nentene som hadde flyttet seg, antydet Hansen, i tilslutning til den engelske geolog Fisher som her foregrep moderne platetektonisk teori. Det var akseptasjonen av denne teorien så sent som i 1960-årene som løste et av paleontologenes store mysterier i Arktis og Antarktis – det f. eks. Keilhau ga uttrykk for om kullagene på Bjørnøya – nemlig hvordan fossiler av tropiske floraer og faunaer i dag kan befinne seg i nærheten av de kalde polene. Svaret er at disse bergartene er blitt skjøvet nord eller sør etter at de var dannet i mer tropiske strøk av kloden. Nansen fikk lese Hansens avhandling i manuskript, og Hansen hjalp Nansen med den videre bearbeiding av Grønlands-dataene.93 Også med Helland har Nansen sikkert diskutert istid og klima. Da Nansen kom hjem fra Grønland, var Helland engasjert i en debatt med botanikeren Axel Blytt (1843–98) om astronomiske forklaringer på forandringer i vegetasjon og klima.94 Hva nå effekten av disse samtaler og debatter har vært, har de sikkert overbevist Nansen om at det han hadde søkt svar på under Grønland-turen om istiders årsaker – var blitt til subtile teorier om astronomi, jordskorpens struktur, osv. Bare å se på isen var ikke lenger nok. Til spørsmålet om istiders natur kunne han imidlertid bidra. Hovedresultatet var at isen på Grønland strakte seg fra kyst til kyst som et konvekst skjold opp til en høyde på 3000 m på midten; isfritt land ble ikke observert, med unntak av noen nunataker nær kysten. Altså dårlig nytt for Nordenskiölds teori om isfrie oaser. Nunatakene ble behørig oppkalt etter ekspedisjonens medlemmer og støttespillere f. eks. Nordenskiöld, Rink, Helland, samt andre geologer, særlig danske, som hadde gjort seg fortjent ved Grønlands utforskning. Nansen anslo tykkelsen på grønlandsisen til maksimum 2000 m. Vekten av ismassen ville føre til en nedpressing av landet under, og være en kraftig erosjonskraft på berggrunnen, særlig i kyststrøkene, hvor isen hadde størst hastighet der den fløt ut i daler og fjorder. Nettopp isens flytende struktur gjorde at den ikke ble høyere på midten til tross for at Nansen kunne påvise uventet lav lufttemperatur og -fuktighet inne på isen, noe som førte til stadig snevær. Men enhver slik akkumulasjon på toppen førte bare til raskere isflyt ut mot sidene, og økt kalving av isbreer langs kysten. Noe kosmisk støv, som Nordenskiöld mente å ha observert tidligere, ble ikke funnet. Kun langs kystene fant de litt støv på isen, og mengden av dette var direkte korrelert med mengden isfritt land på øst- og vestkysten. Det var derfor rimelig å anta at støvet var blåst inn fra frilagt morenemateriale langs kysten. To år etter Paa ski over Grønland, i 1892, kom en mer omfattende presentasjon som eget Ergänzungs-bind i det tyske geografitidsskriftet Dr. A. Petermanns Mitteilungen aus Justus Perthes Geographischer Anstalt.95 Den er stort sett en gjentagelse av tillegget til reisebeskrivelsen. Meteorologiprofessor Mohn publiserte samme sted de innsamlede data om været, som strengt tatt var grønlandsferdens beste observasjoner. Som vedlegg kunne man også lese den kjemiske analyse
kartleggerne
77