Issuu on Google+

The blue-purple connections are telling where the stories are passed on to a next reciever, who might retell it to others and make new modifications of it. One story is in this manner connected in a network of different versions of the story. Thought bubbles with situations of physical elements are depicting some versions of the story, in a materialized way. The focus, however, is not to tell stories of the objects themselves, but what the physical environments hold of memories; whether there are sounds, a conversation, smells, peculiarities, activities etc. These invisible spatialities will be investigated and projected more in the forthcoming project. This introduction aims at demostrating the potential of ‘muntlig overlevering’ and new spatial associations one can create out of spatial suggestions. what the home of your is filled with. fill it with Bestemor og bestefar bor i Smedvik, Vestvågøy, i Lofoten. Når de ikke er i stua sitter de på kjøkkenet. Det er åpent mellom kjøkkenet og stua og i tillegg to dører inn til kjøkkenet, en fra den lille gangen (entreen) og en fra den store gangen (som har trapp ned til kjelleren, trapp opp til loftet og ellers er lagringsplass for mat som skal brukes i nær fremtid siden det alltid er ganske kaldt der). Kjøkkenet er lyseblått og hvitt og er det koseligste rommet i huset. En moderne komfyr ved siden av en gammeldags ovn som de brenner søppel i og varmer mat på, holder rommet varmt. Bestefar sitter alltid på venstre side av bordet når han spiser brødskive, da når han alt han trenger uten å reise seg. Når han hører nyheter eller gudstjeneste på radioen sitter han på høyre side. Kjøkkenet er alltid fylt av høylytt tikking fra gjøkuret som henger på veggen. Bestefar trekker det opp en gang om dagen. Ofte sitter den ene på kjøkkenet og den andre i stua. På faste tidspunkter kan man høre nyhetene fra tven i stua veldig høyt inn på kjøkkenet. Begge pleier innimellom å trekke gardinene diskret til side og titte ut gjennom vinduet for å kommentere og ha oversikt over hvem som går forbi, kjører forbi og besøker ho Agnes der nede, dvs på andre siden av veien. Kjøkkenet er det jeg ser for meg når jeg tenker på dem og huset deres.

Kjøkkenet ligg ved siden av stova. Stova har vindauger mot fjorden og bensinstasjonen. Kjøkkenet har vindauger mot fjellet. Pratinga rundt bordet stopper automatisk opp når vermelingen kommer på radioen fem over tolv, ho veit at ho skal vere stille då, og dei ser på radioen, ser ut vindauge, ser på kvarandre. Vermeldingen er over. Han sitt alltid på den samme plassen, på hjørnet av bordet. Det er hans plass. Fuglebrettet har ramla ned. Kjøleskapet er ikkje lenger fullt. Norgesglassene og dei gamle mjølkeflaskene står tomme, men reinvaska i det store skapet i kjellaren. Når ein kommer opp trappa frå kjellaren høyrer ein at tven står på, sjølv om lyden er av, han ser på text tv. Alle dørene har sin eigen lyd, rommene har sin eigen lukt, tingene har sin eigen plass, ho har klea sine der, og han har klea sine der. Dei møtest berre i vaskemaskina. Den kvite skuffa er full av labbar med hol på hælen, det er ingen som bøter labbar lenger. Tida har ikkje stoppa, men det er ingen klokker som tikkar.

Kjøkkenet ligg ved siden av stova. Stova har vindauger mot fjorden og den lille, stille veien . Kjøkkenet har vindauger mot naboene. Pratinga rundt bordet stopper automatisk opp når en bil kjører forbi utenfor, ho veit at ho skal vere stille då, og dei ser på veien, ser ut vindauge, ser på kvarandre. Bilen har passert. Han sitt alltid på den samme plassen, på enden av bordet. Det er hans plass. Kjøleskapet er alltid fullt. Norgesglassene står tomme, men reinvaska i det store skapet i kjellaren, klare til å fylles med hjemmelaget sildesalat hver jul. Når ein kommer opp trappa frå kjellaren høyrer ein at tven står på, han ser på nyhetene. Hele huset har sin egen lukt. Det lukter rent. Tingene har sin eigen plass, ho har klea sine der, og han har klea sine der, men dei møtest i vaskemaskina. Den kvite skuffa er full av reflekser, det er ingen som trenger nye reflekser lenger. Det er ingen flere barn der.

Kjøkkenet ligg ved siden av stova. Stova har vindauger mot fjorden og den lille, stille veien . Kjøkkenet har vindauger mot naboene og mot fjorden. Pratinga rundt bordet stopper automatisk opp når en bil kjører forbi utenfor.Alle blir stille, dei ser ut av vindauget og ser på kvarandre.Bilen har passert.Ho sit og strikker i gyngestolen sin under loftstrappa.Ho bor der aleine. Mannen døyde for mange år siden og barna er forlengst flytta ut. Ho har ofte besøk, folk som stik innom og får seg kaffi og småkaker. Ho har kjøpt seg nytt kjøleskap og i det er det mjølk, ost og syltetøy. Tidlegere hadde ho all maten i spiskammeret ved siden av utslagsvasken. Der står norgesglassa og kakeboksene. Nokre er tomme og klare til å fylles med mat. Ho sit og høyrer på nyhetene og værmeldinga på radioen. Klokka tikker og slår kvar heile time. Kjøkkenet har sin egen lukt. Det er varmt og godt rundt vedomnen. Ho fyrer med ved og kol. Tingene har sin eigen plass. Klea heng på loftet og i kommoden ved senga hennar.


A fold - out home, where you can simultaniously look out from the inside and in from the outside


spatial suggestions inside stories