Page 1


Leif GW Persson

Grisefesten Oversatt av Henning Kolstad


Originalens tittel: Grisfesten Copyright © 1978 Leif GW Persson Denne utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Published by agreement with Salomonsson Agency, Stockholm Omslagsdesign: Ole Peder Juve/Juve Design Omslagsfoto: Juve Forfatterfoto: Fredrik Hjerting Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10.5/12.1 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012 ISBN 978-82-516-5530-9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


I 1629 ektet den svenske skalden Lars Wivallius den danske adelsmøy Gertrud Grijp fra Björkeberga i Skåne. Det hadde han gjort under falske forutsetninger og påtatt navn. Kort etter ble den falske Erik Gyllenstierna avslørt og dømt til døden. Han ble benådet og sonet etter hvert en fem års fengselsstraff på Kajaneborgs festning i Finland. Det er lett å komme opp i saker. Atskillig vanskeligere å ta seg ut av dem. Wivallius’ eksempel er både besnærende og oppbyggelig: Lojalitet kan aldri overleve uten ekte følelser, og man skal aldri gifte seg utenfor sin egen klasse. Gjør man det likevel, vil man før eller senere møte sitt Kajaneborg. Tro meg. All erfaring viser hvor galt slikt kan gå, og det er helt naturlig at Wivallius endte sine dager som advokat i Stockholm. Akkurat som Wivallius hadde sine venner, har jeg mine. En av dem er Sven Melander. Med ham har jeg diskutert innholdet i denne boken. Dessuten er han fadder for en av bokens hovedpersoner, tre av bipersonene, fire dialogavsnitt og atskillige replikker. Med tanke på bokens innhold og det faktum at Sven Melander er journalist i Aftonbladet, vil jeg imidlertid understreke to ting: Intrigen er helt og holdent min egen, og den statsråden som i boken går under navnet «Hederlige Harry», har jeg også diktet opp selv. For at leserne ikke skal plage sine advokater i utrengsmål med spørsmål om trykkefrihetslovgivningen, injuriebestemmelsene i Straffeloven og liknende, vil jeg avslutningsvis 5


understreke følgende på ære og samvittighet: Boken ble skrevet i løpet av vinteren 1978. Den ble ferdig i slutten av mars. Jeg fikk den antatt av forlaget 8. mai – dvs. ganske nøyaktig 24 timer før den beryktede bordelldebatten tok til i Riksdagshuset ved Sergels Torg. Og dessuten: Alt, absolutt alt som står i den, er uansett bare skrøn. Stockholm i mai 1978 Leif GW Persson


1 Fredag 13. mai 1977

Olsson hadde rød nese. Det kom av at han drakk – ikke av at han hadde vært sportsjournalist og sittet på trekkfulle pressetribuner, slik han hadde prøvd å innbille naboene i gården. Olsson drakk. Det var det hele. Det var fredag 13. mai 1977. Klokken var ti over elleve, og Olsson sto som annenmann i køen til luke tre på postkontoret i Dalagatan 13. Snart skulle det skje ting, men det hadde ikke Olsson noen anelse om. Det visste ikke fru Forsberg heller. Hun sto foran Olsson, og det var straks hennes tur. I køen til luke fire sto en ung mann. Han så hyggelig ut, og fru Forsberg hadde kikket på ham flere ganger. Hun hadde kikket på Olsson også. To ganger hadde hun kikket på Olsson. Han så ikke hyggelig ut. Fyllik, tenkte fru Forsberg. Tenk om Ragnar hadde levd … Den unge mannen foran luke fire var ingen vanlig postkunde. Det skulle han bevise om et øyeblikk. På seg hadde han blå cordbukse og lys pologenser, og under armen hadde han en svart skulderveske. Nå var det hans tur, og det var nå han oppførte seg underlig. Med et hopp var han oppe på skranken. I neste øyeblikk hadde han tatt seg over overhoppingsvernet og befant seg bak skranken. Han hadde trukket pologenseren opp til nesen. I venstre hånd holdt han skuldervesken med remmen viklet rundt håndleddet. I samme hånd holdt han en pistol. Det som skjedde nå, tok knapt tre minutter. Det har politiet regnet ut. 7


Den unge mannen i pologenser var en systematisk fyr. Han sa ingenting. Han dyttet vekk den kvinnelige kassereren i luke fire med høyre hånd, og med samme hånd fylte han vesken med penger. Deretter gikk han til luke fem og gjorde likedan der. Nå trykket kassereren i luke fire på alarmknappen under skranken. Hun gjorde det med venstre hånd, og passet på at hun ikke beveget kroppen. Da hun utløste alarmen, var det gått et drøyt minutt. Mannen i pologenser snudde og gikk mot utgangen. Han stoppet ved luke tre. Med foten feide han unna den kvinnelige kassereren, som satt på en kontorstol med hjul, og så tømte han kassen. Han gjorde det samme i luke to – feide kassereren unna og rensket kassen. Nå var det gått omtrent tre minutter. Mannen fulgte skranken mot utgangen, åpnet døren der skranken tok slutt og gikk ut på den andre siden. I lokalet var det omkring tjue ansatte og nærmere femti kunder. De fleste var eldre; det var trygdeutbetaling den dagen. Da raneren forsvant ut på gaten, var klokken drøyt tretten minutter over elleve fredag 13. mai 1977 – årets trettende postran i Stockholm politidistrikt var nettopp gjennomført. Klokken var litt over fire samme dag. Ved stockholmskriminalens voldsavsnitt i Kungsholmsgatan var forskjellige berørte samlet inne hos avdelingssjefen, kriminalkommissær Dahlgren. Foruten kriminalinspektør Andersson og kriminalinspektør Krusberg, som skulle ta seg av selve etterforskningen, hadde forsamlingen et godt innslag av generelt interesserte – mest yngre krefter i etaten, ennå opptatt av kampen mot kriminaliteten og tanker på egen karriere. De eldre var gått hjem. De var bare glade for å slippe å ha noe med saken å gjøre. Andersson og Krusberg orienterte om hva man visste. Andersson snakket stille og langsomt. Han så ulykkelig ut. 8


Det kom av at han var ulykkelig, noe som blant annet skyldtes at det var for mange væpnede ran. Var det for mange væpnede ran, fikk Andersson for mye å gjøre, og da fikk han problemer hjemme. Med kona. Krusberg, derimot, var verken stille eller ulykkelig. Han snakket fort og energisk. Nå og da sjekket han notatene sine. De visste følgende: Politiet fikk alarmen elleve minutter over elleve. Den første bilen var der allerede etter et par minutter. I den satt kriminalinspektør Jarnebring og kriminalinspektør Johansson fra sentralspan. De hadde sittet og overvåket et horehus i Karlsbergsvägen 70, fått meldingen på radioen og kjørt med det samme. Johansson hadde antakelig sett raneren – eller rettere sagt ryggen hans. Mannen hadde i så fall løpt inn i skolegården i samme kvartal, over gården og inn i skolebygningen. Deretter hadde han gått rett gjennom skolen og forsvunnet ut gjennom hovedinngangen til Karlbergsvägen 15. Jarnebring og Johansson hadde selvsagt styrtet etter. Dessverre var det friminutt på skolen. Det var mange personer med et utseende som liknet på ranerens. Politiet hadde snakket med en del elever, og dessuten med noen lærere, men det hadde ikke gitt dem noe. Andersson og Krusberg ankom postkontoret allerede klokken halv tolv. De hadde snakket med kunder og ansatte, men få hadde sett noe; de fleste hadde ikke engang merket at det hadde vært et ran. To vitner hadde måttet bli med på krimmen; for det første en eldre dame som het fru Forsberg og av en eller annen grunn kunne gi det beste signalementet på raneren, og for det andre en eldre fyllik som het Olsson. Den siste burde ha sett en del. Han hadde nemlig stått plassert slik at han nesten ikke kunne unngått å gjøre det. Antakelig hadde han ikke sett noe som helst, bare blitt tatt med rent rutinemessig – personer som Olsson blir ofte tatt med rent rutinemessig. Det var et magert resultat som forelå. Teknikerne hadde 9


vært på stedet: Ingen fingeravtrykk av verdi, men derimot et fotavtrykk. Raneren hadde tilfeldigvis tråkket på et blankettsett. Ifølge teknikerne viste avtrykket at han hadde skonummer 41. Nasjonaliteten hans var ukjent – han hadde ikke sagt et ord i løpet av hele episoden. Etter utseendet å dømme burde han være svensk, eller i alle fall skandinavisk. For øvrig var han i tjueårsalderen, muligens noen år eldre. Slank kroppsbygning; omtrent 1,75 høy. Halvlangt hår, mellomblondt. Glattbarbert. Oval ansiktsform, rett nese. Stilig gutt, hevdet noen som for øvrig ikke hadde sett så mye. Han hadde vært bevæpnet med en pistol som var ganske lik politiets egne, Walther 7,65 mm. En av damene i lukene var sikker på det punktet. Hun hadde nemlig en bror som var i politiet, og dessuten hadde hun hatt den tvilsomme fornøyelse å se ranerens pistol på nært hold. Derimot hadde hun ikke våget å se raneren i ansiktet. Klærne, ja. Blå cordbukse, lys pologenser. Sannsynligvis gul; muligens beige eller grå. Svart skulderveske i ekte eller imitert skinn. Fottøy ukjent; ingen hansker. Raneren hadde fått et brukbart utbytte. Ifølge politiets foreløpige beregninger hadde han sikret seg omtrent 295 000 kroner. Og etter politiets beregninger hadde det tatt ham omtrent tre minutter å gjøre det. Deretter hadde han forduftet – hvordan var ukjent. Ingen hadde lagt merke til noen mistenkelige biler. Han hadde sannsynligvis ikke tatt T-banen fra Odenplan; dette sjekket en patrulje fra ordenspolitiet allerede tjue minutter over elleve. Han var simpelthen vekk. Hvor og hvordan var ukjent. Kommissær Dahlgren hadde lent seg tilbake i stolen og begynt å klype seg i nesen. Dahlgren var definitivt ikke typen som pillet nese; han kløp nesevingen mellom venstre tommel og pekefinger. Dahlgren var langt fra noen dumrian. Dessuten var han godt likt av sine medarbeidere. Dette til tross for at han dyrket slike formuleringer som ellers bare opp10


trer i visse finere ukeblad, og i de mest konservative avisenes lederspalter. Siden sjefene hans stort sett knapt kunne lese og skrive, var det en vanlig og sikkert velbegrunnet oppfatning blant personalet i politihuset at Dahlgren skulle slutte som kommissær. Selv hadde han aldri ytret et ord om alle de nye politiintendantene som var begynt på huset i løpet av de årene han hadde sittet som avdelingssjef. Sannsynligvis fordi han holdt seg for god til slikt. «Jeg slås av to forhold,» sa Dahlgren. «For det første: Ranerens kalde opptreden. Han later til å være en forholdsvis kapabel ung mann. To: Det faktum at han er så velorientert. Det sistnevnte kan muligens bidra til å kaste lys over forsvinningsnummeret hans. Utseendet og fremgangsmåten leder tanken min hen på Lars Peter Forsman. Har den gode Forsman muligens hatt glede av en permisjon fra straffeanstalten i dag?» «Vi har sjekket Forsman,» svarte Krusberg. «Han har sitt på det tørre. Han sitter inne.» «Da vil jeg foreslå følgende,» fortsatte Dahlgren. «Snakk med Johansson og Jarnebring fra apehuset nede i gården. De er i det minste politifolk, og nå som de har fått noen timer på seg, går det kanskje opp et og annet lys. Kontroller lærere og elever på den skolen – dessverre har jo dagens skole sine mangler. Dessuten er det kriminalpolitisk utilfredsstillende at en person kan tjene fire årslønner for en kommissær på tre minutters arbeid. Før skatt, mine herrer.» Kriminalinspektør Rundberg hadde avhørt Olsson. Det hadde han gjort ved totiden om ettermiddagen for å hjelpe sine mer arbeidsbelastede kolleger Andersson og Krusberg. Rundberg var stor og sterk. Et år tidligere hadde kona hans gått på et voksenopplæringskurs om yrkesskader. Siden hadde Rundberg kjempet en hard kamp mot fordommene sine. Etter avhøret av Olsson hadde han lidd et forbigående 11


nederlag. Derfor hadde han stukket av fra jobben. Utskriften av avhøret fikk vente til mandag. Rundberg var overbevist om at Olsson manglet enhver betydning for etterforskningen. Dessverre skulle det vise seg at han tok feil på det punktet – helt feil. Olsson husket også avhøret. Olsson likte ikke politifolk. Det hadde han aldri gjort. Når han kom i kontakt med politifolk, prøvde han å redusere sine 173 fordrukne centimeter til så få som mulig. Det klarte han bare delvis. Resultatet ble at han så ut som en blåfrossen spurv i en altfor stor fiskebeinsmønstret frakk. Siden Olsson ofte var i kontakt med politiet, så han ofte ut som en spurv. Ved totiden satt spurven foran Rundberg på Rundbergs kontor. «Du var på postkontoret i dag, Olsson,» sa Rundberg. Spurven nikket. «Kan du fortelle litt om det,» sa Rundberg. «Det var ran,» sa Olsson. Rundberg reiste seg, gikk rundt skrivebordet og satte seg på kanten. Olsson krympet raskt for å tilpasse seg den nye situasjonen. «Ja,» sa Rundberg unødig tydelig. «Vi vet at det var et ran på postkontoret. Kan du ikke fortelle litt om det?» «Niks,» sa Olsson. «Niks? Hvorfor ikke?» «Jeg sier ikke noe uten å få snakke med advokaten min.» «Men for helvete, Olsson! Du er ikke mistenkt for noe. Du er her som fullverdig svensk borger for å avgi vitneforklaring om en forbrytelse som du kan antas å ha bevitnet.» «Det er ikke stort å fortelle. Han kom inn og hoppet over skranken og tok alle trygdepenga mine og forsvant, og kan jeg gå nå?» Olsson hev etter pusten. Dette var den lengste uttalelsen han hadde gitt under press siden han beruset prøvde å snakke 12


seg forbi dørvakten på Metropol. Det var i 1972. Siden hadde Olsson hovedsakelig drukket i det fri. «Har du dårlig tid?» ville Rundberg vite. «Visst faen har jeg det. Postkontoret stenger jo snart, og jeg vil ha ut trygda.» «Og så skal du raskt omsette den i flytende valuta,» konstaterte Rundberg og tente en Prince. «Nei, nå får du gi deg,» sa spurven og vokste noen centimeter. «Jeg har kutta ut, kan jeg fortelle deg. Har vært på vannvogna lenge nå.» «Ålreit,» sa Rundberg. «Bare prøv å svare skikkelig på spørsmålene mine, du, så kan du gå etterpå. Det behøver ikke ta så lang tid.» «Hva vil du vite?» sa Olsson generøst. Han strammet seg opp enda et hakk. Nå var han nesten oppe i normallengde. 173 centimeter. «Ja, hvordan så han ut, denne raneren?» «Det var en jævlig kraftig type. Diger som et hus.» «Var han like stor som meg?» spurte Rundberg og reiste seg. «Nei, faen om han var. Han var mye mindre. Men jævla kraftig. Og sprek. Han spratt over både skranke og glass i et eneste hopp.» «Jaså. Jeg trodde han først hoppet opp på skranken og så skrittet over glasset og inn på baksiden.» «Langt ifra, gutten min. Han jumpa over hele greia i ett eneste byks. Jeg har aldri sett på makan. Og da skal du vite at jeg jobba på sirkus da jeg var yngre.» «Jeg ville være svært takknemlig, Olsson, om du lot være å kalle meg gutten din.» «Faen, da! Her prøver jeg bare å være litt vennlig og hjelpsom …» «Gi blaffen i det, du,» sa Rundberg oppgitt. «Hvordan så han ut i ansiktet?» 13


«Han hadde skjegg.» «Skjegg?» «Ja, for faen. Eller kinnskjegg, i alle fall. Som alle italienere. Men han var faen så mye kraftigere enn en italiener. Mer som Harry Persson, han bokseren. Jeg så Harry bokse mot han nordmannen Porat da jeg var sportsjournalist. Det var en jævla match. Fy faen. Harry kunne most en hvilken som helst italiener.» «Så fyren ut som en italiener, mener du?» «Nei, faen, langt ifra. Men han var spenstig.» «Han hadde altså skjegg, eller muligens kinnskjegg som en italiener, var bygd som Harry Persson og spratt over skranken i et eneste hopp,» oppsummerte Rundberg. «Akkurat,» sa Olsson. «Han hadde ikke kortbukse også, vel?» undret Rundberg. «Faen om jeg veit … Det ville jeg nok lagt merke til. Men når du sier det, så …» «Det er bra, Olsson,» sa Rundberg. «Jeg vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten vitner som deg. Mange takk skal du ha. Skulle det være noe mer, tar jeg kontakt. Du kan gå nå.» Det beste vitnet lot av en eller annen grunn til å være fru Märtha Louise Forsberg. Enslig, 70 år og bosatt i Odengatan 36. Etter forholdene hadde fru Forsberg vært usedvanlig klar og fattet. Hun kunne beskrive ranerens utseende betydelig bedre enn noen andre. «Sånn en kjekk gutt.» Sammen med etterforskerne ved voldsavsnittet hadde hun sett på bilder av kjente personer i bransjen, uten at det var kommet noe ut av det. En av dem mente hun å dra kjensel på – Lars Peter Forsman. Den samme Forsman som Dahlgren hadde spurt etter, men som for tiden sonet åtte år i kasjotten i Kumla. Og så var det et par hun tvilte litt på. Slik er det alltid. Dessverre er det nesten aldri noen av dem som har gjort det. Etter bildevisningen kjørte politiet fru Forsberg hjem til Odengatan 14


36. Om hun skulle komme på noe, kunne hun ringe. Telefonnummeret sto på lappen hun hadde fått. Det var forresten helt i orden å ringe om det skulle være noe annet også. Fru Forsberg takket for skyssen. Hun ba ikke politimannen i bilen opp på kaffe. Det er nok bare i politiromaner at vitner fraterniserer med politiet.

Profile for Schibsted Forlag

Grisefesten  

Grisefesten er Leif GW Perssons debutroman og regnes som en klassiker innen svensk krim. Dette er den første boken om Lars Martin Johansson...

Grisefesten  

Grisefesten er Leif GW Perssons debutroman og regnes som en klassiker innen svensk krim. Dette er den første boken om Lars Martin Johansson...

Advertisement