Issuu on Google+

NR. 4/10 KR. 25,-

TE MA: USA KVELERTAK

OLJEKATASTROFEN I MEXICOGULFEN

MILJØHISTORIE I USA

KLIMALOVEN

OBAMA


LEDER

Tiden er i ferd med å renne ut for amerikanerne. FOTO: Ingvild Wollstad

HOWDY! I mitt første nummer som Putsj-redaktør jeg vært så heldig å fått være med på et dypdykk i verdens eneste supermakt, USA. Så lenge jeg kan huske, har USA alltid vært først ute. De lager bra musikk, kule filmer og de nyeste dingsene. De gir oss Cola og iPhone, og alt kommer til USA før det kommer til resten av verden. Det meste vi ungdom bryr oss om har de i USA, og ofte er det som er nytt og spennende her til lands, gammelt nytt for amerikanerne. USA er nemlig forut for sin tid, og det har de vært siden før de fleste av oss ble påtenkt. MEN SAMTIDIG SOM alt dette gjør supermakta lette å elske, har amerikanerne de siste årene bevist at de ligger desidert bakerst på området hvor alt handler om å ligge foran. Selv om mange de siste to årene utelukkende har forbundet USA med Obama, håp og verdensfred, kommer man ikke unna at landet tilsynelatende er totalt handlingslammet når et gjelder miljøet og klimaendringene. USA kom til klimatoppmøtet i København uten

mål og mening, og endte opp med å forplikte seg til å kutte utslippene sine med fattige fire prosent fra 1990-nivå. Klimaloven ser ut til å gå i vasken, og landet virker på ingen måte lystne på å ta konsekvensene av å være verdens mest forurensende nasjon. LANDET SOM I hele vår oppvekst har dominert hverdagen vår, bidrar nå sterkt til ødelegge den. Så lenge vi kan huske har USA ligget i tet, men oljeavhengigheten og den manglende viljen til å fornye seg endrer bildet drastisk. Ikke bare er USAs lek med klimaet kritisk for resten av verden, men den kan også føre til game over for USA selv. Olja vil snart ta slutt, og dersom USA fortsetter å basere hele sin supermakttilværelse på olja, vil de kunne risikere å grave sin egen grav som supermakt. LENGER UT I bladet får du lese om at supermakter kommer og at supermakter går. Men én ting er viktig å huske på: Supermakta USA er ulik alle andre tidligere supermakter. For når timeglasset er snudd og tiden renner ut for amerikanerne, kan vi være sikre på at den renner enda fortere for resten av verden. Det har vi aldri sett tidligere. Torkjell Trædal, redaktør 03


UTROPSTEGN

!

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker du å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram,muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk. Send oss ditt bidrag!

Vis meg tigerblikket!

COLAGORKER Brusen Coca Cola er en velkjent amerikansk oppfinnelse. Logoen har stått synlig frem i markedet i over hundre år, og den dag i dag har de fleste flaskene korker med den karakteristiske hvite skriften på rød bakgrunn. Du har sikkert lest budskapene som står på undersiden av korkene på glasscola-flaskene en eller annen gang. Visste du at dette kalles for gorker og er en norsk oppfinnelse? Vi har samlet et lite utvalg gorker som du kan lese her!

Du er omringet!

Besøk bestemor!

Bytt frisør!

Flørting pågår

Vis meg tigerblikket!

Alltid beredt!

Hils alle kjente!

Er du online?

C og bli Z

Du er en god venn!

Jeg er på rømmen

G.I.D (glad i deg)

Jeg er sjefen!

Gork i parken Du er skjønn i kveld Indianarane kjem!

Jeg bor alene...

Vis dem hvem du er!

Inkassovarsel Kan man ønske mer?

Gjesp søker munn

04

Kalde føtter?


INNHOLD

OKTOBER 2010 Forside: Ingvild wollstad

Ansvarlig redaktør:

Ola Skaalvik Elvevold olase@nu.no 23 32 74 03

redaktør:

Torkjell TRÆDAl torkjellt@putsj.no 23 32 74 29

redaksjonssekretæR:

Kirsti Wetterhus kirstiw@nu.no 23 32 74 23

VISUELL VAKTMESTER:

Ingvild Wollstad ingvildw@putsj.no 91 91 65 65

Tekst Torkjell Trædal, Kirsti Wetterhus, Ola S. Elvevold, Eivind Trædal, Ina Bjørnrå, Stian K. Rognhaug Taraldset, Eline Lund Fjæren, Sandra Mileo, Ragnhild Marie Valstad, Ola S. Elvevold, Bård Lahn, Magnus Delsett, Erik Møller Solheim, Bård Lahn Foto og illustrasjon Ingvild Wollstad, Eivind Trædal, Torkjell Trædal, Kaja Svarva Denstad Korrektur Kirsti Wetterhus, Torkjell Trædal OPPLAG 8500 eksemplarer TRYKK HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner. Dette nummeret er laget med støtte fra Fritt Ord og tryg.

03..... Leder – Redaktør Torkjell Trædal 04… Utropstegn – Colagorker 06… Aktuelt 08… En upåvirkelig stat – Hvor påvirka er vi av USA? 10… Miljøplukk 12… Dominans for fall – USAs framtid som stormakt er usikker 14… Kullandet – I Appalachene må folk flykte fra mountaintop mining 18… Miljøbevegelse med suksess – Den amerikanske miljøbevelsen har oppnådd mye 20… Langt ark ledig – En stemme for Obama 24… Klimaloven – En evig strid 26…. Fiskeulykke – Livet blir aldri det samme for fiskerne i Mexicogulfen 32… Frem fra glemselen 33… Olas tale

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark.

35… Appell – Mexikans veiskille 36… Hollywood for miljøet – Også kjendisene prøver å redde verden 37… Aksjon – Konsertaksjon 38… Tenketing 40… Kulturplukk

PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

42… Alternativ høytidsmarkering – Slik bør du feire de amerikanske høytidene

Neste nummer kommer i desember

45… Månedens lokallag 46.... Kalas – Kvelertak

05


AKTUELT I Aktuelt bringer vi deg siste nytt fra miljøfronten.

Én av fem ferskvannsdyr utrydningstrua En ny studie viser at 21 prosent av alle dyr som lever i ferskvann i Afrika er utrydningstrua. 5167 afrikanske ferskvannsdyr har de siste fem årene blitt nøye overvåka av 200 forskere for rødlista til Verdens naturunion (IUCN). I studien har forskerne sett på bestanden av alle typer fisker, bløtdyr, krabber, øyenstikkere, og utvalgte plantefamilier som lever i afrikanske ferskvann. Resultatene viser at så mye som 21 prosent av alle dyrene er utrydningstrua. Kritisk for mennesker Studiene viser at noen av de største truslene for dyrene er landbruk, oppdemning, tømming av vann og fremmede arter. Ofte skyldes tømming av vann at mennesker ønsker å få tak i drikkevann, men dette slår også tilbake på mennesker i Afrika i form av matmangel. I

ØKT GASSBRUK: Gjennom et felles europeisk prosjekt skal det undersøkes om det kan brukes mer naturgass på skip.

Vil øke gassbruken på skip Nærings- og handelsdepartementet vil bruke mer naturgass på skipsfarten i Østersjøen og Nordsjøen. 06

SYNKENDE BESTAND: I Lake Malawi har bestanden av matfisken «Chambo» blitt redusert med 70 prosent. Lake Malawi, en innsjø som ligger mellom Malawi, Mosambik og Tanzania, har blant annet bestanden av den viktige matfisken innbyggerne kaller ”Chambo” blitt redusert med 70 prosent de siste ti åra. Sterke signaler Rundt innsjøene i Afrika står fisken for så mye av protein- og næringsinntaket, at overlevelsesgrunnlaget til 7,5 millioner mennesker sør for Sahara avhenger av fisken. Derfor er det ekstra kritisk for mennesker at 45 prosent av dyrene i en av verdens største innsjøer, Victoriasjøen, er utrydningstrua. IUCNs nye studie viser hvor kritisk situasjonen er for Afrikas ferskvannsdyr og for menneskene som er avhengig av dem, men gir samtidig ny og avgjørende informasjon i debatten om den planlagt store utnyttinga av ferskvannsressursene på kontinentet.

Fjordlines gassdrevne rute mellom Bergen-StavangerHirtshals-Kristiansand blir den første ruta som skal gå på flytende naturgass (LNG). Ruta skal inngå i et pilotprosjekt, mens myndigheter og bedrifter som grenser til Østersjøen og Nordsjøen, gjennom et felles europeisk prosjekt undersøker hvilke muligheter som finnes i økt bruk av LNG i skipstrafikken. LNG produseres i store mengder på gasskraftverket på Melkøya utenfor Hammerfest, og dette er Europas eneste storskalaanlegg for produksjon gassen. Fra Norge har gassen i hovedsak blitt sendt ut til Spania og USA, og gasskraftverket på Melkøya står årlig for utslipp tilsvarende 500 000 biler. Natur og Ungdom har tidligere uttalt at LNGprosjektet er en katastrofe for Barentshavet, og krever at utslippene fra anlegget kuttes. Nærings- og handelsminister Trond Giske mener imidlertid Norge ligger foran andre land på LNG-utvikling, og vil øke bruken av gassen. – Våre bedrifter er verdensledende på dette området. Men for å få til et endelig gjennombrudd for naturgass som drivstoff i skipsfarten, er det nødvendig med samarbeid over havene. Flere havner og flere skip må ta i bruk LNG, sier Giske.


OLJEVERN: Fra nyttår skal også fiskefartøy bli en del av oljevernberedskapen.

8 AV 10 OPPLEVER FORSØPLING SOM ET PROBLEM I NORGE Nye tall for 2010 viser at 80% av de spurte opplever forsøpling som et problem der de ferdes. Tallene fremkommer i en undersøkelse Synovate har gjennomført for kampanjeorganisasjonen Hold Norge rent. Undersøkelsen viser samtidig at nesten halvparten, eller nærmere 1,7 millioner nordmenn over 15 år har deltatt på ryddeaksjoner og dugnader i 2010. Dessuten sier 85 prosent, eller 1,9 millioner, av dem som ikke har deltatt at de er positive til å delta ved en senere anledning

DEMONSTRANTE R ARRESTERT I WASHINGTON 100 demonstranter ble arrestert i Washington DC da de demonstrerte mot mountaintop mining. De ble arrestert da de nektet å flytte seg fra fortauet uten for det hvite hus, etter å ha fått tilsnakk av politiet. Environmental Protection Agency har lovet å arbeide med en måte å regulere sprengningene og ødeleggelsene på, men demonstrantene krevde et forbud mot denne type gruvedrift, da det i tillegg til å ødelegge naturen fullstendig, også forurenser drikkevannet og ødelegger økosystemer i nærområdet. Obama har tidligere lovet å få en slutt på dette, men har enda ikke gjort noe for å stoppe det.

Fiskefartøy inn i oljevernberedskapen Fiskefartøy skal kunne brukes i oljevernberedskapen både langs kysten og på sokkelen. – Hensikten er å styrke beredskapen og gi større fleksibilitet, sier nærings- og handelsminister Trond Giske. Sjøfartsdirektoratet har i sendt forslaget ut på høring. Fiskefartøy som melder seg, må gjøre enkelte tekniske oppgraderinger og oppfylle noen tilleggskrav. Kostnadene forbundet med oppgradering vil ikke være vesentlige. – I tillegg til å gi fleksibilitet for operatørene på sokkelen, åpner dette forslaget for et nytt og spennende marked for rederier. Jeg er også tilfreds med at sikkerhet og miljø er godt ivaretatt, sier Giske. Det ligger et stort arbeid bak utviklingen av de nye reglene. Operatørselskaper, NOFO, Norges Fiskarlag og offentlige myndigheter har samarbeidet og analysert utfordringene bruk av fiskebåter kan innebære. Det åpnes også for at andre typer båter som for eksempel slepebåter, oppdretts- og redningsfartøy kan brukes i oljevernberedskapen. Planen er at ordningen trer i kraft fra nyttår. – I behandlingen av utbyggingen av Goliat-feltet var et viktig element i beredskapen at oljeselskapene skulle samarbeide med lokale fiskefartøy. Det var viktig at vi fikk lagt til rette for denne type samarbeid mellom lokale aktører og selskapene for en best mulig beredskap, sier olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.

MONGSTAD BLIR STADIG DYRERE Prisen på testsenteret for CO2-rensing på Mongstad har økt fra 700 millioner til seks milliarder kroner de siste fire årene. I tillegg til kostnadsøkningen er investeringsbeslutningen for steg 2, fullskalarensing av gasskraftverket på Mongstad utsatt i to år. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) er imidlertid ikke bekymret, og sier til Dagens Næringsliv at han mener det er viktig og riktig å bruke store beløp på å utvikle teknologi for karbonfangst.

KLIMAKVOTER FOR MOBILE RIGGER Alle mobile rigger som borer produksjonsbrønner på norsk sokkel, blir fra 2011 omfattet av systemet med klimakvoter. Det innebærer at utslipp av flere hundre tusen tonn CO2 innlemmes i kvotesystemet. I dag er 112 norske virksomheter på land og offshore omfattet av systemet med klimakvoter. Til sammen slapp disse ut 19,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2009. Utslipp fra boring av produksjonsbrønner med mobile rigger var drøyt 360 000 tonn CO2 i 2009.

07


EN UPÅVIRKELIG STAT Vi nordmenn blir mer og mer påvirket av USA, men amerikanerne lar seg ikke i særlig grad påvirke av oss. TEKST: Torkjell Trædal / FOTO: Ingvild Wollstad

08

USA har stor innflytelse i hverdagen vår. Filmene vi ser er amerikanske, musikken vi hører er amerikansk, og klærne vi går i, går vi i fordi de går i dem i USA. Førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Mark Luccarelli, er amerikansk og underviser i Amerikastudier. Han forteller at han har merket at amerikansk kultur har fått mye større innflytelse på Norge


hører det overalt, sier Luccarelli. Både kultur og politikk Norge er et av landene i verden som er mest påvirka av amerikansk kultur, mener Luccarelli. – Mange nordmenn elsker amerikansk kultur og føler seg forbundet med USA. Og det i større grad enn folk fra andre land gjør. For eksempel ser vi at enkel og rask hurtigmat slår an i Norge, mens franskmenn og italienerne setter mer pris på god mat. Når jeg kom i hit i 1995 vakte det stor oppstandelse når Hennes & Mauritz hadde halvnakne damer på plakatene, mens nå går det helt greit, sier han. Men det er ikke bare norsk kultur som blir påvirka av USA. Gjennom økt globalisering og styrking av verdensøkonomien, er Norge blitt kraftig påvirket i politikk og økonomi. – Globaliseringa i økonomien har forandret alt. Selv om vi liker å si at vi har en borgerlig og en sosialistisk side i norsk politikk, er norsk økonomi blant de mest kapitalistiske i verden, og denne økonomien ble skapt av Arbeiderpartiet, sier Lucarelli. Og globaliseringa har vært en del av USAs plan i mange år, mener han. – At politikken er påvirka av USA gjelder for hele verden. USA har planlagt å styrke verdensøkonomien siden første verdenskrig, og dette har vært en viktig del av amerikansk utenrikspolitikk etter at de kom ut av andre verdenskrig med mye makt. Selv om USA har hatt stor innflytelse på økonomisk politikk, er det imidlertid sider ved politikken som ikke er like mye påvirket. Når det kommer til ideologi og tanker om hvor man vil med samfunnet, skiller nemlig Norge seg fra USA. Mens amerikansk ideologi står sterkere i andre steder i Europa, kan man snakke mer om en egen ideologi i Norge, mener Luccarelli.

siden han kom hit i 1995. – USAs innflytelse i populærkulturen har bare vokst siden den gang. For eksempel har vi fått flere TV-kanaler. Staten har ikke lenger kontroll over TV slik de hadde før, og vi ser flere amerikanske TV-programmer. Tidligere måtte man lære studenter å snakke godt engelsk, men nå kan de det allerede, ettersom de

Vanskelig å påvirke Med økt globalisering og at flere og flere land utenfor USA blir påvirket av supermakta, er det naturlig at USA også får kontakt med andre land. Men kan andre land påvirke USA i samme grad som USA påvirker dem? – Hvis man ser på populærkultur og sport, så ser vi at USA ikke er særlig påvirkelige. Vi amerikanere spiller amerikansk fotball og baseball, og vi kan bevege oss langt ut i sportsverdenen uten at det nevnes andre land enn USA. Amerikanere leser ikke engang forfattere fra Canada, sier Luccarelli. Ifølge Luccarelli er det noen trekk ved USA og amerikanske folk som gjør at de ikke blir påvirket av andre land i samme grad som de selv påvirker dem. Først og fremst har USA alltid vært geografisk adskilt fra resten av verden, mens det alltid har vært vanlig å møte andre kulturer i Europa, ettersom Europa blant annet grenser til Asia. I tillegg har de få grup-

pene som har innvandret til USA alltid vært fattige og kommet fra harde kår. – Dette har gjort at vanlige amerikanere har tolket det som om USA ikke har noe å lære fra landene de kommer fra. Det kom folk fra

Vi amerikanere spiller amerikansk fotball og baseball, og vi kan bevege oss langt ut i sportsverdenen uten at det nevnes andre land enn USA. Amerikanere leser ikke engang forfattere fra Canada. Europa fra midten av 1800-tallet og utover, men jeg vil anta at minst 50 prosent av innvandrerne fra denne tiden ikke kunne lese. Folk påvirkes imidlertid i større grad av ressurssterke mennesker som kommer til landet, slik man har sett i Europa, sier Luccarelli. Han peker også på at USA aldri har hatt en sterk, sentral stat som bestemmer over hele landet, slik vi har hatt i Norge. – Selv om USA på mange måter har en sterk stat utad, betyr ikke makta og meningene i New York noe for dem som bor i Oklahoma. Det nærmeste man kommer dette i Norge er i Nord-Norge, hvor man også ser at befolkningen ikke vil at fremmede skal komme utenifra og fortelle hva som bør gjøres. Kan påvirke klimapolitikken Politikken og kulturen i Norge er altså sterkt påvirka av USA. Politisk sett skyldes det mye amerikansk strategi og globalisering, mens vi nordmenn rett og slett synes å være mer mottakelig for amerikansk kultur enn andre europeiske land. I desember er det på nytt klimaforhandlinger. I København i fjor skuffet USA stort, men hvis de vil kan supermakta på nytt prøve å få skuta på rett kjøl igjen i Mexico. Men for å få til det er man utvilsomt avhengig av press fra andre land. Så er det mulig for Norge og resten av verden å påvirke USA i klimaspørsmålet, eller er amerikanerne like upåvirkelige her som på alle andre områder? – Norge og andre land kan påvirke, men i USA er det demokrati og du må overbevise folk. Media i USA blir påvirka av kraftige reaksjoner og høyresiden, så det er vanskelig å få folk til oppfatte hvordan det går med miljøet. Folk er forvirra i miljøspørsmålet og tenker mye på økonomien. Så noe av det viktigste for å få med amerikanere er å få til løsninger som både er økonomiske og økologiske, avslutter Luccarelli. 09


MILJØPLUKK

MILJØHOROSKOPET: VÆREN Væren: Du har flere baller i lufta, tre av dem er metaforer for planene dine, en er et leserbrev om kollektivtrafikk, men den femte er en motorsag. Vær forsiktig. Motto: To ugler i mosen er ingen flokk. TYREN Du starter en miljøvennlig golfbane i denne perioden. Se opp for golfballer som spretter mellom trestammene. Motto: Skyt ikke på gitaristen heller. TVILLINGENE Du tilbyr deg å lagre alt løvet til naboene for å unngå lokal røykforurensning fra bråtebrann. Du vil trenge en enorm rake. Motto: Kjøper du grillkrydder, fortjener du pepper. KREPSEN Ideen om å bygge verdens største drage, straffer seg når den trekker med seg hustaket i en høststorm. Selg filmrettighetene til Pixar. Motto: Fantasien har bare tre grenser.

KJÆRE TANTE GRØNN Jeg er født med smilefjes, det ser omtrent sånn ut :) det gjør meg veldig glad. Dessverre er jeg veldig miljøengasjert, og opptrer ofte i sammenhenger der det er viktig å se alvorlig og trist ut. Jeg skulle gjerne sett slik ut :( eller slik: :/, men dessverre ser jeg altså alltid slik ut :) . I skriftlig kommunikasjon kan jeg bruke så mye og :/ jeg vil, til og med :,(, men ansikt til ansikt, for eksempel når jeg skal få bildet mitt i avisa sammen med en død måke, ser jeg enten slik :) eller slik: :P ut. Hvordan skal jeg klare å få ansiktsuttrykket til å passe med budskapet? Hilsen, Sør-Molde. HEI SØR-MOLDE Hei , å være positiv er ikke noe minus. Mange mennesker ser ut som :( eller :/ hele dagen. Du bør være glad for sykdommen din, som Snåsamannen. Han har varme hender hele dagen, og svetter masse, men han bruker det til å hjelpe folk. Det bør du også gjøre! Det beste tipset er å passe på å alltid komme med et positivt budskap. For eksempel kan du si «vi vil ha mer tog» eller «vindmøller kan bli fine i landskapet hvis vi maler spiraler på dem slik at folk blir hypnotisert til å like å ha dem i utsikten sin», eller «denne måken er i nangiala nå». Bruker du denne taktikken, vil smilefjeset ditt bare være til nytte. Husk at det er lov til å gråte på innsiden. Hilsen Tante Grønn

DILEMMA: Ville du helst hatt en ilder som satt fast rundt hodet ditt, eller stått personlig ansvarlig for norges klimagassutslipp? 10

LØVEN Du innleder et filmmaraton for å se flest mulig miljødokumentarer, men ender ved en feil opp med å leie tolv bollywoodfilmer. Lær deg noen nye dansetrinn. Motto: Min båt er lastet med flytevester.

JOMFRUEN Du blir nedfallsfruktvegetarianer, men sulter når nedfallet stopper. Dette er tiden for å utvide smakshorisonten. Motto: Også kleggen har sine plager.

VEKTEN Apellen din til lokalpolitikerne på kommunestyremøtet blir avbrutt av et feilsendt korps. Ha alltid en tale som passer til Gammel jegermarsj. Motto: Ordet «knekkebrød» kan ikke bøyes. SKORPIONEN Du treffer en truet dyreart på tur i skogen. Pass på å opptre på en forsiktig og forutsigbar måte, så den ikke føler seg mer truet. Motto: Det finnes ingen ønsker i oljebrønnen. SKYTTEN Du finner den gamle flerbruksanorakken din på loftet. Nå kan du endelig bygge den kanoen. Motto: Pinnsvin klemmer forsiktig. STEINBUKKEN Du glemmer å ta klesvasken og dusje hele denne måneden. Bra for miljøet, dårlig for innemiljøet. Motto: Homeopaten får smake sin egen medisin. VANNMANNEN Klimaendringene får uventede lokale utfall. En regnsky vil forfølge deg hele måneden. Motto: Dans ikke limbo under lavspentledningen. FISKENE Bananklasene du sparte til apefesten, har tiltrukket seg tusenvis av bananfluer. Husk at lufta er fri for alle. Motto: Neshornets veier er ransakelige.


KALENDER: 22.-23. OKTOBER:

Student og klima. Et seminar i Oslo for studenter. Kontakt Magnus: magnusd@nu.no / 99326026

22.-24. OKTOBER:

Kollektivt Krafttak Samferdselseminar i oslo. Kontakt Tage Erlend: sekretar@kollektivkampanjen.no / 99373407

5.-7. NOVEMBER:

20.-21. NOVEMBER: Landsstyremøte Møte med alle fylkenes ledere Kontakt Mari: mariw@nu.no / 99315135

Landsmøte 2011 Landsmøte er Natur og Ungdoms høyeste organ og der bestemmer lokallagene hva Natur og Ungdom skal jobbe med i 2011. Kontakt Sigrid: orgsek@nu.no / 47648388

DEATH ROW:

SURF`S UP:

Aktivistkurs i Oslo Kontakt Mari: maris@nu.no / 95032083

5.-9. JANUAR:

– Jens Stoltenberg (Ap) til Dagens Næringsliv

Aktivistkurs i Tromsø. Et kurs hvor dulærer aløt du trenger om hvordan du kan være aktiv i Natur og Ungdom. Kontakt Anton: antonh@nu.no / 98862537

5.-7. NOVEMBER:

«Jeg mener det er riktig og viktig å bruke store beløp på å utvikle teknologi for karbonfangst.»

www.chrismadden.co.uk Uoversiktlig og ikke så pen side, men med et par små klikk er man inne på ”evironment cartoons” med en tegneserier som omhandler forskjellige miljøproblemer.

www.famousbirthdays.com/ Hvilke kjendiser har bursdag samme dag som deg? Finn det ut kjapt her!

BESKJEDEN KAR: Saolaen er veldig sky, og regnet som et av verdens sjeldneste dyr.

SAOLAEN Pseudoryx nghetinhensis, Vu Quang-oksen eller saola. Kjært barn har mange navn, men det er ekstra god grunn til å ta vare på dette merkelige dyret. Saolaen er ansett som et av de mest sjeldne dyrene i verden, og ble i august sett for første gang på ti år. Saolabestanden består bare av elleve individer, som alle lever i de tette monsunskogsområdene i Vietnam og Laos. De er observert i høyder mellom 300 og 1800 meter, og spiser blader fra forskjellige trær. Først i 1992 ble saolaen oppdaget av forskere, selv om den er blitt beskre-

vet tidligere av lokalbefolkningen i området. Dyret veier rundt 90 kilo, har mørkebrun pels og hvite områder over føttene. Det har også to horn som minner om hjortehorn. Det er usikkert hva slags dyreart saolaen er. Det er i senere tid blitt gjort genetiske analyser av dyret, men resultatene har ikke kunnet gi noe klart svar, annet enn at det dreier seg om en ny dyreart som ligger i området mellom ku, antilope og geit. På grunn av sin sjeldenhet og sine horn har dyret tidligere blitt forbundet med enhjørninger.

11


DOMINANS FOR FALL Vil neste supermakt være den som finner på noe annet enn å bruke olje?

forbruk og vårt transportmønster, og for alvor gjøre etterspørsel på en mobil energibærer; oljen.

TEKST: Magnus Delsett

Supermakter kommer, og supermakter går. Nå for tiden er det USA som bekler rollen som verdens mektigste nasjon, etter at de kom heldig ut av den kalde krigen. Under klimaforhandlingene i København ble det klart for de fleste at dette var noe som kunne komme til å endre seg. Framvoksende nasjoner som Kina, India, Sør- Afrika og Brasil gjorde for alvor krav på en plass på den internasjonale scenen. Det er kanskje lett å ta for gitt at USA er verdens eneste supermakt. Undertegnede ble for eksempel født midt under Glanosten og Perestroikaen til Sovjets siste president, Mikhail Gorbatsjov, og har derfor få levende minner fra Sovjettiden. De sterkeste minnene knytter seg fra alle timene foran TV-en med MacGyver kjempende mot den sovjetiske bjørnen. Men Sovjet er langt fra den siste supermakten som har falt. Og mest sannsynlig blir de ikke den siste heller. En av de første, og mest omtalte, supermaktene som har falt var oldtidens stolthet, det evige Rom. I sin tid førte alle veier dit, og cæsarene hersket over store deler av den, for dem, kjente verden. «Millions lived and died under the rules of the cesars,» proklamerer fortellerstemmen i Ridley Scotts mesterverk «Gladiatoren» fra 2000. Men romerriktet varte ikke evig. Etter flere hundre år med cæsarenes styre, fikk romerne store problemer med å holde styr på riket sitt. Etter å ha fått riket sitt delt i år 285, måtte cæsarene se slutten på sin tid 476, og Romulus Augustus ble den siste keiser. Det fins selvsagt mange ulike forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk, og svarene er sammensatte og kompliserte. Forfatteren av boka «The fall and decline of the roman empire,»Edward Gibbon, mente ihvertfall at store deler av forklaringen var romernes gradvise mangel på sivile dyder. Romerne forfalt, og riket forfalt med dem. Til slutt var det ikke mye igjen av den gamle storheten. Etter dette har store riker kommet, og store riker gått. Men den neste virkelige storheten 12

ble Storbritannia. Fotballøya som i dag gjester noen av verdens beste fotballspillere fra hele verden, kontrollerte en gang i tiden nesten hele verden. Storkjefta briter skrøt gjerne av at solen aldri gikk ned i det britiske imperiet. Hele døgnet kunne man finne en bleik og fornøyd brite liggende på en solseng i et av de besatte områdene, lystig nippende på en gin and tonic, mens landets opprinnelige innbyggere jobbet hva de kunne, og ofte mer enn det, for å betale strømregninga i Buckingham Palace. Britene er glade i pomp og prakt, slik folk som eier en fjerdedel av verden gjerne blir. I overhuset deres, hvor de ikke-valgte lordene sitter og voterer, har speakeren i mange år sittet på en stor ullsekk. På denne måten vil de understreke hvor viktig ullproduksjon har vært for den britiske velstand. Det er vanskelig å tro det, men ullproduksjon har ikke vært helt uten historisk betydning i England.

Hvordan skal vi tegne verdenskartet i framtiden? Gjennom en strategisk næringspolitikk gikk England fra en gang å være importør av ull, til å tjene store penger på ulleksport. Det varte ikke lenge før Spinning Jenny kom på banen og sparket i gang en liten revolusjon. Utmarksbeite ble til maskinell framstilling av ulltråder, eller garn som det populært kalles, og den industrielle revolusjon kom etter. Storbritannia var flinke å benytte seg av mulighetene som fulgte, og brukte anledningen til å påføre store deler av verden europeiske verdier og demokrati. Den industrielle revolusjon varte og gikk, med store teknologiske endringer og skifter. Enda hadde ikke oljen gjort sitt store inntog. Vår tids kanskje mest berømte klimasynder skulle ikke gjøre sitt inntog før innføringen av et annet forurensende fenomen. Det var ikke før etter andre verdenskrig at masseproduksjon av forbruksvarer skulle revolusjonere både vårt

Kimen ble lagt av den ikke ukjente Henry Ford. Samlebåndet han fant opp, og hans berømte dobling av arbeidernes lønninger, varslet på mange måter om en ny tid. Fabrikkene skulle lage varer, og vanlige folk skulle kjøpe dem. Samlebånd ble til masseproduksjon. Masseproduksjon ble til våpenindustri. Våpenindustri ble til tysk nederlag, og førte fram til en ny verdensdannelse etter annen verdenskrig. På samme måte som Storbritannia brukte sine teknologiske utviklinger til å skaffe seg fordeler, gjorde USA det samme. Et maskineri smurt med Marshallhjelp, Disney og Elvis Presley, skapte en enorm etterspørsel etter varene USA kunne produsere. USA gikk nye veier, og brukte de mulighetene som fulgte etter. Nesten 70 år og en dataalder senere, synes det stadig klarere at oljen vil få en mindre sentral plass i framtiden. Selv om erkjennelsen ikke synes å ha nådd skikkelig fram til så mange politikere enda, er det jo tross alt slik at oljen har en svakhet hva framtiden angår. Det blir jo ikke akkurat mer av den. Tvert imot, det blir stadig mindre, og før eller senere vil oljen ha utspilt sin rolle. Da virker det som en ganske dårlig idé å skulle fortsette å planlegge for framtida, med hodet sittende fast i fortida. For å si det mildt. Og da har vi jo ikke engang drøftet hvordan temperaturstigninger på over seks grader vil påvirke oss. Hvordan skal vi tegne verdenskartet i framtiden? Hvem er det som skal få rollen som supermakt? Hvem er det som skal klare å bytte teknologiske framskritt inn i politisk innflytelse? Det er selvsagt ikke godt å si. Det er dristig å spå om framtiden, og vanskelig å si noe om hvordan verden er om 50 år. Men en ting er sikkert. Det landet som ikke klarer å fri seg fra oljens forbannelse, vil stå der med skjegget i postkassa når oljebrønnene er tørre, og kullet brent opp. En grønn revolusjon vil tvinge seg fram. Det burde enhver aspirerende stormakt skjønne.


I Appalachia-fjellene sprenger kullselskaper bort hele fjell på jakt etter en av verdens mest forurensende energikilder. TEKST: / FOTO: Kirsti Wetterhus, Eivind Trædal

– For seks måneder siden, var det en fjellrygg der, sier Ben, og peker mot den andre siden av dalen. Det ser ut som noen har tatt en diger jafs av fjellet. Vi er i Big Stone Gap, en liten by i Wise County, Virginia. Som de andre byene i området, er den bygd rundt den store kullindustrien. Gruvevirksomhet har alltid foregått i stor skala

Jeg tok med meg en bekjent hit, og ba ham oppsummere hva han så i ett ord, og han sa «fattigdom». Selv om alle vill ha kullet vårt, er det lite av pengene som blir igjen her. her, men de siste årene har kullselskapene gått mer og mer bort fra den tradisjonelle gruvedriften, og over til en billigere metode. «Mountaintop removal», fjelltoppfjerning, innebærer å sprenge bort toppen av kullrike fjell og bruke kjemikalier for å hente ut kull. Metoden går ut over både naturen, geografien og drikkevannet, og skaper stadig større protester. 14


GRUVEDRIFT-MOTSTANDERE: Organisasjonen Samsva har siden 2006 forsøkt å stoppe den ødeleggende gruvedriften.

Fattigdom I sentrum av den lille byen ligger kontorene til the Southern Appalachia Mountain Stewarts (Samsva). I fire år har denne lille miljøverngruppa jobba for å stoppe utvinning av kull under åpen himmel. Michael og Judiana Clark, Jane Branham og Judy Miller sitter rundt et bord på det lille kontoret deres. – Jeg tok med meg en bekjent hit, og ba ham oppsummere hva han så i ett ord, og han sa «fattigdom». Selv om alle vill ha kullet vårt, er det lite av pengene som blir igjen her, forteller Judy. Usikkert arbeidsmarked, støy og forurensning har gjort at flere og flere forlater byen, fordi de rett og slett ikke orker mer. Det Judiana beskriver som et tidligere yrende sted, ser nå mest ut som en spøkelseslandsby. – Vi kjenner alle folk som jobber i gruvene, og har gjort det i mange generasjoner, sier Judiana. – En bekjent av meg fortalte at han elsker disse fjellene, men at han nå må jobbe i de åpne gruvene. Det er den eneste måten han kan forsørge familien sin på. Han hater virkelig det han driver med. Medlemmene forteller om journalister som ikke tør å skrive kritiske artikler om kull, og bedrifter som har blitt boikotta på grunn av engasjement mot kullutvinninga. Å få snakke med noen kullarbeidere, er nær sagt umulig. De fryk-

ter for arbeidsplassen sin dersom de uttaler seg til pressen. Kullstøv overalt Langs ruta opp til fjellene, ligger klynger med hus som en gang ble bygget for gruvearbeiderne i området. De fleste er skitne og falleferdige, og det er vanskelig å se hvilke som er bebodd og ikke. Ved en lagringsplass fylt av store, svarte kullhauger, står vannspredere på full guffe, for å

få kullet til å legge seg langs bakken. Men støvet kommer hovedsakelig fra kullbilene, forteller Judy. – Tidligere var det veier gjennom fjellet som kunne brukes til å transportere kullet ut av området, men så store deler av dem er nå sprengt bort, at kullselskapene heller bruker veiene gjennom de små byene. Det har resultert i at absolutt alt forts.

HØY AKTIVITET: Det sprenges kontinuerlig for å få ut kull av fjellene 15


SAMSVA I ARBEID: På andre siden av fjellet, i Kentucky, har de fått et forbud mot mountaintop mining, Samsva håper på å få til det samme i West Virginia.

er dekket av et tynt lag med støv. De som bor i området får med jevne mellomrom tilbud om å få husene sine vasket, men mange av de sterkeste motstanderne nekter. Det gjør ikke store forskjellen uansett. Støvet er en av hovedårsakene til det forurensede vannet, og gjennom det forurenses også trær og planter. En liten bil med børster montert foran kjører frem og tilbake på veiene og skrubber dem for kull. – Nesten ingen er ute i hagene sine, sier Judy. – Det er håpløst å ha vinduer åpne, eller prøve å tørke klær utendørs. Knust av kampestein Man skulle tro at ødeleggelsene lå langt oppe i fjellene, men Ison Rock Ridge viser seg å være bare noen hundre meter fra nærmeste hus. Underveis stopper vi ved en tomt ved siden av en liten kirke. På tomta er det bare litt av grunnmuren til et hus igjen, som et minnesmerke over den hensynsløse

oppførselen til kullselskapene. En kampestein falt av lasteplanet på en av anleggsbilene i åsen, og raste rett ned på et hus nedenfor. En tre år gammel gutt ble drept. Ben forteller at familien fikk lite erstatning, og at kullselskapet kjøpte og flytta

ser der oppe. Så skjedde det igjen. Det var ikke noen kriminaletterforskning. Statsadvokaten på den tida var Troy Killgore. Han drev valgkamp for å bli guvernør. Hans største bidragsyter til valgkampen var sjefene for det samme kullselskapet. Hvem har lyst til å putte sjefen sin i fengsel?

800 innbyggere fikk drikkevannet ødelagt. Vannet der er så forurensa at man ikke en gang får lov til å ta på det, langt mindre drikke det.

Små seire Sammen med et nettverk av andre lokale grupper og nasjonale organisasjoner har Samsva allikevel gjort store framskritt. – Nylig ville kullselskapene ha frie tøyler til å dumpe kull uten å få forurensningstillatelse, vi har klart å få det utsatt, sier Judy. Nå står kampen om Ison Rock Ridge, en fjellkam som går rett utenfor byen. – De vil grave ut fem nye kvadratkilometer med skog der oppe. Vi har klart å holde det unna i tre år, forteller Jane stolt. Men gruppa mener det kreves press utenfra,

huset. – Det utrolige er at det hadde skjedd før, på akkurat samme sted. Kampesteinen traff kirka vi

GRAVSTEN: Gravstenen til en avdød gruvearbeider.

NEDSTØVET BEBYGGELSE: Alle husene i området er dekket av et tjukt lag med støv fra kullbilene. 16


FORGJEVES OPPRYDDING: En bil kjører frem og tilbake gjennom byen hele dagen for å samle opp støv, allikevel er det kullstøv absolutt overalt.

og på nasjonalt plan, for å få til virkelige endringer. Miljøverndirektoratet EPA har vært mer vennligsinnede overfor miljøorganisasjoner siden Obama blei valgt til president. Lokal forurensning er et tema som har særlig stor gjennomslagskraft. – Det som virkelig hjelper oss, er at vi har avslørt at gruvedrifta ødelegger vannet, forteller Michael. Loven om rent vann har stått i veien for kullselskapenes planer. Bush-administrasjonen gjorde imidlertid flere grep for å svekke denne lovgivninga, blant annet ved åpne for å tømme gruveavfall rett ned i dalsider. Dermed renner kull og kjemikalier fra utvinninga ned i bekker og elver. Resultatet er forurensa drikkevann for mange av innbyggerne, men også der er det vanskelig å få kompensasjon. Ben forteller om nabobyen Appalachia. – 800 innbyggere fikk drikkevannet ødelagt. Vannet der er så forurensa at man ikke en gang får lov til å ta på det, langt mindre drikke det. MINNESTEN: Gruvedrift har alltid vært en stor del av den lille byen.

Innbyggerne saksøkte selskapet, men dommeren hadde for sterke bånd til kullindustrien. SAMSVA-medlemmene er klare over at all kullutvinninga også fører til store CO2-utslipp, men det er lite diskutert. Ingen av kongressmedlemmene fra Virginia tror på klimaendringer, heller ikke guvernøren eller Statsadvokaten. Statsadvokaten forsøkte faktisk å få en forsker fengsla, fordi han argumenterer for klimaendringer, forteller Michael. – Samtidig følger ikke kullselskapene de samme spillereglene som oss. De bryr seg ikke om det de gjør er ulovlig eller ikke. Fjellet som forsvant Det er først når vi kommer opp i høyden, at kan vi se ødeleggelsene. Vi får bare lov til å gå noen få meter fra veien for å ta bilder. Kommer vi inn på området til kullselskapet, kan vi bli arrestert. Endelig får vi et overblikk over det ødelagte landskapet. Det stiger støv og røyk opp fra om-

rådet, og store lastebiler kjører kontinuerlig fram og tilbake. Ben tar seg en røyk mens vi ser på det store krateret på den andre siden av dalen. På tross av alle ødeleggelsene, er han positiv til gruvedrift. – Vi er ikke mot kull, vi er imot denne virksomheten. Obama-adminstrasjonen har lova å stoppe all slik virksomhet, men stadig står kampen om en mengde prosjekter som har fått tillatelse. I oktober planlegger hundrevis av aktivister å demonstrere i Washington DC, for å få fortgang i forbudet. – Noen ganger lurer jeg på om dette arbeidet er verdt det, sier Judiana. - Men så drar jeg opp hit, og det jeg ser gjør meg så sint! Hvordan de bare kan ødelegge naturen vår, naturen min, på denne måten? Hver gang jeg er her oppe, innser jeg at jeg aldri kommer til å gi meg. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å stoppe dette.

FAKTA OM KULL – Kull er en av de viktigste kildene til elektrisitet i verden. – I USA er kullkraft den viktigste kilden til energi. Landet har svært store kullreserver, og eksporterer kull til andre land. – Mountaintop mining er en metode der kullet graves ut ved å sprenge bort store landmasser, istedenfor å grave gruver. – Appalachia-fjellene har de største kullreservene i USA. I disse områdene, har store naturområder blitt ødelagt av mountaintop mining. 17


MILJØBEVEGELSE MED SUKSESS Selv om USA ikke akkurat regnes som verdens fremste miljøpådriver, har miljøbevegelsen i landet en lang og vellykket historie. TEKST: Ragnhild Marie Valstad / FOTO: Diverse arkiv

USA er verdens mest forurensende land per innbygger. Bilkultur, George Bush, olje og hamburgere er vanlige begreper vi assosierer med vår eneste supermakt. Samtidig, men kanskje ikke like kjent, er at miljøbevegelsen slik vi kjenner den i dag i stor grad utviklet seg i USA. USAs miljøbevegelse har en rik historie og i motsetning til hva man kanskje skulle tro, nyter den på noen områder stor politisk innflytelse. Washington DC er en kontrastfylt by. I dette «distriktet» finnes representanter for alt og alle som ønsker seg politisk innflytelse i verdens mektigste land. Store, rike lobbyaktører på jakt etter velvillige kongressmedlemmer og vennlige lovforslag fyller gangene på Capitol Hill. Noen av disse er miljøvernorganisasjoner. Side om side med velsmurte agenter fra selskaper som oljegigant Chevron og genmodifiseringskjempe Monsanto, jobber mange hardt for å beskytte artsmangfold, klima og naturskatter. Disse «aktivistene» kommer gjerne fra USAs prestisjeuniversiteter og er ansatt i organisas-

joner med tusenvis av ansatte og flere millioner i årlig omsetning. Posisjonen kan spores i amerikansk politikk; for eksempel har USA, takket være press fra naturverns lobbyister, lagt stort internasjonalt press bak forslaget om å totalfrede isbjørn. Parallelt med disse store organisasjonene finnes det tusenvis av små aktivister på grassrotnivå som jobber med alt fra å bevare lokale parker til å rydde opp oljesøl i Mexico-gulfen. Miljøbevegelsen i USA omfatter alt fra radikale kommunister, miljøterrorister og hippiebønder til konservative patrioter og husmødre med mye fritid. Den amerikanske naturvernbevegelsen er så variert at det av og til kan være vanskelig å se at alle i bunn og grunn jobber for samme sak. Miljøvernbevegelsen har gjennomgått store endringer siden sin spede begynnelse på midten av attenhundretallet. Tidlige entusiaster som John Muir, David Henry Thoreau og Ansel Adams la ned stor innsats i å beskytte det opprinnelige naturlandskapet på en tid hvor USA var

preget av ekspansjon og industrialisering. John Muir er i dag husket som naturvernbevegelsens grunnlegger, men det er ikke til å stikke under en stol at miljøvern på den tiden var noe for spesielt interesserte. Dette forble virkeligheten frem til sekstitallet hvor miljøengasjement slik vi kjenner det i dag vokste frem. For første gang nådde naturvernproblematikk frem til den generelle befolkningen da både husmødre, venstreradikale og universitetsstudenter begynte å engasjere seg. I det opphetede politiske miljøet som karakteriserte tiåret, smeltet miljøsaken sammen med kvinnesak, borgerrettigheter og kampen mot Vietnamkrigen. Endringene var lett å spore: nye miljøvernorganisasjoner kom til og antall medlemskap eksploderte. Miljøvern utviklet seg raskt til å bli en folkebevegelse som krevde politisk endring og et mer bærekraftig Amerika. Politikerne var tvunget til å lytte, og en strøm av ny miljølovgivning fulgte utover syttitallet. I løpet av sekstiårene spredte også miljøsaken seg internasjonalt og i økende grad ble miljø ansett som et global gode verdt å beskytte. Takket være innsatsen til utallige entusiaster og engasjerte borgere har miljøvern blitt en naturlig del av det politiske landskapet i USA så vel som resten av verden.

MILEPÆLER I AMERIKANSK MILJØHISTORIE: Yosemite Nasjonalpark – 1864 En av USAs første nasjonalparker, nord i California markerte den første milepælen i den amerikanske miljøbevegelsens historie. Etter politisk lobbyvirksomhet fra Sierra Club- stifter John Muir, erklærte President Abraham Lincoln parken som fredet i 1864. Målesetningen var å bevare det unike landskapet og reservere det for offentlighetens bruk og rekreasjon. Yosemite er i dag svært populær og har årlig 3,7 millioner besøkende. Flere nasjonalparker fulgte raskt etter og i dag finnes det 58 nasjonalparker og ca 2000 viltreservater i USA.

18


Jordens Dag – 22. April 1970 Miljøvernsbevegelsens status som nasjonal folkebevegelse ble bevist en gang for alle da Jordens Dag ble arrangert for første gang i 1970. Over hele USA møtte folk opp og demonstrerte mot miljøødeleggelse og forurensing. Aldri før hadde så mange stått samlet rundt miljøsaken, og til sammen deltok 20 millioner mennesker fra alle samfunnslag. Markeringen førte til en dramatisk økning i mediedekningen av miljøproblemer, selv publikasjoner som Sports Illustrated og Fortune hadde spesielle miljøutgaver. Jordens Dag har siden vokst til en global protest, i 2007 deltok over en milliard mennesker i forskjellige demonstrasjoner jorden rundt.

Miljølovgivning – 1970

Montrealprotokollen – 1987 Utover 70-tallet ble skadene på ozonlaget mer utforsket og problemet fikk økende oppmerksomhet, først blant naturvernsaktivister, deretter i media. Miljøvernorganisasjoner i hele verden begynte å legge all sin vekt bak et forbud mot de skadelige KFK-gassene som var i daglig bruk blant annet i spraybokser og kjøleskap. Montrealprotokollen, en internasjonal avtale for å stoppe KFK-utslipp ble fremforhandlet i 1987 og var effektiv fra 1989. Ozonlaget representerte en ny type problemstilling for naturvernbevegelsen. Siden atmosfæren er et globalt gode kan ikke problemene løses i enkelte land eller gjennom lokale politiske systemer; det krever internasjonalt samarbeid. Ozonlaget og Montrealprotokollen var derfor en ny vending i historie om den amerikanske miljøbevegelsen; både problemene og bevegelsen har i økende grad blitt globalisert. Klimaendringene er i dag den største miljøtrusselen rettet mot USA, et problemet som også krever omfattende internasjonalt samarbeid. Forhåpentligvis kan vi en dag beskrive en klimaavtale som miljøbevegelsens største seier.

Fruktene av sekstitallets aktivisme fulgte utover 70 tallet, da voksende press tvang politikerne til å ta en tydelig stilling til miljøvern. Clean Air Act (1970), Clean Water Act (1972), Endangered Species Act (1973) og etableringen av The Environmental Protection Agency (EPA, 1970) var alle store milepæler i Amerikansk naturvernhistorie. Disse lovene tiltalte de mest synlige og verste miljøskadene, samt satte viktige standarder for bruk av giftige stoffer og gasser. Slike lover hadde vært utenkelige ti år tidligere, til trass for at de adresserte problematikk som vi i dag tar for gitt, slik som industriell bruk av asbest, arsenikk og tungmetaller. Tiltakene var populære og bidro raskt til synlige endringer i vanlige folks liv: fabrikker stengte, elver ryddet opp og luftkvalitet forbedret seg.

19


LANGT ARK LEDIG ERIK MØLLER SOLHEIM har tidligere jobbet for Aftenposten, Dagbladet FREDAG og Magasinet. I dag jobber han som fast frilanser for D2 i Dagens Næringsliv.

20


Våren 2008 legger kulturjournalisten Erik Møller Solheim sine smale sivilarbeiderskuldre mot historiens jul – og verver seg til Barack Obamas presidentkampanje. TEKST: Erik Møller Solheim / FOTO: Pressebilde

Under parolen Change We Can Believe In jobber han side om side med vanlige amerikanere i den største grasrotbevegelsen i USAs historie. Med bankende hjerte og forsiktig optimisme går Solheim fra dør til dør i et Amerika i forandring. Han bretter brev med budskap om håp. Tar telefoner til mennesker som tviler. Han viser oss en generasjon i konflikt med seg selv og et folk som trenger noe å tro på. En stemme for Obama beskriver Barack Obamas vei til Det hvite hus fra perspektivet til en frivillig. Boka er også en ung manns støtte- og kjærlighetserklæring til Obama, mannen som kan gjenreise Amerika, landet vi en gang elsket. En stemme for Obama var hovedbok i Bokklubben kunnskap og kultur. Etter nyttår kommer radiodokumentaren basert på boka på NRK P2.

ETTER Å HA kommet fram til den første adressen på lista, parkerer Ed bilen i skyggen av et tre. Fra gressplenen dette treet står på og opp til huset som plenen ender ved, ligger søppel og gammelt skrot. I enkelte av oppkjørslene videre nedover gata står halvt kollapsede sofaer og lenestoler som ingen lenger vil ha. På asfalten foran oss står det, med skjelvende sorte bokstaver: Ohio Sucks! Det er ikke uforståelig at noen med sprayboks i hånden og denne gata som utsikt fant det naturlig å skrive akkurat dette. Strøket, som i hovedsak er bebodd av svarte, er det desidert mest falleferdige vi har vært i så langt. Hadde jeg ikke hatt skrivebrettet mitt og Obama-buttonen min i disse gatene, der senkede biler passerer med jevne mellomrom i lav hastighet med vinduene rullet ned, hadde jeg følt meg direkte utrygg. Å komme fra Obama-kampanjen i dette nabolaget er imidlertid som å gå med Fantomets gode merke. Ingen vil finne på å røre oss. Eller som Ed sa dagen i forveien da vi kom hit første gang og jeg spurte ham om vi var trygge: – Tuller du med meg? Det er jo bare svarte her. To hvite fyrer som går fra dør til dør for å få folk til å stemme Obama? De ELSKER oss i dette nabolaget! Så langt har Eds påstand holdt vann. I går ble vi stort sett møtt med smil og takknemlighet. Bilene som stoppet opp, gjorde det ikke for å skyte oss ned, men for å spørre om vi hadde en Obama-button eller to til overs. Den hvite mannen som kom ut av den knøttlille nedslitte bungalowen

sin i bar overkropp, med fengselstatoveringer over hele brystet og tenner og hår til alle kanter, kom ikke ut for å slå oss i hodet med noe hardt og slepe oss inn i mørket, men for å fortelle oss at han visste om noen McCain-tilhengere nedi gata og at vi burde gå til dem i stedet. Når jeg fortalte at jeg var norsk, at jeg hadde kommet for å jobbe fordi jeg ikke kunne stemme selv, ble jeg belønnet med begeistrede utrop og lykkeønskninger. Er det én ting svarte i USA kan kjenne seg igjen i, så er det å ikke ha stemmerett i et valg som i høyeste grad påvirker dem. På mange måter følte jeg meg tryggere her enn i de atskillig rikere og helt hvite strøkene i Wisconsin. DET FINNES IMIDLERTID fremdeles ting som minner oss på at vi befinner oss i et strøk hvor myke menn med bachelor i HF-fag vanligvis ikke ferdes. Jeg tenker på hundene. Hundene i dette nabolaget faller innenfor kategorien udyr. De er dobbelt så store som hundene i ethvert annet nabolag jeg har jobbet i så langt. De har ikke hundegap, men noe som likner haikjefter, med blodrøde gummer og tilfeldig plasserte tenner. Når de bjeffer, høres det ut som om uvær er på vei. Innhegningene deres er altfor lave, lenkene deres er altfor tynne, og som hunder flest lar de seg verken imponere eller berolige av en Obama-button. Dagen i forveien hadde vi dårlig tid og måtte ta hver vår side av veien på slutten av kvelden. Jeg gikk derfor alene og banket på dører for første gang i denne valgkampen da en ung dame med skaut på hodet og arbeidsklær åpnet døra. Jeg hadde så vidt åpnet munnen da jeg hørte den økende lyden av et beist som etter alt å dømme kom styrtende fra bak huset. Jeg tok to skritt bakover i ren skrekk da knurringen gikk over i et flerrende bjeff, antakelig utløst av et gjerde som stanset dette halvmonsteret fra å fullføre løpeturen rundt huset og rive meg i fillebiter. – Have you early voted? spurte jeg henne, men i tumultene som oppstod snublet jeg over vokaler og konsonanter. Damen så spørrende på meg. – Am I an organ donor?» DENNE SØNDAGEN ER det imidlertid som om selv hundene holder hviledagen hellig. Vi får gå i fred. Det skjer i det hele tatt svært lite oppsiktsvekkende Inntil vi møter to menn som begge tilfeldigvis heter Roy. Vi har delt oss i to og jobber oss nedover på hver vår side av gata, når jeg møter den første av dem. Huset hans forts.

21


ligger tilbaketrukket. Parkeringsplassen er tom og utelysene slukket. Jeg mistenker at huset er tomt, men banker likevel på. Noen få sekunder senere åpner en hengslete svart mann døra. Han har morgenkåpe i grønn plysj og matchende tøfler. Etter dette noe ekstravagante antrekket er det lipglossen hans jeg legger merke til. Den glinser i ettermiddagslyset. Når jeg forteller hvem sitt ærend jeg løper, sperrer Roy opp øynene. Han gjør det med en vigør som får ham til å likne en parodi, en av de overdrevne homsekarakterene som Eddy Murphy introduserte i sin tidlige stand up-karriere. Enten er Roy virkelig homo, eller så er han den mest skrullete hetroen i denne enden av rustbeltet. – Nei, nei, nei, sier han og veiver dramatisk med den ledige høyrehånden. – Han kommer ikke til å få min stemme. – Kan jeg... – Jeg vet hva du kommer til å si. Jeg er svart og jeg burde stemme på ham, og alt det der, men jeg kjøper det ikke. – Jeg tenkte ikke... – Jeg liker ingen av dem, men Obama minst av alle. Alltid er det Obama. Obama ditt og Obama, datt. Obama, Obama, Obama. ROY HAR ET svakt smil om munnen. I et lite øyeblikk tror jeg at han tuller med meg, men så innser jeg at han antakelig bare smiler av begeistring. Å sette en blåøyd Obamatilhenger på plass før han har kommet seg ut av morgenkåpen må være en aldri så liten triumf for ham. – Han lover det ene og det andre, men han kommer aldri til å få gjennomført alt han lover. Alle ser det. – Selvsagt ikke... – Dessuten er han muslim. I det han har sagt dette blir han stille, som om han akkurat har trumfet mitt siste kort og spillet mellom oss er over. Jeg lurer på hva det er denne mannen har sånn imot Obama, for så langt har han ikke avslørt en eneste politisk grunn. – Du vet at det er feil, ikke sant? – Nei, det er helt riktig. – Nei, det er en løgn spredt av politiske motstandere. 22

– Nei, det er helt sant. DENNE SAMTALEN GÅR ingen steder. Men hva sier du til en som har bestemt seg for å tro på en løgn? En løgn som ble satt ut av folk som aktivt spiller på enkeltes frykt for svarte, av folk som antakelig har visse innvendinger mot Roys valg av sex-partnere. Det er en hel rekke ting jeg kan si. Å forklare ham hva slags krefter det er som vil ha ham til å tro at Obama er en muslim, ville være en god start. Men her jeg står foran mitt første virkelige offer for disse idiotiske løgnene, mister jeg munn og mæle. Det var som hunden som kom løpende rundt hjørnet dagen i forveien: Det skjedde så fort og alt stokket seg. – Dere har blitt hjernevasket alle sammen, sier Roy. – Alle de der faren-min-er-fra-afrika-greiene. Det er bare tull! En gang muslim, alltid muslim. Jeg er fristet til å spørre «hva så?», men den diskusjonen er jeg ikke helt sikker på om jeg ønsker å begi meg inn på med en mann i grønn plysjmorgenkåpe. – Ok, jeg forstår at du har gjort deg opp en mening om den saken. Jeg håper du tar en titt på barackobama.com dersom du skulle bli i tvil. Der vil du finne informasjon om det meste. Også om hvilken tros... ROY SPERRER ØYNENE opp igjen. Denne gangen ser han på noe som ligger på bakken foran beina mine. Jeg vipper opp skrivebrettet og ser at jeg har mistet en Obama-brosjyre på asfalten foran meg. Roy går opp i fistel. – Oh, pick thaat uuuuuup! Antakelig er det smilet, lipglossen og det manierte uttrykket som gjør det. Jeg begynner å le. Men Roy, til tross for at han smiler, gir seg ikke. – Kom igjen! Plukk den opp! Jeg vil ikke ha den. Jeg bøyer meg ned og fisker opp brosjyren, som om jeg var en hundeeier med en liten svart pose. Så takker jeg for at Roy tok seg tid til å høre på meg, og ønsker ham en fortsatt fin søndag.


KLIMALOVEN – EN EVIG STRID

Det ser ikke ut til å bli noe av den amerikanske klimaloven, og dermed heller ikke Obamas løfte om kutt på 2050-nivå. Betyr det at amerikanerne nå faller helt av lasset? TEKST: Eline Lund Fjæren / FOTO: Chris Eicher

Klimaloven går i korthet ut på å redusere klimagassene, og kreve at strømprodusentene skal gå over fra fossile brensler til vindkraft, solcelleenergi og geoenergi. Loven vil gjennomføre kravene ved å innføre grenser for utslipp for kraftleverandører, fabrikker og raffinerier. Under de nye utslippsgrensene vil det være kostbart å forurense. Klimaloven legger også opp til at USA skal kutte klimagassutslippene med 17 prosent av 2005-nivå. For over et år siden ble den omstridte klimaloven vedtatt i Representantenes hus, men det har ikke vært like enkelt å få loven gjennom i Senatet. Hva er det egentlig som har stått i veien for lovforslaget, og hva slags konsekvenser vil det få for resten av verden, om amerikanerne ikke begynner å ta ansvar i kampen mot klimaendringene? 24

Komplisert prosess Som ved de fleste lovforslag, har det hele veien vært både motstandere og forkjempere av denne loven. Motstanderne består i all hovedsak av republikanerne, oljeindustrien, noen landbruksorganisasjoner og konservative demokrater. Alle er bekymret for tap av arbeidsplasser dersom industrien reiser ut av landet som følge av at det blir dyrere å produsere varer i USA, og man er redd for at regninga skal falle på amerikanske skattebetalere. Analyseselskapet CBO (Congressional Budget Office) har regnet ut at loven ville kostet alle amerikanske familier 175 dollar i ekstra i året. Mange konservative demokrater fra stater som i all hovedsak livnærer seg på produksjon av fossil energi har også jobbet mot loven. Forkjemperne består av USAs president, Barack Obama, og de resterende demokratene. Disse hadde forhåpninger om at loven skulle komme på plass før klimatoppmøtet i desember i fjor, noe som vi vet ikke gikk helt etter planen. Vedtaket i Representantenes hus var et stort steg, og til stor forskjell fra den «klimapolitikken» Bush førte. Men dette betyr nødvendigvis ikke at kravene er gode nok. De


DEMONSTRASJON: Klimaloven er død, og mange lurer nå på hva vi kan forvente oss av USA.

amerikanske målene er for eksempel langt fra det som må til fra USAs side for å stoppe temperaturøkningen på to grader. Likevel er det på høy tid at amerikanerne får en egen klimalov, og dermed gjør noe aktivt for å delta i kampen mot klimaendringene. Polarisert klima Motstanden mot klimaloven trenger nødvendigvis ikke bare handle om frykt for skatt og dyr bensin. I det siste har det politiske miljøet i Washington blitt stadig mer polarisert. Obama er nødt til å leve med at han ikke er en like populær politisk figur som han var rett før presidentvalget, og han stadig blir gitt skylden for kriser han ikke har vært med på å skape. Dette vet politikerne i opposisjon (republikanerne, konservative demokrater, oljeindustrien osv) å benytte seg av. Noen mener blant annet at dersom helsereformen skulle blitt behandlet i disse tider, hadde det aldri blitt vedtatt. Det politiske klimaet der og da har ekstremt mye å si for hva resultatet blir. I klimalovens tilfelle, var saken så dødsdømt at saken ikke engang ble lagt fram slik at den kunne bli nedstemt. Obama så nederlaget

komme, og la ikke noe mer arbeid i saken for å få loven gjennom. Dette skulle vise seg å ha videre konsekvenser da klimatoppmøtet nærmet seg i desember.

Hvis andre land ikke tror at USA er i stand til å iverksette noe som helst, gir det dem gode argumenter for ikke å gjøre noe selv. Konsekvenser for verdenssamfunnet – Dette hjelper ikke på det internasjonale forhandlingsklimaet. Hvis andre land ikke tror at USA er i stand til å iverksette noe som helst, gir det dem gode argumenter for ikke å gjøre noe selv, sier Tora Skodvin ved Cicero til NTB. Hun peker likevel på at dette ikke betyr at ingenting blir gjort i USA. Og det er tross alt et stort framskritt i forhold til George W. Bushs tid, da USA lenge nektet å godta at menneskeskapte klimaendringer er et problem.

USA kom til København med tomme hender, uten løfter og uten forpliktelser. Det var en skuffelse for omverdenen. For hvordan skal resten av verden kunne spille noen rolle i klimaforhandlingene, når ikke engang USA, verdens mektigste land, klarer å iverksette tiltak som faktisk vil føre til en forandring? Og hvorfor skal andre land bidra når man vet man ikke kommer til å nå målene uten USA på laget? Det er ikke noe nytt at de rike landene må gå foran i klimaforhandlingene. Dette vet politikerne i USA utmerket godt. Allikevel skal loven modereres til det uendelige, helt til alle parter blir fornøyde. Dette får miljøaktivister i USA til å brenne, som mener at ambisjonene for en forpliktende avtale ikke både internasjonalt, men også nasjonalt, blir for lave. Kravene er allerede dårlige, og de burde ikke svekkes på noen som helst måte. Håpet vårt ligger altså hos miljøaktivistene, akkurat som her hjemme. På samme måtene som de norske, må de amerikanske miljøaktivistene ta saken i egne hender når regjeringen svikter. Heldigvis finnes det unge, engasjerte mennesker på tvers av landegrensene som også er interessert i ei framtid. Dem er det bare å ønske lykke til. 25


FISKEULYKKE Oljelekkasjen i Mexicogulfen er tettet. Rapportene om at alt ser ut til å gå bedre enn fryktet har begynt å strømme inn. Men for fiskerne i området vil trolig ingenting bli som før. TEKST: Kirsti Wetterhus, Eivind Trædal / FOTO: Kirsti Wetterhus, Kaja Svarvs Denstad, Eivind Trædal

ULYKKEN: Lokale fiskere har helt fra starten vært med å rydde opp etter eksplosjonen i gulfen.

– Jeg vet dere i hovedsak er ute etter å se gulfen og spor etter oljekatastrofen, alle journalister som kommer hit er det. Men for å forstå hva som egentlig foregår, er dere nødt til å forstå området her. Vi sitter i bilen til Margaret Curole på vei ut til Furchon, et av verdens største oljeraffinereier. Furchon ligger i Galliano, et tettsted omlag halvannen times kjøring fra New Orleans, sørover mot Mexicogulfen. Om du ikke jobber i det offentlige, er det to ting du kan drive med her; du kan jobbe med fiske, eller i oljebransjen. I løpet av livet prøver de fleste begge deler. – Jeg skjønner at dette ikke er lett å forstå for noen utenfra, men de fleste her er ikke mot oljeboring. Fisk og olje har sameksistert helt fint her i 60 år. Tidenes verste miljøkatastrofe Den 20. april i år eksploderte oljeriggen Deepwater Horizon i Mexicogulfen. Elleve oljearbeidere døde under eksplosjonen, og ettersom sikkerhetsventilene fallerte begynte olje å lekke ut fra den havarerte rørledningen. Først den 20. september klarte man å tette lekkasjen for godt. «Den verste miljøkatastrofen USA noensinne har opplevd» kalte president Barack Obama utslippene tidligere i sommer. I følge regjerin-

26


OPPRYDDING: Oppryddingen foregår fortsatt for fullt på strendene rundt Mexicogulfen.

HAVET SPISER OPP ELVEDELTAET: Små øyer av grønt ser ut som land, men viser seg å være lite annet enn siv i vannet.

gens beregninger skal 780 millioner liter olje ha lekket ut i gulfen, noe som gjør dette til den største oljelekkasjen noen sinne. Allikevel er ikke dette mer enn hva som brennes i USA på fem timer og ti minutter. Etter regjeringens beregninger har over halvparten av oljen blitt brent eller fanget opp, men det råder delte meninger om hvor mye olje som faktisk er tatt opp, og hvor mye som bare har blandet seg med vann og fortsatt ligger under overflaten. Det er fortsatt usikkert hva langtidseffektene av utslippene vil bli. Siden ulykken skjedde på så dypt vann langt fra land, vil man for eksempel aldri se den effekten på land som man gjorde under Exxon Valdez-katastrofen i 89. Men mye holdes fortsatt i mørket. De siste ukene har det kommet rapporter om at det ser ut til å gå over all forventing. Naturen stabiliserer seg fortere enn noen hadde turt å håpe på. Arbeidet på oljeplattformene er for lengst tilbake til normalt. For de som fisket i gulfen derimot, vil ingenting bli det samme. Oljesentrum Over alt rundt oss står det hus på påler i ulike høyder. Per i dag er regelen for å få bygge at pålene skal være minst 3 meter. Allikevel stod

vannet opp til dørkarmene da Katrina traff området for fem år siden. Erosjonen av landet er et synlig problem. Overalt i landskapet er det oversvømte veier, og andre tegn på at havet er i ferd med å spise opp elvedeltaet. Grunnene er mange forteller Margaret. For det første har Mississippi-elva blitt forstyrret, slik at mindre jord blir vasket ut i elvedelaet. I tillegg har oljeutvinningen ført til at landet har sunket. Resultatet er et merkelig landskap. Motorveien går på stolper over havet, montert ned i gjørmebunnen. Små øyer av grønt ser ut som land, men viser seg å være lite annet enn siv i vannet. Etter 20 minutters kjøretur stiger en uendelig mengde oljeraffinerier opp fra havet. – 60 prosent av all oljen som brukes i USA hver dag, kommer igjennom denne havna, sier Margaret. – Hvis terroristene virkelig visste hva de holdt på med, ville de ha bombet dette stedet for 9 år siden, ikke to tårn i New York. Da hadde hele landet brutt sammen på sekundet. Men så smarte var de visst ikke.

60 prosent av all oljen som brukes i USA hver dag, kommer igjennom denne havna. Vanskelig for fiskere Margaret og mannen Kevin har bodd i området hele livet. Begge har jobbet som rekefiskere siden 80-tallet, frem til de ga seg helt for noen år siden. Margaret jobber i dag for organisasjonen World Forum of Fish Harvesters and Fish Workers. I sommer var hun invitert til Lofoten for å snakke på folkefesten mot oljeboring. Kevin jobber fortsatt på sjøen, men nå som kommersiell kaptein. Kevins familie har har levd av landet her i generasjoner. Selv tjente han sine første slanter ved å sortere ut de store gumbo-rekene fra trålen som fireåring. Kevin og Margaret tjente store penger som rekefiskende ektepar. De bodde på båten i lange perioder, og gikk kun i land for å kjøpe

matvarer og vaske klær når det var helt nødvendig. Datteren Kaitlinn vokste opp her, og hang gjerne i en badering bak båten, mellom alligatorer og reketrålere. Det var et lite samfunn der ute på rekebåtene, forklarer Kevin. Selv om alle var konkurrenter, kjente alle også en sterk tilknytting til hverandre. - Det var gode tider for rekefiskere på den tida. Vi kjøpte stadig større båter. Nå har bunnen falt ut av markedet. Stormene har gjort sitt, men verst er det at markedet har blitt oversvømt av billige importreker fra Asia. Nå er det nesten umulig å tjene penger på rekefiske. Man sliter seg ut, forteller Kevin – For noen år siden måtte jeg bare slutte. Jeg jobba nesten tre uker uten å sove, begynte å fantasere om å drepe alle rekeoppkjøperne som aldri gav meg prisene jeg fortjente for rekene mine. Til slutt måtte jeg få medisiner og ta meg en lang pause. Jeg er langt fra den eneste. Og nå kom denne oljeulykken på toppen av det hele. De sier at de har tatt opp 80 prosent av oljen der ute, men det er bare pisspreik. Før var vannet ute på sjøen helt rent, som springvann. Man kunne se fisk svømme 100ft under overflaten. Nå ser man ingenting. Det er bare sort. Oljen og vannet har blitt mikset sammen som sjokolademelk. Selvfølgelig kan ikke fisk overleve her. Industrihavnen Furchon strekker seg over flere kvadratkilometer. Båten Kevin jobber på ligger også her når han er hjemme. Enorme haller med plass til båter, gjør det mulig å losse olje uansett hvor høyt bølgene står. Her slutter virksomheten aldri, selv ikke når orkanene herjer, forteller Margaret. Årets rekesesong har nettopp startet, men i en av havnene ligger fiskebåtene på rad, alle med oljelenser hengende fra stolpene på siden av båten, der det vanligvis henger reketråler. Fiskerne i området har ikke noe valg. Skal de ha mat på bordet, må de nå jobbe for BP. Kvelden før fortalte Kevin hvor trist det gjør ham, hver gang han ser det. Hvordan det for ham er et symbol på hvor galt det har gått, og forts.

27


TIDLIGERE FISKER: Kevin jobber i mange år som fisker, men de vanskelige forholdene har gjort at han har gitt opp og jobber som kaptein. hvor dette landet er på vei. – Rekeoppkjøperne, oljeselskapene og politikerne, de har tatt fra meg alt. Rekefiske var det jeg kunne, nå er det umulig å holde på med det lenger. Alt oljeselskapene har gjort etter denne ulykken, har vært å pynte på imaget sitt. Myndighetene beskytter BP og rundlurer fiskerne. Jeg er lei av all denne dritten. Nå vil jeg bare reise bort. Stedet jeg flytter til trenger ikke være bedre enn her, bare det er annerledes. Helvete på vannet – Da vi kom ut dit den første dagen så det ut som helvete på vannet. Hele området var dekket av et tjukt lag med noe som minnet om brent peanøttsmør, forteller Jore Damos. – Vi prøvde å sette en dekkost nedi, den ble bare stående rett opp, uten å synke. Det var branner og røyk over alt. Varmen og lukten var intens og luften var full av helikoptre og militærfly. Det hele minnet mest om en scene fra Apokalypse Nå!, eller Armageddon. Jore var permittert fra fabrikken han jobbet på, og en kamerat med rekebåt hadde fått tilbud om jobb av BP og trengte mannskap. Etter forhandlinger mellom staten og BP ble det til slutt enighet om å kun bruke lokale båter og mannskap, for at så mange skulle slippe å gå arbeidsløse. Stort sett var de som ble ansatt av oljeselskapet, nå arbeidsløse fiskere. Men siden Jore hadde erfaring med å arbeide med kjemikalier og hadde jobbet på båt tidligere, fikk han også muligheten. – Hele opplegget funket utrolig dårlig. Det største problemet var at ingen ante hva de drev med. Vi fikk et tre timers sikkerhetskurs på forhånd, men utover det fikk vi ingen op-

28

plæring. Manglende opplæring gjorde at oljelensene ble brukt feil en periode, slik at de ikke funket som de skulle. Lenge var det også vanskelig å få tak i nok av dem. Jore forteller at det allikevel gikk ganske greit å samle oljen sammen, det var å få den opp av vannet som var den største utfordringen. – De absorberende lensene sugde stort sett bare opp vann. Hver morgen ble vi gitt koordinater til et sted vi skulle jobbe, men dagen etter kunne vi bli sendt et helt annet sted, selv om vi

Hele området var dekket av et tjukt lag med noe som minnet om brent peanøttsmør. ikke var ferdige på det første. Hele opplegget var et totalt kaos. Den dagen Obama kom, ble vi alle sendt ut til området han skulle besøke. For dem så det ut til at oppryddingen gikk etter planen, fiskerne hadde jobb og pressen fikk bildene sine. Når de hadde dratt ble vi alle sammen sendt hjem igjen. Strategien deres var hele tiden out of sight, out of mind. Hva med dere arbeiderne? Fikk dere skikkelig sikkerhetsutstyr? – Alle fikk utdelt masker, hansker og dresser, men de hjalp ikke mye. Selv fikk jeg kontakteksem etter at jeg vet et uhell satte meg ned på en oljelense. Flere andre jeg vet om har fått luftveisproblemer og opplevd smerter i brystet og svimmelhet i ettertid. – Dekket BP noen av legeutgiftene?

– Nei. BP hadde en egen helsestasjon de mente alle skulle bruke, men den bestod kun av førstehjelpspersonell, ikke leger. BP har konfiskert alle uniformer, så det er vanskelig å bevise noe nå i ettertid. Vi måtte alle sammen skrive under på at vi ikke skulle snakke med pressen om noe av dette, uansett hva BP sier. Men jeg har sluttet, så jeg bryr meg ikke. Jeg skylder dem ingenting. Staten påla BP å betale en kompensasjon på opptil 30 prosent til kommersielle fiskere som ville fortsette som vanlig, for å prøve å opprettholde deler av fiskemarkedet. Men det at det hele tiden ble endringer i hvor sjøen var åpen og ikke, gjorde det nesten umulig å realisere. Det kommersielle fisket ble etter hvert et sjansespill få hadde mulighet å fortsette med. Jore forteller at de fleste fiskerne hatet å være en del av det, men at de fleste etter hvert ikke hadde noe annet valg. Det gav dem noe å gjøre, men mange fikk ikke betalt før mange måneder senere. Lønnen de får av BP ligger på om lag 60 prosent av en vanlig fiskerlønn. Mange har nå gått sammen for å saksøke, men om man gjør det mister man samtidig retten til eventuelle utestående utbetalinger. Tilbake i bilen forklarer Margaret at fiskerne hadde hatt krav på erstatning fra oljeselskapet uansett, og at de har et fond på 20 billioner dollar til nettopp dette. Mange nå er redde for at de ikke vil få noen kompensasjon utover den lønnen de har fått mens de har arbeidet for BP. – Det er ikke rettferdig å behandle noen på denne måten. BP var nødt til å ansette noen for å rydde opp. At de skal gå i pluss på dette, bare


GAMLE VENNER: Dean og Margaret er gamle venner. Det var blant annet Dean som fikk Margaret til å begynne med politikk.

fordi de ansatte fiskerne, som de selv hadde tatt levebrødet fra er helt forkastelig. Fisket kommer ikke til å være tilbake til normalt på lenge. Hva fiskerne skal gjøre i mellomtiden er det ingen som vet. Enda er det ingen som vet hvilke langtidseffekter dette vil få.

ren er over, og orkansesongen har nettopp satt i gang, men på grunn av alle som er her og jobber med oppryddingen er det fortsatt full aktivitet på øya. Louisianas eneste statseide strand mot gulfen ligger her. En av de få stedene man nå kan komme nærme nok til å faktisk

Kjøpt og betalt Vi kjører ut på Grand Island. Den store, flate øya er dekket av hus på stolper, som alle områdene utenfor dikene. På 1800-tallet bodde den kjente piraten Jean Lafitte her. Etterkommerne hans bor her fortsatt. 1500 stykker bor her hele året, men i sommersesongen øker det til nærmere 20 000. Husene her ute er dyre, men det er umulig å få dem forsikret, ettersom de kan være knust etter neste storm. Somme-

Vi måtte alle sammen skrive under på at vi ikke skulle snakke med pressen om noe av dette. se vannet. Langs hele stranden er det satt opp gjerder. Opprydningsarbeidet etter oljesølet pågår enda. Militærkjøretøy patruljerer stran-

den. Langs åpninger i gjerdet står vannbaljer der oljearbeiderne skal rense av seg olje fra støvlene. I bakgrunnen kjører oljetanker frem og tilbake blant alle riggene som kan skimtes i horisonten. Bortsett fra noen oljeflekker i sandhauger rundt om kring på stranden, er det ikke lenger mye som minner om at historiens største oljekatastrofe har foregått akkurat her. På innsiden av øya ligger rekemottaket til Dean Blanchard. Kontoret er ikke stort, og mottaket består av en liten brygge med en stor trakt som sorterer og veier rekene. Allikevel er han Nord-Amerikas største rekeinnkjøper. Som alle andre rundt her er han hardt rammet av oljeutslippet. De har stengt oss helt ned, forteller han. forts.

29


genting å tape. Får jeg ikke det jeg fortjener drar til England og jakter på dem til de dreper meg. Whatever. Det kan slutte på den måten. George Washington skulle gjort ende på dem da han hadde sjansen for 300 år siden. I Malaysia henger de korrupte politikere, det skulle vi gjort her også. Det er sånn vi føler det.

SINT: Som Nord-Amerikas største rekeoppkjøper merker Dean ringvirkningene av oljekatastrofen godt.

– Dette har vært en av våre beste dager i år, og vi var bare oppe i en fjerdedel av det vi pleier å tjene inn. For tiden ligger vi kanskje på åtte-ni prosent av den vanlige fortjenesten. Det er en kombinasjon av mangel på reker, og dårlig kapasitet. De fleste fiskerne driver fortsatt med oljelensing. Dean er redd for at konsekvensene kan bli store. Hendelsene i Alaska etter Exxon Valdesulykken står fortsatt klart i minne, men i gulfen er det større gjennomstrømming i vannet på grunn av Mississippi-elva, og alle orkanene. – Det er ikke godt å vite hva vi skal tro. Vi tror ikke på myndighetene, de er kjøpt og betalt av BP. Skepsisen er ikke overraskende. Myndighetenes og BPs anslag for oljeutslippet har konsekvent vært for optimistiske. – De sier alle er født like i dette landet, men det kan du bare glemme. BP har kjøpt opp alle politikerne. Hadde en av båtene mine sluppet ut litt olje, hadde myndighetene krevd å få renset det opp og sendt meg en feit bot. Men BP får styre oppryddingen selv, og nekter å betale for seg. De vil ikke engang slutte å bruke oppløsningsmiddel på oljen, selv om de har fått beskjed om det. Hadde jeg prøvd meg på det der, hadde de kasta meg i fengsel. Dean og de fleste andre her mener allikevel at det til syvende og sist er myndighetene som er problemet. – Overalt i verden har man to nødstoppere mot utblåsning. Her boret de på dypt vann med bare èn. Hvis du skal tillate boring, må du sørge for at det er trygt. Oljebransjen har så mye penger. Det er mye strengere regler for fiske enn for utvinning av olje. Dean er heller ikke fornøyd med opprydningsarbeidet. – Alt vi hadde til å beskytte oss var overflatelenser. Så brukte de kjemikalier for å spre oljen ned i vannet! Det gir ingen mening. De skulle vært tvunget til å være forberedt på dette. Ingen tvang oljebransjen til å ha en skikkelig oljeberedskap. 30

Metodene for å stoppe utslippet skal ikke ha vært oppdatert på over 30 år? – Nei, ikke sant! De har aldri vært tvunget til å oppgradere. BP har vært kjent for å drive uforsvarlig lenge, de kutter ned på sikkerheten, halvparten av nestenulykkene her i området har vært hos dem. Dean ser alvorlig på oss. – Kompensasjonen jeg får er ikke en gang fem cents på en dollar. Jeg skal si dere hva jeg vil gjøre. Hvis erstatninga mi ikke er stor

Det er ikke godt å vite hva vi skal tro. Vi tror ikke på myndighetene, de er kjøpt og betalt av BP. nok, tar jeg turen over til England og jager ned disse folka. Tror de at de kan komme over hit og ødelegge mitt liv, min business, og så dra hjem igjen og leve fett? Det kommer ikke på tale. Jeg er 51 år, har ingen barn og snart inPROTEST: Mange setter opp protestskilt i hagene sine.

Har fått nok – Dean holder ikke tilbake. Det var derfor jeg ville dere skulle møte ham, sier Margaret. Vi er tilbake i bilen, og hun forsikrer oss om at selv om det høres voldsomt ut, er fullt alvor det han sier. Og det er mange som er enige med ham. – Vi har snart ingenting å tape lenger. Etter de to siste orkanene, har færre og færre fiskere kommet tilbake. Folk begynner å bli slitne nå, og store utenlandske båter står hele tiden klare til å ta over. Gud vet hvor mange som vil komme tilbake etter dette. Margaret blir stille. Vi fortsetter gjennom dette merkelige landskapet, forbi politisperringer og sjekkpunkter. De gule skolebussene, som brukes til å frakte oppryddingsarbeidere ut til strendene står over alt. I hagene sine har folk satt opp skilter med tekster og tegninger. Noen mot olje og BP, de aller fleste mot Obama. Kevin og Margaret har allerede bestemt seg for å flytte så fort de har muligheten. Til et sted der Kevin kan surfe, og Margaret kan åpne den lille restauranten hun alltid har drømt om. – Jeg har opplevd så mye disse årene etter vi ga oss med fisket, spesielt gjennom den jobben jeg har nå. Jeg har opplevd mer enn de fleste hadde gjort på tre liv, og jeg vet hvor heldig jeg er. Men i det siste har jeg begynt å tenke at om jeg hadde hatt sjansen, så hadde jeg byttet alt bort mot det livet vi hadde tidligere. Da vi fortsatt bare bodde på båten, og levde av naturen og av fisket. Alt var så mye enklere da.


OLAS TALE

Fortsatt øker klimagassutslippene, fortsatt går natur tapt. Kanskje greier vi ikke å løse miljøproblemene gjennom demokrati? FOTO: Ingvild Wollstad

JEG TREFFER DEM fra tid til annen, de folka som er engasjert i miljø og klima, men som har gitt opp demokratiske virkemidler. De tror folk er for dumme og for treige, og de folkevalgte det samme, til å kunne handle raskt og effektivt nok for å redde verden. Det er vanskelig å nekte for at de har noen poenger. I USA har forsøkene på å få på plass en klimalov blitt drept i Kongressen, og det er lite sannsynlig at vi får se særlig amerikansk lederskap i klimakampen i denne presidentperioden. Hvem sto bak drapet? Representanter fra stater med kullkraft, både demokrater og republikanere, som ønsker gjenvalg.

I sak etter sak er det ikke lenger folket og velgerne som er problemet. Problemet er politikerne. HER HJEMME HAR igjen de såkalte klimaskeptikerne blitt stuereine, og media lar disse bruke miljøspalteplassen til å debattere om vi i det hele tatt har et klimaproblem. Resultatet er lavere miljøengasjement i befolkninga. De som tviler på demokratiets evner, kan ikke bare peke på det vi ikke får til i vårt eget demokrati, men også hva mindre demokratiske institusjoner får til. EU-kommisjonen er ikke valgt av noen, men er drivkraft i en del av det positive som skjer på miljøfronten i EU. Diktaturet Kina framstilles gjerne som den store stygge ulven også i klimasammenheng, men landet er i ferd med å bli ledende i både utvikling og utbyg32

ging av fornybar energi. Åpenbart blir det dårlig PR for det vestlige demokratiet om det er Kina som ender opp med å redde verden fra klimakrisa. JEG TROR LIKEVEL demokratiskeptikerne tar feil. Der hvor Natur og Ungdom i mange år har levd en ensom tilværelse hvor bare vi våget å mene det ingen andre mente, er det i stadig større grad vi som har folk med oss for de konkrete tiltakene. Det er bare å se på meningsmålingene. Det er massevis av nordmenn som er klare for å sette grenser for oljeindustrien. Det er massevis av nordmenn som vil bygge ut vindkraft og jernbane. Det er massevis av nordmenn som er klar for køprising i byen deres. Ja, det er til og med massevis av nordmenn som er klare for å øke bensinavgifta, så lenge pengene går til miljøtiltak. I sak etter sak er det ikke lenger folket og velgerne som er problemet. Problemet er politikerne. Politikere som later som de tror at ikke folk er klare, og politikere som er i lomma på oljelobby og veglobby. På så mange av de konkrete tiltakene, er ikke problemet for mye demokrati, men for lite! MANGE ER BEKYMRA for hvor levende folkestyret i land som Norge egentlig er i våre dager. Klimakrisa byr oss på muligheten til ikke bare å løse vår tids største utfordring, men også å bevise hva for demokratiet vårt er verdt. La oss gjøre Eidsvollsmennene stolte! Eventuelt kan du adoptere holdninga til NU-eren som en gang ble spurt hvordan arbeidet gikk;«Det går til helvete, men de skal faen ikke få det lett!» Ola Skaalvik Elvevold, leder i Natur og Ungdom


FREM FRA GLEMSELEN Putsj har mange gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem et av dem, og forteller om historien bak.

FR E DE LIG E: Natur og Ungdoms m demonstre rte fredelig e i Berlins gat dlemmer ikke alle de er i 1995, m monstrante en ne var like profesjonelle .

Når datoen for avstemningen om norsk medlemskap i EU ble satt, ble alt annet arbeid lagt til side. EU-saken skulle man vinne. FOTO: Mette Strengenhagen

Den 28. november 1994 telles stemmene. 89 prosent av de stemmeberettigede har avlagt stemme, og i løpet kvelden skal det avgjøres om det norske folk ønsker norsk EU-medlemskap eller ikke. Når resultatet endelig er klart viser det at 52,2 prosent stemte mot, mens 47,8 prosent stemte for. Natur og Ungdom hadde vært med på å vinne EU-kampen. NU var viktig Nåværende leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, var nestleder i Natur og Ungdom på høsten 1994. Han forteller at hele organisasjonen stod på for et nei til norsk EU-medlemskap. – Sammen med AUF, var Natur og Ungdom den mest sentrale aktøren mot EU på ungdomssiden. Hele organisasjonen ble drilla på å jobbe mot norsk EU-medlemskap. Kampen mot EU var det eneste som gjaldt. Kontoret i Oslo var på konstant reise, holdt foredrag og deltok på debattmøter, forteller Haltbrekken.

Han mener også at Natur og Ungdom var viktige denne høsten. – Natur og Ungdom var viktige, ikke minst i kampen for å overbevise de som bestemte seg ut ifra om EU var bra eller dårlig for miljøet. Og NU var viktig for ungdommen. Lederen av NU, Heidi Sørensen, gjorde også en formidabel innsats og var en av de soleklare vinnerne av et av de avgjørende folkemøtene på NRK. Her møtte hun blant annet sluggere som miljøvernminister Torbjørn Berntsen, men feide dem av banen med miljøargumentene. Miljø og solidaritet Natur og Ungdom viste sin motstand mot EU på flere måter. Blant annet la organisasjonen ut på Tokt mot EU i en gammel hvalfangstskute. Toktet gikk fra Steinkjer til Oslo, med debattmøter, stands og gateteater langs hele kysten. Argumentet om at det var viktig med en uavhengig stemme i internasjonale forhandlinger stod sterkt, og i

tillegg gikk medlemmene i NU på denne tiden rundt i t-skjorter med påskriften «EU er for lite for meg». – Solidaritet med den fattige verden som alltid vil stå uten for EU, var et av de viktigste argumentene som ble brukt. Vi argumenterte også med at Romatraktaten med sine fire friheter og økonomisk vekst ville mer trafikk, mer forbruk og mer forurensing. Et eksempel vi ofte brukte var grisene fra Po-sletta i Italia som gir oss parmaskinke. De ble fôret opp med mat som var transportert, tørka og tilsatt vann rundt i Europa før det kom til grisene på Po-sletta. Dette var galskap satt i den frie flyts system, konstaterer Haltbrekken. Selv om EU-kampen var stor for Norge og Natur og Ungdom høsten 1994, var det likevel også andre saker som stod sterkt på denne tiden. Blant annet var kampen mot skytefeltet på Hjerkinn og utvidelsen av dette en viktig sak tidlig på året. – Samme dag som Norge fikk sin fiskeriavtale med EU, gikk NU-medlemmer på ski inn i skytefeltet for å stanse langdistanseskyting. Jeg kan huske at Dagsrevyen hadde to saker den dagen: Fiskeriforhandlingene og Natur og Ungdoms skitur, forteller Haltbrekken. 33


APPELL I APPELL-SPALTEN lar vi en skrivefør person lage en kronikk om et viktig miljøpolitisk tema. Ina Bjørnrå er sentralstyremedlem i Natur og Ungdom, og jobber hovedsaklig med klima og olje. Her krever hun at Norge må ta ansvar under klimaforhandlingene i Mexico.

Vi står ved et veiskille. Vi må ta et valg om hvordan vi vil at framtida vår skal se ut. TEKST: Ina Bjørnrå

SKAL VI VELGE å satse på forurensende olje som ødelegger livsgrunnlaget til millioner av mennesker og som vi med sikkerhet vet kommer til å ta slutt, eller skal vi satse på de reine, fornybare løsningene som vi kan leve av også i framtida? FNs klimapanel har slått fast at temperaturen ikke kan øke med mer enn to grader dersom man skal unngå katastrofale klimaendringer. Vi må vise for verden at vi har mot nok til å gjennomføre de tiltakene som må til for å løse klimaproblemet. Når vi ikke leverer i praksis, holder det ikke med lovord og ambisiøse mål.

Det kan nesten virke som det ligger prestisje i å være minst ambisiøse. NÅR KLIMAFORHANDLINGENE i Mexico starter, ser det ut til at den norske delegasjonen må pakke med seg triste tall og brutte løfter i bagasjen. Dette er en sørgelig trend flere rike land følger, og som gjør det vanskelig å komme frem til gode løsninger i forhandlingene. Det er de rike landene som står for de største utslippene. Stikk i strid med dette serverer de samme landene lave målsetninger over en enda lavere sko. Det kan nesten virke som det ligger prestisje i å være minst ambisiøse. Selv om alle strengt tatt er enige om at det trengs gode handlingsplaner for å løse klimaproblemet, er det få som er tøffe nok til å gjøre teori om til praksis. I Norge må vi gjøre et retningsskifte og slutte å tillate at oljeindustrien, landets klimaversting, får herje fritt på sokkelen.

MITT ADVENTSØNSKE til Eirik Solheim og kompani er at de tar med seg mer enn bare solfaktor 40 når de reiser til Mexico. Som representanter for Norge må de vise at vi er klare for å tenke nytt og klare for å la klima vinne over økte oljeinntekter. Dette innebærer å gjøre helt nødvendige utslippskutt innenlands for å løse det klimaproblemet vi selv har bidratt så flittig med å skape. Eirik Solheim ønsker at man under klimaforhandlingene skal komme enda nærmere en juridisk bindende avtale. En slik avtale vil være et viktig steg mot den miljøvennlige framtida vi trenger. Skal Norge ha troverdighet når dette forslaget legges frem, kreves det at vi gjør store grep her hjemme. I dag har Norge god erfaring med å lage planer, men heller laber erfaring med å gjennomføre disse. Stortinget har bestemt at Norge skal redusere sine utslipp med 30 % innen 2020, men på grunn av økende olje- og gassvirksomhet har utslippene økt kraftig de siste årene. Hvis avtalen Solheim skisserer skal bli virkelighet, må Norge være et foregangsland som utfører konkrete tiltak for å følge denne opp. Da må våre politikere sette ned foten for oljeindustrien. Det første steget må være å gjøre Lofoten, Vesterålen og Senja til petroleumsfrie og klimavennlige områder! EIRIK SOLHEIM har mulighet til å bli være miljøets askeladd, og reise til klimaforhandlingene med konkrete og realistiske løfter om at vi vil sette grenser for dem som forurenser mest i Norge. Han får kanskje ikke prinsessa og halve kongeriket, men gjør Solheim jobben sin har han i alle fall gjort det han kan for å si snipp, snapp, snute til Oljetrollet. 35


KJENDISER FOR MILJØET! Hollywood-kjendiser og rockemusikere kan mer enn å bare glitre og gjøre seg bemerket på den røde løperen. Pustj har samlet noen favoritter som engasjerer seg for viktige saker: TEKST: Sandra Mileo / FOTO: Pressebilde

Leonardo DiCaprio Skuespilleren som ble en verdensstjerne etter filmen Titanic, har vært i offentlighetens lys med sitt sterke miljøengasjement i over ti år. Han har oppmuntret kjendiser til å ikke fly med privatfly, han kjører hybridbil og har solcellepaneler i sitt hjem. The Leonardo DiCaprio Fundation er et fond han startet som årlig donerer penger til miljøformål. Etter tsunamien i 2004, donerte DiCaprio som privatperson millioner av dollar til Thailands ofre, som gikk til gjenoppbyggingen av det samme området han ble kjent med under innspillingen av filmen The Beach.

Alicia Silverstone Skuespillerinnen er ikke bare vegan og dyrerettighetsaktivist, men hun insisterer faktisk på å ha et fulløkologisk og miljøvennlig hjem. Silverstone er forfatter av kokeboken The Kind Diet – en kokebok spesielt skrevet for dyrene og miljøet.

Sting Den britiske rockemusikeren er kjent for sitt arbeid for bevaringen av regnskogen, og har siden 1980-tallet satt fokus på problematikken rundt både avhuggingen og ødeleggelsen av den. I 1989 grunnla han organisasjonen Rainforrest Foundation Worldwide og har siden også donert millioner hvert år til bevaringen av planetens viktigste skoger.

Willie Nelson Den amerikanske countryartisten Willie Nelson har i flere tiår arbeidet for å bedre miljøet, ikke bare gjennom sine viser, men også som medeier av organisasjonen Willie Nelson Biodiesel Company.

36

Green Day Det amerikanske rockebandet har herjet hitlistene siden 1990, men hitlistene er ikke det eneste bandet er framtredende i. Som offentlige støttespillere av Greenpeace og med egen nettside for miljøorganisasjonen NRDC (Natural Resources Defense Council) oppfordrer de fans til å kontakte myndigheter og politikere, for å oppmuntre til grønnere alternativer i lokalmiljø, i arbeidsmarkedet og internasjonalt.

Pamela Anderson Trodde du at Pamela var dum og deilig tok du feil. Skuespilleren og modellen er sterkt engasjert for dyrs rettigheter. Gjennom sitt samarbeid med dyrerettighetsorganisasjonen PETA, har Anderson frontet mange kampanjer for vegetarisme, anti-pels og dyrs rettigheter. Hun er ikke redd for å sjokkere eller være brutal ærlig, og stiller gjerne opp kun iført i sin egen pels for å fronte saken.

Hayden Panettiere Den unge skuespilleren Hayden Panettiere, kjent fra TV-serien Heroes, fronter også dyrenes sak og har offentlig sagt at hun støtter kontroversielle Animal Liberation Front i USA. Hun er veggis og ikke redd for å ta i bruk sivil ulydighet. I 2007 var hun involvert i et voldelig sammenstøt, da hun fysisk forsøkte å stanse en delfinfangst i Japan. Denne episoden fikk oppmerksomhet over hele verden, og ryktene er at Panettiere ikke er særlig velkommen tilbake til samuraienes land.

Cameron Diaz Hollywoods best betalte skuespillerinne hviler ikke på laurbærene hva det angår miljøet. Skuespillerinnen har frontet miljøversaken i en årrekke og benytter til enhver tid tiden i rampelyset til å offentlig kommentere miljøproblemene og hva vi kan gjøre for å bedre utfordringene vi står i mot.

Hvis du trodde det var alle kjendisene som engasjerer seg for miljøet, kan vi også nevne andre navn som er fremtredene: Kevin Costner, Edward Norton, Richard Branson, Robert Redford og Neil Young er bare få av mange.


KONSERTAKSJON: 1. september arrangerte Natur og Ungdom, Blindern og Studenter mot oljeboring konsert på Studentersamfundet i Oslo.

AKSJON! Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet.

Vanskelig å velge mellom å redde verden og å danse? Gjør begge deler! FOTO: Torkjell Trædal

NOEN AKSJONER ER morsomme å være med på, noen aksjoner er morsomme å se på, og noen aksjoner appellerer til ekstra mange. Uansett hva du aksjonerer for eller mot,

Folk liker konserter, spesielt når de er gratis. konsertaksjonen gjør alt dette på en gang. Her trengs ingen slagord og ingen råtten fisk, for her er hele poenget å få følelsene i sving, slik at hver eneste deltaker svulmer opp av kamplyst gjennom lyd, kjærlighet og miljøfrelse. DEN MEST KJENTE konsertaksjonen som er blitt holdt, var Live Aid-konserten i 1985. Den ble holdt for sultrammede i Etiopia, på Wembley stadion i London og JFK stadion i Philadelphia. Det var også tidenes største satelittoverførte TV-sending. Selv om det her hjemme ikke alltid er like lett

å samle et publikum på 162 000, TV-seere fra 100 land og band og artister som U2, Queen og Bob Dylan, er konsertaksjonen en fantastisk arena for å få spredd budskapet. PÅ KONSERT SAMLES nemlig alle typer mennesker. Metall-folka som står foran og rister på hodet uansett musikk, kan skrike litt om hvor viktig et er med gasskraftrensing, kjæresteparet som står foran deg og kliner hele konserten, kan dra hjem og elske for hjortelusflua, mens den fulle fyren som vil høre ”Sweet child of mine” uansett hvilket band som spiller, kan gråte over hvor mye han elsker skog til gutta på puben. Folk liker konserter, spesielt når de er gratis. Men det kan være lurt å få tak i ålreite band som folk i området har hørt om eller en debutartist med stor slekt, slik at du er sikker på at mange møter opp. Skulle de ikke gjøre det, må du huske å ta bilder bak det lille publikummet, sånn at det i alle fall ser sånn ut. Konserter er for øvrig perfekt for presseoppslag, i alle fall på de stedene hvor det sjeldent holdes konserter. 37


TENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Bård Lahn, rådgiver internasjonal klimapolitikk, Norges Naturvernforbund, til å skrive om USAs rolle i klimaforhandlingene.

De som trodde at presidentskiftet i USA skulle redde forhandlingene om en ny klimaavtale, tok dessverre feil. Foran klimatoppmøtet i Mexico i desember er det på tide at Norge, EU og de andre rike landene legger om strategien. Vi kan ikke la USA fortsette å holde igjen resten av verdens klimainnsats. TEKST: Bård Lahn, rådgiver internasjonal klimapolitikk, Norges Naturvernforbund

FORHANDLINGENE OM EN ny internasjonal klimaavtale startet på Bali i 2007, og skulle etter planen fullføres på København-toppmøtet for snart ett år siden. En viktig grunn til at mange var optimistiske med tanke på mulighetene for en avtale, var at George W. Bush bare hadde ett år igjen i Det hvite hus, og at en ny amerikansk president – enten det var en demokrat eller republikaner – med all sannsynlighet ville legge om USAs politikk i klimavennlig retning. GJENNOM KYOTO-PROTOKOLLEN har alle de rike, industrialiserte landene forpliktet seg til å redusere sine klimagassutslipp i perioden fram til 2012. Alle bortsett fra USA, som nektet å slutte seg til protokollen. Når forhandlingene om en ny klimaavtale startet opp, så EU, Japan, Norge og de andre rike landene en mulighet til å få en slutt på USAs utenforskap. Fram mot København-toppmøtet bestemte de seg for å arbeide for å erstatte Kyoto-protokollen med en helt ny, men svært lik avtale, der også USA skulle delta. Det var dessverre en korttenkt strategi. FOR DET FØRSTE hadde de europeiske landene en overdreven tro på hvor mye «change» den nye amerikanske presidenten kunne skape i klimapolitikken. Barack Obama gikk

38

riktignok til valg på løfter om å redusere USAs klimagassutslipp, men i USA er det Senatet som godkjenner tilslutning til internasjonale avtaler. Og der er man lite glad i FN-avtaler som begrenser USAs handlefrihet. Derfor inntok USA en svært annen linje enn EU og Norge i forhandlingene fram mot København-toppmøtet. De ønsket slett ikke at den nye avtalen skulle likne på Kyoto. De ville tvert imot at hvert enkelt industriland selv skulle kunne bestemme sine egne utslippsmål, uten innblanding fra andre, og at det skulle være mulig å forandre målene senere hvis landet skulle ønske det. De motarbeidet regler som skulle sikre at landene faktisk holdt løftene sine, og at eventuelle løftebrudd ville få konsekvenser. Allerede før København-toppmøtet var det tydelig at dersom EU fikk det som de ville, og Kyoto-protokollen skulle erstattes med en ny avtale der også USA ble med, ville den nye avtalen bli et stort skritt tilbake i forhold til reglene i Kyoto-protokollen. FOR DET ANDRE førte den europeiske strategien til sterke reaksjoner fra utviklingslandene. Et grunnleggende prinsipp i det internasjonale klimasamarbeidet er at de rike industrilandene, som har det historiske ansvaret for å ha skapt klimaproblemet, også må ta hovedansvar for å rydde opp. Men slik utviklingslandene så det, ville EUs ønske om å erstatte Kyoto med en ny avtale bety det motsatte: At de fattige landene ville bli pålagt strengere krav enn tidligere, mens de rike landene ville få krav som var mindre bindende enn de kravene de allerede har i Kyoto-protokollen. Utviklingslandene beskyldte EU for å bruke USA som unnskyldning for å slippe billigere unna selv. KØBENHAVN-TOPPMØTET ENDTE som kjent i skuffelse, og forhandlingene ble forlenget med ett år. Nå nærmer det seg neste toppmøte, som avholdes i den mexicanske badebyen Cancún i begynnelsen av desember. På forhånd er det


stor enighet om at heller ikke Cancún blir endestasjonen i forhandlingene, og at de sannsynligvis vil bli forlenget med enda ett år. Spørsmålet er hva denne stadig mer langvarige forhandlingsprosessen fører fram mot: Får vi en sterk og rettferdig klimaavtale som pålegger de rike landene juridisk bindende forpliktelser? Eller må vi nøye oss med den svake erklæringen fra København-toppmøtet, som likner mer på USAs drømme-avtale der hvert land bestemmer sine egne utslippsmål og det ikke får noen konsekvenser om man bryter dem?

Må vi nøye oss med den svake erklæringen fra København-toppmøtet, som likner mer på USAs drømmeavtale der hvert land bestemmer sine egne utslippsmål og det ikke får noen konsekvenser om man bryter dem? HVIS VI SKAL unngå det siste alternativet, er det på tide at EU, Norge, Australia og de andre rike landene legger om strategien. Det er tydelig at USA i løpet av de neste årene aldri vil akseptere en avtale som er så bindende som Kyoto. Da må man enten akseptere at USA får sette standarden for alle rike land, eller man må gå videre uten dem. Det er fullt mulig å videreføre Kyoto-protokollen for de landene som allerede har forpliktelser i den, og å la USA bli stående igjen med sine utslippsløfter i en egen, mindre bindende avtale. En slik videreføring av Kyoto-protokollen kan vedtas allerede

på Cancún-toppmøtet, og vil vise tydelig at de aller fleste rike land er villige til å ta sitt historiske ansvar for klimaproblemet på alvor, til tross for at USA fortsatt mangler den nødvendige viljen. LANDENE SOM HAR utslippsforpliktelser i Kyoto-protokollen står for mindre enn en tredel av verdens klimagassutslipp. Å vedta nye utslippsmål for disse landene etter at de første Kyoto-målene går ut i 2012, vil selvsagt ikke løse klimaproblemet alene. Derfor må en videreføring av Kyotoprotokollen være en del av en større klimaavtale som også må omfatte USAs klimamål og tiltak for å redusere de raskt voksende utslippene i fattigere land. Men hvis rike land som EU og Norge bruker toppmøtet i Cancún til å vise at de ønsker å ta vare på Kyoto-avtalen med dens bindende utslippsmål, vil det trolig føre til bedre stemning mellom rike og fattige land i forhandlingene, og det vil bli lettere å fullføre resten av klimaavtalen i løpet av det neste året. SPØRSMÅLET ER OM Erik Solheim og de andre politiske lederne i rike land – etter å ha gledet seg i flere år til å få USA med på en felles klimaavtale– tør å bruke Cancúntoppmøtet til å si: «Sorry USA, vi kan ikke la dere svekke regelverket for alle oss andre – dere får komme etter når dere er klare for det.» Da George W. Bush var president, og trakk USA fra Kyoto-protokollen, var det nettopp dét Europas ledere sa. Det er vanskelig å skjønne hvorfor disse lederne skal la Barack Obama få holde tilbake verdens klimainnsats når de ikke lot Bush gjøre det. Naturvernforbundet har foreslått at norske myndigheter bør arbeide for å videreføre Kyoto-protokollen på klimatoppmøtet COP 16 i Cancún i desember. Les mer om de internasjonale klimaforhandlingene på Naturvernforbundets nettsider www.cop16.no .

39


KULTURPLUKK

WASTE LAND 2010 Regi: Lucy Walker Anmeldelse: Sandra Mileo

WASTE LAND

kjent med i filmen. Han bestemmer seg deretter for å fotografere portrettene og selge verkene til inntekt for å forbedre kårene i søppelfyllingen.

Dokumentarfilmen Waste Land har rørt mange hjerter verden rundt med fortellingen om søppelplukkere fra Brasil, som blir foreviggjort gjennom portretter og kunstinstallasjoner.

VED SIDEN AV dette blir vi kjent med Tião Santos, . som Han har startet en fagforening, og arbeider med å bedre kårene og statusen for de 5000 plukkerne på fyllingen. Sammen med Santos, brukertar Muniz inntektene for fra hvert solgte portrett til å videreutvikle fagforeningen. Waste Lland handler om kunst, miljø, resirkulering, arbeidsvilkår og håp.

DEN BRASILIANSKE KUNSTNEREN Vik Muniz er anerkjent som den mestselgende brasilianske kunstneren i verden. Ydmyk over sin suksess, reiser han tilbake til hjemlandet sitt for å gi noe tilbake, og bestemmer seg for å fortelle de personlige historiene til de som bor og arbeider ved søppelfyllingen Jardim Gramacho i favelaen slummen i Rio. Det som kommer frem når han tilbringer tid på fyllingen, er at plukkerne omtaler sin arbeidsplass med stolthet fordi de er med å skape et bedre miljø. For plukkerne som sorterer søppel, er ikke dette bare søppel, men gjenstander som kan resirkuleres og ombrukes gjenbrukes, for å spare og bedre miljøet. Kunstneren tar disse samme søppelgjenstandene, og former en portrettinstallasjon av hver av plukkerne vi blir

FILM 40

FILMEN ER FORVENTET på norsk kinoer i løpet av senhøsten.


t

or k e n

o

Dat

tel

Tit

ter

fat

For

T: E M

M

A GR

O PR

M FOR FIL TINE:

P

UM

G EST

RY X

ISTO

NH RICA

MA :00: AME AMERICA Kl 16 N A TIME IN O P U E C N Kl 18:00: O Kl 20:00: BUTCH CASSIDY AND THE SUNDANC NATTK E KID INO: IN D EPEND

ENCE

OSLO GIRLS Vg Tv

DAY

Hvem er du i OsloGirls? I USA finnes det massevis av dokusåper fra moteverden. Endelig har Norge fått sin egen! I OsloGirls blir vi tatt med bak motebransjens overfladiske fasade. Vi følger fire jenter i Oslo, Norges motemekka, og får lære at motebransjen er langt fra så glamorøs som det kan se ut til. 1) Er du villig til å ofre både venner og kjærlighet for å komme dit du vil? a) Ja. b) Du er allerede der du vil være. c) Nei. d) Ikke om du får sjansen til å legge deg etter Vegard. 2) Hvordan stil har du? a) Du er ikke sånn derre trendslave, da. b) Du gjør din egen greie, og liker elementer. c) Du har den stilen Erlend gir deg. d) Det gidder du ikke tenke på. 3) Når Astrid legger seg mellom deg og Vegard, hva gjør du? a) Det er kanskje noe mellom deg og Lasse, men der skal hun ikke komme mellom. b) Det er ikke noe stress, for du vet at du og Vegard har en greie liksom. c) Ringer Erlend og får en makeover. d) Vi er voksne, og HALLO, gutter står ikke mellom vennskap.

TEST 4) Hva jobber du med? a) Du blogger og har et radioprogram.

b) Du er motejournalist og stylist. c) Assistent på minmote.no, men du er ikke der så ofte, fordi du som regel er ute og får en makeover. d) Du har en jobb, men du er alt for klumsete til å gjøre den ordentlig. 5) Hva synes du om norsk mote? a) Hahahahahahaha b) Det er jo ingen som klarer å kle seg i det landet her. Herregud c) Erlend gir meg nye stiler hele tiden. d) Du er ikke så interessert i mote og sånn.

SVAR: Flest A - Marie Amanda Du ofrer alt for å få gjøre det du elsker: blogge, og ha et times show på NRJ en gang i uken. Du vet ikke helt hvor du kommer til å være om 10 år, men du vet det har noe med girl power å gjøre. Og FYI, det uttales faktisk ikke Jeulebrus. Flest B - Natalie Du har ikke så mye dine egne meninger og sånn og bryr deg ikke så mye om ANDre. Du synes det er viktig å være litt ANn(D)erledes. Æh, pokker heller. Vi vet ikke så mye mer om deg enn at du poserer som en and. Flest C - Isabelle Du sminker deg som en prostitutt. Andre synes du virker helt på tryne. Heldigvis har du Erlend. Han gir deg en makeover når noe går galt. Og så blir alt bra igjen. Flest D - Astrid Du legger deg etter Vegard så fort du får sjansen. Du er skikkelig lat og klumsete. Du har ingen venner, men heldigvis har du byttet ut snekkerbuksen med klær som får rumpeballene dine til å se mye bedre ut. 41


PÅ MORSDAGEN: Foreldreadopsjon er effektiv, men risikofylt.

Synes du de amerikanske høytidene blir litt vel mange, og litt vel dyre? Putsj gir deg alternativene, slik at du kan komme deg trygt gjennom feiringa. TEKST: Torkjell Trædal / FOTO: Stian Taraldsett

Amerikanske høytider har for lengst slått rot i Norge. Dette medfører ikke bare nye tradisjoner, men åpner også for et forbrukspress som får handelsstanden til å gni seg i hendene. Produkter med formål å bygge opp om tradis-

Hva med å kle deg ut som et oljeutslipp? jonene, pryder butikkhyllene lang tid i forkant av høytidene. Målet er selvfølgelig å få folk til å øke forbruket, og folk lar seg også lure. For her skal det feires. Men det finnes alternativer til forbruk på disse dagene. Det er mulig å markere høytidene på en mer kreativ og morsom måte, slik det bør gjøres. 42

Her er en guide til hva du kan gjøre, mens alle andre går fem på det amerikanske opplegget: Halloween: Lag ditt eget kostyme Skrik-masker, vampyrtenner og jukseblod – butikkhyllene fylles av skumle produkter i forkant av skrekkens aften. Det kan være fristende å kjøpe den nye og hippe heksehatten, men tenk deg først godt om - for her er det både penger å spare, og kreativitet å hente fram. Ved å lage ditt eget kostyme trosser du ikke bare forbrukspresset. Du sikrer deg samtidig et originalt kostyme som garantert vil gi deg oppmerksomheten du fortjener. Hva med å kle deg ut som et oljeutslipp? Skumle saker. Så skummelt at du mest sannsynlig ikke vil få noen nye venner i løpet av kvelden. Det er nemlig ingen som liker oljeutslipp. Er du derimot av den oppfatning at halloween er en skikkelig tåpelig høytid, og samtidig ønsker å gi et miljøpolitisk budskap – kle deg ut som en vindmølle. Hallo, det er bare kids som syns det er kult med skremming og trussel om rampestreker. Bruk kvelden til noe viktig i stedet. Så mens de andre går fra hus til hus og roper trick or treat, sier du «Hei, jeg er en vin-


VALENTINES DAY: Å dumpe kjæresten er populært hos alle som boikotter høytiden, men kan ødelegge forholdet til din nye ekskjæreste.

dmølle. Jeg leverer fornybar energi. Også liker jeg godteri.» Du kommer til å være stinn av søtsaker lenge før midnatt.

Valentine’s Day: Undertrykk kjærligheten Er det en dag du skal hylle kjærligheten, så er det på Valentinsdagen. I alle fall hvis du følger tradisjonen. Dette er nemlig alle hjerters dag, dagen du på tvunget vis er nødt til å vise din kjære hvor glad du er i ham/henne. Dette skal helst gjøres ved å kjøpe konfekt, rosebukett og masseproduserte kjærlighetsbrev – gjerne alt sammen på én gang, om du er en skikkelig søtnos. Nei, dette bør heller være dagen du overser din kjære. Vedkommende får jo, med utgangspunkt i at du er en relativt god kjæreste, nok oppmerksomhet som det er resten av året. Se heller på det som en fridag. Velger du likevel å gi din kjære oppmerksomhet denne dagen, bør du styre unna de masseproduserte kommersielle produktene, og gå for et hjemmelaget kjærlighetsbrev. Det kan for eksempel stå: «I dag er jeg like glad i deg som alle andre dager.» Søtt, samtidig som du lurer fram hva du egentlig mener om dagen. Eller send en e-post. Da slipper du porto. Har du en trang til å være skikkelig kontroversiell, og virkelig hater høytiden, kan du jo bruke dagen til å dumpe kjæresten. Men husk - det skjer på eget ansvar.

Mors- og farsdag: Adopter dine egne foreldre Ikke nok med at det er satt av en egen dag til å hedre foreldrene sine. Det skal på toppen av det hele skje hele to ganger i løpet av året – først på morsdagen, og så på farsdagen. Det betyr dobbelt så mye kaker, gaver og kaffe på sengen om morgenen. Men fortvil ikke, for her er det mulig å slå to fluer i én smekk. Ved å adoptere foreldrene dine, lurer du nemlig hele systemet. Plutselig har du ingen å hedre lenger, og i tillegg vil dine nyadopterte barn se seg nødt til å gi gave til deg i stedet. Men her

kommer vi til et viktig punkt. Det er om å gjøre og ikke gå i dine foreldres fotspor og ønske deg fine gaver. Ønsk deg heller snille barn. Og det får du jo, hvis du er flink med oppdragelsen. For å gjennomføre foreldreadopsjonen, er det viktig å fylle ut alle skjemaer og papirer riktig. Dette er en enkel sak, for alt nødvendig materiale ligger lett tilgjengelig på nettet. Det må tilføyes at vi ikke lover at adopsjonen går gjennom. Men det er som alltid verdt et forsøk, er det ikke?

HALLOWEEN: Ved å kle deg ut som en vindmølle viser du hva som virkelig er viktig.

43


ANNONSE


Haugaland NU er månedens lokallag i oktober! Haugaland lokallag er månedens lokallag for sin flotte sykkelaksjon i Haugesund. Bevæpnede med sykler og godt mot kjørte Haugaland NU rundt i bl.a. Haugesund by og hadde sin egen 'Silent Revolution'. Første prioritet, sier de, er å få en bilfri kai. Stå på Haugaland NU!

Hver måned kårer NU et lokallag som har gjort en ekstra god job b, til «månedens lokallag». Putsj presenterer de siste vinne rne. Plukk opp kameraet og kom de g ut og aksjonér! Send bildet til putsj@nu.no 45


KALAS

KVELERTAK I disse dager er Kvelertak endelig i gang med norgesturné. Men det har vært deilig å kunne sove lenge noen dager, innrømmer gitarist Vidar Landa. FOTO: Ane Marte Rognskog

Turné med Converge og kritikerrost album. Hvordan har dere det? – I år har det vært en del kjør, med blant annet konserter i London og BBC-session, så det har vært noe hele tiden. Men den siste tiden har vi fått sove lenge og fått tid til familien, men nå er vi rastløse og klare til å dra ut igjen, så vi har det bra! Hva er planene framover? – Nå legger vi ut på vår første skikkelige Norgesturné. Før har vi bare spilt enkeltgiger og vært 46

support, men nå blir vi headlinere sammen med Purified in Blood. Det har skjedd mye med nytt album og nye fans, så det blir spennende å se om det kommer nok folk på når vi spiller på Rockefeller. Det blir en slags milepæl for oss å spille der. Er det ikke bedre å ha egne konserter, enn å spille med andre? – Nei, Purified in Blodd har vi kjent siden vi var ungdommer. Vi har alltid spilt sammen siden vi starta opp. Og når vi så at platene våre kom på omtrent samme tid er det

naturlig at vi spiller sammen. Dere har spilt rundt omkring i verden i år. Hvordan har dere blitt mottatt? – Overraskende bra! Vi har spilt en del steder, og det har alltid vært mellom to og ti som har prøvd å synge med på sangene, selv om vi synger på norsk. Vi har spilt på store plasser, midt på dagen, men det har kommet nok folk til at det har blitt en fin opplevelse.

Hvordan er det å spille i Norge i forhold til ute i Europa? – I Norge har vi fått et navn, og vi har spilt en del før vi slapp plata. Vi har fått mer oppmerksomhet, enn ute i Europa. Der har vi måttet starte på scratch og kjørt rundt selv, og sovet der vi har fått plass. Her får vi derimot god mat og hotell! Gjør dere noe bra for miljøet? –Vi har ikke noen miljøpolitikk , men halvparten av Kvelertak er veggiser, så vi kjenner oss igjen i en del av det Natur og Ungdom står for.


ANNONSE



Putsj #04/10