from the people and villages that they have been terrorizing. This means that the wranglers at the Reptile Park are faced with an extremely daunting task: tracking down these man-killers and capturing them before they strike again. When a crocodile or snake causes harm to humans or cattle, the people affected will often contact the Reptile Park to try and get them to assist the village with their troubles. The employees at the park then proceed to place traps to serve as bait for the killer. In the case of a crocodile, the wranglers will take a boat along the river at night and transport the beasts from the traps to the park. But this is no easy task. These animals are tough, very tough. The Nile crocodiles in the area can weigh more than 500 kilograms and measure over five meters in length. And the ones they must deal with at the park are the biggest, strongest, and most dangerous that southern Zambia has to offer. And many of these monsters are not afraid of humans. The two most dangerous crocodiles at the park, Munguni and Godzilla, have killed a combined 17 people. One would imagine that this job comes with a lot of fear but ask any of the wranglers – who spend time as guides for the park when they are not out hunting down the crocodiles – and they will tell you the same thing. The fear goes away almost immediately. To the average person this makes no sense. How can someone not be afraid of such a powerful creature? Their

answer is rather simple. They know everything about the reptiles and can predict their behaviour well enough to avoid any dangerous situations. They have learned so much about these animals because they have spent their lives studying them and many of them have spent several years surrounded by them. All this knowledge and experience washes away the fear that many have for these beasts. Despite all this experience, one can’t help but feel nervous when they see the guides jump into the crocodiles’ enclosure moments after giving them a big meal. These nerves can easily turn to fear when the guide proceeds to poke the reptiles in the face with a large stick, provoking the terrifying hisses and growls that you would expect to hear from a dinosaur. But for the guides, this is just another day on the job. They may be purposefully annoying a large group of killer animals that are easily within striking distance, but they know what they are doing. They know that if they poke the crocodiles in the ears, just behind the eyes, then they will hear a loud ringing in their ears which both distracts them from attacking and scares them off. It’s this kind of knowledge that leads them to success in their mission to protect the public from these giant creatures. And it’s also what keeps them safe when they take their small riverboat out onto the water to catch these wild brutes. Although their vessel is full of dents and scratches from the previous hunts, the wranglers know that if they use their smarts and experience, then they will never be on the receiving end of those powerful jaws.

Her sitter Isabella og Sofia i litt andre kår enn det de er vant til

SOFIA OG ISABELLA ER FRIVILLIGE I ZAMBIA BAULENI, ZAMBIA: Sofia Pothi Toft og Isabella Kempff-Andersen er frivillige her i Zambia, og er fra en internasjonal organisasjon i Danmark kalt «ActionAid».

Vertsfamilien Sofia og Isabella ble sendt via ActionAid til en vertsfamilie i Bauleni. Bauleni var et sted som ActionAid valgte for Sofia og Isabella. Dette var noe som Sofia og Isabella var glade for, siden de da kunne se hvordan flesteparten av zambierne levde. - Zambierne og familien levde veldig annerledes enn det vi gjør i Danmark, sier en lystig Sofia. Hun forteller videre at i Zambia lever de en del mer primitivt enn det de gjør hjemme i Danmark. -Det var en virkelig opplevelse, og jeg er veldig glad for å ha hatt fått sjansen til å prøve det, og noe av den største forskjellen er at vi bruker fritiden annerledes enn det vi gjør til vanlig hjemme, sier en takknemlig Sofia. Hun forteller oss om prosessen om hvordan de kom til den familien. -Familien var ikke klar over når vi kom og visste heller ikke hvor lenge vi skulle være der. Sier en litt bekymret Isabella. - Og dette gjorde at familien ikke var forberedt da vi kom, og dette gjorde at de måtte gjøre klar ting før vi kunne bosette der. Men nå skal det sies at de var hyggelige fra starten av og tok oss veldig godt i mot.

TEKST: MARTIN LILLEVIK VEIVÅK FOTO: SOFIA POTHI TOFT og THOMAS LILLEBY ActionAid Denne organisasjonen er en internasjonal organisasjon som er med og hjelper til i vanskeligstilte land. Sofia og Isabella reiste med denne organisasjonen. Noe av det ActionAid setter fokus på er damers rettigheter, politikk, økonomi, klima og nødhjelp. Alle disse fokuspunktene er på sin måte veldig viktige, for nettopp sånne land som Zambia er avhengig av det. ActionAid holder til i flere land blant annet Danmark, Frankrike, Sverige, England Nederland og Hellas. De er også i mange flere land. Sofia og Isabella ble sendt til Zambia. - Vi ville gjerne dra til et land vi ikke kjente så mye til og som ikke var så turistifisert.

Her ser vi Isabella hjelpe en gutt under fotballturneringen i Bauleni

Sterke inntrykk I land som Zambia så er det veldig mange som er fantastiske og ønsker deg velkommen med åpne armer, men så er det noen som også er på andre enden. - Zambia er et meget patriarkalsk og mannssjåvinistisk land, og som jenter merker vi dette veldig godt og på nært hold. Hun forteller videre at flere menn ropte og skrek stygge ting til de i gatene, på en måte som tilsier at det var seksuelt trakasserende. Dette er et tydelig eksempel på at det fortsatt er en vei å gå i land som Zambia. Og det er der organisasjoner som ActionAid kommer inn i bildet og prøver så godt de bare kan å minske slike type situasjoner. Men hun vil også

ha fokus på det som bra og der de har gjort en forbedring. - Da vi kom dit så hadde de ikke overblikk over hvem som gikk på akademiet, og så har vi hjulpet dem med å lage profiler over personene som går på dette akademiet, forteller en engasjert Sofia.

Her sitter de i stuen hos vertsfamilien.

Sofia er sammen med deler av vertsfamilien.

Fantastisk Opplevelse Dette har vært en opplevelse som de sent vil glemme. Få denne muligheten til å komme hele veien fra Danmark og ned til Zambia. De har tatt til seg alt sammen og fått en liten mulighet til å bedre dagen for store og små i en ellers tøff virkelighet.

Once friends, always friends, FOREVER FRIENDS