uhell, ellers lå vinterbelegget opp mot 300 personer. Ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen var det full drift med i alt 530 personer. På den andre siden av Adventfjorden arbeidet åtte mann ved De norske Kulfelter i Hiorthamn. Det russiske anlegget i Grumant hadde 60 personer i aktivitet. I Barentsburg hvor 300–400 vanligvis overvintret, var bare 32 arbeidere i sving. Gruvedrift i Arktis krevde mer enn å drive gruvene og frakte kullet til utskipning. Her var det ikke noe lokalsamfunn som tok seg av helse-, sosialog skolevesen. Selskapet ledet hele samfunnet. Dagliglivets mest grunnleggende behov måtte også bedriften sørge for: mat, hus og seng. Det samme gjaldt forpleining og tilsyn under ulykker og sykdom. I 1925 drev Store Norske i tillegg til gruvedriften både bakeri, folkekjøkken, sykehus, hestetransport og fjøs. Ansvaret for drift og samfunn lå hos bedriftsledelsen. Om vinteren var dette ansvaret samlet i én stilling: vintersjefen. Det var som regel en av de tidligere ansatte gruveingeniører. Han hadde ingen formell myndighet, men styrte i første rekke i henhold til sesongkontraktene mellom gruveselskapene og de ansatte. I kontraktene måtte det derfor slås fast hvilke bestemmelser som gjaldt både for arbeid og fritid. Avtalene gikk da også langt utover en tradisjonell arbeidsavtale fra fastlandet, både om arbeidsplass, lønn, ferie, oppsigelse, og om reise til og fra Spitsbergen, kost, losji og fritid. Sesongkontraktene var detaljerte, ikke minst når det gjaldt krav til arbeiderne: «Ved brud paa overstaaende bestemmelser og specielt i tilfælde av fredsforstyrrelser, dovenskap, udygtighet, negtelse av arbeid paa bestemt tid og sted, eller ved anden slet opførsel, som skader selskapets interesser, kan vedkommende arbeider øieblikkelig avskediges og hans løn stanses.»38 Fra 1925 var sysselmannen norsk statlig representant på øygruppen, oppnevnt av Kongen og med samme myndighet som en fylkesmann. Han var også politimester, notarius publicus og hjelpedommer, nettopp en slik stilling som hadde vært etterlyst ved flere anledninger.39 Det gikk imidlertid flere år før sysselmannen ble stasjonert på Svalbard året rundt. De første årene bodde han enkelte sesonger i Longyearbyen, Grønfjord og Ny-Ålesund, før han til slutt ble fast i Longyearbyen i 1930. Det offentlige ble imidlertid lite synlig i samfunnene, og norske myndigheter gjorde lite for å utvide sitt engasjement på Svalbard. Selv etter at Bergverksordningen var trådt i kraft var det arbeidskontraktene som gjaldt. Mens de ulike departementene satte de ytre rammene for styret av Svalbard, var det fortsatt bedriftsledelsen som bestemte i gruvesamfunnene. De bestemte bl.a. hvilke boliger som skulle settes opp: brakker for arbeiderne og hybelhus/familieboliger for funksjonærene. Selskapene ønsket ikke at arbeiderne skulle ha familien med. Bare funksjonærer og enkelte andre nøkkelpersoner hadde tilgang til familieleiligheter. Trangboddhet, hardt klima og sosialt miljø
132 f r i t t f r a m