Forord
Første gangen jeg var i Argentina, var i 2001 og 2002. Jeg var der som utvekslingsstudent og bodde i en mellomstor by på grensen til Uruguay. Der bodde det også en tysk jente, og vi fikk god kontakt. Vi var begge utvekslingsstudenter, skjønte ikke særlig av språket, og prøvde så godt vi kunne å tilpasse oss det nye samfunnet. Vi gikk ofte turer sammen langs byens elvepromenade. På en av disse turene fikk vi oss en overraskelse. På en vegg i enden av elvepromenaden var det malt et stort hakekors. Jeg ble selvfølgelig sjokkert. Sita, min tyske venninne, ble lei seg over at noen kunne male noe slikt. Vi mente det måtte dreie seg om uvitenhet. I Argentina visste de ikke nok om den annen verdenskrig til å skjønne hva dette dreide seg om, tenkte vi. Ikke fikk de særlig undervisning om det i skolen, og vi var jo dessuten på et annet kontinent, langt unna de områdene hvor krigen hadde foregått. I ettertid har jeg tenkt mye på hvem som egentlig kunne ha malt det hakekorset. Jeg har etter hvert skjønt at det ikke nødvendigvis var uvitenhet som var grunnen, det var faktisk ganske mange i Argentina som visste så utrolig mye mer enn Sita og meg om den annen verdenskrig og hva nazismen var. De hadde inngående kjennskap til hvordan nazismen fungerte i praksis, og noen av dem var viktige organisatorer bak uhyrlighetene som foregikk for 70 år siden. Jeg ble etter hvert klar over at også en del norske kollaboratører valgte å dra til Rio de la Platas bredder etter krigen. For meg var det nytt, og jeg syntes hele historien om disse
9