Page 1

Charlotte Gray6_OP_GIRL AT THE LION D'OR 28.02.12 12:02 Page 1

Publication Date

31 mm

CIRCULATION OF

As the people in the small town of Lavaurette prepare to meet their terrible destiny, the harrowing truth of what took place in ‘the dark years’ is finally revealed.

SEBASTIAN

In 1942, Charlotte Gray, a young Scottish woman, heads for Occupied France on a dual mission – officially, to run an apparently simple errand for a British special operations group and unofficially, to search for her lover, an English airman missing in action.

FAULKS

‘WITH CHARLOTTE GRAY, SEBASTIAN FAULKS COMPLETES A TRILOGY OF NOVELS SET IN FRANCE…IT IS AN IMPRESSIVE BODY OF WORK, MARKING FAULK’S GRADUATION TO ONE OF THE MOST IMPRESSIVE NOVELISTS OF HIS GENERATION’ Sunday Telegraph

SEBASTIAN

FAULKS C H A R LOT T E G R AY

Proof no. Department

Approved

Date

MAN. ED. EDITOR SALES PUBLISHER MARKETING MAN.?ED. DESIGNER Publication date A/W to production

‘Novelists are masters of the imagination. Faulks is beyond doubt a master’ Financial Times ‘Excruciatingly powerful’ Antony Beevor, Daily Telegraph

VINTAGE BOOKS FICTION UK £7.99 CAN $21.95 VINTAGE U.K. Random House www.vintage?books.co.uk

TAKE YOUR IMAGINATION WITH YOU Cover ' Chris Frazer Smith

Return to Art Director by

CHARLOTTE GRAY

‘It would take a mile-long essay to do justice to the many virtues of Sebastian Faulks’s wonderful novel. This riveting account of a young woman’s odyssey… deserves the highest praise…masterful narrative and zestful pen-portraits. A beautiful near-masterpiece’ John Murray, Independent on Sunday

Printing instructions:


Sebastian Faulks

Charlotte Gray Oversatt av Liv Røsjø Sande


Originalens tittel: Charlotte Gray Copyright © Sebastian Faulks, 1998 Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Oversatt av: Liv Røsjø Sande Omslagsdesign: Juve Design Omslagsfoto: Chris Frazer Smith Repro: RenessanseMedia AS Sats: Type-it AS, Trondheim Satt med: Sabon 10,5 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-3628-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Til minne om min far PETER FAULKS 1917–1998 Med kjærlighet og takknemlighet


del 1

Tidlig p책 책ret 1942


1

Peter Gregory sparket igjen døren til beredskapsbrakka med støvelhælen. Han merket godt det iskalde draget i luften utenfor, men han var for godt påkledd til at det kjentes kaldt mot huden. Han kikket opp og så månen henge der, stor og ubevegelig, mens forrevne skyer jaget forbi den og oppløstes som røyk i mørket. Han stolpret gjennom gresset, hvert skritt var tungt på grunn av den begrensede bevegelsesfriheten som fallskjermen på ryggen hans ga ham, men han la bredsiden til og slet seg fremover. Han hørte den raslende lyden fra flymekanikerens sykkel, som skumpet bortover jordet til høyre for ham. Kjedet trengte smøring, tenkte han. Mannen hadde ikke riktig utstyr, og den ene metallskjermen skrapte mot dekket med en rytmisk subbing hver gang hjulet gikk rundt. Han kunne se omrisset av flyet foran seg, ruvende i nattemørket, den trebladete propellen var stoppet i en rett diagonal, den konvekse buen av flyskroget virket glattere i mørket enn i dagslys. Mekanikeren slengte sykkelen fra seg på bakken. Han kom bortover i lyset fra en svak lommelykt som han holdt mellom tennene, mens han støttet fallskjermen med begge hender for å hjelpe Gregory opp på vingen. Så klatret han selv etter idet Gregory svingte benet over kanten på cockpiten og lot seg gli ned i setet. «Herregud, så kaldt det er», sa mekanikeren. «Hendene mine er helt følelsesløse, det er denne nordavinden.» Gregory 9


slo på instrumentlyset og akte seg til rette i det bøtteformede metallsetet, mens han prøvde å finne en komfortabel stilling mot fallskjermen. Mekanikeren pratet i vei mens Gregory lot blikket gli over det opplyste instrumentpanelet. «Guttungen min har fått en lei hoste. Jeg skjønner ikke hva jeg kan gjøre med det, jeg kommer jo ingen steder, siden jeg sitter fast her. Oksygen?» Motoren ble startet, og mannen hoppet ned fra vingen. Han rotet litt rundt under maskinen og gikk til side da Gregory ruste motoren, før han ga tegn til ham om å fjerne bremseklossene som holdt flyet på plass i vinden. Gregory så at han holdt lommelykten i været, før han rettet seg opp og grep tak i den veltede sykkelen. Han ga ham et minutt på å sykle tilbake til den innestengte luften i den mørklagte messa, tilbake til søt te og sigaretter. Så ga han gass og lot det vesle flyet rulle frem over gresset, der det humpet av sted på de tykke hjulene. Da han hadde takset bort til enden av rullebanen, vendte han flyet opp mot vinden og ventet. Han grøsset. Med bare fingre sjekket han surstoffmasken og kabelen i hodetelefonen. Han pustet inn den skarpe lukten av råtten gummi fra masken, så trakk han hansken på igjen og grep om stikka mellom knærne. Det spraket i øret på ham – en eller annen utålmodig sjel som ville ha tak i øltønnen han hadde sett bli trillet inn samme ettermiddag. Vinden skiftet litt, mot nord, feide mellom markeringslinjene med tildekte lamper på hver side av rullebanen; den fikk flyet til å vippe opp og ned, som en liten båt som lå for anker. Gregory sjekket at stigningen på propellen var riktig og ga mer gass. Han beveget seg fremover. Halen løftet seg så å si med det samme, og i hånden kjente han at stikka gjorde motstand. Motoren jamret, og flyet skumpet bortover rullebanen, til vinden og farten fikk det til 10


å lette, for så å la det dumpe ned på bakken igjen. Han merket at hjulene kom klar av bakken, før han igjen kjente flyet slå mot underlaget, og støtet slo inn i ryggen på ham da en vindkule tvang ham ned. Han mumlet noe mellom tennene, bannet; så trakk han stikka mot seg med en liten fingerbevegelse og merket at bakken forsvant idet flyet steg grådig opp i luften. To røde lamper viste at hjulene ikke var ute. Mens han sjekket kompasset med ett øye, lot han flyet stige gradvis og svinge mot venstre. Oppe i ti tusen fot kom han inn i et fuktig, urolig skylag, tettere og mer turbulent enn skyene han hadde sett foran månen. Han fryktet at flyet skulle begynne å riste da han vendte nesen oppover, og han fikk en følelse av at det var et eller annet der oppe sammen med dem, et annet element, som hadde kurs rett mot flyruten hans. Blikket hans gled over instrumentpanelet. Nattflyging var direkte i strid med alle instinkter; det var ingen kirkespir eller broer som en kunne bedømme posisjonen ut fra, ingen lysglimt fra en vingespiss eller et flyskrog til å avsløre at et annet fly var skjebnesvangert nær. Spitfire-flygernes trening når det gjaldt fart og koordinasjon fungerte på dagtid, nå var den ubrukelig. Det var ikke noe annet enn nåler bak glass, som du var nødt til å stole på. Selv når du nesten kunne sverge på at du kjente tretoppene sveipe mot understellet, måtte du stole på høydemåleren når den viste ti tusen fot. Mens den dunkende propellen kvernet i nattemørket, strakte Gregory på seg inne i drakten. Han frøs på bena, til tross for flystøvler og to par sokker; han løftet føttene som snarest fra pedalene og stampet i flygulvet. Kilpatrick og Simmons hadde begynt å le en dag de kom for å hente ham i messa og fant ham med føttene i et vaskefat med varmt vann etter dagens flytur. Han fløy over kysten av England. Krittklipper, små seilbåter som lå fortøyd i påvente av bedre dager, badebyer med 11


hvitkalkede hus langsmed trange gater, som skrånet ned mot de værbitte husfasadene mot sjøen. Da han som gutt ble sendt fra India for å gå på skole ved den engelske kysten, hadde han hatet vinden og det åpne havet med den uendelige, grå horisonten. Dette var tredje gangen han var ute på et lignende tokt, men det hadde tatt ham noen måneder å overbevise sine overordnede om at det var verdt risikoen. Først måtte han overbevise skvadronlederen Landon, så var det hovedkvarteret. Luftstabssjefen hadde sagt til Landon at han ikke kunne ta sjansen på å miste et fly under slike omstendigheter, for ikke å snakke om en erfaren flyger. Gregory var ikke helt sikker på hva Landon til slutt hadde sagt for å overbevise ham. Han ristet på hodet og gned hendene mot lårene. Under den pelsfôrede flygerdressen hadde han en serge feltuniform, en høyhalset genser, pysjamas og en tykk redningsvest av ull og silke. Hvis han bare hadde vært varm på føttene, kunne det ha hindret kroppsvarmen fra å forsvinne ut i de iskalde pedalene. Mens det lille flyet pløyde seg oppover og instrumentene viste sine beroligende tall, kjente Gregory et kuldegufs av ufortjent ansvar – alene, betrodd, høyt hevet over verden. Han skjøv stikka fremover og begynte nedstigningen. Han hadde vært i byen en gang tidligere, før tyskerne kom dit. En fransk flyger tok ham med på en bar som het Guillaume Tell der de drakk champagne, og så til en annen hvor de bestilte øl. Kvelden ble avsluttet på La Lune, det var et bordell, men det virket ikke som om den franske flygeren var interessert i jentene. Fra Le Havre hadde skvadronen dratt videre opp over langs kysten til Deauville for å spille golf. Da han fløy inn i skybanken, merket Gregory den velkjente følelsen som alltid slo ned i ham i slike øyeblikk og som han ikke likte – snart ville en eller annen prøve å drepe ham. I Le Havre ville en luftvernskytter, skjønt han ikke 12


visste det selv ennå, utelukkende konsentrere seg om dette drapet. Den gang Gregory ble utsatt for beskyting fra britiske og franske batterier, som ved en feiltagelse hadde identifisert flyet hans som tysk, var han blitt klar over at flyet ikke var noe annet enn noen biter flybåret tre og metall. Antiluftskyts var noe annet enn å bli skutt på fra et jagerfly, men én ting var det samme; noen få centimeter fra øynene hans hang det en drivstofftank og ventet på å eksplodere. Han kunne skimte omrisset av noen dokker under seg nå; så langt under støvlene hans lå den jordiske verden. Den sparsomme belysningen tydet på en viss grad av defensiv beredskap, men etter hva han hadde sett på fotografier, kunne han huske hvor oljetankene lå. Han vrengte flyet over til venstre for å vinne høyde og forberede seg på stupet. Han nådde toppen av den lette stigningen og sjekket posisjonen der han hang i den iskalde luften. Han lo, skjønt han ikke kunne høre noe på grunn av motorstøyen; et øyeblikk holdt han flyet vannrett, så ga han gass og skjøv stikka frem. Han holdt øye med fartsmåleren som beveget seg oppover: 340, 360. Han stupte for brått. Forparten var for langt nede, det kjentes som om han ville gå rundt. Så, da han kunne se bakken – skygger av fabrikker, tett mørke – kunne han finne ut hvor horisonten var. Han holdt stikka helt rolig. Tyngdekraften begynte å presse øynene inn i øyenhulene, og han bannet. Han kunne se noe som han antok var oljedepotet og rykket i sideroret for å få flyet inn på kurs mot målet. Omsider ble det reagert der nede. Han kunne se røde kuler av sporlys svinge i en bue gjennom luften, som kokende frukt, dovent inntil de nådde ham, da pisket de forbi med lysets hastighet. Ingen kom tett på ham. Tommelfingeren hans gled over avtrekkeren, og da bakken var så nær at han nesten kunne kjenne den gjennom setet, avfyrte han kanonen. 13


Han kunne høre lyden fra den, som stoff som flerres, da han trakk stikka hardt tilbake for å klatre. Han strakte hals, men kunne ikke se noe tilfredsstillende ragnarok under seg, ikke engang noen enkelte småbranner. Da han mente at han var utenfor rekkevidden av antiluftskytset, lot han flyet flate ut og merket trykket forsvinne fra nakke og skuldre. Han slakket av på gassen mens han fløy nordvestover, mot havet; svetten rant nedover ryggraden hans. Han pustet dypt inn og saknet igjen farten, i sikkerhet over Den engelske kanal. Han lot flyet gå i en sirkel mens han samlet tankene og lyttet, men det var ikke annet å høre enn dunkingen fra motoren og fløytingen fra vinden gjennom flykroppen. Hurricanen hans var utstyrt med fire 20 mm Hispano-kanoner, kjent som «stridsvognknuserne» blant beundrerne, og fire 113-kilos bomber i stedet for de vanlige maskingeværene. Han antok at han hadde halvparten av ammunisjonen igjen; han kunne ikke vende tilbake til basen med den, og han kunne ikke avfyre den mot den tomme himmelen mens han fløy hjemover. Han kretset rundt nok en gang mens han fikk bekreftet posisjonen sin, og begynte så langsomt å miste høyde. Han fløy gjennom det tynne skylaget og så omrisset av havnen under seg. Han ville flate ut over havnebassenget og åpne ild idet han begynte å klatre igjen. Denne gangen kom sporilden med det samme, langs den svake lyskjeglen fra et søkelys. Gregory ga full gass og lukket ørene for hviningen fra motoren. Flyet dirret da han flatet ut. Han var så langt nede at han kunne se bakken, men fikk ikke øye på noen oljetanker. Han slo bryteren over på «fyr» og tømte kanonen på måfå over de parkerte lastebilene. Så trakk han stikka tilbake og steg så kjapt han kunne. Han så sporilden igjen ved babord vinge, så slo sideroret mot føttene, og han visste at flyet var truffet. 14


Sporilden opphørte. Han så ned på et brusende svart hav av kjærkomne skyer. Han begynte å flate ut, trakk pusten dypt inn og pustet ut igjen mot frontruten. Han sjekket sideroret, først den ene veien, så den andre, det lot til å fungere helt normalt – skuddet i halen hadde åpenbart ikke gjort noen særlig skade. Sørkysten av England lå foran ham. På flyplassen sto noen og ventet på ham ved beredskapshytta med whisky, hvis han ville ha det. Ingenting kunne skade ham. De andre var døde, men han var usårlig. Det ble plutselig lysere. En blanding av oppstemthet og likegladhet over sin egen sikkerhet gjorde at han fikk lyst til å ta en rulle oppover, og han ga gass igjen: 320, 350 viste måleren. Han justerte haleroret, det reagerte. Han trakk stikka tilbake, først forsiktig, så hardere, helt til flyet sto loddrett, hang i propellen. Han skjøv stikka mot høyre og kjente at flyet gikk rundt. Han stoppet og trakk stikka tilbake. Horisonten hang opp ned i nattemørket. Han kunne ikke se noe, men han visste hvordan flyet oppførte seg. Han skjøv stikka forover og så til venstre og rullet over igjen. Han følte seg uvel. Så ble det verre enn det; han kjente seg desorientert. Han visste ikke hva som var opp eller ned, og et skylag skjulte plutselig månen. Han trakk stikka tilbake for å stige, men det kjentes som om flyet var i spinn; han ble bevisst det enorme luftrommet rundt seg og den bitte lille boksen som han suste nedover i. Fordømte Isaac, hveste han inn i munnstykket. Hvis han ikke kunne finne et lys eller et fast holdepunkt å orientere seg etter, visste han ikke hvilken vei han skulle skyve stikka. Halen på flyet måtte være mer skadd enn han hadde trodd. Flyet spratt til da det traff skylaget, og gjennom bunnen – selv om det i virkeligheten må ha vært cockpitglasset – fikk Gregory et glimt av månen. Han strakte hals for ikke å miste lyset av syne, fikk rettet opp flyet og dreid det om sin egen 15


akse. Ryggen hans verket av presset og anstrengelsen for ikke å miste månen av syne mens han forsøkte å fange den usynlige horisonten der han mente den burde være, med månen over og bakken under ham. Han saktnet farten og sjekket høydemåleren, gyroskopene var kommet i ulage etter rullene. Det var noe som var galt; selv om sideroret tilsynelatende fungerte, føltes ikke tyngden riktig. Han satte kursen mot flyplassen og håpet at vindforholdene tillot en landing. Omsider fikk han øye på lysene langs rullebanen og senket farten til 150, så tok han ut hjulene. Han bremset farten ytterligere ned med vingeklaffene, svingte brått og merket at sidevinden rusket i flyet da han strakte seg for å åpne hood’en. Pedalene dirret da vinden strøk gjennom det ødelagte halepartiet. Under seg kunne Gregory se lysene langs landingsbanen hoppe fra side til side. Han tok flyet sakte ned; men det danset og steg igjen i vindkastene, mot utkanten av flyplassen. Han ga gass og begynte å stige igjen. Denne gangen kom han inn fra en annen vinkel og smalt i bakken. Han presset flyet ned og bremset. Han takset bort til parkeringen, pumpet bensinen ut av forgasseren og slo av. Han løsnet selene og krabbet ut av cockpiten. Da han sto ute på vingen, merket han at bena skalv under ham. Han gikk bortover mot beredskapshytta mens han tok av seg head-settet og lot en hånd gli gjennom håret. Han kjente lukten fra en koksgrill, og et engstelig, rødt ansikt syntes i lyset. «Hvordan var det, Greg?» «Kaldt.»

16

Charlotte Gray  

London er mørkelagt, andre verdenskrig raser og den unge skotske kvinnen Charlotte Gray forelsker seg i en britisk RAF-pilot. Da han ikke ko...