Issuu on Google+

Tida, tippekampene og fotballkortene representerer udødelige barndomsminner for oss – som vi nå ønsker å dele med dere som vokste opp med engelsk fotball.

ISBN 978-82-9252-695-8

Alt var mye bedre under Keegan

I dagens fotballkultur blir pysete og bortskjemte spillere som ser ut som boybandstjerner hyllet som helter på en scene der penger er det eneste som teller. Vi lengter tilbake til den tida da spillerne så ut som ekte mannfolk og hadde sammenhengende hår fra ørene helt ned til kronjuvelene. Da heltene så mer ut som skurker eller helter fra Det Ville Vesten og spilte fotball deretter: Vi så aldri Tommy Smith med gelé i håret. Ei heller Joe Jordan i røde fotballsko.

Håkon Ohlgren og Roger Ødegård

Alt var mye bedre under Keegan

Håkon Ohlgren Poet og låtskriver, født i Sponvika ved Halden i  1969. Sannsynligvis den eneste norske låtskriver som har klart å nevne Elvis, Kevin Keegan og Gud i en og samme sang og skape uforglemmelig rockepoesi av det. Vant Spellemannpris med Onkel Tuka i 2011. Arbeider som prosjektleder i NRK. Karriere: 1978–1981 1981–1983 1983–1987 1987–1991 1987–2000

r a v Alt e r d e mye b n a g e e K r e d uEnnfotballbok for oss SOM ELSKET ENGELSK FOTBALL

Halden Fotballklubb Berg IL Kvik Halden Idefjordens SK, Sverige Berg IL

Roger Ødegård Arbeider som journalist i Indre Akershus Blad. Festivalsjef for Råtastock og øldrikker. Karriere: 1980–1986 1988 1989–1992 1993–2009 1997 og 2013

Finstadbru I.F. Aurskog-Finstadbru S.K. Aurskog-Finstadbru S.K. (trener) Finstadbru F.F. (spillende manager) Aurskog-Finstadbru S.K. (trener)


© Publicom forlag 2013 Tekster av Håkon Ohlgren og Roger Ødegård Idé og konsept: Ole Petter F. Bernhus Design: Schjærven og 07 Media AS Trykk: Interface Media Foto: Scanpix s. 12-13, 18, 28-29, 76-77 og 189. Øvrige foto er private og fra colourbox.com. ISBN: 978-82-92526-95-8 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. www.publicomforlag.no


D R O FOR Vi er drittlei dagens fotballkultur, der pysete og bortskjemte spillere som ser ut som boybandstjerner blir hyllet som helter på en scene der penger er det eneste som teller. Vi lengter tilbake til den tida da spillerne så ut som ekte mannfolk og hadde sammenhengende hår fra ørene helt ned til kronjuvelene. Da heltene så mer ut som skurker/ helter fra Det Ville Vesten og spilte deretter: Vi så aldri Tommy Smith med gelé i håret. Ei heller Joe Jordan i røde fotballsko. Bøkene representerer udødelige barndomsminner for oss – som vi nå ønsker å dele med resten av dagens fotballsamfunn – et samfunn som er i fritt forfall ...

Roger Ødegård

Håkon Ohlgren

3


E N E T L E H i m m u g e g Tyg

E T K E VAR Gerry Gow, Paul Power, Kevin Keegan, Gordon Hill, Alan Sunderland, Joe Jordan og Len Badger. Nei, jeg ramser ikke opp karakterene i Brødrene Cartwright, jeg minnes fotballkortheltene som havnet i vår varetekt takket være Topps Chewing Gum Company på 1970-tallet. Vi kan fortsatt kjenne sitringen som gikk gjennom kroppen etter at kroner 1,50 var levert kjøpmann Bjørn Borstad i kolonialforretningen Brødrene Borstad, i Finstadbru sentrum, og ei fersk pakke med fotballkort lå i hånda vår. Den var rød, med gul skrift, og en fotball, med tidsriktige diamantformede svarte og hvite sekskanter på.

8


Etter å ha flådd opp innpakningen, brettet vi ut A6-posteren først, for å se hvilken superstjerne vi hadde mellom hendene denne gangen. For det var kun de beste spillerne, som enten Paul Mariner fra Ipswich, Trevor Brooking fra West Ham, eller Brian Flynn fra Leeds, som ble så store flater til del. Etterpå var det å stappe i seg tyggisen – den smakte jævlig som juling, men den var bedre enn ingenting – før vi gjøv på 3 x 3 kort, som satt sammen. Dersom vi så et kort vi ikke hadde fra før, gikk det gjerne litt utover kortene ved siden av, siden vi røsket litt for ivrig for å få skilt det fra de andre. Til slutt måtte vi sniffe på kortene – for de luktet nemlig fortreffelig. Det var som å inhalere oksygen Den Aller Første Dag, på mjølkerampa til kjøpmann Bjørn, der vi guttesneipene satt og sammenlignet fangsten. Siden spilte vi. Den som fikk sitt kort opp vant, kom begge opp, ble det pott. Skjebnens ironi ville det til at vårt lykkekort var Liverpools Graeme Souness – og dersom Souness sviktet oss, sikret vi oss bestandig slik at vi kunne bytte det med Middlesbrough- eller Leeds-kort. Gary Williams fra Brighton & Hove Albion var den siste i 1979-80-serien vi fikk på plass. Selv om vi nok innerst inne forsto at vi nå hadde hele den komplette serien, og gjerne sju åtte eksemplarer av hvert unike kort. Det ble en besettelse for oss.

QUIZ:

FASIT på side 254

1.  En klassiker: Sunderland gjorde det i 1979, Villa i 1981, hvem gjorde det i 1980?

9


Sammenligningen innledningsvis med westernhelter er ikke tilfeldig. Dersom en hadde satt på mange av karene som var avbildet på kortene cowboyhatt, ville de vært som skåret ut av en hvilken som helst westernfilm. Koteletter, tannmangel, hentesveis og hår på brøstet helt ned til ballene, var kjennetegnene. For spillerne den gangen tålte en støyt, og var ekte mannfolk. I sterk kontrast til dagens boybandstjerner som frekventerer våre elskede favorittlag i England i ei tid der penger er den eneste motivasjonen. Den gangen spilte det kun briter på britiske lag. Det nærmeste en kom utlendinger var skotten Alan Brazil og West Hams Pat Holland. Vi så aldri Tommy Smith med gelé i håret. Ei heller Norman Hunter med røde fotballstøvler. Selv om selve kvaliteten på spillet har blitt bedre i dag, har pengefokuset (les: Bosman og TV-rettigheter) fjernet det meste av sjarmen ved idretten vi elsket med en glød bortenfor liv og død. Tyggegummiheltene fra 1970-tallet  var ekte – i alle fall for oss som elsket engelsk fotball …

10


11


s e l b t e p a k s e i Da prem

12


e satt

pA

plass

30. juli 1966, Wembley. England – VestTyskland 4-2 e.e.o. Datoen da premieskapet ble

satt

plass

en

gang

for

alle.

Hjemmebanefordelen, og at den regjerende verdensmester Brasils fremste spiller Pelé ble sparket sønder og sammen, la ingen demper på gleden over at Englands landslag endelig beviste det de fleste engelskmenn hadde innbilt seg selv og ganske mange andre lenge: De var overlegne alle andre når det gjaldt å spille fotball. At Geoff Hursts 3-2-mål aldri krysset mållinja er også bevist fra alle mulige bauger og kanter i etterkant. Det var uansett uinteressant. Imperiet hadde omsider erobret hele verden, og på toppen av det hele skjedde det uten vold. Alt lå til rette for et langvarig herredømme. Men det varte kun i fire år. The rest is history …

13


r e r A b g o e t t e v s d,

Blo

14


r

Bites Yer Legs Norman Hunter ble født 29. oktober i det herrens år 1943 i Gateshead i Nord-England. Unggutten var på vei inn i elektrikerlæra, da lyset gikk opp for speiderne som sørget for å gi ham lærlingekontrakt i  Leeds United i 1958. Hunter ble en av klubbens største legender i den æraen som vi litt over middels fotballinteresserte gjerne refererer til som «Super-Leeds».

Hunter var kjent som en av de hardeste mennene i engelsk fotball på 1960- og 1970-tallet. Tilnavnet «Bites Yer Legs» fikk han etter at Leedsfansen hengte opp et banner på Wembley med denne teksten under FAcupfinalen i 1972. En av de mest kontroversielle episodene hardhausen var involvert i, fant sted da Leeds møtte erkefienden Derby County på Baseball Ground en vakker novemberdag i 1975. I første omgang måtte Hunter ta hendene til hjelp for å stoppe Derbys korpulente og aldrende spiss Francis Lee innenfor 16-meteren. Resultatet ble et straffespark som Charlie George satte i nota. Etter å ha blitt driblet nok en gang av nevnte Lee et stykke ut i andreomgangen, fikk Hunter nok. Han plantet knyttneven i fjeset hans. Flere spillere kom til for å gå imellom, og dommeren var i ferd med å vise de to kamphanene ut, da Lee på sin side fikk inn en høyre hook på Hunter. Dermed var balubaen i gang igjen. Det fortelles for øvrig at da Hunter selv brakk beinet, så spurte Leeds’ hjelpetrener Les Cocker idet han ble informert: «Whose is it?»

15


r e r A b g o e t t e v s d,

Blo

noen t t å l s i r aldr «Jeg ha g har e J . v i l itt ange, m e i hele m k s d gan e n a k r spa oen.» n t t å l s dri men al 16


r

a s k O t t O j K Det sies at hvis Ron Harris hadde en god dag så smurte han knottene på fotballstøvlene inn med jod. Når man snakker om hardhauser blir alltid Ron «Kjøttøksa» Harris nevnt. Tommy Docherty sa en gang til Harris: hvis det beveger seg så spark det! Og det gjorde han til gangs! I 795 kamper for Chelsea mellom 1961 og 1980 drev han angripere fra vettet med sine knallharde tacklinger. Han spilte selvfølgelig hovedrollen i FA-cupfinalen mot Leeds i 1970, kjent som den mest voldelige finalen noensinne. Det var faktisk to kamper da den første endte uavgjort. Harris fikk i oppgave å stoppe Eddie Gray og det gjorde han. Etter kun 6 minutter av kamp nummer to, grisetakla han Gray slik at han var som tilskuer å regne resten av kampen. I 1997 gjennomgikk fotballdommer David Elleray hele kampen og han mente bestemt at det burde ha blitt utdelt 6 røde og 20 gule kort. Men det ble kun gitt ett gult kort. Chelsea vant 2-1 og folk sier at David Webb vant cupen for Chelsea. Chopper mener derimot at tacklinga han gjorde på Eddie Gray til 90% var avgjørende for resultatet. Harris spilte under 7 forskjellige managere i de 21 årene han var i klubben og han var den første kapteinen i Chelsea som kunne heve FA-cup-pokalen i 1970 og UEFA-cup-trofeet i 1971.

17


Blod,

18

r e r A b svette og


r

N E R E T K A SL Terry Butcher var en av de siste talentene som slo gjennom i Ipswich Town under den

legendariske

manageren

Bobby

Robson. Midtstopperen var beinhard. I tillegg til å være god i lufta, kunne han spille langs bakken, han var på ingen måte noen Beckenbauer, men han kunne sende som

pasninger forbausende

fra

midtforsvaret

ofte

havnet

hos

lagkameratene litt høyere opp på banen. Navnet sitt levde han omsider opp til for fulle da han fikk høl i huet etter en luftduell i en VM-kvalifiseringskamp på Råsunda mot Sverige i 1989. Bildet av Butcher i den engelske landslagsdrakta, som etter hvert hadde blitt marinert i blod, har blitt ikonisk. Slakteren personifiserte det vi alltid hadde visst om britiske fotballspillere: De tåler en støyt, og legger seg aldri ned og jamrer som kjerringer, selv om blodet flyter.

19


r e r A b g o e Blod, svett

Joe Jordan ble født tannløs og naken i Cleland i Skottland 15. desember i 1951. Det sies at selv nordavinden løyet da unge Joe åpnet kjeften og tynte fram sitt første skrik denne iskalde vinterdagen. 20


r

JAWS

Selv om han fikk seks- og tolvårsjeksler som sine jevnaldrende, skulle det ikke gå lenge før han mistet begge fortennene, etter å ha bli sparket i fjeset under en reservelagsmatch for Leeds. Han la ikke noe imellom, den godeste Joe. Manko på fortenner ble et fortrinn, da Jordan raskt bygget seg et rykte for å skremme vettet av motstanderlagets midstoppere bare ved å glise mot dem. Tilnavnet «Jaws» er selvforklarende. Under en FA-cupmatch på Old Trafford i 1980 mot Tottenham Hotspur brakk Jordan kjeven til Spurs-målvakt Milja Aleksic. Episoden skal ha kommet i kjølvannet av at Aleksic hadde plaget Jordan under alle kampens hjørnespark til da. Glenn Hoddle tok over keepertrøya og sto som en Gud. Spurs vant 1-0 etter et mål av Osvaldo Ardiles.

21


r e r A b g o e t t e v s , od

Bl

AND IT BURNS,

«The uglie st player I ever sign ed was Kenny Bu rns.» – Brian Clo ugh 22


r

BURNS, BURNS Utseendet skjemmer ingen, heter det. Noen ganger kan også utseendet juge, men det gjaldt ikke Kenny Burns – mannen var akkurat like brutal og hensynsløs som han så ut – i tillegg var han flink til å spille fotball. Burns spilte spiss og hadde nettopp satt inn 20 mål i alle turneringer for Birmingham City da Nottingham Forests manager Brian Clough bladde opp £150.000 for Burns i 1977. Akutt mangel på midtstoppere gjorde at Clough raskt omskolerte Burns. Sammen med Larry Lloyd dannet han en duo av granitt i midtforsvaret da Forest sensasjonelt vant ligaen i 1977-78-sesongen. Navnet skjemmet heller ikke Burns – her fikk Forest-fansen brennende engasjement fra kampstart til det hadde gått 90 minutter – og de elsket det.

QUIZ:

FASIT på side 254

2.  Hvem spilte den første tippekampen som ble vist på NRK og hva ble resultatet?

23


r e r A b g o e t t e v s , od

Bl

L A N I G I R O E TH PSYCHO

24


r

L

Mark Dennis’ karriere startet så lovende: Etter å ha debutert for Birmingham City i 1978, fikk Dennis raskt et rykte som en av landets beste venstrebacker. Etter hvert ble det klart at unggutten hadde et problem med temperamentet sitt. Dersom han ikke spente bein for motstanderne, slo han dem gjerne ned. 12 røde og 60 gule kort i løpet av karrieren og tilnavnet «Psycho» lenge før noen hadde hørt om Stuart Pearce, sier det meste. Til tross for at han ikke hadde noe etternavn, skapte Dennis seg et navn i engelsk fotball – mer på vondt enn godt. I 1990 la han opp, som 29-åring, en lysende karriere svartnet altfor tidlig.

25


r e r A b g o e t t e v s d,

Blo

Begavet STRIDSOKS Bryan Robson var den komplette engelske fotballspilleren – god teknikk, godt skuddbein, god i lufta, rask, målfarlig og knallhard. Hans oppofrende spillestil endte noen ganger med at han enten skadet seg selv eller motspillerne. Robson startet karrieren i West Bromwich Albion, og da W.B.A.-bossen Ron Atkinson ble utnevnt til manager for Manchester United i 1981, var ikke Big Ron sein om å sprenge den britiske transferrekorden. Han bladde opp £1.500.000 for å sikre seg Robsons underskrift i forkant av 1981-82-sesongen. Robson skrev seg inn i historiebøkene da han scoret VM-historiens raskeste mål for England mot Frankrike etter 27 sekunder i 1982-VM og rakk også å få med seg et ligamesterskap for Manchester United i 1993, som 36-åring. Vel fortjent for en kar som spilte med hjertet utenpå skjorta. Karens merittliste blir ikke mindre imponerende når vi vet at han sleit med sterk alkoholisme under sine beste år som fotballspiller.

26


27


N N E V S H T I M S EN Le

ksen Bortsett fra i r n e . ed vi H siker

mu dt m ri hol ter og ang d t l a a f r rste g han ø F … fo r . a t h i rød 977 tina ar i 1 piller v Argen s e e t k rå de m ik til å g elske m s lag so a n h a h slo ll fikk g lag i fotba l e n len. unev pfina u c da et i FA pool Liver


Det var spillere som var raskere, mer pasningssikre, hadde større spilleforståelse og var bedre teknisk. Likevel var det bare en Tommy Smith. Jernmannen med tilnavnet «The Tank», som så ut som Charles Bronson onde storebror (en prestasjon i seg selv). En annen pre-Paisley-stjerne og også en skikkelig hardhaus, Alec Lindsay, var visstnok bare skadet en gang. Det skjedde på trening mot Tommy Smith. «The Tank» tok for øvrig den unge Kevin Keegan under sine vinger, og sistnevnte sverger til denne dag at en gang Smitty kom og hentet ham i den digre amerikaneren sin for en photoshoot med avisa Sun, så var det et kulehull i døra. Da Keegan fikk et tilbud av Hümmel om å spille i hvite fotballsko frarådet «The Tank» ham dette med begrunnelsen av at han ville se ut som en tulling. Noen uker senere kom så Smith selv i hvite Hümmelsko, og begrunnet dette med at han var for gammel til å takke nei til gode penger og at Keegan ville få bedre tilbud. Tommy Smith fikk rett. 25. mai 1977 spilte så Tommy Smith det som skulle være hans siste obligatoriske kamp, og den viktigste kampen i Liverpools historie så langt. Etter å ha vunnet serien, og bare noen dager før tapt FA-cupfinalen mot et unevnelig lag fra Manchester, skulle Liverpool i Roma ut i sin første finale i serievinnercupen noensinne. Motstander var Borussia Mönchengladbach, og laget fra Anfield tok ledelsen ved Terry McDermott. En ledelse som holdt seg til tyskerne utlignet ved den lille danske teknikeren Alan Simonsen. Men så i det 64. minutt på corner fra Steve Heighway, i sin 600. kamp for Liverpool stiger Tommy Smith til værs og stanger inn 2-1. Over Liverpool revner himmelen, og åpningen blir enda større da Phil Neal fastsetter resultatet til 3-1. Og Tommy Smith? Jo, Tommy Smith tok en sesong til.

29


Tida, tippekampene og fotballkortene representerer udødelige barndomsminner for oss – som vi nå ønsker å dele med dere som vokste opp med engelsk fotball.

ISBN 978-82-9252-695-8

Alt var mye bedre under Keegan

I dagens fotballkultur blir pysete og bortskjemte spillere som ser ut som boybandstjerner hyllet som helter på en scene der penger er det eneste som teller. Vi lengter tilbake til den tida da spillerne så ut som ekte mannfolk og hadde sammenhengende hår fra ørene helt ned til kronjuvelene. Da heltene så mer ut som skurker eller helter fra Det Ville Vesten og spilte fotball deretter: Vi så aldri Tommy Smith med gelé i håret. Ei heller Joe Jordan i røde fotballsko.

Håkon Ohlgren og Roger Ødegård

Alt var mye bedre under Keegan

Håkon Ohlgren Poet og låtskriver, født i Sponvika ved Halden i  1969. Sannsynligvis den eneste norske låtskriver som har klart å nevne Elvis, Kevin Keegan og Gud i en og samme sang og skape uforglemmelig rockepoesi av det. Vant Spellemannpris med Onkel Tuka i 2011. Arbeider som prosjektleder i NRK. Karriere: 1978–1981 1981–1983 1983–1987 1987–1991 1987–2000

r a v Alt e r d e mye b n a g e e K r e d uEnnfotballbok for oss SOM ELSKET ENGELSK FOTBALL

Halden Fotballklubb Berg IL Kvik Halden Idefjordens SK, Sverige Berg IL

Roger Ødegård Arbeider som journalist i Indre Akershus Blad. Festivalsjef for Råtastock og øldrikker. Karriere: 1980–1986 1988 1989–1992 1993–2009 1997 og 2013

Finstadbru I.F. Aurskog-Finstadbru S.K. Aurskog-Finstadbru S.K. (trener) Finstadbru F.F. (spillende manager) Aurskog-Finstadbru S.K. (trener)


Alt var mye bedre under Keegan