Issuu on Google+


Max Frei

Den fremmede oversatt fra russisk av Dina Roll-Hansen og Hege Susanne Bergan


Originalens tittel: Чужак Translated from the Russian edition by Amphora Publishers, St. Petersburg, Russia Copyright © Max Frei (Макс Фрай), 2005 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 The publication of the book was negotiated through Goumen&Smirnova Literary Agency (www.gs-agency.com) and OKNO Literary Agency (www.okno-agency.com) Oversettere: Dina Roll-Hansen og Hege Susanne Bergan Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type It AS, Trondheim Satt med: Minion 11/13,5 pkt. Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun ISBN: 978-82-516-3583-7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Innkjøpt av Norsk kulturråd


Forord

S aller først må vi ha noen grunnleggende fakta på bordet. Jeg heter faktisk Max. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg alltid foretrukket kortformen av navnet mitt. Jeg kommer fra et eller annet sted. Kanskje jeg til og med har vært naboen din? Jeg bodde på det stedet i rundt tretti år før jeg havnet i Jekko. Du vil ikke finne Jekko på noe kart. For Jekko befinner seg ikke på denne planeten, eller snarere, ikke i denne verden. Jeg foretrekker den siste varianten, siden uttrykket «ikke på denne planeten» nødvendigvis vekker assosiasjoner om romferder, noe jeg heldigvis aldri har vært med på. En detaljert rapport om min reise til Jekko finner du i en av historiene du vil ta fatt på så snart du er ferdig med forordet, nemlig «Den fremmede». Byen Jekko er hovedstad i Det forente kongedømmet som består av Ugguland, Gugguland, Landaland og Urraland, samt grevskapene Sjimar og Vuk, den mektige Syvbladsordenens landområder, fribyen Gasjin og øygruppa Murimakk. Nåvel. Naturlovene i denne verden bidrar på alle måter til å utvikle befolkningens såkalte «paranormale» evner. Særlig her i Jekko, siden denne byen ble bygget i Verdenshjertet. Jeg bruker den lokale trollmannsterminologien, for uten den kan jeg ikke forklare noe som helst. 5


Utenfor Uggulands grenser (den provinsen som Jekko ligger i sentrum av) driver man det ikke lenger enn til litt telepati og andre bagatellmessige sysler, men her hos oss er det langt mer alvorlig. I Jekko er det bare latsabber som ikke kan trylle. Selv jeg har lært det, og det var faktisk skremmende lett … Derfor driver hele befolkningen, uten unntak, med såkalt åpenbar magi, også kalt hverdagsmagi. Eller rettere sagt drev de med det før Kodeksepoken. Kodeksen ble innført etter en blodig krig. Gjennom Det forente kongedømmets historie har det med jevne mellomrom dukket opp vismenn og profeter som har forsøkt å overbevise sine samtidige om at overdreven bruk av åpenbar magi kan få tragiske konsekvenser. Det fantes til og med en mørk og intrikat teori (som forresten fremdeles lever i beste velgående) om at den kunne føre til verdens undergang. Men det var umulig å gi avkall på magi den gangen. Flerfoldige magiske ordener, alle svært mektige, hadde i tusenvis av år forsøkt å dele makten mellom seg. I denne perioden, som gjerne kalles Ordensepoken, hadde de skiftende kongene aldri noen viktig rolle i det politiske spillet. Slik fortsatte det helt til Gurig VII inntok tronen, en mann som skulle endre historien. Han fant én enkelt alliert som han satset alt på. Den eldgamle Syvbladsordenen drømte ikke bare om å tilintetgjøre sine mange konkurrenter, men hadde også siden tidenes morgen drevet seriøs eskatologiforskning. Ordenens stormagister Nuflin Monni Makk var blant smartingene som tidsnok forsto at katastrofen nærmet seg, og fra første dag i embetet planla han en nådeløs krig mot de andre ordenene. Etter å ha alliert seg med Gurig VII erklærte Syvbladsordenen «krig mot alle», og perioden som fulgte, gikk inn i historien som den store Urotiden. Dette vanvittige århundret endte i en knusende seier for kongen og Syvbladsordenen. På selveste seiersdagen ble Kremberkodeksen innført, oppkalt etter den gutten som tilfeldigvis var blitt krigens siste offer. Kodeksen besto av en rekke lover som til sammen utgjorde en slags metafysisk straffelov. Denne viktige politiske begivenheten skjedde for nøyaktig 119 år siden og skulle bli begynnelsen på en ny epoke – Kodeksepoken. Kremberkodeksens grunnprinsipp lyder slik: «Borgere av Det forente kongedømmet forbys å benytte åpenbar magi dersom de ikke har spesi6


altillatelse fra kongen eller stormagisteren av den mektige og enerådende Syvbladsordenen.» Likevel skjer det fremdeles et og annet mirakel. Jeg siterer: «Borgerne tillates å benytte hvit magi inntil trinn 5 kun dersom dette gjøres i eget hjem eller utenfor bymurene, og svart magi inntil trinn 2 kun dersom dette gjøres i eget hjem og da bare til medisinske og kulinariske formål.» Her må det presiseres at hvit og svart på ingen måte betyr god og ond. Manipulering av fysiske gjenstander kalles svart magi og har fått sitt navn etter fargen på jord. Hvit magi har å gjøre med abstrakte størrelser som stemninger, tanker og hukommelse. Innbyggerne i Det forente kongedømmet har forresten ganske originale forestillinger om hvor materien slutter og den rene ånd begynner. Spiritisme for eksempel, som er så populært blant en del av mine landsmenn, regnes som svart magi her, siden man er fullstendig overbevist om at spøkelser er like fysiske som kasserollene på kjøkkenet, mens dusinvis av drapsmetoder regnes som hvit magi siden døden anses som noe av det mest abstrakte som fins. Det er i det hele tatt ganske forvirrende. Da Kodeksen ble innført, ble medlemmer av de andre magiske ordenene tvunget til å forlate Det forente kongedømmet. Dette var seierherrene svært tilfreds med, siden mektige magikere mister mye av sin kraft utenfor Verdenshjertet og ikke lenger kan fremkalle verdens undergang. Innimellom dukker en og annen forvist magiker opp i Jekko, og da begynner moroa … Forbudet mot magisk virksomhet omfatter på ingen måte medlemmene av Syvbladsordenen. Men disse herrene er dyktige, det skal de ha. De har kunnskaper som gjør at eksperimentene deres får minimalt med konsekvenser. Noe i retning av «økologisk bærekraftig magi». Videre fins det et ikke ubetydelig antall erfarne og anerkjente skremselsmagikere som bor åpenlyst i Jekko og til og med nyter visse privilegier. Noen rakk å slutte fred med de kommende seierherrene i tide, mens andre igjen bare unnlot å delta i krigen. De er alle spesielle og fargerike personligheter, og jeg nærer i dypet av min sjel en barnlig overbevisning om at dagens fred og velstand i Det forente kongedømmets hovedstad nettopp avhenger av deres klokskap. Til slutt vil jeg gjerne tilføye at det tillatte nivået av åpenbar magi 7


etter min mening er nok for ikke å kjede seg, skjønt mange av dem som opplevde Ordensepoken vil være uenige med meg. Foruten åpenbar magi fins også skjult magi eller sann magi. Jeg har mer enn én gang blitt forklart at sann magi ikke bare kan ødelegge verden, men også er en absolutt betingelse for dens eksistens. Jeg er en elendig teoretiker, så dere får bare ta meg på ordet. Det er svært få som kjenner til denne hemmelige vitenskapen, egentlig bare de som driver med den. Og de er ikke mange … Jeg må legge til at talent for dette overhodet ikke henger sammen med hvor man tilfeldigvis er født. Det er jeg selv et bevis på. Min venn, sjef og lærer sir Djuffin Halli hevder at sann magi fins i alle verdener. Og det er i sannhet en god nyhet. Deres Max Frei


Debut i Jekko

S man vet aldri når lykken snur. Jeg er en stor spesialist på området. De første 25 årene av mitt liv var jeg en klassisk taper. Folk har det med å lete etter (og finne) de underligste forklaringer på sin uflaks, men selv behøvde jeg aldri å lete. Fra jeg var ganske liten har jeg aldri fått sove om natta. Til gjengjeld sov jeg tungt om morgenen, og som alle vet er det nettopp da flaks og uflaks blir fordelt. På morgenhimmelen står verdens mest urettferdige læresetning skrevet med flammeskrift: «Morgenstund har gull i munn». Er det ikke sånn, kanskje? Barndommens daglige mareritt var å gå og vente på det forferdelige øyeblikket da mamma sa: «God natt, lille venn, gi mamma en nattakos og gå til sengs.» Tiden jeg tilbrakte under dyna, de lange timene, de håpløse og fåfengte forsøkene på å sovne … Jeg har forresten gode minner også – om den enestående friheten etter at alle de andre hadde sovnet. Jeg måtte bare passe på ikke å bråke, og skjule alle spor etter min hemmelige virksomhet. Men det aller verste var å bli vekket om morgenen like etter at jeg hadde sovnet. Det var derfor jeg hatet først barnehagen og siden skolen. Riktignok fikk jeg lov til å gå på ettermiddagsskole i to år, og de to årene var jeg nesten best i klassen. Ellers i livet har jeg aldri vært best – før jeg møtte sir Djuffin Halli. 9


Denne vanen, som hindret meg i å gli inn i det sosiale fellesskapet, ble mer og mer utpreget med tiden. Men da jeg endelig hadde forsont meg med at det for en uhelbredelig nattergal ikke er noe som glitrer i morgenfuglenes verden, møtte jeg sir Djuffin Halli. Han knipset med fingrene, og vips, så befant jeg meg så langt som overhodet mulig hjemmefra. Jeg fikk et arbeid som passet mine evner og ambisjoner: Jeg ble nattavløser for den Høystærede Sjefen for Den hemmelige spesialenheten i byen Jekko. Historien om hvordan jeg fikk denne jobben er så uvanlig at den fortjener et eget kapittel. Foreløpig nøyer jeg meg med å gjøre kort rede for det som skjedde den gangen for lenge siden. Jeg bør vel begynne med å si at drømmer alltid hadde vært en usedvanlig viktig del av livet mitt. Når jeg våknet etter et mareritt, var jeg helt overbevist om at jeg var i livsfare. Hvis jeg forelsket meg i en vakker jente i en drøm, kunne jeg godt finne på å slå opp med min virkelige kjæreste, for da jeg var ung, tålte ikke hjertet mitt mer enn én forelskelse av gangen. Hvis jeg hadde lest en bok i drømme, kunne jeg gjerne sitere fra den for vennene mine. En gang drømte jeg at jeg reiste til Paris, og etterpå insisterte jeg uten blygsel på at jeg faktisk hadde vært der – ikke fordi jeg var en skrytepave, men fordi jeg virkelig ikke forsto eller oppfattet forskjellen. Her må det legges til at jeg fra tid til annen traff sir Djuffin Halli i drømme. Man kan si at vi etter hvert ble venner. Sir Djuffin kan lett gå for å være storebroren til skuespilleren Rutger Hauer, hvis du har fantasi nok til å se for deg den imponerende fremtoningen kombinert med et fast blikk og to lyse, skråstilte øyne. Denne livsglade herremannen, som kunne minne om en orientalsk hersker eller kanskje en sirkusdirektør, vant umiddelbart hjertet til den Max jeg en gang var og som jeg ennå kan huske. I en av drømmene kom vi på hils, og etter hvert begynte vi å småprate, slik stamgjester på kafé gjerne gjør. Denne høviske omgangen fortsatte noen år før Djuffin en dag tilbød meg jobb. Dette skjedde fullstendig uventet. Han påsto helt plutselig at jeg hadde ekstraordinære magiske evner som jeg var nødt til å utvikle hvis jeg skulle unngå å tilbringe alderdommen på en psykiatrisk institusjon. Han 10


tilbød seg å være en slags spillende trener, arbeidsgiver og snill onkel, alt på én gang. Det absurde tilbudet var fristende, for inntil da hadde jeg ikke funnet et eneste talent hos meg selv. Til og med i søvne hadde jeg innsett at det neppe ville bli noe særlig greie på karrieren min. Oppildnet av tilsagnet mitt fisket sir Djuffin meg opp av den vanlige virkeligheten, omtrent som man fisker en flue opp av suppa. Til siste stund var jeg overbevist om at jeg var blitt et offer for mine egne dagdrømmer. Tenk så rare vi mennesker er! Sagaen om mitt livs første reise mellom verdenene skal jeg fortelle senere, om ikke annet så fordi jeg knapt husker noe fra de første dagene i Jekko. Jeg forsto ingenting, og ærlig talt trodde jeg at alt var en langtrukken drøm eller en avansert hallusinasjon. Jeg forsøkte å ikke analysere situasjonen og konsentrerte meg om å løse de problemene jeg støtte på, for dem var det nok av. Tilpasningen til det nye livet var meget krevende, jeg var mer uforberedt på min nye tilværelse enn et nyfødt barn. For spedbarn hyler og skriker og gjør i bleia helt i pakt med de lokale tradisjonene, mens jeg gjorde alt galt fra første stund. Det kostet store mengder svette før jeg i det hele tatt kunne gått for å være byoriginal. Første gang jeg befant meg i huset til sir Djuffin Halli var han ikke til stede selv. Å være sjef for Den hemmelige spesialenheten i Det forente kongedømmets hovedstad er en krevende stilling, så min beskytter var blitt forsinket. Den gamle kammertjeneren Kimpa, som hadde fått svært strenge formaninger av sin herre om å gi meg en «førsteklasses mottakelse», var ikke så rent lite betuttet. Inntil da hadde kun svært dannede mennesker frekventert dette huset. Jeg begynte mitt nye liv med å spørre om veien til toalettet. Selv det var en bommert. Alle borgere av Det forente kongedømmet over to år vet at bad og do i ethvert hus befinner seg i kjelleren, og at det fins en egen trapp ned dit. Og som jeg så ut! Jeans, genser, en vest av naturfarget skinn og tunge, butte støvler dugde her bare til å sjokkere gamle Kimpa, som vanligvis var like avbalansert som en indianerhøvding. Han mønstret meg fra topp til tå i minst ti sekunder. Sir Djuffin sverger på at sist Kimpa viet 11


noen like mye oppmerksomhet var da han giftet seg med den nå avdøde fru Kimpa for rundt to hundre år siden! Etter inspeksjonen fikk jeg tilbud om å skifte klær. Jeg hadde ingen innsigelser, for jeg kunne jo ikke skuffe den stakkars, gamle mannen. Så begynte en pinlig seanse. Jeg fikk utlevert en bunke med fargesprakende stoffer. Jeg knuget de mønstrede fillene i mine svette hender mens jeg blunket hardt og forvirret. Heldigvis hadde herr Kimpa levd et langt og trolig innholdsrikt liv. Opp gjennom årene hadde han sett mye rart, også idioter som i likhet med meg hadde manglet de mest elementære ferdigheter. For ikke å gjøre skam på sin Høøøøøystærede Sjef gikk Kimpa i gang med arbeidet. Ti minutter senere så jeg anstendig ut etter lokal målestokk – og helt idiotisk etter min egen. Men etter å ha forsikret meg om at alle draperingene ikke hindret meg i å bevege meg og heller ikke falt av hvis jeg gikk noen skritt, forsonet jeg meg med påkledningen. Deretter gikk vi over til neste prøvelse: Middag. Den godhjertede Kimpa sa at han ville holde meg med selskap, og det visste jeg å dra nytte av. For hver ny rett studerte jeg nøye hva min læremester gjorde. Deretter forsøkte jeg å kopiere det jeg nettopp hadde sett, altså føre de nødvendige ingrediensene inn i munnen ved hjelp av det dertil egnede redskapet. For sikkerhets skyld kopierte jeg også ansiktsuttrykkene hans. Man kan jo aldri vite! Omsider fikk jeg være i fred. Jeg ble oppfordret til å se meg om i huset og hagen, noe jeg med glede gjorde sammen med Huff, en sjarmerende hannhund som lignet på en langhåret bulldog. Huff viste vei. Uten ham ville jeg ganske sikkert ha gått meg vill i det enorme, folketomme huset og neppe funnet døra som førte ut i hagens tette villnis. Der la jeg meg i gresset og kunne endelig slappe av. Ved solnedgang skred den gamle kammertjeneren høytidelig ut til et lite, men standsmessig uthus i enden av hagen og kom like etter kjørende ut i en underlig teknisk sak. Etter utseendet å dømme ville den bare kunne flyttes på ved hjelp av trekkdyr. Ikke desto mindre beveget den seg framover helt av seg selv. I denne innretningen kjørte Kimpa i en fart som etter min mening var passe for en mann i hans alder. Senere fikk jeg forresten vite at han i løpet av sitt lange liv også hadde vært racerbilsjåfør, og farten han holdt var absolutt toppfart for en amobil, som disse underlige kjøretøyene kalles. 12


Kimpa kom ikke alene tilbake, for på myke puter i den motoriserte vognen tronte en gammel kjenning fra drømmene mine: sir Djuffin Halli i egen person. Først da gikk det ordentlig opp for meg at alt som hadde hendt var virkelig. Jeg reiste meg for å gå ham i møte, men deiset tungt ned på gresset igjen med igjenknepne øyne og måpende munn. Da jeg tvang meg til å slå opp øynene igjen, så jeg to sir Djuffin-er komme smilende mot meg. Med en kraftanstrengelse fikk jeg de to til å smelte sammen til én, kom meg på beina og fikk lukket munnen. Kanskje er dette det modigste jeg noen gang har gjort. – Det er helt i orden, Max, smilte sir Djuffin Halli forståelsesfullt. – Jeg er heller ikke helt meg selv, selv om jeg jo har noe mer erfaring på dette området. Jeg er glad for endelig å bli kjent med hele deg, med kropp og sjel! Så skygget han for øynene med venstre hånd og sa høytidelig: – Jeg ser deg som om jeg var våken! Etterpå tok han bort hånda og blunket til meg. – Det er slik man hilser på nye mennesker hos oss, Max! Gjenta! Jeg gjentok. Jeg fikk vite at det «slett ikke var verst for en nybegynner» og måtte gjenta hele prosedyren noe sånt som sytten ganger. Jeg følte meg som en evneveik arveprins som man endelig hadde funnet en passende lærer til. Dessverre var det ikke bare den lokale etiketten jeg måtte lære. Det hadde bodd mektige trollmenn her i Jekko i uminnelige tider, og alle var visst av mer eller mindre lokal avstamning. Heldigvis hadde det nøyaktig 115 år før min ankomst til Jekko blitt slutt på trollmannsfeidene etter Syvbladsordenens og Gurig VIIs knusende seier. Siden da har borgerne kun hatt lov til å bruke enkle magiske triks, hovedsakelig i medisinsk eller kulinarisk øyemed. For eksempel bruker man magi for å lage kamra, det lokale alternativet til te eller kaffe, som uten magi blir altfor bitter, eller for at smørskålen ikke skal bli fettet. Banebrytende oppfinnelser, spør du meg! Så jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er overfor Syvbladsordenen. Deres intriger og renkespill forandret historien slik at jeg slapp å tilegne meg de kanskje 234 gradene av hvit magi som ekspertene mener mennesket har mulighet til å beherske. Jeg har tenkt for meg selv at den 13


offisielt lovlige magien var grensen for hva jeg med mine ringe evner hadde mulighet til å lære. Men jeg er visst en slags invalid som mestrer det umulige, omtrent som Douglas Bader, den britiske elitepiloten som hadde amputert begge beina. Sir Djuffin hevder forresten at mitt største fortrinn er at jeg hører til i miraklenes verden, ikke at jeg behersker den. Om kvelden på den første dagen i mitt nye liv sto jeg foran speilet i soverommet jeg var blitt tildelt og studerte oppmerksomt mitt eget speilbilde. Jeg var innhyllet i stoffer som en utstillingsdokke. Innerst hadde jeg de myke foldene i skabaen, en slags lang, romslig tunika, og ytterst de tunge foldene i lookaen, et overplagg som er en slags mellomting mellom en lang frakk og en poncho. På hodet bar jeg en overdådig turban, som underlig nok kledde meg. I dette utstyret var det best å beholde den åndelige likevekten og ikke grunne for mye på hva som var hendt med meg, for fyren i speilet kunne vært hvem som helst, unntatt min gode venn Max. Huff dukket opp, bjeffet og dyttet snuten mot kneet mitt. «Du er så stor og fin!» tenkte jeg plutselig med en fremmed stemme. Etterpå forsto jeg at denne tanken ikke kom fra meg, men fra Huff. Den kloke hunden ble min første lærer i taus tale. Hvis jeg kan noe som helst om hvit fjerdetrinnsmagi, for det er her taus tale hører hjemme, er det takket være denne utrolige hunden. Dagene fløy av gårde. Om morgenen sov jeg. Utpå ettermiddagen sto jeg opp, kledde på meg, spiste og plaget Kimpa med skravlingen min. Heldigvis var det ingen språkbarrierer mellom meg og innbyggerne i Det forente kongedømmet. Hvorfor vet jeg ikke ennå. Jeg måtte bare lære meg den lokale uttalen og noen nye uttrykk, men det var ingen stor sak. Jeg satt og studerte under Kimpas diskré, men strenge overoppsyn. Kimpa hadde fått i oppdrag å gjøre gentleman av barbaren som var født i grensetraktene mellom grevskapet Vuk og Ødelandet. Slik het det seg i min «fiktive biografi» om meg som ble servert Kimpa og alle andre. Det var en kløktig uttenkt biografi, det forstår jeg nå. Det var et av Djuffin Hallis kunststykker innen sjangeren improvisert bløffmakeri. Saken er at grevskapet Vuk var den delen av Det forente kongedømmet 14


som lå aller lengst fra Jekko. Vuk besto av tynt befolkede sletter som sømløst gikk over i det endeløse og ubebodde Ødelandet som ikke var en del av Det forente kongedømmet, for hva i huleste skulle man med det? Knapt noen av hovedstadens innbyggere hadde vært der. Det var ingen grunn til å dra dit, og det var heller ikke ufarlig. Ifølge sir Djuffin var godt og vel halvparten av befolkningen i området uvitende nomader, mens den andre halvparten besto av rømte, opprørske trollmenn som heller ikke hadde mye godt å si om hovedstaden. – Uansett hvordan du måtte oppføre deg, trenger du ikke be om unnskyldning, sa Djuffin Halli mens han gynget i yndlingsstolen sin. – Din herkomst er i hovedstadssnobbenes øyne en ypperlig forklaring på ethvert påfunn. Tro meg, jeg kommer selv fra Kettari, en liten by i grevskapet Sjimara. Det er svært lenge siden, men alle forventer fremdeles at jeg skal oppføre meg eksentrisk. Folk blir nesten fornærmet hvis jeg oppfører meg pent. – Utmerket, sir. La oss begynne med det samme! Så gjorde jeg noe jeg hadde hatt lyst til lenge. Jeg snappet til meg den varme, lille pirogen fra tallerkenen uten å bruke den lille, krokete tingesten som lignet mer på et torturredskap fra et tannlegekontor enn bestikk. Sir Djuffin slapp fra seg et nedlatende hm. – Du vil bli en utmerket barbar, Max, det tviler jeg ikke på. – Det plager ikke meg! erklærte jeg med mat i munnen. – Jeg er født med tro på at jeg er god nok som jeg er, og har aldri vært redd for ryktet mitt. Jeg er for stolt til å trygle andre om anerkjennelse … – Filosof er du også! Sir Djuffin Halli virket mer enn tilfreds med meg. Men la oss vende tilbake til studiene mine. Min lidenskap for det skrevne ord hadde aldri vært nyttigere enn i disse første dagene. Om natta slukte jeg dusinvis med bøker fra sir Djuffins bibliotek og gjorde meg kjent med mine nye omgivelser. Gjennom bøkene lærte jeg om lokalbefolkningen og plukket opp fargerike fraser og uttrykk. Huff fulgte meg overalt og snakket om alt mulig, og slik fikk jeg trening i taus tale. Om kvelden (altså omtrent midt på dagen ifølge min egen døgnrytme) dukket sir Djuffin opp. Han rakk akkurat å holde meg med selskap under kveldsmaten og diskré kontrollere hva jeg hadde lært, punkt for punkt. 15


Etter et par timer forsvant Djuffin inn på soverommet, og jeg gikk til biblioteket. En kveld omtrent to uker etter min utrolige ankomst, erklærte sir Djuffin at jeg omsider lignet på folk og fortjente en belønning: – I dag skal vi spise på Slukhalsen, Max! Jeg har ventet lenge på denne dagen. – Hvor, sa De? – På Slukhalsen Bunba, kongen blant brune kneiper. Der har de varme posteier, Jekkos beste kamra, fantastiske madam Zjizjinda og det er ikke et eneste grinete tryne der på denne tiden av døgnet. – Bare blide tryner? – Bare hyggelige folk. Men du er jo mer kjent der enn de fleste jekkoensere! – Hva? – Vent og se … Kom igjen, få på deg skoene, nå. Jeg er sulten som en tjuvradd uten armer. For første gang byttet jeg ut de komfortable inneskoene med høyskaftede mokasiner som liksom skulle forestille ordentlige støvler. Nå skulle jeg opp til førerprøven. Ha! Som om det skulle være noe å engste seg for! Jeg hadde lang erfaring med å kjøre en rustholk som jeg hadde arvet av fetteren min da han hadde slått seg opp og skaffet seg en rådyr kjerre, så det bød ikke på nevneverdige problemer å kjøre amobil. Noen dager tidligere hadde Kimpa vist meg hvordan man styrte den ved hjelp av en spak. Han kjørte sammen med meg i en fem minutters tid før han sa «Dette kan du», og gikk. Nå ble også Djuffin imponert over min profesjonelle kjøring og utbrøt: «Hei du, ro deg litt ned nå. Livet er da ikke så ille!» Fem minutter senere la han til: «Synd at jeg ikke trenger sjåfør, for jeg skulle gjerne ha ansatt deg.» Jeg struttet av stolthet. Det var enkelt å kjøre amobil, og jeg kunne nyte synet av Jekko som jeg ennå ikke hadde fått sett ordentlig. Først kjørte vi gjennom de smale gatene som snodde seg mellom de overdådige hagene på venstrebredden. Hver eiendom hadde belysning etter eierens smak, så vi kjørte gjennom et lappeteppe av farget lys i gult, rosa, grønt og lilla. Jeg hadde allerede mange ganger nytt synet av disse hagene fra hustaket hjemme. 16


Men å gli gjennom den ene innsjøen av blekt, farget lys etter den andre var noe ganske annet! Så svingte vi brått ut på noe som først virket som en bred hovedgate. På begge sider av gata brant det lys i mange farger i vinduene til de åpne butikkene. Jeg innså snart at jeg ikke visste mye om bylandskap. Dette var ingen hovedgate, men Jekkokammen, en av de mange bruene som forbinder venstrebredden med høyrebredden. I glipene mellom husene glitret vannet i elva Huron, som myndighetene har kåret til kongerikets reneste. Midt på brua bremset jeg opp. Synet på begge sider var storslått. Til høyre, på en stor øy midt i elva, lå kongens residens, slottet Rulk, og skinte i alle regnbuens farger. Til venstre lå en annen øy badet i et jevnt blått lys. – Det er Kolomi, Max. På øya Kolomi ligger fengselet. Det er et storartet sted. – Storartet?! – Sjefen for Den hemmelige spesialenheten, som jo er meg, om du skulle ha glemt det, synes dette er det mest fascinerende stedet i verden! Djuffin lo. – Jeg hadde visst glemt hvem jeg har med å gjøre. Jeg stirret på Djuffin. Han skar en skummel grimase før han blunket til meg, og så brøt vi ut i latter begge to. Da vi hadde ledd fra oss, dro vi videre. Nå var vi på høyrebredden! Djuffin begynte med en gang å kommandere meg: «Til høyre, ta til høyre. Til venstre nå!» Jeg kjørte rakrygget som en militærsjåfør (jeg fatter ikke hvor jeg tok det fra), og snart svingte vi inn i Kobberpottegata. – Et stykke videre i den retningen ligger Huset ved brua. Djuffin gjorde en vag håndbevegelse i det oransjeaktige gatelyset. – Men du skal ikke dit ennå, foreløpig stopper vi her. Vi var framme. For første gang satte jeg foten ned på høyrebreddens mosaikkfortau. Eller var det egentlig første gang? Jeg skjøv de svimlende tankene unna og skrittet over terskelen og inn på vertshuset Slukhalsen Bunba, som viste seg å være stamstedet i drømmene der jeg var blitt kjent med sir Djuffin Halli og så lettsindig hadde takket ja til verdens underligste jobbtilbud. Jeg gikk automatisk bort til yndlingsbordet mitt mellom baren og vinduet som vendte ut mot bakgården. Den frodige brunetten, selveste 17


madam Zjizjinda, barnebarn av den sagnomsuste slukhalsen Bunba, smilte til meg som om jeg var en stamkunde. Og jeg var jo i grunn en svært gammel kunde. – Dette er stamstedet mitt, opplyste Djuffin. – Viktigste kvalifikasjon for nye medarbeidere er at de liker maten her og velger det bordet du også har sett deg ut. Slik sørger jeg for at det fins en felles psykologisk plattform for hele jobbkollektivet. Madam Zjizjinda hadde i mellomtiden satt noen krukker med varm postei på bordet. Om resten av begivenhetene den kvelden skal jeg fortelle om i min framtidige reiseguide til Jekko: Jekkos beste restauranter. Min neste tur ut i verden fant sted to dager senere. Sir Djuffin kom tidlig hjem, allerede før det var begynt å skumre. Jeg skulle akkurat til å spise frokost. – I dag skal du debutere, Max! Djuffin snappet til seg kamrakruset mitt, for han gadd ikke vente på at Kimpa skulle lage et krus til. – Du skal få prøve deg på min yndlingsnabo. Dersom gamle Makluk ikke slutter å hilse på meg etter vårt besøk, kan vi konkludere med at du er klar for et liv på egen hånd. Personlig synes jeg du klarer deg riktig så bra, men jeg er jo inhabil: Jeg vil gjerne ha deg i jobb fortest mulig. – Tenk Dem om nå! De skal jo omgås den naboen i framtida også. – Makluk er snill og harmløs. Dessuten er han nærmest for eremitt å regne. Gamle Makluk gikk så lei av folk mens han jobbet som eliminator av leie misforståelser ved hoffet, at han nå bare holder ut meg og et par andre skravlete, gamle enkemenn. Og selv oss orker han ikke så ofte. – Er De enkemann? – Jeg har vært enkemann i over tretti år, så det er ikke lenger noe sårt tema. Men de første tjue årene ville jeg helst ikke snakke om henne. Hos oss gifter man seg sent, og som oftest håper man at det vil vare lenge … Men skjebnen er jo klokere enn hjertet, så ikke ta det for tungt! For at jeg ikke skulle ta det så tungt, snappet han også den neste koppen med kamra som jeg ærlig talt hadde gledet meg til. 18


Dermed tok vi på oss penklærne og gikk på besøk. Heldigvis skilte penklærne seg bare fra hverdagsklærne i fargenyanser og mønster, og ikke i snitt, for snittet hadde jeg omsider begynt å venne meg til. Jeg skulle opp til eksamen, og hjertet for rundt i kroppen min på leting etter korteste vei til hælene. – Max, når ble du så alvorlig? Luringen Djuffin la merke til absolutt alt som skjedde med meg. Endringer i min sinnstilstand var for ham antakelig som førstesideoppslag i avisa: Utpreget sprøyt som var satt med så enorme typer at man ikke trengte briller. – Jeg lever meg inn i rollen, parerte jeg. – Det skulle jo bare mangle at en barbar fra grensetraktene ikke var engstelig foran et møte med en mann som hele livet har fått ørefiker av Hans Majestet! – For snarrådighet får du 5, for kunnskapsnivå 2+. Dem du kaller «barbarer fra grensetraktene» er hovmodige, stolte og uvitende mennesker. De har kun forakt til overs for høye embedsmenn fra hovedstaden … Men du har utmerket intuisjon! Hvordan kunne du ellers ha visst at sir Makluk en gang på Gurig VIIs tid fikk en ørefik for å ha tråkket kongen på kappekanten? – Jeg mente å spøke, ikke se i fortiden! – Det var nøyaktig det jeg mente med intuisjon. Du skyter fra hofta, og så treffer du blink! – Greit! Da sier vi det slik. Jeg er et geni. Ifølge Dem er jeg jo en barbar som har satt seg fore å gjøre karriere i Jekko, og da må jeg jo skille meg litt ut fra mine uvitende, men stolte landsmenn. Under en maske av hovmod skjuler det seg vanligvis sjenanse. Dette vet jeg, for jeg er slik selv … Tar De tilbake 2+ nå? – Ja vel, jeg gir meg. Jeg tar tilbake 2, men plussen kan du beholde. Bruk den til hva du vil. Du er jo ingen smågutt heller. Vi gikk ut av Djuffins hage gjennom sideporten og inn i nabohagen. Over hovedinngangen sto det skrevet: «Her bor sir Makluk. Er De sikker på at det er hit De skal?» Jeg fniste litt forvirret, for jeg var slett ikke sikker. Men sir Djuffin var sikker nok for oss begge. Døra åpnet seg lydløst og fire tjenere i identiske, grå klær sa «Kom inn!» i kor. Det var en profesjonell kvartett, det skal de ha! Så begynte det som jeg var uforberedt på. Forresten hevder Djuf19


fin at ingen stiller forberedt til et besøk hos sir Makluk, bortsett fra selskapsløver, da, som er verdens mest pompøse og unyttige skapninger. En skokk digre karer kom truende mot oss fra hjørnet bærende på to palankiner. Samtidig rakte de gråkledde tjenerne oss hver vår haug med fargerike tøystykker som jeg ikke ante hva var til. Jeg hadde bare en mulighet: å se på Djuffin og prøve å kopiere hans bevegelser. Først måtte jeg ta av meg lookaen, og uten den følte jeg meg nærmest naken. Den tynne, ettersittende skabaen røpet omrisset av kroppen min med stor nøyaktighet, og fremdeles følte jeg ikke at dette var et antrekk man kunne vise seg blant folk i. Så gikk jeg over til å studere det klesplagget jeg hadde fått utdelt. Det var visst ikke en haug med filler, men én hel kreasjon: En stor halvmåne av tykt stoff med enorme påsydde lommer. Innerkanten av halvmånen var pyntet med et slags halskjede av fargesprakende tynne stoffbiter. Jeg stirret på sir Djuffin. Min ledestjerne gjennom etikettelabyrinten festet sin halvmåne rundt halsen med en nonchalant bevegelse, som om det skulle være en babysmekke. Jeg gjorde det samme med et grøss. Tjenerskokken fortrakk ikke en mine. Tydeligvis hadde ikke Djuffin lurt meg, det var akkurat dette som var forventet av oss. Da vi omsider hadde fått på oss utstyret, knelte kraftkarene med palankinene foran oss. Sir Djuffin la seg grasiøst til rette på den ene innretningen, mens jeg gjorde korsets tegn i tankene og krøp opp på den andre. Vi ble båret et godt stykke gjennom tomme korridorer som var brede som gater. Størrelsen på sir Makluks bolig gjorde uutslettelig inntrykk på meg. Det var umulig å se utenfra hvor stort det var, da så det ut som et helt vanlig hus. Omsider var vi framme i den store salen, som var like skrint møblert som rommene i det eneste andre huset jeg hadde sett i Jekko. Men dette var også det eneste likhetstrekket med sir Djuffins hus. I stedet for vanlig spisebord og koselige stoler fikk jeg øye på en fryktinngytende innretning. Rommet var delt i to av et smalt, endeløst, ovalt spisebord, og på midten av bordet sto en fontene. Rundt bordet var det en rekke lave podier, og på et av dem sto en palankin lik dem vi akkurat hadde hatt en slik herlig tur med. Ut av palankinen tittet det fram en kvikk, gråhå20


ret gamling som ikke så det minste adelig ut. Idet han fikk øye på meg, la han hånda foran øynene og utbrøt: – Jeg ser deg som om jeg var våken! Jeg svarte på samme måte, dette hadde vi vært gjennom! Deretter rakte gamlingen Djuffin hånda med en så brå bevegelse at det var like før både han og palankinen falt ned fra podiet. – Gjem unna maten, her kommer sir Halli den grusomme! utbrøt han glad. Jeg var dum nok til å tro at dette var en offisiell hilsen og merket meg den til fremtidig bruk. Men det viste seg å være feil. Herrene tillot seg å spøke. Jeg ble nesten fornærmet, men tenkte at det fikk så være, det viktigste var å bevare sinnsroen. – Sa De at De ville tilbringe helgen sammen med barbaren Max, kjære Djuffin? Da skal De få det som De vil! Jeg trakk pusten dypt og samlet meg for å … Men det ble ikke noe av, for jeg ble overveldet på ny. Mot meg kom en ung skapning av ubestemt kjønn. For å skjelne smågutter fra småjenter her må man ha et øvet blikk og lang erfaring siden begge kjønn kler seg helt likt. Begge lar dessuten håret vokse vilt og setter det opp på samme måte så det ikke er i veien. Barnet bar på en kurv med små, delikate rundstykker av det slaget jeg var blitt så glad i etter å ha satt til livs Kimpas frokoster. Til min ergrelse var det jeg som ble tilbudt fristelsene først, så her var det ingen hjelp å få. Djuffin var sendt over i den andre enden av rommet, nærmere den gjestfrie verten. Taust tok jeg et rundstykke. Skapningen så forundret ut, men fortsatte videre. Da den kom fram til de mer erfarne herrene, forsto jeg at det var min beskjedenhet barnet hadde undret seg over. Djuffin og sir Makluk forsynte seg etter tur med håndfull etter håndfull av rundstykkene og puttet dem i de romslige lommene på smekkeanordningene sine. Jeg kom visst til å bli gående sulten! Bærerne sto og trippet som om de ikke visste hvor de skulle sette meg ned. Etter deres likegyldige ansikter å dømme, ventet de på at jeg skulle avgjøre det. «Vis dem tommelfingeren, så begynner de å gå,» lød en fremmed tanke i hodet mitt. «For å stoppe viser du dem knyttneven.» «Takk, Djuffin,» svarte jeg og prøvde av alle krefter å rette min tause replikk dit den skulle. «De har reddet livet mitt. Fortsett med det!» 21


«Utmerket. Nå har du fått dreisen på taus tale,» konstaterte han fornøyd. Jeg utførte første del av instruksjonen og gled i retning av der de andre to satt og spiste. Da jeg var kommet nær nok til at jeg hadde oversikt over hva de gjorde, hyttet jeg med neven mot bærerne og ble satt av på et podium. Nå kunne jeg puste lettet ut. Etterpå tok vi opptil flere runder rundt bordet. Systemet var som følger: Vis-à-vis hvert podium sto en matrett. Etter å ha smakt på den, tørket man seg om munnen med en av de knallfargete tøyremsene som hang på smekken, og så viste man tommelen og fortsatte den makelige reisen rundt bordet. Ved de rettene man syntes var ekstra gode, kunne man ta en liten rast. Den første halvtimen var jeg sjenert og ble værende på samme sted selv om maten ved akkurat det podiet egentlig ikke fortjente så mye oppmerksomhet. Etter hvert ble jeg varm i trøya, tenkte «Skitt la gå!» og smakte på alle rettene som var. Etter noen slurker av det lokale brennevinet med det lite velklingende, men ganske treffende navnet drukkendram, torde jeg til og med å bryte inn i samtalen mellom de to gamle vennene, og etter sir Makluks latter å dømme, var forsøket ganske vellykket. Alt i alt forløp seansen uten skandaler. Så fort vi var ute av døra buste jeg ut: – Nå? For De snakket vel om meg med naboen? Taus tale kan jo brukes i offerets nærvær … – Den fiktive biografien din falt fullstendig igjennom! gliste sir Djuffin skadefro. Han gjorde en ondskapsfull pause som fikk meg til å føle meg som en klosset og dum idiot, før han forklarte: – Gamlingen spurte hvor jeg hadde fått tak i en så sofistikert barbar. Det var like før han tilbød deg jobb ved hoffet. – Huff da! Hva gjør vi nå? – Ikke noe spesielt. I løpet av et dagdusin eller to skal vi finne en leilighet til deg, innrede den slik du vil, og så kan du omsider slutte å snylte på meg og begynne å jobbe … I mellomtiden skal du få noen privattimer. – Hva slags privattimer? – Interessante privattimer! Ta det med ro, vi er ferdig med bordetiket22


ten nå. På tide å begynne med det egentlige pensumet. Jeg har omsider fått tak i en medarbeider som har et åpenbart talent for skjult magi. Du vil bli overrasket over hvor lett du har for det. – Hvor har De det fra, at jeg liksom …? – Når sluttet du å stole på meg? – I det øyeblikket vi kom inn i huset til naboen din. De hadde jo ikke forberedt meg på palankinene eller noe av det andre. Jeg holdt på å dø av skrekk! – Men du klarte deg bra, hvem skulle trodd det! sa sir Djuffin Halli med et likegyldig skuldertrekk. Den natta gikk jeg ikke bare opp på rommet lenge før grålysningen, men jeg sovnet også som en stein, til lille Huffs store overraskelse. Han var vant til at det spennende livet begynte først etter midnatt. De neste dagene var fylt med hyggelige sysler. Om dagen leste jeg gamle, heftede årganger av avisene Kongens røst og Jekko Tidende. Sir Djuffin hadde ubeskjedent markert alle rosende omtaler av etterforskningsenheten. Dette var mer spennende enn den råeste krim: Jeg hadde aldri før lest aviser der tørre notiser om bruk av forbudt magi var langt hyppigere enn notiser om vanlige attentater, slagsmål og utpresningssaker, selv om slikt selvsagt også forekommer her. Jeg lærte meg raskt navnene på mine kommende kolleger: Sir Melifaro (han ble av en eller annen grunn alltid omtalt uten fornavn), sir Kofa Jokk, sir Sjurf Lonli-Lokli, lady Melamori Blimm og sir Luukfi Pents. Dette var faktisk hele staben i Den hemmelige spesielenheten. Den var virkelig ikke særlig stor. Her i Jekko har man ennå ikke oppfunnet fotografiet, og portrettmalere tar seg så godt betalt at avisene ikke har har råd til dem, så jeg forsøkte selv å forestille meg hvordan de så ut. Samme hva sir Djuffin hadde sagt om intuisjonen min, viste det seg etter hvert at jeg ikke hadde gjettet riktig en eneste gang! Ved solnedgang tok jeg som regel amobilen og kjørte over til høyrebredden. Jeg spaserte på mosaikkfortauene og så meg rundt, stakk innom hyggelige vertshus og gjorde meg kjent med topografien. For jeg kunne jo ikke bli noen god nattavløser for den Høystærede Sjefen for 23


Den hemmelige spesialenheten dersom jeg ikke kunne finne fram til mitt eget kontor! Det var ikke så vanskelig. Jeg har aldri hørt om en ulv som har gått seg vill i skogen selv om det ikke er den skogen han er født i. Sannsynligvis fins det også et uutforsket «bymenneskeinstinkt»: Er du i stand til å orientere deg i én storby, vil du lett finne fram i andre. Deretter dro jeg hjem. Jeg syntes fortsatt natta var den underligste og mest trolske tiden på døgnet, slik jeg hadde ment hele livet. Sir Djuffin hadde, som han selv uttrykte det, en midlertidig uoverensstemmelse med dyna si. Etter kveldsmaten gikk han derfor ikke og la seg, men tok meg med opp på arbeidsrommet for å lære meg «å se tingenes minner». Denne delen av den skjulte magien, som var denne verdenens mest obskure og abstrakte vitenskap, skulle bli svært nyttig i mitt kommende arbeid. Det er ikke mange i denne verden som vet at skjult magi eksisterer engang. Man trenger ikke å være født i Verdenshjertet for å ha talent for skjult magi, for slike evner forekommer jo hos utlendinger som meg også. Sir Djuffin, som er spesialist på feltet, kommer fra Kettari, en liten by i grevskapet Sjimara der folk ikke på langt nær er like flinke som hovedstadsinnbyggerne til å skape spenning i hverdagen med trolldom. Men la oss vende tilbake til studiene mine. Jeg fikk snart vite at dersom man ser på en livløs gjenstand med et spesielt blikk (jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det), kan gjenstanden avsløre sin fortid og røpe hendelser som har funnet sted i dens nærhet. At det også kan dreie seg om brutale hendelser forsto jeg etter å ha sett på en lookanål som en gang i tiden hadde tilhørt et medlem av Ishåndsordenen, fra gammelt av en av de mest grusomme magiske ordenene. Nålen viste opptaksritualet til ordenen: En eksaltert mann hogget frivillig av seg venstrehånda, og etterpå gjorde en vakker gammel mann i skinnende turban (Djuffin hvisket meg i øret at det var stormagisteren) noen helt utrolige ting med den amputerte kroppsdelen, før den til slutt ble plassert foran sin tidligere eier frosset inn i en krystallklar isblokk. Jeg grøsset. Djuffin fortalte at den ferske krøplingen som følge av ritualet fikk tilgang til en uuttømmelig kilde av vidunderlig energi og kunne bruke den dypfrosne hånda som en slags pumpe for å få tak i den mirakuløse kraften han trengte i sitt yrke. – Er det verdt det? spurte jeg naivt. 24


– Hva gjør ikke mennesker for å skaffe seg styrke og makt! sa Djuffin og trakk likegyldig på skuldrene. – Vi har vært heldige, du og jeg. Vi lever i rolige tider. Opposisjonen klager over kongens og Syvbladsordenens tyranni. Men da glemmer de hva slags tyranni de andre titalls magiske ordenene ville ha betydd! Forresten er det ingen av dem som tar avstand fra synd og maktbegjær. – Hvorfor har de ikke revet verden i filler? – Det har de gjort, det har de gjort, Max … Men dette får vi snakke om senere. I natt skal du få fri til å studere. Her, ta denne koppen. Alt dette var for godt til å vare. Idyllen tok slutt tre dager senere, da Kimpa meldte sir Makluks ankomst. – Underlig, bemerket Djuffin. – I løpet av vårt ti år lange naboskap har Makluk aldri besøkt meg. Og så kommer han plutselig helt uten videre. Det er nesten for mye av det gode. Jeg har på følelsen at han kommer med arbeid. Han skulle bare visst hvor rett han hadde. – Jeg sa ikke fra på forhånd, for jeg kommer for å be om en stor tjeneste! sa sir Makluk allerede i døra. Den ene hånda holdt han mot brystet, og med den andre gestikulerte han distré. – De får unnskylde, sir Halli, men jeg trenger Deres oppmerksomhet og hjelp. De utvekslet lange blikk. Det var tydelig at gamlefar hadde gått over til taus tale. Etter en liten stund rynket Djuffin panna mens sir Makluk trakk liksom skyldbetynget på skuldrene. – La oss dra! sa sir Djuffin og reiste seg fra bordet. – Du blir med, Max. Bare gå som du er, vi skal jo på jobb. For første gang så jeg sir Djuffin på jobb, eller rettere sagt på vei til jobb. Gjennom hagen holdt han en fart som ikke sto tilbake for amobilen hans. Jeg tok meg frivillig av sir Makluk som åpenbart følte seg utilpass uten de fire kraftkarene med palankinen. Vi nådde målstreken uten å ha satt rekord, men også uten at de svakelige knærne hans var kommet til skade. Underveis ville sir Makluk forklare sakens kjerne til «den dannede barbaren». Først og fremst ønsket han nok å lette sitt hjerte. – Jeg har en tjener, eller rettere sagt, hadde en tjener. Krops Kulli. En fin gutt, jeg hadde til og med planer om å skaffe ham jobb ved hoffet om en femten-tjue år, når han hadde fått litt erfaring. Men nå skal jeg ikke la 25


Den fremmede