jazznytt 03 2013 100 sider_Layout 1 28.08.2013 09:01 Side 22
Jazznytt møtte den tysk-tyrkiske pianisten over en svært typisk, tysk middag på en kneipe i Köln i sommer. Og det som i starten skulle være et kortintervju med en av europas nye stjerneskudd innenfor pianojazzen, ble en lang samtale, som trakk seg over middag og en rolig kveld ute i solnedgangen ved Rhinens bredd. TEKST: JAN GRANLIE
Laia Genc
- merk deg navnet! Hun er født i Berlin i 1978, og regner seg selv som halvt tyrkisk og halvt tysk. Hennes bestefar kom fra Tyrkia på 50-tallet, og siden har familien vært etablert i Tyskland. Hun studerte piano ved Musikkonservatoriet i Köln, først med Hubert Nuss, og deretter med personen som virkelig fikk henne til å bestemme seg for å bli jazzpianist, den britiske pianisten John Taylor. I studietiden spilte hun med en rekke forskjellige konstellasjoner, bl.a. med BuJazzO, Landesjugendjazzorchester NRW (det nasjonale ungdomsjazzorkesteret) og med Anette Maye i PyromanDuo og i trio med Ulla Oster og Angelika Niescier og med United Woman Orchestra. Hun har gjort plate med bandet PLoTS, med vokalisten Simin Tander, violinisten Tessa Zoutendijk og saksofonisten Esmée Olthuis, og nå er hun aktuell med to interessante prosjekter, sin egen trio Liaison Tonique, en konstellasjon som, i f lere forskjellige variasjoner, har vært aktive i snart et tiår, og jentetrioen Kalima. Hennes spillestil er ikke veldig europeisk, hvor man eksperimenterer med sampling og elektronikk. I stedet har hun valgt å legge seg mer i et musikalsk landskap hvor man fra tidligere finner musikere som Brad Mehldau, Kris Davis, Craig Taborn og Ethan Iverson, men hele tiden med en personlig vri, som gjør hennes spill originalt og vakkert. Dette gjelder særlig i hennes egen trio, mens hun i jentegruppa Kalima, eksperimenterer med det akustiske uttrykket, både med standardlåter og stoff skrevet av bandmedlemmene. Første gang jeg hørte henne var på Winterjazz i Stadtgarten i Köln i 2011. I et fullstappet lokale fikk den britiske journalisten Stuart Nicholson og jeg, presset oss opp i et hjørne bakerst i lokalet. På scenen spilte en trio vi aldri hadde hørt om før, som kalte seg Liason Tonique, som ble ledet av en høyreist pianist med navn Laia Genc. De leverte et sett som sto fram som den desidert mest interessante konserten under den tyske mønstringen. Musikken var tradisjonell, med klare røtter til 70/80-tallets pianoforbilder, hvor navn som Bill [22] jazznytt
Evans, Keith Jarrett og Bobo Stenson dukket opp i bakhodet i løpet av konserten. I sommer, under et besøk i Köln, dukket navnet Laia Genc opp igjen. Jeg var invitert til å overvære en helt spesiell konsert på Die Loft, en knøttliten klubb i andre etasje i et boligområde i utkanten av den tyske byen. I baren satt trommeslageren Jens Dueppe, med dørene godt lukket igjen. I midtrommet satt publikum, alle med hodetelefoner, og i det innerste rommet satt Laia Genc ved pianoet. Prosjektet gikk ut på at trommeslageren og pianisten skulle spille sammen uten å se eller høre hverandre. De hadde avtalt når de skulle begynne og slutte hver låt, og hvilken stemning og takt låtene skulle gå i. Resten gikk på erfaring, intuisjon og erfaring. Det ble en uforglemmelig konsert! De to musikerne kommuniserte perfekt med hverandre, og vi som satt i midten kunne hele tiden sjekke om de to hadde noen som helst kontakt, og vi merket oss at her var det null kontakt dem imellom. Etter konserten spurte jeg Laia om vi kunne møtes for en prat dagen etter. Raskt bestemte hun at vi skulle spise middag sammen, på en av byens typiske kölnerrestauranter. Dagen etter møtte vi Laia Genc på restaurant ved Rhinens bredd. Her fikk vi servert svære kjøttstykker, sauerkraut, kölchner-øl, alt servert av sure kelnere, slik det skal være på en typisk restaurant i Köln. Bakgrunnen Vi snakker om oppveksten. Om bestefaren som kom til Berlin på 50-tallet, etter først å ha vært innom Sveits på vei fra Tyrkia. - Jeg tror dette er en helt typisk og ganske vanlig innvandrerhistorie fra Tyskland. Min bestemor hadde allerede to barn, og ble igjen i Tyrkia, mens bestefar reiste ut for å tjene penger til familien. Først etter fem år kom hun etter til Tyskland. Da var min far allerede 12 år. Bestefar gjorde det rimelig godt i Tyskland, men det var vanskelig for barna å finne et ståsted i landet. Min far klarte aldri å etablere seg i landet, så han