Kaare Z. Lundquist gjør landmåling på kaia i Longyearbyen. Systematisk kartlegging av Svalbard var en viktig oppgave også for det reorganiserte Norsk Polarinstitutt.
disjoner og praktisk arbeid. Han ønsket også et stort polarråd, med representanter fra alle interesserte organisasjoner, mens en mindre arbeidskomité skulle ha møte med instituttdirektøren flere ganger i året.51 Sverdrups mer fullstendige forslag viser også ønsket om et vitenskapelig avansert polarinstitutt. Instituttets leder skulle fortrinnsvis være en vitenskapsmann knyttet til Handelsdepartementet (som hadde det formelle ansvar) og til universitetet, med begrenset undervisningsplikt. Direktøren skulle lede forskningsavdelingen, med både fast ansatte vitenskapsmenn og et stort antall midlertidig ansatte forskere med stipendier og bevilgninger fra andre institusjoner (inkludert hovedfagsstudenter). Handelsdepartementet, som ansvarlig instans overfor NSIU, inviterte representanter fra interesserte organisasjoner til møte 20. september 1946. «Det foreligger nå forslag til plan for et Norsk Polarinstitutt som aktes opprettet fra 1. januar 1948. Instituttet vil fra den nevnte dag avløse Norges Svalbardog Ishavsundersøkelser, men vil i tillegg til dettes tidligere oppgaver få tildelt en rekke nye.»52 Det var stor uenighet mellom representantene fra KUD, universitetet, NSIU, Norges Geografiske Oppmåling og Norges sjøkartverk. Da representanter for de to siste organisasjonene grep sjansen og prøvde å få ansvar for kartlegging og oppmåling, tok Orvin sterkt til motmæle: Hvis disse organisasjonene hadde fått ansvar for Svalbard fra starten av, hadde man ikke oppnådd noe i det hele tatt: «Ingen andre enn Undersøkelsene kunde koordinere disse
å spise kirsebær med de store
347