Essay Maria Lind
DET SVENSKE FOLKET, KUNSTENS INNRULLERING OG STRATEGISK SEPARATISME Selv i dag støkker det i meg hver gang jeg hører eller leser uttrykket “det svenske folket”. Det begynte med enkelte tilfeller rundt årtusenskiftet: plutselig kunne man lese og høre utenrikskorrespondenter og ministere, næringslivsledere og intervjuobjekter fra den nærmeste gågaten snakke om noe som for meg var temmelig fremmed. “Det svenske folket.” Inntil nylig hadde jeg, i løpet av mine 25 år som aktiv mediekonsument, sjelden støtt på dette uttrykket. Når det ble anvendt, var det om dem som satt foran TV-en og så på “Hylands hörna”, og kanskje kom det en referanse til “det franske folket” som legitim statsbærer når det var snakk om den franske revolusjonen fra 1789. I dag går det imidlertid knapt en dag uten at det dukker opp i media. “Det svenske folket” mener det ene eller det andre ; “det svenske folket” som forventer seg et ja eller et nei ; som ikke er klart for et nytt og radikalt forslag. Hvem sikter de til, disse talerne og skribentene ? Den menneskestammen som snakker svensk ? De mystiske, langbente blondinene ? Eller kanskje de som befolket Sverige før den moderne bølgen med innvandring ? Vi har jo alle, delvis feilaktig, lært oss at Sverige både etnisk og språklig sett er et usedvanlig homogent samfunn, med landegrenser som har holdt seg relativt stabile siden Gustav Vasas tid ( 1496–1550 ). Egentlig tror jeg at det ofte er “Sveriges befolkning” de sikter til, enten de nå mener innbyggerne i Sverige eller statsborgerne, noe som er to delvis forskjellige kategorier. Den første består av alle dem som bor i landet, enten de har statsborgerskap, oppholdstillatelse eller er papirløse, og inkluderer også dem som ennå ikke har nådd stemmerett, barn og ungdommer. Den siste gruppen, statsborgerne, har pass og kan