”De vil ha mer enn nok å stri med disse guttene våre, om de ikke også skal ha med seg et papir fra vår skole som forteller at de er utilregnelige.” Her har Befring en klar appell. Han mener at vi for lengst burde tatt et oppgjør med karaktersettelsesfilosofien, og viser til de forferdelige skader dette medfører. De som alltid får de dårligste karakterene får det jo i alle fag, sier han, og legger til at skolen heller ikke forteller mye om de forutsetningene barn har for å klare seg i livet. Vi er ikke opptatt av langtidseffekten av opplæringen i det hele tatt, kun korttidseffekten. Da tar jo glemselsprosessene 80 % av det i løpet av kun syv, åtte måneder. Befring er lett å engasjere, og som han selv sier er det tydelig at vi kunne holdt på i dagevis. Han har imidlertid flere rørende historier fra Ulvsnesøy. Han husker blant annet en gutt som hadde havnet på øya etter et basketak med sin bestefar. En øks var innblandet og bestefaren døde. Befring mistenkte alltid at dette var en seksuell overgrepssak, men som nevnt hadde de ikke noe begrep om dette på den tiden. Gutten var fjorten og et halvt år, og den eldste eleven i Befrings klasse. Han var også den eneste som ikke kunne regne, noe som naturligvis førte til en enorm mindreverdighetsfølelse. Befring fikk derfor tak i regnebøker fra 1.-7. klasse, for å se hva eleven kunne klare å løse. Han fant da ut at eleven hang med til og med andre klasse, og lot han derfor begynne med regneoppgavene fra tredje klasse. Og da regnet han! Hver time, hver dag og hver uke fremover. De ga blaffen i timetabellen, og lot gutten sitte i fred. Og vips, så var han kommet opp på det nivået han skulle være. Som om ikke det var nok, hadde han da også lært å lese – takket være de små tekstene som stod i mattebøkene. Dette var også et felt gutten hadde slitt med, men nå mestret han plutselig to områder. Befring minnes at han med dette steg i selvrespekt, noe som nok skyldtes at han fikk regne fra det nivået han kunne mestre.
Det terapeutiske mistak
senere årene vært en utvikling av spesialskoler på kommunalt nivå. Samtidig har barnevernsinstitusjonene overtatt mye av den funksjonen de statlige spesialskolene hadde. Spesialskolene er altså på ingen måte nedlagt, selv om mange tror det. Forskjellen, mener Befring, ligger i at de terapeutiske fagene har overtatt institusjonene, noe som i stor grad har gjort det til en parodi. Her gir han nok et eksempel fra Ulvsnesøy. Da han jobbet der var det 40 elever og 12 ansatte på skolen. Dette bød naturligvis på store utfordringer, men like fullt gevinster, sier han. De hadde nemlig fotballag, sangkor, stafettlag, og i det hele tatt grunnlag for fellesaktiviteter. Da han kom tilbake noen år senere var det hele snudd opp ned. Åtte elever, og et personale på over 35. Guttene løp rundt og sparket hull i dørene, for de hadde jo ikke noe å drive med! Nå skulle derimot alle drive terapi, og ”frigjøre barna fra indre spenninger”, sier Befring ironisk. Og det er nettopp denne terapeutiske filosofien han er skeptisk til. At man skal frigjøre folk fra noe. Det er fint det, legger han rask til, men pedagoger og spesialpedagoger har en filosofi om at man skal tilføre folk noe! En kompetanse, noe som kan gi deg ressurser og muligheter til å klare seg i livet.
I stedet for å stigmatisere og svartmale institusjonene, bør vi altså heller arbeide sterkere for å utvikle dem. Dermed kunne vi også gjøre en innsats internasjonalt, sier han. Barn som forsømmes, vokser opp i rennesteinen og er helt uten forsvarlig omsorg er et utbredt fenomen i det internasjonale feltet, og ser vi bredt på det, er institusjoner det eneste mulige alternativ i mange land. Adopsjon er kun for en liten promille, og fosterhjemsplassering er nesten umulig de fleste steder. Institusjonsopphold der man kan lære seg et minimum av det de trenger, og kanskje lære seg å arbeide, er det derimot mulig å få til. Vi pedagoger har et begrepsapparat, vi har metoder og vi har noen perspektiv som handler om å gi kompetanse til mennesker i videste forstand. I stedet for å være så opptatt av de negative sidene, bør vi altså heller fokusere på hva som gjør at visse institusjoner lykkes. Herifra burde vi arbeide videre for å få et tilbud til verden, og dette på basis av den kompetansetenkning og kompetanseteori som våre fag representerer. En stor takk til Edvard Befring – for tiden du har satt av, og kunnskapen og erfaringene du har delt!
Edvard Befring Edvard Befring er professor emeritus ved Institutt for spesialpedagogikk på UiO. Befring var landets første professor i faget, og er svært sentral innen norsk pedagogikk og lærerutdanning. Han har utgitt en rekke fagbøker og -artikler, ledet flere offentlige utvalg, og har for sitt arbeid blant annet mottatt Formidlingsprisen (1998), Jonasprisen (2007) og Rettferdighetsprisen (2009).
Til tross for at nedleggelsen av de statlige spesialskolene startet på 80-tallet, har det de
02/2011
PEDAGOGISK PROFIL
11