Page 1

4

Lørdag 23. juni 2012

BOKMAGASINET

KLASSEKAMPEN

Passivt: Selv etter to tiår som vitenskap i grandios vekst, er

ET PORTRETT AV LIVET ESSAY ESPEN STUELAND

E

t av de aller første litterære arrangementene jeg var på, fant sted i Ingeniørenes Hus i Oslo, en blå lørdag i slutten av januar 1989. Jeg var atten og kom for å høre min store helt, den danske poeten Søren Ulrik Thomsen. Han skulle delta i en diskusjon over temaet: «Skal poesien ha noen mening?» Da diskusjonen var ferdig og jeg ruslet ned trappene og ut av lokalet, var heltebildet fortsatt intakt, men nå, i ettertid, er det bare ett konkret argument som har festet seg fra møtet, og det var ikke signert noen av paneldeltakerne. Argumentet kom i et innlegg fra salen, som respons på noe Thomsen hadde sagt om at han ønsket å fristille poesien fra enhver politisk eller humanistisk intensjon, fristille den fra alle hensikter, all moral overhodet. Da det ble åpnet for innlegg fra salen, steg en dame fram og innvendte at hun også gjerne ville skrive dikt uten politiske baktanker, for eksempel om hensiktløse spurver, men nå var det en gang slik at spurvebestanden i Oslo var halvert på kort tid. Spurvene dør av blyforgiftning, av bilismen. I det perspektivet ga det liten mening å snakke om døden som hensiktsløs. Jeg mener det var Kjersti Ericsson som sa dette. Der og da gjorde ikke ordene stort inntrykk på meg. Jeg glemte dem. Men de dukket opp igjen. Ordene

har vist seg bestandige. Det er naturligvis umulig å vite hva det skyldes når noe som var glemt i mange år, brått trer fram fra mørket. Et begrep som «ufrivillig minne» fastslår i grunn ikke annet enn at hukommelse forekommer, men sier ingenting om årsaken. Ord har som kjent virkning over tid, og forbløffer langt ut over hva vi trodde var mulig. Jeg går ut fra at det er helt normalt at mottakeligheten endrer seg i takt med at identiteter og selvbilder forandrer seg. Man velger ikke at ordene blir viktige for en, de bare blir det. Noe i livsfasen man befinner seg i, legger til rette for det. Men det var ikke ordene jeg skulle si noe om.

Teknofob menighet Tiden har løpt fra diskusjonen anno 1989. Heldigvis! Mottakeligheten for en mer sosial og solidarisk litteratur er en annen enn tilfellet var på 1980-tallet, da uviljen mot litteratur skrevet etter politiske diktater var stor. I dag er mentaliteten annerledes. En uavhengig politisk litteratur blomstrer. Det skrives poesi om menneskets herjing med naturen, med fugler og dyr. Verdens tilstand gjør en mer bevisst litteratur nødvendig. Det er tilstrekkelig å nevne klimakrisen, at verdens biologiske mangfold reduseres, mens samfunnet passivt godtar det, som om utryddelser var en naturlig utgift i vårt politiske system og det økonomiske vekstprinsippet. Døden er en del av lykkens likning. I essayet «Våkenhetens arbeid» («Fellesskapets kunst», 2010) skriver Freddy Fjellheim at stilt overfor miljøkrisen er det et mål å «endre dominerende tankemønstre.» Han etterlyser at vi blir mer mottakelige for å iverksette endringer som møter det han kaller «illevarslende informa-

BIOLOGI OG LITTERATUR

n Litteraturen våger seg ikke inn i biologien: Forfattere nøyer seg med å pleie sin teknologipessimisme, kritiserer Espen Stueland i dette essayet. n Vi trenger en litterær metode for å møte både klimakrise og vitenskapens kvantesprang, argumenterer han. n Dette essayet er basert på et foredrag holdt på Forfatterforeningens årsmøte. n Espen Stueland er forfatter og fast kritiker i Bokmagasinet. I fjor doktorerte han på boka «Gjennom kjøttet. Disseksjonen og kroppens kulturhistorie» (Forlaget Oktober 2009). sjon» om jordens klima. Det fins en sterk tiltro til at teknologiske nyvinninger er løsningen på de forestående økologiske kollapsene. Denne tiltroen er forfeilet. Den er en del av problemet. Jeg deler Fjellheims betraktninger, og det følgende kan godt forstås som en måte å imøtekomme dem på. Jeg vil forskyve perspektivet noe. Blant humanister er kritikken av teknologioptimismen en velkjent, for ikke å si forkjælet posisjon. Allerede C.P. Snow skriver det, i «De to kulturer» i 1959, at kritikken mot teknologioptimismen er blitt «nesten intetsigende». Jeg tror det er mer alvorlig enn som så. Humanisters manglende kunnskap om teknologien de kritiserer, står i veien for at advarslene blir lyttet til. Så lenge humanisten forblir en fremmedgjort overfor teknologien, ufrivillig eller frivillig, så vil kritikken av teknologioptimismen mangle tyngde. Forfattere kan gjerne skjelle og rase mot teknologien, løfte seg på invektivenes vinger. Men det vil bare ha estetisk verdi. Det vil ikke vinne gehør andre steder enn i en menighet av teknofobe. Så hvordan skrote den tradisjonelle kritikken av teknologioptimismen, og samtidig formulere en ny? For litteraturens del er det

liten tvil om at de kritiske ambisjonene bare kan ivaretas ved å formidle mellom naturvitenskap og humanisme. Først ved å gjøre det kan litteraturen ta tilbake noe av initiativet den har gitt fra seg.

Bruk og nytte Hvordan står det så til med forholdet mellom litteraturen og teknologien? Jo takk, bare bra! Hilsen på vegne av vanvittig mange! Forfattere er lykkelige hver gang de finner en vitenskapelig betegnelse som skinner med et underlig lys. De tar den kjapt i nebbet og flakser bort det vingene er kar om. Og hvordan står det til med litteraturen og vitenskapen? Takk som spør! Det gjør litt vondt her, i den vitenskapelige hypotesen. Den hadde så presis betydning tidligere i uka. Kunne etterprøves, på laboratoriet. Men her, i litteraturen, gjør hypotesen bare vondt. Tror du de må amputeres, doktor? Hm … gjør det vondt når jeg trykker her? Denne benpipeklangen, ser du, er pumpet opp for å klinge metaforisk. Det er fylt av puss. Det sprenger. Du har visst sprøytet væsken fra petriskålen inn i din egen kropp. Det var ikke meningen, skjønner du. Når man tar ordet ut av den vitenskapelige sammenhengen, blir det omdannet til en myte om forholdet mellom litteratur og vitenskap. Ordene får helt andre funksjoner enn å verifisere. De vil nytes. De vil speile. De vil skape identifikasjon! Og nå, siden vi først er inne på menneskekroppen: Her følger noen bemerkninger om bioteknologien for å belyse dette temaet. Den teknologiske erobringen av kroppen kom seint i vitenskapens historie. Det er lenge siden elementene og materien ble underlagt industriell og teknologisk bearbeiding: Sollyset, vinden, havet, elver, fossilt materiale, bergets

Stueland om biologien  

Stueland i Klassekampen 23.06

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you