Issuu on Google+

kultur

Magasinet


3

KULTURMAGASINET

Men tenk om.. ca. en million ting, var det som surret i hodet mitt da jeg forsto jeg var blitt redaktør for vårt første kulturmagasin.

Redaksjonen

Jeg mener, jeg er et surrehode av dimensjoner og fagfeltet har allerede fått ryktet på seg for å ta utsagnet «absolutt tystnad» til nye nivåer. Så ja, du kan si jeg var en smule skeptisk.

A

llikevel tok vi oppgaven på strak arm, og speidet straks etter saker vi ønsket å ha med. Noen fartet ut på konserter, noen dro på diverse gallerier og andre forsøkte i herdig å skaffe noen mer eller mindre kjente fjes til et portrettintervju.

Eirin Berge Redaktør

Martine Skar Journalist

Fredrik Kampevoll Journalist

Hedda Fosby Journalist

Mia Aaseth Lay-out og forside

Ida Moe Journalist

Ida Danielsen Journalist

Ingvild Hagen Journalist

Ariane Sohrabi Journalist

Daniel Granberg Journalist

Helene Sund Journalist

Linda Küsch Journalist

Michelle Johansen Journalist

Nina Rhodes Journalist

G øy viste det seg å være uansett, der vi rasket med oss kamera og journalistblokken for å fylle magasinet. Adrenalinet som pumpet vilt etter å ha fått kontakt med spennende personer. Gleden som var vanskelig å skjule etter et godt gjennomført intervju. Mestringsfølelsen som kom krypende etter å ha skrevet ferdig en sak.

Animasjons- og litteraturfestivalene var nok de største begivenhetene. Seminarer med kjente skikkelser innenfor de to gruppene sto på rekke og rad, og jeg tror jeg kan si på vegne av flertallet at vi fikk en kulturell overdose den uka.

S

akte men sikkert begynte det å bli noe. Magasinet begynte å ta form og spenningen rundt det å kunne vise fram et eget produkt, var så man kunne ta og føle på.

Ikke helt uten stress gikk tiden mot trykking. Saker ble avlyst, nye saker måtte finnes i all hast og noen fikk plutselig masse ekstra arbeid sånn på tampen. Folk var slitne, og forventningene fra oss selv og andre var store.

N

erder kalte noen oss, der vi skrev som gale på biblioteket bare et par dager før deadline. Men slikt får en tåle, Kult er kult.

Mvh Eirin Berge, redaktør

Innhold side 4 - Mannfolk på Gleng side 6 - Musikkelever i proffe omgivelser side 7 - Et klassisk forum side 8 - Det ultimate kicket side 10 - Til himmels med Glødegaard side 11 - Prisvinner i Skjeberg side 12 - Seksten år med Sherry side 13 - Løvland og Sherry i vinterhagen/Litt langsom magi side 14 - Helheim side 15 - Østfoldlife side 16 - Signeringsfest for Kaizersfans side 17 - Hardtslående sigøynerjazz side 18 - Kickstart på animasjonsfestivalen side 19 - På tur i en animert verden side 20 - Fra topp til bunn side 21 - Tommel opp side 22 - En tamburinmann på veien side 23 - Drømmer og barndomsminner side 24 - Verdensherredømme side 26 - På søken etter min indre kvinne


4

KULTURMAGASINET

Mannfolk på Gleng

INTERVJUOBJEKT: Ingvar Ambjørnsen forteller sin historie til intervjuer Magne Aasbrenn. På Kulturhuset Gleng i Sarpsborg var det slettes ikke bare mannfolk som dukket opp for å se forfattere snakke om seg selv Tekst: Ariane Sohrabi-Shiraz Foto: Helene Sund

Litteraturuka i Sarpsborg er en festival som holdes hvert år, og regnes som en av Norges eldste litteraturfestivaler. Torsdag 10. 11 var alt duket og klart for Litt. Mannfolk, der kveldens innslag var ”Bakkeli, Grønner, Johansen & Ambjørnsen”.

krøller, snakker han kjapt og effektivt om sin nye bok, Easy Raiders, som kom ut i år. Dette er hans tredje bok og fra tidligere har han gitt ut Brent i 2007 og Klima X i 2009. Han starter med å forklare litt om sitt eget forfatterskap, og bruker resten av tiden på å forklare handlingen i sin nye bok. For en person som ikke er aldeles opptatt av norsk næringsliv og oljebransjen, ble det veldig vanskelig å følge med på det detaljerte handlingsplanet til boken.

Kaféatmosfære og stearinlys Da vi ankom Gleng skulle man tro at man hadde kommet til en kafé med romantisk atmosfære der man kunne nyte et glass rødvin mens man snakker om litteratur. Det var kanskje meningen også. Det var helt tydelig at det for det meste var en type menneske her. Her var det eldre kvinner med interesse for bøker og mannfolk. Konferansieren, Torill Stokkan, nevnte at det var omtrent like mange kvinner på dette arrangementet som på Litt. Kvinnfolk. Hva dette sier om dagens menn og kvinner, er åpent for tolkning. Den første mannen i ilden, Erik Grønner, valgte av en eller annen grunn Powerpoint metoden. Iført dress og med fiffige

Er alt lov? På lerretet står det: ”En Thriller om det store spillet i norsk næringsliv”. Overskriften gir mersmak, men etter hvert som Erik Grønner beveger seg dypere og dypere inn i bokens handlingsforløp blir det veldig vanskelig å konsentrere seg, og han røper kanskje et par ting for mye. I tillegg prøver Grønner å forklare at boken foregår på tre handlingsplan. Han nevner at handlingen utspiller seg i fortid, at Alf Magne, bokens hovedperson, gjennomfører sitt siste store kupp, og en pilegrimsreise. Alt blir rett og slett veldig komplisert, men likevel avslutter han godt, der han forteller at temaet i boken er etikk i næringslivet og han tar opp spørsmål som: Er alt lov?

Skinnvirkelighet

TREDJE BOK: Erik Grønner.

Nestemann ut er debutant Carl Johansen. Atmosfæren blir helt annerledes når han setter seg på en høy stol ved et bord sammen med Torill Stokkan. Dette er en helt annen teknikk enn Powerpointen, og den fungerer veldig bra. Med spørsmål fra Stokkan blir det mer som en samtale vi er vitne til, og ikke en bokanalyse. At han sitter der og drikker vin understreker også den koselige stemningen. Hans første bok heter Skinn, og han forteller at navnet kommer av ordet skinnvirkelighet., at virkeligheten ikke alltid er slik den ser ut. Boken handler om informasjonsråd-


5

KULTURMAGASINET Dette er så å si alt han sier om boken, og det er akkurat nok.

En sjarmerende Ambjørnsen Når kveldens æresgjest ankommer scenen blir koselighetsnivået trappet opp enda ett hakk. Fram kommer lave, myke seter og stearinlys. Det er som å sitte på kafé og overhøre en samtale. Det humoristiske nivået blir satt allerede fra starten. - Jeg kommer fra Ravneberget fengsel, og der var det ei som var glad hun ikke slapp ut av fengselet før jeg hadde vært der, forteller Ingvar Ambjørnsen. Ellers snakker Ambjørnsen veldig generelt om sitt forfatterskap. Han har hatt mye kontakt med innsatte i fengsel, blant annet i sammenheng med romanen Den Siste Revejakta. I tillegg nevner han at Pelle og Proffen på mange måter ble skrevet for å lure innsatte til å begynne å lese. Han skriver om outsidere, brutale miljøer og mener at det er mange som blir psykisk ødelagt av unødvendig fengsling.

Livet Ambjørnsen snakket videre om sitt yrke som spaltist i VG gjennom 20 år, at han flyttet til Hamburg, og har bodd der i 30 år. Her blir han ikke gjenkjent og kan gjøre hva han vil, men holder fortsatt et øye med lille Norge. Han gir veldig klart uttrykk for at han ikke vil flytte tilbake, og at han trives veldig godt i Hamburg. Hvis han skulle føle for det kan han jo følge med på norske TV-programmer på internett, men han ser ingen grunn til det. Helt til slutt røper Ambjørnsen at han jobber med en ny bok, Natten Drømmer om Dagen, og forteller om utfordringene med å skrive denne boken. - Den største utfordringen er det språklige. Den handler om en som vandrer i skogen, i et “ikke straight”, rufsete miljø, avslutter Ambjørnsen.

ERFAREN: Tom Bakkeli. giveren Thomas Hansen som jobber for handels- og næringsdepartementet og på samme måte som hos Erik Grønner blir skildringen hans av boken veldig komplisert og vanskelig å følge med på hvis man ikke har et godt forhold til norsk næringsliv.

- Jeg kommer fra Ravneberget fengsel, og der var det ei som var glad hun ikke slapp ut av fengselet før jeg hadde vært der

Terrorjegerne Tom Bakkeli er helt klart den forfatteren opp til nå som fanger alles oppmerksomhet. Han blir også intervjuet, men på en helt annen måte enn de før ham. Han er journalist i VG, der han blant annet har jobbet som krimreporter i utenriksavdelingen. Nå jobber han i reportasjeavdelingen. Dette intervjuet gjør oss veldig godt kjent med Bakkeli, ettersom journalisten først og fremst ikke fokuserer på den nye boken, men hvordan det å være i krigssoner, og hvordan det å være så nær døden har preget han. Dette blir veldig personlig og tilbakelent. Vi får inblikk i personlige, grusomme historier som Bakkeli selv har opplevd, Krig får fram det episoder beste og det værste som har gjort han i mennesket fascinert av hemmelig etterretning. Han avslutter sine personlige historier med å si: “krig får fram det beste og det værste i mennesket”. Helt til slutt forteller han om sin nye bok, Terrorjegerne. Den handler om det nye Al-Qaida, som etter Bin Ladens død har gitt opp gamle verdier og gamle våpen, og prøver å skaffe seg biologiske våpen som bakterier og virus. Dette vil norske agenter hindre. Boken tar utgangspunkt i hans fremtidsvisjoner.

NYTT PROSJEKT: Ingvar Ambjørnsen jobber med ny bok, Natten Drømmer om Dagen.


6

KULTURMAGASINET

Musikkelever i proffe omgivelser

GREEN DAY: Ola Eid var vokalist på kveldens Green day-låter.

En mørk høstkveld inntok musikkelevene fra Skjeberg folkehøyskole scenen på St. Croix, for å overøse folket med tilsvarende mørke toner. Tekst og foto: Eirin Berge Dette var fagfeltets andre konsert, og med tanke på suksessen de hadde hatt sist, var derfor forventningene svært høye. Artistene selv var også svært forventningsfulle, der de vandret fram og tilbake i salen mens publikum strømmet inn. Denne gang var lokalet proffere, publikum flere, og i følge dem selv hadde generalprøven gått så som så, så de var spente på om overtroen skulle vise seg riktig og at konserten skulle gå bra.

overrasket mest. Plutselig dukket hele tilskuer føles konserten mer personlig fagfeltet opp og danset vilt til elektronisk om musikerne fører en form for dialog musikk fra en Mac som sto på scenen. med publikum, og det bidrar til å heve stemningen dersom pausene mellom Kanskje hadde det hele virket litt mer logisk om vi på forhånd hadde fått vite låtene ikke blir for lange og tause. Men at det var Daniel det var absolutt en Plutselig dukket hele fag- flott gjennomført Ekaas som selv hadde komponert og publikum feltet opp og danset vilt til konsert, verket? forlot konsertlokalet elektronisk musikk fra en imponerte. Forventningene til neste Introdusering Mac som sto på scenen. konsert fra denne av låtene gjengen er nok en Og det var nok det jeg savnet mest under gang hevet betydelig. konserten. Introduksjoner av låtene, og generelt litt smalltalk mellom dem. Som

Mørk rock Og det gjorde den også. Tross små tekniske komplikasjoner ved noen numre, gikk det hele knirkefritt. Konserten startet frisk med Metallicas versjon av Whisky In The Jar med Øyvind Rønneberg på vokal. Resten av repertoaret besto også stort sett av mørke rockelåter, men da andre sjangere ble representert, kom det som en positiv overraskelse. På Ring of Fire av Johnny Cash reiste folk seg opp fra trappene og sang med, og da Eda Johnsen rappet under Numb av Linkin Park kunne det høres et imponert sukk fra salen. Men det var nok dubstep-nummeret som

ST.CRIOX: Bendik Iversen var en av elevene som glimtet til på St. Croix.


7

KULTURMAGASINET

Et klassisk forum Det ble et litt annerledes og ikke minst avslappende forum da Robin Colvill spilte for Skjeberg folkehøyskole. Tekst og foto: Linda Küsch

Det ble et klassisk forum da den skotske pianisten Robin Colvill besøkte Skjeberg folkehøyskole. Han er blant annet utdannet som musiker ved Royal Scottish Academy og Salsburg i Østerike, hvor han spesialiserte seg i pianospill. Colvill har spilt i diverse grupper og duoer og han har også akkompagnert flere kjente musikere. For et par år siden da han var på Malta oppdaget han et norsk brassband som han likte veldig godt, og det var dirigenten der som tipset han om folkehøyskoler.

Og siden har han turnert rundt på norske folkehøyskoler.

Programmet Konserten åpnet med den velkjente Johann Pachelbells Canon i D. Stykket hadde blitt arrangert av George Winston med en ny vri fra den originale låten, men Colvill hadde tatt seg den frihet å skrive en mye bedre avslutning selv. Etter dette fulgte en to virtuose russiske stykker av Colvills favorittkomponister Tchaikovsky og Rachmaninoff, som virkelig fikk vist pianistens potensial til det fulle. Her danser hendene hans over tangentene tilsynelatende uanstrengt, og vi forstår at han er en pianist i verdensklasse.

ikke pleier å ha så alt for godt rykte på seg, sier han, og fortsetter med å rose både spekter, klang, kvaliteten i bass og størrelsen på pianoet i forhold til rommet. Allikevel så er det sikkert mange lyttere som fikk med seg at det var en tangent som ga en skurret ulyd, og de som satt på første rad fikk kanskje også med seg at det var en tangent som ofte satt fast. Det var også en relativt knirket pianokrakk som Colvill hadde fått utdelt, noe som kunne være med å ødelegge konsertopplevelsen for de kresne. Egen tolkning Det er godt å høre en pianist som ikke spiller verkene slik man er vant til å høre dem på innspilling, men som har tolket musikken på sin egen måte. Dette er med

Egen stil Colvill viser et bredt spekter både når det gjelder bruk av styrkegrad, affekt og tidsepoker på verkene. Han er innom alt fra barokk til impresjonisme, og viser at denne pianisten ikke er låst fast i en sjanger. Han har også valgt ut to nasjonale stykker, det ene av den store finske komponisten Jean Sibelius og det andre av vår egen store komponist Edvard Grieg. Pianisten er tydelig glad i den norske komponisten, og forteller forsamlingen at han vært og besøkt Griegs hjem intet mindre en tre ganger. Konserten avsluttes med impresjonismens drømmende toner i form av Clair De Lune av Claude Debussy. Dette er en fin avslutning på en kveld med spennende og variert musikk.

Roser Pianoet

KLASSISK ANTRUKKET: Colvill ga oss en elegant aften.

Colvill har mye godt å si om pianoet på skolen til tross for at det er det noe ukjente, koreanske merket Young Chang. - Jeg var overrasket over kvaliteten på et merke som

- Jeg har sovet på alt fra 5 stjerners luksushotell til sofaer, og en gang sov jeg også i et skap. på å bidra til å gjøre konsertopplevelsen enda bedre og mer spennende. Colvill hadde på seg et antrekk som kunne skremme de fleste til å tro at det skulle bli en lang, kjedelig og seriøs konsert. Men etter første låt blir dette raskt motbevist da pianisten forteller en anekdote som får de fleste til å le, og konserten blir ikke så høytidelig som man kanskje først skulle tro. Pianisten har en rekke slike historier og anekdoter som er med å vekke interesse og underholde. Colvill sier selv at han ikke liker å være alt for seriøs i slike sammenhenger, og at han synes det er synd at alt for mange andre klassiske musikere tar seg selv alt for høytidlig.

Trives i Norge - Jeg trives veldig godt i Norge og har opplevd mye i dette landet, sier han, og forteller at han har reist mye rundt i landet blant annet til Spitsbergen, Alta, Trondheim og Bergen. Dette er hans første møte med Østfold og han trives veldig bra her også. - Som musiker har jeg et usikkert yrke og jeg vet aldri helt hva jeg kan forvente. Jeg har sovet på alt fra 5 stjerners luksushotell til sofaer, og en gang sov jeg også i et skap, ler han. Og i morgen pakker han kofferten igjen og setter kursen mot Irland for et nytt spilleoppdrag.


8

KULTURMAGASINET

Det ultimate kicket

BLÅSER GLASS: Glassblåseren Christine Bragvin Aaleskjer forteller mer enn gjerne om yrket sitt.

Smoothjazz og glasskuler hengende fra taket. Christine Bragvin Aaleskjær snakker gjerne om glassblåserkunsten og verkstedet Indigo. Tekst: Nina Rhodes Foto: Eirin Berge

ige, bestemte Christine Aaleskjær seg for å bli glassblåser.

hun har laget selv og mens vi kikker litt rundt, ruller hun - Jeg setter på noe musikk seg en røyk. På -Jeg ble fascinert etter humøret mitt og lar spørsmålet om av det jeg så av hva som inspirerer glasskunst og hele glasset forme seg selv, menshenne til å lage glassblåserkonjeg bare svaier til musikken glasskreasjonene septet i sin helhet, sine, forteller hun forteller hun, mens at musikk er hovehun byr oss på kaffe. Hun viser oss glass dinspirasjonskilden.

Christine Bragvin Aaleskjær (28) begynte med glassblåsing i 2000 og siden den gang har hun åpnet sitt eget verksted med galleri godt plassert i midten av Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Og glasskunsten hennes har vært i interiørmagasinet Bo Bedre to ganger.

Verkstedet Vi ankommer ett hytteliggende hus der et tre er pyntet med glassformer. Vi skjønner at vi er kommet frem til verkstedet etter mye om og men. Idet vi går inn døra, blir vi tatt godt imot av en smilende Christine, som ser bort på oss idet hun skal gjøre ferdig en glassengel. Det er overraskende varmt der, lette jazztoner spilles stille i bakgrunnen, vasene glitrer i lyset fra vinduet, og det er kaffe på kanna.

Inspirasjon fra Danmark Etter flere somre i Danmark der hun hadde sett på forskjellige utstillinger av glassformer, og etter utdannelse i Sver-

HEMMELIG: Noe av det “hemmelige” som skal vises på Den Blå Grotte.


KULTURMAGASINET musikk er hovedinspirasjonskilden. -Jeg setter på noe musikk etter humøret mitt og lar glasset forme seg selv, mens jeg bare svaier til musikken. Å lage glass til musikk, det er jævlig fett. Å jobbe spontant med bevegelse, kontrast og farger er noe som inspirere meg mens jeg blåser glass. Fargene jeg bruker avhenger av humøret jeg er i. Christine tilføyer at det er viktig for henne å kommunisere med glasset og at glasset får uttrykket seg.

Tilfeldig til salgs Etter at Christine bodde i Portugal en periode, der hun jobbet som brødbaker, så hun på mulighetene for å begynne med glassblåsing. Hun vurderte å bygge om en gammel brødovn men så fant hun Indigolokalet der alt sto klart. Selv om det var helt tilfeldig at hun hørte at Indigolokalet var til salgs, bestemte hun seg for å satse på det og glassblåsing for fullt. Men det tok lang tid å bygge opp bedriften, siden hun ikke hadde noe særlig utstyr i begynnelsen. -Det største adrenalinkicke for meg er glassblåsing, det er det beste i verden, forteller hun.

KULER: Christine blåser mye forskjellig, her er noen av henes mange kuler.

Samarbeid med kunstnere Hun er også igang med å etablere en samarbeid mellom Indigo og forskjellige kunstnere, både lokale og utenlandske. Prosjektet heter Kaffelaboratoriet, og kunstnerne vil da komme inn og setter sitt preg på glasset, med tekst eller tegning. Foreløpig er det ingen kunstnere

- Jeg håper å få solgt dem til Märtha Louises Engleskole. på prosjektet, men Christine har invitert noen tegneserietegnere til å lage en egen stripe på glassene. I tillegg til det vil det også være kaffe- og kakeservering hver torsdag med mulighet til å prøve glass, uansett om man skal kjøpe eller ikke. Imens vi prater lager hun engler i hytt og pine. - Jeg håper å få solg dem til Märtha Louses engleskole, ler hun.

MÄRTHAS ENGLER: I produksjonen av glassengler til jul.

Trives i samarbeid Siden Christine begynte med glassblåsing, har hun samarbeidet med mange forskjellige kunstnere og trives veldig med å jobbe sammen med andre. -Det er viktig å jobbe sammen med andre og ikke bare alene, fordi det blir mange timer på enmannshånd. Nå i vinter skal jeg være med på en utstilling på Den Blå Grotte den 29.desember, men akkurat hva jeg skal stille ut, er hemmelig, så hvis dere vil vite hva det er, så må dere komme å se.

I ARBEID: Christine i arbeid på en av englene.

9


10

KULTURMAGASINET

Til himmels med Glødegaard

ENGASJERTE FRAMLEGGERE: Knut Jørgen Røed Ødegaard og Anne Mette Sannes.

Fysikk og astronomi har alltid vært forbeholdt de spesielt interesserte, og folk flest har ikke helt hatt tilgang til dette fagområdet. Ødegård er den som de siste åra har lært folk flest om astronomi. Noe som ikke alltid har falt helt i smak hos alle. Tekst: Fredrik Kampevoll Bilde: Ida Moe Vi kjenner han som den ekstremt eksentriske astronomen som dukker opp på TV hver gang det skjer noe på himmelen. Best kjennes han igjen med armene veivende høyt over hodet og stemmen i fallsett. Med sine lange, tynne bein og karakteristiske krøllete hår, har han blitt det norske folks maskott for rommet. De siste åra har også kona vært med på lasset, i samme glødende stil.

Vårt Magiske Univers Knut Jørgen og kona, Anne Mette Sannes, reiser land og strand med showene sine. De starta allerede i 2007 med å fylle Ibsenhuset til randen, og siden den gang har de trukket fulle hus i nord som i sør. Publikummet deres er barn i 6-7 årsalderen og opp til godt voksne. At astronomi blir mer og mer populært blant folk flest er det liten tvil om, og duoen beskriver turnevirksomheten og

showene som små koslige avstikkere i hverdagen. Som leder for Solobservatoriet på Harestua, og som forsker, forfatter og astronomisk formidler, skjønner man at Ødegaard er en usedvanlig travel mann. Etter en relativt hektisk periode med ny film, prøver han og Anne Mette nå stikke litt av. En helt ny turne med showet “Vårt Magiske Univers”, basert på den nye filmen, er igang.

Krig Helt siden 1999 har Ødegaard vært en favoritt hos media. Noe som ikke alltid har falt i like god jord i den akademiske verden. Særlig forskningskretsen ved UiO har vist tydelig missnøye med den klare medieprofilen Ødegaard har holdt. Etter en langvarig krig har heldigvis forholdet til kolleger på universitetet blitt betraktelig bedre. - De har sett verdien av å faktisk formidle astronomi til folket, sukker Ødegaard letta. Glødegaard er et vanlig kallenavn han har fått, takket være det enorme engasjementet. Hendelser som å stenge Rygge flyplass for å lete etter meteorer, er etterhvert blitt sett på helt normalt når Ødegaard er innblanda.

astronomiske begivenhetene som finner sted i nærmeste framtid. - Rosinen i pølsa de neste åra blir Mars, sier han. Der har de nå funnet vann, og muligens mikroorganismer. I framtida ser han for seg Mars, som “exo-planet”, der vi vil kunne bo. Og ikke nok med det, innen år 2025, tror han vi vil kunne få kontakt, med andre sivillisasjoner i verdensrommet. Livet som reisende i astronomi er ikke glamorøst, ser vi. Herr og fru Ødegaard og Sannes må selv pakke sammen bok- og filmutsalger sitt etter endt intervju. Den hektiske hverdagen er tilbake igjen, og han reiser tilbake til Harestua, for å gå jobb.

Bolig på Mars? Om ikke hverdagen er hektisk nok, ser han for seg en om mulig enda mer hektisk framtid. Med stort engasjement forklarer han om alle de spennende

DVD: DVDen showet er basert på.


11

KULTURMAGASINET

Prisvinner i Skjeberg

ISLENDERE: Einar Már Guðmundsson i svart sammen med Skjebergelev Andrea Einarsdóttir, bibliotekar Turid Skørshammer og medlem av festivalkomiteen Ingard G. Hansen.

Det ble en litterær formiddag på Skjeberg Bibliotek da Nordisk Råds Litteraturprisvinner Einar Már Guðmundsson kom for å snakke om bøkene sine. Tekst: Linda Küsch Foto: Linda Küsch og Caroline Brodahl

en, før livet hans begynner å rakne og han ender på en mentalinstitusjon. Boken har også blitt til en meget suksessfull islandsk film som fikk en Oscarnominasjon for beste utenlandske film i år 2000. Filmen tapte for en italiensk film, noe Guðmundsson mener den italienske mafiaen står bak.

Den hvite boken Med Mozell på bordet og høstgryte putrende på komfyren, ble det en koselig og intim opplevelse da den store islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson møtte sine lesere på Skjeberg bibliotek. Guðmundsson startet formiddagen med høytopplesing fra en av sine mange diktsamlinger. Han leste på sitt eget morsmål før han oversatte til en slags blanding mellom dansk og norsk. Han er en allsidig forfatter, som har skrevet dikt, noveller, romaner, anekdoter og filmanus. Diktet han leste handlet om havet og var med å skape en fin og avslappende atmosfære for publikum.

Universets engler På bordet foran Guðmundsson ligger en stor bunke med bøker han har skrevet. Det er allikevel en bok i denne rekken som skiller seg litt ut, nemlig Universets engler. Dette er en roman som handler om en mann som blir dumpet av kjærest-

I Den hvite boken forteller Guðmundsson hva han mener om den sosiale situasjonen på Island. Han trekker spesielt frem finanskrisen og hvordan han mener den kunne vært unngått. Han sier at de har fått et helt nytt klassesystem på Island siden krisen kom, yrkesgrupper som før ble sett på som middelmådige, slik som lærere og sykepleiere, blir nå sett på som overklasse. Han skylder på privatiseringen av bankene, og at banksjefene tok ut lønn som om de hadde vunnet en nobelpris.

karakterene. Han bruker også ofte humor i bøkene sine, noe han flere ganger demonstrerer når passasjer fra bøkene sine får publikum til å le godt.

Populær Sprekkmette av høstgryte satt forsamlingen og hørte på i det Guðmundsson rundet av med det samme diktet han hadde startet med, og etterlot publikum rolig til sinns. Etter presentasjonen var det mulig å kjøpe bøkene til Guðmundsson noe mange benyttet seg av. Det var også flere som gikk bort bare for å slå av en prat med den folkelige forfatteren.

Mørke temaer Guðmundsson skriver bøker som tar opp mørke temaer som alkoholisme, foreldreløshet, ensomhet, selvmord og fengselstraff. Karakterene til Guðmundsson er sjeldent lykkelige og har levd alt annet enn enkle liv. Han sier allikevel at rettferdigheten alltid vinner til slutt, og at det er grunnen til at han skriver om disse

BØKER: Utvalgte bøker av Guðmundsson.


12

KULTURMAGASINET

Seksten år med Sherry - Det var en artig konsert fordi vi har så mye nytt stoff. Vi har øvd mye, og må konsentrere oss om nye ting underveis i konserten. Vi møter Rolf Løvland ved scenen på Parkteateret i Moss etter kveldens konsert. Rundt oss holder scenearbeiderne på med nedrigging, så noe privatliv blir det vanskelig å få. Tekst: Helene Sund Foto: Ariane Sohrabi-Shiraz

- Jeg føler konserten gikk bra. Med nytt materiale er det spennende for oss å klare å levere, og få det på plass og ikke spille feil og føle at det går bra. Man kan se på Løvland at han er begeistret over konserten de gjennomførte med glans denne kvelden.

Inspirert av vinteren I bakgrunnen fortsetter scenearbeiderne med dunking , banking og rulling av hjul på scenen, så det er nesten vanskelig å tenke, men Løvland ser ikke ut til å affiseres i det hele tatt. Han sitter og smiler og er engasjert til stede. - Den nye platen heter jo Winter Poem, og vinteren inspirerer meg fordi det er så sterk natur på denne tiden. De mørke høstdagene når den første snøen kommer. Den utrolige forandringen fra mørke til lys og den klare nattehimmelen. Siden vi skulle gi ut albumet i november så tenkte vi, ok, vi lager et uttrykk som går på vinteren og dens stemning, ikke bare på jula som mange andre gjør på denne tiden.

Hjelp fra Irland Den irske sangerinnen Moya Brennan synger på tre av kuttene. - Hun har vært med oss en stund. Hun har gjort en del ting både på suiten vi skrev til verdensutstillingen i Shanghai i fjor, og nå dette albumet. På dette tidspunktet har scenearbeiderne gått lei av at vi sitter i veien, så de jager oss bort, men Løvland fortsetter ufortrødent. - Moya har hjulpet oss veldig mye med det vokale og stemmebruk generelt på denne plata. Spesielt har hun preget koringen, og det å bruke stemmen som et instrument, som en farge. Hun har blitt involvert i det vi har gjort gjennom de siste to årene, derfor syns vi det var fint å ha henne med på plata også.

You Raise Me Up - Fra før er du kjent for å ha skrevet store låter. Er det en låt du er mer fornøyd med

SUKSESSRIK: Rolf Løvlands deltakelse i Melodi Grand Prix i 1995 sendte karrieren hans til himmels. enn andre? - Det kan godt være at jeg har noen favoritter som betyr mye for meg, men det er klart at det er veldig spesielt at for eksempel You Raise Me Up har blitt så stor, med så mange forskjellige innspillinger, bortimot fem hundre. Det er en veldig sterk låt for meg også. Det var spesielt å skrive den og jeg føler noe ekstra når vi fremfører den. - Det er ofte sånn når jeg skriver en låt som er sann og kjennes ekte, at det angår meg. Da kommuniserer den også med andre. Jeg tror You Raise Me Up er et veldig bra eksempel på det.

- Det var akkurat som om hun sang med fiolinen, smiler han, og forteller at den første låten de prøvde sammen var Nocturne. - Jeg fikk frysninger på ryggen over hvor fint det var. Etter dette bestemte vi oss for å satse 100% på musikken. Vi begynte å jobbe med materialet til vår første plate, Song From A Secret Garden, høsten -94. Det er seksten år siden, og vi holder på enda.

Melodi Grand Prix

I 1995 kom det store gjennombruddet. - Ja, og det var det første vi gjorde, for vi hadde begynt høsten -94 å utvikle sanger Nocturne og demoer. Da vi ble invitert til å være Samarbeidet med den irske fiolinisten med i Grand Prix, sa jeg i utgangspunktet Fionnuala Sherry startet på begynnelsen nei, fordi jeg ikke følte at den type musikk av 1990-tallet, på den tiden Irland regjerte hørte til der. Det var jo veldig rart for folk Melodi Grand Prix. at det kom en instrumentallåt. Men jeg - De vant jo hele tiden, smiler Løvland. hadde en god følelse på at, okey, den har I 1993 var Løvland musikalsk leder for noe enkelt og følelsesladet ved seg, så MGP, og dirigent hvorfor kan vi ikke for orkesteret hvor gjøre noe som en Fionnuala Sherry - Det er ofte sånn når jeg totalt annerledes spilte. skriver en låt som er sann og og nytt? Etter mye – Irland vant, og og tvil kjennes ekte, at det angår meg. tenking neste år var vi bestemte vi oss Da kommuniserer den også i Dublin. Fionfor å gjøre det. nuala spilte igjen med andre. Og da gikk det i orkesteret, og i som det gikk. løpet av uka med Nå er plate numprøver kom hun bort til meg og fortalte at mer sju her, og veien venter Løvland og resten av Secret Garden. hun likte musikken min veldig godt. Hun - Dette er den andre konserten på vår ønsket å jobbe med et eget prosjekt, og turnéåpning i Norge. Vi skal gjøre fem lurte på om jeg hadde noen sanger til konserter fordi plata slippes både her og henne. Da sa jeg: ”Hmm, det kan faktisk godt være” fordi jeg hadde skrevet masse i mange andre land. Tjue land faktisk. Så instrumentalmusikk som bare lå i skuffen på vårparten skal vi begynne å turnere hjemme. i utlandet, blant annet i Kina, avslutter Løvland ble veldig begeistret over SherLøvland, før Secret Garden fortsetter rys fiolinspill og hennes spesielle uttrykk, vinterferden videre. og følte at dette ville passe med hans instrumentalmusikk.


13

KULTURMAGASINET

Løvland og Sherry i vinterhagen

Litt langsom magi

INSTRUMENTAL SANG: Rolf Løvland forelsket seg i Finnuala Sherrys vakre fiolinspill.

- Music is a way to open the door to our special place. Slik presenterer Fionnuala Sherry musikken sin. Secret Garden gav oss lørdag 12. november et show med musikk som både brakte fram frysninger og tårer hos publikummet som hadde møtt opp på Parkteateret i Moss. Tekst: Helene Sund Foto: Ariane Sohrabi-Shiraz

rine Iversen på vokal vokser The Dream og Song for A New Beginning til store høyder og Fionnuala’s Cookie Jar er en låt som får hele publikum til å ønske de kunne reise seg og begynne å danse. Med hjelp fra tekstforfatter Brendan Graham og den irske sangerinnen Moya Brennan, har Secret Garden produsert et godt album som er inspirert av vinteren, og dette klarer de å presentere på en god måte gjennom sin konsert.

Tårevått høydepunkt

Rolf Løvland og Fionnuala Sherry har etter gjennombruddet med Nocturne i Melodi Grand Prix bygd opp en solid karriere. Selv om vi her hjemme ikke helt vet hvor store de er, har de gitt ut seks album, og nyter stor respekt ute. I anledning utgivelsen av det syvende, Winter Poem, drar de ut på en norgesturné. Denne lørdagen var det Moss som var stedet.

Konsertens høydepunkt kommer nok når Rolf Løvland vil spille en av de låtene han selv har et veldig sterkt forhold til, nemlig You Raise Me Up. Dette er en sang som mange kanskje synes er oppbrukt da den har blitt covret av rundt 500 artister, men det vi får høre i kveld er noe veldig annerledes enn det vi har hørt tidligere. En skjør og naken versjon som løfter denne sangen til nye høyder.

Både gammelt og nytt

Oppdrag fullført

Med fremføringer av klassikerne Nocturne og Song From A Secret Garden, i tillegg til de nye låtene, gir gruppa oss et godt show med mye følelser som får fram gåsehuden til publikum opptil flere ganger. Låter som The Dream, Fionnuala’s Cookie Jar og Song For a New Beginning er kanskje de man husker best. Med Kath-

Secret Garden gjør en god jobb med å promotere platen sin med denne konserten, og store deler av publikummet stilte i kø og fikk sin signerte versjon etter konsertens slutt. Hvordan folk vil oppleve plata er en annen sak, men deres konsertframførelse var hvertfall bryet verdt, for man gikk ut fra konsertsalen med et smil om munnen.

Fire år etter deres siste plate, Inside I’m Singing, er gruppen Secret Garden tilbake med Winter Poem, et stemningsfylt album som passer ekstremt godt til årstiden den slippes i. Duoen Rolf Løvland og Fionnuala Sherry fortsetter i samme retning som før med sitt syvende album. Man kjenner igjen Løvlands komposisjoner, og av de elleve låtene er det kun tre med vokal. Det er sjarmerende og koselig musikk som kan bli litt kjedelig i lengden. Hvis man ser på albumet som en helhet kan man si at stemningen det fører med seg er veldig fin og trist på en gang. Det får frem både følelser av glede og sorg, mørke og lys og enden på noe, og starten på noe nytt. Alt det vinteren fører med seg, uten å fokusere for mye på julen. Heldigvis. Ser man på sangene hver for seg, har de en tendens til å bli litt tamme, mest fordi de er veldig like. Albumets åpningslåt ”Make a Wish” og den neste, ”Song For a New Beginning” er så like i tempo og stemning, at man ikke skulle tro det er to ulike låter. Begge er veldig rolige og kan fort bli kjedelig. Dette er et album man kan høre i bakgrunnen mens man gjør noe helt annet. Man kan lett drømme seg bort, og teknisk sett hadde det ikke vært umulig å sovne allerede til første låt. Undertegnede er ingen ekspert på New Age musikk, men jeg hadde forventet meg litt mer variasjon. Det er få sanger som skiller seg ut, og alt flyter sammen. Jeg vil ikke en gang si at det er låtene med vokal som er de beste. Det som gir Secret Garden sitt særpreg er helt åpenbart Fionnualas fiolinspill, og det er det skuffende lite av på dette nye albumet. Den eneste låten som skiller seg ut er ”Fionnuala’s Cookie Jar”. Her hører man hennes karakteristiske fiolinspill som er savnet på resten av albumet. Dette er en gladsang med lystig melodi som står i kontrast til de andre mer dystre melodiene. Anbefalte sanger - Fionnuala’s Cookie Jar - The Dream Terningskast: 3

Anmeldt av: Ariane SohrabiShiraz

FAKTA: Winter Poem Secret Garden Utgitt: 14.11.11 Sjanger: New Age Plateselskap: Universal Music AS


14

KULTURMAGASINET

Helheim - rock forener generasjoner

ROCK ‘N ROLL-LIV: Helheim gir deg det du trenger fem dager i uka.

Helheim er en bar utenom det vanlige. Rock er temaet, og de gjennomfører det med stil. Få et innblikk i hva man kan oppleve i rockebarens dunkle lokaler. Tekst: Daniel Granberg Foto: Helheim rockbar

er det et sted hvor du kan komme for å diskutere musikk, komme med innspill til hva som skal spilles, og rett og slett ha det hyggelig. Med slagordet “Rock forener generasjoner” er Helheim et sted med ekte folk og ekte musikk, myntet på de som har sett seg lei alle standard utestedene, med altfor høy listepop.

Quizhoder Det mest snodige ved denne baren er hverken det faktum at den kanskje har den lengste trappeoppgangen til et utested jeg har opplevd noen sinne, at det kan være vanskelig å i det hele tatt finne frem da Helheim-skiltet ikke er flyttet vekk fra den gamle inngangen 20 meter lenger opp, eller at når de har stengt, ikke låser døra, men binder den fast med tau. Nei, det snodigste ved den, er at den aldri gjennomgikk noen vel gjennomtenkt plan før oppstart, snarere tvert imot. Dette er ene og alene et kompisprosjekt startet opp på grunn av en artig tanke mellom venner om at “Hei, vi skal ikke starte en bar, da?”

Mistolket oppstart How I met your Mother-assosiasjoner til side, Helheim Rockbar startet opp 12. februar 2010, med konserter i to fulle dager. Stedets spede start ga imidlertid Fredrikstads befolkning et galt inntrykk, og mannen i gata var sikker på at baren var et sted for satanister og gærninger. HELLheim, ble det kalt. Men inntrykket endret seg raskt. Helheim har aldri vært i nærheten av å være en bar kun for metalheads, eller såkalte “satanister”. I stedet

Undertegnede var innom Helheim Rockbar på en onsdag. En kveld som er tilegnet quizelskerne der ute. For 50 kroner per hode kan man melde på lag, som konkurrer mot andre om å være Helheims største quizeksperter. Denne begivenheten samler mange interesserte, men man får et inntrykk av at det er noe som mangler i folkemengden. Med en gang man kommer inn legger man merke til tre-fire lag som sitter lent over hvert sitt bord for å diskutere hva svaret er på “hovedstaden i Georgia”, mens det på den andre siden av lokalet kun har samlet seg tre stykker rundt baren klokken ti på kvelden. De har en livlig diskusjon med bartenderen om hva de tenker om Black Sabbaths gjenforening. Antakeligvis kommer det flere utover kvelden, men under quizen er det rolig på Helheim Rockbar.

Bar med variasjon I etterpåklokskapens lys kommer man nok neppe til Helheim midt i uka om man vil treffe på de store folkemengdene, men om man vil ta seg en øl i ro og fred, eller bryne seg på en quiz sammen med venner, så er onsdagen en ypperlig

kveld. Utover quizdag på onsdag, kan Helheim tilby jamming på søndager, og også flere konserter - hvor blant annet Jørn Lande, U.D.O., Luxus Leverpostei og Vreid alle har, skal ha eller skulle hatt for sistnevntes del, konserter på utestedet. Dette gjør at Helheim kan kalle seg selv for Fredrikstads beste livescene. - Her kan du nyte rock i alle sjangre og fra alle epoker. Alt fra 50-talls rock ‘n roll, 60-tallets Jimi Hendrix, 70-tallets heavy rock, 80-tallets puddelrock, nymotens indierock til hardbarka metall! Her er det rock for alle generasjoner - for rock er nemlig noe som kan skape et fellesskap på tvers av alder, heter det på barens hjemmesider.

Fargeklatter I tillegg er de ansatte på Helheim hyggelige ned til beinet. Hjemmesiden til Helheim beskriver de ansatte som engasjerte, distré, tøffe, glade også videre. Fargeklatter, kan man si. Med en musikksmak som i følge hjemmesiden består av alt fra KISS og The Doors til Cock and Ball Torture, samt en god diskusjonsvilje med sine kunder, kan du få en god opplevelse når du bestiller drikke av disse personene. Det er altså et tilbud for alle på Helheim Rockbar, enten om du vil delta på en aktivitet, eller rett og slett bare valse inn og kose deg med en øl eller ti. - Vi som jobber og driver her ånder for musikk og gode konsertopplevelser, og når dere så har gått opp de 55 trappetrinnene, så kan det sammenlignes med “Stairway to heaven.”


15

KULTURMAGASINET

Østfoldlife

FØLELSER I SVING: Skuespillerne hadde ingen problemer med å formidle følelser, og dro hele publikum med seg.

Play/Pause/Record er en forestilling om livet, om minnene, om de øyeblikkene vi skulle ønske vi kunne sette alt på pause. Tekst: Martine Skar Foto: Michelle Johansen

Ideen til stykket kommer delvis fra de gamle kassettspillerne, hvor man kan høre på, spole fremover, ta opp musikk og sette på pause, alt ettersom. Skuespillet er satt opp i forbindelse med 20 års jubileumet for Østfold Teater, og er basert på østfoldingenes egne historier. Teaterstykket har ingen spesiell handling, men er heller en god (og noe forvirrende) blanding av folks livshistorier og minner.

Historier og minner

ANNERLEDES: Kreative danserutiner .

Vi får møte Petter, som kan fortelle at en dag han, Ingrid og Line lekte, begynte de etterhvert å kysse på han. Han avslutter historien med at han aldri skulle kysse ei jente igjen, og senere i stykket, ut ifra et annet minne, får vi vite at han er homofil. Senere får vi møte ei jente som er flyktning. Hun hadde flyktet fra Tyrkia til Hellas, og før det fra Iran til Irak. Plutselig dukker det en gammel mann opp på scenen og begynner å prate om en lykkefølelse. Det oppstår en merkelig dans innrammet av rare lys og musikk før han forsvinner igjen. Rett som det er dukker det opp en mann som går tur med hunden sin. Hunden stresser bortover og tenker på hvordan mannen pleide å være leken og livsglad før. Deretter går mannen ut i vannet for å ta livet sitt, men ombestemmer seg da han hører hunden bjeffe på stranden. Etter en tjue minutters pause møter vi blant annet Per Christian. Han vil være like tøff som tøffe Roger med tresko. Senere får vi vite at

Per Christian skulker skolen for å spille flipper, og noen år senere begynner han med dop. Heroin er hans greie. Nå skjønner vi at den gamle mannen som snakket om lykkefølelse tidligere i stykket er Per Christian.

Dans og sang På slutten av stykket samles alle skuespillerne til sang, hvor de lener seg på Iggy Pop og synger at de har «Lust for Life», før den ene avbryter og gjør om refrenget til Østfoldlife. Etter et par minutter med sang og dans fikk man høre fra orkesteret at det var på tide å gi seg, og med det var skuespillet over. Stykket handler i bunn og grunn om livet, minner og musikk. Vi fikk høre livshistorier, og vi skjønte at mange av dem gled inn i hverandre. Som en av de siste replikkene får vi høre at «Vi er sammen nå, og brått er alt et minne.» Forestillingen følger ingen fast kronologi, men selv om det til tider var vanskelig å holde tråden var det et artig skuespill og et bra konsept. Det var flinke skuespillere, flotte sanger, gode dansere og det var i det hele tatt veldig underholdende.

Terningkast: 4


16

KULTURMAGASINET

Signeringsfest for Kaizersfans

4/6 KAIZER: Her er Rune, Helge, Geir og Jan-Ove Kaizer i full gang med signeringen av ymse CDer, LPer og bøker.

Meterlang kø, jublende fans og et par tårer. Det ble stort oppstyr da Kaizers Orchestra møtte til signering på Oslo City på den store Kaizerdagen 11. november.

etter hvert som klokken nærmet seg ti, kom flere spente fans strømmende til. Da Platekompaniet åpnet dørene, var det førstemann til mølla, og ivrige tenåringer stormet inn og dro med seg det de kunne finne av Kaizersprodukter. Det ble fort kø både i kassen og i andre etasje, hvor signeringen skulle foregå.

Tekst: Ingvild Helle Hagen og Martine Skar Foto: Ingvild Helle Hagen

Signering og smil

Det var en stor dag for Kaizers Orchestra og alle deres fans. Bandet ga denne dagen ut sitt nye album, Violeta Violeta Volum II, samt en konsertfilm fra Oslo Spektrum 9. april. I Stavanger var det også urpremiere på Sonnymusikalen, som er basert på musikken og persongalleriet i Kaizers-universet. I forbindelse med lanseringen av den nye platen, møtte bandet opp til signering på Platekompaniet i Oslo City 11.11.11., klokken 11.

Førstemann til mølla Klokken ni hadde det allerede dannet seg kø utenfor Platekompaniets lokaler, og

Da klokken til slutt slo elleve, entret bandet lokalet til applaus fra køen som spant seg ut av butikken, rundt nærmeste hjørne og videre bortover gangen på Oslo City. Bandet satte seg, og signeringen kunne starte. Mens de fleste bare skulle ha en plate eller to signert, var det enkelte som så sitt snitt til å få navnetrekkene på både gitarer, kameraer, datamaskiner, mobiltelefoner, plakater og t-skjorter. Bandet tok seg tid til å utveksle både smil og ord med fansen, og da det var tid for å pakke sammen hadde bandet med litt innsats rukket å tusje seg gjennom hele køen. De siste minuttene ble benyttet til posering for kameraene både med og uten hysteriske fans, før bandet dro videre til Sonny-premiere i Stavanger.

FAKTA Kaizers er et massivt skrangleorkester som inntok musikkscenen for fullt med debutalbumet Ompa Til Du Dør i 2001. Bandet består av seks menn; Janove ‘The Jackal’ Kaizer på vokal, Geir ‘Hellraizer’ Kaizer og Terje ‘Killmaster’ Kaizer på gitar, Rune ‘Mink’ Kaizer på trommer, Helge ‘Omen’ Kaizer på pumpeorgel og Øyvind ‘Thunder’ Kaizer på kontrabass. Bandgründerene og låtskriverne Janove Ottesen og Geir Zahl kommer fra Jæren, og derfor blir sangene fremført på jærsk. Bandet har fra tidlig 2000 underholdt oss med mange flotte album og et forykende liveshow, og de er idag aktuelle med Violeta, Violeta trilogien og teaterstykket Sonny. Say save me Kaizer!


17

KULTURMAGASINET

Hardtslående sigøynerjazz

GOD STEMNING: Medlemmene av Christianssand String Swing Ensemble hadde ingen problemer med å gi tilskuerne rockefot.

Fra vin- og stearinlysfaktor til et heidundrende kalas. Det ble en intim og variert konsert da Christianssand String Swing Ensemble gjestet Kulturhuset Gleng i Sarpsborg i oktober. Tekst: Ingvild Helle Hagen Foto: Mia Indsetviken Aaseth Etter en stolt introdukjson av Bjarne Aaserød fra Sarpsborg Jazzklubb, entret Christianssand String Swing Ensemble scenen til stor applaus. Vokalist Miguel Emilio D. Steinsland, for anledningen kledd i skjorte og hatt, startet med myke toner, mens resten av ensemblet koret med. Det hele utviklet seg etter hvert til et melodiøst hav av trombone- og klarinettsoloer, myke toner og lett gitarspilling. Den rolige jazzstemningen spredte seg, og vin- og stearinlysfaktoren var høy.

Smittende sirkus Christianssand String Swing Ensemble er nå inne i sitt 12. år, og har i løpet av denne tiden gitt ut tre album. 14. september startet bandet sin norgesturné, og låtsortimentet på denne turneen består av låter fra alle tre album. Bandet har tidligere blitt beskrevet som et sirkusband med smittende nerve, og man kan så absolutt si at bandet med sin unike forestilling lever opp til dette ryktet.

Loddsalg og intim stemning Det skal i tillegg nevnes at forestillingen bar preg av en intim og lokal stemning. Med et publikum med en gjennomsnitt-

salder på rundt femti, var pauseunderholdningen passende nok loddsalg, hvor noen heldige hadde mulighet til å vinne både konsertbilletter, t-skjorter, en glassvase fra Indigo glassblåseri og en rødvinsflaske til en verdi av flere tusen kroner. Bjarne Aaserød så også sitt snitt til å slå an med en grovis, som ble mottatt med hysterisk latter av dem som hadde i fått i seg en konjakk for mye. Etter konserten fikk publikum mulighet til å hilse på bandmedlemmene og ikke minst kjøpe deres nyeste plate, den selvtitulerte Christianssand String Swing Ensemble.

Et kalas av farge og lyd Utover i forestillingen utviklet derimot det hele seg til et kalas av farge og lyd. Musikken som nå ble presentert bar preg av både sigøynerjazz, franske chansons, opera og sirkusmusikk. Med låter som blant annet ”Sirkushesten Igor” og ”My Little Grass Shack In Kealakekua Hawaii” fikk bandet virkelig fram sine spesialiteter. Med smittsom intensitet lyktes bandet i å få hele publikum med i dansen.

FULL FART: De fremmøtte fikk god valuta for pengene.


18

KULTURMAGASINET

Kickstart på animasjonsfestivalen

TEGNEKUNST: John K. lager karikaturer av folk på animasjonsfestivalen

I skjæringspunktet mellom en animert studentkortfilm av Fredrikstad og en britisk produsert julefilm åpnet Fredrikstad Animasjonsfestival. Folk fra hele verden hadde samlet seg for å få med seg begynnelsen på den internasjonale festivalen.

Han startet med en powerpointpresentasjon av utviklingen og historien til Disneys animasjonsfilmer. Der viste han blant annet skisser av forslag til hvordan forskjellige Disneyfigurer kunne ha sett ut. Han viser oss Udyret i Skjønnheten og Udyret både i form av en okse, en løve og en frosk.

Tekst: Linda Kusch Foto: Linda Kusch

Disney har ofte blitt anklaget for både tyveri av historier og kanskje også tyveri av karakterer. Don Hahn parerer med et sitat fra TS Eliot som lyder ”Middelmådige forfattere låner, gode forfattere stjeler” Han viste flere bilder av Walt Disney blant annet i Tyskland der han fikk inspirasjonen til Askepotts slott, og på Tivoli i København, der han fikk ideen til Pirattemaet i Disneyland.

USA, England, Danmark, Island Sverige, Latvia og Norge var noen av de nasjonene som var representert under åpningen, en storslått åpning som inneholdt både presentasjoner, dokumentarfilm og animasjonsfilm.

Kickstart Publikum ble lovet en kickstart da Don Hahn holdt sin presentasjon om animasjonsfilm onsdag den 9. november. Don Hahn var selv usikker på om han kunne innfri forventningene men det gjorde han så til de grader. Hahn er en av Disneys største produsenter og han har produsert storfilmer som Løvenes konge, Skjønnheten og Udyret og Et kongerike for en Lama.

Nekter ikke for tyveri

Waking sleeping Beauty Publikumet fikk enda mer innsikt til Disneys verden da Don Hahn viste den selvproduserte filmen ”Waking Sleeping Beauty” Det var nesten en lettelse å få se under sløret på den sukkersøte Disney magien, å finne ut at det rett og slett ikke er så glamorøst som det ser ut på lerretet. Filmen viser Disneys store økonomiske problemer gjennom tidene, og

den store kampen om hvem som skulle bli Disneys nye ansikt utad etter at Walt Disney døde. Vi får se en tydelig kamp mellom Roy Disney, Disneys egen nevø, Michael Eisner og Roy Katzenburg om hvem som fortjener mest ros for arbeidet sitt. Don Hahn sier selv at Lion King var lett basert på de indre forholdene i Disney, en kamp om hvem som virkelig var kongen.

Åpningsseremonien Fylkesordfører Ole Haabeth kom for å erklære festivalen for åpnet. Det er tydelig at Haabeth er stolt over festivalen de har fått i Fredrikstad, på en kino som har flere ganger blitt kåret til Norges beste kino. Det ble mer Fredrikstadpatriotisme da en animert kortfilm av Fredrikstad by ble vist på lerret. Flere animasjonsprodusenter var tilstede som blant annet Don Hahn, Rosto og John Kricfalusi. Alan Short og Seamus Malone hadde tatt veien fra England fra Aardman Animation, for å vise sin nye storfilm Arthur Christmas, som tidligere har hatt førpremiere i London og New York. Det ble en vellykket og ryddig åpning som fikk publikum til å glede seg til de kommende dagene med animasjon.


19

KULTURMAGASINET

På tur i en animert verden

“PINK ELEPHANTS ON PARADE”: Utdrag fra Animasjonsfilmen “DUMBO” ble vist under animasjonsfestivalen i Fredrikstad.

John Kricfalusi, Tod Polson og Maurice Noble. Store navn i animasjonens verden, og denne gang i hjemlige Fredrikstad. Tekst: Hedda Gade Fosby Foto: Ida Moe Kricfalusi og Polson tar oss med gjennom animasjonens historie og egne erfaringer i hvert sitt foredrag. Til tross for en noe ruskete formidling fra foredragsholderne, var seminaret interessant, morsomt og ikke minst lærerikt. Kricfalusi, bedre kjent som John K, er en animatør som flyttet fra Canada til Los Angeles i 1980 for å følge sin drøm. Han er hjernen bak serier som The Ren & Stimpy Show og The Ripping Friends, og har medvirket i flere andre prosjekter. Han har blant annet regissert musikkvideoen til sangen I Miss You av den islandske artisten Björk, og animert sin egen intro til tv-serien The Simpsons.

En mann med visjoner Canadieren viser oss inspirasjonskildene, i form av flere animasjoner fra 1930 til 1950, og legger ikke skjul på hva han mener om dagens animasjonsindustri. –Animasjonen jeg var med på å lage

på 80-tallet var kjempedårlig. De som vokste opp med det likte det jo, for de viste ikke om noe annet. Men vi som har laget filmene, likte det ikke i det hele tatt. Og vi har fremdeles for lite kreativ frihet, forteller John K under temaet om hvorfor all tegnefilm i dag er så lik. Kricfalusi røper også at han jobber med et prosjekt han håper å få realisert, He Hog – The Atomic Pig. Selv om flere selskaper ser på det som en god og kreativ idé, er det ingen som hittil har tatt idéen inn i varmen. Så da er det bare å vente i spenning, og se om vi får oppleve en ny animasjonsserie av Kricfalusi i nærmeste fremtid.

og Fantasia. Maurice jobbet flere år for Disney, men etter en streik mot ledelsen i Disney i 1941 var det ingen jobber ledig for den kjente animatøren. Det endte med oppsigelse og en ny jobb og nye eventyr i Warner Bros i 1952. Noble døde i 2001, 90 år gammel. Polson fremstiller en livlig og sprek mann som trosset egne grenser, og som livet ut beholdt sin barnslige sjarm.

The Noble Approach Tod Polson er en animatør med flere kortfilmanimasjoner bak seg. For tiden bor han i Thailand hvor han jobber med nye produksjoner. Selv om han var litt usikker på geografien, og opptil flere ganger påsto at han befant seg i Danmark, endte han opp på Fredrikstad kino for å holde sitt foredrag om animatøren Maurice Noble; The Noble Approach. Polson har selv jobbet tett på Noble i flere år, og gitt ut en bok om hans verk og karriere igjennom tidene. Noble animINSPIRASJON: John Kricfalusi, animatør erte for det meste bakgrunner og har fra Canada, foreleste om animasjonshistomedvirket i blant annet Dumbo, Snøhvit rikk.


20

KULTURMAGASINET

Fra topp til bunn

ROSTO: er produsenten av The Monster of Niix .

Fra skremmende til spennendedet er stor variasjon på de animerte filmene, men ikke alle er av topp kvalitet. Tekst: Ida Karine Elnæs Moe Foto: fra nettsiden: http://www.monsterofnix.com/ Animasjonsfilmer er ikke bare for barn, og det får vi bevist gjennom flere av filmene som ble vist på lørdag. Noen appelerer til eldre mennesker med ekteskapsproblemer, andre er morsomme og fargeglade animasjoner, som er laget for å underholde, og ikke så mye mer enn akkurat det. Det er også mer abstrakte filmer, noen omtaler moralen til barn, mens andre igjen handler om det triste og ensomme livet til voksne mennesker. Det var ikke alt som var like bra. Det ble for mye insekter i filmene. Som i “Heavy Heads” hvor en irriterende trist, tragisk dame forfører en flue. Filmen ga et inntrykk jeg sent kommer til å glemme. “Escape of the Gingerbread Man!!!” er en mer barnevennlig kortfilm. Den handler om en levende pepperkakemann som rømmer, og historiefortelleren som snakker om han.

Maraton På lørdagen var det klart for en hel dag spekket med kortfilmer. Filmene var delt inn i tre kategorier; studentfilmer, kortfilm 1 og kortfilm 2. Kortfilmene omhandlet forskjellige temaer alle sammen, og publikum satt igjen med blandende inntrykk. Det var alt fra koselige eventyr med humor, til mer skrekkfilmer og filmer til mer ettertanke. Det er ulik kvalitet på filmene og ulik bruk av teknikk. Teknikkene strekker seg fra bruk av plastelina og stop motion med dukker, til tegning i en kladdebok (2D computer) og animasjon laget på pc’en (3D animasjon). Det var en deilig avveksling etter alle seminarene på fredagen, å sitte og se på kortfilmer hele dagen. Selv om det ble slitsomt i lengden å bli kastet inn i filmene og fra ett univers til et annet.

The Monster of Nix En av de lengre animasjonsfilmene er The Monster of Nix av Rosto. Der møter vi Willy, en gutt i kjole. Mens byen Nix går til grunne, og byens befolkning flykter fra monsteret, går Willy mot strømmen, og setter ut på leting etter sin mormor. Rosto har laget et eget univers i denne animasjonsfilmen, som likevel minner om andre

animasjonsfilmer som for eksempel Coraline. Det er en skummel og spennende film, med elementer av satire. Figurene er overraskende realistiske, som de feite og lite sympatiske byboerne. Samtidig møter vi oppfinnsomme, men urealistiske karakterer i skogen. Der møter vi Langemann, som bevarer drømmer i egg i speilkister, kister som dukker opp av speilblankt vann. I vannet svømmer det også en skummel baby som teller ned mot verdens undergang, for å ikke snakke om en ond ravn med menneskehender. Handlingen går i sirkel, og ender opp der den startet.

For dyp Av kulturuttrykk liker Rosto musikk best, fordi det appellerer til alle. - Ingen spør om man skjønner musikken, sier han. Poenget er ikke å skjønne kunsten til Rosto, det er viktigere at den gjør et inntrykk. Det er bra når det gjelder denne filmen, for det er ikke så lett å skjønne hva som egentlig hender. Budskapet er mangetydig, men et av temaene kan være at vi mennesker ødelegger naturen. The Monster of Nix er en fin start på en festival med mange animerte kortfilmer, og den er en av de mest imponerende.


21

KULTURMAGASINET

Tommel opp BOK THE HUNGER GAMES

The Hunger Games, på norsk Dødslekene, av Suzanne Collins, er en bokserie som til tider får deg til å krype opp etter veggen og rive ut alt håret fra hodet. Bøkene gir konstant spenning, og er etter min mening umulig å legge fra seg. Trilogien består av Dødslekene, Opp i flammer og Fugl føniks. I skjæringspunktet mellom sci-fi og fantasy utspiller det seg en realityserie på liv og død. Dette er en bokserie som passer for alle, selv om den i hovedsak er myntet på ungdom og unge voksne. Dette er bøker det absolutt er verdt å lese.

MUSIKK

FLORENCE + THE MACHINE - CEREMONIALS

To år etter den eksplosive debutskiva er Florence + the Machine endelig ute med det lenge etterlengta album nummer to, Ceremonials. Førsteinntrykket er at verken øretelefoner eller datahøyttalere er Ceremonials verdig, dette er en cd som må spilles høyt over et stereoanlegg. Trommene har blitt jekket opp et par hakk, og stemma til Florence er om mulig enda mer kraftfull enn for to år siden. Når det er sagt er det verdt å nevne at tekstene ikke er like groteske som på Lungs. De blodige tekstene var noe av det som gjorde Florence så spesielt, men det er uansett en veldig bra plate som allerede har fått hedersplass i cd-hylla mi.

FILM

SPILL

TETRIS

ACROSS THE UNIVERSE

Med de turbulente 60-årene som bakteppe får vi i denne filmen innblikk i både antikrig-protester, særpreget rock´n roll, hippiebevegelsen og den brutale Vietnamkrigen. De to elskende, Jude (Jim Sturgess) og Lucy (Evan Rachel Wood), blir spunnet inn i en dans av kjærlighet, musikk, kreativ psykidelia og den alternative fredsbevegelsen. Musikken er basert på The Beatles’ univers, og skuespillerne utfører låtene med overraskende troverdighet. Across the Universe er i det hele en sterk audiovisuell opplevelse som er verdt å få med seg.

Tekst: Martine Skar (bok), Ida Moe (film) og Mia Aaseth (musikk og spill)

Det hadde antageligvis ikke blitt noe magasin uten tetris. ..eventuelt hadde det vært ferdig på halve tiden. Avhengighetskapende og morsomt er det uansett, og det får to tomler opp fra samtlige på Kult.

Foto: Google.com


22

KULTURMAGASINET

En tamburinmann på veien

ENGASJERT: Dikteren Jan Erik Vold med boka “Damer i regn”.

Han har tidligere oversatt lyrikere som Frank O’Hara og William Carlos Williams, men da dikteren Jan Erik Vold gjestet Kulturhuset Gleng under litteraturuka i Sarpsborg, var det Bob Dylan som sto i fokus. Tekst: Ida Anett Danielsen Foto: Ida Anett Danielsen og Ida Moe Det var på oppfordring fra folk i Sarpsborg at Jan Erik Vold, sammen med bluesartist Kåre Virud, ble hanket inn til å stå for det 31. arrangementet i årets litteraturuke. Stedet var Glenghuset, og det var rundt 60 spente publikummere som hadde møtt opp for å få med seg dette litt

spesielle, men artige samarbeidet mellom to dyktige kunstnere.

Classic Dylan Lokalet er lite og intimt, publikum drikker øl og småprater mens Virud jammer seg varm på gitaren. Så kommer Vold inn, og kledd i en avslappet skjorte og olajakke, og med boka under armen får han publikums oppmerksomhet. Boka er hans egen oversettelse av Dylans tekster, Damer i regn, som ble utgitt første gang i 1977, og det er fra denne vi skal få både sang og opplesing i løpet av kvelden. En slags snakkekonsert om man vil. Etter en litt snublende start med dårlig lyd, og vekslende hell med interne spøker om sarpsborgområdet, får vi en introduksjon til Dylan. Vold forteller hvordan Bob Dylan var flink til å koble musikk og tekst, at han tok utgangspunkt i sitt eget liv, og at det var dette som inspirerte Vold til sin egen fordypning og oversettelse av denne velkjente artisten. Etter dette kom tekstene med Voldsk vri på rekke og rad, og med publikum vuggende til Viruds bluestoner tok konserten seg virkelig opp.

“Leopardskinnsbadehette”

BLUESTONER: Musiker Kåre Virud.

Å oversette Dylans tekster til norsk er en god tanke, men appellerer kanskje mest til de spesielt interesserte. Det er ikke så lett å henge med hvis man ikke har god kjennskap til Dylan fra før. Det at Vold prater veldig fort, med en stor innlevelse ved hjelp av slafsing og kroppsspråk gjør det ikke lettere. Likevel fenger det, og flere av publikummerne bryter ut i latter da “Leop-

ardskinnsbadehetta” blir introdusert, som med andre ord er Dylans “Leopard-Skin Pill-Box Hat”. Det at ”Stuck innside of Mobile”, blir byttet ut med Briskeby og trikken, viser at det ikke er noen grenser for Volds fantasi. Han klarer til og med å trekke inn Sarpefossen, til stor glede for publikum. Det er til tider stille i lokalet, der det eneste man hører er høylytt knitring fra peanøttposer i baren, men når ”Mr. Tamburinman” blir spilt, er det tid for allsang i lokalet. Man kan tro dette er sangen de fleste har kjennskap til, og det blir ganske riktig kveldens høydepunkt.

Damer i fokus Dylan er glad i damer, noe Vold også får godt frem. Men da “Til Ramona” blir spilt, er det Kåre Virud som står for både sang og spill. Her får også han vist seg frem som den dyktige musikeren han er, og samspillet mellom han og Vold fungerer ellers svært bra. Sangen om skøytevalser synger de sammen, og det fører til stor applaus. De forlater så scenen, men kommer inn igjen for et ekstranummer i ekte rockerstil. Tilslutt er det tid for kjøp av både bok og cd, noe den mest begeistrede delen av publikum benytter seg av. Dagens konferansier gir dem en siste applaus, og overekker en fargerik paraply i stedet for den tradisjonelle blomsterbuketten. Vold svarer med å åpne paraplyen over damen, og roper “Her har vi en dame i regn”. Dette understreker at denne dikteren tar sin Dylan på strak arm , og setter et godt punktum for den poetisk-musikalske stemningen denne ettermiddagen.


23

KULTURMAGASINET

Drømmer og barndomsminner

MINNER: Et utvalg av Lærgreids motiver .

På det lille galleriet Clara i gamlebyen i Fredrikstad stiller Roar Melin og Anne Lærgreid ut sine bilder. Kontrasten mellom kunstnerne er stor, selv om begge har malt akvareller. Tekst og foto: Ida Karine Elnæs Moe Roar Melin har malt drømmende landskap. Bildene domineres av himmel og hav, men mange av bildene inneholder soloppganger. Landskapene og fargene flyter i hverandre, i kalde nyanser, med mye blått, iblandet lillatoner og noe rosa. Soloppgangene inneholder flere farger, men de kalde nyansene går igjen som et fellestrekk i alle bildene. Han har malt vått i vått, og dette er grunnen til at bildene ser såpass flytende ut. Bildene er produsert på høyfjellet, men han ser alltid trekk av Østfold i motivene. Roar Melin er utdannet grafisk designer, og selv om han har en fulltidsjobb, har han likevel fått mer tid til å male.

akvarellene hennes ser mer ut som fotografier. Det er en naivitet over bildene som korresponderer med barndomsmotivene. -Jeg har bevisst malt fra et barns synspunkt, sier hun. Motivene er hentet fra alle døgnets tider, selv om de er malt over en ganske lik periode i hennes liv.

Bokaktuell

Hun har også malt mer abstrakt tidligere, i motsetning til nå, hvor hun maler personer, steder og hus. -Når jeg først malte ett bilde, kom de andre av seg selv, og til slutt endte jeg opp med en hel utstilling, forteller hun. Arbeidene er også samlet i boka Dager Anna husker, sammen med Lærgreids tekster. Boka kommer i bokhandlere i disse dager.

Når Lærgreid har stilt ut på Galleri Clara tidligere, har hun benyttet andre teknikker.

Minner Bildene til Anne Lærgreid står i skarp kontrast til Melins malerier. De er små akvareller spekket med farger og personer. Personene som går igjen er kunstneren selv, familien hennes og sentrale personer fra barndommen. Bildene fungerer nemlig som en minnebok over barndommen hennes. Hun har benyttet en annen teknikk, og

I KUNSTNEREN: Anna Lærgreid var tilstedet på utstillingen.


24

KULTURMAGASINET

Verdensherredømme

FOKUS: Med blikket for fremtiden.

Verdensherredømme. Erobring av kloden. Kvelertak begynte så sent som i 2007, men vokalist Erlend Hjelvik har allerede festet smaksløkene sine på disse begrepene. Tekst: Daniel Granberg Foto: Bjørn Leirvik og Kim Erlandsen Det som startet som et kompisprosjekt sprunget ut av kjedsomhet, har utartet seg til å bli en av Norges største musikalske eksportartikkel på foruroligende kort tid. Verdensturneer, plateinnspilling hos klodens største musikere og utsolgt konsert i London. Kvelertak er i støtet, og Erlend Hjelvik nyter hvert øyeblikk av det. - Jeg storkoser meg! Føler meg i tillegg litt stolt av at vi har hatt nærmere 200 reisedager og ca. 150 konserter. Det er ikke alle band i Norge som kan gjøre det!

Ydmyk Det er ikke hver dag at en 26 år gammel siddis får muligheten til å kunne se ned på samtlige personer rundt seg, og tenke “han der, han står jeg overfor i næringskjeden.” Allikevel tyder det meste på at akkurat denne siddisen har beina plantet godt på bakken, når han midt oppe i en

turnè ikke bare tar seg tid til å ta en prat med en ambisiøs journaliststudent, men også har tips å gi til andre, oppadkommende band - som gjerne vil følge i Kvelertaks fotefar. - Spill live så mye som mulig, og sleng deg med på alt, om det så måtte være demokonkurranser, Urørt eller Battle of the Bands, sier Hjelvik hjelpende, før han med glimt i øyet legger til; - Og ikke lag drittmusikk, hehe. Det levnes liten tvil om at Hjelvik har humøret på plass. Det samme gjelder selvtilliten. - Hva tror du ligger bak gjennombruddet? - Det har nok skjedd fordi vi har bra låter og gir jernet live!

Store opplevelser I løpet av sin korte levetid har Hjelvik allerede opplevd å få spille på de fleste store festivalene i Norge, fått være med storheter som Converge og Kylesa på Europa-turné, samt en tur rundt på det nord-amerikanske kontinentet - hvor de blant annet spilte i San Francisco. - Det var dødskult! Litt hardt med tanke på at vi kjørte van, mens de kjørte Nightliner, men vi lærte jævlig mye av å se på Converge hver kveld. Det spares heller ikke på kruttet når Converges liveinnsats

beskrives. - Det er et av de råeste bandene jeg har sett! Kvelertaks debutalbum ble også spilt inn hos Converges gitarist Kurt Ballou, samtidig som John Baizley, som blant annet har stått bak designet på albumene til Kylesa, Darkest Hour, Pig Destroyer, Torche, Cursed, Flight of the Conchords også videre, fikset albumcoveret. - Alle i bandet ville spille inn hos Kurt, på grunn av den jævlig bra lyden han skrur på plater. Bare hør Converge, Torche, Disfear, Black Breath, Doomriders også videre. Vi sendte ham bare mail på MySpace, så fikk vi “Fuck yes, let’s do it” til svar. John Baizley sendte faktisk mail til oss. Han hadde fått promo fra noen i plateselskapet vårt, han digga det og sendte dermed mail om at han ville lage noe for oss, så da ble det coveret ordnet! USA-turneen var en opplevelse for gutter fra provinsen. - USA er dødsfett! Publikum er mindre, men de føles mer dedikerte, og spillestedene har stort sett vært bra. Vi spilte blant annet på festivalene SXSW og CMJ, som er et kult kapittel i seg selv. Et pluss til er at de har dritstore senger! Også er det mye kulere å se ut av et bilvindu i USA enn i for eksempel Tyskland.


25

KULTURMAGASINET Humøret slår til igjen. Men hvem er så denne Hjelvik? Hvordan har mannen som vokste opp i Vikedal etterhvert blitt som han har blitt? Vi går tilbake til en oppvekst som besto av de vanlige faktorene, men som også var sterkt preget av musikk. - Jeg var med i band, spilte fotball, det vanlige. Jeg hadde pianotimer fra jeg var syv til 13 år, og begynte å spille keyboard i et coverband etter det. Spilte rundt på forskjellige ungdomsklubber med dette, men vi la opp da vi for første gang fikk høre opptak av oss selv. - Etterhvert ble vi også opptatt av metal, og jeg begynte å skrike i fjøset og i øvingslokalet med et kortlivet band som het Abadon, hvor Bjarte spilte trommer. Vi ga oss etter vår første gig. Selv om oppveksten kanskje var preget av bandprosjekter med ulykksalige utfall, så ble det mer hell i fremtiden for Hjelvik. I 2007 valgte kompisene Erlend og Bjarte å starte opp prosjektet som senere skulle vise seg å bli fenomenet Kvelertak. - Jeg og Bjarte bodde sammen. Vi kjedet oss, begynte å lage sanger og fikk noen kompiser som spilte i band til å bli med. Vi valgte navnet Kvelertak fordi det låt bra, kort og kontant.

Ting i gjære Vendepunktet kom i 2009 med by:Larm. - Vi merket at ting var litt i gjære da vi spilte på by:Larm, og var med i Zoomfinalen rundt samme tid. Da ble vi blant annet også booket til Roskilde og Øya, og begynte å samarbeide med bookingagenten vår i Goldstar, som i dag også er management. - Etter dette har store øyeblikk stått i kø. Hva er det største? - Sånn egentlig var det vel da jeg sluttet i den forrige jobben, på fryselageret på Coop, og fant ut at jeg kunne holde på med band på heltid. Foo Fighters-gigen på Telenor Arena, hvor vi spilte for 20.000, kommer på en grei andreplass! Hjelvik nøyer seg heller ikke med å kun erobre verden som frontmann i Kvelertak. Han er også vokalist i bandet Djevel, hvor han spiller med folk fra band som Ljå, Purified in Blood og Urgehal, mens musikken deres produseres av Ruben Willem fra Haust. Ingen dårlig supergruppe, dette. - Jeg digger det! Jeg har lenge vært fan av T. Ciekals musikalske eskapader i Ljå og Nettlecarrier, så det er kult at jeg fikk være med på det.

- Utover de musikalske prosjektene, hva gjør du ellers? - Henger mye ute med dama eller venner. Går på byen, ser på TV-serier, spiller Xbox, leser, og fisker når jeg trenger frisk luft. Av konserter så jeg The Secret, Doomriders og Toxic Holocaust, som vi var på tur med, i Helsinki i går. Fantastiske band alle sammen! Ellers når det gjelder de kuleste konsertene, så er det vel enten Pentagram på HITS i forfjor eller Immortal på Roskilde i 2003. - Det går altså mye i black metal hos deg? - Når det kommer til svart metall så er det de gamle, norske bandene jeg liker best. Burzum, Darkthrone, Mayhem, Immortal, samt noen litt nyere; Gorgoroth, Taake, Aura Noir også videre. Utenom det digger jeg selvsagt band som Black Sabbath, Pentagram, Iron Maiden, Merciful Fate, også videre.

Urørt-gjennombrudd Kvelertak begynte å bli kjente gjennom Urørt-prosjektet til NRK, hvor unge band kan legge ut sangene sine til gratis nedlasting. De deltok i Urørt-finalen i 2009, men kom “bare” på andreplass. Etter dette vet alle hvordan det har gått med bandet. Denne sukessoppsrkfiten vil også flere andre band benytte seg av, og foran årets finale har Hjelvik sine favoritter. - Jeg har tro på at Overthrow fra Stavanger kommer til å bli et bra band. De har i alle fall rett innstilling med tanke på å satse 100 prosent på bandet, i tillegg til at de er gode live. Stem på dem på Urørts hjemmesider, så kommer de seg til finalen! Som nevnt vant ikke Kvelertak sin finale, så gleden var nok ekstra stor da de mottok Statoil-stipendet under by:Larm

Sideprosjekt Hjelvik gjør heller ikke bare sitt i Djevel, han hjelper også til som gjestemusiker hos andre band, som for eksempel black metal-kjenningene i Taake. - Var nettopp med på en G.G. Allin-låt med Taake. Vi spilte inn Die when you Die, der blant annet Necrobutcher fra Mayhem spilte bass. Den ble rå! FULL GASS: Kvelertak gir alltid jernet live

tidligere i år. Stipendet lyder på én million kroner. - Det føles bra! Det reddet hele året vårt med tanke på turnering i utlandet. Vi slipper for eksempel å bruke inntektene fra konserter på utgiftene, så det hjelper mye. Grunnlaget er dermed lagt for neste år, hvor Kvelertak nå sitter med en god del penger på bok foran tolv nye, spennende måneder. Men hva er egentlig Hjelviks planer for det kommende året? - Skal lage ny plate, også blir det vel mer festivaler og turnering. Vi skal blant annet til Australia og Asia og spille utpå nyåret, så det blir fett. Verdensherredømme! Verdensherredømme er altså stikkordet når det kommer til Kvelertak. Nå er et ytterligere innblikk i Hjelviks liv og opplevelser på plass, og travel som han er, så er det på tide å la ham returnere til sitt hektiske, men givende liv sammen med sine bandkamerater. - De er mongoer, hehe. Neida, de er så kjekke så, gliser en humørfylt Hjelvik avslutningsvis.

FAKTA: Navn: Erlend Hjelvik Alder: 26 Fra: Vikedal Yrke: Roper og skriker Kjent fra: Kvelertak Sjanger: Hardcore/Black metal Andre band: Djevel Sjanger: Black metal


26

KULTURMAGASINET

På søken etter min indre kvinne

KVINNEDOMINANS: Kveldens feminine publikum, med innslag av fullmåner.

De sier at vi menn kommer fra Mars og kvinner fra Venus. Mange mener at kjønnene nesten kan betegnes som to forskjellige dyrearter. Men er nå forskjellene egentlig så enorme? Tekst og bilde: Fredrik Kampevoll Ikke rent sjeldent har vi menn lurt på hva som egentlig skjer bak lukkede dører? Takket være misbruk av min journalistrolle, klarte jeg å få innpass til noe av det aller helligste. Undertegnede skulle nemlig på kvinneseminaret “Litt. Kvinnfolk”w under litteraturuka i Sarpsborg. En sen, småkjølig onsdags kveld i november sto en ikke lite nervøs journalist utenfor Festiviteten i Sarpsborg. Endelig skulle jeg få bevitne hva som faktisk skjer bak vanligvis stengte porter.

Gull og grønne skoger Da jeg trådte inn salen, duftet det sterkt av kvinneparfyme, og østrogenet slo hardt mot meg. På det hasardiøse programmet jeg skulle begi meg ut på, stod det psykologi, slanking og direkte på storskjerm fra Paris, Anne B. Ragde! Etter fem minutter med kakling, senket still-

heten seg i rommet. Stramt og maskulint antrukket, med nakkekort, mørkeblondt hår, steg kvinnen som skulle lede kvelden inn. Hun plukket bestemt opp mikrofonen, og introduserte seg selv. Vi ble alle ønsket hjertelig velkommen. Den første beskjeden hun kom med, var at Anne B. Ragde dessverre måtte avlyse, da hun er en svært populær, og dermed opptatt kvinne. Kvelden starta altså litt amputert. Som kompensasjon ble det lovet oss gull og grønne skoger. Riktig hvilken kompensasjon vi skulle få, forsto jeg aldri helt. Når sant skal sies, er det verken første eller siste gang en mann ikke helt forstår ord og løfter fra kvinnemunn. Selv om kveldens hovedattraksjon måtte avlyse, så måtte kvelden fortsette.

Kvinnerasens slanketyranni Etter skuffelsen kvelden starta med, ankom slankedronningen, doktor Sofie Hexeberg, salen. Dietten hun skulle presentere for oss, het huleboerdietten, eller lavkarbo sagt på en penere måte. Dette skulle kunne gi store vekttap, stabilisere blodsukker, og så alt for mye mer. Livsstilsykdommer som diabetes og hjerte/karsykdommer, skulle bli en saga blott! På en overbevisende og engasjert måte, forklarte hun alle salens kvinner (og tre menn), om denne vidunderkuren. Ganske så effektivt klarte hun å gi oss

alle angst for matvarer med karbohydrater nevnt på etiketten. Stort sett bare egg, kjøtt, melk og grønnsaker som kom fra over jorda, var tillatt. En diett menn flest vil glise av, etter så alt for mange magre år styrt av kvinnerasens slanketyranni.

Hekta! Slankeseminaret gikk mot slutten, og bordet var dekka for neste post på programmet. Med utgangspunkt i boka “Hekta på et håp om kjærlighet”, skulle forfatter Nora Skaug og psykolog Sissel Gran snakke om såkalte hektforhold. Det skulle fort vise seg at dette var et spark mot mange av oss mannfolk. Hektforhold er når en mann veksler mellom å være kald og varm, nær og fjern. Dette gjør at kvinnen aldri vet hvor han er, og hva han føler. Dette kan i noen tilfeller gi henne en psykotisk trang til anerkjennelse hos den hektende parten. Som dekkende journalist, og del av den mannlige rasen, følte jeg meg til tider pinlig berørt. Mye av det som ble sagt om oss menn, av kvinner, er nettopp det vi ville sagt om dem. Denne kvelden åpenbarte det seg nye, og usette paralleller mellom kjønnene for meg. I lys av mine åpenbaringer, fant jeg på sett og vis min indre kvinne, denne sene onsdagskvelden på Festiviteten. Kanskje dette er en erfaring ingen menn skulle vært foruten?


Magasinet er laget av elevene p책 fagfeltet Kulturjournalistikk ved Skjeberg fhs november 2011



Kulturmagasin 2011