Maijazz Note 2021

3 0 -ÅRS KRIGEN Tore Renberg er glad for at det blir krig igjen.

MI LES DAVI S In A Silent Way – et av ­jazzhistoriens viktigste album.

KRONIKK Christer Falck om en platebransje i full kollaps.

note:

TAG F E ST I VA L Les om artistene som lengter etter å møte publikum.

#01 2021

E T MAG AS I N FO R M A I : JA ZZ 2 02 1 OG STAVA N G E R JA ZZ FORUM

2021

| note: | 1

ANJA LAUVDAL

Anja står i spissen for et stjernelag av norske musikere som tolker Joni Mitchell.

TAG

Et godt arrangement fortjener et lokale med sjel!

På Spor 5, byens mest sentrale scene ved Breiavatnet i Stavanger, får du et sted med særpreg og historie i veggene.

Vi har et lokale som passer til større og mindre arrangement, med både scene og bar.

LEI LE O L KA HOS OSS! For forespørsler, kontakt oss på post@spor5.no www.spor5.no

TAG

akt

oss

på 5

1 95

19 9

0 | pos t@

h ov

ewe

st.n

o | www . h ov e

wes

t.no

OPPLEVELSE SAMSPILL KONTROLL

2021

| note: |

4

Kon t

0 lys, i over 3 , d ly z åde aiJaz b v a rM nde tner fo e å t r s r b e e i d s pa e n b o sj ar duk st sam o r p l a tota en trof å p t e r end har væ d e l i es org tstyr. V N t u blan scene r e st og We utstyr e v Ho isuelt i ov aud

år.

SLIPP FANGENE FRI – DET ER VÅR!

LEDER

artistene som stod på ­rogrammet i 2020, kommer til ­ p festivalen i 2021. ­ Dessverre er situasjonen i verden så uavklart når det ­ gjelder muligheten til å reise at vi må vente et år til før vi kan ønske internasjonale artister v ­ ­elkommen igjen. Det er likevel et knallsterkt program som er klart denne våren. Vi må leve med litt fleksibilitet når det g ­ jelder gjennom­føringen av festivalen, og derfor vil vi oppfordre alle til å følge med på nettsidene ­eller appen vår. Der vil det alltid være oppdatert ­ informasjon om artister, ­konserter og billetter.

DE ALLER FLESTE

Per Hasse Andersen

Festivalsjef

5

mye vi kunne sagt om støtteordninger, om musikkbransjen, om å gi kultursektoren mulighet til å overleve, men det får vi spare til en annen anledning. Nå er det vår – og om vi ikke skal slippe helt fri riktig ennå er det kanskje mulighet for en liten tur ut i luftegården. Jeg vil oppfordre til å bruke den muligheten. Vi i MaiJazz skal gjøre det vi kan for at flest mulig, i trygge rammer innenfor de restriksjoner og retningslinjer som gjelder, kan oppleve levende musikk sammen med andre.

Vi gleder oss. Vi gleder oss faktisk enda mer enn vanlig!

SÅ ER DET SELVFØLGELIG

| note: |

jeg har observert under pandemien, og som er en referanse til jazzen, er vår evne til improvisasjon. Bjørn Alterhaug har i et tidligere intervju i magasinet snakket om hvordan improvisasjon er anvendelig i hverdagen. Det handler jo om å bruke kunnskap og ­erfaring i en ny situasjon som det ikke finnes p ­ rosedyrer for. Det høres ut som noe vi har gjort hele det siste året. Artister, publikum og frivillige har improvisert, skapt nye møteplasser, forsøkt å gjøre det mulig å fortsette å formidle eller ­oppleve musikk. Kreativiteten og tiltakslysten har vært stor. Vi måtte avlyse festivalen i 2020, men vi klarte å stable en liten festival på beina EN ANNEN TING

i fjor høst. Denne våren blir det festival. Det kommer sikkert til å dukke opp utfordringer, men vi har bestemt oss for å gjøre alt vi kan for å få det til. Det blir nok litt improvisasjon, men det er jo et av jazzens grunnelementer, tross alt.

2021

vært riktigere å sitere den gamle svenske filmklassikeren. For er det ikke litt slik vi føler det? At vi i over et år har vært fanget i et slags koronafengsel, og fratatt de fleste ting vi tar for gitt. Det er ingen grunn til å bruke mye spalteplass på det, det meste er sagt om pandemien, men likevel er det et ­poeng at midt oppe i alt vi savner er det en stor sekkepost som heter opplevelser. Det er mange som har manglet impulser i hverdagen, og jada, vi har sett konserter på nett, hørt ny musikk og slukt serier på Netflix. Det vi har erfart er likevel at noe mangler, at det ikke er helt det samme som å oppleve ting sammen med andre. Stå foran en scene eller sitte i en sal og oppleve musikere på scenen. Kjenne på samspillet ­mellom artistene og publikum, være til stede, dele det med andre, føle felleskapet i å oppleve noe sammen. Nå skal ikke jeg syte mye over dette, det er bare en av de mange tingene som vi savner. For oss som jobber med å skape møteplasser mellom artister og publikum er ­ det likevel viktig.

SJELDEN HAR DET VEL

TAG

Hvorfor ikke unne seg perfekt lyd når det meste likevel må oppleves fra sofaen?

Technics Integrert forsterker SU-R1000 Det ypperste av teknologi, kraft og ytelse. Dette er alt en moderne forsterker skal være, og den gir deg storslått lyd fylt av energi og dynamikk.

Noe som gjør at den til tross for prislappen på kr 85 000,- framstår som et regelrett kupp.

Vågsgata 7, 4306 SANDNES | M 900 16 116 | www.avarer.no

INNH OLD

05

LEDER

08

Portrett: Anja Lauvdal Anja har samlet det det beste fra sin ­generasjons musikere og vokalister for å tolke kjente og mindre kjente sanger fra det musikalske universet til Joni Mitchell.

18 GADGETS: THE RACK IS BACK 20

JAZZ PÅ SVENSKA

64 46

24

Tore Renberg mener det blir skrevet rocke­ historie når 30-årskrigen igjen blir framført live.

PLATEANMELDELSER

52 IN A SILENT WAY

24

58 Q&A

Omtale: Årets artister Les alt om artistene som kommer til ­Stavanger våren 2021. Vi garanterer som vanlig store konsertopplevelser.

60 KORONAREFLEKSJONER

36

Når lyden betyr alt

64

UNGE TALENTER

For noen er det å gjenskape lyd like viktig som å skape den.

Møte to av de mange spennende artistene som springer ut av Bjergsted Unge Talenter.

40

39 FILMKVELD

Ansvarlig utgiver MaiJazz 2021 ved Per Hasse Andersen MaiJazz Postboks 6 4001 Stavanger

Magasinet note: Redaktør John Rørdam/Dinamo Art Direction Dinamo Forsidefoto Pål Laukli/Tinagent

MaiJazz festivalleder Per Hasse Andersen MaiJazz produksjon Hanne Bernhardt Buvik – ­produksjon leder Sveinung Pedersen – IT-sjef Jørund Østbø-Bjåstad – teknisk sjef Jens Borge – backline

70 KRONIKK: CHRISTER FALCK

forts. MaiJazz produksjon Erik Berthelsen – konsertansvarlig team Bente Farstad – billett Bodil Løyning – festivalkontoret Trine Nessler Wichmann – foto Ivar Oftedal – PR /program Knut Aabø – program.

7

Les om Miles Davis og et av jazzhistoriens mest ikoniske album.

| note: |

30-årskrigen

2021

40

PORTRETT

2021

| note: |

8

KAPTEIN PÅ

Drømmelaget Anja Lauvdal er aktuell på MaiJazz med sin hyllest til Joni Mitchell hvor hun har arrangert musikken og samlet et stjernespekket lag med håndplukkede ­musikere og vokalister til å fremføre den. Møtet mellom norske artister fra en yngre årgang og den aldrende kanadiske legenden har vært svært vellykket i følge både publikum og anmeldere.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI/TINAGENT

TAG

2021

| note: | 9

LYTT: Det er ikke noe rett eller galt i musikk, Anja mener det er viktig er å klare å lytte uten å analysere for mye.

PORTRETT

2021

| note: |

10

«I MIN ­VERDEN ER SLEIVETE FINT»

PORTR ETT

A

NJA LAR SEG IKKE affisere nevneverdig av en

gjeng med gamle blåhårede damer som tydeligvis har et fast og høylytt treff på cafeen i det gamle flytårnet på Fornebu, men bemerker bare at det ser hyggelig ut. Anja virker langt fra så hipsterkul som rekken med noen av de hotteste prosjektene i jazzen skulle tilsi, og Joni Mitchell-prosjektet er et i lang rekke band og konstellasjoner som Anja har vært eller er involvert i. Moskus, Broen, Skrap, Skadedyr og Finity for å nevne noen.

11

Å følge slike strenger og rekker av assosiasjoner kan også være en måte å lete etter musikk du ­liker, det er mye å oppdage via koblinger mellom ­musikere, band og uttrykk. Anja mener at det er et godt tips for å åpne dører inn til nye musikalske opplevelser også for oss i publikum.

– Ja, og kanskje ikke tenke så mye, men bare kjenne etter hvordan musikken føles. Noe i ­jazzen handler om at alt skal være så virtuost, og det fikk jeg litt angst for i starten. At det skulle være så brilliant spilt, men nå synes jeg at det også er litt fascinerende. Det har kanskje kommet av en trygghet om at sleivete kan være minst like bra. I min verden er sleivete fint. Det er også fint at det er lov å være litt introvert, og ofte handler det om å ha et fokusprosjekt. Å kunne grave seg ned, ikke bare alene, men også sammen med andre musikere. Det jeg liker best med jazz er at det er veldig fokusert på musikken og i mindre grad på det rundt. Det er musikken som er kjernen.

| note: |

Du er jo en del av en ny generasjon musikere, og sett fra utsiden virker det som dere utfordrer sjan­ gerbegrepene i større grad enn tidligere. Har du noen tanker om det?

– Ja, akkurat det tenker jeg masse om. Det handler mer om hva litt som får lov å komme fram, og poenget mitt er at det er ikke noe nytt at folk har vært sjangeroverskridende. Plukket opp ting og skapte musikk som plutselig bare ble kalt jazz. Det er mange som har vært super­utforskende - Jan Garbarek, Terje Rypdal og Sidsel Endresen. Molvær. Det er kanskje mer synlig i min generasjon, at vi har lyst til å velge selv hvilke skuldre vi skal stå på. Det er

Selv om jazzverdenen er stor og mangfoldig for de som kjenner den, kan den også kanskje virke vanskelig tilgjengelig for mange. Er det noe du kan lære dem som er nysgjerrige og ønsker åpninger inn i i sjangeren?

– Ikke vær redd for ting som er for s­pesielt ­interesserte, det kan også være fin greie. Her er det nok litt forskjell på oss artister og ­publikum.

Det skjer noe når vi som artister får være frie i utforskningen, og i slike p ­ rosesser er det k ­ anskje flere uttrykk og mer som blir «­ normalt» for oss.

Det som skjer nå er ofte at du finner et band som holder på med et eller annet p ­ rosjekt, og som en del av det dukker det kanskje opp trefire andre band som driver med ting som er i slekt. Alt handler om referanser og a­ ssosiasjoner.

2021

Har du noen klare minner om når musikk begynte å ta plass i livet ditt?

– Det kommer fra mange steder, men det ­begynte tidlig. Jeg sang veldig mye da jeg var liten i Flekkefjord, og både mamma og pappa spilte. Det var mye musikk hjemme hos oss, og jeg hadde mest av alt veldig lyst til å s­pille sånn som pappa – på gehør. Så begynte jeg på kulturskolen og måtte spille etter noter, og det hata jeg. Etter hvert begynte jeg å spille det jeg ville sjøl – sånn som pappa spilte. Jeg fikk spille i bandet til koret da jeg var liten og satt ofte ved pianoet for å lære meg ting på egenhånd. Ofte når jeg satt og spilte hørte jeg pappa fra andre siden av rommet. «Feil!» Det var jo ikke feil, men det var mer spørsmål om ­hvilken ­akkord det egentlig skulle være. Det var ­nesten som en konkurranse. Han vil nok ikke si det samme, men jeg opplever at vi fortsatt har et konkurranse­instinkt når det kommer til ­musikk. Det er både plagsomt og fint samtidig, og absolutt noe å strekke seg etter.

ikke fjernt for meg siden vi finner disse folka som har holdt på med lignende ting tidligere, men mer en slags tradisjon. Alice Coltrane, Anette Peacock, det er så mange navn, men ­ også ­norske artister som Maja Ratkje eller Nils Henrik ­Asheim. Vi kan velge inspirasjon fra et stort spekter.

P ORTRETT PORTRETT

2021

| note: |

12

Når mange er involvert i mange band og prosjekter kan det virke litt rotløst. Hva tenker du hvis musikken ­speiler en eller annen rastløs følelse i samtida?

– Kult.

Okei, kult sier du, men er det slik at vi har å gjøre med en spesielt rastløs og jagende generasjon jazzmusikere.

– Ja, det kan være det, men jeg vet jo egentlig ikke hva det er du hører? Kanskje forklaringen heller er at alle ­mennesker har flere sider, og at vi som musikere er ­kanskje heldige som får anledning til å utforske det i større grad enn andre yrker. Det overlapper litt også, for meg kan det være journalistikk, filosofi eller noe i­nspirerende som skjer i et band som jeg tar med meg videre til noe annet.

Der blir det jeg tar med meg alltid annerledes, fordi folk er kreative, konstellasjonene er forskjellige og møtene blir rike. Samtidig er det krevende å samarbeide med folk, men du får mye igjen for det, særlig når du gjør det over tid. Du står veldig sjelden stille: Alle innspillene og input som kommer genererer mye.

Hvis du har en tydelig ide om hva du vil oppnå, tenker du at det kan være frustrerende å ha folk rundt deg som utfordrer visjonen din?

– Da er det bare å ha flere prosjekter, og ja, noen ganger er det greit å bare være en som bestemmer. Jeg tror det er viktig å ha en visjon, og kjøre på, men så må du noen ganger velge om du vil ta den helt ut eller om du vil la den formes i en skapningsprosess. Kanskje du må tørre å la det bli noe annet, men det ville aldri blitt det det blir uten den tydelige visjonen. Det er ingen motsetning. Det er bare forskjellige deler av personligheten.

Tenker dere, som artister som har en tre-fire band ­gående samtidig, på oss som er fans når prosjektene legges ned. Det er fint at det er spennende for dere, og at dere vil videre, men for oss som lojalt følger et band er jo skuffelsen alltid stor når vi opplever at det er slutt?

– Det er kanskje det du tenker på som rastløst. Jeg tiltrekkes nye steder der det kan oppstå noe. At det er litt action, men jeg tenker mye på publikum. Jeg forventer ikke at de skal være forpliktet til å følge meg. Kanskje det også er farget av at jeg aldri har vært superfan av et enkeltband sjøl, men av én og én ting. Som den ene skiva til Lauren Hill, eller den plata til Nina Simone, der hun spiller piano og synger.

PORTR ETT

2021

| note: | 13

2021

| note: |

14

P ORTRETT

Jazz er for mange gravalvor, men kanskje ikke alltid. «We Are the Granddaughters of the ­ ­Witches You Didn’t Burn» fra Fintity er ikke bare et eksempel på en glitrende tittel, den hinter også til at det er rom for humor i tillegg til en skarp observasjonsevne i musikken.

– Tittelen er et sitat fra en filosof som heter Donna Haraway. Hun er utrolig morsom, men også tydelig og spissformulert. Hun peker på viktige ting i samfunnet på en måte som vi har latt oss inspirere av. Det er vanskelig å se for seg å leve som kvinne i alle andre tidsepoker enn vår, og det er jo lett å bli sinna på vegne av andre. Det er synd at vi fortsatt må putte feminismemerkelappen på alt som handler om struktur i samfunnet.

Musikkbransjen har kanskje en belastende ­historie i den sammenhengen, men du opplever at strukturen i samfunnet fortsatt bærer preg av de samme strukturelle skeivhetene?

– Ja, det gjør jeg absolutt, og jeg skulle ønske at det spørsmålet ble stilt til alle menn. Det er da det blir interessant. Strukturen oppleves så forskjellig. Det er lærerikt å være i situasjoner hvor du er en dame blant mange menn, eller en mann blant mange damer. Det hadde vært enkelt hvis folk bare var seg sjøl, men hver gang du ikke passer inn i systemet blir du oppfattet som kontroversiell. Joni Mitchell sa noe smart om det, hun ble alltid opplevd som sint, og hun mente at det kom av at hun alltid ble spurt om ting som gjorde henne sint og som handlet om at strukturen i verden fortsatt ikke var slik hun ville at den skulle være.

KEYBOARD: Det ikke alle vet er at Anja i tillegg til å være en skolert musiker også er utdannet journalist og kan spille på tastatur hvis det kreves.

PORTR ETT

«Å SKAPE MUSIKK ER ARBEID»

Funka det?

– Om det funka? Det var helt fantastisk, men du kan jo oppleve at du kommer inn til noe helt spesielt i å sitte på natta og jobbe også.

Greia er vel at det ikke er så smart å gjøre det i ti år, og hvis det er det eneste du gjør ender du sannsynligvis opp et sted et stykke unna å fungere i samfunnet. Som musiker vil jeg også være en del av det vanlige livet, tror ikke det fungerer bra over tid å bare være på utsiden og drive med sitt.

Joni Mitchell er et eksempel på en artist som befinner seg sentralt plassert i livene til mange.

Hvordan nærmer du deg en slik låtkatalog. Hva er du på jakt etter? Er det mest preg av ærefrykt og respekt, eller tør du tenke at, hmm, her kan vi tilføre noe?

– Da jeg fikk spørsmålet gikk jeg mange runder med meg sjøl om prosjektet. Jeg hadde hørt mye på Joni Mitchell da jeg gikk på videre­ gående, og var ganske bestemt på at jeg visste hva det var. Der måtte jeg ta meg en bolle. Det viste seg at jeg absolutt ikke var ferdig med henne likevel. Jeg hadde ingen ærefrykt, fordi

15

Akkurat det kan forklare en del introvert og ­vanskelig musikk.

– Ja, eller et tegn på at du trenger å løse noe

Hva med inspirasjon? Utover å høre m ­ asse musikk, hvordan forholder du deg til den ­ ­romantiske myten om rødvin og sene netter?

– Å skape musikk er arbeid. Heida og jeg har hatt noen veldig bra perioder hvor vi gikk på jobb fra ni til fire. Vi jobbet med bestillingsverk og hadde skikkelige rutiner.

| note: |

Evnen til å reflektere over det vi gjør kan vel ­neppe overvurderes. Er det å gå i dybden og bruke tid på utfordrende prosesser viktig for deg når du skaper musikk?

– Det er klart en av mange ting som er viktig, men min erfaring er at det ikke er ett svar. Jeg har spilt konserter og laget plater hvor vi har tenkt at det var skikkelig gøy, men r­esultatet ble ikke noe spesielt. Det motsatte også, p ­ later som var drit vanskelige og helt drøyt krevende å jobbe med, men som ble veldig fine. Det handler kanskje mest om at det treffer din egen stemning. Hvis du er i et modus hvor det er viktig at det er gøy, da er det viktig at det er gøy. Hvis du vil grave i dybden, er det viktig at du gjør det.

gjennom prosjektet ditt. Jeg har aldri opplevd at musikk fungerer som terapi, men jeg har opplevd at det å spille konserter eller være i s­ tudio kan være store følelsesmessige ­ opplevelser. ­Terapi er noe annet, ler Anja.

2021

Har vi kommet dit at vi må jobbe med fin­ justeringer av bevisstgjøringsprosesser?

– Det tror jeg. Etterdønningene av ­ #metoo bragte mye med seg, men ikke alt fikk ­ nødvendig­vis stor plass i offentligheten, men det som skjedde privat eller på arbeidsplasser har vært viktig. Det er jo snakk om å justere en godt etablert struktur, og de gangene ­debatten ikke skiller på forskjellen mellom hvordan ­damer og menn reagerer, men heller hvordan har dette påvirket oss er det mer interessant. Jeg synes likevel at vi har kommet langt, men vi kan vel alle gå i oss selv og forsøke å være enda mer bevisste. Hvordan er det vi opp­fatter hverandre? ­Hvorfor tenker vi slik vi gjør? Hva er det som ligger i underbevisstheten vår? ­Konklusjonen er at vi kan vel alle gå noen ­runder med oss sjøl, og at de mest nyanserte refleksjonene er de beste.

PORTRETT

2021

| note: |

16

jeg hadde avskrevet det og følte at jeg var ferdig med det, men så begynte jeg å høre det bakfra.

De siste platene hun har gitt ut er sjukt bra, og det sier kanskje noe om hva som får plass i samfunnet. I min verden har ikke de fått mye oppmerksomhet. Etter en ­ periode med mye

samtaler med vokalistene, og vi møttes for å snakke om hva teksten betyr. Hvordan passer det inn i samfunnet i dag? Hvordan høres det ut med nye ører? Det måtte passe mitt utrykk, bandet sitt og vokalistene sine.

«NOEN AV LÅTENE FÅR JEG FRYSNINGER BARE AV Å TENKE PÅ» ­ omponering og tenking fikk vi m k ­ uligheten til bare å spille, og være på scenen med låtene og musikken. Jeg hadde også lyst til å gjøre det med folk jeg ­hadde et etablert samspill med, akkurat som Joni hadde det med sine med­ musikere. Jeg hadde et mål om å gjøre det til spennende ­møter i min verden, og en del av den fascinerende prosessen var å forsøke å finne ut hvor lite eller mye jeg skulle gjøre med arrangementene. Joni håndplukker folk til prosjektene og arrangementene, og det gjør det til noe særegent. Noen av låtene er basert på samspill og at det skal skje på scenen. At opp­levelsen skal være unik, at det skal skje bare der er noe vi har diskutert mye i mitt musikkmiljø. At det ikke er tracks, noe som er satt eller ­programmert.

Det var en forutsetning at det ikke måtte bli for komplisert, men så enkelt at det var m ­ ulig for oss å sprenge oss ut av rammene når vi framfører det.

– Jeg hadde aldri hatt lyst til å bestemme alt i dette prosjektet alene, og de som skal synge sangene må tenke at dette er en sang de må mene noe om. Jeg hadde mange individuelle

Joni Mitchell er en artist som mange har p­ roblemer med å plassere i en sjanger, men hun har jobbet med en rekke store jazznavn – ­Charlie Mingus, Jaco Pastorius, Wayne Shorter og Pat Matheny, bare for å nevne noen. Hva tenker du om jazz­ vinklingen i musikken til Joni Mitchell, er den ­viktig eller er det bare et sidespor?

– Jazzvinklingen er et sidespor, og det er fordi jeg allerede ser på henne som en jazzmusiker.

Det er litt urettferdig at hun blir «godkjent» fordi hun har spilt med så utrolig mange ­ ­dyktige jazzmusikere. Folk burde heller trekke fram hvor sykt god hun er, og igjen hvordan hun plukker musikere. Hun får til mye ­interessant i skjæringspunktet mellom en veldig klar visjon og samarbeid. Det å være i sin egen visjon, men samtidig tørre å bruke musikere som utfordrer.

Det er da det skjer noe nytt. Du må høre og vurdere, sier Anja før hun tar en pause og avslutter med en virkelig hyllest til Joni Mitchell.

– Hun har utrolig fine bilder i tekstene, og noen av låtene får jeg litt frysninger bare av å tenke på. 

Montana TV & Sound Danish design by Peter J. Lassen

R ACK

G AD GETS

THE IS BACK Alt var ikke bedre før i tiden, og 70 og 80-tallet var vel kanskje ikke estetikkens tiår, men likevel var det noe som ikke var så ille (hvis vi ser bort fra en litt hissig bruk av diodelys).

TEKST OLAV MYKLATUN FOTO PRODUSENTENE

Det var ganske ryddig med et «anlegg» som det het, hvor alle komponentene hadde samme design og kom fra én produsent som hadde konstruert dem slik at de skulle passe sammen. Det gjaldt forøvrig lyden også, ikke bare det visuelle. I dag ser de fleste anlegg ut som et sammensurium av merker, komponenter og kabler. Heldigvis så finnes det løsninger som ivaretar helheten og som ikke bare byr på uovertruffen lyd, men som også er visuelt fete.

Vi har denne gangen satt sammen et anlegg du foreløpig bare kan drømme om, men som snart er i salg (foreløpig kan du bare kjøpe forsterkeren). Det kan være lurt å begynne å spare, men se nøye på disse komponentene som er perfekt tilpasset hverandre.

Det er ett uttrykk fra topp til bunn, samme føtter, bredde, farge og finish. Kvaliteten på lyden er som prisen – skyhøy. Det som likevel er sikkert er at du vil nyte hver eneste tone, og du trenger ikke lenger lukke øynene for et visuelt rotete anlegg.

MARK LEVINSON N O 5101 SACD & nettverkspiller

er den ene boksen du trenger for å takle det aller meste av mulige lydkilder. Regningen kommer på rundt 65 000,- for et stk. nydelig designet «lydingeniørkunst som har de aller siste akustiske og teknologiske nyvinninger for å levere uovertruffen ytelse for pengene», skal vi tro produsenten selv. Det er ikke til å komme unna at mesteparten av hverdagsmusikken strømmes, men betyr det at lyden må være noe annet enn fantastisk? Nope. è marklevinson.com

G ADG ETS

MARK LEVINSON N O 5105 platespiller hører naturlig hjemme på toppen av et rack, og pynten på kaka koster 77 000,-.

Pick-up kommer i tillegg. Platespilleren ble lansert München i mai 2020 og fikk meget god mottakelse. Dette er et virkelig high-end produkt med sitt industrielle preg og rå eleganse. Du kan få den i butikken i Norge fra september, og lyden spilleren henter ut av vinylen? Ja, den er rett og slett fantastisk. è marklevinson.com

2021

| note: | 19

JBL K2 S9900 er en høyttaler som er tilpasningsdyktig visuelt, og hvis du vil komplettere innredningen din med finish i høyglanslakk lander du på 600 000,- for to, men hvis du heller går for trefarger med en mattere finish slipper du unna med bare 500 000,-. Høyttalerne ser kanskje litt mindre anonyme ut i «rosso corsa» eller «sapphire blue mettallic», men lyden er ikke anonym uansett farge. Dette er en av de mest sofistikerte høyttalerne på markedet. Lurer du på hvordan musikken din egentlig høres ut?

Ja, da er dette det mest fantastiske svaret.

MARK LEVINSON N O 5805 er en integrert forsterker du kan bygge anlegget ditt rundt, og selv om den lander på snaue 100 000,- får du mye for pengene og slipper unna med færre komponenter. Her får du en forsterker som gjør alt en moderne forsterker skal gjøre, og som takler både digitale og analoge utfordringer. Lyden den tryller fram? Ja, du gjetter riktig.

Fantastisk. marklevinson.com

jblsynthesis.com

2021

| note: | 20

UTENRIKS

UTENR IKS

21



| note: |

TEKST GÖRAN JONSSON FOTO M. ANAGRIUS

2021

på svenska

UTENRIKS

2021

| note: |

22

SENTRALT BELIGGENDE i Stockholm finner

du legendariske Fasching. Et konsert­lokale, klubb, restaurant og bar på Kungsgatan 63.

Siden starten i 1977 har stedet ­rukket å bli Skandinavias største arrangør av jazz, og klubben er velkjent langt utenfor S ­ veriges grenser. Hit kommer de ennå ukjente talentene, de store stjernene, ­ ­ legender og de som er up-and-coming. Her trives improvisajonskunsten! I Faschings l­okaler ­ arrangeres 250-300 konserter samt et hundre­ tall klubbkvelder for cirka 80 000 gjester årlig.

Jazzklubb Fasching tilhører Europas eldste og mest innflytelsesrike klubber, ­ og den eies faktisk av jazzmusikerne selv gjennom Föreningen Sveriges Jazzmusiker ­ (FSJ) og av publikum gjennom Föreningen Faschings Vänner med nærmere 2 000 medlemmer.

Hvert år, ti dager i oktober, pågår Stockholm Jazz Festival med Fasching ­ som ett nav for hele festivalen, både organisatorisk og som en av festivalens ­ hoved­ scener. Legendariske klubbkvelder som Blacknuss og Club Soul har bidratt til at Fasching har blitt en viktig del av ­Stockholms nyere utelivshistorie.

DET TYSKE NAVNET Fasching har ingen-

ting med jazz å gjøre, det var bare med på ­kjøpet da FSJ i 1977 ved hjelp av statlige og ­kommunale bidrag tok over lokalet som da var et diskotek.

Gjennom årene har en lang rekke liveinnspillinger blitt gjort på Fasching for plate­ utgivelser, radio- og tv-program. De første innspillingene ble gjort allerede i 1975 da FSJ leide lokalet og drev jazzklubb de fem kveldene i uken da diskoteket var stengt.

Siden den gang har alle svenske og u ­ tallige utenlandske storheter spilt g­ jennom tusenvis konsertkvelder. Chet Baker, Carla Bley, Chick Corea, Branford Marsalis, Wayne Shorter er bare en håndfull storheter som har stått på scenen her.

DEN LANGE OG SMALE lokalets historie går

tilbake til 1906 da Oscarsteatern åpnet.

Den gang var rommet en del av teateret som hadde kaféservering sin der, eller et «schweizeri» som det ble kalt på den tiden.

I 1938 var det premiere for dansesalongen La Grand Visite. Det var da lokalet fikk den formen som det i store trekk har hatt siden.

Innvielsen foregikk til tonene av dansbar jazzmusikk! Jazzens historia i Faschings ­lokaler er altså nestan like lang som den svenske jazzhistorien.

La Grand Visite byttet etter kort tid navn til Avalon. I forbindelse med et eierbytte døptes dansesalongen om til det eksotiskt klingende navnet Zanzibar før det til slutt altså ble Fasching, et navn som har hengt med siden 1967.

Fasching er en overlever som i antall virksomme år som jazzklubb og overgår byens andre legendariske klubber som for eksempel Nalen og Gyllene Cirkeln. Det har vært en periodevis turbulent reise fram til dagens økonomisk oppegående konsertsted, der også verdensmusikk, blues, soul og hiphop kan høres i tillegg til jazzen. Stikk innom neste gang du nyter Stockholm, det er alltid musikk på scenen som er verdt å lytte til. 

UTENR IKS

2021

| note: | 23

SIDEN STARTEN i 1977 har Fasching hatt en stigende status både i Sverige og i resten av verden, og alt fra store legender til ukjente talenter har stått på scenen. KONSERTLOKALE, klubb, restaurant og bar, sentralt plassert på Kungsgaten 63 i Stockholm, kan Fasching by på det meste.

2021

| note: |

24

ARTISTOMTA LER

Årets

ARTISTER TEKST HASSE ANDERSEN FOTO PRODUSENTENE

A RTISTOM TALER TAG

THOMAS DYBDAHL MED BAND

Når Thomas Dybdahl i 2021 gir sin første MaiJazz-konsert, er det med et superband i ryggen – og en låtkatalog av de sjeldne på ­programmet. Det er rundt 20 år siden ­Thomas Dybdahl ga ut sin første innspilling, og etter debutalbumet hans «…that great October sound» fra 2002 har han ­etablert seg som artist, låt­ skriver, ­ produsent, film- og teaterkomponist. Han har mottatt ­ Spellemann, Amanda og Grammy-­ nominasjoner. Thomas Dybdahl kan også kunsten å sette sammen et band, og til MaiJazz har han valgt fra øverste hylle. Her snakker vi musikere som virkelig får frem Dybdahl’s flotte tenor og vakre akustiske lyd­landskap. Bare å synke ned, og nyte!

Didrik Ingvaldsen – trompet, Glenn Brun ­Henriksen – saksofon, Aleksander Grønstad – gitar, Ståle Birkeland – trommer – John Lilja bass

Vidar Schanche – gitar og diverse, Arild Hoem – baritonsax, Ståle Birkeland – trommer + gjesteartist Eva Bjerga Haugen

25

POCKET CORNER

Groovy freebag - som utfordrer like mye som det er catchy! Pocket Corner befinner seg i land­skapet mellom komponert materiale og i­mprovisasjon.

Musikken beveger seg fra tette «grooves» til åpent landskap, og de har funnet sitt hjørne både i norsk jazz og også internasjonalt. For d ­ ette Stavanger­baserte bandet har siden 2013 jevnlig turnert i Polen og Spania. Pocket Corner har historie tilbake til 1986 i norsk jazz med mange besetninger, og alltid med Didrik Ingvaldsen som primus motor og bandleder gjennom alle disse årene. Hans trompetspill er blitt sammenlignet med Enrico Rava, og blant de mange plate utgivelsene finner vi musikk med trøkk og energi, søkende og uredd, veldig presist og tøft.

sekvens i en film David Lynch ikke enda har laget. ­Musikken er komponert av Vidar Schanche, bortsett for cover­versjonen av The Cure klassikeren «A Forest».

| note: |

EGG3

I 2013 presenterte EGG3 sin «Butcher Diaries» på MaiJazz. Nå er de klar igjen for MaiJazz med sitt nye album «Doppelganger». Bandet, som platedebuterte i 2009 som et slags jazzband, har i ­årenes løp utviklet seg til å bli en miks av progrock, impro og metal hvor lyden kanskje best kan beskrives som en psykotisk drømme­

2021

Thomas Dybdahl – vokal, gitar, Erland Dahlen – trommer, Ole Morten Vågan – bass, Lars Horntveth – gitar, tangenter og blås, Vegard Lien Bjerkan – orgel/tangent

ARTISTOMTA LER

FRIDA ÅNNEVIK & BJERGSTED JAZZENSEMBLE

2021

| note: |

26

Allerede med debutplaten «Synlige hjerteslag» ble det klart at Frida var uvanlig sterk både som tekstforfatter og låtskriver. Frida Ånnevik har dessuten en stemme som får deg til å stoppe opp.

Hun har så langt blitt nominert til Spelle­ mann syv ganger, og tatt hjem tre priser. ­Musikken sin beskriver hun som «pop i åpent landskap», med referanser til både jazz, vise, folkemusikk og soul. Musikken og stemmen til Frida har også vekket interessen hos Simen Kiil Halvorsen og ­Bjergsted Jazzensemble, og ­tradisjonen tro utfordres ­ensemblet til samspill med spennende artister.

FOTO: ANNE VALEUR

SUSANNA & THE BROTHERHOOD OF OUR LADY

Susanna & the Brotherhood of Our Lady Garden of Earthly Delights ble utgitt i 2019 til strålende kritikker både i og utenfor Norge. Albumet ble nominert til Spellemannprisen i Åpen Klasse. På Maijazz tar de med seg eminente Tuva Syvertsen som gjest. «Garden of Earthly Delights» er opprinnelig et bestillingsverk for Vossajazz i 2017, og spenner fra sjelegranskende folk til vibrerende elektroniske lydlandskap. På sitt 13. album har Susanna latt seg inspirere av den nederlandske 1500-talls kunstneren Hieronymus Bosch sine malerier. Resultatet er en glødende, poetisk og fantastisk samling sanger og historier.

Susanna Wallumrød – vokal, flygel, elektronikk, Stina Moltu – gitar, vokal, kassettspiller, Ida Løvli Hidle – akkordeon, vokal, Anita Kaasbøll – vokal, elektronikk, synth, Tuva Syvertsen – feler, vokal, elektronikk

A RTISTOMTALE R

A RTISTOM TALER

DANIEL HERSKEDAL

Den allsidige og nyskapende komponisten og tubaisten Daniel Herskedal tar oss med på en helt ny musikalsk reise med ett drømmelag av musikere. Med seg har han med seg ingen ringere enn Emilie Nicolas på vokal, Eivind ­ ­Aarset på gitar og Helge Andreas Norbakken på slagverk.

Daniel Herskedal – tuba og basstrompet, ­Emilie N ­ icolas – vokal, Eivind Aarset – gitar, ­Helge Andreas Norbakken – slagverk

FOTO: ANNELIN MŪNTZER HØYVIK

2021

| note: |

28

ARTISTOMTA LER

FOTO: PÅL LAUKLI/TINAGENT

ANJA LAUVDAL MED STERKT «SOLIST»-ORKESTER

Lauvdals musikalske hyllest av Joni Mitchell solgte ut Operaen to ganger, og suksessen fortsatte med utsolgte lokaler både på Nattjazz i Bergen og Kongsberg Jazzfestival. Nå kommer Anja Lauvdal til MaiJazz med en festbukett av unge, norske musikere fra øverste hylle for å gi Joni Mitchell den honnøren hun fortjener.

Anja Lauvdal – piano, Hanna Paulsberg – saxofoner, Torstein Lavik Larsen – trompet, Christian Winther – gitar, Magnus Nergaard – kontrabass, Hans Hulbækmo – trommer og perkusjon, Marianna Sangita Angeletaki Røe – vokal og perkusjon, Frida Ånnevik – vokal, Sondre Lerche – vokal, Susanna – vokal, David Solheim – lyd, Ingrid Høsøien – lys

A RTISTOM TALER

FOTO: AGNETE BRUN

FOTO: PÅL LAUKLI/TINAGENT

SILJE NERGAARD OG ESPEN BERG

MARIUS NESET SOLO

Marius Neset kommer til MaiJazz med en splitter ny solo CD innspilling. For å sitere Marius: «Jeg har alltid drømt om å gjøre en solo-innspilling – ingen effekter, overdubs – bare ekte og ærlig ­saksonfonspill». Det blir litt av en utfordring for et av Norges saksofon-stjerneskudd.

Marius Neset – saksofon

Asle Røe – gitar, Stian Carstensen – steelgitar og trekkspill, Staffan William-Olsson – gitar, Finn ­Guttormsen – bass Jarle Vespestad – trommer

29

BEST WESTER SWING

Best Western Swing er fem musikere forent i sin kjærlighet til western swing, hestejazz, ­bææ-bop og andre rurale uttrykk for jazzifisert danse­ musikk fra de amerikanske sørstater (f.eks. Bob Wills, Spade Cooley, Jimmy Bryant/Speedy West og Hank Garland). I et videre perspektiv kan man kalle det «instrumental elektrisk americana».

Best Western Swing er anført av Asle Røe, opprinnelig fra Molde, men med tolv år som ­profesjonell gitarist i Houston, Texas. Med på ­laget er 60% av Farmers Market: Stian ­Carstensen på steelgitar og trekkspill, Finn Guttormsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, samt ­gitarist Staffan William-Olsson fra The Real Thing.

Antall strenger totalt: 36.

| note: |

Silje Nergaard – vokal, Espen Berg – piano

2021

Silje Nergaard feiret 30 år som artist i 2020. I den anledning har hun laget en elegant og ned­ strippet festforestilling. Silje har en egen evne til å hente pianister av det aller ypperste format – denne gangen med Norges neste topp-pianist, nemlig Espen Berg. Berg mottok Norges største musikkpris under Moldejazz i 2016, og anses som en pianist i verdensklasse. Duoen har plukket sanger fra Siljes store musikk katalog og gjør en «best of»-konsert med vakre versjoner av h ­ ennes mest kjente sanger, bl.a. «Be Still My Heart», «The Waltz», «Japanese Blue» og «Tell Me Where You’re Going». Duoen overrasker også med sine helt egne tolkninger av kjente klassikere, og vil gi deg en konsertopplevelse som er ren medisin for ører, hjerte og sjel.

ARTISTOMTA LER

REBEKKA BAKKEN MED BAND

SKAKKE SANGER

Rebekka Bakken – vokal, Rune Arnesen – ­trommer, Ola Gustavsson – gitar, Jonny Sjo – bass, Eirik T. Knudsen – keys

Cortex har etter hvert blitt noe av en i­nstitusjon i norsk jazz, avdeling litt fritt og mye trøkk. ­Tittelen på plata som kom i 2016 stjålet fra en av de ­utallige overstrømmende anmeldelsene bandet har fått med seg, oppsummerer det meste: «Avant-garde party music»! For her snakker vi umiskjennelig og knalltøff sekstitalls freebag i Ornettes og Don Cherrys ånd og kjød – men likefullt med en brei strek av noe nordisk og kontemporært.

Thomas Johansson – trompet, Kristoffer Alberts – saksofon, Ola Høyer – bass, Dag Erik Knedal Andersen – trommer

Britt-Synnøve Johansen – vokal, John Lilja – bass, ukulele, mandolin, vokal, Johan Egdetveit – trekkspel, vokal

CORTEX

2021

| note: |

30

Rebekka Bakken har en av de mest særegne og spennende stemmene i Europa. Det er vanskelig å sette henne i noen musikalsk bås – singersongwriter, jazz, amerikana, folk, soul eller blues – Rebekka er innom de fleste sjangre. Hennes vokal strekker seg over tre oktaver, noe som gir en helt særegen framføring. Rebekka Bakken har tidligere gjort to strålende MaiJazz-konserter, og vi gleder oss stort til gjenhør.

Britt-Synnøve Johansen, John Lilja og Johan ­Egdetveit bor i en rar verden, og de vet om mange skumle folk og dyr. Her er sanger om vampyrer, farlige fisk og en dansende krokodille. Selv om det er mange skumle ting her, så ligger smilet alltid på lur, ledsaget av svingende toner som flørter med en rekke musikalske uttrykk. ­Transylvansk 7-takt må det være til vampyrsangen, og kroko­ dillen trives best i heftig sumpdampende ­zydeco.

Hvordan tror du zombiesangen høres ut? ­«Skakke sanger er en oppfinnsom, original, ­spennende og knallgod barneplate… Dette er en utgivelse Spellemann-komiteen for barneplater bør notere seg.» (5, Stavanger Aftenblad)

FOTO: JENNY BERGER MYHRE

A RTISTOM TALER

2021

| note: | 31

BENDIK HOFSETH BAND

Bendik Hofseths 2020-prosjekt var å slippe fire album som skulle utgjøre boksen «Forest» med utgivelse i november 2020. Så kom p ­ andemien, og mye måtte gjøres om. Når kommer ­Bendik til MaiJazz 2021 med sitt nyeste prosjekt ­«Branches» som er en del av «Forest». Bandet består av musikanter som Bendik har spilt mye med i forskjellige konstellasjoner.

Bendik Hofseth – saksofon og vokal, Eivind Aarset -gitarer, Per Oddvar Johansen – trommer, Mats Eilertsen – kontrabass, Helge Iberg – flygel

ARTISTOMTA LER

2021

| note: |

32

BERTINE ZETLITZ OG BUGGE WESSELTOFT

Bertine Zetlitz og Bugge Wesseltof vil på MaiJazz dykke inn i Bertine Zetlitz' skattekiste av låter fra debutalbumet «Morbid Late Night Show», og hele veien til hennes norskspråklige og kritikerroste album «Tikamp». Siden tidlig 90-tallet har Bugge Wesseltoft bemerket seg sterkt innenfor nordisk jazz. Han har mottatt utallige priser for sitt arbeide med å skape et moderne og unikt lydbilde av moderne jazz. Bertine Zetlitz er en av Norges ledende popartister, og gjennom tjue år har hun levert hits som «Fate», «Girl Like You», og «Twisted Little Star».

A RTISTOM TALER

KETIL BJØRNSTAD/FRODE RØNLI «30 ÅRSKRIGEN»

30-årskrigen er et dobbeltalbum av Ketil ­Bjørnstad og Stavangerensemblet som ble utgitt i oktober 1981. Prosjektet var ment å bli en rockeopera, og skulle handle om å bli født på 1950-tallet, vokse opp på 1960-tallet og bli ­voksen på 1970-tallet. Albumet var et sam­arbeid mellom Ketil Bjørnstad (tekst og musikk) og Stavangerensemblet med Anders Bru, Frode ­ Rønli, Øystein Eldøy og Knut Køningsberg, den gang Norges heteste band. Frode «Froddien» Rønli var dessuten sterkt medvirkende med ideer til Bjørnstads tekster. Resultatet ble et legendarisk dobbeltalbum. Rockeoperaen ble ­ det aldri noe av. Men nå har sentrale personer i Stavanger overtalt både Ketil Bjørnstad og Frode Rønli til å – for første gang – lage en konsert­ versjon av 30-årskrigen. Og premieren blir på MaiJazz!

Ketil Bjørnstad – tekst, musikk og tangenter, ­Frode Rønli – vokal, Alf Terje Hana – gitar, Reidar Larsen – tangenter, Rune Arnesen – trommer, Jørund Bøgeberg – bass, Dominique Brackeva – vokal og blås

JAGA JAZZIST

Jaga Jazzist har eksistert i mer enn 25 år og er fremdeles ett like spennende og aktuelt musikkkollektiv. Bandet har besøkt MaiJazz flere ganger, blant annet i samspill med Stavanger Symfoniorkester. Den nyeste utgivelsen til Jaga Jazzist «­Pyramid» kom ut i august 2020 og fikk strålende kritikk i norske og internasjonale medier. Plata er et m ­ editativt opprivende sci-fi elektronisk ­akustisk post-prog-jazz-rockalbum, og har blitt sammenlignet med både K ­ hruangbin, Giorgio Moroder, Thundercat, Neu! og Fela Kuti. Er det jazz? Er det rock? Hvem vet.

Det blir i alle fall et mylder av akustiske og elektroniske ­ ­ instrumenter, og folk som ­virkelig kan å spille på de!

Marcus Forsgren – gitarer og effekter, Even Ormestad – bass og keyboards , ­Andreas Mjøs – vibrafon, gitarer, trommer og ­elektronikk, Line Horntveth – tuba og perkusjon , Martin Horntveth – trommer og trommemaskiner, Lars Horntveth – tenor saksofon, bass-klarinett, gitarer og keyboards , Øystein Moen – keyboards, Erik Johannessen – trombone og perkusjon.

ARTISTOMTA LER FOTO: PÅL AUDESTAD

FOTO: ALF SOLBAKKEN

2021

| note: |

34

EDVARD HOEM OG JOHN PÅL INDERBERG TRIO

Det blir slåttekarer og prærieliv når Edvard Hoem leser utvalgte stykker fra utvandrerbøkene «Slåtte­kar i himmelen», «Bror din på prærien» og «Land ingen har sett». John Pål Inderberg Trio spiller slåtter og polser inspirert av Oline Sofie Bakkom og amerikanske jazzlåter som har ut­ vandret fra prærien til Trøndelag.

Edvard Hoem (f. 1949) debuterte i 1969 og har sidan vore svært produktiv som roman­forfattar,

dramatikar, salmediktar og Shakespeare-­ gjendiktar. John Pål Inderberg, (f. 1950) har for lengst satt sine klare spor i den norske jazzen.

Med sans for eit musikalsk spontant uttrykk har han t­urnert ei årrekkje og gleda publikum med leken m ­ usikalitet og mykje humor.

Edvard Hoem – tekstlesing, John Paul Indreberg – saksofoner, Håkon Mjåset Johansen - slagverk, Trygve Waldemar Fiske – bass

TORE BRUNGBORG ENSEMBLE -NO SOLI BAKOM BLÅE

Mot slutten av 2018 blei Tore Brunborg ­kontakta av Nynorsk kultursentrum og spurd om å setje ­ saman eit ensemble som skal framføre tolkingane hans av utvalde Elias Blix-salmar. ­ Gruppa går under namnet - No soli bakom blåe fjell - Ensemblet er ei spennande samansetjing av norske musikarar med eit breitt spekter av erfaringar og prosjekt bak seg. Tore Brunborg tar med seg ett sterkt ensemble til MaiJazz sin kirkekonsert i St Petri kirken.

Tore Brunborg – saksofon, Beate Slettevoll Leach (Beady Belle) – vokal, Siv Øyunn Kjenstad – trommer, Tord Gustavsen – piano, Mats Eilertsen – bass

A RTISTOM TALER

2021

| note: | 35

«IN A SILENT WAY»

Den 18. februar 2019 var det femti år siden M ­ iles Davis gjorde opptakene som i juli 1969 ble utgitt i redigert form som albumet «In a Silent Way». ­Plata inneholdt to spor som var redigert sammen fra de totalt 40 minuttene med opptak av ny ­musikk; «Shhh/Peaceful» og «In a Silent Way/It’s about that Time». Denne innspilling r­evolusjonerte ikke bare jazz men også rock, pop og den ­moderne samtidsmusikken. Mange omtalte «In a Silent Way» som ett funk-rock-eksperiment og ­begynnelsen på Davis sin «Electric Period».

MaiJazz mener det er viktig å presentere «live» jazzinnspillinger som har vært epokegjørende ­ innen musikkformen. Første prosjekt ut er «In a Silent Way». Til å tolke denne viktige innspillingen «live» har MaiJazz hentet en gruppe musikere fra øverte hylle i Norge.

Tor Yttredal – saksofon, Simen Kiil Halvorsen – trumpet, Frode Alnæs – gitar, Audun Erlien – bass, Svein Olav Herstad – keyboards, Stein Inge Brækhus / Raymond S Lavik – perc/trommer

UNGE TALENTER MULTITALENT: Skage Rollheim Larsen behersker både vibrafon og slagverk. Å veksle mellom sjangre er heller ingen utfordring.

2021

| note: |

36

TALENTER PÅ VEI Skage Rollheim Larsen og Magnus von Brandis er to av flere fremadstormende musikere fra Rogaland, Adrian B ­ ørtveit Tvedten er musikkpedagog og har jobbet med å legge til rette for de unge ­talentene.

Han har en forklaring på hvorfor ­Bjergstedt Unge Talenter dyrker frem stadig nye tilskudd til ­musikkmiljøet i Stavanger.

– DET ER IKKE NØDVENDIGVIS jazzfokus som er det ­viktigste,

det er talentutvikling på et bredere uttrykk. Det er både jazz og klassisk. Jazz er jo ofte improvisasjonsbasert, mens klassisk er litt motpolen. Det er ganske forskjellige måter å tilnærme seg musikk på. Dette er ungdommer med masse talent og kapasitet så mange av dem rekker fint over begge deler, sier Adrian Børtveit Tvedten.

Han peker på forskjellen mellom de skolene, og at tilbudet til sammen dekker behovet for alle som vil drive med musikk. Kulturskolen er et tilbud til bredden og Bjergsted er for dem som har litt større interesse, evnene og viljen som kreves for å jobbe mye. Det blir stilt høye krav til elevene. Både vibrafonisten og trommeslageren Skage og saksofonisten Magnus lar seg heller inspirere enn skremme av forventningene.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI/­ TINAGENT & UIS

– For meg startet jazzen litt tilfeldig og at det var en litt glidende overgang fra klassisk. Jeg har jo lyst til å drive med musikk, og tenker at det er jo bare å kjøre på. Det er jo ikke slik som mange kanskje tror at du må velge en sjanger, men jeg tror at hvis du er allsidig dukker det opp flere muligheter. Derfor har ikke jeg låst meg i en retning foreløpig. Jeg bikker akkurat nå litt over mot det ­klassiske, men det kan endre seg, forteller Magnus. opp ned på planene, han var på vei til studier i Tyskland, men endte plutselig med å bli værende i Stavanger.

– Nå studerer jeg her og det fungerer veldig bra. Jeg driver litt klassisk slagverk, men også mye vibrafon. Jeg er en av dem som har et bein i to sjangre. Jeg har fått en delt ordning, jeg går på jazzlinje, men gjør også en del klassisk. Hvor jeg ender opp vet jeg jo ikke, først har jeg fortsatt lyst til å studere et annet sted også. Jeg gjør vel egentlig et ganske bredt valg, og målet er at jeg kan brukes til mye forskjellig. Både jazz og andre sjangere, sier Skage.

FOR SKAGE SNUDDE PANDEMIEN

om at allsidighet er en vei som åpner mulighet, og at den beste måten å bli en allsidig musiker ofte går gjennom jazzutdannelse.

– Jazz gir en veldig solid plattform for nesten uansett hvilken retning du velger å gå i. Du får rytmisk ­forståelse, BØRTVEIT TVEDTEN STØTTER TEORIEN

U N GE TALENTER

| note: | 37

kan fortelle om mange gode opp­ levelser på Unge Talenter Bjergsted og planer for framtida.

– Nå spiller jeg i Unge Talenter Bjergsted, men jeg ­spiller fortsatt litt i korps og driver gjør klassisk musikk som solist. Hva jeg ender opp med er ikke godt å si, ­akkurat nå har jeg hatt en periode hvor det har vært mye klassisk. Jeg trives jo godt i jazzen også. Noe av det som er mest kult med jazz er å improvisere, og jeg trives godt når jeg får spille i band sammen med andre flinke musikere. Å få oppleve og lære av etablerte artister er selvfølgelig veldig kjekt. Vi har hatt work shop med Petter Wettre, og vi har spilt med Mike Stern. Det har vært litt forskjellig, Hildegunn Gjedrem er en av de lokale som har vært her.

Det er jo veldig inspirerende og gøy. Ikke bare det å høre på musikken, men også høre dem fortelle om sine tanker rundt musikken er givende, sier Magnus.

Er det ikke litt skummelt en gang å spille sammen med folk som Mike Stern og Chris Potter?

BÅDE SKAGE OG MAGNUS

2021

du lærer harmonier og det er det jo sånn at det er den eneste rytmiske sjangeren som har blitt akademia har grepet tak i. Den store fordelen da er at du kan faktisk gå på et universitet og lære det. Det er kanskje derfor at så mange artister har nettopp jazzbakgrunn, selv om de spiller i andre sjangre. Du har fått en skikkelig solid utdannelse som du kan bruke videre til det du vil, mener Adrian Børtveit Tvedten Han ønsker også å peke på det velfungerende sam­ spillet mellom musikere, universitetet og musikkscenen i Rogaland og Stavanger som en viktig faktor for at det er god forutsetninger for utvikling av talenter.

– Vi har et samarbeid med MaiJazz som bidrar med muligheter til å fronte musikerne våre, og vi takker og bukker ydmykt for mulighetene det gir. Det å spille en ordentlig konsert er veldig givende og lærerikt. Det er en skikkelig scene, og det er jo mulig bare fordi ­musikerne våre faktisk har noe å bidra med på alvor. Det er også klart at de unge talentene må eksponeres for jazz før de oppdager dette musikalske universet, men igjen så er det dette som er det akademiske tilbudet innafor rytmisk musikk, så hvis du vil utenfor det klassiske er det jazz som er alternativet. De fleste vokser jo i det når de først er der, og utvikler seg og finner utfordringene, forteller Adrian Børtveit Tvedten.

VANSKELIG VALG: Magnus von Brandis har aldri angret på at han valgte saksofon, men valget mellom jazz og klassisk er fortsatt åpent.

– Ja, det er jo litt press, og det er ingen som har lyst til å dumme seg ut, men det er mest av alt gøy, sier Magnus og mener det er viktig å tørre.

DET ER OGSÅ SKAGE ENIG I, han trekker også fram at det ofte er både nyttig og lærerikt å få sitte i salen når de store navnene øver. Disse opplevelsene har det ikke vært for mange av siden pandemien satte en effektiv stopper for det meste, og det er en av grunnen til at Skage krysser fingrene og gleder seg ekstra mye til årets festival.

– Jeg skal spille på Frida Ånnevik prosjektet, og da blir det sannsynligvis vibrafon. Vi er heldige som har en god og stor jazzscene i Stavanger. Det er alltid mange bra ­konserter og spennende artister, ikke bare på MaiJazz, men også resten av året i Stavanger Jazzforum. Det er inspirerende med store navn både fra Norge og utlandet.

Det er kanskje også litt spesielt med så mange scener som gir oss muligheten til både å oppleve musikk og spille for publikum. Å spille for publikum, Skage tar en liten pause.

– Jeg savner det skikkelig, det har jo ikke vært noe. Det er mange spillesugne folk rundt forbi akkurat nå. Det har vært mangelvare med konserter, men for oss har det h ­ eller ikke vært mulighet for å jamme eller spille sammen. Vi trenger rett og slett litt musikk nå. 

Takk for musikken!

Det er umulig for én aktør alene å skape et rikt kulturliv og et tilbud som favner også utenfor det mest åpenbare. Til det kreves det vilje og forståelse fra mange parter, både private og offentlige. I tillegg til alle frivillige som bruker tid og krefter, ikke bare på en hektisk festivaluke i mai, men på arrangementer hele året.

Det er sammen vi klarer å skape kulturliv som beriker Stavanger og Rogaland. Vi sier ydmykt takk for samarbeidet og støtten.

– MaiJazz – Stavanger Internasjonale Jazzfestival

Hovedstøttespillere

Støttespillere

Sola kommune

FILM

Mange av oss har tilbrakt mer tid enn vanlig i sofaen, og selv om det har blitt flere timer med strømming av filmer og serier i 2020 enn ­vanlig vil vi likevel komme med tips om noen filmer det kan være verdt å få med seg på hjemmekinoen.

FILMKVELD BILLIE EILISH

En drøm som går i oppfyllelse I «Sjel» møter vi læreren Joe Gardner som drømmer om å bli jazzmusiker. Dette er animasjonsfilm på sitt aller beste, og ikke la deg forlede til å tenke at dette er en ren barnefilm.

Det er som de aller beste produksjonene fra Pixar en film som ligger i mange lag, og denne gangen er det kanskje aller mest å hente for voksne. Uten å røpe for mye starter det hele ganske tragisk. Joe får drømmen sin oppfylt, men etter en vellykket audition dør han i en ulykke på vei hjem. Heldigvis slutter ikke historien der, men fortsetter med en nydelig historie, fylt av varme og humor og fantastisk både på lyd og bilder. Ikke tenk på dette som en film som handler om døden, det handler mer om hvorfor vi vil leve.

She sang the truth, and paid the price Et utilslørt portrett av en virkelig jazzlegende, som ikke legger skjul på at Billie Holiday levde et komplisert liv med mange utfordringer. Mye av materialet baserer seg på intervjuene journalisten Linda Kuehl på 70-tallet med venner, musikere og nøkkelpersoner i Billie Holidays liv. Materialet skulle vært utgangspunktet til en stor biografi, men Kuehl døde før det prosjektet ble realisert. Nå har regissøren James Erskine brukt opptakene som et bakgrunnsteppe for en film som forteller en historie som gir oss et større bilde av den store artisten og et liv var preget av stoff, alkohol, rasisme og vold. Heldigvis er også talentet, begavelsen, musikaliteten og den stemmen som det ikke er mulig å glemme etter at du har hørt den en viktig del av historien om Billie Holiday.

The World’s a Little Blurry Det handler kanskje ikke om jazz, men det handler om musikk. Billie Eilish har oppnådd ekstremt mye på kort tid, og til alle som lurer på om en film på nesten to og en halv time kan være interessant om en artist som så vidt har begynt å gi ut musikk så er svaret ja. Du trenger heller ikke ha et forhold til musikken for å ha glede av dette portrettet, som bærer, i likhet med Eilish selv, preg av å være ærlig og lite regissert. Akkurat som musikken virker lite kalkulert, men heller egenrådig og søkende, er dette et fint møte med et artist som er i utvikling både som menneske og musiker.

At hun er ung og åpen om utfordringer med depresjon og Tourettes gjør henne ikke til et mindre aktuelt og godt forbilde for både unge og litt eldre fans.

 Filmen kan du se på iTunes og Viaplay

 Filmen kan du se på Apple TV+

| note: |

BILLIE

2021

SJEL

39

 Filmen ser du på Disney+

6. oktober 1981 var det p ­ ressekonferanse

Anledningen var lansering­en av et nytt dobbelt­ album. Et samarbeid mellom Ketil Bjørnstad og norsk rocks nye yndlinger, Stavanger­ensemblet.

i ­Teaterkjelleren på ­Rogaland Teater. Til ­s tede var representanter fra ­media og et lite ­publikum.

«Dette er historien sa Frode Rønli om meg selv,» da han gikk på

3 0 -ÅR S K R IG EN

ROCKEOPERA: 30-årskrigen var ­planlagt som noe mer enn bare en dobbel LP.

kjelleren en ganske annen enn tidligere. Han skulle gå fra å synge de ­fengende, gjerne freidige og humoristiske låtene om Blyge ­Harry og Jean Franskmann som hadde gjort bandet så elsket og aktet, til å fortelle såre historier som lå tett opp mot hans eget liv. For det var utgangspunktet for Bjørnstads 24 k­omposisjoner: En serie samtaler mellom Bjørnstad og Rønli, personlige og uforfalskede, hvor Froddi åpnet døra til ­fortellingen om seg selv.

Idet renessansemennesket Bjørnstad kontaktet Stavanger­ ensemblet, hadde de klatret til store høyder i det norske ­rocketerrenget. De var et uhyre velspillende band med røtter i den klassiske rocketradisjonen fra The Who eller The ­Rolling Stones, fint koblet med et mer kontemporært uttrykk. De ­hentet inspirasjon fra den umiddelbare samtiden, med artister som The Police og Elvis Costello og deres kantete, dansbare ­løsninger, ofte inspirert av reggae og ska.

På tekstsiden sam­arbeidet bandet med den absurde ­hverdagsrealisten Svein Tang Wa, sosialisten Gunnar ­Roaldkvam og Tor Salomonsen. Forfatterne leverte etsende ­linjer publikum fant både gjenkjennelse og befrielse i. Som barn trodde jeg alltid at «Kan kje finna fingen» handlet om en mann som hadde mistet fingeren sin, bokstavelig talt, men ­Ensemblets voksne publikum visste bedre; den handlet om bakrus. «Nå går nåttå opp i limingå og mørknå skrumpe inn, eg ligge langflade på golvet, kan kje finna fingen min.»

JEG TROR DET ER FORNUFTIG å understreke Ensemblets da­

værende identitet, og hvordan de ble forstått, for å begripe

scenen, mer ­nervøs enn han noen gang hadde vært.

Så spilte k ­ vintetten fire låter live fra albumet. For siste gang, skulle det vise seg.

41

Forfatteren fra Stavanger har nylig hatt suksess med den kritikerroste «Tollak til Ingeborg», men er kanskje mest kjent for romanene om Jarle Klepp og Teksas-serien som har blitt lest av et stort og e­ ntusiastisk ­publikum. Tore er også musiker og det er ingen hemmelighet at han er en stor fan av Stavanger­ ensemblet.

FOR FRODE RØNLI var oppgaven denne kvelden på Teater­

| note: |

vêr», som solgte godt og plasserte dem øverst på norsktoppen og VG-lista. De var på alles lepper, de spilte land og strand, endatil på Roskilde-festivalen. I retrospekt er det lett å se at Stavanger­ ensemblet sto midt i et klassisk gjennombrudds-moment.

Bandets neste steg har også noe strukturelt klassisk ved seg, for nå var det på tide å bryte med egen suksessoppskrift og gjøre noe risikabelt. Ensemblet hadde blitt kontaktet av en av norsk kulturlivs sentrale krefter, Ketil Bjørnstad, som hadde gjort som så mange andre, falt for bandets kraft og musikalske løsninger.

Han ønsket å samarbeide med dem om et album. Bandet takket ja, og prosjektet fikk nødvendig velsignelse av Audun Tylden og Polygram. Bjørnstad – med like imponerende arbeidskrefter – komponerte og skrev, Ensemblet arrangerte.

Bandet hadde nå fått sin endelige besetning etter at ­Gunnar Engen og Reidar Larsen forlot skipet, så mannskapet som heiste

AV: TORE RENBERG

seil for «30-årskrigen» og nedla betydelige arbeidstimer med arrangementene, besto av nevnte Rønli, Anders Bru, Øystein Eldøy og Knut Kønigsberg. Den ambisiøse rockeoperaen ble spilt inn i Rosenborg Studio i løpet av vår og sommer 1981. På tangenter: Ketil Bjørnstad.

2021

I MAI 1981 slapp de album nummer to, «Ska det vêr så ska det

FOTO: MARIE VON KROGH

S

TAVANGERENSEMBLET hadde på kort tid gått fra å være en lokal hendelse til å bli et band med betydelig ­nasjonalt nedslagsfelt. «Ta ein kjangs!», bandets selvutgitte ­debut fra 1980, hadde begeistret bredt, både blant publikum og ­kritikerne. Da musikkavisen Puls i februar 1981 presenterte fjorårsregnskapet, stakk kvintetten fra oljebyen av med storeslem: Årets norske artist, årets norske gruppe, årets norske LP, årets norske sanger. De passerte storheter som Åge Aleksandersen, Jahn Teigen og TAV! med god margin.

Ensemblet hadde rennefart. De både kledde tidsånden, med sitt new wave-pregede uttrykk, og stakk seg ut fra den med sine frontale særegenheter; en salig posisjon for den som vil ­lykkes i kunstfeltet. De hadde det performative aktivumet Frode Rønli, en grenseløs og grensesprengende vokalist som savnet sidestykke i norsk rock, og fortsatt gjør det. De hadde et særlig grep om koblingen mellom det folkelige, det hverdagslige, det komiske og det politiske. De hadde også imponerende arbeidskrefter.

30-ÅRSKRIGEN

2021

| note: |

42

STAVANGER­ BØLGEN: På begynnelsen av 80-tallet var Stavanger­ensemblet et av de ledende bandene i norsk rock.

s­ teget de tok, både overfor seg selv og omgivelsene, idet de gikk løs på «30-årskrigen». Dette kan også lyssette noe av ­friksjonen det tredje ­albumet deres skapte. For nå fikk Stavanger­ensemblet – og Bjørnstad – motstand. Publikum delte seg, anmelderne delte seg, mange rynket på nesa, og når man leser samtidens r­esepsjon, er det lett å se at Ensemblet og Bjørnstad utfordret omgivelsene med prosjektet sitt.

For en kritikerstand som ønsket seg avantgardistisk nybrottsarbeid (Puls), venstreradikal analyse av etterkrigstidens ­bevegelser (Klassekampen), eller mer av det Ensemblet hadde gjort før (Nye takter), falt produktet mellom for mange stoler.

For andre (Stavanger Aftenblad) falt prosjektet i god jord, men ble kritisert for å være for langt og mangle måtehold eller ­stringens.

At Ketil Bjørnstad på denne tiden var en enormt produktiv figur, svært aktiv både som forfatter og musiker, og i tillegg skiftet mellom en rekke sjangre, slo nok også uheldig ut, især for østlandspressen. Posisjonen hans skaffet albumet betydelig oppmerksomhet, men det ble også en skyteskive for frontene i samtiden. Denne posisjonen var Bjørnstad selv klar over; i et intervju med Nye Takter påpekte han at den nesten grenseløse vekselbruken ganske sikkert arbeidet mot ham, og ikke med ham. Når man ser på anmeldelsene fra samtiden, er det lett å gi ham rett. Skulle han bli rocker også nå?

PIANIST, BLI VED DIN PEDAL. I ettertid virker store deler av

­resepsjonen forutinntatt, nærmest irritabel, og lite ­lyttende.

KLASSIKERE: Debutalbumet «Ta ein kjangs!» fra 1980 og «Ska det ver… så ska det ver!» fra 1981 er to av ut­ givelsene som mange mener ­kvalifiserer til klassiker­status.

Den minner oss om et enkelt faktum: Et knippe svake ­an­meldelser gitt i en liten uke av et liv, kan bidra til livslang taushet omkring et prosjekt.

Nå har ikke det vært tilfelle med «30-årskrigen», ikke om vi tar Ensemblets og Bjørnstads publikum med i regnestykket. Jeg er en av dem som har lyttet til verket i flere tiår og føler meg livsforbundet med særegenheten det bærer med seg. Jeg tror jeg har ordene mine i behold om jeg hevder at det ikke ligner noe annet norsk rockealbum. Når jeg har testet albumets rykte på andre, for å se om jeg er den eneste som har det slik, har det vist at vi er flere enn antatt. Jeg har møtt en mengde mennesker med et sterkt forhold til albumet.

Det er min enkle tese at det for mange vil være lettere å ­komme «30-årskrigen» nær i dag enn det var i 1981. Forventninger og forutinntattheter er kommet på distanse, datidens ­fronter er falmet, vi kan lytte med klarere hørsel. Det ligger ikke i dette albumets natur å søke og bryte musikalske ­barrierer. Det ­føyer seg fint inn i datidens lydbilde, uten å være datert, snarere virker det velopplagt, inspirert og befriende transparent. De musikalske valgene er plantet i klassisk rock, reggae-new wave, nevrotisk new wave og tidlig 80-tallspop. Albumet er langt – antagelig tre-fire låter for langt – og anføres av et knippe sterke frontlåter som med en annen skjebne ville stått side om side med de kjente klassikerne i Ensemblets katalog. «Preludium», «Ingen hjemme» og «Kald krig» er verdt å nevne, men kanskje er det albumets balladerekke som lyser sterkest. Her synes både Ensemblet og Bjørnstad å ha funnet en effektiv og eksplosiv felles grunn. Kvartetten «Linda», «Kennedy», «Mor død» og ­«Hvite engel» er råsterke låter.

Melodilinjene på «30-årskrigen», båret av Frode Rønlis ­suverene levering, vandrer over et tett og raffinert komp – et av Ensemblets kjennemerker – og Anders Brus ikoniske gitarspill.

Blant høydepunktene til Bru er hans nikk til Jimi Hendrix i «Hvite engel», oppsiktsvekkende flott gitararbeid. I bak­ grunnen, nesten aldri ledende, ligger Bjørnstads tangent­arbeid; det er tydelig at han har trukket seg tilbake under innspilling­ ene og latt favorittbandet sitt stå for hoveddelen av jobben.

NÅR DETTE ER SAGT, når prisen for det kollektive løftet i det ­musikalske arbeidet er sunget: Det mest oppsiktsvekkende

«Et knippe svake ­an­meldelser gitt i en liten uke av et liv, kan bidra til livslang taushet omkring et prosjekt..»

3 0 -ÅR S K R IG EN FOTO: ROLF M. AAGAARD/SCANPIX

2021

| note: | 43

ved prestasjonen «30-årskrigen», er at det er et stykke alvorlig, syrlig og bevegende historiefortelling fordelt over 24 låter med Frode Rønli, sårbar, i front av det hele. Det er et selv­ biografisk verk, hjulpet på beina av en lyttende Bjørnstad, og det er slik det best oppleves og forstås, ikke som et forsøk på noen ­totaliserende analyse av etterkrigstiden. Det er personlig virkelighetsrock om en mann født i 1951, Kasper, og hans 30 år lange krig med ­familien, kjærligheten, seg selv, samfunnet, ­rusen og ­autoritetene. En dannelsesfortelling, et tidsdokument, et g­ enerasjonsportrett, fortalt med både aggresjon og tvil.

Tekstene på «30-årskrigen» er, i likhet med de to ­foregående albumene til Ensemblet, fulle av freidige og morsomme one-­ linere. Når jeg snakker med Ketil Bjørnstad om ­prosessen, ­minnes han med glede hvordan Frode Rønli beveget seg omkring i sin egen biografi. «Han ga sjenerøst av seg selv,» sier ­Bjørnstad, «han snakket nærmest i punchlines: Jeg bor i Morris Mini, den er som en bikini.» Slik ble flere av tekstene til, med ­direkte sitat fra vokalisten som utgangspunkt for fortellingene.

På tross av ­humoren, satiren og ironien som preger verket, er det likevel i sum et alvorligere og mørkere album enn de foregående platene til Ensemblet. Det byr opp til dans, slik bandet alltid gjorde, men serverer en annen type motstand, et annet mørke, og krever noe annet av lytteren enn materialet på «Ta ein kjangs!» og «Ska det vêr».

Utleveringen av personlig materiale, som kunsten med jevne mellomrom byr på, er risikabel for den som gir av seg selv. Det har jeg selv fått erfare med romaner som «Kompani Orheim»

STUDIO: Kjetil Bjørnstad i Rosenborg Studio hvor 30-årskrigen ble innspilt i 1981.

eller «Dette er mine gamle dager», det har Bjørnstad erfart, og det fikk Frode Rønli erfare med «30-årskrigen».

OM MAN STREAMER «30-ÅRSKRIGEN», eller lytter til cd-

versjonen fra 1994 (som har 22 kutt, ikke 24), går noe av suiteopplevelsen som vinyl-utgaven byr på, tapt. Det gir mening å lytte til verket på vinyl, hvor vendingen av sider gir naturlige pauser, kapittel-aktige, til opplevelsen. Side a er i hovedsak viet Kaspers oppvekst, side b følger ham ut av barndommen og inn i en broket ungdomstid, side c tar ham inn i voksenlivet, side d følger ham fram til nåtiden, og ender med «Din morgen», hvor Kasper står som en skadeskutt 30-åring og ønsker et sannere liv enn det han har levd.

Den første delen av albumet, side a og b, framstår som den sterkeste. Det er et særlig sting i låtene som kretser rundt ­Kaspers vanskelige oppvekst, hvor et sårt far-sønn-kompleks er i sentrum. «Da jeg ble født var ingen hjemme, alle jobba med den nye tid,» synger Rønli på albumets andre kutt, og tar­ ­lytteren med til oppgangstidene like etter krigen, til seieren og ­drømmene, hvor «freden skulle vare evinnelig». Men slik ble det ikke, det brøt ut kald krig der ute, og det brøt ut en taus, hjemlig krig her hjemme. Savnet etter en tilstedeværende far er til stede i flere av albumets låter: «Det jeg husker best, var far som dro av sted, han ropte ha det godt, før han stakk og lagte fred.» I «Kald krig» ­kommer disse filmatiske linjene, som presser meg hardt hver gang jeg hører dem: «Han kom med brød under armen og The ­Evening Star, han var sliten, han var taus, han var min far.»

30-ÅRSKRIGEN

kilder:

2019 2021

| note: |

44

▶ Ketil Bjørnstad/Stavangerensemblet: «30-årskrigen», Polygram 1981 ▶ Samtaler med Ketil Bjørnstad ▶ Samtaler med Frode Rønli ▶ Ketil Bjørnstad om albumet, i tekst­ heftet til cd-utgaven fra 1994 ▶ Gerd Johansen: «Ketil Bjørnstad – summen av norsk kulturliv?», intervju med Ketil Bjørnstad, Nye Takter nr 14., 4/11/1981 ▶ Tor J. Haugland: «Blir «30-årskrigen» husket om 30 år?», anmeldelse av «30-årskrigen», Nye Takter nr 14., 4/11/1981 ▶ Tore Olsen: «Lite interessant musikalsk», anmeldelse av «30-års­ krigen», Puls nr. 11, 1981 ▶ Knut Selsjord: «Store gutter snubler stygt», anmeldelse av «30-årskrigen», Klassekampen, 18. desember 1981 ▶ ALO: «30-årskrigen», anmeldelse av «30-årskrigen», Stavanger Aftenblad, 17/10 1981 ▶ Unar Vegstein: «Stavangerensemblet årets beste gruppe», Puls 9/2/1981 ▶ Magnar Olsen: «30-årskrigen også i fjernsyn», Dagbladet 9/10/1981 ▶ Tor Marcussen: «Gilde toner fra ­Stavangerensemblet», Aftenposten 16/4/1981

I disse rammene, hvor det meste blir følt og lite blir ­ ommunisert, vokser Kasper opp. Han blir en utsatt gutt, en k ung mann som tar fatale valg, og rundt ham ­krakelerer det. ­Bunnen for familien nås når moren går bort, i den hjerte­ skjærende ­låten «Mor død», og vi aner at hun forlater ­kloden for egen hånd. ­Kasper selv skal få flere grøfter å falle i etter som albumet beveger seg framover, han skal kjempe med ­rusen i «Hvite engel», han skal kjempe med autoriteter i «Fengselsfugl», og omkring det hele ligger tidskoloritten, et av ­Bjørnstads ­kjennemerker som forfatter. Det er fint meislet ut i hele ­materialet, fra ­optimismen i den umiddelbare etterkrigs­ tiden og over i den kalde krigens tåke og uro. Forfatteren i meg imponeres av arbeidet til Bjørnstad, lytteren i meg lar seg ­bevege.

I 1981 VAR PLANENE for «30-årskrigen» omfattende og

a­ mbisiøse. Frode Rønli var nervøs for det han la for dagen, slik en kunstner er når han har gjort noe risikabelt, men om man leser ­intervjuene som ble gitt om albumet, er det ­tydelig at ­aktørene var stolte av det de hadde skapt. Bjørnstad og ­Ensemblet ­snakket om at rockeoperaen skulle til scenen utpå nyåret, kanskje som en oppsetning på NRK. Men slik gikk det ikke. Et flettverk av omstendigheter - og tilfeldigheter – førte til at «30-årskrigen» ble overlatt til publikum.

Jeg er født i 1972. Jeg var bare en liten gutt den gang. Som Kasper i låtene på side a, vokste opp i et urolig hjem og slet med å forstå virkeligheten omkring meg. Stavangerensemblet

TRENDY: Coverdesign av Bruno Oldani, som alltid med stødig håndverk og stilsikker sans for tidsepokens estetikk.

var ledestjernen min, de var kraften og trøsten, og de var mitt første glimt inn i en voksen verden. De var mitt første møte med rockens ville energi, og de var mitt første møte med den frigjørende rockelyrikken; med litteraturen, om man vil. ­Etter som jeg ble eldre, forlot jeg aldri dette bandet. Jeg fortsatte, som så mange i min generasjon, å lytte til albumene deres, inn i ungdoms­tiden, ut av den, inn i studentlivet, inn i voksenlivet. Jeg har frydet meg over de fire albumene de snekret i ­Rogaland, jeg har gledet meg over hvor slitesterke de har vist seg å være, og så har jeg hatt et spesielt forhold til stebarnet deres, ­«30-år­skrigen». Det er et risikabelt album, det har et eget ambisjonsnivå få norske ­album kan vise til, det er personlig og modig, og i norsk sammenheng uortodokst, og bærer en helt egen tyngde. Det berører.

Jeg hadde sluttet å tro at jeg skulle få høre dette materialet live. Det virket, etter som årene gikk, mer og mer usannsynlig.

Men nå skjer det. Under årets MaiJazz skal Frode Rønli med ­Ketil Bjørnstad og band gi oss historien om Kasper, nærmest i sin helhet, for første gang, og publikum skal få bli med på ­reisen.

Det er en rockehistorisk hendelse, og fortellingen om en form for rettferdighet: Verket vinner. Vi lytter. 

TAG

På Maijazz får du full trøkk Hos oss får du høyt trykk 2021

| note: | 45

Industrial Services Norway AS jobber med salg, utleie og service på pumper og utstyr.

Vi reparerer aller merker høytrykkspumper fra 20 - 3000 bar, samt bygger og tilpasser maskiner etter kundes behov.

I tillegg tilbyr vi kurs i uht/vannjetting med teori og praksis i våre lokaler i Rektor Oldensgate 3A. Ta gjerne kontakt for en prat eller et uforpliktende tilbud: Epost: terje@industrialservices.no eller svein.inge@industrialservices.no Telefon: +47 413 98 447

industrial-services-norway-as.business.site Rektor Oldens gate 3A, 4022 Stavanger

2019 2021

| note: |

46

TAG

ANMELDELSER Det er ingen overraskelse at vi som jobber med jazzfestival selvfølgelig mener at musikken er aller best på scenen. Men også vi vet at det ikke er mulig å gå på konsert 365 dager i året. Derfor har vi plukket ut noen av våre favoritt­utgivelser siden forrige MaiJazz og som vi mener det ­absolutt er verdt å lytte til også utenom festivalsesongen.

FOTO: PLATESELSKAPENE

A NM ELDELS ER «Jon Eberson and Sigurd Hole plays ballads» byr på et utvalg standardlåter, bl.a. «A Nightingale Sang in Berkeley Square», «My Man’s Gone Now», «Stairway to the Stars» og «What Are You Doing the Rest of Your Life?», supplert med den heilnorske barnesangen «Blåmann» og Jon Ebersons egen «Bluesmumrikken». Som albumtittelen forteller, handler det om langsomme versjoner der melodi­ fortelling, akkompagnement og improvisasjoner avløser – og infiltrerer – hverandre med rolig pust og puls, og samspillet klinger akkurat så bekvemt og bevisst utført som man kan forvente det av to utøvere som har samarbeidet i en årrekke, både i Jon Ebersons grupper og som lærerkollegaer på Norges musikkhøgskole.

BLIDE, BLÅLIGE BALLADER JON EBERSON OG SIGURD HOLE «Jon Eberson and Sigurd Hole plays ballads» JEG Records/Musikkoperatørene

Komfortabel Også Hole opererer med ulike klanger i sin u ­ tøvelse.

I det innledende melodispillet på «A Nightingale…» bruker han korte og tørre toner; siden, under og rundt gitaren, blir basstonen mindre perkusiv og mer syngende desto dypere ned i oktavene den­ ­beveger seg. Hole framstår som like komfortabel i alle sine roller – melodifører, akkompagnerende harmoniforankrer, rytmisk drivverk og ­improvisator – og lader musikken med en lavmælt, men på­ takelig autoritet, slik han så mange ganger har gjort det i Eple Trio, i Tord Gustavsen Kvartett eller i sitt eget soloprosjekt.

Og som vi har sett så mange ganger før: Å ­bygge bru over nesten 30 års aldersforskjell er intet ­problem når begge parter vet hva brua skal ­bygges av og hvordan jobben skal gjøres. Eberson og Hole kan, og i all sin luftighet og transparente ­konstruksjon står byggverket stødig og inviterende. è Terje Mosnes 2021

Jim Hall og Ron Carter gjorde det, Pat Metheny/ Charlie Haden og Ralph Towner/Gary Peacock likeså, og nå har også Jon Eberson (el-gitar) og Sigurd Hole (kontrabass) gjort det: Laget sitt duo-album med to hoder, ti strenger og 20 fingrer i tett, lydhør kommunikasjon.

Øyeblikksnærvær Heldigvis får ikke Eberson/Holes erfaring og velutviklede ferdigheter forhindre duoen fra å spille dette materialet/fortelle disse historiene med nød­vendig nerve, lekenhet og øyeblikksnærvær.

Eberson velger sine harmoniseringer med den ­ modne musikerens mangel på frykt for både de «snilleste» og mer dissonerende akkorder, og selv om både han og Hole nå og da søker ut mot grensen for det vi kan kalle «vanlig tonal komfortsone», består albumet i all hovedsak av musisering som det fleste nok vil oppfatte som tilgjengelig og ­behagelig. Ebersons ulike, men alltid omhyggelig

velpleide tonekvaliteter er dessuten i seg selv en lyttefryd, i så vel vandringen fra akkord til akkord som i en ettertenksom arpeggio eller i enkelttoneferden langs en melodilinje.

| note: | 47

ET GODT SVAR PÅ UTFORDRINGEN PAAL NILSSEN-LOVE «New Brazilian Funk» PNL Records/Musikkoperatørene Ny brasiliansk funk, liksom! Ikke helt, men jo! Dette er Paal Nilssen-Love i sentrum for en hybrid som peker i flere retninger. I fjor ble trommeslageren utfordret av Roskildefestivalen til å sette sammen to spesialprosjekter. Resultatet ble to band med tilknytning til to av de landene Nilssen-Love har vært mest aktiv i: Brasil og Japan. Nå foreligger to album, med opptak gjort på den danske festivalen.

«New Japanese Noise» og «New Brazilian Funk» er albumtitlene.

Den som kjenner Paal Nilssen-Love, vet at m ­ usikken hans kan komme uten nåde, og på «New ­Brazilian Funk» kastes vi ganske riktig rett inn i et påtrykk som bærer denne mannens merke. Han har med seg fire musikere som åpenbart vet hvordan man åpner ­sluser. Selveste Frode Gjerstad s­tiller med altsaksofon, norsk frijazz´ Wirkolafigur, en levende bauta med kunnskap om svev og nedslag. Han spretter rundt i miksen som et modent villdyr med mye fint på hjertet. De tre brasilianerne er F­ elipe

Zenicola på el-bass, Paulinho Bicolor på cuica og Kiko Dinucci på el-gitar. Sistnevnte er den som ­spiller en flamme av funk inn i musikken. Jeg tenker på James «Blood» Ulmer og de andre g­ itaristene PN-L åpenbart liker å spille med. Det går en fri linje fra ­Ulmer via Raoul Björkenheim og T ­ errie Ex til ­Dinucci. De har alle en skakk råskap i det de gjør og hver sin åker å dyrke uttrykkene sine i.

Ellers er Bicolors cuica en sterk identitetsmarkør i musikken. Den karakteristiske lyden fra denne tromma, forbindes helst med samba og bossa nova. Den kan høres ut som en jaget hund eller en stresset ape. Slik faller den naturlig inn i denne ­musikkens driv, men den er vel så bærende i rolige partier. På «Five Dollars and a Jug of Rum» fyller den mange funksjoner. Det er for øvrig et stykke som rommer det meste av hva dette PN-L ­prosjektet vil fortelle. Bass og trommer svulmer og pumper, ­reiser en vegg og byr resten av bandet opp til storm.

Vindstyrken er heftig, men den er også omskiftelig.

Så er «Restless» er kanskje ingen direkte vindstille ballade, men den kommer med en tilbakeholdenhet som Gjerstad pynter med energiske linjer og korthugde løp.

Det som slår meg etter flere runder med s­toffet, er hvordan kvintetten varierer form og innhold og kuperer det de holder gående. Det holder på interessen. Jeg lar meg imponere av hvordan ­ Paal Nilssen-Love klarer å vitalisere en velbrukt form og finne nye rom å utforske i det estetiske feltet han beveger seg . «New Brazilian Funk» er en god ­dokumentasjon av det som må ha vært en ­strålende konsert. è Arild R. Andersen

2021

| note: |

48

TAG ANMELDELSER

STOR SATSING, STERKT RESULTAT BENDIK HOFSETH «Atonement» C+C Records/Musikkoperatørene.

«Atonement» («forsoning med, gjenoppbygging») handler om hvordan vi – menneskene – håndterer våre individuelle liv og vår kollektive tilværelse på denne planeten, og Hofseth går fra første strofe i klinsj med dertil tilhørende problemstillinger, de være seg store eller små, eksistensielle eller ­praktiske, personlige eller universelle.

Alvor Å se det store i det lille og vice versa er, som på Hofseths tidligere plater, også denne gang en ofte benyttet innfallsvinkel hos tenkeren og tekst­ forfatteren Bendik Hofseth. Han henvender seg med et poetisk alvor som gir tekstene tyngde og god ­jording, uten å bole dem opp med overopphetet metaforikk, og den samme ambisjonen om å ­forene substans og tilgjengelighet synes også å ligge til grunn for komponisten Hofseths arbeid.

Resultatet er formsikre melodier i spennet fra en nesten musikal-symfonisk, prosesjonsskridende innledning («Things Fall Apart») via en slags bluesdrevet Cream-møter-Led Zep-møter-U2-rocker («Don’t You Hold Me Back») til en kort fundering der Hofseth og et piano er de eneste lydkildene («Undestroyed«). De fleste låtene er likevel rett ­

og slett gode og vel utviklede melodier, framført i ­moderate tempi og arrangert av Hofseth med helhet og poengterte detaljer i stødig balanse.

Sammen med et stjernelag av musikere over­ setter han sine komponistintensjoner til musikk med kresen melodikk og harmonikk, varierte og ­finurlig sammensatte klangbilder og nok rytmisk driv og drama å gi de mange langsomme låtene nerve og indre liv, og i noen (litt for få?) kor rekker han innimellom også å minne oss på at han er en ­formidabel saksofonist. Som sanger har han fortsatt et mindre uttrykksregister, men han ­etablerer en troverdig tekstformidling med sin stemme, og fanger lytteroppmerksomheten så effektivt at savnet av stemmeprakt størrelse XXL bortfaller ­ ganske raskt.

el-bassist Audun Erlien er gjester med gode enkeltbidrag, og et blandet kor og backingvokalisten Elin ­Synnøve Bråthen bidrar fint til å gi flere av låtene vokal klangfylde og atmosfære.

Flere studioer har vært i bruk i denne g­ anske omfattende innspillingsprosessen, som nødvendig­ vis må ha krevd økonomiske r­essurser ut over til­skuddene fra FFUK og Fond for lyd og bilde.

Jeg kjenner ikke prislappen på denne ­ambisiøse satsingen, men C+C Records/Christer Falck kan iallfall glede seg over at det kunstneriske r­ esultatet av investeringene går solid i pluss. Måtte det ­økonomiske også kunne skrives med svarte tall når verden har svart på den sterke henvendelsen som «Atonement» vitterlig er. è Arild R. Andersen

Lange samarbeid Bendik Hofseth har spilt inn «Atonement» med ­musikere som han har samarbeidet med lenge, noen av dem helt siden starten på «IX»-prosjektet på seint 1980-tall. Trommeslager og med­produsent Paolo Vinaccia, gitarist Eivind Aarset, pianist Helge Iberg og kontrabassist Mats Eilertsen er den t­ rygge, instrumentale kjernen i arrangementene, og står, med alle sine individuelle ferdigheter godt hørbare, også fram som lojale, plasserings­sikre lagspillere. Den klassiske Engegårdkvartetten til­fører ­klanglig merverdi i superklasse til fire av de 11 låtene, ­Hofseths amerikanske mentor, vibrafonist­ veteranen Mike Mainieri, sanger Anneli Drecker og

A NM ELDELS ER

FRA PERKUSJONSMUSIKKENS SPENNENDE ENEMERKER INGAR ZACH/SPEAK PERCUSSION «Before Nightfall One» Sofa/Musikkoperatørene Helt siden jeg hørte perkusjonisten Ingar Zach ­første gang, har jeg forbundet uttrykkene hans med tydelighet og gjenkjennelige spor, men det er det uforutsigbare som setter spiss på opp­tredenene hans. Enten han inngår i ensembler eller han opptrer solo, er spillet hans preget av lekenhet og omgitt av alvor. Jeg finner en egen estetikk i musikken hans, et sterkt personlig drag, i langsom forandring.

har sterkt billedvekkende kvaliteter, og mye av lytte­opplevelsen knytter seg opp mot disse. Jeg blir sittende og tenke på hvor jeg er tatt med og hva som foregår der. Poenget er vel at stedene og ­aktivitetene kun finnes i musikken. Langsomme utlegninger brytes opp av lydkonstruksjoner kun disse tre musikerne har eierskap i. «Before Nightfall One» er et sterkt album. è Arild R. Andersen

Inn i mørket På «Before Nightfall One» spiller Zach sammen med perkusjonistene Matthias Schack-Arnott og Eugene Ughetti, begge tilknyttet australske Speak Percussion. Slik jeg oppfatter det, er alle tre ute ­etter å redefinere perkusjonsmusikkens potensiale.

De følger stier som tar oss bort fra de tradisjonelle slagverkuttrykkenes lydområder. Albumet rommer ett langt stykke, og musikken er tatt opp på The Substation i Melbourne.

Introduksjonen er mørk. Den møter lytteren som et mykt, langstrakt og avdempet brøl, ispedd et massivt sig som beveger seg i bakkant. Det l­åter ­dynamisk og underfundig. Fremstår som abstrakt av vesen, samtidig som det påminner om en ­verden vi drar kjensel på, men ikke kan peke ut. M ­ usikken

2021

Alternativ tilnærming I dag er det vanskelig å forestille seg norsk musikkliv uten plateselskapet Sofa, som Zach ­ startet sammen med gitarist Ivar Grydeland. ­ ­Selskapet har dokumentert viktig musikkaktivitet og vært en kanal for kreativt virke med skarp egenprofil. Det begynner virkelig å bli lenge siden jeg første gang lot meg tiltale av trioene Tri-Dim, med Håkon Kornstad og David Stackenäs og Huntsville, med Ivar Grydeland og Tonny Kluften. I løpet av de siste to tiårene har Ingar Zach vært involvert i en rekke mildt sagt spennende band og prosjekter.

Mural, Looper, LabField og O3 er noen av dem. Et av de sterkeste har vært Dans les Arbres, ­kvartetten med C ­hristian ­ Wallumrød, Ivar Grydeland og Xavier Charles. I samme periode har han gjort ­solokonserter og utgitt plater der han spiller alene.

«Percussion ­Music», «In», «M.O.S.» og «Le stanze» er fire utgivelser å gå til dersom man vil inn i de delikate og fordrende lyd-narrativene Ingar Zach skaper. Den som har sett perkusjonisten sette den store tromma – gran cassa – i bevegelse på scenen, har opplevd hva alternativ tilnærming kan være.

| note: |

AKUSTISK VELVÆRE FRA MANN MED BASS SIGURD HOLE «Lys/Mørke» Elvesang Den norske bassisten Sigurd Hole ville gjøre det til noe spesielt, når han skulle gjøre sin andre soloinnspilling kun for seg selv og hans akustiske bass.

Det kunne blitt en plate som så ut som hvilken som

Moderne meditasjon Å lytte til to plater for solobass krever sin lytter. Man skal ikke foreta seg så mye annet mens musikken strømmer ut av høgtalerne. Og musikken til Hole er også beregnet på en slags meditasjon – en form for ro man gjerne får når man beveger seg ute i ­naturen.

Musikken er moderne, med mye bruk av overdubbinger og lyder fra naturen, og vi får to plater med deilig og avslappende musikk gjort av en tenksom bassist som har hatt en idé med hva han ville gjøre med platen.

Og når man ser at lanseringen av dette p ­ rosjektet

ble gjort i selveste Carnegie Hall i New York 3. februar i fjor, så forstår vi at han mener alvor.

Som livet selv Hole er en strålende bassist, som i en slik soloversjon kanskje kan sammenlignes litt med Barre Phillips. Like mye kan man kanskje «skylde på» ­klarinettisten David Rothenberg, som har skrevet en innsiktsfull tekst i innercoveret.

«Lys/mørke» er blitt to fine og ettertenksomme plater, selv om andreplaten, «Mørke» er litt mer dyster enn den lysere førsteplaten. Men det er slik livet er. Lyst i ene øyeblikket og mørkt i neste. ­Uansett hvilket humør man er i som lytter, vil begge disse platene gi rom for tanker om det man hører.

Og det er ikke tvil om at dette er vakker musikk som får blodet til å flyte litt saktere, stressnivået til å senke seg og som gjør livet og sjelen svært godt. è Jan Granlie

49

helst annen CD eller LP, men for det første gjør han denne gang en dobbelplate, og for det andre er coveret usedvanlig vakkert designet, med nydelige bilder fra innspillingsstedet, The Artic Hideaway på Fleinvær, sør for Bodø.

Dette er Holes andre soloinnspilling, etter ­«Elvesang» som kom i 2018. Også her møter vi han kun med den akustiske bassen, og noen lyder fra naturen som ligger under i deler av prosjektet. Og selv om Hole kommer fra de dype skoger i ­Rendalen i Hedmark, og hvor mye av hans bakgrunn kommer inn som en dominerende faktor, er det spennende å høre hvordan det litt forblåste landskapet i nord er med på å prege musikken.

ANMELDELSER

HØYT, LAVT OG NYDELIG JØRUN BØGEBERG

Jørun Bøgeberg er en musikant med stor M som er så ekte og inderlig i alt han fortar seg at han ­aldri kommer til å bli noen stor stjerne. Sjøl om han egentlig er akkurat det.

Jørun Bøgeberg har noe vakkert og inderlig å melde. Elbassist, eldolanist, fiolinist, vokalist, per­kusjonist, låtskriver og sikkert mye mer, Jørun

è Tor Hammerø Torhemmero.blogg.no

2021

| note: |

50

«High & Lowsome» Basstard Music/jbbass.com

­ øgeberg, har nådd den anstendige alder av 62 år.

B Han har oppnådd veldig mye mer enn det også, men jeg er likevel ganske så sikker på at han lever svært så godt i rampelysets utkant.

Etter et langt musikerliv som foretrukket sidemann i band som Junipher Greene, Road, Heavy Gentlemen og a-ha, så dukker han heldigvis opp med egne prosjekter fra tid til annen. Det er der i større grad man får innblikk i hvem Bøgeberg er og hva han står for. Forrige gang jeg hadde gleden av et slikt treff var med bandet Henhouse i smakfull triotapning fra 2018.

Ved denne anledninga har Bøgeberg tatt´n

enda lenger ned og møter oss mutters aleine.

Utstyrt med sin seks-strengers elbass og et åttestrengers spesialbygd instrument han kaller ElDola – med noe som minner om en gitarklang, samt litt annet snadder, inviterer han oss med til Aas kirke på Toten.

Med et knippe egenskrevne låter, snutter og stemninger samt et preludium av Francisco ­Tarrega og a-ha klassikeren «Hunting High and Low», som han ganske sikkert spilte live for rundt 200.000 mennesker sammen med a-ha i Rio, forteller ­ ­Bøgeberg oss nok en gang, og kanskje tydeligere enn noensinne, hvilken inderlig og ekte Musikant han er.

Om han befinner seg i et roots-, folk-, c­ ountry­eller til og med et jazzlandskap, er jeg ikke ­veldig opptatt av. Det jeg derimot er opptatt av er personlig­ heten han byr på og den musikalske skjønnheten han bringer til torgs. Alt er melodisk vakkert, ettertenksomt og skapt med en ro som man må ha levd et liv for å ha tilegna seg.

Bruk tid, gjerne mye tid, på Jørun Bøgeberg og dropp å bli med på debatten rundt TIX/­ Grønneberg. Du blir garantert mye lykkeligere og et bedre ­menneske av det.

IN HOS SOLITUDE MATS EILERTSEN «Solitude Central» Hemli/Diger Distro Det er snart 90 år siden Duke Ellington skrev «In My Solitude». Det har blitt en klassiker. Om Mats ­Eilertsens «Solitude Central» kommer til å oppnå samme status er vel tvilsomt, men at den hører hjemme helt der oppe hersker det ingen tvil om.

Trondheim har fostra mye stort opp gjennom åra, men udi bassismens verden er det vel ingen som kan måle seg med Mats Eilertsen (46). Både Olav Tryggvason, Odd Iversen og Johannes ­Høsflot Klæbo kommer nok fortsatt til å ligge et stykke foran Eilertsen i allmuens bevissthet, men det tror jeg ikke bassøren bosatt på Eidsvoll bryr seg nevne­ verdig om.

Grunnen til at Eilertsen i stadig større grad bør løftes opp og frem er hans ustoppelige bidrag når det gjelder bassismens framvekst. I en rekke konstellasjoner og settinger viser han oss hvilket enormt høyt nivå han leverer på og nok en gang ­viser han oss det i kanskje den vanskeligste og mest utfordrende rolla – som solobassist.

Som for alle andre musikere så blei verden

snudd på hodet den 12.3.20. Jobbene forsvant som dugg for sol og verken Eilertsen eller noen ­andre ante hva som venta dem. Heldigvis tok «noen» – det vil si Christer Falck – initiativ og i løpet av noen dager hadde han fått laga en jazzfestival på nett.

Intet mindre enn voldsomt imponerende og en av artistene som stod på scena i Sentralen i Oslo den 30. mars var Mats Eilertsen, hans kontrabass og, ikkje eit brett med drinkar som Jakob Sande ba om da han ble spurt om å lese dikt i hovedstaden, men et brett med pedaler.

Det er denne drøye halvtimen vi får være på her.

Eilertsen gir oss seks stadier av «ensomhet» og ­fører så eleverte samtaler med seg sjøl – og oss – at de færreste av oss har opplevd noe liknende. Han spiller med seg sjøl, mot seg sjøl og for seg sjøl. Han tar i bruk «alle» de kvalitetene den store fela er utstyrt med og legger hele sin personlighet og sjel inn i landskapene han maler på et usedvanlig vakkert og totalt unikt vis.

Med assistanse fra den nennsomme elektronikkbruken, som nesten tar det hele til en rocka verden for en stakket stund, og den usedvanlig flotte og klokkereine tonen, gir Eilertsen seg sjøl og oss den tida og den lufta han trenger for å si det han ønsker og det er ikke reint lite.

«Solitude Central» er akkurat slikt påfyll vi

t­renger akkurat nå. Det er musikk perfekt til etter­ tanke og samtidig til sinnets forlystelse. Begge ­deler trengs nå. è Tor Hammerø Torhammero.blogg.no

A NM ELDELS ER

2021

«And then comes the night» ECM Mats Eilertsen, Harmen Fraanje og Thomas S­trønen byr lavmælt opp til lyttefest for spissede ører.

Et sted mellom «høyt og påtrengende» og «lavt og inntrengende» finnes «dempet og inviterende», og i det sistnevnte uttrykket har Mats Eilertsen Trio operert i et tiår.

Det har skjedd i et transparent, detaljrikt triolydlandskap, årvåkenhetskrevende for så vel ­lytterne som, vil jeg tro, for utøverne, og siden 2010 har det kommet til uttrykk på Hubro-albumene «­ Elegy» og «Sails Set» (2013). I disse dager er trioen ute med album nummer tre, «And Then Comes The Night» (ECM), og selv om plata bærer Mats ­ Eilertsens navn, handler det fremdeles om (kontra)­bassisten i spann med pianist Harmen Fraanje og tromme­ slager/perkusjonist Thomas Strønen. To av ­albumets ni låter er kreditert samtlige tre musikere, Fraanje og Eilertsen deler komponistkredit på to, Fraanje står for to låter og Eilertsen har signert de øvrige tre. Vel og bra, men slik det låter, virker alt å være utformet i sømløs fellesforståelse av retning og uttrykk, notert eller ei.

Verdensrekord I kraft av besetning er Mats Eilertsen Trio selvsagt å regne som en pianotrio, og like åpenbart ­spiller nederlandske Harmen Fraanje en ­ iørefallende rolle som den førende ­melodibæreren og akkord­ instrumentalisten i bandet. Når først dét er sagt, skal det også sies at trioen her må sette en slags verdens­ rekord i kreativ kollektiv u ­ tvikling av ­skrevne forløp, slik låtene utformes med ­frapperende likestilling mellom tangenter, ­basstrenger og ulike tromme/ perkusjons­ varianter. Som de har d ­okumentert utallige ganger, er både Fraanje, E ­ ­ilertsen og ­Strønen førsteklasses ­instrumentalister med store verktøykasser rent uttrykksmessig, og i denne trio-

en spiller virkelig alle tre både kor og komp nesten hele tida. Nerven dirrer også når ­tempo og trøkk nærmer seg null, og denne uopphørlige individuelle tilstedeværelsen i helheten resulterer i at m ­ usikken flyter som en elv full av små strømvirvler, oftest jevnt og langsomt, men noen ganger mer hastig og med tiltagende heftighet i strykene. Den felles­ krediterte tittellåta er et godt eksempel på det siste, men også i de øvrige låtene, som Eilertsens «The Void» (først hørt på hans «SkyDive» i 2011), s­ ørger musikerne for dynamikk, dialoger og et ubrautende klang­mangfold som gjør konsentrert lytting til en ­spennende og særdeles givende opplevelse.

Trygghet Mats Eilertsen har spilt med Harmen Fraanje i ulike konstellasjoner i snart 20 år, og på samme vis enda lenger med Thomas Strønen. Dét, pluss ti år som band, har åpenbart gitt trioen en nesten telepatisk fundert trygghet når det gjelder å ­skiftevis ­abstrahere og konkretisere meloditemaer i i­mprovisatoriske forløp, og til tider låter det f­ormidabelt. Dårligere skal det neppe bli når trioen nå legger ut på en Europa­turné som svinger innom Nasjonal jazzscene Victoria 1. februar, Kryssover Jazzfest i Moss 10. februar og UriJazz i Tønsberg 21. mars – fang Mats Eilertsen Trio ved en av disse anledningene, hvis du ikke støter på den i England, Tyskland, Danmark, Nederland eller Romania i mellomtida. è Terje Mosnes jazzinorge.no

51

MATS EILERTSEN, HARMEN FRAANJE OG THOMAS STRØNEN

22.7 «22», en liten, vuggeviseaktig melodi, innspilt i to ­versjoner, tjener som både intro og ­epilog på ­albumet, som låner navn fra den i­ slandske f­ orfatteren Jón Kalman Stefánssons roman «Sommer­lys. Og så kommer natten». Tittelen «22» legger innledningsvis ingen føringer for lytteopplevelsen(e), men når presse­skrivet opplyser at «22» speiler datoen 22.7, og at Eilertsen skrev låta den skjebnesvangre julidagen i 2011, får jeg trøbbel med å hindre min innebygde tolkningsmotor i å starte. Eilertsen sier selv at låta på ingen måte ble til som en «homage», men slik trioen lader den ­enkle, fine melodien og stillferdig overleverer den med ­minimalistisk verdighet, kunne både musikken og jeg fint ha tålt en mer informativ tittelantydning enn et i utgangspunktet anonymt tall.

| note: |

FINSTEMT TREDJEALBUM FRA EN STRÅLENDE TRIO

Miles Davis

51 år etter utgivelsen står Miles Davis' «In A Silent Way» som et av hans, og dermed jazzhistoriens viktigste album. LP-plata markerer jazz-ikonets ­overgang fra et akustisk til et elektrisk uttrykk, med musikk ladet av impulser fra 60-tallets rock og funk på en helt ny måte.

2021

| note: |

52

IN A SILENT WAY



2021

| note: | 53

A SILENT WAY INFLUENCER: Miles Davis var en ruvende skikkelse i jazzen, helt fra han entret scenen i 1945 til han forlot den, bare 65 år gammel, i 1991.

I

2021

| note: |

54

SELVBIOGRAFIEN «Miles. The Autobiography» (1989)

f­ orteller Miles Davis om en episode under en stor middag i Det Hvite Hus i 1987. Med president Ronald Reagan, ­ledende politikere og en rekke kulturpersonligheter som til­hørere, ­havner han i en amper ordduell med en hvit politikerhustru om hvite amerikaneres forhold til jazz. Fornærmet slenger hun ut over bordet: «Og hva er det du har utrettet her i livet som er så viktig, da? Hvorfor er du her?»

En provosert Miles svarer: «Vel, jeg forandret musikken fem eller seks ganger..(…)..og hva er det du har gjort som er så viktig, bortsett fra det å være hvit?»

Under utbruddet utdyper ikke Miles hvilke fem eller seks «forandringer» han sikter til, men antakelig kan en av dem sammen­fattes i albumet «In A Silent Way». Vinylplata traff verden 30. juli 1969, og selv om enkelte spor på tidligere Milesalbum hadde antydet at trompeteren var i en søkende fase, kom «In A Silent Way» som et stillferdig og melodiøst, men like­vel dramatisk, elektrisk oppbrudd fra det moderne, ­akustiske hardbop-uttrykket som siden slutten av 1964 hadde vært ­kjernen i konsertene og klubbjobbene til The Miles Davis Quintet.

MED BARE ETT, langt spor på hver side – «Shhh/Peaceful»

(17:58) på side A, «In A Silent Way/It's About That Time» (19:57) på side B – var «In A Silent Way» allerede i utgangs­ punktet et utypisk jazzalbum. Annerledesheten blir bekreftet i den første lyden fra albumet, Joe Zawinuls gåtefullt klingende orgelakkord på «Shhh/Peaceful», og umiddelbart og gjennom de neste 100 ­sekundene utdyper John McLaughlins følsomt tone­dryssende el-gitar, Herbie Hancock og Chick Coreas Fender Rhodes-klanger, Dave Hollands repeterende, to-toners bassfigur og det nesten meditativt drivende Tony Williams-kompet – stikker på hi-hat – stemningen av sfærisk, elektrisk melodiøsitet. Så følger Miles' første trompetservering av den enkle melodien mens bandet spinner toner over og rundt ham fram til ca 5:20, før det fortsetter trompetløst om lag et minutt til. På 6:15 kommer en ny start der McLaughlin overtar melodiføringen, på ca. 9:10 dukker Wayne Shorters sopran i lydveven og blir der i halv­annet minutt før tangenter, bass og trommer er enerådende igjen fram til 11:55. Da er det duket for en déjà vu-opplevelse, for de siste drøye seks minuttene av «Shhh/Peaceful» er gjenbruk av de seks første, og dette er ikke det eneste eksemplet på produsent Teo Macero kreative klipp-og-lim-redigering.

Også side B, «In A Silent Way/It's About That Time», er sydd sammen i post-produksjonen. Mest slående er at Macero

AV: TERJE MOSNES Kultur og musikkjournalisten Terje Mosnes har gjennom en årrekke skrevet innsiktsfulle og engasjerte artikler, intervjuer, anmeldelser, kommentarer og bøker. Nå skriver bla for jazzinorge.no.

MAIJAZZ 2021 MaiJazz avslutter årets festival med en konsertframføring av «In A Silent Way» i sin helhet, spilt av Tor Yttredal, Simen Kiil Halvorsen, Frode Alnæs, Audun Erlien, Svein Olav Herstad, Stein Inge Brækhus og Raymond S. Lavik.

valgte å «ramme inn» det 11:27 minutters up-tempo-partiet «It's About That Time» med opptaket av den 4:15-lange «In A Silent Way», i for- og bakkant. Hver for seg er begge også klippog-­lim-strekk, og den som måtte ønske seg den hele og fulle (og ­ganske ­kompliserte) produksjonsfasiten for albumet, opptak for opptak, redigering for redigering, kan finne den i Bob ­Beldens lange teksthefteartikkel i 3CD-boksen «The Complete In A ­Silent Way Sessions» (Columbia Legacy, 2001). I denne boksen, ­produsert av Belden og Michael Cuscuna, har albumet «In A Silent Way» spilletid på litt over 38 minutter, og trekker vi fra Maceros «gjenbruk», finner vi bare om lag 27 minutter originalmusikk.

Lenge var det uklart hvor mye musikk som egentlig ble tatt opp i løpet av 18. februar-økta, men i følge Belden ble bare 40 minutter festet til båndet. Da Miles hadde forkastet det han ikke ville bruke, satt Teo Macero igjen med et råmateriale på 27 minutter, og det var dette han klipte og limte sammen til «In A Silent Way».

DE FØRSTE ANMELDER- og publikumsreaksjonene var delte

og varierte fra det fordømmende til det genierklærende. Jazzkritikeren Stanley Crouch betegnet «In A Silent Way» som «droning wallpaper music», altså noe nær muzak, mens rockkritikeren Mikal Gilmore ga fem av fem stjerner i The Rolling Stone Record Guide. Enkelte hevdet at verdens ledende jazzmusiker og stil-ikon nå hadde sveket den ekte jazzen og solgt seg til platebransjens rock- og pop-kommers, andre tok til orde for at Miles enda en gang var i ferd med å fornye jazzen, 10 år etter at han sist hadde gjort det med det skjellsettende albumet «Kind of Blue». I salg og berømmelse havnet «In A Silent Way» snart i skyggen av oppfølgeren «Bitches Brew», innspilt i august 1969 og utgitt 30. mars 1970, men uansett: Det er «In A Silent Way» som er blitt stående som Miles Davis' definitive steg ut av den akustiske jazzen og inn i det elektriske/elektro-akustiske jazz/rock/funk-lydbildet som han aldri seinere skulle forlate.

OM DET I 2020 kan fortone seg som pussig at «In A Silent Way»

skulle utløse såpass sterke reaksjoner, positive som negative, må vi et øyeblikk minne oss selv på at verden i 1968/69 var en helt annen enn i 2020. «In A Silent Way» speiler på flere områder sin amerikanske sosio-kulturelle samtid, og hvilken samtid!

1960-åras USA var en nasjon rystet av raseopptøyer og borger­rettighetskamp, Cuba-krise og mordene på John F. ­Kennedy, Robert Kennedy og Martin Luther King Jr. Mot

A S ILENT WAY

«DET ER «IN A S­ ILENT WAY» SOM ER BLITT STÅENDE SOM MILES DAVIS' DEFINITIVE STEG UT AV DEN AKUSTISKE JAZZEN.»

slutten av tiåret drev Vietnamkrig-motstand, studentopprør og generasjons­konflikter tusenvis av unge mennesker, med og uten blomster i håret, vekk fra foreldregenerasjonens ­verdier.

Lydsporet til ­tumultene dundret fra en sydende musikkscene, men fra et jazzståsted ble det stadig tydeligere at jazzen «blødde» publikum til rock, pop, soul og funk i strie strømmer.

I 1968 hadde den konservativt dresskledde Miles Davis ­Quintet – ­saksofonist Wayne Shorter, pianist Herbie Hancock, bassist Ron Carter og trommeslager Tony Williams – i fire år vært den moderne modaljazzens flaggskip, og anført av en Miles Davis i god fysisk form hadde kvintetten forvaltet musikken vel på klubbjobber og studioalbumene «E.S.P.», «Miles Smiles», ­«Sorcerer», «Nefertiti», «Miles in the Sky», «Filles de ­Kilimanjaro» og live-albumet «The Complete Live at the Plugged Nickel».

Men tross sin status ble bandet i økende grad klemt mellom den markedsmessig smale, men kunstnerisk uhyre vitale jazz-avantgarden (Ornette Coleman, John Coltrane, Pharoah Sanders, Albert Ayler, The Art Ensemble of Chicago) og den stadig mer omseggripende og bredt begeistrende rock/funk/ folk/soul/r&b-oppmarsjen, der et hopetall av artister som The Beatles, The Beach Boys, The Doors, Jefferson Airplane, The Grateful Dead, Santana, The Rolling Stones, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Janis Joplin, James Brown, Sly & The Family Stone, Motown- og Memphis-stjernene og til og med jazznavn som Cannonball Adderley og Charles Lloyd tilsynelatende fornyet den kunstneriske dagsordenen hver bidige dag. I denne ­sitrende

A SILENT WAY

2021

| note: |

56

«MILES DAVIS VAR NOK DYPT ROTFESTET I ­JAZZEN, MEN HAN HADDE ALLTID STORE ØRER FOR DEN ­MUSIKALSKE ­UTVIKLINGEN SOM ­PÅGIKK OMKRING HAM.» sammen­hengen ble Miles' ­«Second Great Quintet», med sitt jazz-kjerne­publikumstilpassede konsertrepertoar, stadig mer av en «gårsdagens stemme» i alle andre enn de mest trofaste tilhengernes ører, og den feirede trompeteren, nå i ­begynnelsen av 40-åra, mer enn ante hvor landet lå. Miles ­Davis var nok dypt rot­festet i jazzen, men han hadde alltid store ører for den ­musikalske utviklingen som pågikk omkring ham, og han likte tidlig det han hørte fra den nye rock/funk-­generasjonen.

I tekstheftet til «The Complete In A Silent Way Sessions» nevner Bob Belden låta «Eighty-One» på albumet «E.S.P.» (1965) som det første plate-eksempelet på at noe nytt var i kjømda fra Miles, og han skriver også om hvordan «popmusikkrytmer og -akkorder begynte å snike seg inn i musikken når ­kvintetten spilte live». Han nevner Herbie ­Hancock, Ron Carter og Tony Williams som pådrivere i så måte, og ­trekker fram som nok et plate-­eksempel den halvtimelange «Circle in the Round», tatt opp i ­desember 1967 med kvintetten pluss Joe Beck, den første av flere el-gitarister som Miles prøvde i sine band. «Den første plate­innspillingen der Miles ikke prøvde å spille ei jazzlåt», ­skriver Belden om Circle in the Round, der Herbie Hancock for anledningen trakterer celesta, og hadde publikum på det tidspunktet fått høre «Circle in the Round», ville «In A Silent Way» ha virket mindre overrumplende da det ble utgitt halvannet år seinere. Men «Circle in the Round» ble ikke utgitt før i 1979, og da hadde for lengst «In A Silent Way» og «Bitches Brew» blitt synonymt med «den elektriske Miles».

«DET JEG FOR ALVOR hørte på i 1968 var musikken til James

Brown, den store gitaristen Jimi Hendrix og ei ny gruppe som akkurat hadde kommet med hit'en Dance To The ­Music, Sly and The Family Stone», skriver Miles i selvbiografien, og til­føyer at det var Betty Mabry som introduserte ham for Hendrix. Betty Mabry fra Pittsburgh var låtskriver, sanger, ­modell og en kjent figur i New Yorks pop/avant garde-miljø utpå '60-tallet, og var 22 da hun møtte Miles Davis tidlig i 1968.

Hun og Miles giftet seg i september samme år, og hun pryder coveret til «Filles de Kilimanjaro» (januar 1969) som åpner med Miles' Mademoiselle Mabry.

MILES DEWEY DAVIS III ▶ Amerikansk

trompeter, band­ leder, komponist. ▶ Født 26. mai 1926, død 28. september 1991. ▶ Fra St. Louis. ­Avbrutte musikk­ studier ved Juilliard, New York, 1944-45, kjent som bebopmusiker i Charlie Parkers kvintett 1944-48. Deretter leder for egne ­grupper. ▶ Laget bl.a. de stilforandrende ­albumene «Birth of the Cool» i 1949, «Kind of Blue» i 1959 og «Bitches Brew» i 1969. ▶ Delvis inaktiv p.g.a. helse­problemer og dopbruk 1950-54, inaktiv 1975-80.

Comeback med plateinnspillinger, turneer og konserter med egne grupper 1980-1991.

«Betty var en stor påvirkningskraft både på mitt personlige og musikalske liv, sier Miles i selvbiografien, og fortsetter: «Hvis hun hadde sunget i dag, ville hun ha vært noe à la Madonna, à la Prince, hun var forut for sin tid. Hun hjalp meg også med å forandre måten jeg kledte meg på, og selv om ekteskapet vårt bare varte et års tid, var det et år fullt av nye ting og ­overraskelser.

Det var med på å stake ut den kursen jeg skulle komme til å ta, både i musikken og, på noen områder, også i måten å leve på.»

Bob Belden, på sin side, oppgir Tony Williams, Joe Zawinul og Betty Mabry som de mest dyptgripende inspirasjons- og ­informasjonskildene til Miles på den tida da «In A Silent Way» ble laget. Han definerer «In A Silent Way»-perioden som fra 24. september 1968 til 20. februar 1969, og «The Complete In A Silent Way Sessions» inneholder opptak fra i alt sju ­studioøkter mellom disse to datoene. Noe er utgitt på «Filles de ­Kilimanjaro» (1969), noe på de seinere «Water Babies» (1976), «Circle in the Round» (1979) og «Directions» (1981), og de tre cd'ene i boksen gir også plass til tidligere uutgitte opptak som viser hvordan ­Miles og musikerne prøver seg fram til det som resulterer i selve «In A Silent Way»-opptaket 18. februar 1969.

Da «In A Silent Way»-perioden startet i september 1968, var «The Second Great Quintet» og dressene historie. ­Miles, med fargerike kaftaner, skinnbukser, store solbriller og ­andre ­Mabry-inspirerte kledesbon, hadde allerede prøvd ut nye ­musikere på live-jobber. Inntil en ung Dave Holland (22) ­ankom New York sommeren 1968 etter oppfordring fra ­Miles, hadde Miroslav Vitous i en kort periode erstattet Ron ­Carter, som ­verken var lysten på å turnere eller spille el-bass; Jack ­DeJohnette vikarierte mye for Tony Williams, som var i ferd med å etablere sin egen Lifetime-trio, og på etter­sommeren tok Chick Corea over etter Herbie Hancock, som i likhet med Williams forberedte seg på å lede sitt eget band. Sammen med Wayne Shorter utgjorde Corea, Holland og DeJohnette det nærmeste vi kommer et fast Miles Davis-band i de neste ­månedene, og besetningen skulle etter hvert bli kjent som «The Lost Quintet» takket være sparsom plate-dokumentasjon.

I studio var det annerledes. På de fem opptaksdagene ­høsten 1968 stilte fortsatt Hancock og Williams fra den gamle ­kvintetten, pluss Corea og etter hvert Joe Zawinul (36), el-­pianisten fra Cannonball Adderleys band. På den sjette opptaks­dagen, 18. februar 1969, ankom enda en gjest, ­gitaristen John McLaughlin (27). Det engelske stjerne­skuddet var ­egentlig ­hentet over til New York av Tony Williams til tromme­slagerens nye trio, Tony Williams Lifetime, men Miles fikk høre ham noen dager etter ankomsten og inviterte ham omgående til innspillingen 18. februar. McLaughlin, en stor Miles-beundrer, var kjempenervøs da han stilte i 30. Street Studio på morgenen, og fortalte det til Miles. «Spill som om du ikke kan spille gitar,» var svaret, og hvordan John McLaughlin nå enn tolket sjefens råd, må resultatet sies å ha blitt rimelig vellykket.

A S ILENT WAY FOTO: SCANPIX

2021

| note: | 57

JOHN MCLAUGHLINS NERVØSITET er forståelig. Miles ­hadde

helt siden innspillingen av «Kind of Blue» 10 år tidligere ­insistert på å forme musikken i studio uten detaljerte noter og gjennomganger, og musikerne visste at de ville måtte ­forholde seg til ukjent terreng med løse skisser og en vandrende ­Miles som ga sine instruksjoner. En Miles Davis-session var som en jam og en idé-utveksling, basert på en akkord, et tema, en rytme­figur eller hva som helst, og musikerne var aldri helt sikre på om de var på opptak eller bare prøvde ut ting. En lettere forvirret ­McLaughlin skal etter endt studiodag ha spurt Herbie ­Hancock om hva som egentlig hadde skjedd og om det i det hele tatt hadde kommet noe bra ut av timene i studio, og ­Hancock svarte: «John, velkommen til en Miles Davis-innspilling. Ditt svar er like godt som mitt. Jeg har ingen anelse, men når platene kommer ut, låter de av en eller annen grunn alltid bra.»

En annen «In A Silent Way»-historie handler om hvordan Miles ringte Joe Zawinul på morgenen 18. februar og bad ham stille i studio, og like etterpå ringte pianisten på ny med

DYNAMISK: Med Miles Davis på scenen var publikum garantert intense opplevelser, her på Newport Jazz Festival i 1969.

MAIJAZZ 2021 MaiJazz avslutter årets festival med en konsertframføring av «In A Silent Way» i sin helhet, spilt av Tor Yttredal, Simen Kiil Halvorsen, Frode Alnæs, Audun Erlien, Svein Olav Herstad, Stein Inge Brækhus og Raymond S. Lavik.

­ eskjed om å ta med seg noe de kunne spille. Zawinul valgte sitt b ­«tonedikt» «In A Silent Way», som Miles, etter en gjennomgang av låta slik Zawinul hadde arrangert den, høvlet den ned til «den vakre melodien, som ble borte i alle akkordene». «Spill bare ­melodien,» var beskjeden til musikerne, og selv ­komponisten, som var dypt uenig, adlød.

Metoden med å utvikle musikken i studio, for deretter å ­redigere sammen forløpene til ferdige melodier, kan synes slående lik den innspillingsformen som mange rock-grupper hadde tatt i bruk på den tida. Å si at Miles Davis «kopierte» rock-bransjen, vil likevel være å glemme at han i stadig sterkere og mer eksperimenterende grad hadde utviklet sin «Directions in music»-metode gjennom minst et tiår, ofte i samarbeid med ­produsent Teo Macero, og han sluttet aldri å jobbe på den ­måten. Han sluttet ikke med å forandre musikken, heller, men det er en helt annen historie – om andre tider, andre med-­ musikere og om andre plater. 

58 58

note: || || note: 2020 2021

Alt du trenger å vite om Maijazz på mobilen.

På årets festival må vi ta hensyn til pandemien og de restriksjoner som gjelder for å gjennomføre en trygg festival for artister og publikum. Det betyr at det sannsynligvis vil komme endringer, men med appen vår vil du alltid få oppdatert informasjon og siste nytt.

Last ned mai:jazz-appen fra Google Play eller App Store og få enkel tilgang til program, billetter, artistomtaler og spillelister.

Q&A

❶ Hva er ditt forhold til jazz? ❷ Hva er det viktigste bidraget fra MaiJazz til Stavanger? ❸ Har du et personlig høydepunkt fra MaiJazz?

2021

SIGVE HÅLAND T-TIME VINYL PLANT

❶ Jeg er utdannet på jazzlinja ved Fakultet

❶ Jeg er veldig glad i noen typer jazz, og

❶ Det er egentlig ikke så mye, jeg har hørt litt

for Utøvende Kunstfag (som da het IMD) ved Universitetet i Stavanger og har i forlengelsen av det ymse tilknytninger både til jazzmusikk og jazzmusikere i området. Etter studiene har improvisasjonsmusikk vært et mer treffende begrep enn jazzmusikk for uttrykk jeg liker og arbeider med. Prosjekter som blander metodikk og innfallsvinkel fra jazzmusikk med andre uttrykk er ofte de jeg liker best. ❷ Å være en scene for lokale musikere – barn

og ungdom så vel som profesjonelle musikere. Å samle fagmiljøet i området om en festival som holder høy kvalitet. Å berike folks liv med gode kulturopplevelser! ❸ Jeg synes det var veldig gjevt med Unge

­ alenter Bjergsted-konserten i fjor og har ellers T gode minner fra jam!

g­ jerne det som heller mot jazz-rock, men jeg liker også jazz som har piano som bærende ­instrument. Sånn som Tord Gustavsen. ❷ Stavanger blir en enormt synlig by, det

k­ommer internasjonale artister som elsker ­Stavanger og områdene rundt. Det blir lagt merke til. Jeg så tilfeldigvis på en reklame for Latin Percussion som er en av verdens ledende produsenter. Der satt det en kar på demoen som er tilgjengelig for hele verden og spilte iført en t-skjorte med en stor MaiJazz-logo. Det blir nok skapt noen ambassadører i løpet av festivalen. ❸ Ja, jeg var på Manu Katché for et par år

s­ iden. Jeg er trommeslager på amatørnivå sjøl, og han er en av mine store helter. Det må ha vært femte gangen han var her, men alle de ­andre gangene har det kommet noe i veien. Det var ekstra stas at etter konserten fikk jeg slått av en liten prat med han da han stod utenfor sammen med noen folk. Jeg gikk bort og presenterte meg og han var verdens h ­ yggeligste fyr. Det var storveis, og helt klart mitt aller beste minne fra MaiJazz.

på jazzrock, men ikke så mye på rein jazz.

❷ Det er bra for kulturen, det er bra for

­ usikken og livet i Stavanger som musikkm by. Det er veldig bra. MaiJazz har jo et bredt ­spekter i utvalget av artister så det er mulig for alle å finne noe de liker. ❸ Ja, jeg synes Sca Cubano var det veldig kjekt

å både se og høre.

59

LASSE DANIELSEN ELECTROCOMPANIET

| note: |

ADRIAN BØRTVEIT TVEDTEN STAVANGER KULTURSKOLE

KORONAREFLEKS J O N E R

Syklist i pytt, Trondheim.

Stortinget etter høstregn.

KORONA-

| note: |

60

REFLEKSJONER 2021

TEKST: JOHN RØRDAM

Bassisten Mats Eilertsen er av mange artister som har vært vant til å ha nok av konserter og ­prosjekter i ­kalenderen, men i likhet med de fleste ble pandemien en real game changer. Det har også betydd mer tid til å skape musikk eller se etter refleksjoner i vannpytter.

– Skulle egentlig spilt med Mats Eilertsen Trio i år, men bandsammenhenger med utenlandske medlemmer blir veldig utfordrende å få til foreløpig. Heldigvis får jeg spille på ­festivalen allikevel og attpåtil to konserter, med Bendik Hofseth Band og Tore Brunborgs prosjekt, så det blir bra!

Trafikanten speiler seg i brostein.

Det har vel vært et inntrykk av at noen artister forsvant inn i en kreativ sone og ble der, mens andre har opplevd det som ­frustrerende og tungt å fokusere på arbeid. Hvordan har du opplevd denne ­perioden?

– For min del så har det vært en skikkelig berg og dalbane. I begynnelsen så var det litt «shit, hva skjer nå?». Må innrømme at jeg var innom på Finn.no for å se om det fantes ledige jobber, men så gikk vel mange inn i bobla og begynte å jobbe. Vi tenkte vel at det bare skulle vare en liten stund, og da tror jeg de fleste av oss synes det var litt kult. Som musikere er vi jo vant til å snu oss rundt og finne prosjekter vi kan jobbe med. Vi holder ofte på for oss sjøl og øver eller skriver musikk, men når det varer og rekker blir det litt annerledes. Plutselig var det ingen steder det vi skapte kunne få slippe ut, og det er begrenset hvor mye ­materiale du kan samle opp, og for oss som har den

KO RO N A RE FLEKS J ONER

f­ antomsmerten som handler om å realisere og få utløp for det vi skaper. Det er jo det som er den største delen av jobben, å spille konserter for publikum.

FOTO: CFWesenberg

Er det andre utgivelser som har inspirert i denne perioden?

– Det har vært veldig av og på med lytting for min del. Når jeg jobber med musikk så klarer jeg ikke å høre på musikk, det jeg holder på med fyller hodet, og det er rett og slett ikke plass.

Selv når jeg tar pauser for å gå en tur er det en viktig del av det å ­prosessere det jeg holder på med. Da kan jeg gå gjennom ­melodier eller tidsstrekk i realtid, jeg vet ikke, men jeg tror mange gjør det slik. Vi trenger å gå og se tomt ut i lufta, og gå gjennom musikken i hodet, det er en del av prosessen.

Det er kanskje da du tar bildene som vi egentlig skulle snakke om?

– Nei, jeg har jo holdt på med det en god stund. Pyttogrammene og vannrefelksjonene er vel en blanding av en tvangstanke og et bidrag til det norske kiropraktormiljøet. Jeg går en del krumbøyd i rare stillinger for å sjekke alle vinkler og muligheter, men mest av alt er det fordi jeg synes det er gøy. Noe jeg kan holde på med som ikke er musikk, men likevel et utløp for kreativitet hvor det ikke er press på at det må resultere i noe eller at jeg må ha ambisjoner for resultatet. Musikk er selvfølgelig også gøy, men det tar en helt annen plass i livet. Bildene er bare lek, men jeg kjenner jo at det er hyggelig å få feedback på bildene også,

61

En av de digitale konsertene endte jo med en utgivelse, «Solitude ­Central», som fikk enestående mottagelse.

For Mats er ­pyttogrammene en øvelse i å observere, og foreløpig ikke noe mer enn en hobby.

Han liker likevel å leke med tanken på om det kunne bli et mer håndfast resultat av alle bildene som fyller harddisken.

Inntil boka er klar kan du følge Mats på ­Instragram ­(maxeilert).

Har det vært frustrerende å gi ut musikk uten å få spilt den foran publikum?

– Den siste utgivelsen vi faktisk rakk å turnere med var «And Then Comes The Night» fra 2019, vi rakk også nesten å få ­Spellemannsprisen for den også. Vi fikk prisen tildelt digitalt, men måtte hente den på et kontor sjøl. Vi ble snytt for opp­ levelsen av å hente den på scenen. Det har heldigvis vært et par tidslommer i fjor, hvor Harmen Fraanje som er fra Nederland og spiller i bandet fikk komme inn i Norge, og vi fikk spilt noen konserter. Det var selvfølgelig karantene på hotell og testing før han slapp løs og vi fikk gått på scenen, og faktisk klarte vi også å få spilt inn nytt materiale. Det var deilig å få følelsen av å gjøre noe på en litt normal måte, og håpet er jo at det kommer en ny utgivelse om ikke altfor lenge.

| note: |

Mats nikker gjenkjennende fra skjermen, siden dette selvfølgelig også er et digitalt møte, og bekrefter at vi kanskje har oppdaget at ­impulser ofte handler om helt vanlige hverdagslige inntrykk. En ­annen ­observasjon han sier seg enig i at det som var en voldsom ­entusiasme og vilje til å finne løsninger og se etter det positive i ­begynnelsen av pandemien har flatet ut.

– Ja, det kjenner jeg igjen fra artistenes side også. 16 mars i fjor, altså vi snakker dager etter den den første nedstengningen, ­spilte jeg konsert i stua hjemme, på Brakkesyke 2020, som ­kanskje var den første konsertserien. Det var jo helt fantastisk i starten, da alle skulle være i sin egen stue og det var ingen proff produksjon, men en helt low key musikkopplevelse. Jeg var dritnervøs, plutselig var jeg ansvarlig for det tekniske i ­tillegg til å framføre musikk. Det var egentlig veldig gøy, og vi så ­konserter og vippsa litt hit og dit. Det var mye entusiasme, men det døde ganske fort. Kanskje ikke så rart når alle skulle gjøre det, og i tillegg til at hverdagen for veldig mange ble digital. Vi fikk vel alle sammen mer enn nok skjermtid ganske raskt.

MATS EILERTSEN

2021

Den gå inn i isolasjon og skape musikkbobla har fungert bare sånn delvis for deg?

– Nå når det har gått et år så hadde det vært fint å se tilbake på det som tross alt har blitt gjort, jeg har fått lagd og gitt ut et soloalbum og har enda et i køen som kommer i november. Jeg tror noe av utfordringen var også at det var ingen som trodde det skulle gå så lenge. Da hadde nok mange planlagt annerledes, men vi har vel hele tiden hatt håpet om at det åpner nok om en måned eller to. Det vet vi jo at ikke skjedde, og kanskje det har vært det mest utfordrende å gå rundt og tenke at det snart er over. Nå har jeg slutta å se på nyhetene. Det er bare å vente, å gå i en modus uten å tenke så mye. Det gjelder jo mange, og det utfordrer jo oss på så mange måter. Det griper inn i alt tanker, konvensjoner, hjemme og på jobb.

Jeg har snakket med andre jeg kjenner, og selv malere og komponister som alltid jobber alene i typisk ensomme yrker merker det samme. Det er kanskje mangel på impulser som ­begynner å tære på oss.

– Det var jo pandemien som trigga det prosjektet. Christer Falck var kjapt ute med sitt Koronerulling-prosjekt, og det var jo et prisverdig initiativ for å få ting til å skje, og all heder og ære for det. Det ble til den konserten, og det er ikke sikkert at det hadde skjedd uten Covid-19. Det ble jo et fint prosjekt takket være nedstengningen, og selv om det var ensomt på scenen så var det fint at noen fikk det med seg.

KORONAREFLEKS J O N E R

2021

| note: |

62

og at noen synes de har en verdi. Jeg har jo stor respekt for det ordentlige fotografer holder på med, så jeg er vel ikke helt der.

Det er jo fascinerende med Instagram og se hva forskjellige fotografer holder på med, og alt handler kanskje egentlig om en måte å se på. Det er lett å bli inspirert og nysgjerrig.

For oss som ser bildene er det er også inspirerende at noen tar seg ­bryet med å kikke i vannpytter og oppdage det vakre som ­skjuler seg der. Apropos mangel på impulser, kanskje de alltid er der hvis vi ­gidder å se etter dem. I en tid hvor det meste skjer digitalt, og ­virkeligheten lett lar seg forvrenge, faller du for fristelsen til å ­manipulere virkeligheten i bildene dine?

– Det er ikke noe som blir lagt til eller trukket fra, men jeg ­jobber jo litt med farger, kontraster og skarphet. Det mest ­drastiske jeg tillater meg er vel å snu et bilde opp ned. Jeg synes også det er spennende med fotografer som jobber i svart/hvitt, de ser jo verden annerledes. Det skjer jo noe med verden når den er i svart/hvitt, og det å klare å se etter det som kommer fram på en helt annen måte uten farger er fascinerende. Jeg tror at det ikke blir det samme å gjøre det om til svart/hvitt etter at du har tatt bildet, du må se det slik når du tar det.

Har jakten på pytter tatt overhånd i denne perioden når ­inspirasjonen for musikk har vært i en bølgedal og det har vært lite annet å gjøre?

– Det har blitt litt mer enn vanlig. I vinter har det vært så kaldt så det har vært lite pytter å fotografere, men jeg har hatt tid til å rydde litt i det store fotoarkivet. Det har vekket en liten drøm om kanskje å kunne gjøre noe mer med bildene, litt på samme måte som musikk, men med mye mindre ambisjon. Kanskje en liten fotobok som noen få kunne tenke seg å kjøpe? Det er jo ikke avgjørende for meg at det blir noe av, men fotograferingen er noe jeg brenner for og kanskje det kunne vært et bein til å stå på.

Bortsett fra at det har vært rolig på konsertfronten virker det som om du har hatt en grei produksjon av både musikk og bilder. Hvordan vil du oppsummere tiden som har gått fra 12. mars 2020?

– Selv om jeg nå kan se tilbake og faktisk har fått lagd en del musikk, skulle jeg ønske og ønsker nok alltid, at det var mer produksjon for min del. Jeg innser også at denne tiden er en periode som byr på noe ganske annet i livet. En tid som ikke er lik noe annet og som kanskje heller ikke skal være det, og vi må tillate oss at noe annet, uventet eller noe som ikke er plan-

Dobbelmann.

lagt skjer. En annen observasjon er at jeg ser at sosiale medier har vært viktig i denne perioden. Der har vi følt at det er mulig å være pålogga og tilstede, men samtidig er det også det som stjeler tid og oppmerksomhet og gjør det vanskeligere å gå i dybden. Isolasjonen kunne jo åpnet for skikkelige dypdykk i jobbing. Lesing, læring av noe helt nytt eller andre ting som vi kunne fokusert på. Potensialet har vært der og jeg føler at jeg har vært i nærheten av det, av noe som har vært viktig, og som jeg burde fått mer ut av.

Det er ikke bare frustrasjonen over å sitte med følelsen av noe ­uforløst som preger oppsummeringen av pandemien, Mats ser at det også er ting som gjør den nærmeste framtida spennende.

– En annen effekt er jo faktisk at det har blitt laget mye ­musikk, og alt skal ut gjennom samme trakta på et eller annet tidspunkt.

Det kan bli en demning som brister, vi får jo håpe at det er et stort sug ute blant publikum etter musikk og konserter. Det blir nok bra, avslutter bassisten. 

STEIN-M.JÅTTEN

2021

| note: |

64

LY D

HELAUTOMATISK: Sigve Håland overvåker prosessen som resulterer i rykende fersk vinyl.

LYD

For noen handler det ikke om å skape musikk, men gjenskape den på best mulig måte. Electrocompaniet og T-Time Vinyl Plant deler respekten for det musikere har skapt og lidenskapen som kreves for å gjøre musikkopplevelsene gode for oss som liker å lytte.

ALT

TEKST: JOHN RØRDAM FOTO: PÅL LAUKLI/TINAGENT

SIGVE HÅLAND ER DAGLIG leder og en av de «eight founding

f­ athers» som står bak T-Time Vinyl Plant. Han viser oss inn i rommet hvor den hel­automatiske ­vinylpressa fra Viryl ­Tecnologies i Canada står ­plassert. Fra en stor sekk heller Sigve en neve med sorte vinylpellets i maskinen, og etter bare et par minutter holder Sigve en rykende varm skive i hånda før vi går inn i rommet som ville fått de fleste ­musikkelskere til å få fullstendig hakeslipp.

– Hør nå, sier Sigve og legger den nypressede skiva på plate­ spilleren.

Sangen «Et hjerte som sloss» av Janove, som for øvrig er ­annen av de åtte fedrene bak hele dette prosjektet, fyller det særegne rommet med en mektig og krystallklar lyd. Foran, ­nærmest som et lite alter, står anlegget fra Electrocompaniet.

Veggene er dekket av hyller som er fylt med 20 000 vinylplater, og på små nivåer står et broket utvalg av nostalgiske salonger klare for å ta imot lyttere.

SIGVE HÅLAND Daglig leder T-Time Vinyl Plant.

– Dette rommet er laget for å lytte til musikk. Enkelt og greit, og vi kaller det for «lytterommet». Når vi kom på ideen og ­begynte å tenke at dette var noe vi måtte gjøre var vi på turne med ­Janove, det var Børge Fjordheim som spiller trommer som satt sent oppe med et glass og fant ut at dette var noe som måtte gjøres. Så når de kom ned til frokost dagen etterpå var ­beskjeden til meg klar: Vi skal starte vinyltrykkeri og du skal trykke.

Jeg var med bandet rundt og hadde ansvar for merch og ­kjøring, men jeg hadde jo over tjue års erfaring fra trykkeribransjen. «Et hjerte som sloss» var med på å ta dette valget for meg, den dagen Janove hadde gjort seg ferdig med sangen og gikk ut av studioet lå det en tekstmelding på mobilen fra meg.

Jeg hadde hatt et hjerteinfarkt. Helt samtidig! Det var et tegn, etter det ble det til at jeg endte her.

65

Et himmelsk sted for musikkelskere

| note: |

T-TIME VINYL PLANT

2021

N Å R LY D E N B E T Y R

LY D

2021

| note: |

66

VINYLPELLETS: Det er ikke bare musikkvaliteten som er avgjørende, det må også være vinyl av en viss standard.

Det er ikke alle planer som blir lagt sent på kveld over et glass eller to som ser dagens lys i ettertid, men denne gjorde altså det.

– Ja, denne gangen fortsatte vi å legge planer. Vi skulle ha ­vinyltrykkeriet, vi skulle ha et lytterom som var fylt av vinyl og vi skulle ha med Electrocompaniet. Noe av det første vi gjorde var å dra inn til Tou og snakke med Electrocompaniet, og før vi var ferdige med møtet hadde Lasse Danielsen bestemt seg for hva vi skulle ha og hvordan det skulle være. Vi skjønte fort at dette likevel ikke var helt i mål, men heldigvis fikk Norsk Lydinstitutt høre rykter om planene våre. De sitter på Europas største vinylsamling, jeg tror de har noe sånt som 140 000 titler på lageret sitt, og gjerne 4 -5 av hver. Vi fikk lov til å forsyne oss, og det ble interiøret i dette rommet. Jeg håper at det er flere enn oss som synes det er kult, det blir et helt unikt sted.

Prosessen med dette stedet handler jo også om produksjonsprosessen av ­vinyl, gjøres alt lokalt?

– Nei, det lar seg ikke gjøre, vi sender en master til Nederland, og så ­optimaliserer vår leverandør masteren for å få den ­perfekte lyden på vinyl. Den første platen som lages er det vi kaller for en ­«lacquer», og den er faktisk plate du kan spille på platespilleren, men det er et mykt materiale så den vil bli utslitt ­etter bare noen få avspillinger. Den blir så sendt til Italia, der tar de først en av­støpning av den og til slutt en av­ støpning av avstøpningen. Så det vi ­ender opp med er en negativ som vi ­bruker som ­originalen når vi trykker våre vinylskiver.

Sigve forteller om planene som overraskende nok ikke bare lot seg ­ gjennomføre, men som også vokste seg større. Etter at vinyltrykkeriet var klart var det ingen grunn til å gi seg, og «Vin og Vinyl Bar» ble det siste til­ skuddet i prosjektet. I baren finnes det et utvalg vinylskiver der du kan plukke ut det du ønsker at bartenderen skal spille, utvalget er nøye kuratert slik at

det ikke skal dukke opp hva som helst over anlegget. Er gjengen bak T-Time Vinyl Plant bekymret for om interessen for det analoge formatet er et hipsterdrevet blaff?

– Det er ingen bølge, og nå som CD’ene er borte er det vinyl som er alternativet til streaming. Det er jo forskjell. Jeg har en bra sammenligning, hvis du er på ­hytta og har vært ute lenge og blitt god og kald. Da er det en ting at det er varmt når du kommer inn, men det er enda bedre hvis det er peis. Det er akkurat som med musikk og vinyl.

Det er likevel kanskje lett å tenke at målgruppa er alle som lett nostalgisk husker tilbake til tidlig på åttitallet da vinyl var det eneste som var gangbart.

Sigve er helt rolig på dette punktet også.

– Noe av det som er mest gøy er å se unge folk trykke dette formatet til ­brystet. Jeg tror det ikke bare handler om det fine lydbildet, og den følelse som er ­annerledes enn å lytte til digitale formater. Det er noe med albumformatet også, det å høre en hel plate slik den var ment opprinnelig. Det digitale formatet er mye mer stressende, det er jo bare spillelister med låter. En klassisk plate er gjennomtenkt, det er sammenheng i hvordan den er bygd opp, rekkefølgen på låtene, antallet låter på hver side og lengden på låtene. Jeg kan ikke fatte at det formatet kan bli borte, da må det ­erstattes av noe som vi ikke vet hva er. 

LONG PLAYING: Fra råvare til ferdig produkt, klar for platespilleren på bare minutter.

LYD KVALITETSARBEID: Alle komponentene settes sammen og kvalitetssikres på Tau.

ELECTROCOMPANIET

Nordisk lyd i verdensklasse

Er det den perfekte lyden dere er på jakt etter?

– Det blir feil, det vi jakter på er den riktige lyden. Vi skal gjenskape det som var intensjonen til musikerne. Det er jo en grunn til at vi ikke kaller våre produkter for stereoanlegg, men Fine Audio Instruments. Vi tenker på det litt som et musikk­instrument, vi skal skape en lyd som er unik for det ­instrumentet. Ta for eksempel en gitarist som har en egen tone, og en ting er det som høres i forsterkeren, men noe helt annet er det som publikum hører, og det er den gjengivelsen vi forsøker å få 100 % nøytral, uten å farge lyden. Det er nok noe av det som folk setter pris på med våre produkter, at vi ikke tilfører noe. Vi skal gi et bilde av lyden, og det er vår greie. Det har vi holdt på med siden 1976, sier Lasse og forteller at det er en forutsetning å ha kontroll på produksjonen og holde den så lokal som mulig.

Det er nesten blir laget for hånd og skrudd sammen i ­Rogaland?

– Nei, og det er ikke helt slik heller. Håndlagde produkter ­høres jo fint ut, men det er ofte for variabelt i kvaliteten. Nå er mye av elektronikkproduksjonen automatisert og det gir oss en

Lasse rister lett oppgitt på hodet når vi hinter om at mange tenker på high end hifi som svært kostbare produkter for helt spesielt interesserte.

– Det er langt fra sannheten, dette er produkter for folk flest, det er klart at de store forsterkerne er dyrere, men det er ­kvalitet som varer. Vi har en del produkter som er tilgjengelig for de ­aller fleste. Vi har mange nye produkter som jeg tror mange vil hatt glede av, og for alle som er opptatt av musikk så vil det være en god investering. Den åpne og nøytrale lydgjengivelsen i EC Living serien vår med trådløse løsninger for strømming av musikk konkurrerer lett med det meste. Det er The Nordic Sound i praksis, sier Lasse og nikker fornøyd.

Hva mener du egentlig kjennetegner det dere kaller den ­nordiske lyden?

– Det er stor lyd med mye luft, kjølig, men ikke helt uten ­varme. Jeg tror det er en nerve vi har truffet, men igjen så er utgangspunktet vårt å gjengi musikken mest mulig slik den var i utgangspunktet. Hvis vi snakker om jazz vil jeg anbefale å høre på Tord Gustavsen, der har du et lyd som er et godt utgangspunkt for å høre de riktige kvalitetene. 

67

Salgsdirektør i Electrocompaniet

mye ­jevnere kvalitet etter at fabrikken ble flyttet hit til Tau. All elektronikken blir produsert her, all sammenstilling og det som vi kan lage lokalt blir laget lokalt. Chassis blir laget på en ­platefarbrikk på Jæren, trykk av logoene blir trykket på et lite silketrykkeri, trafoene kommer fra Moss, plexiplatene i ­fronten lages også i Norge. Grunnen til at vi klarer det er ­fabrikken her. Det er en profesjonell elektronikkprodusent som lager ­produkter for mange, og vi er egentlig bare en kunde. Alene hadde vi aldri klart å holde kostnadene på et nivå som hadde gjort det mulig å kjøpe produktene våre for å ha dem i din egen stue.

| note: |

LASSE DANIELSEN

­ asse Danielsen handler det meste om lyd, og om å forsøke å L gjenskape det artistene skaper i lydstudioet. Uten å verken legge til eller ta noe vekk.

– Jeg tror det er den filosofien som er den grunnen er vi ­populære blant mange store studioer, også internasjonale. Et av de mest kjente historiene er at lydprodusenten til Michael ­Jackson, Bruce Swedien som dessverre gikk bort i 2020. Han brukte våre 180 watts forsterker. Han hadde to stykker i en flight case som han dro med seg overalt. Det var det han brukte til sin final mix og fikk han den lyden som var slik han mente at det skulle låte på plata. Det var hans referanse, og det var jo ikke en dårlig referanse for oss heller.

2021

FOR TROMMESLAGEREN, lydentusiasten og salgsdirektøren

2021

| note: |

68

TAG

Heia

Små bedrifter som tør å satse fortjener å bli lagt merke til. Bedrifter akkurat som Moderne Vintage. Vi elsker at du restaurerer gamle møbler, spiller skiver og gir nytt liv til det som engang var. Vi heier på jobben du gjør, derfor dediker vi denne reklameplassen til deg.

Hilsen Kristine og Arnt i Dinamo.

Alle i Stavanger burde stikke innom Moderne Vintage i Harald Hårfagres gate 9

Vi heier på kultur og nærlingsliv i Stavanger.

Ta kontakt eller les om oss på dinamo.no

S M ÅSTOFF

JAZZ KREVER ORGANISERING Stavanger Jazzforum (SJF) har i over 30 år vært en ­markant aktør i kulturlivet i Stavanger-regionen. SJF har arrangert konserter og festivaler med et utall nasjonale og i­ nternasjonale artister, og i 2013 etablerte vi vår egen scene, Spor 5. En solid organisasjon må ha struktur, og for å kunne skape flest mulig arenaer for musikkopplevelser har vi organisert oss i to separate enheter.

«Jan Johansson – en liten film om en stor kunstner» er, som tittelen indikerer en liten, men fantastisk dokumentar om den svenske jazz-pianisten Jan Johansson. Jazzmusikeren døde dessverre i en bilulykke i 1968, bare 37 år gammel, men rakk å sette markante spor etter seg. En umiddelbar dokumentar­ favoritt!

Jan Johansson ga ut sin første innspilling i 1961, og fram til 1968, kom det 13 utgivelser. Han huskes aller best for «Jazz på ­svenska», men det ikke alle vet er at den produktive Johansson også skrev melodien til «Her kommer Pippi Långstrump».

I NRK jazzarkiv finnes også en rekke unike opptak med jazz­artister som har gjestet Norge – Miles Davis, Bill Evans, ­Thelonious Monk, Keith Jarrett sin legendariske skandinaviske kvartett for å nevne noen.

Ferskt materiale fra Covid-19 nedstengningen finnes også. «Jazz fra Sentralen» byr på opptak med blant andre Arild Andersen, Mats Eilertsen, Silje Nergaard og Espen Berg, Bendik Hofseth og Elephant 9.

Vi anbefaler alle å gå på digital oppdagelsesferd i NRK sine ­arkiver, på jakt etter spennende opplevelser i både lyd og bilder.

IT & Sosiale medier

69

Det er kanskje riktig at kulturen hadde en mer fremtredende posisjon tidligere, men heldigvis er mye av det gamle materialet samlet og lett tilgjengelig på nrk.no. I Jazznytt ble redaksjonssjef Helene Hillestad i NRK Kultur utfordret til å hente fram favoritter fra arkivet. Der dukket det blant annet opp en fantastisk ­dokumentar som vi vil anbefale på det varmeste.

| note: |

Det har blitt diskutert en del rundt kulturprofilen og kanskje særlig om dekningen av musikkfeltet i NRK. Noen mener det er god dekning for å si at alt var bedre før.

Stavanger Jazzforum (SJF) Styret

2021

Gull i arkivet

Spor:5 & Jazzklubb

MaiJazz

Styret Stavanger Jazzforum Egil Josefsen – styreleder Randi Mannsåker – styremedlem Natasja Askelund – styremedlem Lars Fosse – styremedlem MaiJazz Per Hasse Andersen - leder Jazzklubb & Spor:5 Helleik Kvinnesland – leder IT & Sosiale Media Sveinung Pedersen

2021

| note: |

70

KRONIK K TAG

Denne kronikken ble skrevet ti l MaiJazz i 2020, før koron aens tid.

Planene ti Falck om l å bevege seg inn m markedet, ot livehar, av na turlige ­gru blitt satt p nner, å vent ett er at dett skrevet, o e ble g Falck er n å i full gang å revitalise med re den no rske «mu kanonen» sikk­ i fysisk fo rmat med prosjekt «N sitt orske alb um­ klasskere ».

EN PLATEBRANSJE I FULL KOLLAPS AV CHRISTER FALCK

K R ONIK K

F

bestemte jeg meg for å legge ned ge­ skjeften. Ikke helt, men etter mye motgang og stang-ut, har jeg innsett at det å drive plateselskap har gått fra å være lukrativt til å bli et økonomisk sjansespill.

Sønnen min på 14 har lyst til å jobbe med musikk. Hvem vil ikke det? Jeg arrangerer en drøss med konserter i nabolaget hvor jeg bor, og når jeg har med meg Isak på butikken, dulter det folk borti meg og sier «Wow! For en konsert med ­Kristian ­Kristensen på lørdag» eller «Når slipper dere navnene til neste festival»?

Klart han har lyst til å jobbe med musikk. Klart han vil bli som faren sin (fnis). Men mest av alt har jeg lyst til å be ham løpe på baker’n og ta seg en bolle når klapsene på skulderen kommer. For hvem vil vel dytte sitt eget kjøtt og blod ut i en verden hvor det er flere tapere enn vinnere, en verden hvor man leverer musikalske Lotto-kuponger hver gang man skal ta et initiativ, og vinnersjansene er minimale?

OR EN STUND SIDEN

JA, HVORFOR BRUKER VI TID PÅ DETTE? I Norge har vi de rike onklene

og tantene i Kulturrådet. Roten til alt godt når det kommer til kultur. De som spyler ut milliarder hvert år, sånn at de som ­jobber hardt og trakterer instrumentene sine perfekt, skal få lønn for strevet.

I 1982 opprettet Kulturrådet noe som het Norsk Kassett­ avgiftsfond. Fondet hadde som formål å gi økonomisk godt­ gjørelse til rettighetshavere i Norge for lovlig kopiering til ­privat bruk av blant annet musikk. I 2000 ble det innlemmet i Norsk Kulturråd og etterhvert, for å gjøre det riktig enkelt for seg selv, blir det nå delt ut 90.000 kroner til de platene som ­Kulturrådet finner det for godt å gi til. Spiller ingen rolle om det er en digital EP på 25 minutter, rett på Spotify eller en 12LP-boks med gullskrift: 90.000 kroner er tallet.

Kulturrådet har en tanke om at de platene/selskapene med høyest kunstnerisk kvalitet – om man kan si det sånn – skal få litt mer enn de litt lavere på rangstigen. Enten er du inne (90.000 kroner) eller så er du ute (null kroner). Ikke noe å si på det. Det som kan diskuteres er at enkelte selskaper i 2019 klarte å karre seg til publiseringsstøtte på hele 75 prosent av sine utgivelser, mens andre fikk null. I 2018 fikk ca. 43 prosent av samtlige påmeldte utgivelser publiseringsstøtte, 230 av 527.

Det tilsvarer 20,7 millioner kroner.

CHRISTER FALCK Christer Falck (50) Driver plateselskapet C+C Records, som skal legges ned i løpet av 2021.

Her har han skrevet en kronikk om platebransjens tilstand og om sitt musikalske forbilde Bendik Hofseth, som spiller konsert på ­Folken 5. mai med Eivind Aarset, Mats Eilertsen, Helge Iberg og Per Oddvar Johansen.

71

og kanskje spesielt der hvor musikere er i­ nvolvert, koster fra 100.000 kroner og oppover. I alle fall om alle skal få betalt sånn noenlunde etter tariff.

I den norske platebransjens barndom tilsvarte sølvplate 25.000 solgte. Gull var 50.000 og platina var på 100.000. I 1993 ble sølvplata faset ut, og kravet til gullplate ble 25.000 og ­platina 50.000. I 2002 ble kravene byttet ut til 20.000 og 40.000 før det i 2018 ble byttet ut til 10.000 for gull og 20.000 for platina.

For et lite indieselskap som mitt eget C+C Records, ­drømmer jeg om å selge 1000 plater nå. Passerer jeg 500 kaller jeg det en moderat suksess.

500 solgte CD-plater gir et positivt resultat på rundt 30.000 kroner, som skal fordeles på selskap og artist etter at mastring, trykkekostnader, design og frakt er trukket fra. Innspillingskostnadene er ikke tatt med i regnestykket. Heller ikke husleie.

La oss se på hva man tjener på å selge 500 vinylplater da. 500 LP-plater er for øvrig et svimlende høyt tall i norsk målestokk.

Flere artister nøyer seg med å trykke 300 og jeg kjenner til EN INNSPILT PLATE,

format. Hvem bryr seg? Men, jeg gjør det, og jeg har fortsatt venner som hamstrer dette ­fysiske gullet. Jeg liker tanken på hyllemeter på hyllemeter med ­plater, covere man kan lese i og skaffe seg informasjon.

En plate­samling som skal gå i arv. Et musikkbibliotek. Uansett format. ­ Også har vi strømming. Hipp hurra for Spotify. Alle kan høre på alt, alltid. La oss bruke en av de virkelig store jazzistene i landet som eksempel. Håkon Kornstad. Som spiller i Stavanger Konserthus den 6. mai med Stavanger Symfoniorkester. Da er det nærliggende å sammenligne med plata han spilte inn med KORK i 2017, «Kornstad + KORK live». I skrivende stund har albumet rundt 25.000 avspillinger. Et habilt tall for en norsk jazzplate.

25.000 strømminger utgjør…wait for it: 1000 kroner!

0,04 øre pr avspilling! Og det er før studioleie, lønn til ­musikere, arrangering, markedsføring, mastering, design og så videre er betalt. HÅKON KORNSTAD! DU KUNNE JO VÆRT MODELL! ELLER INFLUENCER! DU ­ KUNNE TJENT DET SAMME PÅ EN INSTAGRAM-POST! HVORFOR GIDDER DU?!

| note: |

platebransje består av tre store majorselskaper, et tyvetalls mellomstore og en drøss med ­småselskaper. Salget på fysisk format har kollapset helt. Mens Platekompaniet og enkelte nisjebutikker har vært de ­viktigste leverandørene for såkalt «kvalitetsmusikk», har bensin­ stasjonene solgt «de andre platene».

Men i en årrekke har det, sakte men sikkert, stoppet opp.

Bensinstasjonene har knapt nok plater igjen (selv om noen ­plutselig har blitt hekta på vinyl), og spikeren i fysisk formatkista kom høsten 2019, da Platekompaniet valgte å legge ned alle sine butikker, med unntak av én i Oslo, én i Trondheim og én i Bergen. Selv flotte og musikkglade Stavanger med sine nærmere 150.000 innbyggere ble veid og funnet for lett.

Allikevel gis det ut flere plater enn noensinne. Og et fåtall av selskapene står for brorparten av utgivelsene. «Så flott at det finnes noen ildsjeler igjen», tenker du sikkert.

«Joda, noen gjør en fantastisk jobb, meeen…», sier jeg.

JA DA, JEG VET, JEG ER 50 ÅR. Fysisk

2021

LA MEG FORKLARE NÆRMERE. N ­ orsk

a­ rtister som er helt nede i 100 eks. Men 500 solgte LP-er er bra.

Veldig bra.

Opptrykk koster rundt 25.000 kroner. På toppen kommer mastring, design og frakt. Å selge 500 LP-er fra distributør til butikk, inkludert gjennomsnittlig rabatt, sørger for litt i underkant av 40.000 kroner i klubbkassa. Utgiftene ligger litt over, og da er ikke selve innspillingen engang tatt med i betraktningen.

KRONIK K

Om en gitt sum skal fordeles broderlig på en hel bransje, sier det seg selv at alle vil ha en så stor del av kaka som mulig. Og noen er villige til å gå langt for å sikre seg denne musikalske livbøyen fra myndighetene.

På 80- og 90-tallet, og et stykke ut på 2000-tallet, var plateselskapene med på å finansiere utgivelser. Jeg har gitt ut i overkant av 100 plater selv, og på brorparten av dem har jeg betalt både studioleie, musikere, miksere, produsenter, designere, markedsføring og musikkvideoer i flere hundretusenkronersklassen.

Artist kommer hjem og j­ubler av glede «Jeg har fått platekontrakt!». Men forskjellen er at artistene nå får følgende avtale presentert: Artist betaler studioleie, musikere, miksere, produsenter, markedsføring og ­eventuelle musikkvideoer. Noen ganger også design. Selskapet skal stå for opptrykk, salg og markedsføring og «sørge for at plata blir lagt merke til i hver krik og krok i det ganske land».

Publiseringsstøtta, som enkelte selskaper får på annenhver plate de gir ut, og gjerne mer, går til selskapet. Og i tillegg, om artistene skal på turné, så må de kjøpe plater til «butikkpris», altså rundt en hundrings, som de skal selge videre. Å trykke opp 500 cd-plater koster rundt 8.000 kroner, altså 16 kroner per stykk. I tillegg kommer NCB* på ca. ti kroner.

Når artistene har solgt litt over 100 plater, er selskapet break even. Det er egentlig det de fleste plateselskaper har av rene utgifter, selv om det selvfølgelig fokuseres mye på leie av kontor, lønn til ansatte og «at det er en tøff bransje» og så videre når det forhandles.

En artist spiller da inn en plate for egne penger, gir fra seg rettighetene til plata og må kjøpe tilbake fysisk format av ­selskapet til overpris. Med en slik avtale, sier det seg selv at et hvert selskap vil gi ut flest mulig plater. Jo flere plater i løpet av et år, jo mer publiseringsstøtte og nittitusenlapper på konto.

Men går ikke det på bekostning av hver og en artist som signeres? Om man gir ut 2–4 plater i måneden, blir det da tid til å jobbe skikkelig med platene og artistene? Strategi og karrierer?

Selvfølgelig ikke. De fleste selskap har noen «gullunger» som de nyttige hardtarbeidende idiotene finansierer. Som på et koldtbord, hvor det er plassert to hummere, og en drøss med reker og kreps. Om du er reka eller krepsen på plateselskapet ditt, er rådet å komme seg ut av det fort som svint.

2021

| note: |

72

NÅ ER ET VANLIG SCENARIO SOM FØLGER:

NCB: Hvis du vil spille inn musikk eller lage en audiovisuell ­produksjon som ­inneholder musikk, skal du først ha en tillatelse fra NCB (Nordisk Copyright Bureau). NCB forvalter de øko­ nomiske rettighetene i forbindelse med lydfestingen av musikkverk. Det er NCB som avregner de såkalte m ­ ekaniske rettighetene, herunder f.eks. ­platesalg, audio­ visuelle produksjoner, digitale tjenester mv.

Trenger vi egentlig plateselskaper lenger (jada, jeg vet jeg sitter i glasshus, men jeg tar nå følgende av det)?

Først, jeg er litt generell her. Ikke alt stemmer for alle. Det er mange flotte selskaper som gjør underverker for karrierer og artister over hele landet. Folk som satser av sparepengene sine, og som helt sikkert kunne valgt helt andre, langt bedre betalte yrker. Men problemet er at det nå finnes måter å holde seg ­flytende på økonomisk, i en musikkverden i full kollaps, på bekostning av musikere som «bare vil spille» og er takknemlige for at noen i det hele tatt gidder å hjelpe dem med det økonomiske og administrative.

MITT SPØRSMÅL ER:

«Jippi, jeg fikk en lønnsslipp som jeg kan bruke i selv­angivelsen», er en normal respons blant artister. Hvilke tall som står på den, kommer i andre rekke. Jeg tenker at artister først og fremst ­trenger hjelp og veiledning, og at det tradisjonelle plate­selskapet er i ferd med å utspille sin rolle. Ved å eie sin egen master. Og for 90.000 kroner kan man kjøpe seg mye hjelp.

JEG SVERGER TIL 80- og 90-tallsmodellen litt til, mens jeg nå sakte,

men sikkert, takker for meg.

Nå skal jeg vie et år av livet mitt til én artist, ett konsept og jobbe 100 prosent med det, selv om all økonomisk logikk tilsier at jeg bør spre meg utover og ikke bry meg for mye om enkeltutgivelser. Jeg ønsker å lage et produkt som matcher artisten, og bare det beste er bra nok. Jeg hater tanken på at min artist skal ende opp i billigste cd-etui eller som nuller og ettall på strømmetjenestene. Derfor skal jeg nå i gang med mitt dyreste og mest koko prosjektet noensinne. Jeg skal feire at jeg skal bevege meg ut av det fysiske markedet, og etter hvert hoppe inn i livesegmentet.

Dere som hater selvskryt og heltedyrking, kan jo hoppe av her. Dere andre skal nå få en innføring i egenvalgt økonomisk selvdestruksjon, men med et så lekkert musikalsk bakteppe at det allikevel kan gå ut i pluss. I det minste på karma-kontoen.

Han som hoppet inn som superreserve for Michael Brecker i Mike Mainieris Steps Ahead i 1989. Mannen som ga ut albumet IX i 1991, som ble kåret til en av tidenes beste norske album av 100 andre norske artister i Morgenbladets ­kåring fra 2011. IX ble selvfølgelig lunkent mottatt. For jazz for popfolket, for pop for jazzfolket. Alt for flinkis. Synge og spille saksofon. Gitar og keyboards i tillegg? Arranger’n sjæl? Alt for intellektuell, jeg skjønner ikke en dritt av hva han synger om.

Også er han altfor pen. Årets kjekkeste mann i Det Nye? Ikke faen om han skal få noen seksere på terningen på ­toppen av alt det der.

Herr Jante satt forrest i anmelderlokomotivet og gjorde som de andre småjantene i vognene bak. Dette var i en tid da Beat og Puls ikke kunne lovprise tregrepsrocken nok, og alt som luktet americana per definisjon var bra og ekte. Og hadde de bestemt at noe var bra, så spredde det seg. Musikalsk virituositet og tekster basert på greske muser og Søren Kirkegaard var rett og slett usexy for denne gjengen. «Vi gir Bendik terningkast 3».

BENDIK HOFSETH, DERE.

MANGE STORE FOLK – Edgar Allan Poe, Robert Johnson, Van Gogh

– ble først ordentlig store etter at de var borte. Heldigvis sprer gode nyheter seg fortere nå. Det tok bare 20 år før Bendik gikk fra lovende til genierklært.

Album nummer én heter Trunks, og er «den instrumentale» plata i kvadrologien Forest. Plate nummer to, Branches, er på norsk, nummer tre, Leaves, er den internasjonale mens nummer fire, Roots, er et samarbeid med Grammy-nominerte Engegårdkvartetten. Med seg har han enmannsorkestret Eivind Aarset, superbassist Mats Eilertsen, den alltid uforutsigbare Helge

K R ONIK K

2021

| note: | 73

«OM DU ER REKA ELLER KREPSEN PÅ PLATE­SELSKAPET DITT, ER RÅDET Å KOMME SEG UT AV DET FORT SOM SVINT.»

Iberg på tangenter og Per Oddvar Johansen på batteri. Og for at Steps-sirkelen skal sluttes, har også Mike Mainieri bidratt med lys levende vibrafonspill.

BENDIK ER HEKTA PÅ MYE, men spesielt trær. Trær er også temaet på

alle disse fire platene. Trær, miljø og bærekraft. Og trebransjen har skjønt det. For hvert tre som hogges ned, plantes et nytt.

På Forest-prosjektet, har vi sett oss nødt til å se etter andre samarbeidspartnere enn den tradisjonelle platebransjen og dens støtteordninger. For det er dette prosjektet altfor omfattende. Jeg hadde rett og slett ikke hjerte til å misbruke et tyvetalls uskyldige artister og grupper til fordel for min gullunge.

Mine prosjekter har en lei tendens til å falle mellom både stoler, puffer og krakker i Kulturrådets systemer. På samme måte som Bendik falt mellom det aller meste på 90-tallet.

Denne gangen har vi tatt rennafart inn i næringslivets dypeste skoger og tatt følgende av at platebransjens modell kanskje ikke er så bærekraftig lenger.

La oss snakke sammen på MaiJazz 2021, så skal jeg fortelle hvordan det gikk. 

Albumet Trunks er det første av fire plater, som til slutt skal utgjøre 4LP-boksen Forest.

De 250 første som kommer får albumet Trunks på vinyl gratis i døra på Folken 5. mai.

TAG

HYLLEST TIL JONI MITCHELL

2021

| note: |

74

ANJA LAUVDAL

TAG

Velkommen til mai:jazz 2021

2021

| note: |

Det blir en litt annerledes festival i år, det eneste vi kan garantere er at det er et spennende program med mange fantastiske artister som er klare for å gå på scenene.

Restriksjoner som en følge av Covid-19 gjør at vi må være mer fleksible enn vanlig. Derfor oppfordrer vi alle til å følge med på maijazz.no eller mai:jazz-appen for å få oppdatert informasjon om artister, tidspunkter og konserter.

75

HEY-HO LET’S GO

KULTUR GIR OSS NY ENERGI