Page 1

Norsk Polarhistorie 2 Vitenskapene DEL 2


POLART FELLESSKAP?


2. verdenskrig viste at polarområdene var militært viktige. Den kalde krigen økte behovet for kunnskap om verdens kalde strøk, og nye transportmidler gjorde Arktis og Antarktis mer tilgjengelig. Nasjonenes kamp om herredømme ble i økende grad erstattet av internasjonalt samarbeid og en forståelse av at miljøet ved polene angår alle.


Å SPISE KIRSEBÆR MED DE STORE

2. verdenskrig endret Arktis’ militære betydning. Områdene i nord var blitt en av de viktigste sikkerhetspolitiske regioner i øst/vest-konflikten. Også Antarktis, som ikke hadde hatt særlig militær betydning under krigen, ble i stadig høyere grad et element i den internasjonale politiske spenningen. Den sterke veksten i militærteknologi fortsatte, og skjøt fart under Koreakrigen. Langtrekkende bombefly, interkontinentale raketter, atomubåter og en mengde ny kommunikasjonsteknologi bidrog også til å trappe opp spenningen i nord. Neste krig ville bli utkjempet i, på og under Arktis. Etter hvert fryktet amerikanerne også at sovjetrusserne hadde planer om å bruke Antarktis og Sørishavet til hemmelige atomvåpenprøver og som base for å true vestlige interesser fra sør. Norge og norske interesser i Arktis og Antarktis var selvsagt ikke uberørt av denne utviklingen. Vitenskapelig utforskning av polområdene ble en strategisk viktig del av amerikansk og sovjetrussisk sikkerhetspolitikk. Skulle man ta seg fram under ekstreme forhold og planlegge angrep og forsvar på isen, i lufta og under isen måtte man vite mer om grunnleggende fysiske og miljømessige forhold i polområdene. Spesielt ble det nødvendig å studere nøye polar geofysikk, havbunnen i polbassenget, havstrømmene og deres spesielle egenskaper, polar meteorologi, spenningslagene i de øvre atmosfæriske lag, og nordlyset. Hensikten var å få bedre radiokommunikasjon, vite mer om forholdene i luftrommet der rakettene skulle finne sin vei, og også mer om isen og isbreene, der man skulle ha flystasjoner, radarinstallasjoner og militært utstyr. Den strategiske verdien i grunnforskning om slike temaer førte til massiv satsing på prosjekter og opprettelse av store akademiske institutter, spesielt i USA og Sovjetunionen.1 Avansert forskning under ekstremt polare forhold ble avhengig av kostbare instrumenter og teknologisk logistikk; penger og en ny type kunnskap konkurrerte med polar erfaring og tradisjon.

å spise kirsebær med de store

331


Den generelt økende spenningen skapte problemer for norsk politikk i polarområdene. Polarforskning, som alltid hadde hatt politisk betydning, ble en stadig viktigere del av norsk politikk. Men de stadige svingningene i forholdet mellom stormaktene gjorde det vanskelig å holde en stabil linje, spesielt fordi det fra tid til annen også var ulike interesser innad i regjeringen. Og det fikk konsekvenser. Et eksempel på dette er Norges engasjement i Antarktis på 1950-tallet, et annet er opprettelsen av Norsk Polarinstitutt og diskusjonen om hvilket ambisjonsnivå og hvilken profil denne institusjonen skulle ha. Men den norske innsatsen i polarområdene var også et spørsmål om ressurser – økonomiske og menneskelige. Kanskje den virkelige gåten ikke var hvorfor Norge ikke lenger var ledende, men at nordmenn likevel var viktige bidragsytere innen store internasjonale forskningsvirksomheter?

Tjuvstart etter krigen

I mai 1945 hadde nordmenn flest langt viktigere ting å tenke på enn å ta opp igjen aktivitetene i polområdene. Okkupasjonen og ødeleggelsen av de norske installasjonene på Svalbard fikk helt klart mindre oppmerksomhet enn de materielle og psykologiske skadene på fastlandet. Like fullt: Norge hadde fotfeste i Arktis i og med Svalbardtraktaten og i Antarktis ved sitt territoriale krav fra 1939 på en stor sektor: Dronning Maud Land. Og den nasjonale institusjonen Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU), som skulle beskytte og fremme norske polarinteresser, lå bokstavelig talt med brukket rygg. NSIU hadde vært Adolf Hoels store prosjekt, og da han – som institusjonens leder – var politisk diskreditert, var også NSIU det. I en åpenbart usikker og vanskelig situasjon fungerte NSIUs mangeårige geolog Anders Orvin som direktør. Sommeren 1945 var han raskt ute for å få nordmenn tilbake på Svalbard. Uansett hva den nære framtid ville bringe var det nødvendig for NSIU og Norge å bygge infrastrukturen på Svalbard opp igjen – radioen, fyrlyktene og annet navigasjonsutstyr, slik at den økonomiske aktiviteten kunne fortsette, spesielt Store Norskes kullgruvedrift. Og selv om Orvin ønsket å foreta endringer i institusjonens virksomhet pga. Arktis’ forandrede internasjonale politiske betydning, forstod andre med et mer globalt perspektiv at en ny æra ville komme, der Norge måtte drive en mye mer omfattende og mer ansvarlig polar virksomhet.2 Den drivende kraft var en svenske, Hans W:son [Wilhelmson] Ahlmann, glasiolog og professor i geografi i Stockholm. Han hadde nære kontakter i Norges politiske, økonomiske og vitenskapelige kretser, og han klarte – med utrettelig energi – å lage en koalisjon av politikere og vitenskapsmenn for å gjøre noe, jo før jo heller, for å styrke Norges polare engasjement. Han fikk

332 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Longyearbyen i ruiner etter at tyskerne hadde skutt den i stykker med tungt artilleri i september 1943.


til noe – men møtte også motstand. Folk med ulike interesser for Norges polare framtid kom på kollisjonskurs. Hans W:son Ahlmann (1889–1974) hadde vært ofte i Norge tidlig i sin karriere som glasiolog. I 1919 giftet han seg med Lillemor Harloff, av fin bergensfamilie, og ble kjent med den lokale vitenskapelige elite i byen – Bjørn HellandHansen, Vilhelm Bjerknes, og Harald U. Sverdrup. På forskningsturer i Jotunheimen tidlig i 1920-årene hadde han følge med den unge Halvard Lange, og det fikk betydning senere, da Lange ble utenriksminister. Ahlmann tok initiativ til svensk-norske fellesekspedisjoner til Svalbard; først til Nordaustlandet i 1931, deretter til Vest-Spitsbergen, i 1934, sammen med Sverdrup. Han arrangerte også fellesekspedisjoner med islandske vitenskapsmenn. Både han og hans kone var aktive i den svenske hjelpeaksjonen til Norge under krigen. Kontakt med motstandsbevegelsen og nordmenn i utlandet brakte ham nærmere Norge i bokstavelig og emosjonell forstand; han vant respekt og tillit. I 1950 ble han utnevnt til Sveriges ambassadør i Norge.3 Ahlmann hadde begynt sin polarforskning i en tid da det gikk nedover med den svenske virksomheten – ikke minst som følge av Svalbardtraktaten.4 Han klarte likevel å opprettholde svenskenes interesse for polarforskning, gjennom sine godt planlagte ekspedisjoner. Interessen for polarstrøkene økte også da man i 1930 fant de jordiske levninger etter S.A. Andrées ballongekspedisjon i 1897. Under krigen diskuterte Ahlmann med britiske, danske, islandske og norske polarforskere om det var mulig å få til fellesekspedisjoner til Grønland og/eller Antarktis etter krigen. Han var klar over at Sverige ikke kunne drive polarforskning alene.5 Han gjorde dessuten nødvendigheten til en dyd da han koblet sine bestrebelser til Sveriges nye nasjonale ideologi: internasjonalt samarbeid mellom de små nasjoner. Ahlmanns opprinnelige plan om vitenskapelig samarbeid ville hatt stor politisk betydning. Men etter krigen ble rekkefølgen byttet om – den vitenskapelige dagsorden ble preget av den politiske trusselen. Ahlmanns brestudier i 1920- og 30-årene i Norge, i Nord-Sverige, og flere steder på Svalbard, Grønland og Island hadde gitt fascinerende resultater. Det var tydelig at breene var blitt mindre; det tydet på et generelt varmere klima. Hvis dette virkelig var tilfelle, burde vitenskapsmenn prøve å forstå årsakene og virkningene. Ahlmann brukte uttrykket ‘klimatförbättringen’, dvs. en nordbos perspektiv på det positive i mildere vintre og lengre vekstsesong. Men han pekte også på at det kunne bety problemer andre steder på kloden. Ahlmann tenkte opprinnelig Graham Land som mål for en felles Antarktisekspedisjon, fordi det kunne være spesielt attraktivt for britene. Argentina og Chile, som selv krevde overhøyhet, gikk imot britenes territoriale krav på den lange og smale halvøya. Også for svenskene var dette et attraktivt førstevalg, ettersom Otto Nordenskjöld hadde vært der i 1901–03.6 Men da Ahlmann mot

334 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


To kompiser og nordiske polarstrateger i felt. Harald U. Sverdrup og Hans W:son Ahlmann tar seg en kaffepause i Krossfjorden p책 Svalbard i 1934.


slutten av krigen fikk se fotografier av uutforskede områder på Dronning Maud Land, tatt fra tyske rekognoseringsfly i 1939, og så fjelltopper stikkende opp gjennom massive lag av breis, forstod han det var viktigere med en ekspedisjon til dette mye mer utilgjengelige området. Man kunne kanskje klare å fotografere de samme breene og se om også de hadde gått tilbake; i så fall var global oppvarming et faktum. Da det ble fred i Europa, fulgte Ahlmann nøye med på hva som skjedde i Norge, spesielt med de polare aktivitetene. Han planla å komme til Norge sommeren 1945, og kontaktet sin gamle venn Birger Bergersen (professor i anatomi, arbeiderpartipolitiker og formann i Hvalrådet) for å prøve å revitalisere NSIU – «Svalbardkontoret» – og drøfte en mulig flernasjonal Antarktisekspedisjon. Mangt var endret i Arktis under krigen, og mer kunne skje. Han håpet at en rask etablering av et nytt institutt kunne bidra til å få Norge med på en multinasjonal Antarktis-ekspedisjon og også stimulere til mer nordisk samarbeid i Arktis.7 Ahlmann og fire andre svenske vitenskapsmenn var på kort varsel blitt invitert til Moskva i slutten av juni 1945 for å feire Det russiske vitenskapsakademis 200-årsjubileum og samtidig markere seieren over fascismen. Han ble urolig over det han så. Han så de enorme seiersparadene og var med på bankettene med Stalin, Molotov og Kalinin, og ble overrasket over omfanget av Sovjetunionens vitenskapelige virksomhet og fremtidige investering i forskning: «Denna upprustning i Ryssland är så väldig, att skall Västeuropa och även U.S.A. icke komma på efterkälken måste alle krafter mobiliseras.»8 Spesielt det massive omfang av sovjetisk polarforskning vakte både frykt og alvorlig bekymring. Den norske ambassaden i Moskva ba ham undersøke hva alt dette var.9 Stalin hadde begynt å satse stort på polarforskning og -utforskning i 1930årene. Arktiske aktiviteter skulle både bidra til økonomisk utnyttelse av det høye nord og skape en heroisk sosialistisk Sovjet-identitet som kunne mestre utfordringene i polområdene.10 Sentralt i dette bildet var Det arktiske forskningsinstituttet i Leningrad, verdens største polarinstitutt den gang, med 250 vitenskapelige og tekniske ansatte. Ahlmann ble imponert, og alvorlig bekymret, da han besøkte instituttet og så hvor mye Sovjetunionen holdt på med. Han fortalte om det i svensk og norsk radio, for å gi «en maning till Sveriges myndigheter om större uppmerksamhet av vetenskaplig forskning. I Norge är en sådan maning kanske ännu mer av behovet påkallad».11

336 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Norsk polarpolitikk: «… ett förbannat rot»

Ahlmann kom til Norge i slutten av juli 1945 og kontaktet Bergersen og to andre gamle kolleger: geologiprofessor Olaf Holtedahl og ekspedisjonssjef – og geofysiker – Olaf Devik i Kirke- og undervisningsdepartementet for å diskutere norsk deltagelse i flernasjonale polarekspedisjoner, og også NSIUs framtid.12 Ahlmann møtte Bergersen, Holtedahl og Devik i august; de ble enige om å danne en komité og utarbeide forslag til en ny polarorganisasjon. Han møtte også statsminister Einar Gerhardsen, som var «disorienterad i hela frågan och hänvisade till [utenriksminister Trygve] Lie».13 Han besøkte så Lie hjemme, og mens Lie satt i skjorteermene og spiste ertesuppe diskuterte de nødvendigheten av å opprette en institusjon som kunne bistå den norske regjering mot utfordringene utenfra: «Min konklusion, att ‘det hela är ett förbannat rot’ begrep han helt och lovade att taga sig an saken. Vi skildes på mycket god fot.»14 Lie forstod bedre enn andre nøyaktig hvor mye «rot» det var på Svalbard. Krigen hadde brått endret Svalbards demilitariserte status, nedfelt i Svalbardtraktaten. Etter at Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941 og forsyningskonvoiene fra Vestmaktene til Nordvest-Russland kom i gang, ble Svalbard viktigere. Verken Tyskland eller de allierte respekterte Svalbards demilitariserte status.15 Da Trygve Lie møtte utenriksminister Vjatsjeslav Molotov i Kreml i november 1944 for å diskutere samarbeid i frigjøringen av Finnmark, fikk han et sjokk. Molotov foreslo at Svalbardtraktaten skulle oppheves.16 Spitsbergen skulle være felles territorium for Sovjetunionen og Norge. Og Norge skulle oppgi kontrollen over Bjørnøya, fordi øya alltid tidligere hadde vært russisk. Statsminister Nygaardsvold hadde sterke reservasjoner mot at Lie skulle dra til Moskva, fordi turen kunne bety ubehagelige overraskelser, men ønsket om å fortsette et godt samarbeid tvang Lie til å reise.17 Situasjonen var spent. Sovjetunionen hadde nettopp akseptert våpenhvile i Finland; troppene stod klare til å frigjøre Finnmark, men ville de bli stående etter at tyskerne var borte? Eksilregjeringen valgte verken å ignorere trusselen eller tilkalle sine vestlige allierte, som den måtte ha samtykke fra om 1920traktaten skulle oppheves. Norge sa seg villig til å forhandle fram en avtale og deretter søke internasjonal godkjennelse. Dermed var landet dratt inn i en forhandlingssituasjon det var vanskelig å trekke seg ut av. Saken ble ikke mindre problematisk etter krigen.18 Uansett hvilken strategi Gerhardsens regjering ville bruke overfor de sovjetiske kravene – og det var store meningsforskjeller – forstod Lie allerede sommeren 1945 selvsagt regjeringens behov for å ha et effektivt og respektert polarinstitutt. Da han luftet sine tanker med kolleger i Oslo, nevnte Ahlmann Harald Ulrik Sverdrup som en mulig leder for et nytt institutt. Han visste at hans gamle venn, ved Scripps Institution of Oceanography i California, sannsynligvis kom

å spise kirsebær med de store

337


Gammel og ny tid på Grønland. En inuit med hundespann foran de enorme radarene på den amerikanske Thule-basen i 1952.

338 p o l a r t f e l l e s s k a på? s p i s e k i r s e b æ r m e d d e s t o r e

338


til å være der ytterligere syv år, selv om både han og hans kone lengtet etter å komme tilbake til hjemlandet. Men Ahlmann fikk også høre at Sverdrup kunne være villig til å komme hvis Norge hadde spesielt bruk for nettopp ham.19 Uansett kunne Sverdrup ikke bare dra fra California på kort varsel; han var i fullt opptatt med omfattende forsknings- og undervisningsprogrammer. Han kjente ikke situasjonen hjemme og visste ikke om Norge fikk løst sine polare problemer før han hadde anledning til å dra, slik at han da egentlig ville være overflødig.20 Tid var vesentlig. I hvert fall mente Ahlmann det. Alt tydet på at Norge var nødt til å handle. I september 1945 drog han til London for å diskutere Antarktis-planene med britiske kolleger,21 og ble forferdet jo mer han fikk vite om supermaktenes økende virksomhet i polområdene. Amerikanerne gjorde det klart at det var viktig med maktbalanse i Arktis; amerikanske baser på Grønland og Island skulle være de viktigste forsvarslinjene. Var Norge – og de andre nordiske landene – i ferd med å bli presset ut av nordområdene? I London fikk Ahlmann en av sine innflytelsesrike bekjente fra Bergen, skipsreder Hilmar Reksten, med på å få den norske regjering til å handle så raskt som mulig. Reksten var styreformann i Store Norske Spitsbergen Kulkompani, og naturligvis interessert i et nytt og sikkert grunnlag for virksomheten. Det var planer om å gjenoppta kullproduksjonen året etter; de sovjetiske gruveinteressene var også i ferd med å våkne til nytt liv. Reksten forstod også at Sverdrup burde bli leder for et nytt polarinstitutt, og lovet å bistå på høyeste regjeringsnivå.22 I desember 1945 kom Ahlmann til Oslo, møtte Holtedahl, Bergersen og Devik nok en gang og uttrykte uro over at den norske regjering ikke hadde gjort noe for å ta vare på norske polare interesser.23 Han fikk andre prominente vitenskapsmenn med på lobbyvirksomhet24 og hadde møte med statsråd Lars Evensen i Handelsdepartementet, som var umiddelbart enig i at det var nødvendig med en rask aksjon, «särskilt sedan Island blivit aktuellt genom U.S.A.:s anspråk på flygfält och flottbas. Han lovade därför taga sig an saken. Lie hade under mellantiden icke haft tid med den».25 Bergersen lovet «att hos Evensen och Gerhardsen driva saken, så att Sverdrup med det snaraste kan erhålla upplysning om planerna och förhoppningarna på honom».26 Like over nyttår 1946 trodde Ahlmann at han hadde et nettverk med allierte som skulle prøve å få den norske regjering til å styrke det nasjonale engasjementet i polområdene, snarest mulig. I slutten av januar fikk Ahlmann høre at intet kunne gjøres på i hvert fall ytterligere tre–fire uker, fordi Lie var i London. Ahlmann ble frustrert. Han satt i Stockholm og undret seg over om norske myndigheter helt ut forstod Svalbards utsatte posisjon og om den fulgte godt nok med i utviklingen i Arktis, som ble verre for hver uke som gikk. Og hvert brev fra California viste at

å spise kirsebær med de store

339


Sverdrup ble mer og mer opptatt med arbeidet ved Scripps. Oppgitt over hvordan hans vitenskapelige våpenbrødre viste seg ineffektive appellerte Ahlmann igjen til sin venn Reksten. Ahlmann ville ikke lenger kaste bort tiden på å snakke med kollegene, og satset på Reksten istedet: «härför litar jag endast på Dig». Reksten var handlekraftig, og hadde innflytelse.27

Reksten inn på banen

Reksten hadde begynt å spille sin rolle til fullkommenhet. Han nølte ikke med å banke på dører og øve press. I slutten av januar 1946 hadde han møte med Evensen, som unnskyldte seg med at han hadde hatt det så travelt at han ennå ikke hadde funnet noen som kunne ta seg av saken. De ble enige om at Reksten skulle få hjelp fra sysselmann Balstad, som var i Oslo denne vinteren uten å ha altfor mye å gjøre. Reksten fikk Balstads støtte og løfte om å få Sverdrup tilbake så fort som mulig. Balstad virket til å begynne med enig med Reksten og Ahlmann i deres planer, og oppmuntret over antydningene som ble gitt. Det lovet godt, ettersom det nå lå an til at Trygve Lie kom til å bli «verdens statsminister» i det nye FN. Evensen trengte hjelp for å få planen igjennom.28 I mars kontaktet Reksten sysselmann Balstad på ny og fikk ham med seg til Terje Wold, formann i Stortingets utenrikskomité, som Reksten hadde samarbeidet godt med i London under krigen.29 Wold var umiddelbart og positivt interessert. Han hadde vært i Moskva sammen med Lie i 1944, da Molotov slapp den politiske bomben om reforhandling av Svalbardtraktaten. De ble enige om at Reksten skulle lage en redegjørelse om behovet for å gjenoppta og koordinere norsk polar virksomhet, inkludert nødvendigheten av å kalle hjem Sverdrup. Deretter skulle Balstad, i egenskap av embetsmann, fremme saken som et offisielt dokument til Wold som formann i utenrikskomiteen. Så skulle Wold overta og få forslaget igjennom i Stortinget.30 I sin redegjørelse spesifiserte Reksten nærmere Ahlmanns argumenter for å få Sverdrup hjem og opprette en ny polarinstitusjon, som skulle dekke NSIUs virksomhet – kanskje til og med beholde NSIU som en avdeling. Men den skulle også utvide arbeidsområdet og drive betraktelig mer vitenskapelig virksomhet, og også ha en Antarktis-avdeling. Reksten understreket at han i sine diskusjoner om Spitsbergen-spørsmål i Washington hadde fått inntrykk av at Sverdrup hadde fått «en meget fremtredende posisjon i U.S.A.», spesielt i arbeid som hadde hatt med krigen å gjøre. På sovjetisk side hadde ingen ringere enn admiral Paganin fortalt Ahlmann hvordan Sverdrup ble betraktet som verdensborger og vitenskapsmann, ikke bare en snever nasjonalist. Så gikk Reksten over til den egentlige grunnen til å gjøre som foreslått: Det var viktig å oppret-

340 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


te et norsk administrativt organ som kunne samle og organisere alle norske interesser i et kontor som hadde ansvar for «1) Svalbardkontoret, som selvsagt bør fortsette sin betydningsfulle virksomhet uavhengig. 2) Privat og offentlige økonomiske interesseforetagender. 3) Utenrikspolitisk orientering med formål samarbeide med andre land som har samme interesser i nevnte områder.»31 Skal et slikt institutt bli effektivt, kommer det an på lederen. Reksten gjorde det klart at Sverdrup ville være perfekt: Han hadde internasjonal respekt, kunne føre det riktige språk i Washington og Moskva, hadde personlige kontakter med de riktige folkene begge steder der det er nødvendig å samarbeide om man skal løse problemer, og «samtidig få vår posisjon og våre rettigheter respektert og anerkjendt». Til slutt understreket han at Sverdrups hjemkomst ville gi oss «muligheten av å ha flyttet setet for den meteorologiske videnskap tilbake til Norden hvor den har sin vugge og hører hjemme». Reksten forstod, akkurat som Ahlmann, det politisk viktige i å være internasjonalt ledende i denne og andre geofysiske vitenskaper, som havforskning. Slike vitenskaper viste seg å ha stor betydning under krigen. Polar geofysikk kom til å bli strategiske investeringsområder for begge supermaktene.32 Reksten sendte redegjørelsen til sysselmann Balstad, som ifølge avtalen skulle sende den videre med sin godkjenning til Wold. I sitt følgeskriv avsluttet Reksten med en klar melding til Balstad: «Med den internasjonale posisjon som vi idag har, gjelder det efter min mening å se stort på denne sak og jeg er ikke i tvil om at Sysselmannen deler min oppfatning.»33 Her tok Reksten feil; Balstad delte ikke den oppfatningen. I virkeligheten var Balstad enig med den gjenværende gamle garde i NSIU, som var imot planene.

Trenering

Ahlmann hadde satt inn sitt press for å ta opp igjen Norges polarvirksomhet uten å rådføre seg med NSIU-ansatte. Planen var ikke å avvikle organisasjonen, men la den bli en avdeling i et større polarinstitutt. Slik kunne man beholde den arktiske ekspertisen, men også fjerne NSIUs NS-preg. Fikk man inn nytt personell, spesielt på ledernivå, ville politikerne slå seg til ro med at Hoels og instituttets tidligere virksomhet var et avsluttet kapittel. Ahlmann trodde heller ikke at noen av de gjenværende i NSIU hadde format eller nok vitenskapelig erfaring til å skape et vitalt internasjonalt og nasjonalt viktig institutt. Konstituert direktør i NSIU, Anders Orvin, var ikke enig, og avviste alle planer om endringer. Anders Orvin, en dyktig geolog, hadde deltatt på en Svalbard-ekspedisjon første gang i 1913. Til NSIU kom han i 1921, og ble der. Han ble konsti-

å spise kirsebær med de store

341


Anders K. Orvin representerte den gamle garde fra NSIUtida. Her st책ende bak Johan Braastad (til venstre) og Gunnar Horn p책 institusjonens kontor i 1932.


tuert direktør i 1945, da Hoel ble fjernet. Orvin delte Hoels syn på at en polarorganisasjon i hovedsak skulle drive geologiske og topografiske undersøkelser, samt bistå med logistisk kunnskap og utstyr til andre som hadde vitenskapelige eller økonomiske oppdrag på Svalbard. Han forstod at det var disse grunnleggende og ofte utfordrende oppgavene et polarinstitutt levde av. Det var slike funksjoner, og ikke så mye internasjonalt banebrytende forskning, som tjente statens og samfunnets interesser best.34 Det er vanskelig å avgjøre om han mente at det var for dristig å gi NSIU en mye tydeligere forskningsprofil i et land med meget begrensede ressurser, eller ikke forstod den nye politiske betydning av polarvitenskap, eller om han bare følte seg truet og krenket over planene som verserte i Oslo. Det kan ha vært alt sammen. Orvins dagbok over møter og aktiviteter om NSIU viser en travel mann som meget raskt var nødt til å få Norges virksomhet på Svalbard tilbake til noe nær normale forhold. Han virker overrumplet over Ahlmanns forslag og ikke glad for den ringeakt som ble vist ham og NSIU. Utfordringen for institusjonen var ikke bare å fjerne sporene fra fortiden, men å omorganisere, for å kunne møte et helt nytt sett av utfordringer. Riktig eller galt, Orvins begrensede politiske og diplomatiske erfaring, og også manglende vitenskapelige renommé, fikk Ahlmann, Reksten og flere embetsmenn til å prøve å finne en annen til å lede det nye instituttet.35 Orvin fikk fart på seg, søkte allierte blant folk som hadde arbeidet ved NSIU tidligere eller delte synet på NSIU som serviceinstitusjon. En av dem Orvin hadde på sin side var Balstad, som altså ikke hadde sagt noe om det til Reksten. Reksten forstod snart at Balstad prøvde å sabotere. Wold ventet spent på Rekstens redegjørelse, men Balstad bare satt på den. Han hadde ikke kommentert den, og ikke sendt den til formannen i utenrikskomiteen. Reksten erklærte sysselmannen persona non grata når det gjaldt planlegging av det nye polarinstituttet.36 Også Ahlmann avviste Balstad som seriøs samarbeidspartner.37 Selv om Wold var lydhør for forslagene i Stortinget, fikk Ahlmann og Reksten nå en ny medspiller, som kunne råde bot for tiden som var gått: den nye utenriksministeren, Halvard Lange.38

Lange trår til

Lange hadde truffet Ahlmann på et Stockholms-besøk i april 1946, før man visste om Balstads motstand mot de nye planene. De diskuterte Sverdrup og polarpolitikken over en lunsj. Lange lovet å bringe det hele i orden. Ahlmann viste stor respekt for sin gamle assistent i fjellheimen: «Lange gav på mig det allra bästa intryck, icke bara som människa, som jeg högt uppskattar sedan

å spise kirsebær med de store

343


många år, utan även som utrikespolitiker: väl orienterad, klar och fast.»39 For første gang så det ut til at hans plan faktisk kunne bli realisert. Lange var enig med Ahlmann og lovet en løsning så raskt som mulig, særlig når det gjaldt Sverdrup.40 Noen få dager etter sendte Ahlmann et telegram til Sverdrup: «Utrikesminister Lange wishes present Storting should decide your matter.» I et brev samme dag legger han nok en gang vennlig press på Sverdrup for å få ham til Norge: «Alla intresserade parter både i Norge och Sverige äro måna om att du återvänder till Norge så snart som möjligt. Din person är nödvändig där av flera mycket riktiga skäl, både vetenskapliga och administrativa. Spetsbergen är mer aktuell än någonsin och efter Ejnars död är en ny Sverdrup efterlängtad för att taga sig an Svalbardintressena.»41 Ahlmann spilte åpenbart også på de rene følelser hos sin gamle venn når han på denne måten viste til Sverdrups yngre bror, sjef for Store Norske, som ble drept under krigen. Da Lange senere – i mai – fikk høre at Balstad hadde latt være å sende Rekstens redegjørelse videre, uttrykte han også forferdelse over hvordan planene om å få Sverdrup hjem var blitt håndtert. Både Lange og Ahlmann var urolig over at Sverdrup kunne tolke det negativt at det hadde gått en hel måned siden Ahlmanns telegram om at det sittende storting skulle behandle saken. Og Sverdrup hadde faktisk allerede informert Ahlmann om at han måtte si ja til stillingen som formann i en amerikansk komité som skulle planlegge utforskning av Stillehavet, da han ennå var usikker på om han skulle komme tilbake til Norge om et eller to år: han hadde ingen gyldig grunn til å si nei.42 Lange lovet å sende et telegram til Sverdrup personlig.43 Da det så ut til å gå i orden med Sverdrup, tok Ahlmann opp igjen planene om en Antarktis-ekspedisjon.44 Han kontaktet Royal Geographical Society og fikk entusiastisk tilslutning fra selskapets råd og fra representanter for den engelske marine og Royal Air Force. De var også enig i at ekspedisjonen skulle sendes til Dronning Maud Land, som grenset opp til britisk sektor. Rådet samtykket i å foreslå offisielt at Norge skulle få delta på ekspedisjonen: Storbritannia ønsket å styrke norske suverenitetskrav på den atlantiske sektoren i Antarktis. Både Royal Geographical Society og Scott Polar Research Institute var rede til å danne en komité etter at Norge hadde akseptert forslaget. I Oslo møtte Ahlmann først aktuelle norske vitenskapsmenn, kommandørkaptein Lützow-Holm, og flyveren Bernt Balchen. Han fikk Det Norske Geografiske Selskap til å sette ned en foreløpig komité, som begynte å studere saken. Ahlmann hadde også et strategimøte med Lange. Lange var interessert, og meget positiv til hele spørsmålet – han «underströk nödvändigheten av att Norge, sedan dess suveränitet över den Atlantiska sektorn blivit erkänd, framträder i Antarktis på ett vetenskapligt effektivt sätt».45 Ahlmann fikk mer enn han hadde bedt om: Norge var villig til å delta, men

344 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Harald Ulrik Sverdrup.


da som ledende nasjon. Det norske flagg og norske skip var ikke bare ønskelig, men nødvendig. Lange insisterte på dette, trolig pga. det klare behovet for å vise at Norge var villig til å være aktiv og investere i den vitenskapelige utforskningen av sitt nye territorium, som ennå ikke var blitt godkjent av ledende nasjoner. Bergersen hadde lenge forsøkt å begrense britisk deltagelse, ettersom England ble betraktet som konkurrent når det gjaldt hvalfangsten; han insisterte på at Norge måtte lede ekspedisjonen med sitt eget fartøy og under eget flagg.46 Det som først oppstod som en plan om en svensk-britisk og deretter svensk-britisk-norsk ekspedisjon, så ut til å bli primært en norsk ekspedisjon. Ahlmann trodde de to partene ville være enige i betingelsene. For Lange stod det klart at et nytt polarinstitutt var nødvendig for å koordinere og administrere norske interesser både i nord og sør. Lange forstod også at vitenskapelig virksomhet var viktig for å få aksept for Norges territoriale krav. Fra nå av hadde Lange mer enn tilstrekkelig grunn til snarest mulig å be Sverdrup komme hjem for å lede det nye instituttet, og for å planlegge og drive ekspedisjonen.47 Sverdrup fikk telegram om det nye polarinstituttet i mai, og var interessert. Han skulle komme til Norge på et kort besøk om sommeren og diskutere sakene videre da. Men han kunne ikke begynne før året etter. Første fase var over; fase to var i ferd med å begynne.

Forvirret fødsel

Sverdrup hadde møter med en rekke interesserte parter sommeren 1946. Først møtte han Lange og Evensen, før Stortinget tok sommerferie; tidlig i august møtte han høytstående embetsmenn fra Handels-, Utenriks- og Kirke- og undervisningsdepartementet, samt relevante professorer og også Orvin ved NSIU.48 Sverdrup la fram sine foreløpige tanker om hvordan det nye instituttet kunne organiseres og lovet å skrive en lengre rapport på turen tilbake til Amerika. Det var klart fra første stund at det var ulike syn på organiseringen. Geofysikerne fra universitetet og Kirke- og undervisningsdepartementet ønsket å opprette et professorat i geofysikk, slik at lønnen, fra Handelsdepartementet, skulle komme inn på universitetsbudsjettet og Sverdrup dermed kunne få en professors rettigheter og forpliktelser.49 Evensen og Handelsdepartementet var neppe i utgangspunkt interessert i et institutt med sterk forskningsprofil. Evensen ønsket at Sverdrup primært skulle være direktør og ha formannsvervet i Hvalrådet som bistilling.50 På et møte med ekspedisjonssjef Zimmer, Devik og professor i teoretisk meteorologi Halvor Solberg foreslo Sverdrup et institutt med tre avdelinger: 1) forskning, 2) oppmåling og kartlegging og 3) ekspe-

346 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Kaare Z. Lundquist gjør landmåling på kaia i Longyearbyen. Systematisk kartlegging av Svalbard var en viktig oppgave også for det reorganiserte Norsk Polarinstitutt.

disjoner og praktisk arbeid. Han ønsket også et stort polarråd, med representanter fra alle interesserte organisasjoner, mens en mindre arbeidskomité skulle ha møte med instituttdirektøren flere ganger i året.51 Sverdrups mer fullstendige forslag viser også ønsket om et vitenskapelig avansert polarinstitutt. Instituttets leder skulle fortrinnsvis være en vitenskapsmann knyttet til Handelsdepartementet (som hadde det formelle ansvar) og til universitetet, med begrenset undervisningsplikt. Direktøren skulle lede forskningsavdelingen, med både fast ansatte vitenskapsmenn og et stort antall midlertidig ansatte forskere med stipendier og bevilgninger fra andre institusjoner (inkludert hovedfagsstudenter). Handelsdepartementet, som ansvarlig instans overfor NSIU, inviterte representanter fra interesserte organisasjoner til møte 20. september 1946. «Det foreligger nå forslag til plan for et Norsk Polarinstitutt som aktes opprettet fra 1. januar 1948. Instituttet vil fra den nevnte dag avløse Norges Svalbardog Ishavsundersøkelser, men vil i tillegg til dettes tidligere oppgaver få tildelt en rekke nye.»52 Det var stor uenighet mellom representantene fra KUD, universitetet, NSIU, Norges Geografiske Oppmåling og Norges sjøkartverk. Da representanter for de to siste organisasjonene grep sjansen og prøvde å få ansvar for kartlegging og oppmåling, tok Orvin sterkt til motmæle: Hvis disse organisasjonene hadde fått ansvar for Svalbard fra starten av, hadde man ikke oppnådd noe i det hele tatt: «Ingen andre enn Undersøkelsene kunde koordinere disse

å spise kirsebær med de store

347


oppgaver.» De ble enighet om hva som hadde skjedd, og også om at det fremtidige arbeidet ville bli mer effektivt hvis man unngikk kostbare innkjøp av dobbelt sett utstyr. Men da uenigheten om andre saker truet med å kjøre diskusjonene fast, minnet UDs ekspedisjonssjef Andersen dem om at krigen og etterkrigstidens politiske utvikling, samt ny teknologi, krevde at Norge måtte handle besluttsomt i overensstemmelse med «våre faktiske historiske og nasjonale interesser der. Ut fra disse hensyn vilde Utenriksdepartementet foreslå en utvidelse […] både flere folk og større virkefelt. […] Vi måtte ikke risikere at ikke noe ble gjort. Vi måtte når det gjaldt de omhandlede områder vise både at vi var der, at vi hadde interesser der og at vi ville ivareta dem.» Andersen gav sin støtte til Geografisk Selskaps representant Erling Christophersen, som pekte på at planene som var lagt fram av Sverdrup var en altfor moderat utvidelse i forhold til behovet. Begge understreket viktigheten av å styrke forskningen spesielt.53 I UD var det allerede akseptert at en utvidelse av det praktiske og vitenskapelige arbeid «… [også burde] kunne ses som et ledd i norsk forsvarsberedskap på lang sikt …».54 Christophersens bemerkninger åpnet for en besnærende visjon om Norge som ledende i etterkrigstidens polarforskning. Han fortalte møtedeltagerne at lederne for det nye og toneangivende Arctic Institute of North America i Canada, som han nettopp hadde besøkt, hadde uttrykt ønske om at det ble opprettet en tilsvarende stor polarforskningsinstitusjon i Europa som det kunne samarbeide med. Møtelederen, statssekretær Drogseth fra Handelsdepartementet, spurte: «Tenker De at dette inst[itutt] skulle kunne bli et sentralinstitutt for Europa?» Christophersen: «Ja». UDs Andersen var enig: Intensiver aktiviteten og ta sikte på en ledende posisjon. Drogseth la fram et rekke forslag som komiteen skulle behandle og som han trodde det var enighet om på møtet, eller som i det minste kunne dempe noen av de sårede følelser: (1) Undersøkelsene fortjener stor anerkjennelse for sitt arbeid men det er nødvendig at arbeidet utvides og aktiviseres. (2) Det foreliggende forslag til omorganisasjon av Undersøkelsene danner grunnlag for videre bearbeidelse. (3) Lederstillingen ved det planlagte polarinstitutt må være en hovedstilling, i tilfelle forbundet med en honorær professorstilling. (4) Instituttet bør utbygges slik at det får en lederstilling i europeisk arktisk forskning. 55 Sverdrup svarte fra California med takk for kommentarer og kritikk. Han foreslo så et institutt i fem avdelinger (biologi, geofysikk, geologi, oppmåling og kartlegging, og utrustning og ekspedisjoner) og var enig i at det kunne være gode grunner for å holde fast på det gamle navnet, men insisterte likevel på at det burde bli endret, slik at det kunne brukes utenlands uten å måtte

348 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


oversettes. Han sa også at han alltid hadde betraktet direktørstillingen som viktigst. Forbindelsen til universitetet skulle i første rekke bestå i muligheten for å lære opp hovedfagsstudenter og understreke overfor utlandet at instituttets arbeid er primært vitenskapelig.56 Orvin svarte med et langt motinnlegg.57 Et utvalg fortsatte å arbeide med detaljer for organiseringen av det nye instituttet og aksepterte og forkastet elementer fra begge parters forslag, ikke uten egne interne uenigheter. Kompromisser innen utvalget var nødvendig om man skulle bli ferdig med et endelig forslag til Handelsdepartementet høsten 1947. I 1947 og tidlig i 1948 så det ennå ut til at Norge var rede til å satse stort og handle fast og bestemt. I det minste på papiret skulle det bli en utvidelse av NSIU når det gjaldt forskning og det geografiske område for virksomheten. Det nye instituttet skulle få seks avdelinger – administrativ, topografisk, hydrografisk, geologisk, geofysisk og biologisk – og ha både Arktis og Antarktis som arbeidsområde. Direktøren skulle være en vitenskapsmann med bistilling som professor ved universitetet.58 Dette behøver ikke å ha vært med i Ahlmanns, Rekstens, Langes og Sverdrups planer, men representerte like fullt et kompromiss mellom deres strengt vitenskapelige innstilling og NSIUs og Handelsdepartementets mer servicepregede og praktiske orientering. Det formelle forslaget gikk ut på at Norsk Polarinstitutt fortsatt skulle spille en ledende rolle i europeisk polarforskning. Innstillingen om opprettelsen av instituttet var klar 27. oktober 1947, presentert av Handelsdepartementet som St.prp. nr. 170 (1947) 14. november 1947, og godkjent av Stortinget 12. desember 1947. Sverdrup kom hjem 2. april 1948. Som han minnes noen år senere: … den 17. april fikk jeg i oppdrag å utarbeide en ny plan [for Antarktisekspedisjonen]; en måned senere ble en ny plan fremlagt, og før en måned var gått, var saken behandlet av Stortinget og den første bevilgning gitt! Mitt inntrykk var at i Norge ble det arbeidet med mer enn amerikansk fart – kom senere hen til andre resultater.59 Men i 1948 var det i første rekke planleggingen av en hittil ukjent flernasjonal ekspedisjon til Antarktis som preget arbeidet.

Maudheim-ekspedisjonen

Den norsk-britisk-svenske ekspedisjonen (NBS-ekspedisjonen – også kalt NBSX) til Dronning Maud Land er som regel nevnt bare i forbifarten i historiene om Antarktis, men den var et meget viktig del av polarforskningen i etterkrigstiden. Denne tilsynelatende ‘ordinære’ ekspedisjonen hadde stor betydning

å spise kirsebær med de store

349


Tre flagg skulle vaie side om side i to antarktiske vintre. En s책 omfattende flernasjonal ekspedisjon som Den norsk-britisk-svenske til Dronning Maud Land var en ny erfaring i polarforskningen.


som forløper for de kostbare flernasjonale og nasjonale Antarktis- ekspedisjonene i Det internasjonale geofysiske år 1957–58, og hadde også en viktig politisk betydning. Antarktis kunne synes å ligge langt unna den politiske spenningen på den nordlige halvkule, men unngikk ikke å bli trukket inn i 2. verdenskrig. Tyske marinestyrker kapret et norsk hvalkokeri og andre hvalfangstskuter; tyskerne hadde behov for naturressursene i Sørishavet. Og enda viktigere var det at tyske ubåter kunne angripe allierte marinefartøyer sør i Stillehavet og Atlanterhavet. Amerikanske strateger holdt øye med kontinentet i sør, det samme gjorde amerikanske vitenskapsmenn. Amerikanerne hadde begynt utforskningen av Antarktis med Richard Byrds første ekspedisjon 1928–29, godt hjulpet av den norske flyveren Bernt Balchen i en serie av dristige foretagender, som førte til viktige vitenskapelige og logistiske gjennombrudd. Mye av arbeidet på land, til sjøs og i luften foregikk i området mellom Rosshavet og Amundsenhavet. I etterkrigstiden kom amerikanerne mannsterkt tilbake. Den foreløpig viktigste grunnen til å sende armadaer av fartøyer og tusenvis av menn var Arktis. Det amerikanske militæret ønsket å danne en strategisk front tvers over Arktis for å motstå Den røde fare i nord. Men værvarslingsstasjoner og militærbaser fra Alaska til Grønland og planlagt krigføring i nord krevde mer kunnskap om hvordan mennesker og utstyr kunne klare seg i den ekstreme kulden. Høsten og vinteren 1945–46 organiserte derfor den amerikanske marine Operation Frostbite, en konvoi av skip til Davisstredet vest for Grønland, men mente det ikke var en god nok test, da forholdene ikke hadde vært anstrengende nok. Dessuten skapte slik virksomhet, og en rekke militærøvelser i Arktis og fortsatt bygging av baser og installasjoner, frykt hos russerne. Enhver storstilt militær treningsoperasjon ville sannsynligvis medføre ikke bare at Sovjet kom med flere beskyldninger om amerikansk fiendtlig intervensjon i Arktis, men også sovjetiske mottiltak. Admiralene fryktet samtidig at budsjettkutt etter krigen kunne bety at marinen mistet sin uavhengige status og ble underlagt luftvåpenet og hæren – og ønsket å vise marinens verdi på en dramatisk måte. Det hele resulterte i Operation Highjump (1946–47). Hele 13 skip gikk til Antarktis fra Atlanterhavet og Stillehavet og hadde med seg det nyeste innen landgangsfartøyer og traktorer, en rekke fly, og over 1000 mann. Hovedbasen var i området ved Rosshavet, men operasjonene foregikk i de fleste av kontinentets sektorer. Hovedhensikten med operasjonen var å få erfaringer i polare omgivelser, teste utstyr og forberede seg på defensiv og offensiv taktikk i en eventuell konfrontasjon med russerne i Arktis.60 Men det førte også til at landene som hadde sektorkrav i Antarktis ble urolige og engstelige. Det amerikanske utenriksdepartement foreslo at kontinentet burde inter-

å spise kirsebær med de store

351


Dronning Maud Land skal kartlegges og utforskes.

nasjonaliseres istedenfor å splittes opp i nasjonale sektorer. Operation Highjump ble snart fulgt av Operation Windmill (1947–48), som brukte helikoptere for å hjelpe til å kartlegge tidligere ikke-kartlagte kystområder. De amerikanske operasjonene trengte seg inn på territorier som Frankrike, Storbritannia, Chile, Argentina, New Zealand, Australia og Norge gjorde krav på. Samtidig nådde det diplomatiske munnhuggeriet mellom Storbritannia og Argentina nye høyder. Det amerikanske utenriksdepartement bestemte seg for å følge et forslag som tidligere var lagt fram av president Roosevelt: få slutt på spenningen ved å forhandle om internasjonalisering av Antarktis. Reaksjonen ble en umiddelbar avvisning av de fleste rettighetskravene. I tillegg kom en meget overraskende erklæring fra Sovjetunionen, som ikke var berørt av sakene i det hele tatt, Sovjetunionen mente dets egne historiske rettigheter basert på reiser tidlig på 1800-tallet og den nåværende hvalfangsten gjorde at landet ville være med i alle forhandlinger om Antarktis’ framtid. Som svar på amerikanernes motstand mot alle tidligere nasjonale krav sendte Frankrike en ekspedisjon til sin lille sektor Terre Adélie. Dette var den første franske initiativ siden Dumont D’Urvilles oppdagelse av kysten i 1840, og franskmennene krevde at regionen skulle være fransk. Norges ekspedisjon fulgte etter i samme ånd, for å understreke det norske territoriale krav.

352 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


For resten av verden syntes det som NBS-ekspedisjonen ble foretatt i henhold til den idealistiske målsetting om ren vitenskapelig forskning. Ahlmanns stadig oftere påpekning av utsiktene til global oppvarming vakte oppmerksomhet. Da New York Times i 1947 skrev om hans funn og om den planlagte ekspedisjonen til Antarktis for å undersøke om oppvarmingen var et virkelig globalt fenomen, reagerte amerikanske militære strateger øyeblikkelig. Det ser faktisk ut til at den første diskusjonen om global oppvarming noensinne fant sted like etterpå, i Pentagons indre gemakker – i en tid da USA ønsket å styrke sin posisjon på Grønland og kanadisk Arktis var i ferd med å bli militarisert. Hvis den amerikanske militærstrategien skulle gå ut på at store transportfly måtte lande på isbreer, foreta tankangrep på snø og is, og bygge baser, radarstasjoner og andre installasjoner på øyene i Arktis – både på land og på drivisen –, ville muligheten for et langt varmere klima reise alvorlige taktiske spørsmål.61 Stormaktene ville i framtiden ha behov for å vite mer om polområdenes grunnleggende beskaffenhet. Men før denne enorme forskningsaktiviteten kom i gang bidrog et skip i mellomstørrelsen med en gruppe norske, britiske og svenske polarforskere til å sette scenen for det som skulle komme.

To vintre i Antarktis

NBS-ekspedisjonen hadde et sterkt innslag av kartlegging på programmet, i likhet med de storslåtte amerikanske ekspedisjonene. Men den skulle også drive systematisk planlagt forskning. At vitenskapsmenn og teknisk personell fra tre ulike nasjoner skulle arbeide side om side i trange, isolerte boligkvarterer i ukjente og ugjestmilde omgivelser var en stor utfordring, og særlig i Antarktishistorien, som er så preget av konkurranse mellom nasjonene om ære og territorier. Å finne et landingssted kunne også vise seg nesten umulig – i over halvparten av Antarktis, og faktisk hele Dronning Maud Land, er det ingen kyst med fast land. Is-bremmen (is-shelfen) som dekker kontinentet kan strekke seg flere hundre kilometer fra den underliggende landmassen og ut i havet; kanten ender gjerne i 20 meter høy isvegg.62 Fragmentarisk kunnskap om hva som ventet dem kunne hentes fra tidligere ekspedisjoner, spesielt britiske og amerikanske. Temperaturen om vinteren var gjerne godt under minus 40, voldsomme stormer kom plutselig og kunne rase i dagevis, og det kom uforklarlige meget lokale orkanaktige vindkast, uten varsel. Mannen som ble satt til å lede ekspedisjonen, John Giæver, hadde lang arktisk erfaring, bl.a. i NSIUs tjeneste i mellomkrigstiden, fra Øst-Grønland og Svalbard. Etter hjemkomsten fra Canada etter krigen ble han kontorsjef

å spise kirsebær med de store

353


«Norsel» legger fra kai i Göteborg i 1949 med retning for Antarktis. Ekspedisjonsdeltakerne fikk Maudheim-medaljen, en spesiell utgave av Kongens fortjenstmedalje i sølv, da de kom tilbake i 1952.


på NSIU/NP, og skulle bidra med praktisk ekspertise når behov meldte seg. Han truet med å reise tilbake til Nord-Amerika, der han kunne få brukt sin polare erfaring på skikkelig måte. Selv om Sverdrup trengte en høyre hånd hjemme, skjønte han også at Norge hadde få personer som kunne fungere som ekspedisjonens leder. En svensk eller britisk leder ville ha vært politisk uakseptabelt.63 Ekspedisjonens fartøy, en ny selfangstskute som fikk navnet «Norsel», ble nesten søkklastet. Et av de tre prefabrikerte spesialtegnede svenskehusene var det ganske enkelt ikke plass til. Etter hvert som ekspedisjonens utstyr fortsatte å vokse i omfang ble det bestemt å sende deler av det pluss 60 hunder, tre beltevogner (weaseler), en boremaskin og fem mann med hvalkokeriet «Thorshøvdi». «Norsel» var likevel fylt til randen da den forlot Oslo 17. november 1949. Da man hadde fått med de andre ekspedisjonsmedlemmene og forsyningene i Sverige og Storbritannia, inkludert to små britiske Royal Air Force «Auster»fly, virket det som skuta hadde vanskelig for ta seg fram i høy sjø. På dekk var det hundene som tok mesteparten av plassen – i tillegg til utstyr, et fly, prefabrikerte hus og andre uhåndterlige ting. Som for andre Antarktis-ekspedisjoner fra den nordlige halvkule måtte veien til kontinentet med den ekstreme kulden nødvendigvis gå gjennom de varme tropeområdene. Mye av provianten begynte å råtne, hundene ble syke, og folk begynte å venne seg til et liv i ubehag og vond lukt. Etter stopp for friske forsyninger og hunder i Sør-Afrika og Argentina manøvrerte «Norsel» langsomt mot stedet der den skulle møte «Thorshøvdi» i Sørishavet. Men på en eller annen måte var det blitt en misforståelse i hastverket med å få ekspedisjonen av gårde. Giæver forstod det slik at de skulle møtes på 10 grader østlig lengde, mens det i virkeligheten var avtalt 10 grader vestlig lengde. Det ble først klart da «Norsel» nærmet seg det de trodde var møtestedet. Det ble over to dyrebare ukers forsinkelse i den stormfylte Sør-Atlanteren, først vestover for å finne hvalkokeriet og så tilbake østover igjen.64 En polarekspedisjon behøver ikke være stilfull. Da «Norsel» endelig startet mot kysten av Dronning Maud Land, fløt det av blod og tonnevis av stinkende, oljeaktige klumper med hvalkjøtt alle ledige steder på dekket som ikke var fylt av hylende hunder. Det ble kastet ferskt hvalkjøtt fra «Thorshøvdi» ned på det allerede overfylte dekket – mat til hundene inntil nye forsyninger kunne komme året etter. Den opprinnelige planen var å seile langs kysten fra nullmeridianen til omtrent fem grader øst. De tyske fotografiene fra 1939 hadde vist hittil ukjente fjell nær kysten, og det kunne være et hovedmål for geologisk og geografisk forskning. Med et minimum av kunnskap om tidligere observasjoner av havstrømmer og isforhold måtte man bare håpe det beste, men forberede seg

å spise kirsebær med de store

355


Kart over Atlanterhavet med «Norsel»s rute sørover i 1949–50 og nordover i 1952. Fra Kanariøyene drog ekspedisjonsmedlemmene hjem, mens «Norsel» skulle utnytte fangstsesongen.


I januar 1951 kom «Norsel» med forsyninger og tre nye ekspedisjonsmedlemmer. Sjefen selv var med for å se til sine menn. Her står Sverdrup mellom John Giæver og «Norsel»s kaptein Guttorm Jakobsen.

på alle eventualiteter. Ekspedisjonen var allerede forsinket, og hadde liten tid til å ta sjanser før den måtte finne et sted å lande. Det ble snart klart at isen og strømmen var langt mer problematisk enn noen tidligere rapporter hadde meldt om. Kaptein Guttorm Jakobsen viste eminent sjømannskap og manøvrerte «Norsel» gjennom den ytre pakkisen, men sørpe-isen var som frossen «grøt». De var nødt til å finne et landingssted lenger vest. Da de nærmet seg kysten, fant de en 20–40 meter høy tilsynelatende endeløs isbarriere. De små rekognoseringsflyene ble satt på vannet og tok av for å prøve å finne en sikker havn. Hvis de ikke nådde «land» i løpet av svært kort tid, måtte ekspedisjonen snu og gå nordover til Sør-Afrika og vente til neste sommer. Under ingen omstendighet kunne de risikere at Antarktis-vinteren begynte før leiren var ferdig opprettet og «Norsel» sikker på ikke å bli stengt inne av isen.

å spise kirsebær med de store

357


Endelig kom det gode nyheter. Et av flyene meldte om en liten relativt godt beskyttet bukt nær Kapp Norvegia der isen var slik at det var mulig å losse. Isen så ut til å stige jevnt oppover mot den første fjellkjeden, slik at det var mulig å opprette en base på sikker avstand fra kysten og samtidig ha et relativt godt utgangspunkt for å nå innlandsisen. Lossingen begynte i høyt tempo. Ingen visste helt hva en høst i Antarktis på kysten av Dronning Maud Land innebar; hvor raskt dagtemperaturen falt til minus 20, og at sjansene for hyppige stormer og nesten null sikt kunne bety at arbeidet ble avbrutt og forsyningene begravd i snødriver før alt var på plass. Og selvfølgelig ville også mørketiden spille inn, selv om de bare var på 70° sør. Etter hektisk arbeid, undertiden hele døgnet, var alt losset og transportert til et sted 2,2 kilometer fra kysten, tilsynelatende langt nok inne på isen til at man unngikk å brekke løs og bli sendt til havs. «Norsel» forsvant raskt nordover, og meldte over radio at det hadde gått bra. Nå var ekspedisjonsmedlemmene alene og måtte fullføre forberedelsene før vinteren tok til. Maudheim bestod av to hus, 4 meter høye under mønet og med gulvflate på 8x8 meter. Forsyningene var pakket i helt like kasser som ble stablet oppå hverandre slik at det ble et system av ganger og rom mellom og rundt husene. Når alt var dekket med presenninger, var hele basen én eneste enhet som snart ble begravd av snøen, men der det var mulig å bevege seg fra bygning til bygning for å få tak i utstyr, forsyninger, komme til radiorommet, laboratoriene og dieselgeneratorene. En høy mast ble reist for meteorologiske observasjoner; regulære værobservasjoner begynte allerede 22. februar 1950. Da man bare hadde fått med seg to av de opprinnelig tre husene, ble leiren nokså trang for 25 mann. Selv om alle hadde et lite sted helt for seg selv, var privatliv begrenset – det var ikke dører. I slutten av april ble det relativt gode været avløst av storm. De oppdaget fort at vinden pisket den fine snøen til tette skyer av ispartikler som reduserte sikten til bare noen få meter, eller mindre. Det ville være katastrofalt å gå ut for å få opp den daglige radiosonden – en stor meteorologisk ballong som sender data tilbake til bakken mens den stiger oppover i atmosfæren – eller sjekke de meteorologiske og magnetiske instrumentene, selv om det var en kort avstand fra basen. Etter noen få måneder lå snøen en halv meter over taket. De ble huleboere. Andre overraskelser ventet. Da den antarktiske vinteren var slutt og man kunne begynne å forberede seg på sommerekspedisjonene til fjellene i innlandet, ble det klart at det de trodde var et sikkert sted for Maudheim i virkeligheten ikke var det. Basen lå på en flytende is-brem. Selv om den hang sammen med isen lenger inne i landet, beveget ismassen seg – opp og ned i takt med sjøen lenger ute. Om vinteren finjusterte ekspedisjonsmedlemmene forskningsplanene, testet utstyr, og lærte å stole på hverandre. Giæver forstod at det ikke var riktig

358 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Maudheim var et helt nettverk av hus og tunneler, slik at det var mulig ü bevege seg selv om snø og is snart begravde hele komplekset.


Kun radiomaster og piper stakk opp av snøen fra Maudheim etter den første vinteren. Stasjonen ble liggende igjen da ekspedisjonen forlot kontinentet.

å innta en streng kommandorolle overfor så mange vitenskapsmenn og andre velutdannede personer. Hans forsiktige lederskap så ut til å fungere bra, da alle i de fleste situasjoner forstod nødvendigheten av å trekke sammen og finne løsninger på uenigheter. Da vinteren var over, begynte sommerens vitenskapelige arbeid. I september brukte de hundespannene og fant et sted for «departure depot» ca. 75 km øst for Maudheim, og deretter beltevogner med transportsleder for å legge ut ca. 12 tonn med forsyninger og utstyr. I oktober og november drog hundespann ut for å finne en sikrere rute til Advanced Base, nær en nunatak formet som en pyramide, derfor også kalt «Pyramiden», ca. 300 km sør for Maudheim, og markerte ruten med små flagg. I begynnelsen av desember brakte tre beltevogner i alt 15 tonn forsyninger til Advanced Base, og derfra gikk feltpartiene med hundespann mot fjellene for å drive geologisk, topografisk og glasiologisk arbeid. Den svenske mekanikeren Bertil Ekström holdt beltevognene i gang selv om de tilsynelatende var brukt langt utover grensen for det forsvarlige. Midt i desember, da det er midtsommer i Antarktis, satte vitenskapsmennene og deres assistenter i gang. To firemannslag startet fra Advanced Base med 50 hunder. Det ene ble

360 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Karene lot ikke en anledning til å feste gå fra seg, og det ble høy stemning når orkesteret spilte opp. Lorentzen på et hjemmelaget bråkeinstrument, Rogstad trakterer trekkspill og Robin spiller fløyte.


ledet av Ahlmanns yngre elev, glasiolog Valter Schytt, det andre av den kanadiske geologen Ernest Frederick Roots. En gruppe kom først til to høyder som stakk opp av isen. Disse to 180 meter høye fjellene viste seg å være det tyskerne med sine sjøfly hadde kartlagt som 800 meter høye fjell. Nok engang ble det klart at man ikke kan tegne nøyaktige kart når man bare ser dem ovenfra. Men en mye større overraskelse ventet. De oppdaget at fjellet var dekket av lav med forskjellig farve. Grønn mose, nesten to cm tykk, bidrog sitt til å lyse opp scenen. Som Schytt skrev: For menn som ikke hadde sett annet enn hvit ørken i nesten et år, lignet det på en frodig tropisk jungel. Da det vokste helt ned til snøen, så det ut til at iallfall her var det ingen tegn på at isen hadde gått tilbake de seneste år. I Arktis og sub-Arktis ser man et isfritt belte av stein der isen nettopp har trukket seg tilbake. Kanskje var oppvarmingen i Arktis ikke universell? Det geologiske partiet oppdaget også lavarter, og ikke bare det: Da de satt og skrev ned tall fra observasjonsinstrumentene, tok lege Ove Wilson opp en stein som så litt gammel ut, og fikk plutselig øye på en liten midd i full fart. I et forstørrelsesglass så han to typer edderkopplignende vesener: den ene rød og aktiv, den andre brun og apatisk. Hvordan var de kommet dit? Toppene på disse fjellene hadde ligget under isen i millioner av år – hadde midden ligget godt nedfrosset i dvale, eller var den blitt ført av vinden fra et annet sted da isen trakk seg tilbake? Geologene noterte seg også egenartede geologiske lag i enkelte av fjellene som var reminiscenser av fjell fra den andre siden av kontinentet. Var disse to fjellkjedene forbundet under isen og tvers over det store uoppdagede indre? Det geologiske partiet kom tilbake etter nesten fem og en halv måned; det var snart vinter, og i Maudheim var Giæver og de andre rasende. Det hadde ikke vært mulig å få radiokontakt med forskerne, men Maudheim hadde kontakt med utenverdenen, ikke minst Norsk Polarinstitutt, der Sverdrup ventet nervøst. Giæver sendte til slutt ut et leteparti, men etter noen få dager var både det og forskerne tilbake i god behold. De hadde med seg over et tonn steinprøver. Takket være de gode logistiske forberedelsene med matlagre i passende rasjoner og omhyggelig kontrollert utstyr kom alle tilbake uten mén. Men i Maudheim var det en meget ubehagelig situasjon. Den intense solstrålingen smelter ikke overflatesnøen men fortsetter lenger ned og blir absorbert av enhver gjenstand under snøen. Dermed begynte snøen rundt og over husene og presenningene å smelte eller fordampe. Vann dryppet fra tak og vegger, frøs og dannet søyler av is opp fra gulvet. Enda verre var det at basen nå ble lukket inne i en ismasse slik at det ble vanskelig med ventilasjon. De som ikke måtte ut for å ta meteorologiske observasjoner, gikk i røyk og kullos hele dagen under de mange kraftige snøstormene den sommeren, da man måtte stenge gangene.65 Men mer alvorlige ting skjedde også. Ekström brukte mye tid på å reparere beltevognene etter det anstreng-

362 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Fly og beltevogner til tross: Hundespannet var fortsatt viktig i antarktisk kartleggingsarbeid.


P책 begynnelsen av 1950-tallet var det fortsatt viktig 책 mestre de tradisjonelle teknikkene for 책 ta seg fram over islagte vidder, men fra n책 av ble maskinene viktigere og viktigere for polarforskeren.


ende arbeidet med å opprette Advanced Base. Da han og tre andre tok en av dem på en prøvetur sommernatten 23.–24. februar 1951 mot «havna», som nå ble kalt Norselbukta, kom tåken plutselig veltende opp fra havet og reduserte sikten til nesten null. Selv om de fulgte en godt oppkjørt rute, mistet de retningen og kjørte utfor en fire meter høy slak skråning og rett på sjøen. En av mennene, Hallgren, klarte å komme seg opp på et isflak. De andre holdt seg fast i isveggen, men var ikke klar over at sjøen hadde gravd ut en grotte under isen. Dønningene førte dem dit, og de druknet. Radiooperatøren, Rogstad, skjønte at det gikk altfor lang tid før beltevogna kom tilbake. Han fulgte sporet etter den på ski de tre kilometerne ned til havna og hørte Hallgrens rop om hjelp. I dramaet som fulgte fikk han med seg andre fra basen, gravde ekspedisjonens to doryer fram fra snøen, drog de tunge notbåtene på sleder og klarte å sette en av dem på sjøen. Hallgren ble berget. Det oppstod også en annen alvorlig sak, av medisinsk art. Geologen Alan Reece hadde fått en steinsplint i øyet da han hugget løs noen geologiske prøver i fjellene. Han ble blind på øyet, men i løpet av vinteren viste det seg at det ble infeksjon også i det andre øyet, og det var fare for at han kunne bli helt blind. Ekspedisjonens unge lege, Ove Wilson, kontaktet en av sine medisinske professorer i Lund over radio, som insisterte på at det skadede øyet måtte fjernes hvis det andre skulle reddes. Wilson hadde ikke foretatt, og heller ikke sett, denne type spesialkirurgi før. Reece ble holdt uvitende om hva som ventet, mens Wilson fikk instruksjoner fra Lund om hvordan operasjonen kunne foretas, med hjemmelagede instrumenter. Det ble arrangert hemmelig assistentopplæring sent på kvelden på radiorommet. De fortalte det til Reese i midten av juli, som tok nyheten med fatning, og operasjonen begynte. Roots var operasjonsassistent, Schytt instrumentsykesøster, Hallgren anestesiekspert, Rogstad og Liljequist kontrollerte blodtrykk og puls. Wilson laget instrumenter av tykk ståltråd, som ble filt og pusset. Skaft ble tatt fra tannlegeinstrumenter, surstoffmaske laget av reservedeler fra beltevognene. Øyet ble fjernet på litt under tre timer, med godt resultat.

Hvor tykk er isen?

Geologene og glasiologene drog ut i felten igjen neste sommer. De prøvde ut nye teknikker: Nøyaktig hvor tykk er isen, og hvordan er landskapet under isen? Ahlmann hadde skaffet ekspedisjonen en to tonns pressbor fra Rockefeller Foundation, som var interessert i å støtte Ahlmanns studier av global oppvarming.66 Etter mye prøving og feiling fikk de tak i de første iskjerner fra Antarktis ved å bore over 100 meter ned i isen rundt Maudheim. Studiet av denne isen kunne gi innsikt i prosessene som omdanner snø til isbre, og også hvordan

å spise kirsebær med de store

365


Hvordan skal en uerfaren lege operere ut et øye i det isolerte Antarktis, med hjemmelagede instrumenter og assistenter uten medisinsk kompetanse?


klimaet hadde vært i tidligere tider. Den tunge boremaskinen kunne ikke transporteres inn i innlandet, men andre teknikker kom til. Den australske fysikeren Gordon Robin brukte oljeletingsmetoder med seismiske sonderinger. Fra eksplosjoner nær overflaten er det i prinsippet mulig å registrere ekkoer fra lydbølgene når disse slår tilbake fra fjellet under isen. Tidsintervallet fra eksplosjonen til ekkoet kan si noe om tykkelsen. Det var gjort noen forsøk på Byrds annen ekspedisjon, som viste at isen på Marie Byrd Land var mellom 300 og 600 meter tykk. Men særlig mer visste man ikke. Noen vitenskapsmenn og oppdagelsesreisende hevdet faktisk at den østlige og vestlige delen av det antarktiske fastland ikke hang sammen, og at det var en kanal mellom Weddellhavet og Rosshavet. Var fjelltoppene som stakk opp av isen flere hundre eller kanskje flere tusen meter høye? Det var på tide at gjetninger ble avløst av fakta. Beltevognene fraktet inn mye tungt utstyr og en transportabel hytte, og man la i vei innover på ny. Seismiske loddskudd viste at det under en tilsynelatende grunn isdal var en enorm fjord omgitt av massive fjell: Dronning Maud Land hadde samme geografiske utseende som Norge. Det ble vanskeligere og vanskeligere å høre ekkoene etter hvert som de kom høyere og høyere opp. En lyd antydet 2000 meter, som de trodde var feil, ettersom den tykkeste isen som ble funnet på Byrds ekspedisjon var på bare 700 meter. Snart kom de opp på et sentralt platå vel 2000 meter over havet, der de ikke kunne høre noen ekkoer. Robin bestemte seg for å bli hvor han var og eksperimentere, istedenfor å fortsette videre i ukjent terreng. Etter seks dagers frustrasjon og utprøving av alle tenkelige måter å detonere eksplosiver på – over, på og under snøen – fikk de en beltevogn til å komprimere snøen. Den falt ofte sammen etter en eksplosjon og skapte vibrasjoner som forstyrret ekkoene. Og de registrerte ekkoer til slutt, etter å ha avfyrt ladninger mer enn ti meter under overflaten. Etter 48 avfyringer på samme sted kunne de konstatere at isen var utrolige 2400 meter tykk og at landet lå 300 meter over havet. Dette var de første pålitelige og systematiske seismiske undersøkelsene av istykkelsen i Antarktis. Videre undersøkelser på veien tilbake til Maudheim viste i alt fem fjorder under Dronning Maud Land. Tilbake i Maudheim var «Norsel» kommet for å hente dem hjem. Men «Norsel» hadde også hatt med seg en gruppe fra det svenske flyvåpen under ledelse av kaptein Reinhold von Essen. De hadde en tomotors Beechcraft 18R og en liten SAAB Safir og satte i ganget omfattende program med luftfotografering, sammen med Widerøes luftfotograf Helge Skappel. Fotograferingen supplerte oppmålingsarbeidet, ledet av nordmannen Nils Roer, som ble gjort med hundespann og beltevogner i to sommersesonger. Kombinasjonen av koordinert oppmåling på bakken og fotografering fra luften gav det sikreste grunnlag for pålitelige kart over regionen, og kunne støtte Norges krav på Dronning Maud Land.

å spise kirsebær med de store

367


Det var viktig å få kartlagt de enorme områdene fra både bakken og fra lufta. Her er kart over glasiologenes ruter de to sommersesongene og seismikkpartiets rute den siste sesongen.

«Norsel» forlot Antarktis 15. januar 1952 med ekspedisjonsdeltagerne og et helt lite fjell av geologisk materiale, haugevis av notatbøker med meteorologiske, magnetiske og andre vitenskapelige observasjoner, samt en forseglet boks i skutas fryserom som inneholdt en mosedekt stein der det vrimlet av de nyoppdagede små middene. De daglige meteorologiske observasjonene viste at maksimumstemperaturen på Maudheim bare var +0,1, mens den lavest registrerte var –46,0 i juli 1950 og –47,0 i 1951. Vind over 30 m/s ble målt noen få ganger, men mer slående – eller skremmende – var hele dager og uker med vedvarende sterk storm eller orkan. Ekspedisjonen, så langt, var en suksess, bortsett fra den tragiske ulykken. En ekspedisjon er bare første del av en vitenskapelig prosess. Data som er samlet inn og erfaringer som er gjort må analyseres, bearbeides, skrives ut, utgis og gjøres tilgjengelig for andre forskere før de kan bli betraktet som bidrag til

368 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


vitenskapen. I så henseende var Norges rolle på denne ekspedisjonen beskjeden. Norge hadde sendt meteorologen Nils Jørgen Schumacher, og topografen Nils Roer. Schumacher var ansvarlig for de daglige radiosondeobservasjonene, som var en viktig del av ekspedisjonens vitenskapelige program. Det hadde ikke vært gjort systematiske målinger av den øvre atmosfære over Antarktis før. Uten en vertikal profil av temperatur og vind kunne meteorologene vanskelig spekulere over hvordan værsystemene i Antarktis er. Andre meteorologiske observasjoner ble gjort av Gösta Liljequist. Hans primære mål var å studere snøoverflatens såkalte energibalanse, og dens variasjon i løpet av året. Man måler stråling fra Solen og Jorden, og også prosessene for overføring av varme mellom snøoverflaten og de overliggende luftlag. Deltagerne på NBS-ekspedisjonen begynte å arbeide med sine vitenskapelige resultater. Foreløpige artikler dukket opp i Polar Record og i vitenskapelige tidsskrifter for geologiske, biologiske og geofysiske studier, og også hva man hadde lært om logistikk, klær og hvordan det var å oppholde seg to år i Antarktis. Men det kom lite fra Norge. Fem år etter at ekspedisjonen var kommet tilbake bønnfalt to av de britiske geologene Norsk Polarinstitutt om å få utgitt de lenge etterlengtede kartene over regionen.67 Det var ingen hemmelighet – norsk polarvitenskap og Norsk Polarinstitutt hadde ikke oppfylt myndighetenes erklærte ambisjoner om å bli Europas ledende.68

Justerte ambisjoner

Norsk Polarinstitutt var altfor underbemannet og underbudsjettert til å følge opp NBS-ekspedisjonen. Det var den utenlandske staben som stod for de fleste av de vitenskapelige bidragene, med studier og publikasjoner. Norske bidrag kom litt etter litt mange år senere.69 Sverdrup hadde for lengst innsett at Norges umiddelbare polare framtid ikke var lys. Sverdrup forstod lenge før Antarktisekspedisjonen at det ikke ville bli lett å få penger til et nytt og vitalt institutt, og at en utvidelse av den vitenskapelige staben ikke ville komme innen overskuelig framtid. Det var heller ikke lett å få forskningsmidler over NPs budsjett. Den lille staben hadde hendene fulle med å forberede og utføre praktisk arbeid og feltstudier for de korte, intense sommerekspedisjonene til Svalbard. Det var svært lite av tid og ressurser til å analysere vitenskapelige observasjoner. Lønningene var lite konkurransedyktige; arbeidsinstruksene lignet på dem man kan finne i en departemental serviceinstitusjon, ikke på et vitenskapelig institutt. Sverdrups forsøk på å endre situasjonen møtte gang på gang en mur av motstand i regjeringen. NP gav logistisk støtte på Svalbard til noen få norske vitenskapsmenn innenfor andre institusjoner, og til utenlandske ekspedisjoner. Svært mange britiske vitenskapsmenn og vitenskapelige kontingenter fra Polen,

å spise kirsebær med de store

369


ÂŤNorselÂť hadde ogsĂĽ med seg to fly for bruk til kartlegging da skuta kom med nye forsyninger i januar 1951.


og andre nasjoner, markerte seg sterkt på Svalbard og i polarforskningen generelt, mens Norge ble hengende etter. Nordmenn fortsatte imidlertid å gjøre interessante fossilfunn og kartlegge geologiske funn og en rekke biologiske arter, men ingen av disse kan sees som banebrytende eller spesielt nevneverdige i forhold til andre lands polarforskning. Polarinstituttets minimumsbudsjett gjorde det utenkelig å satse på framtidig arbeid i Antarktis.70 Hva hadde gått galt? Ahlmanns plan, Sverdrups håp og regjeringens opprinnelige entusiastiske tilslutning var basert på troen på at Norge var nødt til å handle stort sett alene for å forsvare sine polterritorier. Regjeringens erklæring fra 1946 om at det nye instituttet skulle være ledende i europeisk polarforskning var basert på et forventet behov for stor aktivitet og et klart, ekspansivt nærvær ved kommersiell og vitenskapelig virksomhet, samt bistand til UD i forhandlinger med andre land. I løpet av noen få år var hele det politiske landskap endret; Norge gikk inn i NATO og Sovjetunionen hadde i all stillhet oppgitt sine krav om å reforhandle Svalbardtraktaten og opprette et felles forsvar for territoriet. I 1953 døde Stalin, og det gav håp om ytterligere reduksjon i spenningen mellom øst og vest, inkludert Arktis. USA og NATO var uansett ikke langt unna; deres mange og militært avanserte baser på Grønland, Island, i Alaska og Nord-Canada stod allerede klare. I begynnelsen og midten av 1950-årene syntes den norske stat ikke det var nødvendig å ha mer enn et minimalt budsjett for å holde NPs og Svalbards «husholdning» i orden. En annen sak som verken Ahlmann eller Sverdrup forutså kom også i veien. I 1948 og 1949 opprettet Norge først et forskningsråd for teknologi (NTNF) og deretter for allmennvitenskapelig grunnforskning (NAVF). Tidligere akademisk forskning i Norge var sterkt sulteforet. Ekstraordinære forskningsmidler måtte hentes ut fra de magre universitets- og museumsbudsjettene, eller man måtte gå direkte til regjeringen. Man kunne også søke om bevilgninger til forskning og publiseringskostnader fra forskningsfond kontrollert av Det Norske Videnskaps-Akademi, som Nansenfondet. For Sverdrup og andre så det i årene rett etter krigen ut som om den beste sjansen til å få stabil og skikkelig støtte til polarforskning var gjennom regulære bevilgninger til statsinstitusjoner som hadde forskning som del av sitt mandat. Ahlmann-Sverdrups syn åpnet også for å knytte til seg en rekke midlertidig ansatte forskere fra akademiske institusjoner gjennom stipender og gjesteforskerstillinger. Men NP fikk ikke midler eller plass til å skape forskningsmuligheter for slike forskere. Dessuten betydde opprettelsen av forskningsrådene at statlige midler til forskning i hittil ukjent omfang skulle kanaliseres til universiteter og museer direkte. Akademiske institutter begynte med relativt storstilt forskningsvirksomhet i tillegg til sin tradisjonelle undervisningsvirksomhet. Vitenskapsmenn kunne arbeide på akademiske institusjoner og – om ønskelig – organisere forskningsprosjekter som

å spise kirsebær med de store

371


polarinstituttet bidrog med logistisk støtte til. Dessuten fikk enkelte forskere eller enkelte institutter lettere i stand avtaler for betydelige beløp med amerikanske organisasjoner som drev kostbar grunnforskning om jord, sjø og luft i Arktis og områdene rundt, ofte i forbindelse med militære og sikkerhetsmessige interesser. Sverdrup forstod sikkert raskt hvor landet lå. Han innså at det var minimal bruk for hans spesielle talenter og innsikter på instituttet, og ønsket ikke lenger å bruke krefter på saker som andre kunne gjøre like godt, om ikke bedre. På mange måter var det Orvins syn som vant, ikke politisk, men de facto – som resultat av økonomisk nødvendighet. I motsetning til andre lands polarinstitutter, som kunne glede seg over nære relasjoner til universitetene og hadde prestisje fordi de var vitenskapelige institusjoner, var NP en del av Industridepartementet71 og befant seg på siden av de viktigste sentra for norsk vitenskapelig forskning. Rett nok hadde NP forskere som Olav Liestøl, landets fremste glasiolog (ansatt 1948/49), som veiledet glasiologstudenter fram til 1970-årene og var professor II ved Universitetet i Oslo. Og NP hadde landets fremste havisforsker, Torgny Vinje, som overvintret på Norway Station (1956–60). Orvin og hans stab fortsatte sitt arbeid på Svalbard og nordområdene. Etter mange års erfaring visste de alt om planlegging og praktisk gjennomføring av de årlige ekspedisjonene som gikk til Svalbard og Jan Mayen. De koordinerte logistikk med andre organisasjoners økonomiske og vitenskapelige virksomhet, fortsatte leting etter eventuelle utnyttelsesverdige naturressurser og drev all sjø- og landkartlegging i området. I tillegg hadde de ansvaret for driften av en voksende kommunikasjonsmessig infrastruktur (bl.a. fyrtjenesten). Instituttet hadde også oppgaver knyttet til den norske aktiviteten på NordøstGrønland helt fram til slutten av 1950-tallet.72 Mesteparten av aktiviteten på NP var konsentrert om praktiske kartleggingsoppgaver, på sjø og land, noe som også går fram når en studerer oversikten over de 21 fast ansatte i 1955.73 Sverdrup brukte sin store energi og talenter på andre områder, særlig ved universitetet.

Det internasjonale geofysiske år

Et middagsselskap i Silver Spring, Maryland en kveld i 1950 satte i gang det som skulle bli det største internasjonale vitenskapelige prosjekt noensinne, et tiltak som skapte til da ukjente problemer for norsk polarpolitikk. Den britiske geofysikkveteranen Sydney Chapman var invitert hjem til fysikeren James van Allen. En av gjestene, Lloyd Berkner, hevdet at tiden var moden for å organisere et tredje internasjonalt polarår. Det første forsøket, i 1882–83, hadde vært et internasjonalt samarbeid i å sette opp stasjoner for å foreta simultane

372 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


målinger av været, jordmagnetismen og nordlyset rundt Arktis, og det inspirerte til et nytt forsøk femti år senere. Det andre internasjonale polaråret, 1932–33, hadde utvidet det vitenskapelige og geografiske perspektivet, men depresjonen i verdensøkonomien gjorde at man ikke fikk til så mye som ønskelig. Berkner, polarforsker og ionosfæreforsker med meget gode forbindelser til sentrale politiske kretser i Washington, foreslo at man skulle organisere ikke bare et tredje internasjonalt polarår, men ta sikte på å få med hele kloden i et storstilt felles prosjekt for å undersøke jordskorpen og Solen. Store framskritt under krigen og i de første etterkrigsårene i avansert teknologi for granskning av miljøet på Jorden og for transport gav håp om at man kunne få til en revolusjon i menneskehetens forståelse av planeten. Raketter hadde allerede begynt å sondere atmosfærens ytre grenser; andre nye logistiske innretninger betydde at store havdyp og utilgjengelige polarregioner var innen rekkevidde. Berkner, som ventet videre framskritt, la spesielt vekt på Antarktis og de elektronisk ladede lag i den øvre atmosfære – ionosfæren – og også forholdene i det nære ytre rom nærmest Jorden.74 Det var tidligere i århundret blitt opprettet internasjonale råd for å organisere samarbeid mellom vitenskapsmenn. Det var både overordnede kommisjoner og et innviklet system av spesialiserte kommisjoner for spesielle vitenskapelige disipliner, der spesialister fra medlemsnasjonene kunne planlegge samarbeidstiltak og utveksling av data. Hvert land hadde sin egen lokale nasjonale komité og sendte representanter til internasjonale kommisjoner. Berkner og mange kolleger i nasjonale og internasjonale forskningsråd arbeidet energisk for den nye saken, og i løpet av ett år la International Council of Scientific Unions fram et forslag om et internasjonalt geofysisk år (IGY). Det kom til å vare i 18 måneder, fra juli 1957 til desember 1958, og en vesentlig grunn var at man da ventet et solflekkmaksimum. Land fra alle kontinenter deltok i planleggingen. Da IGY startet, hadde 68 ulike land opprettet vitenskapelige programmer med omkring 60 000 deltagere. Mange trodde faktisk på IGY-retorikken som ble kringkastet over hele verden: ren vitenskap, ikke politikk. Selv midt under den kalde krigen ble publikum fortalt at vitenskap og vitenskapsmenn kunne heve seg over politiske forskjeller og ved sin erkjennelsestrang samarbeide til menneskehetens felles beste. Men situasjonen var egentlig mye mer komplisert, både politisk og strategisk. President Eisenhower var spesielt ivrig i å støtte IGY, delvis for å hjelpe til med å mobilisere landets menneskelige ressurser for vitenskapelig virksomhet, som er livsviktig om man skal beholde lederskapet i verden: IGY ble planlagt med massiv samkjøring av nasjonens skoler og massemedia for å fange opp barns og tenåringers fascinasjon av vitenskap. Men Eisenhower og hans rådgivere forstod også at Sovjets virksomhet i Arktis og Antarktis krevde både omhyggelig overvåkning og oppdemming, som IGY kunne bidra til på forskjellige måter.75

å spise kirsebær med de store

373


Norge begynte også å planlegge for IGY, og opprettet en komité av ledende norske spesialister i flere av de aktuelle vitenskapene. Meteorologiprofessor Halvor Solberg var leder for den nasjonale komiteen. Leiv Harang, ionosfærefysiker, med en fot innenfor både Forsvarets forskningsinstitutt og universitetet, var komiteens sekretær. Internasjonalt fremstående vitenskapsmenn som astrofysikeren Svein Rosseland og sjef for Det norske meteorologiske institutt Theodor Hesselberg var også med. Verken Sverdrup eller andre representanter fra NP var opprinnelig med i komiteen. I samarbeid med de internasjonale kommisjonene og NAVF, som skulle bevilge forskningsmidler, satte komiteen opp et tentativt sett av prosjekter og forslag til observasjonsstasjoner,76 som så skulle diskuteres på et møte i Roma i oktober 1954.

Ny ekspedisjon til Antarktis?

25. oktober 1954 oppsøkte attasjé ved den amerikanske ambassaden i Oslo, Robert N. Magill, byråsjef Gustav Heiberg i Utenriksdepartementet. Han hadde noe på hjerte. På IGY-møtet i Roma hadde spesielt Antarktis vist seg å være et problem. Ut fra det vitenskapelige program som ble vedtatt forestilte IGY seg hele 21 vitenskapelige stasjoner i Antarktis, men selv da ville det være flere «tomrom» igjen. Dette var områder som det var spesielt verdifullt å få observasjoner fra under IGY, men ingen land hadde ennå planlagt ekspedisjoner dit.77 I Roma hadde Sovjetunionen – overraskende – erklært at landet nå hadde bestemt seg for å slutte seg til IGY. Men i hvor stor grad og med hvilke midler? Amerikanerne følte seg tvunget til å få sine allierte med på mottiltak. Magill spurte Heiberg om Norges planer om å etablere baser i Antarktis under IGY. Heiberg kunne ikke svare. Han visste ganske enkelt ikke om noen slike planer, «… men det er mulig at våre eksperter arbeidet med dem».78 Like etterpå spurte Heiberg Sverdrup om Norge hadde noen IGY-planer for Antarktis. Sverdrup svarte bare: «Nei.» Norske vitenskapsmenn hadde forsøkt å gjøre det umulige med meget begrensede økonomiske ressurser. Kostnadseffektivitet alene, om ikke andre grunner, gjorde det nødvendig å ha fokus på ressursene på Svalbard. Heiberg ble urolig: «Våre suverenitetskrav i Antarktis står såvidt svakt at vi bør gjøre hva vi kan for å styrke dem, og særlig hvis Sovjet-Samveldet har tenkt å foreta seg noe der, idet det vel er sannsynlig at det da bare blir innledningen til en større virksomhet med det formål å sette seg fast der.»79 Heiberg kontaktet de to lederne for Norges IGY-komité. Han og UD fikk snart en ny overraskelse, da Halvor Solberg kom inn for ‘en briefing’. Solberg hadde gode kontakter med amerikanske og sovjetiske vitenskapsmenn, og mange av dem stod i nær forbindelse med sine nasjonale sikker-

374 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Kaare Z. Lundquist inspiserer verdens nordligste fyr, p책 Fuglehuken. Norsk Polarinstitutt hadde etablering og oppsyn av fyrene p책 Svalbard som et av sine ansvarsomr책der. Det har de fortsatt.


hetsorganer. I de to seneste årene hadde Solberg fått mer og mer politisk sensitiv informasjon. Han hadde skrevet et notat om det til sine overordnede i KUD, i juni 1954. Nå, i begynnelsen av november, fortalte Solberg på en rekke møter i UD hva han visste, og forberedte et nytt notat. Solbergs notat, om sovjetrussernes aktiviteter i Arktis, om amerikanernes frykt for at Norge ikke ivaretok sine territoriale krav godt nok, om muligheten for amerikansk hjelp til å opprette værstasjoner i Arktis, om andre nasjoners interesser i Antarktis, var blitt liggende i KUD, til tross for sakens åpenbare viktighet for UD. UD ble alarmert. Heiberg lot Solbergs «meget leseverdige» rapport sirkulere i departementet, med påskrift: «Det ser ut [til] at tidene omkring det Internasjonale Geofysiske År 1957–58 kan bli et meget kritisk år for våre ishavsbesittelser.»80 Ekspedisjonssjef Thore Boye i Politisk avdeling uttalte etter å ha lest rapporten at den avslørte «en alvorlig svakhet i vår administrasjon». Boye skrev i et memorandum at han og Heiberg bestemte seg for å dukke ned i disse sakene, men var like fullt lamslått over tanken på hvor mye annet av viktig utenrikspolitisk betydning UD kanskje heller ikke var blitt orientert om.81 Solberg rekapitulerte det som hadde skjedd den siste tiden om Norges IGYvirksomhet.82 Planen for IGY var at deltagernasjonene skulle ta observasjoner langs tre lengdegrader fra pol til pol og to breddegrader rundt hele Jorden. Fra stasjoner på eller i nærheten av disse linjene, og andre steder, skulle det på nærmere bestemte tidspunkter tas observasjoner av ulike geofysiske egenskaper. De tre lengdegradssnittene skulle gå over Amerika, Asia–Australia, og i Europa–Afrika langs 10° ø.l. Polarstasjoner i nord og sør langs disse snittene ble spesielt prioritert. Norge og andre skandinaviske land fikk en spesiell oppgave i å ta observasjoner langs 10°-linjen fra Svalbard og sørover. Og i Antarktis: området fra 10° øst, Dronning Maud Land og Bouvetøya, t.o.m. Peter I Øy på den andre siden av kontinentet, på 90° vest.83 Norges IGY-komité ble helt fra starten i 1953 fort enig om at å bruke enorme summer på å sende ekspedisjoner som krevde grunnlagsinvesteringer ville være sløsing med forskningsmidler. En ekspedisjon til Antarktis var dermed pr. definisjon utelukket. Uansett hva som var igjen av Maudheim-leiren etter NBS-ekspedisjonen ville den være ubrukelig i 1957. Ifølge komiteen burde den begrensede sum som kunne brukes på IGY i Norge gå til utvidelse av eksisterende anlegg på fastlandet og i Arktis. Det ser endog ut til at medlemmer av komiteen var lite entusiastiske for stasjoner i Arktis, men fikk snart forståelse av at politiske hensyn måtte tas med i planleggingen.84 Lloyd Berkner hadde allerede i 1953 bedt den norske komiteen innstendig om å vurdere stasjoner på Spitsbergen, Jan Mayen og Bjørnøya. Da han fikk høre at Norge sannsynligvis ikke ville klare alle tre, begynte han å søke samarbeidspartnere for Norge, som f.eks. det kanadiske forsvars forsknings-

376 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Nils Jørgen Schumacher noterer ned dagens meteorologiske observasjoner.


institutt, som var interessert i Jan Mayen. Bjørnøya var langt mer problematisk. Øya var relativt uviktig for Norge når det gjaldt værvarsling, ettersom mesteparten av været kommer fra sørvest og når fastlands-Norge og Bjørnøya omtrent samtidig. Men for sovjetisk værvarsling var øya meget viktig. Derfor var Norge likevel nødt til å opprette en stasjon. I hvert fall mente Berkner det, som fortsatt hadde god kontakt med sentrale amerikanske politikere som var opptatt av nasjonal sikkerhet. Han presset på for å få nordmennene til å gjøre noe på Bjørnøya før russerne grep sjansen.85 Komiteens opprinnelige planer gikk ut på at den største investeringen (450.000 kr. for bygging og et års drift) skulle gå til en meteorologisk stasjon på Bjørnøya som også kunne sende opp radiosonder. De relativt kostbare radiosondene var vesentlige for å studere været tredimensjonalt og nødvendige for å sikre flytrafikken. Budsjetthensyn førte til at den norske IGY-komiteen måtte sløyfe radiosondestasjonen på Bjørnøya. Men kanskje var dette en strategisk manøver. Solberg ba likevel om et møte med kirke- og undervisningsministeren, og det ble lovet ekstrabevilgning, pga. den spente politiske situasjonen.86 Det alle tenkte mest på var: Hva kunne Sovjetunionen tenke seg å gjøre? En av tjenestemennene ved den sovjetiske ambassaden hadde i en rekke diskusjoner med Solberg innrømmet det norske meteorologer hadde oppdaget. I sovjetiske telegrammer om været og værobservasjoner var det i lang tid kommet noe aldeles uforståelig helt mot slutten. Dette var, kunne Solberg nå konstatere, observasjoner fra de drivende isflakene «Nordpol III» og «Nordpol IV». På IGY-møtene fortalte amerikanske vitenskapsmenn Solberg at grunnen til at russerne satte opp radiosondestasjoner og flybaser på «Nordpol III» og «Nordpol IV» var behovet for å undersøke mulighetene for framtidige flyvninger i området. Amerikanerne hadde også mistanke om at russerne planla lagring av militært utstyr, kanskje til og med atomvåpen, i Arktis. Hvorfor opprettet russerne nylig en radiosondestasjon utenfor Barentsburg? Skulle de lage en flystripe på en av breene i nærheten? Var det noe i ryktene om at sovjetiske kulltransportskip var tyngre lastet på veien nordover enn på turen tilbake? Hadde de begynt å lagre våpen og militært utstyr i gruvene? På grunnlag av Solbergs rapport innkalte Utenriksdepartementet representanter for Kirke- og undervisningsdepartementet, Justisdepartementet, Finansdepartementet og Forsvarsdepartementet, og også Sverdrup og Solberg, for å diskutere problemene IGY skapte for Norges polarterritorier.87

IGY og norske interesser

17. desember 1954 møttes utenriksråd Skylstad, ekspedisjonssjefene Boye og Bredo Stabell, Heiberg, Sverdrup og Solberg til en første generell diskusjon om

378 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Den russiske vitenskapelige forskningsstasjonen ÂŤNorth-Pole-6Âť pĂĽ et isflak i nordpolbassenget i 1956.


norsk politikk overfor IGY.88 Alle var enige i at Norge var nødt til å delta aktivt på sine arktiske områder: Bjørnøya, Jan Mayen, og spesielt Kapp Linné, like i nærheten av Sovjets virksomhet rundt Barentsburg. Antarktis skapte større problemer. I hvert fall to nordmenn skulle være med på en foreslått sørafrikansk ekspedisjon til Bouvetøya, kanskje det kunne settes opp en stasjon på den nesten utilgjengelige fortlignende øya, midt i et av verdens mest stormfylte hav? De var enige i at det ville bli helt umulig å opprette en stasjon på Peter I Øy. En ekspedisjon til Dronning Maud Land var helt klart nødvendig, men hvor i det enorme landområdet? Sverdrup og Solberg lovet å regne ut hvor mye det ville koste å sende ekspedisjoner til flere steder i Dronning Maud Land. Det viste seg at Norge ikke hadde råd til å sende mer enn én ekspedisjon til Antarktis, og selv det kom til å bli svært dyrt for den norske stat. Men skulle stasjonen være på ca. 11° v.l., i nærheten av Maudheim, eller 10° ø.l.? Ideelt sett hadde Norge behov for å være begge steder, men en slik løsning ville bli altfor dyr. Valgte man et sted i nærheten av Maudheim, langt vest i det området Norge gjorde krav på, ville ekspedisjonen bli billigere, landingen sannsynligvis lettere, og observasjonene sammenlignbare med data fra NBSekspedisjonen, slik at begges vitenskapelige verdi ble større. Men dette, som så ut til å være et greit valg, kunne også bli mer problematisk. Hvis Norge valgte et sted nær Maudheim, ville området rundt 10° ø.l. bli lett bytte for en fremmed makt, inkludert Sovjetunionen. En utenlandsk makt kunne, uansett langsiktige intensjoner, rettferdiggjøre en okkupasjon av Norges territorium via IGY, fordi området lå innenfor det prioriterte observasjonsområdet.89 Det var disse spørsmålene og flere andre om Arktis som ble diskutert da UD innkalte til nytt møte 18. januar 1955, med representanter fra Utenriksdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet, Industridepartementet, Finansdepartementet, Forsvarsdepartementet og professor Solberg. UD understreket nødvendigheten av å opprette stasjonen på Bjørnøya så snart som mulig, til og med før IGY startet, for å unngå at russerne fikk påskudd til å gjøre det. UD understreket også at departementet, i motsetning til rapporten fra Norges offisielle IGY-komité gjorde, så alvorlig på den internasjonale enighet om å opprette stasjoner langs 10° ø.l., inkl. Norges territorier i Antarktis. Heiberg fortalte om sitt møte med attasjé Magill, som hadde pekt på de fem «tomrommene» i Antarktis som måtte fylles før russerne evt. tok affære. Av disse var Prinsesse Astrid Kyst et av de viktigste for Norge. Heiberg gjorde det klart at hvis russerne bestemte seg for å sende en ekspedisjon til Antarktis, ville de sannsynligvis bestemme seg for Dronning Maud Land, ikke bare pga. dets gunstige beliggenhet mht. IGY-målinger, «men også fordi Norge er den svakeste av dem som har besittelser der nede». Utenriksråd Skylstad sa at Norge måtte etablere stasjoner både i nord og sør, og åpnet for at Norge skulle søke økonomisk støtte fra Amerika, spesielt

380 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


for arbeidet i Antarktis. Av de to åpenbart aktuelle stedene for en antarktisk stasjon, enten i nærheten av Maudheim eller på Prinsesse Astrid Kyst, var alle i prinsippet enige om at det siste var mest ønskelig. USA ville sannsynligvis ha en hovedstasjon ved Kapp Norvegia, like vest for den gamle Maudheimleiren, og det gjorde stedet vitenskapelig og strategisk mindre attraktivt. Men ingen visste helt hvor vanskelig det var å komme seg i land på ca. 10° ø.l.90 Utenriksråden framholdt at hvis stasjonen ble opprettet på Dronning Maud Land, burde det være øst i området, og om mulig kunne nordmenn delta på den amerikanske ekspedisjonen i vest. Finansdepartementet gav planene sin velsignelse hvis regjeringen bestemte seg for å sende en ekspedisjon, men sa også at det var viktig å undersøke om det var andre steder å få midler fra. Utenriksråden hadde ingen reservasjoner når det gjaldt å få amerikansk hjelp, innenfor rimelighetens grenser.91 Andre i UD delte utenriksrådens syn på å sende en ekspedisjon til det østlige området og om mulig få nordmenn til å delta på den amerikanske stasjonen i vest. Men også her bredte uroen seg. Utenriksråden minnet staben sin om at det var viktig å gå forsiktig fram, fordi amerikanerne, akkurat som russerne, ikke hadde anerkjent norsk suverenitet over Dronning Maud Land. Noen i UD var redd for at amerikanernes tilsynelatende ufølsomhet overfor Norges territoriale krav kunne føre til nettopp det ingen av dem ønsket: et større og mer permanent sovjetisk nærvær.92 USAs sjanse til å stanse et sovjetisk grep for territoriet lå i dette: Godkjenn Norges territoriale krav. Hvis ikke, burde amerikanerne bli bedt om ikke å gå til ensidige aksjoner som svekket Norges posisjon i Antarktis ytterligere.93 Uroen fortsatte å stige i UD, uten at man fant fram til noe klart enkelt valg. Etter møtet og etter å ha tenkt nærmere igjennom det hele skrev Heiberg i et notat at utsiktene for at Amerika opprettet en base for IGY på Kapp Norvegia, langt vest i Dronning Maud Land, kanskje ville være «opptakten til en amerikansk virksomhet i Dronning Maud Land som kan ta sikte på å trenge oss ut».94 Regjeringen måtte ta standpunkt så fort som mulig slik at man kunne begynne å planlegge skikkelig et definitivt svar til amerikanerne om hva Norge planla innenfor IGY. Det uklare forholdet mellom de to allierte fikk UD til å skyve Solberg til side og bringe Sverdrup inn i forhandlingene med amerikanerne. Sverdrup visste mye mer om hvordan amerikanere tenker og forhandler; han kunne også bruke sitt tidligere nettverk av amerikanske vitenskapelige og militære kontakter. Sverdrup møtte utenriksministeren før turen til Washington. Lange fortalte at regjeringen hadde diskutert Antarktis-spørsmålet og bestemt at Norge burde sende en ekspedisjon, hvis det var mulig. Selv om prosjektkostnadene på minst fire millioner var langt over det staten ville spandere, håpet han at hvalrederier kunne gi et vesentlig økonomisk bidrag. Det var høyst velkom-

å spise kirsebær med de store

381


ment med amerikansk støtte til transport og utstyr, selv om enkelte i regjeringen var «meget betenkt», både fordi ekspedisjonen tok sikte på å styrke Norges suverenitet også overfor Amerika og fordi en slik avtale kunne få konsekvenser for Norges forhold til Sovjetunionen. I de påfølgende diskusjoner var det mye fram og tilbake med overveielser om hvor Norge skulle sende en ekspedisjon. Frykt for umulige isforhold talte imot et østlig alternativ. Manglende vitenskapelige behov lenger vest, der for øvrig amerikanerne muligens skulle opprette en stasjon, førte til tvil også på det alternativet. Siden gode vitenskapelige bidrag var nøkkelen til å styrke Norges territoriale krav, ville en ekspedisjon til Prinsesse Astrid Kyst være ideell: «Det er nemlig vesentlig ved vitenskapelig arbeid vi kan vise verden at vi gjør hva det kan kreves av oss for å hevde vår suverenitet over et så øde område som dette.» Det ville ha det ytterligere fortrinn at ettersom verken USA eller USSR hadde godkjent Norges krav og begge viste større og større interesse for områdets strategiske betydning, må vi «så godt vi kan, forsøke å beskytte oss mot dem begge».95 Årsaken til dette endrede syn på en base lenger øst kan meget vel ha vært russernes stadig flere erklæringer om interesser i Antarktis og flere og flere krigerske beskyldninger om amerikanernes ekspansjonistiske mål og kjernefysiske ambisjoner på kontinentet, mente den norske ambassadøren i Moskva. Russerne hevdet klarere sine påstått historiske rettigheter i Antarktis, også i norsk sektor: «Vi er de svakeste og vi må være forberedt på at russerne vil benytte seg av dette.» Hvis russerne, med sine store ressurser og polare kunnskaper, oppretter en vitenskapelige hovedbase i Dronning Maud Land, vil de kunne hevde sine rettigheter til området ut fra hvor mye de var i stand til å få til vitenskapelig.96 Men Heiberg kunne ikke se bort fra det faktum at området nær Weddellhavet i vest var det viktigste i Dronning Maud Land, og den mest tilgjengelige delen av den norske sektor. Han ville derfor anbefale at det i tillegg til en rent norsk ekspedisjon i øst burde være noen nordmenn som samarbeidet med amerikanerne, slik at det kunne bli en viss overvåking av nasjonale interesser også her.97 Noe måtte gjøres raskt, men det var for mange usikkerhetsfaktorer. Hva planla amerikanerne egentlig? Ville de si ja til det norske ønsket om samarbeid, for å prøve å holde russerne unna? Og ingen visste egentlig nok om isforholdene på den stort sett utilgjengelige østkysten av Dronning Maud Land. Sverdrup ble instruert til å forhandle med amerikanerne for å få forsikringer om at deres ekspedisjon ikke ville svekke Norges territoriale krav mer enn absolutt nødvendig.98

382 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Etter tre grunnstøtninger 19. oktober 1949 kom krav om radar i Isfjorden. Industridepartementet bevilget penger, og her monteres anlegget av Norsk Polarinstitutt ved Isfjord radio i august 1950.


Hvilke ambisjoner hadde russerne for IGY? Det var det få som visste, og det stresset norske myndigheter. Her åpnes det sovjetiske «Mirny»-observatoriet i Antarktis i 1956.


Sverdrup i Washington

Sverdrup mente han hadde oppnådd så mye som det var mulig å oppnå.99 Kolleger, venner og bekjente hjalp til med å åpne dører og skape en atmosfære for konstruktive diskusjoner i Washington. Møtene med representanter for det amerikanske utenriksdepartement, sjefen for den amerikanske marinen i Antarktis, ledende vitenskapsmenn og Antarktis-veteranen admiral Richard Byrd, som skulle lede de amerikanske operasjonene i felten, var alle vennlige, greie og verdifulle. Og det ble snart klart at amerikanerne hadde bestemt seg for å holde seg unna Dronning Maud Land. Da var det kanskje viktigst for Norge å opprette en stasjon i vest. Etter en rekke diskusjoner informerte Sverdrup så det amerikanske utenriksdepartement formelt men fortrolig om at Norge ønsket å opprette en stasjon ved nullmeridianen. Norge håpet også på hjelp fra amerikanerne til transport og å få vite mer om amerikanernes arbeid i Antarktis. Amerikanerne reagerte meget positivt. De kunne ikke tilby hjelp til transport det første året, men bistå senere for å bringe nye forsyninger og hente nordmennene hjem når oppdraget var fullført. Disse og en rekke andre saker om amerikanernes instrumenter, logistikk, innkvartering og kunnskaper kunne brukes i utarbeidelsen av de norske planene. Sverdrups rapport og andre nyheter fra Washington viste likevel en underliggende trussel for Norge. Sverdrup ble briefet en hel time om de store planene amerikanerne hadde for høsten 1955, da to isbrytere og tre lastebåter skulle transportere 14 fly, 140 offiserer og 1200 mann for å sette opp en stor amerikansk IGY-stasjon ved Rosshavet. Dette var bare starten; det skulle også bli en stor stasjon på selve Sydpolen. Hva var egentlig amerikanernes intensjoner? To artikler fra New York Times 3. april 1955 sendt til UD fra den norske ambassaden i Washington gav klar beskjed. Selv om Det hvite hus hadde erklært at kontreadmiral Byrds ekspedisjon var rent vitenskapelig, vil de amerikanske vitenskapsmennene «uansett hva administrasjonen finner på å si ikke bekymre seg over det faktum at militærstrategene vil få vite mer enn de spør om». Under overskriften «Antarktis forlokkende for mer enn eventyr: vitenskap og internasjonal politikk på den nye Byrd-ekspedisjonen» ble det reist et viktig spørsmål om det flere millioner dollar store Antarktis-budsjettet: «Hvordan kan slike utgifter rettferdiggjøres? Er det virkelig bryet verdt å undersøke et kontinent der det eneste levende er papirlignende lav som klamrer seg til de få fjelltoppene som er synlig over iskappen? Det nasjonale sikkerhetsråd, som hadde rådslagninger med president Eisenhower, bestemte at det var bryet verdt. Avgjørelsen var ikke basert på eventyrlyst.» Artiklene pekte på at de amerikanske basene som var planlagt på Sydpolen, Marie Byrd Land og i Little America-området, i likhet med andre land langs kystområder i Antarktis, vil hjelpe til med å få samtidige observasjoner over hele

å spise kirsebær med de store

385


verden om været, kosmisk stråling, jordmagnetisme, gravitasjon, nordlys og andre geofysiske fenomener slik at man kunne få vite hvilke lover som styrer dem, men innrømmet: «Enhver nasjon som sender en ekspedisjon til Antarktis har også et politisk motiv.» USA hadde ingen territoriale krav i Antarktis og anerkjenner ingen andre nasjoners krav, men «det er bare en forbigående posisjon». USAs bestrebelser på å oppheve overlappende krav i etterkrigstiden ved å oppfordre til internasjonalisering ble avvist av alle andre interesserte parter. Hvis det noen gang skulle bli en konferanse for å regulere Antarktis, ønsker Washington så mye ekspedisjonsopplysninger som mulig. Selv om Antarktis er det minst verdifulle av de seks kontinenter, uansett hvilke rike ressurser som måtte finnes under iskappen, er det strategisk meget viktig. Det dominerer området i sør og sjøveien mellom to verdenshav, og «det kan man ikke se bort fra». Washington kan ikke «stå passivt og se på at andre nasjoner tar sin del av denne regionen». Disse artiklene og annen mediedekning av de amerikanske aktivitetene unngikk naturligvis ikke Sovjets oppmerksomhet. Det amerikanske utenriksdepartement ble gjort kjent med at sitater fra amerikanske kilder ble etterfulgt av krasse reaksjoner i Røde stjerne. USA var helt klart ute etter «nye regioner for prøvesprengning av hydrogenbomber». Ifølge sovjetiske kommentatorer betraktet amerikanerne den antarktiske iskappen som en flyplass på størrelse med hele Europa mens de proklamerer rent vitenskapelig forskning for å skjule ekspedisjonenes militære natur: «USA prøver å bruke Antarktis i sine aggressive planer, og lar også være å respektere internasjonale avtaler uansett hvilket spørsmål disse avtalene dreier seg om.»100 Sverdrup rapporterte at det var planer om en konferanse mellom alle land som hadde uttalte intensjoner om å opprette stasjoner i Antarktis. Utenriksminister Lange erklærte at Norge måtte ha anledning til å delta. UD var meget klar over betydningen av at Norge deltok i antarktisk forskning og på internasjonale konferanser om koordinering av tiltak. Ikke alle delte den oppfatningen. På et stabsmøte i departementet i mai 1955101 måtte Lange igjen si nei til norske vitenskapsmenn, som på ny hadde understreket at alle IGY-ressursene Norge hadde burde brukes til å styrke innsatsen i Arktis: La andre land hente inn de observasjonene fra Antarktis som IGY-programmet trenger. Ingen ringere enn Svein Rosseland, som hadde en udiskutabel politisk og forskningsmessig posisjon, pekte på at det også av praktiske grunner var nødvendig å fokusere på Arktis. SAS var i ferd med å begynne sin nye flyrute over Nordpolen og trengte sikrere værvarsler. Dessuten ville IGY foregå i en periode med solflekker som kunne medføre alvorlige geofysiske stormer med konsekvenser for Arktis. Norge burde være forberedt. Lange gjorde det da klart at han betraktet «en norsk ekspedisjon til Antarktis for å være av så stor utenrikspolitisk betydning at vi bør forsøke å få den sendt avsted».102 Men det var ikke gjort så lett. Hvordan skulle man få en ekspedisjon til Dronning Maud Land? Fore-

386 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


spørsler hos hvalfangstreder Lars Christensen viste at ingen av hans skuter var ledige.103 Hvalrederier sa seg villige til å hjelpe til med å betale noen av ekspedisjonens utgifter og påtok seg ansvaret for å få ekspedisjonsmedlemmene til Sør-Georgia. Men hvis et hvalkokeri kunne få ekspedisjonen til Sør-Georgia, hvordan skulle den så komme seg videre til Dronning Maud Land? Avstanden er som fra Lindesnes til Nordkapp. Lange erklærte at Sverdrup umiddelbart burde finne ut av spørsmålet om transport og justere budsjettet deretter; Lange ville ta ekspedisjonsspørsmålet opp i regjeringen så raskt som mulig. Det ville dempe det politiske presset utenfra og spekulasjonene hjemme hvis Norge snart kunne kunngjøre sine offisielle planer for Dronning Maud Land. Alle diskusjonene var fortsatt «strengt fortrolige».

Ingen sjelefred i sikte

Sverdrup gav snart et nytt overslag over utgifter til en Antarktis-ekspedisjon gjennom IGY. Det ble fremdeles et svimlende beløp, uansett hvilke alternativer som ble valgt: over fire millioner kroner. Men det omfattet også en sum på 340.000 kr. for en topografisk del, som – hvis basen ble satt opp på nullmeridianen – kunne gå så langt som til 15° ø.l. og dermed gjøre det mulig å kartlegge regionen, som altså var blitt fotografert av den tyske Schwabenland-ekspedisjonen i 1939. Slike kart kunne bli meget viktige i enhver framtidig territorial disputt; og gi grunn til å sette norske navn på områdene. Sverdrup framholdt at hvis Norge kunne «samarbeide» med andre land og få forsyninger fra andre lands stasjoner etter den første vinteren og hente ekspedisjonen hjem i januar 1959, ville man spare 700.000 kr.104 Kunne muligens britene eller argentinerne, som begge hadde planer om å sette opp stasjoner i Weddellhavet, vest for Dronning Maud Land, bidra med hjelp? De ulike overveielsene om hvor man skulle sende en ekspedisjon, og som i dagens perspektiv kanskje virker absurde, kan være en påminnelse om hvor sensitiv Antarktis-politikken var for et halvt århundre siden. Storbritannia og Argentina hadde kjørt seg fast i en alvorlig territorial konflikt som ved enkelte anledninger var på grensen til å bli væpnet. Hadde Argentina ambisjoner når det gjaldt Dronning Maud Land? Selv om den norske sektoren sannsynligvis lå for langt øst til å bli trukket inn i en tvist om suvereniteten, var ingenting sikkert. Hva om Storbritannia vant striden om sitt enorme territoriale krav? Kunne tapet få Argentina til å kreve mer land lenger øst, inklusive deler av Dronning Maud Land? Var det sikkert at et samarbeidsarrangement der Argentina besøker den norske stasjonen ikke kunne bli brukt av Argentina en gang i framtiden til å komme med et territorialt krav? Alt ville være enklere hvis UD overbeviste britene om å hjelpe Norge.105

å spise kirsebær med de store

387


IGY-planleggingsmøtene i Paris skapte mer hodebry i Oslo. Det viste seg at bare 11 land (USA, Frankrike, Storbritannia, Australia, New Zealand, Chile, Argentina, Norge, Sør-Afrika, Belgia og Sovjetunionen) planla ekspedisjoner til Antarktis. Og det ble snart klart at det fremdeles var store hull i det antarktiske nettverket; noen land tilbød seg å sette opp stasjoner og fylle hullene. Sovjetunionen kunngjorde da at landet, for å hjelpe til med dette, hadde planer om å sende minst én stor ekspedisjon til Antarktis, enten til Knox Coast i den australske sektor eller til Prinsesse Astrid Kyst i den norske sektor. Nettopp hva UD hadde fryktet hele tiden hvis Norge ikke sendte en ekspedisjon til 10° ø.l. Sovjets erklæring fikk tre andre land til straks å erklære at de var villige til å ta ansvar for en stasjon på Knox Coast. Nå virket det som Sovjet bare hadde ett valg når det gjaldt å realisere sin historiske rett på antarktisk territorium. 1955 så ut til å bli en lang og varm polarsommer for UD. Det ble plutselig problemer i nord. Svenskene bestemte seg for å trekke seg fra samarbeidet med nordmennene på Kapp Linné. De ville opprette en stasjon på Nordaustlandet sammen med finske vitenskapsmenn. Svenskene hevdet offisielt at forskningen på Kapp Linné ble rammet av de mange magnetiske forstyrrelsene fra Isfjord Radio. Men rykter og private meldinger fra svenske vitenskapsmenn syntes å indikere at den egentlige grunnen var at svensk UD mente at en stor stasjon på Kapp Linné var altfor nær den russiske utposten på Svalbard. Nå måtte UD arbeide for å få fram mer penger og få det vanskelige bygningsarbeidet fullført så raskt som mulig.106 Et tegn på hvor spent den politiske situasjonen var blitt når det gjaldt supermaktsambisjonene både i nord og sør var nyhetene fra en nordisk arkeologisk utgravning på Svalbard, som fikk UD til å intervenere. Forskere fra Tromsø Museum deltok i den nordiske ekspedisjonen til Russekeila i Bellsund på Svalbard. Arbeidet om sommeren gav stort utbytte. Etter å ha gravd 60 cm ned og avdekket tre lag med bosetninger sendte ekspedisjonen tilbake en stor mengde arkeologiske funn fra russisk aktivitet på 1700tallet. Men blant de utgravde gjenstandene så det også ut til å være funn fra tidligere tid, inkludert flintredskaper som noen mente kanskje var fra steinalderen. Nyhetene og ryktene fikk UD til å lage et notat som uttrykte bekymring over at russerne kunne bruke disse funnene mot Norge. Selv om slike argumenter, basert på tidligere bosetning, ikke har relevans rent legalt, var UD opptatt av at de i en gitt situasjon kunne ha en viss virkning på opinionen, særlig i Sovjet. I UDs klipparkiv finner man både nyhetsmeldingen i Aftenposten 24. august 1955 om «Rike arkeologiske funn på Svalbard» og et avisinnlegg av Heiberg, der han skriver: «Jeg er redd det er fare for at disse undersøkelser vil bringe for dagen for mange spor etter russisk virksomhet i eldre tid.» Når det gjaldt spørsmålet om den arkeologiske utgravningen skulle fortsette,

388 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


mente UD at den istedenfor å bli motarbeidet eller stoppet burde fortsette i så stort omfang som mulig, slik at man i størst mulig grad kunne «ha kontrollen med hva som er å finne, [og] slik at russerne ikke kommer oss i forkjøpet».107 Å gjette hva russerne tenker var aldri lett. I slutten av august sendte den norske ambassaden i Moskva en oversikt over de siste nyhetene. De sovjetiske avisene hadde plutselig sluttet med de skarpe angrepene på USA og vestlige militærstrategiske planer i Antarktis. Russerne så fram til samarbeid i vitenskapens navn med tilsvarende amerikanske og andre lands ekspedisjoner som tok sikte på å fremme kunnskap. Kunngjøringen om at en rent vitenskapelig sovjetisk ekspedisjon skulle starte et år før IGYs formelle start kom ikke som noen overraskelse, men man trakk så avgjort et kollektivt lettelsens sukk i UD da det ble offentlig kjent at den store sovjetiske ekspedisjonen med sine mange fly, helikoptere, traktorer og hundesleder ikke skulle dra til Dronning Maud Land, men til Knox Coast i den australske sektor. Selv om videre logistiske og politiske problemer oppstod i planleggingen og iverksettelsen av Norges deltagelse i IGY, var det verste over. Men ingen i UD kunne på den tiden forutse at det samme politiserte vitenskapelige foretagende som skapte så mye spenning og kostet så mange penger senere skulle bane veien for en løsning på Norges problemer i Antarktis.

Norway Station-ekspedisjonen

Norge var nødt til å sende nok en ekspedisjon til det antarktiske fastlandet. Det var UDs konklusjon. Regjeringen foreslo, Stortinget vedtok og Norsk Polarinstitutt måtte organisere. Sverdrup påtok seg organiseringen og håpet at Nils Jørgen Schumacher kunne lede ekspedisjonen. Meteorologen hadde vært Norges fremste vitenskapsmann på NBS-ekspedisjonen 1949–52. Hans erfaring med to overvintringer hadde gitt ham praktisk kunnskap om hvordan man får store og små ting til å fungere under vanskelige forhold. Han hadde også de beste forutsetninger for å oppnå de best mulige vitenskapelige resultater med beskjedne ressurser. Men Schumacher var lånt ut fra Det norske meteorologiske institutt. Det var ikke mulig å få ham overført til polarinstituttet med samme lønn. Et tegn på at de heroiske polarekspedisjoners tidsalder i det store og hele var over var det også at Schumacher poengterte at han allerede hadde vært to år i polar isolasjon og nå var blitt familiemann. Norges ekspedisjon, som alle ekspedisjoner til Antarktis, ville bety faremomenter og ubehageligheter, og hardt arbeid under barske værforhold. Og ingen berømmelse, ære, og ikke engang vitenskapelig anerkjennelse, ville nødvendigvis følge. Han var villig til å delta og endog lede ekspedisjonen, men nektet å akseptere et lønnskutt.108 Det endte med at man rekrutterte folk fra NP og andre steder.

å spise kirsebær med de store

389


10. november 1956 forlot de to norske selfangstskutene «Polarsirkel» og «Polarbjørn» Oslo med et ekspedisjonsteam på 14 medlemmer ledet av NPs geodet Sigurd Helle. Helles skolering og erfaring i Arktis ville være en stor fordel i den topografisk-kartleggende delene av arbeidet. Ekspedisjoner bestod av to meteorologer, en glasiolog og tre vitenskapelige assistenter, pluss mekanikere, militærlege, radiooperatør, stuert og en hundekjører. De hadde med seg to beltevogner, 44 grønlandshunder og forsyninger for to år. Stasjonen skulle være i virksomhet fra ca. januar 1957 til januar 1959.109 Skutene nådde isfronten ved Dronning Maud Land i nærheten av nullmeridianen 26. desember. Den ene gikk østover, den andre vestover, for å finne et sted å lande og opprette en stasjon tre–fire mil inn i landet. «Polarbjørn» fant et landingssted ca. 70° s.br., 2° v.l., og 7. januar et passende sted for stasjonen. Dårlig vær forsinket arbeidet en uke, og mens mange andre land brukte helikopter, transporterte nordmennene tonn med utstyr, bygningsmaterialer og forsyninger med beltevogn 40 km inn i landet, der de opprettet Norway Station. 20. januar var stasjonen blitt så ferdig at skutene kunne dra tilbake. Radiokontakt med Bergen Radio kom ikke i stand før 12. mars. Man satte i gang med å samle observasjoner og data om meteorologi, ozon, geomagnetisme, glasiologi, nordlys, tidevann og biologi. En særegen innretning på Norway Station var en spesialkonstruert radiosondehytte med avtagbart tak som gjorde det lettere å sende opp de kostbare ballongene, som var den viktigste vitenskapelige oppgaven for ekspedisjonen. Erfaring fra NBS-ekspedisjonen viste at det var vanskelig å få opp ballongene i storm eller orkan. Manglende bevilgninger, mangel på utstyr og personell hindret ionosfæremåling eller avansert glasiologisk og geologisk arbeid. Selv om det ikke var noen del av IGY-programmet, ledet Helle et lite feltparti med to beltevogner og to hundespann til ca. 8° ø.l. for å supplere det geodetiske og topografiske arbeid ekspedisjonen hadde begynt med. Feltarbeidet hadde også vitenskapelig og spesielt politisk betydning, fordi man da kunne få et detaljert kart over regionen. Det eneste større uhell var at en av beltevognene falt ut i en bresprekk på tur i tett snøstorm langt inne i landet, og ikke kunne komme opp. De opprettet en baseleir og brukte hundesleder for å få gjort det store feltarbeidet i fjellene i nærheten. Norge og Storbritannia ble enige om å samarbeide. NP og Royal Society leide i fellesskap et norsk skip, «Tottan», for avløsningsbesøk på sine stasjoner i november 1957. Tre medlemmer av overvintringsmannskapet ble erstattet av en ny lege, mekaniker og stuert. Den norske ekspedisjonen gav et beskjedent, men solid bidrag, og var et så hederlig forsøk som man kunne håpe på under relativt enkle forhold. Norway Station var en av de minste av over 50 stasjoner i Antarktis. Norge hadde fremdeles polar kunnskap som andre nasjoner manglet. Både Japan og Belgia, som

390 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Under Norway Station-ekspedisjonen var det også lagt vekt på å kartlegge Dronning Maud Land, noe som kunne styrke det norske kravet over området. Feltpartiet benyttet både hundespann og beltevogner.


Med hjelp fra flyv책penet ble to Otter-fly brukt for 책 kartlegge Dronning Maud Land under Norway Station-ekspedisjonen. Her monteres et av flyene i Otterbukta.


kom sent med i IGY-planleggingen, bestemte seg for å spørre Norge om tillatelse til å sende ekspedisjoner til de østlige delene av Dronning Maud Land, og trengte begge teknisk rådgivning og logistisk assistanse. Japan gjorde det klart at de ikke trengte noen som helst vitenskapelig hjelp. Begge land sendte større og vitenskapelig mer avanserte ekspedisjoner enn Norge. Men det var amerikanerne og sovjetrusserne som vant media- og vitenskapsshowet. USA brukte tunge lastefly for å sette opp en stor stasjon i det indre østlige området, som hadde vært den mest utilgjengelige delen av kontinentet. Deres mange stasjoner og astronomiske investeringer i logistikk, vitenskapelig utstyr, avanserte forskningsprogrammer og bokstavelig talt hærskarer av vitenskapsmenn og ingeniører, samt betydelige bidrag fra Storbritannia, Frankrike og Australia, blant andre, viste det første detaljerte bilde av Antarktis’ fysiske miljø – og innledet en ny æra i polarvitenskapen. Andre steder Jorden rundt under IGY-programmet la tilsvarende spennende vitenskapelig arbeid og systematisk innsamling av data grunnlaget for en rekke revolusjoner i vitenskapelig tenkning om jord, sjø, luft og verdensrom. Tre verdens-data-sentre samlet hele fjell av observasjoner fra hele Jorden og ble et kunnskapslager for flere tiår framover, som kunne oppsøkes av vitenskapsmenn fra alle nasjoner. Lignende åpne grenser ble opprettholdt under selve IGY; vitenskapsmenn fra én nasjon hadde rett til å besøke en hvilken som helst annen installasjon drevet av en annen nasjon. Denne evnen til drive et massivt samarbeidsforetagende midt under den kalde krigen, i menneskehetens og vitenskapens navn, var i seg selv en stor nyhet. Men ingenting kunne måle seg med sensasjonen da Sovjet ydmyket amerikanerne med den overraskende oppsendelsen av verdens første satellitt i en bane rundt Jorden (Sputnik), og da de senere også sendte en hund ut i rommet. Amerikanerne hadde kunngjort sine planer om å sende opp en satellitt i en bane rundt Jorden under IGY, og det var meget høyt prioritert av president Eisenhower. Men selv om starten på amerikanernes romforskning var mindre enn spektakulær, skapte de ikke desto mindre en enda større sensasjon, i det minste vitenskapelig. Raketter med avanserte instrumenter sendt ut i det ytre rom høyere enn den øvre atmosfære viste at Jorden er omgitt av massive belter av energirike elektrisk ladede partikler, senere kalt Van Allen-beltet. Dette reiste spørsmål i media om ekstrem fare for bemannede romferder, men enda viktigere: åpnet for en ny forståelse av hvordan Solen påvirker Jorden. Nye avanserte teorier om nordlyset og magnetiske polarstormer fulgte. Andre store nyheter fra IGY var at det dukket opp amerikanske ubåter på Nordpolen; lastefly kom med forsyninger til amerikanske og sovjetiske vitenskapsmenn som arbeidet på drivende isøyer, og amerikanske eksperimenter med å studere kunstig nordlys ved atomvåpensprengninger høyt oppe i atmosfæren over øde havområder. Og like overveldende for enhver annen nasjon som håpet å kunne stå i

å spise kirsebær med de store

393


spissen for polarforskning eller geofysisk vitenskap mer generelt var det at både Sovjet og USA begynte å bevilge svære summer til laboratorier, forskningssentra og spesielt opplæring av et enormt antall nye vitenskapsmenn. Hele nye grener av geofysisk vitenskap ble opprettet. Det som hadde vært små underspesialiteter eller til og med ikke-eksisterende forskningsfelter, blomstret plutselig opp og ble de største vitenskapelige disipliner.110 Ett område, som glasiologi, som før 1950-årene knapt kunne betraktes som eget fag, vokste raskt til et blomstrende komplekst vitenskapelig område med egne tidsskrifter, institutter, konferanser og avanserte instrumenter. Mens en glasiolog tidligere i hovedsak studerte hvordan isbreene vokste og gikk tilbake, av nasjonale sikkerhetsgrunner og betalt av enorme forskningsmidler, ble det nå reist helt nye spørsmål og skapt en ny forskningsforståelse for å forstå breene: deres fysiske egenskaper, hvordan de beveger seg, prosessene med hvordan snø blir til ulike typer is, osv.111 Omfattende polare tiltak for diverse formål krevde og muliggjorde en sterk og omfattende utvikling av nye forskningsfelter.

Hvilken framtid i Antarktis?

Selv før den formelle IGY-starten gikk det rykter blant deltagerlandene som sendte et gufs av polarluft gjennom det norske utenriksdepartementet. Amerikanerne ønsket å utvide IGY med et år. Amerikanerne hevdet at de enorme investeringene i å opprette vitenskapelige stasjoner burde utnyttes bedre, og sendte nettopp et slikt forslag til den internasjonale kommisjon for diskusjon.112 De anbefalte også at det ble opprettet en internasjonal kommisjon som skulle planlegge, koordinere og administrere framtidig vitenskapelig arbeid i Antarktika. Norges første reaksjon var bestemt negativ. Norsk Polarinstitutt og Utenriksdepartementet tenkte likt. Norge ville være best tjent med ikke å måtte utvide sin virksomhet på Norway Station med et år. Sverdrup og Heiberg var enige om at hvis alle andre land bestemte seg for et år til, ville Norge også bli tvunget til å gjøre det, av politiske grunner. Den foreslåtte kommisjonen minnet om USAs første forsøk på å internasjonalisere det antarktiske fastlandet, i 1948. Selv om Norge ville foretrekke at en slik kommisjon ikke ble opprettet, ønsket ikke landet å bli betraktet som fiendtlig mot ideen, i tilfelle den ble en suksess: verken støtte den aktivt eller gå imot.113 Det var ingen hemmelighet at ved å utvide det vitenskapelige programmet med et år og deretter på ubegrenset tid, kunne flere land etter hvert gjøre om sine forskningsstasjoner til militærbaser. Som en UD-tjenestemann kommenterte det: Selv om det er mulig at vitenskapen er den dominerende beveggrunn for den enorme aktiviteten på vei inn i Antarktis, ville det være «blåøyet å tro at alt som skjer […] er diktert ut fra rene vitenskapelige hensyn

394 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Den første vinteren på Norway Station – eller «Fimbul» som den ble kalt av ekspedisjonsdeltakerne.


Var polarforskningen i ferd med å miste noe av sitt heroiske og spektakulære preg? Her er Odd Gjeruldsen, Niels S. Nergaard og Bjørn Grytøyr i konsentrert arbeid på Norway Station.


og behov». Alt sammen, konflikten mellom Storbritannia og dets rivaler i SørAmerika, rivaliseringen mellom supermaktene og også Japans plutselige massive investering i Dronning Maud Land, gjorde at det ble nødvendig at Norge «holder et øye med hva de forskjellige land foretar seg der».114 Det internasjonale forskningsrådet bad landene som hadde store stasjoner i Antarktis om å sende delegater til et spesielt ad hoc-planleggingsmøte i Stockholm i september 1957. To varme poteter dominerte dagsordenen: USAs forslag om å forlenge IGY og opprettelsen av en ny kommisjon for å administrere vitenskapen i Antarktis når IGY var over. Sverdrup skulle delta, og i samråd med departementet skulle han om mulig forhindre en resolusjon om forlengelse av IGY.115 Men Sverdrup døde, plutselig, og UD sendte istedet Halvor Solberg, som var enig med departementet i at det luktet vondt av det amerikanske initiativet.116 Det var bare en gjentagelse av amerikanernes forsøk på å internasjonalisere det antarktiske fastlandet. Heldigvis for Norge, for det antarktiske kontinent, for vitenskapen og til og med verdensfreden, førte omfanget av Den røde fare egentlig til et helt annet resultat enn det UD opprinnelig hadde håpet. Den amerikanske representanten forsøkt på privat basis å overbevise flere delegater, inkludert Solberg, om at det ville bli lettere å kontrollere Sovjets virksomhet hvis man opprettet et nytt internasjonalt organ for å koordinere vitenskapelig aktivitet, da inspeksjonsteam og gjesteforskere skulle være en del av kommisjonens virksomhet. Akkurat som i IGY skulle alle vitenskapelige stasjoner være åpne og alle data offentlige.117 Han mente at amerikanske etterretningsrapporter tydet på at sovjetrusserne ville utvide aktiviteten på sine stasjoner og bygge nye, uansett hva den internasjonale komiteen bestemte seg for. Men var informasjonen pålitelig? Uenigheten på møtet tok slutt da den forsinkede sovjetiske representanten ankom og bekreftet de amerikanske advarslene.118 Sovjetunionen planla å trappe opp sin vitenskapelige aktivitet både på land og til sjøs. De amerikanske forslagene var den eneste muligheten for å balansere og kontrollere et truende sovjetisk nærvær. Norge og andre motstandere endret sin stemmegivning. Men den var bare rådgivende; offisielle vedtak i hele den internasjonale IGY-komiteen lå noen måneder lenger framme i tid. Heiberg i Oslo forstod hva dette ville bety for Norge: «… den utvikling som nå foregår omkring Antarktis-spørsmålene vil måtte føre til at vi må ta under overveielse å revidere vår «nasjonalistiske» Antarktis-politikk og gå inn på tanken om en internasjonalisering i en eller annen form». Nye internasjonale avtaler om styringen av Antarktis var i ferd med å bli utformet; en ny kommisjon ville bli opprettet i en eller annen form for å administrere kontinentet. Ville noen delegater insistere på å fjerne alle tidligere nasjonale territoriale krav? Ville en ny måte å spre spenninger på, gamle og nye, fullstendig forandre det politiske landskap? Vil kontinentet bli delt opp på nytt, basert

å spise kirsebær med de store

397


Den amerikanske McMurdo-stasjonen p책 begynnelsen av 1960-tallet. I enden av hovedgata ligger kapellet. Norske polarekspedisjoner ble ganske beskjedne sammenlignet med slike anlegg.


på supermaktenes dominans? Ingenting var sikkert, annet enn at hvis Norge ønsket å ha noe å si om Dronning Maud Lands framtid, var det nødvendig å være solid representert i den nye kommisjonen. Var det nok å ha en stasjon under IGY? Heiberg og UD kunne ikke risikere at Norge ble marginalisert fra starten av og gikk inn for ett års forlengelse av Norway Station.119 På et møte i november 1957 mellom de berørte departementskontorer forstod departementsråd Skylstad i UD nødvendigheten av at Norge oppgav sin tidligere aktive politikk i Antarktis. Men han var også enig med Heiberg i at det var riktig å gå ned med flagget til topps, for å sikre seg at Norge ikke skulle miste helt innflytelse på den framtidige administrasjonen av Antarktis. De fleste andre var uenige, og var klar til å sette en brå stopp i Antarktis. Anders Orvin, som rykket opp som sjef for NP, gikk imot UDs forslag. Han var redd for at ett år lett kunne føre til to år, osv., og det ville bli fryktelig kostbart. Ettersom Norge ganske enkelt ikke kunne delta i spillet, la han stor vekt på at man burde komme seg ut jo før jo heller. Men UD hadde ikke noe valg. En ny ekspedisjon måtte sendes, og også ha med fly, for å fullføre kartleggingen av Dronning Maud Land – og komme de internasjonale manøvrer i forkjøpet. Disse kartene, fotografiene og oppmålingene skulle være de kortene Norge hadde å vise for seg i det nye antarktiske spillet om territoriale krav – eller for å delta i å utarbeide betingelsene for en internasjonalisering av kontinentet. Nye ting skjedde. På det som senere viste seg å være et historisk møte, 17. september 1957, dannet International Council of Scientific Union (ICSU) en ny kommisjon som skulle overta en framtidig koordinering av vitenskapelig forskning i Antarktis når IGY var over. Kommisjonens politiske rammeverk skulle diskuteres videre, men dette nye organet ble likevel betraktet som fundamentalt for framtidig styring. Hvert av de 12 aktive IGY-landene i Antarktis ble bedt om å utpeke en vitenskapsmann som representant i denne nye Special Committee on Antarctic Research (SCAR). Norge ble invitert, på grunn av sin IGY-virksomhet på Norway Station, gjennom Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Men ingenting skjedde. Første møte var fastsatt; Norge hadde ikke svart. Akademiet var ikke orientert og hadde ikke bestemt seg for å sende en delegat. Ledende vitenskapsmenn i Norge var ikke interessert i antarktisk forskning og mente det var bortkastet å bruke penger på det. Ord slapp ut til UD om det forestående møtet og et uteblitt norsk svar. UD fikk sjokk. Videnskaps-Akademiet medgav at departementet hadde politiske grunner til å ønske at det ble oppnevnt en representant i SCAR, og var villig til å utnevne hvem som helst UD ønsket. UD gjorde forespørsler. Med så lite støtte fra norsk vitenskap innså departementet også at det var nødt til å betale utgiftene for en delegat i denne såkalte ikke-politiske vitenskapelige komiteen; utgiftene måtte «kamufleres».120

å spise kirsebær med de store

399


Leiv Harang representerte Norge på SCAR-møtet i Haag i februar. Han rapporterte tilbake til UD om den store virksomheten som ble planlagt i andre land. Planene så til å markere at antarktisk vitenskap var i ferd med å skifte karakter, fra ekspedisjoner til halvpermanente baser. Harangs kommentarer reflekterte den triste tilstand Norge befant seg i. Penger var bare en del av hindringene for i noen grad å lykkes. Norge manglet polarforskere som kunne lede og bruke Norway Station. Hvis Norge valgte å bruke store summer på å fortsette sin virksomhet i Antarktis, måtte landet samtidig også bruke store summer på å bygge opp en gruppe polarforskere. Andre lands ekspedisjoner hadde internasjonalt framstående vitenskapsmenn som ledere, og ble organisert gjennom vitenskapelige institusjoner av anerkjent høy kvalitet: Norge var ikke i samme kategori. Norge var også det eneste land som ikke hadde sagt at det ville fortsette sin stasjon etter at IGY var slutt.121

Antarktis-traktaten

Selv om UD-tjenestemenn ordnet opp og fikk Norge med som et av nøkkellandene med rett til å delta i den framtidige administreringen av det antarktiske fastlandet, hadde UD også allerede innsett at Norges polare framtid nødvendigvis kom til å bli avgjort i Arktis. UDs holdning kan sees i lys av det faktum at selv om man allerede hadde innsett at man ikke ville være i stand til å sende overvintringsekspedisjoner etter 1959 eller opprette en halvpermanent forskningsstasjon, hadde Norge likevel klart å holde et fast grep på administrasjonen av Antarktis. UD var kanskje den siste instansen som aksepterte en politisk tilbaketrekning fra de to polarområdene. Norske vitenskapsmenn og Norsk Polarinstitutt hadde presset på i denne retningen før og under IGY. UD later faktisk til å ha hatt en bedre forståelse og et bredere perspektiv enn egentlig noen annen institusjon eller interessegruppe. UD vurderte også den kulturelle utfordringen: Norge hadde en nasjonal profil som også var en polar profil. Hva ville det koste å oppgi den, og hva ville det koste å foreta seg noe for å holde fast på noen tegn på å være en stolt polarnasjon? Midt under de grundige overveielsene om hvordan Norge skulle reagere på de nye initiativene i Antarktis informerte utenriksminister Halvard Lange Stortingets utenrikskomité i mars 1958 om nødvendigheten av at Norge revurderer sine prioriteringer. Her ser vi konturene av en ny nasjonal polar politikk og grunnen til at det var nødvendig å ta noen vanskelige valg. Når det gjaldt Antarktis, drøftet Lange nødvendigheten av å endre Norges tidligere avvisning av planene om internasjonalisering av kontinentet. Da USA i 1948 foreslo et demilitarisert Antarktis med sikte på internasjonalt vitenskapelig samarbeid, uttrykte Norge interesse for dette generelle prinsipp, men

400 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Dronning Maud Lands karakteristiske fjellformasjoner. Norway Station-ekspedisjonen (1956–60).


avviste bestemt ideen om et internasjonalt styre: «… Norge [kan] av nasjonale og politiske grunner ikke godt […] gi fra seg sin eksklusive suverenitet over det som er norsk territorium».122 Nå stod det nye initiativet i store trekk for det samme. UD og regjeringen tok til orde for at Norge endret syn. I lys av den politiske utvikling i verden ville det foreslåtte Antarktis-initiativet bli et verdifullt eksperiment i internasjonalt samarbeid i en geografisk region. Men hadde regjeringen gode grunner til «en så radikal omlegning av norsk politikk»? Som svar på spørsmålet gav Lange en oversikt over grunnlaget for den eksisterende politikk. Antarktis-politikken hadde, fremholdt han, først og fremst vært styrt opprinnelig av nasjonale hvalfangstinteresser, men også av et ønske om å holde fast på Norges «ry som en av de fremste nasjoner i polarforskningen». Men etter hvert endret hvalfangstteknikken og hvalfangstskutene seg. Norske hvalfangstinteresser trengte ikke lenger land og opererte med sine enorme fabrikkskip langt ute fra kysten. Det var ikke mange i hvalfangstbransjen som var rede til å ofre særlig mye bare for å opprettholde Norges prestisje som polarnasjon. Lange innrømmet: Norges vitenskapelige arbeid «i de senere år i Antarktis, har først og fremst hatt til hensikt å styrke våre suverenitetskrav». Den rent vitenskapelige interesse hadde vært sekundær. Selv om Norge bestemte seg for fortsatt å føre en aktiv politikk, ville det fremdeles være spørsmål om hvorvidt nasjonen kunne administrere dette økonomisk og personellmessig. Hvis Norge gjenopptok sin aktive linje, måtte landet være forberedt på å arbeide kontinuerlig i Antarktis i mange år fremover. Men er det verdt de økonomiske kostnadene, når: 1. fortsatt minimal drift av den norske stasjonen har lav vitenskapelig verdi, 2. det er tvilsomt om Norges territoriale krav har noen betydning for hvalfangsten, 3. det er håp om at en internasjonal avtale kan bli forhandlet fram, som ikke sikrer noen nasjoners rett til suverenitet? Lange informerte utenrikskomiteen om at regjeringen innså at tiden var kommet for en gjennomgripende vurdering av polarpolitikken i lys av «hva vi makter og hva vi har av reelle både næringsmessige og utenrikspolitiske interesser av å opprettholde». For sin egen del konkluderte han med at en nærmere undersøkelse av disse problemene «vil måtte komme til at vi må gi Svalbard og virksomheten der førsteprioritet innenfor vår arktiske virksomhet».123 UD betraktet etter hvert Svalbard som det viktigste sted for Norges polare aktiviteter og trodde at det var nødvendig å øke støtten til NPs virksomhet der, men også koordinere den med andre institusjoner slik at vitenskapelig arbeid av betydning for nasjonale interesser kunne intensiveres. UD understreket likevel også hvor viktig det var å få penger å fullføre snarest mulig kartlegging av Dronning Maud Land som virkemiddel for å beskytte framtidige rettigheter.124 Redningen for Norge kom til slutt i form av forhandlinger som strakte

402 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


seg over et år og samlet diplomater, vitenskapsmenn, jurister og andre til over 60 møter. Norge ble invitert til å delta. Landene som var aktive i Antarktis under IGY skulle bli enige om en traktat når den nåværende «våpenstillstanden» tok slutt. De to erkerivalene USA og USSR var for en stor del enige og gikk inn for en internasjonalisering av kontinentet. Den største trusselen kom fra Argentina, Chile og Frankrike, som gikk imot frysing av alle territoriale krav på ubestemt tid. Det ble til slutt undertegnet en traktat som erklærte status quo: Ingen krav skulle avvises, ingen nye tillates. Antarktis skulle omdannes til et demilitarisert atomvåpenfritt kontinent styrt av SCAR, for menneskehetens og vitenskapens sak. Den siste formelle konferansen ble holdt 15. oktober–1. desember 1959, da de 12 landene signerte Antarktis-traktaten. Norge måtte svelge hardt flere ganger under de lange forhandlingene, men godtok til slutt.125

Hvem er den rette mann?

Harald U. Sverdrups hjerte stanset plutselig 21. august 1957. Mange sa at det kom av overanstrengelse pga. de mange oppgavene han hadde tatt på seg. Selv om professor II-stillingen på universitetet formelt betydde bare en femtedels stilling for å undervise hovedfagstudenter, ble han dekanus for Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og foretok en fullstendig omorganisering av undervisningen. Han mente at yngre personer burde ha tatt initiativet til å gjennomføre det, men ingen ønsket å bli plaget med det byrdefulle ansvaret. Han sa også ja til å ha en viktig rolle i Norges første store u-hjelpsprosjekt: innføring av moderne fiskerimetoder i den fattige Kerala-regionen i India. Kanskje ønsket han i denne forstand å ivareta arven fra Nansen om innsats i humanitært arbeid. Han organiserte de årlige internasjonale sommerskolene på universitetet og deltok i internasjonale vitenskapelige kommisjoner. Han fikk tilbud fra kolleger i USA om å delta i nye innovative geofysiske vitenskapelige samarbeidsprosjekter, men måtte innse at sjansen til å få tid til arbeid med vitenskapelige saker snart ville nå nullpunktet.126 Da UD plutselig våknet, pga. IGYs utfordring for norske territoriale krav og behovet for både å gi råd om og lede planleggingen av Antarktis-ekspedisjonen, trådte Sverdrup til for å hjelpe. Men han var allerede en nederlagsdømt mann, som kastet seg over oppgaven mer ut fra pliktfølelse enn av entusiasme. Mannen som mange mente kom til å bli verdens ledende havforsker og hvis amerikanske studenter nå stod i spissen for en dramatisk og spennende rivende utvikling av denne vitenskapen, var leder for et institutt som ikke drev noen form for oseanografisk forskning, ja i virkeligheten nesten ikke forskning i det hele tatt. Drømmen om å fornye polartradisjonen etter Nansen, Amundsen og Otto Sverdrup, som han

å spise kirsebær med de store

403


John Snuggerud m책ler ozoninnholdet i den antarktiske lufta ved hjelp av et Dobson ozonspektrofotometer.


selv var en del av, viste seg å bli et mareritt av skuffelser og frustrasjoner. NPs budsjett de første ti årene viser ikke bare stillstand, men faktisk nedgang i bevilgninger til operasjoner, og helt klart ingen tegn til vilje til å fullføre løftet om å gjøre det til Europas ledende i polarforskning. Anders Orvin gikk straks inn som direktør. Han holdt lojalt fast ved de klassiske NSIU-visjonene om instituttet. Han søkte om større bevilgninger og nytt personale, men bare for de tradisjonelle oppgavene. Det var allerede ubehagelig, om ikke skandaløst og en politisk sak at mye av dataanalysene og karttegningene fra NBS-ekspedisjonen ennå ikke var avsluttet. Og nå, med UDs press for at den nye innsatsen i Dronning Maud Land måtte omgjøres i hard politisk valuta i form av trykte kart, ble det krav om å bedre det altfor sultefôrede driftsbudsjettet. Orvin ble bedt om å fortsette som direktør etter oppnådd pensjonsalder, inntil man hadde funnet en etterfølger.127 I mellomtiden begynte UD å vurdere hvilke kvalifikasjoner en ny direktør burde ha, et spørsmål som var uløselig forbundet med hvordan UD oppfattet NPs rolle når det gjaldt utenrikspolitikken.128 UDs drømmedirektør ville være en mann som ikke bare hadde de nødvendige vitenskapelige og administrative kvalifikasjoner, men også forståelse for Norges økonomiske og politiske interesser i polområdene. Like viktig var det at vedkommende burde være internasjonalt anerkjent på et egnet vitenskapelig område, som igjen kunne være til nytte for instituttets omdømme. Det var Industridepartementet, uansett UDs prioriteringer, som hadde det overordnede ansvar for NP og for å foreslå en ny direktør. Å sette opp en ønskeliste over kvalifikasjoner er én ting, å velge mellom kandidater i det virkelige liv til en stilling som på papiret krevde intet mindre enn en supermann, var en helt annen sak. Det ble vanskeligheter fra første stund. To utlysninger ble nødvendig for å få gode nok kandidater. Da den første fristen utløp i september 1959, hadde ni søkere meldt seg.129 To kandidater så ut til å være de sterkeste, Kåre Rodahl og Kaare Z. Lundquist. Lundquist, som var utdannet som marineoffiser, hadde vært instituttets hydrograf siden 1947. Han kjente de praktiske sider ved instituttets arbeid på Svalbard og var vel kjent med de administrative utfordringer. Men han hadde ingen vitenskapelige kvalifikasjoner og så ikke ut til å kunne representere instituttet i forhandlinger om vitenskapelig samarbeid med andre institusjoner hjemme og i utlandet. Når det gjaldt Rodahl, virket det som det motsatte var tilfelle. Han hadde medisinsk doktorgrad fra Universitetet i Oslo, men hadde stort sett arbeidet i USA. Rodahl var en verdensautoritet i arktisk fysiologi og medisin. Han hadde vært med på en rekke arktiske og antarktiske ekspedisjoner og også organisert ekspedisjoner, arbeidet som konsulent for det amerikanske flyvåpen og administrert en rekke forskningsinstitutter. Han var energisk og høyt respektert blant vitenskapsmenn, men hadde ingen innsikt

å spise kirsebær med de store

405


Posten markerte 23. juni 1971 at det var 10 år siden Antarktis-traktaten trådte i kraft; og satte samtidig Norges interesser på kontinentet i klar forbindelse med Amundsens flaggplanting på Sydpolen i 1911.

i det NP holdt på med og heller ikke ekspertise i de vitenskapene og virksomhetene NP tradisjonelt arbeidet med. Da den nye fristen for søknader nærmet seg, var Leiv Harang den eneste nye søker verd å notere seg. Harang hadde mange gode argumenter på sin side, inkludert rollen i IGY-komiteen og nå SCAR-komiteen, men det var én sak som gikk imot Industridepartementets og NPs prioriteringer: Han ønsket å beholde en bistilling på universitetet og også prøve å få deler av Nordlysobservatoriet i Tromsø overført til instituttet i Oslo. Alarmklokkene ringte. Industridepartementet hadde klare antiakademiske holdninger og mente at serviceinstitusjoner som NP og Norges geologiske undersøkelse måtte holdes langt unna universitetet. I Industridepartementets forenklede resonnement var Sverdrups virksomhet på universitetet årsaken til at instituttet stagnerte. Harang var en enda større trussel mot NPs praktiske oppgaver, ettersom han klart ventet å fortsette sin forskningsvirksomhet og også utvide instituttets oppgaver ved å få inn nordlys-ionosfæriske studier. Man var redd for at Harangs prioriteringer ville medføre at NPs praktiske oppgaver ble overført til andre stabsinstitusjoner og at NP ble underlagt universitetet. Og hvordan skulle en forskningsinstitusjon bli finansiert gjennom Industridepartementet?130 Det var ikke lett å velge. Orvin fortsatte å presse på, fra sidelinjen, for å få ‘en av gutta’ fra NP som representerte en videreføring av gamle tradisjoner med praktisk arbeid og logistisk hjelp: hydrograf Lundquist. Flere i Industridepartementet var enige i at dette ville bety en mindre risiko, men ikke alle var fornøyde.131 Til slutt, julaften 1959, skrev statsråd Kjell Holler til medlemmer av regjeringen og uttrykte sine reservasjoner mot valg av direktør. Han gjorde det klart at Harang ikke var aktuell, ettersom hans orientering mot univer-

406 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


50-års markering 30. oktober 1961 for at Scott og Amundsen hadde vært på Sydpolen. Med amerikanerne til polpunktet var Norsk Polarinstitutts direktør Tore Gjelsvik og Scott Polar Research Institutes direktør, Gordon Robin.


sitetet ville true instituttets praktiske arbeid, og konkluderte: «Jeg har vært sterkt i tvil om avgjørelsen i denne sak, men ut fra en samlet vurdering kommet til at Norsk Polarinstitutt ville være best tjent med Kåre Rodahl som sjef.»132 Men Rodahl ble aldri direktør. Da statsråd Bergersen i KUD henvendte seg til Ahlmann for å spørre om Rodahl, som han kjente fra tidligere ekspedisjoner, egnet seg som leder for Norsk Polarinstitutt, fikk han et klart negativt svar. Holler fikk samme svar.133 Viktigere var at Rodahl hadde arbeidet så lenge innenfor det amerikanske militære etablissement. Særlig utenriksminister Lange argumenterer sterkt imot Rodahls kandidatur av den grunn.134 Dette, pluss Bergersens motstand, pga. hans store respekt for Ahlmanns skjønn, gjorde det umulig å få Rodahl akseptert av regjeringen. Tore Gjelsvik fikk jobben. Industridepartementet mente først at Gjelsvik var blant dem som «neppe kan ansees å ha de rette kvalifikasjoner til stillingen».135 Gjelsvik trakk da sin søknad tilbake. Men tidlig i 1960 dukket navnet hans opp igjen. Holler bad ham sende inn søknaden på ny,136 og Gjelsvik gjorde det. Gjelsvik hadde ingen polar erfaring, men han var geolog med både teoretisk akademisk skolering og gruveerfaring, i Norge og i utlandet. ID bestemte seg for å revurdere Lundquist og Gjelsvik. Nok et moment dukket opp: Gjelsvik var faktisk en krigshelt. Han hadde ledet Hjemmefrontledelsens Sekretariat de siste tre krigsårene. Tor Skjønsberg skrev om ham: «Det var i vesentlig grad hans administrative og organisatoriske evne, foruten hans innbitte arbeidskraft, som bygget en organisasjon som etter hvert var utbredt over hele landet.» Ved slutten av krigen hadde han 40–50 personer direkte under seg, og hadde vunnet deres sympati og respekt gjennom en «enestående evne til å lede og administrere selv under de vanskeligste forhold».137 Han talte dessuten flere fremmede språk og hadde arbeidet med internasjonale samarbeidsprosjekter gjennom FN. Gjelsvik fikk stillingen, men ikke uten kraftig motstand fra enkelte embetsmenn i Industridepartementet.138 De støttet Lundquist, i likhet med Orvin, og argumenterte imot Gjelsvik. Men andre i departementet var ikke så redd for å strekke seg ut over «den gamle gardes» begrensede horisonter. Gjelvik viste seg å være en sjeldent begavet leder. Han tok Norsk Polarinstitutts sak inn over seg; han var ikke redd for å slå i bordet når han følte at det var nødvendig for å fremme Norges polare interesser.

«Det nytter ikke å varte opp med Nansens skiutstyr»

Gjelsvik var en stor mann, med mye energi og sterke følelser, og gikk inn i NP med full kraft. Det og mer til var nødvendig hvis Norge ikke skulle sakke enda mer akterut som polarnasjon og bli uviktig i polarforskningen. I 1960,

408 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


da han ble utnevnt til direktør, var antall utenlandske ekspedisjoner til Svalbard ofte fire ganger så høyt som norske. Danmarks arktiske forskning overskygget Norges i størrelse og bredde; dette var fakta man helst ikke snakket om. Men andre aktiviteter var det umulig å holde tett om.139 Akkurat da Gjelsvik begynte på det som skulle bli en kontinuerlig kamp for å bedre arbeidsforholdene og styrke Norsk Polarinstitutt ble det en nesten eksplosiv vekst i utenlandsk aktivitet på Svalbard. Det hadde lenge gått rykter om at det var olje på og utenfor kysten av øygruppen. Utlendinger kastet seg ut i geologiske inspeksjoner og oljeleting, som Svalbardtraktaten ikke kunne hindre. Det amerikanske Caltex sendte en hel liten hær av geologer, oljegeofysikere, ingeniører og teknikere. Også Sovjetunionen hoppet plutselig på og sendte store mengder vitenskapsmenn, teknikere, utstyr og gud vet hva. I 1962 bestod den sovjetiske oljeletingsekspedisjonen til Svalbard av 150 mann, hvorav 50 vitenskapsmenn. Private norske interesser begynte også å sende ekspedisjoner og søkte om å få bygd en flystripe. Denne massive amerikanske og sovjetiske aktiviteten sjokkerte dem som voktet norske polarinteresser. Når nå regjeringen forstod hvor stor krisen var, gjorde Gjelsvik hva han kunne for å øke antall norske geologer og topografer, bedre lønnsnivået for dem som arbeidet ved NP for å beholde ekspertise, og slo alarm mer generelt om at Norge var nødt til å koordinere og styrke sin polarpolitikk, inkludert polarforskning.140 Gjelsvik kjempet, i årevis, for å få en isbryter og et helikopter til hjelp for NPs virksomhet. Selv om norske ekspedisjoner for en stor del måtte holde seg til støvler og ryggsekker mens amerikanerne og russerne drev på en mer mekanisert måte, kjente NPs folk alt i alt terrenget bedre og hadde bedre lokalkunnskap. Men dette fjernet ikke frykten for at utlendingene, som var flere og hadde større logistiske fortrinn, ville være i stand til å foreta geologiske og topografiske inspeksjoner, kartlegge og kreve kommersiell utnyttelse på de mest lukrative områdene for olje og andre mineralrikdommer. Norge kunne risikere å komme i en lite misunnelsesverdig posisjon ved å måtte spille vaktmesterens rolle på Svalbard, ute av stand til å kreve mineralressurser, og ikke engang kunne skattlegge utenlandske foretak. Dessuten førte nedskytingen av det amerikanske U2-spionflyet over Sovjetunionen, Berlin-spørsmålet, Cuba-krisen og andre hendelser langt unna Norges grenser til at den relativt korte pausen i den kalde krigen til ny oppladning av spenningen mellom øst og vest.141 Sovjetisk mistanke om norsk bistand til amerikansk spionvirksomhet gjorde ikke Svalbard-politikken særlig lettere. En kunne lure på, og tenke sitt, om hva det store antall russere på Svalbard egentlig holdt på med, og hva som var Sovjets hensikt med å lete etter olje og mineraler der. En hendelse i 1964 klargjorde for Gjelsvik hvordan folk flest så på NP. Han tok drosje til den gamle observatoriebygningen der NP fremdeles hadde sin overfylte og nedslitte base. Drosjesjåføren lurte på hvem som arbeidet i den

å spise kirsebær med de store

409


Er det olje under snøen? Norsk Polar Navigasjon A/S, som hadde fått enerett til å vinne ut olje fra 300 kvadratkilometer på Brøggerhalvøya, prøveborer på Svalbard i 1963.


gamle bygningen bak Universitetsbiblioteket på Solli plass. Da Gjelsvik fortalte at det var her NP holdt til, kom det: «Jasså – det er dom som lar russera ta hele Svalbard det.»142 Men Gjelsvik visste meget godt at det var den norske regjering som setter betingelsene for hva som kunne oppnås. Han begynte allerede i 1961 og utrettelig i tiden etterpå med en lang serie avisartikler og intervjuer og foredrag for et stort antall organisasjoner for å understreke hvorfor Norge måtte investere i logistisk støtte til NP og mer, samt bedre lønn for personalet. Selv om han nådde resultater etter hvert, fortsatte utenlandske «rent» vitenskapelige aktiviteter og letevirksomhet å vokse utover i 1960-årene. Gjelsvik tok ikke til orde for oljeleting fra norsk side, da sannsynligheten for forekomster ikke kunne rettferdiggjøre de enorme kostnadene. Men han ønsket å få mer generell geologisk og annen vitenskapelig aktivitet for å sikre seg at utlendingene ikke utmanøvrerte og presset Norge ut fra store deler av Svalbard rett og slett fordi de hadde vært mer aktive enn nordmennene. Han prøvde å opplyse regjeringen og svare på kritikk fra publikum: «Men det er med polarforskning som med vinteridrett. Det er ingen sak å ta alle medaljene når man er alene på arenaen. I dag er vi ikke lenger alene i polartraktene.»143 Andre land investerte enorme summer på polarforskning og brukte teknologisk overlegen logistikk; til og med land som ikke hadde noe geografisk eller historisk forhold til Arktis eller Antarktis overskygget Norge. Gjelsvik fulgte opp sportsanalogien: «Det nytter ikke å varte opp med Nansens skiutstyr i dagens olympiske skimesterskap.»144 Nå lyktes Gjelsvik i få til en forbedring av «skiutstyret». I tiåret fram til 1970 økte bevilgningene fra Stortinget fra vel 1,1 mill kr i 1961 til vel 3,9 mill kroner i 1970 og 7,6 mill til 1975. Staben ved NP ble utvidet fra 22 fast ansatte i 1960, 32 i 1970 og til 34 i 1975.143 Det betydde også økt aktivitet på Svalbard, antall deltakere på NPs ekspedisjoner økte fra rundt 20 i 1960 og til rundt 60 i 1966, men samtidig var det en betydelig økning i utenlandske ekspedisjoner, både vitenskapelige og kommersielle.144 Gjelsvik var mest heldig med å øke forskningsvirksomhet som åpenbart hadde økonomisk betydning. Selv om han fikk flere geologstillinger på NP, var dette spesialiseringer innenfor deler av vitenskapen som hadde direkte relevans for kommersiell virksomhet. I denne perioden opplevde internasjonal geologi den største og mest spennende revolusjon i tenkningen på over hundre år – det endelige bevis på kontinentaldriften, eller platetektonikken, og i denne intellektuelle gjæringssituasjonen var forståelsen av Svalbards og spesielt Antarktis’ geologi av stor betydning. Norge deltok ikke i noen meningsfull utstrekning i dette vitenskapelige eventyret. Da Norge gjorde brå stopp i kullgruvedriften i Ny-Ålesund etter Kings Bayulykken i 1962, var Gjelsvik raskt ute med å foreslå at det istedet ble opprettet en vitenskapelig stasjon på helårsbasis. Men da det ble spørsmål om å bygge

å spise kirsebær med de store

411


Meteorologiske observasjoner fra Jan Mayen er nødvendig for å oppdage sterke lavtrykk på vei mot Nord-Norge og Vestlandet. Her kontrollerer John Hansen løpestrengene som gjør det mulig å ta seg ut i dårlig vær.


en europeisk telemetristasjon i Ny-Ålesund for å motta signaler fra European Space Agencys vitenskapelige rakett- og satellittprogrammer, skapte sovjetiske protester problemer både for UD og vitenskapsmenn. Statsminister Gerhardsen hadde dette prosjektet med i sine drøftinger med Sovjet-lederne i Moskva i 1965; de trodde at installasjonen var et skritt i retning av å militarisere Svalbard.147 Når det var militær verdi selv i avansert grunnforskning i det nære verdensrom og den øvre atmosfære, inkludert nordlysforskning, var alle nødt til å gå på tærne. Skulle norske forskere bevege seg på eller i nærheten av forskningsfronten, var det nødvendig å ha kostbart utstyr. Dette kunne skaffes gjennom internasjonalt samarbeid, men betydde ofte at man måtte låne instrumenter eller å få tilskudd fra amerikanske vitenskapelige organisasjoner, som selv ble støttet av det militære. Å si ja til en gave fra det amerikanske flyvåpen for å drive nordlysstudier i Norge var én ting, men å sende det samme utstyret til Svalbard skapte straks problemer for UD.148 Norge klarte å holde en fot innenfor i den stadig akselerende og voksende internasjonale virksomheten innen polarforskningen, men når det gjaldt Antarktis, ville det være riktigere i si en tå innenfor. Norge sendte ikke lenger overvintringsekspedisjoner til Antarktis.149 Amerikanske tilbud om transport for et norsk team, forutsatt at Norge kunne reise penger og personell for det aktuelle arbeid, førte som regel til at regjeringen sa nei av budsjetthensyn. Da en ny mulighet oppstod, skrev Gjelsvik til Industridepartementet: «Norsk Polarinstitutt vil så sterkt som mulig tilrå at Norge aksepterer det amerikanske tilbudet. Et nytt norsk avslag på et sjenerøst tilbud om assistanse til å drive utforskning av vårt eget territorium ville lett bli oppfattet både innen- og utenlands som at Norge gir opp sine arktiske interesser, og det ville kunne medføre at vi settes utenfor SCAR-samarbeidet i fremtiden.» 150 Det førte til at enkelte nordmenn fikk tilskudd for å bli med på andre nasjoners virksomhet i Antarktis, blant dem glasiolog Olav Orheim på amerikanske ekspedisjoner 1965–66 og 1966–67.151 To ganger klarte små grupper å bringe det norske flagg til det fjerne Dronning Maud Land, takket være generøs transport fra den amerikanske National Science Foundation.152 Gjelsvik understreket at Norge ikke skulle ignorere det antarktiske fastlandet. Antarktis-traktaten la riktignok alle territoriale krav på is, men kunne et nesten totalt norsk fravær til slutt bli brukt for å avvise framtidige territoriale krav? Dessuten: Ettersom utenlandske geologer fant avgjørende bevis på den felles geologiske opprinnelsen til Dronning Maud Land og Sør-Afrika, hevdet Gjelsvik og andre at sjansene for eventyrlige mineralrikdommer under isen ikke kunne utelukkes – framtidig teknologi kunne kanskje gjøre gruvedrift mulig. Gjelsvik klarte å få Norge til å fortsette med SCAR-virksomheten, selv om landets bidrag til den vitenskapelige utforskning av det antarktiske kontinent var svært lite. Statistikk over produksjonen av vitenskapelige arbeider i

å spise kirsebær med de store

413


Ville norske forskere kunne delta i den stadig mer teknologiske polarforskningen, eller skulle polarnasjonen hovedsakelig vĂŚre vertskap for utlendinger pĂĽ Svalbard? Her fra telemetristasjon, som bekymret russerne, i Ny-Ă…lesund


en treårsperiode 1979–81 fra de 12 landene som undertegnet Antarktis-traktaten viser at Norge ligger på nest siste plass, med bare 43 av 3478 arbeider, eller 1,2 % av det hele.153 Etter IGY var verken norske vitenskapelige miljøer eller regjeringen særlig interessert i å bruke ressurser på vitenskap i Antarktis. Men Norges renommé som polarnasjon med en heroisk fortid, og Norges gunstige politiske situasjon som NATO-alliert, spilte nok også en rolle for å opprettholde Norges posisjon i SCAR-sammenheng. Selv om Gjelsvik i løpet av 1960-årene klarte å få penger til litt av den vitenskapelige staben som var lovet i 1948, fortsatte NP stort sett som en praktisk serviceorientert institusjon med svært lite av fri vitenskapelig virksomhet. Andre steder i Norge var det heller ikke mulig for polarforskningen å konkurrere med de massive investeringene som ble gjort av supermaktene og de store europeiske landene, og Commonwealth-landene. I tradisjonelle norske forskningsmessige prestisjeområder, som nordlyset, overtok nye velfinansierte sentra ledelsen, som University of Alaska, og åpnet for nye og viktige innsikter. I andre land er det skapt hele vitenskapelige samfunn og akademiske programmer som setter fokus på spesialiserte områder av polarforskningen. Mens på den annen side nordmenn som arbeidet med nordlyset, polar meteorologi eller antarktisk oseanografi for en stor del arbeidet innenfor svært små akademiske miljøer. At norske forskere i det hele tatt klarte å være aktive på den internasjonale forskningsfronten var i hovedsak resultat av støtte gjennom amerikanske organisasjoner, som bevilget penger, men skyldtes også vekst i det dynamiske nettverk av europeiske og nordamerikanske vitenskapsmenn som møttes på konferanser, seminarer og bevilgninger gjennom NATO. Dette gjorde det mulig for nordmenn som drev med polar grunnforskning å delta i fellesprosjekter med forskere fra andre NATO-land.154 Selv om det hjalp med bevilgninger fra NAVF og NTNF, kunne ikke disse alene betale den allerede sparsomme norske virksomheten i det som var blitt høykostnads- og teknologiintensive områder i polarforskningen. Gjelsvik gjentok stadig sine advarsler. Regjeringen var nødt til å investere mer penger og skape bedre koordinering av departementene og også de andre organisasjonene som var involvert i polarforskning. Han fikk bare sene og sporadiske svar, men merket likevel en bevegelse i det han mente var riktig retning. Norges polarpolitikk var fortsatt passiv, og ikke basert på initiativer og klare visjoner: «Istedet er vi blitt overrasket av hendelsene og har prøvd, i pakt med våre tradisjoner på andre områder, å bevege oss med improvisasjoner, spredte tiltak ved å spare på skillingen og la daleren gå.»155 I en slik situasjon tok polarforskningen, og andre sider av polarvirksomheten, nødvendigvis skade. Selv om det mot slutten av 1960-årene så ut til å være dårlige utsikter for oljefunn på Svalbard, med tilsvarende nedgang i størrelsen på og antallet sovjetiske og private amerikanske geologiske ekspedisjoner, var Sovjets virksomhet fremdeles

å spise kirsebær med de store

415


Norsk Polarinstitutts direktør Tore Gjelsvik pü sitt kontor.


betydelig. I 1970-årene sendte Sovjetunionen årlig minst 10–20 mann på glasiologiske ekspedisjoner, der det også var med representanter for andre vitenskapelige disipliner. Bare det var grunn nok til å passe på, som Gjelsvik noterte så sent som i 1979: «Jeg har vanskelig for å se at denne forskningsvirksomheten burde omfattes av noen alminnelig velvilje fra norsk side selv om den faglig sett kan være interessant.»156 På denne tiden stimulerte ny tenkning og nye impulser både innenlands og utenlands til en fornyet debatt om norsk polarpolitikk. Gjelsvik minnet fra han fikk direktørstillingen regjeringen og den norske offentlighet gjentatte ganger om nødvendigheten av å følge opp erklæringen fra 1946: «Instituttet bør utbygges slik at det får en lederstilling i europeisk arktisk forskning.»157 Notater fra UD så tidlig som 1960, som peker på nødvendigheten av at høytstående embetsmenn gir støtte moralsk og på andre måter til NP, som var Norges polare ansikt mot verden, og som skulle gjenspeile den stolte nasjonale tradisjonen etter Nansen og Amundsen, førte heller ikke til annet enn små forbedringer på årsbudsjettene.158 Og i 1970-årene var det få som våget å gjenta for ramme alvor Orvins kommentar i 1946: «Vi nordmenn har mange betingelser for polarforskning fremfor andre folk […] vi nordmenn kan hevde oss i den internasjonale videnskapelige kappestrid og at vårt folk mere enn noe annet er skikket for å løse de videnskapelige opgaver som polartraktene byr.»159 Men som tilfelle var med så mange andre sider av norsk polarhistorie kom det fortsatt overraskelser, og uventede ting skjedde.

Nye tider?

Tidlig i 1970-årene kunne det merkes enkelte tegn på en framtidig endring. NP fikk penger til flere nye stillinger, inkludert en Antarktis-forsker og en biolog, en stilling som var med på Sverdrups opprinnelige plan for instituttet. Dette gjennombruddet etter en ventetid på to tiår kan kanskje sees som et varsel om en vesentlig endret orientering som begynte i 1970-årene i norsk polarforskning: fra vitenskaper om jordskorpen til biologisk-miljømessige vitenskaper. Andre tegn i denne tiden pekte så avgjort i helt andre retninger enn det som til slutt ble resultatet. I et fortrolig notat av Knut Frydenlund i 1974, som markerer UDs posisjon i diskusjonen om å flytte Norsk Polarinstitutt til Tromsø, er meldingen krystallklar og udiskuterbar: NP må fortsatt være i nærheten av UD slik at man kan ha daglig kontakt og hjelpe til å utforme polarpolitikken. Frydenlund forstod at vitenskapelig og politisk polarpolitikk nødvendigvis måtte gå hånd i hånd, selv i en tid da de var fullstendig samkjørt. Frydenlund gikk inn for å trappe opp Norges vitenskapelige arbeid for å møte det økende diplomatiske presset fra Sovjetunionen: Det måtte

å spise kirsebær med de store

417


Hva var framtiden for norsk polarforskning? Her sliter Jens Angard fra Norsk Polarinstitutt med vårløsning i Ny-Ålesund 1968.


koordineres og aktualiseres i nær kontakt med UD.160 Gjelsvik var tilbøyelig til å være enig. UD anbefalte sterkt at NP i framtiden skulle være lokalisert sammen med et nytt norsk polarsenter på Polhøgda, der Nansen hadde hatt sitt hjem. Som svar skrev en ansatt i Industridepartementet et notat der det stod at UD tok feil i alt. Det hadde aldri vært meningen av NP skulle blande seg opp i polarpolitikk, bare ta seg av praktisk og vitenskapelig arbeid, som han trodde kunne bli holdt adskilt.161 Til slutt, på et møte arbeidsgruppen som skulle diskutere om NP evt. skulle flyttes fra Oslo holdt i Kommunaldepartementet, skrev en eller annen for hånd en liten oppsummering av et synspunkt, sannsynligvis UDs, på et av de offisielle dokumentene: «[Norsk Polarinstitutt er] Ikke bare en forskningsinstitusjon, men et ekspertorgan, samlende punkt for all polar kompetanse. Viktigste ikke Norsk Polarinstitutts kontakt med statsråden, men vårt behov for kontakt med Norsk Polarinstitutt.»162 Det var ikke lett å gjette hva som kunne komme av forandringer i tiårene etterpå, da mangt igjen endret seg, både i forholdet mellom stormaktene og i synet på virksomheten i de polare områdene. Men det var fortsatt slik at Norge ikke ennå fikk noen ledende rolle i polarforskningen.


KLODENS HELSE – SETT FRA POLENE

Oppe i fjellsiden, høyt over Adventdalen ved Gruve 7, kunne man senhøsten 1994 se svære kraner som løftet på plass de siste seksjoner av en 35 diameters parabolantenne som raget gigantisk mot himmelen. Det var foreløpig siste byggetrinn på den etter alle kriterier imponerende EISCAT-radaren og høydepunktet i nordlysforskningen, en nasjonal forskningsgren med lange tradisjoner. Dette hadde alltid vært en «high tech»-disiplin, og ved byggingen av radaren ved Gruve 7 utenfor Longyearbyen tok norsk plasmafysikk et langt steg opp i de internasjonale divisjoner. Samtidig kunne man vanskelig tenke seg en mer symbolsk markering av overgang fra den gamle til den nye tid på Svalbard. Over de gamle gruvestollene, der kullet møysommelig ble gnagd ut av fjellet, reiste seg en internasjonalt finansiert radar med overveldende datakraft, konstruert for å avlese atmosfærens ionestrøm fra nordlysets dans over polarhimmelen mer enn hundre kilometer over de svarte gruvegangene. En teknologisk sett like tung installasjon ble i samme periode reist på motsatt side av Longyearbyen. Det var Norsk Romsenters SvalSat-anlegg på Platåfjellet, en nedlastningsstasjon for data fra stadig mer avanserte satellitter for overvåking av klodens, og spesielt nordområdenes, helsetilstand.

Mot en polar systemforståelse

De naturfaglige disipliner fikk et løft ved overgangen 1970- til 80-tallet. For mange fag ble det registrerende og beskrivende arbeidet i økende grad erstattet av prosess- og problemorienterte undersøkelser. Biologiens systematiske kartlegging av enkeltfenomener ble utfordret av en interesse om å forstå samspillet i økosystemer. Den moderne økologi oppsto på mange måter i Arktis med

klodens helse – sett fra polene

421


Hvorfor hekker fugler i Arktis?


Oxford-biologen Charles Eltons arbeider på Bjørnøya og andre deler av Svalbard allerede på slutten av 1920-tallet.1 Han gjorde, for sin tid, sofistikerte studier av næringskjeder og økologiske prosesser. Det var likevel først ved inngangen til 1980-tallet at den moderne økologiske forskning med vekt på systemforståelse ble et stort forskningsfelt i de polare økosystemer. Hvordan avhenger produksjonen av planktonalger i havet av de meteorologiske forhold? Hvordan finner den solenergien som algene fanger opp ved sin fotosyntese veien til torsk, sel, isbjørn og mennesker? Ornitologene spurte om hvordan og hvorfor fugler fant det bryet verdt å trekke nordover i hekkesesongen for å få fram egg og unger under de barskeste forhold som finnes på den nordlige halvkule. Svaret lå i sjøen, i en formidabel produksjon av fettrikt plankton og småfisk som ga grunnlaget for en rask vekst som kompenserte for de klimatiske prøvelser. Dette ga også en økt erkjennelse av at de arktiske økosystemer ikke kunne sees isolert, i alle fall var det åpenbart at den smale brem av grønt land som lå langs havet i stor grad ble gjødslet av fugl som hentet sin næring til havs. I urene under fuglefjellene kunne fjellreven yngle og leve godt på en stabil tilførsel av egg og unger, og gjess, rype og reinsdyr kunne beite på den frodige vegetasjonen. Biologien var bare ett av mange fagfelt som vokste sterkt på slutten av århundret. Oljeepoken la grunnlaget for en utvidet satsning på arktisk geologi, med omfattende seismisk kartlegging av bunnforholdene i Barentshavet og til en viss grad også i polbassenget. Oljeselskapene intensiverte også sine undersøkelser på land. Bakgrunnen var at geologien her avspeilte forholdene ut i havet. Eventuelle muligheter for store olje- og gassfunn i Barentshavet førte videre til omfattende planer for miljøundersøkelser, noe som var med på å danne det finansielle grunnlaget for tverrfaglig satsing. Måleseriene over isbreenes utvikling, som f.eks. Olav Liestøl ved Norsk Polarinstitutt hadde foretatt, fikk ny aktualitet da global oppvarming ble et allment tema. Det samme gjorde studier av permafrost. Og de meteorologiske og geofysiske fagmiljøer fikk styrket sine budsjetter da nyheten om «ozonhullet» ble en gjenganger i media. Det var ikke bare polare områder som var spesielt sårbare for global oppvarming, man innså etter hvert at de nordlige havområder i samspill med atmosfæren hadde en fundamental effekt på hele det globale klimaet.

Polhavet – tapt jomfruelighet

Ismassene i nord fremsto som en ødemark for de fleste inntil de første satellittbilder ble avlest ved Norsk Polarinstitutt i slutten av 1960-årene. Nå kunne man se råksystemer i den transpolare isstrømmen utgå som stråler hundrevis

klodens helse – sett fra polene

423


av kilometer nordover ut fra Grønlands nordkyst. Havisforsker Torgny Vinje på Norsk Polarinstitutt og ingeniører ved Christian Michelsens Institutt i Bergen gjorde at Norge var på banen med produksjon og utsetting av fire automatiske bøyer i farvannet omkring Svalbard i 1975, fire år før det store internasjonale arktiske automatbøyeprogrammet kom i gang i 1979. Fra 1979 og frem til i dag har 10–40 automatiske bøyer til enhver tid drevet rundt i Polhavet og gitt meteorologiske data og isdriftinformasjon. Den «tyngste» aktivitet i polregionen på 1970- og 80-tallet var seismikkundersøkelser og kartlegging av bunnforhold. I områdene nord for 74° N («Svalbardboksen») ble undersøkelsene utført i regi av Oljedirektoratet, mens i områdene syd for 74° N var også private oljeselskaper involvert. Alle former for geologiske og geofysiske undersøkelser ble utført i områder som var såkalt udiskutabelt norsk sone. De geologiske/geofysiske undersøkelsene var primært rettet mot å kartlegge mulighetene for drivverdige olje- og gassforekomster i området. Oljeindustrien og spesielt Oljedirektoratet førte en relativt åpen politikk overfor universiteter og forskningsinstitutter, og gjennom de målrettede undersøkelsene etter olje og gass fikk også forskningsinstituttene tilgang på unikt materiale. Uten den store leteaktiviteten etter petroleumsressurser ville universiteter og forskningsinstitutter ikke hatt mulighet til å få den informasjonen de i dag har om de geologiske og geofysiske forholdene i Barentshavet. Undersøkelsene i Barentshavet ble i stor grad knyttet opp mot tilsvarende undersøkelser på Svalbard, der en i stor detalj kunne studere de samme geologiske formasjoner som en ellers fant på store sedimentdyp ute i havet. Slik ble Svalbard et vindu inn i havets geologi, og ved å knytte denne informasjonen opp mot de seismiske undersøkelsene var det mulig å få en langt bedre forståelse av hvor oljen i havet kunne skjule seg. I tillegg til den store petroleumsaktiviteten ble det i løpet av 1990-årene utført flere dyphavsboringer vest og nordvest for Svalbard. Disse ble gjennomført i regi av det store internasjonale dyphavsboreprogrammet ODP (Ocean Drilling Programme), og norske forskere fra universiteter og forskningsinstitutter var sentrale så vel i planlegging og gjennomføring av toktene som bearbeiding av materialet etterpå. Sentrale problemstillinger for toktene var spørsmålet om klimautviklingen de siste millioner av år i Arktis. Det ble lagt spesiell vekt på å få mer kunnskap om havsirkulasjonen gjennom tid og hvilke mekanismer som har vært med på å legge grunnlaget for det sirkulasjonsmønster vi i dag har i Arktis – noe som også vil være viktig kunnskap for både klimaprognoser og klimaeffekter. Ved overgangen til 1990-årene skjedde også en dreining av både motiv og finansiering av dyphavsforskningen i Polhavet. Olje og gass var fortsatt viktig, men det skjedde en dreining i retning av mer miljøorienterte studier. Isdriften kunne ved hjelp av data fra satellitter nå studeres i detalj over store

424 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Satellittbilde fra den amerikanske jordobservasjonssensoren MODIS, som viser Svalbard med omliggende gruntvannsomr책der 27. august 2004.


avstander. Satellitter med radarinstrumentering gjør det mulig å se gjennom skydekket, og det ble et sentralt hjelpemiddel i den miljørelaterte overvåkingen og studier av is og strømmer. Nye generasjoner satellitter gjorde det også mulig å avlese og studere sider av det fysiske, kjemiske og biologiske miljøet i polområdene. Fjernmålingsteknologien gir imidlertid ingen kontakt med det reelle, fysiske miljøet i Polhavet – her måtte man frem til ca. 1990 underkaste seg drivisens premisser på samme måte som Nansen. Den logistiske løsningen for oseanografisk, geologisk og marinbiologisk forskning var enkel – et feltparti ble satt ut på drivisen med Twin Otter i vårmånedene. Norge hadde ingen egen aktivitet her, men deltok sporadisk ved de amerikanske isdriftstasjonene Fram I og IV (1979 og 1982) nord for Grønland og Svalbard. Leiren kunne drive 300 km eller mer i løpet av en seks ukers periode. Stasjonene hadde hver i alt inntil 15 forskere fra Canada, Danmark, Norge og USA. En norsk gruppe på tre foretok målinger av luftforurensninger for Norsk institutt for luftforskning (NILU), måling av lavfrekvent elektromagnetisk stråling og prøvetaking av havbunnen for Universitetet i Oslo, i tillegg til at Thor Larsen ved Norsk Polarinstitutt foretok satellittmerking av isbjørn og seismiske målinger for Polarinstituttet og registrering av jordskjelv for NORSAR. Norge sto på sidelinjen da det virkelige gjennombruddet i moderne utforskning av Polhavet skjedde. I 1987 gikk den tyske forskningsisbryteren «Polarstern» til 86° 11’ N, lenger nord enn noe forskningsskip tidligere, og i 1991 var «Polarstern» sammen med den svenske isbryteren «Oden» innom polpunktet. Plutselig var 95 forskere, samt en billedkunstner og en komponist, inne i hjertet av Polhavet – det var ikke «the same old fools that meet again» som var karakteristikken av den lille kretsen fra isdriftstasjonenes tid, men de fleste forskerne var unge, ambisiøse og representerte alle tenkelige fagfelter innenfor naturvitenskap. I løpet av 1990-tallet var det i alt syv internasjonale isbryterekspedisjoner inne i den sentrale delen av Polhavet, og ca. 280 forskere deltok – av dem var åtte norske. Et av de store virkelig tverrfaglige prosjekter knyttet til Polhavet var «The International Northern Sea Route Program» (INSROP), 1993–1999, ledet av Fridtjof Nansen-instituttets direktør Willy Østreng.2 Som direkte resultat av den kalde krigs endelikt, og utenriksminister Thorvald Stoltenbergs visjon om et tett samarbeid i Barentsregionen ble dette et program som gikk ut på å studere alle mulige sider ved en eventuell åpning av Nordøstpassasjen, eller Den nordlige sjøruten, med beregninger av muligheter i forhold til isen, økonomi, skipstyper, farer for forlis og forurensning, mv, samt effekter på flora, fauna og folkeslag langs ruten. Den norske polarforskning har sin opprinnelse i de golde isflater og kalde havdyp nær polpunktet, og det var slik sett rett og rimelig med en skikkelig

426 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


markering av 100-årsjubileet for «Fram»-ferden. På denne bakgrunn oppnevnte Det Norske Videnskaps-Akademi i 1987 en nasjonal planleggingsgruppe for en ekspedisjon som også skulle heve den norske forskningsinnsatsen i Polhavet. Det ble utarbeidet en plan innenfor temaene luft/havis/oseanografi, karbonsyklusen, paleoklima og luftforurensninger. Forskningsrådet sendte i 1991 planen til internasjonal vurdering, og fikk positiv omtale. Foretaket ble omtalt i rådets langtidsplan for polarforskning. Med et ekspedisjonsskip som hovedbase skulle 25 forskere (10 internasjonale) i løpet av 18 måneder drive med havisen fra nord for Severnaja Zemlja mot Svalbard. Dette ble sett på som en investering i en ny generasjon norske polarforskere. Feltutgiftene ville tilsvare kostnadene ved nesten to Antarktis-ekspedisjoner, og initiativet ble støttet av miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, men møtte en kald skulder i andre departementer, og ekspedisjonen ble aldri realisert. Først 105 år etter at «Fram» kom ut av isen nord for Svalbard gikk den første norske vitenskapelige ekspedisjonen inn i det sentrale Polhavet. Artikkel 76 i FNs nye havrettstraktat åpner for at det kan fremmes krav utover 200 nautiske mil hvor mektigheten av sedimenter på havbunnen utenfor kontinentalskråningen er en viktig faktor. Dette ga Norge et akutt kunnskapsbehov om geologien under havbunnen på dyphavet nord for Svalbard. En forskningsekspedisjon som Oljedirektoratet gjennomførte i 2001 med den svenske isbryteren «Oden» i samarbeid med Universitetet i Bergen markerte anledningen symbolsk ved å forlenge en av de seismiske linjene med noen ekstra sjømil for å tangere «Fram»s nordligste breddegrad. Den største internasjonale geofaglige interessen for Polhavet i nyere tid dreier seg om tilgang til det «klima-arkivet» som finnes spesielt på høyderygger på havbunnen i form av marine fossile avleiringer av floraen og faunaen. Sommeren 2004 startet «International Ocean Drilling Programme» (IODP) et tokt med to isbrytere og et boreskip for å ta sedimentkjerner ned til 500 meter under havbunnen på Lomonosov-ryggen. Ryggen deler Polhavet i to bassenger og dekkes av et 500 meter tykt sedimentlag, som antas å representere de siste 50 millioner år. I prinsippet kan man altså ut fra disse sedimentene avlese mye om fortidens klima og klimavariasjoner, noe som er avgjørende også for prognoser om fremtidens klima. Det engang så utilgjengelige polpunktet er frarøvet sin magi. Første gang en amerikansk og en kanadisk isbryter kom til Nordpolen i 1994 fant de over hundre russiske skolebarn i gang med feiring på isen, og senere er polpunktet blitt en attraksjon for flere hundre turister hvert år som bringes inn med russiske atomisbrytere eller med fly via Borneo, en årlig etablert base på drivisen ca. en breddegrad fra Nordpolen. For femti tusen dollar kan du gjøre et dykk til havbunnen på 4230 meter i en miniubåt fra en atomisbryter. Endringer og påvirkninger i miljøet representerer en annen type tapt

klodens helse – sett fra polene

427


Geologer fra Universitetet i Bergen samler seismiske data på oppdrag for Oljedirektoratet fra den svenske isbryteren «Oden» på 84° nord i 2001.

jomfruelighet. Global oppvarming med nedsmelting av pol-isen og høye konsentrasjoner av miljøgifter framsto som de store trusler for den arktiske natur fra slutten av 1980-årene. Også den sterke konflikten omkring leteaktivitet og eventuell utvinning av olje og gass i polare havområder («fisk eller olje») lå latent i store deler av 1990-årene og toppet seg senhøsten 2003, da Stortinget til slutt vedtok ikke å gå inn for prøveboring utenfor Lofoten, mens spørsmålet om Barentshavet ble holdt åpent.

Systemøkologi

Etterkrigstidens biologiske forskning var i stor grad en videreføring av tradisjonen fra Nansen og Sars, der arter ble kartlagt parallelt med nytt land og ukjente havdyp. Biologien var fortsatt ledd i kartleggingen av de nye farvann, en videreføring av oppdagelsen av det ukjente. Dette var også stort sett enkeltpersoners domene, og det var store muligheter for oppdagelse og navnsetting av nye grupper og arter. Fra 1970-tallet ble den klassiske systematikk og artsbeskrivelse en mer perifer geskjeft. Dels skyldtes dette at systematikk ikke lenger

428 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


var noe hett biologisk tema, dels at de arktiske økosystemer ikke lenger var ukjent land – de hadde tross alt vært gjenstand for hundre års studier. Antarktis kunne fortsatt by på uoppdaget liv, selv om det var uhyre sparsomt. Flere ekspedisjoner med norsk deltakelse studerte også utover på 1970- og 80-tallet det sparsomme liv som fantes på de antarktiske nunataker – livets virkelig yttergrense. Etter hvert var det systemene og samspillet som kom mer i fokus – altså økologien. Det ble vanligere med større og mer koordinert forskningsinnsats også innen biologisk polarforskning. Parallelt med dette fortsatte den lange tradisjon med fysiologiske studier hos polare organismer, fra frosttoleranse hos mikroskopiske spretthaler til dykkefysiologi hos sel og fettlagring hos rype og rein. Svalbardreinen ble et sentralt tema i de store, terrestre forskningsprogrammene Man and the Biosphere og Terrøk. Fram til 1978 forelå ikke en eneste hovedfagsoppgave på denne karakterarten i Svalbards fauna, mens i de påfølgende seks år ble den gjenstand for nitide studier i hele åtte hovedoppgaver og to doktorgrader. De biologisk/fysiologiske miljøene både ved Universitetet i Oslo og ved Avdeling for arktisk biologi i Tromsø sto her sentralt. Ved overgangen til et nytt årtusen sluttes den biologiske ringen på sett og vis ved at den taksonomiske æra vender tilbake, omformet av den moderne biologiens fremste spydspiss, genteknologien. Et drøyt hundreår etter at pionerene tegnet sirlige skisser over Polhavets forbausende rike flora og fauna kartlegges nå proteiner og gener både for å kartlegge organismenes utvikling, i hvilken grad disse arktiske innvånere representerer noe genetisk unikt, og selvsagt i hvilken grad den biologiske tilpasning til et ekstremt miljø innebærer gener og proteiner av kommersiell verdi. Hvordan kan man nyttiggjøre enzymer og gener som er selektert fram til å fungere under ekstreme temperaturer? Denne aktiviteten, som går under navnet bioprospektering, peker for de mest visjonære optimister fram mot en ny type bærekraftig høsting av arktiske ressurser. På slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet begynte en gryende interesse for økosystemenes helsetilstand og produksjonsgrunnlag. Mye av denne interessen kan føres tilbake til ny-malthusianske publikasjoner som Garret Hardins The Tragedy of the Commons og Paul Ehrlichs The Population Bomb, som begge utkom i 1968 og «Romaklubben» (Meadows, Meadows, Randers and Behrens) med sin Limits to growth (1972). Samtidig gikk Rachel Carsons bok Den tause våren (1969) sin seiersgang kloden rundt, og satte søkelyset på et annet miljøaspekt: utslipp av miljøgifter. Etter mange tiår med ubrutt utviklingsoptimisme vokste det nå fram en gryende frykt for at vi var i ferd med å bli for mange, og samtidig var i ferd med å ødelegge mye av vårt naturgrunnlag. Det ble påkrevd bedre kunnskap både om hva økosystemene faktisk kunne produsere, og hvordan de intrikate prosessene i økosystemene hang sammen.

klodens helse – sett fra polene

429


Den kortvokste svalbardreinen er den mest karakteristiske dyrearten for øygruppa.


Hvem spiste hvem, og hvordan kunne art A påvirke bestandsstørrelse og produksjon av art B? Selv om dette var problemstillinger som ble katalysert av en voksende miljøbølge tidlig på 1970-tallet, begynte historien drøyt 10 år tidligere. I 1959 kom et initiativ for å starte et større internasjonalt biologisk forskningsprogram etter mønster av Det internasjonale geofysiske år. Nå var det biologiens tur. I 1963 var prosessen kommet så langt at IBP (Det internasjonale biologiske program) fikk sin internasjonale oppstart. To år senere oppnevnte Det Norske Videnskaps-Akademi en norsk hovedkomité med zoologiprofessor Rolf Vik fra Universitetet i Oslo som leder. Vik søkte daværende NAVF (Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd) om midler, og etter viss tautrekking fikk IBP en direkte bevilgning på to millioner. Et betydelig beløp, bevilget på en uvanlig måte. Den norske IBP-komiteen fikk en rammebevilgning direkte til intern fordeling. Fram til 1970 økte de årlige rammene til fem millioner. Store penger i 1970, men timingen var perfekt. Dette var i begynnelsen på den første grønne bølge, som dels hadde sin bakgrunn i den økende oppmerksomhet rundt befolkningsproblematikk. Miljøverndepartementet var nyetablert og det blåste en grønn vind over landet. Mange mente at befolkningsteoretikeren Robert Malthus (1766–1834) etter 200 år var i ferd med å få rett. Rolf Vik argumenterte også i denne retning. Til Forskningsrådet skrev han at jord, ferskvann, hav og atmosfære var utsatt for inngrep i et slikt tempo og omfang at man måtte innse at jorda kunne bli ubeboelig for kommende generasjoner hvis vi ikke i vesentlig grad skaffet oss bedre kunnskaper om eventuelle skadevirkninger av menneskeskapte inngrep, slik at man gjennom denne kunnskapen kunne finne mottiltak. Han argumenterte også for fordelen ved studier i kalde økosystemer, hvor alle prosesser skjer langsommere, slik at en utvikling til det verre eller bedre kunne studeres i «langsom kino». Dersom Svalbard ble med i forskningsprogrammet, kunne de sammenlikne forholdene i kontinentale, atlantiske og høyarktiske klimaer. Nå ble ikke Arktis noen sentral del i det norske IBP-programmet, men økosystemproduksjon i alpine, sub-arktiske områder ble ivaretatt gjennom det største enkeltprogrammet, som fokuserte på Hardangervidda. Fra amerikansk og kanadisk hold ble det derimot utført en serie meget grundige studier av høyarktisk tundra, både terrestrisk og i ferskvann. Ferskvannsøkosystemer fikk også en forbausende sentral plass i den norske IBP-innsatsen. Av de seks norske innsatsområder (programmer), fikk ferskvannsprogrammet (produksjon i ferskvann) det dobbelte av programmet som studerte produksjon i marine systemer. Senere skulle imidlertid det marine miljø i høy grad tilgodeses når de store forskningsmidler skulle deles ut. Tradisjonen fra IBP-forskningen ble videreført gjennom det store programmet Pro Mare, Marinbiologisk Forskningsprogram i Arktis, som bokstavelig talt ble

klodens helse – sett fra polene

431


et skoleeksempel på økosystemforskning. Noe av bakgrunnen for programmet var som nevnt den økende sannsynlighet for oljeutvinning i Barentshavet, som fordret kunnskap om økosystemet. Gjennom prosjektperioden 1984–1989 ble hele Barentshavets produksjonsgrunnlag undersøkt, kartlagt og satt sammen i næringsnett. Med et totalbudsjett på 40 millioner var Pro Mare den største satsninger på polar biologi til da, og var en samfinansiering mellom Miljøverndepartementet og to av forløperne for Norges forskningsråd, det daværende Norges Fiskeriforskningsråd og Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd. Foruten de mange vitenskapelige og populærvitenskapelige publikasjoner som prosjektet resulterte i (drøyt 300), utgav også forskningsteamet, anført av professor Egil Sakshaug, en samlet oversikt over de viktigste funnene i boka Økosystem Barentshavet (1992). Som redaksjonen påpekte er den vanlige forskningsformidling lite tilgjengelig for et allment publikum, det dreier seg i hovedsak om engelskspråklig litteratur, spekket med fagtermer. En populærvitenskapelig bok som satte hele Barentshavets økosystem mellom to permer var uvanlig i det naturvitenskapelige miljø. Boka ble en svært populær introduksjon til Polhavets biologi både for studenter, forvaltere og et visst «opplyst allmennmarked». Pro Mare var også viktig fordi programmet så åpenbart viste sammenhengene mellom grunnforskning og anvendt forskning. Det ble først og fremst et fundament for å forstå rollen til hovedaktørene på den arktiske scene, og med det grunnlaget for de store fiskeriene av sild, lodde og torsk. Programmet var også et viktig fundament for de kommende storsatsninger på klimaforskning. Dyphavsdannelse, opptak og omsetning av CO2 koblet til klimaspørsmål var sentrale forskningstemaer. Problematikken knyttet til en eventuell oljeutvinning i Barentshavet ble også behørig analysert. Sist, men ikke minst var programmet et godt eksempel på tverrfaglighet i praksis: Med oseanografiske modeller og mikrobiologi som ytterpunkter ble det skapt en ny helhetsforståelse av et komplekst system.

Sjøpattedyr

Da Fridtjof Nansen på slutten av 1880-tallet gjorde sine nitide studier av slimålens nervesystem, dyrket han samtidig sin interesse for hval og sel. Forskning på sjøpattedyr har lange og sterke tradisjoner i Norge. Per Scholanders selfysiologiske undersøkelser i 1930-årene la grunnlag for en ubrutt tradisjon på sjøpattedyrforskning ved Universitetet i Oslo. Senere har slike studier stått sentralt ved Avdeling for arktisk biologi i Tromsø. Etter hvert ble fokus flyttet mer i retning av sjøpattedyrenes betydning i økosystemet – i hvilken grad selen «tømte» havet for fisk, og i hvilken grad de selv kunne – og burde – beskat-

432 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


En isbjørnunge som ikke mestret tilværelsen på Edgeøya. Hva vil miljøgifter og klimaendringer bety for framtiden til kongen av Arktis?


Prosjektet som satte ny standard for tverrvitenskapelig samarbeid og naturvitenskapelig forskningsformidling.

tes. Dette ble i høy grad et spørsmål om hevdvunne rettigheter og etiske aspekter ved fangst av sjøpattedyr. Denne fangsten var historisk tett koblet til Norges rolle som polarnasjon, ikke minst våre interesser i Antarktis. Samtidig var det et spørsmål som satte sterke følelser i sving. Dersom Norge skulle ha ryggdekning for fangst av vågehval, måtte man vise at det var ledd i en bærekraftig ressursforvaltning. I 1985 slo Den internasjonale hvalfangstkommisjonen alarm og stemplet den nordøstatlantiske vågehvalbestanden som «Protection Stock».3 Norge protesterte formelt mot både fredningsklassifiseringen og et vedtak som midlertidig forbød all kommersiell hvalfangst fra 1986. Ifølge Hvalfangstkonvensjonen var derfor vedtakene ikke bindende for Norge. Det internasjonale presset mot Norge økte betydelig våren 1986, da det ble klart at den norske regjeringen ville dele ut kvoter for vågehvalfangst også for den kommende sommeren. Dette resulterte i et forskningsprogram om sjøpattedyr, et program som daværende Norges Fiskeriforskningsråd tok initiativet til i 1988. Programmet ble opprettet med to begrunnelser: for det første var det som nevnt stor faglig uenighet om hvorvidt fangsten av vågehval var bærekraftig, og en internasjo-

434 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


nal gruppe som utredet spørsmålet konkluderte med at man rett og slett manglet kunnskap til å trekke noen konklusjoner – her måtte mer forskning til. Den andre begrunnelsen var de store invasjoner av sel som fant sted langs norskekysten 1986–1987.4 Over 60 000 sel ble fanget i garn og trål i dette tidsrommet, og denne plutselige invasjonen ble et alvorlig problem for kystfiskeriene. Hva var årsaken til invasjonen? Forskerne kunne slå fast at vågehvalbestanden var stor nok til å forsvare høsting ut fra en rent faglig vurdering, men det løste naturligvis ikke det følelsesmessige og etiske aspektet. Programmet ga mye ny kunnskap både om selens og hvalens rolle i de arktiske økosystem, men viste også store kunnskapshull med hensyn til økologien for sentrale arter som grønlandssel, klappmyss og vågehval.5

Mennesket og biosfæren – på Svalbard

Den terrestre (landbaserte) økosystemforskningen på Svalbard har også lange tradisjoner. Den moderne økologiens grunnlag oppsto, som nevnt, nettopp på Svalbard, ved Oxford-biologene med Charles Elton i spissen. Argumentet i 1920-årene var – som nå – at enkle arktiske økosystemer kunne by på innsikter i generelle økosystemprosesser. Tross drahjelp fra Oxford kom ikke den egentlige nasjonale forskningsinnsatsen på terrestrisk systemøkologi i gang før det UNESCO-initierte programmet Man and the Biosphere (MAB) i perioden 1975–1985, selv om det også foregikk en viss terrestrisk forskning før MAB-perioden, ikke minst på sjøfugl og deres betydning for stofftransport fra hav til land (guanogjødsling). MAB-prosjektet ble det første, større terrestre økologiprogram på Svalbard, med fokus på svalbardreinen. Denne lubne og småvokste fetter av fastlandsreinen, som engang vandret over isen til Svalbard har rett nok ikke samme arktiske symbolverdi som isbjørnen, men er likevel den fremste karakterart for Svalbard. Både dens fysiologiske tilpasning til ekstreme livsbetingelser og dens effekt på en sparsom flora ble gjenstand for grundige undersøkelser gjennom en tiårsperiode, summert i sluttrapporten Svalbardreinen og dens livsgrunnlag.6 Oppfølgeren til MAB var Terrestrisk økologisk forskningsprogram på Svalbard (Terrøk), fra 1991 til 1999. Argumentasjonen bak programmet var igjen at innsikt i fundamentale, økologiske prosesser best kunne oppnås i enkle økosystemer med få aktører, og at Svalbard også bød på isolerte bestander av planter og dyr («økologiske øyer») og store klimatiske forskjeller over korte avstander. Der de marine forskningsprogrammer som Pro Mare, Sjøpattedyrprogrammet og Forskningsprogram om nordnorsk kystøkologi kunne påberope seg et åpenbart nytteaspekt, fordi forskningen dreide seg om havressurser

klodens helse – sett fra polene

435


Selen fanges, veies, måles og får en helsesjekk. Slik kan forskerne kartlegge bestandens tilstand og betydning i økosystemet.

av stor nasjonal betydning, var det vanskelig å føre tilsvarende argumentasjon for den landbaserte, biologiske forskning. Her måtte grunnforskningen stå på egne bein, selv om denne type grunnleggende innsikt var nødvendig for forvaltningen av den høyarktiske natur – som det ble påpekt i den fyldige og populærvitenskapelige sluttrapporten fra prosjektet.7 Programmets mandat var også nettopp dette: å gjennomføre grunnforskning med relevans for forvaltningen på Svalbard. Terrøk videreførte lange tradisjoner innen basal økologisk og fysiologisk forskning både på planter og dyr, men innebar også betydelig innsats på «nye» områder som genetisk analyse av flora og fauna og effekter av simulerte klimaendringer.

«Den tause våren» i Arktis?

I 1994 ble innholdet av tungmetaller og fettløselige organiske miljøgifter undersøkt i en røye fra Ellasjøen på Bjørnøya. Røya hadde sin egen historie. Den var tiltenkt en annen skjebne enn det øvrige prøvematerialet. Da dette ble sendt til analyse for tungmetaller og organiske miljøgifter, forble røya i fryseren med

436 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Forskningsobjekter p책 spasertur i Longyearbyen.


tanke på en bedre middag. Ved en misforståelse ble de øvrige fiskene bare analysert for innhold av metaller, ikke miljøgifter, og siden en ny tur til Bjørnøya for supplerende innsamling ikke var noen triviell affære, ble den påtenkte middagen ofret for vitenskapen. Den ble analysert for å få en pekepinn om innholdet av organiske miljøgifter. Selv om det ligger en værstasjon på denne ugjestmilde pletten midtveis mellom Finnmarkskysten og Spitsbergen, kan det vanskelig tenkes et sted fjernere fra menneskelig påvirkning. Likevel: Analyseverdiene viste fullstendig usannsynlige nivåer av flere miljøgifter, men gjentatte analyser ga samme resultat. Selv med et oppvekststed i Rhinen ville man ikke vente slike konsentrasjoner av giftstoffer, men ulykkeligvis hadde man bare denne ene fisken og dermed et tynt grunnlag for bastante konklusjoner. Fra 1996 og påfølgende somre ble en rekke fisk fanget i Ellasjøen og andre vann på Bjørnøya, og verdiene ble bekreftet. Ellasjøen var ekstrem, men også røya i andre vann hadde klart høyere verdier av fettløselige miljøgifter enn røye fra fastlandet. Årsaken var åpenbart en luftveis transport av sprøytemidler og andre gifter sørfra, som så ble «felt ut» over den arktiske villmark. Om rekordnoteringen fra røya i Ellasjøen hadde skapt en viss oppstandelse på analyselaboratoriet, så føyde den seg likevel inn i en lang rekke observasjoner som alle viste at en foruroligende mengde av gifter ble transportert oppover i de arktiske næringskjeder. Siden dette stort sett dreide seg om fettløselige miljøgifter, og arktiske næringskjeder er karakterisert ved at de generelt er fettrike, foregikk – og foregår – en sterk oppkonsentrasjon av giftstoffer på veien fra planktonalger til organismer på toppen av den arktiske næringskjeden: polarmåke, sel, isbjørn – og mennesker. Allerede ved inngangen til 1990-tallet forelå forskningsrapporter som indikerte at paradoksalt nok var toksikologi i ferd med å bli et sentralt forskningsfelt i den arktiske villmark. I 1991 ble Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) etablert som et internasjonalt og sirkumpolært initiativ for å overvåke den etter hvert økende påvirkning av menneskelig aktivitet på økosystemer – og mennesker – i Arktis. Med norsk sekretariat fikk AMAP stor betydning både for nasjonal og internasjonal innsats på dette området, og et betydelig antall forskere hentet hjem fettvev og blodprøver for analyse av et bredt spekter av miljøgifter. I 1997 presenterte AMAP sin rapport for den første prosjektperioden, fra 1991 til 1996, en 850 siders murstein som dokumenterte hinsides tvil at mange av de naturlige innvånere i Arktis hadde foruroligende mengder av miljøgifter. Langveis transport gjennom luft og hav bidro til disse høye nivåene, samtidig som spesielt de store russiske elvene som Ob og Jenisej tømte et variert utvalg av miljøgifter med tildels høye konsentrasjoner ut i Polhavet. Denne første AMAP-rapporten inneholdt både gode og dårlige nyheter. I mange områder var innholdet av miljøgifter som DDT og PCB (begge i tallri-

438 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Hvorfor er røya på Bjørnøya full av gift? Anita Evenset og andre forskere prøver å finne sammenhengen.


Stipendiat Carolin Amdt gjør klar for å ta isfaunaprøver nord for Svalbard i mai 2003. Innsamlingen foregår ved at dykkere går ned med spesielle sugepumper.


ke varianter), toxafen og dieldrin på nivåer hvor man kunne forvente fosterskader, nevrologiske effekter og reproduksjonssvikt. Først og fremst var dette tilfelle for rovdyr og rovfugl. Den gode nyheten var at det syntes å være en fallende trend der hvor det var lange tidsserier. Likevel, AMAPs første rapport satte et dramatisk fokus på problemet med forurensning i nordområdene, og den ble etterfulgt av observasjoner som antydet immunproblemer, forhøyet dødelighet og begynnende reproduksjonssvikt hos isbjørn i de mest belastede områdene – som Svalbard-regionen. Funn av tvekjønnet isbjørn skapte også betydelig oppmerksomhet, samtidig som høy dødelighet og stadige observasjoner av «avvikende adferd» hos polarmåke ga skjellig grunn til mistanke om alvorlige forgiftningsproblemer. Omtrent samtidig som forestillingen om den ubesudlede polarnatur var i ferd med å forsvinne under et økende antall rapporter om miljøgifter i arktisk fauna, ble det slått alarm om ozonlaget. Alarmen kom fra Antarktis, der det på midten av 1980-tallet kom meldinger om en markert fortynning av «jordens solbrille», det stratosfæriske ozonlag 20–30 km over bakkenivå. Paul Crutzen, Mario Molina og F. Sherwood Rowlan fikk i 1995 Nobelprisen i kjemi for oppdagelsen av samspillet mellom klorforbindelser, stråling og lave temperaturer som årsak til den periodiske ozonsvekkelsen, raskt kjent som «ozonhullet» i de antarktiske vårmånedene (september til november). Ozon er treverdig oksygen, O3, og «ozonlaget» er et relativt tynt sjikt av ozon, men tilstrekkelig til å filtrere bort mye av den skadelige, kortbølgede strålingen som ellers ville nådd jordoverflaten. Menneskeskapte utslipp av klor- og bromforbindelser bidrar til en svekkelse av ozonlaget, men bare ved ekstremt lave temperaturer kombinert med sollys. Denne kombinasjonen forekommer først og fremst nær polene, og det forklarer hvorfor nettopp Antarktis i størst grad ble offer for dette miljøproblemet. Mindre ozon gir mer skadelig ultrafiolett lys, og er rekke større programmer ble iverksatt både innen atmosfærekjemi og for å overvåke eventuelle stråleskader på de antarktiske økosystemene. Det ble rapportert om nedsatt algeproduksjon og effekter på krill, en nøkkelorganisme i de antarktiske farvann, men ingen «økosystemkollaps». Norske forskere spilte en beskjeden rolle på den sydlige halvkule, men både i Oslo og i Tromsø hadde man lange måleserier på stratosfæreozon over den nordlige halvkule. Ozonlaget er høyst variabelt som en følge av naturlige, meteorologiske forhold, men etter som tidsserien økte ble det klart at det foregikk en svekkelse av ozonlaget om våren også over nordlige, og spesielt arktiske, områder. I samme tidsrom fremsto også global oppvarming som et overordnet miljøproblem med spesiell relevans for polare områder, og her ble det i løpet av en tiårsperiode etablert en betydelig nasjonal innsats innen flere disipliner fordelt på ulike institusjoner. Den globale miljøsituasjonen var i høyeste grad blitt et anliggende for de polare regioner, og det er en skjebnens ironi i det faktum at

klodens helse – sett fra polene

441


landbrukets sprøytemidler, samferdsel og et høyt forbruk av varer og goder i urbane områder syntes å sette spesielt dype fotavtrykk i de polare områder. Miljøgifter hopes opp i arktiske næringskjeder, ozonsvekkelsen er også i utpreget grad et polart fenomen, og prognoser for et framtidig klima under stadig økende konsentrasjoner av drivhusgasser som CO2 og metan spår de største utslag i polare områder. Lange måleserier av isdrift, istykkelse og satellittmålinger pekte i retning av en dramatisk smelting av isen ved Nordpolen, og de dystreste prognosene gikk ut på at Polhavet i løpet av 50 år ville være fullstendig isfritt om sommeren, mens vinterisen iallfall ville holde stand til inn i neste århundre.8 Dårlig nytt for isbjørnen, som i klimarapporter gjerne ble avbildet ved iskanten der den stirret sørgmodig utover åpent hav. Fra norsk side var først og fremst Nansensenteret for fjernmåling i Bergen aktiv i disse beregningene, som ble stort slått opp både i ledende fagtidsskrifter og dagspresse. Dette var dramatiske nyheter for de arktiske økosystemer, og det var en fattig trøst at dette ville øke mulighetene både for skipsfart og oljeboring i nordlige farvann. Nå er isdekket i arktiske farvann i utgangspunktet høyst variabelt, og forlengelse av korte tidsserier har alltid vært risikofylt prognosemakeri. Allikevel: De fleste av Svalbards landbreer var på rask retrett, og noe syntes å være på gang også med de store isdekker i nord og sør. Redusert isdekke vil påvirke ferskvannslag, dypvannsdannelse, havstrømmer, oksygenopptak og økologi. Mindre snø- og isdekke vil også gi redusert tilbakestråling, mer varme blir holdt tilbake, og resultatet kan bli en kjede med selvforsterkende tilbakekoblinger som ingen kan forutsi konsekvensene av. Skulle så også Grønlandsisen og Antarktisisen for alvor smelte, ville økt havnivå true kystsamfunn og øystater verden over. Vel var usikkerhetene store, men så var heller ikke konsekvensene noe å kimse av. Paradoksalt nok var det andre skrekkscenariet for nordområdene en stikk motsatt effekt – en betydelig nedkjøling som følge av en svekkelse av «Golfstrømmen». Etter norsk initiativ ble det også i denne perioden satt i gang forskning på Golfstrømmens dynamikk og stabilitet. Alle strategidokumenter, høringer og workshops gjennom 1990-årene konkluderte med at klimaforskning måtte bli et sentralt forskningsområde for norsk forskning generelt og norsk polarforskning spesielt. Det ble også gjennomgående argumentert for at dette var et av de få områder hvor Norge med noen rimelig grunn kunne ha ambisjoner om å hevde seg i verdenstoppen. Det ble nok en gang relevant å påpeke at Norge var en polarnasjon, og at en viktig nøkkel til forståelse av både klimaeffekter og klimautvikling lå i Arktis. Denne satsningen ble mer enn noe synliggjort gjennom Forskningsrådets valg av Bjerknessenteret som «senter for fremragende forskning».

442 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Asgeir Brekke ved «Absolutthuset» i 1968 – den gang nordlysforskningen ble utført med relativt enkelt utstyr. Sammen med Steinar Berge reiste han i 1966 to hytter som var de første observatoriene i Ny-Ålesund.

Nordlysets hemmelighet

Bildet av nordlysets flakkende bånd over isbjørnen, selve symbolet på Arktis, elektronenes dans over vinterhimmelen i sjatteringer, farger og mønstre som både stimulerer og overgår fantasien, er også et møte mellom den arktiske poesi og mytologi – og det mest høyteknologiske den arktiske forskning kan by på. Knapt noe arktisk fenomen har skapt flere fantasifulle teorier, og stimulert til slik forskningsinnsats som Aurora borealis. Asgeir Brekke hadde sin første overvintring som nordlysobservatør i 1966 med en instrumentering som uten store anstrengelser lot seg bære av én mann. Gjennom de neste 30 år sto han og kanskje i enda større grad Alv Egeland sentralt i oppbyggingen av Svalbard som internasjonalt senter for nordlysforskning, noe som altså også resulterte i en av nasjonens mest spektakulære forskningsinstallasjoner. I 1996 sto foreløpig siste del av EISCAT-anlegget ferdig på Gruve 7-fjellet. European Incoherent Scatter Facility er en internasjonal koalisjon av forskningsrådene i Norge,

klodens helse – sett fra polene

443


Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Japan, Sverige og Finland. Tross lokaliseringen har Norges bidrag til EISCAT-konsortiet vært under 10 %. Med et stort japansk tilskudd ble anlegget senere utvidet med en ny antenne ved årtusenskiftet, med totale investeringskostnader på 120 millioner kroner. EISCATantennen på Svalbard er ikke den eneste i sitt slag, men den har en unik geografisk plassering i forhold til det fenomen den er konstruert for å studere. Fra sola avgis en kontinuerlig elektromagnetisk strøm av partikler ut i verdensrommet. Partikkelstrømmen danner solvinden, som også når jordens ytre atmosfære. Her, mer enn hundre kilometer over jordoverflaten, ioniseres deler av solvinden i møtet med jordens magnetfelt, og kommer til syne som det flakkende nordlyset. Uten jordas magnetskjold ville kloden knapt være beboelig under dette høyenergetiske bombardement fra sola, og dermed dreier nordlysforskningen seg etter hvert om langt mer enn å forstå nordlyset som materielt fenomen, det dreier seg mer om å forutsi hvordan jorda påvirkes av disse kosmiske krefter. Ikke minst ble det viktig å få klarhet i om menneskelig aktivitet kunne endre solvindens effekt på kloden – etter alt å dømme kan den det. I 2001 ble Norsk Romsenters like høyteknologiske SvalSat-anlegg innviet på Platåfjellet ovenfor den gamle utskipningskaia for kull. De store antennene på Platåfjellet eies av Lockheed Martin (Kongsberg Defence & Aerospace AS sammen med NASA) med totale anleggsinvesteringer på drøyt 100 millioner kroner. NASAs fysiske nærvær på Platåfjellet knyttet til satellittovervåking reiste naturligvis spørsmålet om en garanti mot bruk av SvalSat til nedlesning av militær informasjon – hvilket ville være et klart traktatbrudd. Forutsetningen er imidlertid at anlegget kun skal brukes til nedlasting av sivile data, da primært knyttet til overvåking av is, sjø, vegetasjon – og miljøeffekter.

Ny forskningspolitikk

Forskningen ble i økende grad teknifisert, og kunne i større grad foregå i trygg avstand fra en barsk natur. Retorisk og mentalt var likevel arven fra fortiden levende. Som det het i en stortingsmelding fra 1993: Norge har vært et foregangsland i utforskningen av polarområdene. Etter en lang rekke mislykkede ekspedisjoner fra flere nasjoners side på 1800tallet, ofte med tragiske utfall, var det Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som langt på vei viste hvordan vellykkede polare ekspedisjoner skulle gjennomføres. Deres ekspedisjoner er brukt og videreutviklet av andre nordmenn. Disse tradisjonene er en del av vår kulturarv.9

444 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Polarforskning er blitt høyteknologisk. Det er bare i nærheten av polene at polarbanesatellittene kan bli avlest hvert omløp de gjør rundt jorda. Derfor er Svalbard et ideelt sted for en avansert nedlastningsstasjon som SvalSat i Longyearbyen.

Selv om regjeringen her spilte på nasjonalistiske strenger, ble klodens kalde ødemarker i sterkere grad arena for internasjonal, høyteknologisk, naturvitenskapelig forskning. Dette ga nye utfordringer også for hvilke institusjoner som skulle finansiere og koordinere aktiviteten. Vitenskap ble et mindre viktig politisk instrument i den kalde krigen utover på 1980-tallet, selv om forskning fortsatt var et salgbart argument for suverenitetshevdelse av hav- og landområder. Ikke minst gjaldt dette for de undersjøiske seismikkundersøkelsene i Polhavet. Den kalde krigen preget faglige allianser – og mangel på sådanne. Det moderne internasjonale forskningssamarbeid har også sine strategiske motiver, men da det politiske tøvær mellom øst og vest også nådde de kjølige egner i nord, ble politiske prioriteringer i stadig sterkere grad supplert med fag-strategiske allianser. De offisielle ambisjoner om Norge ikke bare som en arktisk aktør blant mange, men som en ledende polarnasjon, er aldri blitt gitt opp. Til tross for at Norge gjennom flere tiår nærmest var fraværende i Antarktis, og den norske innsats på Svalbard, ifølge onde tunger, etter hvert lignet mer på en vaktmesterrolle enn en ledende forskningsaktør. Selv med polarforskningens politiske betydning på 1970-tallet, og en unison politisk velvillighet i stortingsmeldinger og offentlige utredninger, var det først utover i 1990-årene at denne prinsipielle velviljen materialiserte seg. Det skjedde riktignok en oppbygging av norsk naturvitenskapelig forskning både i Arktis og Antarktis på 1980-tallet. Dette var forskning som i stadig større grad var basert på tung infrastruktur

klodens helse – sett fra polene

445


Smelter isen? Jack Kohler har i flere år fulgt utviklingen til isbreer på Svalbard. Hver høst og vår måler han endringer i isen.


og teknologi, den var internasjonalt finansiert og leverte verdifulle forskningsfunn. Men da miljøproblemet ble politikk, og politikk av en annen type enn øst/vest-motsetninger, la det grunnlaget for en sterkere satsning på polarforskning. Det ble samtidig flere aktører som administrerte og forsket i klodens kalde områder. Norges forskningsråds valg av 13 Sentra for fremragende forskning i 2002 må sees som et forskningshistorisk øyeblikk. Ifølge statsråd Kristin Clemet markerte det en ny type satsning på fremtidsrettet kvalitetsforskning. Tanken var at satsingen skulle føre til større satsninger av nasjonal betydning.10 Blant de utvalgte var Bjerknessenteret i Bergen, som i samarbeid med Nansensenteret for fjernmåling og Havforskningsinstituttet hadde klimastudier i Arktis som sitt sentrale forskningsområde. I tillegg ble det fra forskningsfondet også avsatt midler til en – i norsk målestokk – stor satsning under programmet Polar klimaforskning (110 millioner for perioden 2002–2006). Programmet skulle «… bidra til at Norge som marin og polar nasjon kan bli toneangivende i et stadig sterkere internasjonalt samarbeid om klimaforskning i polare områder».11 Polarforskningens geografiske avgrensning og begrunnelse passet dårlig inn i Forskningsrådet faglige inndelinger. Det har derfor vært gjort gjentatte forsøk, med vekslende hell, på å etablere særegne polare forskningsprogrammer. Et tiltak var å opprette et rådgivende organ. Komiteen med det noe arkaiske navnet Den norske nasjonalkomiteen for polarforskning (Nasjonalkomiteen) så dagens lys i 1993. Den fikk i mandat å fremme norsk polarforskning, foreta en nasjonal samordning av ressursene og ha ansvar for planlegging og logistikk. De viktigste arbeidsoppgaver ble å utarbeide overordnede strategiske planer for norsk polarforskning, i noen grad å fordele midler til forskning i Arktis og Antarktis og ikke minst sørge for nasjonal representasjon i et stadig økende antall internasjonale polarforskningskomiteer. Komiteen var en direkte arvtager av Den norske nasjonalkomité for polarforskning i Det Norske VidenskapsAkademi, opprettet etter initiativ fra Norsk Polarinstitutt i 1971. Her hadde Polarinstituttets direktører vært selvsagte ledere. Det var ikke like selvfølgelig i Forskningsrådets nasjonalkomité. I seg selv et signal om at også flere norske aktører, med sterke meninger, ville ha et ord med i laget om forskningsinnsats i polområdene. Da Nasjonalkomiteen konstituerte seg i 1993, var det stor optimisme til knyttet til en ny satsing. Men områdestyreleder i miljø og utvikling, professor Lars Walløe, var raskt ute og formidlet det som skulle bli en økonomisk fotlenke de kommende årene: Den vanskelige budsjettsituasjonen for 1994 gjorde at det ikke fantes midler ut over det som var bevilget til Norsk Polarinstitutts Antarktis-forskning og til virksomhet som alt var igangsatt.12 Ånden var villig, men finansen var skrøpelig. Nasjonalkomiteens leder 1995–1999, professor Arnoldus Schytte Blix, unnlot aldri å poengtere at Norge hadde et spesielt ansvar

klodens helse – sett fra polene

447


og en spesiell tradisjon å ivareta som polarforskningsnasjon og at det var et fundamentalt sprik mellom Nasjonalkomiteens mandat og dens midler. Nasjonalkomiteen var sentral pådriver ved etableringen av to forskningsprogrammer med spesiell arktisk relevans: Arktisk lys og varme (1996–2002) hadde et totalbudsjett på 42 millioner. Oppfølgeren ble Arktøk (fra 2003). Begge programmene var klimaorienterte forposter til de større klimaforskningsprogrammene som mange så for seg måtte komme i Arktis. Da fondssatsningen Polar klimaforskning ble etablert med 110 millioner for perioden 2002–2006, representerte det altså den første virkelig store, spesifikke satsning på polarforskning på flere tiår. Finansieringen kom fra forskningsfondet eller «Fondet til langsiktig grunnforskning og innovasjon». Forskningsrådets innsats her vitner om en fornyet nasjonal vilje og evne til å satse på polarforskning som et særskilt tema – i en tid da internasjonale finansieringskilder var tungt inne i norsk polarforskning. Etter Kings Bay-ulykken i 1962 ble Det interdepartementale polarutvalg opprettet. Utvalget behandlet først og fremst saker knyttet til Svalbard, men fra 1993 fikk det også et forskningspolitisk ansvar. Polarinstituttet var fast representert fra starten, mens Kirke- og undervisningsdepartementet som en sentral aktør i polarforskningen ikke ble fast representert før i 2002. Forskningsrådets nasjonalkomité-representant innkalles etter behov. Det interdepartementale polarutvalgets manglede handlefrihet har vært påpekt i flere sammenhenger, også av ekspertutvalget for nordområdene som ble nedsatt av regjeringen våren 2003. De anbefalte en vesentlig styrking av norsk utenrikspolitisk satsning i nordområdene, og anbefalte opprettelsen av et interdepartementalt nordområdeutvalg med representasjon på ekspedisjonssjefnivå som også skulle bidra til en vitalisert forskningsinnsats.13 Hvem var så utøvere av norsk polarforskning? Ved universitetene hadde fortsatt den polarinteresserte forsker prinsipielt tilstrekkelig akademisk frihet til å søke forskningsmidler til sine prosjekter. Etter hvert som flyforbindelse og infrastrukturen gjorde at en forskningsreise til Svalbard bar stadig mindre preg av ekspedisjon, ble også terskelen lavere for enkle og individuelle feltturer. Samtidig endret forskningen selv karakter i motsatt retning. Korte innsamlingsturneer på jakt etter kuriøs fauna, flora eller fenomener ble, om ikke irrelevant, så allikevel sjelden grunnlag for viktige arbeider. Og de institusjonelle rammer ble viktigere enn før. Polarforskeren burde helst ha hjemstavnsrett i et polart miljø, og tillegg til Polarinstituttet ble det etablert andre sterke aktører.

Norsk Polarinstitutt – nye tider?

Fram til tidlig på 1970-tallet var den norske forskningsinnsatsen på og ved

448 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Norsk Polarinstituttets forsknings- og ekspedisjonsskip «Lance» fortøyes til iskanten. Fartøyet benyttes i Arktis og Antarktis, og er utstyrt for å brukes til både marinbiologisk og oseanografisk forskning.


Svalbard totalt dominert av Norsk Polarinstitutt, som også var avgjørende logistikkleverandør for svært mange av forskerne. Ved åpningen av flyplassen i Longyearbyen i 1975 ble dette endret. Forskere og forskningsmiljøer kunne enkelt og greit komme seg til Svalbard selv, og ble mindre avhengige av samarbeid med Polarinstituttet. Tidspunktet faller noenlunde samtidig med det en kan kalle «den nye tid» for instituttet: overføringen fra Industridepartementet til Miljøverndepartementet i 1979. Det var flere begrunnelser for det. Det unge Miljøverndepartementet trengte konkrete oppgaver, mens Industridepartementet allerede hadde en stor arbeidsbyrde. Hvorvidt Polarinstituttet skulle være utøvende organ bare for Miljøverndepartementet, eller også ha en forankring i andre departementer, var det utvilsomt delte meninger om. Tore Gjelsvik, direktør fra 1960 til 1983, var ikke i tvil: Mandatet som ble gitt ved etableringen i 1948 var at Polarinstituttet ikke bare skulle være et forskningsinstitutt. Det skulle også ta vare på de nasjonale interesser i polarområdene.14 Skiftet er uansett et uttrykk for både en symbolsk og reell endring fra økonomisk til miljøorientert forskning – norske interesser på Svalbard var ikke lenger utelukkende kull, men også forskning og vern. Det førte også til en dreining av Polarinstituttets profil. Dessuten var det i forbindelse med oljeletingen både på Svalbard og i Barentshavet viktig med et bredt forsknings- og utredningsarbeid om miljøkonsekvensene. Her kunne Polarinstituttet bidra. Resultatet var en betydelig marin aktivitet med geologiske og geofysiske undersøkelser av havbunnen og undersøkelser av havis. Det ble arrangert årlige marine tokt og Polarinstituttet hadde behov for havgående forskningsfartøy. Fra 1981 ble «Lance» tatt i bruk. Forskningsfokus var definitivt gått fra land til hav. Miljøverndepartementet var med ett blitt en ledende aktør innen norsk polarforskning både gjennom direkte basisbevilgninger til Polarinstituttet og indirekte gjennom betydelige bevilgninger til polarforskning finansiert gjennom Norges forskningsråd. Det var derfor en stolt minister, Børge Brende, som roste sitt institutt i festskriftet med tittelen 75 år for Norge i 2003: «Norsk Polarinstitutt har med sitt historiske utgangspunkt, sine lange tradisjoner og sin faglige kompetanse fått en unik posisjon i det internasjonale miljøsamarbeidet i Arktis og Antarktis.»15 Den virkelig store endringen for instituttets og dets ansatte var naturligvis stortingsvedtaket i 1993 om flyttingen fra Oslo til Tromsø. Tanken om å plassere institusjonen i Tromsø ble lansert allerede under etableringen av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) i 1928.16 Og da institusjonen ble omorganisert og skiftet navn til Norsk Polarinstitutt i 1948, ble det reist krav om flytting til Tromsø.17 Fram til 1989 ble tanken om å flytte Norsk Polarinstitutt ut av Oslo fremmet flere ganger, bl.a. i forbindelse med ulike

450 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


De ansatte ved Norsk Polarinstitutt viste sin misnøye med politikernes flyttevedtak utenfor Stortinget 9. juni 1993.


De få ansatte ved Norsk Polarinstitutt som ble med fra Bærum til Tromsø i 1998 kunne flytte inn i moderne og funksjonelle lokaler.

planer for utflytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Saken ble også aktualisert da Universitetet i Tromsø ble etablert. Men konklusjonen var hver gang at de forvaltningsoppgavene institusjonen hadde, krevde fysisk nærhet til departementskontorene og andre sentrale myndigheter. Alvor ble det først da det ved årsskiftet 1989/90 ble kjent at Norsk Polarinstitutt og Miljøverndepartementet vurderte flytting fra Bærum til Oslo. Planene om et nytt polarinstitutt og polart opplevelsessenter på Vippetangen i Oslo gav folk i Tromsø en gylden anledning til igjen å kreve at institusjonen ble flyttet nordover. Avisa Nordlys tok tak i saken både på reportasje- og lederplass. Lederen i Tromsø Senterparti, Frits N. Jensen, stod bak en tverrpolitisk aksjon, Polarforskningskampanjen, som på kort tid fikk politikere i Tromsø og i landsdelen ut på banen. Og Universitetet i Tromsø markerte seg sterkt: «Vi kommer til å arbeide meget aktivt for å få flyttet Norsk Polarinstitutt til Tromsø,» proklamerte rektor Ole D. Mjøs og direktør Harald Overvaag i Nordlys i slutten av januar 1990. Aksjonen for å få flyttet institusjonen ble etter hvert koordinert via universitetets senter for polarforskning, Roald Amundsens senter, hvor professor Tore Vorren satt som styreleder fra høsten 1990. Flytteideen vakte motstand, både faglig og politisk. Det ble fremholdt at instituttet var avhengig av et bredt og stort faglige miljø innenfor relevante

452 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


fagfelt og disse fagmiljøene befant seg i hovedstaden. Her var også instituttets viktigste oppdragsgivere for instituttet, dvs. de departementer som arbeidet med polarsaker. En flytting ville videre føre til tap av ekspertise som det ville ta lang tid å bygge opp igjen, og det ville bli dyrt. I tillegg kom de personlige belastningene for de ansatte. Flyttetilhengerne pekte på det polarfaglige miljøet ved Universitetet i Tromsø, men også Tromsøs ishavstradisjoner og nærheten til det polare. Samtidig var det rundt 1990 mye snakk om en sterkere koordinering og konsentrasjon av ressursene innenfor forskning og høyere utdanning (Norgesnettet).18 Det skulle utvikles faglige tyngdepunkter og miljøer. Og mange mente at Tromsø måtte ha hovedansvar for polarforskningen, slik det ble pekt på i polarforskningsutredningen i 1989.19 Andelen offentlige midler til forskning og utvikling lå også under landsgjennomsnittet for Nord-Norges vedkommende, dermed ble saken også en regional rettferdighetssak. Men til tross for lobbyaksjonen fra nord så det lenge ut til at forsøket på å flytte instituttet ikke skulle føre fram. Saken skapte hodebry for arbeiderpartiregjeringen, hvor den ble drøftet gjentatte ganger både i 1991 og 1992. I sluttfasen ble flyttingen koblet til opprettelsen av Barentsregionen, som utenriksminister Thorvald Stoltenberg lanserte i april 1992.20 I dette samarbeidet mellom de nordlige delene av Russland, Norge, Sverige og Finland var

klodens helse – sett fra polene

453


de regionale forsknings- og utdanningsinstitusjonene tiltenkt en viktig rolle. Fra norsk side var det også viktig å vise at en mente alvor med dette samarbeidet gjennom å plassere en nasjonal forsknings- og forvaltningsinstitusjon innenfor regionen. Fagstatsråden, miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, som opprinnelig hadde vært imot flytting, så nå at en etablering i Tromsø var en fin mulighet til få friske penger, noe han mente var nødvendig for å få en ny giv i norsk polarforskning. Dermed var saken avgjort i regjeringen, og 9. juni 1993 ble flyttingen vedtatt i Stortinget med 91 mot 54 stemmer.21 I stortingsmeldingen om polarforskning, som la opp til flyttingen, formuleres instituttets virkefelt ganske vidt: De skal ha kompetanse for å kunne foreta helhetsvurderinger og være rådgiver for myndighetene innen forskning, forvaltning og kartlegging – også innenfor felter hvor instituttet ikke selv driver forskning eller kartlegging. Meldingen poengterer også at instituttets primære rolle skal være forvaltningsrettet forskning, og med unntak av forskning som er nødvendig for å opprettholde kompetanse skal instituttet ikke drive grunnforskning. Det betyr ikke at grunnforskningsinnsatsen ved instituttet ble fraværende, instituttet har snarere tvert imot økt sin forskningsinnsats etter at flyttingen ble realisert i 1998. Da ble tre hovedsatsninger prioritert: polarklima, miljøgifter og biodiversitet. Ved den internasjonale evalueringen av norske forskningsinstitutter i 2000 fikk Polarinstituttet meget godt skussmål for sin forskningsinnsats – også innen grunnforskning.22 De tre hovedsatsningene som ble utpekt i 1998 understreker en ny tid, for polarforskning generelt, og for Polarinstituttet spesielt. Mens instituttet fra oppstarten og i alle fall fram til overføringen til Miljøverndepartementet i 1979 hadde hatt sitt tyngdepunkt innen geofag og glasiologi med kartlegging av Arktis og Antarktis som en betydelig aktivitet, skjedde det etter hvert en sterk dreining i retning av miljøorientert forskning generelt og biologi spesielt. Flyttingen til Tromsø, hvor de fleste ansatte ble erstattet av nye, bidro sterkt til at en slik dreining i forskningsprofil ble mulig. I 1960 var staben på 22 fordelt slik: seks personer arbeidet med landkartlegging og kartografi, tre innen geologi, to innen geofysikk (glasiologi og meteorologi) og to innen havovervåking.23 De resterende ni hadde administrative oppgaver. Den første biologen, Magnar Norderhaug, ble ansatt i 1967, men så sent som 1983 var det fortsatt bare to biologer av en stab på 44. Etter hvert kom mange flere forskningsaktører på banen, men selv i 2002 var nær 70 % av norsk forskning på Svalbard, målt som årsverk, utført av forskere fra instituttsektoren, hovedsakelig Norsk Polarinstitutt.24

454 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Universitetsstudiene på Svalbard

Det finnes ulike måter å argumentere for sitt hjertebarn – noen er mer effektive. Som arena for argumenter for «den gode sak» kan lite måle seg med polarnatur. Hver sensommer mønstrer en gruppe av høyst forskjellige personer av fra «Studietur Nord», og de har i alle fall fått en felles lidenskap: fascinasjon for Arktis. Studietur Nord, er et samarbeid mellom SINTEF, Polarinstituttet og NTNU, der sentrale aktører – (topp)politikere, forskere og forvaltere – deltar på en ukes cruise blant isfjell og storslått natur, ledsaget av foredrag og diskusjoner om alt fra Barents-samarbeidet til isbjørnforskning. Studietur Nord anno 1992, da statsråd Gudmund Hernes var med, ble direkte fødselshjelper for Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS). Av drevne talspersoner for polarforskning var Kirsti Kolle Grøndahl, Tore Jørgensen, Amund Solend og ikke minst professor Olaf Rønning med. Sistnevnte hadde allerede på slutten av 1970-tallet hevdet at det var behov for en arktisk høyskole. Hernes, som ellers ikke var noen utpreget talsmann for spredning av de magre forskningsressurser, kom neppe til Svalbard med en slik høyskole i tankene. Han ble likevel rett mann til rett tid. Drøye ti års lobbyvirksomhet hadde modnet tanken, men enda viktigere: kulldriften på Svalbard hadde en usikker fremtid, og den driftige statsråden så potensialet for en forskningskonstruksjon på Svalbard som kunne fylle et mulig tomrom. Siste natt ombord, 13. august, skrev han et firesiders notat på en lånt PC: «Momenter om et mulig høyskoletilbud på Svalbard».25 De siste timene før flyet gikk ned til fastlandet 15. august ble benyttet til en kort befaring med tanke på mulig lokalisering i Longyearbyen, og da begynte snøballen å rulle. Det ble nedsatt en styringsgruppe som skulle forberede oppstarten av universitetsstudier i Longyearbyen fra høsten 1993, med sikte på fullt utviklet tilbud på 100 studenter fra 1995. I den første årsmelding fra UNIS (1993) slås det saklig fast: «Fra høsten 1992 skjedde ting fort.»26 Etter denne studieturen ble UNIS realisert med en hastighet som generelt var det norske byråkrati fremmed. Tanken om økt norsk forskningsinnsats på Svalbard var imidlertid ikke ny. Mange observerte at Norge syntes å bli en stadig mindre viktig aktør på Svalbard, som ble en stadig viktigere arena for internasjonal forskning. Tidlig på 1980-tallet kom også et sterkere ønske om en mer permanent type virksomhet på Svalbard som et supplement til gruvedriften. I Kultur- og vitenskapsdepartementets stortingsmelding om forskning ble det påpekt at svalbardsamfunnet sto overfor store utfordringer på grunn av tilbakegangen i kulldriften. Derfor skulle en styrket forskningsaktivitet være et element i regjeringens oppbygging av alternativ næringsvirksomhet på øygruppen. En økt norsk faglig og geografisk innsats var viktig «… for vår evne til å administrere andre lands meget betydelige forskningsvirksomhet på Svalbard».27 Departementet viste til en forestående utredning om norsk polarforskning, men regje-

klodens helse – sett fra polene

455


Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, justisminister Grete Faremo og en minister med hastverk, Gudmund Hernes, innvier UNIS og feirer Svalbardtraktaten i 1995. I bakgrunnen går ministeren som flyttet Norsk Polarinstitutt til Tromsø – Thorbjørn Berntsen.


ringen ga ingen signaler om en undervisnings og/eller forskningsenhet på Svalbard. På slutten av 1980-tallet nedsatte Det norske universitetsråd et utvalg som skulle utrede behovet for arktisk forskning om undervisning på universitetsnivå. Da utvalget leverte sin innstilling i 1991, foreslo det en arktisk høyskole. Det var neppe tilfeldig at prosessen gikk, etter forholdene, både raskt og smertefritt. I realiteten var det flere parallelle initiativer som fusjonerte til ett da tiden var moden. Både departementet (KUF) og Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND) var inne som tunge aktører. Det fremgår ikke av ordvalget i de forskjellige utredningene at alle så for seg UNIS som noen sterk forskningsenhet, men en undervisningsenhet. Likevel mente noen at en gjennom UNIS også kunne styrke norsk forskning. I en kommentar til daværende rådgiver Tore Li i KUF påpeker imidlertid samme departements Gunnar Brostigen det uheldige i betegnelsen høyskole: «Med Svalbards spesielle karakter bør man satse på forskning og utdanning på et avansert faglig nivå».28 Brostigens synspunkter vant fram, og 29. april 1993 forelå vedtektsutkastet til UNIS. 6. september 1993, bare et drøyt år etter hjemkomsten fra Studietur Nord, var statsråd Hernes tilbake i Longyearbyen og foretok den formelle åpningen. Omtrent samtidig var det første kull av studenter på plass. Selv om både etableringen og veksten av UNIS er blitt betegnet som en suksesshistorie, foregikk ikke prosessen helt uten motstand og skepsis. Det var en forutsetning fra starten at UNIS skulle være et samarbeid mellom de fire fastlandsuniversitetene, og at det skulle satses på Svalbards natur som et sentralt element i undervisningen. Universitetene hadde forskjellige polare tradisjoner, men for mange var det naturlig at nykomlingen, Universitetet i Tromsø, var bindeledd mot arktisk forskning. Men Universitetet i Oslo var skeptisk til en slik kobling, og av samme grunn mot etableringen av UNIS fordi dette kunne innebære en overføring av polarforskning til aksen Tromsø–Svalbard.29 Det var naturligvis ikke uten betydning at dette falt samtidig med den hard dragkamp om Polarinstituttets lokalisering. Sterke aktører ved Universitetet i Tromsø argumenterte for en flytting til ishavsbyen. Da universitetets rektor, Ole Danbolt Mjøs, angivelig avsluttet enhver offentlig opptreden i denne perioden med at «… forøvrig er det min mening at Polarinstituttet bør flyttes til Tromsø», var det mange som mente det var grunnlag for å frykte en utvidet polar imperialisme fra Tromsøs side, på bekostning av de andre universitetene. Da UNIS var vel etablert, viste det seg at samarbeidet universitetene imellom stort sett fungerte bra, og UNIS ble et reelt supplement til undervisningen på fastlandet. Det var imidlertid viktig å fastholde at undervisningen skulle ha en faglig, geografisk forankring: UNIS måtte bli noe mer enn et virkemiddel for norsk tilstedeværelse på øygruppa. Det var arktisk geologi, arktisk geofysikk og arktisk biologi som utgjorde de tre faglige pilarer i den unge stiftelsen. Dette var fag med tradisjoner tilbake til Brøgger, Birkeland, Nansen,

klodens helse – sett fra polene

457


Studentbyen Longyearbyen. Universitetsstudiene på Svalbard trekker til seg studenter fra innog utland. Her er Stine Rybråten på vei til forelesning i arktisk biologi en vårdag i 2002.

Helland-Hansen og Harald U. Sverdrup, men det var også fag som var naturlige for et universitetsstudium på Svalbard. De hadde alle sine arktiske særpreg som tilsa at det var en ekstragevinst ved undervisning i arktisk natur. Arktisk teknologi kom inn som et fjerde område fra og med studieåret 1996/97. Noen arktisk historie, sosiologi eller for den saks skyld arktisk sosialantropologi ble aldri realisert, selv om tanken om undervisning i enkeltemner innen humaniora og/eller samfunnsfag ble utredet i 1997. Studenttallet vokste til 150 helårsstudenter, staben av fast- og deltidsansatte økte og UNIS økte sin internasjonale kontaktflate. Og det ble en økt vektlegging av egen forskning. Ved 10-årsjubileet i 2003 ble første spadestikk tatt for neste store byggetrinn. Den norske bosettingen på Svalbard hadde etter hvert fått et tredje fundament: Gruvedriften var fortsatt levende og var sågar blitt revitalisert under Robert Hermansens ledelse, turistnæringen ga behov for stadig flere hotellsenger, lugarer og snøscootere og UNIS ga stabilitet og tyngde til en forskningsaktivitet som allerede sto sterkt gjennom store anlegg som EISCAT-anlegget ved Gruve 7, SvalSat på Platåfjellet og Nordlysstasjonen i Adventdalen. UNIS brakte både en fast stab av ansatte til Longyearbyen, og ikke minst et fargerikt studentliv til verdens nordligste by.

458 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Fastlandsuniversitetene

Til tross for at universitetene i Oslo, Bergen og Trondheim av naturlige grunner kunne påberope seg lengst erfaring innen polarforskning, og at UNIS ble et felles foretakende, var det likevel Tromsø som på mange måter ble hovedstad for polarforskning gjennom flere satsninger. Det opprettet blant annet en egen avdeling for arktisk biologi (med vekt på fysiologi) i 1980. Under ledelse av professor Arnoldus Schytte Blix materialiserte denne satsningen seg i et forskningssenter for studier av dyrs tilpasning til arktiske forhold – et senter som ble offisielt åpnet av kong Harald i juni 1993. Her ble svalbardryper og svalbardrein, moskus og sel underkastet studier for å finne deres fysiologiske og hormonelle tilpasning til et liv under ekstreme forhold. Avdeling for arktisk biologi etablerte også en feltstasjon i Adventdalen ved Longyearbyen. Tromsø-miljøet bygget også sin nordlysstasjon, og nestor i dette miljøet, fysikeren Asgeir Brekke, var en nøkkelperson i oppbyggingen av EISCATanlegget på Platåfjellet ved Longyearbyen. For å markere sin polare satsning etablerte Universitetet i Tromsø Amundsensenteret for å samordne – og synliggjøre – sin polarsatsning. Den bitre pillen for mange innbitte flyttemotstandere av Polarinstituttet ble sukret da det ble opprettet et helt nytt og moderne forskningssenter. Polarinstituttet ble samlokalisert med Akvaplan-niva (vannforskning), en lokalavdeling av Norsk institutt for luftforskning (NILU) samt en lokalavdeling av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og enheter fra Statens strålevern og Kartverket. Ved siden av ble opplevelsessenteret Polaria reist etter direktør Olav Orheims visjoner og med sterk støtte fra miljøvernminister Thorbjørn Berntsen. Polarmiljøsenteret markerte entydig at den nasjonale polarsatsning nå var lokalisert i Tromsø. I spann med Fiskerihøgskolen og Universitetet i Tromsøs generelle orientering mot nord gjennom aktiv deltakelse i nordlysforskning og ikke minst gjennom avdeling for arktisk biologi, var det nasjonale tyngdepunkt for arktisk forskning utvilsomt flyttet nordover. Utenfor Tromsø var det først og fremst Bergen med Nansensenteret for fjernmåling og etter hvert Bjerknessenteret som etablerte seg med forskning direkte relatert til Arktis. Senteret er et felles forskningsinitiativ mellom Universitetet i Bergen, Havforskningsinstituttet og Nansensenteret. Bjerknessenteret skal «… styrke forskningsmiljøene i Bergen som et internasjonalt tyngdepunkt innenfor klimaforskning, med spesiell vekt på marint klima og klimaendringer på høye breddegrader inkludert polarområdene».30 Gjennom disse institusjonene ble også Bergens-miljøet sentralt i det nye årtusen da klimautviklingen i nord ble det overordnede forskningstema. Bjerknessenterets styrke var dels kombinasjonen av oseanografi og meteorologi samt studier av paleoklima (tidli-

klodens helse – sett fra polene

459


Arnoldus Schytte Blix ved Universitetet i Tromsø forklarer kong Harald og den finske president Martti Ahtisaari (til høyre pü bildet) hvordan de opererer inn en radiosender i ei reinsdyrsimle.


gere tiders klima) kombinert med avansert modellering som er sentralt for å forstå klimadynamikk og klimautvikling, dels at det kunne bygge på Nansensenterets forskningsmiljø innen fjernmåling, hvor senterets leder Ola M. Johannessen tidlig tok i bruk satellittdata som et (av flere) nye verktøy for å studere utvikling i havisen. Denne gruppen sto sentralt i utarbeidelsen av urovekkende prognoser som antydet muligheter for et isfritt polhav (om sommeren) midtveis inn i det nye årtusen. Bergens-miljøet ble spesielt fremhevet som en suksess da EUs forskningskommissær Philippe Busquin, under et stort klimaforskermøte på Svalbard sommeren 2003, poengterte at norsk forskning befant seg blant de fremste forskningsnasjoner i Europa, et budskap som trolig kom overraskende på de fleste norske deltakerne, inkludert forskningsminister Kristin Clemet, som dermed fornøyd kunne konkludere at «innen arktisk forskning er Norge en stormakt».31 Universitetene i Oslo og Trondheim kanaliserte etter hvert noe av sin polarforskning gjennom UNIS, men ellers hadde både teknologimiljøene i Trondheim og geologi- og biologimiljøene i Bergen og Oslo atskillig polar aktivitet i 1970-, 80- og 90-årene. Innen norsk polarforskning generelt har geofagene beholdt en dominerende posisjon fram til årtusenskiftet, og i perioden 1997–2002 var det klar geologisk dominans når det gjelder publiserte fagartikler innen polarforskning.32 Naturlig nok sto seismikkundersøkelser og vurderinger av offshoreinstallasjoner i ekstreme farvann sentralt i de geologiske og teknologisk orienterte miljøene. Jordskjelvstasjonen ved Universitetet i Bergen var en sentral aktør for utforskning av de isfylte farvannene vest, nord og øst for Svalbard, mens seismikkmiljøet ved Universitetet i Oslo var mer aktive i utforskningen av nordlige og sentrale deler av Barentshavet sammen med Polarinstituttet. Undersøkelsene var med på å legge grunnlaget for en bedre forståelse for hvordan Polhavet er blitt utformet og dannet. Geomiljøene i Oslo og i Bergen og i en viss grad også i Tromsø hadde også et betydelig engasjement på Svalbard og ved Grønland. Geologimiljøet i Oslo hadde en langvarig aktivitet på Grønland, hvor en del av de geologiske formasjonene som utgjorde havbunn lenger øst – og av den grunn var vanskelig å studere – dannet lett tilgjengelige fjellformasjoner på land. Det geologiske arbeidet på Svalbard var nær knyttet til arbeidet med å forstå den geologiske oppbygningen og utvikling av området. Selv om universitetsforskningen var rettet mot mer grunnleggende og generelle aspekter av geologien, var arbeidet i stor grad finansiert av oljeselskaper, alternativt av Oljedirektoratet. Undersøkelsene på 1970- og 80-tallet ble i stor grad gjennomført som integrerte prosjekter mellom universitetene og industrien, og et betydelig antall studenter deltok i arbeidet. Flere sentrale norske geologer fikk sin utdanning gjennom dette arbeidet, og mange av disse personene sitter nå i viktige posisjoner i forskjellige oljeselskaper i Norge.

klodens helse – sett fra polene

461


Politisk vilje?

Det er vanskelig å tenke seg at handlekraften og den begeistring som fulgte etableringen av UNIS skyldes at Longyearbyens innbyggere hadde fått et nytt økonomisk fundament. Det skyldes nok heller ikke et entydig behov for et universitetstilbud i nord. Begeistringen for de norske polartradisjoner må ikke undervurderes når man betrakter den politiske velvilje som ble UNIS til del. Samtidig er det også åpenbart at etableringen må sees som et ledd i en større sammenheng – blant annet Norges posisjon i Barentsregionen og Arktis. Det er påfallende at veksten ved UNIS foregikk parallelt med at fastlandsuniversitetene opplevde magrere tider og til dels betydelige nedskjæringer. Polarforskning som sådan var heller ingen prioritert disiplin for Norges forskningsråd eller universitetene i Oslo, Bergen eller Trondheim, mens Universitetet i Tromsø altså var påpasselig med å fremheve sin arktiske tilhørighet. Men noen holdt sin beskyttende hånd over UNIS. I Finnmark ble det angivelig hevdet at alle stortingskomiteer og sentrale personer fløy over hodet på dem – på vei til Svalbard. Nær sagt enhver stortingskomité eller relevant statsråd hadde sittet i det romslige auditoriet på UNIS og mottatt argumenter for polarforskning generelt og UNIS spesielt, ofte ledsaget av utflukter i den særegne naturen. Gjorde denne politiske velviljen UNIS til en gjøkunge som tappet moderuniversitetene for ressurser? Det er neppe noe grunnlag for å hevde det. Dels var det her snakk om forskjellige budsjettposter, og uansett var bevilgningene til UNIS ikke av et slik omfang at det ville bety mye til eller fra for fastlandsuniversitetenes budsjetter. Derimot kan det ikke utelukkes at universitetene i noen grad følte at polarforskningen var delegert til UNIS, noe som på lengre sikt kunne være lite heldig for rekrutteringen. UNIS’ suksess ble en selvforsterkende prosess. Den ble igangsatt, og siden katalysert av en betydelig politisk velvilje. Rask vekst og gode resultater ble i seg selv et sterkt argument for videre satsning. Den velvillighet som ble UNIS til del er likevel ikke representativ for den nasjonale innsats innen polarforskning i tida etter 1960. Polarinstituttets direktører, Gjelsvik og Orheim, viste stadig til det betydelige sprik mellom verbal velvillighet og bevilgninger. Og til det de oppfattet som manglende finansiering for å ivareta et nasjonalt ansvar for forskning og forvaltning av polområdene. Først etter at polområdenes sårbarhet og betydning i miljøsammenheng var grundig dokumentert ved årtusenskiftet, skjedde en merkbar økning av forskningsbevilgningene.

462 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Olav Orheim unnlater sjelden å minne politikerne om den forpliktelsen de har til å bevilge midler til polarforskning. Her er Polarinstituttets direktør på sitt kontor i november 2004.


Foldede bergarter i Kong Oscar Fjord på ØstGrønland. Området er viktig for å forstå den geologiske utviklingen av Norge, og dermed også bergartene hvor det i dag finnes olje og gass på norsk sokkel.


Ny-Ålesund som forskningsplattform

Transporten fra Longyearbyen til Ny-Ålesund foregår i et 15 seters propellfly. Flyet korresponderer med flyet fra fastlandet, og på ettermiddagen samme dag som vi startet fra Oslo en julidag i 2003 er vi ute i felten og samler våre første prøver – etter en utmerket middag i Kings Bays nybygde messe. En polarrevhvalp jages av hissige rødnebbterner utenfor vinduet, og videre bakenfor denne polare scenen kan man se den majestetiske fjellformasjonen «Tre kroner» speile seg i Kongsfjordens blikkstille overflate. Nå viser det seg at vår gruppe (nordmenn, amerikanere og nederlendere) har en logistikk-manko. USA har fortsatt ingen base her, og Norge er i ferd med å nedbygge sin aktivitet. Problemene løses raskt ved en henvendelse til to av nabobordene. Sørkoreanerne, nettopp ankommet med en stor container med flunkende nytt utstyr i noenmillioner-kroners-klassen, låner oss velvillig en transformator (hvis ikke kunne vi alltids lånt av japanerne), en vennlig tysker ved Koldewey-stasjonen gir oss tilgang på flytende nitrogen og de alltid imøtekommende britene lar oss bruke et overtallig termostatskap. Så er vi beredt til innsats. Slik fungerer den internasjonale forskningslandsbyen på sitt beste, samtidig som man blir minnet på at Norge heller ikke på Svalbard er verdensmester. Begrepet «Svalbard som forskningsplattform» synes å ha oppstått allerede tidlig på 1970-tallet. Begrepet forskningsplattform blir et gjennomgangstema i nesten alle strategiske utredninger om norsk polarforskning i de siste tiår.33 I tillegg til den uomtvistelige geografiske nærhet til Arktis var det Svalbard som var Norges fremste aktivum. Det som manglet av tung logistikk ble kompensert ved Svalbardtraktaten, eller som det ble sagt av en ansatt i Miljøverndepartementet: «Norge har kanskje ingen isbryter, men vi har Svalbard.»34 Da gasseksplosjonen i Ny-Ålesund 5. november 1962 hadde avkrevd sine ofre, først de 21 omkomne gruvearbeidere, og så regjeringen Gerhardsens avgang, ble spørsmålet raskt om det fantes et liv for Ny-Ålesund etter dette. 22. august 1963 besluttet Stortinget at kulldriften skulle avvikles. Det skulle gå kort tid før man kunne se konturene av en ny tid for Kings Bay Kull Comp.as, som eiendomsforvalter og tilrettelegger for forskning. 14. desember 1964 ble det inngått en avtale mellom norske myndigheter og den europeiske romfartsorganisasjonen ESRO om opprettelsen av en norsk satellitt-telemetristasjon i NyÅlesund. Daværende Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) fikk i oppdrag å etablere og drifte stasjonen. Det ble nytt liv i den døende gruvebyen – sommeren 1965 var 65 mann i sving med anleggsarbeid knyttet til telemetristasjonen som ble satt i drift sommeren 1967. Høyteknologisk forskning hadde gjort sitt inntog på 79° N. Stasjonen var en av fire som skulle laste ned data fra forskningssatellitter

klodens helse – sett fra polene

465


i polare baner. Helt politisk uproblematisk var det imidlertid ikke med en overvåkningssatellitt over militært sensitive nordområder, og det kom til dels skarpe reaksjoner fra sovjetisk side som hevdet at etablering av en stasjon for potensiell nedlasting av overvåkingsinformasjon harmoniserte dårlig med Svalbardtraktatens ånd. Bedre ble det ikke da det i umiddelbar nærhet av stasjonen ble anlagt en flystripe i 1965. Protestene ble fremført ved flere anledninger helt fram til 1969, men generelt ble disse problemene løst med «den åpne dørs politikk» – sovjetiske eksperter ble i begge tilfeller invitert til å studere anleggene. Samtidig skjedde etableringen av en annen «tung» vitenskap som skulle prege den norske innsats på Svalbard gjennom de kommende tiår. I 1966 søkte Norsk Polarinstitutt, på vegne av Nordlysobservatoriet i Tromsø, om å få etablere en stasjon for nordlysforskning i Ny-Ålesund. Omstillingen i aktivitet ble klart understreket ved at Kings Bay ikke hadde overvintrende personell i Ny-Ålesund fra 1968–69,35 mens NTNF mønstret en styrke på hele 21 mann gjennom vinteren, de fleste knyttet til driften av telemetristasjonen. I 1972–73 var intet mindre enn 32 personer knyttet til stasjonen, og det ble derfor et umiddelbart vakuum da stasjonen hadde utspilt sin forskningsmessige rolle og ble nedlagt i 1974. Hva slags virksomhet skulle man nå fylle Ny-Ålesund med – og hvem skulle styre denne forskningslandsbyen? Polarinstituttets direktør Tore Gjelsvik argumenterte sterkt i Svalbardutvalget for at Norsk Polarinstitutt nå måtte bli den aktør som sikret permanent norsk aktivitet i Ny-Ålesund, samtidig var det Kings Bay som satt på utmålene og altså var lokal grunneier.36 For å beholde utmålene måtte selskapet vise til en viss minimumsaktivitet på stedet, og fra på 1970- og 80-tallet delte Polarinstituttet og Kings Bay på finansieringen av overvintringspersonell (ni personer i det meste av perioden). Polarinstituttet fikk hovedansvaret for selve forskningsaktivitetene, som etter hvert omfattet en rekke rene forskningsprosjekter, men også flere overvåkningsprogrammer både innen glasiologi (årlige massebalansestudier av breene i området) og biologi. Polarinstituttet gjennomførte en større tverrfaglig forskningsaktivitet i Ny-Ålesund-området i 1975. Samme år ble det nevnte programmet Man and the Biosphere etablert, med betydelig aktivitet i Ny-Ålesund. Det botaniske miljøet i Trondheim, anført av botanikkprofessor Olaf I. Rønning, hadde årlige ekskursjoner til området. Rønning var første gang i NyÅlesund i 1958 som en av lederne for Tromsø Museums biologiske Svalbardekspedisjoner. Han brakte siden mange studentkull til Ny-Ålesund, han var sentral i Man and the Biosphere, og tok i 1976 også initiativ til Svalbardkurset, som han skulle lede i 10 år. Som arena for «å spre budskapet» har Svalbardkurset kun hatt sin like i den mer påkostede Studietur Nord – hvor Rønning deltok i 1992 og medvirket til opprettelsen av UNIS.

466 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Vinterroen har senket seg over Ny-Ålesund – en arktisk forskerlandsby.


Ny-Ålesund ble for alvor etablert som en internasjonal forskningsbase på 1990tallet. Britiske Natural Environment Research Council (NERC) leide seg inn i egne lokaler i 1990, og samme år etablerte tyske Alfred Wegener Institut seg med helårlig forskningsstasjon i det restaurerte gruvekontoret. I 1990 leide også det japanske polarforskningsinstitutt seg inn i deler av stasjonsbygningene etter satellitt-telemetristasjonen, og i 1996 åpnet Japan sin egen stasjon. Både tyskere og japanere hadde høy aktivitet på atmosfæreforskning, spesielt på ozonlagets utvikling og dynamikk, polske marinbiologer hadde sine årvisse ekspedisjoner til Kongsfjorden og nederlandske og franske forskere var også tallmessig godt representert i sommersesongen. Ved årtusenskiftet signaliserte både kinesiske og amerikanske myndigheter tanker om egne stasjoner. Nå foregikk det også betydelige norske investeringer i 1990-årene. Norsk Polarinstitutt etablerte en målestasjon for overvåking av forurensning og atmosfæregasser på toppen av Zeppelinfjellet, en stasjon som i hovedsak ble benyttet av Norsk institutt for luftforskning, og som ble betydelig utvidet i 2000. Statens kartverk åpnet sin forskningsstasjon for å studere kontinentaldrift (geodesi) i 1995, Norsk Romsenter etablerte filial i Ny-Ålesund (SvalRak) for utskytning av forskningsraketter i 1997 og Norsk Polarinstitutt innviet sitt nybygg med brask og bram i 1999. Likevel, ved årtusenskiftet var aktivitetene i verdens nordligste bosetting på ingen måte dominert av norsk forskningsinnsats. I Stortingsmelding nr. 50 (1990–91) om Næringstiltak for Svalbard fremhevet Næringsdepartementet Ny-Ålesund som en internasjonal forskningslandsby, og stadfestet at Kings Bays primære oppgave var drifting av lokalsamfunnet og servicefunksjonene for forskningsaktivitetene. Dette var et omfattende mandat for en beskjeden stab. Det innebar ikke bare innkvartering og bespisning av godt over 150 forskere i sommersesongen og en økning fra drøyt 1500 overnattingsdøgn i 1990 til nær 10 000 døgn ti år senere. Det innebar også servicefunksjoner i forhold til bunkring av fiskebåter og en turisttrafikk via cruiseskip som økte dramatisk fra år til år og organisering av de etter hvert hyppigere flygninger fra Longyearbyen til Ny-Ålesund. Kings Bay fikk også ansvar for en betydelig utbyggingsvirksomhet. Rollefordelingen mellom Kings Bay og Polarinstituttet har ikke alltid vært helt enkel i Ny-Ålesund, og fra 1990-årene ble Polarinstituttets rolle stadig mer nedtonet – tross åpningen av instituttets nye stasjonsbygning (Sverdrupstasjon) i 1999. Parallelt med stadig økte oppgaver for Kings Bay sank den norske andelen av forskningsinnsatsen. Den norske forskningsinnsatsen lå på et stabilt nivå, mens mange andre land økte sin innsats betydelig.37 Dette gjenspeilte et generelt fenomen hvor Norge sakket akterut i sine relative forskningsbevilgninger. Norges forskningsråds statistikk viser hvordan Norges bidrag til forskning, målt som prosent av BNP, systematisk ligger under de fleste OECD-nasjoner. For Svalbard resulterte dette i at norsk forsknings beregnede andel av

468 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Hvor rein er lufta i Arktis? På Zeppelinfjellet i Ny-Ålesund hentes det inn data for å kartlegge klimaendringer, ozonlaget og miljøgifter. Norsk institutt for luftforskning har det vitenskapelige ansvaret for stasjonen, som eies av Polarinstituttet.


totalforskningen på Svalbard i 1988 var nede i drøyt 22 %, men steg noe etter hvert som den russiske forskningsinnsatsen ble drastisk redusert. Enkelte antydet med en viss sarkasme at den norske innsats innen polarforskning, spesielt i Ny-Ålesund, men til dels også i Longyearbyen, i stadig større grad bar preg av tilrettelegging for andre lands forskning enn egen utøvende forskningsinnsats.38 Mens Longyearbyen ble bygget opp fra grunnen i en særpreget og fargerik, men ikke nødvendigvis så arkitektonisk harmonisk bebyggelse, var bebyggelsen i Ny-Ålesund beholdt fra den tidlige gruvetida. Mye av den samme bebyggelse som Nobile og Amundsen kunne skue ned på da de steg til værs med luftskipet «Norge» 11. mai 1926, var intakt 70 år senere – da italienerne innviet sin egen stasjon. Dels ble moderne teknologi puttet inn i de gamle bygninger, dels reiste Kings Bay pietetsfullt nye stasjoner etter gammelt mønster. Den nye og høyst flernasjonale forskerlandsbyen ved Kongsfjorden fylte Svalbardtraktatens beste intensjoner om samarbeid og fredelig sameksistens. Traktaten tildelte for øvrig ikke Norge noe særskilt mandat på forskningens arena annet enn det som impliseres av suverenitetsbestemmelsen. Traktatens artikkel fem åpner for at det ved overenskomst kan lages bestemmelser om vitenskapelig forskning, men har aldri fått noen reell anvendelse.39 Mot slutten av 1990-tallet var det regelmessig forskningsaktivitet i Ny-Ålesund fra omlag 20 nasjoner, og det ble etter hvert et åpenbart behov for et koordinerende organ for infrastruktur og forskningsaktivitetet. Ny-Ålesund Science Managers Committee (med akronymet NySMAC) var et faktum i 1994. I 1996 fikk Ny-Ålesund også status som EU-finansiert «Large Scale Facility», som innebar en finansiell støtte til infrastrukturen. Den opprinnelige EU-støtten fra 1996 til 2000 ble forlenget til 2003, et sterkt signal om at også det europeiske forskningsbyråkrati i Brussel var fornøyd med aktivitetene på 79° N. Fra departementalt hold var det en økende erkjennelse av Ny-Ålesunds strategiske betydning også fra et rent forskningsmessig synspunkt. I «forskningsmeldingen» for 1998–99 fremheves Svalbard spesielt som en unik arena hvor Norge kan være vertskap for et eksklusivt internasjonalt selskap – forhåpentligvis med Norge i mer enn kelnerens rolle.40 Stortingsmelding nr. 9 (1999–2000) om Svalbard framhever at norske forskningsbaser skal være et viktig virkemiddel for «Norges vertskaps- og tilretteleggerrolle overfor forskningsinteressene på øygruppen». Regjeringen så det som ønskelig at utenlandske forskningsmiljøer skulle benyttet seg av norsk infrastruktur og forskningsbaser «framfor å bygge opp egne. Dette er viktig både av hensyn til naturmiljøet og til en kontrollert utvikling av forskningen på Svalbard».41 I realiteten har en sett eksempler på det motsatte: Utenlandske forskningsstasjoner og i noen grad infrastruktur er blitt avgjørende for gjennomføring av norske prosjekter.

470 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Dagens polarforskere får ikke nok mosjon i felten. Det er derfor kjærkomment å kunne benytte gymsalen i Ny-Ålesund.


Sverdrupstasjonen til Norsk Polarinstitutt i NyĂ…lesund sto ferdig i 1999. Stasjonen er base for tilreisende forskere, men blir ikke brukt sĂĽ mye som kapasiteten skulle tilsi.


Ny-Ålesund er også blitt en moderne turistattraksjon med tallrike anløp av turistbåter. En omfattende infrastruktur krever også maskiner og energi. Antall flygninger har økt jevnt og trutt. Men dette er ikke problemfritt i en forskningslandsby hvor formålet var nettopp å studere det rene og uberørte miljøet. I en av sine bitende sarkasmer myntet på det moderne menneskets forbruk av natur siterer den norske filosof og klatrer Peter Wessel Zapffe en «foregangsmand» i Tromsø som skal ha uttalt: «Alt for få nyder den betagende ensomhet i Ørnedalen. Når Ringveien kommer, vil dette bli anderledes.»42 Historien passer godt til utviklingen på Svalbard, der det knapt er ankerplass ved de mest populære anløpsted for turistbåter i sesongen. Den reelle og potensielle konflikt mellom turisttrafikk og naturmiljø er åpenbar, men også en mannsterk og til dels sterkt motorisert forskningsinnsats krever sin pris av nærmiljøet. At forskningshensyn er overordnet forskning uttrykkes eksplisitt i samme stortingsmelding nr. 9: «Ønsket om å bevare Svalbard som et internasjonalt referanseområde for nasjonal og global miljøforskning tilsier samtidig at det er i forskningens egen interesse at naturmiljøet på Svalbard bevares mest mulig upåvirket.»43 Med den omfattende nye verneplanen som ble iverksatt i 2002 var det i noen grad – for noen områder – en reell interessekonflikt mellom forskning og vern. Tross muligheter for dispensasjoner ble det i høringsuttalelsene til verneplanutkastet uttrykt bekymring over utsiktene til et betydelig skjemavelde som måtte forseres på vei til forskningsfeltene.

Longyearbyen – høyteknologi under nordlyset

I Longyearbyen foregikk tilsvarende utvikling som i Ny-Ålesund, selv om Store Norske Spitsbergen Kulkompani overlevde både 1970- og 80-årene i full vigør, og avrundet 1990-tallet med en ny offensiv og ambisjoner om å øke produksjonen til et nivå hvor statlige subsidier ville bli overflødig. Det siste ville naturlig nok være kjærkomment for norske myndigheter hvor den symbolske effekten for Norge som «miljønasjon» ville være vel så viktig som den økonomiske. Den tradisjonelle gruvedriften besto altså parallelt med oppblomstringen av en betydelig turistvirksomhet – og med en ikke ubetydelig lokaladministrasjon. Den tredje pilar, forsknings- og etter hvert undervisningsvirksomheten, økte også jevnt og trutt. Norsk Polarinstitutt opprettet et eget kontor i Longyearbyen i 1978. Samtidig ble det opprettet et forskningsstasjon i regi av Man and the Biosphere-programmet i Adventdalen, en stasjon som fra 1983 ble overtatt av Universitetet i Tromsø og siden erstattet av en ny stasjon for Avdeling for arktisk biologi (Universitetet i Tromsø). Her var først og fremst base for fysiologiske studier av svalbardrein. Samtidig etablerte universitetene i Tromsø og Oslo, i samarbeid med University of Alaska, sin nordlysstasjon i Advent-

klodens helse – sett fra polene

473


dalen. Universitetet skulle stå for driften, med UNIS som en stadig viktigere aktør. Allerede tidlig på 1980-tallet huset Longyearbyen og Adventdalen en ikke ubetydelig portefølje av avansert forskningsteknologi. Neste større installasjon kom i 1991, da Norwegian Seismic Array (NORSAR) plasserte en seismisk stasjon for måling av jordskjelvaktivitet i nord – og som også deltar i overvåking av forbudet mot kjernefysiske prøvesprengninger. Når antall personer sysselsatt innen forskning og høyere utdanning økte fra 20 årsverk i 1993 til 185 i 1998, skyldtes dette først og fremst UNIS, selv om dette fortsatt ikke utgjorde mer enn 20 % av Longyearbyens totale antall årsverk. Polarnasjonen Norge har aldri fått en isbryter, men har altså Svalbard i sin egen bakhage. Hva så med Antarktis?

Nord eller sør? En marginalisert antarktisk forskning

Behovet for kontinuerlig nærvær og høy aktivitet syntes åpenbart på Svalbard. Mens finansieringen av årlige ekspedisjoner til Svalbard inngikk som en stabil bevilgning i Norsk Polarinstitutts budsjett, har det etter Det internasjonale geofysiske år 1957–58 vært langt tyngre å argumentere for norsk innsats i Antarktis. Det måtte alltid ekstrabevilgninger til om man hadde tenkt seg sørover. Noen billig fornøyelse har heller aldri forskningen i Antarktis vært. Det var imidlertid åpenbart at Antarktis-traktatens intensjoner innebar en langt mer aktiv rolle enn hva Norge hadde inntatt. Tore Gjelsvik målbar stadig dette poenget samt sin økende frustrasjon over så knuslete bevilgninger til forskning i Antarktis at Polarinstituttet på vegne av nasjonen etter hans syn umulig kunne oppfylle sine forpliktelser her. Argumentene falt ikke helt på stengrunn, det skjedde etter hvert en forsiktig opptrapping av norske aktiviteter også i Antarktis. Fra 1960 fram til den norske Antarktis-ekspedisjon Norwegian Antarctic Research Expedition (NARE) i 1976/77 var det ingen nevneverdig nasjonal aktivitet i sør, selv om Norsk Polarinstitutt fra tid til annen fikk fløyet mindre ekspedisjoner fra McMurdo til Dronning Maud Land i amerikanske Herculesfly og norske forskere sporadisk hadde fulgt med på andre lands ekspedisjoner. Det ble også gjennomført NARE-ekspedisjoner i 1978/79, i 1984/85 og i 1989/90 i tråd med Stortingsmelding nr. 26 (1982–1983) som anbefalte at Norge, i regi av Polarinstituttet, skulle sende egne ekspedisjoner til Antarktis hvert 3. år. Stortingsmeldingen konkluderte også med at det ikke skulle etableres noen egen overvintringsstasjon, men i 1989 ble den norske TROLL-stasjonen bygget i Gjelsvikfjella på Dronning Maud Land. Etter en nordisk avtale gikk så den første nordiske Antarktis-ekspedisjon av stabelen i 1991/92 under finsk kommando i en syklus hvor Norge, Sverige og Finland skulle avvikle hver sin ekspedisjon hvert tredje år, med deltakere fra alle tre nasjoner. Dette nordis-

474 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Rolf SkĂĽr forklarer nĂŚringsminister Lars Sponheim og statsminister Kjell Magne Bondevik om hvilke muligheter som ligger i nedlastning av satellittdata pĂĽ Svalbard.


ke samarbeid inngår i en større helhet ved at forskningsaktivitetene blir rapportert gjennom Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) med sekretariat i Cambridge. Det norske forskningsmessige fokus har hele tiden vært på Weddellhavet (fram til midten av 1980-tallet) og Sørishavet, samt de norske bilandene Dronning Maud Land og Bouvetøya. Etter hvert som det ble klart at også Antarktis sto sentralt for å forstå den globale miljøsituasjonen, styrket det argumentet for en økt norsk forskningsinnsats. Blant annet som et resultat av Brundtlandkommisjonen, som kom i 1986, hadde Norge ambisjoner om å være miljønasjon i tillegg til polarnasjon. Ved polene kunne begge ønsker forenes. Også i Antarktis var det flere grunner til økt forskningsinnsats. Ifølge Den norske nasjonalkomiteen for polarforskning var hovedmålet for norsk forskning i Antarktis å skaffe kunnskap som kunne bidra til bedre forståelse av naturlige og menneskeskapte globale miljøendringer. Forskningen skulle «dessuten bidra til å oppfylle vårt nasjonale forvaltningsansvar og de forpliktelser som følger av internasjonalt samarbeid». Norge hadde dessuten et «spesielt ansvar i norske biland. Norsk ekspedisjonsbasert forskning i Antarktis bør derfor i all hovedsak foregå i Dronning Maud Land og tilliggende havområder». Det gjaldt med andre ord også å sikre boet: «Gjennom suverenitetskravene, en langvarig forskningsinnsats og aktiv deltakelse i utviklingen av folkeretten i Antarktis, har Norge spilt en viktig rolle i Antarktis-samarbeidet».44 110 år etter at Carsten Borchgrevink satte sine føtter på det antarktiske kontinent var Norges første statsråd på vei til det frosne kontinentet. Det var miljøminister Børge Brende, som i sakens anledning skrev på kronikkplass i Aftenposten at «Norges aktive deltakelse er både av nasjonal interesse og en forpliktelse overfor det internasjonale samfunnet». Ifølge Brende bidrar Norge til å skjerme Antarktis fra endringer i perioder med ustabilt internasjonalt politisk klima. Han ser mulighet for et regionalt samarbeid for å verne et unikt og særlig sårbart miljø: «Vi må fortsette vår pådriverrolle for å bevare den urørte villmarken i Antarktis for kommende generasjoner.»45 Det er med andre ord miljøforskningen som også her er hovedbegrunnelsen for det nasjonale engasjement, og ifølge Brende kan oppdagelsen av ozonhullet alene forsvare all internasjonal innsats i Antarktis. Forskning og forvaltning er blitt tett sammenkoblet i Antarktis, og overgangen fra uregulert ressurshøsting til større vekt på miljøvern har vært basert på en lang rekke med internasjonale konvensjoner. Allerede i 1964 ble det etablert et avtaleverk for bevaring av fauna og flora, og Konvensjonene for bevaring av antarktiske sel (CCAS) og for bevaring av antarktiske marine levende ressurser (CCAMLR) ble inngått i henholdsvis 1972 og 1980. En egen Miljøprotokoll ble sluttført i 1991 som et supplement til Antarktis-traktaten. Som følge av denne er det forbud mot mineralutnyttelse i Antarktis i minst 50 år fremover.

476 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


«Lance» ønskes velkommen til Antarktis.


En minister som ville profilere norsk miljøforskning i Antarktis, og som lovet penger slik at norske forskere kunne overvintre pü kontinentet. Børge Brende pü Troll-stasjonen i 2003.


Det er ellers, som tidligere nevnt, verdt å merke seg at selve Antarktis-traktaten fra 1959 var et direkte resultat av Det internasjonale geofysiske år i 1957–58 og opprettelsen av Scientific Committee on Antarctic Research (SCAR) i 1958. En viktig målsetting i traktaten var å sikre en bred internasjonal forskningsaktivitet i Antarktis med fri utveksling av personell og forskningsresultater. SCAR står fortsatt som det sentrale organ i denne sammenheng. SCAR har nå 26 medlemsland, men her er lite rom for «sleeping partners». For å oppnå status som SCAR-medlem og som konsultativ part under Antarktis-traktaten må et land vise «særlig interesse for Antarktis gjennom betydelig forskningsvirksomhet». Den som vil orientere seg i det internasjonale forskningssamarbeidet i polområdene vil måtte forholde seg til en betydelig mengde akronymer. Det har til enhver tid vært et stort antall internasjonale komiteer og konvensjoner som i større eller mindre grad har hatt polar og forskningsmessig forankring. Enkelte av disse, som SCAR, har vært vitale for hele strukturen i det internasjonale forskningssamarbeidet. Fra europeisk side har den bipolare European Polar Board (EPB) vært av stor betydning ikke minst for planlegging og gjennomføring av ekspedisjoner. EPB tok også initiativet til opprettelsen av en flystripe på sydpolisen, et initiativ som Norge tok i besittelse og hvor Norge generelt og Polarinstituttet frontet av Jan Erling Haugland og Olav Orheim spesielt – la inn betydelig innsats. International Arctic Science Committee (IASC), for øvrig med sekretariat på Majorstua med Polarinstituttets tidligere direktør Odd Rogne som mangeårig leder, kan også nevnes blant de større koordinerende organer for internasjonal polarforskning. Kuriøst nok har IASC utarbeidet en egen oversikt over de tallrike akronymer i denne bransjen, og det er fra tid til annen blitt hevdet at antallet koordinerende organer med overlappende mandat i seg selv er et hinder for en effektiv koordinering av internasjonal polarforskning. Hva slags forskningsmessig nisje var det naturlig for Norge å prioritere på jordens underside?

Fremmede fugler?

Høyt oppe i Svarthamaren kan man enkelte år i den antarktiske sommer se forskere i fargesterke varmedresser henge velfødde petrellunger i tøyposer under små fjærvekter. Hva spiser de? Hvor mye spiser de? Hvor fort vokser de? Det er et av de norske forskningsteam som skal avlure den stedegne fauna noen hemmeligheter. Hvordan kan et så ekstremt ugjestmildt område på rekordtid fø fram så fete fugler? Svaret er havet, her som i Arktis. Det virkelig fascinerende er ikke bare at fuglene faktisk får unger på vingene i et slikt ekstremklima, men det faktum at de hekker på nunataker 20 mil fra matfatet. Fastlandet har

klodens helse – sett fra polene

479


knapt noe å by på, her er kun noen mikroskopiske spretthaler som frister en kummerlig tilværelse sammen med noen ytterst nøysomme blågrønnbakterier. I de antarktiske farvann kan man uten stor debatt peke på én organisme og si at den betyr alt. Krillen er en liten reke, og er etter alle kriterier en nøkkelart i det antarktiske økosystemet. Den blir i liten grad spist av fisk, men er til gjengjeld hovednæring for de fleste sjøpattedyr og sjøfugl. Samtidig vil krillbestanden selv påvirke både mindre dyr og alger. Forskningsrådet mente at forskning på krill ville kreve betydelige logistikkressurser.46 Derfor kunne man ikke forvente at Norge hadde ressurser til å yte vesentlige bidrag til denne forskningen. Derimot kunne norske forskere gjøre seg gjeldende innenfor studiet av sjøpattedyr og fugl. Dette er i tråd med internasjonale konvensjoner om overvåking av organismer på toppen av næringskjedene som et viktig instrument for å fange opp eventuelle økosystemendringer. Norsk biologisk forskning i Antarktis burde derfor konsentreres om studier av krillspisende sjøpattedyr og fugl og deres valg av byttedyr (årsklasser). Dette kunne bidra til bedre å forstå krillens fordeling i drivisbeltet. De norske bidragene føyer seg pent inn i internasjonale programmer som studerer de antarktiske økosystemer. Både forskningen på fuglenes tilpasninger, ved Polarinstituttet og Norsk institutt for naturforskning, selforskning, primært ved Institutt for arktisk biologi i Tromsø og studier av den nøysomme landlevende faunaen (hvor 1 mm lange spretthaler representerer største dyr) i regi av Universitetet i Oslo har gitt viktige bidrag til forståelsen av de antarktiske økosystemene. Norge har funnet sin nisje her. Da Monica Kristensen la ut på tur med hundespann mot Sydpolen i 1986, var det offisielle argumentet klima og is. Glasiologen Kristiansen hadde som sin fremste offisielle ekspedisjonsoppgave å studere effekter av klimaendringer på de antarktiske ismasser. At studiene skulle foregå per hundespann satte dem inn i en historisk ramme, selv om tiden hadde rent ut for denne formen for klimastudier. Problemene knyttet til smelting av is er høyst forskjellige i Arktis og Antarktis. Den arktiske isen er i stor grad havis, med unntak for Grønland, og mens en nedsmelting ville ha åpenbare økologiske og klimatiske konsekvenser, ville det ikke føre til særlig havnivåstigning. Dette i motsetning til Antarktis, hvor ismassene for det første er av et helt annet omfang, og for det andre ligger på fast grunn. En nedsmelting her vil kunne gi dramatisk havnivåstigning. En annen viktig informasjon som kan hentes ut av Antarktis-isen er data om fortidens klima. I 1996 startet prosjektet «European Project for Ice Coring in Antarctica» (EPICA). Dette var et av de største vitenskapelige programmene i Antarktis, og den største europeiske glasiologiske satsingen i Antarktis noensinne. Programmet startet med en boring i fransk sektor i sesongen 1997/98 og fortsatte med en ny boring i Dronning Maud Land i 2002/03. I denne forbindelse

480 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Forutsetningen for nesten alt liv i Antarktis: krillen, som n책 synes truet av klimaendringer.


ble det i norsk regi anlagt en reell flystripe i Dronning Maud Land som tillot fly av en helt annen størrelse enn hva som tidligere hadde vært mulig. Ved analyser av iskjerner som representerer opp mot fire kilometers istykkelse og med en alder som måles i hundretusener av år, kan gass-sammensetningen analyseres med stor nøyaktighet og viser hvordan fortidens konsentrasjon av CO2 og metan er tett koblet til fortidens klimavariasjoner. Dette kombineres med analyser av sedimentkjerner fra kontinentalmarginen rundt Antarktis som representerer viktige klimaarkiver. Det er en lang norsk tradisjon for studier av bunnvannsdannelse her til lands, altså hvordan overflatevann synker ned til de store havdyp, både i Weddellhavet og spesielt i Sørishavet. Flere norske forskere, med Arne Foldvik i spissen, deltok i disse studiene, som har stor betydning for forståelsen av de globale klimaprosesser. Denne paleoklimatologisk og oseanografiske forskningen er utvilsomt også sterke faglige argumenter for norsk forskning i Antarktis. Den største ekspedisjon fra norsk side var NARE-ekspedisjonen i 1996/97 som talte ikke mindre enn 101 personer, hvorav 86 forskere fordelt på 15 prosjekter. Det var ingen ubetydelig kostnad ved å planlegge, utruste og gjennomføre en slik ekspedisjon, selv om det blir en marginal andel av den totale, norske forskningsinnsats. Spørsmålet er imidlertid hvorfor nettopp Norge skal føle ansvar for å sende mannskap og forskere til motsatt side av kloden for å utføre dette. Hvorfor ikke en global arbeidsfordeling hvor Norge forholder seg til Arktis og overlater den antarktiske arena til Sør-Afrika, Australia eller andre aktører på den sydlige halvkule? Det er vel for så vidt ikke mer besynderlig at Norge skal drive forskning i antarktiske områder enn for eksempel England. Det har uansett vært klart poengtert, ikke minst av Nasjonalkomiten for polarforskning, at Norge både har en formell og en moralsk plikt som forskningsaktør i Antarktis.47 Noen storsatsning har det likevel aldri vært snakk om. Nasjonalkomiteen for polarforskning anslo i 1993 at den norske innsatsen i Antarktis utgjorde i størrelsesorden 5 % av den nasjonale innsatsen på polarforskning. Den primære begrunnelsen for norsk innsats var vel rett og slett at Norge, som Nasjonalkomiteen for polarforskning fastslo, hadde «et spesielt ansvar i norske biland», og dette var også bakgrunnen for Polarinstituttets mangeårige kamp for økt norsk innsats i Antarktis. I tillegg har Polarinstituttet et nasjonalt ansvar for kartlegging av norsk polarterritorium. Med utvilsom tilknytning til markeringen av unionsoppløsningen fikk Polarinstituttet i 2003 beskjed om at Miljøverndepartementet hadde bevilget de fornødne millioner til en permanent norsk helårsstasjon i Antarktis fra 2005. Det var muligens nok en effekt av den polarentusiasme som rammer forsker som politiker, i dette tilfellet statsråd Brende, etter et solfylt opphold i isen. I hvilken grad denne stasjonen får det nødvendige påfyll av driftsmidler gjenstår å se.

482 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Marzena Kaczmarska fra Norsk Polarinstitutt måler is fra dypet av iskappen i Antarktis. I dag er ikke lenger polarforskere utelukkende menn. På Norsk Polarinstitutt er over 30 % av de vitenskapelig ansatte kvinner.

Fra nasjonal dåd til internasjonalt samarbeid?

I stortingsmelding om norsk polarforskning fra 1993 begrunnes virksomheten på følgende vis: «Polarforskning er et viktig virkemiddel for ivaretakelse av nasjonale interesser i tilknytning til suverenitets- og jurisdiksjonsforhold, ressursspørsmål og miljøvern. Polarforskning er således en forutsetning for å nå flere politiske målsetninger i polarområdene.»48 Slik har norske myndigheter helt fra Adolf Hoels dager begrunnet norsk polarforskning. Men selv om man kan peke på mange underliggende årsaker til den verbale – og etter hvert også i større grad økonomiske – velvilje til polarforskning, betyr det ikke at forskningens egenverdi har vært uinteressant. Den første forutsetning for et vellykket forskningsprosjekt er åpenbart å ha en god problemstilling. Den neste forutsetning er forskningsbevilgningen. Selv den mest fruktbare tanke kan lande på økonomisk steingrunn, og en strategisk sondering i forkant av prosjektsøknaden er normalt en god investering. Siden også forskningsmidler i stor grad følger programmer, som igjen har en forskningsstrategisk begrunnelse, kan det godt skje at den gode idé kommer til kort mot den forskningspolitiske realitet. Likevel har den generel-

klodens helse – sett fra polene

483


le grunnforskning i liten grad vært direkte styrt, annet enn hva som har fulgt av at de forskningsbevilgende departementer har ønsket en merkelapp på sine penger. Den har derimot i betydelig grad vært politisk motivert, vitenskap har i stor grad vært et politisk instrument, og spesielt polarforskning har vært en arena hvor forskning og politikk har delt hus og seng. Det gjelder ikke minst innen det internasjonale forskningssamarbeid, hvor forskning og politikk har vært «[u]atskillelige og tett integrert».49 Dette gjenspeiler dels de nasjonale behov for å spise kirsebær med de store ved å vise til aktiv forskningsinnsats, altså forskningen som politisk legitimering. Dels var det visse politiske føringer med hensyn til hva slags forskning som skulle bedrives, dels – og ikke minst – innebar det også at noen var mer ønsket enn andre som samarbeidspartnere. Fra norsk side kan man likevel ikke hevde at det lå noen sterke direkte føringer på valg av verken temaer eller samarbeidspartnere, det var selv under den kalde krigen primært en forskerinitiert prosess – innenfor de økonomisk mulige rammer. Mens det internasjonale forskningssamarbeidet i Antarktis var ryddig forankret i Antarktis-traktaten, bar Svalbardtraktaten nødvendigvis preg av å være utarbeidet primært med tanke på rettigheter til ressursutnyttelse. Der Antarktistraktaten motiverer til vitenskapelig samarbeid, felles bruk av forskningsstasjoner og full åpenhet, har Svalbardtraktatens innretning mot ressursutnyttelse få slike incitamenter. Den har likevel en «sovende» artikkel 5, som slår fast: «Det vil ved overenskomst bli truffet bestemmelser om de betingelser hvorunder vitenskapelig forskning skal kunne drives i nevnte egner.»50 Noen slik overenskomst er aldri blitt utarbeidet uten at det har vært til hinder for et internasjonalt forskningsmangfold på Svalbard – kanskje tvert imot? I stortingsdebatten 11. april 1985 om Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om miljøvern, kartlegging og forskning i polarområdene poengterer Einar Førde treffende hva han kaller det vesle lands dilemma: «Vi diskuterer kvar det vesle land kan vera stort, og kvar vi bør vera store. […] Det er tvillaust at det er nettopp når det gjeld polarområda, at vi har våre fremste imperialistiske tradisjonar.» Men han konkluderer med at nasjonale ambisjoner her er legitime, Norge skal ivareta sine polare tradisjoner. Det var for øvrig i denne debatten, som ellers, unison politisk enighet om betydningen av norsk satsning på Svalbard. Førdes partifelle Guttorm Hansen, saksordfører i denne sammenheng, avsluttet sin historiske introduksjon til debatten med: «Det var naturlig for et folk som det norske å begi seg inn i isen for å se hva den skjulte.»51 Selv om de nasjonalistiske ambisjoner – i alle fall på land – gradvis ble svekket, så hadde Norge en uomtvistelig dobbeltrolle både som vert og aktør innen Svalbard-forskning med nasjonalmoralske forpliktelser i begge retninger.

484 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


En snøfreser i full sving med å lage en norsk flyplass i Dronning Maud Land 2002–2003.


I 1962 sendte Sovjetunionen en 250 mann sterk geologisk og geofysisk ekspedisjon til Svalbard for å bedrive kartlegging og flyfotografering. Samme år opphørte Norges kulldrift i Ny-Ålesund etter Kings Bay-ulykken. Det var i ferd med å bli et åpenbart misforhold mellom sovjetisk og norsk aktivitet på øygruppen, og dette bidro både til økte bevilgninger til Polarinstituttet, og til den raske omdanningen av Ny-Ålesund fra en døende gruveby til en vital forskningsby. Spenningsforholdet mellom Norge og Russland som fra tid til annen kom til overflaten bidro aldri til å legge bånd på norsk forskningsinnsats og utbygging av norsk infrastruktur. Snarere tvert imot markerte nettopp dette et behov for et allsidig norsk engasjement på øygruppen. Da Mikael Gorbatsjov holdt sin «Murmansk-tale» høsten 1987 – i forkant av glasnost-epoken, innledet han med behovet for et tettere samarbeid i nordområdene. Som et direkte resultat av Murmansk-talen ble det i 1988 avholdt en stor konferanse om polarforskning i Leningrad også med norsk deltakelse. Den plutselige åpenheten og muligheten for russiske forskere til åpent å diskutere forskning – og forskningssamarbeid – i nordområdene, skapte en helt spesiell stemning, «som å sprette korken i en champagneflaske».52 Den nye åpenheten materialiserte seg i Barents-samarbeidet, og for Svalbard innebar glasnost- og perestrojkapolitikk både for mer kontakt med de russiske bosetningene, og at det politisk aktive gruveselskapet Trust Arktikugol i større grad aksepterte norsk forvaltning og myndighetsutøvelse – iallfall så lenge de norske verneplanene ikke ble for ambisiøse. Avspenningspolitikken på slutten av 1980-tallet og oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 resulterte definitivt i en ny politisk situasjon i nordområdene generelt og på Svalbard spesielt. Russisk nedtrapping i egen gruveaktivitet ble ikke fulgt opp med tilsvarende «etterfylling» av andre aktiviteter slik det fant sted i de norske bosettingene. Russland sto bare for 7 % av totalt antall forskerdøgn på Svalbard i 2002.53 Til sammenlikning sto Tyskland og Polen for henholdsvis 11 og 10 %, Norge for 48 %. Denne ubalansen syntes lenge uproblematisk fra russisk side. Fra norsk hold lå imidlertid målet om et høyt aktivitetsnivå fast, og norsk forskning og høyere utdanning ble fremhevet som satsningsområder.54 Russland ble aldri noen forskningspartner av betydning på Svalbard, selv om det etter hvert ble etablert institusjonelt samarbeid mellom enkelte norske og russiske institutter. For eksempel etablerte Norsk Polarinstitutt en felles forskningsbase med Sovjet på Frans Josef Land allerede i 1991 og hadde flere forsknings- og utviklingsprosjekter med russerne tidlig på 1990-tallet. Nansensenteret for fjernmåling etablerte et datterinstitutt i St. Petersburg i 1992, og Polarmiljøsenteret i Tromsø hadde også kontinuerlige samarbeidsprosjekter med russiske forskere. Framlaboratoriet i St. Petersburg ble etablert i 2003 som en tung norsk–russisk satsning med Norsk Polarinstitutt, UNIS og det russiske Arctic and Antarctic Research Institute som partnere. Det manglet

486 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Store vitenskapelige forskningsprosjekt fordrer ofte flernasjonal satsning. På EPICA-ekspedisjonen til Kohnen-stasjonen i Dronning Maud Land i 2002–03 deltok 10 nasjoner.

ellers ikke på intensjonsavtaler om forskningssamarbeid, og Forskningsrådet etablerte egne forskningsprogrammer for øst–vest-samarbeid, men disse finansierte i liten grad naturvitenskapelige samarbeidsprosjekter i polare områder. I stor grad var dette en arv fra den kalde krigen og den innbitte skepsis til gjensidig innsyn i installasjoner og kunnskap om Arktis, dels den alltid manglende evne til samfinansiering fra russisk side, men også en betydelig tafatthet hos norske myndigheter til å aktivisere intensjonsavtalene ved reelle bevilgninger. En nasjon som imidlertid gjennom alle år hadde et betydelig aktivitet på Svalbard, var Polen. Med fast base i Hornsund fra 1950-tallet gjennomførte polske forskere en lang rekke forskningsaktiviteter, spesielt innen marinbiologi, hvor det etter hvert også ble en del samarbeid med norske forskere, spesielt i Kongsfjorden ved Ny-Ålesund. I etterkrigstiden har det vært en sterk polarforskningstradisjon for samarbeid med amerikanske kolleger, og i dag er amerikanerne og britene de viktigste samarbeidspartnere for norske forskere.55 Mangelen på muligheter for samfinansiering av norsk-amerikanske samarbeidsprosjekter var derfor desto mer påfallende. Et unntak var som nevnt seismikk- og havbunnsstudiene i Polhavet på 1970- og 80-tallet og SvalSat-anlegget, hvor NASA var (og er) en tung aktør, men generelt manglet formelle kilder for samfinansiering. Dette førte til at

klodens helse – sett fra polene

487


Norsk Polarinstitutt sender ofte utstyr til Antarktis med det russiske skipet ÂŤAkademik FedorovÂť. Her fra lossing pĂĽ is-bremmen ved Troll i 2002.


Hvordan begeistre dine gjester? Børge Brende har tatt med seg åtte miljøvernministrer på Blomstrandbreen. De var samlet på Svalbard i 2003 for bl.a. å diskutere klimaendringer.

mange internasjonalt orienterte miljøer, som tradisjonelt hadde hatt tidligere forskningssamarbeid med amerikanske forskere, i stedet begynte å se seg om etter europeiske partnere hvor EU-systemet i stor grad la til rette for felles søknader og samarbeid. Erkjennelsen av manglende kontakt med amerikanske kollegaer resulterte i, etter norsk initiativ, at en egen workshop ble arrangert på Svalbard i august 1999 i regi av Norges forskningsråd og den amerikanske analogen National Science Foundation.56 Fra norsk side var delegasjonen toppet ved daværende kirke- og undervisningsminister Jon Lilletun, fra amerikansk side ingen ringere enn kongressmannen F.J. Sensenbrenner og Thomas Pyle, leder av den arktiske delen av National Science Foundations meget omfattende polarprogram. Møtet utløste noen prosjektmidler øremerket norsk-amerikansk samarbeid, men den symbolske betydning var trolig størst. Den nasjonale begrunnelse for polarforskning har alltid vært godt synlig. Selv om den utilslørte imperialisme ble mindre stueren, fortsatte forskningen å være viktig for den nasjonale selvfølelse. Det som har karakterisert forskningens utvikling de siste 30 år, og polarforskning i særdeleshet, er imidlertid internasjonalisering og instrumentering. Forskning for oppdagelsens og erkjennelsens skyld er fortsatt den sentrale drivkraft, man søker primært å forstå, men det har også i de offisielle begrunnelser alltid vært underliggende nytteaspekt. Nytteaspektet har variert – fra å

klodens helse – sett fra polene

489


vinne nye landområder og nasjonal ære, til ressursutnyttelse og utenrikspolitikk, og de senere års forskning for å avbøte eller forebygge miljøproblemer. Mye av de store forskningsprogrammer som også foregår i polare områder angår den globale helsetilstand, og enten det dreier seg om langtransporterte miljøgifter, global oppvarming eller basale studier av biogeokjemiske kretsløp, så er det polare aspektet et element i et større bilde. Typisk er at aktiviteten som er geografisk lokalisert til Svalbard eller norske farvann er ledd i store regionale eller globale overvåkningsnettverk for helsestatus i hav, på land eller i atmosfæren. Mye av aktivitetene er så kostnadskrevende og teknisk sofistikert at det blir et umulig nasjonalt løft. Parallelt med økende grad av internasjonalt samarbeid har det skjedd en økende grad av tverrfaglig samarbeid. Komplekse spørsmål fordrer kompleks tilnærming, og mens forskeren som individ er blitt stadig større spesialist på et stadig snevrere område, så inngår han eller hun i tverrfaglige forskningskonsortier. Klodens klima påvirker ikke bare det arktiske miljø, det påvirkes i høy grad av prosesser i de arktiske hav og luftmasser. En forståelse av disse sammensatte drivkreftene er bare mulig gjennom et samspill av aktører innen oseanografi, meteorologi, glasiologi og biologi med utstyr som forskningsfartøy i hundre-millioner-kroners-klassen, satellitter, måle- og analyse- og datautstyr – alt dette på en internasjonal arena. Polarforskningen som egen disiplin må altså sies å være oppegående, selv om den i stadig større grad er en integrert del av andre forskningsaktiviteter. Hvorvidt polarforskeren som sådan fortsatt finnes, er et annet spørsmål. Han eller hun er blitt en mer diffus skikkelse, mange av dem som utfører forskning i polare egner gjør dette som del av sin totale forskningsinnsats. For forskeren personlig må det være grunn til å tro at vitebegjæret alltid har vært en sentral drivkraft, men når arena for innsatsen ble lagt til tundra og ishav i stedet for laboratoriet, var det selvsagt ikke tilfeldig. At Nansens ånd, eventyrlyst og ikke minst naturopplevelsen har vært motiverende elementer for mange av den litt diffuse kategorien «polarforsker» fram til i dag, er også åpenbart. Når man etter dagens innsats i felten kan synke ned i de romslige skinnstolene innenfor Kings Bays generøse kantine og bla i det rikholdige utvalg av polarlitteratur, kan det føles at det går en linje fra fortid til nåtid. Trolig er naturopplevelsen fortsatt er motiverende elementer for mange som bedriver «polarforskning», men det er blitt en annen tilværelse. Ikke så rent lite av dagens polarforskning kan bedrives bak skjermen fra kontorstolen, på betryggende avstand fra kulde, isbaks og isbjørn. Man kan godt laste ned sine vitale data i Oslo – eller for den saks skyld Paris, men det kan diskuteres om man kan bedrive fullverdig polarforskning via skjermen. Et viktig element ved utforskning av de polare strøk vil alltid være å studere fenomenene der de finnes. For mange vil fortsatt nettopp mye av motivasjonen bak forskningen ligge i muligheten til å befinne seg under nordlyset, ved iskanten eller oppunder alkekongens hekkeplass i steinura.

490 p o l a r t f e l l e s s k a p ?


Selv om polarforskerens tilvÌrelse har endret seg, er fortsatt skuta, teltet is under føttene og evnen til ü mestre elementene en del av hverdagen for dem som vil utforske klodens mest ekstreme økosystemer.


N O T E R O G L I T T E R AT U R

Kap. 1. Geir Hestmark: Kartleggerne noter 1 2

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20

‘Polarforskning’ er interessant nok ikke et oppslagsord i Kunnskapsforlagets Store Norske Leksikon, til tross for at det ikke er uvanlig å høre at dette er et forskningsfelt som har vært særlig identitetsskapende for den norske nasjon. Polarforskningens regionale preg er for eksempel tydelig i et verk som Hans-Peter Kosacks Die Polarforschung (1967), og et samleverk som Problems of Polar Research (1928) utgitt av American Geographical Society, hvor Fridtjof Nansen leverer et av sine siste arbeider, karakteristisk nok med tittelen: «The Oceanographic Problems of the Still Unknown Arctic Regions» (Nansen 1928). Amundsen 1908: 54. Amundsen 1927: 8. Wille 1904. Nansen 1890a, b. Livingstone 1993; Edson 1997; Cunliffe 2001. Nansen 1911; Ingstad 1996; Seaver 1996. Om Kongespeilet, se Bagge 1994, 2001; norsk utgave: Holm-Olsen 1983. Parry 1981. Johansen 1999. Om Munk, se Hansen 1968. Munk 1624. Om Egedes innsats, se Bobe 1944; Myklebust 1958; Garnett 1968. Egede 1741. Øvrige sitater fra samme kilde. Isis (von Oken) 1829, Vol. 22: 312. Se Degen 1956 og Eriksson 1991: 40–44. Keilhau 1829 er et referat av foredraget. Invitasjon til geografisk selskap, se F. Hoffmann, brev til B.M. Keilhau, Berlin 24.09.1828, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Om von Humboldt, se Scurla 1955, Beck 1959–61 og Dettelbach 1996. von Buch 1810. Boken ble oversatt til engelsk, fransk, italiensk, svensk og i utdrag til norsk. Von Humboldt skrev forord til de franske og italienske utgaver. Om von Buch, se Dechen 1853 og Gynther 1900. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

493


21 22 23 24 25

26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 31 42

43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55

494

Om Keilhau, se J. Dons 1998. Amundsen 1957, I: 12–17. Humboldts program er beskrevet i en rekke biografier, i Cannon 1978, kap. 4, og diskutert av Dettelbach 1996. Se Keilhaus brev til Thord Thordsøn, 12.01.[1832], Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Beskrivelsen av reisen bygger vesentlig på Keilhau 1831 og på et lengre brevfragment, B.M. Keilhau til G.F.Lundh?, 7. og 8. oktober 1827, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Samtlige sitater er fra disse to kilder. Opplysninger om reisen finnes også i von Löwenigh 1830 og von Buch 1846. Dons 1998. Keilhau 1829. Berry 1987. Om Murchison, se Secord 1982, 1986; Rudwick 1985; Stafford 1989. Se Hestmark 1992b. Sitert etter Knutsen og Posti 2002: 98, se også: 93 f. Boeck 1860. von Buch 1846. For von Buchs deltagelse på naturforskermøtet og ros av Keilhau, se Anonym 1847. Sommerfeldt 1833. Sommerfeldt 1833. Om Hansteen, se Elgarøy 1997 og Grønningseter 2001. For de internasjonale rammer for Hansteens prosjekter, se Cawood 1977, 1979; Schroder og Widerkehr 2001. Se Williams 1992. B.M. Keilhau, brev til C.P.B. Boeck 30.11.1824, Håndsskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Se også Bliksrud et al. 2002: 49–55. Sitert etter Elgarøy 1997: 11. Hansteen 1819. Hansteen 1823b. Hansteen 1832. I et referat av et samtidig foredrag han holdt i Den physiographiske Forening sies det imidlertid at hans nyere beregninger «indgav ham nogen Tvivl om denne Hypotheses Rigtighed», men tvilen synes mer å gjelde årsakene til de fire poler enn deres faktiske eksistens, se Magazin for Naturvidenskaberne 11 (1833): 319. Whewell 1837, bd. 3: 59. Hansteen og Due 1863. Elgarøy 1997: 30. C.W. Thomson til M. Sars, 07.03.1867, Brevsamling 44, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Også Sars 1868. Asbjørnsens zoologiske arbeid er spesielt godt beskrevet i Hansen 1932. Haeckel 1870. Om møtet, se Bliksrud et al. 2002: 23–69. Carpenter til M. Sars, 15.02.1869, Universitetetet i Oslo, Folkeminnesamlingen, Asbjørnsens papirer. Gjengitt i Wille 1882a: 1–9. Om kontekst for ekspedisjonen, se også Schwach 2000, kap. 1, og i Bjørnsen 2003. Fra §2 i instruks for ekspedisjonen gitt av Oppmålingsdireksjonen og godkjent av Departementet for det Indre, gjengitt i Wille 1882a: 12. Wille 1882b. Wille 1882a: 19. Hvor ikke annet er anført, er de videre sitater fra Wille 1882a. Se Circular signert H. Mohn og G.O. Sars, innlegg i bindene til Den Norske NordhavsExpedition 1876–1878/The Norwegian North-Atlantic Expedition 1876–1878. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1


56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100

Se Hestmark 1991, 1993. Møtet beskrives frodig i Brøgger og Rolfsen 1896. Se også Hestmark 1992a, 1999. Nansen 1890a. Chorley et al. 1964; Frängsmyr 1976; Imbrie og Imbrie 1979. Esmarks observasjoner gåes i detalj igjennom av Andersen 1992. Se også Andersen 2000. Se Frängsmyr 1976: 101–117. Humboldt til Agassiz, sitert etter Chorley et al. 1964: 206. Se Frängsmyr 1976: 108. Hørbye 1857. Se Boylan 1998. Frängsmyr 1976: 65–73. Lyells upubliserte kvartærdata for Norge er emne for en kommende publikasjon av Hestmark. Strøm 1784: 6. Frängsmyr 1976: 54–63. Keilhau 1838. Se Hestmark 1992b: 131. Se Herries Davies 1968. Kjerulf og Sars 1860 og Sars 1865. Se Frängsmyr 1985. De svenske ekspedisjonene og deres vitenskapelige innhold, deltagere og betydning er beskrevet i stor detalj i Liljequist 1992 og Wråkberg 1995. Fremstillingen bygger, hvor ikke annet er anført, på disse to hovedkilder. Se Frängsmyr 2000. Frängsmyr 1989. Keilhaus håndskrevne selvbiografi, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Opprettelsen av NGU er bl.a. beskrevet i Ingvaldsen 1983. Schwach 2000; Bliksrud et al. 2002: 273–291. Se for eksempel Guldberg og Nansen 1894. Kjerulf 1860, 1863, 1876, 1878a. A.E. Nordenskiöld til T. Kjerulf, 25.03.1875, Brevsamling 49, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. T. Kjerulf til A.E. Nordenskiöld, 17.03 og 27.03.1875, Center för Vetenskapshistoria, Kgl. Vetenskapsakademien, Stockholm. Øyen 1916; Hestmark 1991. Helland 1872, 1874a, b, c, 1875 a, b. Helland 1876a, b, 1877, 1878. Sexe 1864, 1870. Hestmark 1991, 1993; Øyen 1916. Rink 1852–55. Hammer 1883. Helland 1887, 1888a, b, c. S. Rink til F. Nansen, januar–mars 1889, Ms. fol. 1924: 1a, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Hansen 1890. Se Hestmark 1991. Helland 1890. Nansen 1892a. For iscenesettelsen av mottakelsen, se Hestmark 1999: 303–334. Hestmark 1999: 265–302. Hestmark 1991. Nansen 1890a. Archer 1900; Bøggild 1906; Collett og Nansen 1900; Geelmuyden 1901; Gran 1904; n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

495


101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138

Kiær 1904; Mohn 1905; Nansen 1900, 1902a, b, 1904, 1906; Popeckj 1900; Sars 1900; Schiøtz 1901; Steen 1901. Se også Hestmark 1996a, b. Gjengitt i Storthingets forhandlinger 1890, Del 2, St.prp. 67: 14–15. Nansen 1904. Se også Hestmark 1991. Archer 1900: 4. Hestmark 1992a, 1999, 2000. Brøgger 1893a. Hestmark 1991, 1992a. Frängsmyr 1984; Wråkberg 1995. Hestmark 1992a, 1999: 265–335. Brøgger 1893b Brøgger 1894. Brøgger og Rolfsen 1896. Hestmark 1999: 203–207. Seip 1945, 1974, 1981. Amundsen 1957, I: 164–238. Hestmark 1999; Bliksrud et al. 2002. Storthingets forhandlinger 1851, Del 3, St.prp. 30: 9. Hestmark 2000. Brøgger 1921. Se innledningen i Nathorst 1904. Nathorst 1902. Nathorst 1900. Nathorst 1904. Mohn 1907. Se Christensen 1913: 178. Hegge 1995: 110 f; Simmons 1906, 1909a, b. Hegge 1995: 121–123. Om Kiær, se Norsk biografisk leksikon bd. 7 (1936): 340–42. Se innledning i Holtedahl 1913b, 1917. Kiær 1915; Tschernyschew og Stepanow 1916. Amundsen 1908: 3. Amundsen 1908: 3. Amundsen 1908: 43 f. Amundsen 1908: 5. Amundsen 1908: 38. Amundsen 1908: 102. Amundsen 1908: 105–106. Amundsen 1932, Amundsen et al. 1930, 1933. Lind [og Amundsen] 1910; Ostenfeld [og Amundsen] 1910; Lynge [og Amundsen] 1921; Schaanning [og Amundsen, R.] 1933.

litteratur Amundsen, L. 1957. Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. 1857–1957. I–II. Oslo. Amundsen, R. 1908. Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903–1907. (Folkeutgaven) Kristiania. Amundsen, R., N. Russeltvedt og Aa. Graarud 1930. The scientific results of the Norwegian arctic expedition in the Gjøa 1903–1906, under the conduct of Roald Amundsen. 3. Terrestrial magnetism photograms. Geofysiske publikasjoner 8. Oslo.

496

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1


Amundsen, R. 1932. The scientific results of the Norwegian arctic expedition in the Gjøa 1903–1906, under the conduct of Roald Amundsen. 1. Geofysiske publikasjoner 6. No. 1. Oslo. Amundsen, R., A.S. Steen, N. Russeltvedt og K.F. Wasserfall 1933. The scientific results of the Norwegian arctic expedition in the Gjøa 1903–1906, under the conduct of Roald Amundsen. 2. Terrestrial magnetism. Geofysiske publikasjoner 7. Anonym 1847. Forhandlinger ved de skandinaviske Naturforskeres fjerde Möde, i Christiania den 1 –18 Juli 1844. Christiania. Andersen, B.G. 1992. Jens Esmark – a pioneeer in glacial geology. Boreas 21: 97–102. – 2000. Istider i Norge. Oslo. Archer, C. 1900. The Fram. Vol. 1, part 1. (16p + 3 Plates). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Bagge, S. 1994. Nature and Society in ‘The King’s Mirror’. Arkiv för nordisk filologi 109, 5–42. – 2001. Da boken kom til Norge, bd. I Norsk idéhistorie. Oslo. Beck, H. 1959–61. Alexander von Humboldt. I–II. Wiesbaden. Berry, W.B.N. 1987. Growth of a Prehistoric Time Scale Based on Organic Evolution. Palo Alto – Oxford. Bjørnsen, V. 2003. Naturvitenskap og politikk. Den norske Nordhavs-ekspedisjonen 1876–78. Hovedoppgave historie, Universitetet i Tromsø. Bliksrud, L., G. Hestmark og T. Rasmussen 2002. Vitenskapens utfordringer, bd. IV Norsk idéhistorie. Oslo. Bobe, L. 1944. Hans Egede. Grønlands missionær og kolonisator. København, Meddelelser om Grønland 129. Boeck, C.P.B. 1860. Om Tubularia regalis, en ny Art fra Bellsund paa Spitsbergen. Forhandlinger i Videnskabs-Selskabet i Christiania 1859. Bomann-Larsen, T. 1993. Den evige sne. En skihistorie om Norge. Oslo. Boylan, P.J. 1998. Lyell and the dilemma of Quaternary glaciation. In: Blundell, D. J. og A.C. Scott 1998. Lyell. The Past is the Key to the Present. Geological Society Special Publication No. 143. London, The Geological Society. Brøgger, W.C. 1893a. Ud med Æresskillingen! Verdens Gang 03.06.1893. – 1893b. I Nansens Hjem. Verdens Gang 24.06.1893. – 1894. Ombord på «Fram». Verdens Gang nr. 145, 146, 147, 148, 149, 151, 152. – 1921. Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme 1896–1921. Kristiania. Brøgger, W.C. og N. Rolfsen 1896. Fridtjof Nansen 1861–1893. Med indledningsdigt af Bjørnstjerne Bjørnson. Originaltegningerne ved Chr. Krohg, Otto Sinding og E. Werenskiold. København. Buch, L.v. 1810. Reise durch Norwegen und Lappland. Berlin. – 1846. Über Spirifer Keilhavii, über dessen Fundort und Verhältnis zu ähnlichen Formen. Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin, 1. Bøggild, O.B. 1906. On the Bottom Deposits of the North Polar Sea. Vol. V, part 14. (52p. + 3 Plates). Med to appendix av Heidenreich, Fox og Kiær. Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Cannon, S.F. 1978. Science in Culture. The Early Victorian Period. New York. Cawood, J. 1977. Terrestrial Magnetism and the Development of International Collaboration in the Early Nineteenth Century. Annals of Science 34: 551–587. – 1979. Magnetic Crusade. Science and Politics in Early Victorian Britain. Isis 70. Chorley, R.J., A.J. Dunn og R.P. Beckinsale 1964. The history of the study of landforms or the development of geomorphology. Vol. 1. London. Christensen, C. 1913. Den danske botaniske litteratur 1880–1911. København. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

497


Collett, R. og F. Nansen 1900. An Account of the Birds. Vol. I, part 4. (54p. + 1 Plate). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Cunliffe, B. 2001. Facing the Ocean. The Atlantic and its Peoples. Oxford. Dechen, H.v. 1853. Leopold von Buch. Sein Einfluss auf die Entwicklung der Geognosie. Bonn. Degen, H. 1956. Die Naturforscherversammlung zu Berlin im Jahre 1828 und ihre Bedeutung für die deutsche Geistesgeschichte. Naturwissenchftlicher Rundschau 9. Dettelbach, M. 1996. Humboldtian science. I Jardine, N., J.A. Secxord og E.C. Spary (eds.) Cultures of Natural History. Cambridge. Dons, J.A. 1998. Geologen B.M. Keilhau 1797–1858. I Guleng, M.B. og K.M. Paulsen: Fra Mester Geble til Charles Darwin. Oslo. Edson, E. 1997. Mapping Time and Space. How Medieval Mapmakers viewed their World. London. Egede, H. 1741. Det Gamle Grønlands Nye Perlustration eller Naturel-Historie og Beskrivelse over det Gamle Grønlands Situation, Luft, Temperament og Beskaffenhed, de Gamle Norske Coloniers Begyndelse og Undergang der Samme-Steds, de Itzige Indbyggeres Oprindelse, Væsen, Leve-Maade og Handtæringer, samt Hvad ellers Landet Yder og Giver af Sig, Saasom Dyer, Fiske og Fugle & c. Med Hosføyet Nyt Land-Caart og andre Kaaber-Stykker over Landets Naturalier og Indbyggernis Handtæringer. København. Ekman, V.W. 1904. On Dead-Water. Being a description of the so-called phenomenon often hindering the headway and navigation of ships in Norwegian Fjords and elsewhere, and an experimental investigation of its causes etc. With a preface by Professor Vilhelm Bjerknes. Vol.V, part 15. (152p. + 17 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Elgarøy, Ø. 1997. Christopher Hansteen (1784–1873). I: Vitenskapelige profiler på 1800-tallet. Forum for universitetshistorie, Skriftserie 1/1997: 8–34. Eriksson, N. 1991. «I Andans Kraft, på Sannings Stråt». De skandinaviska naturforskarmötena 1839–1936. Gøteborg. Esmark, J. 1824. Bidrag til vor Jordklodes Historie. Magazin for Naturvidenskaberne. (Anden Aargangs förste Bind) [3]: 28–49. Forbes, J.D. 1853. Norway and its Glaciers visited in 1851; followed by Journals of Excursions in the High Alps of Dauphiné, Berne, and Savoy. Edinburgh. Frängsmyr, T. 1976. Upptäckten af istiden. Studier i den moderna geologins framväxt. Stockholm. – 1984. Vetenskapsmannen som hjälte. Stockholm. – 1985. Otto Torell. (Gestalter i svensk lärdomshistoria 2). Lychnos, 73–88. – (ed.) 1989. Science in Sweden. The Royal Swedish Academy of Sciences, 1739–1989. Canton.: – 2000. Svensk idéhistoria. Bildning och vetenskap under tusen år. I–II. Uppsala. Garnett, E. 1968. To Greenland’s icy mountains. The story of Hans Egede. Explorer, colonizer, missionary. London. Geelmuyden, H. 1901. Astronomical Observations. Vol. II, part 6. (136p + 2 charts). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Gran, H. H. 1904. Diatomaceæ from the Ice-Floes and Plankton of the Arctic Ocean. Vol. IV, part 11 (74p + 3 Plates). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Grønningseter, T. 2001. Christopher Hansteen og framveksten av norsk astronomi i begynnelsen av det 19. århundre. Oslo, Forum for universitetshistorie. Opprinnelig hovedoppgave i astrofysikk, Universitetet i Oslo 1982. Guldber, G. og F. Nansen 1894. On the Development and Structure of the Whale. 1. On the Development of the Dolphin. Sub-part II. 1. On the Development of Lagenorhyncus acutus Gray. Bergens Museums Skrifter 5.

498

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1


Gynther, S. 1900. A.v. Humboldt, L.v. Buch. Berlin. Haeckel, Ernst 1866. Generelle Morphologie der Organismen. Allgemeine Grundzüge der organischen Formen-Wissenschaft, mechanisch begründet durch die von Charles Darwin reformierte Descendenz-Theorie. – 1870. Das Leben in den grössten Meerestiefen. Vortrag, gehalten am 2. März 1870 im akademischen Rosensaale zu Jena. Sammlung gemeinverständlicher wissenschaftlicher Vorträge herausgegeben von Rud. Virchow and Fr. v. Holtzendorff. Berlin. V. Serie (p. 513–556), Heft 110, 43 pp. Hammer, R.R.J. 1883. Undersøgelser ved Jakobshavn Isfjord og nærmeste Omegn i Vinteren 1879–80. Meddelelser om Grønland 4: 1–67. København. Hansen, A.M. 1890. Strandlinje-studier. Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 14: 254–343; 15: 1–96. Hansen, H. 1932. P. Chr. Asbjørnsen. Biografi og karakteristikk. Oslo. Hansen, T. 1968. Jens Munk. København. Hansteen, C. 1819. Untersuchungen über den Magnetismus der Erde. 1. Die mechanischen Erscheinungen des Magneten. Christiania. – 1823a. Om Antallet og Beliggenheden af Jordens magnetiske Poler. Magazin for Naturvidenskaberne 1: 1–46. – 1823b. Videnskabelig Reise igjennem Sibirien. Magazin for Naturvidenskaberne 1: 172–173. – 1832. Om Jordens Magnetiske Intensitets-System. Magazin for Naturvidenskaberne 11: 1–17. – 1859. Reise-Erindringer. Christiania. Hansteen, C. og C. Due 1863. Resultate magnetischer, astronomischer und meteorologischer Beobachtungen auf einer Reise nach dem östlichen Sibirien in den Jahren 1828–1830. Christiania. Hegge, P.E. 1995. Otto Sverdrup. Aldri rådløs. Oslo. Helland, A. 1872. Die glaciale Bildung der Fjorde und Alpenseen in Norwegen. Poggendorff ’s Annalen der Physik und Chemie 146: 538–562. – 1874a. Om mægtigheden af bræerne i Norge under istiden. Geologiska Föreningens i Stockholm Förhandlingar 2: 168–177. – 1874b. Om gehalten af slam i bræelve. Geologiska Föreningens i Stockholm Förhandlingar 2: 204–214. – 1874c. Om botner og sækkedale samt deres betydning for theorier om dalenes dannelse. Geologiska Föreningens i Stockholm Förhandlingar 2: 286–301, 342–356. – 1875a. Om beliggenheden af moræner og terrasser foran mange indsøer. Öfversikt af Kgl. Svenska Vetenskaps-Academiens Förhandlingar 32 (1875). Nr. 1: 53–82. – 1875b. Om dannelsen af fjordene, fjorddalene, indsøerne og havbankerne. Öfversikt af Kgl. Svenska Vetenskaps-Academiens Förhandlingar 32 (1875). Nr. 4: 13–38. – 1876a. En reise i Nordgrønland. Folkevennen (Kristiania) 25: 356–424. – 1876b. Om de Isfyldte Fjorde og de Glaciale Dannelser i Nordgrönland [sic]. Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 1: 58–125. – 1877. On the Ice-Fjords of North Greenland, and on the Formation of Fjords, Lakes and Cirques in Norway and Greenland. Quarterly Journal of the Geological Society of London 33: 142–176. – 1878. Observations faites sur les glaciers du nord de Groenland. Association francaise pour l’avancement des sciences. Comptes rendues de la 7e session. – 1879. Om de isfyldte fjorde i Nordgrønland. Tidsskrift for populær fremstilling av naturvidenskab 26: 290–315 og 334–359. – 1887. Konservator Nansens Plan til en Skifærd over Grønlands Indlandsis. Dagbladet, nr. 387, (24. November). Kristiania. – 1888a. Har dr. Nansens Færd Videnskabelig Værdi? Dagbladet nr. 375 (15. November) og 376 (16. November). Kristiania. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

499


– – –

1888b. Prof. Johnstrup om dr. Nansen. Dagbladet nr. 429. Kristiania. 1888c. Har dr. Nansens Færd Videnskabelig Værdi? Bergens Tidende nr. 335 og 336. 1890. Professor Blytts geologiske Tidsregning. Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 14: 106–131. Herries Davies, G.L. 1968. The tour of the British Isles made by Louis Agassiz in 1840. Annals of Science 24: 131–146. Hestmark, G. 1991. Fridtjof Nansen and the Geology of the Arctic. Earth Sciences History 10: 168–212. – 1992a. Brøgger og Nansen – en vitenskapelig romanse. Norsk vitenskapshistorisk selskap. Årbok 1989–1991: 7–42. – 1992b. Roderick I. Murchisons reisedagbok fra Norge i året 1844. Norsk Vitenskapshistorisk Selskap. Årbok 1989–1991: 124–139. – 1993. Fridtjof Nansen og arktisk geologi. Fridtjof Nansen Minneforelesning 1992. Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Utgitt som særtrykk med egen paginering. Også trykt i Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Årbok 1992 (1993): 345–374. – 1995. Fridtjof Nansen and the Spirit of Northern Wilderness. I: Martin, Vance G. og Nicholas Tyler: Arctic Wilderness. The 5th World Wilderness Congress. North American Press, Golden, Colorado: 113–117. – 1996a. FRAM – i det ‘ukjendte’. Naturen 120: 171–175. – 1996b. Nansen – Vitenskaperen. I Christensen, O. og A. Skoglund: Nansen ved to århundreskifter. Oslo: 128–136. – 1999. Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905. Oslo: Aschehoug. – 2000. Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme – Grunnleggelsen. Nansen Minneforelesning nr. 35, Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, Årbok 2000, 28 s. Også som særtrykk 2000. Holm-Olsen, Ludvig (utg.) 1983. Konungs skuggsjá. 2. rev. utgave. Holtedahl, O. 1913a. Zur Kenntnis der Karbonablagerungen des westlichen Spitzbergens. II. Videnskaps-Selskabets Skrifter. 1. Mat-.Naturv. Klasse. Kristiania. – 1913b. The Cambro-Ordovician beds of Bache Peninsula and the neighbouring regions of Ellesmere Land. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 28. Kristiania. – 1914. On the fossil faunas from Per Schei’s Series B in south western Ellesmereland. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 32. Kristiania. – 1917. Summary of the geological results. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 36. Kristiania. Hørbye, I.C. 1857. Observations sur les phénomènes d’erosion en Norvége. Universitetsprogram for 1. halvår 1857. Christiania. Imbrie, J. og K.P. Imbrie 1979. Ice Ages. Solving the Mystery. London. Ingstad, H. 1996. Oppdagelsen av det nye land. Oslo. Ingvaldsen, K. 1983. Norges Geologisk Undersøkelse 1858–1983. NGU Nr. 385. Trondheim. Isachsen, G. 1907. Astronomical and geodetical observations. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 5. Kristiania: Videnskabs-Selskabet. Jardine, N., J.A. Secord og E.C. Spary 1996. Cultures of natural history. Cambridge. Johansen, Ø.K. (red.) 1999. Norske maritime oppdagere og ekspedisjoner gjennom tusen år. Oslo. Keilhau, B.M. 1829. Ueber die geognostische Bildung der Insel Spitzbergen. Isis (von Oken), 1829, Vol. 22: 312–314 [referat av Berlin-foredraget]. – 1831. Reise i Öst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828. Christiania. – 1838b. Undersögelser om hvorvidt i Norge, saaledes som i Sverrig, findes Tegn til en Fremstigning af Landjorden i den nyere og nyeste geologiske Tid. Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 1: 105–254.

500

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1


Kiær, J. 1915. Upper devonian fish remains from Ellesmereland with remarks on Drepanaspis. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 33. Kristiania. Kjerulf, T. 1860. Ueber das Frictionsphänomen. Zeitschrift der Deutschen geologischen Gesellschaft 12: 389–408. – 1863. Erlaüterungen zur Uebersichtskarte der Glacial-Formation am Christiania-Fjord. Zeitschrift der Deutschen geologischen Gesellschaft 15: 619–639. – 1876. Istiden. Kjøbenhavn. – 1878a. Die Eiszeit. (Virchows & Holtzendorffs Sammlung gemeinverständliche wissenschaftliche Vorträge, 1. Serie, nr. 293–294). – 1878b. Stenriget og Fjeldlæren. 3die udgave. Kristiania. – 1879. Udsigt over det Sydlige Norges Geologi. Christiania (Udgivet ifølge Foranstaltning af den Kongelige Norske Regjerings Departement for det Indre). Kjerulf, T. og M. Sars 1860. Iagttagelser over den postpliocene eller glaciale Formation i en Del of det sydlige Norge. (Universitets-Program for 1ste Halvaar 1860). Christiania. Kiær, J. 1904. The Lower Silurian of Khabarova. Vol. 4, part 12. (18p + 1 Plate). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Knutsen, N.M. og P. Posti 2002. La Recherche. En ekspedisjon mot nord. Tromsø. Kosack, H.-P. 1967. Die Polarforschung. Braunschweig. Liljequist, G. 1993. High Latitudes. A history of Swedish Polar Travels and Research. Stockholm. Lind, J. og R. Amundsen 1910. Fungi (micromycetes). Collected in Arctic North America (KingWilliam Land, King Point and Herschel Island) by the Gjøa expedition under Captain Roald Amundsen 1904–1906. Videnskabs-Selskabets Skrifter. I. Math.-Naturv. Klasse 1909. No. 9. Kristiania. Livingstone, D. 1993. The Geographical Tradition. Oxford. Lynge, B. [og R. Amundsen] 1921. Lichens from the Gjøa expedition. Videnkaps-Selskabets Skrifter. I., Mat.-naturv. Klasse 1921, No. 15. Kristiania. Löwenigh, B. v. 1830. Reise nach Spitzbergen. Aachen. Mohn, H. 1905. Meteorology. Vol. VI, part 17. (659p + 20 Plates). Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1907. Meteorology. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 4. Kristiania. Munk, J. 1624. Navigatio Septentrionalis: Det er: Relation eller Bescriffuelse, om Seiglads oc Reyse, paa denne Nordvestiske Passagie, som nu kaldis Nova Dania: Igiennem Fretum Christian at opsøge, Huilcken Reyse Voris Allernaadigste Herre Konning Christian den Fierde vdi Aar 1619 Naadigst Berammet. Kiøbenhaffn. Myklebust, O.G. (red.) 1958. Hans Egede. Studier til 200-årsdagen for hans død 5. november 1958. Oslo, Land og Kirke, Avhandlinger utgitt av Egede Instituttet 8. Nansen, F. 1890a. Plan til en ny polarekspedition. Naturen 14: 65–92. – 1890b. Paa Ski over Grønland. En Skildring af den Norske Grønlands-Ekspedition 1888–89. Kristiania. – 1891. Eskimoliv. Kristiania. – 1892a: Wissenschaftliche Ergebnisse von Dr. F. Nansens Durchquerung von Grönland 1888. II. Teil. Geologische und hydrographische Ergebnisse. Dr. A. Petermanns Mitteilungen aus Justus Perthes Geographischer Anstalt, Ergänzungsband 23, Ergänzungseft No.105, p. 53–103. Gotha. – 1892b. Om den kommende norske polarekspedisjon og dens udrustning. Det Norske Geografiske Selskabs Årbog III (1891–92). Kristiania. – 1897. Fram over Polhavet. Den Norske Polarfærd 1893–1896. 2 vols. Kristiania: Aschehoug. – 1900. A Geological Sketch of Cape Flora and its Neighbourhood. Vol. I, part 2 pro parte. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

501


(32p). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1902a. The Oceanography of the North Polar Basin. Vol. III, part 11. (427p. + 33 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1902b. On Hydrometers and the Surface Tension of Liquids. Vol. III, part 12. (87p.). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1904. The Bathymetrical Features of the North Polar Seas, with a Discussion of the Continental Shelves and Previous Oscillations of the Shore-Line. Vol. IV, part 13. (232 p. + 29 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1906. Protozoa on the Ice-Floes of the North Polar Sea. Vol. V, part 16. (22p. + 8 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. – 1911. Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidligere tider. Kristiania. – 1928. The Oceanographic Problems of the Still Unknown Arctic Regions. I: Joerg, W.L.G. Problems of Polar Research. American Geographical Society. Special Publication 7. Worchester, Mass.: 3–14. Nathorst, A.G. 1900. Fossil Plants from Franz Josef Land. The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, Vol. I, part 3. – 1902. Zur oberdevonischen Flora der Bären-Insel. Kungl. Svenska Vetenskaps-Akademiens Handlingar. B. 36, No. 3. Stockholm. – 1904. Die oberdevonische Flora des Ellesmere-Landes. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 1. Kristiania: Videnskabs-Selskabet. – 1906. Svenskarnes arbeten på Spetsbergen. Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri, 1906: 461–477. Ostenfeld, C.H. [og R. Amundsen] 1910. Vascular plants collected in Arctic North America (King William Land, King Point and Herschel Island) by the Gjøa expedition under Captain Roald Amundsen 1904–1906. Videnskabs-Selskabets Skrifter. I. Math.-Naturv. Klasse 1909. No. 8. Kristiania. Parry, J.H. 1981. The Age of Reconnaissance. Discovery, Exploration and Settlement 1450 to 1650. Berkeley. Pompeckj, J. F. 1900. The Jurassic Fauna of Cape Flora, Franz Josef Land. With a Geological Sketch of Cape Flora and its Neighbourhood by Fridtjof Nansen. Vol. 1, part 2 (147 p. + 3 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Rink, H.J. 1852–55. De danske Handelsdistricter i Nordgrønland, deres geographiske Beskaffenhed og produktive Erhvervskilder. I–II. København. Rudwick, M.J.S. 1985: The Great Devonian Controversy. The Shaping of Scientific Knowledge among Gentlemanly Specialists. Chicago. Schroder, W. og K.H. Widerkehr 2001. Geomagnetic research in the 19th century. A case study of the German contribution. Journal of Atmospheric and Solar-Terrestrial Physics 63: 1649–1660. Sars, G.O. 1900. Crustacea. Vol. 1, part 5 (137p + 36 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Sars, M. 1865. Om de i Norge forekommende fossile Dyrelevninger fra Qvartærtiden, et Bidrag til vor Faunas Historie. Universitetsprogram for første halvaar 1864. Christiania. – 1868. Mémoires pour servir à la connaissance des Crinoïds vivants. Universitets-Program for

502

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1


1. Semester 1867. Christiania. Schiøtz, O.E. 1901. Results of the Pendulum Observations and some Remarks on the Constitution of the Earth’s Crust. Vol.II, part. 8. (90p). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Schwach, V. 2000. Havet, fisken og vitenskapen. Fra fiskeriundersøkelser til havforskningsinstitutt. Bergen. Schaanning, H.T.L. [og R. Amundsen] 1933. Birds from arctic North America. Ornithological results of the Fram-Expedition 1898–1902 and the Gjøa-Expedition 1903–1906. Nyt Magazin for naturvidenskaberne 73: 137–165. Scurla, H. 1955. Alexander von Humboldt. Sein Leben und Wirken. Berlin. Seawer, K.A. 1996. The frozen echo. Greenland and the exploration of North America, ca. A.D. 1000–1500. Stanford. Secord, J.A. 1982. King of Siluria. Roderick Murchison and the Imperial Theme in NineteenthCentury British Geology. Victorian Studies 25: 413–442. – 1986. Controversy in Victorian Geology. The Cambrian-Silurian Dispute. Princeton. Seip, J.A. 1945. Et regime foran undergangen. Fredrik Stang – Ole Jacob Broch. Oslo. – 1974, 1981. Utsikt over Norges historie. I–II. Oslo. Sexe, S.A. 1864. Om Sneebræen Folgefon. Christiania. – 1870. Gletscher-Experimenter. Christiania. Simmons, H.G. 1906. The Vascular Plants in the Flora of Ellesmere Land. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 2. Kristiania. – 1909a. A Revised List of the Flowering Plants and Ferns of North Western Greenland, with some short Notes about the Affinities of the Flora. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 16. Kristiania. – 1909b. Stray Contributions to the Botany of North Devon and some other Islands, Visited 1900–1902. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 19. Kristiania. Sommerfelt, S.C. 1833. Bidrag til Spitsbergens og Beeren-Eilands Flora, efter Herbarier, medbragte af M. Keilhau. Magazin for Naturvidenskaberne 11: 232–246. Med utdrag av Keilhau 1831 som supplement: 246–251. Stafford, R.A. 1989: Scientist of Empire. Sir Roderick Murchison, scientific exploration and Victorian imperialism. Cambridge. Steen, A.S. 1901. Terrestrial Magnetism. Vol.II, part. 7. (196p + 17 Plates). I Fridtjof Nansen (ed.): The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. Strøm, H. 1784. Physisk-Oeconomisk Beskrivelse over Eger-Præstegiæld i Aggershus Stift i Norge; tillige med et geographisk Kort over samme. København. Tschernyschew, T. og P. Stepanow 1916. Obercarbonfauna von König Oscars und Heibergsland. Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902. No. 34. Kristiania. Whewell, W. 1837. History of the Inductive Sciences. From the earliest to the present times. I–III. London. Wille, C. 1882a. Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878/The Norwegian North-Atlantic Expedition 1876–1878. IV. 1. Historisk Beretning/Historical Account. Christiania. – 1882b. Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–1878/The Norwegian North-Atlantic Expedition 1876–1878. IV. 2. Apparaterne og deres brug/The Apparatus and how used. Christiania. Wille, J.N. 1904. Expeditioner mod Polerne eller mod Ækvator. Aftenposten 18.10.1904. Williams, J.E.D. 1992. From sails to satellites. The origin and development of navigational science. Oxford. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1

503


Wråkberg, U. 1995. Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning 1860–1930. Uppsala. Øyen, P.A. 1916. Amund Helland som banebryter i norsk geologisk diskusjon. I Festskrift til professor Amund Helland paa hans 70 aars fødselsdag 11. oktober 1916. Kristiania: 21–59.

Kap. 2. Robert Mac Friedman: Nansenismen noter Kapitlet er oversatt fra engelsk manuskript av Bertil Knudsen og Helge Vold. 1 Sørensen 1993: 60 ff; se også foreliggende verks bd. 1 2 Om Nordenskiölds hjemkomst, se Wråkberg 1999: 86–102. Se også Frängsmyr 1984: 162–177. 3 Brøgger og Rolfsen 1896. Diktet oppr. trykt i Verdens Gang 12.6.1896, med annen rettskrivning. 4 Brøgger og Rolfsen 1896: 101 (Gustaf Retzius). 5 Brøgger og Rolfsen 1896: 173. 6 Brøgger og Rolfsen 1896: 214. Denne tanken var vanlig i Sverige, særlig etter Nordenskiölds hjemkomst. 7 Friedman 2001: 59–68, 268–270. 8 For den norske siden av denne historien, se bl.a. Kyllingstad 2004. 9 Link og Ring 1908: 240–241. 10 Sörlin 2002: 91–104 og Wråkberg 1999: 37–45, 121–138. 11 Nansen 1942: II, 275. Foredrag «Idealitet og karakter» holdt i 1900. Se også «Videnskap og moral» (1908) II, 370–384. 12 Friedman 1995: 5–24. En lang rekke populære publikasjoner skrevet av Alv Egeland og Asgeir Brekke gir mye nyttig informasjon, man er ingen erstatning for en kritisk historie om den norske nordlysforskningen, som det fremdeles er behov for. Langt mer problematisk er den nylig utgitte, og forsåvidt meget lesverdige biografien av Lucy Jago, som er upålitelig pga. faktafeil og forvrengninger av historiske dokumenter, samt manglende kildeangivelser. 13 Birkeland til Bjerknes 17.12.1893, VB, NBO. 14 Birkeland til Bjerknes 20.5.1896. 15 Birkeland til Prytz 9.12.1896, KP, KBK, drøfter sykdommen og tanker om katodestråler. 16 RAO: «Den norske nordlysekspedition» 17 Birkeland 1908: 1–5. 18 St.prp. nr. 69 (1898). Uttalelsen er opprinnelig skrevet av Henrik Mohn, professor i meteorologi, i et brev med støtte til Birkeland. 19 Tromholt 1885. 20 Birkeland 1901. 21 Birkeland sitert i St.prp. nr. 49 (1901–02). 22 St.prp. nr. 49 (1901–02). 23 St.forh. 1901–02, Bev. til professor Birkelands nordlysekspedition: 683–715. 24 Wille til Arrhenius 27.1.1902, SA, KVA. 25 St.forh. 1901–02, Bev. til professor Birkelands nordlysekspedition: 683–715. 26 St.forh. 1901–02, Bev. til professor Birkelands nordlysekspedition: 683–715. 27 Birkeland 1908: 9–10. 28 Friedman 2004.

504

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 1 o g 2


29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64

Jago 2001: 67. Om Lysakerkretsen, se Stenseth 1993. Nansen 1897: 241–42. Ibid. Friedman 1995: 16–19; Krogness 1915: 193–95; Devik 1971: 50–71; Nielssen og Petterson 1993: 29–57. Friedman 1995: 16–19; Størmer 1911. Diskusjonen bygger hovedsakelig på Nansens egne skrifter og Helland-Hansen 1930, Mosby 1961, Sverdrup 1931a. Nansens dagbok 21.12.1893; Nansen 1897: 267. Friedman 1989: 42–44. Friedman 1989: 43–44 ff; Walker 1991: 158–64. Friedman 1989: 43–44, som bygger mye på brev mellom Nansen og Bjerknes i FN og VB, NBO og Nansens vitenskapelig korrespondanse samt fotnoter i Kjærheim 1961–63. Nansen 1907: 471–487, 585–601; sitat på s. 598. Amundsen 1908: 55–75. Bomann-Larsen 1995: 103–149 gir en god oversikt over Amundsen, «Fram» og Sydpolen, men med en rekke provoserende tolkninger. Nansen 1915; Nansen 1920: særlig kap. XII, XIV, XVII. Mye av diskusjonen bygger på Friedman 1994. Se også Nierenberg 1996. Friedman 1989: 56–61, 81–83. Fullstendig liste over Sverdrups publikasjoner i Devik 1958 og Nierenberg 1996. Sverdrup til E.P. Juul 6.10.1916, HUS, NPI. Sverdrup til Olaf Devik 11.4.1917, OD, RA. Helland-Hansen til Sverdrup 7.8.1916, kopi, og Sverdrup til Helland-Hansen 1.7.1917, HH-GIB. Om planer om polar geofysikk i Bergen: Birkeland til Krogness 13.2.1916, OK-SAT. Amundsen 1921; Sverdrup 1921: 257–391; Sverdrup 1933: 3–22, 514–524; Sverdrup 1922: 5–32, 65–88. Sitat i «En sporty videnskapsmann», Aftenposten 7.6.1941. Om Sverdrup og arktisk urbefolkning, se Sverdrup 1921; Sverdrup 1926a; Sverdrup 1938. Sverdrup til Bjerknes 27.9.1921 og 22.5.1922, VB-NBO; Sverdrup til Bjerknes 1.1.1922, VB-GIB. Framstillingen bygger hovedsakelig på Sverdrup 1926a; Sverdrup 1926b: 161–180; Sverdrup 1933. Sverdrup til Amundsen 18.8.1926, RA-NBO. Detaljene om geofysikk i Bergen og i Norge i disse årene: Friedman 1989: 97–137 ff; Friedman 1995: 23–28. Nansen til Sverdrup 5.6.1926 og 6.8.1926, HUS-GIB. Ekman til Sverdrup 5.10.1930, HUS-NBO; Sverdrup til Ekman 9.10.1930, kopi, HUSNBO. Sverdrup 1931a. Friedman 1994: 19–22; Sverdrup 1931a. Ahlmann til Sverdrup 16.9.1933, HUS-NBO; Sverdrup til Hesselberg 25.10.1933, kopi, HUS-NBO. Robert G. Sproul (President, University of California) til Sverdrup 20.3.1936, HUS-NBO; Vaughan til Sverdrup 26.3.1936, HUS-NBO. Om Sverdrup i California: Friedman 1994: 26–40; Nierenberg 1996: 11–21; Levin 1997: 609–10. Sverdrup til Devik 3.4.1939, OD-RAO. Sverdrup 1942. Sverdrup til Ahlmann 31.1.1946, HA-KVA. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

505


litteratur Amundsen, Roald 1908: Plan for en polarfærd 1910–1917, Norsk geografisk tidsskrift, Kristiania. – 1921: Nordostpassagen, Kristiania. Birkeland, Kristian 1901: Expédition Norvegienne 1899–1900 Pour L’Étude des Aurores Boréales. Résultats des Recherches Magnétiques. Videnskabs-Selskabets Skrifter, I. Math.-naturv. Klasse, 1901, no 1, Kristiania. – 1908: The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–1903, Vol I, Kristiania, Leipzig, London, New York og Paris. Bomann-Larsen, Tor 1995: Roald Amundsen. En biografi, Oslo. Brekke, Asgeir 1982: Haldde – arnested for den moderne nordlysforskning, Årbok for Alta. Alta. Brekke, Asgeir og Alv Egeland 1979: Nordlyset. Fra mytologi til romforskning, Oslo. Brøgger, W.C. og Nordahl Rolfsen 1896: Fridtjof Nansen 1861–1893, København. Egeland, Alv 1994: Kristian Birkeland. Mennesket og forskeren, Oslo Devik, Olaf 1958: Minnetale over professor Harald U. Sverdrup, Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Årbok 1958, Oslo. – 1971: Blant fiskere, forskere og andre folk, Oslo Friedman, Robert Marc 1989: Appropriating the Weather. Vilhelm Bjerknes and the Construction of a Modern Meteorology, Ithaca, NY & London. – 1994: The Expeditions of Harald Ulrik Sverdrup. Contexts for Shaping an Ocean Science, San Diego, CA. – 1995: Civilization and national honour. The rise of Norwegian geophysical and cosmic science. I Collett, John Peter (red.), Making Sense of Space. The History of Norwegian Space Activities, Oslo. – 2001: The Politics of Excellence. Behind the Nobel Prize in Science, New York. – 2004: The aesthetics and cultural politics of sky-scapes. Reflections on clouds and aurora as constituents in regional identity [på italiensk] i Pancaldi, Giuliano (red.), Natura, cultura, appratenenza. Identità culturali europee, Bologna [under trykking] Frängsmyr, Tore 1984: Vetenskapsmannen som hjälte. Aspekter på vetenskapshistorien, Stockholm. Helland-Hansen, Bjørn 1930: Nansen og hans videnskapelige innsats, Det Norske VidenskapsAkademi i Oslo. Årbok 1930, Oslo. Jago, Lucy 2001: The Northern Lights, London. Krogness, Ole 1915: Haldde-observatoriet, dets virksomhet og nogen foreløbige resultater, Naturen, Bergen. Kyllingstad, Jon Røyne 2004: Kortskaller og langskaller. Fysisk antropologi i Norge og striden om det nordiske herremennesket, Oslo. Levin, S.M. 1997: Norwegians led the way in training wartime weather officers, EOS, 78, nr. 52, Washington, D.C. Linck, Josef og H.A. Ring 1908: Oscar II Sveriges konung 1872–1907. En minnesskrift, Stockholm. Mosby, Håkon 1961: Fridtjof Nansen som oceanograf, Naturen, Bergen. Nansen, Fridtjof 1897: Fram over Polhavet I–II, Kristiania – 1900–1906: The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896 I-VI, Kristiania. – 1907: On north polar problems, The Geographical Journal, London. – 1911: Nord i tåkeheimen, Kristiania. – 1912: Spitsbergen Waters. Oceanographic observations during the cruise of the «Veslemöy» to Spitsbergen in 1912, Videnskabs-Selskabets Skrifter, I. Mat.-Naturv. Klasse, 1912, No 2, Kristiania. – 1920: En ferd til Spitsbergen, Kristiania. – 1942/45: Nansens røst 1–3 (red. A.H. Winsnes), Oslo. – 1961–63: Brev 2–3 (red. Steinar Kjærheim), Oslo.

506

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2


Nielssen, Alf Ragnar og Arvid Petterson 1993: Nordlyspionerene. Menneskene og observatoriet på Halddetoppen i Alta, Oslo. Nierenberg, W.A. 1996: Harald Ulrik Sverdrup 1888–1957, National Academy of Sciences, Biographical Memoirs, 69, Washington, D.C. Stenseth, Bodil 1993: En norsk elite. Nasjonsbyggerne på Lysaker 1890–1940, Oslo. Størmer, Carl 1911: Bericht über eine Expedition nach Bossekop zwecks photographischer Aufnahmen und Höhenmessungen von Nordlichtern, Videnskabs-Selskabets Skrifter, I. Math.-naturv. Klasse, 1911, No 17, Kristiania. Sverdrup, Harald Ulrik 1921: Blandt rentsjuktsjere og lamuter. I Amundsen 1921. – 1922: Maud-ekspeditionens videnskabelige arbeide 1918–1919 og nogen av dets resultater. (Skrevet ombord i «Maud» juli 1919), Naturen, 46, Bergen. – 1926a: Tre år i isen med «Maud», Oslo. – 1926b: «Maud»-ekspeditionens videnskabelige arbeide 1922–1925, Naturen, 50, Bergen. – 1926c: The tides on the north Siberian shelf. Their bearing on the existence of land in the Arctic Sea and their dynamics, Journal of the Washington Academy of Sciences, 16, Washington, D.C. – 1927: Dynamics of tides on the North Siberian shelf; results from the Maud expedition, Geofysiske publikasjoner, 4, nr. 5. – 1931a: Fridtjof Nansen som vitenskapsmann, Norsk geografisk tidsskrift, 3, Oslo. – 1931b: Hvorledes og hvorfor med «Nautilus», Oslo. – 1938: Hos tundra-folket, Oslo. – 1933: General Report of the Expedition & Narrative of the Expedition, 1918–1925, The Norwegian North Polar Expedition with the «Maud» 1918–1925, Scientific Results, 1, Bergen. Sverdrup, Harald Ulrik (s.m. Johnson, M.W. og R.H. Fleming) 1942: The Oceans. Their Physics, Chemistry and General Biology, New York. Sørensen, Øystein 1993: Fridtjof Nansen. Mannen og myten, Oslo. Sörlin, Sverker 2002: Rituals and resources of natural history. The North and the Arctic in Swedish scientific nationalism. I Bravo, Michael og Sverker Sörlin (red.), Narrating the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific Practices, Canton, MA. Tromholt, Sophus 1885: Under nordlysets straaler, København (orig. Under the Rays of the Aurora Borealis. In the Land of the Lapps and Kvæns I–II, London, 1885). Walker, J.M. 1991: Farthest north, dead water and the Ekman spiral, Part 2, Weather, 46 nr. 6, London. Wråkberg, Urban 1999: Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning 1860–1930, Stockholm.

kilder Kongelige bibliotek, København (KBK) Kristian Prytz’ samling Kungliga vetenskapsakademien, Stockholm (KVA) Centrum för vetenskapshistoria Svante Arrhenius’ samling (SA) Hans W:son Ahlmanns samling (HWA) Nasjonalbiblioteket i Oslo (NBO): Roald Amundsens korrespondanse 408B (RA) Vilhelm Bjerknes’ korrespondanse 469B (VB) Fridtjof Nansens korrespondanse (FN) Harald Ulrik Sverdrups samling (HUS)

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2

507


Norsk Polarinstitutt, Tromsø (NPI): Bibliotek Biografisk mappe: Harald Ulrik Sverdrup Riksarkivet i Oslo (RAO): Kirke- og undervisningsdepartement, kontor D: Boks 576 Professor Birkelands Nordlysekspedisjoner Privatarkiv nr. 686 Olaf Devik (OD) Statsarkivet i Tromsø (SAT): Observatoriet på Haldde i Kåfjord Innkomne brev Kopibøker Universitetet i Bergen Geofysisk Institutt (GIB), arkiv fil: Vilhelm Bjerknes fil: Harald Ulrik Sverdrup

Kap. 3. Einar-Arne Drivenes: Ishavsimperalisme noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25

508

Hoel: Feltdagbok for 1907. NP. Isachsen 1912: 25 ff, 79 ff, 86 ff; Hoel 1942. Bjørgo, Rian, Kaartvedt 1995: 319 ff; Mathisen 1951: 22 ff; Østreng 1974: 16 ff. Mathisen 1951: 21 ff. Berg 1995: 151 ff, Mathisen 1951: 39 f, Østreng 1974: 17. Aftenposten 29. september 1896. Mathisen 1951: 45 f. Dagbladet 4. august 1899 Ibid. Dagbladet 8., 16., 20. og 21. august 1899. Forfatteren kan ha vært historikeren Alexander Bugge. Dagbladet 8. august 1899. Storm 1890. Bugge 1898. Hoel: 1940/41 Morgenbladet 21. september 1906. Isachsen 1906–1907. Berg 1995: 157. PM datert 5.1. 1907. UD. Boks 5036. P7A/1-06. Spitsbergensaken. Bd. 1. RA. Mathisen 1951: 61. Østreng 1974: 97 f. Barr 2003. Barr har en grundig gjennomgang av Hoels økonomiske engasjement på Svalbard i denne perioden. Hoel 1966: bd. I: 143 ff, bd. II: 738 ff, 760 f; Norsk biografisk leksikon, 1934, 1952. St.prp. nr. 1 1909. Hovedpost V. Bilag nr. 6: Plan for den norske Spitsbergenekspedition 1909 og 1910: 94. Reusch 1910. Wråkberg 1999: 106. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 2 o g 3


26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57

58

St.prp. nr. 1 1909. Hovedpost V. Bilag nr. 6: Plan for den norske Spitsbergenekspedition 1909 og 1910: 92. Stortingets forhandlinger 1909. Innst. S. nr. 34: 54 ff; Drivenes 1989. Stortingstidende 1909: 102. Berg 1995: 161. UD. Boks 5175. P 7D/09. Rittmester Isachsen Spitsbergenekspedisjon 1909–10. Notat 18/10 og 25/10. Hoel 1966: 738. UD. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: spm. Om okkupasjon av Kulfelter på Spitsbergen. PM datert 27/5 og 30/5 1910. RA. UD. Boks 5227. P7-C 03/10: Rittmester Isachsen: spm. Om okkupasjon av Kulfelter på Spitsbergen. PM datert 10/6 og 17/6 1910. RA. UD. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: spm. Om okkupasjon av Kulfelter på Spitsbergen. Brev fra Isachsen til utenriksminister Irgens 1/7 1910. UD. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: spm. Om okkupasjon av Kulfelter på Spitsbergen. Internt notat 24/2 1919 og brev fra Isachsen 12/1 1926. RA. Mathisen 1951: 114, 142. Berg 1995: 170. UD. Boks 5227. P7-C 03/10. Rittmester Isachsen: spm. Om okkupasjon av Kulfelter på Spitsbergen. Brev fra Isachsen til utenriksminister Irgens 1/7 1910. Studentene fra 1897. 1922. Hoel Adolf: Til Bestyrelsen for A.C. Hougens legat. Norsk Polarinstitutt. Biblioteket. Mappe Hoel. Universitets- og skoleannaler. Ny række. 20 aargang. 1905: 91. Norsk biografisk leksikon. 1934. Adolf Hoel: Feltdagbok for 1909. NP. Adolf Hoel: Gunnar Isachsen. Norsk geografisk tidsskrift. Hefte 1 1940. Adolf Hoel: Feltdagbok for 1909. Innførsel 8/7. NP. UD. Boks 5174. D7c/5/09: A. Hoels annek på Prince Charles Forland. Brev fra Isachsen 1.09.09. Okkupasjonsbrev fra A. Hoel 30/7 1909. Brev fra A.Hoel 24/10 –1914 til UD. Hoels feltdagbok for 1910. NP. Adolf Hoel: Feltdagbok for 1910. NP. Barr 2003: 84 ff. Barr 2003: 85 f. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4. RA. Stortingets forhandlinger 1911. St.prp. nr. 76 og St.meld. nr. 143. Adolf Hoel: Feltdagbok 1911. NP: 5 Adolf Hoel: Feltdagbok 1911. NP: 9 Adolf Hoel: Feltdagbok 1911. NP: 82, 92. Stortingstidende 1912. 8 mars. Stortingets forhandlinger 1912. St.prp. 1, hovedpost V, tit. 69. Innstilling S. XXVI. Stortingstidende 1912: 331 ff; Barr 2003: 84 ff. Plan for en 10-aarig norsk expedition til Spitsbergen. Arkivboks 1. NP; Drivenes 1989: 14; Barr 2003: 93 ff; Stortingets forhandlinger 1913. Inst. S. nr. 165: 304. Plan for en 10-aarig norsk expedition til Spitsbergen. Arkivboks 1. NP. Stortingets forhandlinger 1914. St.prp. 94 Innst. S. 174 Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4. RA; Hoel 1966: 97, 242, 247, 739, 1291 f, 1299. Hoel engasjerte seg bl.a. i selskapene Det Norske Kulkompani Ltd Green Harbour, stiftet 1909, Stavanger Spitsbergen-Ekspedisjonen 1912, stiftet 1912, A/S Stavanger Spitsbergen, stiftet 1915, Advent Bays Kulfelt, stiftet 1916, Svalbard 1916 og A/S Svalbard, stiftet 1917. Hoel: Feltdagbok 1913. NP. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

509


59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87

88 89 90

510

Morgenbladet 7. juni 1914. Brev til UD 29/5 1914 underskrevet av M. Lewin. Internt UD-notat 17/4 1914. UD pakke 5376. P7. Den arktiske interessesfære. RA. Ibid. Barr 2003: 72 f. Morgenbladet 7. juni 1914. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4. RA; Fil nr. 454. Kullselskapene. A/S Svalbard Kulgruve. Kaptein Arve Staxrud. NP. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4. RA; Barr 2003: 73. Hoel 1966: 242 ff; Barr 2003: 78. Hoel 1966: 1290 ff; NPs arkiv. Fil nr. 454. Kullselskapene. A/S Svalbard Kulgruve. Kaptein Arve Staxrud. NP. Hoel 1966: 678 ff, 776 ff. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4. RA. De norske Svalbardekspedisjoner 1906–1926. Fortegnelse over bidrag. UD-arkivet. Boks 6432. P 7. Den arktiske interessesfære. A 02/27. Bd. I og II. RA. Brev til Stortingets budsjettkomité 1917. Hoels og Røviks Spitsbergeneks. 1917. Pk 11. NP. Mathisen 1951: 154. Østreng 1974: 27, 99. Berg 1995: 272. Berg 1995: 159 f. Gunnar Isachsens korr. 1914–1919. Pk 66. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Norsk biografisk leksikon bd. 7. 2003. Norsk biografisk leksikon bd XII. 1954; Ræstad: 1923; Amundsen: 1961. Berg 1995: 284 ff; Ruud 2004. Berg 1995: 287. Berg 1995: 299 f; Østreng 1974: 97 f. Østreng 1974: 97 f. Det er liten grunn til å hevde at historie og geografi hadde sterkere nasjonal tilknytning enn naturfagene, slik Østreng hevder. Nansen 1920. Holmsen 1911. Holtedahl 1920. St.prp. nr.1 1919, hovedpost V, kap.2, pkt 22: 22 f. De norske Svalbardekspedisjoner 1906–1926. Fortegnelse over bidrag. UD-arkivet. Boks 6432. P 7. Den arktiske interessesfære. A 02/27. Bd. I og II. RA. Se også Norsk Polarinstitutts arkiv. Vedlegg til NSIU’s søknad om støtte i 1933. Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Hoel: Feltdagbok 1925. NPs bibliotek. Hoel: Forslag til organisasjon av de praktiske og vitenskapelige undersøkelser på Svalbard. 13/10 1925. Pk. 19. NPs arkiv. Statsarkivet Tromsø. Brev fra Handelsdep. til Utenriksdep. 5. des. 1925. UD. Pk. 5376. P.7. Den arktiske interessesfære. RA. Hambro foreslo i et lukket møte i Stortinget i januar 1926 at det skulle utarbeides en oversikt over norske interesser og innsatsen til norske vitenskapsmenn og forskere i polarstrøkene. UD. Pk. 6431 A 2/27. NSIU. RA. Se også Stortingstidende 1926: 1063 ff, hvor flere etterlyste en oversikt over pengebruken på Svalbard. Brev til Handelsdepartementet av 18/2 1927, hvor utvidelse av ansvarsområdet blir begrunnet. Vedlagt fulgte «Forslag til organisasjon av de praktiske og videnskapelige undersøkelser på Svalbard». NPs arkiv. Statsarkivet. Tromsø. Pk 19. Se også St.prp. 29 1928. Brev fra F. Nansen 9/11 1925. Pk. 19. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Stortingets forhandlinger 1930. Innstilling S. nr. 107 1930. Stortingstidende. Forhandlinger i Stortinget: 1697 ff. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3


91

92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117

Exploration du Nord-Ouest du Spitsberg entreprise sous les auspice de S.A.S. le Prince de Monaco. Résultats des Campagnes Scientifiques par Albert 1 de Monaco. Monaco 1912; Expédition Isachsen au Spitsberg 1909–1910, Tome I (1916), Tome II (1916) og Tome III 1927; Hoel 1929: 57, 74, 94; Holtedahl 1924, 1930. Norsk biografisk leksikon 1934, bd. 6: 306 ff; Norsk biografisk leksikon 2001, bd. 4: 371 f; Holtedahl 1924: 3 ff. Fure 1996: 109 ff. Brev til Handelsdepartementet av 18. febr. 1927, hvor utvidelse av ansvarsområdet for NSIU og NSIR ble begrunnet. NPs arkiv. Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Brev til Handelsdepartementet av 18/2 1927, hvor utvidelse av ansvarsområdet blir begrunnet. NPs arkiv. Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Stortingets forhandlinger 1928. Debatt 7. mars; Stortingets forhandlinger 1925. Debatt 24. mars. Barr 2003: 143, 177. NPs arkiv. Boks 1. Plan med omkostningsoverslag for arbeider på Svalbard, Grønland, Frans Josefs land og i ishavet sommeren 1929. NP. Brev til Handelsdepartementet av 18. febr. 1927, hvor utvidelse av ansvarsområdet blir begrunnet. NPs arkiv. Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Brev fra UD til Handelsdep. 31. oktober 1928, undertegnet Joh. Ludw. Mowinckel. Adolf Hoels privatarkiv. Korr. U-dept. RA. Stortingstidende. Stortingets forhandlinger. 1929. A: 715 ff. Ibid. Brev fra Mowinckel til A. Hoel 6/4 1929. Pressemelding fra UD 6/4 1929. Brev fra Adolf Hoel til Mowinckel 12. april 1929. UD-arkiv. Boks 6431: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. RA; Aftenposten 6. april 1929; Dagbladet 6. april 1929. Program for møte 11. april 1928 [Dokumentet må være feildatert med 1 år. Ut fra begivenheter som det er referert til, har dette møtet funnet sted ett år senere, i 1929] Grønlandsekspedisjonen 1929. Hoel-Devold. Boks 2. NP. Brev 12. april 1929 fra Hoel til Mowinckel. UD. Boks 6431. P 7-A 2/27. Norges Svalbardog Ishavsundersøkelser. RA. Brev fra fiskeridirektøren 15. mai 1926. Pk. 111 «Frans Josefs land». NPs arkiv. Statsarkivet. Tromsø. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4, 40. RA. Plan med omkostningsoverslag for arbeider på Svalbard, Grønland, Frans Josefs land og i ishavet sommeren 1929. Boks 1. NP. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4, 40. RA. Ibid. Frans Josefs Land. Utarbeidet av Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. 1929. Pk. 19. «Frans Josefs land». NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Plan med omkostningsoverslag for arbeider på Svalbard, Grønland, Frans Josefs land og i ishavet sommeren 1929. Boks 1. NP. Brev fra Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe til UD 15. des. UD. Boks 6431 P7A2/27. RA; Lillebø 1995:132. Stortingstidende. Stortingets forhandlinger. 1929. A: 715 ff. Korrespondanse med Handelsdep. ang. arbeider på Svalbard, Grønland, Frans Josefs land og i ishavet sommeren 1929. Notat fra Hoel 23. mai 1929. Boks 1. NP. Brev fra Hoel til Handelsdepartementet 26. april 1929. Korr. med Handelsdepartementet om Grønlandseks. 1929. Boks 1. NP. Gjertz og Mørkved 1998: 330 ff.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

511


118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

512

Horn 1930: 22 ff. Lillebø 1995: 161 ff. Resultater av de norske statsunderstøttede Svalbardekspedisjoner. Mappe: Hoel. Biblioteket NP; Horn 1940. Barr 2003: 168. Smedal, Gustav: Dagbok. Smedalarkivet. Kasse VII, Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Berg 1995: 281. Blom 1973: 13–61, 325–330; Fure 1996: 118 ff. Fure 1996: 121 ff. Brev fra Smedal til Hoel 20. juni 1927. Pk. 137. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Brev fra Smedal til Hoel 25. febr. 1928. Pk. 137. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Smedal 1930. Blom 1973: 113 ff; Norsk biografisk leksikon bd. XIV 1962: 44 ff. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 72. RA. Feltdagbok Hoel 1928. NPs bibliotek. Brev til Handelsdepartementet av 18. febr. 1927 hvor utvidelse av ansvarsområdet blir begrunnet. Pk 19. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen : 3, 4. RA. Fulsås 2003: 136 ff; Fulsås 1993: 11 ff; Friedman 1995: 23 f; Ytreberg 1971: 74, 219, 431 ff; Asgeir Brekke 2002: 383; Norsk biografisk leksikon 2002, bd. 5: 383. Adolf Hoel: Mitt arbeid i og for polaregnene. I. Arbeider før okkupasjonen: 3, 4, 67. Landssviksaka mot Adolf Hoel. Boks 3. RA. Blom 1973: 167. Devold 1940: 113 f. Devold 1940: 114. Korr. med Handelsdep. ang. Grønlandssaka. Norges nuværende stilling på Øst-Grønland/ Hallvard Devold. Nov. 1928. Pk 1. NP. Korr. med Handelsdep. ang. Grønlandssaka. Pk 1. NP. Ibid. Fortrolig PM. 19. okt. 1928. UD. Boks 6431. P-7-A2/27: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. RA. Fortrolig PM angående ekspedisjon til Øst-Grønland, Svalbard og Franz Josefs Land. UD. Boks 6431. P-7-A2/27: Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. RA. Barr 2003: 153. Blom 1973: 169. Rapport fra Øst-Grønlandsekspedisjonen 1929/v Anders K. Orvin. Korr. med Handelsdep. Pk 1. NP. Brev til Handelsdep. 9. nov. 1929. Korr. med Handelsdep. ang. grønlandsaken 1929. Boks 1. Pk 1. NP. Stortingsforh. 1930. Budsjettinnst. nr. 86. Stortingstidende 1930. Forhandlinger i Stortinget: 1082 ff. Hoel: Forslag til organisasjon av de praktiske og vitenskapelige undersøkelser på Svalbard. 13/10 1925. Pk. 19. NPs arkiv. Statsarkivet Tromsø. St.prp. nr. 29 1928. Aftenposten 21. jan. 1931. Se også: Aftenposten 29. juli, 29. okt., 5. nov., 18/11, 6., 8. des. 1930, 15., 21., 23., 27. jan. 1931; Tidens Tegn 5., 7., 11. juli, 30. okt., 15., 19. nov. 1930; Norges Handels- og Sjøfarts-Tidende 17. jan., 3. nov., 11. des. 1930. Arbeiderbladet 14. nov. 1930; Nationen 11. juli 1930; Adresseavisen 3. nov. 1930; Tromsø 15. nov. 1930, Sunnmørsposten 20. nov. 1930, Stavangeren 18. aug. 1930; Stavanger Aftenblad 8. des. 1930. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3


151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163 164 165 166 167 168 169 170

171 172 173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184

UD. Boks 6432. P7. Den arktiske interessesfære. A 02/27. Bd. I, II. RA. Blom 1973: 142 ff; Barr 2003: 160. Blom 1973: 144. Ishavsrådet. Referat fra møte 19–24 jan. 1931. Pk 61–63. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Ishavsrådet. Referat fra møte 19–24 jan. 1931. Pk 61–63. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Brev til den norske regjeringen fra Norges Svalbard- og Ishavsråd 7. febr. 1931. NPs arkiv. Pk 61–63. Statsarkivet i Tromsø; Blom 1973: 251 f. Korr. med Handelsdepartementet. NSIU budsjett 1931/32. Boks 5. NP. Blom 1973: 254 ff. Tidens Tegn 5. mars 1931. Tidens Tegn 6. mars 1931. Nationen 6. mars, 12. mars 1931; Dagbladet 12. mars 1931; Tidens Tegn 6. mars 1931; Dagbladet 12. mars 1931. Sunnmørsposten 9. mars 1931; Gula Tidend 11. mars 1931; Tromsø 11. mars 1931. Nationen 6. mars 1931; Dagbladet 12. mars 1931. Dagbladet 28., 30. mars, 7. april 1931. Dagbladet 7. april 1931. Stortingstidende. Stortingets forhandlinger 29. april 1931: 936 ff. Debatt om innstilling S. nr 80 1931. Stortingstidende 1931. Stortingets forhandlinger. Møte 27. mai: 1387. Blom 1973: 263; Castberg 1971: 20 ff, 29 ff. Blom 1973: 257 Stortingstidende 1931. Stortingets forhandlinger. Møte 27. mai: 1387 ff. Stortingets forhandlinger 1933. Innstilling S. nr. 166 1933: 60; Referat fra møte i UD 8. juni 1931 (til stede: utenriksråd Esmarch, byråsjef Marstrander, prof. Castberg, prof. Gjelsvik, høyesterettsdommer Klæstad og utenriksminister Braadland). UD-arkivet. Pakke 5250, 5249, 5248, 2247. RA; Referat fra hemmelig møte i Stortinget 29. mai 1931. UD-arkiv. Pakke 5250, 5249, 5248, 2247. Grønlandssaken. RA. Blom 1973: 266 ff. Se også: Smedal Gustav: Dagbok. Smedalarkivet. Kasse VII Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Smedal Gustav: Dagbok. Smedalarkivet. Kasse VII Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Rapport fra kommandørkaptein Rolf von Krogh 1931. Ekspedisjoner til Grønland. Boks 25. NP. Devold 1940: 141 Fure 1996: 84; Norsk biografisk leksikon bd. VII, 1936; Norsk biografisk leksikon bd. 5, 2002. Robberstad 1976: 281, 285 f; Amundsen 1961: 72 ff, 79 ff, 90 ff. Norsk biografisk leksikon, bd. 2, 2000 Blom 1973: 263 f, 273 f. Blom 1973: 274. Per Ryghs dagbøker. Dagbok 24. des. 1931–12. februar 1933. Håndskriftsamlingen. Nasjonalbiblioteket Oslo. Smedals etterlatte papirer. Dagbok 1936-39. Innførsel 13/10 1938. Kasse VII. Håndskriftsamlingen. Nasjonalbiblioteket. Oslo. Se også Berg 1995: 320 angående norrøn nasjonalisme i tida rundt 1905. Skeie 1933: 163 ff; Stortingets forhandlinger 1933. Innstilling S. Nr. 166 /1933: 69 ff. Per Ryghs dagbøker. Dagbok 24. des. 1931–12. februar 1933. Håndskriftsamlingen. Nasjonalbiblioteket Oslo. Norsk biografisk leksikon bd. VII, 1936. Se også Amundsen 1961: 37 ff; Norsk biografisk leksikon bd. 5, 2002; Dahl 1970: 236.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

513


185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 195 196 197 198 199 200 201 202 203 204 205 206 207 208 209 210 211 212 213 214 215

514

Smedal 1934: 160, Stortingsdokument nr. 9. 1933, tillegg: Skrivelse fra professor WormMüller. Per Ryghs dagbøker. Dagbok 24. des. 1931–12. febr. 1933. Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Skrifter om Svalbard og Ishavet. Nr 73. Oslo 1937. St.prp. nr. 1 kap. 535 1932: 49. Referat fra møte i Grønlandsdelegasjonen 4., 18., 25. mai 1932. NPs arkiv. Pk 8. Grønlandssaken. Statsarkivet i Tromsø. Se også Per Rygh: Dagbok 24. des. 1931–12. febr. 1933. Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Brev fra NSIU til Handelsdepartementet 12. nov. 1932. Boks 6432. D-7. Den arktiske interessesfære A02/27. UDs arkiv. RA. Liste over materiale til de skriftlige og muntlige innlegg for domstolen i Haag i prosessen om Erik Raudes Land og Sydøstgrønland. NPs arkiv. Boks 13. VIII Grønlandssaken. «NSIUs korrespondanse» Statsarkivet i Tromsø. Fordeling av arbeidet med duplikken. NPs arkiv. Boks 8. Grønlandssaken. Statsarkivet i Tromsø. Brev til Hoel 5. april 1933. NPs arkiv. Pk. 136. Statsarkivet i Tromsø. Stortingets forhandlinger. Møte 3. juli 1933: 2158 f. Adolf Hoel. Feltdagbok 1933. NPs bibliotek. Stortingets forhandlinger 1933. 4. juli 1933: 944 ff. Stortingets forhandlinger 1933. Innstilling S. nr. 166 1933: 54. Stortingets forhandlinger 1933. Innstilling S. nr. 166 1933: 64. Redegjørelse for dosent Hoels befatning med Grønlandssaken. Smedals privatarkiv. Håndskriftsamlingen, Nasjonalbiblioteket, Oslo. Adolf Hoel: Feltdagbok 1933. NPs bibliotek. Hoel 1951: 17. Adolf Hoel: Mitt medlemskap i NS. Forsvarsskrift under landssviksaken i 1949. Privatarkiv A. Hoel. RA. Adolf Hoel: Mitt medlemskap i NS. Forsvarsskrift under landssviksaken i 1949. Privatarkiv A. Hoel. RA. Norske partiprogrammer 1884–2001. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. CDversjon 1.1. Adolf Hoel: Foredrag i NS avdeling i Sandefjord, Larvik og Tønsberg. 14–15 okt. 1933. NPs arkiv Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Notat 1933. Pakke 19. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Notat 1933. Pakke 19. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Stortingets forhandlinger 18. april 1934: 1064. Stortingets forhandlinger 4. mai 1935: 829 ff. Stortingets forhandlinger. Debatt 6. mai 1935. Pakke 19. Notat/ brev 15/11 1935. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. St.prp. 1 Kap.535. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Stortingets forhandlinger 1936. Se også: Stortingsdebatten 30.3.1936: 812 ff. Barr 2003: 170. Forsvarsskrift; lX. Imøtegåelse av angrep på Hoel fra John Giæver. A. Hoels privatarkiv. RA. Referat fra konferanse med formannen i Administrasjonsrådet, fylkesmann Christensen, den 5 juni 1940. 1–9: Dok vedr A. Hoels arbeide i polaregnene. Adolf Hoels privatarkiv. RA. Brev til formann i Administrasjonsrådet 3. juli 1940. A. Hoels privatarkiv. RA. Det framgår av brev til Vidkun Quisling 29. oktober 1940 at betenkingen av 3. juli «samme dag» ble tilstilet Quisling. Landssvikdom 4208. Boks 1. Dok. 23. RA. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3


216 217 218 219 220 221 222 223 224 225 226 227 228 229 230 231 232

Brev til Vidkun Quisling 29. oktober 1940. Landssvikdom 4208. Boks 1. Dok. 23. RA. Ibid. Hoels forsvarsskrift, Ishavskomiteen s. 2. A. Hoels privatarkiv. RA. Barr 2003: 234 ff. P.M. Løsningen av Grønlandsspørsmålet. 29/6 1942. Landssvikarkivet. Dom 4208. Boks 1. Dok 23. RA; Brev til Quisling 12/4 1943. Landssvikarkivet. Dom 4208. Boks 1. Dok 23. RA. Brev til Handelsdep. 18. febr. 1927. Pk 19. NPs arkiv. Statsarkivet i Tromsø. Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitetets aula 17. april 1942. Kretsmøte NS. NPs arkiv. Pk 19. Statsarkivet i Tromsø. Norges interesser i polartraktene. Foredrag i Universitetets aula 17. april 1942. Kretsmøte NS. NPs arkiv. Pk. 19. Statsarkivet i Tromsø. Brev 18. februar 1927. NPs arkiv. Pk. 19. Statsarkivet i Tromsø. Ibid. Bjørnsen 2003: 96. Biografisk arkiv i NPs bibliotek. Mappe: Isachsen. Hoel 1942. Wråkberg 1999: 237 Levere 1993: 243 f; Zeller 1987. Goetzmann 1966. Bravo og Sörlin 2002; Wråkberg 1999; Sörlin, Friedman, Harbsmeier, Wråkberg: 1995: 2; Mackenzie 1990: 5 ff.

litteratur Amundsen, Leiv 1961: Det juridiske fakultet. Lærere og forskning. Universitetet i Oslo 1911–1961, Oslo Barr, Susan 2003: Norway – a consistent polar nation? Analysis of an image seen through the history of the Norwegian Polar Institute, Høvik Bjørgo, Narve, Øystein Rian, Alf Kaartvedt 1995: Selvstendighet og union. Fra middelalderen til 1905, bd. 1 Norsk utenrikspolitikks historie., Oslo. Bjørnsen, Vidar 2003: Naturvitenskap og politikk. Den norske Nordhavsekspedisjonen 1876–78,Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø. Berg, Roald 1995: Norge på egen hånd. 1905–1920, bd. 2 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo. Blom, Ida 1973: Kampen om Eirik Raudes Land. Pressgruppepolitikk i grønlandsspørsmålet 1921–1931, Oslo. Bravo, Michael og Sverker Sörlin 2002: Narrating the Arctic. A Cultural History of Nordic Scientific Practices, Canton, Mass. Brekke, Asgeir 2002: Artikkel om Ole Andreas Krogness i Norsk biografisk leksikon, Oslo. Bugge, Alexander 1898: Vore forfædres opdagelsesreiser i polaregnene, Kringsjaa. Castberg, Frede 1971: Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970, Oslo. Dahl, Ottar 1970: Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre, Oslo. Devold, Hallvard 1940: Polarliv, Oslo. Drivenes, Einar-Arne: Norsk polarforskning på 1900-tallet. Upublisert manus, Tromsø 1989. Friedman, Robert Marc 1995: Civilization and National Honour. The Rise of Norwegian Geophysical and Cosmic Science. I Collett, Johan Peter (red.): Making Sense of Space, Oslo. – 1996: National Honour, Manly Heroes and The Rise of Norwegian Polar Geophysics. Northern Space. The International Research Network on the History of Polar Science, Oslo. Fulsås, Narve 1993: Universitetet i Tromsø 25 år, Tromsø. – 2003: Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850–1950, Oslo. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

515


Fure, Odd-Bjørn 1996: Mellomkrigstid. 1920–1940, bd. 3 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo. Gjertz, Ian og Berit Mørkved 1998: Norwegian Arctic Expansionism, Victoria Island (Russia) and the Bratvaag Expedition. Arctic Vol. 51, No. 4 (dec 98): 330–335. Goetzmann, William H. 1966: Exploration and Empire. The explorer and the Scientist in the Winning of the American West, New York. Hestmark, Geir 1999: Vitenskap og nasjon. Waldemar Christopher Brøgger 1851–1905, Oslo. Hoel, Adolf 1929: The Norwegian Svalbard Expeditions 1906–1926, Oslo. – 1940/41: Nekrolog, Gunnar Isachsen. Norsk geografisk tidsskrift, bind VIII, hefte 1–2. – 1942: The Place-names of Svalbard. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Skrifter om Svalbard og Ishavet. Nr. 80, Oslo. – 1951: Et oppgjør med landsmenn, Oslo. – 1966: Svalbards historie 1596–1965, Oslo. Holmsen, Gunnar 1911: Spitsbergens natur og historie, Kristiania. Holtedahl, Olaf 1920: Spitsbergens og Bjørnøens geologi. Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap, Bergen. – 1924, 1930: Report of the scientific results of the norwegian expeditition to Novaya Zemlya 1921. Vol I, II, III, Oslo. Horn, Gunnar 1930: Franz Josef Land. Natural History, Discovery, exploration, and Hunting. Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Skrifter om Svalbard og Ishavet. Nr. 29. Oslo. – 1940: Da vi fant Andrée-leiren, Polarårboken 1940. Isachsen, Gunnar 1906–07: Om Opdagelsen af Svalbard. Det Norske Geografiske Selskab. Aarbog. – 1912: Fascicule XL. Exploration du Nord-Ouest du Spitsberg entreprise sous les auspice de S.A.S. le Prince de Monaco par Mission Isachsen. Première partie par Gunnar Isachsen. Résultats des Campagnes Scientifiques par Albert 1 de Monaco, Monaco. Isachsen, Gunnar m.fl. 1916, 1927: Expédition Isachsen au Spitsberg 1909–1910, Tome I (1916), Tome II (1916) og Tome III (1927). Lillebø, Geir Olav 1995: Den norske selfangsten i Østisen 1917–1936. Territorial- og interessekonflikter mellom Norge og Sovjetunionen. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø. Levere, Trevor H. 1993: Science and the Canadian Arctic. A Century of Exploration 1818–1918, Cambridge. Mackenzie, John M 1990: Imperialism and the natural world, New York. Mathisen, Trygve 1951: Svalbard i internasjonal politikk 1871–1925, Oslo. Nansen, Fridtjof 1920: Spitsbergens opdagelse. Naturen. Illustrert maanedskrift for populær naturvidenskap, Bergen. Norsk biografisk leksikon, Oslo 1934, 1952. Norsk biografisk leksikon, Oslo 1999–2003. Reusch, Hans 1910: Et par ord om Geologkongressen i Stockholm. Turen til Spitsbergen. Aftenposten 7. september. Robberstad, Knut 1976: Rettssoga, Oslo. Ruud, Morten 2004: Svalbardtraktaten i norsk og internasjonal Svalbardpolitikk. I Tjelmeland, Hallvard og Ketil Zachariassen (red.): Inn i riket. Svalbard, Nord-Norge og Norge. Rapport frå det 28. nordnorske historieseminar. Longyearbyen 3.–5.10. 2003. Speculum Boreale nr. 5. Skriftserie frå Institutt for historie, Universitetet i Tromsø. Ræstad, Arnold 1912a: Norges høihetsret over Spitsbergen i ældre tid. En folkeretshistorisk fremstilling, Kristiania. – 1912b: Kongens strømme. Historiske og folkeretslige undersøkelser angående sjøterritoriet, Kristiania. – 1923: Grønland og Spitsbergen, Kristiania. Skeie, Jon 1933: Politikere og diplomater i Grønlandssaken, Oslo. Smedal, Gustav 1930: Erhvervelse av statshøihet over polarområder, Oslo. – 1934: Nasjonalt forfall. Tilbakeblikk og fremtidsmål i Grønlandssaken, Oslo.

516

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3


Storm, Gustav 1889: Ginnungagap i mythologien og i geografien, Arkiv för nordisk filologi. Lund/Kristiania. Studentene fra 1897, Kristiania 1922. Sörlin, Sverker, Robert Marc Friedman, Michael Harbsmeier, Urban Wråkberg 1995: Det nordliga rummet. Polarforskningen och de nordiska länderna. Forskningsplan. Working Paper no.1, Stockholm. Universitets- og skoleannaler. Ny række. 20. aargang, 1905 Ytreberg, Nils A. 1971: Tromsø bys historie, bd. 3, Tromsø. Zeller, Suzanne 1987: Inventing Canada. Early Victorian science and the idea of a transcontinental nation, Toronto. Østreng, Willy 1974: Økonomi og politisk suverenitet. Interessespillet om Svalbards politiske status, Oslo. Wråkberg Urban 1999: Vetenskapens vikingatåg. Perspektiv på svensk polarforskning 1860–1930, Stockholm.

kilder Adresseavisen: 1930. Aftenposten: 1896, 1929, 1930, 1931. Arbeiderbladet: 1930. Dagbladet: 1899, 1929, 1931. Gula Tidend: 1931 Morgenbladet: 1906, 1914. Nationen: 1930, 1931. Norges Handels og Sjøfarts-Tidende: 1930. Sunnmørsposten: 1930, 1931. Stavangeren: 1930. Stavanger Aftenblad: 1930. Tidens Tegn: 1930, 1931. Tromsø: 1930, 1931. Stortingets forhandlinger 1909, 1911, 1912, 1913, 1914, 1919, 1925, 1926, 1928, 1929, 1930, 1931, 1932, 1933, 1934, 1935, 1936. Riksarkivet, Oslo (RA): Utenriksdepartementets arkiv (UD): Boks 2247, 5036, 5174, 5175, 5227, 5248, 5249, 5250, 5376, 6431, 6432. Landssvikssaka mot Adolf Hoel. Landssvikdom 4208. Privatarkivet etter Adolf Hoel. Nasjonalbibliteket, Oslo: Håndskriftssamlinga: Papirer etter Adolf Hoel, Per Rygh, Gustav Smedal. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste, Bergen: Norske partiprogrammer 1884–2001. Norsk Polarinstitutt, Tromsø (NP): Feltdagbøkene for Adolf Hoel fra 1907 til 1938. Finnes på NPs bibliotek. Mappe for Adolf Hoel og Gunnar Isachsen på NPs bibliotek. Arkivmaterialet for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) for perioden før 1948 og som enda ikke er overlevert Statsarkivet i Tromsø. Statsarkivet i Tromsø: Norsk Polarinstitutts arkiv (NP): Arkivmaterialet som er benyttet gjelder Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) for perioden før 1948 og som er overført til Statsarkivet i Tromsø.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 3

517


Kap. 4. Harald Dag Jølle: Nordpolens naboer noter 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46

518

Nansen 1890: 635. Sverdrup 1938: 5. Kuklick 1991: 13. Rasmussen 1938: 185–86. Weule 1915: 52. Nansen 1888: 115. Nansen 1888: 113. NBO Ms. fol. 2274: A21. Nansen 1891: VII. NBO Ms. 8º 2227. Nansen 1891: 293. Nansen 1924 (Nansens utheving). Astrup 1895: 20. Officer og Page 2001: 138. Astrup 1895: 253. Astrup 1895: 259. Astrup 1895: 254. Astrup 1895: 130. Globus. Illustrierte Zeitschrift für Länder und Völkerkunde 1894: 22. Kleivan 1956. Rasmussen 1930: 388. Rink 1862; Nicolaisen 2001: 214; se også Eriksen og Nielsen 2002: 57. Rink 1892: 10. NBO Brevs. 48. Knud Rasmussen til Fridtjof Nansen. Abramson 1991: 10–13; Bryce 1997: 58 f. Amundsen 1907: 105. NBO Ms. 4º 1550. UEM Journalnummer 11–1906. Brev fra Roald Amundsen til Herr Professor, 14.10.1905. Amundsen 1907: 211. Amundsen 1907: 210. Amundsen 1907: 102. Amundsen 1907: 86. Amundsen 1907: 281 f. Spufford 1996; se også Pedersen 1998: 144. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910: 48 f. Nielsen 1905: 277. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910: 55 f. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910: 63. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910: 136 f. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910: 137. NBO Brevs. nr. 639. Brev fra Finnur Jónsson til Yngvar Nielsen. Nansen, brev, bd. 5: 257. Nansen, brev, bd. 5: 261. Nansen, brev, bd. 5: 255. Nansen 1911: 298. Jónsson 1912: 135 f. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4


47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63

64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85

NPBio Harald Ulrik Sverdrups dagbøker. UEM kopibok 1918, no 66, 18. juni. Sverdrup 1921: 257. Sverdrup 1938: 8. Sverdrup 1930. NPBio, D-250, I, Harald Ulrik Sverdrups dagbok, 13.11.1919. Sverdrup 1938: 20. Kleivan 1956: 98; Stang 1931: 101. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning. 1ste juli 1920–30te juni 1921: 139. Brøgger 1937: 177. Nielsen 1930: 35. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning. 1ste juli 1921–30te juni 1922: 92. Sverdrup 1938: 102 Sverdrup 1938: 160. Sverdrup 1938: 112. Sverdrup 1938: 37. Det kan være flere forklaringer på at Sverdrup framstiller arktiske minoriteter på en mer nedlatende måte enn f.eks. i Nansens, Amundsen og Astrups beskrivelser av inuiter. Selvsagt spille personlige holdninger en rolle. Hans tilnærming som forsker og ikke «elev» likeså. Men det virker som det fantes ulike forestillinger om urfolk i vest og øst. Etnografiske beskrivelser av eurasiske urfolk er ofte mer nedlatende enn de mer romantiske beskrivelsen av inuiter på Grønland. Inuitene var et jegerfolk – den edle ville i levende live. I Sibir var de fleste nomader, og hadde i datidens forståelse tatt et steg videre mot sivilisasjonen. Hos f.eks. Knud Rasmussen var det et klart skille mellom folk på asiatisk og amerikansk side av Beringstredet: «Man skjønner straks at man er blant fremmed folk, ikke mellom glade, larmende eskimoer. [...] De gjorde et primitivt og forkomment inntrykk.» (Rasmussen 1938: 181) Nielsen 1907: 3–8. Gjessing og Johannessen 1957: 61. Fører gjennem De Nord-Asiatiske Samlinger og Finnesamlingen 1919. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1911–1912: 173; Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1908–1909: 100. Nielsen 1907: 122 f. Koht 1951: 51. Aftenposten, morgen 22.3.1914. Nielsen 1907. Vorren 1972: 6. Niemi 2003: 296; Hansen 1992: 48 f. Shetelig 1944: 86; Gjessing og Johannessen 1957. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1917–1918: 169. Kleivan 2004: 27. Kleivan 1956: 103 f; Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1910–1911: 173. Tidens Tegn 15.3.1915. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsåret 1915–1916: 169. Olsen 1915b: 106. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsåret 1914–15: 129. Olsen 1915a; Olsen 1915b. Olsen 1915b: 156. Woldt 1887: XXIII; Jacobsen 1944: 34. Greve 1984: 84–85. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

519


86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133

520

Greve 1984: 84–85. NBO Brevs. 639, Brev fra J.A. Jacobsen til Y. Nielsen (1890–1891). Woldt 1887: XXXVII; NBO, Brevs. 88, Brev fra J.A. Jacobsen til J.B. Halvorsen. UEM kopibok 1908/no 45. Nielsen 1904: 21. Trigger 1998: 66 f; Kuper 1988. Hansen 1992. Brøgger 1917: 79. Barnard 2000: 53. Brøgger 1917: 80. Her hentet fra Brøgger 1917: 80. Nansen 1891: 248; Moe 1887. Jenness 1928: 175. Brøgger 1917. Gjessing og Johannessen 1957: 35. Thomsen 1912: 70. St.prp. 78, 1906/07: 2. UEM kopibok, no 92, 93/1917, 21. november. UEM kopibok, no 89/1917, 25. september. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1917–1918: 172. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning for 1ste juli 1922–30te juni: 114. Dagbladet 16.5.1923. Se bl.a. Amundsen 1960: 121. Isachsen 1948: 41. Pedersen 1998. UEM kopibok, no 92 og 93 1917, 21. november. Forhandlinger i Stortinget, 1911, nr. 70, Universitetsbudgettet: 557. Nielsen 1912: 17; Sth.prp. 1919 no. 1, Hovedpost IV, Kirke-Departementet. Ang. Bevilgning til Universitetet, kap. 2: 3. Nielsen 1912: 18; Brev fra Just Knud Qvigstad til Emil Setälä, 8/8 1911, http://www.dokpro.uio.no/qvigstad/ St.prp. nr.1910, nr. 95, Om bevilgning av løn til et docentur i etnografi for dr. Solberg: 1–4. Indst. S. XXI, 1911: 3. Bowler 1989: 233. Trigger 1996: 91. Nielsen 1912: 18. Finmarkens Amstidende 4.6.1908. Nielsen 1914: 112. Aftenposten 29.3.1914. Aftenposten 22.3.1914. Printz 1914. Aftenposten 11.10.1913. Se også Morgenbladet, morgenutgaven 11.10.1913. Olsen 1913. NBO Ms. fol. 1924: 6b1 3, K.E. Schreiner til Fridtjof Nansen; Olsen (udatert). Olsen (udatert). Tidens Tegn 15.3.1915. St.forh. 1914, 29. april, Ang. Kulturbudgettet, Tit. 89. NBO Ms. fol. 1924: 6b1 3, K.E. Schreiner til Fridtjof Nansen; Nansen 1914: 73. UEM Just Qvigstad, brev til O.M. Solberg, 14.2.1914. Wiklund 1915: 204; se også Nissen 1916: 46. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4


134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150 151 152 153 154 155 156 157 158 159 160 161 162 163

164 165 166 167 168 169 170 171 172

UEM Bemærkninger af Dr. O. Solberg, udatert manus, ca 1910: 6; Wiklund 1908. Verdens Gang 19.3.1910; 10.4.1910. Verdens Gang 19.3.1910. UEM Bemærkninger af Dr. O. Solberg, udatert manus, ca 1910. UEM Bemærkninger af Dr. O. Solberg, udatert manus, ca 1910. Solberg 1920: 13. St.forh. 1919, nr. 323: 2577, Ang. Bev. av 3 millioner til fremme av betydningsfulde videnskapsgrener. St.prp. 191, nr. 181: 3. Stang 1931: 14, 25–27; Collett 1999: 137. Stang 1931: 17. FM Memorandum av Fredrik Stang, 21.4.1928. FM O.M Solberg, «Til Instituttet for Sammenlignende Kulturforskning», 21.10.1923. Stang 1931: 31. F. Stang, «Memorandum», 21. april 1928, «Instituttet for sammenlignende kulturforskning», Etnografisk Museums arkiv. Isachsen 1948: 45. St.prp.1920 1, hovedpost V: 43. UEM O.M. Solberg, Notat til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 21.10.1923,; FM «Promemoria». UEM Brev fra O.M. Solberg til P.O. Bodding 3.6.1925, kopibok nr. 63/1925 UEM Brev fra O.M. Solberg til J. Qvigstad 11.2.1925, kopibok nr. 27/1925 RA PA 424, 0040, Solberg til Stang 3.2.1925. RA PA424, 0040, Solberg til Stang 3.2.1925; UEM Brev fra O.M. Solberg til P.O. Bodding 3.6.1925, kopibok nr. 63/1925. Stang 1925: 24; Stang 1931:101. Helge Kleivans manuskript: «Nansen og polarfolkene». Kleivans intervju med Nissen. NBO Ms. fol 1924:11c. Notat fra Nansen til Instituttet for sammenlignende kulturforskning; Nissen 1927: 246 f. Nissen 1926–1927: 247; Amundsen 1972: 64. NBO Ms. fol. 1924:11c. Brev fra A.V. Kidder til Nansen 27.10.1926. NBO Ms. fol. 1924:11c. Brev fra F. Nansen til A. Urbye av 19. mai 1927, brev fra S.A. Buturlin til F. Nansen av 3. mai 1927 og brev fra P. Smidowitch til F. Nansen. FM Brev fra Den Allrussiske Centrale Eksekutivkomite til F. Nansen, 9.11.1926. RA PA 424, 0040, Solberg til Instituttet for sammenlignende kulturforskning. RA PA 424, 0040, Solberg til Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Brev av 22. mars 1928 fra Fredrik Stang til Styremedlemmene for Instituttet for sammenlignende kulturforskning. I brevkorrespondansen fra våren 1927 kan en lese at optimismen etter hvert forsvant. NBO Ms. fol 1924: 11c. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Beretning for aarene 1923 til 1926. Stang 1931: 100. NBO Ms. fol. 1924: 6b1 3. NP Boks 5, korr med Handelsdep. NSIUs budsjett 1931–32, 18.10.1930. Nansen 1924. NBO Ms. fol 1924: 11c. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Bidrag til en femaars-plan. Av Konrad Nielsen. Holck 1990: 68; FM. «Til styret for Instituttet for sammenlignende kulturforskning», 25.10.1926. FM. «Til styret for Instituttet for sammenlignende kulturforskning», 25.10.1926. Stang 1931: 98 f. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

521


173 174 175 176 177 178 179 180 181 182 183 184 185 186 187 188 189 190 191 192 193 194 195 196 197

RA PA424, 0019, Arkeologiske undersøkelser i Finmark, signert A.W. Brøgger, 29.9.1928. Manker 1952: 42. Bryn 1925: 107; Gjessing 1941: 74 f. Nielsen 1930. Brøgger 1937: 176. Brøgger 1937: 176. RA PA 424, 0019, A.W. Brøgger, brev til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 13.12.1941. Gjessing 1935: 67. Gjessing 1941: 70. Gjessing 1942: 380 f. Gjessing 1935: 70. Dawkins 1867: 183. Rasmussen 1929: 19. Gjessing 1942: 485. Gjessing 1942: 454. Indst.S. 1946, nr. 68: 131. Amundsen 1972: 74. Isachsen 1948: 47. RA PA 424, 0019, A.W. Brøgger til Instituttet for sammenlignende kulturforskning, april 1943. Klausen 1980: 227. Bl.a. Gjessing 1953. Klausen 1980: 230 f. Amundsen 1972: 74 f. Gjessing 1954. Klausen 1989: 164.

litteratur Abramson, Howard S. 1991: Hero in disgrace. The life of arctic explorer Frederick A. Cook, New York. Amundsen, Leiv 1960: Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo 1857–1957, II, Oslo. – 1972: Instituttet for sammenlignende kulturforskning 1922–1972, Oslo. Amundsen, Roald 1907: Nordvestpassasjen, Kristiania. Astrup, Eivind 1895: Blandt Nordpolens Naboer, Kristiania. Barnard, Alan 2000: History and Theory in Anthropology, Cambridge. Bowler, Peter J. 1989: Evolution. The History of an Idea, Berkeley. Bryce, Robert M. 1997: Cook & Peary. The Polar Controversy, resolved. Mechanicsburg. Bryn, Halvdan 1925: Menneskerasene og deres utviklingshistorie, Oslo. Brøgger, A.W. 1917: Redskaper og vaaben. I Visted, K. (red.), Kulturens historie, Kristiania. – 1937: Opdagelsenes nye århundre, Norsk geografisk tidsskrift, Oslo. Collett, John Peter 1999: Historien om Universitetet i Oslo, Oslo. Dawkins, W.B. 1867: Memoirs on the British Fossil Ox, The Quarterly journal of the Geological Society of London, Vol. XXIII. London Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1908–1909 1910, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1910–1911 1912, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1911–1912 1914, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1914–1915 1916, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Aarsberetning. For beretningsaaret 1915–1916 1917, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning. For beretningsåret 1917–1918 1919, Kristiania.

522

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4


Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning. 1ste juli 1920–30te juni 1921 1923, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning. 1ste juli 1921–30te juni 1922 1924, Kristiania. Det Kongelige Frederiks Universitets Årsberetning for 1ste juli 1922–30te juni 1923, 1925, Oslo. Eriksen, Thomas Hylland og Finn Sivert Nielsen 2002: Til verdens ende og tilbake. Antropologiens historie, Oslo. Fører gjennem De Nord-Asiatiske Samlinger og Finnesamlingen 1919, Kristiania Etnografisk Museum, Kristiania. Gjessing, Gutorm 1935: Fra steinalder til jernalder i Finnmark, Oslo. – 1941: Fangstfolk. Et streiftog gjennom nord-norsk førhistorie, Oslo. – 1942: Yngre steinalder i Nord-Norge, Oslo. – 1953: Mennesket og kulturen, Oslo. – 1954: Changing Lapps. A study in culture relations in northernmost Norway, London. Gjessing, Gutorm og Marie Krekling Johannessen 1957: De hundre år. Universitetets etnografiske museums historie 1857–1957, Oslo. Globus. Illustrierte Zeitschrift für Länder und Völkerkunde, 1894, Braunschweig. Greve, Tim 1984: Kaptein Johan Adrian Jacobsen – en oppdagelsesreisende som Norge glemte. I Polarboken 1983–84, Oslo. Hansen, Lars Ivar 1992: Just K. Qvigstad’s Contribution to the Study of Sami Culture, Acta Borealia, no. 2, Tromsø. Holck, Per 1990: Den fysiske antropologien i Norge. Fra Anatomisk Institutts historie, 1815–1990, Oslo. Isachsen, Fridtjov 1948: Minnetale over professor dr. O. Solberg, Det norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Årbok 1947, Oslo Jacobsen, Adrian 1944: Gjennom ishav og villmarker. En norsk skipper på forskerfærd blant naturfolkene, Oslo. Jenness, Diamond 1928: Ethnological Problems of Arctic America. I Joerg, W.L.G. (ed.), Problems of Polar Research, New York. Jónsson, Finnur 1912: Erik den Rødes saga og Vinland, Historisk Tidsskrift, Kristiania. Klausen, Arne Martin 1980: Minnetale over professor dr.philos. Gutorm Gjessing, Det norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Årbok 1980, Oslo. – 1989: Antropologiens historie, Oslo. Kleivan, Helge 1956: Norge og polarfolkene, Polarboken 1955, Oslo. Kleivan, Inge 2004: Christian Ledens kreative filmoptagelser i Østgrønland m.v. Tidsskriftet Grønland, nr. 1–2, København. Koht, Halvdan 1951: Historikar i lære, Oslo. Kuklick, Henrika 1991: The savage within. The social history of British anthropology, 1885–1945, Cambridge. Kuper, Adam 1988: The invention of primitive society. Transformations of an illusion, London. Manker, Ernst 1952: Swedish Contributions to Lapp Ethnography, The Journal of the Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland, Vol. 82, No. 1, London Moe, Moltke 1887, Innledning. I Qvigstad, Just K. og G. Sandberg, Lappiske eventyr og folkesagn, Kristiania. Nansen, Fridtjof 1888: Grønlands indbyggere, Naturen. Illustreret maanedsskrift for populær naturvidenskab, Bergen. – 1890: Paa ski over Grønland, Kristiania. – 1891: Eskimoliv, Kristiania. – 1911: Nord i tåkeheimen. Utforskningen av jordens nordlige strøk i tidlige tider, Kristiania. – 1924: Grønlands-saken, Tidens Tegn, 22. februar. – 1978: Brev, bd. 5 (red. Steinar Kjærheim), Oslo. Nicolaisen, Ida. 2001: Antropologi/Etnografi. I Ellehøj, Svend og Ditlev Tamm (red.), Københavns universitet 1479–1979, bd. VI 2, København. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

523


Nielsen, Konrad 1912: Lappisk som gjenstand for videnskabelig forskning, Kristiania. – 1930: Vårt polarfolk. I Brøgger, A.W. [et al.], Folk og sprog, Oslo. Nielsen, Yngvar 1904: Fører i Universitetets Ethnografiske Musæum, Christiania: 21. – 1905: Nordmænd og Skrælinger i Vinland, Historisk Tidsskrift. Kristiania. – 1907: Universitetets ethnografiske samlinger 1857–1907. En historisk oversigt over deres tilblivelse, vækst og udvikling, Kristiania. – 1914: Finnene. I Rolfsen, Nordahl og Erik Werenskiold (red.), Norge 1814–1914, andet bind, Kristiania. Niemi, Einar 2003: Qvigstad, Just Knud, Norsk biografisk leksikon, bd. 7, Oslo. Nissen, Kristian 1916: Lapper og ren i Norge, Det Norske Geografiske Selskabs Aarbok 1914–1916, Kristiania. – 1927: En norsk kulturforskningsekspedisjon til Kolahalvøen 1928, Norsk Geografisk Tidsskrift 1926–27, Oslo. Officer, Charles B. og Jake Page 2001: A Fabulous Kingdom. The Exploration of the Arctic, Oxford. Olsen, Ørjan (udatert): Anbefalinger af den planlagte expeditionen til Centralasien og Sibirien, Kristiania. – 1913: Plan for en videnskabelig expedition til Altai og Sibirien, Kristiania. – 1915a: Til Jeniseis kilder. Den norske Sibirie-ekspeditions reise 1914, Kristiania. – 1915b: Et primitivt folk. De mongolske rennomader. Kristiania. Oversigt over Videnskabs-Selskabets Møder i 1910, Kristiania 1911. Pedersen, Kennet 1998: Is-interferenser. København som verdenshovedstad for den etnografiske eskimoforskningen i perioden 1900–1940. I Söderqvist, Thomas [et al.], Videnskabernes København, Roskilde. Printz, Henrik 1914: Ørjan Olsens ekspedition til Central-Asien. Ekspeditionens betydning for norsk forskning. Foredrag, Trondhjem. Rasmussen, Knud 1929: Eskimoer og stenalderfolk, København. – 1930: «Manden uden Retræte-linier». Fridtjof Nansen som Polarforsker, Samtiden, Oslo. – 1938: Den store sledereise (norsk oversettelse), Oslo. Rink, Hinrich, 1862: Om Aarsagerne til Grønlændernes og lignende, af Jagt levende, Nationers materielle Tilbagegang ved Berøring med Europæerne, Dansk Maanedsskrift, København. – 1892: Om Dr. Nansens Grønlandsrejse og dens Resultater, Geografisk tidsskrift, København. Shetelig, Haakon 1944: Norske museers historie, Oslo. Solberg, Ole M. 1920: Finmarkens oldtid. En skisse. I Schøyen, Carl, Nordlandet, Kristiania. Spufford, Francis 1996: I May Be some Time. Ice and the English Imagination, London. Stang, Fredrik [et al.] 1925: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Dets oprindelse og dets opgaver, Fire innledningsforelesninger, holdt 4.–8. september 1924, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, Serie A, Forelesninger, 1A, Oslo. Stang, Fredrik 1931: Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Beretning om dets virksomhet inntil sommeren 1931, Oslo. Sverdrup, Harald Ulrik 1921: Blandt rentsjuktsjere og lamuter. I Amundsen, Roald, Nordostpassagen, Kristiania. – 1930: Polarfolk. I Brøgger, A.W. [et al.], Folk og sprog, Oslo. – 1938: Hos tundra-folket, Oslo. Thomsen, Th. 1912: Nogle Meddelelse om Polargrønlænderne, Det grønlandske Selskabs Aarsskrift, København. Trigger, Bruce G. 1996: Arkeologiens idéhistorie, Oslo. – 1998: Sociocultural Evolution. Calculation and contingency, Massachusetts. Vorren, Ørnulv 1972: Kort oversikt over tilblivelse, virksomhet og utvikling, Tromsø Museum 100 år, Ottar nr. 74, Tromsø. Weule, Karl 1915: De kulturløses kultur, Kristiania.

524

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4


Wiklund, Karl Berhard 1908, De svenska nomadlapparnas flyttningar till Norge i äldre och nyare tid; Uppsala. – 1915: Ørjan Olsen, Et primitivt folk. De mongolske rennomader, Ymer nr. 35, Stockholm. Woldt, A. 1887: Kaptein Jacobsens Reiser til Nordamerikas Nordvestkyst 1881–83. Efter hans egne Optegnelser, Kristiania. Aviser Aftenposten 1913, 1914. Dagbladet 1923. Finmarkens Amstidende 1908. Morgenbladet 1913. Tidens Tegn 1915. Verdens Gang 1910. Arkiver Nasjonalbiblioteket, Oslo, Håndskriftssamlingen (NBO): Brevs. nr 48: brev til og fra Fridtjof Nansen; Brevs. 88: brev til Jens Braage Halvorsen; Brevs. nr. 639: Brev til og fra Yngvar Nielsen; Ms. 4º 1550: Roald Amundsen: Dagbok fra Gjøaferden; Ms. 8º 2227: Fridtjof Nansens (33 notisbøker); Ms. fol 1924: 11c: Fridtjof Nansens etterlatte papirer, Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Ms. fol. 1924: 6b1 3. (K.E. Schreiner til Fridtjof Nansen); Ms. fol. 2274: A21: Fridtjof Nansen (tale om Grønland) Norsk Folkemuseum (FM): Arkiv etter det arktiske utvalget, Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Norsk Polarinstitutt (NP): Arkivmateriale for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Norsk Polarinstitutts bibliotek (NPBio): Harald Ulrik Sverdrups dagbøker. Riksarkivet (RA): PA424 Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Stortingsdokument (St.prp=stortingsproposisjon, Indst.S.=innstilling til stortinget, St.forh.=forhandlinger i Stortinget): 1906/07, 1910, 1911, 1914, 1919, 1920, 1946 Universitetets Etnografisk Museum (UEM): Arkiv ved Etnografisk seksjon, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo: Journaler, kopibok og diverse ikke-nummererte bokser. Samlinger Dokumentasjonsprosjektet: Just Knud Qvigstad: http://www.dokpro.uio.no/qvigstad/ Helge Kleivans manuskript med forarbeid til «Nansen og polarfolkene», privat eie.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 4

525


Kap. 5. Robert Marc Friedman: Å spise kirsebær med de store noter Kapitlet er oversatt fra engelsk manuskript av Helge Vold. Takk til stipendiat Ole Anders Røberg, Universitetet i Oslo, for verdifullt arbeid som forskningsassistent. 1 Dennis 2003: 809–19; DeVorkin 1992; Doel 1997; Doel 2003: 635–66; Forman 1987: 149–229; Korsmo og Sfraga 2003: 55–78; Oreskes og Doel 2003; Rainger 2000: 349–71; Time 1946: 30. 2 HD, 1294.5/10,19; Orvin, A.K. 1946: Norges interesser i polarområdene og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers virksomhet, 7. mars 1946; Anders K. Orvin ‘dagbok’ 1945–48, Mappe: Anders K. Orvin, Norsk Polarinstitutt bibliotek (takk til Einar-Arne Drivenes for opplysning om denne kilden); Barr 2003: 239–261. 3 Hoppe 1990: 96–105; Mannerfelt 1990: 106–114; Liljequist 1993: 479–502; Sörlin 1997: 383–398; Friedman 1995. 4 Wråkberg 1993: 73–106. 5 Se f.eks. Ahlmann til A. Hinks 16.7.1944, kopi HWA-KVA. 6 Et av medlemmene av Nordenskjölds tidligere ekspedisjon, J.G. Andersson, la mot slutten av 1930-årene fram en foreløpig plan om en svensk-britisk ekspedisjon til Graham Land, som den svenske regjering var villig til å støtte. Tidlig i 1940-årene begynte Ahlmann på eget initiativ å kontakte aktuelle briter og nordmenn om et mulig samarbeid. Han antok at Norge kunne være interessert pga. landets store hvalfangstvirksomhet (Ahlmann til James Wordie 12.8.1944, kopi HWA). I 1945 forstod Ahlmann at Norge ikke var interessert i å sende en ekspedisjon til Graham Land, men kanskje til det nylig annekterte territoriet Dronning Maud Land (Ahlmann til Andersson 26.10.1945, kopi HWA). 7 Ahlmann til Bergersen 11.5.1945, kopi HWA. Ahlmann til Sverdrup 12.4.1945 kopi HWA om Bergersens interesse for ekspedisjonen. Ahlmann var aktiv med i et forsøk på å få dansker til å samarbeide med nordmenn og la norske interesser fortsette sin virksomhet på Øst-Grønland. Se bl.a. korrespondanse med Ejnar Mikkelsen i HWA. 8 Ahlmann til Bergersen 23.5.1945, kopi HWA. 9 Ahlmann 1945: 27–37; Friedman 1995; Nilsen 2000: 57–58. 10 McCannon 1998. 11 Ahlmann til Tom Barth 13.7.1945, kopi HWA; se også Ahlmann til Sigurdur Thorarinsson 30.7.1945, kopi HWA. 12 Ahlmann til Devik 1.8.1945, kopi HWA. Olaf Devik, opprinnelig elev av Vilhelm Bjerknes, var i 1938 blitt første ekspedisjonssjef for vitenskap og kultur i Kirke- og undervisningsdepartementet. Han var spesielt aktiv i å støtte universitetet og forskning generelt. Under krigen var han i London-regjeringens tjeneste og ble kontaktet av Ahlmann om mulige polarekspedisjoner etter krigen. 13 Ahlmann til Sverdrup 7.2.1946, kopi HWA. 14 Ahlmann til Devik 16.8.1945, kopi, HWA. 15 Sverdrup 1996: 136 ff. 16 Holtsmark 1993; Tamnes 1991: 41–86; Sverdrup 1996: 135–148, 257–276. 17 Sverdrup 1996: 135 ff. 18 Sverdrup 1996: 146 ff. 19 Sverdrups brev fra 1945 og tidlig i 1946 viser en mann som forsøker å veie de moralske, faglige og personlige pro- og contraargumenter for å komme tilbake til Norge. Under krigen var han og andre norske geofysikere i eksil enige om å vike plassen for kolleger som hadde opplevd okkupasjonen (Jacob Bjerknes til Bjørn Helland-Hansen 3.12.1945, GI, UiB).

526

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5


20 21 22 23 24

25 26 27 28 29 30 31 32

33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48

Sverdrup gjentok dette ved flere anledninger. Han var helt opplagt ikke klar til å komme hjem for enhver pris, da han sa nei til et tilbud om å bli leder for Forsvarets forskningsinstitutt (Sverdrup til Helland-Hansen 16.1.1946, GI, UiB; Sverdrup til Ahlmann 31.1.1946, HWA). Sverdrup skrev til Ahlmann 18.11.1945: «Og når jeg går av her burde jeg kunne leve nokså sorgløst i Norge og burde ha endel bra arbeidsår igjen. Så du ser jeg har resten av livet så temmelig vel planlagt.» Sverdrup til Ahlmann 31.1.1946, HWA. Ahlmann til Holtedahl 19.9.1945, kopi HWA. Ahlmann til Sverdrup 7.2.1946, kopi HWA. Ahlmann til Holtedahl 26.11.1945, kopi HWA. Ahlmann til Sverre Petterssen 31.1.1946, kopi HWA. Petterssen, som var en av verdens ledende meteorologer, kom hjem etter krigen fra USA, der han hadde arbeidet i to tiår. Han ble bedt inntrengende om å øve innflytelse på statsråd Evensen. Også professor i geografi Werner Werenskiold sluttet seg til gruppen. Ahlmann til Sverdrup 7.2.1946; se også brev Ahlmann til Lars Evensen 28.12.1945, kopi HWA. Ahlmann til Reksten 14.1.1946, kopi HWA. Devik tok dessuten initiativ til å presentere planene om å få Sverdrup komme tilbake til Norge for sin sjef, kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll. Ahlmann til Reksten 26.2.1946, kopi HWA. Reksten til Ahlmann 1.2.1946, HWA. Wold var justisminister og en tid også handelsminister i London-regjeringen. Reksten til Ahlmann 1.4.1946, HWA. Reksten til Balstad 1.4.1946, kopi HWA (vedlegg brev fra Reksten til Ahlmann 1.4.1946). Bl.a. Reksten til Balstad, 1.4.1946: «... å styrke vår anseelse i de arctiske områder – ikke minst i Moskva – hvor de videnskapsgrener det her gjelder er omfattet med den største intresse.» Ahlmanns korrespondanse med meteorologene C.G. Rossby og Sverre Petterssen viser at han kjente til amerikanernes og sovjetrussernes politiske interesse for geofysiske vitenskaper. Reksten til Balstad 1.4.1946. Barr 2003. Ahlmann til Holtedahl 27.3.1946, kopi HWA; Ahlmann til Reksten 23.5.1946, kopi HWA; Ahlmann til Devik 27.3.1946, kopi HWA. Reksten til Ahlmann 14.5.1946, inkl. kopi av Reksten til Terje Wold 14.5.1946. HWA. Ahlmann til Bjørn Helland-Hansen 23.5.1946, kopi HWA. Om norsk utenrikspolitikk i denne perioden og om Lange og polarpolitikk i bredere perspektiv, se Eriksen og Pharo 1997: 353–380. Ahlmann til Reksten 27.4.1946, kopi HWA. Ahlmann til Sverdrup 27.4.1946, kopi HWA (også i Sverdrups papirer, UBO/NB). Telegram og brev 19.4.1946, kopier Ahlmanns papirer. Sverdrup til Ahlmann 22.4.1946, HWA. Sverdrup hadde ikke hørt noe fra Ahlmann eller Norge om ‘saken’ på lenge og var i tvil om «den vil bli tat op for alvor». Ahlmann til Reksten 23.5.1946, kopi HWA. Ahlmann til Sverdrup, 27.4.1946, kopi HWA. Ahlmann drog til London og Cambridge for å diskutere med Lord Rennell og kommandør Kirwan. Ahlmann til Helland-Hansen 23.5.1946, kopi HWA. Ahlmann til Fr. Isachsen 27.5.1946, kopi HWA. Ahlmann til Bjørn Helland-Hansen 23.5.1946, kopi HWA. Fungerende handelsminister Peder Holt, statssekretær Arne Drogseth, ekspedisjonssjef Zimmer, professorene Petterssen og Halvor Solberg, samt Kaare Fostervoll og Olaf Devik i Kirke- og undervisningsdepartementet. Orvin noterte korte møter med Sverdrup i sin dagbok. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

527


49 50 51 52 53 54 55 56

57

58

59 60

61

62 63

64

65

528

Professorer på Rikshospitalet ble nevnt som presedens når det gjaldt å ha lønnen som del av universitetsbudsjettet, mens bevilgningene ellers kom fra et annet departement. Sverdrup til Evensen 17.8.1946, kopi KUD-Rik, D, 597. Memo, Devik, «Notat om professor Sverdrup som sjef for ett nytt Polarinstitutt», 9. august 1946, KUD-RIK, D, 597. Memo fra Lars Evensen, «Norsk Polarinstitutt», 14. september 1946, kopi, KUD, D, 597. Deviks håndskrevne notat fra møtet 20.9.1946 har flere detaljer enn det offisielle notatet, særlig vedr. uenigheter og måten Christophersen og Andersen fikk Drogseth til å tenke stort mht. forskning og lederstilling på. Kopier av begge i KUD, D, 597. Byråsjef Eigil Nygaard til Andersen, «Utbygning av Norges ishavsadministrasjon», 24.5.1946, sitert i Nilsen 2000: 59. Deviks notat fra møtet 20.9.1946. Sverdrup til Evensen, 30.10.1946, kopi KUD, D, 597. Orvin og Holtedahl var imot Sverdrups opprinnelige planer om å holde geologi utenfor forskningsavdelingen. Nå ble det flere vitenskapelige avdelinger som skulle arbeide med både forskning og ‘service’. Det var Solberg og Devik som hadde presset på for at Sverdrup skulle få en hovedstilling ved universitetet; han selv trodde ikke det var et rimelig forslag. Memo, Orvin, «Ad Norsk Polarinstitutt», 3.12.1946, kopi KUD, D. 597. Orvin var imot ideen om et stort polarråd, og fikk gjennomslag for det. Men nettopp et slikt råd kunne ha vært til stor nytte når det gjaldt mange av problemene som dukket opp de neste to tiårene, før et slikt råd endelig ble opprettet. Han var også imot å endre navn, alle forslag som kunne svekke instituttets praktiske oppgaver og alt som tydet på mer akademisk vitenskapelig tilknytning. Nilsen 2000: 117–123 om komiteens arbeid høsten 1946. Utvalget består av Zimmer (Handelsdept.), Andersen (UD), Devik (KUD), Orvin (NSIU), Werenskiold (UiO), T. Hesselberg (Meteorologisk inst.) og K. Gleditsch (Norges Geografiske Oppmåling). Opprettelsen av Norsk Polarinstitutt er også behandlet i Barr 2003: 239–282. Olaf Devik, «Minnetale over Professor Harald Ulrik Sverdrup», Det Norske VidenskapsAkademi i Oslo. Årbok 1958 (oppr. skrevet av Sverdrup i Studentene fra 1906, Oslo 1956). Sullivan 1957 gir en god oversikt over amerikanske ekspedisjoner, Highjump 1948: 342–344, Windmill 1948: 345 (artikler i Polar Record har detaljer om disse og andre ekspedisjoner), om Operation Highjump kan finnes på www.south-pole.com, der man også finner nyttige artikler om andre amerikanske ekspedisjoner til Antarktis i etterkrigstiden, Pyne 1998: 97–108, 341–344. Doel 2003: 644; Doel 2000: A15; Norton 2002; New York Times 1947: 23. Da Ahlmann søkte om midler fra Rockefeller Foundation i USA for ekstra utstyr til ekspedisjonens forskning, fikk han til svar at den amerikanske marinen absolutt ville gi støtte, selv om dette kunne være politisk vanskelig. Ahlmann til Warren Weaver, [...].11.1948 og Radiogram, Weaver til Ahlmann 19.11.1948, RF, 1.1, 800D, 6, 61. Pyne 1998 gir en nesten skjønnlitterær beskrivelse av antarktisk natur og vitenskapelig og kunstnerisk forståelse av den. Om Giæver, Barr 2003: 239 ff; Giævers misnøye med situasjon ved NSIU og planer i brev til Ahmann i perioden 1945–1947. Norge gikk med på å betale ca. 60 % av kostnadene og ventet at ekspedisjonen skulle foregå under norsk flagg og ledelse som en del av landets ønske om å vise det internasjonale samfunn sin forpliktelse til å være en aktiv og konstruktiv hersker over Dronning Maud Land. Fremstillingen av ekspedisjonen bygger på: Ahlmann 1948: 241–67; Giæver 1952; Giæver 1954; Liljequist 1951: 81–113; Liljequist og Schytt 1952: 242–257; Reece 1953: 617–630; Robin 1953: 608–616; Liljequist 1993: 499–509. Walton 1987 gir perspektiver på ekspedisjonens bidrag til polar forskning og antarktisk logistikk: 41, 43 ff, 53 ff, 155 ff. Giæver antyder flere steder at hans helse tok varig skade av dette. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5


66 67 68 69 70

71

72 73 74 75 76 77

78 79 80

81 82 83 84 85 86

87 88 89

RF, RG1.1, 800D, 6, 61: korrespondanse mellom Ahlmann og Warren Weaver/Rockefeller Foundation, 1946–1948. Larry Kirwan legger fram Fred Roots’ og Alan Reeces problemer for Sverdrup 14.6.1957, Sverdrup til Kirwan 18.6.1957, Ahlmann til Kirwan 26.6.1957, kopier HWA. St.prp. nr. 170 (1947) NP publiserte en rekke vitenskapelige bidrag som ekspedisjonens «Scientific Results», men disse kom stort sett for sent til å bidra til planlegging av internasjonal antarktisk forskning under Det internasjonale geofysiske år, 1957–58. Barr 2003 gir oversikt med detaljer over NPs budsjett og virksomhet for perioden. Opplysninger om norsk virksomhet i sammenlignende perspektiv finnes i den årlige Polarboken, utgitt av Norsk Polarklubb, som gir flere nyheter av norske og utenlandske virksomhet. Enda mer omfattende oversikt over internasjonale polare ekspedisjoner og publikasjoner finnes i The Polar Record. Handelsdepartementets funksjoner ble med virkning fra 5.12.1947 overført til det nyopprettede Departementet for industri og håndverk (Industridepartementet), og et nytt handelsdepartement ble opprettet, med Erik Brofoss som første sjef. NP fulgte Bergkontoret og ble en del av Industridepartementet. Barr 2003: 328 ff. Barr 2003: 339 ff. Sullivan 1961; Needell 1987: 89–109; Needell 2000; Korsmo og Sfraga 2003; Fogg 1992: 168–175 ff; Millbrooke 1998: 484–87; Johannessen 1956: 7–23. Needell 2000; Korsmo og Sfraga 2003: 55-78; DeVorkin 1992; Doel 2003: 635–66; Oreskes og Doel 2003. Kopier av notater fra møter til NAVFs IGY-planleggingskomité i RIK, Privatarkiv, #717 Halvor Solberg. UD-RIK 1950–1959, Boks 2186, pkt. 36.2/4, notat fra 2. rettskontor 27.10.1954. Takk til Sven G. Holtsmark, Institutt for forsvarsstudier, for opplysninger om Magill. Magill, diplomat på relativt lavt nivå, ville neppe tatt opp et slikt emne i UD uten direkte instruks høyere oppe ved den amerikanske ambassaden. UD, 2186, 36.2/4, 27.10.1954. UD, 2186, 36.2/4, 27.10.1954. UD, 2186, 36.2/4: «Kort orientering om den planlagte norske deltagelse i det Internasjonale Geofysiske År 1957–58, spesielt med henblikk på meteorologiens stilling» skrevet av Halvor Solberg, følgebrev 9.11.1954, påskrift (sannsynlig Gustav Heiberg) til oversendelsesbrev. Se også Heibergs notat, 28.10.1954 med rapport om møte med Leiv Harang om Norges IGY-planer. UD, 2186, 36.2/4: Notat fra Politisk avdeling UD ved Thore Boye, 18.11.1954. Se også notat fra 2. rettskontor 13.11.1954. Forhistorien beskrevet av Solberg, 9.11.1954 og gjengitt i notat fra 2. rettskontor 13.11.1954. UD, 2186, 36.2/4: notat fra 2. rettskontor 20.12.1954. Se, bl.a., UD, 2186, 36.2/4: «Rapport fra Den norske nasjonalkomiteen for det Internasjonale Geofysiske År» 1.2.1955. Notat 13.11.1954. Solberg forteller om møtet (2.6.1954) ved KUD og om hans tidligere kontakter med russere og amerikanere i notat til UD 9.11.1954. Han skrev en rapport (4.6.1954), men fjernet den mest sensitive politiske informasjonen, som han hadde gitt statsråden muntlig, selv om han forstod at akkurat det punktet sannsynligvis ville være det viktigste for å få støtte. Notat 13.11.1954. UD, 2186, 36.2/4: notat 2. rettskontor 20.12.1954 (referat fra møte 17.12.1954). UD, 2186, 36.2/4: se kommentar på baksiden av referat fra møte i UD 18.1.1955. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

529


90

91 92

93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107

108 109 110 111 112 113

530

Meteorolog Schumacher, som representerte Norsk Polarinstitutt, fortalte møtedeltagerne om at «Norsel» måtte gå vest for 7° ø.l. pga. vanskelige isforhold. Tidligere britiske og tyske ekspedisjoner presset seg gjennom drivisen på 5° ø.l. uten isbryter. Forsøkene på å nå fastlandet på den lengdegraden syntes sjansebetont, fordi isforholdene kan endre seg betraktelig fra år til år; han mente det at i alle fall ville bli nødvendig med en isbryter, og kanskje et helikopter. UD, 2186, 36.2/4: notat 2. rettskontor 12.2.1955 (basert på møte 18.1.1955). UD, 2186, 36.2/4: Bredo Stabell, notat om amerikansk ekspedisjon til Dronning Maud Land, 4.2.1955. Det var det man følte da Aftenposten meldte, 11. januar 1955, om at en amerikansk ekspedisjon på isbryteren «Atka» hadde begynte å gå østover fra Kapp Norvegia, ca. 12–13° v.l. Amerikanerne hadde ikke underrettet UD om sine hensikter i Dronning Maud Land. Verken ambassaderåd Gaspard eller attasjé Magill hadde nevnt noe om denne ekspedisjonen under diskusjonene med UD de siste månedene. Notat 4.2.1955. UD, 2186, 36.2/4: Heiberg, notat 2. rettskontor 9.2.1955. UD, 2186, 36.2/4: notater med bilag 9.2.1955, 12.2.1955. Det var ikke bare UD som var usikker; polarforskere endret oppfatning like ofte. Schumacher, notat 7.3.1955; Heiberg, notat 12.3.1955. Heiberg ble forbløffet da han ba Sverdrup om en kommentar (10.3.1955). UD, 2186, 36.2/4: notat med bilag fra Norges Moskva-ambassade 8.3.1955. Heiberg, notat 12.3.1955. UD, 2186, 36.2/4: Heiberg, notat 2. rettskontor 21.3.1955. Den amerikanske ambassadøren i Oslo rapporterte at USA for øyeblikket ikke hadde noen planer om å sende en ekspedisjon til Dronning Maud Land. Men kunne man stole på den uttalelsen? UD, 2186, 36.2/4: «Rapport om forhandlinger i Washington, D.C. 23–31 mars av H.U. Sverdrup og Leiv Harang» og bilag. UD, 2186, 36.2/4: Oversettelse fra russisk, «American plans in Antarctic» 29.4.1955, vedlegg til brev fra norsk ambassade i Moskva 3.5.1955. UD, 2186, 36.2/4: Heiberg, notat 2. rettskontor 2.5.1955. Til stede: Lange, Boye, Stabell og Heiberg. Notat 2.5.1955. UD, 2186, 36.2/4: korrespondanse mellom Sverdrup og Christensen 27.4., 30.4.1950, Sverdrup og Heiberg 2.5.1955. UD, 2186, 36.2/4: Sverdrup til UD 14.5.1955. UD, 2186, 36.2/4: div. notater og korrespondanse juni–juli 1955 vedr. strategi mht. britisk eller argentisk støtte. Om britisk strid med Argentina, se Dodds 2002. UD, 2186, 36.2/4: Heiberg, notat 2. rettskontor 16.7.1955. UD, 2196, 36.6.35, avisklipp vedr. den arkeologiske ekspedisjonen; UD, 2188, 36.6.1: Heiberg, notat 2. rettskontor 2.11., 1.12, 9.12.1955. Heiberg informerte ekspedisjonssjef for vitenskap i KUD, Olaf Devik, om UDs ønske om fortsatt støtte til arbeidet; Devik informerte i sin tur NAVF-direktør Fjellbirkeland, som anbefalte å kontakte professor Hans Vogt i den riktige forskningsrådskomiteen. Han lovet å holde Heiberg informert hvis det oppstod vanskeligheter med søknader om mer penger til Svalbard-arkeologi. UD, Boks 2193, pkt. 36.6/16: Sverdrup til Lange 12.12.1955. Helle 1957: 19–32; Bergersen 1957: 33–44, Helle 1958: 23–44, The Polar Record for 1957 og 1958 gir mange rapport av forskjellige nasjonenes ekspedisjoner og feltarbeid, inkludert de norske, i Antarktis og Arktis under IGY. Sullivan 1961; Doel 2003; Doel 1997; Walton 1987. Korsmo 2002. UD, 2188, 36.2/4: brev fra gen.sekr. for CSAGI til alle IGY-medlemmer 23.12.1956. UD, 2188, 36.2/4: Sverdrup til KUD, 19.2.1957, Sverdrup til UD 27.4.1957; UD notat 8.1.1957, 18.5.1957, m.m. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5


114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125

126 127 128 129 130

131

132 133

134 135 136 137 138

UD, 2188, 36.2/4: Castberg, notat 2. politiske kontor 9.8.1956. UD, 2219, 36.15/20: Heiberg, notat 14.8.1957. UD, 2219, 36.15/20: Heiberg, notat 2. politiske kontor 5.9.1957. HS-RIK, Boks 29, Solberg, notat 17.9.57. UK: David Brunt; USA: Harry Wexler. På møtet stemte Storbritannia, Frankrike og Norge imot det amerikanske forslaget; Chile og Argentina var enig med USA. Japan var bare observatør og nektet å ta standpunkt. UD, 2219, 36.15/20: Heiberg, notat 2. politiske kontor 17.9.1957. UD, 2219, 36.15/20: Heiberg, notat 2. politiske kontor 6.1.1958; Helle, notat 2. politiske kontor 4. og 13.1.1958, mm. UD, 2219, 36.15/20: Harang, «Rapport om møte i ‘SCAR’, 3.–6. februar 1958 i Haag», 8.2.1958. UD, 2193, 36.6/16: Lange, notat: «Momenter til redegjørelse i Utenrikskomitéen», 13. mars 1958. UD, 2193, 36.6/16: Lange, notat: «Momenter til redegjørelse i Utenrikskomitéen», 13. mars 1958. UD, 2193, 36.6/16: Brev, UD til Industri- og håndverksdepartementet, 5.8.1958; Barr 2003: 294. Se dokumenter i UD, 2219, 36.15/5: Internasjonal konferanse om Antarktis. Bl.a. ambassadør Paul Koht, «Rapport fra den norske delegasjonen til konferansen om Antarktis, Washington, D.C. 15. oktober–1. desember 1959» i Bind IX. Om traktaten, Fogg 1992: 176–188, Pyne 1998: 341–51. F.eks. Jacob (Jack) Bjerknes til Sverdrup 18.8.1956; Sverdrup til Bjerknes 27.8.1956, kopi HUS-NBO. Diverse brev og notater, UD, 2193, 36.6/16. UD, 2193, 36.6/16: Notat, Heiberg, 2. politiske kontor 17.9. og 19.9.1957. ID-RIK, NP, Boks 0004, 210–221, «Søknader til direktørstillingen i Norsk Polarinstitutt» (1959). ID, NP, Boks 0001: T.H[aga]., Notat 14.12.1959. Andre noterte seg at når Norges geologiske undersøkelser ble nært knyttet til universitetet, ble det gjort nesten ingenting av praktisk verdi; ifølge Bergverkskontoret brukte de akademiske geologene institusjonen til sine egne studier og hindret verdifullt praktisk arbeid (30.12.59). ID, NP, Boks 0001: notater, 14. og 15.12.1959. Om Harang ble det sagt at han mangler administrative evner, selv om han hadde vært sjef for Forsvarets forskningsinstitutt i mange år; Rodahl er på kant med universitetskretser; Harang er nært knyttet til universitetet. Rodahl har militær erfaring og erfaring i felten; Harang har ingen av delene. ID, NP, Boks 0001: Notat til regjeringens medlemmer fra statsråd Kjell Holler 24.12.1959. Kjell Holler til Ahlmann 4.11.1959; Ahlmann til Holler, kopi HWA. Ahlmann mener at Rodahls ellers utmerkede vitenskapelige bakgrunn dessverre ikke strekker til på de mest aktuelle fagområder for norsk polar virksomhet, men enda mer problematisk: «hans oberäknelighet. Man vet inte vart han plötsligen styr hän med all den energi han förfogar.» Han har også tendenser til å komme med uoverveide meninger om ting har ikke har gode nok kunnskaper om. Takk til Fredrik Fagertun for opplysning om behandling av saken på regjeringskonferanse 28.1.1960. ID-RIK, NP, Boks 0004, 210-221, «Søknader til direktørstillingen i Norsk Polarinstitutt» (1959). Vurdering var tatt i uformell konsultasjon med NPs Orvin. Barr 2003: 349. ID, NP, 0001: Erklæring, Tor Skjønsberg, 4.4.1951, bilag 1 til Gjelsviks søknad 11.9.1959. ID, NP, 0001: Innstilling, 30.1.1960, på Notat «Beskikkelse av direktør ved Polar-

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

531


139

140 141 142 143 144 145 146 147 148

149

150 151

152 153 154

532

instituttet» 2.2.1960, håndskrevet kommentarer viser at flere ved departementet ville ha Lundquist fremfor Gjelsvik. Oversikten over Gjelsvik, NP og norsk polar forskningspolitikk på 1960-tallet bygger på gjennomlesning av NPs årbøker, som begynte i 1960, arkivsaker ved ID, UD og NP. Det er her ikke plass til detaljert analyse; for nøyere gjennomgåelse av Gjelsviks virksomhet og NP se Barr 2003: 348–453. Se, f.eks., NP, F105, 754: Gjelsvik foredragsmanuskript, «Våre polarinteresser – romantikk eller realitet?» 13.2.1962, «Norsk forskning på Svalbard i år» 14.6.1962, «Svalbard – en norsk utpost i nord» 4.3.1964. Eriksen og Pharo 1997: 209–230 ff. Gjelsvik foredragsmanuskript, «Svalbard – en norsk utpost i nord» 4.3.1964. Barr 2003: 389, 401. Barr 2003: 366, 384. Gjelsvik foredragsmanuskript, «Svalbard – en norsk utpost i nord» 4.3.1964. Ibid. Collett 1995: 75–116 om romvirksomhet i europeisk og kald krig-sammenheng, se også Wicken 1995: 41–74 og Tamnes 1992: 55–66. UD, 36.6/35, IV, 1960–1969: Notat «Norsk-amerikansk forskningsprosjekt på Svalbard», 3. politiske kontor 24.2.1965; «Bruk av instrumenter tilhørende U.S. Signal Corps ved eksperimenter ved Isfjord Radio» 4. politiske kontor 9.3.1965; «Radio-geofysisk virksomhet på Svalbard» 13.9.1966; brev, Lied, Finn til Gjeldsvik [sic], 26.2.1965, UD til Kgl. Ambassade, Washington, 24.3.1965; Notat, «Utvidelse av forskningsapparaturen for VLF i Ny-Ålesund, Svalbard» 25.10.1967. Da NP ikke klarte å skaffe støtte til den meget kostbare ekspedisjonen 1963–64, informerte Gjelsvik forarget UD om at Polarinstituttet skulle slutte med å presentere slike planer hvis ikke regjeringen spesielt krevde det. UD, 36.15/, Bind V, Gjelsvik til UD 18.12.1962. UD støttet helt klart et aktivt forskningsnærvær på det antarktiske fastlandet, som man ser av korrespondansen innad i regjeringen, men regjeringen var mer generelt opptatt av å finne det økonomisk fornuftige i slike utgifter, og det så ut til å være vanskelig på kort sikt, ettersom hvalfangsten ikke lenger var en viktig sak for norsk Antarktis-politikk. RA, ID, Fa–NP, Boks 0017, mappe 021.2b, Gjelsvik til Kgl. Dept For Industri og Håndverk 32.1968. I 1964 deltok Torbjørn Lunde som glasiolog på en sørafrikansk ekspedisjon til Bouvetøya og Olav Dybvadskog drog sammen med amerikanerne på «South Pole-Queen Maud Land Traverse» for å studere skavlenes form og dannelse (Norsk Polarinstitutt, årbok 1964: 218). Orheim avløste Dybvadskog på den amerikanske ekspedisjonen i 1965 og fortsatte i 1966 og 1967 (Norsk Polarinstitutt, årbok 1965: 168; årbok 1966: 151). I 1967 og 1968 deltok også meteorolog Yngvar Gjessing på den amerikanske ekspedisjonen (Norsk Polarinstitutt, årbok 1967: 215). Den norske Antarktisekspedisjon 1968/69 til Vestfjella i vestre Dronning Maud Land, 22.11.67–20.1.68 under lederskap av Thore S. Winsnes (Norsk Polarinstitutt, årbok 1968: 55, 115). Se Barr 2003: 432–438 om NP og Antarktis i denne perioden. Walton 1987: 250-51; «Comparison of the production of papers by Antarctic Treaty nations». Det er ingenting som tyder på at det var særlig annerledes på 1960- og 70-tallet. Dette er et område der det er behov for nøktern historisk forskning. NATO Advanced Study Institute arrangerte viktige konferanser for ulike nasjoner, der forskere kunne fokusere på spesielle emner. Organisasjoner støttet av det amerikanske forsvaret, inkl. forsvarets egne forskningsinstitusjoner, eller NATO tok initiativ til seminarer og fikk medlemsnasjoner til å være vertskap for å få lokale forskere med inn i disse bredere, koordinerte nettverkene. Se f.eks. NATOs AGARD (Advisory Group for Aeronautical Research and Development) kontakt i 1955 for å få Norge til å være vert for konferanser om arktisk n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5


155 156 157

158 159

160 161 162

meteorologi og arktisk ionosfærisk forskning (Symposium on the Polar Atmosphere, Oslo 2–7 July 1956) i NP, J26, mappe 267. Om NATO og forskning, se Krige 2000: 81–108; for et preliminært forsøk på å undersøke betydningen for norsk forskning på en nøktern måte, se Røberg 2001: særlig 207–232. Gjelsvik foredragsmanuskript, «Svalbard – en norsk utpost i nord» 4.3.1964. NP, perm 10, Gjelsvik til Det interdepartementale polarutvalg, Justisdepartementet, 7.6.1979. Uttrykk brukt første gang på «Møte i Handelsdepartementet den 20. september 1946 til drøftelse av spørsmål i forbindelse med opprettelse av et Norsk Polarinstitutt», 12. oktober 1946 (kopi, KUD, D, 597 og ID, NP, 0014) og gjentatt i alle offisielle dokumenter i forbindelse med opprettelsen av NP fram til Stortingsproposisjon 170, 1947, «Om opprettelse av et Norsk Polarinstitutt». F.eks., UD, 36.6/16, Bind III, notat 23.4.1960. HD, 1294.5/10,19, Orvin, A.K. 1946: Norges interesser i polarområdene og Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelsers virksomhet, 7. mars 1946: 33–34. Orvins kommentar uttrykte den klassiske nasjonale selvforståelsen at nordmenn har bedre egenskaper enn andre nasjonaliteter for å engasjere seg i polarforskning og bruke resultatene fra polarforskningen. ID, NP, 0015, 003.21 Norsk Polarinstitutt fremtidig plassering, brev, UD til ID, 19.3.1974. ID, NP, 0015, 003.21 Norsk Polarinstitutt fremtidig plassering, brev, Einar Sverre Pedersen til Polarrådet, 10.6.1974. ID, NP, 0015, 003.21 Norsk Polarinstitutt fremtidig plassering, håndskrevet notat, ikke datert eller undertegnet, men hører til diskusjonen våren 1974.

litteratur Ahlmann, Hans W:son 1945: Organisationen av Sovjetunionens arktiska forskning, Polarårboken 1945, Oslo. – 1948: Den planerade norsk-svensk-brittiska Antarktis-expeditionen 1949–52, Ymer, Stockholm. Barr, Susan 2003: Norway – A Consistent Polar Nation? Analysis of an Image seen through the History of the Norwegian Polar Institute, Høvik. Bergersen, Alf 1957: Kartlegging i Dronning Maud Land, Polarårboken 1957, Oslo. Dennis, Michael Aaron 2003: Earthly Matters: On the Cold War and the Earth Sciences, Social Studies of Science, 33 nr. 5, London. Collett, John Peter 1995: Space in European Context. The Making of a National Space Research Policy. I Collett, John Peter (red.), Making Sense of Space. The History of Norwegian Space Activities, Oslo. DeVorkin, David H. 1992: Science with a Vengeance. How the Military Created the US Space Sciences after World War II, New York. Dodds, Klaus 2002: Pink Ice. Britain and the South Atlantic Empire, London & New York. Doel, Ronald E. 1997: The Earth Sciences and Geophysics. I Krige, John og Dominique Pestre (red.), Science in the Twentieth Century, London. – 2000: Polar Melting When the Cold War was Hot, San Francisco Examiner, October 23. – 2003: Constituting the Postwar Earth Sciences. The Military’s Influence on the Environmental Sciences in the USA after 1945, Social Studies of Science, 33 nr. 5, London. Eriksen, Knut Einar og Helge Øystein Pharo 1997: Kald krig og internasjonalisering. 1949–1965, bd. 5 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo. Fogg, G. E. 1992: A History of Antarctic Science, Cambridge. Forman, Paul 1987: Behind Quantum Electronics. National Security as the Basis for Physical n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

533


Research in the United States, 1940–1960, Historical Studies in the Physical Sciences, 18, Berkeley. Friedman, Robert Marc 1995: Background to the Establishment of Norsk Polarinstitutt. Postwar Scientific and Political Agendas, The Northern Space. International Research Network on the History of Polar Science, Working Paper nr. 2, Umeå; i kortere form i Sørheim, Roger og Leif Johnny Johannesen (red.), Svalbard – fra ingenmannsland til del av Norge, Trondheim. Giæver, John 1952: Maudheim. To år i Antarktis. Den norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis 1949–52. Med bidrag av Valter Schytt, E.F. Roots, Gordon de Q. Robin, Reinhold von Essen, Oslo. – 1954: The White Desert. The Official Account of the Norwegian-British-Swedish Antarctic Expedition. With contributions by G. de Q. Robin, E.F. Roots, V. Schytt, B. Walford, London. Giæver, John og Valter Schytt 1952: Antarktisboken. Med Norsel till Maudheim och Antarktis. Med bidrag av F. Roots, G. de Q. Robin, R. von Essen, Stockholm. Helle, Sigurd 1957: Til Dronning Maud Land med den norske Antarktis-ekspedisjon, Polarboken 1957, Oslo. – 1958: På langferd i Dronning Maud Land, Polarårboken 1958, Oslo. Highjump 1948: United States Operation «Highjump», The Polar Record, Cambridge. Holtsmark, Sven G. 1993: A Soviet Grab for the High North – USSR, Svalbard, and Northern Norway, Institutt for forsvarsstudier nr. 7, Oslo. Hoppe, Gunnar 1990: Till 100-årsdagen av Hans W:son Ahlmanns födelse. En tillbakablick, Ymer, Stockholm. Johannessen, Th. Werner 1956: Det internasjonale geofysiske år 1957–58 og litt om dets historiske bakgrunn, Polarboken 1956, Oslo. Korsmo, Fae L. 2002: A Northern Encounter. Glaciology and the International Geophysical Year, foredrag ved internasjonal konferanse. Arctic Encounters. Cooperation and Conflict in the Arctic in the 19th and 20th Centuries, Kirkenes. Korsmo, Fae og Michael P. Sfraga 2003: From Interwar to Cold War. Selling Field Science in the United States, 1920s Through 1950s, Earth Sciences History, 22, nr. 1. Krige, John 2000: NATO and the Strengthening of Western Science in the Post-Sputnik Era, Minerva. A Review of Science, Learning & Policy, XXXVIII. Liljequist, Gösta H. 1951: Den norsk-brittisk-svenska antarktisexpeditionen 1949–52. En översikt av färder och arbeten intill mitten av december [1950], Ymer, Stockholm. – 1993: High Latitudes. A History of Swedish Polar Travels and Research, Stockholm. Liljequist, Gösta H. og Valter Schytt 1952: Den norsk-brittisk-svenska antarktisexpeditionen 1949–52. En kort översikt av det andra årets arbeten, Ymer, Stockholm. McCannon, John 1998: Red Arctic. Polar Exploration and the Myth of the North in the Soviet Union 1932–1939, Oxford og New York. Mannerfelt, C. M. 1990: Hans W:son Ahlmann – ett rapsodiskt vänporträtt, Ymer, Stockholm. Millbrooke, Anne 1998: International Polar Years. I Good, Gregory A. (red.), Sciences of the Earth. An Encyclopedia of Events, People, and Phenomena, New York. Needell, Allan A. 1987: Preparing for the Space Age. University-based research, 1946–1957, Historical Studies in the Physical Sciences, 18, Berkeley. – 2000: Science, Cold War, and the American State. Lloyd V. Berkner and the balance of Professional Ideals, London. New York Times 1947: Warming Arctic Climate Melting Glaciers Faster, Raising Ocean Level, Scientist Says, New York Times, May 30. Nilsen, Frode 2000: Etableringen av Norsk Polarinstitutt i 1948. Gammel vin i nye skinnsekker? Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø. Norton, David W. (red.) 2001: Fifty Years Below Zero. Tributes and Meditations for the Naval Arctic Research Laboratory’s First Half Century at Barrow, Alaska, Fairbanks, AK.

534

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5


Oreskes, Naomi og Ronald E. Doel 2003: Geophysics and the Earth Sciences. I Nye, Mary Jo (red.), The Cambridge History of Science. Vol 5: Modern Physical and Mathematical Sciences, Cambridge. Pyne, Stephen J. 1998: The Ice. A Journey to Antarctica, Seattle & London. Rainger, Ronald 2000: Science at the crossroads. The Navy, Bikini Atoll, and American oceanography in the 1940s, Historical Studies in the Physical and Biological Sciences, 30, Berkeley. Reece, Alan 1953: The base of the Norwegian-British-Swedish Antarctic Expedition, 1949–52, The Polar Record, Cambridge. Robin, Gordon de Q 1953: The Norwegian-British-Swedish Antarctic Expedition, 1949–52, The Polar Record, Cambridge. Røberg, Ole Anders 2001: «Vitenskap i krig og fred» Astrofysikeren Svein Rosseland i norsk forskningspolitikk 1945–1965. Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo. Simonsen, Povl 1957: Fra den første arkeologiske Svalbard-ekspedisjons arbeid, Polarboken 1957, Oslo. Sullivan, Walter 1957: Quest for a Continent, London. – 1961: Assault on the Unknown. The International Geophysical Year, New York. Sverdrup, Jakob 1996: Inn i storpolitikken. 1940–1949, bd. 4 Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo. Sörlin, Sverker 1997: Hans W:son Ahlmann, Arctic Research and Polar Warming. From a National to an International Scientific Agenda, 1929–1952, Northern Studies, 14, Umeå. Tamnes, Rolf 1991: Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig, 1870–1953, Institutt for forsvarsstudier 7/1991, Oslo. – 1992: Svalbard og den politiske avmakt. Striden om flyplass, olje og telemetri-stasjon, 1955–1970, Institutt for forsvarsstudier 1/1992, Oslo Time 1946: Extra-Atmospheric War, Time, September 2, 1946. Walton, D.W.H. (red.) 1987: Antarctic Science, Cambridge & New York. Wicken, Olav 1995: Cold War in Space Research. Ionospheric Research and Military Communication in Norwegian Politics. I Collett, John Peter (red.), Making Sense of Space. The History of Norwegian Space Activities, Oslo Windmill 1948: United States Operation «Windmill», The Polar Record, Cambridge. Wråkberg, Urban 1993: Where Science Turns into Sports and Politics. The Decline of Swedish Polar Research in the Early 20th Century. I Lindqvist, Svante (red.), Center on the Periphery. Historical Aspects of 20th Century Swedish Physics, Canton, MA.

kilder Norsk Polarinstitutt arkiv, Tromsø. Boks F 105, mappe 754: Tore Gjelsvik foredrag. Boks J 26, mappe 267: AGARD. Riksarkivet, Oslo (RIK). Handelsdepartementet (HD). Norsk Polarinstitutt 1294.5/10. Boks 19 Orvin, A. K. 1946: Norges interesser i polarområdene og Norges Svalbardog Ishavsundersøkelsers virksomhet, 7. mars 1946. Industridepartementet (ID). Bergverkskontoret, alm. Avd. Fa – Norsk Polarinstitutt. Boks 0001 «Tore Gjelsvik, direktør» – mappe 221.1 «Stillinger, m.v. lønn og pensjon». Boks 0004, 210–221 «Søknader til direktørstillingen i Norsk Polarinstitutt» (1959). Boks 0009 «Norsk-svensk-britisk ekspedisjon til Antarktis, 1948–1952». Boks 0015, arkivnummer 003.21 Norsk Polarinstitutt fremtidig plassering. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5

535


Kirke- og undervisningsdepartementet (KUD). Kontor D, vitenskapssaker 1938–1960. Saksarkiv 597. Privatarkiv. Nr. 717: Halvor Solberg samling (HS). Utenriksdepartement (UD). 1950–1959. Boks 2186, pkt. 36.2/4: Det Internasjonale Geofysiske År 1957/1958, Vitenskapelig forskning i Arktis og Antarktis, juni 1954 til 31/1 1955. 2188, pkt. 36.6.1: Forskningsarbeid, ekspedisjoner på Svalbard, bind II 1950–1958. Boks 2193, pkt. 36.6/16: Utbygging av Norges ishavsadministrasjon, bind II 1950–1959. Boks 2219, pkt. 36.15/20: Ishavsinteresser. Antarktis (Sydpolen). Internasjonalt viten skapelig samarbeid i Antarktis (etter avslutning av Det internasjonale geofysiske år, Bind I–II). Boks 2219, pkt. 36.15/5: Internasjonal konferanse om Antarktis. Rockefeller Foundation Archive Center, Tarrytown, NY (RF). RG1.1, Series 800D, Box 6, Folder 61: Division of Natural Sciences, Sweden. Kungliga vetenskapsakademien, Stockholm (KVA). Centrum för vetenskapshistoria. Hans W:son Ahlmanns samling (HWA). Nasjonalbiblioteket i Oslo (NBO). Harald Ulrik Sverdrups samling (HUS). Universitetet i Bergen. Geofysisk institutts arkiv. Fil: Bjørn Helland-Hansen. Utenriksdepartementet, Oslo. Arkiv. Pkt. 36.6/35, Bind IV, 1960–1969. Forskningsarbeide på Svalbard og ekspedisjoner, mm.

Kap. 6. Dag O. Hessen: Klodens helse – sett fra polene noter Takk til Susan Barr, Arnoldus Schytte Blix, Anders Elverhøi, Ola H. Johannessen, Yngve Kristoffersen og Olav Orheim for kommentarer og beriktigelser. 1 Elton 1930. 2 Østreng 1999. 3 Blix m.fl. 1995. 4 Ibid. 5 Ibid. 6 Øritsland 1986. 7 Bengtson m.fl. 1999. 8 Johannessen og Miles 2000. 9 St.meld. nr. 42 (1992–93): 24 10 St.meld. nr. 29 (1998–99).

536

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 5 o g 6


11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38

39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56

Norges forskningsråd, Klimaprogrammets programnotat 2003. Nasjonalkomiteen for Polarforskning, årsrapport 1993. NOU 2003: 32 Barr 2003. Norsk Polarinstitutt 2003. Barr 2003: 141, 480 Nilsen 2000: 67 ff. Fulsås 1993: 256. NOU 1989:9 Norsk polarforskning: 93; Jf. Moh 1997: 71. Fulsås 1993: 256; Ello Moh 1997: 113; Barr 2003: 520. Samtaler med Thorbjørn Berntsen, Ole D. Mjøs, Frits N. Jensen og Tore Vorren. Norges forskningsråd, Evaluering av biofag 2000. Barr 2003. Aksnes og Maus 2003b. Arlov 2003. UNIS, årsmelding for 1993. St.meld. nr. 28 (1989). Brostigen: internt notat Arlov 2003. http://www.bjerknes.uib.no/. Aftenposten 27. juli 2003. Aksnes og Maus 2003b. I St. meld. nr. 39 (1974–75) heter det at «Norges muligheter til å påvirke utviklingen ligger i en utnyttelse av Svalbard som forsknings ‘plattform’ og logistisk base, særlig etter at Svalbard lufthavn blir operativ». Schild 1997: 290 Hanoa 1993. Barr 2003. Ifølge St.meld. nr. 42 (1992–93) Dette uttrykkes lakonisk i Forskningsrådets rapport Organisering av forskningen på Svalbard» (1997): «Sett i forhold til investeringene i infrastruktur, de senere årene, er den norske forskningsinnsatsen på Svalbard ikke spesielt stor. Det norske engasjementet har dreid seg mer om utbygging av infrastruktur for forskning enn om forskningen selv.» Norges forskningsråd 1997b. St.meld. nr. 39 (1998–99). St.meld. nr. 9 (1999–2000): 99. Zapffe 1974: 127. St.meld. nr. 9 (1999–2000): 99. Norges forskningsråd 1997a. Aftenposten 23.1.2003. Norges forskningsråd 1997a. Norges forskningsråd 1997a. St.meld. nr. 42 (1992–93). Østreng 1999. Svaldbardtraktaten. St.meld. nr. 26 (1982–83). A.S. Blix, personlig medd. Aksnes og Maus 2003b. Også i St.meld. nr. 50 (1990–91), utdypet i St.meld. nr. 9 (1999–2000). Aksnes og Maus 2003b. Arcus 2000: 91 ff. n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

537


litteratur Aksnes, Dag og Kirsten W. Maus 2003a: Norge – mer enn vaktmester i eget hus. Forskningspolitikk, NIFU 2/2003. – 2003b: Norsk polarforskning – forskning på Svalbard. NIFU-rapport 8/2003. AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) Assessment Report 1998: Arctic Pollution Issues, AMAP. Arcus (Arctic Reseach Consortium for the U.S.) 1998: Towards Prediction of the Arctic System, Fairbanks. – 2000: Opportunities for Collaboration between the United States and Norway in Arctic Research. A Workshop Report, Fairbanks. Arlov, Thor Bjørn (red.) 2003: Universitetet på tundraen. UNIS 1993–2003. Longyearbyen. Barr, Susan 2003: Norway – a consistent Polar Nation? Høvik. Bengtson, Sven-Aksel, Fridtjof Mehlum og Torbjørn Severinsen (red.) 1999: Svalbardtundraens økologi. Norsk Polarinstitutt, Tromsø. Blix, Arnoldus S., Lars Walløe og Øyvind Ulltang (red.) 1995. Whales, seals, fish and man, Amsterdam. Eiscat Scientific Association 1996: Eiscat. Elton, Charles 1930: Animal Ecology and Evolution, Oxford. Fulsås, Narve 1993: Universitetet i Tromsø 25 år, Tromsø. Hanoa, Rolf 1993: Kings Bay Kull Comp. A/S 1917–1992. Fra gruvedrift til forskningsservice på Svalbard, Oslo. Johannessen, Ola M. og M.W. Miles 2000: Arctic sea ice and climate change – will the ice disappear in this century? NERC-rapport, Bergen. Johansen, Stein Olle 1988. Avhandlinger innen norsk polarforskning – en bibliografi. NTNU, Trondheim. Moh, JJ Philippe Ello 1997: Fra periferien til senteret. En studie av beslutningsprosesssen som førte til flytting av Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø. Hovedoppgave i statsvitenskap, Universitetet i Tromsø. Nilsen, Frode 2000: Etablering av norsk polarinstitutt i 1948. Gammel vin i nye skinnsekker? Hovedoppgave i historie, Universitetet i Tromsø. St.meld. nr. 39 (1974–75), Vedrørende Svalbard. St.meld. nr. 26 (1982–83), Inst. S. nr. 146. Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om miljøvern, kartlegging og forskning i polarområdene. St.meld. nr. 28 (1988–89), Om forskning, forsøk og utviklingsarbeid i opplæringa St.meld. nr. 42 (1992–93), Norsk polarforskning. St.meld. nr. 22 (1994–95), Om miljøvern på Svalbard. St.meld. nr. 39 (1998–99), Forskning ved et tidsskille. St. meld. nr. 9 (1999–2000), Svalbard. Norges forskningsråd 1996a: Strategi for norsk forskning i Arktis. Norges forskningsråd 1996b: Illustrert norsk forskningsfartøyregister. Norges forskningsråd 1996c: Strategisk plan for miljø- og utviklingsforskning. Norges forskningsråd 1997a: Strategi for norsk forskning i Antarktis. Norges forskningsråd 1997b: Organisering av forskningen på Svalbard. Norges forskningsråd 1997c: Arktisk lys og varme. Handlingsplan for programmet. Norges forskningsråd 1998a: Forskning for framtiden. Strategi for norsk forskning og for Norges forskningsråd. Norges forskningsråd 1998b: Strategi for videreutvikling av Svalbard som forskningsplattform. Norges forskningsråd, Svalbard Science Forum: Research in Svalbard. Alle utgaver fram til 2003. Norsk Polarinstitutt 1998: Ny-Ålesund. International Research at 79o N, Tromsø. Norsk Polarinstitutt 2003: 75 år for Norge. Norsk Polarinstitutt jubilerer, Tromsø.

538

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6


Norsk Romsenter 1998, Annual Report. NOU 1973: 19, Naturvern på Svalbard. NOU 1977: 5, Behandling av svalbardsaker og andre polarsaker i sentraladministrasjonen. NOU 1989: 9, Norsk polarforskning. NOU 1999: 21, Lov om miljøvern på Svalbard. NOU 2003: 32, Mot nord! Utfordringer og muligheter i nordområdene. Schild, Ingrid 1997: The politics of international collaboration in polar research, University of Sussex, Brighton. Zapffe, Peter Wessel 1974: Avskjed med Gausta. Barske glæder (oppr. utg. 1969), Oslo. Øritsland, Nils Are (red.) 1986: Svalbardreinen og dens livsgrunnlag, Oslo. Østreng, Willy 1999: The natural and social challenges of the Northern Searoute, Doordrecht.

n ot e r o g l i t t e r at u r k a p. 6

539


REGISTER

Sidetall i kursiv angir billedtekster, rammetekster eller tabeller/figurer Abel, Niels Henrik 42, 67 Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin 37 «Absolutthuset» 447 Adam av Bremen 14 Administrasjonsrådet 249, 250 Admiralitetet 44 Advanced Base 360, 360 Advent Bay 49, postkontor 179 Adventdalen 421, 473 f; nordlysstasjon 462 «Aeolus» 60 Aeroarctic 161 Afrika 21, 24 Aftenposten 125, 177, 188, 237, 240, 289 Agissiz, Louis 57 f, 58 Ahlmann, Hans W:son 167, 173, 332 ff, 335, 337 f, 339, 341, 343 ff, 349, 353, 365, 370, 371 Ahtisaari, Martti 460 Ajon-øya 151, 283 «Akademik Fedorov» 488 «Aksel Thordsen» 63 Akseløya 125, 126 Akvaplan 459 Alaska 84, 152, 273, 285, 351, 369 Albert I, Monaco 177, 178 f, 178 Alfred Wegener Institut 468 Alkefjell 422 Allen, James van 373

Allgemeine Theorie des Erdmagnetismus 43 allmenn språkkunnskap 304 Alpene 58, 60 Alta 118, 133, 220, 320, 322 Altafjorden 117 Altai 291, 307 Amazonas-indianere 111 Amdt, Carolin 440 Amerika, amerikanere 16, 21, 170 ff, 279, 317, 339; kullfelter 196 f; militære 351 Amundsen, Roald 9, 10, 99, 101, 102, 219, 405, 417; «Gjøa», Nordvestpassasjen 9, 273; «Fram» III (Sydpolen) 145, 193; «Maud» 148, 149, 151, 155, 283, 285; «Norge» 163; ekspedisjoner 253; forskning, samlinger 273, 289, 290, 299; inuiter 275, 276, 276, 277, 278 Amundsenhavet 351 Amundsensenteret 459 Anatomisk institutt 285, 292, 317, 318 Andersen, Andreas 348 Andersen, Ove 183 Andrée, August Salomon 65, 66, 212, 214, 334 Andrå, Jon 238 Angard, Jens 418 «Angelibrand» 19 «Anna» 63 anneksjoner, Spitsbergen 184, 187, 194, 213, 220; skilt 208, 225 2. verdenskrig 331, 333, 351 «Antarctic»/«Cap Nor», Tønsberg 65 Antarktis 10, 70, 77, 203, 205, 207, 249,

register

541


250, 276, 331, 332, 334, 349, 353, 358, 369, 373, 379 f, 389, 394 f, 411, 429, 434, 441, 442, 444, 474, 476, 477, 482, 488; ekspedisjoner 121, 334, 344, 349 ff, 350, 353, 353, 413; kartlegging 339, 362, 367, 369, 375 f, 454; forskning 339, 346, 390 f, 399 f, 402 f, 415, 453, 480; Den norsk-britisk-svenske ekspedisjonen (NBS-ekspedisjonen – NBSX), Antarktis 349 ff, 350, 353, 376, 389, 390, 405; vitenskapelig bearbeidelse 368 ff; internasjonalisering 352, 387, 399; oppdeling, suverenitet, territorielle krav 352, 374, 382, 387, 397 f, 402; levende organismer 362 f; klima, vær 369, 482; Det internasjonale geofysiske år 373, 375 ff, 387, 388, 393, 394, 397; Antarktis, kommisjon, -traktaten 394 ff, 400 ff, 406, 413, 479, 484 Anthosactis janmayeni (sjøanemone) 52 Arbeiderpartiet 233, 238, 243, 246 Archeopteris archetypus (urplanten) 94 Archer, Colin 87 f Archiv for Mathematik og Naturvidenskab 73 f Arctander, Sofus 122, 123 Arctic and Antarctic Research Institute, Russland 486 f Arctic Institute of North America 348 Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP) 438 Arendal 19 Argentina, argentinere 334, 352, 355, 387, 388, 403 Arkaluk 265 arkeologer, arkeologi 261, 304, 322, 326; Grønland 228; Svalbard 388 Arktis 10, 54, 58–59, 62, 60, 64, 65, 70, 77, 118, 134, 145, 155, 160, 163, 167, 177, 198, 203, 205, 206, 206, 207, 209, 212, 245, 246, 263, 267, 276, 279, 285, 291, 312, 315, 331, 332, 351, 362, 373, 379, 413, 421, 431, 436 ff, 442, 444 f, 459, 462, 479, 453; forskning 63, 175, 256, 273, 386, 409, 457; ekspedisjoner 65; klima, vær 65, 424; kartlegging 65, 201, 454; militær betydning 339, 376, 457; kultur, kulturforskning 262, 263–267, 288, 289 f, 308, 312, 314, 319, 323

542

register

Arktisk kontor, Utenriksdepartementet 235, 238 Arktisk lys og varme 447 arktisk mollusk 59 «arktisk steinalder» 305 arktiske økosystemer 429, 441 Arktøk 447 «Armauer Hansen» 141 armfoting (brachiopode) 37 A/S Arktisk Næringsdrift 224, 225, 225 A/S Kulspids 183 A/S Stavanger Spitsbergen 194 f A/S Svalbard Kulgruber 196 A/S Søndmøre Sælfangere 224 Asbjørnsen, Peter Chr. 44, 69, 70 Asia 19, 295, 321 astronomi 43 Astrup, Eivind 174, 267 ff, 268, 271, 276, 283, 285 Atlanterhavet 17, 45, 49, 134, 136, 143, 177, 220, 351 atmosfæreforskning 127, 149, 468 atomubåter 331 atomvåpenprøver 331 Aurora borealis 443 Auster»-fly 355 Australia 40, 388, 393, 482, 352 automatbøyeprogram, Polhavet 424 Avdeling for arktisk biologi, Tromsø 429, 432, 473 Axel Heiberg Land 96 Bakke, David Olsen 122 f Balchen, Bernt 344, 351 Ballantyne, Robert Michael 16 Balstad, Håkon 340, 341, 343, 344 «Banan» 192 bantuer 111 bardehval, Grønland 23 Barentsburg 379, 388, radiosondestasjon 378 Barentshavet/Polhavet 84, 88, 117, 122, 152, 423 ff, 442, 428; dybdemåling 84 ff, 134, 136; forskning 134 f, 136, 137, 144, 150, 154, 157, 161, 162, 424, 427, 444; isdrift 143 ff, 148, 157, 261; vær 155; kulturer 192, 312, 316; seismisk kartlegging 423 f; olje- og gassfunn, oljeleting, -utvinning 423, 428, 432, 450


Barentsregionen 424, 453, 462 Barents-samarbeidet 455, 486 Barentsz, Willem 175, 177 Barth, Fredrik 326 Bastian, Adolf 295 Bay, Edvard 96, 100 Beechcraft 18-R 367 Beerenberg, vulkan 51 Behrens, William 429 Beichmann, Frederik 216 f beinredskaper 321 Belgia 37, 388, 390 Belgisk Kongo 291 Bellsund 184, 388 «Bellsund» 193 beltevogner 360, 364; ulykke 365 Bennettøya 84 Berg, Kristian 246 Berg, Paal 201 bergarter, bergvitenskap 33 f, 76, 464 Berge, Steinar 443 Bergen 47, 49, 152, 160, 164, 220, 459 Bergens Museum 47, 50, 54, 54, 53, 70, 75, 148, 226 Bergensskolen, Den norske skolen 158 Bergersen, Birger 210, 336, 337, 339, 346, 408 Bergman, Torbern Olof 67 Bergseminaret, Kongsberg 25, 67 Beringstredet1 34, 80, 144, 151, 157, 285, 314 Berkner, Lloyd 372 f, 376 Berlin 25, 32, 292, 295, 296 Berlin Gesellschaft für Anthropologie 295 Berntsen, Thorbjørn 427, 453 f, 456, 459 Bertius, Petrus 15 Beyträge zur inneren Naturgeschichte der Erde 42 Bibelen 147 Billeder fra Lappernes Land 309 biodiversitet 454 biokjemiske kretsløp 490 biologi, biologisk forskning 24, 60, 201, 261, 423, 429, 454, 480 bioprospektering 429 biosfæren 435 ff biostratigrafi 34, 37 Birkeland, Kristian 100, 114 ff, 115, 120, 133, 457; nordlysekspedisjon, Finnmark 117; Haldde 127, 461; fond 158

Bjerknes, Jacob (Jack) 158 Bjerknes, Vilhelm 116, 139, 140, 145, 147, 152, 158, 160, 220, 334 Bjerknessenteret, Bergen 442, 449, 459 «Bjona», Tromsø 63 Björling, Johan 65 Bjørnson, Bjørnstjerne 73, 90,108 Bjørnøya 25, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 36, 37, 38, 45, 49, 57, 63, 65, 77, 84, 145, 176, 193, 204, 241, 337, 423, 436; fosssiler 31; kull 31, 37; kartlegging 36, 57, 66; fiskeriundersøkelser 176; meteorologiske stasjoner 220; radiosondestasjon 378; IGY 376, 379 Bjørvik, Petter 51 Blandt Nordpolens Naboer 268, 271 blekksprut, fossil 38 Blessing, Henrik Greve 80, 86 Blix, Arnoldus Schytte 447, 460, 459 Blomstrandbreen 189, 489 Blytt, Axel 69, 80 Blytt, Mathias Numsen 69 Boas, Franz 271, 315, 316 Bockfjorden 188, 193 Bodding, Paul Olaf 314 Boeck, Christian P.B. 35, 35, 56 Bohuslän 59 Bondepartiet 221, 230, 233, 243, 244 Bondevik, Kjell Magne 479 Bonpland, Aimé 27 Borchgrevink, Carsten 476 borgerlig offentlighet 90 Borneo 287 Bossekop 117, 118, 118, 121 botanikere, botanikk 66, 67, 95, 101, 204, 211; Grønland 223, 228 Bourrée, H. 178 Bouvetøya 476, IGY 376 Boye, Elisar 121 Boye, Thore 376, 378 brachiopoder, armfotinger 37, 99 f Bradley, Jacob 251 Brandal, Peter S. 224, 226, 227 Brattalid 14 «Bratvaag» 212, 213, 214 Breii, E. 60 Brekke, Asgeir 443, 447, 459 Brende, Børge 450, 476, 478, 482, 489 Breughel, Pieter 30

register

543


Brisinga endecacnemos (sjøstjerne) 44 Brisingastra 44 Brooklyn 164 Brostigen, Gunnar 457 Bruce, William Speirs 254 Brunchorst, Jørgen 54 Brundtlandkommisjonen 476 Brussel 470 Bryggesjaa, Aasulv 307 Brøgger, Anton Wilhelm 324, 325 Brøgger, Waldemar Christopher 53, 66, 79, 85, 89 ff, 94, 96, 98, 108, 109, 110 f, 147, 177, 194, 201, 205, 298, 306, 311, 315, 317, 320, 321, 457 Brøggerhalvøya 410 Braastad, Johan 207 f, 235, 342 Buch, Leopold von 25, 36, 56, 57 Bugge, Alexander 177, 256, 280 Bull, Edvard 317 Bullock, William 260 «Buskøy» 251 Busquin, Philippe 461 Byrd, Richard 351, 383 Bæskades 117 båtbygging 10 f Cadoceras nanseni (fossil blekksprut) 38 California 171, 339; havforskning 171 Caltex 409 Cambridge 476 Canada 84, 94, 206, 256, 326, 353, 370, 424 «Cap Nor»/«Antarctic», Tønsberg 65 Carlsen, Elling 63, 65 Carnegie Institution 147, 152, 170 Carpenter, William 44 Carson, Rachel 429 Castberg, Frede 223, 233, 235, 237 Castberg, Johan 216, 237 Castberg, kaptein 63 «Challenger» 44, 46 Chapman, Sydnes 372 Charpentier, Jean de 57 Chile 334, 352, 388, 403 Christensen, I.E. 249 f Christensen, Lars 205, 211, 387, 242 Christian IV 19, 21 Christian Michelsens Institutt 170, 424 Christiania 34, 35 f, 42, 56, 63, 287 Christianiafjorden, fauna 59

544

register

Christophersen, Erling 348 Circumpolar Stone Age 323 Clemet, Kristin 447, 461 CO2 432, 442 Collett, Robert 50, 306 Commonwealth-land 415 Conway, Martin 254 Cook, Frederick 267, 268, 271, 273 coola-indianere 295 Crutzen, Paul 441 Cuba-krisen 409 Cyathophyllum sverdrupi (fossil korall) 38 Dagbladet 176, 231, 235, 237, 300 Dahl, Odd 152, 156 daler, fjorder, isbreer 54, 71 f, 74, 79 Danielssen, Daniel C. 47, 49, 52 Danmark, dansker 59, 206 ff, 215, 216, 218, 230, 241, 271, 317, 424; unionstid 67; vitenskap, polarforskning 67, 69, 409; suverenitetskrav 207 Danmarkhamna 223 Darwin, Charles 44, 45, 111, 147, 261 Davisstredet 351 Dawkins, William Boyd 321 DDT 441 «de andre», «lavere», «primitive» 111, 261, 263 «de erratiske blokker» 56 De Geer, Gerard Jacob 63, 66; ekspedisjon 182 de Long-øya 84 De nysibirske øyer 84 deltakende observasjon 274 Den 17de Mai 235 «den andre magnetiske nordpol» 42 f Den Danske Literære Grønlandsekspedisjon 281 «den fremmede verden» 261 Den geografiske Opmaaling 43, 47 den hvite mann 263 Den internasjonale hvalfangstkommisjon 434 Den Kgl. Danske Grønlandshandel 75 den magnetiske nordpol 100 Den norsk-britisk-svenske ekspedisjonen (NBS-ekspedisjonen – NBSX), Antarktis 349 ff, 350, 353, 376, 389, 390, 405; vitenskapelig bearbeidelse 368 ff Den norske nasjonalkomiteen for polar-


forskning 447, 474 Den Norske Nordhavs-Ekspedition 44 ff, 48, 49, 50, 57, 82 f, 255; publiseringsprogram 52 Den Norske Videnskaps-Akademi, Christiania 67 Den norsk-svenske Spitsbergen-ekspedisjonen 168 Den physiographiske Forening 27 Den røde fare 351 Den tause våren 429 «Den tause våren» 436 ff Det arktiske forskningsinstitutt, Leningrad 336 Det arktiske utvalget 314 Det britiske geografiske selskap 34 «det erratiske fenomen» 56 Det Geofysiske Institutt 141, 158, 159, 163, 203, 311 Det geografiske selskap, Paris 176 Det interdepartementale polarutvalg 447 Det internasjonale biologiske program (IBP) 431 f Det internasjonale geofysiske år 1957–58 (IGY) 351, 372 ff, 376, 386, 406, 431, 474, 479; Norsk Polarinstitutt 374; Utenriksdepartementet 374, 378 f; Sovjetunionen 374, 378; Antarktis, ekspedisjon 375 ff, 387, planer 376, 378, 388; Bjørnøya, Dronning Maud Land, Bouvetøya, Peter I Øy, Spitsbergen, Jan Mayen, Kapp Linné 376; retorikk 383 f; Arktis 386; forlengelse 393, 394, 397 Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab 52, 67 Det Kgl. Videnskabernes Selskab, København 42 Det Kongelige Frederiks Universitet 147 Det nasjonale sikkerhetsråd 385 Det Norske Videnskaps-Akademi 279, 371, 399, 427, 431, 447 Det Norske Geografiske Selskab 13, 145, 191, 226, 344, 348 «det norske Hav» 49, 52 Det norske Kulkompani Ltd. 184 Det norske universitetsråd 457 «Det nye Norge» 248 Det russiske vitenskapsakademi 336 Det typographiske Selskab 27

Deutsche Gesellschaft für Naturforscher und Ärzte 25 Devik, Karl 115 Devik, Olaf 131, 220, 337, 339, 346 Devold, Finn 219, 220, 221 Devold, Hallvard 215, 218, 219, 220, 221, 223, 224, 225, 235 f, 236, 245, 251 Devold, Harald 219 devontiden 34, 94 Devonøya 100 Dickson, Oscar 67, 93 Dietrichson, Oluf Christian 266 diffusjonisme, diffusjonister 298, 322 dinosaurer 60 Dr. A. Petermanns Mitteilungen aus Justus Perthes Geographischer Anstalt 77 Dresden 292 Drogseth, Arne 348 Dronning Maud Land 249, 332, 336, 344, 350, 352, 353, 355, 358, 380 ff, 387, 389, 390, 391, 392, 393, 399, 395, 403, 405, 413, 474, 476, 480 f, 487, 489, IGY 376; kartlegging 367; okkupasjon 379 Dryas (reinrose) 65 Due, Christian 42 Dynamics of tides on the north Siberian shelf 157 dyphavsforskning 424, 432 dyre- og planteliv, epokeinndeling, fossiler 34, 95, 204 dyrepark 295 dødvann 138 ff Daa, L.K. 287 «E.W. Scripps» 171 Ebeltoft, A. 60 Ebeltofthamna 61 Edgeøya (Stans Forland) 32, 38, 437 Edinburgh 58 «Eenhiørningen» 21 Egede, Hans 18, 21 ff, 24, 24, 25, 69 Egeland, Alv 443 Egyptian Hall 260 Ehrlich, Paul 429 Eidheim, Harald 326 Eiker 56 Einersen, Rudie 218 Eirik Raude 13, 14

register

545


Eirik Raudes Land 228 ff, 234, 235, 241 Eirik Raudes Saga 14 EISCAT-radar, -anlegg 421, 443 f, 462, 459 Eisenhower, Dwight D. 373, 385, 393 Ekman, Vagn Walfrid 139, 140, 155, 163; spiralen 140, 140 ekspedisjoner, vitenskap, økonomi 181; finansiering 194, 196, 197; inuitisk utstyr 267; Norsk Polarinstitutt 349 ff eksperimentell og matematisk fysikk 116 Ekström, Bertil 360, 362 Eliassen, Peder 212, 213 Ellasjøen, Bjørnøya 436 f Ellef og Amund Ringnes Land 96 Ellesmere Land 94, 98, 100 Ellsworth, Lincoln 163 Elton, Charles 423, 435 embetsmannsstaten 73, 90 energibalanse, snøoverflate 369 England 73, 250, 287, 346; sjøgrenseforhandlinger 237 «Enigheten» 59 EPICA 487 Eriksen, Alfred 302 Erman, Adolph 42 erosjon, isbreer 71 ff Eskimoliv 9, 264, 271 Esmarch, August 238 Esmark, Jens 56, 57 Esmark, Lauritz M. 69 Essai sur la géographie des plantes 27 Essen, Reinhold von 367 Et primitivt folk 307 etniske grupper, Sibir 287 etnografer, etnografi 259 ff, 302, 304, 307, 317 f, 322; institusjoner, fortellinger 261, 263, 273; litteratur 262, 276 Etnografisk Museum 273, 279, 283, 285, 287, 290, 291, 292, 295 f, 299 ff, 301, 314, 324, 325, 326; inuitisk kultur 300, vitenskapelig miljø 300 Etudes sur des glaciers 56 Euler, Leonard 40 Europa, europeere 53, 111, 261, 298, 310; territorielle endringer 198 European Incoherent Scatter Facility 443 f European Polar Board (EPB) 479 European Project for Ice Coring in Antarctica (EPICA) 480

546

register

European Space Agency 413 europeisk romfartsorganisasjon (ESRO) 465 EU 470, 489 Evensen, Lars 339, 340, 346 evolusjonsteori, evolusjonister 57, 298 Eyde, Sam 158 Falkenberg, Johs. 325 fangst 13, 66, 181, 210 f; Arktis 65; Spitsbergen 178; Frans Josef Land 211; Grønland 223, 224; -redskaper, Varanger 308 «Fanny» 192 Faremo, Grete 456 «Farm», marinefartøy 183, 187, 188, 201 feltarbeid, feltforskning 101, 196, 299; lokalsamfunn 325 «feltværvarslingstjeneste» 158 ferskvannsforskning, -økosystemer 441 Fichte, Johann G. 40 Finansdepartementet 378, 379, 380 Finland, finner 302, 447, 453; finsk-ugriske språk 302 f, 307 Finnmark 32, 33, 49, 59, 117, 118, 125, 131, 291, 292, 300, 307, 309, 312, 314, 316, 318, 325, 462; frigjøring 337; kystlinje 320; istidsfolk 321; lærere 302 Fisher, Osmond 77 fiske, fiskerier 45, 181, 210; -undersøkelser 176; inuiter 259 fiskefossiler 98, 99 Fiskeridirektoratet 70, 212, 226 fiskerigrense, Sovjet 206, 210 Fiskerihøgskolen 459 fjellobservatorium, nordlysforskning 117, 120, 121 fjernmålingsteknologi, Polhavet 424 fjorder, isbreer 71 f, 79 flyttblokker 56 fløtsformasjoner, Finnmark, Bjørnøya 33 FN 340, 408; havrettstraktat 427 Foldvik, Arne 482 folkeminnegranskning, folkloristikk 24, 314 folkerett 233, 237, 254 Foltmar, Jens Ludvig Aars 210 Forbes, James David 58 forkastninger 73 Forlandet 188, Forlandsletta, -sundet 177, 193, 186, 188


fornorskning av stedsnavn, Spitsbergen 175, 190, 256 forskning 110, 196, 447, 450, 453, 453, 484, 489; briter 66; franskmenn 66; russere 66, 486; norsk 66 ff, 181; svensk 66, 181, 182; tyskere 66, 486; Spitsbergen/Svalbard 178, 196, 197, 201, 454, 444 ff, 465 ; polarinstitutt 347, 371 f; akademiske institutter 372; sikkerhetsspørsmål 394; bevilgninger 393, 447, 483; servicefunksjoner, nytte 468, 489; sjøpattedyr, fugl 434, 480; kvinneandel 483; polsk 486; politikk 484; internasjonalt samarbeid 484, 486 Forskningsfondet av 1919 310 Forskningsprogram om nordnorsk kystøkologi 435 Forsvarsdepartementet 378, 379 Fosnakulturen 320 fossiler 34 f, 60, 98, 100, 231; systematikk 35; Bjørnøya 31; levende 43 ff; Spitsbergen 60, 63; planter, «Fram» II 94 ff; sjøskorpion 98, korall devontiden 99 Fram I, Fram IV, isdriftstasjoner 424 Fram over Polhavet 82, 127 f «Fram» 66, 79 ff, 81, 82, 83, 84 f, 86, 108, 109, 128, 134, 136, 137, 138, 147, 160, 183, 264, 427; laboratorium 88, 87; hjemkomst 91, 107; vannprøver 134 «Fram» II 13, 66, 94 ff, 95, 97, 100, 113, 177; kommandoforhold 98; avhandlinger 98 f Framlaboratoriet, St. Petersburg 486 Frammia (trilobitt) 38 Franklin-ekspedisjonen 279 Frankrike 66, 73, 116, 321, 388, 393, 403, 447; territorielt krav 352 Frans Josef Land 38, 84, 94, 206, 209, 210 ff, 212, 215, 220, 228, 230, 231, 233, 246, 486; fangst, næringsvirksomhet 210 f; geofysisk stasjon 210; radiostasjon 211 Frederik VII 238 fredsprisen 128 Freiberg, Bergakademiet 25 Freuchen, Peter 319 Friele, Herman 49, 50, 54 Friis, J.A. 287, 302

«Frithjof», Hammerfest 60 «frontmeteorologien» 220 Frydenlund, Knut 417 Fuglehuken (Vogelhook) 175, 375 fyrtjeneste, Norsk Polarinstitutt 372, 375 Færøyene 16, 45, 47, 69 Førde, Einar 484 1. verdenskrig 107, 111, 158, 163, 187, 198, 292, 310 Gamél, Augustin 75 gammeformer 318 gammelnorsk 307, 310; lånord, samisk 308 f Gauss, Carl Friedrich 43 Generelle Morphologie 44 genteknologi 429 geofag, geofysikere, geofysikk 101, 147, 151, 160, 167, 169, 210, 226, 310, 394, 454, 461 Geofysisk institutt, Tromsø 131, 219, 220 Geofysiske publikasjoner 158 f geografi, geografisk kartlegging 13 f, 65, 201, 268; geografiske poler 111 geologer, geologi 24, 33, 53, 56, 60, 66, 67, 71, 101, 181, 183, 188, 201, 210, 360, 424, 461, 464; Spitsbergen/Svalbard 60, 181, 204, 423; verdenskongress, Stockholm 181, 188; Grønland 223, 228; Antarktis 362; geomiljøer 461 Gerhardsen, Einar 337, 339, 413, 465 germansk mytologi 304 Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificium 14 giftstoffer 438 Gisvold, Arnulf 224 Giæver, John 249, 353 f, 357, 362; lederskap 358 f Gjelsvik, Nikolaus Matias 237 Gjelsvik, Tore 238, 407, 408 ff, 413, 416, 450, 462, 466, 474 Gjelsvikfjella 474 Gjerstad, 1910-ekspedisjon 185 Gjeruldsen, Odd 396 Gjessing, Gutorm 321, 322, 323, 324, 325, 326 «Gjøa» 65, 101, 99, 136, 274, 276, 278; geomagnetiske målinger 101; inuiter 100, 283 Gjøahavn 100 Gjøa-samlingen 300, 300

register

547


glasiologi 75, 360, 394, 454 glasnost 486 globalt overvåkingsnettverk 490 global oppvarming 353, 365, 423, 441, 490 Godthaab 22, 249 Golfstrømmen 49, 134, 136, 167, 442 Gorbatsjov, Mikhail 486 «Graf Zeppelin» 163 Graham Land 205, 334 Gran, H.H. 306 Green Harbour 184, 187 Grieg, James 52 Gruve 7-fjellet 421, 443, 462 gruvedrift, -arbeidere 178, 421, 462, 496 Grytøyr, Bjørn 390? Grøndahl, Kirsti Kolle 455 Grønfjorden 181, 192 Grønland, grønlendere/inuiter 10, 12, 13, 14, 16, 17, 21, 22, 24, 33, 49, 53, 63, 65, 69, 73, 74, 75, 76, 77, 84, 94, 96, 153 ff, 107 f, 144, 148, 177, 206, 209, 211, 215 ff, 219, 228, 231, 237, 239, 241, 243, 245, 246, 248, 250, 251, 252, 257, 259, 262, 263, 264, 267, 268, 270, 271, 272, 279, 280, 291, 300 f, 312, 315, 317, 319, 322, 326, 334, 338, 351, 353, 370, 424, 443, 461, 480; handel, kontakt 19; misjonærer 21 ff, 292 f; klima 22, 76; kolonisering 22; dyreliv 23; isfrie «oaser», «kosmisk støv» 53 f; isbreer 60; fossil flora 76; geologi, topografi 76, 79; 223; ekspedisjoner 110, 143, 221, 223, 224, 228; suverenitetskrav 215; næringskonflikt 216; meteorologi 221, 223; okkupasjoner 221, 235, 237 f; forskning 312; skjeletter 317; baser 339 grønlandsaktivister 219, 224, 233, 234, 244 grønlandshval, -sel 31, 435 Grønlandsisen 49, 77 Grönlandske kompani, Göteborg 60 Grønlandsnemndi i Bjørgvin 216 grønlandssaken 167, 216, 241, 243, 244, 251, 317 grønn bølge 431 guanogjødsling 435 «Gud mit Haab» 27, 32 Gula Tidend 231 Guldberg, Cato M. 52

548

register

Guldberg, Gustav Adolph 70 Gunnerus, biskop 67 Gustafson, G. 306 Gæa Norvegica 27, 69 Göteborg 21, 215, 235, 354 Gåsefjorden 94, 97 Haeckel, Ernst 44 Hagenbeck, Karl 292, 295, 296 Haldde, nordlysobservatorium 118, 121, 122, 127, 131, 220 Halley, Edmund 40 Hallgren, Stig Engen 365 Haltenbanken 49 Hamberg, Axel 65, 181 Hambro, C.J. 203, 207, 209, 231 f, 233, 238, 241, 243, 246 Hamburg 14, 292, 295 Hammer, Rørd R.J. 75 Hammerfest 27, 28, 49, 59 Handelsdepartementet 167, 207, 210, 223, 226, 228, 231, 339, 241, 346, 347, 348, 349 Hansen, Andreas M. 76 f, 308, 310 Hansen, Gerhard Armauer 50, 54 Hansen, Godfred 100 Hansen, Guttorm 484 Hansen, John 412 «Hansteen» 49 Hansteen, Christopher 27, 40 ff, 41, 99; Sibir-reise 42 f Harald V 327, 459, 460 Harang, Leiv 374, 400, 406, 408 Hardanger 73 Hardangerfjorden 44 Hardangervidda 431 Hardin, Garret 429 Harloff, Lillemor 334 harpun, harpunspisser 285, 299 Haslum, H.J. 65, 66 Haugland, Jan Erling 479 havbunn, jordbruksarealer 58; topografi 84, geologiske/geofysiske undersøkelser 450 Havforskingsinstituttet, Bergen 143, 447, 459 hav 34, 480; strømmer 45, 134, 140, 143; forskning 44, 45, 57, 69 f, 88, 136, 138, 341, 454; -is, satellittdata 450, 461, 480; havrett 237, 427


Hearst, William 163 «Heckla» 31 Heer, Oswald 76 Heerfjellet, Grønfjorden 181 Hegel, G.W.F. 40 Heiberg, Axel 80, 93, 96 Heiberg, Gustav 374 f, 378 f, 380, 382, 394, 397 «Heimdal» 201 Helland, Amund 71 ff, 72, 74, 75, 77, 79, 92, 184, 193, 201, 289; «Hellands Tidsskrift» 75 Helland-Hansen, Bjørn 140, 141, 143, 148, 157, 158, 159, 160, 170, 203, 204, 334, 457 Helle, Sigurd 390 Hellstad, kaptein 63 Helsingfors 318 Heraldøya 84 Herdal, Eiliv 236 Hermansen, Robert 462 Hernes, Gudmund 455, 456, 457 Hesselberg, Theodor 226, 227, 374 Heyerdahl, Thor 298 Hinlopenstretet 422 historie, historikere 33, 201, 279, 280, 298, 326 History of the Inductive Sciences 43 Hjaltland (Shetland) 16 Hjemmefrontledelsens Sekretariat 408 Hjort, Johan 70, 143 Hoel, Adolf 187 ff, 189, 201, 202, 205, 209, 219, 223 f, 225, 227, 246, 249, 251, 483; stedsnavn, Svalbard 175, 255, 256; ekspedisjoner 175, 178, 193, 209, 210, 211, 250 f; forskning, kartlegging 181, 186; anneksjoner, okkupasjoner 183 f, 184, 194, 212; næringsinteresser 183 f, 187 ff, 223, 225; NSIU 206, 208, 332; Grønland, grønlandssaken 215, 216, 221, 223, 224, 228, 230, 231, 233, 235, 237, 238, 240, 243, 244, 245, 252, 254; landssviksak, NS 188, 191, 245, 251, 332, 341, 343; «livsrom» 251 ff; universitetsrektor 254 Holler, Kjell 408 Holm, Gunnar 210 Holm, Ole Arntzen Lützow 122 Holmsen, Gunnar 178, 180, 183, 187, 201 Holoptychius scheii (fisk, devontiden) 99

Holtedahl, Olaf 38, 99, 201, 204, 205, 337, 339 homoseksualitet 287 Hopen 84 Horn, Gunnar 209, 212, 342 Hornsund 487 Hos tundra-folket 285 Hougen, Knut Johannes 123 Hudson Bay, Hudsonstredet 20, 21 humaniora 462 Humboldt, Alexander von 25 ff, 27, 42, 43, 57, 82 hval, hvalfangst 66, 70, 181, 205, 211, 346, 352, 402; kapring 351 hvalross 30, 32, 66 Hvalrådet 336, 346 Hvepsen 135, 154 hydrografer, hydrografi 181, 204, 211, 228 Hørbye, I.C. 56 Høyer, Liv Nansen 159 Høygaard, Arne 239 Høyre 231, 233, 238 høyteknologi 449, 473 ff Haag 400 Haag-domstolen 235 ff, 230, 240, 241, 243, 244, 247 Håkon Håkonsson 13 Haakon VII 217, 238 Haavimb, Karl 189 I det mørkeste Afrika 267 IBP-forskning 431 f iglo 273, 277 Ihlen, Nils 196, 198, 199, 215 India 21, 403 indianere, gjenstander 295 Indrehus, Kristofer Pedersen 210 Industridepartementet 379, 405 ff, 413, 419, 450 ingenmannsland 198 Ingstad, Anne Stine 17 Ingstad, Helge 17, 166 Institut for Undersøgelse af Norges naturlige Beskaffenhed 25 f Institutt for arktisk biologi, Tromsø 480 Instituttet for sammenlignende kulturforskning 311 ff, 318, 321, 322 ff, 325 interdepartementalt nordområdeutvalg 448 interkontinentale raketter 331

register

549


Internasjonal kommisjon for utforskning av havet 140 internasjonale polarår 62, 118, 372 f internasjonalisering, Antarktis 352 internasjonalt forskningssamarbeid 484 International Arctic Science Committee (IASC) 479 International Council of Scientific Union (ICSU) 373, 399 «International Ocean Drilling Programme» 427 inuiter 259, 264, 273, 278, 281; Grønland 24, 291, 321; evangeliet 24; samfunn 101; kultur, skikker, moral 264, 269, 271, 273, 321; opprinnelsesteorier 269, 321 ff; romantisk beundring 271, 276; funksjonsforklaring 271; stammer 274; hundekjøring, klær, jakt, teknikk 276, 279; «Gjøa»-ekspedisjonen 283; utstilling, dyrepark 292, 295; gjenstander 295, 299; Etnografisk Museum 300; forskning 317 f; Canada, Grønland 326 Irgens, Johannes 184, 187, 196 Irland 16 Isachsen, Gunerius (Gunnar) Ingvald 98, 177, 188, 189; ekspedisjoner 175, 178, 185, 187, 204; anneksjoner 184; topografisk arbeid 190, 191; Svalbardtraktaten 199 Isachsenfonna 166, 169, 169 Isaksen, Isak 63 isbjørn 17, 66, 125, 435, 437, 442; forskning 424, 455 «Isbjørn» 214 isbreer 17, 56 f, 66; Grønland, Spitsbergen 60; eroderende kraft 71 ff, 79, 365 f, 394, 423, 449 isbryter, russisk 212, 409, 424 isdrift, -stasjoner 424 isfjelldannelse 79 Isfjord Radio 383, 388 Isfjorden 204 isfrie «oaser», Grønland 53, 77 Ishavet 253 ishavsmiljø, -tradisjoner Tromsø, Ålesund 211, 453 Ishavsrådet 227, 230, 238 Isis 35 iskjerner, iskjerneboring 365 f, 482

550

register

Island, islendinger 16, 17, 45, 47, 60, 69, 125, 224, 255, 334, 370; Spitsbergen 177; baser 339 issmelting, Arktis, Antarktis 480 istider 57 ff, 60, 75, 76 f istidsfolk, Finnmark 321 istykkelse, Antarktis 365, 367 Italia 111 Iversen, Thor 212, 226, 227, 238 Jacksonøya 251 Jacobsen 185 Jacobsen, Filip 295 Jacobsen, Johan Adrian 292, 295 f, 296, 297 Jakobsen, Anton 226, 227 Jakobsen, Guttorm 357, 357 Jakobshavn-breen, Grønland 73 jakt 198, 259; inuiter, Nansen 259, 263 Jan Mayen 45, 49, 49, 50, 57, 63, 65, 121, 220, 221, 231, 232, 246, 372, 412; meteorologi 220; IGY 376, 379 «Jan Mayen» 63 «Jeanette» 81 Japan, japanere 111, 390, 397, 447, 468 Jarlsberg, Fredrik Wedel 198, 199 Jenisej, Jenisejdalen 63, 291, 438 Jenness, Diamond 299 Jensen, Frits A. 453 jernmalm 188, 204 Johannesen, Edvard H. 63, 65 Johannessen, Hans Chr. 63 Johannessen, Ola M. 461 Johannessen, Sigurd 210, 226 Johansen, Hjalmar 82, 80, 86, 94, 180, 186 Johanssen, Kristen 237 Johnsen, Marcus 63 Johnson, Gisle 92 Jonasen, Jonas Schanche 235 Jones Sound 96 Jónsson, Finnur 280 jordbruksarealer, havbunn 58 jordmagnetisme 43, 114, 118, 125, 151, 152 jordskjelv, -stasjon 424, 461 Juell, Adolf 86 Jungfrau 58 Justisdepartementet 378 Jørgensen, Tore 455 Kaczmarska, Marzena 483


kajakk, kajakkpadling 259, 266, 270, 271 kald krig 373, 447 Kalinin 336 kalkstein 33 Kalmarkrigen 21 Kanariøyene 356 Kapp Humboldt 252 Kapp Linné 379, 388 Kapp Mitra 175 Kapp Norvegia 358, 380 Kapp Stosch 225 Kapp Thordsen 62, 63, 176 Kapp Tsjeljuskin 151 Karahavet 63, 84 Karasjok 287 Karlsen, Martin 224 kart, kartlegging 14, 61, 177 f, 229, 246, 261, 263, 299, 352; Bjørnøya, Svalbard, Grønland 66, 223; kullfelter 193; Arktis, Antarktis 201, 454; Dronning Maud Land 367 Kartverket 459 katodestråler, -rør 114, 115, 116 f kaukasiske språk 118, 291, 309, 314, 318 Keilhau, Baltazar Mathias 25 ff, 27, 29, 30, 36, 37, 42, 56, 66, 69, 77, 90, 94 Keltie, J. Scott 254 Kerala-prosjektet, Sverdrup 403 Kgl. Danske Videnskabers Selskab, København 67 Kgl. Frederiks Universitet, Christiania 25 Kgl. Svenska Vetenskaps-Akademien 60, 67 Kielland, Alexander L. 92 Kiel-traktaten 216 Kina 19, 40 Kings Bay 465, 466, 468, 490; -ulykken 413, 447, 486 Kings Bay Kull Comp as. 465 Kirkedepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet 84, 118, 122, 337, 346, 347, 376, 378, 379, 408, 447 kirken, lærdomsforvaltning 13 Kiær, Johan A. 98, 191, 194, 306 Kjellén, Rudolph 251 Kjerulf, Theodor 49, 58, 69, 71, 73, 75, 79 kjøpmenn 17 klappmyss 435 Kleivan, Helge 326 klima, -endringer 9, 59, 66, 76 f, 201, 210,

424, 427, 437, 461, 469, 481; -forskning 432, 442, 447; -oppvarming 334, 362; -arkiver 427, 482 klor- og bromforbindelser, utslipp 441 Klæstad, Helge 237, 240 Know, Wollert (H) 176 Knox Coast 388, 389 Knudsen, Gunnar 125, 183, 314 Knudsen, Hans 79 Kohler, Jack 456 Kohnen-stasjonen 487 Koht, Halvdan 289, 291 kokekunst, inuiter 259 Kola-ekspedisjon 317, 318 Kolahalvøya 21, 315 Koller, Alfred 209 Kolsrud, Knut 325 Kolsrud, Nils Oluf 237, 238 f, 240 Kolstad, Peder 233 Kommissionen for Ledelsen af de geologiske og geografiske Undersøgelser i Grønland 75 Kommunaldepartementet 419 kommunikasjonsteknologi 331 Komsakulturen 320 Komsa-fjellet 322 Kong Oscar Fjord 464 Kong Williams Land 100 Kongens fortjenstmedalje 196, 354 Kongespeilet 13, 17, 23, 69 Kongsberg Defence & Aerospace AS 447 Kongsberg, Bergseminaret 25 Kongsfjorden 189, 204, 468, 470, 486 Kongsfjordrenna 175 kontinentaldrift (geodesi) 34, 60, 134, 468; hyller 84, 87; -sokler 84 f, 133 f Konvensjonen for bevaring av antarktiske marine levende ressurser (CCAMLR) 476 Konvensjonen for bevaring av Antarktiske sel (CCAS) 476 kopperkis 204 Koreakrigen 331 Koren, Johan 52 «kosmisk støv», Grønland 53 f, 77 Kosmos 25 «Krassin» 219 Krigsskolen 147 krill 441, 480, 481 kristendom 24, 24, 111 Kristensen, Monica 480

register

551


Kristiania 13, 50, 57, 82, 91, 95, 94, 131, 148, 188, 311; Nansen, hjemkomst 79 f Kristianiafjorden 79 Kristiansand Grønlandsnevnd 224 Kristiansund 47, 320 kristning, skrift- og lærdomskultur 16 Krogness, Ole Andreas 131, 160, 211, 220, 226, 227 Krossfjorden 61, 204, 335 Kræmer, selfanger 63 Krøyer, Henrik Nicolai 35 kull, kulldrift 33, 34, 200; Bjørnøya 31, 37;felter Spitsbergen 177, 181, 184, 193, 194 f, 196 f, 204, 225, 413, 486 Kulseth, O. 65 Kultur- og forskningsdepartementet 457 kulturforskere, -forskning, -ekspedisjon 111, 259, 261, 263 f, 274, 325; 315 ff Kulturhistorisk museum 294 kultur, -minner, teorier, -vandring 178, 271, 285, 322, 322, 325 f kunnskap 17, 95 f kvener 302 f Kvitsjøen 16, 177, 206 Kvitøya 212, 214 København 19, 292; Det Kgl. Videnskabernes Selskab 42 Köln 292 Kåfjorden 118 La Jolla, California 169 ff Labrador 292 Laksefjord 325 «Lamprenen» 21 «Lance», forskningsfartøy 453, 477 landanneksjoner 183 f landheving 56, 58 Lange, Halvard 334, 343 ff, 346, 349, 380, 386, 386, 402 f, 408 Langenes, Barent 15 Langesundsfjorden 79 «lapper» 306 «lappiske» språk 302 Larsen, Thor 424 Latham, Robert Gordon 287 Latin-Amerika 25 latinskolen 92 Laukvik, Senja 251 Laurantzon, J. 186

552

register

lav, Antarktis, Arktis 95, 101, 362 Le Figaro 84 f Leden, Christian 291 Leipzig 147, 152 Leiv Eiriksson 14, 19 lemen 100 «Lena» 63, 65 Leningrad 316, 318, 336, 486 «levende fossiler» 43 ff, 52 Lewenhaupt, Carl L. 176 Lewin, M. 194 f Li, Tore 457 Lie, Sophus 73 f Lie, Trygve 337, 339, 340 Liefdefjorden 175 Liestøl, Olav 372, 423 «Lightning» 44 Liljequist, Gösta H. 365, 369 Lilletun, Jon 489 Limits to Growth 429 Lindboe, Asbjørn 235 Lindstrøm, Adolf Henrik 100, 274 Linné, Carl von 17, 38, 60, 67 Lissatrypa scheii (brachiopode) 99 f Little America 3 85 «livsrom» 251 ff Lochmann, Ernst Ferdinand 46 Lockheed Martin 447 loddehavet 51 Lofoten 21, 43, 49, 428 «Lofoten», Tromsø 63 logistikk 212,409, 465 lokalsamfunn, feltstudier 325 Lomonosov-ryggen 427 London 143, 177, 260, 339 Longyearbyen 201, 333, 347, 421, 441, 449, 448, 455, 459, 462, 465, 470, 473 ff Lorentzen 362 Lovén, Sven 59 f Lubbock, John 304 luftforurensning 424 luftskip 144,161 Lumholtz, Carl 300 Luncke, Bernhard 209 Lund, Macody 187 Lundbom, Eystein 229, 257 Lundh, Gregers Fougner 27 Lundquist, Kaare Z. 347, 375, 405, 406, 408 «Lydianna» 63


Lyell, Charles 56 Lyginodendron sverdrupi (fossil bregne) 94 Lyngen 291 Lysaker 127, 128 f Lysefjorden 57 Lützow-Holm, Finn 344 Løvland, Jørgen 178 Löwenigh, Bartho von 27, 28, 32 Mack, Fritz 60 Macropetalichtys scheii (fisk, devontiden) 99 Magazin for Naturvidenskaberne 27, 32, 40, 42, 43, 57 «Magdalena» 60 Magdalenefjorden 175 Magill, Robert N. 374, 379 magnetisme, observasjoner, poler 40 ff, 45, 100, 101, 116, 153, 358, 444 maktbalanse, Arktis 339 malm- og mineralfunn 204 Malme, 1910-ekspedisjon 185 Malmgren, Finn 152, 156, 157 Malthus, Robert 431 Man 16 Man and the Biosphere (MAB) 429, 435, 466, 473 Marie Byrd Land 367, 385 marinbiologer, marinbiologi 47, 70, 424, 435, 468 Marinbiologisk Forskningsprogram 431 f marine 40 Marinedepartementet 49 marmor 17, 204 Marstander, Carl 215, 235, 250, 226 Marstander, Fredrik 226, 235, 238 Martin, Anton R. 60 «Maud» 148, 148, 150, 152, 154, 155, 156, 157, 157, 160, 167, 170, 283, 285; flytende laboratorium 151, 152 Maudhavn 150 Maudheim 349 ff, 358 ff, 360, 361, 362, 366 ff, 368, 376, 379, 380 McMurdo-stasjonen 398, 474 Meadows, Dennis L. 429 Meadows, Donella H. 429 media 107, 114, 188 medisinere 90 Mehren, Martin 239 Mellbye, Johan E. 221, 235

Mendoza, Jan 21 «menneskets idéfattigdom» 298 menneskeutstillinger 295 Mercator, Gerhardus 19 meséner 63 meteorologi, meteorologiske stasjoner 43, 96 f, 148, 152, 176, 220, 223, 341, 358, 369, 412, 454 Meteorologisk Institutt 45, 50, 99, 226, 389 «Michael Sars» 143 midd, Antarktis 362, 362, 368 Middelhavet 59, 177 militær tradisjon, -baser, -strategi, teknologi, verdi 276, 331, 351, 353, 413 miljøgifter 437, 438, 441, 454, 469, 490; spørsmål 423, 441, 454, 476 Miljøverndepartementet 431, 432, 450, 454, 465, 482 miljøvernministre 489 mineraler 200 «Mirny»-observatoriet 384 misjonærer 21 f, Grønland 292 f misvisning 40, 43, 99 Mitt liv som polarforsker 10 Mjøs, Ole Danbolt 453, 457 moderne sivilisasjon 267 MODIS 429 Moe, Moltke 299 Mohn, Henrik 44 ff, 45, 47, 49, 50, 65, 70, 77, 82, 96, 194, 255 Molina, Mario 441 mollusk, arktisk 59 Molotov, Vjatsjeslav 336, 337, 340 Moltke, Harald 281 Mongolia 292 mongolske folkeslag 305 Monrad, Marcus Jacob 45, 92 moral, etikk 114 morener 56 Morgenbladet 92, 187, 194 mose, moser 95; Antarktis 362, 368 Moskva 316, 318, 336, 337, 340, 341, 389 Mosselhalvøya, -bukta 68, 184 Mot hedningene 16 Mount Misery, Bjørnøya 31, 51 Mowinckel, Johan Ludw. 167, 209, 211, 230, 237, 238, 243 Munch, P.A. 287 Munk, Jens 19 ff, 20

register

553


Munk, Walter 173 Munthe, Gerhard 128, 130 Murchison, Roderick Impey 34, 56, 58 «Murmansk-tale», Gorbatsjov 486 museer, biblioteker 98, 261, 299 Museum für Völkerkunde 296 Myggbukta 223, 231, 235, 236, 242, 251 Müller, Sophus 298 myter, mytiske forestillinger 259, 279 Møre-Grønlandsekspedisjon 222 Nanok A/S 224 Nansen, Fridtjof 9, 10, 12, 17, 24, 38, 52, 66, 70, 71, 79, 82, 80, 89 ff, 91, 94, 98, 107, 109, 114, 117, 118, 122, 123, 128, 129, 134, 135, 138, 139, 141, 145, 147, 148, 152, 159, 160, 163, 176, 177, 187, 191, 201, 203, 205, 246, 253, 257, 263 f, 265, 266, 267, 269, 270, 271, 274, 276, 279, 283, 285, 287, 299, 306, 315 f, 316, 317, 322, 403, 417, 419, 424, 428, 457, 490; forskning 10, 17, 38, 70, 78, 79, 107, 113, 139 f, 145, 147, 159, 160, 163, 203, 315 f, 317, 427, 432, 490; Grønland 54, 53 f, 257, 263 f; «Fram», 66, 81, 80, 87 f, 91, 94, 98, 128, 129, 134, 139; ekspedisjoner 75 f, 107, 170, 176, 253, 274; hjemkomst 79 f, 110; biografi 90 f, 107; medalje 93; ski, idrett 107, 110; Polhavet 117, 122, 424; politikk 133, 177, 187; inuiter 259 ff, 263, 265, 266, 267, 269, 270, 271, 274, 276, 283, 285, 287 Nansen-flasken 138 Nansenfondet 85, 89 ff, 93 f, 371 nansenisme 114, 107 ff Nansenryggen 136 Nansensenteret for fjernmåling, Bergen 441, 442, 461, 486 NARE-ekspedisjoner 474, 482 narhval (Eenhiørning), Grønland 17, 18, 23 Narvik 181, 243 NASA 444, 486 Nasjonal Samling (NS) 245, 248, 249, 250, 251, 341 nasjonal selvhevdelse, ære 113, 127, 256 Nasjonalkomiteen for polarforskning 482 «nasjoner» 261 Nathorst, Alfred G. 63, 65, 66, 76, 89, 94, 98 National Science Foundation 413, 489

554

register

Nationalmuseet, København 300 Nationen 231 NATO 370, 415 Natural Environmental Research Council (NERC) 468 Naturen 57, 80, 199 f naturfag, naturvitenskap 24, 25 ff, 31, 45, 67, 69, 92, 93, 101, 199, 421, 447 «naturfolk» 283, 295 naturforskermøte, Christiania 34, 35 f, 56 Naturhistoriska Riksmuseet 53, 60, 65, 67, 98 naturkultus 307 naturressurser 183 «naturtilstanden» 304 «Nautilus» 162, 163, 164 f, 164, 165, 167 NAVF 371, 415, 432 navigasjon 13, 16, 40 Navigatio Septentrionalis 21 Nergaard, Olav Peter 122 Nesheim, Asbjørn 320 netsiliker 273, 278, 290 New York Times 353, 383 New Zealand 352, 388 Nielsen, Konrad 285, 302, 303, 310, 314, 315, 317, 318, 321, 322, 324 Nielsen, Sven 246 Nielsen, Yngvar 279 f, 287, 291, 295 f, 299, 300, 305, 305, 306, 307; museumssyn 289 Nietzsche, Friedrich 90 Nissen, Kristian 314, 315 Nobel, Alfred 93, 128 Nobel-diplom 129, 130 Nobile, Umberto 160, 212, 219, 470 nomadeliv, nomadisme 284, 325 Nome 151 Nord i tåkeheimen 13, 128, 129, 279, 280, 315, 322 Nord-Afrika 321 Nordaustlandet 167, 334 Nordenskiöld, Adolf Erik 53, 60, 63, 64, 67, 68, 71, 73, 76, 77, 89, 98, 107, 112, 113, 176, 262 Nordenskiöld, Gustaf E.A. 63 Nordenskjöld, Otto 334 Norderhaug, Magnar 454 Nordhavn, Bjørnøya 28 Nordhavsekspedisjonen 57, 69, 70 Nordishavet 21, 250; vitenskap 66; økonomiske interesser 66


Nordisk Tidskrift 66 Nordkalotten 325 nordlys 17 f, 23, 116, 120, 125, 127 ff, 129, 130, 133, 151, 393; forskere, forskning 101, 118, 118, 121, 122, 125, 131, 413, 415, 421, 443 f; ekspedisjoner 114 ff; laboratoriemodeller 125, 133; nasjonal romantikk, ære 122, 127 ff Nordlysobservatoriet, Tromsø 131, 211, 406, 466 nordlysobservatorium, Haldde 220; -stasjon, Adventdalen 462, 473 Nord-Norge 291, 314, 322, 453; stedsnavn, språkanalyser 307 Nordostpassagen 285 «Nordpol III» 378 «Nordpol IV» 378 Nordpolbassenget 144, 183 Nordpolen 14, 31, 54, 76, 80, 84, 134, 145, 152, 163, 263, 279, 427; issmelting 442; SAS, flyrute 386 Nord-Sverige 334 Nordvestpassasjen 19, 21, 99, 273, 299 Nordvestpassasjen 9, 99, 273 f «Norge» 163, 470 Norges Fiskeriforskningsråd 432, 434 Norges forskningsråd, 432, 447, 468, 480, 489 Norges Geografiske Oppmåling (NGO) 191, 203, 226, 246, 249, 347 Norges geologiske undersøkelse (NGU) 58, 69 Norges Grønlandslag 216, 219, 226 Norges Handels og Sjøfarts-Tidende 235 Norges sjøkartverk 246, 249, 347 Norges Svalbard- og Ishavsråd (NSIR) 191, 203 ff, 207, 225, 226 ff, 227, 230, 238, 228 Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU)/Svalbardkontoret 206, 207, 209, 211, 212, 215, 219 ff, 221, 225, 225, 226, 228, 229, 230, 231, 232, 235, 241, 246, 249, 254, 317, 332, 336, 342, 343, 353, 405, 450; navngivning, Svalbard 255, 255; omdannelse 337, 340, 341, 343, 346, 347, 349, 355 Norgesnettet 453 Normann, Johannes Musæus 69 norrønt, fortellertradisjon, reiser, fedrift 12, 16, 16, 279, 307 NORSAR 424 «Norsel» 354, 355, 356, 357, 357, 368

Norselbukta 365 Norsk Folkemuseum 325 Norsk Hydro 158 Norsk institutt for luftforskning (NILU) 424, 459, 468, 469 Norsk institutt for naturforskning (NINA) 459 Norsk Polar Navigasjon 410 Norsk Polarinstitutt 332, 347, 362, 369 ff, 372, 408, 413, 424, 448 ff, 453, 452–453, 459, 462, 463, 469; budsjett 370, 405, 409, 474; målsetting 347, 349, 370, 413; forskning 413, 423, 466, 486; flytting 407, 417 f, 418, 453 ff, 451, 457, 455, 456, 459, 469, 472, 483; virksomhet 369, 372, 413, 423; ekspedisjoner 349 ff; sjø- og landkartlegging, fyrtjeneste 372 norsk polarpolitikk 332, 337 ff Norsk Romsenter 421, 444, 468 norsk silur 98 Norske maritime oppdagere og ekspedisjoner gjennom tusen år 19 Norskehavet 134, 136, 220, 255 Norskøyene 51 «Northland» 251 «North-Pole-6» 379 Norvegia-ekspedisjoner 205 Norway and its Glaciers 58 Norway Station 372, 390, 392, 394, 399, 400, 401; -ekspedisjonen 389 ff Norwegian Antarctic Research Expedition (NARE) 474 Norwegian Seismis Array (NORSAR) 474 «norsk folkepsykologi» 76 Novaja Zemlja 19, 33, 84, 125, 177, 204, 205 NTNF 371, 415, 465, 466 NTNU 455 Nummedal, Anders 318, 320, 321 Nye mennesker 269 Nygaardsvold, Johan 233, 337 Nyt land 13, 98 Nyt Magazin for Naturvidenskaberne 73 Ny-Ålesund 413, 414, 418, 447, 465, 467, 468, 470, 472, 473, 475, 487; forskningsby 469, 487; kulldrift 486; turistattraksjon 473 Ny-Ålesund Science Managers (NySMAC) 470 Næringsdepartementet 468 næringsdrift, økonomisk betydning,

register

555


Spitsbergen 177, 181, 183 f, 187 næringskjeder 423 Næringstiltak for Svalbard 468 O3 441 Ob 438 Observatoriet, Christiania 43 observatorium, Kapp Thordsen 62 Ocean Drilling Programme (ODP) 424 «Oden», isbryter 424, 428 OECD 468 Ofoten 325 Oftedal, Lars 209, 211, 221, 225, 226 Oken, Lorenz 40 okkupasjoner, Spitsbergen 177, 184, 187, 194; Viktoriaøya 212; 221, 235, 237 f; okkupasjon, Dronning Maud Land 379 Olav Tryggvason 14, 128 Oldsaksamlingen 320 olje og gass, -leting, -utvinning, Barentshavet, Svalbard 367, 409, 410, 411, 417, 423, 424, 427, 428, 428, 432, 450, 461, 465 Olsen, Elen 303 Olsen, Magnus 314 Olsen, Ole Tobias 306 Olsen, Oluf 63 Olsen, Ørjan 291 f, 292, 294, 305, 306, 307 «On north polar problems» 143 On the Origin of Species 44 Operation Frostbite 351 Operation Highjump 351 Operation Windmill 351 f oppdagere, oppdagelser 16, 113 Orheim, Olav 413, 459, 462, 463, 479 Orknøyene 16, 32 Orvin, Anders K. 209, 225, 306, 332, 341 f, 342, 346, 347 f, 349, 372, 399, 403, 406, 408, 417 Oscar II 113 oseanografer, oseanografi 70, 101, 133 ff, 151, 204, 223, 424, 482 Oslofeltet 79 Ottar 16, 177, 308 Otter-fly 392 overvintringsfangst, Grønland 223, 225, 226 Overvaag, Harald 453 overvåkning, overvåkningsnettverk 466, 490 Ovid 14 ozon, -laget, -måling 404, 427, 441 f, 468

556

register

Paganin, admiral 340 paleontologer, paleontologi, paleoklimatisk forskning 35, 77, 98, 101, 231, 482 Paris 25, 187, 199, 215, 216, 192 parlamentarisme 92 Parry, Edward 31 Parry, Jonathan 19 paternalisme 264 Paulson, Adam 116 Paulus Orosius 16 Peary, Robert E. 267, 268, 268 pengelotteri 207, 230 Pentagon 353 perestrojka 486 permafroststudier 423 Perraudin, Jean Pierre 57 Peter I Øy 376, 379 Petersen, Lars 86 Philadelphia, vitenskapsselskap 267, 268 Phillipsastraea scheii (fossil korall, devontiden) 99 pil og bue 299 «Plan for en polarfærd 1910–1917» 145 plankton, -alger 423, 438 plante- og dyreliv 100, 210 plasmafysikk 115, 421 platetektonikk 60, 77, 87 Platåfjellet 421, 443, 462, 459 Plinius 23 Poisson, Siméon Denis 76 Polar klimaforskning 449 Polar Record 369 polaraktivister» 209 «Polarbjørn» 235 f, 390, 390 «Polarexpedition» 25 ff polarforskere, -forskning 9, 10, 50, 69, 82, 87, 92 f, 144, 170, 191, 256, 279, 332, 396, 405, 413, 416, 417, 423, 444 ff, 490, 491 Polarforskningskampanjen 453 Polaria 459 polarlitteratur 60, 63 Polarmiljøsenteret, Tromsø 486 «Polarsirkel» 390 «Polarstern», forskningsisbryter 424 polartradisjon, fornying 405 Polen, forskning 486 Polhem, Mosselbukta 68 Polhøgda 419


«Porcupine» 44 Potentilla keilhavii (pulchella) (tuemure) 37 presse, grønlandsbevegelsen 224 prestisje 113 «primitive» folk, kulturer, samfunn 261, 276, 287, 298, 325 «Primive Art» 315 «Princesse Alice» 175, 256 Prins Karls Forland 175, 254 Prinsesse Astrid Kyst 379, 380, 382 Pro Mare 431 f, 435 protosamer 320 «Prøven», Tromsø 63 Pseudalibrotus glacialis (hummer) 83 Ptotemaios av Alexandria 13 Pyle, Thomas 489 Paa ski over Grønland 53, 76, 77 «Qarrtsilini» 242 Quennerstedt, August 60 Quisling, Vidkun 245, 250, 251 Qvigstad, Just Knud 291, 293, 302, 304, 307, 308, 310, 312, 314, 318 «R101» 163 Ramsay, Andrew 73 Randers, Jørgen 429 Rasch, Halvor H. 69 «raser» 261, 280, 304 f, 312, 261 Rasmussen, Knud 263, 269, 271, 285, 292, 300, 315, 316, 319, 321 f Rasmussen, Christian Vilhelm 292 Ratzel, Friedrich 251, 253, 298 Recherche-ekspedisjonen 33, 35, 35, 37, 60 Reece, Alan 365 Reimers, stortingsmann 231 rein 17, 23, 100, 287, 423; -beite 238, 308, 312;- drift, -nomader 151, 285, 286, 308, 318, 320; -tsjuktsjere 285 reinrose (Dryas) 65 Reise i Öst- og Vest-Finmarken samt til BeerenEiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 32 Reise-Erindringer 42 Rekognosansen 19 Reksten, Hilmar 339, 340 ff, 343, 344, 349 Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902 95 Resvoll-Holmsen, Hanna Marie 180, 181, 243

Revet, fangststasjon, Grønland 247 Rhinen 438 Rhizocrinus lofotensis (sjølilje) 43 f Richter, Søren 218, 236, 243 Rieber, G.C. 224 Riiser-Larsen, Hjalmar 211 Ringmann, Matthias 16 Ringnes, Amund 80, 96 Ringnes, Eilif 80, 96 «Ringsel» 249 Rink, Hinrich 75, 76, 77, 192, 271, 272 Rink, Signe 76 «Ripple» 65 Ristvedt, Peder 101 Risøy 292 Roald Amundsens senter 453 Robin, Gordon 361, 367 ff, 407 Rockefeller 131, 320, 325 Rodahl, Kåre 405 Roer, Nils 367, 369 Rogaland 57 Rogne, Odd 479 Rogstad, Egil 362, 365 Rolfsen, Nordahl 90 f, 108, 109 «Romaklubben» 429 romfysikk, -ferder 114, 393 Roosevelt, Franklin D. 352 Roots, Ernest Frederick 362, 365 Rosen, Georg von 112 Ross, James Clark 42 Rosseland, Svein 386, 374 Rosshavet 351, 367, 382 Rowlan, F. Eherwood 441 Royal Air Force 344, 355 Royal Geographical Society 143, 344, 390 Russekeila 388 Russland, russere 98, 134, 198, 199, 205, 206 ff, 212, 453, 486; forskning 66, 212, 316, 379, 470, 486 Rybråten, Stine 458 Rygh, Per 237, 238, 241 Ræstad, Arnold 199, 237 Røde stjerne 386 Rønning, Olaf I. 466, 455 Røros 56, 260 Røst 51 røye, Bjørnøya 438 f, 443 SAAB Safir 367

register

557


Saba, Isak 291 Sabine, Edward 42 Sachsen 33 Sakshaug, Egil 432 samer, samisk 125, 260, 285, 286, 289, 292, 302 f, 306, 307, 308, 318, 325; språk, forskning, ordbok 285, 293, 304, 308 f, 312, 318, 324, 325; forskning 293, 304, 326; innvandringsteori 305, 307 ff; kultur 314; bosetning 320 sammenlignende kulturforskning 310 samojeder 307, 308 San Francisco 295 Sandefjord 242 sandstein 33 Sápmi 329 Sars, Georg Ossian 43, 44 ff, 47, 49, 50, 66, 70, 73 f, 82, 83, 306, 428 Sars, Michael 35, 43, 44, 58, 59, 60, 70, 71 Sarsfondet 310 SAS, flyrute Nordpolen 386 satellitter, satallittdata, havis 418, 429, 449, 461 Schei, Per 94, 96, 98, 100 Schelling, Friedrich Wilhelm 40 Schibsted, Amandus 125 Schiertz, F.W. 49, 57 Schimper, Karl 57 Schmelck, Ludwig 49, 52 Schmidt, Adolf 100 Scholander, Per 432 Schreiner, Kristian Emil 305 f, 314, 315, 317, 318 Schumacher, Nils Jørgen 369, 377, 389 Schübeler, Frederik Chr. 69 Schytt, Valter 362, 365 Scientific Committeee on Antarctic Research (SCAR) 476, 479 Scoresby 175 Scoresbysund 223 Scott, Robert Falcon 407 Scott Polar Research Institute 344, 407 Scott-Hansen, Sigurd 80, 86 Scripps Institution of Oceanography, California 170 ff, 337 f Seattle 152, 157 Seaver, Kirsten 17 Sefstrøm-breen 185 Seip, Didrik Arup 254 seismikk, seismikkundersøkelser,

558

register

Barentshavet 423 f, 449, 461; Antarktis 365 f, 367, 367 sektorprinsippet, fiskerigrense 206, 210 sel, selfangst 66, 207, 322, 435, 440 Seminarium groenlandicum 21 f Seminarium lapponicum 22 senke-aerometer 138 Sensenbrenner, F.J. 489 Sentra for fremragende forskning 449 Sentral-Asia 307 Sevaldsen, selfanger 63 Severnaja Zemlja 427 Sexe, Sjur 73 Shannonøya 223 Sibir 43, 63, 84, 134, 136, 138, 151, 286, 292, 295, 305, 308, 316, 320; reise, C. Hansteen 42 f; geofysiske og astronomiske observasjoner 151; etniske grupper, urfolk 287, 291 Siebke, Johan H.S. 69 sikkerhetspolitikk, -spørsmål, forskning 331, 394 Siljeström, P.A. 60 silurtiden 34 Simmons, Herman Georg 95, 100 sink 204 SINTEF 455 sivilisasjon, sivilisering 111, 263 ff sjamandrakt 292, 194, 298 sjøfolk, sjømannskap 13, 59 ff, 65, 71 sjøfugl 435 Sjøli, Knut 244 sjølilje 43 f sjøorm 32 sjøpattedyr, Sjøpattedyrprogrammet 432 ff, 435 sjøsamer 325 sjøstjerne (Brisinga endecacnemos ) 44 Skancke, Ragnar 250 Skandinavia 25, 256, 298, 305, 307, 310, 33 skandinaviske istider 57 ff Skappel, Helge 367 Skeie, Jon 235, 237, 238 skifer 322 skinnbåt 322 skjeletter, Grønland 317, 318 skjell 37, 58 Skjønsberg, Tor 408 Skottland 16, 89 «Skrifter om Svalbard og Ishavet» 207


skriftløshet 298 Skrova 43 «skræling» 280 Skylstad, Rasmus Ingvald Berendtson 378, 379 f, 399 Skår, Rolf 479 sledeekspedisjoner 144 Smedal, Gustav 216 f, 226, 227, 228, 233, 235, 237, 238, 240, 249 Smeerenburg 31 Smith, Carsten 456 Snorres kongesagaer 128 Snuggerud, John 404 snø, omdanning til isbre 367 snøoverflate, energibalanse 369 «Sofia» 63 Sogndal 145 Sognefjorden 49 sojoter 292, 306 solaktivitet. -flekker 114 f, 116 Solberg, Halvor 346, 374, 376, 378, 380, 397 Solberg, Ole Martin 158, 299, 307, 300, 310, 311, 312, 313, 314, 324 Solem, Erik 314 Solend, Amund 455 Solheim, Wilhelm 209 Sommerfelt, Søren Christian 37, 69 sopp 95, 100 sosialantropologi 24, 326 sosiologi 326 Sovjetunionen, sovjetrussere 212, 379, 285, 315, 316, 317, 331, 336, 337, 351, 352, 370, 373, 382, 386, 388, 393, 397, 403, 409, 419, 486, fiskerigrense 206; IGY 374, 378; Arktis 376; «Nordpol III», «Nordpol IV» 378; forskningsbevilgninger 394; oljeleting 409; ekspedisjoner 413 Special Committee on Antarctic Research (SCAR) 399, 406, 413, 415, Sphenopteridium keilhauii (fossil plante) 94 Spirifer keilhavii (brachiopode) 36, 37, 38 Spirifer scheii (brachiopode) 99 Spitsbergen radio 192 Sponheim, Lars 479 spretthaler 480 sprøytemidler 442 språk, språkforskning, stedsnavn, NordNorge 261, 302, 307, 320, 326

Sputnik 393 St. Olavs orden 249 St. Petersburg 486 Stabell, Bredo 378 Stalin, Josef 336, 370 Stang, Fredrik 310, 312, 314 Stanley, Henry 267 Statens kartverk 468 Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND) 457 Statens strålevern 459 Stavanger 145 Staxrud, Arve 177, 185, 191, 191, 196 Staxrud, Olav 185 Steen, Aksel 99, 121 Steenstrup, Japetus 60, 76 Stéfansson, Vilhjálmur 300 Steffens, Henrik 42 steinalderkultur 320 Stillehavet 152, 295, 351 Stockholm 53, 67, 73, 79, 89, 113, 116, 139, 140, 147, 181, 288, 332, 339, 397; geologikongress 188 Stockholms Högskola 53 Stoltenberg, Thorvald 424, 453 Storbritannia, briter 276, 355, 387, 388, 393, 397, 444; forskning 44, 66, 70, 387; territorielle krav 352, 387; samarbeid 390 Store Norske Spitsbergen Kulkompani 167, 196, 201, 332, 339, 344 Storfjorden, Spitsbergen 51 Storm, Gustav 177, 256 stormakter, Spitsbergen 176, Antarktis 397 f, 415 Stortinget 42, 47, 95, 122, 128 f, 183, 193, 194, 199, 201, 203, 207, 209, 211, 215, 225, 231, 233, 243, 245, 246, 287, 299, 302, 312, 322, 349, 428, 454, 451, 465 stratigrafi 34 stratosfæreozon 441 Strøm, Hans 56 Strøm, Ingvald 236 Studietur Nord 455 f, 457, 466 Størmer, Carl 131 f, 132, 133, 160, 306 Suderøyene (Hebridene) 16 Sumatra 287 Sunde, Arne 238, 237 Sundevall, Carl Jacob 60

register

559


Sunnmørsheimen 222 Sunnmørsposten 231 suverenitet 206, 444; Svalbard/Spitsbergen 177, 183, 197; Grønland 215; Antarktis 374, 402 Svalbard/Spitsbergen 25, 27, 31, 32, 33, 35, 47, 56, 57, 60, 61, 164, 167, 175, 176, 177, 180, 182, 184, 193, 194, 196, 198, 201, 202, 203, 209, 211, 212, 219, 228, 230, 233, 241, 246, 246, 255, 256, 334, 335, 337, 339, 343, 347, 353, 372, 375, 376, 388, 409, 411, 421 ff, 424, 427, 435 ff, 441, 443, 444, 449, 461, 462, 474, 479, 486, 490; Rechercheekspedisjonen 35, 56, 60; ekspedisjoner 99, 175, 180, 181, 182, 204, 207, 246, 253, 341, 369; bergarter, geologi 32, 181, 204, 423; kartlegging 61, 65, 66, 178, 186, 193, 201, 204, 254; isbreer 60, 206, 442; biologi 60; fossiler 63; anneksjoner, okkupasjoner 66, 177, 184, 187; næringsdrift, økonomisk betydning 66, 177, 178, 181, 187, 193, 194 f, 198, 199, 206; forskning 145, 167, 178, 181, 183, 187, 196, 198, 199, 200, 204, 205, 206, 207, 220, 376, 413, 465; stedsnavn 175, 255, 255, 256; meteorologi 176; konferanser, politikk, internasjonalt samfunn 176, 177, 178, 181, 183, 187, 198; kull, gruvearbeid, mineraler 177, 178, 181, 184, 200, 204, 206; suverenitet, administrasjon, rettsforhold 177, 183, 197, 198, 253; turisme 178; olje 409, 411, 417, 423, 251; logistikk, infrastruktur 332, 409, 448; verneplan 473 Svalbard Museum 208 Svalbardi 177 Svalbardkurset 466 svalbardrein 429, 434, 435, 473 Svalbardreinen og dens livsgrunnlag 435 Svalbardtraktaten 187, 199, 256, 332, 334, 409, 458, 470, 484; krav om reforhandling 337, 340, 370 Svalbard-utvalget 466 SvalSat 421, 447, 449, 462, 468, 487 Svarthamaren 479 Svartisen 60 Sveits 57, 56, 60, 89, 116 Svendsen, Johan 96, 100

560

register

Sverdrup, Gudrun 162 Sverdrup, Anna Margrethe 162 Sverdrup, Einar 167, 344 Sverdrup, Harald Ulrik 145 ff, 146, 159, 160, 170, 283, 315, 334, 340, 341, 345, 369, 371, 403, 457; «Maud» 148 ff, 149, 150, 153, 156, 157; tsjuktsjere 151, 283, 284, 285; «Nautilus» 162, 163, 164 f, 164, 165, 167; Scripps, California 170 ff, 337 ff, 340; Svalbard/Spitsbergen 335; Norsk Polarinstitutt 337 f, 341, 346, 348 f; NBS-ekspedisjonen 355, 357, 362; IGY 374, 378, 383 ff ,387, 389, 394 f; Kerala 403 Sverdrup, Otto 13, 38, 80, 86, 94, 96, 100, 99, 145, 316, 405 Sverdrup, Rolf 162 Sverdrupstasjonen 472 Sverige, svensker 56, 59 f, 60, 65, 73, 89, 110, 113, 178, 196, 198, 238, 256, 302, 334, 355, 447, 453; vitenskap 59 ff, 61, 63, 64, 66, 67, 181, 182, 198; Kapp Linné 388 Sveriges Geologiska Undersökning 65 svovelkis 204 Sydpolen 10, 14, 145, 183, 193, 406, 407, 480; amerikanske baser 383 f systemforståelse, -økologi 423, 428 ff 75 år for Norge 450 Sør-Afrika 355, 357, 388, 413, 482 Sør-Amerika 40, 292 Sør-Georgia 205, 387 Sørhamna, Bjørnøya 176 Sørishavet 212, 331, 351, 355, 476, 482 Sørkapp, Spitsbergen 32, 204 Sør-Shetlandøyene 205 Sørum 188 Tajmyrbukta 138 taksonomi 37, 38, 429 Talvikfjellet 118 tamreindrift 310 Tankeretninger i den nyere tid 46 Tassiusak 281 telemetristasjon, Svalbard 413 teologer 90 Teraiu, inuit 273 terella 115


Terre Adélie 352 Terrestrisk økologisk forskningsprogram på Svalbard (Terrøk) 429, 435, 436 The International Northern Sea Route Programme» (INSROP) 424 The Laura Spelman Rockefeller Memorial 315 The North Greenland Expedition of 1891–92 268 The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03 124,125 The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results 82, 87 f ? The Norwegian Sea 143 The Place Names of Svalbard 255 The Population Bomb 429 The Second Peary Arctic-Expedition 268 The Tragedy of the Commons 429 Thommessen, Rolf 235 Thomson, Charles Wywille 43, 44 Thormøhlen, Georg 22 «Thorshøvdi» 355 Thule-base 338 Thule-ekspedisjoner 316, 322, 300, 315 Tidens Tegn 199, 217, 230 f, 235, 237 toksikologi 438 Tokyo 158 topografer, topografi 181, 191, 201, 204, 210, 211, 360; Svalbard 204; Grønland 228 topografisk litteratur 24, 31 Topographisk Journal for Norge 27 Torell, Otto 59, 61, 60, 63, 65, 89 Torgils Orrbeinsforstre 224 Torgilsbu, Grønland 224 Tornøe, Hercules 49, 52 «Tottan» 390 toxafen 441 Tre aar i isen med «Maud» 285 Troll-stasjonen 474, 478 Tromholt, Sophus 118 f, 309 Troms 312, 318 Tromsø 49, 60, 63, 63, 65, 79, 193, 211, 219, 220, 226, 231, 243, 249, 312, 417, 453, 452–453, 456, 457, 459; ishavsmiljø, -tradisjoner 211, 453 Tromsø Museum 211, 289, 291, 309, 317, 321, 388, 466 Tromsø Seminarium 291 Trondheim 22, 47, 50, 459, 466 Trust Arktikugol 486 tsjuktsjere 151, 283 f, 284, 285, 287

Tsjuktsjerhalvøya 285 tuemure (Potentilla pulchella) 37 Tullinløkka 289 turisme 178, 181, 193 Twin Otter 424 Tyskland, tyskere 37, 73, 111, 116, 158, 198, 199, 205, 254, 295, 298, 337, 447, 468, 73; forskning 66, 163, 486; havfiskeforening 176; okkupasjon 273, 249; marine 351 Tønsberg 65 tørrfisk 28 U2 409 ubåter 144, 164 Udsigt over det Sydlige Norges Geologi 73 ulv 17 Umbilicaria arctica (vardelav) 38 Umivik 257 unionsoppløsning 66, 95, 304 Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) 455 ff, 456, 462, 459, 461, 462 Universitetet 27, 32, 37, 47, 50, 57, 82, 89, 91, 94, 122, 226, 230, 233, 279, 302, 347 Universitetet i Bergen 428; geomiljø 461; jordskjelvstasjon 461 Universitetet i Oslo 113, 254, 429, 457, 461; geomiljø 461 Universitetet i Tromsø 326, 429, 453, 457, 456, 461, 473; geomiljø 461 Universitetet i Trondheim 461 University of Alaska 415, 473 f University of California 170 Unteraargletscher 56 Ural 43 urbefolkning 9, 291 urfisk, Ringerike 98 «Urfjell» 33 urnordisk 307 urplanten (Archeopteris archetypus) 94 urtid 33 Urville, Dumont d’ 352 USA 152, 198, 205, 242, 250, 331, 353, 370, 388, 393, 403, 424, 465; forskningsbevilgninger 393; Svalbard-ekspedisjoner 415; økonomisk støtte, IGY 379, 380 Utenriksdepartementet 177, 183, 184, 193, 199, 210, 216, 223, 238, 346, 348, 370,

register

561


378 f, 387 f, 394, 397 f, 402, 403, 405, 413, 417; Arktisk kontor 235, 238; IGY 374 utenrikspolitisk virksomhet 233 utstilling, inuiter, samer 292 utviklingslære, -historien 261, 305, 325 Van Allen-beltet 393 Van Mijenfjorden 184, 204 Vancouver 295 vannforskning 459 vannkraft 70 Varanger, boplass 308 vardelav (Umbilicaria arctica) 38 Vardø 21, 45, 79 varme kilder 188 varme- og energioverføring, atmosfære, hav 167 Vassbotn, Anders 245 Vaughn, Thomas Wayland 170 «Vega» 53, 63, 64, 89, 107, 112, 113, 262, 288 Vegard, Lars 131, 160 Venetz, Ignatz 57 Venstre 209, 230, 231 f, 237, 238 Verdens Gang 90 «verdensakademier» 310 verdenskongress, geologi 181 Verlegenhuken 184 Verne, Jules 163 verneplan, Svalbard 473 Vervarslinga for Nord-Norge 211 «Veslekari» 225, 249, 250, 251 Veslemøy» 145 Vespucci, Amerigo 16 Vesten 256, 263, 278 Vest-Grønland 215, 216 Vestisen 63 Vestlandet 16, 35, 47, 57, 320 Vestmannaøyene 49 Vest-Spitsbergen 334 Videnskabs-Selskabet 10, 35, 92, 99, 121 Vigeland, Gustav 93 Vik, Rolf 431 «Viking» 53 vikinger 279 viktorianisme 271 Viktoriaøya 212, 213 «ville folkestammer», «ville folk» 261, 295

562

register

Vinje, Torgny 372, 424 Vinland 19, 21, 279, 280 vitenskap, vitenskapelig aktivitet 24, 67, 95, 111, 183, 206, 212; Sverige 59 ff, 63, 66, 67, 181, 198; heltefigur 89, 113; bearbeidelse 101; økonomi 183; Spitsbergen 198; politikk 206; Frans Josef Land 211; Grønland 223; Etnografisk Museum 300; Vogt, Thorolf 257 Vorren, Tore 453 Vorren, Ørnulv 325 vulkan 188 værforhold, -fronter 148 f, 158; systemer, Antarktis 369 Værtjenesten for Nord-Norge 219, 220 værvarsling, -prognoser 45, 65, 131, 158, 220, 351, 358; SAS, Nordpolen 386 «Vøringen» 45, 47, 49, 54 Vågan 21 vågehval 434, 435 Waldseemüller, Martin 16 Walløe, Lars 447 Walnum, Ragnvald 210 Washington 152, 341, 373 Weddellhavet 367, 382, 387, 476, 482; Werenskiold, Dagfin 311 Werenskiold, Erik 72, 128 Werenskiold, Werner 199, 210, 226, 227, 228, 233, 235 Werner, Abraham 25, 33 Westen, Thomas von 22 Wexelsen, Vilhelm Andreas 123 Whale Sound 267 Whewell, William 43 Widerøe 367 Wiik, Gustav Juel 99 Wiklund, Karl Bernhard 307, 308, 322, 320 Wilander, Hjalmar M. 63 Wilkins, Hubert 163, 164, 165 Wille, Carl Fredrik 47, 50, 49, 52 Wille, Nordal 10, 98, 123, 306 Wilse, Anders Beer 85 Wilson, Ove 362 ff Winland/Vinland 14,16 Wisting, Oscar 151, 152, 285 Wold, Terje 340, 341, 343 Wollebæk, Alf 210, 227


Woods Hole Oceanigraphic Institution 170 Worm-Müller, Jacob S. 241 Wrangeløya 84 Waage, Jacob 218 «Ymer» 63 Yngre steinalder i Nord-Norge 321 Zapffe, Peter Wessel 214, 473 zeppelinere 163 Zeppelinfjellet, -installasjonen 468, 469 Zimmer, ekspedisjonssjef 346 Zittel, Karl von 98 zoologer, zoologi 66, 67, 101, 204; Grønland 223, 228 zoologiske hager 261 Zur Osteologie der Lappen 318 økologi, økologisk og fysiologisk forskning 421, 436 Økosystem Barentshavet 432, 438 økosystemer 9, 421, 429, 432, 437 f, 435 f, 491; «økosystemkollaps» 441; -endringer 480

«Örnen» 65 Ørsted, Hans Christian 40 øst/vest-konflikt, -motsetninger 331, 444 Østersjøen 67 Øst-Grønland 167, 199, 215, 216, 218, 220, 221, 222, 223, 224, 225, 225, 228, 229, 230, 241, 242, 246, 247, 249, 251, 254, 256, 267, 353, 464; kartlegging 66; fjorder 79; dansk ekspedisjon 79 Øst-Grønlandsavtale 207, 221, 233 Øst-Grønlandsstrømmen 134 Østisen 49, 207, 231 Østreng, Willy 424 Øverland, Haakon 240 øvre atmosfære 369, 413 øyeoperasjon, Antarktis 365, 366 Ålesund 212, 225, 226, 245, 251 Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe 211 Ålesund, ishavsmiljø 211 Åndalsnes 245 Aarseth, Bjørn 327


ILLUSTRASJONSLISTE

NP = Norsk Polarinstitutt. NBO = Nasjonalbiblioteket, avd. Oslo. TMU, UiTø = Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø. GNF = Gyldendal Norsk Forlag. PolTø = PolTø. NF = Norsk folkemuseum UKM, UiO = Universitetets kulturhistoriske museer, Universitetet i Oslo. Fremre og bakre forsats: Kart: Ove Olsen

s. 6–7: 14. julibreen, ved Krossfjorden. Svalbard. Foto: Espen Bratlie. Samfoto. s. 8: Henrik Blessing på vei til å sanke inn alger på den første «Fram»-ekspedisjonen, juli 1894. Foto: Fridtjof Nansen. Aschehoug Forlags arkiv. s. 9: Vertikalt variometer brukt under «Gjøa»-ekspedisjonen. Foto: Gunnar Markussen, PolTø. s. 11: Kungl. Vetenskapsakademien, Stockholm. s. 12: Foto: L. Szacinski, 1890. NBO, Bildesamlingen. s. 15: Foto: Gunnar Markussen, PolTø. s. 16: The Norsemen in the West or America before Columbus. A Tale. R.M. Ballantyne, London, 1885. s. 18: Beschryving van Oud-Groenland, of eigetlyk van de zoogenaamde Straat Davis. Behelzende deszelfs natuurlyke historie….

Hans Egede, 1746. s. 20: Navigatio septentrionalis av Jens Munk, 1624. Her nytrykk fra 1883 utgitt av P. Lauridsen, København. s. 23: Foto: Bjørn Jørgensen, 2004. s. 24: Efterretninger om Grønland. Uddragne af en Journal holden fra 1721 til 1788. Poul Egede, 1788. s. 25: Postens frimerketjeneste. s. 29: Tegning av Baltazar Mathias Keilhau. NP. s. 30: Svenska expeditionen till Spetsbergen år 1861 under ledning av Otto Torell. Stockholm, 1865. s. 33: Litograf etter maleri av Biard. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 35: Tegnet av N. Rémond. Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe. Pendant les années 1838, 1839 et 1840 sur la corvette La Recherche, commandée par M. Fabvre. Publiés par ordre du Roi sous la direction de Paul Gaimard, I-XVII. Paris 1844–1855. Atlas de Zoologie. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 36: Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin. von Buch, 1846. s. 39: Tegnet av N. Rémond. Voyages de la Commission scientifique du Nord, en Scandinavie, en Laponie, au Spitzberg et aux Feröe. Pendant les années 1838, 1839 et 1840 sur la corvette La

illustrasjonsliste

565


Recherche, commandée par M. Fabvre. Publiés par ordre du Roi sous la direction de Paul Gaimard, I-XVII. Paris 1844–1855. Atlas de Zoologie. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 41: Reise-Erindringer. Christopher Hansteen, 1859. s. 46: Litografi fra Den Norske NordhavsExpedition 1846–1878, Bind 1. Red.: H. Mohn og G.O. Sars, 1880. s. 48, 51: Kart fra Den Norske NordhavsExpedition 1846–1878, Bind 1. Red.: H. Mohn og G.O. Sars, 1880. s. 52: Den Norske Nordhavs-Expedition 1846–1878, Bind V. Red.: H. Mohn og G. O. Sars, 1890. s. 54: Foto: Joh. v. d. Fehr, 1887. NBO, Bildesamlingen. s. 57: Litografi etter tegning av F.W. Schiertz. Den Norske Nordhavs-Expedition 1846–1878, Bind I. Red.: H. Mohn og G.O. Sars, 1880. s. 58–59: Foto: Bjørn Krafft, 2004. NP. s. 61: Kart fra Svenska expeditionen till Spetsbergen år 1861 under ledning av Otto Torell. Stockholm, 1865. s. 62, 64, 68: Kungl. Vetenskapsakademien, Stockholm. s. 72: Olje på lerret, Erik Werenskiolds maleri av professor Amund Helland,1885. Foto: J. Lathion. Nasjonalgalleriet. s. 74: Amund Hellands tegninger av Kangerdlugssuak i Archiv for Mathematik og Naturvidenskab, Første bind. Kristiania, 1876. s. 78: Plansje over slimålens nervesystem av Fridtjof Nansen. Fra hans doktorgradavhandling The structure and combination of the histological elements of the central nervous system. Bergen 1887. s. 81: Kart av Fridtjof Nansen. Naturen, 1890. s. 82: Fra dr. Henrik Blessings legejournal over mannskapet på «Fram». NP. s. 83: Plansje VI, The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results, Vol. I. 1900. Christiania, London, New York, Bombay, Leipzig. s. 85: Foto: Anders Beer Wilse, 1932. NF.

566

illustrasjonsliste

s. 86: Foto: Fridtjof Nansen, 1894. Aschehoug Forlags arkiv. s. 88: Foto: Fridtjof Nansen, 1894. NBO, Bildesamlingen. s. 91: NBO, Bildesamlingen. s. 93: Foto: Erling S. Nordøy, 2004. s. 95, 97, 100: NP. s. 101: NBO, Bildesamlingen. s. 102: Foto: Anders Beer Wilse, 1909. NF. s. 104–105: Fra brefronten på Nordaustlandet, Svalbard. Foto: Trym Ivar Bergsmo, 2001. Samfoto. s. 106: Vitenskapsmannen Fridtjof Nansen ved sitt skrivebord på Polhøgda. Foto: Anders Beer Wilse, 1909. NF. s. 107: NBO, Småskriftsamlingen. s. 109: Fridtjof Nansen 1861–1893, Red.: Waldemar C. Brøgger og Nordahl Rolfsen. København, 1896. s. 112: Foto: Nationalmuseum, Stockholm. s. 115: Norsk Teknisk Museum. s. 119: NP. s. 120 :Expédition Norvégienne de 1899–1900 pour l’étude des aurores boréales. Résultats des recherches magnétiques. Kristian Birkeland. Videnskabsselkabets Skrifter. 1. Math.-naturv. Klasse ; 1901 no. 1. Christiania. s. 124, 126: The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03. Kr. Birkeland. Christiania, Leipzig, London, New York og Paris, 1908. s. 129: In Northern Mists. Arctic exploration in early times. Vol II. Fridtjof Nansen. London, 1911. s. 130: Foto: Knudsens Fotosenter. Copyright: Nobelinstituttet. s. 132: Foto: Anders Beer Wilse, 1924. NF. s. 133: Anders Beer Wilses samling, NF. s. 135: Hvepsen 11.2.1922. Nasjonalbiblioteket, Avissamlingen. s. 137: Kart fra The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific results. Vol. III. Red.: Fridtjof Nansen. Christiania, London, New York, Bombay og Leipzig, 1902. s. 138: Foto: Gunnar Markussen, PolTø. s. 140: Basert på figur i «Ocean World 2004». s. 141: NBO, Bildesamlingen.


s. 142: Kapittel IV, «An Account of the Birds» (av Robert Collett og Fridtjof Nansen) i The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific results. Vol. I. Red.: Fridtjof Nansen. Christiania, London, New York, Bombay og Leipzig, 1900. s. 146: Foto: Transocean, Berlin. NP. s. 149: Foto: Eyolfsson. GNF. s. 150, 153: NBO, Bildesamlingen. s. 154: Hvepsen 13.7.1918. Nasjonalbiblioteket, Avissamlingen. s. 156: NBO, Bildesamlingen. s. 157: NP. s. 159: NBO, Bildesamlingen. s. 161: Foto: John Graudenz. NBO, Bildesamlingen. s. 162, 164, 165, 166, 168, 169, 172: NP. s. 174: Adolf Hoel på Lilliehöökbreen under Albert I av Monacos ekspedisjon til Spitsbergen i 1907. Foto: Adolf Hoel. NP. s. 175: Plakat av W. Engstrøm, 1932. NP. s. 178: Gunnar Isachsen og H. Bourrée i arbeid med teodolitt, 1906. NP. s. 179: Foto: Anders Beer Wilse. NF. s. 180: Foto: Adolf Hoel. NP. s. 182: Kungl. Vetenskapsakademien, Stockholm. s. 184: NP. s. 185: Foto: Alfred Koller. NP. s. 186, 189: Foto: Adolf Hoel. NP. s. 190: Kart fra Travaux topographiques de l’expédition Isachsen 1909–10. Av Gunnar Isachsen. Kristiania, 1915. s. 192: Foto: Adolf Hoel. NP. s. 195: 1924. NP. s. 200: NP. s. 202: Foto: Adolf Hoel. NP. s. 205: Olaf Holtedahl, Den norske Spitsbergenekspedisjonen, 1909. NP. s. 208: NP. s. 213: Foto: Gunnar Horn. NP. s. 214: Foto: Peter Wessel Zapffe, 1930. Privat samling. s. 217: Tidens Tegn 1.6.1923. Nasjonalbiblioteket, Avissamlingen. s. 218: Foto: Anders K. Orvin, 1929. NP. s. 220: Foto: John-Kåre Thilesen, 2004. Vêrvarslinga for Nord-Norge.

s. 222: Foto: Anders K. Orvin, 1930. NP. s. 224: Foto: Gunnar Horn, 1932. NP. s. 225: Foto: Nils Knaben, 1930. NP. s. 227: NP. s. 229: Foto: Thorolf Vogt, 1931. NP. s. 230: Ishavsmuseet, Brandal. Foto: Ketil Zachariassen, 2003. s. 232: Foto: A. Jakhelln, 1931. NP. s. 234: NP. s. 236: Foto. Sverre Sørensen, 1931. NP. s. 239: Foto: Adolf Hoel, 1931. NP. s. 240: NP. s. 242: Foto: Anders K. Orvin, 1932. NP. s. 244: Scanpix. s. 247: Foto: Søren Richter, 1950. NP. s. 248: Privat samling: Tom B. Jensen. s. 252: NP. s. 255: The Place Names of Svalbard. Rapportserie nr. 122, Norsk Polarinstitutt. Tromsø, 2003. s. 257: Foto: Gunnar Wefring, 1931. NP. s. 258: To unge arktiske bueskyttere. Foto: Roald Amundsen, 1903–06. UKM, UiO. s. 259: Lasso med hornring fra Kautokeino. Foto: Jorunn M. Rødi, 2004. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 260: Jens og Karina Holm med familie. Grafisk blad av Isaac Robert Cruikshank, 1822. NBO, Bildesamlingen. s. 262: Litografi fra Öfver land och haf. Illustrerade reseskildringar från alla verldsdelar. Stockholm, 1878–1879. s. 265: Penne- og tusjtegning av Eivind Nielsen, ca, 1890 etter et fotografi tatt av Fridtjof Nansen. NBO, Bildesamlingen. s. 266: Foto: L. Szacinski, 1889. NBO, Bildesamlingen. s. 268 Th. Holmboe: illustrasjon i Eivind Astrup: Blandt Nordpolens Naboer. Kristiania 1895. s. 270: Penne- og tusjtegning av Andreas Bloch, ca. 1889 brukt i Fridtjof Nansen: På ski over Grønland. Kristiania 1890. NBO, Bildesamlingen. s. 272: Håndkolorert foto: Hinrich J. Rink. Arktisk Institut, Danmark. s. 275: Maleri etter fotografi, Eivind

illustrasjonsliste

567


Engebretsen, 1921. Foto: Ann Christine Eek. UKM, UiO. s. 276, 277: Foto: Roald Amundsen. 1903–06. UKM, UiO. s. 278: Foto: Roald Amundsen, 1903–06. GNF. s. 281: Blyant- og fargekrittegning av Harald Moltke. Grønland av L. Mylius-Erichsen og Harald Moltke. København og Kristiania 1906. s. 282: Foto: Harald U. Sverdrup, 1919. NBO, Bildesamlingen. s. 284: Håndkolorert foto: Harald U. Sverdrup, 1918. NBO, Bildesamlingen. s. 286: Nenetseren Stephan Fjodorovitsj Vilka. Foto: Ivar Bjørklund, 1997. TMU, UiTØ. s. 288: Kungl. Vetenskapsakademien, Stockholm. s. 290: Foto: Ole Solberg, ca. 1907. UKM, UiO. s. 293: Foto: Samuli Paulaharju, 1931. Museiverket, Helsingfors, Finland. s. 294: Foto: Ann Christine Eek. UKM, UiO. s. 296: Sarsteder Zeitung 5.10 1926. s. 297: Fotoarchiv, Museum für Völkerkunde, Hamburg. s. 301: Foto. Ole Solberg, ca. 1907. UKM, UiO. s. 303: NF. s. 305: Aftenposten 23.3.1914. Nasjonalbiblioteket, Avissamlingen. s. 306: Et primitivt folk. De mongolske rennomader av Ørjan Olsen. Kristiania, 1915. s. 309: Elen Rasmusdatter, Birret Johansdatter og Birret Nielsdatter, Kautokeino. Foto: Sophus Tromholt, 1882–83. Bildesamlingen, Universitetsbiblioteket. Universitetet i Bergen. s. 311, 313: UKM, UiO. s. 316: Foto: Leo Hansen. Arktisk Institut, Danmark. s. 319: Foto: Alfred L. Bertelsen, 1913. Arktisk Institut, Danmark. s. 323: Kart fra Circumpolar Stone Age, Gutorm Gjessing. København, 1944. s. 324: Fotoarkivet, TMU, UiTø.

568

illustrasjonsliste

s. 326: Foto: Jørn H. Moen. Scanpix. s. 327: Foto: Adnan Icagic, 2000. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 328–329: Dronning Maud Land, Antarktis. Foto: Synnøve Elvevold, 2001. NP. s. 330: Torgny Vinje gjør målinger under Norway Station-ekspedisjonen. Foto: Torgny Vinje, 1956–60. NP. s. 331: Postens frimerketjeneste. s. 333, 335: NP. s. 338: Scanpix. s. 342, 345: Foto: Aftenposten. NP. s. 347: Foto: Leif Pedersen. NP. s. 350: NBS-ekspedisjonen, 1949–52. NP. s. 352: NBS-ekspedisjonen, 1949–52. Foto: Charles Swithinbank, 1949–52. NP. s. 354: NBS-ekspedisjonen, 1949–52. NP. s. 356: Kart fra Maudheim. To år i Antarktis. Den norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis 1949–1952, John Giæver. Oslo, 1952. s. 357: NBS-ekspedisjonen. Foto: Stig Hallgren, 1951. NP. s. 359: Plantegning fra Maudheim. To år i Antarktis. Den norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis 1949–1952, John Giæver. Oslo, 1952. s. 360: NBS-ekspedisjonen. Foto: Harald U. Sverdrup, 1951. NP. s. 361: NBS-ekspedisjonen, 1949–52. NP. s. 363: NBS-ekspedisjonen. Foto: Charles Swithinbank, 1949–52. NP. s. 364: NBS-ekspedisjonen. Foto: Harald U. Sverdrup, 1951. NP. s. 366: NBS-ekspedisjonen. Foto: Ove Wilson, 1951. NP. s. 368: Kart fra Maudheim. To år i Antarktis. Den norsk-britisk-svenske vitenskapelige ekspedisjon til Antarktis 1949–1952, John Giæver. Oslo, 1952. s. 370: NBS-ekspedisjonen. Foto: Harald U. Sverdrup, 1951. NP. s. 375: NP. s. 377: NBS-ekspedisjonen. Foto: Valter Schytt, 1950. NP. s. 379: Foto: F. Shipilov, 1956. NP. s. 383: Foto: Leif Pedersen. NP. s. 384: NP. s. 391: Norway Station-ekspedisjonen. Foto:


Torgny Vinje, 1956–60. NP. s. 392: Norway Station-ekspedisjonen. Foto: Thore S. Winsnes, 1958. NP. s. 395: Norway Station-ekspedisjonen. Foto: Torgny Vinje, 1956–60. NP. s. 396: Norway Station-ekspedisjonen, 1956–60. NP. s. 398: Foto: U.S. Navy, 1960. NP. s. 401: Norway Station-ekspedisjonen. Foto: Thore S. Winsnes, 1958–59. NP. s. 404: Norway Station-ekspedisjonen. Foto: Torgny Vinje, 1956–60. NP. s. 406: Postens frimerketjeneste. s. 407: Foto: U.S. Navy, 1961. NP. s. 410, 412: Foto: Aage Storløkken, 1963. Aktuell, Scanpix. s. 414: Foto: Ola Steine. NP. s. 416: NP. s. 418: Foto: Ola Steine. NP. s. 420: Eiscat-radaren ved Longyearbyen. Foto: Torfinn Kjærnet. s. 422: Foto: Pål Hermansen. s. 425: Nansen senter for miljø og fjernmåling, Bergen. Opphavsrett: NASA. s. 428: Foto: Yngve Kristoffersen, 2001. s. 430: Foto: Ronny Aanes, 2000. NP. s. 433: Foto: Arne Nævra, 1997. Scanpix. s. 434: Faksimile Økosystem Barentshavet, 1992. s. 436: NP. s. 437: Foto: Bjørn Frantzen. NP. s. 439: Foto: Guttorm N. Christensen. Akvaplan Niva. s. 440: Foto: Mikael Westh Hammer, 2003. s. 443: Foto: Asgeir Brekke, 1968.

s. 445: Foto: Adnan Icagic, 2003. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 446: Foto: Ole Magnus Rapp, 2002. Aftenposten, Scanpix. s. 449: Foto: Frank A. Jenssen. s. 451: Foto: Terje Bendiksby, 1993. NTB/Scanpix. s. 452–453: Foto: Andrea Taurisano, 2004. NP. s. 456: Foto: Knudsens Fotosenter. s. 458: Foto: Ole Magnus Rapp, 2002. Aftenposten, Scanpix. s. 460: Foto: Aleksander Nordahl, 1994. Scanpix. s. 463: Foto: Andrea Taurisano, 2004. NP. s. 464: Foto: Jon Vold, 1995. s. 467: Foto: Karin Beate Nøsterud, 2003. VG, Scanpix. s. 469: Foto: Knudsens Fotosenter. s. 471, 472: Foto: Adnan Icagic, 2003. Fotoarkivet, TMU, UiTø. s. 475: Foto: Aftenposten, Scanpix. s. 477: Foto: Jan Gunnar Winther. NP. s. 478: Foto: Ole Magnus Rapp, 2003. Aftenposten, Scanpix. s. 481: Royal Geographical Society, London. s. 483: Foto: Marzena Kaczmarska, 2003–2004. NP. s. 485: Foto: Steinar Vaadal, 2003. NP. s. 487: Foto: Marzena Kaczmarska, 2003. NP. s. 488: Foto: Steinar Vaadal, 2002. NP. s. 489: Foto: Ole Magnus Rapp, 2003. Aftenposten, Scanpix. s. 491: Foto: Mikael Westh Hammer, 2003.


570

register


BIDRAGSYTERNE

Einar-Arne Drivenes, f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø, har tidligere utgitt bl.a. Fiskarbonde og gruveslusk (1985); medredaktør av Nordnorsk kulturhistorie (1994). Robert Marc Friedman, f. 1949, Ph.D. Johns Hopkins University 1979, professor i vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo, har utgitt en lang rekke arbeider om vitenskap i det 20. århundre, bl.a. Appropriating the Weather. Vilhelm Bjerknes and the Construction of a Modern Meteorology (1989), Harald Ulrik Sverdrup. Contexts for Shaping an Ocean Science (1994) og The Politics of Excellence. Behind the Nobel Prize in Science (2001). Dag O. Hessen, f. 1956, dr. philos, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, har hatt en rekke forskningsprosjekter i polare områder og har utgitt en lang rekke faglige publikasjoner og fagbøker (bl.a. UV-Radiation and Arctic Ecosystems) samt populærfaglige bøker, bl.a. Det tapte paradis (1997), Egoisme (1999, s. m. T. Hylland Eriksen), Gener, Gud og Gaia (2003). Geir Hestmark, f. 1958, dr. scient. (biologi) & mag. art. (filosofi), er professor i biologi ved Universitetet i Oslo, og har også professorkompetanse i vitenskapshistorie. Bidrag til Vestens tenkere (1993), Nansen ved to århundreskifter (1996), Norsk Litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 (1997), Jordbrukets kulturlandskap (1998), Norsk idéhistorie bd. 4, Vitenskapens utfordringer (medforf., 2002). Biografien om geologen Brøgger, Vitenskap og nasjon (1999), ble tildelt Fritt Ords Honnør. Harald Dag Jølle, f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø, medredaktør av Høyt i nord (1997).

Bilderedaktør Ketil Zachariassen, f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Musum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø, medredaktør av Inn i riket.

Norsk polarhistorie 2 – del 2  

Bind 2 «Vitenskapene» viser hvordan norsk polarforskning oppstod på 1800-tallet. Det var en spektakulær virksomhet som fascinerte publikum....

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you