Issuu on Google+


PER ASLE RUSTAD

BLODIG BRORSKAP PÅ INNSIDEN AV OSLOS GJENGER


Per Asle Rustad: Blodig brorskap – På innsiden av Oslos gjenger © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Forfatterfoto: Lise Åserud / NTB Scanpix Omslagsfoto: Øistein Norum Monsen Ombrekking: Type-it AS Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland Forfatteren har mottatt aktualitets- og debattstipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. ISBN 978-82-516-5806-5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Forord

Det er egentlig helt absurd. Men for noen er det logisk. «Hvis du truer med å drepe en, må du gjøre det. Ellers har du tapt.» Dette er holdningen i en subkultur Norge har tillatt å utvikle seg på siden av samfunnets normer, lover og regler de siste 30 årene. Blåveiser er blitt til tortur og drap. På gata, utenfor stuedøra di eller midt i en folkemengde. Det er krig. Mellom gjenger og mot politiet. Og krigen er i ferd med å nå nye høyder. Flere parter ønsker fred. En forutsetning for fred er å forstå. Det er derfor jeg har skrevet denne boken. Jeg vil vite hva det er som gjør at et fryktet gjengmedlem kan være kjærlig familiefar som leverer ungene i barnehagen på morgenen – og bedriver rå kriminalitet, narkotikahandel og vold på kveldstid. Vi opplever dem som rabiate voldsmenn. De ser på seg selv som helstøpte familiefedre. Ære, respekt, brorskap. En hellig treenighet. På jakt etter dynamikken i gjengmiljøene Young Guns, A- og B-gjengen har jeg i lengre tid studert drapene, drapsforsøkene, truslene, volden – og brorskapet fra innsiden. 5


Disse miljøene opererer med sine egne regler, normer og kodekser. Å tape ansikt er verre enn å dø. Derfor gjelder det å ta hevn hvis noen har gitt deg en blåveis eller rispet deg med kniv. Og man slår enda hardere tilbake. Samtidig er det ingen som vil dø. De frykter døden. Det skaper en vanvittig stressfaktor som lett utløser alvorlige hendelser – ofte i rus. Mediene kaster seg begjærlig over all volden. Gjengmedlemmene fremstilles gjerne som endimensjonale voldsfigurer uten vett og forstand. Sannheten er at mange av dem er reflekterte og intelligente med mye gode ressurser – som de kunne ha brukt til noe positivt for seg selv og samfunnet. Men ett sted på veien har det gått galt. De har valgt en annen vei. Mange har falt mellom to stoler – mellom foreldre som lever på pakistansk vis og sitt norske liv i skole, med venner og i samfunnet. Mange gjengmedlemmer uttrykker at rasisme ofte har vært hinderet for å føle seg hjemme i sitt «nye» land – selv om mange av dem selv er født her. I Norge forventer vi trygghet i samfunnet. Mange i gjengene opplevde ikke denne tryggheten verken hjemme eller i samfunnet ellers. Men de fant den i gjengen. I brorskapet. De fant fellesskapet som unge gutter. Og de er fortsatt med i gjengene – enkelte etter så mye som 30 år i miljøet. Mange ser nå annerledes på livet, spesielt fordi de har barn. Men å bryte ut av tryggheten i brorskapet er uhyre tøft for de fleste. Også for Alex Fuica. Mannen som har overlevd flere drapsforsøk enn de fleste. Norges mest beskutte mann er modig nok til å stå fram og fortelle sin historie. Og fortjener honnør for det – slik at vi bedre kan forstå. Alex har sluppet meg inn bak murene. I Skien fengsel – og bak de tause murene rundt gjengene. Taushet er en del av ko6


deksen. Det er et lukket miljø. Likevel har jeg fått innblikk i denne delen av Oslos underverden. Jeg har også snakket med flere andre kilder i de ulike gjengmiljøene. De har velvillig fortalt om dynamikken under løfte om anonymitet. Det har vært forutsetningen. Selv om anonyme kilder aldri er optimalt, har det vært helt nødvendig i arbeidet med denne boka. For å forstå, og for å kunne se flere sider. I tillegg har jeg studert en rekke alvorlige straffesaker. Her har jeg hovedsakelig forholdt meg til rettskraftige dommer, men jeg har også fått informasjon fra ulike impliserte parter. Norges mest truede politimann, Eirik Jensen, ledet Oslopolitiets gjengprosjekt med suksess. Ingen kjenner gatene i Oslo bedre enn han. Men nå sitter han bak et skrivebord – med nøkkelen til å løse gjengproblemet, som paradoksalt nok er et nedlagt prosjekt det kan børstes støv av. Dette til tross for at Kripos lister gjengene som en av de største truslene mot det norske samfunnet og oppgir det som en av hovedgrunnene til at de ønsker bevæpning. Gjengene blir råere, farligere, større. Eirik Jensen har vært en viktig kilde, både for å få kunnskap om hvordan man kan bekjempe gjengene, og for å få verifisert påstander og informasjon fra gjengene. Ved hjelp fra disse uunnværlige kildene tegner jeg i denne boken et bilde av Oslos gjengmiljø. Jeg håper denne boka vil bidra til at vi lettere forstår hva hver enkelt av oss også kan gjøre for å stanse utviklingen i gjengmiljøene og hindre at unge gutter med store muligheter havner i et nettverk av dop, gjeld og rykter. Det nytter ikke bare å rope på politiet. Kollektiv innsats er det eneste som hjelper. Å tro noe annet er utopi. 7


Tenk p책 det neste gang rasisme, integrering og fremmedfrykt blir tema. Juni, 2013 Per Asle Rustad


Alex

Alex løper. For livet. Frykten. For å dø. For å kjenne det spisse, tunge metallet flerre huden åpen og splintre inn mellom muskler, sener, kjøtt og bein. Han har kjent det før. Og vet hvor jævlig vondt det er. Smerten er én ting. Men han vil jo ikke dø. Frykten. Den frykten han har påført andre. Nå vet han hvordan frykten føles, han også. Han kjenner den bokse rundt i ryggmargen mens det piper i ørene etter det høye smellet. Han setter opp farten. Og sprinter. Alt han kan. I sørpe og snø. Mens skoene sklir og truer med å sende ham på trynet – kanskje til en sikker død. Til han skimter redningen. Hvis han rekker fram før mannen flerrer ryggen hans med bly.


Håp

«Truer du med å drepe en, må du gjøre det. Ellers har du tapt.» Gjengmedlem

Opposisjonelle stues sammen som krøtter på det store fotballstadionet i byen. Det er september 1973 i Chiles hovedstad Santiago. General Augusto Pinochet har gjennomført et militærkupp mot den lovlig valgte presidenten, Salvador Allende. Folk er livredde. De frykter at de står foran årevis med diktatur og undertrykkelse. Mange klarer å flykte til andre land i verden. Også til Norge. Blant andre to familier som bosetter seg i Oslodistriktet. Med nye håp og forventninger om et bedre liv. Etter noen år møtes en ung kvinne og en ung mann fra disse to familiene. De gifter seg og satser på en fremtid i Norge. Kvinnen har en datter fra før som er født i 1977. Familielykken blir komplett da de får en sønn i februar 1979. Alex Eduardo Ruiz Fuica. En liten baby som bringer stolthet og glede til foreldrene. Et lite menneske med alle muligheter foran seg. En som vokser opp og tar valg som påfører foreldrene fortvilelse og smerte. Som blir en av Norges mest fryktede forbrytere. En av lederskikkelsene i innvandrerbanden Young Guns. En mann politiet anser å være blant Norges farligste.

10


Du ser den på lang avstand. Betongslangen. Meter på meter. Murene snor seg rundt i terrenget. En kvelerslange som venter på byttet – den stakkars jævelen som prøver å rømme. Skien fengsel. Mens du kjøper deg ny bil eller materialer til huset, soner noen av landets verste forbrytere i nabolaget. Men det er vanskelig å tenke seg at noen kan klare å forsere muren. Innenfor den første porten venter en slags borggård. Deretter kommer nye porter med betong rundt. Et blidt, kvinnelig ansikt korrekt dandert med blanke uniformsknapper ønsker velkommen. Hun fører an gjennom nok en port og inn til et åpent område med forskjellige bygninger. Her sitter fangene i ulike avdelinger. Den eneste utsikten er til hverandre og til piggtråden på toppen av betongmurene. Klaustrofobien dempes av den hyggelige fengselsbetjenten som viser vei gjennom metalldetektoren og inn i gangen til besøksrommene. Mellom to glassdører, i enden av en lang korridor, dukker en liten, tett skikkelse opp. Han beveger seg lett henslengt i treningsbukse og penjakke med krokodillemerke på. – Ho ho, nå må du passe deg, veit du. Ansiktet åpner seg i et digert glis da han passerer en annen kvinnelig betjent i gangen. Rett bak følger en mannlig betjent som ler, han også. Glassdøra går opp. – Velkommen til mitt humble casa. Håndtrykket er fast og Alex Fuica byr på en klem. – Her har jeg det bra, skal jeg si deg. Ikke sant, ler han og klapper betjenten på skuldra. Mannen i uniform gliser og rister på hodet før han låser oss inn i besøksrommet. – Du er sikker på du tør dette, da? Du veit, jeg er jo en farlig mann. 11


Alex rister av latter. Det må være sant det vennene hans har fortalt. Alex ler og kødder hele tiden. En bekjent i miljøet sa det slik: «Vi har mye moro med han. Når vi snakker med han i telefonen fra fengselet, snakker han om ran vi må begå og kriminelle handlinger – vel vitende om at de ansatte i fengselet lytter til samtalen. Han kan ikke dy seg for å kødde. Men han er tøff. Til å stole på.» Det er ikke noe fryktinngytende ved verken håndtrykket, smilet eller latteren. Likevel, sies det, er dette en mann du ikke bør bli uvenn med. En tøffing. En kyniker med utstrakt kriminelt tenkesett og evne til å gjennomføre kriminalitet. Og selv om han ikke er så diger, finnes han ikke redd. Han er råsterk. Advokaten hans, Fridtjof Feydt, glemmer aldri den gangen Alex besøkte ham hjemme på gården i Bærum. Feydt skulle gjerne ha flyttet et stort og tungt eikebord fra uthuset til bolighuset og hadde tenkt å be om hjelp fra et par–tre menn. Før han rakk å gjøre noe mer, så han plutselig Alex komme over tunet, bærende med bordet. – Jeg har en god tone med folk flest, jeg, skal jeg si deg. De vil nesten ikke tro at jeg var med i en gjeng. Nei, hva sier jeg, ikke gjeng. Vi er ikke en gjeng. Det er politiets påstand. Vi er et vennemiljø. Ny latter. Det er 40 år siden foreldrene rømte fra Chile. Familiene fryktet tortur og fengsel, en skjebne mer enn 30 000 landsmenn fikk lide. De hadde nok aldri trodd de måtte i fengsel i Norge – for å besøke sin eneste sønn. Men her sitter han altså – Norges mest beskutte mann. Dømt for vold, grovt ran og to overlagte drapsforsøk. På medlemmer i B-gjengen, selvsagt. De var heldige som overlevde. 12


Akkurat som Alex. Han skulle egentlig ikke vært i live i det hele tatt. – Jeg skjønner det ikke selv. At det går an å ha sånn flaks. Reddet av et mobilbatteri – og et våpen som klikket. Alex titter ut av det gitterbeslåtte vinduet. Sola skinner. Men det betyr lite når betongen er livet ditt. Murene som truer med å velte over deg og knuse deg. Hinderet fra å møte barna, kameratene, damene. Men Alex smiler. Igjen. Han har innsett at han må ta straffen som den kommer. Som en mann. Det er en æressak. Det også. Ære. Alt handler om ære, egentlig. Sånn var det i oppveksten også. Hjemme hos mor, far og storesøster i Asker. – Jeg hadde en fin oppvekst. Gikk på skolen, spilte fotball og hang med gutta. Mor og far Fuica var arbeidsomme. De var ansatt i det samme firmaet. Faren jobbet som byggtapetserer og moren var butikksjef. Årene gikk. Familien på fire var tilsynelatende som alle andre familier. Alex skilte seg ikke spesielt ut da han begynte på barneskolen. Men under overflaten kokte det. – Jeg har alltid vært rampete. Og hatt et voldsomt temperament. I barneårene dro jeg på epleslang og slike uskyldige ting. Det utviklet seg derfra. Ansiktet får et hardere drag. Han tenker på all dritten han har fått slengt i trynet. Sotrør. Svarting. Pakkis. Reinspikka rasisme. Og det tåler han bare ikke. I 1980-årene bodde det ikke mange utlendinger i Asker. Den lysebrune huden og det svarte håret skilte ham ut. Han følte seg mobbet og tråkket på. Hakkekyllingen. 13


Bare fordi han så litt annerledes ut. Den unge gutten var lei seg. Fortvilelsen overtok for gleden i hverdagen. I den ensomme maktesløsheten fremsto løsningen som enkel. Knyttnevene. – Det var tøft. Jeg innrømmer det. I dag kan jeg le av det. Men ikke den gangen. Da slo jeg. Jeg har alltid måttet slåss. Nevene og temperamentet, det satte meg i respekt. Og gjenopprettet æren. Alex er ikke i tvil om at det var den riktige resepten. Han oppnådde ikke bare respekt. Også frykt. Han innser det. De andre ble redde. Men mobbingen avtok. Han var sju–åtte år gammel. Og de andre på skolen hadde respekt for det lille fyrverkeriet. Gutten med det eksplosive sinnet og de harde knokene. Da forsto han selvsagt ikke hva det skulle bety for ham senere i livet. Hvordan opplevelsen av å sette seg i respekt som sjuåring kan trekkes helt inn bak fengselsmurene i 2013. Fra livet i en rolig og harmonisk vestkantfamilie til gjengtilværelsen og fengselsopphold. I tredjeklasse tok det helt av. Slåssingen var nær dagligdags. Alex var beryktet. Og tok ikke fem øre for å smøre knyttnevene utover ømme kjever på gutter som var flere år eldre. – Skole og læring kom helt i bakgrunnen. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor. Det eskalerte bare fra det ene til det andre. Alex smiler når han tenker på seg selv. Den lille guttungen med knyttnevene. Han bedyrer at han har et avslappet forhold til fengsellivet. Han tåler å sone. Han oppfører seg bra. Slikt får du fordeler av bak murene. Som å slippe ut i dagslyset og klippe plenen. I fengselet er det strenge regler og grenser. Alex liker det. Da vet han hva han har å forholde seg til. Slik var det ikke på barneskolen. 14


– Grensene var slappe og lette å tøye. Det utnyttet jeg. Skolene i Norge er håpløse på den måten. Med strengere og tydeligere grenser kunne mye gått annerledes for meg – til det bedre. Alex ble betraktet som et problembarn på skolen. Verken foreldrene eller skolen klarte å mestre den gjenstridige unggutten. I sjuendeklasse ble han sendt til Bjerketun behandlingshjem i Bærum. Deretter til en spesialskole i Steinkjer. Den sinte, unge mannen fant seg ikke til rette noe sted. Ryktet gikk foran ham. Overalt ble det bråk og slåssing. Hvis en våget å slenge med leppa, vanket det en blåveis. Knyttnevene var løsningen på alle problemer. De fortvilte foreldrene fryktet at sønnen skulle havne på skråplanet og bestemte seg for å ta grep. Det ble et kultursjokk for Alex. Men før det, rystes Norge av en ny type brutalitet.


Blodig brorskap, Per Asle Rustad