Uheldigvis er magikerne i Livets Hus i gang med en borgerkrig, og gudene er splittet. Ungdommene står nesten alene i kampen mot kaoskreftene. Kane-søsknenes eneste håp er en gammel og tapt magisk formel som kan skape slangens skygge om til et våpen. For å finne den tapte formelen må Sadie og Carter stole på et morderisk spøkelse som kanskje fører dem rett i døden…
– en bestselgerserie
Lyntyven
Monsterhavet
Titanens Slaget om forbannelse labyrinten
Den siste olympier
Les også de to første bøkene i Kanekrøniken:
Har du lest Gudene fra Olympos?
New York Times’ bestselger! Over 30 millioner trykte eksemplarer av Rick Riordans bøker bare i USA! Den forsvunne helten
«Dette er den beste boka han har skrevet.»
RICK RIORDAN
slangens skygge
Han er her igjen! Til tross for harde kamper med livet som innsats virker det ikke som om Carter og Sadie Kane klarer å holde Apofis, kaosslangen, nede. Nå truer Apofis med å legge hele verden i mørke til evig tid. Kane-søsknene må ta livet av slangen én gang for alle, en umulig oppgave?
Slangens skygge
Fra forfatteren bak Percy Jackson!
ISBN 978-82-516-8074-5
9
788251 680745
Rick Riordan ble kåret til årets beste barnebokforfatter i USA i 2011 av 500 000 lesere! Han har også skrevet bøkene i den populære serien om Percy Jackson. Med bakgrunn som historielærer har han uttalt følgende: «I mitt klasserom var det bare én ting som var mer populært enn Det gamle Hellas, og det var Det gamle Egypt.» Kanekrøniken er resultatet.
Cathrine Krøger, Dagbladet
www.schibstedforlag.no
Foto: Marty Umans
BOK FIRE
Les også
R i c k R ior da n
Rick Riordan bor i San Antonio med sin kone og to sønner. Etter å ha undervist i engelsk og historie i femten år på ulike skoler i San Francisco og Texas, er han nå forfatter på heltid. Bøkene om Percy Jackson har vunnet en rekke priser, blant annet New York Times Notable Book of 2005, Child Magazine Best Book of the year. Serien har blitt solgt i millionopplag og har ligget på bestselgerlistene verden over.
Rick Riordan
SLANGENS SKYGGE Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: The Serpent’s Shadow Text copyright © 2012 by Rick Riordan. All rights reserved. Første gang utgitt av Disney Hyperion Books, en imprint av Disney Book Group, 2012 Design hieroglyfer av Michelle Gengaro-Kokmen Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen Repro: RenessanseMedia AS Omslagsillustrasjon: ©John Rocco Ombrekking: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN 978-82-516-8074-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Tilegnet tre store redaktører som formet forfatterkarrieren min: Kate Miciak, Jennifer Besser og Stephanie Lurie – magikerne som har vekket mine ord til live
Innhold
1 Vi setter fyr på en fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Jeg gir Kaos en skyllebøtte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
11 26
3 Vi redder et skrin fullt av ingenting. . . . . . . . . . . . . . . . 4 Jeg søker råd hos en krigsdue. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 En dans med Døden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Amos leker med actionfigurer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Jeg blir kvalt av en gammel venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Min søster, blomsterpotten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Zia stanser et lavaslagsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Ta-med-datteren-din-på-jobb-dag går fryktelig galt . . 11 Happy hippie Hapi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 Okser med gufne laserstråler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 En vennlig runde gjemsel (med bonuspoeng for smertefull død!) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Gøy med splittede personligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Jeg blir til en lilla sjimpanse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Reddet av en limo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Brooklyn House går til krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18 Dødsgutt til unnsetning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Velkommen til ondskapens tivoli. . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Jeg kaprer en stol. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Gudene er under kontroll, men ikke følelsene mine . . 22 Den siste vals (i denne omgang) . . . . . . . . . . . . . . . . . .
42 60 82 102 119 139 153 174 202 221 243 263 275 297 316 335 349 363 381 393
ADVARSEL Dette er en utskrift av et lydopptak. To ganger før har Carter og Sadie Kane sendt meg slike opptak, som jeg har skrevet ut og utgitt som Den røde pyramiden og Ildtronen. Samtidig som jeg føler meg beæret over Kane-søsknenes vedvarende tillit, må jeg advare deg om at denne tredje beretningen er den mest urovekkende hittil. Opptaket ble sendt hjem til meg i en forkullet boks gjennomhullet av merker etter klør og tenner som zoologer ikke har klart å identifisere. Hadde det ikke vært for de beskyttende hieroglyfene utenpå, tviler jeg på om boksen hadde overlevd reisen. Les videre, så vil du forstå hvorfor.
1 Vi setter fyr på en fest
S A D I E
Sadie Kane her. Hvis du lytter til dette, så gratulerer! Du overlevde dommedag. Jeg vil gjerne si unnskyld med det samme for ethvert ubehag som jordens undergang kan ha påført deg. Jordskjelvene, opptøyene, tornadoene, oversvømmelsene, tsunamiene, og, selvfølgelig, kjempeslangen som slukte solen – jeg er redd vi har skylden for mesteparten av dette. Carter og jeg bestemte oss for at vi i hvert fall måtte forklare hvordan det skjedde. Dette kommer trolig til å bli vårt siste opptak. Når du har hørt historien vår, vil grunnen til det være innlysende. Problemene våre begynte i Dallas, da de ildpustende sauene ødela utstillingen om kong Tut. Den kvelden holdt magikerne fra Texas et selskap i skulpturhagen tvers over gaten for Det kunsthistoriske museet i Dallas. Mennene var kledd i smoking og cowboyhatt. Kvinnene gikk i aftenkjoler og hadde frisyrer som så ut som sukkerspinneksplosjoner. Et orkester spilte gamle countrylåter på paviljongen. Snorer med kulørte lyspærer glitret i trærne. Magikerne kom av og til ut av hemmelige dører i skulpturene eller tryllet frem ild for å 11
brenne opp innpåslitne mygg, men ellers virket det som et ganske alminnelig selskap. Lederen for Femtiførste nome, JD Grissom, sto og småpratet med gjestene og hygget seg med en tacotallerken da vi trakk ham til side for et krisemøte. Jeg hadde dårlig samvittighet for det, men jeg hadde ikke noe valg med tanke på hvilken fare han svevde i. «Et angrep?» Han rynket pannen. «Tut-utstillingen har vært åpen for publikum i en måned nå. Hvis Apofis har planlagt å slå til her, ville han ikke ha gjort det allerede?» JD var høy og kraftig, med et firskårent, værbitt ansikt, tynt, rødlig hår og hender som var grove som bark. Han så ut til å være rundt førti, men sånt er vanskelig å si med magikere. Han var kledd i svart dress med lisseslips og et belte med en spenne formet som en stor sølvstjerne, omtrent som en sheriff i Det ville vesten. «Jeg skal forklare mens vi går,» sa Carter. Han begynte å gå i forveien mot den motsatte enden av hagen. Jeg må innrømme at broren min oppførte seg forbausende selvsikkert. Han var fortsatt den gode, gamle premiedusten, selvfølgelig. Det krøllete håret manglet et område på venstre side hvor griffen hans hadde gitt ham et «kjærlig bitt», og de mange små sårene i ansiktet hans røpet at han ikke helt hadde lært seg kunsten å barbere seg. Men etter at han fylte femten hadde han skutt i været og lagt på seg muskler etter mange timer med kamptrening. Han så høyreist og moden ut i de svarte linklærne, særlig med khopesh-sverdet hengende langs siden. Jeg kunne nesten se ham for meg som en lederskikkelse uten å bryte sammen i hysterisk latter. 12
[Hvorfor glor du så stygt på meg, Carter? Det var en ganske sjenerøs beskrivelse.] Carter gikk rundt buffetbordet og rasket med seg en håndfull tortillachips. «Apofis har et mønster,» sa han til JD. «Alle de andre angrepene fant sted på netter med nymåne, når det er aller mørkest. Tro meg, han kommer til å angripe museet ditt i natt. Og han kommer til å gjøre det med voldsom kraft.» JD Grissom manøvrerte seg rundt en gruppe magikere som drakk champagne. «Disse andre angrepene …» sa han. «Mener du Chicago og Mexico by?» «Og Toronto,» sa Carter. «Og … noen flere.» Jeg skjønte at han ikke hadde lyst til å si mer. Angrepene vi hadde vært vitne til i løpet av sommeren, hadde gitt oss mareritt, begge to. Sant nok, Armageddon hadde ikke kommet med full styrke ennå. Det var seks måneder siden kaosslangen Apofis hadde rømt fra fengselet sitt i Underverdenen, men han hadde ennå ikke invadert de dødeliges verden for fullt, sånn som vi hadde regnet med. Av en eller annen grunn så slangen tiden an og nøyde seg med mindre angrep på nomer som virket trygge og tilfredse. Som denne, tenkte jeg. Idet vi gikk forbi paviljongen, avsluttet orkesteret en låt. En pen, lyshåret kvinne med en fele vinket til JD med buen sin. «Kom igjen, kjekken!» ropte hun. «Vi trenger deg på steelgitar!» Han tvang frem et smil. «Senere, vennen min. Jeg kommer snart tilbake.» Vi gikk videre. JD snudde seg mot oss. «Min kone, Anne.» «Er hun også magiker?» spurte jeg. Han nikket og fikk et mørkt drag over ansiktet. «Når det gjel13
der disse angrepene. Hvorfor er dere så sikre på at Apofis vil slå til akkurat her?» Carter hadde munnen full av tortillachips, så svaret hans lød bare som: «Mhm-hmm.» «Han er ute etter en spesiell gjenstand,» oversatte jeg. «Han har allerede ødelagt fem andre eksemplarer av den. Den siste som er igjen, befinner seg tilfeldigvis i din Tut-utstilling.» «Hvilken gjenstand?» spurte JD. Jeg nølte. Før vi hadde dratt til Dallas, hadde vi fremsagt alle mulige verneformularer og utstyrt oss med en drøss med beskyttende amuletter for å forhindre magisk tyvlytting, men jeg var fortsatt urolig for å snakke høyt om planene våre. «Det er best vi viser deg den.» Jeg gikk rundt en fontene hvor to unge magikere skrev Jeg elsker deg på hellene med tryllestavene sine. «Vi har tatt med vår egen elitegruppe for å hjelpe oss. De venter på oss på museet. Hvis du vil la oss undersøke gjenstanden, og kanskje ta den med for å holde den i sikkerhet –» «Ta den med dere?» JD så uforstående på oss. «Utstillingen er tungt bevoktet. Jeg har mine beste magikere rundt den dag og natt. Tror dere at dere kan klare det bedre på Brooklyn House?» Vi stanset i utkanten av hagen. Tvers over gaten hang et to etasjer langt kong Tut-banner langs veggen på museet. Carter tok frem mobiltelefonen sin. Han viste JD Grissom et bilde på skjermen – et utbrent herskapshus som en gang hadde vært hovedkvarteret til Hundrede nome i Toronto. «Vaktene dine er sikkert dyktige,» sa Carter. «Men det er best at vi ikke gjør din nome til et mål for Apofis. I de andre angrepene … etterlot ikke Apofis’ lakeier seg noen overlevende.» 14
JD stirret på telefonskjermen, og deretter opp på kona si, Anne, som spilte fele i en twostep. «OK,» sa JD. «Jeg håper teamet deres er førsteklasses.» «De er utrolige,» lovte jeg. «Kom, så skal vi presentere deg for dem.» Elitegruppen vår var travelt opptatt med å plyndre gavebutikken. Felix hadde tryllet frem tre pingviner, som vagget omkring iført Tut-masker. Bavianvennen vår, Khufu, satt oppå en bokhylle og leste Faraoenes historie, noe som ville vært ganske imponerende hvis han ikke hadde holdt boken opp ned. Walt – å, kjære Walt, hvorfor? – hadde åpnet smykkemonteren og undersøkte armbånd og halskjeder som om de skulle være magiske. Alyssa fikk keramikkrukker til å stige opp i luften ved hjelp av elementmagien sin og sjonglerte med tjue–tretti stykker samtidig i et åttetallsmønster. Carter kremtet. Walt stivnet til med hendene fulle av gullsmykker. Khufu klatret ned bokhyllen og rev med seg mesteparten av bøkene. Alyssas krukker falt i gulvet med et knas. Felix prøvde å jage pingvinene sine bak skranken. (Han har sterke følelser når det gjelder pingviners nytteverdi. Jeg kan dessverre ikke forklare det.) JD Grissom trommet med fingrene på stjernebeltespennen. «Er dette det fabelaktige teamet deres?» «Ja!» Jeg prøvde meg med et vinnende smil. «Beklager rotet, jeg skal bare, eh …» Jeg tok ut tryllestaven fra beltet og sa en kommando: «Hinehm!» Jeg var blitt flinkere med sånne formularer. Stort sett klarte jeg 15
nå å kanalisere kraft fra min skytsgudinne Isis uten å svime av. Og jeg hadde ikke eksplodert én gang. Hieroglyfen for Bli hel glødet i luften et kort øyeblikk:
Knuste keramikkbiter fløy inntil hverandre og limte seg sammen. Bøker svevde opp i hyllene sine. Kong Tut-maskene fløy av pingvinene og avslørte at de var – tro det eller ei – pingviner. Vennene våre så temmelig flaue ut. «Unnskyld,» mumlet Walt og la smykkene tilbake i monteren. «Vi kjedet oss.» Jeg klarte ikke å være sint på Walt i lang tid av gangen. Han var høy og atletisk, bygd som en basketspiller, i joggebukse og en singlet som viste de muskuløse armene. Huden hadde farge som varm kakao, og ansiktet var like kongelig og vakkert som statuene av farao-forfedrene hans. Om jeg var forelsket i ham? Tja, det er komplisert. Mer om det siden. JD Grissom gransket teamet vårt. «Hyggelig å møte dere.» Han hørtes fortsatt entusiastisk ut. «Bli med meg.» Museets lobby var et enormt, hvitt rom med tomme kafébord, en scene, og et tak som var høyt nok for en giraff. På den ene siden ledet en trapp opp til en balkong med en rad med kontorer. På den andre siden var det glassvegger med utsikt mot den nattlige silhuetten av Dallas. JD pekte opp på balkongen, hvor to menn i svarte linklær patruljerte. «Ser dere? Det er vakter overalt.» Mennene hadde de magiske stokkene og tryllestavene sine 16
parat. De kikket ned på oss, og jeg la merke til at øynene deres glødet. De hadde malt hieroglyfer på kinnbeina som krigsmaling. Alyssa hvisket til meg: «Hva er det med de øynene?» «Overvåkningsmagi,» gjettet jeg. «Symbolene lar vaktene se inn i Duat.» Alyssa bet seg i leppen. Siden hennes skytsgud var Geb, jordguden, likte hun solide ting, som stein og keramikk. Hun likte ikke høyder eller dypt vann. Og hun likte definitivt ikke tanken på Duat – den magiske verdenen som eksisterte side om side med vår egen. Da jeg en gang beskrev Duat som et hav under føttene våre med lag på lag med magiske dimensjoner som aldri tok slutt, trodde jeg at Alyssa holdt på å bli sjøsyk. Ti år gamle Felix, derimot, hadde ingen sånne skrupler. «Kult!» sa han. «Jeg vil også ha glødende øyne.» Han dro fingeren over kinnene og etterlot seg glinsende purpurfargede klatter med form som Antarktis. Alyssa lo. «Kan du se inn i Duat nå?» «Nei,» tilsto han. «Men jeg kan se pingvinene mine mye bedre.» «Vi må skynde oss,» minte Carter oss om. «Apofis slår som regel til når månen er på det høyeste i banen. Og det er –» «Aff!» Khufu holdt opp alle de ti fingrene sine. Vi snakker om en bavian med perfekt astronomisk sans. «Om ti minutter,» sier jeg. «Det er jo strålende.» Vi nærmet oss inngangen til kong Tut-utstillingen, som det var heller vanskelig å ikke få øye på takket være det gigantiske gylne skiltet med teksten KONG TUT-UTSTILLING. To magikere sto vakt med hver sin fullvoksne leopard i lenker. 17
Carter så forbløffet på JD. «Hvordan skaffet du deg full adgang til museet?» Teksaneren trakk på skuldrene. «Min kone, Anne, er president i styret. Nå, hvilken gjenstand var det dere ville se?» «Jeg har studert kartet over utstillingen,» sa Carter. «Kom, så skal jeg vise deg.» Leopardene virket ganske interesserte i Felix’ pingviner, men vaktene holdt dem tilbake og lot oss passere. Utstillingen var utrolig omfattende, men jeg skal ikke plage deg med detaljer. En labyrint av rom med sarkofager, statuer, møbler, gullsmykker – bla, bla, bla. Jeg ville helst ha sluppet hele greia. Jeg har sett nok egyptiske samlinger for mange liv, ellers takk. Dessuten, overalt hvor jeg så, fikk jeg påminnelser om vonde opplevelser. Vi gikk forbi montre med små shabti-figurer, utvilsomt programmert til å våkne til liv når de ble kalt på. Jeg har drept en hel drøss sånne. Vi gikk forbi statuer av glødende monstre og guder som jeg hadde kjempet mot i levende live – gribben Nekhbet, som en gang hadde besatt bestefaren min (en lang historie), krokodillen Sobek, som en gang hadde prøvd å drepe katten min (en enda lengre historie), og løvegudinnen Sekhmet, som vi en gang hadde beseiret ved hjelp av chilisaus (ikke spør engang). Men det mest opprørende av alt: en liten alabaststatue av vår venn Bes, dvergenes gud. Statuen var urgammel, men jeg kjente igjen oppstoppernesa, det buskete kinnskjegget, kulemagen og det elskverdig heslige ansiktet som så ut som om han var blitt slått gjentatte ganger med en stekepanne. Vi hadde bare kjent Bes i noen dager, men han hadde bokstavelig talt ofret sjelen sin for å hjelpe oss. Hver gang jeg så ham, ble jeg minnet på en gjeld jeg aldri kunne betale tilbake. 18
Jeg måtte ha blitt stående ved statuen lenger enn jeg hadde trodd. Resten av gruppen hadde gått forbi meg og var nå på vei inn i det neste rommet, omtrent tjue meter foran meg, da en stemme ved siden av meg sa: «Psst!» Jeg så meg rundt. Jeg trodde det kanskje var statuen av Bes som hadde snakket. Så hørte jeg stemmen igjen. «Hei, smukka. Hør på meg. Tiden er knapp.» Midt på veggen, i øyehøyde med meg, bulte et mannsansikt ut fra den hvite malingen som om det prøvde å rive seg løs. Han hadde nese som en hauk, ondskapsfulle, smale lepper og høy panne. Selv om han hadde samme farge som veggen, virket han i høyeste grad levende. De tomme, hvite øynene klarte på en eller annen måte å formidle et utålmodig uttrykk. «Du kommer ikke til å klare å redde rullen, smukka,» advarte han. «Og selv om du hadde klart det, ville du aldri ha forstått hva som står i den. Du trenger min hjelp.» Jeg hadde opplevd mange underlige ting etter at jeg begynte å praktisere magi, så jeg ble ikke spesielt sjokkert. Likevel visste jeg bedre enn å stole på et hvilket som helst hvitmalt spøkelse som snakket til meg, særlig en som kalte meg smukka. Han minnet meg om en figur fra de fjollete mafiafilmene som guttene i Brooklyn House likte å se på fritiden – en eller annens onkel Vinnie, kanskje. «Hvem er du?» spurte jeg skarpt. Mannen fnyste. «Som om du ikke vet det. Som om det finnes noen som ikke vet det. Du har to dager på deg til de tar meg ned. Hvis du ønsker å beseire Apofis, er det best at du trekker i noen tråder og får meg ut herfra.» «Jeg har ingen anelse om hva du snakker om,» sa jeg. Mannen hørtes ikke ut som Set, ondskapens gud, eller slangen 19
Apofis, eller noen av de andre skurkene jeg hadde kjempet mot før, men man kunne aldri være sikker. Det fantes tross alt dette som kaltes magi. Mannen stakk haken frem. «OK, nå forstår jeg. Du vil ha et tegn på troskap. Dere kommer aldri til å redde rullen, men ta skrinet av gull i stedet. Det vil gi dere et hint om hva dere trenger, hvis dere er smarte nok til å forstå det. I overmorgen ved solnedgang, smukka. Da utløper tilbudet mitt, for det er da jeg blir tatt ned for –» Han utstøtte et halvkvalt gisp. Han sperret øynene opp og skar en grimase som om en renneløkke strammet seg rundt halsen på ham. Så smeltet han langsomt sammen med veggen igjen. «Sadie?» ropte Walt fra enden av korridoren. «Er det noe i veien?» Jeg kikket bort på ham. «Så du det?» «Så hva?» spurte han. Naturligvis ikke, tenkte jeg. Det ville jo ikke vært noe gøy hvis andre så min versjon av onkel Vinnie. Da ville jeg ikke ha noen grunn til å lure på om jeg var i ferd med å bli riv, ruskende gal. «Ingenting,» sa jeg og løp for å innhente de andre. Inngangen til det neste rommet var flankert av to sfinkser i obsidian med løvekropper og værhoder. Carter sier at denne spesielle typen sfinkser kalles kriosfinkser. [Takk skal du ha, Carter. Det er den slags unyttig kunnskap vi alle brenner etter å få vite om.] «Aff!» sa Khufu advarende og løftet fem fingre. «Fem minutter igjen,» oversatte Carter. «Gi meg et øyeblikk,» sa JD. «Dette rommet har de kraftigste beskyttelsesbindingene. Jeg blir nødt til å redusere styrken for å slippe dere inn.» 20
«Eh,» sa jeg nervøst, «men bindingene vil fortsatt holde ute fiender, som gigantiske kaosslanger, håper jeg?» JD sendte meg et sånt irritert blikk som jeg ofte får. «Jeg vet faktisk ett og annet om beskyttelsesmagi,» sa han. «Stol på meg.» Han løftet hånden og begynte å messe. Carter tok meg til side. «Går det bra med deg?» Jeg må ha sett rystet ut etter møtet med onkel Vinnie. «Alt i orden,» sa jeg. «Jeg så et eller annet der inne. Det var sikkert bare et av triksene til Apofis, men …» Blikket mitt flakket til den andre enden av korridoren. Walt sto og stirret på en gyllen trone i en glassmonter. Han støttet seg til monteren med en hånd og bøyde seg forover som om han var kvalm. «Straks tilbake,» sa jeg til Carter. Jeg gikk bort til Walt. Lyset fra utstillingsmonteren skylte over ansiktet hans og gjorde det rødbrunt, som fjellene i Egypt. «Hva er i veien?» spurte jeg. «Tutankhamon døde i den stolen,» sa han. Jeg leste på skiltet. Det sto ingenting om at Tut hadde dødd i den stolen, men Walt lød skråsikker. Kanskje han kunne føle familieforbannelsen. Kong Tut var Walts tipp-i-n’te-grandonkel, og den samme arvelige giften som drepte Tut da han var nitten, strømmet nå gjennom Walts blodårer, og ble sterkere jo mer magi han utførte. Likevel nektet Walt å gi seg. Der han sto og kikket inn på tronen til stamfaren sin, måtte det føles som om han leste sin egen dødsannonse. «Vi skal finne en kur,» lovte jeg. «Så snart vi har hamlet opp med Apofis …» Han så på meg, og stemmen min døde bort. Vi visste begge to at sjansene til å beseire Apofis var små. Selv om vi skulle lykkes, 21
hadde vi ingen garanti for at Walt ville leve lenge nok til å nyte seieren. Dette var en av Walts gode dager, og likevel så jeg smerten i øynene hans. «Folkens,» ropte Carter, «nå er det klart.» Rommet innenfor kriosfinksene var en «greatest hits»-samling fra det egyptiske etterlivet. En trestatue av Anubis i naturlig størrelse stirret ned fra sokkelen sin. Oppå en etterligning av rettferdighetens vekt satt en bavian av gull, som Khufu straks begynte å flørte med. Det var faraomasker, kart over Underverdenen og tonnevis med kanopiske krukker, som en gang i tiden hadde vært fulle av innvollene til mumier. Carter gikk forbi alt dette. Han samlet oss rundt en lang papyrusrull i en glassmonter ved bakveggen. «Er det dette dere er ute etter?» sa JD og rynket pannen. «Hvordan beseire Apofis? Du vet vel at selv de beste besvergelsene mot Apofis ikke er spesielt virkningsfulle.» Carter stakk hånden i lommen og trakk opp en bit brent papyrus. «Dette var alt vi klarte å redde i Toronto. Det stammer fra et annet eksemplar av den samme rullen.» JD tok papyrusbiten fra ham. Den var ikke større enn et postkort, og altfor svart av sot til at vi kunne skjelne mer enn noen få hieroglyfer. «‘For å beseire Apofis …’» leste han. «Men dette er en av de mest alminnelige magiske rullene. Hundrevis av eksemplarer har overlevd fra oldtiden.» «Nei.» Jeg kjempet mot trangen til å se meg over skulderen i tilfelle noen kjempeslanger skulle være der og lytte til meg. «Apofis er bare ute etter én bestemt versjon, skrevet av denne fyren.» Jeg pekte på skiltet ved siden av monteren. «‘Tilskrevet prins Khaemwaset’,» leste jeg, «‘bedre kjent som Setne.’» 22
JD fikk et mørkt drag over øynene. «Det er et ondt navn … en av de mest kjeltringaktige magikerne som noensinne har levd.» «Det har vi hørt,» sa jeg, «og Apofis er bare ute etter å ødelegge Setnes versjon av rullen. Så vidt vi vet fantes det bare seks eksemplarer. Apofis har allerede brent fem av dem. Dette er den siste.» JD gransket den brente papyrusbiten tvilrådig. «Hvis Apofis virkelig hadde steget opp fra Duat med alle sine krefter, hvorfor skulle han bry seg om noen skarve papyrusruller? Ingen besvergelse kan stanse ham. Hvorfor har han ikke allerede lagt verden i grus?» Vi hadde stilt oss selv det samme spørsmålet i månedsvis. «Apofis frykter denne rullen,» sa jeg og håpet at jeg hadde rett. «Det må være noe i den som røper hemmeligheten om hvordan han kan beseires. Han vil forsikre seg om at alle eksemplarene er ødelagt før han invaderer verden.» «Sadie, vi må skynde oss,» sa Carter. «Angrepet kan komme hvert øyeblikk som helst.» Jeg gikk nærmere rullen. Den var omtrent to meter lang og en halvmeter høy, med tette linjer med hieroglyfer og fargerike illustrasjoner. Jeg hadde sett drøssevis av sånne ruller som beskrev måter å beseire Kaos på, med formularer som var skapt for å forhindre slangen Apofis fra å sluke solguden Ra under hans nattlige reise gjennom Duat. De gamle egypterne hadde vært manisk opptatt av dette temaet. En munter gjeng, disse egypterne. Jeg kunne lese hieroglyfene – et av mine mange forbløffende talenter – men rullen var tettskreven. Ved første blikk var det ingenting som slo meg som spesielt nyttig. Det var de sedvanlige beskrivelsene av Nattens elv, som Ras solbåt seilte på. Jo takk, jeg har vært der. Det var tips om hvordan man skal overvinne de 23
forskjellige demonene i Duat. Har møtt dem. Drept dem. Kjøpt T-skjorta. «Sadie?» sa Carter. «Finner du noe?» «Jeg vet ikke ennå,» brummet jeg. «Gi meg litt tid.» Det var utrolig irriterende at min boklige bror var kampmagiker, mens jeg liksom skulle være den store tolkeren av magiske tekster. Jeg som knapt hadde tålmodighet nok til ukeblader, og i enda mindre grad magiske ruller. Du kommer aldri til å forstå den, hadde ansiktet på veggen sagt. Du vil trenge min hjelp. «Vi blir nødt til å ta den med oss,» besluttet jeg. «Jeg er sikker på at jeg kan finne ut av det med litt mer –» Bygningen ristet. Khufu satte i et skrik og bykset inn i armene på gullbavianen. Pingvinene til Felix vagget panisk omkring. «Det høres ut som –» JD Grissom ble blek. «En eksplosjon utenfor. Selskapet!» «Det er en avledningsmanøver,» advarte Carter. «Apofis prøver å lokke bort de som vokter rullen.» «De angriper vennene mine,» sa JD med halvkvalt stemme. «Kona mi.» «Gå!» sa jeg og glodde stygt på broren min. «Vi kan ta oss av rullen. JDs kone er i fare!» JD grep hendene mine. «Ta rullen. Lykke til.» Han løp ut av rommet. Jeg snudde meg mot monteren igjen. «Walt, kan du åpne monteren? Vi må komme oss ut herfra så fort som bare –» En ond latter fylte rommet. En tørr, tung stemme, dyp som en kjernefysisk eksplosjon, runget rundt oss alle: «Jeg tror nok ikke det, Sadie Kane.» Huden min føltes som om den ble forvandlet til skjør papyrus. 24
Jeg husket den stemmen. Jeg husket hvordan det føltes å være så nær Kaos, som om blodet mitt sto i brann og hele DNA-profilen min gikk i oppløsning. «Jeg tror jeg skal tilintetgjøre deg sammen med Ma’ats voktere,» sa Apofis. «Ja, det kommer til å bli gøy.» Ved inngangen til rommet snudde de to kriosfinksene av obsidian seg. De sperret utgangen og sto skulder mot skulder. Flammer slo ut fra neseborene deres. Med Apofis’ stemme sa de i kor: «Ingen forlater dette rommet i live. Farvel, Sadie Kane.»