Issuu on Google+

ropet fra øst MAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST 39. ÅRGANG – NR. 7 / desember 2009

Trosfrihet – en selvfølge?

Sammen for de forfulgte


LEDER

Har du synspunkter på lederen? Send din respons til: wegge@nmio.no

Religionsfrihet i Sentral-Asia Dessverre har utviklingen i Sentral-Asia gått fra vondt til verre i de senere år når det gjelder religionsfriheten, slik vi tenker om den i Vesten. Ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1990–91 var det mange i og utenfor Sentral-Asia som trodde på en politisk vårvind som skulle skape demokrati og god utvikling for sivilsamfunnet i en del av verden som hadde ligget i skjul for de fleste. De tidligere sovjetrepublikkene i Europa fremsto raskt som viljesterke og progressive demokratiforkjempere. Nå kunne kanskje det samme skje i den asiatiske delen av det tidligere Sovjet. I løpet av kort tid kom mange kirker og menigheter til syne i byer som Samarkand, Bisjkek og Dusjanbe. Misjonærer fra fjern og nær strømmet til, og det ble skapt kontakt på tvers av religiøse, etniske og språklige grenser. De fastboende russerne kunne på nytt tenne lysene i sine kirker og bære frem vakre ikoner fra hemmelige lagerrom. For oss utlendinger som kom inn i flere land i Kaukasus og Sentral-Asia på den tiden, steg optimismen i takt med et oppblomstrende forretningsliv. Brødkøene forsvant. De grå og varetomme butikkene ble forvandlet til kjøpesentra, samtidig som den økende privatbilismen viste at noe var i ferd med å skje. Kunne vi håpe på demokrati og frihet for folkene i Sentral-Asia? I dag, nesten tyve år etter at de sentralasiatiske republikker fikk ­friheten, hersker det en edruelig nøkternhet fra de utenlandske observatørenes side. Samtidig brer det seg dessverre en følelse av resignasjon hos det store flertall av landenes innbyggere. Vi tenker da særlig på etterlengtede områder som politisk frihet, demokrati, åpenhet rundt de politiske prosesser og pluralisme innenfor ­religionspolitikk. Det ble ikke som man hadde håpet på. Man trenger ikke være ekspert på internasjonal politikk for å se tidens tegn. I samtlige land – Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Kasakhstan – har det skjedd kraftige innstramninger på det religionspolitiske området. Her er det ikke Vestens modell som viser vei, men arven fra kommunisttiden som preger politikernes ideologiske DNA. Det siste eksemplet er den nye religionslovgivningen i Tadsjikistan. President Rahmon fremsto i sine første styringsår som en moderne og sekulær poltitiker, i den forstand at han annonserte at stat og religion skulle holdes atskilt. Staten skulle ikke bekjenne seg til noen særskilt religion. Altså ingen «statskirkeordning», for å holde oss til norske begreper. Staten skulle ikke ha noe å gjøre med utpeking av religiøse ledere og finansiering av religiøse institusjoner, og det skulle være religionsnøytrale skoler. Det var heller ingen religion som skulle ha noen spesiell forankring i lovverket.

Utgiver Norsk Misjon i Øst Ansvarlig redaktør Bjørn A. Wegge Redaktør Gisle Skeie Redaksjon Jon-Geir Dittmann, Elisabeth Engels­viken, Stig-Øyvind O. Blystad og Geraldine Fagan (Moskva) Design og trykk Bryne Stavanger Offset

I den nye konstitusjonen, som ble vedtatt i 1994, ble det fremholdt at staten var sekulær og at ingen særskilt religion skulle ha noe fortrinn. Den 25. mars i år signerte president Rahmon en ny religionslov som bryter med religionsfriheten på mange områder. Loven setter sterke begrensninger for ulike muslimske grupper, og for religiøse minoriteter som for eksempel kristne og jøder. Islam har fire lovskoler som deler sunni-mulimene i ulike hovedgrupper. I den nye loven er det Hanafi-lovskolen som skal gjelde som landets offisielle versjon av islam. Inntil nå har man ikke hatt religions­ undervisning i skolene i Tadsjikistan. Etter sigende er det bare et tidsspørsmål før Koranen blir inntatt som obligatorisk undervisningsmedium i skolene, og islam skal belyses gjennom Hanafiskolens fortolkninger. Dette gjør man for å sikre seg at «statens religion» blir retningsgivende for alle innbyggerne. Den nye loven trekker også opp ulike restriksjoner knyttet til innbyggernes religiøse utfoldelse. Moskeens ledere skal oppnevnes av staten, og staten skal føre kontroll med forkynnelsen. Ingen ­religiøse grupperinger skal ha lov til å motsi statens føringer i etiske, politiske eller religiøse spørsmål. Vår egen statskirkeordning utfordres når man besøker SentralAsia. På ulike måter tilriver de nye statene i Sentral-Asia seg ­kontrollen over religionen. Man er i ferd med å få en statsreligiøs ideologi i Tadsjikistan. Det etableres mekanismer som gjør det mulig å forfekte «statens offentlige religion», og dermed ta ­kontroll over de ulike trossamfunn gjennom lovgivning og ­tildeling av ­privilegier til dem som godtar statens forordninger og praktiske politikk. Det som skjer i Tadsjikistan, skjer nå over hele Sentral-Asia. På underlig vis minner situasjonen om den Norge opplevde på 1500-tallet, da landet fikk sin statskirke. Og ikke nok med det. De ulike stater i Sentral-Asia minner om gamle enevelder der den «nye nasjonalstaten og religionen» blir viktige stats­ anliggender. Religiøs enhet blir en hovedmarkør i den politiske enhet som skal herske. I dagens Sentral-Asia blir (stats-)avvikende syn på hva som er statens religiøse overbygning, straffet med ­diskriminering og forfølgelse.

Forside ScanStockPhoto Opplag 18 200 Kontor Trondheimsveien 137 Postadresse P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo Telefon 23 40 88 00 Telefaks 23 40 88 01 E-post post@nmio.no Hjemmeside www.nmio.no

Bjørn A. Wegge Generalsekretær Norsk misjon i Øst

Styreleder Repr.skapsform. Org. nr. Bankgiro Revisor

Reidulf Stige Svein Arne Theodorsen 970276432 3000 14 57922 Gavekonto Inter Revisjon Lillestrøm AS


AKTUELT Iran

Konvertitter satt fri De to iranske kvinnene Maryam og Marzieh er endelig satt fri, etter et ni måneder langt opphold i Evinfengselet i Teheran. Men fortsatt kan de kristne konvertittene bli dømt for å ha forlatt islam. Tekst: Stig-Øyvind O. Blystad Foto: Elam Ministries

Etter ni måneder med sterkt internasjonalt press ble de to kristne, iranske kvinnene Maryam Rustampoor (27) og Marzieh Amirizadeh (30) løslatt onsdag 18. november. – Ord kan ikke uttrykke vår takknemlighet til Herren og hans folk som har bedt og arbeidet for vår løslatelse, sa kvinnene i en uttalelse. En lokal kilde sier til nyhetsbyrået Compass Direct at kvinnene sannsynligvis fortsatt vil bli nøye overvåket. Dette vil begrense deres kontakt med andre mennesker, og fremdeles må de møte i retten, men datoen er ikke fastsatt.

– Vi er så takknemlige for løslatelsen av disse to kvinnene, og vi priser Gud for at de er trygt hjemme nå. Men vi fortsetter å be for deres fysiske og psykiske helse, uttaler en feltarbeider fra Åpne Dører.

Fremdeles anklaget Den 9. august måtte kvinnene møte i retten for en dommer som forsøkte å presse kvinnene til å tilbakekalle sin tro, og vende tilbake til islam, eller tilbringe mer tid i fengsel. De to kvinnene nektet. Sist måned, den 7. oktober, ble de frikjent for anklagen om «antistatlig virksomhet». Men anklagen om apostasi (konvertering fra islam) og proselyttvirksomhet (forsøk på å omvende andre) opprettholdes.

Stor inspirasjon Tøft fengselsopphold Fengselsoppholdet i det beryktede Evin-fengselet i Teheran har tatt på helsen til de to kvinnene. Ifølge den engelske organisasjonen Elam Ministries skal begge ha gått betraktelig ned i vekt i løpet av de 259 dagene bak murene. Marzieh pådro seg ryggproblemer, en betent tann og intense hodepiner. Maryam fikk en alvorlig matforgiftning den siste måneden. I fengselet var det ingen medisinsk oppfølging.

– Maryam og Marzieh har vært til stor inspirasjon for oss alle. Deres kjærlighet til Jesus og trofasthet mot Gud har vært et fantastisk vitnesbyrd, uttaler Sam Yeghnazar, direktør i Elam Ministries, på organisasjonens nettside. Iran-eksperter frykter at det kan bli enda vanskeligere for konvertitter i tiden fremover. Et utkast til en straffelov som gir dødsdom for frafalne, i henhold til sharia (islamsk lov), ligger fortsatt til vurdering i parlamentet. Ropet fra Øst nr. 7 2009

3


Aktuell innsamling Med rett til å tro

Trosfrihet – en selvfølge? Alle mennesker har rett til å ha en tro, å skifte tro og å utøve sin tro. Tekst: Gisle Skeie Slik kan vi oppsummere Artikkel 18 i Menneskerettighetserklæringen. Retten til tros- og religionsfrihet er blant de helt grunnleggende menneskerettighetene. For oss er trosfriheten en selvfølge, noe vi knapt tenker over. Slik er det ikke for alle. Hver dag utsettes utallige mennesker for overgrep som følge av sin tro. Norsk Misjon i Øst er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon. Vårt menneskerettighetsarbeid tar ulik form. Noen steder dreier det seg om å gi advokathjelp til fattige kristne. Andre steder handler det om å gi yrkes- og trosopplæring til kristne som undertrykkes og neglisjeres i samfunnet.

Anastasia-skolen utenfor Kairo er et av prosjektene vi støtter. Biskop Thomas (bildet) har startet skolen, og han sier: – Det er mitt brennende ønske at unge koptere skal ­løftes ut av fattigdom og uvitenhet og oppdage seg selv, sine røtter og sin rike historie. I det egyptiske stor­samfunnet blir vår to tusen år gamle kristne historie på mange måter usynliggjort. Ropet fra Øst-journalist Stig-Øyvind O. Blystad var nylig gjest på Anastasia. Les hans artikkel derfra:

Drømmefabrikken – På Anastasia får jeg hjelp til å drømme stort, og verktøy jeg kan bruke når jeg kommer hjem, sier Sally Makin (24). Tekst og foto: Stig-Øyvind O. Blystad

Et par timers kjøretur fra Kairo, ute i ørkenen, ligger det et grønt og frodig område. Her har den koptisk-ortodokse biskopen Thomas bygget opp reatreatsenteret Anafora. På samme område er det også startet opp en skole, Anastasia, for fattige, unge koptere. Kopterne er svært undertykt i det egyptiske samfunnet, og de utsettes hele tiden for et massivt press fra omgivelsene for å oppgi sin kristne tro og kulturelle identitet. Noe må gjøres for at de ikke skal assimileres, bli arabisert og på veien miste sin tro. Anastasia er biskop Thomas’ svar på denne utfordringen.

Bygger ledere Et av programmene på skolen er beregnet på unge, koptiske jenter. Gjennom dette programmet får de grunnleggende yrkesrettet undervisning på områder som dataferdigheter, veving, søm og engelsk språk. Mange av – Her lærer vi hvordan vi skal overleve i vårt eget land, sier Sally. 4 Ropet fra Øst nr. 7 2009


For disse jentene kan tiden på Anastasia bety et fremtidig oppreist liv i et vanskelig samfunn.

jentene som kommer hit, sliter med traumer, og mange har lav selvfølelse. Derfor jobber skolen også med personlighetsutvikling, traumebehandling og ledertrening. I november i år er psykoterapeuten Anna Gerge på besøk som gjestelærer. Jeg får være med på undervisningen. Gerge jobber målrettet med elevene for å bygge deres selvbilde og gi dem nyttige verktøy som de kan bruke i mange sammenhenger hjemme. – På Anastasia får jeg hjelp til å drømme stort, og verktøy jeg kan bruke når jeg kommer hjem, sier Sally Makin (24).

Utdanning gir håp I klasserommet sitter alle jentene på gulvet. Gerge gir dem ulike oppgaver. Først skal alle tegne en fortelling som inneholder ulike karakterer og et plot med et problem som må løses. Dette blir utgangspunkt for en samtale omkring samarbeid og interaksjon mellom mennesker. Jentene er konsentrerte og engasjerte. Etter endt time blir det en liten tepause, og jeg setter meg ned sammen med Sally i skyggen utenfor skolebygningen. – Hvilke drømmer har du for ditt eget liv, etter Anastasia? – Jeg drømmer om å starte et lignende sted selv. Et stort hus som kan romme mange aktiviteter og veiledning for jenter. Oppveksten har ikke vært enkel for Sally. Hun kommer fra Øvre Egypt, sør i landet, hvor det bor mange koptere. Men landsdelen er preget av stor fattigdom. Sallys far døde tidlig, av hjertetrøbbel. Siden da har hun, moren og søsteren holdt tett sammen. – Det er ikke enkelt, men vi overlever. Det er veldig bra at biskop Thomas har bygget dette stedet. Mange av oss klarer ikke å finne jobb, og en del velger å emigrere. Jeg tror dette senteret vil hjelpe oss til å finne gode jobber, sier Sally energisk.

Anastasia – i vakre omgivelser.

Et oppreist liv For de fattige kopterne fra Øvre Egypt er det gratis å gå på skole på Anastasia. I et land som ikke makter å ta godt vare på sine egne borgere, har biskop Thomas valgt en privatskolemodell der tilbudet må være gratis. Hverken elevene eller foreldrene har mulighet til å betale. For å få til dette, har han søkt bistand både i og utenfor Egypt. Anastasia finansieres av givere som har tro på biskop Thomas’ gedigne prosjekt. Blant dem er Norsk Misjon i Øst. For de unge, koptiske elevene varer skoletiden kun i en begrenset periode. Så kommer den tøffe hverdagen. Men i dag er klasserommet fylt av håp og latter. For disse jentene kan tiden på Anastasia bety et fremtidig oppreist liv i et vanskelig samfunn. – Her lærer vi hvordan vi skal leve livet og overleve i vårt eget land, avslutter Sally.


Aktuell innsamling Med rett til å tro

Alle mennesker har rett til å ha en tro

Alle mennesker har rett til å skifte tro

Alle mennesker har rett til å utøve sin tro Slik kan vi oppsummere Artikkel 18 i FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene fra 1948. Retten til tros- og religionsfrihet er blant de helt grunnleggende menneskerettighetene. Hver dag opplever millioner av verdens kristne at deres trosfrihet krenkes. Gjennom Norsk Misjon i Øst kan du hjelpe noen av dem. Vi støtter ulikt menneskerettighetsarbeid flere steder i verden. Anastasia-skolen utenfor Kairo er bare ett eksempel (se forrige sider). Vi vil kjempe for trosfrihet, og vi vil ha deg med på laget! I områder der menneskerettighetene generelt har dårlige kår, der finner man ofte også undertrykte og forfulgte kristne. Arbeidet for trosfrihet og menneskerettigheter går derfor hånd i hånd med arbeidet for å hjelpe våre forfulgte

trossøsken. Og der trosfrihetssituasjonen bedres, der bedres også den generelle menneskerettighetssituasjonen. Norsk Misjon i Øst driver trosfrihets- og menneskerettighetsarbeid i India, Tyrkia, Burma, Midtøsten, Aserbajdsjan, Hviterussland og Egypt. En gave til dette arbeidet gjør det blant annet mulig å gi advokatbistand til fattige kristne, opplæring i menneskerettigheter for menighetsledere og yrkes- og trosopplæring til kristne som diskrimineres i arbeidsliv og samfunn. Dette arbeidet er som oftest svært sensitivt. Av sikkerhetsgrunner er det mye vi ikke kan fortelle åpent om. Men gaven du sender denne gang, kommer hele vårt trosfrihetsog menneskerettighetsarbeid til gode.

Vi har frihet til å tro

Vi har evne til å hjelpe

Trosfrihet er for alle

Takk for din gave! Bruk giroen vedlagt bladet eller benytt kontonr. 3000 14 57922 (Eventuelle overskytende midler går til NMØs øvrige arbeid for forfulgte kristne.)

6 Ropet fra Øst nr. 7 2009


Burma:

Chin – folket verden glemte – I stedet for å kjempe mot myndighetene med rifle, så trenger vi å fortelle det internasjonale samfunnet hva som skjer. Tekst og foto: Stig-Øyvind O. Blystad

som et middel for å beholde makt og kontroll. Det er ulovlig å publisere bibler, og Chin-folket får ikke lov til å lære sitt eget språk i sitt eget land. Lian kunne fortelle at ifølge FN lever mer enn 70 prosent av Chin-folket under fattigdomsgrensen. Folket har også de senere årene opplevd hungersnød på grunn av myndighetenes jordbrukspolitikk, som tvinger bøndene til å dyrke andre ting enn mat.

En varslet hungersnød Det siste halvannet året har Chin-regionen vært herjet av hungersnød. Hvert 50. år blomstrer bambusplantene. Det fører til en eksplosjonsartet formering av rotter som spiser avlingene. Myndighetene visste at bambusplantene skulle blomstre nå, og de visste at rottene kom til å spise avlingene. Men likevel har de nektet å bidra med mat, penger eller annen hjelp.

Verden må vite – Vi må fortelle verden at vi lider og at myndighetene våre ikke gjør noen ting, sier Lian inntrengende. Delstaten Chin ligger svært utilgjengelig til, og militærjuntaen tvinger og utnytter folket til å jobbe for seg, blant annet med å lage veier. Dette medfører at de ikke får dyrket egen jord for å fø familiene sine. – Folket i Burma vet ikke hva menneskerettigheter er, de vet ikke hva demokrati er. Selv om vi roper i gatene at det er det vi ønsker, så vet vi ikke hva det er. Det er fordi vi er blitt undertrykket av et militært regime i mer enn 30 år, forklarer Lian. Det sier Salai Bawi Lian (bildet). Han er leder av Chin Human Rights Organization (CHRO) og besøkte nylig Norsk Misjon i Øst. Lian fortalte om situasjonen i Burma, og spesielt om Chin-folket som lever øst i Burma, på grensen mot India.

Fattig folk Delstaten Chin i Burma består av 90 prosent kristne, som en følge av at amerikanske misjonærer kom til området i 1899. Regimet i Burma diskriminerer minoritetsreligioner

Chin Human Rights Organization (CHRO) jobber for å beskytte og fremme ­rettighetene til Chin-folket. CHRO består hovedsakelig av Chin-folk som jobber for Chin-folk og er derfor godt rustet til å kunne få inn hjelp i dette området. Norsk Misjon i Øst (NMØ) jobber med å fremme menneskerettigheter, utvikling, humanitær bistand og misjon i land/ områder der kristne blir forfulgt. NMØ sender ikke ut egne misjonærer, men hjelper lokale kristne som får religions­ friheten begrenset. NMØ har vært engasjert i Burma siden 2006 og følger arbeidet til CHRO tett.

ROTTEÅR: Chin-barn på rottejakt. Hvert 50. år blomstrer bambus­ plantene, noe som fører til en eksplosjonsartet formering av rotter som spiser avlingene. Myndighetene løfter ikke en finger for å avhjelpe ­hungersnøden. (Foto: CHRO) Ropet fra Øst nr. 7 2009

7


Watani Egypt

Han er redaktør for Egypts eneste koptiske avis Den koptiske befolkning i Egypt er på rundt åtte millioner mennesker, men det finnes kun én koptisk avis: Ukeavisen Watani. Jeg har fått et møte med redaktøren, Yossef Sidhom, i redaksjonens lokaler i Kairo. Han tar smilende imot meg og legger til side en utskrift av morgendagens lederartikkel. Tekst og foto: Jon-Geir Dittmann – Er Watani et slags menighetsblad for Den koptisk-ortodokse kirke? – Nei. Avisen har ingen direkte tilknytning til Den koptiskortodokse kirke, men vi har fokus på problemområder som gjelder den koptiske befolkningen. Det er likevel kun om lag 10% av sakene vi skriver om som bare gjelder kopterne. Ellers skriver vi om alt mulig som rører seg i samfunnet vårt.

Kvernen maler langsomt Yossef Sidhom er levende opptatt av kopternes rettigheter, i et samfunn gjennomsyret av islam. Det gjelder også det brennbare temaet om konvertittenes situasjon og hvorvidt det skal bli lov å forlate islam. – I tråd med internasjonale lover skal det være lovlig å skifte tro, men jeg kan ikke se at det vil bli mulig å konvertere i nærmeste framtid. Her er jeg pessimist. Nå kommer de økonomiske reformene raskt, men de sivile frihetene går det sent med. Derimot tror jeg at det vil komme en ny lov som gjør det mye enklere enn i dag for kristne og andre ikke-muslimer å bygge og reparere gudshus. Dette er det også mange muslimer som er for. – Hva med egyptiske kristnes mulighet til å få toppstillinger i det militære og i det offentlige? – Dette er en kvern som maler meget langsomt. Vi har fått en lov om kvotering av kvinner i de politiske fora. Noe lignende ble lansert som et forslag også for de kristne, men det mangler politisk vilje til å gjennomføre det. Jeg er selv ikke tilhenger av en slik kvotering, fordi jeg tror det vil bidra til ytterligere stigmatisering av de kristne.

Omdiskutert ID-kort Alle egyptiske statsborgere må ha sin religion oppført på det offisielle identitetskortet. I det siste har det vært fremmet forslag om å fjerne dette. Men Sidhom gjør meg oppmerksom på at den koptiske kirke offisielt ikke er for å avskaffe opplysningen om religiøs tilhørighet på egypternes identitetskort. Han forklarer hvorfor: 8 Ropet fra Øst nr. 7 2009

Redaktør Sidhom forteller at hans avis nyter en høy grad av ytringsfrihet og kan kritisere mye i samfunnet. Men, det finnes klare unntak.

– ID-kortene gir kirken en anledning til å vite hvem som hører til. Det kan være viktig, siden mange koptere har en svak relasjon til kirken. Slik tenker også muslimene om den muslimske tilhørigheten. Men et ID-kort med rubrikken «religiøs tilhørighet» er et uttrykk for et samfunn der religionen kontrollerer store deler av livet, og der forbindelsen mellom stat og religion er meget sterk. Det gjør imidlertid religionsbytte meget vanskelig. Men, det er også krefter innenfor kirken som ønsker å avskaffe denne rubrikken. – Hva skal til for at dette kan endres? – Et skille mellom stat og religion er det som må til. Det ligger langt fram i tid, er jeg redd. Redaktør Sidhom forteller at hans avis nyter en høy grad av ytringsfrihet. Som redaktør kan han kritisere mye i samfunnet, men han nevner tre unntak: – For det første skriver vi ikke om presidentens privatliv eller om hans familie. For det andre tuller vi ikke med det militære. Det siste unntaket er at vi ikke kritiserer de religiøse autoritetene i landet.


Etterlyser åpenhet Det må jo bety at det fortsatt er et stykke vei å gå for å komme på nivå med vestlige standarder for ytringsfrihet. Men, Sidhom ser positivt på at hans avis kan uttrykke seg kritisk i en rekke aktuelle saker. Han opplever å bli lyttet til. Nylig skrev han en leder der han etterlyste mer åpenhet og innsyn hos ledelsen i Den koptisk-ortodokse kirken. – Kirken var inntil nylig fullstendig lukket for innsyn, men dette har forandret seg i senere år. Nå er det på tide at kirken oppretter et informasjonskontor som kan svare på spørsmål når pressen ringer og ber om kirkens syn. Slik det er nå, er det i det hele tatt vanskelig å komme igjennom på telefonen, når man vil snakke med noen i kirkens ledelse. Slik kan det ikke fortsette, hvis kirken ønsker å bli tatt på alvor som en viktig røst i samfunnet.

Watani • Ukesavis grunnlagt i 1958 av Antoun Sidhom. • Navnet Watani betyr «Mitt hjemland». • Utkommer hver søndag i Kairo. • Opplag: 60 000. 40% selges i kirker, 50% i avis­ utsalg og resten gjennom abonnement. • Profil: Ønsker å fremme et sivilt, demokratisk samfunn i Egypt, der alle innbyggere er fullverdige borgere og med fulle rettigheter – uavhengig av religiøs tilhørighet. Ønsker å løfte fram kopternes positive bidrag til samfunnet og den økende marginaliseringen av koptisk innflytelse og kulturarv som har funnet sted de siste 50 år. • Avisen har egne engelsk- og franskspråklige seksjoner og en ditto meget lesverdig hjemmeside – se selv: http://www.wataninet.com

Artikkelforfatter Jon-Geir Dittmann samtaler med redaktør Yossef Sidhom – og viser frem et medbrakt nummer av Ropet fra Øst.

Ropet fra Øst nr. 7 2009

9


Glimt fra verden

kirgisistan Bibelen til Dungan-folket Norsk Misjon i Øst har sammen med «Institute of Bible Translation» påtatt seg et ansvar for å få oversatt Bibelen til Dungan-språket. Språket brukes av en kinesisk folkegruppe som utvandret til Kirgisistan og Kasakhstan for mer enn 130 år siden. De utgjør ca. 120.000 personer til sammen i Kasakhstan og Kirgisistan, men i Kina finnes det 9 millioner av dem. Dunganerne er strenge muslimer, og det finnes færre enn 30 kristne av dem i Kirgisistan i dag. All oversettelse er et møysommelig og nitidig arbeid som krever mange års innsats med utprøving og kvalitetssikring på høyt vitenskapelig nivå. Nylig besøkte Stig Kaarstad og Jon-Geir Dittmann teamet som arbeider med Dungan-oversettelsen i Bisjkek i Kirgisistan. Her tar de en titt sammen på en tekst fra profeten Daniel i Det gamle testamentet. Fra venstre Isak Kim (Korea), Fatima Mashinhaeva, som selv er dunganer, og Kitchu Lee (Hong Kong). Det er ventet at det vil ta 6–7 år å fullføre hele oversettelsen, men det blir gitt ut enkeltdeler av Bibelen allerede nå.

(Foto: Jon-Geir Dittmann)

latvia

Unge latviere rustes til tjeneste Studieåret 2009/2010 er i full gang ved St. Gregor bibelskole i Saldus i Latvia. I år er det 18 studenter som får en solid innføring i teologi/bibelfag, men også i kristen praksis. Praksisoppgavene består både av hverdagsdiakoni og evangelisering i byene. På bildet ser vi skolens rektor, Artis Druvietis, sammen med formannen for skolens styre, biskop Pavlis Bruvers. Skolen har svært få lærere, men benytter seg i utstrakt grad av gjesteforelesere fra inn- og utland. Rektor Druvietis understreker at skolen legger sterk vekt på å utruste unge mennesker til misjon og frivillig tjeneste i kirken.

(Foto: NMØ)

10 Ropet fra Øst nr. 7 2009


Glimt fra verden

egypt

Kristen blogger går til sultestreik

Kristen mann arrestert for å dele ut traktater

En koptisk, kristen blogger i Egypt er holdt fengslet i mer enn ett år uten at det er rettet noen konkret anklage mot ham. Hani Nazeer (bildet) er 28 år gammel og forfatter av bloggen «Karz el Hob». Da han opplevde at hans siste søknad om frigivelse ikke ble innvilget, erklærte han den 9. november at han ville gå til sultestreik. Forsvarsadvokaten hans, Rawda Ahamad, sier at han umiddelbart vil appellere for Nazeers frigivelse og at Innenriksdepartementet ikke har oppgitt noen årsak for å nekte ham å bli satt fri. Nazeer ble arrestert den 3. oktober 2008 og sendt til Burj Al-Arab fengsel. Nazeer sier også at fengselsmyndighetene har tvunget ham til å konvertere til islam. Noe som kompliserer hans situasjon, er at det han skriver både har egget opp islamske myndigheter og hierarkiet i Den koptiskortodokse kirke. Men hans advokat fastholder at Nazeer ikke er noen forbryter og følgelig må settes fri umiddelbart.

Den egyptiske, kristne mannen Abdel Kamel (61) ble arrestert for å dele ut evangeliske løpesedler i sentrum av Kairo den 23. september. Han ble holdt fengslet illegalt i fire dager før han ble løslatt. Da de arresterte ham, sa politiet at det var ulovlig å dele ut religiøs informasjon på offentlige gater. Da Kamel svarte at det er vanlig at muslimer deler ut islamsk litteratur, sa politiet at det var mer ulovlig for kristne å gjøre noe slikt. Kamel hadde heller ikke identitetskortet sitt på seg da han ble arrestert. Advokat Nabil Ghobreyal sier at det ikke er noen lov i Egypt som forbyr distribusjon av religiøst materiell. Kamel forteller at mens han satt i varetekt hos politiet, holdt de ham i håndjern i timevis. De la ham også i bakken og spyttet på ham, mens de truet ham med vold. Han sier at han ikke ble torturert, men da han ble bedt om å bevise sin uskyld, gråt han ukontrollert. Han stiller spørsmål ved hvorfor de kristne ikke engang får lov til å komme med sine synspunkter.

(Foto: Global Voices Advocacy)

tadsjikistan

Norsk Misjon i Øst besøker landet Generalsekretær Bjørn A. Wegge i Norsk Misjon i Øst besøkte Tadsjikistan i oktober sammen med general­ sekretæren i Dansk Europamission, Henrik Ertner Rasmussen. Han fikk et nyttig innblikk i situasjonen for de kristne i landet. Tadsjikistan er den fattigste av de sentralasiatiske republikkene og har mange problemer å stri med på grunn av sin lange grense mot det urolige Afghanistan. Myndighetene i landet er svært opptatt av å holde øye med islamsk ekstremisme. Denne årvåkenhet virker inn på hele det religiøse klimaet i republikken. En ny religionslov som ble vedtatt den 25. mars i år, etablerer mange tilstramninger som også rammer landets små kristne menigheter. Det er stor usikkerhet i hvilken grad det er klokt å registrere kirker og menigheter. Mange velger derfor å etablere seg i uregistrerte husgrupper.

Kilde: Compass Direct

jemen

Ingen nyheter om kidnappede utlendinger Fredag den 12. juni ble ni kristne utlendinger kidnappet i Jemen. Tre av dem ble funnet myrdet kort tid etter. Men etter nærmere et halvt år er det fortsatt ingen nyheter om de seks øvrige personene som ble kidnappet. Det er et tysk ektepar, Johannes og Sabine, og deres tre barn, Lydia (4), Anna (3) og Simon (1). Den siste av de kidnappede er en britisk mann ved navn Tony. Tony er gift. De tre som ble funnet drept, er kvinnene Anita, Rita og Young-Sun. De arbeidet alle tre på et sykehus i byen Saada. Indre stridigheter mellom regjeringsstyrkene og bevæpnede opprørsgrupper har flammet opp igjen etter kidnappingen og drapene i juni. Dette har vært med på å vanskeliggjøre letingen etter de kidnappede. Kristne i Jemen ber nå om forbønn for de kidnappede og deres familier og kolleger og etterlatte av de drepte kvinnene. Deres ønske og bønn er at drapene på de tre kvinnene, som arbeidet og tjente lokal­ befolkningen på en uselvisk måte, skal lede mange til å ta imot Guds kjærlighet og tilgivelse. De oppfordrer oss til å be om at stridighetene i Saada-provinsen skal ta slutt. Kilde: Middle East Concern

Ropet fra Øst nr. 7 2009

11


SERVICEKUPONG

Ja, jeg vil være med å støtte forfulgte kristne Bli en forbønnsvenn! Vær med å

forbønnsvenn

be for mennesker, myndigheter, land og prosjekter! Aktuelle bønneemner på e-post en gang i uken og i hvert nummer av Ropet fra Øst.

Ja, jeg melder meg som forbønnsvenn! Jeg ønsker bønnebrevene som e-post i bladet

Bli appellvenn! Norsk Misjon i Øst

appellvenn

har over 6000 appellvenner. De sender 7-8 appellaksjoner per år. Det koster deg bare fem minutter og et frimerke hver gang. Det nytter bemerkelsesverdig ofte!

Ja, jeg melder meg som appellvenn! Jeg ønsker appellbrevene som e-post

som brev

Bli en fast bidragsyter!

- fast givertjeneste

Forkjemper er Norsk Misjon i Østs givertjeneste. Faste bidrag gir stabilitet og trygghet både for oss og for samarbeidspartnerne våre.

Ja, jeg melder meg som forkjemper for trosfrihet! Vennligst send meg skjema for fast givertjeneste. VI FÅR FOR MANGE EKSEMPLARER AV ROPET FRA ØST Vår familie mottar flere eksemplarer av Ropet fra Øst. Vi klarer oss med færre, vennligst stryk bladet til id.nr. (Id.nr. finner du på giroblanketten, over navnet.) ADRESSEENDRING Jeg/vi har fått ny adresse/vil rette opp adressen vår Det gjelder id.nr. Den nye adressen er ført opp på kupongen under (Vær vennlig å oppgi id.nr. når du vil endre adressen)

Samling ved korset Fra Malvik menighet i Trøndelag har redaksjonen fått denne inspirerende meldingen på e-post: «Gjennom bygda vår går det en pilegrimsveg. Et av stoppestedene på vegen heter Saksvikkorsen. Det har ikke vært så mye mer enn et vegkryss før, men nå har vi fått reist et kors der. Vi tror helt sikkert at navnet er gammelt og at det har fått navnet nettopp fordi det stod et kors der i gamle dager. Like ved vegkrysset er det flere gravhauger, og det er dermed et gammelt kultsted. To-tre hundre meter fra vegkrysset inn i skogen, har vi de siste tre åra holdt en eller to gudstjenester årlig. Det er så flott, midt i skogen, og med nærhet til bebyggelse og med fin utsikt over fjorden. Vi tror at pilegrimene i gamle dager takket Gud nettopp her, ved et bønnekors, fordi de nå nærmet seg målet. De begynte å se byen. Sent på høsten i fjor fikk vi satt opp et fint kors der, og i juni i år hadde vi en flott gudstjeneste med innvielse av korset. Den dagen samlet vi inn penger til Norsk Misjon i Øst, og fikk inn over 3 600 kroner. Inspira-sjonen til offeret denne dagen kom fra Ropet fra Øst i vinter, der det stod på forsiden: «Der korset er truet.» Det handlet om forfølgelse av kristne i India. Vi ønsket å markere at det ikke er en selvsagt ting at vi kan reise et kors der vi bor. Denne dagen vektla vi gleden over å kunne reise et kors i frihet, uten å måtte gjøre det i skjul og uten å være redde for andre. Og vi ønsket å vise solidaritet, og å se våre liv i en større sammenheng ved å gi denne gaven. Mange så sammenhengen. Så fikk vi feire dagen med gudstjeneste, historisk tablå, besøk av pilegrimspresten og kirkekaffe i skogen. Det ble en fin dag, med rundt hundre frammøtte. Hilsen Ingrid Bolstad Kunzendorf, sogneprest i Malvik.» Saksvikkorsen. (Foto: Ingrid B. Kun­zendorf )

Navn: Adresse: Postnr./sted: Telefon: E-post: Legg kupongen i konvolutt og send til Norsk Misjon i Øst, Postboks 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo 12 Ropet Ropet fra 12 fra Øst Østnr. nr.1 72009 2009 Du kan også sende en e-post til post@nmio.no (Husk å få med alle opplysningene i e-posten)

Be for de forfulgte – med SMS! Send SMS: FRI BE til 2077 Du får én sms med bønneemner i uken (kr 2,- per sms). Les mer om NMØs sms-tjenester: www.nmio.no


Indonesia-besøk under «Søndag for de forfulgte» Ekteparet Annette og Jeff Hammond var i Norge i november i forbindelse med «Søndag for de forfulgte». ­Blant mange møter, gudstjenester og arrangementer deltok Jeff også på et seminar i Oslo om tros- og ­religionsfrihet i Indonesia. Målet var å informere om trosfrihets­situasjonen i Indonesia og å utfordre til engasjement og handling. Norsk Misjon i Øst arrangerte seminaret i samarbeid med Oslo­koalisjonen for

tros- og livssynsfrihet. På bildet ser vi bidragsyterne (f.v.): Jeff Hammond, Nicola Colbran og Tore Lindholm (begge fra Norsk Senter for Menneskerettigheter)og Dag Kaspersen (fra Oslokoalisjonen).

Revolusjonerende budskap fra Indonesia Annette og Jeff var både på Vestlandet, Østlandet og Sørlandet i løpet av det to uker lange norgesbesøket. Redulf Stige, ­styreleder i Norsk Misjon i Øst, forteller: «Grimstad og Arendal fikk et uforglemmelig møte med Annette og Jeff Hammond som tok oss med på mange indre reiser til Indonesia. Det første Jeff spurte om da han fikk høre at de skulle bo på Bibelskolen i Grimstad, var: «Kan vi få møte studentene?» Og det siste han sa før han dro, var at neste gang ville han være en uke på Bibelskolen, bare for å snakke med studentene. Jeg skulle ønske at alle hadde fått se Jeff sitte i timevis blant studentene og dele av sine erfaringer. Forsoning og tilgivelse mellom

muslimer og kristne, selv etter massedrap og sterk forfølgelse, er et revolusjonerende budskap inn i vår tid – hvor så mye bitterhet, hat og gjengjeldelse får plass. Og den som har hørt beretningen om redningsaksjonen for Lata Lata-folket, som nå får nye hjem, glemmer det ikke så lett. (Les mer om Lata Lata i forrige nummer av Ropet fra Øst.) Jeff og Annette ble kastet inn i dette diakonale arbeidet da husene til deres venner, og huset de selv hadde bodd i, ble ødelagt og brent. Før dette var de opptatt med undervisning av kristne på bibelskoler og i menigheten. Men nå var det deres egne venner som trengte hjelp – og det er fantastisk hva dette har ført til. Vi som fikk høre dem fortelle, sitter igjen med et brennende ønske om å få være med å bygge de resterende husene til Lata Lata-folket. Der kan vi bidra, alle sammen!» (Foto: Gisle Skeie)

Foto: Oslosenteret

Viktig Eritrea-rapport En ny rapport fra Oslosenteret for fred og menneskerettigheter viser hvordan det eritreiske folket blir holdt som gisler av sine egne ledere. Rapporten ble nylig presentert under en internasjonal Eritreakonferanse i Brussel. Norsk Misjon i Øst og Strømmestiftelsen har delfinansiert rapporten, som kan lastes ned fra våre nettsider. I 1993 ble Eritrea uavhengig fra ­Etiopia, og mange håpet at landet skulle utvikle seg til et demokratisk samfunn med respekt for menneske­ rettighetene. Slik gikk det ikke.

I dag er all politisk opposisjon ­forbudt, og alle uavhengige medieinstitusjoner er stengt. Myndighetene kontrollerer domstolene, og fengsling, tortur og henrettelser uten dom blir stadig mer vanlig. – Menneskerettighetsbruddene er omfattende og systematiske, og undertrykkelsen fra myndighetene er total. Dette må høyere opp på den internasjonale agendaen. ­­Det eritreiske folk er i stor grad oversett, sier Oslosenterets leder, Kjell Magne Bondevik (bildet). Ropet fra Øst nr. 7 2009

13


«Lenkegjengen» gikk fremst i toget, med hovedparolen.

Fakler for de forfulgte «Å skifte tro er en menneskerett.» Slik lød hoved­ parolen da flere hundre personer gikk i fakkeltog opp Karl Johans gate onsdag 11. november.

valg. Gjennom fakkeltoget blir norske kristne oppfordret til å vise solidaritet og gi støtte til disse forfulgte kristne. Mette Marie Bommen leste et opprop for forfulgte kristne utenfor Stortinget. Oppropet ble overlevert Svein Roald Hansen (Ap), nestleder i Stortingets Utenriks- og forsvarskomité.

Tekst og foto: Gisle Skeie

Opprop til Stortinget

Toget startet ved Oslo S, utenfor Østbanehallen, og gikk oppover Karl Johans gate mot Stortinget.

Dette var tredje år på rad at det ble arrangert fakkeltog i Oslo til støtte for forfulgte kristne. I år var det fokus på de vanskeligheter svært mange mennesker opplever når de konverterer til kristen tro.

Solidaritet I mange land møter mennesker som konverterer til kristen tro store problemer fra familie, lokalmiljøet eller myndighetene. Også mange som kommer til kristen tro her i Norge, opplever trusler og vanskeligheter på grunn av sitt 14 Ropet fra Øst nr. 71 2009

Utenfor Stortinget fikk norske myndigheter overlevert et opprop med oppfordring om å gi nødvendig beskyttelse til kristne konvertitter. Svein Roald Hansen (Ap), nestleder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité, tok imot oppropet på vegne av de folkevalgte. Han kunne ikke gi konkrete løfter, men takket for engasjementet og lovet å bringe oppropet videre. Oppropet kan lastes ned fra våre nettsider: www.nmio.no. Etter fakkeltoget var det en samling i Central­kirken.

Felleskirkelig Det er Fakkeltogkomiteen for forfulgte kristne som arrangerer det årlige fakkeltoget. Arrangementet har en felleskirkelig, økumenisk profil. Komiteen består av: Norsk Misjon i Øst, Åpne Dører, Asia Link, Kristent Interkulturelt Arbeid, Kirkelig nettverk for integrering av flyktninger og innvandrere, Det Norske Baptistsamfunn og Oslo Vineyard Kristne Fellesskap.


På gjesteplass – Geraldine Fagan … er journalist i nyhetsbyrået Forum 18 News Service. Byrået rapporterer om brudd på religionsfriheten i en rekke land, med hovedfokus på de eks-sovjetiske områder og andre land i Sentral- og Sørøst-Asia. Geraldine Fagan har base i Moskva og leverer jevnlig artikler til Ropet fra Øst.

Opprører eller idealist? Andrej Kim er ikke en typisk hviterussisk k­ risten. 22-årsdagen sin feiret han i fengsel. Tekst og foto: Geraldine Fagan Oversettelse: Gisle Skeie I januar 2008 deltok Kim i en demonstrasjon i Minsk, Hviterusslands hovedstad. Han demonstrerte mot nye lover som rammet små, uavhengige firmaer. Kim ble anklaget for å ha slått en politimann og arrangert «masse­­ uro», men avviser anklagene som fal­ ske. Før rettssaken begynte, satt han tre måneder i fengsel. Forholdene i det 200 år gamle fengselet – det beryktede Volodarka i Minsk – var forferdelige. Kim ­forteller: «Cellen var overfylt. Fangene måtte sove på omgang på benkene. En gang fant vi et ­rotteskjelett i rødbetsuppen.» I fengselet ba Kim jevnlig om å få treffe en prote­ stantisk ­pastor. Han ble konsekvent avvist. Kim lurte på om administrasjonen kanskje ikke klarte å finne en ­protestant, og spurte i ­stedet om å få treffe en ortodoks prest. Men også dette ble avvist. Den 22. april 2008 ble Kim dømt til ett og et halvt års fengsel og ­forflyttet til en fangeleir i Bobruisk, ­­15 mil sørøst for Minsk. Her var det protestantiske møter en gang i uken. Det var også mulig å komme seg inn i fengselets ortodokse kapell daglig. Men så fikk Kim beskjed om at han måtte velge. Det krevdes ingen særskilt tillatelse for å få delta på gudstjenester og møter, men han måtte gjennom mange dører for å komme til stedet hvor protestantene møttes. Han trengte tillatelse for å gå gjennom hver av disse dørene, og slik tillatelse var det vanskelig å få. Kim valgte det ortodokse kapellet, fordi det var enklere tilgjengelig og fordi han kunne gå dit hver dag. «Atmosfæren i fengselet var fryktelig tung, det føltes som å vasse gjennom skitt,» sier Kim.

Som hviterusser med et fengselsopphold bak seg, er det ikke noe uvanlig ved Kim. De siste årene har Hvite­ russland vært nummer tre i verden på listen over hvor stor andel av befolkningen som sitter i fengsel. De fleste hviterussere har enten sittet i fengsel selv eller har en nær slektning som har gjort det. Blant de «ekte» kriminelle, med lange straffer, møtte Kim mange uskyldige mennes­ ker. Noen var fengslet på grunn av ærlige forretnings­ forsøk, andre hadde nektet å betale bestikkelser. Også før han ble arrestert hadde Kim engasjert seg i problemet med Hviterusslands eksplosjonsartede fengsels­statistikk. ­­Før julen i 2007 deltok han i en solidaritetskampanje for fanger. Sammen med noen venner samlet han 1 500 brevhilsener til innsatte. En av vennene kledde seg ut som julenissen, fylte store sekker med brev og leverte dem til flere fengselsdirektører. Kim ler og sier: «Bare uker senere fikk jeg slike brev selv!» Nå vet han, av egen erfaring, at det aller viktigste for en fange er å vite at man ikke er glemt av folk på utsiden. Straks Kim ble arrestert, ble det iverksatt en kampanje for å få ham løslatt. Saken hans ble internasjonalt kjent, og både Amnesty International og Human Rights Watch erklærte at han var en samvittighetsfange. Trolig bidro dette til at han ble løslatt før tiden. Den 20. august 2008, syv måneder etter arrestasjonen, fikk Kim uventet beskjed om at han hadde syv minutter på å forberede seg på å forlate Bobruisk-­fengselet. Han var blitt benådet. Men Andrej Kims kamp for et rettferdig, hviterussisk samfunn fortsetter. «Min aktivisme ville ikke ha kommet til uttrykk uten min tro,» forklarer han. Kim ble født like før atomkraftverk-ulykken i Tsjernobyl forgiftet deler av landet hans i 1986. Tidlig på 1990-tallet, da det var stort håp om politisk frihet i landet, gikk han og moren jevnlig i en av de få etablerte baptistkirkene i Minsk. «Jeg vokste opp med kirkens grunnleggende prinsipper og klare oppfatninger om godt og ondt,» forteller Kim. «Og man skal ikke ta del i det onde, men avsløre det, som Paulus sier i Efeserbrevet. Dette er essensen.» Kim er fast bestemt på å fortsette sin aktivisme inne i Hviterussland, selv om det allerede har kostet ham en plass ved universitetet. «Bare Gud kan redde landet mitt,» sier han. Idealisten Andrej Kim.

Ropet fra Øst nr. 7 2009

15


Jul og påske i ett Tekst: Eyvind Skeie Dette året har jeg tilbrakt sammen med de to tyvene fra den koptiske legenden om Dismas og Gestas. På bakgrunn av en kort versjon av denne legenden, har jeg skrevet en fortelling på omkring hundre sider. Det har vært nødvendig, ikke minst for å fortelle om Dismas, han som er den «gode» tyven og som på korset ender med å bønnfalle Jesus om å tenke på ham, når Jesus kommer til sitt rike. Kort skissert forteller legenden om to landeveisrøvere, Dismas og Gestas, som overfaller Josef, Maria og det lille Jesusbarnet. Det lille barnet gir røverne en krukke med kostbar salve, og de forskrekkede røverne forsvinner inn i natten. Den hellige familie begir seg til Egypt. Siden dukker salven opp igjen i Jerusalem, når Jesus salves, før han dør på korset. På Golgata blir også to røvere korsfestet. Det er, ifølge legenden, Dismas og Gestas. Om ikke så lenge drar jeg ned til Egypt for å snakke med Ikoninstituttet i Kairo. Der har jeg en avtale om at en kunstner skal lage ni ikoner, som alle bygger på denne historien. Ikoninstituttet i Kairo er ikke så veldig gammelt, meg bekjent. Det ble startet i forbindelse med fornyelsen av den koptiske fromhetstradisjon og bildetradisjon fra slutten av 1950-tallet. Det var den kjente bildekunsteren Isaac Fanous som satte denne fornyelsen i gang. Han reiste blant annet til Russland for å lære mest mulig om ikonmaling, og skapte så en helt særegen koptisk tradisjon, som selvfølgelig også bygger på gamle ikoner fra den koptiske kirke. Sammen med Bjørn A. Wegge besøkte jeg dette aldrende åndsmennesket for noen år siden, ikke så lenge før han døde. Han hadde en sterk personlig utstråling, til tross for sin høye alder, og var levende opptatt av den koptiske kirketradisjonen, men også av de store, kosmiske mysterier i skaperverket og av hvordan Kristus – som Allhersker eller Pantokrator – fyller universet i alle dets små og store deler.

«Vår Frelsers lidelse», malt av kunstneren Isaac Fanous. Ikonet finnes i den koptisk-ortodokse Mariakirken i Los Angeles, USA.

k­ irkene når vi har en forestilling som bygger på fortellingen om Dismas og Gestas. Det skal også lages noen sanger til dette. Så håper jeg at denne fortellingen kan bli til inspirasjon og velsignelse for barn og voksne, både i Egypt og Norge. Og at den kan knytte sammen julen og påsken på en meningsfull måte, ikke minst for alle de barna som tilhører kristenheten i Egypt, Jesu ­tilfluktsland i barndommen.

Det siste ikonet i min fortelling skal være av Kristus Pantokrator. Senere skal disse bildene trykkes som plakater og monteres på plater, slik at de kan bæres inn i

Fra venstre: Bjørn A. Wegge og Eyvind Skeie på besøk hos Isaac Fanous i Kairo. (Foto: NMØ)


Ropet fra Øst 7-2009