Livbåten

«Kom, kom!» sa herr Reichmann, hovedmannen i den lille banden av advokater som min svigermor har engasjert. Hun har ikke hyret dem inn fordi hun bryr seg om min skjebne, men fordi hun tror det kan skade familiens gode rykte hvis jeg blir dømt. Herr Reichmann og kompanjongene hans ropte på meg fra fortauet, men jeg lot som om jeg ikke hørte dem. De ble svært sinte av ikke å bli hørt, eller snarere av at man ikke adlød dem. Jeg antar at ikke å bli adlydt er uvant og langt mer fornærmende for dem som er vant til å snakke fra podier, for dem som vanligvis nyter oppmerksomheten fra dommere og juryer og mennesker som har sverget å snakke sant eller tie, og hvis frihet avhenger av de utvalgte sannhetene de velger å fortelle. Da jeg til slutt rev meg løs og gikk bort til dem, skjelvende og gjennomvåt, men smilende for meg selv, glad fordi jeg hadde gjenfunnet den lille friheten som lå i mine tanker og fantasier, spurte de meg, «Hva slags påfunn var det? Hva i all verden er det du gjør, Grace? Har du gått fra vettet?»

Herr Glover, den snilleste av de tre, la frakken sin rundt de dyvåte skuldrene mine. Silkefôret var snart gjennombløtt og etter alt å dømme ødelagt, og selv om jeg syntes det var rørende at herr Glover hadde tilbudt meg frakken sin, ville jeg mye heller ha sett at det var frakken til den kjekke, røslige William Reichmann som ble ødelagt av regnet.

«Jeg var tørst», sa jeg, og tørst var jeg fremdeles.

«Men restauranten er rett der borte. Det er mindre enn et kvartal bort dit. Om et minutt eller to kan du få hva som helst du ønsker å drikke», sa herr Glover mens de andre pekte og utstøtte oppmuntrende lyder. Men jeg tørstet etter regn og saltvann, etter et helt endeløst hav fullt av det.

«Det er veldig morsomt», sa jeg og lo ved tanken på at jeg kunne velge meg hva som helst å drikke, når det ikke var noe av det jeg kunne få å drikke som jeg hadde lyst på. De to forrige ukene hadde jeg tilbrakt i fengsel, og jeg slapp bare ut til denne rettssaken, som nå var i gang, var over, og dommen 10