Issuu on Google+


Rick Riordan

ILDTRONEN Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen


Originalens tittel: Kane Chronicles – The Throne of Fire Text copyright © 2011 by Rick Riordan. All rights reserved. Første gang utgitt av Disney o Hyperion Books, et imprint av Disney Book Group, 2011 Design hieroglyfer av Michelle Gengaro-Kokmen Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave: Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsdesign: RenessanseMedia AS, Oslo Ombrekking: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5677-1 www.kanechronicles.co.uk www.schibstedforlag.no www.disneyhyperionbooks.com Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning og straffes med bøter eller fengsel.


Til Conner og Maggie, Riordan-familiens fantastiske bror-søster-team


Innhold

1 Gøy med selvantenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2 Vi temmer en tre tonn tung kolibri . . . . . . . . . . . . . . . . 3 En iskremselger planlegger vår død . . . . . . . . . . . . . . . . 4 En bursdagsinvitasjon til Armageddon . . . . . . . . . . . . . 5 Jeg lærer meg å hate gjødselbiller . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6 Jeg blir nesten drept av et fuglebad . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 En gave fra gutten med hundehodet . . . . . . . . . . . . . . . 8 Store forsinkelser på Waterloo Station (vi beklager den digre bavianen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Vi får en vertikalt redusert rundreise i Russland . . . . . . 10 En gammel rød venn kommer på besøk . . . . . . . . . . . 11 Carter gjør noe utrolig dumt (og ingen blir forbauset) 12 Jeg mestrer et hemmelig navn – med glans . . . . . . . . . 13 Jeg får en demon opp i nesa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Ved Zia Rashids grav. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Kameler er onde …. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 … men ikke så onde som romere . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Mensjikov hyrer en lykkelig dødsskvadron . . . . . . . . . 18 Gambling før dommedag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Elgguden Bullwinkle tar hevn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 25 39 55 76 92 105 120 147 163 182 198 226 243 256 270 299 319 337


20 Vi besøker hjemmet til den hjelpsomme flodhesten . . 21 Vi vinner litt tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Vi møter venner på de underligste steder . . . . . . . . . . . 23 Vi har en vill hjemme-alene-fest . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Jeg gir et umulig løfte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

357 378 404 423 433

Forfatterens etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kommandoer brukt av Carter og Sadie . . . . . . . . . . . . . . .

451 452


ADVARSEL Det følgende er en utskrift av et lydopptak. Jeg ble først kjent med Carter og Sadie Kane gjennom et opptak jeg mottok i fjor, og som jeg ga tittelen Den røde pyramiden. Denne andre lydfilen ble sendt til meg like etter at boken var utgitt, så jeg kan bare anta at Kane-barna stoler nok på meg til å la meg fortsette å fortelle historien deres. Hvis dette andre opptaket er en sannferdig beretning, må jeg bare si at utviklingen er skremmende. For Kane-barnas og hele verdens skyld håper jeg at det følgende er oppdiktet. Ellers er vi i alvorlig trøbbel alle mann.


1 Gøy med selvantenning

C A R T E R

Hei, dette er Carter. Vi har ikke tid til lange innledninger. Jeg må fortelle denne historien raskt, ellers kommer vi til å dø alle sammen. Hvis du ikke hørte på det forrige opptaket vårt, tja … du kan bare glede deg: De egyptiske gudene løper fritt omkring i den moderne verden, en gjeng med magikere fra noe som kaller seg Livets hus prøver å stanse dem, alle hater Sadie og meg, og en diger slange gjør seg klar til å sluke solen og ødelegge verden. [Au! Hvorfor gjorde du det?] Det var Sadie som slo meg. Hun sier at jeg kommer til å skremme livet av deg. At jeg bør starte på nytt, roe meg ned og begynne med begynnelsen. Greit. Men jeg synes faktisk at du har grunn til å bli skremt. Poenget med dette opptaket er å fortelle deg hva som virkelig skjedde, og om alt som gikk galt. Du kommer til å få høre en masse folk snakke stygt om oss, men det var ikke vår skyld at så mange døde. Det med slangen var heller ikke vår skyld. Det vil si … ikke helt. Alle verdens magikere må stå sammen. Det er vår eneste sjanse. 11


Så her er historien. Gjør deg opp din egen mening. Det hele begynte da vi satte fyr på Brooklyn. Jobben burde ha vært enkel nok: Vi skulle snike oss inn i Brooklyn-museet, låne en bestemt egyptisk kunstgjenstand og komme oss ut uten å bli tatt. Nei, det var ikke noe tyveri. Det var meningen at vi skulle levere kunstgjenstanden tilbake til slutt. Men vi så vel ganske mistenkelige ut: fire barn i ninjaklær på taket av museet. Eh, og dessuten en bavian, også utkledd som ninjakriger. Mistenkelig er vel bare fornavnet. Det første vi gjorde, var å sende to av rekruttene våre, Jaz og Walt, for å åpne sidevinduet, mens Khufu, Sadie og jeg undersøkte den store glasskuppelen midt på taket, som det var meningen at vi skulle rømme ut gjennom. Rømningsplanen vår så ikke akkurat bombesikker ut. Det var for lengst mørkt, og museet skulle ha vært stengt. I stedet glødet det av lys i kuppelen. Innenfor, femten meter under oss, drev hundrevis av mennesker i smoking og aftenkjoler og pratet sammen og danset i en ballsal på størrelse med en flyhangar. Et orkester spilte, men siden vinden ulte i ørene mine og tennene klapret i munnen på meg, hørte jeg ikke musikken. Jeg frøs i linpyjamasen min. Magikere bør helst være kledd i lin, fordi det ikke virker forstyrrende på magi, noe som sikkert er en flott tradisjon i den egyptiske ørkenen, hvor det nesten aldri regner og er kaldt. I Brooklyn i mars er det ikke fullt så festlig. Søsteren min, Sadie, virket helt uberørt av kulda. Hun var i gang med å bryte opp låsene på kuppelen mens hun nynnet til et eller annet på iPoden sin. Jeg mener, alvorlig talt – hvem hører på musikk når man bryter seg inn på et museum? 12


Hun var kledd i klær som lignet på mine, bortsett fra at hun hadde på seg combatstøvler. Hun hadde knallrøde striper i det lyse håret – super kamuflasje under et hemmelig oppdrag. Med sine blå øyne og sin lyse hud lignet hun ikke det minste på meg, noe som passet oss godt, begge to. Det er alltid greit å kunne nekte for at den gærne jenta ved siden av deg er søsteren din. «Du sa at museet ville være tomt,» klagde jeg. Sadie hørte meg ikke før jeg dro ut øreproppene hennes og sa det på nytt. «Det var meningen at det skulle være tomt.» Dette kommer hun til å nekte for, men etter å ha bodd i Statene i de siste tre månedene, begynte hun så smått å miste den engelske aksenten sin. «På nettsiden sto det at det stengte klokka fem. Hvordan skulle jeg vite at de holdt et bryllup der?» Et bryllup? Jeg kikket ned og så at Sadie hadde rett. Noen av damene var kledd i ferskenfargede brudepikekjoler. På et av bordene sto en diger kake i flere etasjer. To forskjellige grupper mennesker hadde løftet bruden og brudgommen opp på stoler og bar dem gjennom rommet mens vennene virvlet rundt dem, danset og klappet. Det så ut som et opplegg for et gigantisk møbelkræsj. Khufu banket lett på glasset. Selv i de svarte klærne var det vanskelig for ham å gå i ett med skyggene på grunn av den gylne pelsen, for ikke å snakke om den regnbuefargede snuten og bakenden. «Aff!» gryntet han. Siden han var en bavian, kunne det bety alt fra Hei, det er mat der nede, til Dette vinduet er skittent, til Hei, de folka der nede gjør noen tullete ting med stoler. 13


«Khufu har rett,» sa Sadie, som forsto bavianspråket. «Det blir vanskelig for oss å snike oss ut gjennom selskapet. Kanskje hvis vi later som om vi er vedlikeholdsarbeidere ...» «God idé,» sa jeg. «’Unnskyld at vi forstyrrer. Vi er bare fire unger som skal gjennom her med en tre tonn tung statue. Vi skal bare få den til å sveve opp gjennom taket. Ikke bry dere om oss.’» Sadie himlet med øynene. Hun tok frem tryllestaven sin – en krum elfenbensstav med utskårne bilder av monstre – og rettet den mot foten av kuppelen. En gyllen hieroglyf begynte å gløde, og den siste hengelåsen sprang opp med et lite smell. «Hvis vi ikke skal bruke denne som utgang,» sa hun, «hvorfor må jeg åpne den da? Kan vi ikke bare dra ut samme vei som vi kom inn – gjennom sidevinduet?» «Det sa jeg jo. Statuen er enorm. Den går ikke ut gjennom sidevinduet. Dessuten er det fullt av feller ...» «Hva med å prøve på nytt i morgen kveld?» spurte hun. Jeg ristet på hodet. «I morgen blir hele utstillingen pakket ned og sendt videre til neste museum.» Hun hevet øyenbrynene på den irriterende måten sin. «Kanskje en viss person kunne ha varslet oss litt før om at vi var nødt til å stjele denne statuen ...» «Glem det.» Jeg merket hvilken retning denne samtalen ville ta, og det kom ikke til å være til hjelp hvis jeg og Sadie skulle stå på taket og krangle hele kvelden. Men hun hadde selvfølgelig rett. Jeg hadde ikke gitt henne mye tid til forberedelser. Men kildene mine var ikke spesielt pålitelige, bare så det er sagt. Etter å ha bedt om hjelp i ukevis, fikk jeg endelig et tips fra kompisen min, falkeguden Horus, som snakket til meg i drømme: Å, forresten, den kunstgjenstanden du var ute etter, vet du? Den som kanskje inne14


holder nøkkelen til å redde planeten? Den har stått rett borti gaten på Brooklyn-museet de siste tretti årene, men i morgen vil den bli sendt til Europa, så det er best du skynder deg! Dere har fem dager på å finne ut hvordan dere skal bruke den, ellers er vi fortapte, alle mann. Lykke til! Jeg kunne ha skreket til ham for at han ikke fortalte det før, men det ville ikke ha gjort noen forskjell. Guder snakker bare når de er klare for det, og de har ingen god forståelse for tidsregning blant dødelige. Dette vet jeg fordi Horus delte hode med meg en gang for noen måneder siden. Jeg hadde fortsatt noen av de asosiale vanene hans – som en plutselig trang til å jakte på små, pelskledde dyr eller utfordre folk til kamp på liv og død. «Vi holder oss bare til planen,» sa Sadie. «Vi går inn gjennom sidevinduet, finner statuen og lar den sveve ut gjennom ballsalen. Så finner vi ut hvordan vi skal takle bryllupsgjestene når vi kommer så langt. Kanskje med en avledningsmanøver.» Jeg rynket pannen. «En avledningsmanøver?» «Carter, du bekymrer deg for mye,» sa hun. «Det kommer til å gå som smurt. Eller har du kanskje en bedre plan?» Det var nettopp det som var problemet: Det hadde jeg ikke. Man skulle tro at alt ble enklere med magi. Faktisk gjorde det som regel ting mer komplisert. Det var alltid en million grunner til at den eller den besvergelsen ikke virket i visse situasjoner. Eller fremmed magi kunne sperre veien for deg – som bindingene som beskyttet dette museet. Vi var ikke sikre på hvem som sto bak dem. Kanskje en av de ansatte på museet var en magiker i forkledning, noe som slett ikke var uvanlig. Vår egen pappa hadde brukt doktorgraden i egyptologi som dekke for å skaffe seg adgang til kunstgjenstander. 15


Dessuten hadde Brooklyn-museet verdens største samling med egyptiske magiruller. Det var derfor onkelen vår, Amos, hadde lagt hovedkvarteret sitt til Brooklyn. Mange magikere kunne ha sine grunner til å bevokte museets skatter eller beskytte dem med feller. Hvordan det nå enn hang sammen, var dørene og vinduene forsynt med noen skikkelig gufne bindinger. Vi kunne ikke åpne en magisk portal inn til utstillingen, og vi kunne heller ikke bruke shabtiene våre – de magiske leirfigurene som arbeidet for oss i biblioteket – til å hente kunstgjenstanden vi trengte. Vi måtte komme oss inn og ut på den tungvinte måten, og hvis vi gjorde en feil, var det umulig å vite hva slags forbannelser vi ville utløse: monstervoktere, pest, branner eller eksploderende esler (ikke le, de er absolutt ikke til å spøke med). Den eneste utgangen som ikke var forsynt med feller, var kuppelen over ballsalen. Museets voktere hadde åpenbart ikke vært redd for at tyver skulle få kunstgjenstander til å sveve ut gjennom en åpning femten meter oppe i luften. Eller kanskje kuppelen var sikret med feller, bare at de var for godt skjult til at vi kunne se dem. Uansett var vi nødt til å forsøke. Det eneste vi trengte å gjøre i kveld, var å stjele – unnskyld, låne – kunstgjenstanden. Så hadde vi fem dager på oss til å finne ut hvordan vi skulle bruke den. Jeg elsker sånne tidsfrister. «Skal vi fortsette å finne ut hva vi skal gjøre underveis?» spurte Sadie. Jeg kikket ned på bryllupet og håpet at vi slapp å ødelegge den store festkvelden deres. «Vi får vel det.» «Flott,» sa Sadie. «Khufu, du blir her og holder vakt. Lukk opp kuppelen når du ser at vi er på vei opp, OK?» 16


«Aff!» sa bavianen. Det prikket i nakken min. Jeg hadde på følelsen at dette kuppet ikke kom til å gå som smurt. «Kom igjen,» sa jeg til Sadie. «La oss se hvordan det går med Jaz og Walt.» Vi slapp oss ned på gesimsen utenfor tredje etasje, der de egyptiske samlingene befant seg. Jaz og Walt hadde gjort jobben sin prikkfritt. De hadde festet fire figurer, som forestilte sønner av Horus, rundt vinduene og malt hieroglyfer på glasset for å motvirke bindingene og de dødeliges alarmsystem. Da Sadie og jeg landet ved siden av dem, virket det som om de var midt i en alvorlig samtale. Jaz holdt Walt i hendene. Det overrasket meg, men det overrasket Sadie enda mer. Hun utstøtte en pipelyd som en mus som blir tråkket på. [Jo tenk, det gjorde du. Jeg var der.] Hvorfor skulle Sadie bry seg? OK, rett etter nyttår, da Sadie og jeg sendte ut djed-meldinger for å rekruttere barn med magisk potensial til hovedkvarteret vårt, var Jaz og Walt de første som svarte. De hadde trent med oss i sju uker, lenger enn noen av de andre, så vi var blitt ganske godt kjent med dem. Jaz var en cheerleader fra Nashville. Jaz var en forkortelse for Jasmine, men det bør du aldri kalle henne hvis du ikke ønsker å bli forvandlet til en busk. Hun var pen på en blond cheerleaderaktig måte – ikke egentlig min type – men det var umulig å ikke like henne, for hun var snill mot alle og alltid villig til å hjelpe. Hun hadde et talent for helbredelsesmagi også, så det var alltid fint å ha med henne i tilfelle noe gikk galt, og det gjorde det nittini prosent av tiden for Sadie og meg. I kveld hadde hun dekket til håret med et svart tørkle. Over 17


skulderen hadde hun slengt magikersekken sin, merket med symbolet for løvegudinnen Sekhmet. Hun sa akkurat til Walt: «Vi finner nok ut av det,» da Sadie og jeg landet rett ved siden av dem. Walt så litt flau ut. Han var … tja, hvordan skal jeg beskrive Walt? [Nei takk, Sadie, jeg kommer ikke til å si at han er sexy. Vent til det blir din tur.] Walt var fjorten, like gammel som meg, men han var høy nok til å bli en god basketspiller. Han hadde kroppsfasongen til det også – slank og muskuløs – og han hadde et par enorme føtter. Huden hans var kaffebønnebrun, litt mørkere enn min, og håret var klippet så kort at det så ut som skygge på hodet hans. Til tross for kulda var han kledd i en svart singlet og treningsshorts – ikke standard magikerklær – men ingen sa imot Walt. Han var den første rekrutten som hadde dukket opp – helt fra Seattle – og fyren hadde et naturtalent for sau, som ikke har noe som helst med dyret å gjøre, men er det gammelegyptiske ordet for å lage amuletter. Han hadde en drøss med halskjeder med magiske amuletter som han hadde lagd selv. Jeg var i hvert fall rimelig sikker på at Sadie var sjalu på Jaz, og at hun likte Walt skikkelig godt, selv om hun aldri kom til å innrømme det, fordi hun hadde gått rundt i månedsvis og vært stormforelsket i en annen fyr – en gud, faktisk. [Ja, OK, Sadie, jeg lar det ligge i denne omgang. Men jeg merker meg at du ikke nekter for det.] Da vi avbrøt samtalen deres, slapp Walt hendene til Jaz i en viss fart og tok et skritt til siden. Sadies blikk flakket fra den ene til den andre i et forsøk på å finne ut hva som foregikk. Walt kremtet. «Vinduet er klart.» 18


«Supert.» Sadie så på Jaz. «Hva mente du da du sa: ’Vi finner nok ut av det’?» Jaz åpnet og lukket munnen som en fisk på land. Walt svarte for henne. «Hun mente Ras bok. At vi skal finne ut av den.» «Ja, nettopp!» utbrøt Jaz. «Ras bok.» Jeg merket godt at de løy, men jeg tenkte at hvis de var forelsket i hverandre, var det ikke min sak. Vi hadde ikke tid til drama. «OK,» sa jeg før Sadie rakk å kreve en bedre forklaring. «Nå begynner moroa.» Vinduet svingte opp uten problemer. Ingen magiske eksplosjoner. Ingen alarmer. Jeg pustet lettet ut og gikk inn i den egyptiske fløyen, mens jeg lurte på om vi kanskje hadde en sjanse til å gjennomføre dette tross alt. De egyptiske kunstgjenstandene vekket alle slags minner. Helt til i fjor hadde jeg brukt mesteparten av livet mitt på å reise jorden rundt med pappa mens han dro fra museum til museum og foreleste om det gamle Egypt. Det var før jeg fikk vite at han var en magiker – før han slapp løs en drøss med guder, noe som gjorde livet vårt rimelig komplisert. Nå kunne jeg ikke se på et egyptisk kunstverk uten å føle en personlig tilknytning. Jeg grøsset da vi passerte en statue av Horus – guden med falkehodet, som hadde tatt bolig i kroppen min sist jul. Vi gikk forbi en sarkofag, og jeg husket hvordan den onde guden Set hadde sperret pappa inne i en gullkiste på British Museum. Overalt hang det bilder av Osiris, dødsrikets gud med den blå huden, og jeg tenkte på hvordan pappa hadde ofret seg selv for å bli Osiris’ nye vert. Akkurat nå, et eller annet sted i Duats magiske rike, var faren vår konge over Underverdenen. 19


Jeg klarer ikke å beskrive hvor sprøtt det føltes å se et fem tusen år gammelt maleri av en blå egyptisk gud og tenke: Jepp, det er faren min. Alle kunstgjenstandene så ut som velkjente familiegjenstander: En tryllestav som så akkurat ut som Sadies, et bilde av slangeleopardene som en gang hadde angrepet oss, en side fra Dødeboken som viste demoner vi hadde møtt i virkeligheten. Så var det shabtier, små, magiske figurer som våknet til liv når de ble kalt på. For noen måneder siden hadde jeg falt pladask for en jente som het Zia Rashid, som viste seg å være en shabti. Å bli forelsket for første gang hadde vært tøft nok i seg selv. Men når jenta du liker, viser seg å være av størknet leire og smuldrer opp til støv rett foran øynene dine – tja, det gir uttrykket «et knust hjerte» en ny betydning. Vi gikk gjennom den første salen, under et enormt takmaleri i egyptisk stil som forestilte stjernebilder. Jeg hørte selskapet som gikk sin gang i den store ballsalen til høyre lenger borte i korridoren. Musikk og latter ga gjenlyd gjennom bygningen. I den andre egyptiske salen stanset vi foran en steinfrise på størrelse med en garasjeport. Hugget inn i steinen var et bilde av et monster som trampet på noen mennesker. «Er det en griff?» spurte Jaz. Jeg nikket. «Den egyptiske versjonen, vel å merke.» Dyret hadde løvekropp og hodet til en falk, men vingene var ikke som på de fleste bilder man ser av griffer. I stedet for fuglevinger, stakk monsterets vinger opp over ryggen – lange, horisontale og piggete, som et par omvendte stålbørster. Hvis monsteret i det hele tatt var i stand til å fly med de greiene, innbilte jeg meg at de måtte ha beveget seg som et par sommerfuglvinger. Frisen hadde vært malt en gang i tiden. Jeg skimtet flekker av rødt og gull 20


på skapningens hud, men selv uten farger så griffen skummelt livaktig ut. Det virket som om de små øynene fulgte meg. «Griffer var beskyttere,» sa jeg og husket noe pappa hadde fortalt meg en gang. «De voktet skatter og sånne ting.» «Fantastisk,» sa Sadie. «Så du mener at jobben deres var å angripe … ja, nettopp, tyver for eksempel, som bryter seg inn på museer og stjeler kunstgjenstander?» «Det er bare en frise,» sa jeg. Men jeg tviler på om noen følte seg noe tryggere for det. Egyptisk magi dreide seg i all hovedsak om å forvandle ord og bilder til virkelighet. «Der.» Walt pekte gjennom rommet. «Der er den, ikke sant?» Vi gikk i en stor bue utenom griffen og bort til en statue i midten av rommet. Guden var omtrent to og en halv meter høy. Han var hugget ut i svart stein og kledd i typisk egyptisk stil: bar på overkroppen, med kilt og sandaler. Han hadde ansiktet til en vær og horn som delvis hadde brukket av i århundrenes løp. På hodet hadde han en krone med form som en frisbee – en solskive med en bord av slanger. Foran ham sto en mye mindre menneskeskikkelse. Guden holdt hendene over den lille fyrens hode, som om han velsignet ham. Sadie myste på hieroglyfinskripsjonen. Helt siden hun hadde vært vert for ånden til Isis, magiens gudinne, hadde Sadie hatt en skummel evne til å lese hieroglyfer. «KNM,» leste hun. «Det står vel for Khnum, antar jeg. Rimer det på ka-boom?» «Ja,» sa jeg. «Dette er statuen vi trenger. Horus fortalte meg at den oppbevarer hemmeligheten til å finne Ras bok.» Dessverre hadde ikke Horus vært særlig detaljert. Nå som vi hadde funnet statuen, hadde jeg absolutt ingen anelse om hvor21


dan den skulle kunne hjelpe oss. Jeg gransket hieroglyfene og lette etter hint. «Hvem er den lille fyren foran ham?» spurte Walt. «Et barn?» Jaz knipset med fingrene. «Nei, dette husker jeg! Khnum lagde mennesker på et pottemakerhjul. Det er det han driver med her, tipper jeg – lager et menneske av leire.» Hun så på meg for å få bekreftelse. Sannheten var at jeg hadde glemt historien selv. Det var liksom Sadie og jeg som skulle være lærere, men Jaz husket ofte flere detaljer enn jeg gjorde. «Bra,» sa jeg. «Et menneske av leire. Nettopp.» Sadie kikket opp på Khnums værhode og rynket pannen. «Den ser litt ut som den gamle tegnefilmfiguren … Bullwinkle, vet du? Kanskje den er elgenes gud.» «Han er ikke elgenes gud,» sa jeg. «Men hvis vi leter etter Ras bok,» sa hun, «og Ra er solguden, hvorfor er vi da interessert i en elg?» Sadie kan være skikkelig irriterende iblant. Har jeg nevnt det? «Khnum representerte en side ved solguden,» sa jeg. «Ra hadde tre forskjellige personligheter. Han var Khepri, skarabéguden, om morgenen, Ra om dagen, og Khnum, guden med værhodet ved solnedgang, når han steg ned i Underverdenen.» «Så forvirrende,» sa Jaz. «Ikke egentlig,» sa Sadie. «Carter har også forskjellige personligheter. Han forvandler seg fra zombi om morgenen til snegle om kvelden til ...» «Sadie,» sa jeg, «nå holder du kjeft.» Walt klødde seg på haken. «Jeg tror Sadie har rett. Det er en elg.» «Takk skal du ha,» sa Sadie. Walt sendte henne et usikkert smil, men han virket fortsatt litt 22


fjern, som om det var noe som plaget ham. Jeg oppdaget at Jaz gransket ham med et bekymret uttrykk, og jeg lurte på hva de hadde snakket om før vi kom. «Nå får det være nok elgepreik,» sa jeg. «Vi må få denne statuen tilbake til Brooklyn House. Den inneholder en eller annen ledetråd ...» «Men hvordan skal vi finne den?» spurte Walt. «Og du har fortsatt ikke fortalt oss hvorfor denne boken er så livsviktig.» Jeg nølte. Det var mye vi ikke hadde fortalt rekruttene våre, ikke engang Walt og Jaz – som for eksempel at verden kunne gå under om fem dager. Sånne ting kan fort virke forstyrrende på opplæringen. «Jeg skal forklare når vi kommer tilbake,» lovte jeg. «Nå må vi finne ut hvordan vi skal få flyttet statuen.» Jaz rynket brynene. «Jeg tror ikke den går ned i veska mi.» «Åh, så dumt,» sa Sadie. «Hør her, vi bruker en levitasjonsformular på statuen. Så lager vi en eller annen stor avledningsmanøver for å rydde ballsalen ...» «Vent litt.» Walt bøyde seg forover og gransket den mindre menneskefiguren. Den lille fyren smilte, som om det å bli skapt av leire, var utrolig gøy. «Han bærer en amulett. En skarabé.» «Det er et vanlig symbol,» sa jeg. «Ja …» Walt fingret med sin egen samling med amuletter. «Men skarabeen er symbolet på Ras gjenfødelse, ikke sant? Og denne statuen viser Khnum som skaper et nytt liv. Kanskje vi ikke trenger hele statuen. Kanskje ledetråden er ...» «Ah!» Sadie tok frem tryllestaven sin. «Strålende.» Jeg skulle til å si: «Sadie, nei!», men det ville naturligvis vært nytteløst. Sadie hører aldri på meg. Hun banket staven lett mot den vesle fyrens amulett. Khnums 23


hender begynte å gløde. Den lille statuens hode åpnet seg i fire deler, som toppen på en rakettsilo, og opp av halsen stakk en gulnet papyrusrull. «Bingo!» sa Sadie stolt. Hun stakk staven i veska og grep rullen akkurat idet jeg ropte: «Det kan være en felle!» Som jeg sa, hun hører aldri etter. Med det samme hun dro rullen ut av statuen, begynte det å rumle i hele rommet. Glasset i flere av utstillingsmontrene slo sprekker. Sadie klynket idet rullen i hånden hennes begynte å brenne. Det virket ikke som om flammene fortærte papyrusen eller skadde Sadie, men da hun prøvde å riste på rullen for å slukke ilden, sprang spøkelsesaktige, hvite flammer over på den nærmeste utstillingsmontren og raste rundt i rommet som om den fulgte et spor av bensin. Ilden streifet vinduet, og hvite hieroglyfer dukket opp på glasset, noe som antakelig utløste et tonn av beskyttende bindinger og forbannelser. Så virvlet flammene over den store frisen ved inngangen til salen. Steinblokken ristet kraftig. Jeg kunne ikke se utskjæringene på den andre siden, men jeg hørte et hest skrik – som fra en veldig stor og veldig sint papegøye. Walt dro tryllestaven opp av ryggsekken. Sadie viftet med den brennende rullen som om den var limt fast i hånden hennes. «Få denne greia av meg! Dette er bare ikke min skyld!» «Æh …» Jaz dro opp tryllestaven sin. «Hva var den lyden?» Hjertet sank i brystet på meg. «Jeg tror,» sa jeg, «at Sadie nettopp har satt i gang den store avledningsmanøveren sin.»


2 Vi temmer en tre tonn tung kolibri

C A R T E R

For bare noen måneder siden ville alt vært annerledes. Sadie kunne ha sagt et enkelt ord og utløst en eksplosjon i megaklassen. Jeg kunne ha innhyllet meg i en magisk kampavatar og blitt så godt som uovervinnelig. Men det var da vi var forent med hver vår gud – Horus for mitt vedkommende, Isis for Sadie. Vi hadde gitt opp den makten rett og slett fordi det var for farlig. Før vi fikk bedre kontroll over evnene våre, kunne det å være vertskap for egyptiske guder drive oss fra vettet eller bokstavelig talt få oss til å brenne opp. Nå hadde vi bare begrenset tilgang på magi. Det gjorde det vanskeligere å gjøre viktige ting – som å overleve når et monster våknet til liv og ønsket å drepe oss. Griffen dukket opp i all sin grusomhet. Den var dobbelt så stor som en vanlig løve, og den rødlige og gylne pelsen var dekket av kalksteinsstøv. Halen var utstyrt med piggete fjær som så harde og skarpe ut som dolker. Med et eneste slag med halen pulveriserte den steinblokken den hadde kommet ut av. De strittende vingene sto nå rett opp på ryggen. Når griffen beveget seg, flakset de så fort at de ble uklare og summet som vingene på verdens største og mest krigerske kolibri. 25


Kanekrøniken 2 - Ildtronen