Issuu on Google+

27.05.2010

1

Utskrift fra Lovdata

Borgarting lagmannsrett – Dom. Fast eiendom, mangler, prisavslag. Avhendingsloven § 3–7, § 3–8, § 4–12 og § 4–19. Spørsmål om kjøper var berettiget til å påberope som mangel lekkasjer i tak etter kjøp av hus med grunnlag i mislighold av selgerens opplysningsplikt etter avhendingsloven § 3–7. Lagmannsretten kom i motsetning til byretten til at selgeren måtte kjenne til lekkasjer fra sin eiertid hvoretter kjøperen hadde krav på prisavslag etter § 4–12. Reklamasjonen ble ansett rettidig.

Avsagt: 03.07.2001 i sak LB-2000-3557 Saksgang: Oslo byrett Nr 99–08831 A/65 – Borgarting lagmannsrett LB–2000–3557 A/01. Parter: Ankende part: 1. Hege Annette Espetvedt, 2. Tim Christensen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Lindh Stabell Horten DA v/advokat Runar Hansen). Motpart: Rolf Plogvoll (Prosessfullmektig: Advokat Toril Løken Sandvik). Dommere: Lagdommer Lars-Jonas Nygard, rettens formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Thore Rønning. Saken gjelder krav på prisavslag for mangler etter kjøp av fast eiendom. Rolf Plogvoll solgte ved kjøpekontrakt av 13. februar 1997 eiendommen Zinoberveien 9 i Oslo til ekteparet Hege Anette Espetvedt og Tim Christensen for kr 3.150.000 med overtakelse 30. mai 1997. Boligens bruttoareal er på 269 kvm og er oppført i 1924. Eiendommen har to tilbygg. Tilbygget mot nord ble ført opp i 1964, og i følge Plogvoll ble hele taket da skiftet med bl.a ny takstein. Christensen/Espetvedt startet straks etter overtakelsen av eiendommen ombygging av boligen og engasjerte som entreprenør Lundebygg AS. Ombyggingen pågikk frem til begynnelsen av oktober samme år. Familien Christensen/Espetvedt flyttet deretter inn. I desember 1997 oppstod det en vannlekkasje på grunn av utettheter i taket etter et kraftig regnvær. Lekkasjen førte til fuktighet i tak og vanndrypp på gulv i soverommet i annen etasje. Forholdet ble meldt til forsikringsselskapet hvoretter selskapets takstmann Ivar Dahl undersøkte lekkasjen og mulige skader nærmere. Hans skaderapport datert 17. desember 1997 beskriver resultatet av undersøkelsen slik: Lekkasje fra gradrenne på yttertak. Dette i forbindelse med – – – utbygging for tidligere verandaer, som nå er innlemmet i huset. Hvilket ble oppdaget fordi vann kom frem i panelt og malt skråtak på soverom i 2. etg., – – Årsak til lekkasjen er 5–6 defekte stein i gradrennen, samt at underlagspappen var i forholdsvis dårlig forfatning på det samme området. Videre var det dårlig loddeskjøter på selve gradrennen. Skadene huset er påført innvendig er av så beskjedent omfang at utbedring ikke er nødvendig, hvilket Christensen og Espetvedt gir uttrykk for å være enig i. Dette blant annet på bakgrunn av svært lite utslag ved bruk av Protimeter. Dahl konkluderer med at det er nødvendig å skifte 5–6 takstein, utbedre underlagspapp og fuge skjøter i gradrenne (også omtalt i saken som vinkelrenne) til en kostnad på kr 2.500 eks. merverdiavgift. Skaden ble senere utbedret for ankende parts egen regning av blikkenslagerfirmaet Edner & Grønli med kr 2.829. Forsikringsselskapet mente skaden falt utenfor forsikringsdekningen. Reklamasjon overfor Plogvoll ble ikke fremsatt. Skaden var liten og Christensen mente det ikke var noen grunn til å ta dette opp med ham da lekkasjen nå var utbedret. Eiendommen ble i slutten av mai 1998 i sammenheng med et nytt kraftig regnvær utsatt for ny vannlekkasje fra samme område og inn på soveværelset, men vanntilsiget var nå større. Lekkasjen ble nå utbedret av Drogseth Blikkenslagerverksted AS for kr 2.416. Christensen mente at det forelå et alvorlig lekkasjeproblem, og han fryktet ytterligere lekkasjer. Han innhentet derfor pristilbud fra blikkenslagerfirmaet Drogseth for en fullstendig utbedring. Tilbudet ble avgitt 16. juli 1998 og var på kr 50.454 inklusive


27.05.2010

2

Utskrift fra Lovdata

merverdiavgift. Christensen varslet nå Plogvoll ved brev datert 9. september 1998 – det siteres: Jeg vedlegger dokumentasjon på den reparasjonen vi har hatt i forbindelse med stadig tilbakevendende lekkasjer fra taket. Vi hadde håpet at lekkasjen var lett å reparere, men som dere ser har arbeidet behov for større utbedringer. Vi skylder ikke på noen, men er allikevel lei oss for dette, fordi det fra ingen hold, verken fra dere som selgere, fra megler eller for den sak skyld fra taksten kom det noen gang fram indikasjoner på at deler av taket var pill rottent. Vi blir derfor nødt til å be dere komme med et utspill i denne forbindelse slik at vi får startet den nødvendige utbedringen. ––––– Plogvoll avviste reklamasjonen i brev av 14. september 1998 under henvisning til at det ikke var noen lekkasjer i taket da han bodde der. Taket og loftet var helt tørt. Christensen innhentet en tilstandsrapport fra Drogseth Blikkenslagerverksted AS datert 5. januar 1999 hvor det fremgår: Taket er tekket med flat teglstein, som ligger på sløyfer, lekter og underlagspapp. Gradrenner, skottrenner med mer er tekket med zink. Takrenner og nedløp er også utført i zink. I gavlene er det vindskier med dekkbord uten beslag. Taksteinen, sløyfene, lektene og underlagspappen, virker å være i brukbar stand. Alle beslagene på taket er gamle og har dårlig tilpasninger. Sannsynligvis har taket blitt lagt om en gang. Da med den gamle takstein og beslag. Dette gjør at det er dårlig tilpasning mellom beslagene og taksteinen. Dette igjen gjør muligheten for å få aktive lekkasjer. Christensen innhentet en ytterligere vurdering fra OPAK – byggebransjens kompetansesenter v/ tømrermester Trond Karlsen som ved rapport datert 26. april 1999 bl. a uttalte følgende: Det er OPAKs vurdering at detaljen ved gradrenner er mangelfullt utført. Ved store nedbørsmengder vil vannet renne over sidekantene på gradrennen og komme ned på underlagspappen. Vannet vil da følge graden ned til takfoten. – – – Ved gradrenner på tilbygg mot nord og syd er ikke underlagspappen lagt i h.t. anbefalte løsninger og vann som kommer over gradrennen renner ned i konstruksjonen og videre ned i etasjeskillet. Det er OPAKs vurdering at skadene skyldes feil ved utførelsen den gang tilbyggene ble bygget. Arbeidene er ikke utført iht. anbefalinger i f.eks. NBIs byggdetaljblad. OPAK kostnadsberegnet utbedring av taket til kr 65.000 inklusive merverdiavgift. Partene kom ikke til enighet om ansvaret for vannlekkasjen, og Christensen og Espetvedt reiste ved stevning datert 23. september 1999 til Oslo byrett søksmål mot Plogvoll med krav om prisavslag og erstatning. Oslo byrett avsa dom 18. september 2000 med slik domsslutning: 1. Rolf Plogvoll frifinnes. 2. Hege Anette Espetvedt og Tim Christensen betaler in solidum saksomkostninger til Rolf Plogvoll med kr 34.415 – trettifiretusenfirehundreogfemten – innen 14 – fjorten – dager fra forkynnelsen av dommen. Espetvedt og Christensen erklærte anke over dommen ved ankeerklæring datert 13. oktober 2000 til Borgarting lagmannsrett. Plogvoll har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt 21. og 22. juni 2001. Partene forklarte seg og det ble avhørt fire vitner hvorav tre sakkyndige vitner. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.


27.05.2010

3

Utskrift fra Lovdata

Ankende parter Espetvedt og Christensen har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Plogvoll har misligholdt opplysningsplikten etter avhendingsloven § 3–7. Eiendommen ble overtatt 30. mai 1997 og det skjedde lekkasjer både i desember s.å og i mai året etter. Forklaringene fra de sakkyndige vitner Trond Karlsen og Knut Flukstad viser at taklekkasjen har skjedd over flere år med utvikling av brunråte. Vannet har etter hvert trengt videre nedover i huset og inn til Plogvolls soveværelse. Vitnet Johan Gåsbak har foretatt en for overflatisk undersøkelse til at det kan legges vekt på hans forklaring, dessuten var han for uklar. Plogvoll kjente til vannlekkasjen eller i hvert fall hadde han ingen grunn til ikke å kjenne forholdet. Kjøperen hadde således grunn til å regne med å få opplysninger om dette. Dersom det hadde skjedd, ville det hatt innflytelse på pristilbudet. Det foreligger derfor en mangel ved eiendommen, jf. avhendingsloven § 3–7 med rett til prisavslag og erstatning etter § 4–8. Plogvoll har i alle tilfelle gitt uriktige opplysninger om eiendommen, jf. avhendingsloven § 3–8. Han opplyste i samtaler med Espetvedt under visninger at huset var tett og at lekkasjer ikke hadde forekommet. Taksten er også uriktig. Espetvedt/Christensen krever prisavslag med kr 71.500 basert på OPAKs kostnadsoverslag for utbedringer med tillegg av indeksregulering for lønns- og prisstigning samt forsinkelsesrente. I tillegg kreves erstatning med kr 3.884 for utgifter til utarbeidelse av OPAK rapporten. Det ble lagt ned slik påstand: 1. Rolf Plogvoll dømmes til å betale til Hege Annette Espetvedt og Tim Christensen prisavslag utmålt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 71.500,– tillagt 12 % forsinkelsesrente p.a. av kr 60.000,– fra 4. juli 1999 til betaling skjer, 12 % forsinkelsesrente p.a. av kr 5.000,– fra 23. oktober 1999 til betaling skjer og 12 % forsinkelsesrente p.a. av kr 6.500,– fra 1. oktober 2000 til betaling skjer. 2. Rolf Plogvoll dømmes til å betale til Hege Annette Espetvedt og Tim Christensen kr 3.884, – tillagt 12 % forsinkelsesrente p.a. fra 4. juli 1999 til betaling skjer. 3. Rolf Plogvoll dømmes til å betale sakens omkostninger for by- og lagmannsrett tillagt 12 % forsinkelsesrente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer. Rolf Plogvoll har sammenfatningsvis gjort gjeldende: Plogvoll bestrider at eiendommen hadde lekkasjer i hans eiertid. Han har heller ikke oppdaget forhold som kunne tilsi fare for lekkasjer ut over det som er påregnlig ved kjøp av en eiendom bygget i 1924. Taket ble for øvrig lagt om i 1964 og da ble hele taket skiftet. Dersom det i hans eiertid hadde forekommet lekkasjer som beskrevet av motparten, ville det ikke vært mulig å bo i huset. Espetvedt spurte for øvrig heller ikke Plogvoll om det hadde vært lekkasjer. Hennes forklaring om at dette spørsmål ble stillet er uriktig. Plogvoll avviser således at han har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Noe annet kan heller ikke utledes av taksten. Det er krysset av for at det ikke foreligger lekkasjer, men dette kan ikke være en uriktig opplysning i avhendingslovens forstand. Dette måtte i tilfelle vært sagt med rene ord. Det kan heller ikke anføres at Plogvoll må ha kjent til lekkasjen. Om det var slik – hvilket bestrides, jf. nedenfor – at det oppstod lekkasjer allerede i hans eiertid, hadde han rimelig unnskyldning for sin uvitenhet. Det var vanskelig å komme til så man kunne se de mørke partier innerst inne på loftet. Plogvolls forklaring støttes av takstmann Aarnes som var på loftet 27. januar 1997. Han krysset ikke da av for fuktighet. Kjøper oppdaget heller ingen ting ved sin undersøkelse. Det vises til avhendingsloven § 4–9 som fastsetter kjøpers plikt til å undersøke eiendommen slik god skikk tilsier. Eiendommens alder tilsa uansett grundige undersøkelser. Eiendommen har i ettertid vært gjennomgått av fagfolk i forbindelse med ombyggingen, men spor av fuktighet ble heller ikke da avdekket. Dersom så hadde vært tilfelle, ville disse sagt i fra. Plogvoll anfører at lekkasjen første gang sannsynligvis har oppstått i desember 1997. Motparten har anført at det var en større lekkasje i juni 1998, men det er ikke lagt frem bevis


27.05.2010

4

Utskrift fra Lovdata

for lekkasjens omfang. Ingen fagfolk ble i den anledning tilkalt. Det som skjedde i 1998 var kanskje det samme som i desember 1997 – altså en mindre og beskjeden lekkasje som skyldes mangelfull reparasjon av den første lekkasjen. Bevis for at lekkasjen forelå på salgstidspunktet er ikke ført, og det er kjøperne som har bevisbyrden for dette. Plogvoll anfører to mulige forklaringer på at lekkasjer plutselig viste seg i desember 1997. Alminnelig aldring på takpappen og zinkbeslag tilsier at taket på ett eller annet tidspunkt vil åpne seg med lekkasje som følge. Det vises videre til Flugstads opplysninger om at sprekker i papp og zink kan oppstå ved bevegelser. Sannsynlig årsak kan her være betydelige ombyggingsarbeider rett under skadestedet. OPAK ble først tilkalt 1 1/2 år etter første lekkasje, og dette tilsier at bildene som da ble tatt ikke kan si mye om skadene – uansett viser bildene beskjedne skader. OPAK baserer seg på oppdragsgiverens forklaring. Konstruksjonsfeil er beskrevet til tross for at Trond Karlsen ikke har vært på taket før den første rapporten ble skrevet. Man kan derfor ikke ha tillit til rapporten. Det vises i denne forbindelse til vitnet Johan Gåsbakk fra Norges Byggforskningsinstitutt, som opplyste at det ikke forelå noen feil ved legging av taket i området ved gradrennen. Takstmann Knut Flukstads og Trond Karlsens påstander om utvikling av brunråte er ikke sannsynliggjort. Karlsen var der over to år etter første lekkasje og Flugstad var der første gang 7. november 2000. Det avgjørende for om det foreligger mangler er tidspunktet for overtakelsen i mai 1997. Besiktigelse lang tid etter har mindre verdi. At lekkasjen sannsynligvis skjedde første gang i desember 1997 understøttes også av Gåsbakks forklaring. Han tok som riktig er utgangspunkt i at taket med takstein og underliggende papp ble lagt om i 1964, og denne pappen vil etter alminnelige erfaringstall for denne type papp ha en levetid på ca 35 år. At det ved kraftig regnvær i desember 1997 oppstod en lekkasje, er derfor forklarlig. Gåsbakk opplyste at det var vanskelig å si noe om lekkasjens varighet ut fra fuktskjolder og svartsopp som han fant i det anviste lekkasjeområde. Han pekte imidlertid på at utviklingen går fort – også på 1 1/2 år frem til OPAKs undersøkelse. Gåsbakk fant for øvrig ikke brunråte ved sin undersøkelse, og brunråtefunn kan således ikke tas som utgangspunkt ved vurderingen av påregnelig lekkasjetid. Vitnene Flugstad og Karlsen foretok således sine vurderinger ut fra galt faktisk grunnlag. Plogvoll anfører subsidiært at eventuell oppstått lekkasje i hans eiertid ikke kan påberopes som mangel. Det vises til avhendingsloven § 3–7 siste setning hvoretter manglende opplysninger bare kan påberopes dersom en kan gå ut fra at dette har virket inn på kjøpsavtalen. Dette er ikke tilfelle. Motparten hadde sterk interesse i å kjøpe huset, og bød en halv million kroner over takst. De gikk straks i gang med omfattende ombygningsarbeider hvor det også var planen at man skulle legge nytt tak, jf. vitneforklaringen fra blikkenslager Carl Ove Grønli. Plogvoll viser også til at eiendommen er «solgt som den er» ved besiktigelsen, jf kjøpekontraktens pkt. 6 og avhendingsloven § 3–9. Plogvoll har således fraskrevet seg ansvar for eventuelle skjulte feil og mangler. Lekkasjene er i dette tilfelle et resultat av slit og elde som et gammelt hus over tid blir utsatt for, og da foreligger ingen mangel, jf. Bergsåker side 159. Risikoen for dette forhold overtok motparten ved overtakelsen av eiendommen. Plogvoll anfører atter subsidiært at det uansett er reklamert for sent etter avhendingsloven § 4–19. Ved denne type feil og mangler er det avgjørende at kjøperen reklamerer raskt slik at man kan få avklaret de fuktmerker som var tilstede på salgstidspunktet. Motparten ventet her nærmere ti måneder etter første lekkasje og dette er for sent. Det var også for sent i forhold til lekkasjen i mai 1998, og det vil alltid være for sent etter at utbedring er foretatt. Det ble lagt ned slik påstand: 1. Byrettens dom stadfestes. 2. Rolf Plogvoll tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke: Kjøper av fast eiendom kan etter avhendingsloven § 4–8 første ledd bokstav b kreve


27.05.2010

5

Utskrift fra Lovdata

prisavslag dersom det foreligger en mangel ved eiendommen som ikke er kjøperens ansvar. § 3–7 fastsetter at eiendommen har en mangel dersom «kjøparen ikkje har fått opplysning om omstende ved eigedomen som seljaren kjente eller måtte kjenne til, og som kjøparen hadde grunn til å rekne med å få. Dette gjeld likevel berre dersom ein kan gå ut i frå at det har verka inn på avtala at opplysning ikkje vart gitt.» Kjøperen vil i en slik situasjon også ha krav på erstatning etter § 4–14. Ved vurderingen av om eiendommen har en mangel skal det legges til grunn tidspunktet for når risikoen for eiendommen etter § 2–4 gikk over på kjøperen, dog slik at det kan være en mangel dersom en feil først viser seg senere. Til spørsmålet om hva en selger av fast eiendom «måtte kjenne til» av mangler, er det i følge forarbeidene til avhendingsloven jf. Ot.prp.nr.66 (1990– 1991) side 88 avgjørende hvorvidt selgeren hadde noen rimelig grunn til å være uvitende om mangelen og den betydning dette hadde for kjøper. Forarbeidenes anvisning er fulgt opp i senere rettspraksis. Lagmannsretten legger til grunn at lekkasjene skyldtes utettheter i taket mot nord i området ved gradrennen (vinkelrennen) mellom tak på tilbygg og øvrige del av hustaket. Alle tre fagkyndige vitner, sivilingeniør Johan Gåsbakk fra Norges Byggforskningsinstitutt, ingeniør og daglig leder av selskapet Takst og Skade AS, Knut Flukstad og tømrermester Trond Karlsen fra OPAK var enige om dette. Vitnene var imidlertid uenige om når lekkasjene kan ha startet og den etterfølgende skadeutvikling. Forholdet har betydning for om manglene forelå ved tidspunktet da Christensen/Espetvedt overtok eiendommen 30. mai 1997, og om Plogvoll på dette tidspunkt kjente til eller måtte kjenne til lekkasjen. Flukstad og Karlsen var enige om at lekkasjen hadde medført brunråte i et område i treverket innerst i koffertloftet rett under sannsynlige lekkasjepunkter i taket. Vitnene opplyste at brunråte utvikles over mange år, og det anses derfor sannsynlig at lekkasjene ved kraftige regnvær også har foregått i Plogvolds eiertid. Begge fant det ut fra det foreliggende skadebilde vanskelig å forstå at de lekkasjer, som ble avdekket i desember 1997 og mai 1998, ikke også skjedde i ankemotpartens eiertid. Lekkasjen må da ha vist seg ved vanninnsig inn på tak og vegger på Plogvolls soverom i annen etasje. At lekkasjene hadde sammenheng med ombygningsarbeidene, fant disse ikke grunnlag for å anta. Vitnet Gåsbakk var uenig i dette. Hans undersøkelse viste ikke utvikling av brunråte. Han fant i taket fuktskjolder og svartsopp. Lekkasjen i desember 1997 eller i 1998 behøvde derfor ikke ha vært uttrykk for noe som også hadde skjedd tidligere. Han viste til at lekkasjer kan oppstå plutselig. Gåsbakk avviste for øvrig OPAK v/Karlsens vurdering av at taket i området ved gradrennen ikke var lagt i samsvar med bransjesedvane. Lagmannsretten bemerker til Gåsbakks vitneprov om skadeutviklingen at den ikke baserer seg på en inngående undersøkelse av den del av taket på koffertloftet som vitnene Flukstad og Karlsen mener er utsatt for brunråte. Han observerte treverket på tre meters hold ved hjelp av lommelykt. Gåsbakk var derfor enig i at en nærmere undersøkelse kunne ha avdekket brunråte, og han avviste da ikke at vitnene Flukstad og Karlsens vurdering kunne være riktig. Lagmannsretten har under betydelig tvil blitt stående ved – av de foreliggende sakkyndige vurderinger – å legge vitnene Flukstad og Karlsens vurderinger til grunn. Vitnet Gåsbakks undersøkelse framstår som relativt overflatisk, og det foreligger ingen opplysninger som tilsier at det hefter tilsvarende svakheter ved Flukstad og Karlsens undersøkelse. Lagmannsretten har derfor lagt til grunn som sannsynlig at det i Plogvolls eiertid har vært vannlekkasje som har ført til vanninnsig inn i huset og hans soveværelse. At Christensens ombyggingsarbeider kan være forklaringen på lekkasjene og vannets videre løp ned i huset, ser retten etter de sakkyndiges forklaringer bort fra. Lagmannsretten finner det likevel ikke sannsynlig at det har vært tilsvarende omfattende lekkasjer og vanntilsig i Plogvolls eiertid – han måtte da nødvendigvis ha foretatt reparasjon av lekkasjen, og det er ikke holdepunkter for at slike reparasjoner er foretatt. At lekkasjene ble omfattende etter at Christensen/Espetvedt overtok kan ha sammenheng med ekstraordinære værforhold eller tilfeldigheter i skadeutviklingen. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at det også i Plogvolls eiertid i forbindelse med kraftige regnvær har kommet fuktighet inn på tak og/eller deler av veggene


27.05.2010

6

Utskrift fra Lovdata

i soveværelset som synbart viste at hustaket var utett. Fuktigheten behøver ikke å ha vært så omfattende at Plogvoll faktisk la merke til lekkasjene, men det foreligger etter bevisførselen ikke forhold som tilsier at han hadde rimelig grunn til å være uvitende om forholdet og den betydning det hadde for kjøper å få kjennskap til dette. Regelen i avhendingsloven § 3–7 om «omstende ved eigedomen som seljaren – – – måtte kjenne til» kommer derfor etter rettens mening til anvendelse. Lagmannsretten understreker at det ikke er grunnlag for å si at Plogvoll var seg bevisst disse forhold og holdt opplysningene tilbake. Retten har derfor forståelse for at Plogvoll selv opplever at han ikke kan bebreides for manglende opplysninger. Spørsmålet om det likevel foreligger mangler ved eiendommen som gir grunnlag for prisavslag, må imidlertid skje etter en mer objektiv vurdering basert på hele bevisførselen under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner etter dette at eiendommen var mangelfull etter avhendingsloven § 3–7. Det er da unødvendig å vurdere om eiendommen hadde en mangel etter § 3–8 – uriktige opplysninger om eiendommen. Lagmannsretten finner at manglende opplysninger om lekkasjen har virket inn på kjøpsavtalen, jf. avhendingsloven § 3–7 siste setning. Vannlekkasje over tid kan medføre store skader på en eiendom og Espetvedt/Christensen ville sannsynligvis tatt hensyn til dette ved sin budgivning. At eiendommen var oppført i 1924, og at ekteparet i alle tilfelle hadde planer om ombygging med mulig skifte av tak kan i denne sammenheng ikke ha avgjørende betydning. Lagmannsretten finner at Christensen har reklamert i tide, jf. § 4–19. Ekteparet trodde at første lekkasje i desember 1997 var liten. Lekkasjen ble reparert til relativt beskjeden kostnad og ekteparet regnet med at den var endelig utbedret. Manglende reklamasjon av denne skaden tillegges derfor ikke betydning. Christensen reklamerte over lekkasjen i slutten av mai 1998 ved brev til Plogvoll datert 9. september 1998. Lagmannsretten anser det etter omstendighetene rimelig at Christensen avventet pristilbud over kostnadene ved eventuell reparasjon, og at han også brukte noen tid til å vurdere dette nærmere før han tilskrev Plogvoll. Reklamasjonen anses derfor rettidig. Christensen/Espetvedt har etter dette krav på prisavslag etter § 4–12 og erstatning etter § 4–14. Prisavslaget kan med mindre annet er godtgjort settes til kostnadene ved å få mangelen rettet. Det er nedlagt påstand om prisavslag på kr 71.500 med tillegg av indeksregulering og 12 % rente basert på kostnadsoverslag datert 26. april 1999 fra OPAK samt kr 3.884 med tillegg av 12 % rente for kostnadene ved utarbeidelse av rapporten. Lagmannsretten bemerker at OPAKs rapport viser et kostnadsoverslag pr. 26. april 1999 på kr 65.000 basert på bl.a pris og lønnsnivå pr. april 1999. Lagmannsretten har derfor ikke noe å innvende på at kostnadene til utbedring i dag settes til kr 71.500 i samsvar med påstanden. Utvidelsen er basert på 10 % påslag med virkning fra 1. oktober 2000. Lagmannsretten kan ikke se at det er rettslig grunnlag for krav om renter etter forsinkelsesloven i tillegg til en 10 % indeksregulering av tidligere beregnet beløp. Lagmannsretten anser det ikke riktig at Christensen/Espetvedt skal få godtgjort både indeksregulering og forsinkelsesrenter av samme beløp og for samme periode før utleggene er dekket. I en slik situasjon må prisavslagetskravet og rentekravet samordnes på en økonomisk fornuftig måte, jf. Bergsåker, Pengekravsrett 1994 side 190 med henvisninger til rettspraksis som også gir veiledning for dette tilfelle. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke skal beregnes forsinkelsesrente for den indeksregulerte periode frem til 30. september 2000. Fra 1. oktober 2000 beregnes 12 % forsinkelsesrente av kr 65.000 med grunnlag i brev avsendt 4. juni 1999 med krav om dekning av kr 60.000, og utvidelsen av kravet med kr 5.000 ved stevningen datert 23. september 1999 avsendt til prosessfullmektigen 7. oktober 1999. Påslaget på kr 6.500 basert på indeksreguleringen er medtatt i ankeeklæringen av 13. oktober 2000. Opplysninger om når denne er avsendt til motparten foreligger ikke Utvidelsen kan derfor ikke være gjenstand for renteberegning etter forsinkelsesloven før 1. desember 2000. Kravet om dekning av honorarkravet til OPAK med tilhørende rentekrav er det intet å bemerke til.


27.05.2010

7

Utskrift fra Lovdata

Espetvedt/Christensen har etter dette fått medhold i anken bortsett fra rentekravene, men saken er ikke vunnet fullstendig. Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skal etter dette avgjøres etter tvistemålsloven § 180 annet ledd jf. § 174. Hovedregelen etter § 174 første ledd er at hver av partene skal dekke sine egne omkostninger. Retten finner i dette tilfelle ikke grunnlag for å tilkjenne Espetvedt/Christensen saksomkostninger etter § 174 annet ledd. Saken har for lagmannsretten framstått som så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for Plogvold til å la den komme for retten. Tilsvarende gjelder ved vurderingen av Plogvolds saksomkostningsansvar for byretten, hvor ansvaret skal baseres på lagmannsrettens rettsoppfatning. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Rolf Plogvoll dømmes til å betale til Hege Anette Espetvedt og Tim Christensen 71.500 – syttientusenfemhundre – kroner. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum av 65.000 – sekstifemtusen – kroner fra 1. oktober 2000 til betaling skjer og av 6.500 – sekstusenfemhundre – kroner fra 1. desember 2000 til betaling skjer. 2. Rolf Plogvoll dømmes til å betale til Hege Anette Espetvedt og Tim Christensen 3.884 – tretusenåttehundreogåttifire – kroner. I tillegg kommer rente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd 1. punktum fra 1. oktober 2000 til betaling skjer. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for lagmannsretten eller byretten. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.


test