Issuu on Google+

ropet fra øst MAGASIN FOR NORSK MISJON I ØST 37. ÅRGANG – NR. 1 / FEBRUAR 2007

Stefanus-barna:

En kjærlighet som gir liv

SAMMEN FOR DE FORFULGTE


Leder

Er det behov for NMØ i 2007? Først vil jeg ønske deg som leser Ropet fra Øst et godt nytt år! Samtidig vil jeg gjerne takke deg for ditt engasjement for dem som på ulike måter forfølges på grunn av sin tro. Gjennom vårt magasin har vi en meget god mulighet til å holde oss orientert om hva som skjer med trossøsken rundt om i vår verden i dag. Behov for vår misjon? Ved inngangen til et nytt år kan det være nyttig å reflektere over om det virkelig er behov for en organisasjon som Norsk Misjon i Øst. Er det noe som tyder på at vårt engasjement sammen for de forfulgte er mindre aktuelt i 2007? Som fast leser av Ropet fra Øst, ser jeg dessverre ingen tegn på at vårt arbeid er overflødig. Bilder fra den kjempende kirke i mange land gir på ingen måte argumenter for at tros- og religionsfrihet snart er et allment gode i vår verden. Samtidig er det godt å se at det finnes lyspunkter og at endringer skjer. Jeg har stor tro på betydningen av troverdig informasjon. Som leder i Representantskapet i Norsk Misjon i Øst, møter jeg mennesker som tydelig appellerer til vår innsats og som gir uttrykk for at den er av stor betydning. For meg blir slike møter en bekreftelse på at vi fortsatt har et viktig oppdrag, og en inspirasjon til fornyet engasjement. Møte med mennesker Å møte mennesker som har erfaringer fra ulike former for

Utgiver Ansvarlig redaktør Redaktør Redaksjon Design og trykk Forside Opplag

Norsk Misjon i Øst (tidl. Misjon bak Jernteppet) Bjørn A. Wegge Gisle Skeie Jon-Geir Dittmann, Elisabeth Engelsviken og Geraldine Fagan (Moskva) Allservice AS, Stavanger Forsidebilde: Ingvar A. Isene (se s. 6-7) 23 500

Kontor Postadresse Telefon Telefaks E-post Hjemmeside

Trondheimsveien 137 P.b. 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo 23 40 88 00 23 40 88 01 post@nmio.no www.nmio.no

Styreleder Repr.skapsform. Bankgiro Revisor

Lars Inge Magerøy Svein Arne Theodorsen 3000 14 57922 Gavekonto 3000 14 59291 Spesielle aksjoner 3000 14 59259 Annonsekampanjer Inter Revisjon Lillestrøm AS



Ropet fra Øst nr. 1 2007

forfølgelse, oppleve dem berette om sin livssituasjon og høre dem fortelle om hva de har opplevd, har gitt meg mye og utløst et engasjement for mennesker som på ulike måter lider på grunn av sin tro. Jeg vil gjerne fortelle om møtet med to svært ulike mennesker som ble viktige for meg og mitt engasjement for forfulgte kristne. I det kalde Sibir møtte jeg Guds varme kjærlighet Jeg møtte henne på et menighetskontor i Klaipeda i Litauen for tolv år siden. En stillferdig medhjelper i menighetslivet, ca 60 år. I samtalen kommer det fram at hun og hennes familie en vinternatt i siste halvdel av førtiårene ble bortført fra sitt hjem i Latvia til Sibir. De fikk aldri vite noen grunn, men deres far samlet egne barn samt noen få andre til enkle samlinger i hjemmet, der han fortalte om Jesus. Hun antar at dette er årsaken. Hun bruker ikke store ord for å fortelle om hva de ble utsatt for, men hun lyser opp når hun forteller om hvordan hun opplevde Guds nærvær og velsignelse i forfølgelsen: ”Jeg ble fylt av en underlig varme og opplevde en kjærlighet til dem som forfulgte oss. Korte samlinger ute om natten med salmesang, et bibelord vi husket og en bønn ble til velsignelse og fornyelse.” Takk for forbønn, jeg vet ikke hvor lang tid jeg har igjen Jeg møtte ham under hans besøk i Norge på begynnelsen av nittitallet. Biskop Haik Hovsepian Mehr fra Iran møtte stab og studenter på Lagets Bibel- og Evangeliseringssenter på Hald i Mandal. Han stod i et rikt arbeid blant iranske muslimer og som kirkeleder. Hos oss sang han, vitnet, fortalte og ba for dem som ble forfulgt, for dem som forfulgte og for oss. Han visste han svevde i livsfare og talte åpent med oss om det. Kort tid etter ble han drept i sitt hjemland. Vårt ansvar For meg ble disse møtene en påminnelse om mitt ansvar. Trossøsken lider i ulike områder i verden i dag. Jeg vil holde meg orientert om situasjonen og prøve å spre informasjon videre. Forbønn og ulike former for støtte ser jeg at det er behov for. Gjennom Norsk Misjon i Øst får jeg god hjelp til dette engasjement. Jeg utfordrer deg også til finne din måte å engasjere deg på i 2007!

Svein Arne Theodorsen Prost i Sunnhordland prosti Formann i Representantskapet i NMØ


SOS Irak

F

or lite fokus på de kristne Når FN nå lanserer en kampanje for å reise midler til irakiske flyktninger, er det sunni- og sjiamuslimske familier som får mest oppmerksomhet, fordi de blir tvunget til å forlate sine hjem av sekteriske opprørere. Men skjebnen til de ikkemuslimske minoritetene, spesielt de kristne, fortjener like stor oppmerksomhet. Den irakiske kristne befolkning har falt til en tredjedel av hva den var for 20 år siden, ifølge Barnabas Fund. De som har flyktet fra landet, frykter at de aldri mer kan vende tilbake. Assyriske kristne flyktninger forteller om militante angrep hvor de ble fratatt alle sine eiendeler og jaget ut av landet. Valget var ofte enten å flykte eller bli drept. I nabolandet Syria lever mange av dem under svært vanskelige forhold. De fleste flyktningene forlater landet uten eiendeler. De må streve, ikke bare for å få oppholdstillatelse, men også for å få et sted å bo, mat og annet underhold. Arbeid er det vanskelig å få. De blir avhengige av hjelp fra lokale kirker. Slike gudstjenester blir det stadig færre av i Irak. Her fra en assyrisk-evangelisk menighet i Bagdad.

K

ristne i skuddlinjen Kristne irakere er et mål for militante grupper og opprørere i landet. Uansett hvilket motiv som ligger til grunn, ser målet ut til å være å få dem ut av Irak. Tidlig på 80tallet fantes det ca 1,4 millioner kristne i Irak, konsentrert om Mosul, Basra og Bagdad. I dag er det omkring 500 000, ifølge Barnabas Fund. Bare siden 2003 har ca 350 000 kristne flyktet fra landet. De kristne er særlig sårbare og kan ofte bli ansett som forrædere på grunn av sin religion. Militante islamistiske grupper anser kristendommen for å være en religion fra Vesten og holder de kristne ansvarlige for så vel invasjon som undertrykkelse, Gulfkrigen i 1991 og FN-sanksjoner. Deler av den gamle Ninive-muren ved Mosul.

E

n egen provins for de kristne? Den særdeles vanskelige situasjonen for den gjenværende assyrisk-kristne befolkningen i Irak har på ny reist spørsmålet: Bør de kristne som faller utenfor, nå få sin egen selvstyrte og sikre provins, slik kurderne har fått det i sitt Kurdistan? Iraks utenriksminister, H. Zebari, har foreslått dette i en tale. Han håper at dette kan føre til at de hundretusener av kristne som siden 2003 har flyktet – særlig til Syria og Jordan – vil vende tilbake. – Forslaget kan bli enda mer aktuelt ettersom Jordan og Syria har signalisert at de kan komme til å stenge grensene for flyktninger fra Irak, sier NMØs informasjonssjef JonGeir Dittmann. – Innen den assyriske befolkningen er det ulike meninger om forslaget. Mange frykter at det kan bli starten på en gettotilværelse. Det aktuelle området på Ninive-sletten i det nordlige Irak ligger i et kurdiskstyrt område, men de fleste assyrere mener en slik provins må nedfelles i Iraks grunnlov og ikke underlegges kurdisk lovgivning. Dette er uansett et spørsmål om hva som på kort og lang sikt kan gi assyrerne best mulig sikkerhet. Den syrisk-ortodokse Mar Matta-kirken i Mosul. Ropet fra Øst nr. 1 2007




En ørkenskilpadde visste råd

Tekst: Jon-Geir Dittmann Foto: Runa Gundersen

Biskop Thomas i den koptiske kirke bruker gjerne små barnefortellinger for å illustrere sitt budskap. En handler om en ørkenskilpadde. Det var en gang en ørkenskilpadde som levde lykkelig sammen med sine beste venner som var to ender. En dag kom det en stor flom, og mens endene lett kunne ty til vingene for å komme unna vannmassene, så kunne skilpadden verken svømme eller fly. – Hjelp meg, skrek skilpadden til vennene sine. – Vi kan dessverre ikke hjelpe deg. Du har ikke vinger som oss, så dette blir din skjebne, sukket de. Men skilpadden visste råd. Han fikk tak i en pinne og bet seg fast på midten av den. Så ropte han på endene. – Grip tak i hver deres ende med nebbet, ba skilpadden. – Når dere letter, så henger jeg etter pinnen. Da kan jeg også fly! Denne fortellingen forklarer situasjonen som kirken i Egypt befinner seg i. De kristne lever på mange måter i en krisesituasjon i et Egypt dominert av islam. ”Flommen” skjedde gjennom tvangsinnføringen av islam og den påfølgende arabiseringen av kulturen fra 600-tallet av.

Biskop Thomas sammen med Kjell Magne Bondevik på trosfrihets­ seminar i Drammen i fjor høst.

stå imot fristelsene og angrepene utenfra, må du utvikle troen til å bli tydelig og motstandsdyktig. Og du må kjenne og kjempe for de internasjonale menneskerettighetene som også Egypt har forpliktet seg til å følge.”

Legg merke til at det ikke var endene i fortellingen som kom på ideen for hvordan skilpadden kunne bli frelst fra flommen, men skilpadden selv. I dag har den koptiske kirken behov for støtte og hjelp utenfra, men Thomas gir selv oppskriften på hvordan hans kirke skal kunne fortsette å leve og utvikle seg, uttrykt i de to engelske ordene ”empowerment” og ”equipment”.

Det er også nødvendig ”to equip”, som best kan oversettes med ”å utruste” eller ”utstyre”. Her sikter biskop Thomas til at kirken hans trenger verktøy. I første rekke er han opptatt av skole og utdanning. De koptiske ungdommene blir dis­ kriminert i utdanningssystemet. Diskrimineringen skjer ofte indirekte, på skjulte og utspekulerte måter: En jobb var plutselig ikke ledig likevel, noen andre – med dårligere søknad – gikk foran i opptakskøen til universitetet.

Det engelske ”to empower” betyr å ”gi kraft til” eller ”bemyndige til”. De unge må få et nært forhold til den kristne arven, nytolket inn i det samfunnet de nå lever i. De må kjenne den historie og åndelige arv de er en del av, men det er minst like viktig at de kjenner sine rettigheter. Derfor blir opplysning om menneskerettighetene og det å lære seg å anvende dem på sin egen situasjon så viktig, påpeker Thomas, og fortsetter:

Biskop Thomas har selv startet en egen barneskole, El Mina-skolen, i sitt bispedømme. Her går kristne og muslimske barn sammen og lærer om hverandres tro og tradisjoner. Skolen gir grunnlag for respektfull dialog i lokalmiljøet, der det ofte er konflikter mellom muslimer og kristne. Dette har inspirert biskop Thomas til å jobbe fram skoler også for ungdom som skal ut i arbeidslivet. Utdanning er en nøkkel.

– Når våre koptiske ungdommer gang på gang blir minnet om at de tilhører feil folkegruppe, og har feil religion, er det lett å tro at dette er sant. Uten motforestillinger vil dette føre til at de faller bort fra sin tro. Det er så mye enklere å bare være en vanlig muslim i dette samfunnet.

Skilpadden hadde verktøyet, men trengte hjelp til å anvende det. En ypperlig illustrasjon på hvordan kristne kan samarbeide for å hjelpe hverandre. Neste gang er det kanskje kristne i Norge som er i ørkenskilpaddens situasjon?

Derfor innprenter han i de unge: ”Det er ingen ting i veien med din tro! Tvert imot: Vær stolt av den! Men for å kunne



Ropet fra Øst nr. 1 2007


”Tenk på oss når du bruker det!” Det ble en dag med store kontraster. Jeg var så heldig å få være med Norsk Misjon i Øst på en studietur til Egypt, og det hadde vært en sjeldent berikende uke. Denne siste dagen startet med at vi ble plukket opp av en minibuss utenfor hotellet og kjørt til ”søppelbyen”, et slumområde i Kairo, hvor over 100.000 mennesker lever av å sortere søppel. Arbeid fra tidlig morgen til langt på kveld, for barn ned i 5-6 års alder. Grusom stank. Når det regner, er gjørmen dyp. Når solen skinner, sørger heten for vannmangel og enda verre stank. 8-10 mennesker stuet inn på få kvadratmeter. Griser i bakgården, rotter som kryper over alt. Ingen bad, ingen toalett. Vi blir ført inn i et bakrom, opp en trapp og inn i to arbeidsstuer som drives av Stefanus-barna, Mama Maggies diakonale stiftelse. Her får barn uten skoletilbud, yrkesopplæring. Guttene lærer å lage sko, jentene strikker og driver med håndarbeid. De lærer også bibelvers og får personlig veiledning. Jeg spør en gutt: ”Hvor gammel er du?” ”Jeg vet ikke,” er svaret. Det er et problem for mange av dem. De har ingen fødselsdag. De er ikke-eksisterende og kommer derfor ikke til skole. Men de er vennlige mot oss turister. Øynene deres stråler når jentene legger arbeidet til side og i kor deler Salme 23 med oss: Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønner enger og fører meg til vann hvor jeg finner hvile… Tårene presser seg frem hos oss. Når jentene er ferdige, kommer de frem, en etter en, med en liten tøypose som de gir til hver av oss. Jeg tenker: ”Dette stemmer ikke. Jeg kan q Fra hjertevarmen i ”søppelbyen”… …til vinteren på Gardermoen. u

Tekst: Stein Reinertsen, prest i Farsund kirke Foto: I. A. Isene og R. Jungård/ScanStockPhoto

ikke ta imot noe fra disse som er så fattige, det skal jo være omvendt! I lommeboken min ligger kredittkortene oppå hverandre. Kan jeg, i min rikdom, ta imot en gave fra dem?” En av jentene rekker meg posen. Øynene hennes stråler over å kunne gi meg denne gaven. Inne i posen finner jeg det store, tykke skjerfet hun har laget. ”Tenk på oss når du bruker det,” sier en av de voksne. Derfra drar vi rett til flyplassen. Samme kveld setter jeg føttene på norsk vinterjord, og går ut på par­kerings­plassen på Gar­dermoen: Bilen min er dekket av 50 cm med snø. Jeg har bare joggesko på og vasser i snø opp til knærne. Bak i bilen får jeg dratt frem snøskuffen, og etter en halvtime er kjøretøyet spadd frem. Jeg setter meg inn, vrir om nøkkelen. Bilen starter ikke. Mange nye forsøk. Samme lydløse resultat. Jeg innser at jeg må ha hjelp og ringer til Falken: Ja, de kan komme om halvannen time – altså klokken 01:30 på natten. ”Det er fint hvis du kan komme så fort som mulig,” sier jeg. ”Det er kaldt, og jeg har ikke spist på 30 timer fordi magen slo seg vrang i Egypt.” Jeg kan ikke gjøre annet enn å sette meg inn i bilen – som holder flere minusgrader. Vintertøyet ligger et annet sted. Heldigvis har jeg et ullpledd i baksetet. Men jeg fryser fortsatt. Da husker jeg: Jeg har jo et skjerf! Jeg finner det frem. Surrer det rundt halsen og nakken. Så kort tid skulle det altså gå, bare noen timer, før jeg fikk kjenne velsignelsen fra gaven jeg fikk av barna i ”søppelbyen”. Deres gavmildhet varmer nå en privilegert nordmann i en iskald Volvo. Verden er forunderlig. Av alle ting var det de som vasket mine føtter den dagen. Ett av de viktigste ordene i Bibelen er ordet hverandre. Det er ikke slik at noen er hjelpere mens andre er mottagere. I Guds rike handler det både om å gi og å ta imot. Å bli betjent og å tjene. Det viste de meg, barna fra ”søppelbyen”. Bla om og les mer om Stefanusbarna!

Ropet fra Øst nr. 1 2007




MÅNEDENS PROSJEKT Stefanus-barna i Kairo

En kjærlighet som gir liv Tekst: Gisle Skeie Foto: Ingvar A. Isene

Jeg tar et skritt til siden for å unngå å tråkke på en død rotte. Søppelet dekker bakken helt. Vi er en gruppe nordmenn i Egypt. I Moqattam – “søppelbyen” – en skitten bydel i Kairo med over hundre tusen mennesker. De fleste av dem er koptere, med røtter i en av verdens eldste kristne kirker. Her lever de av å sortere søppelet som flyter overalt. Og det var her, blant samfunnets mest utstøtte og undertrykte, at Maggie Gobran mottok sitt kall for mange år siden: Hun ville virkeliggjøre Jesu kjærlighetsbud ved å formidle håp og trøst til disse fattige. I likhet med mange i Egypt ante heller ikke hun at så mange av hennes kristne søsken levde på denne måten. Inntil hun en dag fikk øye på noe som rørte seg under overflaten i en søppelhaug. Da hun gravde vekk det øvre laget, oppdaget hun at det var et lite barn! Dette ble starten på en virksomhet som begynte i det små, men som siden har vokst formidabelt. I dag er det over 1000 ansatte i Stephen’s Children – eller Stefanus-barna, som vi sier på norsk. Arbeidet drives av innsamlede midler fra hele verden, og Norsk Misjon i Øst er Stefanus-barnas norske støttepartner. Vigdis Bjorå, informasjonskonsulent i NMØ, har besøkt Stefanus-barnas arbeid i Kairos slum en rekke ganger. Det traff henne rett i hjertet fra første stund. – Maggie Gobran, eller Mama Maggie som hun kalles, er dypt berørt av Jesu kjærlighet og har viet sitt liv til de fattige barna. Og hun setter to betingelser for sine tusen medarbeidere: For det første må de hengi seg helt til de fattige barna, og for det andre må de lese ett kapittel i Bibelen hver dag. Mange av dem har selv vokst opp i ”søppelbyen”. Barnehager Stefanus-barnas barnehager er rene oaser midt i alt søppelet. Hver barnehage har 250-400 barn i alderen to til seks år. Mama Maggie på leir med Stefanus-barna.



Ropet fra Øst nr. 1 2007

Søppelet flyter over alt i Moqattam.

– Her får de undervisning, leke på et rent sted, mat og helsesjekk, og mødrene får opplæring i helse- og matstell, sier Vigdis. – Og her får de høre evangeliet. Budskapet som gjennomsyrer alt, er at hvert menneske er unikt for Gud. Slik fungerer barnehagen som en kirke i ”søppelbyen”, med et troverdig og helhetlig budskap om Guds omsorg for både kropp og sjel. Hjemmebesøkene er ryggraden i arbeidet. Vigdis forteller at hver medarbeider har flere barn han eller hun skal besøke ukentlig i hjemmet: – Disse besøkene er ukens høydepunkt for familien. Da samler de seg rundt medarbeideren som gir dem litt mat, sjekker behov for legehjelp og snakker med barna og oppmuntrer dem. En enkel bibelfortelling hører med. Og bønn.

”Egypt-venner” i Norge Man forblir ikke urørt av et møte med Stefanusbarnas arbeid. Det har også mange nordmenn fått erfare. Og engasjementet har ført til at både Landvik menighet og flere andre menigheter nå har blitt ”Egypt-venner” – de støtter barnehagearbeidet i ”søppelbyen” på en spennende og givende måte. Dette vil vi fortelle mer om utover våren. Noe å tenke på også for din menighet? Ring oss for mer info! Tlf. 23 40 88 00


MÅNEDENS PROSJEKT Stefanus-barna i Kairo

Barna leker i en av barnehagene.

Leir To ganger i året får alle barna bli med på leir. I tre dager er 150 barn og deres ledere sammen. Her får de spise seg ordentlig mette, de får vaske seg rene, og de får høre om Jesus Kristus som er glad i alle og ikke gjør forskjell på fattig og rik. En jente ble spurt om hva hun syntes var det aller beste med å være på leir. Svaret lød: ”Å dusje – og å be sammen!” – Men Stefanus-barna er også opptatt av hvordan barna skal klare seg som voksne i samfunnet. Derfor har de opprettet yrkesskoler. Guttene kan gå på skomakerverksted, jentene lærer å bruke symaskin og strikkemaskin. Tilbake til begynnelsen: Jeg er en av flere nordmenn som vandrer rundt i de skitne gatene. Vi skal få være med en av Stefanus-barnas medarbeidere på hjemmebesøk. Vi må bøye hodene idet vi trer inn i ”leiligheten”: Ett lite rom. En madrass. Et skap langs den ene veggen, tydeligvis funnet blant søppelet i gatene. Insekter som piler opp og ned langs veggene. Gulvet er dekket av ”nyttig” søppel som papp og gamle klær. Her inne møter vi seks år gamle Mary, hennes mor og søsken. Vi ønskes varmt velkommen. Ledsageren vår snakker med barna, oppmuntrer dem, gir dem litt mat og en sjokolade. De har gledet seg til at han skulle komme. Han foreslår at vi ber en bønn sammen. Vi former en ring midt på gulvet: Nordmenn og koptere. To verdener møtes. Hvor mye har vi egentlig felles? Så ser det ut til at moren i huset med ett kommer på noe viktig: Hun trer ut av ringen og skynder seg bort til veggen.

På en rusten spiker henger det en skitten plastpose med et glorete Jesus-motiv. I Norge ville vi ha kastet den uten å nøle. Her gjør den nytten som familiens husalter. Men den ene bærehanken har røket, så plastposen henger slapt nedover veggen. Moren retter på den så godt hun kan – med raske hender og ærbødige bevegelser fester hun plastposen bedre til spikeren, slik at hele Jesus-bildet blir synlig. Sånn. Da var det gjort, og hun kan tre smilende inn i ringen igjen. Vi ber sammen. Nordmenn og koptere. Dette har vi felles. En tro, en bønn. Og et møte – som setter varige spor. Aller mest i oss, nordmennene. Vi har fått et lite innblikk i hvordan Stefanus-barna hjelper mennesker til selvrespekt og tro på fremtiden. Vi så det i øynene til barna som lekte i barnehagen. Vi så det i omsorgen ledsageren vår viste i møte med den fattige familien. Vi så det i morens øyne, da hun rettet på Jesus-plastposen på veggen. Her finnes en kjærlighet som gir liv – og som er sterkere enn alle slummens destruktive krefter.

Stefanus-barnas arbeid er av uvurderlig betydning for kopterne i “søppelbyen”. Din gave utgjør en forskjell. Så enkelt er det. Bruk giroen vedlagt bladet, eller benytt konto­nr. 3000 14 57922 Overskytende midler går til NMØs øvrige arbeid for forfulgte kristne.

På hjemmebesøk i ”søppelbyen”. Ropet fra Øst nr. 1 2007




s r e v t s og

s y r k å P

Husk ”Søndag for de forfulgte” 2007! Markeringen av ”Søndag for de forfulgte” faller i år på 14. november. Stadig flere menigheter over hele verden støtter opp om denne internasjonale solidaritetsdagen, da kristne i over hundre land står samlet i bønn for alle trossøsken som må lide for sin tro. Allerede nå kan du gjøre noe: Gå til presten/pastoren i din menighet og be om at 14. november blir markert hos dere! Kan du tenke deg å være NMØs kontaktperson i din menighet? Nå handler det først og fremst om å sette av dagen, og da trenger vi enda flere støttespillere ute i menighetene. Ring oss, så får du vite mer! I år vil Norsk Misjon i Øst fokusere spesielt på Vietnam, der kristne minoritetsgrupper undertrykkes av politi og styresmakter. Bjørgvin bis­pe­dømme vil være hoved­

Flott årsresultat og økte offergaver i 2006 Regnskapstallene for 2006 viser en gledelig oppgang i gaveinntektene på kr. 1,46 millioner i forhold til fjorårets resultat. Totalt kom det inn kroner 14.915.716. Dette gir en økning i gavene på 10,85 %. – Vi satte oss høye bud­sjettmål for 2006, forteller informasjons­ sjef Jon-Geir Ditt­mann (bildet). – Lenge så det ut til at vi ville få problemer med å nå målet. Men inntektene, særlig i november og desember, var oppsiktsvekkende gode. Dermed nådde vi også budsjettmålet. Ekstra hyggelig er det at vi har økt med 24 % på offer og kollekt i menighetene. Dette henger trolig sammen med at stadig flere menigheter slutter opp om “Søndag for de forfulgte” i november måned hvert år. En stor takk til alle dere som har bidratt til det positive gaveresultatet – det gjør organisasjonen i stand til å nå enda lenger ut i arbeidet for undertrykte og forfulgte kristne! NMØ ønsker seg fremdeles flere personer med fast givertjeneste! Ring oss på 23 40 88 00 eller les mer på nettsidene våre: www.nmio.no 

Ropet fra Øst nr. 1 2007

nedslagsfelt under selve aksjonsuken, og det er etablert god kontakt med biskop Ole D. Hagesæther og hans stab. Vigdis Bjorå (bildet) er Norsk Misjon i Østs prosjektleder for ”Søndag for de for­ fulgte”, og hun hører gjerne fra deg! Tlf.: 23 40 88 00 E-post: post@nmio.no

BE!

”Mest av alt trenger vi forbønn,” hører vi ofte fra forfulgte kristne. Bli med på å be for mennesker, myndigheter, land og prosjekter! Aktuelle bønneemner på e-post en gang i uken og i hvert nummer av RFØ.

SKRIV!

Bli en av NMØs over 5000 appellvenner! 7-8 appellaksjoner per år. Det koster deg bare fem minutter og et frimerke hver gang. Det nytter bemerkelsesverdig ofte!

GI!

NMØs arbeid er basert på frivillige gaver. Vi ønsker oss særlig flere inn på fast givertjeneste – se baksiden av bladet.

LES!

Ropet fra Øst gir deg god informasjon om hva som skjer på trosfrihetsfronten. Utkommer 7 ganger i året – og abonnementet er gratis.

Kontakt oss for mer info/påmelding Tlf.: 23 40 88 00

post@nmio.no

www.nmio.no


Aksjon ”Gi oss navn”!

Elisabeth Engelsviken, Øystein Rauan og Ester Simonsen gleder seg til å ta imot navnene du sender inn!

Norsk Misjon i Øst har mange solide og trofaste givere, men skal vår kamp for de forfulgte nå enda lenger, trenger vi flere støttespillere som kan være med å gi. Derfor starter vi nå AKSJON ”GI OSS NAVN”! Vi ber deg kort og godt om å oppgi navn og adresse på noen du tror vil kunne være interessert i å støtte vårt arbeid. Det kan være en i familien, en nabo, en venn eller en kollega. Du trenger ikke spørre vedkommende før du sender oss ett eller flere navn. Når vi har mottatt navnene, sender vi i

Norsk Misjon i Øst et brev med en oppfordring om å gi en gave. Hvert enkelt nye navn du gir oss utgjør en loddseddel i et lotteri som blir trukket i slutten av mai. Jo flere navn du sender, jo lenger når vi ut og jo større er vinnersjansene i lotteriet. Gevinsten er én åpen flybillett tur-retur London med British Airways. Fyll ut kupongen under, klipp ut og legg i postkassen. Porto er betalt. Du kan også gi de sam­me opplysningene per e-post: post@nmio.no. Sett AKSJON GI OSS NAVN i emnefeltet.

%

Jeg gir følgende navn: (bruk blokkbokstaver)

Navn

Adresse

Postnr/sted

Navn

Adresse

Postnr/sted

Navn

Adresse

NORSK MISJON I ØST Svarsending 3154 0092 OSLO Forslagsstiller: (Navn, adresse,postnr/sted, tlf.nr.)

Postnr/sted

Navn

Adresse

Postnr/sted Ropet fra Øst nr. 1 2007




Be for de forfulgte!

– Bønn er en av de dypeste formene for nærhet mellom kirker over hele verden, for når ett lem lider, lider hele legemet. Det sier Øystein, nybakt redaktør for Norsk Misjon i Østs bønnebrev.

Vie tna

m

Nyl ig Han er Vie de Uke USA lsorga tnam bl 13 25.forf s regjer nisasjon itt medle øl 31. Dette gelsen ing. Tro og er fj m av V mars i Vie gjelde og brud ss i dett ernet fr erdens a ”v e fo dene tn am r sæ viet nam . Nylig rlig kris på menrtsetter erstingl hvor esis nesk religi ista” er en tne bl ke til kris dan man myndi intern ant stam erettigh onste pågå ndom skal un gheter håndbo mefol etene. k tt i år blant dert , med k le kk nord ry st in evis xBe , får ammef kke prot struks et ut fr vest jone a derm olk. xBe om styr es ed en Forfø tantisk r for for kr ke og forf utho statli lgelse istn lden g go n som xBe ølgelsen e blan he dkje Ser t nnin har xBe for religi av dem Vietnam t for Vie vise g. om tn sk on s Min til h etterl at de sfrihe al blir stamm ams kr tm te efol is sam mor ha kj eve ver k. B tne m sine å legg ns kår i ent dag e om nøys en fra dde tre es pr forp Vietn ug at liktel ess og am Servi omt, se de var un ifte ta ser på på Vie Ind fest lv se ge he nter so om one tre va t de men tnam sia r gå brukte de på in lt til si m bodd nesk for å de tt bo n dø eret t fu ge va e Indo tigh delv nnet et rt og de r enkelt n måte d. De eter befo nesia er svæ is gjem annet se t skulle og velb var ubemlevde t bo sene lkning. landet rt sj U ru rv ry id k rt. D ise so ddes kt. D m elde let. hele 18 e 14 kris re års ko pros ed verd n et a 1.-7 en tn til hv tiden, m var bl te var m var i huset, alle it pa geri e - hove nfrontas t av be ens stør . ap lj serv erdags en tillot t brukt. et flott se kket in ble ril 30.0 agrupp dsakel joner m folkning ste mus . ise, hver I stedet seg ikke De hadd rvise so n og Man Indo 00 kristn er - har ig forårs ellom m en er kr limske da br m e å krys ge av os g som heukte de bruke hatt dett er av nesia få e har m 1000 ki aket av uslimer istne. I så fl tallbo sitt e rk s ll r de is is he ha ig og st er la te br ot gam ngig adig dag. Der r vi misti t sine blitt uk ller le sl te ting fo kans er det ba , fine gl trineska itte dele r innførav dere større m hjem. brent ne ske s r er et kje aldr re ved ass og p der vi tvan av land es shar støtte fo akt, ford Islamis d, og an sp i tene gsom ia et i r mat tankek brukt. esiell net se stiller vend . Samti -lovgivn å holde myndigh i ut or , er e xBe di for fi s at no Ikke no anledn rvise. V flotte em Gud uslim g ankl ing skri på mak etene xBe om besk s Ord nt til å e som e galt m inger. N i ages te tt er n. yt fo fo G er . bruk ed r ud oe kris xBe r de m telse in es ti laget fo det, m blir tne skritt i fo om an Disse er alt m nehold for å l de at kr ge kr r kristn sam tte fo r å serv en det is kris og an ulig” og er mange rmål ere dr te xBe men i In istne og tne inte e i Indone . viss ns hver e løfter ”Hver løfter rn m done om si t religi like sia uslimer flyktnin a ente behand dag. Lik er men den som om bønn re ge øse skal n grup ttighete leve ne for st gjemm ler diss evel er t å skul ber, ha . ”For r og per e le i fred i land lik be kan ore og er bort løftene det lett brukes n får.” gjel fl et hand tatt de os otte fo eller stil slik somfor at vi i en ling fr for al skal am ved s, i vår r oss. V ler ut. L servis ubele i et som si noen spesie hverdag. tror ik øftene sy vi ll ke Med Gud står ov bevinged e anledn Orden helt at nes s Ord erfor e om Nor vennli in de e sk M g hi ståe en hå ord, elle ger. Kan bønn tte Det nde pl isjo lsen løftener på ti inne øs situ r vi vil skje nå blir niØ d st som e om bø e for ”v i glassk asjon. D trøste no r vi apet er ”spe alleman nn. D anlige” Øys , på med bl en is utstil ir vår sialister” nseie, de se orde kristne Kon tein Rau ling fa tors . frim milie, . I våre t er ikkene har G å gjener ekre an ja tær alt er odig be uanset bønner bare no ud gitt obre som mulig om Gud t hva vi for de fo e for oss fo s er be rf r om ulgte, over men r Gud inngri ne . om naturlig skelig Bønn hapen, i vi , kan vi for ti oper ng som e inngri mulig, ndler ssheten ik de pe Tr Nors kraf erer i de synes fu n. Der t hand ke om om at t P.b ondhei k M . 66 ”hve og Gud t overna llstendi for kan ler om det 03, msvn. isjon G 13 Rod spes rdags-se s inngri turlige. g umul vi frim uds eløk 7, 0570i Øst od ig ielle pe L rv ka, O anle ise”, ik n være a løften , fordi G ig be E-p Tlf 230502 slo dnin e O ost: ger! ke noe en del av om Gudud post 40 88 slo vi ta @nm 00 s r fram vårt io.n o ved

NO Bønne RSK brev MIS et fra JON I ØS

T

Tekst: Gisle Skeie Foto: Runa Gundersen

Takk! De siste åtte årene har bønnebrevet vært redigert av vår frivillige medarbeider Robert Jedermann. Han har nå avsluttet denne tjenesten. Sammen med de mange mottakerne av bønnebrevet vil vi få si Robert en varm takk for trofast og solid innsats! Nysatsning Ny redaktør er NMØs kontorsekretær Øystein Narve Rauan. Øystein har arbeidet hos oss i 10 år og har solid kjennskap til den forfulgte kirke. Han skriver fra før av det ukentlige bønnebrevet som sendes ut på e-post, og vil nå også videreføre bønnebrevet. – Tidligere har bønnebrevet vært trykket i litt over 1000 eksemplarer, forteller Øystein. – Men fra nå av skal det trykkes i hele 22.500 eksemplarer og legges ved Ropet fra Øst. Dermed oppnår vi en større profilering av forbønnsarbeidet. – Hvorfor er dette så viktig? – Å be er noe av det viktigste vi kan gjøre for de forfulgte kristne. Det får vi ofte tilbakemeldinger om fra våre samarbeidspartnere rundt i verden og fra forfulgte enkeltpersoner: ”Be for oss!” Det er viktig for dem at de føler seg sett, og når vi ber for dem, ser vi dem også klarere. Nær sammenheng I Ropet fra Øst kan du lese om de forfulgtes situasjon i mange land, og om Norsk Misjon i Østs prosjekter. Det er nær sammenheng mellom det som står i bladet og forbønnsvirksomheten, og det har lenge vært snakket om å knytte disse tettere sammen. Fra og med februar 2007 vil derfor bønnebrevet bli lagt ved Ropet fra Øst (syv ganger i

10

Ropet fra Øst nr. 1 2007

året) og ikke bli sendt ut i egen konvolutt. Slik håper vi å nå ut til enda flere med bønneemnene. Bønnebrevet er enkelt utformet og inneholder både en kort andakt og spesifikke bønneemner for hver uke. For mange er det fint å tenke på at de er flere som ber sammen. – Det er godt å vite at vi er mange som ber for de samme temaene og menneskene hver uke, sier Øystein. Bønneemner på e-post I tillegg til dette bønnebrevet har vi en ukentlig utsending av kortere bønneemner på e-post. Her formidler vi bønnebehov som har et mer dagsaktuelt preg, mens det skriftlige bønnebrevet preges mer av de vedvarende utfordringene. Dersom du ønsker å motta bønneemner på e-post ukentlig, send oss en e-post på: post@nmio.no – skriv ”Bønnebrev e-post” i emnefeltet, og oppgi ditt abonnementsnr. hos oss (står på giroen vedlagt dette bladet).

Våre forfulgte søsken trenger at vi ber for dem – vi håper vi kan regne med deg: Bli med i en stor bønnesirkel for den forfulgte kirke!


GLIMT fra verden INDONESIA Kirkeleder på besøk hos Norsk Misjon i Øst Leder og grunnlegger for organisasjonen Bless Indonesia Today, Jeff Hammond (se bildet), var på besøk hos Norsk Misjon i Øst i januar. Han er opprinnelig fra Australia, men siden 1974 har han vært misjonær i Indonesia sammen med sin kone Annette. De har også grunnlagt en kirke i Jakarta som nå teller hele 17000 medlemmer. Jeff Hammond var blant annet sjelesørger for de tre dødsdømte kristne som mange av Ropet fra Østs lesere var med å appellere for i september 2006 og som likevel ble henrettet. Han er overbevist om at de ble uskyldig dømt. Under sitt korte besøk hos Norsk Misjon i Øst ga han et rystende innblikk i de kristnes lidelser i Indonesia. Søndagsskolelærere fortsatt fengslet Rebekka, Eti og Ratna er tre indonesiske kvinner som sitter fengslet på grunn av sitt engasjement i en barneleir på Vest-Java. Da representanter for CSW besøkte dem i fengslet for noen måneder siden, takket de varmt for alle bønner som var bedt og for alle kort de hadde fått tilsendt fra støttespillere verden over. Rebekka, Eti og Ratna er alle ved godt mot på tross av sin vanskelige situasjon, og de mottar fortsatt hundrevis av brev og kort med oppmuntringer. Men de møter samtidig massiv motstand fra lokale moskeer som er aktive i fengslet, og de trenger fortsatt at vi husker på dem. Kilde: Christian Solidarity Worldwide

Rebekka, Eti og Ratna i rettssalen der de ble dømt til fengsel for å ha drevet kristent barnearbeid. (Foto: Compass Direct)

RUSSLAND Ny religionslov – et stort tilbakeskritt Fra 15. april i år får Russland en ny lov som skal gjelde alle frivillige organisasjoner. Loven er et alvorlig tilbakeskritt som vil gjøre det mye vanskeligere å drive ideell virksomhet slik som misjon og diakoni. Alle frivillige organisasjoner må registrere seg ved spesielle statlige kontorer, oppgi detaljerte medlemslister, oppgi hvor alle deres midler kommer fra og føre oversikt over alle møter og arrangementer. – Dette er å gå tilbake til den autoritære styringen vi husker fra Sovjet-regimet, kommenterer Sergej Rakhuba (se bildet), nestlederen i Association of Spiritual Renewal, som Norsk Misjon i Øst samarbeider med i det nordlige Kaukasus.

HVITERUSSLAND Katolske prester og nonner utvises – Det var vel fordi jeg var for aktiv med å hjelpe folk med rusproblemer at jeg ble utvist, og fordi vi også hjalp noen utlendinger. Slik kommenterer den polske presten Fr. Mariusz Ilaszewics utvisningen fra Hviterussland rett før nyttår. Den rammet seks katolske prester og fem nonner, alle fra nabolandet Polen. En annen utvist prest sier til Forum 18 News Service: – Alt en prest sier, blir sett på som politisk. Hvis han snakker om mangelen på sannhet og frihet, blir han med en gang sett på som en som truer regimet. Det skjer alvorlige overgrep mot menneskerettighetene i dette landet.

VIETNAM

Nguyen Hong Quangs menighet er nok en gang utsatt for arrestasjoner og hærverk. (Foto: Compass Direct)

Nye anslag mot kirke Politiet stormet et bønnemøte i Saigons mennonitt-kirke den 9. januar og arresterte 17 personer. De ble satt fri senere på dagen, men politiet øvde hærverk mot kirken og presteboligen, forteller nyhetsbyrået Compass Direct. Dette er menigheten til pastor og advokat Nguyen Hong Quang, en fremtredende kristen menneske­ rettighetsforkjemper i Vietnam. Fram til juli 2005 satt han i fengsel for sin kritikk av Vietnams mange brudd på menneskerettighetene. Quang var selv ikke involvert i urolighetene denne gang, det var derimot hans aldrende svigermor og hans 12 år gamle sønn. Myndighetene kaller politiets handlemåte for ”nødvendig opprydning” i et distrikt med boliger som er ulovlig bygget for mer enn 20 år siden, men det er påfallende at det kun er kirken som får problemer med politiet. Etter at de 17 var arrestert, gikk politiet løs på byggets annenetasje og ødela gulvet der. Vietnam er vårt fremste fokusland i 2007, og det er viktig å følge utviklingen der, sier Norsk Misjon i Østs informasjonssjef, Jon-Geir Dittmann. Ropet fra Øst nr. 1 2007

11


Kristne under økt press i Kirgisistan Her videreformidler vi en typisk nyhets­melding fra Forum 18 News Service, som rapporterer om religions- og trosfrihet i postsovjetiske land. Dette nyhetsbyrået nyter stor respekt verden over som en viktig og troverdig kilde. Informasjonssjef Jon-Geir Dittmann, som har besøkt Kirgisistan en rekke ganger, har oversatt det viktigste i meldingen til norsk (venstre spalte) og gir samtidig noen utdypende kommentarer (høyre spalte). NB: Du kan selv abonnere gratis på nyhets­ meldinger fra Forum 18 News Service ved å gå inn på deres hjemmeside: www.forum18.org

Bønn før maten i et kirgisisk hjem der kristne samles regelmessig. (Foto: Jon-Geir Dittmann)

MELDING FRA FORUM 18 NEWS SERVICE 26.09.06

KOMMENTAR

I landsbyen Karakulka i det sørlige Kirgisistan ble pastor Zulumbek Sarygulov 28. juli 2006 angrepet av ca 80 muslimer. Mobben stormet inn i huset og slo pastoren bevisstløs. Han brakk to fingre og ble kastet ut av huset. Mobben åpnet deretter skjulet der Sarygulov oppbevarte kristen litteratur, bl.a. dusinvis av bibler, hev alt ut på gårdsplassen, og tente på. De skrev deretter et skilt med ”Hus til salgs” og satte på pastorens hus. Tre politibetjenter var vitne til det hele, men foretok seg ingenting for å stanse ugjerningene.

Å være pastor for en protestantisk menighet, i en landsby dominert av muslimer, kan være tøft. Oftest er pastorene her forberedt på å måtte lide. Mange kirgisere ser på protestantisk kristendom som et uønsket, vestlig fremmedelement. Det er tøft å drive kirke på et lite sted, der myndighetene er langt borte og folk oftere tar loven i egen hånd. At politiet ikke griper inn, henger sammen med at de ofte deler det anliggende mobben har og lar dem “gjøre jobben”. Trusler er en kjent metode for å skremme noen til å gå bort fra sine hensikter.

– Jeg frykter for mitt og min families liv. Folk fra moskeen i landsbyen har vært her og truet med drap hvis jeg ikke forlater landsbyen. Det sier pastor Sarygulov til Forum 18 News Service to måneder senere. Flere kirkeledere sier at presset mot protestantiske menigheter har økt det siste året. De klager også over at slikt skjer uten at de ansvarlige blir straffet. Noen mener denne endringen henger sammen med den nye ledelsen i Kirgisistan som kom til makten etter at tidligere president Askar Akajev i mars 2005 ble presset til å gå av og flyktet fra landet. Imamen i Karakulja, Muratbek Zhumbajev, bekrefter pastor Sarygulovs framstilling. – Landsbyens muslimske troende er svært lite glad for at han har åpnet en kirke her, uttalte imamen til Forum 18. – Vår landsby er rent kirgisisk, og vi trenger ikke disse kristne kirkene. Han sa også at unge muslimer er sinte på Sarygulov og at det ville være vanskelig for ham som imam å holde dem tilbake: – Hvis ikke Sarygulov forlater landsbyen, kan noe uopprettelig skje. 12

Ropet fra Øst nr. 1 2007

Mange tror at postkommunistiske land beveger seg mot en stadig større grad av frihet. Det stemmer ikke – også i Russland skjer det nå en innstramning. Kirgisistan har lenge vært relativt fritt når det gjelder trosfrihet, men mye tyder nå på en forverring for de religiøse minoritetene, deriblant kristne protestanter. Imamen argumenterer med at den nasjonale og lokale identitet er knyttet til én religion. Forholdet er mer sammensatt. Kirgisistan ble islamisert så sent som på 1600-tallet, mens russisk/ukrainsk innvandring noe senere brakte med seg ortodoks kristendom. Imamen prøver ikke å roe gemyttene, men stiller seg bak opprørerne.


Politisjefen i Karakulja, Abdysh Tordykulov, påsto overfor Forum 18 at politiet har situasjonen ”under full kontroll”. Saken er anmeldt og vil bli etterforsket. Til tross for at Sarykulov kan fremvise en medisinsk rapport fra regionens største sykehus, der skadene han pådro seg beskrives, benekter politisjefen at han ble slått: – Det stemmer at en folkemengde stormet huset hans og brente kristen litteratur, men vi har ikke bevis for at noen slo ham. Shamsybek Zakirov, rådgiver i regjeringens avdeling for religiøse spørsmål, avviste den medisinske rapporten enda mer bastant. – Denne rapporten er ikke noe bevis. Hva som helst kan ha skjedd med Sarygulov. Zakirov framholdt at pastor Sarygulov burde forlate landsbyen og stenge kirken ”slik at han ikke provoserer ytterligere”. Han la til: – Sarygulov er ikke en lokal person, men ble sendt dit som misjonær.

I enkelte land er ikke politiet til å stole på. De kan handle ut fra egne interesser og være korrupte.

Aleksander Shumilin i Baptistunionen forteller Forum 18 at selv om dette angrepet i Karakulja er spesielt, så opplever baptister trusler mange andre steder i Kirgisistan. I byene Tashkumur, Karakul og Tereksu har muslimer bedt baptister om å stenge kirkene sine og truet med å brenne dem ned, hvis de ikke etterkommer kravet.

Noen ganger blir det alvor av truslene. Men trusler er i seg selv et alvorlig angrep på trosfriheten.

Det at noen protestanter opplever seg forfulgt, blir bevisst brukt av representanter for regjeringens avdeling for religiøse spørsmål. En protestantisk kristen forteller at myndighetene sier til de kristne: ”Slutt med å forkynne blant kirgiserne, så får dere ikke problemer!” Men protestantene sier at det er en del av deres tro å forkynne.

Her ser vi igjen hvordan en allianse mellom lokalbefolkning og myndig­hetene fører galt av sted. En kristen minoritet rammes av dette komplottet, og utadvendt, misjonerende kris­ tendom er ikke akseptert.

Zakirov mener at den stadig strengere holdningen fra myndighetene henger sammen med den raske veksten av islamister i det sørlige Kirgisistan. – En rekke radikale islamske organisasjoner har dukket opp her, og flere kommer til. Justismyndighetene har måttet bekjempe muslimske fanatikere som har etablert base i private hjem.

I stedet for å spore opp og ansvarligholde kriminelle og statsfiendtlige elementer, som utnytter religionen i sin propaganda, velger myndighetene å skjære alle over en kam. Dermed rammes også fredelig religiøs virksomhet.

Minst to faktorer ligger bak den intolerante holdningen overfor muslimer som har konvertert til kristen tro: Islamsk lovs krav om at muslimer som skifter tro må straffes, og at de som har konvertert til kristendommen i Sentral-Asia anses å forlate sin nasjonale identitet.

Første faktor er et hovedproblem i forholdet mellom islam og menneskerettighetene i hele verden. Men å gå over til kristendom handler ikke bare om å skifte tro – mange anser det som et svik mot den nasjonale identitet: ”Du har gått over til russernes tro!” §18 i FN-erklæringen om menneskerettighetene sier klart at enhver har rett til “å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer”. Den russisk-ortodokse kirken har vært der i flere hundre år, mens protestantisk virksomhet er av nyere dato.

Zakirov hevder at hovedproblemet er at protestanter aktivt deler sin tro med andre. – For eksempel er det ingen problemer her med de ortodokse, fordi de ikke rekrutterer tilhengere fra den muslimske befolkningen. De lokale her er positive til den ortodokse kirken, og vi kjenner også til tilfeller der folk har hjulpet til med å bygge deres kirker. Han uttaler også: – Protestantene har rett til å forkynne, både ifølge internasjonal lovgivning som regjeringen støtter og ifølge kirgisisk lov. Men dessverre ser vi at det oppstår problematiske situasjoner på lokalt plan. Karakulja er for eksempel en ren kirgisisk landsby. Da vi forklarte dem at pastoren de angrep har rett til å forkynne, sa de: ”Vi har våre egne lover, gitt oss av våre forfedre, og vi bryr oss ikke om internasjonale lover”. Når vi ber protestantene om å slutte å forkynne for muslimene, er vi først og fremst opptatt av deres sikkerhet, fordi det kan ende med at de blir stilt for en selvbestaltet domstol. Dette er ikke Europa, og protestantenes handlemåte kan bidra til å skape ustabilitet i regionen. Kirgisistan vedtok i 2005 en vidtrekkende lov mot ekstremisme som kan anvendes også mot fredelig religiøs virksomhet.

Her ser vi hvordan en representant for regjeringen tilsidesetter tilsynelatende opplagte bevis og åpner for ren spekulasjon. Han bagatelliserer saken. At Sarygulov ikke er en ”lokal person” er ikke noe argument for å akseptere angrepet. Pastoren er selv kirgisisk statsborger og har full rett til å dele sin tro med andre, ifølge kirgisisk lovgivning.

Det er stort behov for undervisning om de internasjonale menneskerettighetene, som ikke kan underordnes lokale skikker og lovgivning. Og det er nok mer sannsynlig at islamistenes stadig sterkere stilling skaper ustabilitet, enn at små, kristne menigheter representerer noen fare. Men kristne må også vise klokskap og respekt når de skal dele sin tro med andre. Igjen et eksempel på at menneskerettig­ hetene kommer i annen rekke. Ropet fra Øst nr. 1 2007

13


De frivillige trengs! PÅ GJESTEPLASS Gjest Oddvar Espegren

Det sivile samfunn, med engasjerte frivillige, har vært avgjørende for utviklingen av det moderne Velferds-Norge. Disse engasjerte mennes­kene spiller fremdeles en nøkkelrolle, både i Norge og internasjonalt. I det sivile samfunn er trosbaserte organisasjoner viktige aktører. Verden over er kirker og religiøse organisasjoner sentrale i arbeidet med å skape gode samfunn. Selvsagt vil noen kunne si at religion er en del av problemet, og det er dessverre sant i noen sammenhenger. Men ofte kan nettopp religion og religiøse organisasjoner, med sine unike roller, være en del av løsningen i arbeidet med å bygge rettferdige og demokratiske samfunn. Jeg kom nettopp tilbake fra et prosjektbesøk i Burundi. I dette krigsherjede landet møtte jeg en optimisme preget av tilgivelse, forsoning og gjenopprettelse. Konflikten mellom de to etniske gruppene hutu og tutsi er den samme som i Rwanda – hvor hutuene massakrerte over 800 000 tutsier i 1994. I Burundi har krigen pågått i 30 år, og på den tiden har omtrent 1 million mennesker blitt slaktet ned. Men i 2005 ble det undertegnet en fredsavtale, og et demokratisk valg førte president Pierre Nkurunziza til makten. Men: Denne nye atmosfæren av optimisme og forsoning ville ha vært umulig uten innsats og engasjement fra enkeltmennesker og organisasjoner i det sivile samfunn. La meg fortelle om to av de fantastiske menneskene jeg møtte: Den ene personen heter Emmanuel Kopwe og arbeider for en kristen, frivillig organisasjon kalt African Evangelistic Enterprise. Han er fra Tanzania, og hans organisasjon har hovedkontor i Malawi. Den andre heter Delphine Ndayunikeza – hun leder en burundisk kristen, frivillig hjelpeorganisasjon med 60 ansatte som blant annet organiserer fred- og forsoningsseminarer med statsansatte, politi, militære, studenter og skoleungdom. Sammen driver disse organisasjonene et unikt og godt arbeid for å sikre fred og forsoning mellom mennesker som, drevet av hat og mistro, i lang tid har kjempet mot hverandre. Jeg var til stede på to seminarer, besøkte radioarbeidet, deltok i en bønnefrokost med ledere fra næringsliv og

14

Ropet fra Øst nr. 1 2007

ministerier og fikk oppleve hvordan tilgivelse og forsoning satte mennesker fri – fri til å legge fra seg alle fordommer om hutu eller tutsi, fri til å hilse på, omfavne og tilgi hverandre. Ja, til og med fri til å gifte seg med mennesker fra den andre folkegruppen. Kraften og håpet i deres vitnesbyrd har jeg ikke hørt maken til. Disse to afrikanske organisasjonene hadde gjort noe ingen andre kunne: I det stille hadde engasjerte mennesker bygget broer over det etniske, sosiale og politiske gap mellom to grupper som hadde vært i krig over 30 år. Det politiske system hadde vært maktesløst, og næringslivet var lammet. Men det sivile samfunn hadde ikke bare fungert, men vært en drivende kraft for de engasjerte personer som trodde på et forsonet Burundi. Dette skjer ikke bare i Burundi. Se hva Muhammad Yunus og Grameen Bank har fått til: fire millioner kvinner har fått tillit og mikrolån, og dermed løftet seg selv og sin familie ut av fattigdommens mørke. Staten fikk det ikke til, og næringslivet nektet å vise disse kvinnene tillit. Det sivile samfunn og de frivillige organisasjoner ga ideen og engasjementet til Yunus en solid plattform å arbeide ut fra – gjennom deres fremtidshåp og kjærlighet til alle mennesker, uansett status. Det sivile samfunn er av Norad (Direktoratet for Utviklingssamarbeid) definert som “organisasjonsrommet mellom staten/det offentlige, familien og næringslivet”. Dette rommet inneholder mange slags organisasjoner: politiske partier, fagforeninger, idrettslag, lesesirkler, misjonsforeninger og kirkesamfunn. Mange av disse kan også kalles frivillige organisasjoner. I utlandet brukes ofte betegnelsen NGO (Non-governmental organization) for å betegne slike ideelle organisasjoner som har et humanitært formål uten profittmotiv. Kirkesamfunn regnes ofte med i det sivile samfunn og blant de frivillige organisasjoner. Ved siden av å være en åndelig størrelse, ”de helliges samfunn”, er kirker og menigheter også ”sekulære” organisasjoner som blant


Tekst og foto:

Oddvar Espegren er generalsekretær i Bistandsnemnda, en paraplyorganisasjon for 18 norske misjonsorganisasjoner som driver bistandsarbeid. Les mer på www.bnn.no t Oddvar Espegren (t.h.) sammen med Emmanuel Kopwe i Burundi. (Foto: Bistandsnemnda)

annet utfører sosiale tjenester for medlemmer og for ikkemedlemmer. De frivillige organisasjoner finner vi i mange roller i samfunnet: •  Rollen som tjenesteyter for medlemmer eller en spesiell målgruppe •  Rollen som interesseorganisasjon for rettigheter i møte med myndighetene (“advocacy”) •  Rollen som moralsk vaktbikkje i møte med maktovergrep, korrupsjon og juridisk urett •  Rollen som samfunnsaktør og påvirker av sosial og økonomisk utvikling •  Rollen som folkeopplyser og ”lærer” i demokrati I bistandssammenheng møter vi frivillige organisasjoner i alle disse rollene. Ser vi på misjonsorganisasjonene, har disse gjort særlig mye i den første rollen, som tjenesteyter for spesielle målgrupper. Bibelens nestekjærlighetsbud har gitt misjonsorganisasjonene et mandat til å ”gjøre det gode”, og resultatet er tiltak og prosjekter innen utdanning, helse, barneomsorg – spesielt der hvor en svak og fattig stat ikke har nådd fattige og marginaliserte grupper.

Men kirker og religiøse organisasjoner har også en viktig rolle å spille som stemme for fattige og undertrykte grupper og mennesker, og i kampen for rettferdighet og menneskerettigheter. For eksempel spilte David Livingstone og kristne misjonærer en sentral rolle i avskaffelsen av slaveriet i Zanzibar i 1873. De siste tiårene har ledere av kristne organisasjoner i Sør også våget seg utpå som vaktbikkjer overfor korrupte myndigheter, ofte med fare for eget liv. Blant annet gjaldt dette erkebiskopen i Uganda: Etter at han fordømte statens bruk av dødsstraff, ble han selv drept av president Amin. Jeg tror at vi som arbeider i frivillige organisasjoner, i enda større grad skal våge å spille også disse rollene. Vi må våge mer, vi må stå fram, vi må si ifra. Vi er dagens profeter som Gud bruker til å påpeke urett, spesielt der hvor mennesker ber oss om å tale deres sak på verdens store arenaer. Norsk Misjon i Øst er en slik organisasjon som vi trenger flere av.

Vi må våge mer, vi må stå fram, vi må si ifra.

Hvor ville disse menneskene ha vært i dag, dersom ikke enkeltpersoner og frivillige organisasjoner hadde våget å motsi uretten og tale deres sak overfor undertrykkerne? (Foto: NMØ, CSW, Compass, CAA) Ropet fra Øst nr. 1 2007

15


Godt nytt år – i bønn for Nord-Korea! I Nord-Korea lider millioner av mennesker som følge av undertrykking, matmangel og en horribel menneskerettighetssituasjon. De få kristne som bor her, lever i konstant fare for liv og helse og må holde sin tro skjult. De som rømmer til Kina, risikerer å bli fanget av kinesisk politi og bli sendt tilbake – til fengsel, tortur og iblant den visse død. Bønn kan forandre. Bane vei for noe nytt. Derfor står nærmere 40 kristne organisasjoner fra hele verden, deriblant Norsk Misjon i Øst, bak aksjonen ”Bønneår for Nord-Korea”. Målet er å engasjere jordens kristne til å be for Nord-Korea gjennom hele 2007. Les fellesoppropet nedenfor – tar du utfordringen? Et av altfor mange underernærte nord­ koreanske barn. (Foto: CSW)

2007 – Bønneår for Nord-Korea Vi takker Gud for den store kristne vekkelsen som brøt ut 14. januar 1907 i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang. Ved vekkelsens hundreårsmarkering, 14. januar 2007, lengter vi etter en gjenopprettelse av kjærlighet, frihet og fred i landet. Vi utroper derfor 2007 til et Bønneår for Nord-Korea og oppfordrer alle verdens kristne til å be aktivt for Nord-Korea dette året – sammen med SørKoreas kirker. For hundre år siden tentes en ild av omvendelse og vekkelse i Pyongyang Jang Dae Hyun-kirken, men Guds verk stoppet ikke der. Etter hvert som vekkelsen spredte seg fra Pyongyang og ut til hele den koreanske halvøy, ble byen kjent som ”Østens Jerusalem”. I dag erkjenner vi at Nord-Korea befinner seg i en tid av dyp lidelse: Folket står overfor store vanskeligheter og mange har mistet livet. Vi sørger med dem som sørger og er alvorlig bekymret for det nordkoreanske folk.

I lys av denne situasjonen ber vi nå kirker og kristne over hele jorden om innstendig bønn for Nord-Korea i 2007. Vi etterspør deres vedvarende bønner – for å få en slutt på undertrykkingen og lidelsene, og for at den dagen skal komme da Guds kjærlighet og frelsens velsignelse på ny skal bryte ut i landet og røre ved det nordkoreanske folk. De sørkoreanske kirker legger også frem for Gud den dype smerte som splittelsen av landet har påført mennesker både i nord og sør. Uken rundt 25. juni (uke 26) utropes til den globale Bønneuken for Nord-Korea, den samme dato som Korea-krigen brøt ut i 1950. Vi oppfordrer alle jordens kristne kirker, menigheter og forsamlinger til å slutte opp om 2007 som et Bønneår for Nord-Korea. Vi oppfordrer alle til å gjøre det de kan for at 2007 kan bli det året da Nord-Koreas mørke murer faller, korsene gjenreises på hvert gatehjørne og at omvendelse og vekkelse skal strømme over landet og bringe fred til Korea.

Bønneemner og mye relevant info finner du på aksjonens hjemmesider (på engelsk): www.pfnk.org " SVARKUPONG Gavekonto: 3000 14 57922

AVTALT GIVERTJENESTE TIL DE FORFULGTE Navn____________________________________________________________

Tlf hjem/jobb______________________________________

Adresse__________________________________________________________

Pers. nummer (11 siffer)______________________________ Til evt. fratrekk på selvangivelsen

Postnr./sted ______________________________________________________

Ja, jeg ønsker å støtte Norsk Misjon i Østs arbeid for forfulgte kristne med kr _________ hver måned, eller i de månedene jeg har krysset av. JAN

FEB

MAR

APR

MAI

JUN

JUL

AUG

SEP

OKT

NOV

DES

SEND MEG FERDIG UTFYLTE GIROBLANKETTER

Trekkene vil bli foretatt 21. i trekkmåneden(e) dersom annet ikke er oppgitt. Endring i beløp og tidspunkt for trekk meldes NMØ. Utfylt svarkupong sendes til Norsk Misjon i Øst, Postboks 6603 Rodeløkka, 0502 Oslo.

JEG VIL BENYTTE AVTALEGIRO TIL FASTE TREKK BELAST MITT KONTONUMMER:

Skriv ikke her, fylles ut av Norsk Misjon i Øst: KIDNUMMER:

________________________________________________________________ Sted/dato

Underskrift

DATO SENDT BBS:


Ropet fra Øst 1-2007