Page 1


Paal André Grinderud

Alene – nå igjen


Paal André Grinderud: Alene – nå igjen © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio Omslagsbilde: Kai-Otto Melau Repro: RenessanseMedia AS, Asker Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-8496-5 Boken er tidligere utgitt på Gyldendal Norsk Forlag Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no


Innhold

Prolog 9 Brevet 17 hvor er pappa? 21 Du er stor gutt nå 23 Sover du, mamma? 37 På riksveien 58 Kjære Gud 79 alene 93 Kniven 95 Fordømte jentegutt 101 Du har jo meg, mamma 116 Jeg greier ikke mer! 127 Snart jul 136 en hånd å holde i Epilog

173

151


Tone Gudmundseth Larstorp, denne nyutgaven av Alene – nå igjen dedikeres i sin helhet til deg. Du reddet livet mitt rett etter mor døde. Uten deg som lærer på videregående hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Du så meg, forsto meg og favnet meg med ditt lys. Din omsorg og oppmuntring reddet meg fra å avslutte livet som en ung mann. Så sa du: Dette vil gå så fint, Paal André. Du hadde helt rett. Det er mange å takke som har fulgt meg på denne utrolige reisen. Paal André, april 2014


Prolog

Som barn: Veggene i mitt hus ramlet ned. Jeg sto alene i nattemørket. Hold hånden min, spurte jeg forsiktig, men det var ingen hender der. Veggene i vårt hus ramlet ned. Vegg for vegg, vindu for vindu. Nattemørket er farlig. Ingen hender er der i mørket, intet håp om lys.

For 22 år siden utkom min første bok Alene – nå igjen. Jeg arbeidet på den tiden som kokk ved Drammen sykehus. Ikke lenge etter at manuskriptet var ferdig, hadde jeg avsluttet mine opphold på Modum bad. Jeg glemmer aldri kjøkkensjefen som kom inn på diettavdelingen hvor jeg jobbet. Han hadde sett meg som gjest på NRK-programmet Antenne ti med Per Øyvind Heradstveit. Det ble sendt i desember 1991. Kjøkkensjefen la Dagbladet foran meg. Jeg preget hele førstesiden. Han sa: Du vet hvor du hører hjemme! Det er kokk du er, og du er så flink til nettopp det! 9


Det han ikke visste, var at jeg hadde skrevet min første bok, som skulle utgis to måneder senere, på min 30-årsdag, 20. februar 1992. Manuskriptet hadde jeg skrevet for hånd. Side for side, ord for ord, bokstav for bokstav. Det var et møysommelig arbeid. Audun Steen hjalp meg å skrive manuskriptet inn på data. Jeg hadde ikke tilgang til det i 1991. Jeg leste for ham hva jeg hadde skrevet, og han jobbet iherdig med å skrive manuskriptet inn. Det var en formidabel jobb Audun gjorde, og jeg kan takke ham for at manuskriptet kom forlaget i hende. Så var det hele i gang. Jeg reiste rundt i hele Norge. Gjorde intervjuer og deltok i fjernsynsdebatter. Det virket som om jeg hadde åpnet en dør, som for mange hadde vært lukket. Skammens dør. En journalist spurte meg en gang: Vet du hva du egentlig har satt i gang? Nei, jeg visste ikke det. Men, en ting vet jeg nå; det var så riktig det jeg gjorde i 1992. Jeg ville gjort akkurat det samme i dag. Jeg ble frarøvet mye av barndommen, som så mange andre. Noen måtte få vite det! Det var en befrielse for meg da jeg forsto at jeg ikke var alene om å ha en oppvekst med alkoholproblemer i familien. Jeg trodde lenge som ung voksen at jeg var alene om mine vonde opplevelser fra oppveksten.

10


Vi var mange, og det styrket meg veldig. Etter bokutgivelsen kom brevene til min lille hybel som jeg leide av sykehuset der jeg jobbet. Sekker med post fra medmennesker som strevde og hadde det vondt. Jeg svarte så godt jeg bare kunne. Ikke hadde jeg mobiltelefon, ikke Internett. Posthaugene ble større og større. Jeg ga meg ikke. Med varsom penn besvarte jeg brev for brev. De gangene jeg ikke hadde mer penger til frimerker, tegnet en venninne og jeg frimerker på konvoluttene. Brevene kom frem til de som trengte svar. Vi svarte med håndskrevne brev. Leste og gråt. Jeg fikk låne makuleringsmaskin, og makulerte brevene etter vi hadde svart på dem. Frykten min var at de skulle komme på avveie. Jeg ba til Gud om at Han måtte passe på meg, og verne om alle de som strevde og hadde det vondt. Jeg hvilte mye i å be mine bønner. Det var mye vondt å lese, for ikke å snakke om all frykten jeg så mellom linjene, som jeg kjente meg så altfor godt igjen i. Så startet vi Wandasenteret i november 1992. Nina, Turid og jeg. Vi hadde alle vokst opp med en forelder som var alkoholiker. Wandasenteret ble oppkalt etter min mor. Jeg gjorde det for å hedre henne. Hun hadde det ikke lett i sitt korte liv.

11


Senteret var først i Drammen i syv år. Deretter i Bodø like lenge. Jeg har hatt glede av å møte H.K.H Dronning Sonja. Hun er dypt engasjert i barn og unges oppvekstvilkår. Jeg har møtt mange statsråder gjennom disse årene. Det har vært direkte møter, og jeg har forsøkt etter beste evne å gjøre en forandring under disse samtalene. Statsrådene har lyttet, og lovet. Noen løfter er innfridd, og det takker jeg for. Noen ganger har jeg nok vært en plageånd for de myndighetspersoner som ikke ville høre, eller ikke klarte å forstå hvilke traumer en oppvekst med rus kan forårsake. Et par ganger har jeg blitt rasende over uvitenhet og apati hos dem som beslutter. En av de gangene var i en liten kommune i vårt langstrakte land. En politiker i denne kommunen spurte meg rett ut: «Hvorfor må alt rippes opp i?» Jeg forsto ikke helt hva han mente med en gang, men neste setning satte meg helt ut: «Sånne som deg gjør mer ugagn enn de hjelper folk!» Jeg klarte ikke å holde igjen. Stille sto jeg der. Tårene rant, og jeg manglet ord. Han bare ristet på hodet, og gikk fra meg. Jeg var så satt ut at jeg ble stående utenfor kommunehuset med bøyd hode. Tiden sto helt stille. Det eneste jeg hørte var en katt som malte. Jeg måtte stå helt stille, tenkte jeg. Om jeg ikke gjør det faller jeg sammen.

12


Mange tanker raste gjennom hodet mitt. Jeg kjente en hånd på skulderen. Det var en av de ansatte i kommunen. Det kom en person til. Jeg så opp. Foran meg sto det som måtte være en reddende sjel. Hun fortalte at hun hadde sett det som hadde skjedd fra vinduet sitt, men hun hadde ikke forstått hva det var. Det ble en lang stund i en god sofa hjemme hos en av dem som holdt rundt meg denne dagen. Jeg skulle holde foredrag på kvelden, men jeg var ikke sikker på om jeg ville klare det. Kvelden kom, og utenfor døren sto politikeren som hadde møtt meg så bryskt tidligere på dagen. Jeg pustet dypt, og gikk bort til ham. Jeg husker det som om det skulle være i dag. Jeg sa: «Hvis du ikke er en komplett idiot, så setter du deg på første rad! Du trenger å lukke øynene og åpne ørene. Og ser jeg deg ikke på første rad, vil jeg innklage deg til ordføreren!» Idet jeg snudde meg, kjente jeg en styrke som jeg aldri før hadde kjent: Ingen skal komme og degradere mine opplevelser og følelser rundt oppveksten. Det skal ikke skje med noen. Alle har vi hatt eller har en barndom. En barndom som noen ganger blir helt feil, og som preger våre valg og vårt liv. Det er mer åpenhet i dag enn det var i 1992, men likevel er min påstand at mange strever fortsatt. Like mange som i 1992, om ikke flere.

13


Det har vært en utrolig reise for meg gjennom alle disse årene, etter den første utgaven i 1992 av boken du akkurat nå leser. Det var jo ikke gitt at jeg skulle klare den oppgaven som lå foran meg den gangen. Jeg ble talsperson, og sto i front for en gruppe barn og unge som nesten aldri hadde vært omtalt i det offentlige rom. Jeg har mange ganger gjennom disse årene som har gått, tenkt at det har gått en rød tråd gjennom mitt veldedige arbeid, og at det umulig kan ha vært tilfeldig for meg at jeg tok på meg denne jobben. Skam og skyld preger barn og unge langt inn i voksenlivet. Noen dør med sin skam og skyldfølelse. Så er det lyset i øynene til de som har fått hjelp og reist seg opp igjen. Det har vært en glede for alle oss som har jobbet med barn og unge som vokser opp i hjem med rusmisbruk, å se at det nytter. Det er mange øyeblikk, store og små fortellinger og episoder, gode og helende, som jeg for all tid bærer i hjertet mitt. Jeg har kommet nærmere min mor nå. Ser at hun var noe annet enn bare en alkoholiker. Etter hvert som årene har gått siden denne boken kom ut første gangen, har jeg sakte men sikkert funnet min mors vakre smil gjennom sløret av sorg som omringet henne. Min gode og snille mor ved navn Wanda. Hun som fødte meg inn i denne verden. Hun som ammet meg alt hun bare kunne, for det var ikke gitt at jeg skulle overleve den første 14


tiden. Jeg var veldig liten ved fødselen. Mor hadde sagt til familien at de ikke måtte se så mye på meg, fordi det var ikke sikkert at jeg ville klare meg. Dette har jeg blitt fortalt for ikke så lenge siden av mors søskenbarn. Det har vært stor etterspørsel etter Alene – nå igjen. Noen bibliotek har fortsatt venteliste på den, 22 år etter utgivelsen. Derfor kommer den ut igjen nå for nye lesere, en generasjon etter første utgivelse. Les den hvor du enn er. Den er skrevet til hjertet ditt. Det som er i vente er sterkt, sårt og vondt. Samtidig er boken fylt med håp. Håpet til en liten gutt om at alt skal bli bedre i morgen. Historien følger den lille gutten fra han er 10 år, og frem til han fyller 29 år. Boken ble skrevet i tredje person. Potten, som hovedpersonen heter, er meg. Boken er helt autentisk fra utgivelsesåret 1992. Det ville vært umulig for meg den gangen boken ble skrevet, å skrive den i jeg-form. Det ville jeg ikke maktet den gangen. Alene – nå igjen er fortsatt et aktuelt bidrag i samfunnsdebatten og i undervisningsøyemed. Boken har vært brukt mye i undervisning på høyskoler og innenfor helsefagutdanninger, og som klassesett på ungdomstrinnet. Takk til statsminister Erna Solberg som har møtt meg på en så nydelig måte. Hjertet hennes forteller meg at hun 15


virkelig bryr seg. Takk for oppmuntringer og gode ord underveis. Vigdis Garbarek, medvandrer gjennom alle disse ürene. Du har holdt meg fast, gitt av din kjÌrlighet og omsorg. Vi vil følge hverandre livet ut, du og jeg.


Brevet

Potten sto med brevet fra Modum Bads Nervesanatorium i hånden. Han tok godt tak i det, det var kanskje håpet. Han hadde ikke vært på jobb på en stund, han greide det bare ikke. Det eneste han gjorde var å sove, og spise sjokolade. På veien hjem hadde han tenkt på kniven som han hadde ved siden av seg i senga. Han hadde ikke brukt den i dag heller. Den kniven var liksom en trøst. Skulle han ikke orke mer av ensomhet, løgn og fortvilelse, hadde han i alle fall den. For to dager siden hadde han hatt time hos en psykiater, en eldre mann. Han hadde vært der en gang før. Psykiateren ville gi ham medisiner, men Potten nektet. Det var egentlig liten vits i å gå dit. Han hadde jo ikke turt å si stort. Psykiateren hadde snakket om Modum Bad første gang han var der. Det ble sendt en søknad. Nå sto han med brevet i hånden. Han låste seg inn i leiligheten sin. Det var rotete der. Han hadde mange hyggelige naboer, men nå om dagen orket han ikke å snakke med dem heller. Alle måtte jo se at han var syk av sorg. 17


I går hadde han dekket på til to personer ved bordet. Han hadde ikke laget noe mat, men han håpet at Mor Dagmar kanskje ville komme likevel. Når han tenkte på det i dag, visste han at hun ble begravet for to uker siden. Hun døde idet hun skulle hente melk til ham. Hun var den eneste han hadde igjen. Han var så glad i Mor Dagmar, hun brydde seg uten å kreve noe. I begravelsen hennes, som var den første ordentlige begravelsen han hadde vært i, enda både moren og faren hans var døde, hadde han lest et dikt han hadde skrevet: Regnet Et barn nedover veien går med ryggsekk og regn i sitt hår. Det er natt, høsten er på vei, barnet gråter og er lei. Noen har sagt at mor er død, de skulle bare ha skjønt hva hun betød. Barnet er på vei til Gud, sin venn. Spørsmålet er: Hvor er mor hen? Kanskje blir veien til mens barnet går, og regnet tørker i dets hår.

Han hadde puttet det ned i graven etterpå. Han åpnet brevet nølende. Jeg gruer meg til å dra dit, tenkte han, men jeg har ikke noe valg, bortsett fra å dø. Potten syntes det var vanskelig å skille mellom virkelighet og fantasi, alt gikk liksom i ett nå om dagen. Han hadde det best når han kunne forsvinne inn i en av boblene som svevde over ham. Der var alle snille og gode; både mamma og pappa og alle de andre var der og brydde seg om ham. 18


Han hadde vært slem og sur i det siste. Broren og søsteren ville han ikke ha noe med å gjøre; da måtte han sikkert bare passe på dem også, akkurat som mamma. Han brettet opp arket: Vi ønsker deg velkommen til et opphold ved avdeling I IA. Du bes komme helst før klokken 13.00, se vedlagte informasjonshefte. Han ville dra, han måtte. Lysene var slukket, det var bare Pottens lys som var tent. Han hadde kommet i god tid før klokken 13.00. En kamerat hadde kjørt ham dit. Det var tre andre på rommet. Han var redd der han lå i senga. Personalet hadde sagt til ham at han måtte lage en målsetting om hva han ville jobbe med. Han hadde fått en kontaktperson som skulle ha en slags morsrolle for ham. Hun hadde bedt ham å tenke igjennom livet sitt fram til i dag, prøve å huske drømmer og være ærlig. Hun hadde sagt at ingenting var flaut eller farlig å snakke om. Han hadde spurt om hvor lenge han måtte være der, og hun hadde bare svart: «En god stund; lenge tror jeg.» Da han slukket lyset, kom han til å tenke på den Ole Lukkøye-figuren han hadde laget en gang. Selv om han var voksen, skulle han gjerne hatt den nå. Han var så trøtt, men plutselig så han for seg morens blekrosa kinn og vennlige smil. Hun ropte: «Potten, Potten, nå må du komme inn og få deg litt mat.» Hun ropte bestandig på ham. Men Potten ville heller være ute og leke sammen med de andre i gata. Han ville 19


ikke inn til kokt fisk og gulrøtter, poteter med skall på, og en slags hvit saus som alt skulle moses i. Nei, han ville heller gå til bekken sammen med kompisen i nabohuset og leke sjørøver med ordentlig hatt og lapp over øyet. Det var topp.

Profile for Schibsted Forlag

Alene - nå igjen  

Paal André Grinderud ble landskjent da han i 1991 sto frem om sin vanskelige oppvekst med den alkoholiserte moren, Wanda. Dette er hans hist...

Alene - nå igjen  

Paal André Grinderud ble landskjent da han i 1991 sto frem om sin vanskelige oppvekst med den alkoholiserte moren, Wanda. Dette er hans hist...

Advertisement