Page 1


Emberland & Rougthvedt

Stormlaget


Originalens tittel: Stormlaget Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Omslagsdesign: Trine + Kim Design Studio Forfatterfoto: Berit Roald, Scanpix Repro: Renessanse Media AS Ombrekking: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5/12,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5525-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


«Vi skal angripe fienden fra det skjulte med Rautenfels vaaben.» Øvre Richter Frich: Ulvene (1928)


En storebror som Gunnar

Jeg hadde aldri drømt om at Gunnar kunne svikte meg. Etter at far døde, hadde han tatt seg av meg så godt han kunne. Han var alltid real mot meg, og hadde alltid tid til en prat. Ofte var det ham mor fikk pengene av når jeg trengte nye klær. Men det var ikke bare min materielle velstand Gunnar var opptatt av. Jeg var knapt konfirmert før han begynte å ta meg med på studiesirklene i Arbeidernes Opplysningsforbund. For en Sagene-gutt var det nødvendig å kjenne historien, sa han, først da ville jeg forstå at jeg tilhørte den klassen som kunne forandre verden. Alt dette var vel og bra. Gunnar tok det ansvaret som påhvilte eldste sønn i et hjem som hadde mistet familieforsørgeren. Men all fotballtreningen jeg måtte gjennom hver søndag, kunne han godt ha spart seg. Gunnar var riktignok den dyktigste senterhalfen i AIF – ja, så god var han at ingen øst for Iladalen tvilte på at han ville ha vært på landslaget hadde han spilt for en borgerlig klubb. Men likevel kom det ikke stort ut av alle timene vi to tilbrakte nede på Myraløkka. Jeg hadde ikke fått tildelt så mye som et snev av min brors talent. Skal jeg være ærlig, var fotballsparking en ren lidelse. Slik var det også den aller siste gangen vi var sammen på Myraløkka. Det var søndag den 13. september 1931, dagen før Gunnar forhåpentligvis skulle lede Sagene IF til seier i pokalkampserien. 7


I ettertid har jeg prøvd å huske om noe var annerledes den dagen, om han sa eller gjorde noe som kunne ha fått meg til å forutse det skjebnesvangre valget han snart skulle ta. Men, nei, alt var som vanlig, tror jeg. Vi sto side om side med to fotballer foran oss på gressbanen. Jeg var 19 år gammel, Gunnar var fem år eldre, og ingen som så oss, ville gjettet på at vi var brødre. Da fatter’n levde, pleide han å fleipe med at det var en søreuropeisk gren av min sveitsiske mors slekt som hadde slått ut i full blomst i gutten. Broder’n hadde kullsort hår og var brun i huden sommer som vinter. – Det er ikke så vanskelig å slå en perfekt langpasning, sa han. – Det handler kun om teknikk. Du må bruke hele innsiden av foten, få den under ballen. Og så gjør du bare slik … Dermed sendte han den ene av lærkulene i en elegant bue over treningsbanen og inn mellom målstengene tretti meter unna. Han nikket til meg: – Så er det din tur. Husk å treffe ballen med hele innsiden av foten! Jeg gjorde et tappert forsøk, men ballen fikk en uheldig skru og skjente ut av banen før den var kommet halvveis til målet. – Ikke så verst. Gunnar smilte skjevt. – Et par, tre forsøk til, så kan du det. Jeg ristet oppgitt på hodet: – At du gidder! Han flirte. – Ja, det kan du si. Jeg kunne like gjerne ha prøvd å lære deg å få ballen til å snakke. – Akkurat. Så hvorfor skal jeg holde på med noe jeg ikke har forutsetning for? Jeg vet om mye annet fornuftig jeg kunne ha brukt søndagen på enn å sparke til en ball. – Jaså, du lengter hjem til bøkene dine, skjønner jeg. Han ga meg en gemyttlig dult. Men så plutselig tok han 8


seg i det. – Men du skal ikke undervurdere arbeiderfotballen, Erik! Jeg skjønte hva han mente. Det hadde vært et deprimerende år, med storlockout, masseoppsigelser og proteststreiker. Klassekampen hadde aldri vært bitrere. Gunnar hadde gjort alt han kunne for å få Arbeidervernet til å ta i bruk hardere metoder, men fikk ikke de andre guttene med seg. Arbeidsfolk var grepet av håpløshet, det så ut til at borgerskapet skulle knekke oss fullstendig. I en slik situasjon var det godt å ha én arena hvor vi kunne slå tilbake. Gunnar grep meg i armen. – Det vi i Sagene Idrettsforening presterer, står slett ikke tilbake for vestkantlagene! Det har vi fått bevis for de få gangene vi har spilt mot Lyn eller Ready. Vi har slått dem fullstendig ned i støvlene. Og vet du hvorfor? Det er ikke fotballkamp − det er KLASSEKAMP! Jeg var helt enig, og det visste Gunnar godt. Så hvorfor snakket han til meg på den måten? Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha trodd at han prøvde å overbevise seg selv. – Jeg tviler ikke på at arbeiderfotballen er viktig, sa jeg mutt. – Det er nettopp derfor jeg ikke bør få anledning til å ødelegge for oss. Sagene kunne like gjerne ha stilt med Charlie Chaplin på laget! Gunnar ble stående og se alvorlig på meg. Så sa han: – Kanskje du bare skal være glad for det, i grunnen? Det er mye du slipper hvis du ikke er god nok for Sagene-laget, skal jeg si deg! Etter treningen gikk vi opp til Folkvang kafé og satte oss i solveggen med hver vår selters. Det var en deilig høstdag, jeg kunne formelig kjenne hvordan den varme vinden tørket svetteflekkene på skjorten. – Hva tenker du på? Gunnar hadde vært taus lenge. Jeg antok at han satt og tenkte på morgendagens kamp, og ble overrasket da han svarte. 9


– Jeg sitter her og overveier et tilbud jeg har fått. Den hadde jeg hørt før. Gunnar var en type som alle likte. Ikke bare var han et idrettstalent, han hadde en tilbakelent måte å være på som gikk hjem hos alle, selv hos borgerskapet. Det manglet ikke på folk som ville hjelpe ham til en bedre fremtid, men så langt hadde han takket nei. Gunnar var fornøyd med å arbeide på lageret i Armand Carlsens sportsforretning, og han nektet plent å høre på Carlsens råd om å skaffe seg handelsbrev på kveldene. Han hadde mer enn nok med fotballen, Arbeidervernet og ansvaret for mor og meg. Men sånn kunne det ikke fortsette i all evighet. En dag måtte Gunnar begynne å tenke på seg selv, det skjønte til og med jeg. – Hvis det er et bra tilbud, sa jeg, så synes jeg du burde takke ja. Han snudde seg mot meg med et uttrykk i øynene jeg aldri hadde sett før. Jeg husker at jeg grøsset, som om jeg ventet at han skulle avsløre en alvorlig hemmelighet, noe skremmende han inntil nå hadde spart meg for. Men i stedet sa han helt rolig: – Det kan det fort hende at jeg gjør, ja. Du skal ikke se bort ifra det. Vi sa ikke noe mer på en lang stund. Jeg lente meg tilbake mot kaféveggen, myste mot solen og drakk seltersen i små slurker. For en herlig dag! Sommeren hadde ennå ikke helt sluppet taket, folk ruslet omkring og nøt fridagen. Jeg var nesten lykkelig der jeg satt. Det var ingen dirrende uro i kroppen, ingen forutanelse. Marerittet hadde klart å snike seg kloss opp i ryggen på meg uten at jeg merket noen verdens ting. Neste dag var det klart for sesongens store oppgjør: Sagene Idrettsforening skulle møte selveste Spartacus – arbeiderfotballens flaggskip – i pokalkampserien. Jeg var sent ute. Jeg 10


hadde punktert med sykkelen og brukt over en time ekstra på avisruten, og da jeg kom inn i idrettsparken, var den så tettpakket at ingen hadde klart å holde av plass til meg. Jeg kikket opp på tribunen uten å få øye på en eneste vinkende arm. Da hørte jeg Marys stemme: – Erik! Hun satt på raden helt nede ved løpebanen, og da hun registrerte at jeg hadde oppdaget henne, skubbet hun seg sidelengs i mengden for å frigjøre sitteplass. Jeg var pent nødt til å ta den, selv om jeg hadde aldri så lite lyst. Det kunne nesten ødelegge en fotballkamp å se den sammen med Mary. Hun var overhodet ikke interessert i spillet, men gikk på kamp fordi det var så mange mennesker blant publikum hun kunne følge med på. Jeg kunne bli nesten sprø av alle kommentarene hennes om alskens idiotiske småting. – Se på den dama med de jålete sportsskoa! kunne hun si. – Plattformsåler av kork, da gitt! Det passer seg absolutt ikke på en vanlig fotballkamp. Eller: – Den mannen der borte ser ut som en slakter. Tror du han er slakter, Erik? Selvsagt kunne jeg si til meg selv at Mary bare var sytten og ville vokse barnslighetene av seg, men jeg hadde møtt moren hennes, og hun snakket akkurat på samme måten. Det nyttet ikke å rette på Mary – hun var arvelig belastet. I stedet lukket jeg ørene for alt hun sa, og tok ikke et øyeblikk øynene fra det som skjedde på banen. Men akkurat i dag burde jeg ha hørt bedre etter. – Hva er det du sier?! utbrøt jeg. – Viggo skal spille senterhalf, gjentok hun. – Tull! sa jeg. – Viggo kommer aldri til å klare å danke ut Gunnar. – Se selv, da! Jeg kastet et engstelig blikk ut på gressmatten, der Spartacus-spillerne hadde tatt oppstilling i sine røde trøyer og blå bukser. Sagene sto fortsatt på sidelinjen og hørte på en opp11


hisset tale fra Arnesen, lagets trener. Jeg talte spillerne og kom til at det bare var ti av guttene i hvitt med sorte striper. Gunnar var ikke blant dem. Så fikk jeg øye på Viggo Vetlesen. Han kom løpende over banen mens han vrengte av seg treningsjakken. – Ser du? sa Mary. – Gunnar skal ikke være med. Jeg ville reise meg, men hun holdt meg igjen. – Hva skal du? Jeg så oppbrakt på henne. – Det må jo være en viktig grunn når Gunnar melder forfall til denne kampen. Noe har hendt, skjønner du vel!? Jeg må hjem. Det kan være noe med mor. – Nei da, sett deg rolig ned igjen, du. Det har ikke hendt noe. Gunnar har meldt seg på Lyn, det er derfor han ikke er her. – Skjønner du hva du selv sier?! Mary trakk på skuldrene. – Hadde du vært bare ørlite grann interessert i fotball, ville du ha visst at Gunnar umulig kan ha meldt overgang til Lyn. Ingen hederlige arbeidsfolk kunne drømme om å menge seg med de arrogante pappaguttene der. Det er selve fienden, skjønner du?! Formannen i Lyn har oppfordret samtlige av klubbens medlemmer til å delta i streikebryteri! – Ja vel. Så får du høre med noen andre, da. Jeg grep henne hardt i overarmen: – Hvem? Hvem er det som sier at Gunnar har gått til Lyn?! Hun så på meg med oppgitt mine. – Før du kom, så snakket ikke folk om annet. Men nå er de vel mer opptatt av å følge med på kampen, tenker jeg. Jeg var ikke så sikker på det. Da jeg kikket oppover på tribunen, var det knapt noen av de som satt der som ikke møtte blikket mitt. Og det med en solid dose forakt og raseri i øynene. Jeg dukket meg automatisk. 12


Samtidig nektet jeg å tro det var sant: – Ikke tale om! svarte jeg da folk kom bort til meg i pausen for å spørre om Gunnar var gått til Lyn. – Det er det alle sier. Arnesen skal ha fått beskjed rett før kampen startet. – Av hvem? – Av formannen i Lyn. Det var han fyren i dress som snakket med Arnesen da du kom. – Jeg la ikke merke til det. Uansett så må de ha snakket om noe annet enn Gunnar. Broren min er ingen … ingen … «Sviker», skulle jeg ha sagt. Jeg klarte simpelthen ikke å ta ordet i min munn. Da dommeren blåste av kampen, syklet jeg rett hjem til Arendalsgata. På kjøkkenet sto mor og ventet. Hun så for så vidt ut som hun pleide, med de tykke, kunstferdige flettene og et hvitt forkle utenpå den enkle, mørkeblå kjolen. Men noe i holdningen sa meg at hun hadde gruet seg til dette øyeblikket. Hun øste opp en tallerken med Rippli, som jeg spiste i taushet. Til sist spurte jeg: – Har du sett noe til Gunnar i dag? Mor sto med ryggen til og ga kaffekjelen et oppkok. – Ja, jeg har da det, mein Schatz. – Hva hadde han å fortelle, da? Hun ventet med å svare til dampen strømmet ut av kjeletuten. Så begynte hun å skjenke i to kopper. – … å fortelle? Hun ristet langsomt på hodet. – Jeg husker i grunnen ikke jeg, Erik. Han har det jo alltid så travelt når han er innom. – Han sa ikke noe om at han hadde tenkt å skifte klubb? Mor satte den ene av kaffekoppene foran meg. Jeg registrerte at hånden hennes dirret svakt. – Vi snakker ikke om det, Erik. Gunnar lovte meg at han skulle ta opp den saken med deg neste gang han kommer. 13


Jeg ble først helt kald innvendig. Så kjente jeg at sinnet veltet opp i meg: – Han burde ikke ta det for gitt at jeg vil snakke med ham! Det glapp ut av meg før jeg rakk å tenke. Mors ansikt ble på et blunk uendelig bedrøvet. Jeg forsto at det var den replikken hun hadde gruet aller mest for. Tidlig neste morgen syklet jeg av sted for å kjøpe Aftenposten. Med skjelvende fingrer bladde jeg opp på sportssidene. Øynene falt straks på et stort fotografi av Gunnar. Overskriften var: «Solid forsterkning for Lyn: Sikrer seg et av arbeideridrettens største fotballtalenter.» Jeg orket ikke lese artikkelen. I stedet begynte jeg å rive i stykker avisen. Jeg rev den i stadig mindre biter, etter som sinnet og skuffelsen ble sterkere og sterkere.

Stormlaget  
Stormlaget  

Forfatterduoen har nok en gang tatt utgangspunkt i virkelige hendelser, blandet storpolitikk, anekdoter og guttestreker, og skapt en drivend...

Advertisement