Issuu on Google+

Behandling fullt og helt, ikke stykkevis og delt! minikronikk: Studenter ved Høyskolen Diakonova 20.3.13 Samhandlingsreformen. Vi behandler flere pasienter enn noen gang, vi har aldri hatt et bedre behandlingstilbud i sykehusene og vi ligger på topp når man ser på internasjonal målestokk. Dette er argumenter politikerne bruker når de beskriver fremgangen. En positiv endring er i gang i helsevesenet, men man skal ikke langt under teppe for å finne støv! Pasientflyt - ja takk! Men ikke for enhver pris. Avdelingene på sykehus har økt fokus på pasientflyt og den politiske ledelsen har høstet store forventninger til at kommunene skal være klare til å ta imot. Dette kravet er imidlertid ikke alle kommuner modne for. Det mangler både kompetanse og penger i kommunekassa for å henge med i samme tempo som helseforetakene. Vi ser også at spesialisthelsetjenesten blir stadig mer spesialisert. Behandlingsfokuset blir rettet mot konkrete problemer og pasienter må ofte forholde seg til flere ledd i sykehusene for å dekke behovet for helhetlig behandling. Ofte ser vi at pasienter med komplekse lidelser reinlegges jevnlig med samme plager fordi oppfølgingen i kommunehelsetjenesten ikke er tilstrekkelig. Pasientene får ikke det tilrettelagte tilbud i kommunen som denne samhandlingen skal bygge på og forsvinner dermed under teppet når de skrives ut fra sykehusene. Kommunene har fått ansvar for å sikre en helhetlig og koordinert tjeneste til pasientene. Ett år har gått

og det har til nå vært store differanser mellom kapasitet i kommunen og produksjon ut fra helseforetakene. De som sitter igjen med svarteper er pasienter med komplekse og sammensatte lidelser som har behov for et koordiner og tilrettelagt helsetilbud, som kommunen ikke ennå klarer å tilby. Beste effektive omsorgsnivå er et sentralt prinsipp, vi ser allerede mange gode lokale tilbud og vi er på rett vei – bra! , men det er et paradoks når det i mange kommuner fortsatt er stor usikkerhet rundt samhandlingsreformen. Helsepersonell er bekymret for behandlingstilbudet, kompetanse og

rekrutteringsproblemer. Samtidig er pasientene usikre på deres rettigheter. De som har ansvaret for å sikre en mer helhetlig og koordinert tjeneste burde ha fått mer tid – tid til å opparbeide den forståelsen og kunnskapen som kreves for å løse oppgavene. Samhandling mellom kommune og helseforetak burde få tid til å vokse fram. Det er ikke uproblematisk at frykten for økonomiske underskudd skal styre endringene etter de gode intensjonene som ligger i samhandlingsreformen.


Høyskolen Diakonova