Page 1

100 ür med strøm E l e k t r i s i t e t e n s h i s t o r i e i L o f o t e n




I 1908 IVERKSATTE noen ildsjeler arbeidet med elektrifiseringen av Lofoten. Da ble tre vannkraftanlegg satt i drift. Riktignok var to aggregater for radioanlegg i drift allerede fra 1906, men vannkraftens historie i Lofoten startet i 1908 med Svolvær Elektricitetsverk, Bernh. Dahls anlegg i Nusfjord og grosserer Eriksens anlegg i Sørvågen. Dette var pionerarbeid av første klasse og dannet grunnlaget for den videre elektrifiseringen av Lofoten som skjedde i første halvdel av forrige århundre. Den sist bygda som ble tilkoblet det samlede elektrisitetsnettet var Risvær i Vågan kommune. Det skjedde så sent som i 1960. STRØMMENS HISTORIE i Lofoten er ikke bare Lofotkrafts, og dets forgjengeres historie, men Lofotens historie. Strømmen var en viktig forutseting for utviklingen av det norske samfunnet i det forrige århundret. Utfordringene var mange og i Lofoten møtte man de fleste. Lofoten med sin topografi og harde klima er et av de vanskeligste områdene å bygge ut og drifte et elektrisitetsnett. I tillegg har regionen få områder som egner seg for utbygging av vannkraft, så etter hvert som forbruket økte måtte store overføringslinjer til innlandet bygges. Dette behovet er også den store drivkraften bak dannelsen av Lofotkraft. For å håndtere de store utbyggingene trengtes et større selskap. Skulle staten bidra med kapital satte de som krav at alle de små kraftselskapene i Lofoten ble slått sammen til et felles selskap som kunne håndtere dette. Slik ble Lofotkraft dannet, ikke av lyst - men av ren og skjær nødvendighet. LOFOTEN FIKK BETYDELIGE bidrag fra storsamfunnet for å bygge ut et linjenett som tilfredstilte utviklingen av et moderne samfunn der mye var basert på bruk av elektrisk kraft, både i næringslivet og i husholdningene. En god del av dette nettet er nå klart for utskiftning. Frem til 2020 skal vi investere ca 735 millioner kroner for å fornye ledningsnettet. Det er mye penger, men det må til for å holde kvaliteten på strømnettet på et akseptabelt nivå. En mindre del av dette er nyinvesteringer, som for eksempel toveiskommunikasjon til alle strømmålere.

100 år med fremskritt Dette er pålegg fra myndighetenes side og er kostnadsberegnet til ca 40 mill kr. Når dette er på plass ved utgangen av 2013 er det ikke lengre nødvendig å lese av strømmåleren. Den vil automatisk sende sine data til oss.

BEFOLKNINGEN i Lofoten kan ikke regne med store statlige tilskudd, som på 60- og 70-tallet, ved fornyelsen av ledningsnettet. Denne gangen må vi betale selv. Vi har i flere år vært i dialog med Oljeog energidepartementet om en offentlig tilskuddsordning til blant annet oppgradering av kablene til Værøy og Røst. Politiske lovord har det vært mange av, men disse har ikke blitt fulgt opp av bevilgninger. Vi har derfor vedtatt å skifte kabelen mellom Værøy og Røst av egne midler. Videre skal vi investere i en park med dieselaggregater på Røst. Denne skal ved feil og avbrudd kunne forsyne både Værøy og Røst. Slik skal vi unngå å skifte kabelen mellom Værøy og Å før den teknisk sett skal pensjoneres om ca 28 år. Dette er ikke en optimal løsning, spesielt ikke i et miljøperspektiv, men er akseptabel sett i forhold til at en ny kabel vil koste over 100 millioner kroner. Når dette blir realisert i løpet av 2009 vil befolkningen og næringslivet på Værøy og Røst få en lagt sikrere strømforsyning og oppleve langt færre avbrudd selv om en av kablene ikke blir oppgradert. VERDENS KLIMAUTFORDRINGER kan bli den største krisen menneskeheten har opplevd på mange hundre, ja kanskje tusen år. Skal vi lykkes må Co2 utslippene i verden reduseres betraktelig. Her må alle bidra, også vi i Norge, selv om 98 prosent av kraften vi bruker er basert på verdens mest miljøvennlige energi, vannkraft. I den sammenheng utreder vi muligheten til å etablere vinkraftparker i Lofoten. Slike tiltak er omstridte og til syvende og sist er det politikerne som skal avgjøre om en slik etablering skal gjøres.Vi skal avklare mulighetene.Vi er også med på utviklingen av annen fornybar energi. Sammen med andre kraftselskaper og investorer er vi med på utviklingen av teknologi som skal utvinne kraften fra tidevanns- og havstrømmer. I disse dager settes det sammen en prototype i Harstad som vi har som mål å få utprøvd i

Redaktør: Edd Meby Design og layout:Våganavisa, Svolvær Trykk: HTG Trykk, Harstad

Gimsøystraumen til neste år. Dette er et svært spennene prosjekt der potensialet på verdensbasis er meget stor. Risikoen med ikke å lykkes er selvsagt tilstede, men skal vi få noen utvikling må vi være villig til å ta risiko også. MEN VI DRIVER ikke bare med overføring og produksjon av kraft. Lofotkraft er også et telekommunikasjonsselskap gjennom vår satsing på fiberutbygging. Dette er kanskje den viktigste infrastruktursatsingen som er gjort i Lofoten på hundre år. Vi tror at fiber er fremtidens teknologi med ubegrensede muligheter. Vi mener det er viktig at Lofoten også får bygd ut denne type teknologi og ikke blir hengende etter resten av landet på dette feltet. Godt utbygd infrastruktur er en viktig forutsetning for å rekruttere og beholde den kompetanse næringslivet i Lofoten trenger for å utvikle seg. HISTORIENE fra den spede begynnelse og opp til i dag er mange, og mange personer har direkte eller indirekte vært med på dette. Det vanlige i bransjen ved slike jubileer er å skrive en bok. Vi har valgt å gjøre det annerledes.Vi tror en bok hadde blitt lest av noen få spesielt interesserte og har derfor valgt å gi ut et kundemagasin til hver eneste husstand i Lofoten, i håp om å nå flere med våre historier og budskap.Vi har her prøvd å gi et bilde både av vår forhistorie, hvor vi er i dag og hvor vi mener vi skal. Håper du finner det interessant og informativt.

Arnt M. Winther Administrerende direktør




innhold side

4-5: det nye lyset

side

side

side

side

6-7: gründeren som tapte

side

10-11: duppeditter anno 1920

side

13: krafthistorie på Storemolla

side

16-17: En sterk opplevelse

8-9: tidlig i vest

12: Brannen i K abelvåg

14-15: Slik bygde de Lofoten

Side 18-19: Den malende direktør Side 20: Satte Odd på kartet Side 21: Montøren og frisøren Side 22-23: Dødsbudskapet Side 24-25: Den tynne, tynne tråden Side 26-27: Uredd direktør Side 28: Fiber-kost Side 29: Strøm fra ur-kilden Side 30-31: Den nye tid Side 32-33: Strøm er ikke farlig Side 34-35: Energisk i 2010 Side 36: Tøff jente Side 37: Permanent elektrisk Side 38: Gir bort 70.000 kroner

Våganavisa vil rette en takk til følgende som på forskjellige måte har bidratt til dette magasinet: Svein Smaaskjær, Arkiv i Nordland, Edmund Kirkhaug og andre ansatte i Lofotkraft, Odd Gjerstad, Ole-Petter Refsahl, Linda Lillevik, Eili Bråstad Johannessen, Robert Robertsen, ungene i Multemyra og Nordlys barnehager, Einar Berg, Odd Dahl, Mossa Friis, Frode Olsen,Vågan Historielag og Arnfinn Ellingsen. En spesiell takk til Lars Nerbøvik, som skrev boken til Lofotkrafts 25-årsjubileum i 1992. Den har vært til stor hjelp.


 Svolværs befolkning så lyset, i ordets riktigste betydning, i 1908. Flere andre steder i Nord-Norge hadde allerede fått strøm i hus, og endelig var det befolkningen under Geita sin tur.

DET NYE LYS Svolvær Elekricitetsværk ble knyttet opp mot en fiskeguanofabrikk som alt hadde eksistert i over femti år. Etter århundreskiftet var tiden var inne for å modernisere fabrikken, og man ønsket å gå over fra de gamle vannhjulene til turbindrift. I denne omstillingsplanleggingen oppsto tanken om et elektrisitetsverk som også kunne levere strøm til befolkningen. Guanofabrikken, som var i virksomhet bare mellom juni og november, kunne yte betydelig mer kraft enn fabrikken hadde behov for, og et interessentselskap ønsket derfor å kjøpe den overflødige kraften. En høstettermiddag i september kunne folk oppleve elektrisk lys på Festiviteten under en fiolinkonsert: ”Lysværket nærmer sig straks sin Fuldendelse. Det hele Anlæg er nu saavidt istand at en foreløpig liten Prøve paa det elektriske Lys kunde ske igaar. Antagelig blir Værket ferdig til regulær Drift i Begyndelsen af Oktober”, skriver Lofotposten mandag 14. september 1908. Hele kraftanlegget hadde kostet rundt 60 000 kroner, og man var svært fornøyd med resultatet, ikke minst med tanke på at ”terrengforholdene har budt på ikke så få vanskeligheter, som dog alle er lykkelig overvunnet.” Hundre år er ingen alder å skjemmes over, så la oss forflytte oss fra år 2008, og 150 år tilbake i tid: GUANO I DRUEHAGEN En svensk ingeniør ved navn Carl J. Tenggren kommer til Lofoten midt på 1850-tallet. Tenggren er en idèrik herre, med utdannelse fra Ås Landbruksskole, og han ser nytte og inntjeningsmuligheter i fiskeavfallet etter det store skreifisket hver vinter. Han planlegger etableringen av Det norske Fiskeguanoselskabs fabrikk i Leirosen, og det skal vise seg å være en lønnsom tanke. Fabrikken er verdens første i sitt slag. Forholdene i Leirosen er gode, for vannfallet er 18 meter, og det er også god dybde i havet, slik at relativt store båter kan ferdes der. Fra tidligere tider står det en mølle i Leirosen som er eid av væreierne Berg og Størmer i Svolvær. Begge væreierne overdrar sin del av eiendommen, med både møllehus, land-, dam- og vannrettigheter til selskapet, og byggingen tar til i 1856. De to store vannhjulene er kanskje primitive, men de er effektive nok, og skaffer drivkraft til maskineriet. 17. april 1859 tar et skip med seg den aller første lasten med guano sørover. Frankrike er målet de første årene, og der blir guanoen brukt til gjødsel under i vinrankene. Fiskeavfall gir inntekt til mange. Oppkjøp, innsamling, tørking og transport holder gjerne 40-50 mann i arbeid ved selve fabrikken i gode sesonger. Dersom fisket ikke slår til i Svolvær, kan man alltids kjøpe fiskeavfallet annet steds fra. Guanofabrikken er med andre ord god butikk, men etter en tid har Tenggren nye planer i andre deler av Lofoten. Han forlater fabrikken, og overlater ansvaret til væreierne Georg Ludvig Størmer (1805-1891) og Lars Thodal Walnum Berg (1830-1903). De overtar i 1881, med sistnevnte som leder i styret. VÆREIERE MED INITIATIV Væreierne langs kysten vår er gjerne pengesterke, initiativrike og framsynte menn, men de er også menn

1877: Det første elektriske enkeltanlegget i Norge blir regnet for å være A/S Lisleby Brugs lysanlegg med to buelamper som forsynte bruket med lys.

Festiviteten var Svolværs storstue i 1908. Legg merke til de flotte lampene, gitt i gave av herr Ingeniør Ranheim.

Slik så det ut i Svolvær i begynnelsen av forrige århundre. De første stolpene er kommet opp, og elektrisiteten er tatt i bruk.

1882: Thomas Alva Edison grunnlegger verdens første elektrisitetsverk i New York. I Hamn i Senja blir det bygget et elektrisitetsverk i 1882 i tilknytning til nikkelverket.

1885: Dersom man regner bedrifter som ikke bare produserer strøm til eget bruk, men også for salg, er Laugstol Brug i Skien det første elektrisitetsverket. Bruket leverte strøm til 120 glødelamper.

1890: Hammerfest var den første byen i Norge som fikk elektrisk gatelys. Anlegget sto ferdig i november 1890, men på grunn av uhell ble gatelysene tent først 5. februar 1891.

7. mars 1906: Elektrisitetstilsynet registrerer det første anlegg i Lofoten, to aggregater for radioanlegget Røst-Sørvågen.


r

 Stasjonen i Leirosen.

med makt. Retten til å drive handel og gjestgiveri, kombinert med rollen som jordeier, gir væreieren en posisjon som gjør både tilreisende fiskere og faste beboere totalt avhengige. Han har ofte framtredende posisjoner i samfunnet, gjerne som ordfører eller leder i fattigkommisjonen. Væreierne i Svolvær er naturlig nok intet unntak, verken hva makt eller initiativ angår. Om Lars T. W. Berg ble det sagt at han i over tredve år ”hadde stått som leder av en bedrift som hadde utviklet seg til å bli en av de mest omfattende i NordNorge. Med åpent blikk for alt nytt i forretningslivet hadde han lagt stadig nye bransjer inn under sitt virkefelt.Ved å starte direkte import av kull og salt fra utlandet er han med på å stake opp veien den norske handelsvirksomheten måtte slå inn på for å nå frem til en full frigjøring fra bergensk overmakt i næringslivet.” Lars T.W. Berg synes å være en mann som skjønner at penger og makt forplikter. SALT OG KULL Hva kan man si om Svolvær på denne tiden? Jo, stedet er en samling av delvis bebodde holmer. Men en rivende utvikling er på vei. Sildefisket skaper behov for både salt og tønner, og dampskipstrafikken gjør Svolvær et sted for bunkring. Den samme Lars T. W. Berg selger salt så det svir, og tønnene han gjør gode penger på, kommer fra hans egen tønnefabrikk. Også klippfisktilvirkningen øker i omfang i denne tiden, og behovet for salt er stadig til stede. Berg knytter kontakter i Newcastle for direkte import av kull derfra. Kullet blir selvsagt også brukt lokalt, for eksempel ved guanofabrikken i Leirosen.

Butikkhandelen til Berg øker også, og forretningslokalene moderniseres. Det sies om butikken at den er en av de peneste i hele Lofoten. Skreppehandlere fra Numedalen og Romsdalen er også en del av handelen i denne tiden, og de slår seg ned på Størmerodden i perioder, og tilbyr sine klær og skotøy der. Også for væreier Størmer er det gode tider, og forretningslokalene utvides, det blir bygget større brygge, oppført kullhus og moderniserte rorbuer. ØKENDE BEFOLKNING Befolkningen blir tredoblet fra 1865 til 1890, men det er for så vidt ikke sensasjonelt, sammenlignet med andre steder i Lofoten. Kabelvåg har større befolkning, og kan for øvrig også vise til veier på både kryss og tvers, noe som kanskje skaper en viss misunnelse fra naboene lenger øst. Det er i de kommende tjue år, fra 18901910 at Svolvær får en markant økning i folketallet, og utvikler seg til det mest sentrale stedet i Lofoten og Vesterålen. Mange kunstnere dras mot lyset og landskapet i nord. At en kjent mann som Christian Krohg skildrer sitt opphold Svolvær med ord og skisser i Verdens Gang, gjør neppe stedet mindre populært. Med et voksende innbyggertall, blir bebyggelsen tettere, og det skaper behov for et mer organisert brannvesen. Snart er også dampskipskai, fast tollstasjon, politibetjent og arrestlokale på plass. Postkontor likeså, og etter at også havnevesenet er etablert, mener man at offentlig landgang og utarbeidelse av torg er noe som det burde jobbes med å få i Svolvær. Med økende befolkning trenges det snekkere, malere og andre håndverkere, samt flere formidlere av nødvendige

13. september 1908: Svolvær Elektricitetsværk åpner sitt anlegg i Leirosen i Svolvær, og leverer strøm til byens bedrifter. Anlegget hadde kostet 60.000 kroner. Det skrives: “Hr. ingeniør Ranheim har utvist den generøsitet å forære Festivitetslokalet en større smukk lysekrone og 6 veggkandelabre, som er forarbeidet spesielt for lokalet og holdt i stil med samme. Gjenstandenes samlede kostende er 6-700 kroner. Likeså har ingeniøren forært bedehuset en større vakker lysekrone av glass.”

varer. I 1892 stiftes stedets handelsstandsforening, og det kan komme godt med, når den ene forretningen etter den andre vokser fram: Reperbanen produserer tauverk og snører til alskens bruk. Hermetikkfabrikk, teknisk verksted, rørleggerfirma, bokhandel og urmaker hører også til på et sted med en befolkning av en viss størrelse. MUSIKK OG GJØGLERI Men folket kan ikke leve på hermetikk og rørdeler alene. Kultur og underholdning må til. Stedets eldste forening, Svolvær Hornmusikkforening, blir stiftet i 1894. Til å begynne med er det bare fire medlemmer, men foreningen ekspanderer etter hvert som årene går. Det er i det hele tatt mange musikk- og teaterglade mennesker i Svolvær, og snart blir ungdomslaget etablert, med tilbud om både leikarring og teaterforestillinger. Svolvær Sanitetsforening er en annen svært viktig forening fra denne tiden. Et svært aktivt folkeakademi gir befolkningen gode foredragsholdere om ulike tema, og omreisende kunstnere og gjøglere besøker ofte stedet. Svolvær har mange innflyttere, eller såkalt førstegenerasjonsinnbyggere. Kanskje er det slik at nettopp disse trenger å søke sammen og bruke tiden sin til noe som gagner innbyggerne på stedet de er kommet til? Det rike foreningslivet fordrer et lokale, og tidlig på nyåret i 1907 får Svolvær sin storstue: Festiviteten. DET NYE LYS Og nettopp på Festiviteten er det byens borgere først får oppleve lyset, fra ”en større smukk lysekrone og 6 veggkandalabre, som er forarbeidet spesielt

for lokalet og holdt i stil med samme.” Og lyskvaliteten er det ingenting å si på: ”Efter den foreløbige Prøve, man fik igaar, maa man sige at Lysværket har gjort en udmærket Start. Det nye Lys viste sig aa være vakkert, rolig og ganske sterkt, skjønt det maatte kjæmpe med Dagslyset.” Det må ha vært en magisk stund på Festiviteten den ettermiddagen. Folk gledet seg nok helt sikkert til å oppleve noe av det samme i sin egen stue. Og det ble lys! ”Av glødelamper er det installert 11001200 i privathus, fabrikker osv. Til gatebelysning er tilknyttet 14 lamper. I alt er elektrisk lys innlagt i ca. 40 bygninger, deriblant Lilleøyas bedehus og skolen.” Slik fikk Svolvær strøm i huset. Og som om ikke det var nok: i 1908 ble det slutt på å måtte ro til Innstadvika for å skaffe til veie drikkevann fra den naturlige kilden der. Åtte år etter at planen om å bygge ut Grønnåsvannet forelå, var vannverket en realitet. Så Svolvær fikk med andre ord innlagt vann og strøm samme år. Hva mer kunne man vel ønske seg? Linda Lillevik Kilder: Skolp 1984 (Notat fra 1909) Lofotposten, 14. september 1908 Lofotposten, 28. september 1908 Svolvær fra gammel tid. Joakim Kaasbøll 1952 Nessekongene. Red. Nils Magne Knutsen, 1988 Svolværs historie. Olav Alsvik, 1963 Forhandlingsprotokoll for Svolvær Elektricitetsværk1908-1920

28. september 1908: “Ogsaa i Vestlototfiskevær har det elektriske Lys fundet Indgang. Hr. Berh.Dahl, Nufsfjord, lader nemlig i disse Dage at bygge Lysværk for sit velkjendte Fiskevær og Handelssted,” skriver Lofotposten. Hr. Dahls Værk udføres af Elektricitetsforretningen A.E.G. Ingeniør Ranheim, det samme Firma som bygger Svolvær Elektricitetsværk, der allerede delvis er tat ibrug. I fjor bygde Hr. Ranheim Namsos kommunale Elektricitetsværk, et i alle Retninger fortrinligt Lys- og Kraftværk.”




EN SKJEBNESVANGER BESLUTNING - At Svolvær Eletricitetsværk valgte utbyggingsvarianten med tunnel gjennom Kongstind i 1917, ble i grunnen min bestefars ulykke, forteller Einar Berg.

Vi har tatt en prat med Einar Berg om hans bestefar. Einar Bergs bestefar het Einar Berg. Man kan lett få inntrykk av at den resterende mannlige del av Bergfamilien heter John, Gunnar eller Lars, men fullt så ille er det ikke. Navnene har riktignok vært brukt gjennom noen generasjoner nå, men det finnes også andre navn i slekta. - Min oldefar Lars T.W. Berg fikk tolv barn, så da måtte det flere navn til, ler Einar. Tilbake til bestefar Einar Berg. Han var en svært rik mann tidlig på 1900-tallet, etter datiden målestokk, og det samme var broren John Berg. De var handlekraftige forretningsmenn, arvinger etter væreier Lars T.W. Berg, og svært deltakende i så å si alt som rørte seg av nyetableringer i Svolvær på den tiden. Da Svolvær Elektricitetsværk ble stiftet i 1908, var selvsagt brødrene aksjonærer. John Berg hadde flest aksjer, men etter hvert skulle dette komme til å snu seg. John satt den gang i styret i guanofabrikken i Leirosen, og var også den som hadde ledervervet i det nyetablerte elektrisitetsverket de første årene. Det tok ikke så lang tid før kraftverket merket behov for større kapasitet. Industribedriftene ble flere, og også det private strømforbruket økte. I forhandlingsprotokollen fra 16. desember 1913, kan vi lese: ”Besluttedes at lade en Fagmand opmaale Vandkraften i Hans Meyer-elven samt planlægge eventuelt Udvidelse af Værket for det fremtidige Behov.” - Det var altså dette som var tanken, sier Einar Berg. - Å bygge rørgate i Hans Meyerdalen, den dalen som ligger nord for dagens slalåmbakke. Det var dette min bestefar ønsket, sier Einar. I forhandlingsprotokollen finner man bedriften Kincks vandbygningskontor nevnt allerede i 1915. - Jeg har fått historien overlevert muntlig fra min far,

Væreier Lars T. W. Berg fikk tolv barn. Den eldste sønnen, Gunnar, er den vi kjenner som maleren Gunnar Berg. Han var ikke interessert i å overta forretningene etter faren, så da står de neste i rekken for tur: John og Einar. Begge fikk svært mye å si for etableringen og framdriften av Svolvær Elektricitetsværk.

og han fortalte at Kinck var i området for å kartlegge mulighetene for utbygging. En dag Kinck var på fjelltur, fikk han ideen om tunnel gjennom Kongstind, forteller Einar. Det er tydelig at denne Kinck har gått inn for sin nye idé, for i februar 1916 vises det til driftsbestyrelsens utredning av saken, og en beskrivelse fra ingeniør Kinck. Året etter, i mars 1917, blir Einar Berg valgt til leder i styret, et verv han skal komme til å inneha de fjorten neste årene. John og Einar Berg gir påfølgende høst elektrisitetsverket rett til disposisjon over Nøkkvannet og Kongsmarken, så nå er det bare å gå i gang. ”Man besluttede snarest at foreta alt til gjennemførelsen av tunnelspregningen. Ledelsen av arbeidet overdrages ingeniør Kincks vandbygningskontor.” heter det 29. oktober 1917. Aksjekapitalen økes, og etter hvert er det Einar Berg som får den store smellen. Ved årets slutt, 31. desember i 1917, har elektrisitetsverket kr 121 776,50 i gjeld. Denne gjelden skal komme til å vokse betraktelig. - Rørgate i Hans Meyerdalen ville blitt det rimeligste. Etter hvert som tunnelprosjektet gikk framover, og man så at det ble langt mer kostbart enn man hadde regnet med, trakk de andre aksjonærene seg. Det gjorde ikke min bestefar. Han var svært opptatt av elektrisitetsverket og skjønte viktigheten av utvidelsen. Derfor valgte han også å legge penger i det, forteller Einar, som ikke har sett papirene fra den gang. Protokollen bekrefter imidlertid at bestefaren i 1920 var den største aksjonæren, med 217 av 620 aksjer i selskapet. - Etter 1. verdenskrig var det mangel på det meste, og prisene skjøt i været. Kombinert med finanskrisen som etter hvert utviklet seg på 20-tallet, førte dette til at min bestefar gikk personlig konkurs, sier Einar.

John Berg (1865-1924 ) hadde sin utdannelse fra latinskolen Trondheim og Hambros handelsskole i Bergen, og etter endt utdannelse ble han sendt til England, der han fikk praksis hos en av farens handelsforbindelser. Også Einar Berg (18721954) hadde sin utdannelse fra Bergen, og dro deretter videre

til Hamburg, for å lære mer om handelen med fisk. Både Einar og John var svært aktive i samfunnslivet, og satt i styrer for bedrifter og organisasjoner. Brødrene var pengesterke, engasjerte og initiativrike menn. I 18903 overdrar Lars T. W. Berg forretningen sin på Svinøya til disse to sønnene, og forretningen blir hetende

1909: I et notat om Svolvær Elektricitetsværk skrives det: “Av den disponible elektriske energi er omtrent alt nå utnyttet, idet det er tilknyttet motorer med en ytelsesevne på til sammen 125 hestekrefter, fordelt slik: Sildoljefabrikken 50 Hk. Bergs Tønnefabrikk 20 Hk. Anglefabrikken 15 Hk. Svolvær mek.Verksted 10 Hk. Johan Endresens snekkerifabrikk 8 Hk. Reperbanen 4 motorer på til sammen 7 Hk. Harald Bergs hermetikkfabrikk 5 Hk. Lofotpostens trykkeri 3 ½ Hk. Smed Tidemann 3 ½ Hk. Einar berg 3 Hk. I tillegg til dette kommer i løpet av sommeren Jakob Krogs nye oljefabrikk ”Silden” med 4 motorer på til sammen 50 Hk.

I styremøte 5. juli 1920 heter det: ”Bankgjælden utgjør 1.215 721,32.” Videre står det: ”Referertes Omkostningsoverslag for den fortsatte utbygning hvoraf fremgaar at der fra 1/7 vil medgaa yddeligere kr 600.000, - ” Driften av det nye anlegget kom i gang 1.mars 1921. For Einar Berg ble dette en vanskelig situasjon. Som aksjonær måtte han svare for en kjempegjeld. Det kunne ikke gå bra. Han hadde mange eiendommer og flere bedrifter, så det var mye å selge. - Det tok fire år å avvikle konkursen. Min far, Arne, hadde odelsrett, og han kjøpte tilbake aksje for aksje i årene som kom, for å bygge opp firmaet igjen, sier Einar. Og legger til: - Det hele er nokså trist, egentlig. Det var nok flere av mennene som la penger i elektrisitetsverket som fikk seg en smell den gangen. Min bestefar mente det var en ulykke, for han personlig, men også for Svolvær, at løsningen med tunnel gjennom Kongstind ble valgt. Man hadde tatt bedre vare på naturen ved å velge rørgate i Hans Meyerdalen. Slik kunne man også ha beholdt det fantastiske fiskevassdraget man hadde den gangen. Det hevdet min bestefar alltid, og det er også min mening. Linda Lillevik Kilder: Forhandlingsprotokoll for Svolvær Elektricitetsvæsen 1908-1920 Svolvær fra gammel tid. Joakim Kaasbøll. 1952 Svolværs historie. Olav Alsvik. 1963

L. Bergs sønner. Området Lilleøya, det som i dag er sentrumsområdet, får stadig flere innbyggere, og det er behov for en filial av L. Bergs sønner på bysiden. I 1896 dannes en filial i en nyoppført bygning. Forretningen ble drevet som en filial under navnet Berg & Co til i 1908. Da gikk Einar Berg ut av firmaet L. Bergs

sønner, og overtok Berg & Co som eneinnehaver. Også andre sønner av Lars T. W. Berg drev forretning i Svolvær. Harald Berg startet hermetikk i 1902/03, mens Thorstein Berg gikk i gang med jernvareforretning i 1908.

2. mai 1911: Oppstart for et likestrømsanlegg på Reine.

3. oktober 1912: Svolvær elektricitetsværk: ”Sak 106: Besluttes at forlange kr 100.00 for strøm til det Reklameskilt som Chocoladefabriken Freja agter at opsætte i Svolvær, paa Betingelse av at den ikke benyttes over 6 timer i Døgnet”.

28. september 1910: Kabelvåg Elektricitetsværk etableres. med formål å levere strøm til allmen fotsyning i Kabelvåg. Stamsund Sildoljefabrikk har også et anlegg i gang samme år.


t e



“Det var nok flere av mennene som la penger i elektrisitetsverket som fikk seg en smell den gangen”

Gründeren einar Berg gikk konkurs på sin investering i Svolvær Elektricitetsværk.

16. desember 1913: Generalforsamling i Svolvær Elektricitetsværk. ”Kaarbø foreslog at man fra næste regnskapsaar ansætter en elektroteknisk uddannet Mand som Leder af Værket”. John Berg ble valgt til formann.

1914: Brettesnes Guanofabrikk AS får sitt eget elektriske anlegg på ca 100 kw.

2. desember 1916: Generalforsamling i Svolvær Elektricitetsværk. ”Der beslutedes at uddele 20 prosent i Utbytte til Aktionærene. Man innrømmer følgende rabatter paa elektrisk strøm: Lilleøens Forsamlingshus 75 prosent, Festivitetslokalet 50 prosent, Middelskole 50 prosent, Kommunen 20 prosent”.


 fiskeværet nusfjord sies å ha vært det tredje stedet i

Nord-Norge som fikk elektrisitet. det skjedde takket være en fremsynt væreier.

PIONERER I VEST Bernhard Dahl, var bare 22 år da han overtok som væreier i i Nusfjord i 1882. Men før det hadde faren forpaktet bort været for fem år til sin svigersønn Amandus Andersen, antakelig i påvente at Bernhard skulle bli gammel nok. Bernhard Dahl var væreier fra 1882 til 1932, og har således stått for utbygningen av Nusfjord slik det fremdeles fremstår.

Han må ha vært en driftig kar, Bernhard Dahl. Han var millionær og eide blant annet skog i Trøndelag, som han fraktet nordover for å bygge opp Nusfjord. Arbeidet med kraftverket startet i 1905 og ble fullført i 1980, men i tillegg åpnet han i denne perioden også landhandel i 1907, ishus i 1910, smie i 1909, og trandamperi 1910. – Han var en pioner og en foregangsmann. Han likte nytenking, og satte i gang mange prosjekter. Han fikk for eksempel i gang produksjon av hermetiske hvalkjøttkarbonader. Han fikk senere Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats, forteller Karen Anette Dahl fra Svolvær om sin oldefar. Men hvorfor denne ekspansjonen? Jo, fordi Nusfjord på denne tiden av mange ble betraktet som det mest moderne fiskeværet i Lofoten, og opplevde et stort oppsving. I perioden 1906-1910 var det over 1000 som rodde fra Nusfjord, og toppen ble nådd i 1908 da det var 1538 innregistrerte fiskere i været, fordelt på 362 båter. Med fiskeflåten fulgte det med en rekke sekundære virksomheter. statistikk fra den tiden viser at det i begynnelsen av mars var 47 kjøpefartøyer i havna. Av fremmede næringsdrivende var det 84 personer registrert. Alle rorbuene var overbefolket. Ett båtlag lå i grisehuset. Noen bodde til og med i åttringens båthus som ble satt på land i sneskavlene. Utviklingen i Nusfjord understrekes av at det i 1834 var12 rorbuer. I 1908 var tallet oppe i 103. Ikke rart av Berhard Dahl dette året bygde seg sitt eget kraftverk, som leverte 15 kW. Dette var kapasitet nok til å forsørge et lyspunkt på kaia, en elektrisk vinsj på gammelbrygga, samt elektrisitet til væreierens bolig. Kraftstasjonen var vanndrevet, og hovedkrana til vannet som drev kraftverket kunne åpnes og lukkes med

en sveivemekanisme fra vœreierboligen. Det blir sagt at Bernard Dahl (eller “Gamle Bernard” som han blir kalt i dag ettersom sønnesønnen het det samme og også var vœreier i Nusfjord) stengte igjen vanntilførselen til kraftstasjonen om kvelden når han ville at det skulle vœre stille i vœret. Alle fiskerne visste at når lyset var slukket i havna skulle det vœre ro. Nusfjord hadde, som tredje sted i Nord-Norge, etter Hammerfest og Bleik på Andøya, fått elektrisitet

Nusfjord var ansett for å være Lofotens mest moderne fiskevær rundt 1900.

Det Bernhard Dahl utførte i Nusfjord ble lagt merke til. I sin utgave mandag 14. september 1908 beskriver Lofotposten gleden og festivitasen da Svolvær Elektricitetsværk åpnet, og to uker senere - 28. september 1908 - skriver avisen dette: “Ogsaa i Vestlototfiskevær har det elektriske Lys fundet Indgang. Hr. Berh.Dahl, Nusfjord, lader nemlig i disse Dage at bygge Lysværk for sit velkjendte Fiskevær og Handelssted,” “Hr. Dahls Værk udføres af Elektricitetsforretningen A.E.G. Ingeniør Ranheim, det samme Firma som bygger Svolvær Elektricitetsværk, der allerede delvis er tat ibrug. I fjor bygde Hr. Ranheim Namsos kommunale Elektricitetsværk, et i alle Retninger fortrinligt Lys- og Kraftværk.” Men elektrisiteten var slett ikke bare væreierens leketøy. For arbeidsfolket i Nusfjord representerte kraftstasjonen et stort fremskritt, og flere gjøremål ble forenklet. Dette gjaldt i første rekke vinsjen på gammelbrygga, som gjorde det mulig å lesse av fiskebåtene raskere enn tidligere, og på den måten økte effektiviteten.Vinsjen ble levert av Christian Wisbech i Christiania i 1908, og ble installert i loftsetasjen av gammelbrygga. Kranen er interessant da den er det første eksempelet på at elektrisiteten i Nusfjord ble benyttet til å lette det tunge arbeidet som foregikk på brygga. Edd Meby Kilder: Arkiv i Nordland Karen Anette Dahl Nusfjord.no Nusfjord.com

11. juli 1917: Styremøtet i Svolvær Elektricitetsværk behandler kjøpet av Nøkkvannet i Svolvær fra Einar Berg. ”Møtet ledes av viceformann Georg Størmer idet formannen Einar Berg som sælger ansaa seg inhabil”. Man er enige om at verket overtar ”Nøkvandne samt det overfor LilleNøkvand beliggende fjellvann”.

Reine - tidlig på 1900-tallet.

29. oktober 1917: Det innkalles til ekstraordinær generalforsamling i Svolvær Elektricitetsværk. Der vedtas enstemmig: ”Selskapets aktier skal herefter lyde paa kr 500 i stedet for kr 1.500. Aktiekapitalen utvides til mindst 300.000 – høist kr 500.000. Plan med omkostningsforslag for utbygging av faldet mellom Store Nøkvand-Store Kongsvand”.

22. november 1917: ”Forsikringsselskapet Norden har under overveielse at anlegge erstatningssøksmaal mot elektricitetsværket i anledning brannen paa Kuba den 15. april.” Svolvær Elektricitetsværk.


se

 23. januar 1945 skriver firmaet Dahl i Nusfjord til Hovedstyret for Norges Vassdrag og Elektrisitetsvesen i Oslo. tiden har løpt fra verket fra 1908, og firmaet vil bygge ut Storvannet, som egner seg ypperlig. “Som det vil være Hovedstyret for Elektrisitetsvesenet bekjent, bygde jeg i 1908 mitt eget lille elektrisitetsverk drevet med vannkraft, og utbygget etter datidens kraftbehov. På grunn av utviklingen er nå dette anlegg blitt altfor lite, da jeg trenger betydelig mere strøm og kraft til både lys, varme og industrielt bruk her i fiskeværet Nusfjord. I den anledning har jeg latt videre utbygging av de her på stedet værende vannkraftkilder undersøke av Nordland Fylkes Elektrisitetskontor, og oversender jeg Dem hermed en avskrift av kontorets redegjørelse for den foretatte undersøkelse. Under henvisning til denne redegjørelse har jeg festet meg ved utbygging av Storvannet, og tillater jeg meg herved søke om konsesjon på utbygging av denne vannkraft. Som De vil se viser den foretatte oppmåling og beregning at jeg vil kunne få ca. 90 kilowatt, hvilket formentlig vil være tilstrekkelig både til lys, varme og eventuell industriell bedrift, såsom kjølelager etc., for hele fiskeværet. I tillegg kunne jeg da også ha mitt gamle likestrømsanlegg på foreksempel egen kurs til særskilt formål.Med hensyn til Storvannets beliggenhet, så ligger dette helt på min private eiendom, slik at det ikke vil berøre noe av andres interesser med hensyn til grunnspørsmål. Oppdemningen og utbygging av selve kraftstasjonen med rørgate tror jeg at jeg vil kunne utføre noe billigere slik at totalkostanden vil bli lavere enn som beregnet i rapporten. Linjenettet fra kraftstasjonen til bebyggelsen vil bli ca. 1000 meter og installasjonen i de nåværende huse har jeg jo allerede på forhånd.Videre ligger stedet Nusfjord slik til at der skulle bli liten sannsynlighet for lønnsomheten til å føre strøm fra dette anlegg til andre steder, idet jeg mener at behovet her i Nusfjord, med lys til alle rorbuer, samt kraft til eventuelt kjølelager og hermetikkfabrikk, og dessuten heiser og kraner, vil bli så stort at der vil bli lite strøm til overs for videre befordring til andre steder, foreks. Nesland, da linjeutbygging dertil vil bli for lang og kostbar til overføring av det lille overskudd. Derimot skulle hele Nusfjords behov kunne bli dekket.” Men det skulle bli fem års kamp før staten fgikk med på å gi tilskudd, og da hadde det gått så langt at foremate var nødt til å selge unna eiendom for å betale renter og avdrag på lånet som var tatt opp. Sørvågen ca 1910, der grosserer Eriksen også var tidlig uten med elektrisitet. Her ser vi også den høye masten til telegrafen. 15. september 1918: Svolvær Elektricitetsværk: Fjorårets overskudd er på kroner 14.502.24. Selskskapet har en samlet gjeld på 121.776.50 til Vaagens Sparebank, Bodø Sparebank og Lofotens Privatbank. ”Dammen i Leirosen er nå tættet og den nye generatoren tat i bruk”.

27. desember 1918: Styret i Svolvær Elektricitetsværk tilkalles 3. juledag til Leirosen der dieselmotoren er blitt skadet, fordi vannet ikke var avstengt. ”Maskinisten havde intet at anføre til sit forsvar, og da der altsaa her forelaa grov forsømmelighet besluttede man enstemmig at gi ham opsigelse paa 3 maaneder”.

12. mars 1919: Generalforsamling i Svolvær Elektricitetsværk: ”Tunneldriften indstilledes ca en maaned, september-oktober. Paa grund av spanskesyken, da alle arbeidere var angrebet. Tre mand døde.”


10

1930-tallets el-artikler: Et lite knipe av husholdningsartiklene som ble tilgjengelig for relativt velstående husholdninger. Mange byttet ut vedkomfyren med en elektrisk allerede mot slutten av 1930-tallet.Varmtvannsberedere var kjent på samme tidspunkt, men kom ikke for fullt før etter andre verdenskrig. Radioen var en annen av 1930-tallets nyvinninger, som mange anskaffet seg.

Vaskemaskinen: Dette bildet er fra 1934 og tatt på Ørsvåg i Vågan. Sommeren var ekstra varm, med temperaturer godt over tretti grader. Men slik var langt fra været hvert år, og klesvask måtte gjøres uansett vær og vind.

Kjøkken på1920-tallet Og selvsagt henvendte reklamen seg til direkte til “sjefen i huset”, altså husmora, for å markedsføre det siste og absolutt mest effektive hjelpemiddel som til enhver

tid kunne oppdrives. Reklamemakerne forsto tidlig at det var kvinnen i husholdet man skulle appellere til, om man skulle nå fram med markedsføring. Slik er det nok også i dag

Ikke noe annen hvitevare har spart husmora for mer slit enn vaskemaskinen. Her er vaskemaskinen, slik annonser fremstilte den. De første modellene hadde bare elektromotor for vasketrommelen og måtte fylles med varmt vann. I våre dager er vaskemaskinen helautomatisk og utstyrt med avansert elektronikk og utallige vaskeprogrammer.

Soling: Vi vet at sola er viktig for at den menneskelige organismen skal fungere og bl.a. produsere livsviktige vitaminer. Mørketida i NordNorge representerer en særskilt utfordring Friedmanns belte: Man mente tidlig elektrisk strøm i så måte. Her ser vi hadde helbredende effekt på ulike menneskelige lidelser. skolebarn som får Denne reklamen fra 1915 markedsførte “Friedmans belte” helsebringende kunstig som et vidundermiddel mot reumatisme av alle slag. sol i offentlig regi.

1919: Lofoten Reperbane AS på Gravdal får elektrisk anlegg.

1920: Ballstad slip og maskin AS får sitt eget elektriske anlegg.

5. juli 1920: ”Der refereres skrivelse fra Kaabelvaag E.Værk om leie av Kraft fra den nye stationen”. ”I anledning den financielle situation erklærte herr J. Krog seg villig til at konferere med herr O.R.sakfører Schølberg om mulig økonomisk støtte”. Svolvær Elektricitetsværk.

1921:Vaagan kommune overtar Kabelvåg Elektricitetsværk.


11

nytt, smukt og electrisk De fikk strøm, men hva ble den egentlig brukt til?

La oss se på duppeditter fra 1910 og deromkring... Varmovner: Selv om det tidlig fantes ovner til elektrisk oppvarming av boligene, ble disse helst brukt som tilleggsvarme. Det var først mot slutten av 1930-tallet at strømmen ble tatt i bruk som hovedkilde. Etter krigen ble elektrisk oppvarming stadig mer utbredt, og i 1951 ble det anslått at antallet elektriske varmeovner i Norge var 300.000. I jubileumsberetningen til den norske everksforeningen fra samme år het det: “Fra å være en luksus som bare de rikeste Krøsuser kunne tenkes å tillate seg (...) er elektriske varmeovner nå blitt allemannseie, og oppvarming vil etter all sannsynlighet her i Norge i forholdsvis nær framtid ble det største forbruksområde for den alminnelige elektrisitetsforsyning.” Her viser vi en liten kavalkade av ovnen som oppvarmingskilde, sakset fra diverse avisannonser gjennom tidene.

Kjøleskap: Det var først etter krigen at det ble alminnelig med kjøleskap i husholdninga til folk flest. Til å begynne med ble disse importert fra utlandet, men i 1951 kom det første norsk-produserte kjøleskapet. Dette året ble det solgt tilsammen 3000 kjøleskap i hele Norge. Men fra nå av økte salget kraftig, og i 1957 ble det omsatt 60.000 kjøleskap. Denne annonsen som er klippet fra damebladet “Alle kvinner” er fra dette året. Markedsførerene visste tydeligvis hvor de skulle henvende seg for å få solgt produktet sitt. Først på 1960-

tallet hadde ikke mer enn 40 prosent av de som hadde tilgang til strøm eget kjøleskap. Toppåret var 1969, da det ble solgt 130.000 kjøleskapet. Samme året solgte også en rekke andre elektriske artikler meget godt. Grunnen var nok at momsen skulle innføres året etter, og siden hvitevarer var nokså dyre, gjaldt det å spare penger der man kunne. På slutten av 1950-tallet kom de første dypfryserne på markedet. I 1960 ble det omsatt 5000 frysebokser, i toppåret 1969 hele 100.000 stykker. Støvsugeren: Den første støvsugeren kom til Norge i 1910. For de fleste lå slike investeringer langt frem i tid. Med tida ble boligstandaren bedre, støvsugeren ble billigere, og nest etter ovnen kjøpte mange seg denne maskinen.

November 1921: Styret i Svolvær Elektricitetsværk søker bystyret i Svolvær om garanti for et lån på 2,5 millioner kroner, og skriver i sin søknad blant annet: ” Vi anser det håbløst at opnå lån uten kommunegaranti, da alle de muligheter vi har prøvet har slaat feil, og har alle vore bestræbelser været frugtesløse. Paa den anden side tør vi haape at det ærede Bystyrets medlemmer er enig med oss i at Elektricitetsverkets betydning for Svolvær by er saa stort at Bystyret finder at kunne stille den ansøkte garanti.” Det gjengis også et brev fra overingeniøren for Nordland fylkes electristetsforsyning har sendt NVE: ”Svolvær Elektricitetsverk er det eneste større kraftanlæg i Lofoten. De øvrige elektricitetsverk i dette distrikt er faa og smaa og spiller en underordnet rolle.”

Radioer: Like etter forrige århundreskifte begynte man å eksperimentere med radiotelegrafi, og i 1906 ble det opprettet “traadløst” telegrafisk forbindelse mellom Sørvågen og Røst. I 1910 fikk også Værøy sin stasjon. Radiotelegrafen ble etterhvert tatt i bruk på hurtigrutene, og fram mot 1920 ble det bygd en rekke radiosendere langs norskekysten. Det var først og fremst de største passasjerskipene som hadde radiotelegrafi. Fiskerne på sin side benyttet landstasjonene i denne omgang. Etter at Geofysisk Institutt ble opprettet i Tromsø i 1919, begynte man å organisere værvarslingstjeneste. I november 1923 tok man til å sende tre daglige værvarslinger fra Tromsø. Tromsø Kringkasting ble etablert i 1927, og man innledet et samarbeid med Geofysen. I 1933 overtok NRK kringkasteren i Tromsø og satte inn kraftigere sendere. Det var da for alvor at folk, og ikke minst fiskere, forsto hvor viktig værvarslingene var for kystbefolkninga. Folk anskaffet seg radioapparater, og der det ikke var strøm, benyttet folk batterier, som ble oppladet hos venner og bekjente som hadde slik tilgang. Mange fiskere hadde radioen permanent installert i fiskebåten. Her viser vi et par eksempler på radioer annonsert i avisene sist på 1930-tallet og på 1950tallet. Mange flokket seg rundt radioapparatene når de mest populære programmene gikk på lufta, særlig på lørdagskveldene. På disse tidspunktene var det nesten ikke folk å se utendørs.

1922: Lensmand R. Justad på Leknes får innlagt lavspent likestrøm. Samme år får selskapet North Cape Coorporation på Ballstad strøm.


12

Slik så det ut i branntomta etter at kraftstasjonen i Kongsfossen brant ned 28. juni 1912.

FØRSTE FORSØK BRANT NED

Midt i Storgata i Kabelvåg. Telegrafstolpene har stått her i flere tiår. Men stolpene som skal transportere strømmen fram til skoler, bolighus, butikker og fiskebruk står der tomme og venter på å bli tatt i bruk. Vi tror derfor dette bildet er tatt i 1911.

Etter at kraftverket i Leirosen var satt i drift, kunne alle som ønsket det, se fordelene den nye energiformen. Og folkene i Kabelvåg ville ikke være noe dårligere enn naboene i øst. Men det var ikke før 23. september 1910 at A/S Kabelvåg Elektricitesverk var formelt stiftet. Formålet var selvfølgelig å besørge strømforsyning til Kabelvågs befolkning. Det nærmeste fossefallet som kunne være aktuelt å bygge ut, rant ned fra Vestre Nøkkvann til Store Kongsvannet, den såkalte Kongsfossen.Vel et år senere, på årets mørkeste dag 21. desember 1911 kom kraftstasjonen i drift. Vi vet ikke hvor mange kabelvågværinger som kunne feire jul med elektrisk strøm innlagt i husene, men tar vel ikke mye feil når vi antyder at det nok var de mest velstående som først kunne nyte denne moderne

luksusen. Bilder fra Kongsfossen i 1911 viser den aller første stasjonen. Anleggsarbeiderne er i ferd med å få turbinen på plass. Det er et stykke ut på høsten; Trærne har felt sitt løv, allerede har den første snøen lagt seg. Snart skal turbinen utføre oppgaven den var konstruert for. Men kraftstasjonen ble kun stående et halvår. 28. juni 1912 brant den ned til grunnen etter et lynnedslag. Noen dager senere, 7. juli eksisterer bare de sørgelige restene etter brannen. Bilder tatt denne dagen (se hovedbilde) viser verkets styre med bestyrer og takstingeniør i brannruinene. Man hadde imidlertid fått smaken på elektrisk kraft og

28. april 1922: Generalforsamling i Svolvær Elektricitetsverk. ”Bystyret avslog behandle vort andragende om kommunens garanti.” ”Vaagan og Svolvær kommune erklærer at de for tiden ingen interesse har for overtagelse av A/S Svolvær Elektricitetsværk. Styret konstaterer at Kongsmarken kraftstation ble igangsatt 6. mars 1921 og fungerer godt. Det inngås også avtale om levering av 300 kw til Vaagan kommune, som skal utvide sitt ledningsnett til Henningsvær, Ørsnes og eventuelt Lyngvær.

gikk raskt i gang med å bygge den opp igjen. Den ble atter satt i drift vinteren 1912-1913. Da Kongsmarka-stasjonen var ferdig i 1921, strakk man ledninger mellom kraftverkene og overførte strøm til det vesle kraftverket og videre til Kabelvåg. Det bidro nok til å skaffe kabelvågværingene tilstrekkelig med strøm i ei tid der denne varen stadig ble mer etterspurt. Den nye stasjonen i Kongsfossen kunne innvies i 1929 og hadde atskillig større kapasitet enn det gamle. Etter hvert fikk man strukket ledningene til bygdene lenger vest i Vågan, til Ørsvåg, Ørsnes, Hopen, Kalle og Henningsvær. Svein Smaaskjær

13. juni 1922: De økonomiske problemene fortsetter for Svolvær Elektricitetsværk. Lofotens Kreditbank og Lofotens Privatbank går med på å hjelpe verket, men setter som betingelse at installasjonsforretningen legges ned og montørene sies opp.

1923: Gravdal sykehus får innlagt strøm, 138 lamper.


13

GUANO GA KRAFT

Året er 1914. Demninga og kraftstasjonen er ferdig, men det viktigste mangler. Her blir turbinen dratt opp til kraftstasjonen for å bli tatt i bruk. Nå gikk det gamle fiskeværet bokstavelig talt lysere tider i møte. På slutten av 1870-tallet startet engelskmennene på Brettesnes opp en etter våre forhold ganske stor fabrikk. Til å begynne med var det sildolje og sildemel som var produktet man ønsket å satse på, men da silda etter hvert forsvant fra våre fjorder,

konsentrerte engelskmennene seg om guano. I 1892 la de ned driften, men gikk atter i gang etter noen år, men trakk seg ut etter noen tid. Et par år etter nedleggelsen var det gode fangster på lofothavet, men så fulgte sju magre. Men i 1912 var det

riktig gode fangster for det gamle fiskeværet. Dette var den direkte årsaken til at ”A/S Brettesnes” ble stiftet, denne gang med norsk kapital. En av de første oppgavene til den nye bedriften var å skaffe seg tilgang til moderne elektrisk strøm, og det skulle

hentes ved å demme opp det vesle vannet i dalen nord for Brettesnes. Det gikk man i gang med allerede i 1913, og året etter kunne man for første gang vri om på strømbryteren på fabrikken. Men strømmen ble også brukt til de nye maskinene man hadde anskaf-

fet seg. Og etter hvert kunne også vanlige folk nyte godt av utviklingen og få strøm innlagt i boligene sine. Svein Smaaskjær

Minikraftverket til Åsmund Pareli Brettesnes fikk sitt første vannkraftverk i 1914, med den stedlige fabrikken som byggherre. Dette skjedde i forbindelse med ei større utbygging av fabrikken på denne tida. De øvrige bygdesamfunnene på øya Store Molla måtte vente til sist på 1950-tallet før de fikk tatt den nye strømmen i bruk. Men tidlig på 1930-tallet fant Åsmund Pareli på Haversand, Store Molla i Vågan kommune, ut at han måtte gjøre noe med dette.Ved Solvang, gården hans, rant ei lita elv, som ble kalt Bondalselva. Den hadde en fallhøyde på ca. 100 meter. Terrenget tillot ikke å bygge demning på andre plasser enn helt øverst, der en bare fikk tilsig fra fjellet over. Åsmund hadde satt seg i fore å få seg strøm fra elva og gikk i gang med

stor energi. Han hadde søkt råd hos søskenbarnet sitt Arne Kolstad, som var kraftverksbestyrer i Trøndelag, men var fra Haversand. Da Kolstad en sommer var på ferie i heimbygda, var han behjelpelig med vannmålinger og tips om hvorden alt skulle bygges. Dernest var det bare å bestille det tekniske utstyret som trengtes. Kraftstasjonen skulle yte rundt 16 kV - ikke rare effekten, men det var tilstrekkelig for å skaffe strøm til innlagt lys for 4 - 5 naboer, foruten egen bolig og fiskebruk. Åsmund gikk i gang med arbeidet i 1935 med tomtearbeid til stasjonen, grøftegraving for rørledninga og oppdemminga. Ingvald Hansen og sønnene Karstein og Arthur fra Fremnesvika påtok seg oppdraget. Sommeren 1934

17. april 1923: Brev fra høyesterettsadvokat Kvam til Svolvær Elektricitetsværk: ”Som de vil se fremsetter kreditorene et forslag til akkordmessig ordning hvorpaa svar maa foreligge inden den 25. hvis konkurs skal unngaaes.”

10. januar 1924: Styremøte i Svolvær Elektricitetsverk. ”Andragende om lønsforhøielse fra maskinisterne i Kongsmarken avsloges”.

var en usedvanlig varm sommer med temperaturer på godt over 30 grader, så det lå nok igjen ikke så lite svette i terrenget rundt elva. Da dette var gjort, fikk Åsmund Pareli hjelp av maskinist Iversen fra Brettesnes til å montere det nødvendige tekniske utstyret. Så rant den etterlengtede dagen i 1935 da bryteren for første gang kunne slåes på og bringe det fantastiske lyset inn i stuene til folk. Og haversandingene var såre fornøyd med tingenes tilstand. Alt fungerte bra så lenge det var nedbør. Men demninga var for liten til å fange opp alt regnvannet, og en utvidelse ville bli uforholdsmessig kostbar. I frostperioder var det også problemer med strømleveransen, og hver vinter oppsto det langvarige barfrostperioder.

5. september 1924: Lofotens Privatbank krever at Svolvær Elektricitetsværk betaler ned på gjelden med 24.000, men styret svarer at det ikke er mulig.

Man kunne ha bøtet på problemet ved å bygge ut Budalsvannet like nord for Haversand. Dermed ville man kunnet få dobbel fallhøyde og større effekt. Men slikt ville bli svært kostbart. Og disse pengene hadde ikke Åsmund Pareli. Inntil videre måtte haversandingene finne seg i situasjonen, altså med strømsparing. I de problematiske periodene måtte turbinen stanses for å spare strømmen til kvelden. Og slik fortsatte det til sist på ca. 1960, da hele Østre Vågan var elektrifisert. Svein Smaaskjær

5. juni 1925: Styret i Svolvær Elektricitetsværk ber bankene om å slippe å betale rente på lånene. Lofotens Kreditbank sier ja, mens Lofotens privatbank og Norges Bank sier nei. Selskapet øker inntektene med å skru opp prisene til forbruker.


14

DE BYGDE LOFOTEN - STOLPE FOR STOLPE

Haukland

Vikten

Solbjørnvannet 1956 Fredvang

Flakstadøya Tennesvannet 1937

Det begynte med et par små, private aggregater, fortsatte med vannkraftverk i hver bygd - og endte opp i konsernet Lofotkraft AS. De bygde Lofoten - stolpe for stolpe.

Ramberg

Krokvannet 1951 Mølnarodden Sund Nesland Hamnøy

Moskenesøya

Reine

Ramberg 1926

Storvannet 1945

Moskenes

Å

Sørvågen

Nusfjord

Reine 1910

Nusfjord 1908

Sørvågen 1906 (aggregat “Traadløse”)

Mosken Værøy

Sjøkabel 1962

Røst

Røst 1906 (aggregat “Traadløse”)

Sjøkabel 1963

Værøy 1910 (aggregat “Traadløse”)

Strømhistorien:

starten.

7. mars 1906 To aggregater til radioanlegget Røst - Sørvågen.

1910 Stamsund J.M. Johansen (dieseldrevet?).

1908 - Leirosen Svolvær (off. forsyning). - Bern. Dahl, Nufsfjord (privat). - Grosserer Eriksen, Sørvågen (prod. fra jan. 1910).

1911 Reine Elektrisitetsverk i drift fra 2. mai 1911.

1910 Værøy tilkobles radioanlegget. Eget aggregat. 1910 Kabelvåg EL. stiftet. - I drift fra 21/12 1911. - Brant 28/6 1911 (lynnedslag). - I drift igjen vinteren 1912-13. - Likestrømsanlegg fra

31. juli 1925: Styremøte i Svolvær Elektricitetsverk. Norges vassdrags- og Electrisitetsverk begjærer tvangsaksjon fordi selskapet i Svolvær skylder kroner 2.800 til NVE.

11. desember 1925: Kreditorene presser på og vil ha penger. Styret vedtar å love en innbetaling på 10 prosent innen februar. Dessuten; ”Bevilgedes maskinist Hakvaag kr 100 som paaskjønnelse for hans resolutte optræden under branden i Kongsmarken station, hvorefter han av assuranceselskabet vil faa utbetalt et tilsvarende beløp.”

1910 - 1916 Utvidelser Leirosen, aggregater. 1913 Brettesnes påbegynt, ferdig 1914. 1916 Store Nøkkvann besluttet utbygd. - Påbegynt 1917. - I drift fra 6. mars 1921. - Høsten 1921 samkjøring med Kongsfossen. - Overtatt av Vågan kommune.

2. mars 1926: Styremøte i Svolvær Elektricitetsværk registrerer et overskudd på regnskapet for 1925 på kroner 566,17.

19 Priv bla tak

19 Ko åpn

Tid Sam -K

19 Fle stø me len

19 Ten An 193

19 Sau før


15

La Unstad Kraftlag 1951

Heimerdalsfossen 1950

Evjen E-verk 1949

Saupstadfossen 1934

Smedvika 1951

Mørkdalsvannet 1951 Haukland og Vik Kraftlag 1947

Hadseløya

Borgvær

Eggum

Kvalnes Vestresand

Unstad

Hovsund

Tangstad

Utakleiv

Vinje Gimsøysand

Knutstad

Liland

Vikten

Vestvågøya

Holand

Trollfjorden 1952

Leirosen 1908

Bøstad Borge

Myrland

Kvitfossen 1955

Laukvik

Lyngedal

Gimsøy

Brenna

Napp

Flakstadøya

rg

Gravdal

Laupstad

Sydalen

Leknes

Kleppstad

Valberg

Austvågøya

Lyngvær

Vestpollen Liland

Vaterfjorden

Nusfjord

Stamsund

Ballstad

Ørsvåg Kalle Hopen

Kabelvåg Svolvær

net

Henningsvær Kongsfossen 1911

Nusfjord 1908

Helle

Sætra Kongsmarka 1951 1921

1928 Kongsfossen påbygd og utvidet, åpnet 1929. Tidlig på 1930-tallet Samkjøringa Kongsmarka - Kongsfossen opphørte. 1930-tallet Flere vindmølleanlegg, den største i Skrova hos O. Tømmerås. Den todobbelte propellen var på ca. 3,5 meter. 1934 Tennesanlegget stiftes. Anlegget sto ferdig august 1937 (også Krokvannet). 1934 - 35 Saupstadfossen ferdig like før jul 1935. Leverte kraft til

Bøstad, Liland, Tangstad og Undstad. 1935 Åsmund Pareli, Haversand bygger kraftverk til seg selv og naboene. I drift til slutten av 1950-tallet. 1947 Haukland og Vik Kraftlag startet. Leverte strøm til rundt 20 husstander. 1949 Dieselstasjon på Værøy. 1949 Evjen E-verk forsynte strøm til 15 – 20 husstander i bygda Evjen. 1950 Heimerdalfossen fra 21. desember. Leverte strøm til folket på Eggum.

1928: Handelsmand Gabrielsen i Sørvågen får elektrisk anlegg.

1951 Halfdan Jensen i Smedvik, Borge for egen forsyning fra “egen elv”. 1951 Unstad Kraftlag var ment som et supplement til Saupstadfossen og leverte strøm til 15 – 20 husstander. 1951 Mørkdalen Kraftlag. Leverte på det meste elektrisk strøm til 110 husstander på Vestvågøy. 1951 Dieselstasjon på Røst. 1951 Krokvannet på Moskenesøya utbygd. Satt i drift fra 2. januar. Tennesanleggene skifter navn til Lofoten Kraftlag. 1951 Kraftverket i Sætra innerst i

1928: I perioden 1928 til Tennesanlegget ble åpnet i 1937 blir det i Vestvågøy anskaffet en hel rekke likestrømsaggragater og montert en rekke små vindmøller.

Digermulen Storfjell

Haversand 1935

Årstein

Lille Molla Skrova

1926 Privat anlegg på Ramberg, som blant annet forsynte fiskemottak og butikk med elektrisitet.

Store Molla

Svolværvannet ferdig. 1952 Linjebygging Kongsfossen – Laupstad. Trollfjord-anlegget leverer strøm til Hadsel, men også samkjøring med Vågan. 1954 Niingen Kraftlag ferdig utbygd 4. august. Leverte strøm til Ofoten, Lofoten og Vesterålen. 1955 Kvitfossen i Vestpollen,Vågan satt i drift.

Brettesnes 1914

Holandshamn

Risvær

Troms ferdig utbygd. Oppstart i 1955. Leverte strøm til store deler av Troms, Ofoten, Lofoten og Vesterålen. 1960 Sekundærstasjoner Holdøy og Kleppstad. (des. 1960 Kleppstad kl 1915). 1962 Værøy tilkobles via sjøkabel. 1963 Røst tilkobles via sjøkabel.

1956 Solbjørnvannet ved Mølnarodden ferdig utbygd. Satt i drift fra 18. april dette året.

1964 Kommunesammenslåing fra 1. jan. Aust-Lofoten Kraftlag (Vågan, Gimsøy og Svolvær - Vågan kommunale Kraftverk).

1958 Leirosen brenner. Rustes opp igjen og tas atter i bruk i 1973.

1966/67 Sammenslutning til A/S Lofotkraft fra årsskiftet.

1960 Innset-anleggene i Indre

1928: I Vestvågøy etableres følgende anlegg; Adolf E. Justad, L. Blix, A. tetlie, A.M. Pettersen, Apoteker Dundaas, Schønning Salamonsen.

1932: Overmontør Herman Jacobsen omkommer da han faller ned fra en plattforn på Finnholmen i Henningsvær.


16

Odd Dahl holdt i den ene kabelen og strakk seg ut for å ta i den andre. Han trodde at strømmen var koblet fra... Vi sitter hjemme i stua til Odd Leif Mareno Dahl, som er mannens hele og fulle navn, i Hartvåghaugen 7 i Stamsund. Det er en av disse knallblå høstdagene da lufta er så skarp at det stikker litt i halsen hvis du drar pusten raskt inn.Vi har fått kaffe og lefse.

– Pappa lurte fælt på hvordan det skulle gå når jeg lånte så mye. Den første årslønna mi i kraftlaget var på 10.000. men jeg følte at jeg hadde en trygg og god arbeidsplass. Jobbet du i kraftlaget så var du fremfødt, som vi sa. Likevel; om vinteren spedde Odd på lønna med å skjære filet hos Vagle og JM. Det måtte til for å kunne forsørge familien, som snart inkluderte tre barn. – Da vi flyttet inn i 1956 hadde vi et kjøkkenbord og to margarinkasser til å sitte på, men du kan tro vi var stolte av det huset, smiler han.

Odd har levd et langt yrkesliv ”i kraftlaget”, først i 1950-årene var preget av gjenreisingen etter krigen, Tennesanlegget, deretter i Lofoten Kraftlag og så i og et viktig element i utviklingen av nasjonen var å få Lofotkraft – og han husker godt starten. elektrisitet ut til den minste avkrok. Tennesanlegget var åpnet i 1937 og leverte på den For Odd og de andre linjearbeiderne sto oppdragene tiden strømmen til Vestvågøy. I tillegg var det noen i kø; i 1953 linjen fra Skjelfjord til Nesland, i 1955 til små private anlegg på steder som Eggum og Saupstad, Kangeruren, i 1956 til Valberg kommune og i 1957 til og hos “han Dahl” i Nusfjord.Væreierne var alltid Borge. tidlig ute med strøm. Sommer som vinter i all skags vær; det var knallhardt – Svigerbroren min, Normann Vian, hadde tilsynet fysisk arbeid, ofte utført med et utstyr vi i dag vil her i Stamsund, og han trengte av og til hjelp, så jeg trekke på smilebåndet av. fikk noen strøjobber som linjearbeider når det skulle – Vi måtte kjøpe våre egne arbeidsklær og noe settes opp to-tre stolper for å strekke strøm frem til et hus. Men det var ikke før i 1952 at jeg fikk fast jobb. verneutstyr var det ikke snakk om. Etter hvert fikk vi gratis hansker, det kan jeg huske. Og jeg husker da vi – Hvordan var arbeidet til en linjearbeider? fikk hjelmer. Det var så uvant å ha dem på at de ofte – Det var hardt fysisk arbeid. Ikke noe for sveklinger. ble liggende igjen i bilen. Alt foregikk for hånd, selvsagt. Men stolperøysern og boremaskMin jobb var å ”pekk på feiseln”, “Det var hardt inen var teknologiske fremskritt, grave hull og reise stolpene.Vi jobbet i lag på to og to, og som fysisk arbeid. Ikke og noen ganger var det også mulig å bruke bil. regel gikk det greit, men noen ganger var stolpene så lange at vi noe for sveklinger” – Skulle vi transportere 10-12 meters stolper opp på fjellet, så ikke maktet med dem to mann, satte vi ned bolter oppe i fjellet og så da var det å stoppe den første nede ved veien. Så strakk vi wire og monterte blokk, og beste forbipasserende som så fikk ”stå på rota”. og så ble stolpene, som kunne veie over 200 kilo, dratt oppover når lastebilen kjørte fremover. Strømmen kom etter det Odd kan erindre til folk flest i Stamsund i 1937.Væreier J. M. Johansen var den Men Odd Dahl hadde bestemt seg for at han ikke som sto bak. – ”JM” drev stort med fiskekjøp, guanofabrikk og tran- ville grave hull og være linjearbeider resten av livet. I voksen alder dro han derfor til Harstad for å ta utdandamperi, og trengte derfor elektrisitet. Deretter kom nelse på yrkesskolen, som elektromontør. Han ville de private, men selv om det på den tiden var gratis å avansere, og det gjorde han, til arbeidsformann, og få lagt strøm frem til husveggen var det mange som senere oppsynsmann etter at han hadde tatt sin eksaholdt igjen. Min far var en av dem. Han skulle ikke ha men. De siste årene i Lofotkraft hadde han tittelen nåkka strøm, sa han. overmøntør. – Hvorfor ikke? Likevel er det utbyggingen på Fygle som er hans beste – Fordi det ikke var så mye penger blant folk. Han Lofotkraft-minne. Stasjonen var gammel og nedslitt. visste at selv om strømmen kom gratis til veggen, – Det var stort den dagen vi tok i bruk det nye så kostet det å kjøpe lyspærer. Men han ga seg etter hvert, og vi fikk både strøm og lys. Det var bare to-tre verkstedet, nye kontorer, lagerbygg og kantine. Det var viktig for oss som jobbet her ute i vest-Lofoten. lyspærer, men du verden; det var jo en revolusjon i Da bygdene hadde fått strøm gikk selskapet inn i forhold til parafinlampene. en ny fase, vedlikehold. Kundene hadde skaffet seg Men strøm var på den tiden et ustadig fenomen. flere moderne redskaper, strøm var allemannseie Naturkreftene regulerte ofte tilgangen på sin egen og ethvert hjem fikk etter hvert tv, vaskemaskin og måte - og så var det ”veppa”. støvsuger. – ”Veppa”? Jo, det var en strømmåler. Du betalte for Tålmodigheten til kundene var også mindre. Strømså og så mange watt forbruk, og dersom du kom over, brudd var en irritasjon og måtte i alle fall ikke vare for så gikk strømmen. Da måtte du slå av noe for å få den lenge. tilbake. – Vi jobbet i perioder så mye som vi bare klarte. Vi opprettet vaktsystem og vi ble flere ansatte. Det Med fast jobb i kraftlaget følte Odd at han hadde var likevel ikke alle steder vi oss frem, spesielt på en sikker fremtid. Han hadde møtt ei flott jente fra vinterstid, og da var det bare å spenne på seg skiene Hamarøy, og i 1953 giftet han seg med sin Hjørdis. De og gå, med stolpeskoene og noe småverktøy i sekken. bygde huset i Hartvåghaugen og Odd hadde mot til å Kunne vi ikke løse problemet der og da var det bare gå i banken og låne 20.000 kroner til prosjektet.

1934: AS Tennesanlegget i vest-Lofoten stiftes. Anlegget står ferdig i august 1937 (også Krokvannet).

1934-35: Saupstadfossen-anlegget i Vestvågøy blir ferdig like før jul 1935. Det leverer kraft til Bøstad, Liland, Tangstad og Undstad.

1935: Åsmund Pareli på Haversand i Vågan kommune bygger kraftverk til seg selv og naboene. I drift til slutten av 1950-tallet.

å komme tilbake på ny skitur dagen etter, med riktig verktøy. Du skjønner sikker at det var en lettelse da vi fikk den første snøscooteren. Sju-åtte direktører; det er det Odd Dahl regner med at ha har ”slitt ut”, som han sier. Tormodur Dahl var en av dem. – Jeg var de ansattes representant i styret i flere perioder, og hadde gleden av å jobbe sammen med Tormodur Dahl, som jo var en frisk herremann. Han var sånn at han lett kunne snakke med alle han møtte, og han ble godt likt av oss ansatte, ikke minst fordi han ”hadde brukt nævvan sine”. Æ likt han pinadø godt, han Tormodur Dahl. – Jeg likte å arbeide i styret. Man fikk jo et godt innblikk i hva som rørte seg i selskapet. Det hendte jo at vi var uenige, men stort sett var det veldig interessant. En av de store endringene på 60-tallet var etableringen av Lofotkraft - et selskap som samlet Lofoten. Det mener Odd Dahl var fremsynt. – Vi ansatte var opptatt av det som skulle skje, og jeg tror de fleste så det som en fordel.Vi ble et større og mer robust selskap, og vi måtte ha inn strøm fra øst.Vi trengte penger og større linjer, så det var et helt riktig trekk, mener jeg. Og en ting til; det har aldri vært noe tull mellom øst og vest i Lofotkraft, ikke sånn som med kommunene. I Hartvåghaugen har kaffekoppene kommet og gått. Lefsene er nydelige. – Jeg har trivdes veldig godt i kraftlaget, ellers ville jeg ikke blitt der i 40 år. Jeg har arbeidet hardt. 8 timer, 10 timer 12 timer; det spilte ingen rolle. Jeg var arbeidsnarkoman. Men jeg har hatt ei god helse. – Og du husker godt.... – Ja, ska mainn håill hauet klart, så må man jo bruk det, hehe. Sier han. Og så forteller han historien om hvordan det er å få 230 volt gjennom en veltrent kropp på 186 centimeter. – Jeg sto i stolpeskoen, høyt oppe i stolpen og trodde jo at strømmen var koblet fra. Så lenge du bare holder i en kabel, så går det bra, men når du tar i den andre, så leder du strøm, og det var det jeg gjorde. Jeg satte i å rope, og kom meg ut av skoene og trodde jeg kunne falle ned, forteller han. Men Odd fikk ikke åpnet nevene. De var låst rundt hver sin strømlinje. Den 186 centimeter lange kroppen hang og dinglet i strømlinjene. Det var da arbeidskamerat Normann Vian slengte opp ei talje som snurret seg rundt beina hans, slik at han kunne dra Odd ned. – Jeg smalt i bakken og slo meg noe djevelsk i baken. – Og dro rett hjem? – Nei, vi jobbet videre. Det var sånn det var på den tiden. Edd Meby

28. mai 1938: Styremøtet i Tennesanlegget aksepterer tilbudet fra S & C. Sverdrup om bygging av lavspentlinje fra Bunesfjord på betingelse av at firmaet eier linjen til denne er betalt, og at den betales av abonnentene direkte til Sverdrup.

1937: Tennesanlegget AS åpnes. En milepæl i kraftforsyningen i vest-Lofoten. Forfjord og Krokvann bygges ut. Tennes må imidlertid kjøre med streng rasjonering i påvente av utbyggingen av Krokvann.


17

I dag er Odd Dahl en sprek pensjonist, som gjerne bruker tiden til å skyte garn. Foto: Edd Meby

Odd og Hjørdis giftet seg i 1953. Odd Leif Mareno Dahl Kraftlagsarbeider fra 1952-1994 Bor i Stamsund. Aktiv i musikklivet i mange år. Dirigent i Stamsund Hornmusikk, Leknes Musikkforening, Fygle skolekorps og Svarholt skolekorps. Synger ennå bass i Stamsund Sangkor. Tidligere leder i ungdomslag, vannverk og medlem i forstanderskapet i Stamsund Sparebank.

1938: Driftsbestyrer H. Grønhaug i Svolvær Elektricitetsværk legger frem sin meget detaljerte plan for en samlet strømforsyning for hele Lofoten, en plan som ligner mye på det som senere ble Lofotkraft. Planen blir avvist av Vaagan herredstyre. Et lignende forslag var også fremmet av driftsbestyrer Smith Isaksen i 1921.

DA ODD FIKK 230 VOLT GJENNOM KROPPEN 2. januar 1939: Styremøtet i Tennesanlegget avslår søknaden fra Opdøl bedehus (som på denne tiden benyttes til skole) om gratis strøm ut over de tidligere lovede 300 watt. Styremøtet beslutter også å utvide aksjekapitalen til 185.000 kroner.

22. august 1939: Styremøtet i Tennesanlegget avslår kravet om å bygge linje til Apenes og videre til Steine for de ikke finnes midler. Som ekstragodtgjørelse til styret vedtas at hvert styremedlem får kroner 1000 i form av aksjer, som fordeles til Cato Sverdrup, Kr. Hansen, A.M. Pettersen, J. M. Johansen, Hartvig Sverdrup og K. Rørtveit.


18 Mange vil kanskje lure på hvilke rolle kunsten spiller når Lofotkraft skal se tilbake på 100 års drift. Ett navn peker seg ut; nemlig Kjell Gabriel Langfeldt, mannen som bestyret Svolvær elektrisitetsverk fra 1927 til 1962. I ettertid er han blitt stående som en av de helt sentrale aktører når det gjelder å koble ledende kunstnere til

I nyere norsk kunsthistorie er Langfeldt blitt kjent som ”ingeniøren som samlet på kunstnere.” Men la oss starte med begynnelsen. Langfeldt ble født i Høllen i Søgne i 1890. Familien flyttet til Kristiansand da han skulle begynne på middelskolen, og i 1809 tok han eksamen ved Skiensfjordens mekaniske Fagskole. Han flyttet deretter til Oslo og arbeidet hos Siemens samtidig med at han dyrket sin interesse for kunst ved å ta kveldsundervisning i frihåndstegning ved Den Norske Kunst- og Haandverksskole. Året etter finner vi han som student ved den tekniske høyskolen i Karlsruhe i Tyskland, hvor han ble uteksaminert som elektroingeniør i 1914. Han arbeidet i Tyskland i tre år, og i følge datteren Anne Marie Langfeldt var det i løpet av disse årene hans sterke interesse for billedkunst vokste fram i et svært aktiv kunstmiljø. Etter opphold ved nikkelverket i Evje – hvor han giftet seg med Gudrun Arnesen i 1918 – var han driftsbestyrer ved Eidefoss Kraftstasjon i Vågå fram til han ble ansatt i en tilsvarende stilling ved Svolvær Elektrisitetsverk. Hit kom han i 1927 sammen med hustruen og datteren Anne Marie som da var 8 år. Det tok ikke lang tid før folk kunne iaktta den ivrige amatørkunstneren med staffeliet sitt på ulike plasser i byen. Langfeldt nøyde seg ikke bare med å sørge for driften av e-verket. Gjennom dagbøkene han førte kan vi følge en mangslungen aktivtet. Elektristetsverket solgte komfyrer, og i tillegg startet Langfeldt sin egen geskjeft som radioforhandler.Vær og vind og forhold som berører strømforsyningen ble nøye nedtegnet, men også datoer for besøk av kunstnere og forhold som hadde med egen kunstnerisk utøvelse ble omtalt i dagbøkene. Kunstneren Dagfinn Bakke (75) kom til Svolvær i 1956, og lærte Langfeldt å kjenne som intendant for Kunstnerhuset på Svinøya: - Han var det naturlige midtpunktet i alt som hadde med kunst å gjøre i byen. Han var den sentrale aktør i arbeidet som ble nedlagt for å bygge Kunstnerhuset på Svinøya som stod ferdig i 1953. Det skjedde i et hovedsakling norsk/svensk samarbeid tuftet på arven etter Anna Boberg som hadde satt opp sin malerhytte på Svinøya. Gjennom mange år var nettopp svenske kunstnere de flittigste brukere av huset.

Lofoten.

kunstnere, og det falt seg naturlig for han å invitere dem til Lofoten for arbeidsopphold under Lofotsesongen. Langfeldt kom selv med i Bildende Kunstneres Styre som stemmeberettiget etter å ha deltatt på Høstutstillingen fem ganger. En viktig terskel for datidens kunstnere fordi det ga innpass blant de juryerte og etablerte og fikk en viss innflytelse. – Langfeldt kjente kunsthistorien godt, og det vil være riktig å si at han bygde sitt virke på tradisjonen som ble innledet med besøk av nasjonale kunststørrelser som Sinding, Krogh og Kittelsen på slutten av 1800-tallet. Alle hentet viktige impulser fra Lofoten, og det var spesielt miljøet rundt lofotfisket han var opptatt av å formidle. – Vi kan bare forestille oss hvordan det var å komme til Svolvær under lofotsesongen i førkrigsårene. Tusenvis av fiskere hadde sin base i byen, og de visuelle inntrykkene må ha vært sterke. Lyset som er på vei tilbake, de gule oljehyrene og havna stappfull av seil. Et yrende liv i byen. Jeg vet at folk som kom senere – for eksempel Rolf Nesch – skapte kunst som var sterkt preget av disse inntrykkene, sier Bakke. En annen veteran, Odd Helmersen (86), forteller nettopp en slik historie fra like etter krigen da han var ansatt som en slags altmuligmann hos Rødsand: - Jeg var sjåfør og ble bedt om å være omviser for en svensk kunstner som kom til byen. Han vandret stort sett baklengs gjennom gatene i snøtjukka for å få med seg alle inntrykkene, og han laget ustanselig skisser i blokka han hadde med seg. Jeg måtte fysisk støtte han så han ikke kolliderte med andre eller datt på havet. Plutselig letner det akkurat i området rundt Svolværgeita, og han mistet både mål og mæle. Senere fikk jeg et postkort hvor han fortalte at han hadde fått det han kalte “nervskakning” etter de mange og sterke lofotinntrykkene, erindrer Helmersen. Fortsettelse på side 20.

Kjell Langfeldt maler i Svolvær havn. Ut fra bakgrunnen kan det tyde på at han er på Lamholmen. Bildet er utlånt og gjengitt med tillatelse fra Nordnorsk Kunstmuseum, og er å finne i katalogen ”Fra Paris til Svolvær” utgitt til utstillingen i 2006.

Bakke mener at Langfeldts viktigste innsats ligger i den innsatsen han gjorde for å hente sentrale kunstnere til Lofoten: - Som aktiv amatørkunstner hadde han behov for å hente impulser fra etablerte

11. september 1939: Generalforamlingen i Tennesanlegget avslår søknaden fra Borge,Valberg og Gimsøy om utbygging fordi anlegget på det nærmeste er fullbelastet og selskapet ikke har økonomisk evne. Mot en stemme – som avgis for apoteker Dundaas – blir A.M Pettersen gjenvalgt som styremedlem.

11. juni 1941: Budsjettet for Tennesanlegget 1941/42 vedtas med 170.000 i inntekter og 160.000 i utgifter.

1940-45: Under krigen var kraftforsyningen i Lofoten meget vanskelig, med stadige brudd, utkoblinger, nattestenginger og redusert spenning, tiltak som selvsagt var svært upopulære i befolkningen.


19

INGENIØREN SOM SAMLET PÅ KUNSTNERE 24. april 1942: Styremøtet i Tennesanlegget behandler søknad fra selskapet Mohn & Søn AS, Bergen om levering av elektrisk energi til hermetikkfabrikk på Moskenes.Vedtak: ”Styret vil overfor myndighetene påpeke at det synes å være tilstrekkelig med hermetikkfabrikker i Lofoten for nedlegging av torskerogn. Hermetikkfabrikken på Reine, som har en kapasitet på ca 15.000 bokser pr mulig arbeidsdag, hadde siste vinter vanskelig med å skaffe seg tilstrekkelig råstoff. Dertil kommer at en av våre gamle abonnenter, som er en av stifterne av Tennesanlegget, firma S.H. Ellingsen AS, Å i Lofoten, har under bygging en større

hermetikkfabrikk, som beregnes ferdig vinteren 1943. Av hensyn til lavspentnettet på Moskenes kan det ikke leveres mer enn ca 6 kw til en eventuell hermetikkfabrikk på Moskenes. I AS Tennesanleggets distrikt er det flere steder og fiskevær som ikke har fått elektrisk lys og kraft, og som har berettiget krav om å komme i første rekke ved levering når mer kraft kan skaffes. Det hadde vært alminnelig god forretningsskikk om firmaet Mohn & Søn hadde forespurt AS Tennesanlegget om levering av elektrisk energi før det begynte bygging av en hermetikkfabrikk med beregnet kraftleie fra AS Tennesanlegget.”


20 Ingeniøren som samlet på kunstnere.... Fortsettelse fra side 19. Selv startet Helmersen sin yrkeskarriere som håndverker, og målsettinga var å få utdannelse som murer. Han gikk på teknisk aftenskole for å ta yrkesfag i murertegning, og hvem andre enn den mangfoldige Kjeldt Langfeldt var lærer. - Jeg ble godt kjent med Langfeldt som var en dyktig lærer.Vi var etter hvert blitt vant til hans mange aktiviteter.Ved siden av å bestyre e-verket var han radioforhandler, jobbet litt som lærer og var aktiv som utøvende kunstner. Og på toppen av alt dette var han altså vert for en mengde tilreisende kunstnere. Jeg husker spesielt at det var mange svensker som kom hit. Det var faktisk enklere å ta seg til Lofoten fra Sverige enn fra Norge med tog til Narvik og båt til Svolvær. Kunstnere fra Østlandet brukte dagevis med

tog til Trondheim og hurtigruta derfra. Listen over kunstnere som besøkte Lofoten fra begynnelsen av 30-tallet fram til krigen kan leses som en del av skandinavisk og dels tysk kunsthistorie. Hit kom Ola Abrahamsson, Albin Amelin, Reidar Aulie, Einar Berger, Harald Dal, Arne Ekeland, Leander Engström, Sven X-et Erixson, Jean Heiberg, Bruno Krauskopf, Per Krogh, Rikard Lindström, Jardar Lunde, Ernst Wilhelm Nay, Rolf Nesch, Doro Ording, Axel Revold og Alf Rolfsen. Fra disse kunstnerne ble det spunnet tråder fra Lofoten til en rekke europeiske byer hvor motiver fra de nordnorske sesongfiskeriet ble viet stor interesse. Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø sitter i dag på deler av samlingen som Langfeldt bygget opp og tok med seg til Tromsø dit han flyttet i 1962 og hvor han ble værende til

han døde 97 år gammel i 1987. Privatarkivet hans ble gitt til museet av datteren i 2004, og dannet grunnlaget for den store utstillingen to år senere med tittelen ”Fra Paris til Svolvær: Kunstnere i Lofoten i mellomkrigstiden”. Katalogen utgjør en bok på 140 sider og er blitt et viktig nytt bidrag til å forstå denne epokens betydning i norsk kunstliv med bidrag fra en rekke sentrale aktører. Tromsø Kunstforening presenterte “Kunstneren, borgeren og samleren Kjeld Langfeldt” i et hefte av Else Bredrup som ble utgitt i forbindelse med en utstilling i 1995 . Langfeldts samling bestod av et 40-talls oljemalerier og 20 trykk samt en del tegninger og blyanskisser. Og sist men ikke minst; en dør som var dekorert av svenske Sven X-et Erixson og som det bød på en del praktiske problemer å få med seg til Tromsø. Det resulterte i en artikkel i Lofotposten om Norges dyreste dør.

Svolvær Kunstforeningen - tidligere Atelier Lofoten - sitter på en del bilder som kan spores tilbake til Langfeldts gjester, og rundt om i byen henger det bilder som ble kjøpt av de tilreisende kunstnerne. Blant annet i samlingen Rolf Waldahl bygde opp; han var for øvrig den som overtok som intendant ved kunstnerhuset etter at Langfeldt ga seg. Både Dagfinn Bakke og Odd Helmersen betoner den betydning det hadde å bringe en del av mellomkrigstidens sentrale kunstnere til Lofoten. Langfeldt var opptatt av å hente impulser utenfra, og holdt seg godt oppdatert på hva som skjedde. – Langfeldt hadde god råd og kunne stille opp som vert. Samtidig var han også opptatt av å samle kunst, og ved siden av bilder han fikk i gave, kjøpte og byttet han til seg bilder med alt fra radioer til hvitevarer og fisk som han pakket og sendte sørover.

For oss lokale kunstnere hadde han mindre betydning; han var nok mer opptatt av det som skjedde ute i verden, sier Helmersen. – Langfeldt har etterlatt seg en del gode bilder, men kan knapt kalles noen betydelig kunstner selv. Det sier seg vel også selv når virksomheten ble spredt på et så vidt stort område. Dette var viktige år i utviklingen av e-verket, og han må ha fordelt arbeidet mellom e-verket, kunstnerhuset, forretningsdrift og det å være vert samt utøvende kunstner etter sitt eget spesielle skjema. I ettertid har Vågan og Lofoten mye å takke Langfeldt for, sier Dagfinn Bakke. Ole-P. Refsahl

Tok spranget fra Lofotkraft til å bli heltidskunstner Den siste faste jobben Odd Helmersen hadde før han valgte å bli kunstner på heltid, var å bekle stillingen som teknisk tegner hos Lofotkraft på midten av 60-tallet. Og det var nettopp den jobben som gjorde det mulig å ta det store spranget. – Jeg hadde livnært meg som håndverker i en årrekke mens jeg malte på si. Hos Lofotkraft hadde jeg ansvaret for å lage alle trykksaker slik som årsberetning, regnskaper og reklamemateriell. Alt dette krevde illustrasjoner, og jeg fikk i stadig større grad bruk for mine kunstneriske evner. Illustrasjonsoppgavene vokste etter hvert ut av papiret og over til veggene. Det er Helmersen som har malt det store kartet over Lofotkrafts forsyningsområde i det ene administrasjonsbygget. Den daværende sjefen Thormodur Dahl satte Helmersen til flere utsmykningsoppdrag. Blant annet fikk han også i oppdrag å male den gamle kraftstasjonen i Leirosen. Og han ble sendt til Røst for å dekorere en vegg på et aggregat som ble satt opp der. – Jeg ser på de to, tre årene jeg arbeidet hos Lofotkraft som et slags springbrett. Andre bedrifter fikk høre om utsmykningene jeg hadde gjort for Lofotkraft, og jeg ble bedt om å utføre flere tilsvarende oppgaver. Blant annet satt jeg om bord i et fraktskip som var ankret opp utfor kaia i Kjøpsvik og laget et stort maleri av den daværende cementfabrikken. Helmersen deltok også i konkurranser om å utsmykke offentlige bygninger, og han vant den nasjonale konkurransen som var utlyst for utsmykningen av den nye yrkesskolen på Melbu. Det var en konkret hendelse som gjorde at han valgte å si opp til tross for at han trivdes svært godt hos Lofotkraft: – Jeg hadde fått et utsmykningsoppdrag om bord i et finsk skip som var under bygging. Problemet var bare at jeg hadde så mye å gjøre på jobben hos Lofotkraft at jeg ikke klarte å overholde den fristen som var satt for levering av arbeidet. Samtidig ventet nye oppdrag, og det var da jeg skjønte at det faktisk var mulig å fø familien på å arbeide som kunstner. Resten er historie, og i dag er Odd Helmersen nestoren blant

1943: Styremøtet i Svolvær Elektricitetsverk godkjenner fjorårets overskudd på 86.924 kroner. Driftsbestyreren blir innvilget 400 kroner i reiseutgifter til Oslo. Senere samme år beslutter styret å søke til riksmeklingsmannen om å få forhøyet lønnen til maskinistene i verket, som har lavere lønn enn i andre tilsvarende selskaper.

Odd Helmersen foran kartet han malte for sin arbeidsgiver Lofotkraft i 1967. kunstnerne i Vågan. Det har blitt mange utsmykningsoppdrag – blant annet om bord på hurtigrutene Nord-Norge og Narvik – og årvisse utstillinger her hjemme og rundt om i landet. Odd Helmersen vil være representert på Nordnorsk Kunstnersenters store triennale som åpner i Svolvær nå 21. november. Hjemme i Åsveien er flere rom fylt med bilder, og Helmersen arbeider hver dag. Nå er han opptatt av å bearbeide tidligere motiver; blant annet for å se hva som skjer når han tar i bruk andre teknikker.

1943: Laupstad Vannverk i Vågan får likestrøm. Astrup & co i Skrova, Alf R. Johansen i Henningsvær, Falch på Risvær registreres også hos tilsynet.

– Jeg har vært heldig og har fått etablert ordninger med garantiinntekter og stipender som følger meg livet ut. Men jeg arbeider fordi jeg har glede av det. Hva skulle jeg ellers finne på å fylle tida med? Jeg er da bare 86 år. Det er ingen alder å snakke om. Ole-P. Refsahl

1945: Søknad om utbygging av Storvatnet i Flakstad med 90 kw, tre transformatorer og 2,2 kilometer høyspentledning


21

Mossa og Asbjørn Friis i stua i Forsfjorden, der Mossa også drev sin frisørsalong. Bilde: Privat

FRISØREN i Reinefjorden

HVEM SKULLE TRO AT REINEFJORDEN EN GANG HADDE SIN EGEN FRISØRSALONG? – Jeg hadde en masse kunder, forteller 82 år gamle Mossa Friis. I dag bor hun i Svolvær, men i perioden 1942-1954 bodde hun på Hofstad i Reinefjorden sammen med sin mann Asbjørn, som da var ansatt i A/S Tennesanlegget. Mens Asbjørn slet det harde liv som arbeider, etablerte Mossa sin egen kvinnearbeidsplass, i tillegg til at hun var husmor. – Du vet, vi var vant til å ta i. – Hvor kom kundene dine fra? – De kom fra hele fjorden, fra Tennes og bygdene rundt. De kom roende eller i motorbåt, ofte med ungene på slep, for de kunne ikke være alene hjemme mens mamma var hos frisøren. Og når ungene ble sultne, måtte jeg til å lage mat. Hårklipp, krøll, permanent, kaffe og mat; hos ho Mossa fikk kundene mye for pengene. 20 år gammel ble Asbjørn Friis ansatt som maskinist på Hofstad i Reinefjorden. Han bodde der ugift i 3 år, i en leilighet han hadde for seg selv, mens andre leiligheten ble brukt av den andre maskinisten med kone og et lite barn. – De hadde vakt i 24 timer, fra 14.00 til 02.00. Da måtte de være til stede. I uvær måtte de holde seg i stasjonen hele tiden, men i godvær kunne de også oppholde seg i leiligheten. – Når han hadde frivakt, måtte han ut på linja for

13. mars 1945: Regnskapet for 1944 viser at Svolvær Elektricitetsverk gikk med et overskudd på 171.169 kroner. Styret beslutter å be generalforsamlingen om at det utbetales styrehonorar.

kontroll og for å reparere. Dette var enmannsjobb – uansett vær og føreforhold, forteller Mossa. Hun og Asbjørn ble gift 8. september i 1942. Livet på kraftstasjonen kunne være tøft. Det var alarmklokke i leiligheten, og når det var feil i stasjonen, ble Asbjørn varslet av klokka. Det var en kilometer å gå til stasjonen. – Skredfaren var stor, og to ganger ble Asbjørn tatt av snøskred. Det var bratt nedover mot havet og skrått terreng. I 1943 - om vinteren, tok skredet ham. Han hadde lært av dem som bodde i fjorden at det gjaldt å komme seg opp på skredet og flyte med – og slik reddet han livet den første gangen. Så måtte han ta seg inn til stasjonen, få varslet meg at han hadde reddet seg. – Den andre gangen ble han sopt på havet. Men issørpa var så tykk at han kunne bakse seg opp på, og dermed komme seg innover til stasjonen. Det gjaldt å få tørket klærne. Jeg husker at han satt under aggregatet, hengte klærne opp og fikk slik tørket både kroppen og klærne. Asbjørn var en uredd mann, men han hadde legeskrekk, sier Mossa. – Han tenkte bare: Berg livet! Berg livet! Konsentrerte alt om det. Han sa ikke at han var våt og forkommen. I 1948 begynte ny utbygging. Det var liten plass til alle menneskene som kom. Én arbeider måtte bo sammen med Asbjørn og Mossa, og det likte Mossa dårlig. – Men Asbjørn sa: “Du må gjøre dette for meg, og jeg må gjøre det for kraftlaget.” Han var redd for å miste jobben sin, sånn var det da, sier hun. Familien Friis måtte stille med mat og losji, og de fikk

27. juli 1945: Generalforsamlingen i Svolvær Elektricitetesverk bestemmer at styrets formann skal ha kroner 350 i honorar, mens styremedlemmene innvilges kroner 250.

aldri betalt av arbeidsgiveren for det. I åtte måneder bodde den arbeideren hos dem, og nøt godt av familiens gjestfrihet. – Om sommeren handlet vi jo på butikken på Reine, men om vinteren måtte vi være selvforsynt med mat. Vi hermetiserte, syltet, bakte, fisket og slaktet. Sånn var dagene mine. Pluss salongen, da. Innimellom det dagligdagse var det opplevelser Mossa Friis aldri kan glemme. – En arbeider omkom en gang i et skred. De la ham på lageret i noen dager. Du kan tenke deg; det var temmelig makabert med et lik som lå der, mens arbeiderne gikk til og fra med verktøy hele tida. – En annen ble skadet i skyteulykke i en tunnel. Asbjørn ble budsendt. Skuddet hadde gått inn i brystet og magen. Asbjørn fikk låne en motorbåt og kom seg til Sund. Legen var helt utslitt og hadde lagt seg ned med “sov-i-ro” i ørene. Asbjørn måtte nesten bryte seg inn for å få legen med seg. Så bar det videre til Mølnarodden, opp på fjellet der den skadete mannen ble båret ned for å få ham til Gravdal, og deretter til Bodø – hvor han døde av skadene. I 1954 flyttet Mossa og Asbjørn fra Reinefjorden til Mølnarodden. Solbjørnutbyggingen sto for tur. Her ble de i 13 år, før de midt på 60-tallet flyttet til Svolvær. Asbjørn gikk bort i 2005. Ole H. Bremnes og Edd Meby

1947-1950: Utbyggingen i vest-Lofoten skjer hurtig. Fra elektrisitetsregisteret henter vi: Fiskeværet Steine fikk strøm i 1942, A.J.Vagle i Stamsund i 1947,Yttervik & co i 1947, samt Petter Møller, Stamsund, Ole Halstensen, Ballstad, Hans Rist, Ballstad. Haukland & Vik Kraftlag driver med vekselstrøm fra 1947 til 1957, mens Vals Lysverk på Vestresand har likestrøm i samme periode. Vestvågøy Meieri hadde fått elektrisitet allerede i 1936.


22

6. mars 1956 er en nokså vanlig tirsdag i Svolvær. Skjønt vanlig. Det store snøfallet har ført til veldige problemer. Gatene er så ufremkommelige at biler og fotgjengere ikke kan passere hverandre. Ingeniørvesenet alene klarer ikke å holde veiene åpne, og enkelte sidegater er ikke engang forsøkt brøytet. Situasjonen er ikke bedre i resten av Lofoten. Eggum er helt isolert, og veinettet i Borge er blokkert. Også andre deler av Nord-Norge har hatt stor nedbør de siste dagene. Folk snakker garantert om snø tirsdag 6. mars 1956. Men hva annet er man opptatt av i dag? Noen smiler kanskje litt av at nettopp White Christmas vises på Filmteatret i Svolvær. Er det noe man virkelig ikke drømmer om akkurat nå, må det være mer snø enn det som alt har lavet ned. Kanskje snakkes det i byen om det nye hurtigruteskipet ”Nordstjernen”, som lå til kai her for første gang søndag kveld. Mange nysgjerrige ville ta det nye skipet i øyesyn. Over kafébordene roses kanskje initiativet til Svolvær Røde Kors hjelpekorps om å få foreningen på fote igjen etter en tids dvale. Det er trygt å ha et hjelpekorps som kan bistå dersom en katastrofe skulle skje. Kanskje gleder noen seg til revypremiere på Festiviteten i kveld. Svolvær Mannskors forestilling ”La oss blotte våre hoder” skal spilles både i dag og i morgen, og mannskoret har alliert seg med hornmusikkens rytmeorkester og rødrusspikeballetten. Det ligger også forventning i løftet om at byens beste amatører skal delta. Frode Olsen skal verken på kino eller revyforestilling i kveld. – Vi levde nok litt for oss selv her inne i Kongsmarka den gangen. Men vi var et lite samfunn likevel, forteller Frode. Båtbygger Arthur Svaleng er nærmeste nabo. Et stykke inn mot kraftstasjonen, i den såkalte ”Brakka”, som hadde stått siden byggingen av tunnelen gjennom Kongstind nesten førti år tidligere, bor maskinist Aksel Ekrem og hans kone Charlotte. Ekrem har jobbet i elektrisitetsverket i tretti år. En litt reservert mann. Kona er mer åpen og direkte. - Vi kalte henne bare Lotte. Jeg kjente begge fra jeg var barn. Lotte Ekrem pleide å hente melk her på gården, og jeg husker henne i gul anorakk, med ei spann i ene handa, en stokk i den andre, og ryggsekk over skuldra, forteller Frode. – Jeg har et spesielt minne om Lotte Ekrem, det var antakelig i 1956.

Jeg jobbet på isen i Leirosen, vi saget blokker til ising av fisk. Jeg pleide å dra hjem i spisepausen, og det siste kvarteret brukte jeg til å strikke. Det var jo ikke så vanlig den gang at gutter viste at de holdt på med strikking. Det var ei Fana-kofte jeg satt med, og da fru Ekrem kom, gjemte jeg unna strikkearbeidet. ”Du skal bare vise det fram,” sa hun da. Hun var ei åpen og positiv dame. Frode og faren er ofte ute for å se til linja når de får telefon om det. De ser det som en hyggelig ting å gjøre, å kunne varsle elektrisitetsverket når noe er galt. Det hender også at televerket tar kontakt, og ber dem gå ut å ”slå av slyng”, som det heter, der linjene har slynget seg sammen. – Været var jo ikke alltid like godt om høsten og vinteren, men bare arbeiderne kom seg fram til kraftstasjonen, var alt greit. Kraftstasjonen ble sett på som et trygt sted, sier Frode. Natt til onsdag 7. mars 1956 ringer bestyrer Langfeldt til gårdbruker Olsen. Langfeldt er bekymret. Strømmen er gått i Svolvær, men han får ikke svar når han ringer til kraftstasjonen. Om gårdbrukeren kan undersøke at alt er i orden? – Jeg ble vekket av far. Han ba meg gå innover til kraftstasjonen og se om noe var galt. Det er ikke i Frodes tanker å si nei. Klokka kryper mot ett. Mørke, blytunge skyer henger over Kongsmarka. Frode kjenner området fra han var barn, og han kan ta seg fram i blinde. Det er to kilometer fra gården og inn til kraftstasjonen. Mange har hytter her, også bestyrer Langfeldt. Allerede etter noen hundre meter, skjønner Frode at noe har skjedd. Det er kladdeføre og vanskelig å ta seg fram. – Så kom jeg inn i et område med hardpakket snø. Det var lettere å gå, men underlaget var småhumpete og ubehagelig, slik jeg forestiller meg skruis. Jeg tenkte på skred. Ja, jeg gjorde det. Terrenget var endret. Busker og trær var borte. Det var en uvirkelig følelse å være på et sted der du ikke kjenner deg igjen. Frode kommer til ”Brakka”, der Aksel og Lotte Ekrem har holdt til så lenge han kan huske. Fru Ekrem har ikke vært engstelig. At strømmen er borte, har

hun jo registret, men synes ikke det har på 7. turmars innover, og etter er det snøskred i K Nattnåtil 1956 gårhvert et stort vært noe å bry seg om. Hun forteller rundt 50 mann som beveger ser mot . Skredet knuser kraftstasjonen, og to m Svolvær at det er Reidar Strand som har vakt skredområdet. Det er blitt et fast, godt Frode Olsen er den første som kommer til i natt, men at mannen hennes hadde livet.spor å følge. noe arbeid han skulle ha gjort. Om ikke – Kan du tenke deg hvordan det var for en 23 Ekrem har vakt, er det alltids noe å Lufttrykket fra skredet har vant til å vise gjøre på stasjonen, og man har selskap i presset utfølelser veggene? i maskinhverandre når man er to. Frode fortelrommet og fylt det med en fire ler ikke Lotte Ekrem om det endrede meter høy snømasse. terrenget og sine tanker om snøskred. Man finner Aksel Ekrems briller på en - Jeg sa at jeg skulle stikke bort til murblokk som ligger oppå de enorme kraftstasjonen og se. Og jeg lovte henne massene. Likevel kan man ikke være å komme innom på tilbaketuren. sikker på å at det var her maskinistene befant seg da skredet kom. Spadetak for Et par hundre meter igjen, så er han der. spadetak letes det etter de to. Snøen Vanligvis tar denne turen et kvarter. er presset så hardt sammen at det er Denne gangen har han brukt dobbelt så vanskelig å komme gjennom. Etter fem lang tid. timers søk blir Reidar Strand funnet, og – Det var alltid during fra kraftstasjoikke lenge etter lokaliserer man også nen, og man hørte den når man kom Aksel Ekrem. over bakketoppene nær stasjonen. Nå Fordi to av bryterne på instrumentvar det helt stille. Jeg stoppet og lyttet, tavlen er koblet ut, kan det synes om men fortsatte. Jeg var ikke redd, og maskinistene har hørt skredet komme, hadde på den måten ikke noe problem og dermed har klart å koble ut de to med å gå helt fram. bylinjene. Det er mørkt og han ser ikke kraft– Jeg dro hjem, spiste og la meg. Så sov stasjonen, ikke før han er helt nær. Han jeg i fire timer. Tungt, og uten drøm. roper. Det er ingen som svarer. Total Da jeg sto opp, gikk jeg til byen. Kanskje stillhet, bare svak lyd av sildrende vann. var det fordi jeg hadde behov for å treffe folk, sier Frode. Kraftstasjonen er knust av kreftene fra skredet. Alle er nå orientert om Frode vet ikke om maskinistene kan katastrofen. ha overlevd dette. Reidar Strand er 33 år. Han har jobbet i elektrisitetsverket siden 1951. Kona og den to år gammel jenta venter ham hjem fra nattevakt i morgen tidlig. Aksel Ekrem, som nærmer seg 60 år, er far og bestefar. Det er en tung vei tilbake til ”Brakka”, der Lotte Ekrem venter. Frode er vant til å varsle, men dette er noe annet. – Hun hadde en ro som jeg kanskje ikke hadde forventet at hun skulle ha. Jeg spurte henne gang på gang om det var greit at jeg forlot henne der, og hun mente helt klart at det var viktig å få gitt beskjed. Det var veldig konkret, om du skjønner. Det måtte gjøres ting, og jeg måtte sørge for å si i fra om det som hadde skjedd. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på tur hjem. Men jeg møtte Svaleng, naboen vår, og jeg ba han gå inn til Lotte Ekrem og være der hos henne. Og det gjorde han. Frode får gitt Langfeldt beskjed. Langfeldt alarmerer politi, som varsler brannvesen og det nylig oppstartede hjelpekorpset. Etter litt mat, tar Frode seg igjen innover til kraftstasjonen. Langfeldt og styreleder Arne Berg er

”DET VAR HELT STILLE” 10. april 1946: Det er forhandlingsmøte mellom Svolvær Elektricitetsverk og Norsk Elektrikerlag og Kraftstasjonsforbund avdeling 80 der partene blir enige angående ny overenskomst. Regnskapet viser et overskudd for 1945 på kroner 200.775.

1946: Norges Vassdrags og elektrisitetsvesen gir Svolvær Elektricitetsverk ja til bygging av Sætra Kraftstasjon i Svolvær. Samtidig får verket tilbud fra Stranda gårdsbruk om kjøp av Sæterfossen. Selskapet tar opp et lån på 400.000 kroner til prosjektet. Regnskapet for 1946 viser et overskudd på 119.442 kroner.

28. august 1947: Interesserte fra Ulakleiv, Leite, Reppe, Holand, Bø og Lakselvhaug møtes i losjehuset på Opdøl for å drøfte oppstart av et kraftlag ved å bygge ut Mørkdalsvassdraget. Carl A. Opdøl velges til formann og Mørkdalen åpnes i 1951.

11. november 1947: Styret i Svolvær Elektricitetsverk avslår søknaden fra Norges Råfisklag om strøm til DS Thorland som ligger i Osanpollen, på grunn av kapasitetsproblemer. Men man anser at dette kan være mulig våren 1950.


snøskred i

skriver KLofotposten ongsmarka ved 7. mars:

”Et skred av uhyggelige dimensjoner onen, og to maskinister mister gikk i natt ved 0.30-tiden fra den 600 m kommer til meter skredområdet . som ligger 6 kilhøye Kongstind, ometer vest for Svolvær. ar for en 23-åring som ikke var I en bredde på 2 kilometer veltet snemassene nedover de stupbratte fjellsidene, tok med seg store deler av bjerkeskogen, raserte den 400 kvm. store Kongsmarken kraftstasjon, feide med seg hytter og slo overende 90 høyspentstolper. Titalls meter nedenfor det stedet kraftstasjonen hadde stått lå murblokker på flere tonn som var blitt slengt av gårde da snemassene med ubendig kraft raste nedover fra Kongstind. Isen på Kongsvannet var knust over 300 meter fra land, og deler av den halvmeter tykke murveggen og treverk av den splintrede maskinistboligen og ingeniør Langfeldts hytte lå og fløt ute på isflakene.” Hele regionen befinner seg i en slags unntakstilstand. Også Kvæfjord og Sigerfjord er rammet av skred. 21 mennesker mistet livet sist natt. Det passer seg dårlig med latter og fornøyelser i en stund som denne. Filmteateret avlyser sine visninger, og mannskorets revy utsettes på ubestemt tid.

16. oktober 1947: Morten Davidsen velges som formann i Heimerdalsfossen, et selskap som ble stiftet i 1945. Abonenntene blir koblet opp tre dager før julaften i 1950. Kraftanlegget på Haukland og Vik var i drift fra 1947-1957.

Bestyrer Langfeldt må handle raskt. Hele Kabelvåg og Henningsvær, og deler av Svolvær er uten strøm. Sekundærstasjonen, som ble bygget i forbindelse med at samkjøringen tok til, er tatt av skredet. Samkjøringen er samarbeidet mellom kraftlagene i nordre Nordland og Sør-Troms om å utnytte hverandres kraft, og sekundærstasjonen tar inn kraften fra de andre kraftverkene og fordeler den videre. Under flere meter snø har denne fordelingsstasjonen ingen funksjon, Det er nå kun stasjonene i Leirosen og Sætra som leverer strøm til Svolvær. Privatboligene må vente, men selv om industrien får førsteprioritet, skaper strømbruddet vanskeligheter også for bedriftene. Flere bakere har gått over til fyringsovner i brødproduksjonen, og over hundre fisketilvirkere har store problemer på grunn av mangel på strøm til pumper og heiser. Dersom det skulle slå til med storfiske i de kommende dagene, vil situasjonen bli svært alvorlig. Vågan kommunale kraftverk informerer gjennom annonser at kraften må vekselkjøres i Kabelvåg og Henningsvær, et par timer på hvert sted, døgnet gjennom. Ordfører Jansen i Svolvær forsøker å gjøre noe med de veldige snømengdene, og sammenkaller til offentlig dugnad. Alle som har laste-

biler blir bedt om å møte til innsats. Oppryddingsarbeidet i Kongsmarka tar til umiddelbart. Alt torsdag morgen kommer 69 ingeniørsoldater med befal fra Harstad for å bistå i reparasjonene. Høyspentstokker og kraftledninger fraktes til Kongsmarka med to weaselbilder og spesialslede, og både soldatene og elektrisitetsvesenets eget personell deltar i reparasjonsarbeidet. Langfeldt vet ikke med sikkerhet når man kan få sekundærstasjonen i orden igjen, men etter at den er gravd fram fredag, viser det seg at den er i mye bedre stand enn man fryktet. Apparatene må tørkes, måles og sjekkes før de kan tas i bruk igjen. Så snart alle master er reist og alle instrumenter er på plass, kan strømtilførselen igjen gå som normalt. Bestyrer Langfeldt forteller i Lofotposten 22. mars at sekundærstasjonen dagen før er blitt koblet til samkjøringsnettet, og at maskineriet fungerer knirkefritt. Niingen Kraftlag i Bogen leverer kraften, foreløpig 600 kw, og kraftmengden vil ikke bli økt, før man er sikker på at sekundærstasjonen er helt driftsikker. Men også andre problemer gjør strømleveringen mangelfull. ”Kraftstasjonen i Leirosen er stoppet for det er ikke mer vann i Kongsvannene. Kvitfossen er også i vanskeligheter”, forteller Langfeldt til Lofotposten. Dessverre har man vært nødt til å koble ut strømmen i visse soner i byen, for folk har ikke fulgt hans oppfordring om å spare. ”Men når folk ikke vil spare fornuftig, så må de tåle utkobling”, mener Langfeldt.

4. desember 1947: Styremøtet i Svovær elektriciteteverk klager over at kommunen ikke sørger for at gatelysene slukkes i den lyse tiden, men brenner hele dagen. Styret henstiller til kommunen om at lysene slukkes når de ikke trenges. Retter kommunen seg ikke etter dette vil styret vurdere å nekte å levere strøm til lamper som ikke slukkes. Styret bestemmer dessuten at funksjonærenes julegratiale skal utdeles som tidligere.

Snøskredene i regionen har gjort store ødeleggelser og frarøvet mange mennesker livet. For befolkningen er det viktig å vite hvordan slike voldsomme ras kan skje. Meteorologisk institutts nedbørsavdeling forteller at mildværet rundt nyttår har pakket snøen sammen, og den tørre snøen som siden kom, la seg lag på lag, til høyder som folk ikke kan minnes å ha sett tidligere år. Reidar Strand og Aksel Ekrem blir fulgt til sitt siste hvilested onsdag 14. mars. De omkomne hedres med kranser fra arbeidskameratene, og styreleder Arne Berg legger ned to kranser fra elektrisitetsverket. – Jeg klarte ikke å gå i begravelsen, sier Frode Olsen stille. – Det var ikke naturlig for meg, så jeg ville ikke det. Kanskje hadde det vært annerledes i dag. Jo eldre man blir, jo mer kan man vise følelser. Jeg bearbeidet nok mye av dette i min tid i hjelpekorpset. Det betyr mye for den mentale styrke å være sammen med andre om en oppgave. Og jeg har aldri tenkt på i ettertid at jeg ikke skulle ha behøvd å oppleve det jeg gjorde den gangen. Jeg måtte gjøre det. For andre, og for meg selv. Selv om dette er kommet mer på avstand med årene, ble det på en måte en skjellsettende opplevelse som jeg har båret med meg hele mitt voksne liv. Linda Lillevik Kilder: Rasulykken i Kongsmarka onsdag 7. mars 1956. Odd Roald Strand. Årbok for Vågan 1989. Lofotposten mars 1956. Bjørnar Falch

24. september 1948: På generaleforsamlingen møter følgende aksjonærer: Hans Lorentzen 32 aksjer, Per Fugelseth 4 aksjer, Lofotens Kreditbank 128 aksjer, Kjeld Langfeldt 50 aksjer, Arne Berg 6 aksjer, mens Kjartan Meyer, A. Rønning, J. Westergaard, Gotfred Ørjansen og Hans Carl Lorentzen har 1 aksje hver.

23


24

Arbeidet med å legge den 25,8 kilometer lange sjøbaleen til Værøy og Røst var svært vanskelig, spesielt for dykkerne. Foto: Jo-So

20. mai 1948: Overskuddet i regnskapet for Svolvær Elektricitetsverk i 1947 var kroner 107.776. Kommunens representant i styret er Alf Nilssen i perioden 19481951.

15. oktober 1948: Driftsbestyreren ved Svolvær Elektricitetsverk foreslår endringer av ordningen med vindusbelysning i butikkvinduene i byen, da verket ikke klarer å foreta den nødvendige kontroll.

27. april 1949: Styremøtet behandler forrige års regnskap der Svolvær elektricitetsverk oppnådde et overskudd på 105.454 kroner. Etter brev fra Svolvær Handelsstandsforening besluttes det at butikker som anlegger stikkontakt slik at disse kan ses utenfra, igjen kan få strømmen for 10 øre. Styret beslutter også å melde verket inn i arbeidsgiverforeningen.

1949: Dieselstasjonen på Røst settes i drift. I 1951 får Værøy samme løsning. I Vågan får Skrova og Henningsvær sin dieselstasjon i samme periode. Aggregater og materiell var rester etter tyskernes bygging av Nordlandsbanen.


25

FREMSKRITTET KOM UNDER VANN Ordfører Arnfinn Ellingsen på Røst

kan ennå huske da han flyttet inn i et hus med lysbryter.

Ellingsen var fire år da familien i 1950 flyttet. – Vi bodde da oppe i et fiskebruk som hadde elektrisitet. På veggen var det en bryter og når du vridde på den kom det lys. Men den var kun til lys. Fremdeles laget vi maten på vedovnen. Strøm var såvisst ingen selvfølge på øyene ytterst i Lofoten, der man var nødt til å klare seg med dieselaggregat mens resten av Lofoten stadig bygde ut og fikk forbedret sin forsyning. På 1930-40-tallet var det enkelte private husholdninger som forsynte seg selv med strøm fra vindmøller. Knappheten på Røst og Værøy førte til streng rasjonering på elektrisiteten. – Jeg minnes at vi ble tilkoblet et aggregat i 1951. Men det var nattestengt. Helt frem til 1963 ble strømmen koblet ut om kvelden. Klokka ti-elleve var det bokstavelig talt ”kveld og mørkt”. Det var alltid mindre strøm tilgjengelig enn behovet, forteller Ellingsen. Løsningen under vann Det ble etter hvert et krav at øyene måtte få sikrere strømforsyning, og i boken han skrev til Lofotkrafts 25-årsjubileum i 1992, bruker forfatter Lars Nerbøvik disse ord til å beskrive det som skjedde: “Et gigantprosjekt. Norgesrekord i lengde av sjøkabler. Et til dels meget vanskelig arbeid. Og kostbart. Men så handlet det også om å skaffe sikker strøm til øyboeme der ute. Det blei en begivenhet ikke bare for dem og Lofoten og Nordland. Nei, dette var en satsning som vekte oppsikt over hele landet. For uinvidde på området kan det være greitt innledningsvis her å presisere ovenfor nevnte «meget vanskelig

arbeid».Der er nemlig en rekke forutsetninger som ma være til stede for at en sjøkabel kan legges. En må vite behovet for kraftmengde, og her er det ikke minst viktig å planlegge for fremtiden. Når kraftmengde og spenning er fastlagt, kan en nemlig beregne kabelens lengdetverrsnitt.Videre er det fundamentalt viktig å velge en riktig bane, eller trase. Det betyr at kabelen må få mest mulig ro, for at slitasjen skal bli minst mulig. En må mest mulig unngå å legge den på «fjelltopper» der det er mye strøm og i områder der båtene ankrer. Sentralt her står arbeidet med å skaffe ekkogrammer av bunnen. Endelig skal nevnes betydningen av å finne riktig landtak, slik at kabelen er minst mulig utsatt mot sjødrag og strøm.” Verdens lengste 25, 8 kilometer og 385 tonn kabel. 2 milllioner kroner kostet det å legge første strekk Å-Værøy. Arbeidet startet høsten 1961 og var fullført i januar 1962. Deretter fortsatte utleggingen til Røst, der sammenkobling skjedde på sommeren i 1963. Arnfinn Ellingsen mener sjøkabelene til Værøy og Røst er det viktigste som har skjedd øyene. – Jeg husker godt festivitasen rundt åpningen. Det var pomp og prakt, og det endret samfunnet vårt for alltid. Men likevel var det utfordringer med en kabelløsning som på ett tidspunkt var verdens lengste, i et værhardt område. I 1968 skriver direktør Tormodur Dahl i Lofotkraft en rapport: “I løpet av høsten/vinteren 1964 oppstod det to ganger brudd på Værøykabelen i Nordlandsflaget. Årsaken til feilene skyldtes de dårlige bunnforhold, for stramt utlagt kabel samt den sterke påkjenning av naturkreftene. Høsten 1965 blei det lagt ut en ny kabel i en lengde av ca. ni km mot Å (Mosken). Denne kabel (delvis dobbeltaramert) blei lagt ut etter en

trase som på forhånd var saumfart av froskemenn i hele sin lengde. Kabelen ligger her hele veien på sandbunn, og det er derfor å anta at iallfall denne del av kabelen vil få forholdsvis lang levetid. I november 1965 oppstod det igjen brudd på Værøykabelen - denne gang midt i Moskenesstraumen. Nærmere undersøkelser brakte på det rene at kabelen her lå over en rekke større og mindre knauser, hvorav de største raget ca. 20 meter opp fra bunnen. Uvær og vanskelige strømforhold gjorde at det skulle gå tre uker før feilen var utbedret og spenning igjen kunne påsettes kabelen.Den fjerde og foreløpig siste bruddet på Værøy-kabelen fikk vi 5. desember i fjor - og også denne gangen ble feilen lokalisert til Moskenesstraumen.Under den fem uker lange reparasjonen kunne man til slutt slå fast at praktisk talt hele den del av kabelen som lå over «strau-men» var defekt, og selv om ca. tre km av den blei utskiftet, var det nå helt klart at uten en radikal omlegging av traseen her ville man måtte risikere årlig nye kabelbrudd.” Selv om det i 1985 ble lagt ny kabel fra Å til Værøy, langs en ny og bedre trasé, er denne i dag ikke dimensjonert etter moderne behov. – Kapasiteten er sprengt og tillater ikke næringslivet her ute å gjøre nødvendige investeringer.Vi har lenge jobbet opp mot sentrale myndigheter uten å få gehør. Bedriftene har egne aggregat, og det er det mange private som også her skaffet seg. Men dette er ikke en holdbar situasjon, mener Arnfinn Ellingsen. Edd Meby

Lofotkraft tar investeringen selv 31. oktober 2008 sendte Lofotkraft ut denne gladmeldingen til Værøy og Røst: ”Lofotkraft AS besluttet på styremøte den 12. juni å investere i ny sjøkabel mellom Værøy og Røst. Totalkostnadene for dette er beregnet til 77 milloner. Lofotkraft har i lengre tid vært i dialog med Olje- og energidepartementet om finansieringen av nye kabler til både Værøy og Røst, uten at det har kommet til noen avklaring. Skal forsyningsproblematikken til både Værøy og Røst få en endelig løsning må

også kabelen mellom Værøy og Å fornyes. Departementet har flere ganger ønsket å bidra til å løse den finansielt utfordrende situasjonen, men ord har ikke blitt til handling. Lofotkraft mener at selskapet har tatt sin del av ansvaret i utbedringen av forsyningssituasjonen ved beslutningen om å investere i ny sjøkabel mellom Værøy og Røst. Kabelen skal legges medio 2009 og selskapet må i denne sammenheng fatte en del beslutninger som også vedrører forsyningen til Værøy fra Å. En ny sjøkabel

12. mai 1949: Styret i Svolvær elektricitetsverk godkjennes leieavtalen med Stranden Gaardsbrug angående Sæterfossen og reguleringen av Svartvannet. Kjartan Meyer og Kjeld Langfeldt velges inn i styret. Honorar til formann settes nå til kroner 500, mens styrets medlemmer mottar kroner 300. Formann Hans Lorentzen mottar også kroner 25 i møtegodtgjørelse.

mellom Værøy og Å er kostnadsberegnet til over 100 millioner kroner. Kabelen som ligger der har en antatt restlevetid på 28 år. Med dagens rammebetingelser, og det høye investeringsbehovet selskapet har i resterende del av linjenettet i Lofoten, er det ikke bedriftsøkonomisk mulig for selskapet også å investere i en ny kabel mellom Værøy og Å. For å sikre strømforsyningen til både Værøy og Røst har selskapet besluttet å investere i en aggregatpark på ca 8 MVA med en kostnadsramme på totalt

27. juni 1950: Overskuddet i Svolvær Elektricitetsverk for regnskapsåret 1949 er på kroner 99.233. 911 kroner avskrives på selskapets bil.

11 mill. kr. Denne skal plasseres stasjonært på Røst for å supplere strømforsyningen ved behov. Med dette vil befolkningen på Værøy og Røst få en langt sikrere strømforsyning og oppleve langt færre avbrudd, dette til tross for mangel på støtte fra sentrale myndigheter.”

1951: Unstad Kraftverk bygges som supplement til Saupstadfossen, som har vært i drift siden 1934. Inititivtaker er lærer Oskar Strøm.

19. mars 1951: Generalforsamlingen i Svolvær Elektricitetsverk kan notere et overskudd på kroner 102.548. Styret sier ja til å levere strøm til Nordlands Saltlager “under den absolutte forutsetning at begge kraner ikke kjøres samtidig”.


26 Det er mange gode historier om Tormodur Dahl, men den viktigste er nok at han er grunnleggeren av Lofotkraft. – Tormodur Dahl var en stor personlighet. Han la grunnlaget for det selskapet vi i dag kjenner. Det mener vennen og kollegaen Robert Robertsen, i dag advokat med eget kontor i Svolvær, men i 1967 en relativt fersk jurist, som egentlig hadde bestemt seg for å flytte til Oslo. – Jeg var ferdigutdannet i 1964, jobbet en tid i bank i Oslo, og ble så høsten 1965 ansatt som dommerfullmektig Kabelvåg. I 1967 hadde jeg min advokatbevilling, og gjorde meg klar for å returnere til Bergen Privatbank i Oslo. Da ringte Tormodur Dahl. – Jeg visste av han, at han var direktør i kraftlaget, men kjente ham ikke på det tidspunkt. Han trengte en jurist og spurte om jeg ville ha jobben. Han var rett på sak, fordomsfri og helt etter min smak. Jeg var 27 år, fikk gode vilkår og sa ja. Jeg ble headhuntet.

Oslo. – Han pakket ofte kofferten og dro til Oslo, og han kom alltid tilbake med penger, humrer Edmund Kirkhaug. – Tormodur klarte å få de Oslo-folkene til å skjønne at noe måtte gjøres for å sikre Lofoten bedre kraftleveranser. Jeg ble etterhvert hans høyre hand, og vi hadde mange fine turer til Oslo. Han hadde et nettverk i NVE fra sin tid der, og det var svært nyttig for oss, forteller Robert Robersen På disse turene var det at Tormodur Dahl investerte mye av sin betydelige sosiale kapital. Han var det man utvilsomt vil kunne kalle et festmenneske, og var i sitt ess når maten var god, drikkevarene rikelige og selskapet trivelig. Det kan nok ha vært situasjoner der styret i kraftlaget hadde innvendinger på direktørens reiseregninger, men Tormodur Dahl hadde ikke tid til slikt detaljer, og dessuten; han var ikke den som bare kunne hygge seg sammen med direktører, kan Edmund Kirkhaug fortelle. – Hvis vi hadde gjort en god jobb, hendte det rett som det var at vi ble invitert opp på kontoret på fest. Da bestilte “han Dahl” mat og drikke til gutta. Han var en populær direktør.

Fiskeren Da den 32 år gamle Tormodur Dahl sto på kaia i Svolvær en høstdag i 1962, med kone og to barn, Uredd og direkte skuet han nok opp mot Svolværgeita og gjorde seg Både Robertsen og Kirkhaug tegner bildet av en uresine tanker om det han så; en liten kystby, preget av dd leder. Sterk i kjeften, direkte på en måte som ikke ei travel havn, de små sjarkene og fiskehjeller i skarp alle kunne takle, totalt uten respekt for autoriteter og kontrast mot himmelen. tradisjoner – og alltid i fremste linje. Dahl hadde sin yrkesbakgrunn som mannskap på – Han var førstemann ut når det færøyiske trålere og ble aldri var dårlig vær og linjebrudd. Han imponert over fiskerne i Lofoten. “Det var han som folk i arbeid og sparte seg “Norrmännen fiskar som om de bygde det selskapet fikk aldri. En lederskikkelse, mener fortfarande levde på 1800-talet. vi ser i dag” Robertsen. Eller som under medeltiden.”, – Du vet, han var jo dykker, så skal han ha uttalt til en svensk han var nede og jobbet med reporter på 60-tallet. sjøkablene både til Skrova,Værøy og Røst, og dette Og hans vei til Lofoten? Jo, han ble syk mens han gjorde ham godt likt blant arbeidsfolket, sier Kirkhaug, arbeidet på en færøyisk tråler og havnet på sykehus som ofte var med og holdt lina på dykkeroppdragene, i Norge. Der traff han sin kone, som var fra Lofoten, og dermed fikk oppleve Dahl på nært hold. og Dahl, som hadde et lyst hode, utdannet seg til siv– Helt fantastisk. En veldig flott type. Han var blant anilingeniør innenfor elektrofaget ved Norges Tekniske net med på å hente opp to ungdommer som omkom Høyskole i Trondheim. Deretter jobbet han en periode i NVE, Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, en i Sundklakkstraumen. Og så hadde han en katt som likte sandskrubb. Så direktøren lå ute ved flyplassen og erfaring han senere skulle komme til å ha stor nytte stakk flyndre til katta, hehe. av. Nå skulle han tiltre jobben som driftsbestyrer i Svolvær Electrisitetsverk A/S. Litt hyper Direktøren i Lofotkraft må ha vært en urolig sjel, med Store tanker sterkt begrenset tålmodighet og ekstremt liten sans Som driftsbestyrer overtok Dahl en stolt historie, for detaljer. Han tenkte stort, så de store linjene og med utgangspunkt i gründerne fra 1908, men samtidig overlot til andre ansatte å utføre detaljene. Kontorsjef var det store utfordringer å ta tak i. En lang periode Robert Robertsens oppgave ble å sørge for at formalmed utbygging av linjenettet var i ferd med å ta slutt, itetene var på plass når direktøren hadde fått en idé. alle bygdene hadde strøm, og Dahl så at det i årene fremover ville kreves store investeringer i vedlikehold, – Han var nok litt “hyper”. Litt “gal”. Han hadde en enorm drivkraft. Det måtte skje noe hele tiden. Det med kapitalbehov større en det Svolvær Elektristtetsgjorde at han var krevende for sine omgivelser, men verk på egen hand kunne makte. han hadde også stor selvinnsikt. Mellom oss var det Han søkte derfor i første omgang å få slått sammen en åpen og direkte tone, og jeg kunne gå rett inn på kraftverkene i Vågan, og Vågan Kraftlag så dagens lys. kontoret og si fra når det gikk det over stokk og stein. Så ansatte han mer folk. Tormodur ville ha folk rundt seg som kunne si fra. – 1. oktober 1964. Det var min første dag på jobb. Han trengte noen som av og til sa nei. Jeg ble ansatt av Tormodur Dahl og ble den første læregutten som fikk jobb i Svolvær Svolvær ElektrisØst mot vest tetsverk, forteller Edmund Kirkhaug. Svolværingen er i dag den som har vært lengst ansatt i Ikke det at alle hele tiden sa ja til Tormodur Dahl. Vågan kommune, for eksempel, sa nei flere ganger Lofotkraft, og han har en klar oppfatning av sin første da direktøren plutselig satte i gang med å bygge nytt direktør. administrasjonsbygg – uten byggetillatesle og uten – Det var han som bygde det selskapet vi ser i dag. byggelån. Vi er i 1965-66, Beatles herjer på hitlistene, England Business and pleasure vinner fotball-VM og Tormodur Dahl vil ha et nytt Dahl ville bygge et store selskap, det var ingen tvil bygg til et nytt selskap; Lofotkraft. om det, men hvor skulle pengene komme fra? Svaret Lofotkraft skulle samle alle kraftselskapene i Lofoten, lå hos NVE (Norges Vassdrags- og Eletrisitetsverk) i

1951: Den nye kraftstasjonen i Sætra utenfor Svolvær åpnes og tas i bruk. På høsten ber bedriftsbestyrer Langfeldt styret om ta opp et lån for å dekke uforutsette utgifter i forbindelse med damarbeidet.

31. mars 1952: Regnskapet for Svolvær elektricitetsverk viser et overskudd for 1951 på kroner 145.375. På generalforsamlingen samme år gjenvelges Hans Lorentzen som formann og Arne Berg som viceformann. Arne Størmer er revisor med et honorar på kroner 2000.

og bli et slagkraftig redskap for å skaffe den nødvendige kapitalen til å utvikle kraftmarkedet i Lofoten. Det var klart at Vågan Kraftlags bygg i Vestfjordgata, som den tidligere direktør Langfeldt selv hadde tegnet, var utilfredsstillende for et nytt og større selskap, og knivene ble slipt til den kjente lofotske øvelsen; lokaliseringskamp. Vant kampen – Tormodur Dahl ville ikke at administrasjonen i Lofotkraft skulle flytte vestover, så han bare satte i gang å bygge. To ganger, såvidt jeg kan huske, ble han stoppet av Vågan kommune, men styret gikk til slutt inn for Svolvær, og han fikk opp bygget, forteller Edmund Kirkhaug. (En annen versjon er denne: Styret i Lofotkraft har egentlig bestemt seg for å bygge på Leknes. Mens styremedlemmene står ute i terrenget for å plukke ut den rette tomta, skrenser en taxi inn på området. Ut stiger Tormodur Dahl med følgende budskap: “Bare glem det.Vi er begynt å bygge i Svolvær”. Dette er bare én av mange ubekreftede vandrehistorier om den utradisjonelle direktør.) Det var firmaet Johansen & Johansen AS som var entreprenører, og Asbjørn Johansen, som i dag bor på Fygle og senere har arbeidet som takstmann i hele Lofoten, husker byggeprosessen. – Jo, det var diskusjon om bygget skulle være i Svolvær, på Leknes eller på Reine, men styret bestemt seg til slutt for Svolvær, og vi fikk jobben. Dette var et stort prosjekt i sin tid. – Hvordan var Dahl å forholde seg til? – Han var ryddig. Ikke noe tull. Direkte stil. Han var et frisk pust, kan du si. Bajas og gründer Etter hvert var det deler av styret i Lofotkraft som mente at det friske pustet ikke var fullt så friskt, og tidlig på 70-tallet utviklet seg nok en gjensidig forståelse av at samarbeidet var over, en situasjon som ble ytterligere forsterket da direktøren ble tatt med promille og måtte sone. – Styret hadde stort sett vært grei med Tormodur, men han provoserte nok litt den siste tiden, sier Robertsen. Høsten 1971 søkte Tormodur Dahl permisjon fra jobben som direktør, og vendte tilbake til røttene; Færøyene og fiskeriene. Året etter sa han opp sin stilling i Lofotkraft, det unge selskapet han hadde spilt en så viktig rolle i. Færøyingen hadde tilbragt nøyaktig 10 år i Svolvær, og satt sine spor. Bajas? Ja. Kontroversiell? Definitivt. Men også med en imponerende CV: Han realiserte nytt administrasjonsbygg og lager i Svolvær, han bygde koblingsstasjon i Kvitfossen og Trollhøgda sekundærstasjon. Han bygde ny linje Kleppstad-Trollhøgda og la om av Værøy-kabelen, la Røst-kabelen og gassturbinstasjon på Røst. Robert Robertsen er sikker på at Tormodur Dahl står som en påle i Lofotkrafthistorien. – Han vil bli husket for at han sørget for en tidsriktig og fremtidsrettet kraftforsyning i Lofoten. Han var en moderne leder, som var ekstremt dyktig til å engasjere sine medarbeidere. PS! Tormodur Dahl glemte nok aldri Svolvær, for i 1992 søkte han igjen på jobben som direktør for Lofotkraft, og leverte det man må kalle for en utradisjonell og fargerik søknad. Men denne gang sa styret nei takk. Tiden hadde løpt fra cowboyen fra Færøyene. Edd Meby

24. november 1952: Styret i Svovlær Elektricitetsverk er i sterk tvil; skal man tillate julegate i år? Men blir til slutt enige om å si ja, da dette er en bra ting for byen. Styret sender igjen en streng anmodning til formannskapet om å få slått av gatelysene når det ikke er behov for å ha dem tent!


27

kraftcowboy

Forholdet mellom Tormodur dahl og styreleder H. Sverdrup utviklet seg til ren krig da dahl jobbet i ten

Arrogant bajas eller geniforklart direktør? Tormodur Dahl hadde mange sider.

1952: Linjen mellom Kongsfossen og Laupstad i Vågan bygges ut. Deretter fortsetter utbyggingen av linjenettet i Vågan, til austre Vågan, Skrova, Gimsøy og Lyngvær.

30. juni 1953: For første gang på mange år er det underskudd i Svolvær Elektricitetsverk, på kroner 43.877. Driftsbestyrer Langfeldt anbefaler at prisene økes, men saken må sendes til Prisdirektoratet for godkjennelse først. dette sier så direktoratet ja til.

Lofo-

Kraftlag.

Etterhvert som realiteten om ett felles kraftverk for hele Lofoten nærmet seg, nådde debatten, særlig om stedsvalg, de helt store høyder, skriver Lars nerbøvik i sin bok om Lofotkraft fra 1992. “For så vidt kan en også si at det var den klassiske rivalisering mellom øst og vest i Lofoten. Ut over høsten 1965 kom to sterke personligheter til å stå i sentrum for denne striden,Tormodur Dahl, og styreformann i Lofoten Kraftlag, Hartvig Sverdrup.Den helt store feiden mellom disse to startet med offentliggjørelsen av Dahls omfattende redegjørelse om det kommende «Lofotkraft», forøvrig utarbeidet etter anmodning fra NVE. I dette notatet står det at styret for Lofoten Kraftlag har gitt seg og sine venner fordeler med billigsalg på strøm som påfører Lofoten Kraftlag et årlig inntektstap på 300.000 kroner. Dette sammen med andre påståtte uetterretteligheter i redegjørelsen, fikk Sverdrup stemple den som “uvederheftig og injurierende”. Stormen gikk over. Det ble ingen rettssak, og det blei heller ingen offentlig gransking av Dahls påstander. Dette sitatet fra et brev fra Dahl til styret i Lofot Kraftlag 23. september 1965 forteller mye om tonen på den tiden. Dahl forteller styret om Sverdrups påstander: “I vitners nærvær er jeg blitt benevnt som “spion for Vassdragsvesenet”, “fiende av kraftlaget”, “kronisk uvederheftig”. Sverdrup kom også med utvetydige antydninger om korrupte kameraderiavgjørelser mellom NVE og meg”, skriver Dahl.

2. juli 1953: Historisk møte i Svovlær, mellom NVE og kraftselskapene i Nordre Nordland og Troms. Hensikten er å få avklart om man bør gå videre med å bygge små kraftanlegg, eller om NVE skal bygge ut et større anlegg som kan dekke behovet i hele området. Innset Kraftanlegg i Troms viser seg å produsere dobbelt så mye som alle småanleggene, og blir satt i drift på nyåret i 1960.


28 Lofotkraft Holding AS Eies av kommunene i Lofoten.Vågan og Vestvågøy med 41 prosent, Moskenes og Flakstad med 6,5 prosent,Værøy med 3 og Røst med 2 prosent. Årsresultatet til Lofotkraft Holding AS ble i 2007 33,5 millioner, mot 45 millioner i 2006. Selskapet betalte utbytte på 16.7 millioner for 2007. Administrerende direktør: Arnt M. Winther. Styreleder: Søren Fr.Voie Nestleder: Hugo Bjørnstad Styremedlemmer: Eva-Karin Busch,Vestvågøy, Lena Hamnes,Vågan, Stein Iversen (ny), Flakstad, Lillian Rasmussen, Moskenes, Susan Berg Kristiansen,Værøy, Arnfinn Ellingsen, Røst, og ansattrepresentantene Hege Christoffersen, Svein Magne Andorsen og Egil Arne Østingsen. Styreleder Søren Fr.Voie har et honorar på 80.000 kroner, nestleder Hugo Bjørnstad 40.000 og styremedlemmene 30.000 hver.

Jan Knoff og Bengt Fredriksen (tv) fra Troms Kraft Entreprenør diskuterer ivrig med Daniel Sandslett, Espen Thorvaldsen og Pål Fredriksen fra Lofotkraft Bredbånd. Foto: Lise Maria Knutsen

På nett med framtida Bredbånd er langt fra en smal sak. Det er faktisk nødvendig å gå i dybden.

Før de fleste av oss er bredbånd noe vi møter gjennom skjermen i stua. Før den tid handler det om planlegging og prosjektering og en god del hull i bakken. Akkurat nå er det kartene over Svolvær sentrum som ligger framfor Espen Thorvaldsen og Daniel Sandslett. Espen er sjefen og Daniel er mannen som setter gode ideer ut i live. Hvis det er noen som har vært i nærheten av Svolvær sentrum har sannsynligvis oppdaget hullet, maskinene og gulkledde arbeidsfolk i Storgata litt på tvers over Rådhuset. Ikke for å legge skylden alene på Lofotkraft bredbånd. Det handler også om strøm til Lofoten kulturhus. – Vi prøver å følge med når andre graver.Vi var litt fremsynt når det gjelder området rundt torget, der la vi ned rør da torget ble bygd, så nå er det klart til å blåse fiberoptisk kabel inn. Kan du tenke deg hvis vi skulle begynne å grave i torget...Det blir forresten et lite hull, forteller Espen

Thorvaldsen. Til nå har Lofotkraft gitt det de betegner som en åttefelts fiber-motorvei med fri fartsgrense fra Ballstadøya i vest til Svolvær i øst. Nå er det Stamsund som står for tur, og Svolvær sentrum hvor bare et kvartal er på nett med Lofotkraft som leverandør. – Det ligger rør under bakken og venter på kunder i Svolvær sentrum. Dette er arbeid som pågår nå og vi gjør dette for å komme i posisjon i forhold til bedrifter i sentrum. Det er mange spørsmål som skal luftes inne på kontoret, før de skal videre i et nytt møte der Stamsund står på agendaen. På andre siden i kantina sitter Troms Kraft Entreprenør og venter. Det er ikke bare, bare å vite hvor veien skal gå under bakken inn til hus og hjem. Hva det vil koste skal de også diskutere seg fram til. Stamsund sett fra grunnen Lofotkraft bredbånd er på plass i møterommet og på veggen lyser en teknisk versjon av Stamsund. Her har Lofotkraft bredbånd nådd 60 prosent av kundegrunnlaget og i 2009 begynner selve jobben med å få på plass alt i grunnen.

Det er en jobb Tromsø Kraft Entreprenør vil gjøre. De to selskapene har samarbeidet før. I dag skal det forhandles pris. Det som er fakta er at det vil gå 6933 meter fiberkabel, 2706 meter kraftkabel pluss de 3400 meterne der begge typene skal ned samtidig. Det tilsvarer 13000 meter graving. – Det vi ser er at Stamsund er lengre enn Fygle, det krever mer graving, men feltene er like.Vi har valgt endret en del på trasevalgene fordi å grave i asfalterte områder kan bli vel dyrt. Det kommer selvfølgelig an på hvor mye dere har lyst å gi for dette. – Neei, flere titalls tusen, haha. Stamsund skal i alle fall på nett for framtida til neste år. Espen Thorvaldsen erfarer at kundene er villig til å investere for å henge med på den teknologiske utviklingen. I dag har 1200 kunder koblet seg inn på Lofotkrafts bredbåndsatsing. 300 til har signert kontrakt. – Dette er teknologi for framtida, sier Espen Thorvaldsen.

Selskapene Morselskapet Lofotkraft Holding AS har følgende datterselskaper: Lofokraft Produksjon AS, 100 prosent Lofotkraft Bredbånd AS, 100 prosent Lofortkraft AS, 100 prosent Interfakt AS, 100 prosent Hovdan AS 75 prosent I tillegg kommer selskapene; Kraftinor AS, 50 prosent Lofotkraft Vind AS, 50 prosent Hydra Tidal 8,6 prosent Nordnorsk Havkraft AS 25 prosent

STRØM AV STRØM? Ligger fremtidens energiløsninger under havflaten i Gimsøystraumen?

Prototypen “Morild 2” er nå under produksjon i Harstad. Neste sommer skal havkraftverket utplasseres i Gimsøystraumen.

Lise Maria Knutsen

1953: Arbeidet med planer for videre utbygginger i vest-Lofoten er allerede i gang, og nå er det Solbjørnvann som stod for tur. Men her blir det mange skjær i sjøen underveis. Solbjørnvassdraget eides av Georg Krogtoft, og også Langås i Sund eide en del av rettighetene. Krogtoft hadde i drift en likestrømsstasjon med linje ned til fiskeværet Mølnarodden. For å få til den videre utbyggingen, blir det da også bestemt at A/S Tennesanlegget skulle forandre navn til Lofoten Kraftlag. Anleggsarbeidene for utbyggingen starter i 1953. På grunn av ulendt terreng og rasfare i området er det tidlig klart at styringsdelen av anlegget må «innendørs». Stasjon og maskininstallasjon blir da også plassert hele 80 meter inne i fjellet. Etter omlag tre års anleggsdrift er Solbjørn ferdig utbygd.

1953: Utbyggingen av Kvitfossen i Vestpollen starter, og stasjonen kommer i drift senhøsten 1955. Etter at Kvitfoss var satt i drift, fortsetter utbyggingen av linjenettet til Østre Vågan og Skrova. Gimsøy var også utbygd i denne tiden og tilknyttet Vågans linjenett i Kvitfoss og Lyngvær.


29

Rotorene blir 22 meter i diameter. Det flytende anlegget, som også kan flyttes etter behov, vil stikke sju meter over vannet i Gimsøystraumen og være 15 m bredt og 40 m langt. Ett viktig spørsmål er dette; På hvilket tidspunkt utvikler man den riktige teknologien som gjør at man kan lage grønn energi til en fornuftig markedspris? Firmaet Hydra Tidal Energy Technology AS i Harstad mener være på vei til riktig løsning, og sommeren 2009 skal teori testes i praksis i Gimsøystraumen. Lofotkraft er partner i prosjektet. – Gjennom Holdingsselskapet Lofotkraft Holding As har vi gått inn med 8,6 prosent eierandel i Hydra Tidal. Utvikligen av havkraftverk er en meget viktig og interessant nasjonal satsing, og vi mener det er riktig av oss å være med på denne utviklingen, sier administrerende direktør Arnt M. Winther.

er et viktig ledd i selskapets strategi de kommende år. Kystverket sa i høst ja til at Harstadselskapet får bruke Gimsøystraumen til testing av prototypen som kalles “Morild 2”: Tidevannskraftverket fungerer som en vindmølle under vann, en flytende, forankret stålstruktur som vil produsere elektrisk kraft ved at tidevannsstrømmen driver turbiner. Hydra Tidals unike konstruksjon er to turbingeneratorer med to motdreiende trebladete rotorer hver. Rotorene blir hele 22 meter i diameter. Det flytende anlegget, som også kan flyttes etter behov, vil stikke sju meter over vannet i Gimsøystraumen og være 15 m bredt og 40 m langt.

Rotorer på 22 meter

Flyttbart

Med andre ord; når det skjer noe interessant i denne delen av kraftbransjen, så skal Lofotkraft være på banen. Dette

De havkraftverk Hydra utvikler, er ikke permanente installasjoner, men undervannsløsninger forankret i havbunnen.

13. april 1954: Driftsbestyrer Langfeldt ber styret om å ordne opp i hans pensjon. Styret bestememr seg for å si ja til et årlig utlegg på 5000 kroner, som vil gi Langfeldt en pensjon på 12.000 kroner i året fra han er 70 år.

Dette er flyttbare produsenter av ren energi. Et anlegg i denne størrelsen vil kunne ta ut 1 MW, noe som vil kunne forsyne 200 husstander årlig med strøm. Høydeforskjellene mellom flo og fjære skaper tidevannsstrømmer i kystområder. Disse strømmene kan være sterke nok til å drive turbiner. Det er vannets store tetthet (1000 ganger mer enn luft) som gjør at det er mye energi å hente ut av tidevannsstrømmer, for eksempel i Gimsøystraumen.Vannet trenger ikke bevege seg raskere enn 0,5 meter pr sekund før det generer energi, og Henriksen fikk sin idé til å utnytte energien i tidevannet etter å ha studert vindmølleindustrien gjennom flere år.

– De naturlige forutsetninger er tilstede i rikt monn, men samtidig er ikke Gimsøystraumen ekstremt værhardt. Den nye teknologien ”må lære å gå før den kan løpe”, men man kan jo tenke seg hvor store energimengder man kan komme til å få ut av Moskenesstraumen dersom testresultatene er positive, sier Winther. Prototypen skal plasseres ut neste sommer og ligge ute i 12 måneder. I denne perioden kobles havkraftverket til Lofotkrafts nett. – Dersom dette skal bli kommersielt interessant må det bygges ”kraftverkparker” under vann, men jeg ser vel for meg at dette vil være mindre kontroversielt her i Lofoten enn vindmøller, sier Lofotkraft-direktøren.

må lære å gå

Edd Meby

Arnt M. Winther mener Gimsøystraumen egner seg godt som testområde.

30. juni 1954: Generalforsamling i Svolvær elektricitetsverk og nok et underskudd, nå på 27.641 kroner. P. J. Rødsand, Arne Berg og John Tvedt velges inn i styret. Mangeårdig revisor Arne Størmer sier opp sin stilling. Han har vært revisor i selskapet siden 1938 og får innvilget en pensjon på kroner 600 pr. år, og blir senere erstattet av Meyer Johansen. Styrehonorarene økes, med kroner 1000 til formannen og kroner 500 til hvert styremedlem. Formann Hans Lorentzen går også av, og overlater styreledelsen til Arne Berg. Ny viceformann blir P. J. Rødsand.


30

Arnt M. Winther er den direktør som har tjent Lofotkraft lengst. Han har ledet selskapet siden 1997. Foto: Edd Meby Arnt M. Winther har vært administrerende direktør siden 1997, og har sett selskapet gå gjennom store endringer. I dette intervjuet ser han både bakover og fremover: Om samfunnsansvar: – Er det noen som gjennom historien har vist samfunnsansvar, så er det kraftselskapene, og det viser vi igjen når vi nå satser på fornybar energi. Skal vi få ned CO2-utslippene må vi satse mer på dette feltet. Det handler om å se litt lenger enn sin egen nesetipp og ta sin del av et globalt ansvar. Om utfordringer: – Den største er etter min oppfatning det at vi på den ene siden har en offentlig fattigdom som gjør at eierkommunene har behov for stor avkastning fra Lofotkraft, mens vi på den andre siden må gjennomføre store investeringer for å ivareta linjenettet. Om frisleppet: – På 90-tallet ble deler av kraftmarkedet deregulert. Salg og produksjon av kraft ble konkurranseutsatt, mens nettvirksomheten fremdeles var monopolisert. For Lofotkraft medførte dette store endringer i måte å tenke og drive på. – Bakgrunnen var overinvesteringene fra kraftselskapene på 1980- og 90-tallet, som medførte at produksjonen av kraft var større enn det Norge trengte. Problemet for oss i Lofoten er at det som var et overordnet nasjonalt problem, også slår ut lokalt, selv om vi ikke hadde denne overproduksjonen.

– Dermed stoppet investeringene på linjenettet opp. Statnett solgte for eksempel sin entreprenørdivisjon. Myndighetene innførte et prisregime som vi måtte følge, et regime som ikke oppmuntrer til å investere i linjenettet, noe som medførte at vi skjøv nødvendige investeringer foran oss. – Vi fikk en periode på 8-9 år der vi ikke gjorde store investeringer, og det resulterte i at vi i 1998 måtte nedbemanne med 20-25 prosent av arbeidsstokken. Den påfølgende omorganiseringen vi gjennomførte i denne perioden var helt nødvendig og ga oss et skarpere fokus på økonomi og kvalitet.

Om organisasjonen: – Det at vi de senere år har endret organisasjonen Lofokraft til å bli mer prosessorientert gjør at vi nå er bedre rustet til å utvikle virksomhetene våre. Mens vi tidligere hadde tre enheter, i Svolvær, på Fygle og på Reine, som jobbet godt hver for seg, tenker vi i dag mye mer helhet.

Om linjenettet: – Vår prognose er at vi i perioden 2008-2020 må investere 735 millioner kroner i linjenettet. Høyspent, lavspent, transformatorer, sjøkabler; mye av dette ble bygd omtrent samtidig, slites ut samtidig og må skiftes samtidig. På 1950- og 1960-tallet var det om å gjøre å få frem strøm til så mange som mulig, og utbyggingen skjedde raskt. Det er dette som nå innhenter oss, og gjør at vi i årene fremover må bruke mye penger på å modernisere linjenettet. Det som er viktig er at vi treffer med timingen.Vi må utnytte nettet så lenge som mulig, men før det faller sammen. – De siste årene har vi brukt mye tid og penger på å registrere og kartlegge hele nettet vårt, og dette blir et nyttig verktøy når vi nå skal begynne å skifte ut. Bare på linjen vår fra Kanstadbotn langs Lofast er vi i løpet av tre-fire år nødt til å bruke 100 millioner kroner.

Om resultatene: – Som direktør er jeg mer enn fornøyd med de økonomiske resultatene vi har levert de siste årene. Som selskap er vi blitt mer effektive. Men jeg tror ikke vi kan forvente de samme resultatene i fremtiden, og det henger sammen med at vi er nødt til å bruke mer penger på vedlikehold av linjenettet.

4. februar 1955: Forhandlingsmøte i Svolvær mellom Svolvær Elektricitetverk,Vågan kommunale kraftverk og Hadsel kommunale kravftverk. Tema er hvorvidt Svolvær skal kunne få levert strøm fra Trollfjorden kraftstasjon, og betingelser for det. Styret diskuterer også situasjonen i Svolvær der det for tiden er en hektisk byggeaktivitet, som krever mye strøm. Blant annet bygges Fiskarheimen, Bergens Privatbank, Råfisklaget og Svolvær Kjøleanlegg.

Om eierne: – Heldigvis har vi ansvarlige eiere som hittil ikke har falt for fristelsen til å tappe selskapet mer enn det vi tåler. Det er en selvfølge at de vil ha avkastning, og vi i selskapet er stolte over vårt bidrag til kommunebudsjettene rundt om i Lofoten.

Om rekruttering: – Å rekruttere riktig kompetanse er noe av det mest utfordrende vi står overfor, men hittil har vi faktisk klart oss godt, sammenlignet med andre selskap. Jeg tror faktisk det har litt å si at vi ligger i Lofoten. Det vi skal bli bedre på er blant annet å rekruttere lærlinger.Vi skal tidligere ut i ungdomsskolen, før elevene velger videregående skole, og vi skal ha bedre oppfølging av elever i videregående, samtidig som vi skal markedsføre oss på høyskolene.

28. mars 1955: Regnskapsåret 1954 gir et overskudd på kroner 156.689 kroner. Styret behandler også en søknad fra Svolvær Idrettslag om å få en transformator som kan gi flomlys i alpinbakken i Kongstinden. Idrettslaget har tro på at man kan få midler fra Tippeselskapet hvis man har noe selv. Styret bevilger kroner 2000 på betingelse av at tippeselskapet går inn med penger og at man vil ha transformatoren tilbake hvis det en gang ikke blir bruk for den.


31

“Må produsere mer strøm selv” Lofotkraft importerer 90 prosent av sin strøm. Det vil selskapet gjøre noe med.

krav fra eierne, utvikling av ny energi og store investeringer i linjenettet. loftkraft står overfor store utfordringer i årene fremover.

NY TID - NYE MULIGHETER Om bredbånd: – Dette er en langsiktig investering.Vi satser på fiberkabler fordi vi mener dette er den beste løsningen, og fordi det gir oss muligheten til å selge plass til andre aktører i kabelen. Om vindmøller: – Vi har tre mulige prosjekter på Gimsøy, to i havet og ett på land. Det mest realistiske er nok det på land.Vi søker i løpet av 2009 om konsesjon, men fordi NVE har mange saker og prioriterer dem som er en del av en fylkeskommunal vindkraftplan, noe Nordland ennå ikke har, så blir denne neppe behandlet før i 2010. Får vi ja vil vi kunne få opp 17-20 vindmøller i løpet av 12 måneder. Om motstanderne: – Det er ingen overraskelse at vi får motstand mot vindmølleplanene, og det har vi et et helt greit forhold til. Debatten er viktig. For oss handler det om at politikerne har et så godt beslutningsgrunnlag som mulig når de skal bestemme seg. Etter min mening er ikke turisme og vindmøller uforenlig, og jeg tror ikke turistene lar vær å komme til Lofoten om vi skulle få lov til å sette opp vindmøller. Hva om vi tenke tlitt annerledes; kunne Lofoten bli det første området med verdensarvstatus

1955: På høsten starter driften ved den nye stasjonen i Kvitfossen i Vestpollen i Vågan.

som var selvforsynt med grønn energi? Om havkraft: – Her snakker vi om både tidevannskraft og kraft fra havstrømmer. I løpet av 2009 settes det i gang et prøveprosjekt i Gimsøystrømmen der vi deltar. På dette tidspunkt er denne type kraft bare en visjon, men vi mener det er viktig å holde oss oppdatert og være med på utviklingen av teknologien. Tidevannskraft og kraft fra havstrømmer har et meget stort potensiale. Om sløsing: – Norge har alltid hatt llavere strømpriser enn resten av Europa. Det har gjort at vi har lagt oss til en enorm sløsing med energi. Høyere priser vil kunne tvinge frem en holdningsendring, og dagens ungdom er mye mer miljøbevisst enn tidigere generasjoner. De vil kreve mye sterkere satsing på fornybar energi, og da må et selskap som Lofotkraft ha utviklet vindkraft, tidevannskraft eller havstrømkraft. Edd Meby

28. oktober 1955: Driftsbestyrer Langfeldt ber styret i Svolvær Elektricitetsverk vurdere å gi et stedstillegg på kroner 1000 til den maskinist som kjører stasjonen i Sætra. Styret vil ikke ta stilling til dette nå.

Styreledere i Lofotkraft 1967-1969: Walter Tjønndal 1970-1971: Egil Schumacher 1972-1973: Walter Tjønndal 1974-1975: Egil Schumacher 1976-1977: Jac. Johansen 1978-1979: Trygve Klepstad 1980-1981: Jac. Johansen 1982-1983: Olav B. Sørensen 1984-1985: Asmund Berg 1986-1987: Nils P. Nilsen 1988-1989: Nils P. Nilsen 1991-1992: Steinar Pleym Pedersen 1992 -1994: Jac. Johansen 1994-2008: Ragnar Bjørgaas 2008: Søren-Fredrik Voie Direktører I Loftkraft 1967-1973: Tormodur Dahl 1973-1978: Torstein Vanebo 1978-1992: Bjørnar Falch 1992-1997: Leif Finsveen 1997-2008: Arnt M. Winther

– En av de viktigste utfordringene vi har er å sørge for at vi selv produserer mer. Vi må være på hugget for å sikre strømleveransene til Lofoten, sier styreleder Søren Fr.Voie, og peker på at selskapet allerede har involvert seg i utviklingen av ny og grønn energi som vindkraft og havkraft. Sammen med vedlikeholdet av forsyningsnettet er dette den viktigste oppgaven for styret i selskapet, der Voie ble valgt som styreleder på generalforsamlingen i vår. – Hvordan vil du beskrive Lofotkrafts betydning for Lofoten? – Både Lofotkraft og kraftselskapene før den tid har gitt Lofoten helt nødvendige forutsetninger for vekst og utvikling. Jeg har stor respekt for gründerne som startet elektrisitetsverk for 100 år siden. De var tidlige ute, fremsynte og initiativrike, og gjennom historien har kraftselskapene spilt sin samfunnsrolle godt. Lofotkraft har også blitt en viktig inntektskilde for eierkommunene, noe som har ført til en løpende offentlig debatt om utbyttepolitikken.Voie mener eierne bør legge opp til “en fornuftig og langsiktig utbyttepolitikk”. – Det er ikke unaturlig at eierne vil ha utbytte, men kravet må hele tiden ses opp mot investeringsbehovet som selskapet til enhver tid har, sier han. Men; – Selskapet driver jo ikke bare nettvirksomhet, men også innenfor installasjon og eiendom, og dette er områder som kan tilføre økte verdier og dermed også legge grunnlaget for økt utbytte. Lofotkrafts resultater avhenger også av flere faktorer som vi ikke rår over, alt fra markedet til konjunkturene, nedbør og uhell. – Vil du karakterisere selskapets fremtid som lys? – Bransjen er i kontinuerlig endring og Lofotkraft får stadig nye utfordringer, som krever at vi bruker vår erfaring og kompetanse, og i tillegg handler før andre får et forsprang. Det er ingen av eierne som ønsker å selge seg ut, men jeg tror nok at vi i fremtiden må søke strategiske samarbeidspartnere. Edd Meby

10. mars 1956: Styremøtet i Svovær elektricitetsverk behandler “den sørgelige ulykke da Kongsmarken kraftstasjon blev helt ødelagt av sneras og to av verkets dyktig maskinister Aksel Ekrem og Reidar Strand falt på sin post”. Med den belastning som nå er på ledningsnettet har man bare vann for å tåle 10-11 dager uten nedbør. Driftsbestyreren får fullmakt til “å gå drastisk frem med utkoblinger”. Fiskeindustrien og næringslivet skal først og fremst tilgodeses. Styret diskuterer polisen, og finner ut at verket er dekket mot snøskred i Leirosen og Kongsmarken med til sammen kroner 740.000, og avbrudd for 375.000 kroner i ni måneder.


32

HVA ER STRØM? Hva er nå egentlig strøm? vi har snakket med ungene i multemyra barnehage på leknes og nordlys barnehage i kabelvåg om det.

August Brun Nilsen (5) - Hva er strøm? - Noe som hører til.. Mm.. Noe som er inne i ledningene. - Hvorfor har vi strøm? - For at vi kan lage ting som strøm er til også… Jeg har lært meg å lage noe som strøm hører til. Han pappa hjalp meg til å sette i strøm. - Hva var det? - En bil som går på strøm? - En el-bil? - Mm… - Er det viktig med strøm? - Ja, for at det går an å lage ting med strøm. - Enn hvis strømmen går da? - Da trenger vi lommelykt!

KRISTOFFER ANDERSEN SANDNES (5) - Hva er strøm? - Noen ganger er jeg litt slem med lillesøstra mi. - Er du? - Ja… - Men vet du hva strøm er? - Vi må ha strøm så går det an å spille på data. - Men hvorfor finns det strøm? - Til å ha på pæra. Hvis ikke vi har lys blir det mørkt og skummelt. Det er hvis snekkeren ikke lager lys i huset.

Edvard Filipowicz (4) - Hva er strøm tror du? - Det er strøm oppe i haugen her oppe. Jeg fikk strøm i meg der. Og han August. - Oj, fikk dere strøm? Var det vondt? - Nei. - Hvordan føltes det da? - Det var ikke artig å ha det. - Men vet du hva elektrisitet er? - Nei. - Hva gjør man nå det blir helt mørkt? - Venter på at sola må komme. - Ja, men hvis det er helt mørkt ute, hvordan kan det være lys inne? - Man må jo slå på lysbryteren da.

12. april 1956: Styremøte i Svolvær Elektricitetsverk, som bare er opptatt av én ting - å få gjenopbygd stasjonen i Kongsmarka. Driftsbestyrer Langfeldt er i Oslo og får vide fullmakter til å kjøpe utstyr. En ny generator kan være på plass og operativ i juli og vil koste 70.000 kroner.

18. april 1956: Solbjørnanlegget i Moskenes satt i drift, og strømmen var inne på nettet. Årsproduksjonen på Solbjørn var beregnet til 10,3 mill kWh.

SONDRE DAGFINNRUD (4) - Hva er strøm? - Vet ikke - Hva tror du det er da? - Vet ikke - Hva er det som gjør at det kan være lyst inne selv om det er mørkt ute da? - Det er strømmen som gjør det. Jeg har mista en tann.

STEFFEN DAGFINNRUD (5) - Hva er strøm? - Det er sånn at vi kan ha på dataen og sånn. Det går ledninger inn i dataen. - Liker du data? - Ja - Hva er elektrisitet da? - Sånn hvis vi har ødelagt en ledning så må vi kjøpe ny.

18. mai 1956: Styret i Svolvær Elektrisitetsverk søker Industribanken om et lån på 400.000 kroner til gjenopbyggingen av stasjonen i Kongsmarka, og får positivt svar. Styret er fornøyd med jobben Langfeldt har gjort: “Styret er enig i hvad driftsbestyreren hadde foretaet sydpå”. Regnskapet for 1955 viser forøvrig et overskudd på 37.574 kroner, som blant annet anvendes til å betale ned på tidligere års underskudd.


33

Sara Bendiksen (5) - Vet du hva strøm er? - Nei. - Hvordan kan man få det lyst inne når det er mørkt? - En lampe? - Hva hadde skjedd hvis det ikke fantes lys inne da? I barnehagen for eksempel? - Da hadde strømmen gått. Men man kan få lys med en lyspære. Jeg skal begynne på skolen til neste år. Men nå må jeg nesten gå for vi skal ha en forestilling.

ULRIKKE SOFIE SKULBRU (4) - Hva er strøm? - Det er sånn at man skal ha strømgjerder - Mm, men hvorfor har man det da? - Fordi at ingen skal komme borti. Det er ikke lov! - Hvorfor ikke? - Fordi da kan man ramle og slå seg. Derfor heter det strømgjerde. - Vet du om andre ting man bruker strøm til? - Til lys.Vet du hvorfor? - Nei? - Ellers blir det ikke lys?

n

et. LAI JAKOBINE BØE (5) - Vet du hva strøm er? - Sånn som går gjennom ledningene - Ja, men hvorfor gjør den det? - Ellers kan vi ikke se på TV, ikke ringe til noen og ikke slå på lys - Hva hadde skjedd hvis vi ikke hadde hatt strøm da? - Vi kunne ikke slått på lys. - Ville det vært trist? - Ja - Visste du at i gamle-dager hadde de ikke strøm, bare stearinlys? - Bare stearinlys… Var det koselig da?

Aurora Brendeford (5) - Vet du hva strøm er? - Nei. - Enn elektrisitet? - Nei. - Hvordan får man lys inne hvis det er mørkt ute? - Man slår på lyset. -Enn datamaskiner da? Hvordan får man på dem? - Man trykker bare på en liten knapp som er inntil så kan man se på den. -Hva hadde skjedd hvis man ikke hadde lys? - Da kunne man ikke sett. - Ville du blitt redd da? - Nei

SOFIE MARIE SØRENSEN (4) - Vet du hva strøm er? - Ja, sånn man bruker til lamper. Men mitt lys blinker fordi vinden er så kraftig. - Hva kan skje da? - Da kan strømmen gå - Og hva skjer da? - Da må pappa ordne ny strøm til lyset. Han kan skifte lyspære og har gjort det mange ganger. - Vet du andre ting vi bruker strøm til? - Til TV, datamaskin… - Enn elektrisitet da? - Det bruker man til lommelykt

Av Eili Bråstad Johannessen

28. desember 1956: Styremøte i Svolvær Elektrisitetsverk. Driftsbestyreren informerer om at den 12. desember ble en ny generator kjørt inn på nettet. Han rapporterer også om brannen i Leirosen Guanofabrikk 31. oktober, der også kraftstasjonen ble berørt. To ev de eldste maskinene ble totalt ødelagt. Styrets formann Arne Berg retter en takk til driftsbestyrer Langfeldt for hans enestående innsats i forbindelse med gjenoppbyggingen og moderniseringen av kraftstasjonen i Kongsmarken og meddeler at styret enstemmig har besluttet å innvilge driftsbestyreren kroner 5000 som takk. Beløpet belastes nyanlegget - som anleggsutstyr.

1. mars 1957: En svart dag for kraftforsyningen i Vest-Lofoten. Tennesanlegget i Forsfjorden blir sterkt rammet av naturkreftene. Kl 22.32 den 28. februar kommer det første varselet. Den nye generatoren stopper. Et snøskred har feid bort 80 meter av rørledningen til den største turbinen. Dagen etter kl 07.58 kommer det store skredet som skal sette stasjonen ut av drift for lang tid. Det starter helt oppe på toppen av heia og går rett i veggen pa bygningen til den nye maskinen. Maskinisten befinner seg i underetasjen akkurat når raset går og berger dermed livet. Det tar ett og et halvt år å reparere alle skadene.


34

senere år vært arrangert steder som Oslo, Skien og Røros. Neste års NM går i Førde. – Jeg var selv en av sju deltakere fra Lofotkraft på NM på Røros i år, og det var både morsomt og nyttig. Der møtte vi kolleger fra hele landet i en annen setting enn den vanlige. For oss i Lofotkraft, som har avdelinger på flere steder, er det nok ekstra verdifullt å gjøre noe sammen utenom jobb. Lofotkraft tar sin vertskapsrolle på alvor. Styringsgruppen har allerede jobbet med forberedelsene en god stund, og har opprettet undergrupper som tar seg at hvert sitt felt. Gjestene

LAGER NM I ENERGI Mellom 1000 og 1500 energiske mennesker Svolvær i 2010. Hvorfor det? kommer til

Jo, fordi Lofotkraft da er vertskap for Energi-NM. – Energi-NM er et sosialt og faglig arrangement for ansatte i kretselskap over hele landet. Da møtes vi for å ha noen uhøytidelige konkurranser og lære hverandre bedre å kjenne, forteller prosjektleder Kjersti Winther Bjarttun. Energi-NM går på omgang mellom kraftverkene og har de

skal ha det bra når de kommer. – Vi får en anledning til å markedsføre Lofoten, og det skal vi jo ta vare på.Vi har allerede hatt interesse fra det lokale næringsliv, som ser muligheter i et slikt stort arrangement. Når 1500 mennesker kommer på besøk, så gir det ringvirkninger for næringslivet og det synes vi er en hyggelig bieffekt, sier Kjersti Winther Bjarttun.


35

De ansatte i Lofotkraft skal i 2010 vĂŚre vertskap for Energi-NM. Foto: Lise Maria Knutsen


36

Da Jannicke Nysæther kom til Lofoten i januar 1997 var det helt svart. Siden da har hun vært med på å fikse lys til folk i husan.

Regnet blåser i alle retninger og høsten viser sine krefter. Men for Jannicke og gutta i Lofotkraft er det ingen vei utenom - hele året må de ut - uansett vær. I Valberg, et stykke unna der den kronglete skogsveien slutter, bak en myr og litt lenger inni en skog høres lyden av trær som faller. Jannicke er el-verksmontør og jobber i Lofotkraft, og med den største selvfølge håndterer hun motorsaga for at en ny kraftlinje kan settes opp. Hun er våt inn til skinnet gjennom vernebuksa. Disse dagene er de verste, men hun ville ikke byttet. For Jannicke trives med å være eneste jenta, og det var også her på jobb at hun traff drømmemannen.

- Hva går jobben din ut på? - Forefallende arbeid, nybygging, nye prosjekter, vedlikehold, feilretting... Sist søndag bidro gravearbeid til å rive en stolpe, så da måtte vi ut og reparere. Hvis skaden er stor, som i dette tilfellet, gjorde vi en midlertidig oppretting da, og fortsatte grundig dagen etter. Jobben er veldig allsidig og hele øya vår arbeidsplass.Vi kjenner til alle de små avstikkerne, sånn som her.

Høyspenstig

- Hva slags risiko og utfordringer er det ved jobben din? - På alle arbeidsordrene står det risikovurderinger. En stor del av jobben er sikkerhetstiltak, og grundige sikkerhetsvurderinger blir foretatt før hvert eneste oppdrag. Vi er nødt til å tenke sikkerhet hele tiden, vi jobber jo med høyspent...

- Har du opplevd noen ulykker? - Nei… ikke som jeg kan huske. Jeg fikk en gang en stolpe på foten og brakk noen bein, Navn: Jannicke Børve men det er Nysæther det eneste. Født: 050971

- Hvorfor denne jobben? - Jeg har Bor: Leknes - Hva gjør alltid vært CV: Elektrolinje i Odda og eldu hvis det litt gutteverkslinje i Os utenfor Bergen. er skikkelig jente. Å sitte Hobby: Strikke og bake. Så har uvær, og på et kontor jeg tre barn som jo er en hobby strømmen tiltalte meg i seg selv! går hos aldri. Jeg folk? har vel litt - Da må vi ut! Da er det å stå kvikksølv i baken. Må liksom på hodet til det kommer seg gjøre noe… på plass. Det er ikke snakk om å sitte inne og kose seg med - Hvordan er det å være stearinlys. Eller det vil si; hos en av gutta? oss må jo enten jeg eller man- Det går helt supert! Har aldri nen bli hjemme med barna da, vært noe problem. De er veldig men man må trå til. Hvis det er lette å bestikke, bare man skikkelig krise får vi inn hjelp nevner ordet kake er de på fra da andre avdelingene i østog plass med en gang! vest. Grensene har med tiden blitt mer utviska, og vi hjelper - Hva syns de om å ha en hverandre når vi trenger det. jente med på laget? - Det må du spørre dem om. - Ja, du traff mannen din i Lofotkraft? - Hvordan er det å jobbe - Ja. hehe. i Lofotkraft? - Det er greit. Nå vil de ha oss - Hvordan ser du for deg til å reise til Værøy og Røst, framtiden? på grunn av bemanningsprob- Jeg vil fortsette i Lofotkraft, lemer. Men der blir man jo det tror jeg. Men det er et gjerne værende en stund for fysisk krevende arbeid så det transportmulighetene er ikke spørs jo om man holder til man akkurat av de beste. Det kan er 65. være litt belastende. Sett bort fra det er det en grei jobb. Eili Bråstad Johannessen

1960: Like før jul blir øyene Risvær, som det siste stedet i Vågan, koblet inn på forsyningsnettet. Lofoten Kraftsamband blir stiftet, med kraftlagene Hadsel,Vågan, Svolvær og Lofoten som deltakere. En ny linje helt frem til Fygle, med sekundærstasjoner på Holdøy og Kleppstad blir åpnet i desember.

1962: Sikkerheten for strømleveranse er vesentlig bedret. Men etterhvert som alle strømløse distrikter samt Værøy og Røst blir tilkoplet (Værøy i 1962 og Røst i 1963), blir overføringskapasiteten på 60 kV-linjen for liten. Heldigvis er linjen mellom Kanstadbotn og Holdøy bygd for 130 kV. Dette hadde skjedd etter meget iherdig arbeid av daværende avdelingsin­geniør Gunnar Vatten ved Elkontoret i Bodø. Det letter overgangen til 130 kV ut over i Lofoten.

1962: Ved kommunesammenslåingen blir AustLofoten Kraftlag (Vågan og Gimsøy samt Svolvær komm. Kraftverk) slått sammen til Vågan kommunale Kraftverk. Sammenslåingen gjør at det gamle tema om ett felles kraftselskap for hele Lofoten på nytt bringes på banen. Bare et slikt storselskap har muligheter til å kunne hente ut store statsbidrag ved nye utbygginger.


37

Permanent elektrisitet Fordi dette magasin spraker av elektrisitet, vil vi bidra med et aldri så lite støt.Vi vil fortelle enn SANN historie, - selvopplevd . Så selv om historien her virker usannsynlig, er den sann, fra ende til annen: På slutten av femtitallet, var vi ansatt som lærer ved en liten realskole, på et tettsted i Nordland. Stedet hadde en sentral og ganske stor bedrift, med mange ansatte. En dag fikk skolens rektor en forespørsel fra en mann, - en ansatt ved nevnte bedrift. La oss kalle mannen ”Klausen”. Han, - Klausen, - hadde et sterkt ønske om å gå opp som privatist, og avlegge realskoleeksamen. En slik eksamen ville gi ham sjansen til en høyere, og bedre betalt stilling i bedriften. Rektor innvilget forespørselen. Nu skulle det vise seg at Klausen ABSOLUTT ikke var av de som hadde det lettest, når det gjaldt å tilegne seg boklig lærdom. Men han møtte opp på vårparten, for å gjennomgå de obligatoriske skriftlige eksamener - norsk skriftlig, nynorsk skriftlig, engelsk, matematikk, og så videre, for å få sin realskoleeksamen. Etter å ha gjennomgått disse prøver, fikk vi andre lærere, i stillhet vite at han nok ville stryke med glans i samtlige av disse fag, når sensuren skulle falle. Derom var det ingen tvil. Trist for Klausen, men en pekepinn for eksaminator Hansen, og for undertegnede, - som fikk tildelt rollen som sensor, når nu Klausen til slutt skulle opp i et muntlig fag,nemlig FYSIKK.Vi to, eksaminator, og sensor, - ble enige om å behandle Klausen så mildt som mulig, for at ikke hans nederlag skulle bli totalt. Klausen virket svært optimistisk, da han smilende møtte opp til muntlig-eksamen, og virket tydelig sikker på suksess. Muligheten dertil, var nok ikke stor. Klausen hadde muligens ”bladd” igjennom fysikkboken, men langt fra forberedt seg tilstrekkelig, for å si det mildt. Sensor, en eldre adjunkt, ville gjøre starten så mild og menneskelig som mulig, og startet med å gjøre eksaminanden - (Klausen) - oppmerksom på at vi skulle gjøre det enklest mulig for ham. ”Jeg tenkte at, i stedet for at du skal ”trekke” et emne, så skal du heller selv få foreslå hva du helst vil bli eksaminert i, Klausen,” begynte eksaminator. Klausen smilte bredt og rolig, og svarte på sin nordlandske dialekt: ”Tja, - de e de samme førr me!” ”Vil du kanskje bli hørt i emnet magnetisme? Eller kanskje heller elektrisitet?” ”Ja, de e de samme førr me,” smilte Klausen.

”Ja, ja, ja!” utbrøt Klausen. ”Det va de e sku sei. E hadd de på tonga!” ”Ja, men da går vi videre”, sa eksaminator. Men hva kalles det når noe inneholder like mengder av positiv og negativ elektrisitet?” ( Opplysning til leseren: I læreboken ble begrepet ” PERMANENT ELEKTRISITET” benyttet.) Klausen: ”Ja, e veit det jo! E har det på tonga! E har det på tonga!” Eksaminator: ” For å hjelpe deg litt på vei, kan jeg jo si så meget at ordet begynner på P”. Klausen: ” Ja, ja, ja! På P! Ja, e har det på tonga, e har det på tonga!” Eksaminator sier så: ”Du er jo gift, Klausen, Og vi vet jo begge to at disse damene, når de skal være riktig fine, så vil de så gjerne lage krøller i håret. Og da har de noe i håret, som begynner på P. Og som er samme ord som dette ”elektrisitetsordet”?” Klausen nærmest springer opp av stolen av glede. Nu vet han det!!! Og han utbryter: ”Jaaaa! Jaaaaa!! - PAPILOTTA !!!” Både eksaminator og sensor får pustevansker, formedels anstrengelser for ikke å bryte ut i høy latter. Sensor ler likevel litt, og sier: ”Ja, ja, ja. Disse kvinnfolkene, - disse kvinnfolkene. De gjør jo så mye rart for å holde seg pene for oss. Men det er nok ikke det ordet vi er ute etter. Jeg sa at ordet begynner på P, og kan tilføye at det i tillegg fortsetter med P-E-R. Altså PER..?” Klausen utbryter glad:” Ja, ja , ja! E hadd det på tonga! PERGAMENT!” ”Vel, vel,” sier eksaminator.” Det heter jo egentlig PERMANENT elektrisitet. Ikke PERGAMENT”. ”Ja, e vesst de jo, e hadd det på tonga. Heile tia.” Eksaminator nikker til undertegnede, (sensor), og spør om vi vil at eksaminanden skal få tildele oss mer av sin kunnskap om elektrisitet. Men vi, smiler vennlig, og ber Klausen vente på gangen, mens karakteren fastsettes. ”Hva blir så karakteren?” sier den gamle eksaminator. ”En klar ”Meget”,” svarer vi. Så går vi begge ut på gangen, til den godeste Klausen, og forkynner ham det glade budskap.

gumle måsegg

”Da tror jeg vi skal snakke litt om ”Elektrisitet?” ”Samme førr me”, var svaret. ”Nu har vi jo to slags elektrisitet” fortsatte eksaminator. Hva kaller vi disse to?” ”Nordpol og Sydpol !” kom det kontant fra Klausen. Den gamle eksaminator smilte litt i skjegget, og bemerket at det nok var innenfor emnet Magnetisme, at man snakket om nord- og sydpol, Men som han vennlig tilføyde: ”Det er nu ikke så farlig, men i elektrisitetslæren heter det positiv og negativ elektrisitet.”

4. juli 1962: Representantskapet i Lofoten Kraftlag diskuterer å samle alle kraftselskapene i Lofoten til ett selskap. Dette følges opp med nye møter i 1963, der også Nordland fylke og NVE er med. Selskapet skal omfatte Lofoten kraftsamband, Aust-Lofoten kraftlag og Vågan kraftverk (tidligere Svolvær elektrisitetsverk).

4. juni 1965: Representanter for kraftlagene og kommunene i Lofoten blir enige om at departementet skal avgjøre i det vanskeligste spørsmålet; hvor skal administrasjonen for det nye selskapet ligge? NVE bruker vekselvis pisk og gulrot for å tvinge partene til å bli enige om stedsvalget; som dreier seg om Reine, Vestvågøy eller Svolvær.

16. desember 1966: Industridepartementet går inn for Svolvær og grunnlaget for I/S Lofotkraft er lagt. Selskapet får 4,5 millioner i startkapital av staten.


38

DELER UT 70.000

Lofotkraft vil la kunder og frivillige organisasjoner få være med å feire 100 år med strøm i Lofoten. – Vi synes det arbeidet som gjøres gjennom lag og foreninger i Lofoten har veldig stor verdi for lokalsamfunnet, og det vil vi gjerne være med å bidra til, sier administrerende direktør Arnt M. Winther. Som dette magasinet viser, så er det mange leverandører og kolleger i kraftbran-

sjen som ønsker å være med å gratulere når Lofotkraft feirer 100 år med strøm, og det er disse inntektene selskapet nå bruker til å gjødsle frivillig arbeid i Lofoten. – Vi ønsker heller å bruke våre inntekter fra gratulasjonsannonsene til dette formålet enn på oss selv.

Så vi lar lag og foreninger få pengene.Vi skal dele ut 10.000 kroner i hver av eierkommunene våre, Vågan,Vestvågøy, Flakstad, Moskenes,Værøy og Røst. Eneste betingelse er at man må svare på quizen på denne siden. Svar og send inn slippen, så er ditt lag eller din forening med i

trekningen. Men også kundene kan vinne 10.000 kroner. – Er du kunde i Lofotkraft, og vil redusere strømregningen din med 10.000 kroner, så kan du gjøre det ved å delta quizen og sende svaret til oss, så kan du vinne 10.000 kroner, sier Winther.

Strøm-quiz 1. Hvilket år ble kraftverket i Leirosen i Svolvær satt i drift? 2. Hva er navnet på væreieren som bygde kraftverk i Nusfjord? 3. Hva heter dagens administrerende direktør i Lofotkraft? 4. Når skal Lofotkraft arrangere Energi-NM?

Riktig svar Strøm-quiz: 1._____________________________________________________________________ 2._____________________________________________________________________ 3._____________________________________________________________________ 4._____________________________________________________________________ Navn/Lag/Forening:__________________________________________________ Adresse:______________________________________________________________ Telefon:_______________________________________________________________

Bli med i trekningen av 10.000 kroner til deg, ditt lag eller din forening. Send svarene dine til: Lofotkraft AS 8305 Svolvær eller på mail: firmapost@lofotkraft.no innen 01.12.08


39

Vi gratulerer med jubileet, og takker samtidig for oppdraget og godt samarbeid.

Vi ønsker å gratulere Lofotkraft og Lofoten med 100 års jubileet.

Fra idé til ferdig produkt, vi tar jobben!

Vestfjordgata 7, 8300 Svolvær, Tlf: 90 50 82 10 - 90 75 70 10 redaksjon@vaganavisa.no, marked@vaganavisa.no

Trollfjord Kraft AS Nordnesveien 3, 8450 Stokmarknes 76 11 80 00

Vi gratulerer Lofotkraft med 100 års jubileet

Elektroskandia AS | Alfasetveien 11 | 0668 Oslo | Tlf. 23 14 30 00


40

Værøy

Vestvågøy

røst

Lofotkomm gratulerer Lofoten me


mmunene med 100 책rs jubileet

41

v책gan

flakstad

moskenes


42

Axdata Norge ønsker å gratulere Lofotkraft med 100 års jubileum! Axdata Norge er et konsulenthus som leverer Microsoft Dynamics AX, et totalintegrert forretningssystem fra Microsoft. Løsningen håndterer blant annet finans, anleggsregister, logistikk, prosjekt, timeregistrering, lønn og web funksjonalitet.

Rollesenter i Microsoft Dynamics AX 2009 Se mer på www.axdata.no, eller kontakt oss for en uforpliktende samtale om hva vi kan gjøre for deg.

E-post axn@axdata.no Telefon +47 469 44 000

Leverandør av nettstasjoner, transformatorer, stasjonsdører og stasjonsventiler.

Vi gratulerer Lofotkraft med jubileet

Møre Trafo as, Aursneset, 6230 SYKKYLVEN, Telefon: 70 24 61 00, Telefax: 70 24 61 01, E.mail: more.trafo@moretrafo.no


43

Byer som bruker 30 % mindre energi? Som en ledende produsent av energieffektive løsninger, bidrar ABB til vesentlige strømbesparelser, uten at det går ut over ytelsen. Våre styringssystemer for belysning kan gi besparelser på opp mot 50 prosent, og systemer for byggautomasjon opp mot 60 prosent. Mens alle andre snakker om kraftprisene, kraftkrise og klimaendringer gjør ABB noe med det, her og nå. www.abb.com/energyefficiency

Selvfølgelig.

GRATULERER MED 100 ÅR! Det er 100 år siden strømmen kom til Lofoten, og det er lenge siden vi begynte å ta den for gitt. Nå bruker vi den til alle mulige formål - og få kan tenke seg et liv uten. Strøm er viktig for utvikling av samfunnet.

www.sks.no


44

Vi ønsker Lofotkraft til lykke med jubileet og gratulerer Lofoten med 100 energiske år!

Advokatfirmaet Selmer DA • 23 11 65 00 • www.selmer.no

- en stolt nordlending

Gratulerer med 100 års jubileet

Svolvær, Sivert Nielsensgt 28, 8300 Svolvær, Tlf. 08900, Faks 76 07 49 45


45

Vi gratulerer Lofotkraft med

elektriske år! Kraftinor er en av Nord-Norges største strømlverandører. Vi har kontorer i Narvik, Svolvær og på Sortland.

Tlf. 02006 • www.kraftinor.no

Gratulerer med 100 års jubileet


46

Gratulerer Vi gratulerer Lofotkraft med jubileet. 100 år med strøm i Lofoten Vi gratulerer vår nabo i vest med jubileet. NARVIK ENERGI Teknologiveien 2 8517 Narvik

Telefon 76 96 10 00 Telefaks 76 94 10 67 post@narvik-energi.no

Gratulerer Vesterålskraft gratulerer sin gode nabo Lofotkraft med 100 år

27-10-08

11:21

Side 1

ScanStock

Annonse 117x146 Lofotkraft 10_08

Vi gratulerer Lofotkraft med 100 års kraftproduksjon Fagfolk gjør det best, enten det handler om energi eller pensjon. Vi gratulerer med 100 års kraftproduksjon og takker for tilliten dere har gitt oss som pensjonsleverandør gjennom 10 år.

Vesterålskraft Nett AS Telefon 76 11 25 00 • Telefaks 76 11 25 05 kundeservice@vesteralskraft.no • www.vesteralskraft.no


47

Gratulerer med jubileet Vi ønsker Lofotkraft til lykke med jubileet, og hundre nye kraftfulle år. Leverandør av driftssambandløsning

Som leverandør av IT-systemer for energiforsyningen, gratulerer vi Lofotkraft og alle hustander i Lofoten med jubileet.

Tore Hunds gate 5, 9404 Harstad Boks 159, 9482 Harstad Telefon: 77 01 31 00 Telefax: 77 01 31 25

www.compartner.no

Klæbuveien 194, 7037 Trondheim

Vi gratulerer Lofotkraft med jubileet, 100 år med strøm i Lofoten

Nord-Salten Kraftlag AL - 8276 Ulvsvåg - 75 77 10 00 - www.nordsalten-kraft.no


48

Lofotkraft Bredbånd AS bygger fibernett til store deler av Lofoten.

Lofotkraft Bredbånd AS: • er fremtidens kommunikasjonskanal • tilbyr deg Altibox-pakken som inneholder både internett, TV og telefoni

Vis

• kan levere over 100 TV-kanaler

ste

du

• kan tilby deg som kunde 1 GB gratis lagringsplass for dine private filer

at?

• kan tilby det beste av TV-tilbudt på norsk fotball fra 2009 • har tilbud om tilsvarende tjenester til bedrifter

PVR DekoDeR: Med den nye tv-dekoderen med opptaksfunksjon (PVR) fra Altibox kan du ta opp tv-programmer og se dem når det passer deg. Eller du kan se på et program og ta opp et annet.

Bytter du til PVR dekoder før 1. januar 2009, slipper du byttegebyr

www.lofotkraft.net

Altibox fra Lofotkraft Bredbånd er en bredbåndsløsning tilpasset morgendagens muligheter. Kontakt din lokale Altibox-leverandør Lofotkraft Bredbånd for mer informasjon. Kanskje du kan få tilgang på mulighetene allerede i dag?

Lofotkraft Bredbånd 8305 Svolvær 76 30 00 00 bredband@lofotkraft.no

Jubileumsavis for Lofotkraft  

Jubileumsavis i forbindelse med Lofotkrafts 100-års jubileum. Elektrisitetens histore i Lofoten.