Issuu on Google+

Norsk polarhistorie

Forfatterne: einar-arne drivenes f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø.

robert marc friedman f. 1949, Ph.D. fra Johns Hopkins University 1979, professor i vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo.

dag o. hessen

II

f. 1956, dr.philos., professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

f. 1958, dr.scient. (biologi) og mag.art. (filosofi), professor i biologi ved Universitetet i Oslo.

harald dag jølle f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Norsk polarhistorie er et pionérverk, skrevet av ledende forskere innen ulike fagfelter. Det beskriver den store norske aktiviteten i polarområdene, i nord som i sør. Verket omhandler de spennende ekspedisjonene, den vitenskapelige utforskningen, næringsvirksomheten og den politiske betydningen, fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag. Vekten legges på den norske virksomheten, men den settes inn i en internasjonal sammenheng. Vitenskapene viser hvordan norsk polarforskning oppstod på 1800-tallet. Det var en spektakulær virksomhet som fascinerte publikum. Men det er studier av landområder, havstrømmer, været, klima, planter og dyr som har vært den viktigste begrunnelsen for ekspedisjonene. Her vises hvordan undersøkelser av polarområdene har vært vesentlige for å forstå en rekke av klodens naturfenomener. Og her vises hvordan vitenskapsmenn var sentrale aktører i norsk ekspansjon i Arktis og Antarktis, og at stormaktenes politikk fikk betydning for norsk forskning. Og ikke minst: Hva er norsk forskning i de polare områdene i dag?

Vitenskapene

geir hestmark

ISBN 82-05-32656-8

,!7II2A5-dcgfgj! www.gyldendal.no

einar-arne drivenes harald dag jølle (red.)

e i n a r - a r n e d r i ve n e s | h a r a l d d ag j ø l l e ( re d . )

Norsk polarhistorie

Redaksjon: einar-arne drivenes f. 1946, cand.philol., førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø.

harald dag jølle

II

f. 1971, cand.philol., universitetsstipendiat i historie ved Universitetet i Tromsø.

Vitenskapene

Bilderedaktør: ketil zachariassen f. 1969, cand.philol., historiker, tidligere fotoarkivar ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet, Universitetet i Tromsø.


einar-arne drivenes | harald dag jølle (red.) ketil zachariassen (bilderedaktør)

Norsk Polarhistorie 2

Vitenskapene


© Gyldendal Norsk Forlag AS 2004 2. opplag Printed in Slovenia Trykk/innbinding: Korotan, Ltd. 2005 Repro: RenessanseMedia AS, Oslo 2004 Papir: Arctic Volume 115 g (1,12) Boken er satt med Adobe Garamond 11/13,5 pt og MetaPlus 9,2/13,5 pt Forlagsredaksjon: Hans Petter Bakketeig og Helge Vold Redaksjonssekretær: Ketil Zachariassen Grafisk formgiving og omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen/Kobolt Forsidefoto: Fridtjof Nansen leser temperaturen fra vannhenteren på den første «Fram»-ekspedisjonen. Foto: Fridtjof Nansen, Polhavet 1894. NBO, Bildesamlingen. Baksidefoto: Isbjørnforskning på Hopen. Foto: Magnus Andersen, 2002. NP. ISBN 82-05-32656-8 Forskingsprosjektet «Norsk polarhistorie» er finansiert av: Norges forskningsråd Norge 2005 AS Universitetet i Tromsø Fiskeridepartementet Justis- og politidepartementet Miljøverndepartementet Nærings- og handelsdepartementet Utdannings- og forskingsdepartementet Utenriksdepartementet Høgskolen i Tromsø Norges Råfisklag Norut Samfunnsforskning Sigval Bergesen d.y. og hustru Nanki’s almennyttige stiftelse Sparebanken1 Nord-Norge Spitsbergen Travel Sysselmannen på Svalbard TFDS – Troms Fylkes Dampskipselskap Troms Kraft AS Forfatteren Geir Hestmark har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Redaksjonsråd: Thor Bjørn Arlov, Susan Barr, Robert Marc Friedman, Marit Anne Hauan, Dag O. Hessen, Jens Petter Nielsen, Olav Orheim, Morten Ruud, Erik Rudeng, Øystein Sørensen

Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.


INNHOLD

6

POL ARFORSKNING

9

Kap. 1 Geir Hestmark Kartleggerne

104

POL AR STORMAKT

107 175 259

Kap. 2 Robert Marc Friedman Nansenismen Kap. 3 Einar-Arne Drivenes Ishavsimperialisme Kap. 4 Harald Dag Jølle Nordpolens naboer

328

POL ART FELLESSKAP?

331 421

Kap. 5 Robert Marc Friedman Å spise kirsebær med de store Kap. 6 Dag O. Hessen Klodens helse – sett fra polene

493 541 565 571

Noter og litteratur Register Illustrasjonsliste Bidragsyterne


POLARFORSKNING


Kartlegging av land og hav, og spørsmål om istider og magnetiske poler sendte forskere til Arktis. Norge kom sent i gang, men mot slutten av 1800-tallet ble nordmenn for fullt med på å utforske klodens ytterpunkter. Norge fikk en ny helt: .


K A RT L E G G E R N E

KUNNSKAP I ÉNHJØRNINGENS TID

‘Polarforskning’ kan defineres som studiet av natur og kultur i Arktis og Antarktis.1 Det er altså et regionstudium, men skiller seg fra andre slike studier, som for eksempel ‘Midtøsten-studier’ eller ‘Latin-Amerika-studier’, ved at naturfagenes bidrag er langt større enn kulturfagenes; av den enkle grunn at store deler av polområdene er ubebodd av mennesker. Som alle regionstudier har polarforskningen konsentrert seg om det spesielle, det stedegne i det valgte området: de enkelte arter (f.eks. isbjørn) eller økosystemer (f.eks. Sydishavet), den lokale geologi og geofysikk (f.eks. nordlys), landskapets historie, urbefolkningenes særtrekk.2 Konsentrasjonen om det stedegne utelukker selvfølgelig ikke at regionstudier både kan bruke og produsere mer generell kunnskap i en dynamisk utveksling med generelle vitenskapelige disipliner som fysikk, kjemi, økologi, sosialantropologi, lingvistikk etc. hvor målet snarere er det universelle, det allmenne, å sammenfatte flest mulige fenomener i det færreste antall formler, teorier eller begreper. Men ved å sette stedet som det primære, plasserer regionstudier seg i ytterkantene av de store disiplinene. Polarforskningens resultater har i betydelig grad vært publisert i egne skriftserier og tidsskrifter, til dels i ‘splendid isolation’, uten brysom konkurranse. I polarforskningen forsterkes preget av marginalitet nettopp ved valget av område. I de greske geografenes femsoners inndeling av Jordens klimasoner ble yttersonene i nord og sør ansett for ubeboelige. Studiet av biologi i polare strøk er en studie i ekstremisme, av organismer i et klima ved livets yttergrenser. Dette gjelder også urbefolkningene, som Fridtjof Nansen i Eskimoliv (1891) utropte til sivilisasjonens utposter. Og det gjelder forskerne: «Vi hadde det svært fugtig hos os og måtte hver aften hele vinteren igjennem hugge store isfjell ut av våre køier,» skriver Roald Amundsen i Nordvestpassasjen.3 «Den første betingelse

kartleggerne

9


for en polarforsker er å ha et sundt og herdet legeme,» skriver han i sin selvbiografi Mitt liv som polarforsker.4 Dette er mildt sagt spesielle krav til en vitenskaper, et yrke hvor intelligens, observasjonsevne, kreativitet og ‘evnen til å holde på’ (flid, tålmodighet) vanligvis er hva det kommer an på. Etter hvert innså man jo at det faktisk gikk an å innrette seg noe mer bekvemt, også i polare strøk, om man nå insisterte på å drive sin forskning der. Men tilfellet Amundsen eksemplifiserer også et annet trekk ved polarforskningens egenart, særlig i dens heroiske fase frem til Sydpolens erobring i 1911: uklare profesjonskrav. Nansen hadde doktorgraden på nervesystemets anatomi som fremste ‘kvalifikasjon’ til å studere istiden på Grønland. Amundsen tok riktignok Andeneksamen (ex.phil.-forløper) ved Universitetet i Kristiania i 1893, men fant det deretter mest relevant å ta styrmannseksamen (1895) og skipsførersertifikat (1902). Det fantes ingen yrkesutdannelse til polarforsker. I 1907 ble Amundsen likevel innvalgt i Videnskabs-Selskabet i Kristiania, og i 1912 ble det foreslått å gi ham et professorat i polarforskning. Et lignende initiativ var tatt i 1896 for Fridtjof Nansen. Men begge sa nei! Nansen mente zoologi var en klarere disiplin, mens Amundsen ikke tok sjansen på å bli latterliggjort. I 1912 stod det nemlig klart at en polarforsker burde ha sitt hovedståsted og sin utdannelse i en generell disiplin, for eksempel geologi, biologi, fysikk. Det stod like klart at tiden en polarforsker tilbrakte på ekspedisjon eller feltarbeid ute i kulden kun utgjorde en mindre del av erkjennelsesarbeidet. Langt den største del av tiden måtte brukes ved skrivebordet, det rette sted for å bearbeide resultatene, under så bekvemme forhold som mulig. Det passet Amundsen dårlig. Norsk polarforskning ble også et element i den store unionskonflikten frem mot 1905, og en forholdsvis uskyldig del av europeisk imperialisme i årene både før og etter. Polarforskningen fikk dermed tidlig et mer politisert preg enn nesten all annen forskning i Norge. Med dette fulgte en folkelig og økonomiskpolitisk goodwill som toppet seg med Stortingets storslåtte bevilgning til polarskipet «Fram», en sum tilsvarende Universitetets årsbudsjett. Uten kommersiell interesse var polarforskningen heller ikke. Geologenes innsats var dels motivert av ønsket om å finne kull og nyttige mineraler. For kystbefolkningen var Arktis og etter hvert Antarktis selve fangstmarken, for fisk, sel og hval, og mye forskning ble etter hvert knyttet til forvaltningen av disse ressursene. Men burde vi ikke isteden satset på ‘ekvatorialforskning’? Botanikkprofessor Nordal Wille pådro seg i 1904 zoologiprofessor Fridtjof Nansens vrede ved å antyde at en ekspedisjon til tropene ville gi et langt større vitenskapelig utbytte i forhold til utgiftene, sammenlignet med ekspedisjoner til Arktis eller Antarktis.5 Men Wille hadde glemt sitt sted: at han var nordmann. Nansen formulerte jo i slutten av 1880-årene programmet om et folk – nordmennene – med særlige forutsetninger for å utforske polarområdene.6 Det spesifikt norske lå her i over årtusengamle tradisjoner med bygging av solide havgående fartøy-

10 p o l a r f o r s k n i n g


Verden systematiseres. Her er en forsker i arbeid med 책 analyse hvalknokler.


En moderne vikingkonge? Fridtjof Nansens polarekspedisjoner ble i samtiden skrevet inn i tradisjonen tilbake til de norrøne reisene til Grønland. I dag derimot, sees framveksten av norsk polarforskning pü 1800-tallet som en del av et europeisk kartleggingsprosjekt av klodens ytterkanter.


er, navigasjonskunnskap og sjømannskap, fangst av sel, hval og isbjørn, erfaring med å overleve i kulde, Norges nord- og vestvendte kyst, samt den frisksportige skikulturen fra Telemark som ble adoptert av Kristianias borgerskap. Nansens trang til å se sin forskning og sine polareventyr i et nasjonalt, norsk tusenårsperspektiv kan lettvint avfeies som vikingpåskryt og sentimental patriotisme, en mangel på sans for historiens diskontinuitet og brudd, en virkelig anakronisme, et gjennomskuelig forsøk på å komme dansker og svensker ‘i forkjøpet’. Med en viss rett er det hevdet at såvel nasjonalstater som differensierte vitenskapelige disipliner, utdannelser og institusjoner først og fremst er et produkt av det 19. århundre. Et slikt syn underkjenner imidlertid betydningen av en rekke interessante, men ikke nødvendigvis renskåret akademiske kunnskapsprosjekter fra middelalder og tidlig moderne tid. Det underkjenner også det sterke element av kontinuitet som ligger i kirkens lærdomsforvaltning, kunnskapsproduksjon og brobygging mellom antikken og den moderne tid, ikke minst i Norge, hvor selvstendig vitenskapelige institusjoner etableres svært sent. Nansen er jo dessuten fullt på det rene med historiens og kunnskapens mangfoldige veier og brudd, dens «viskningar och rop», og tematiserer og årsaksanalyserer dette i sitt verk Nord i tåkeheimen (1911). Derfor skal vi starte her, med det lange perspektiv, med

Geografi og ærlighet – i krøniker og kongespeil

Reise og se. Ordet «viten» er avledet fra «å se» (veda i sanskrit, videre i latin). Vitja, vitjing og visitt har samme opphav: man reiser, ser innom, og får dermed vite hvordan det står til. Viten, ære og rikdom – derfor drar folk til Grønland, forteller far til sønn i Kongespeilet, en kunnskapsmettet yrkesveiledning sannsynligvis forfattet i Norge av en geistlig ved Håkon Håkonssons hoff omkring 1250. Da var det gått nesten tre hundre år siden øya ble oppdaget av Eirik Raude i 982, den hissige jærbuen som med drap og nabokrangel hadde gjort seg så umulig både i Norge og Island at han fikk valget mellom å oppdage nytt land eller opphøre. Han seilte vest i havet på ryktet om noen skjær. Eirik Raude var flyktning og ikke forsker, men må utvilsomt regnes til De Store Oppdagere. Grønland var en stor geografisk oppdagelse. Det var nytt land. Og i polarforskningen har slike oppdagelser vært en sentral del av kunnskapen som kom inn fra kulden. Nyt land er tittelen på Otto Sverdrups bok om den andre «Fram»-ferd (1898–1902). I 1920 ble den trauste sjøkapteinen æresmedlem av Det Norske Geografiske Selskab – «For Fortjenester av Geografisk Forskning». Som disiplin eller kunnskapsområde var geografi allerede utmeislet i antikken. Geographia, skrev Ptolemaios av Alexandria i sin Geographike hyhegesis i det andre århundre e. Kr., er «en imitasjon ved tegning av hele den kjente del

kartleggerne

13


av verden sammen med ting som bredt forstått er knyttet sammen med den.» (Geos = gresk for Jorden, grafein = gresk for tegne, skrive, beskrive.) Den greskegyptiske astronomen påpekte også nytten av et koordinatsystem – breddeog lengdegrader – som kunne angi et steds presise posisjon på Jordens overflate. Kartet var et annet nyttig hjelpemiddel, og særlig da grenselinjen mellom hav og land. Siden omkring 500 år f.Kr. hadde grekerne dessuten antatt at Jorden og Himmelen var en sphairos (sfære, kule, eller på latin: globus). Gjennom kulen kunne man forestille seg en vertikal dreie-akse, gresk: polos, som en aksel i et hjul, av gresk: pelein = bevegelse. Hver ende av en slik akse ble på latin kalt polus, og hos dikteren Ovid kan vi lese om polus glacialis og australis, det vi kaller Nordpolen og Sydpolen. Geografi er kanskje det fremste eksempel på hvor uskarpe grensene kan være mellom vitenskap og annen kunnskap, mellom helt praktisk virksomhet og teoretisk arbeid, mellom erkjennelse for opplevelsens og forståelsens skyld, og kunnskap til umiddelbar økonomisk profitt, militær erobring eller livredning, mellom det å forske, utforske og oppdage. Geografi eksemplifiserer også det enorme mangfold det kan være i sosial bakgrunn og status, opplæring og utdannelse, livsløp og yrke hos dem som på en eller annen måte bidrar til et kunnskapsfelts vekst. Handelsmenn og sogneprester, fangstfolk og fine reisende, landmålere og loser, offiserer til sjøs og til lands, kommersielle kartprodusenter, veivisere og veibyggere, sosialantropologer og geologer.7 Kanskje den eneste disiplin som i så måte kan konkurrere med geografien er nettopp polarforskningen. Nytt land? – Nå bodde det riktignok mennesker på Grønland fra før da Eirik gjorde landgang. «Oppdagelsen av Grønland» er derfor et europeisk perspektiv. Og nyheten spredte seg via handelsrutene og det store informasjonsnettverket som også kalles den katolske kirke. Eiriks hustru Thjodhild lot seg kristne og fikk bygget en kirke i torv på deres gård Brattalid på sør-spissen av Grønland. Slik ble området knyttet til den skrift- og lærdomskultur klostre og katedralskoler hadde ført videre fra antikken. Paven la først de nordiske land under erkebispen i Hamburg (1053), og det er i kanniken Adam av Bremens historie om dette erkebispedømmet – Gesta Hammaburgensis ecclesiae pontificium (ca. 1075) – vi har bevart den første skriftlige formidling av oppdagelsene av Grønland. Hos Adam forekommer også den første skriftlige registrering av en annen geografisk oppdagelse: Winland. I sin fortelling om dette tar han inn elementer fra greske myter og sagn. Ifølge den ikke helt pålitelige Eirik Raudes Saga skal Eiriks sønn Leiv ha vært i Norge og fått i oppdrag av kong Olav Tryggvason (995–1000) å kristne Grønland. På tilbaketuren drev de av kurs og havnet lenger vest, til et sted Leiv kalte Vinland, som kanskje betyr «land med frodige gressmarker», kontinentet som mange hundre år senere av de tyske kartografene Martin Waldseemüller og Matthias Ringmann (Cosmographia introductio, 1507) ble oppkalt etter florentineren Amerigo Vespucci: Amerika.

14 p o l a r f o r s k n i n g


Hva skjuler tåka og isen i Arktis? På nederlenderne Barent Langenes’ og Petrus Bertius’ kart fra 1618 ser vi at det fortsatt var mye ukjent land for de europeiske hvalfangerne ved Spitsbergen.


Romanforfatter Robert Michael Ballantynes beretning fra «den nye verden» fra 1885. Fortellinger om de norrøne reisene i nord og vest passet godt i det norske polare selvbildet på slutten av 1800-tallet.

Det er gjennom den muntlige, norrøne fortellertradisjon koblet med skriftog lærdomskulturen som fulgte kristningen vi kjenner navn på oppdagerne av Grønland og Vinland. Det er også her vi får høre om hålogalendingen Ottars ferd til Kvitsjøen på 800-tallet (i en gammel engelsk omarbeiding av Paulus Orosius’ historieverk Mot hedningene). Men disse ferdene var bare en kulminasjon av den ekspansjon fra Norden og kolonisering mot vest og nord som begynte på 700-tallet, om ikke før, til Hjaltland (Shetland), Suderøyene (Hebridene), Orknøyene, Færøyene, Island, Skottland, Irland, Man … Årsaken til ekspansjonen var bl.a. overbefolkning på Vestlandet. De teknologiske forutsetninger er de havgående skipene, og navigasjon etter stjernebilder, solkompass, skyggeplate og landmerker. Den høyst varierende og flekkvise formidling, nedskriving og akkumulasjon av kunnskapen om land og hav i nord-Atlanteren er dokumentert av Nansen, i flere av Helge og Anne Stine Ingstads bøker, og i Kirsten Seavers Echoes from the Frozen North (1996).8 Før boktrykkerkunsten muliggjør masseproduksjon i

16 p o l a r f o r s k n i n g


andre halvdel av 1400-tallet dreier det seg om kostbare, håndskrevne manuskripter i ett eller noen få eksemplarer, om små og lite detaljerte karter basert mer på annenhånds opplysninger og antagelse enn iakttagelse. Det er en lærd skriftkultur for de få, og kommunikasjonen de lærde imellom er mangelfull. Det er i denne eksklusive tradisjon Kongespeilet dukker opp, med et vell av gode observasjoner av naturfenomener på Island og Grønland og i havet mellom dem.9 Verket vil oppsummere og formidle ferdigheter, kunnskaper og seder – kalt idhrottir (idretter) – knyttet til bestemte roller eller stender i samfunnet. Boken har mange europeiske forbilder, men det som gjør den unik, er den lokale kunnskapen om nordområdene i kapitlet om kjøpmannsyrket. De råd som gis om riktig oppførsel for kjøpmenn i fremmede strøk er for øvrig identiske med dem den svenske naturforsker Carl von Linné skulle gi sine reisende studenter i Instructio peregrinatoris (1759): å ligge unna et lettsindig liv, spill, bedrageri, for mye god mat og vin, gjeld, samt diskusjoner om livssyn; man bør dessuten kunne fransk og latin! I sin beskrivelse av de forskjellige hval- og selartene i havet ved Island og Grønland legger Kongespeilet hovedvekten på det nyttige – hvilke kan spises eller brukes som medisin, hvilke er farlige – men i den meget detaljerte beskrivelsen av dyrenes utseende og adferd ser vi en glede over naturkunnskap som ikke avviker mye fra populærvitenskapelig formidling i dag. Forfatterens vilje til å skille sant fra usant er sterk og gjennomgående. Men det er en verden på kanten av det kjente. Nahvalens (narhvalens) lange «tann» er «fager og velskapt» og «jevndreid som om det var gjort med redskaper». Hvalen er «så redd og kjær for tannen at den ikke lar noen ting komme til den». Man har målt: Dyret er 20 alen langt, og tannen syv. Men ved Grønland finnes også sjøtroll, som havstramb (havmenn) og margyger (havfruer), skjønt «jeg tror likevel ikke de ofte kommer folk for øye». Enda mer uskarp er kunnskapen om den kjempedigre havguven som fanger andre dyr ved å rape opp mageinnholdet som agn. Eller havgjerdinger: når havet bryter høyt som fjell på tre sider og lukker skip og folk inne. Kun få har kommet unna og fortalt hva som hendte; siden er det gått fra mann til mann med tillegg og fradrag, skriver Kongespeilets forfatter. En bedre kjent fare er drivisen, det frosne havet på Grønlands østkyst. I Kongespeilet får vi også høre mye om selve Grønlands natur og hva folk der lever av. Om isbreene og deres kalving, om reinsdyr, ulv og hare, om isbjørn og falk, om marmor i fjellet. Det gis tre «rimelige gjetninger» (vi ville si: hypoteser) om hvordan nordlys oppstår, skjønt forfatteren «har ofte truffet folk som har vært på Grønland i lang tid, og de synes ikke å ha fullstendig kunnskap om hva det er». Etter den kulturelle blomstring på 1200-tallet gikk Norge inn i en dramatisk nedgangstid som nærmest utslettet landet som selvstendig europeisk stat. Det som en gang var vel kjent, forsvinner i glemselen. Handelen og kontakten

kartleggerne

17


Hvordan så «Eenhiørningen», eller den opp til fem meter lange og 1600 kg tunge narhvalen, ut? Her er Hans Egedes bidrag fra 1746.


med Grønland brytes nesten helt, og selv klimaet går inn i en kjøligere periode – «den lille istiden», som kanskje i vesentlig grad reduserer muligheten for landbruk på Grønland. På et eller annet tidspunkt mellom 1400 og 1500 forødes de norrøne bosetninger på Grønland helt. Grønlands kyster og andre mer og mindre verifiserte geografiske trekk i havet der nord kunne dog sees på mange av de fargerike kart og globuser som blir fremstilt med kobbertrykk i Europa fra omkring 1500 og fremover, inkludert Mercators berømte verdenskart (1569) «ad usum navigantium». Og Grønland skulle igjen og igjen dukke opp som hovedarena og inspirasjon for norsk polarforskning.

Jens Munk med «Eenhiørningen» i Mare Novum

Den norske middelalderen var en periode med store geografiske oppdagelser i nord, mange hundre år før den epoke som med et mer søreuropeisk perspektiv er blitt kalt De store oppdagelsers tid. Men også i denne epoke kan vi mønstre en typisk representant. Jens Munk (1579–1628) var et barn av det historikeren Parry treffende har kalt Rekognosansen (1450–1650), som et ordspill på den delvis samtidige Renessansen.10 Da Munk fikk en prominent plass i boken Norske maritime oppdagere og ekspedisjoner gjennom tusen år (1999), utgitt i forbindelse med 1000-årsjubileet for Leiv Eirikssons avdrift til Vinland, kan nok en og annen danske ha løftet et øyebryn.11 Også Kong Christian IV skal i sin tid ha vært forbannet. Ikke over at Munk ble erklært for nordmann riktignok, for det ville neppe betydd særlig mye i det såkalte dobbeltmonarkiet hvor Norge var ansett som en dansk provins på linje med alle andre. Men fordi favoritten Munk, sjøkaptein av Guds og Kongens nåde, lausunge av selvmorder og avsatt lensherre og slottsfogd Erik Munk, hadde klart å rote bort en av marinens prektige fregatter – «Eenhiørningen» – i et totalt mislykket forsøk på å finne Nordvestpassasjen til Asia.12 Gutten var født på godset Barbo i Arendal, og gikk til sjøs fra Fredrikstad tolv år gammel. Etter en del år ble han kaptein i marinen, og krysset langs NordNorges kyster og opp mot Ishavet. Etter å ha reddet mannskapet på et nedskrudd skip ved Novaja Zemlja, ble Munk utsett av Christian IV til å lede en ekspedisjon for å kartlegge forekomster av hval, hvalross, sel og andre naturrikdommer, samt … å finne Nordøstpassasjen til Kina. Med orlogsskipet «Angelibrand» la Munk ut fra København i 1610, men møtte tettpakket drivis allerede etter å ha passert Vardø. De måtte vende uten større utbytte. Christian IV var ikke imponert. Han hadde selv besøkt Vardø i mai 1599, med åtte skip og «diskret» kamuflert som «generalkaptein Christian Fredrichsen», og seilt videre langs Kola for å markere norsk territorialfarvann. Jens Munk lyktes bedre med sin innsats ved Göteborgs beleiring under

kartleggerne

19


Hudson Bay sett fra nord. Jens Munks kart ble trykt i reiseberetningen fra 1624.

Kalmarkrigen 1611–13, og da han etterpå tauet inn den glamorøse piraten Jan Mendoza og hans syv skip utenfor Kola lastet med gull og hvalolje og andre skatter, ble Munk den store sjøhelt og en holden mann. I årene etter bygde han opp Danmark-Norges engasjement i fangsten i Nordishavet. I 1619 sendte Christian IV ut to ekspedisjoner til India: en rundt Afrika, og en som skulle finne nordvestpassasjen over Amerika. Til den siste ekspedisjonen fikk Munk med seg 65 mann og to skip, fregatten «Eenhiørningen» og jakten «Lamprenen». To engelskmenn ble med som førstestyrmenn. De seilte opp til områdene de norske grønlandsvikingene hadde utforsket på veien til Vinland. Planen var å gå inn i Hudsonstredet og finne passasjen videre. Dette ligger riktignok på høyde med Bergen, men har et arktisk klima. Havet var fullt av drivis, og snart var skutene fanget i skruis. Etter en tid kom de løs, og seilte videre inn i det de ikke visste var en blindvei, en stor bukt – Hudson Bay. Her fant de vinterkvarter et sted de kalte Munkhavn (ved utløpet til dagens

20 p o l a r f o r s k n i n g


Churchill-elv). Utover vinteren dør de fleste av mannskapet av skjørbuk, sult og svekkelse i kulden, et sakte drama som er nedtegnet i Munks dagbok. 4. juni 1620 skriver han selv sitt testamente. Men endelig kommer våren, det blir friskt plantemateriale å tygge på, og med de to gjenlevende av mannskapet klarer Munk å ta seg ut med «Lamprenen» gjennom isen og etter en utrolig ferd på 67 døgn ankommer de Vestlandet, tannløse, i filler, med havarert rigg. De settes i arrest på Bergenshus, men slipper snart ut. I boken Navigatio Septentrionalis (En seilas til nordpolen) (1624) gir Munk sin egen førstehånds beretning om ekspedisjonen og kartleggingen av kystene ved Hudson Bay (som han først kalte Mare Novum – det nye hav, men i boken Mare Cristian).13 De nye kyster og øyer er behørig stemplet med C4, kongens tegn, på Munks håndtegnede kart. Kartet angir også muligheten for en åpning videre vestover – Nordvestpassasjen.

Hans Egede med pastoral opplysning til «vanvittige Hedninger»

Da sogneprest i Vågan i Lofoten Hans Poulsson Egede (1686–1758) landet på Grønland i juli 1721 for å misjonere, finansiert av et bergensk handelsselskap, hadde han i flere år agitert for at kongen burde gjenoppta kontakten med øya som så å si var gått ut av historien. Hans Egede var oppvokst i Norge, med danske foreldre. Etter 15 år på Grønland bosatte han seg i København og opprettet der et Seminarium groenlandicum til utdannelse av misjonærer, etter forbilde av samemisjonæren Thomas von Westens Seminarium lapponicum i Trondhjem.14 Før Egedes reise var det gjort mange forsøk fra den dansk-norske konge på å gjenopprette kontakten. Men utsendte ekspedisjoner møtte is, kontrære havstrømmer, kom stort sett aldri i land, ja ble til og med oppbragt av andre nasjoners skip mens de ennå er i europeisk farvann, slik det gikk med Bergens Commerce-Raad Georg thor Möhlens ekspedisjon i 1674 som hadde med prefabrikerte hus og et utvalg motiverte nykolonister. Og selv om Egede kom i land, var misjonsforsøket ganske mislykket. Men i sin Omstændelig og udførlig Relation Angaaende den Grønlandske Missions Begyndelse og Fortsættelse ... (1738) og Det Gamle Grønlands Nye Perlustration eller Naturel-Historie …(1741) gir han det første vitenskapelige helhetsbilde av «polarøya», inkludert et kart som viste vestkysten til godt og vel 71° N, og østkysten til 70° N. Egede hadde selv vært på ekspedisjoner for å utforske kystene nordover. Det var en topografisk beskrivelse, den mest typiske sjanger i norsk 1700-tallsvitenskap, sogneprestens lokale rundskue. Det var Den pastorale opplysning, hvor pietismen med dens vekt på personlig erfaring av de religiøse sannheter, friksjonsfritt ble vekslet inn i rasjonalisme og vitenskapende empirisme. Egedes prestegård på Grønland var en misjons-

kartleggerne

21


stasjon, men også i praksis en forskningsstasjon. De fleste av hans naturobservasjoner er utpreget nytteorienterte, knyttet til næring, muligheter for landbruk, beitemark, brensel, skogens utbredelse, byggematerialer, bær, krydder og legeurter, jaktbart vilt … Perspektivet er en nykolonisering av Grønland, økonomisk utbytte for kongen og det bergenske selskap. Vitenskapen inngår som element i en imperialistisk, kolonialistisk kontekst. Det mest bemerkelsesverdige var selvfølgelig klimaet, «Luftens Constitution og Temperament».15 Og her var Grønland overraskende mye kaldere enn Norge til tross for at landene for en stor del lå på de samme breddegrader. Om vinteren «paa 68.Gr. og høyere, er Kulden extraordinaire skarp og haardt, saa at endog Fransk Brendeviin i Huus kand bond fryse». Kun langs sjøkanten og inn i fjordene fantes bart land. «Foruden den Fæle Iis, hvormed Landet er bedekket op til Fields, driver der og en forfærdelig hob Iis udi Søen.» Men isfjellene var også vakre, «somme ere blanke og hvide som den deyligste Cristal, andre blaa som Saphirer, andre grønne som Smaragder». Av mineraler og metaller så Egede «gandske lidet til sligt udi Grønland». Noen grønne flekker i berget utenfor Godthaab viste kobber. Dessuten fantes svovelkis. Rød sand hadde han sendt til Bergen for kjemisk undersøkelse. Her fantes også uekte marmor eller veikstein (kleberstein), som grønlenderne selv lagde kar og lamper av. Disse kunne byttes mot reinskinn og annet fra inuiter lenger nord. «Af det saa kallede Steenflachs eller Asbestus findes der heele Bierge.» Den større del av naturbeskrivelsen viet Egede dyrene, og særlig de hvalog selarter grønlenderne jakter, og også reinsdyr. Hvalene var først og fremst bemerkelsesverdige ved sin veldige størrelse. I de fem hundre år som var gått siden Kongespeilets beskrivelser var detaljnivået økt betraktelig. Det var mye å fortelle verden, for eksempel at bardehvalens «Membrum virile, bestaaer af en sterk Seene 7 à 8 ja 14. Fod lang, i Proportion af hans Storlighed. Dette Lem ligger i en Koger indsluttet …». Mest fascinerende var likevel Eenhiørningen, eller narhvalen. De elegant spiralformede hornene fra denne lille hvalarten var gjennom middelalderen blitt skattet som store sjeldenheter og ga næring til de antikke og bibelske myter (e.g. Salm. 29.6) om enhjørningen. Hva nå de gamle kilder egentlig refererte til var «vanskeligt at determinere» syntes Egede. Var det som hos Plinius en hestekropp med hjortehode og ett horn i pannen? Eller «et Amphibion»? Kanskje nesehornet – «de Diuer, som kaldes Rhinoceros» – i Afrika? Ja, de antikke forfattere var så uoverenstemmende at man kunne tvile på «om saadan Diur er nogen steds at finde og treffe». Det minnet Egede om hva grønlenderne fortalte ham om «et skrekkeligt rivende Diur som de kalde Amarok, om hvilket alle veed at tale, men der er ingen som kand sige, self at have seet det». Men Søe-Enhiørninger fantes utvilsomt, og Egede presenterte detaljerte observasjoner over dens liv og skisser av dens skjelett. Grønlands natur fremviste herligheter og merkverdigheter. Men Egede

22 p o l a r f o r s k n i n g


Det fascinerende nordlyset har alltid opptatt forskere og reisende i nordområdene, og det har vært mange gjetninger og hypoteser om årsakene til det bølgende lyset på den polare nattehimmelen.


Hans Egede fikk av Fridtjof Nansen den tvilsomme æren av å ha startet «siviliseringen» av inuitene, slik at han i ro kunne «præke kristendom for dem». For Nansen vitnet dette om en totalt manglende forståelse av jegerlivet.


Hans Egede på et frimerke i 1986, 300 år etter han ble født.

gir først og fremst en detaljbeskrivelse av det grønlandske menneske, «nogle eenfoldige, fattige og vanvittige Hedninger, som lever som de kand, og giør sig Landet saa nyttig, som de allerbedst veed og forstaar». Vi får lese om inuitenes matstell, jaktmetoder, ekteskap og barneoppdragelse, klesdrakt, språk, diktning, begravelsesskikker, leker og spill, og Egedes bok er blitt en uvurderlig kilde til inuitkultur før dansk nykolonisering for alvor tok til. Et særlig kapittel vies muligheten for mottagelighet av evangeliet, for det er et faktum at Grønland igjen har falt ut av den kristne kultur. «Eftersom Grønlænderne af Naturel ere et meget dumt og koldsindig Folk, da ere de ogsaa meget mere Uskikkede til at fatte og eftertenke en Ting, og følgelig ogsaa de Guddommelige Sandheder.» Her fikk man starte med barna, da de er mest mottakelige, mente Hans Egede. Da han forlot øya tok sønnen over misjonsarbeidet. I det neste århundre skulle religion og vitenskap mer og mer skille lag som to distinkte profesjoner. Men det er også et sterkt element av kontinuitet mellom den topografiske litteraturen og feltorienterte natur- og kulturfag som geologi, biologi, folkloristikk, sosialantropologi.

NATURVITENSKAP I VON HUMBOLDTS TID Keilhaus «Polarexpedition» (1827)

Forventningen steg og stillheten senket seg da neste taler ble presentert med ordene: «Professor Keilhau fra Christiania, som er kommet hit til møtet direkte fra Spitsbergen og Nordkapp, er vel den av alle deltakende naturforskere som har reist lengst.»16 Det tyske selskap for naturforskere og leger – Deutsche Gesellschaft für Naturforscher und Ärzte – holdt sitt syvende møte, denne gang i Preussens hoved-

kartleggerne

25


stad Berlin. Året var 1828, og møtet regnes i ettertid som det store gjennombruddet for naturvitenskapen i tysk kultur. Under den verdensberømte oppdagelsesreisende Alexander von Humboldts (1769–1859) ledelse, og med regjering og konge til stede, ble det den første større manifestasjon av dannelsesborgerskapets betydning i tyskspråklig kulturkrets og en feiring av åndsfriheten. Her fikk geistlighet, godseiere og offiserer nøye seg med å være tilhørere.17 Keilhau snakket konsentrert om Spitsbergens og Bjørnøyas geologi – og gjorde slik lykke at han bare noen dager etter ble invitert til å gjenta foredraget i Berlins geografiske selskap.18 Temaet passet som hånd i silkehanske til et tallrikt publikum som vinteren før hadde lyttet henført til von Humboldts foredragsserier om Jordens fysiske beskrivelse, førsteutkastet til hans monumentale syntese Kosmos (1845–1862), et av 1800-tallets mest beundrede naturvitenskapelige verker. Etter flere tiårs utlendighet i Latin-Amerika og Paris var Humboldt endelig vendt hjem i 1827. Med sitt 34 binds verk (1805–1834) om sine seks år (1799–1805) i Venezuelas jungler og på Andesfjellenes topper, oppfylte han til de grader det tyske ordtak Wenn Jemand eine Reise tut – «Når noen gjør en reise, blir det alltids noe å fortelle»!19 Om aftenen etter Keilhaus foredrag ble han og tilhørerne invitert på mottagelse hos en annen berømt tysk reisende: Leopold von Buch (1774–1853), som i årene 1806–08 hadde reist i Skandinavia og skrevet en omfattende reiseberetning om natur og kultur som ble oversatt til flere språk.20 Boken var i flere tiår en hovedkilde ute i Europa til kunnskap om Norge. Von Buch og von Humboldt var venner siden studietiden ved Bergakademiet i Freiberg, hvor de fordypet seg i mineralogi og Jordens historie under Abraham Werners (1749–1819) kateter. Prestesønnen Baltazar Mathias Keilhau (1797–1858) var den første bergkandidat (cand. min.) som ble uteksaminert fra det unge Kgl. Frederiks Universitet i Christiania, etablert i 1811.21 Inntil 1850-årene var dette den eneste naturvitenskapelige embetseksamen man kunne ta i Norge. Norges første vitenskapelige institusjon, Bergseminaret grunnlagt på Kongsberg i 1757, var i 1814 med lærere og samlinger overflyttet til Universitetet. Ekspedisjoner i Norges fjell overbeviste Keilhau om hvor lite man visste om fedrelandet. I 1822 presenterte han en ambisiøs skisse til et Institut for Undersøgelse af Norges naturlige Beskaffenhed.22 Tanken var diskutert i kretsen rundt Universitetets sekretær Gregers Fougner Lundh, professor i landhusholdningslære, statsøkonomi og teknologi, og Christopher Hansteen (1784–1873), professor i anvendt matematikk og astronomi. Et institutt ble det ikke noe av, men som «Et Samfund af Videnskabsdyrkere» begynte kretsen å utgi Norges første rent naturvitenskapelige tidsskrift: Magazin for Naturvidenskaberne (1823–38). Mottoet på heftenes forside var: «See selv, tænk selv, döm selv. Uden Frihed i Tanke bestaar ei Videnskab; uden Frihed i Ord og handling ei kraft-

26 p o l a r f o r s k n i n g


fuld Stat.» Dette var den revolusjonære generasjon fra 1814. I 1828 konstituerte de seg som Den physiographiske Forening. Fysiografi – det var von Humboldts program, en detaljert beskrivelse av Jordens overflate: berggrunn, landskapsformer, klima, bosetning, vegetasjon og dyreliv.23 Tregrenser, snegrenser, naturens geografi og historie. Det skulle først og fremst måles, med et vell av apparater – høyde over havet, temperatur, lufttrykk, nedbør, lyn, vind, lys, luftfuktighet, magnetisme, tyngdekraft, jordens, vannets og luftens kjemiske sammensetning – og alt skulle kartfestes og tidfestes: nøyaktig hvor og når. Og det skulle søkes sammenheng, ja kanskje lovmessighet, for eksempel mellom berggrunn og vegetasjon, eller mellom vegetasjon og nedbør eller temperatur. Von Humboldts og reisefellen Aimé Bonplands Essai sur la géographie des plantes (1807) grunnla en ny vitenskapelig disiplin, biogeografien, læren om de levende organismers utbredelse og de miljøfaktorer som bestemmer utbredelsen. Den humboldske vitenskapen er regional, spesiell, kompleks og konkret. Den er på mange måter en videreutvikling av 1700tallets topografiske tradisjon, og Den physiographiske Forening i Christiania kan også sees som en gjenfødelse av Det topographiske Selskab, som omkring 1800 hadde utgitt Topographisk Journal for Norge. I 1826 ble Keilhau utnevnt til lektor i bergvitenskapene ved Universitetet, med særlig forpliktelse til «at foretage videnskabelige Reiser i Fædrelandets mindre undersøgte Egne, saalænge dette maatte findes nødvendigt og nyttigt». Helt innenfor dette programmet kan man vel ikke si at en tur til Spitsbergen var, ikke minst fordi Keilhau selv hevdet å ha vært utenfor Europa på det han kalte sin «lille Polar-expedition».24 Egentlig var han på tur for å studere NordNorges mineralbygning med henblikk på en fullstendig «geognostisk» (geologisk) beskrivelse av Norge, noe han da også leverte med sin monumentale trebindsverk Gæa Norvegica (1838–50). Men i august 1827 fikk han i Hammerfest vite at en tysker, Bartho von Löwenigh, var på jakt etter et fartøy for en tur til Spitsbergen, først og fremst for å gjøre seg kjent med russernes fangstvirksomhet. Keilhau falt for fristelsen til å se geologien lenger nord. Sluppen «Gud mit Haab» seilte 16. august, bemannet med tre nordmenn og tre kvener.25 Det var sluppens tredje tur til «Polar-Öerne» denne sommeren. Luften i kahytten var «saa slet, at alle Sager af Sölv gulnede i faa Timer». På veien nordover observerte Keilhau bl.a. stormfugl, «denne merkværdige PolarFugl, som saa ganske svarer til det traurige Indtryk af disse öde Regioner». 19. august i ble det ropt: Land! – «og vi løb strax op paa Dækket med Brændeviinsflasken. Vi saae intet, men skjænkede dog Mandskabet, som saae des klarere». De var kommet til Bjørnøya. Tåken lå over øya, sluppen krysset seg inn mot Nordhavn på østsiden. Landet var flatt, men avkuttet med steile fjellvegger mot havet. Noen naturlige steinstøtter minnet om landvetter, og styrket innbilningskraften, skriver Keilhau, «her

kartleggerne

27


i det öde Polarhav». De skulle bestige «en fremmed, ikke mere til vor Verdensdeel hörende Strand». De tok inn til land med lettbåten, med proviant for flere dager. Russiske trekors og noen varder reist av norske fangstmenn viste hvor de skulle lande. Litt høyere i terrenget stod en trebygning. Bak huset en slette med litt mose og «og et Par andre Væxter af sörgeligt Udseende». Skjeletter av hvalross og isbjørn lå strødd omkring. Det var som rester av kjemper. «Vi indbildte os, at vi her stode paa et Stykke af Klodens gamle Overflade, som havde undgaaet den Bedækning af yngre Jord- og Steen-lag, hvori Urverdenens Dyr ellers findes begravede, men som derimod endnu ikke var opvaagnet til det nye Liv, der fulgte hine Katastropher.» Husene, som var oppført i 1822 av et par redere fra Hammerfest, var kledd med hvalrosshuder med den råtnende kjøttsiden ut. Fugleegg og skinn lå strødd omkring. I stuen var det sengeplass, bakerovn og en tønne tynt russisk øl. Dessuten salt og tørrfisk, litt mel og nedsaltet alke. De fyrte opp og fikk varmen. Keilhau foretok magnetiske observasjoner ved huset i to timer, og gikk deretter for å møte Löwenigh, som hadde gått en tur innover. Snart kom Keilhau til en bukt med en flokk hvalross på en strand. Fangstfolk hadde tatt flere tusen dyr på denne stranden, fikk Keilhau senere høre. Etter å ha hvilt seg fra disse skakende opplevelser, gikk han sydover på øya. Sand fra sandsteinslag dannet fine strender. Romantikeren Keilhau hadde aldri opplevd slik ensomhet og velgjørende(!) vemod. Han kom til et russisk hus, og her var vegetasjonen mer frodig. Han samlet planter og stein. Klippene dannet mange rare figurer, kysten var ved å eroderes bort; engang ville øya fullstendig forsvinne. Berglagene var stort sett horisontale og dannet avsatser for sjøfuglenes reder. De så stormfugl, måker, teist og alke. En bukt hadde allerede navn av Kullbukta, og her så Keilhau fire lag med steinkull i en høy bergvegg. Ingen av lagene var over en alen mektige, «de kunne ikke blive af nogen Anvendelse. Men saare merkværdigt er det imidlertid paa en saa höi Brede at forefinde dette Stof, om hvilket man antager, at det forudsætter Tilværelsen af en rig Vegetation, og som her ligesaavel som i sydlige Lande virkelig var ledsaget af Levninger efter saadanne Planter, der alene have kunnet leve i et varmt Klima.» I sannhet et stort mysterium … Oppdagelsen av dette kullet førte til at engelskmennene alt på 1600-tallet annekterte øya. Det var også engelske fangstfolk som etter et ras hadde gitt øyas høyeste fjell navnet Mount Misery. I ura nedenfor fjellet samlet Keilhau en mengde fossiler av snegler og muslinger.

28 p o l a r f o r s k n i n g


Norsk polarforsknings spede start. Baltazar Mathias Keilhaus tegning fra sitt møte med Bjørnøya i 1827.


HELVETES HVALROSS! Bildet av vitenskaperen som den nøkterne, lidenskapsløse, objektive observatør får seg unektelig noen skrammer når vi leser naturforskeren Keilhaus møte med hvalrossene på Bjørnøya. Han syntes de lignet på de deformerte kroppene han hadde sett i apokalyptiske malerier av Pieter Breughel i Dresdens galleri: «Der var noget særdeles Væmmeligt ved denne Gruppe; naar de nögne, runde Fedtmasser, der syntes at være næsten ganske uden ydre Lemmer, bevægede sig mellem hinanden, saa var det, som om man saae en Klump eller Klynge af uhyre Maddiker. Den dorske Livsytring hos disse Söuhyrer, der kunne henligge ubevægelige i mange Dögn, dertil det Raae og saa at sige Chaotiske i deres Masser syntes dertil virkelig at kunne give visse dristige Forskere nogen Anledning til at ansee dem som blotte Æmner til Dyr, og jeg tvivler ikke paa, at de Philosopher, som, idet de vovede at spekulere over Menneskets Oprindelse, bragtes paa den Idee, at vor Slægt engang i et Slags præparativ Tilstand muligen kan have beboet Oceanet, og maaske paa en med Insekternes Forvandling analog Maade har udviklet sig af Former, hvis Billeder de fjerne Have tildeels endnu opbevare i visse hos Fiskenes Klasse nærstaaende Pattedyr, at disse Tænkere, siger jeg, naar de saaledes havde faaet de Skabninger at see, som jeg her ikke uden Gysen havde for Öie, da skulde have fundet sig foranledigede til at give deres Gisning ny og foröget Styrke […] De monströse Dyrs raa Dynge, som ikkun syntes at være et af Havet udkastet organisk Stof uden noget bestemt, individuelt Liv, afgav for Kunstnerens Idee et mere fuldkomment Forbilde, end det havde været mig sandsynligt og kunde være behageligt at forefinde i den virkelige natur.»


Keilhau var geolog av utdannelse, men gjorde også hele tiden observasjoner og innsamlinger av planter og dyr. «Jeg vendte tilbage med et rigt Udbytte af Væxter og Stene.» Han fant 28 arter av blomsterplanter, og 23 arter av mose og lav. Keilhau gjorde også detaljerte notater om vær og vind og isforhold gjennom året på Bjørnøya, basert på opplysninger fra kapteinen, som hadde overvintret der som fangstmann to vintre. Kapteinen kunne også fortelle når de forskjellige fugleartene ankom øya. Keilhau anslår høyder i terrenget, måler jordmagnetismen, og temperaturen i luften og i øyas kilder, «hvormed da Öens Flora maa lade sig nöie». Han noterer menneskets viksomhet: bygg, søppel, fangststatistikk, gravplasser. Han er «the compleat naturalist», ikke ulikt noen av de norske 1700-tallssogneprestene som skrev topografier. Men til forskjell fra prestene hadde Keilhau naturvitenskap som yrke, og en naturvitenskapelig fagutdannelse. Han representerer dermed to av 1800-tallets sterkeste trender i vitenskapen: profesjonalisering og spesialisering. De forlot øya 23. august og seilte nordover til Spitsbergen. Her kruset de opp langs vestkysten i håpet å treffe skipet «Heckla» i Smeerenburg, som ventet på at Edward Parry skulle komme tilbake fra Nordpolen, men den engelske ekspedisjonen (som altså ikke nådde polen) hadde allerede forlatt Spitsbergen, viste det seg. Vestkysten med sine alpine former og isbreer var forlokkende for den norske geologen, men skuta fikk store problemer med å komme til land gjennom drivisen. Keilhau observerte en enslig grønlandshval og gjorde seg tanker om hvor mye vanligere arten skulle ha vært tidligere, før den ble jaktet ned. 3. september kom de endelig i land på Sørkapp etter å ha rodd og staket mellom selflokker, ærfugl, måker, isflak og isfjell. Vegetasjonen var omtrent den samme som på Bjørnøya. Berget var kalkstein og sandstein i horisontale lag. At det i det hele tatt var bar mark på Spitsbergen, skyldtes vind og lite nedbør mente Keilhau. Men da de skulle tilbake til skipet, var det borte. De fyrte av skudd, men fikk ikke svar. Tåken seg på. Plutselig fikk de øye på mastetoppen bak noen isfjell. Skipet var innelukket i isen, og man hadde allerede begynt å forberede seg på å forlate det ved å sette ut skipskister og annet løsøre på isen. «Skipperen var fortvivlet, hvortil han vistnok havde god Grund.» Keilhau og hans tyske reisefelle gikk imidlertid og la seg i kahytten. De regnet med tid til å komme seg ut om skipet ble skrudd ned. «Skuden knagede alle Öieblikke hele Natten.» Det løsnet litt neste dag, selv om de fortsatt ble holdt inne i isen. 9. september seilte de nordøstover langs kysten, mot Stans Forland (Edgeøya) og en russisk fangststasjon. Her ble Keilhau selv med på hvalrossjakt – «en rygende Blodstraale fremsprudede …». Hvalrossenes bevegelser i vannet ga et annet inntrykk enn de late puddingene på land på Bjørnøya. «Den sidste Jagtscene var af alle den meest maleriske.» Keilhau ble grepet av fjellenes og fargenes skjønnhet, isfjellenes vekslende former … Dagen etter kom de til

kartleggerne

31


den russiske fangststasjonen på godt og vel 77° N, et stort bygningskompleks beregnet på 40–50 mann, full innredet, men for tiden ubebodd. Keilhau og Löwenigh ble der i åtte dager, og fikk studert anlegget og omgivelsene grundig. En isbjørn de skjøt til mat, havnet – med kranium og pels – i den zoologiske samling på Universitetet. Keilhau samlet 26 arter blomsterplanter og 34 kryptogamer (moser og sopp), og noterte flittig om plantenes voksesteder i det varierte terrenget. En gulblomstret valmue var «den smukkeste eller dog idetmindste den interessanteste af alle». Fete tepper av mose dekket hele sletter. Hver dag noterte Keilhau temperatur, nedbør, værtype, vind. De forlot Spitsbergen 19. september, og 24. september så de Sørøya i Finnmark. Her skulle flere ha sett sjøormen, inkludert en av mannskapet på «Gud mit Haab», og da man visstnok på Orknøyene hadde fått rester av dyret skyllet opp på strendene, mente Keilhau at dens eksistens var utenfor tvil. Men de fleste beretninger om sjøormen var sterkt overdrevne, og mange åpenbart usanne, mente han. Keilhaus velskrevne beretning om sin Reise i Öst- og Vest-Finmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsbergen, i Aarene 1827 og 1828 kom ut i Christiania 1831, på egen bekostning. Den ble slett ingen salgssuksess.26 I innledningen skrev han at de vitenskapelige resultatene ville bli publisert i Magazin for Naturvidenskaberne, «saasnart det igjen kommer Igang». Det internasjonale vitenskapssamfunn fikk foreløpig greie seg med det knappe referatet av hans Berlin-foredrag i det tyske tidsskriftet Isis.27 Ifølge Keilhaus foredrag var hovedspørsmålet han søkte svar på om det var noen likhet mellom berggrunnen i Finnmark og den på øyene lenger nord. Ved å sammenligne vestkysten av Spitsbergen med hva man visste om østkysten av Grønland og Novaja Zemlja og grunnfjellet i Skandinavia mente Keilhau å kunne avgrense dette som et eget «Territorium». Territoriet var først og fremst karakterisert ved å være dannet i en bestemt epoke – urtiden – det var «Urfjell» (Urgebirge). Innenfor dette territoriet fantes imidlertid også bergarter fra yngre epoker i Jordens historie, som lå over urfjellet. I Øst-Finnmark fantes f.eks. store lag av fløtsformasjonen og også på Bjørnøya, med sine lag av kull, kalkstein og sandstein og Øst-Spitsbergens sedimenter besto vesentlig av denne formasjon, hevdet Keilhau. På Spitsbergen kunne man på langt hold se bergartenes horisontale lag markert av sneens hvite striper i fjellet. Her hadde Keilhau også funnet lag av basalt. Den epokeinndeling han her brukte, var Abraham Werners: urtid, overgangsperiode, fløtstid og nyere tid. Werners historiske skjema var hovedsakelig basert på lokale forhold i Sachsen og en teori om at ulike bergartstyper stammet fra ulike perioder i Jordens utvikling. Teorien var feil; med noen få sære unntak ser det ut til at de fleste bergarter kan dannes i alle geologiske epoker, og dette førte også Keilhau på villstrå med hensyn til dateringen av enkelte sedimentbergarter, f.eks. i Øst-Finnmark. En ny og langt mer presis metode for geologisk perio-

32 p o l a r f o r s k n i n g


Den franske vitenskapelige ekspedisjonen med «La Recherche» på Bjørnøya i 1839.


disering var imidlertid under utvikling nettopp i de første tiår av 1800-tallet – biostratigrafien, en metode som skulle spille en helt sentral rolle i polarvitenskapen.28 Fra 1770-årene og fremover ble det mer og mer erkjent at dyre- og plantelivet på Jorden hadde forandret seg over tid. Alle arter hadde ikke vært til stede siden begynnelsen. De enkelte arter opptrådte bare en kort stund på livets scene – kom plutselig til syne, og forsvant like plutselig. Dette la grunnlag for en inndeling av livets historie i epoker karakterisert ved hver sin bestemte fauna og flora – kambrium, ordovicium, silur, devon, karbon, perm, jura, trias, kritt, tertiær, kvartær. Grensene mellom epokene ble trukket der hvor en større utskiftning av arter, slekter og familier syntes å hadde funnet sted. Disse grensene tolkes i dag som markører av masseutryddelsesepisoder forårsaket av drastiske forandringer i miljøet, f.eks. ved kometinnslag, større havnivåforandringer eller kontinentbevegelser. Fordi hver art i gjennomsnitt bare eksisterer i kort tid (noen millioner år), var det også mulig å gjøre finere inndelinger innenfor hovedepokene, basert på enkeltarters forekomst. Fossilene blir funnet i avsetningsbergarter (også kalt sedimentære), dvs. leire, grus, sand som opprinnelig er avsatt på bunnen av et hav, en elv, en myr eller en innsjø og siden blitt til sten. Slike avsetninger danner lag eller på latin strata, og læren om dem stratigrafi. Studerer man forekomsten av fossiler i de ulike strata, bedriver man biostratigrafi. Hvis lagene får ligge i ro, vil de nederste være eldst og de øverste yngst; slik kan man datere dem relativt til hverandre. Så sent som 1910 fikk geologene en metode, basert på atomspaltning, til å fastlå den absolutte alder på en bergart, dvs. hvor mange år det var siden den ble dannet. Før dette verserte det svært ulike anslag på hvor lang tid det f.eks. kunne være siden begynnelsen av kambrium. At det viste seg å være i overkant av 500 millioner år, hadde knapt noen trodd. Tidsrommene var svimlende. Biostratigrafien hadde betydelig kommersiell interesse, fordi den viste at det ikke var noen vits i å lete etter kull i lag eldre enn devontiden, hvor landplantene fikk noen større utbredelse. Kull dannes fra fossilt, kjemisk omdannet plantemateriale. Og hele den industrielle revolusjon var drevet med kull, «nasjonenes motor og meter», som den britiske geolog Roderick Impey Murchison (1797–1871) kalte det.29 Han hadde etablert silurtiden i 1834, ble kalt Kongen av Silur, og var på vegne av sitt eget «kongedømme» en ivrig britisk imperialist som «annekterte» land over hele Jordkloden. Han ble direktør for Den britiske geologiske undersøkelse og president i Det britiske geografiske selskap. I 1844 deltok Murchison i det tredje skandinaviske naturforskermøte i Christiania, den første vitenskapelige kongress som fant sted i Norge. Han innlemmet kalkog leirskifrene i Christiania og omegn som en del av Siluria, og satte dermed biostratigrafien definitivt på dagsordenen i Norge.30 Noe av problemet for en tradisjonelt utdannet bergviter som Keilhau var

34 p o l a r f o r s k n i n g


Naturen observeres og beskrives. En manet etter «La Recherche»s to sesonger til NordNorge og Spitsbergen i 1838 og 1839. I det zoologiske atlaset fra ekspedisjonene tegnet Christian Boeck flere av plansjene.

at den nye metoden forutsatte inngående kjennskap til fossile dyrs og planters systematikk. Men var ikke dette egentlig zoologers og botanikeres ansvar? Her var det en uklar arbeidsdeling, en gråsone mellom de naturvitenskapelige disipliner etablert ved tredelingen av verden i dyreriket, planteriket, mineralriket. Faget paleontologi skulle plassere seg midt i denne gråsonen, men noen yrkesutdannelse eller lønnet stilling på det feltet fantes foreløpig ikke i Norge. Det var teologen og zoologen Michael Sars (1805–1869), og Keilhaus ekskursjonsvenn, medisiner og veterinær Christian P.B. Boeck (1798–1877), som hadde studert norske fossiler nærmere. Sars publiserte et par arbeider i Isis, men ga opp dette da han flyttet til det fossiltomme Vestlandet som prest. Og den rastløse Boeck, som vel kunne blitt Norges første paleontolog, ble mer og mer opptatt på Det medisinske fakultet som fysiolog. Boeck ble for øvrig med som zoolog på den franske Recherche-ekspedisjonen til Spitsbergen i 1838. Den danske zoologen Henrik Nicolai Krøyer (1799–1879), som også deltok på denne ekspedisjonen, beskriver Boeck som «en talentfuld Mand, men noget ustadig i sine Foretagender …».31 Boeck fikk aldri ferdig manuskriptet til det zoologiske tekstbindet fra ekspedisjonen, men rakk å tegne ti plansjer av marine virvelløse dyr til franskmennenes praktverk. Han er listet som medforfatter av ekspedisjonsbindet Géographie physique, Géographie botanique, Botanique et Physiologie. Først i 1860 publiserte Videnskabs-Selskabet en liten notis om en ny art Boeck hadde funnet i Bellsund, sommeren 1838.32 På naturforskermøtet i Christiania 1844 deltok også norgesvennen von Buch og skrøt av Universitetets geologiske samling, som Keilhau hadde satt

kartleggerne

35


Baltazar Mathias Keilhaus navn er for ettertiden også knyttet til en armfoting: Spirifer keilhavii. På plansjen sees også Keilhaus stratigrafiske tverrsnitt av Bjørnøya.


opp. Her lå også Keilhaus materiale fra Bjørnøya utstilt. Von Buch har nok minnet en stresset Keilhau om at vitenskap er offentlig kunnskap, at upubliserte vitenskapelige resultater er verdiløse. Med et lettelsens sukk har Keilhau rimeligvis gitt den tyske autoritet carte blanche. Han ga også von Buch et eksemplar av reiseberetningen. I 1846 fremlegger så von Buch i Abhandlungen der Königlichen Akademie der Wissenschaften zu Berlin i detalj de geologiske observasjoner Keilhau hadde gjort, inkludert et oversiktskart over Bjørnøya og en stratigrafisk profil gjennom øya som viste de ulike lag- og lavabergarters innbyrdes forhold.33 Fordi denne publikasjonen står i von Buchs navn, har den til nå vært så godt som glemt i historien om norsk polarforskning. Von Buch skrev at øyene i Nordishavet kunne gi viktig kunnskap om «de lover som hadde virket i dannelsen av Jordens overflate». Han korrigerte flere av Keilhaus bergartsnavn i henhold til nyere nomenklatur. På grunnlag av snegrenseobservasjoner av Keilhau og også fra Recherche-ekspedisjonen som var innom Bjørnøya i 1839, kom von Buch med friske spark til tilhengerne av en ny og fullstendig vill teori – som snart skulle stå i sentrum av nordisk polarforskning: istidsteorien. Kullagene på Bjørnøya lå i kontrast til dem i Tyskland og Belgia nederst i formasjonen. Lagene inneholdt en rekke plantefossiler som von Buch bestemte. Her fantes også et utvalg fossile koraller. Alle fossilene på Bjørnøya kunne man gjenfinne på Spitsbergen, og det dreide seg derfor formodentlig om de samme lag, skrev von Buch. Han foretok dermed en biostratigrafisk korrelasjon mellom de to lokalitetene. Fra fossilene Keilhau hadde samlet beskrev von Buch også en ny art: Spirifer keilhavii. Dette var en vakker brachiopode eller armfoting, en dyregruppe som i tidligere tider av livets historie var langt mer tallrik enn idag (ca. 300 nålevende arter, ca. 30 000 fossile). De ser ut som skjell (muslinger, mollusker), men har annerledes anatomi og utgjør faktisk en egen rekke i dyreriket. At S. keilhavii var en ny art for vitenskapen, mente von Buch å dokumentere gjennom en nitid beskrivelse av dens utseende og en detaljert gjennomgang av alle hittil beskrevne arter i slekten. Dette var klassisk taksonomisk arbeid: beskrivelse, navngiving og innordning av en ny organisme i et systematisk hierarki. En slik presis plassering av artene var en helt nødvendig forutsetning for både biostratigrafi og biogeografi. Og mye naturvitenskapelig forskning i polarområdene har bestått nettopp i å fastslå hvilke arter av nålevende eller fossile dyr, planter, sopp, alger og mikroorganismer som finnes hvor – i rom og tid. Keilhaus plantemateriale ble behandlet og publisert av presten Søren Christian Sommerfelt (1794–1838) i 1833, til sammen 129 arter sopp, lav, moser, bregner og blomsterplanter, hvorav én ny art i rosefamilien: Potentilla keilhavii.34 Som imidlertid snart viste seg å være synonym for en allerede beskrevet art, P. pulchella, tuemure.

kartleggerne

37


HVA SKAL ARTEN HETE? Naturens rikdom er ikke minst dens mangfold av arter. Og en av de største gleder en biolog kan oppleve, er å oppdage en ny art. Carl von Linné (1707–1778) foreslo et enkelt og praktisk navngivingssystem – den binære nomenklatur – hvor en art fikk et todelt latinsk navn, der det første var slektsnavnet og det andre artsepitetet, for eksempel Spirifer keilhavii. Én fordel med latinske navn er at de kan forstås av naturvitere i alle land. En annen fordel er at man av slektsnavnet umiddelbart ser hvilke arter som er i slekt. Arten er allerede ved sitt navn innordnet på de to første trinn i det systematiske hierarki: art, slekt, familie, orden, klasse, rekke, rike. Ordningen av arter i et systematisk hierarki er i stor grad basert på likheter og forskjeller i utseende, men tolkes i dag også som uttrykk for evolusjonært slektskap. Sammenligninger av arvestoffet, DNA, hos ulike organismer er derfor i dag blitt et viktig hjelpemiddel i taksonomien. For å avgjøre om du har funnet en ny art, må du kjenne den omfattende vitenskapelige litteraturen hvor arter er beskrevet. Det er ofte også nødvendig å se eksemplarene som tidligere artsbeskrivelser er basert på. Disse eksemplarene – i dag kalt type-eksemplarer – må lånes fra andre samlinger i inn- eller utland, eventuelt må du reise dit for å studere dem. Ingen kan ha oversikt over alle de hundretusener av arter som nå er beskrevet, og taksonomer er derfor oftest spesialister på mer avgrensede grupper organismer, f.eks. sjøstjerner, bregner eller brachiopoder. I dag arbeider taksonomer først og fremst ved naturhistoriske museer verden over. Hvem bestemmer hva en ny art skal hete? I det 20. århundre ble det på internasjonale kongresser utarbeidet regler (koder) for hvordan arter skal navngis, men noen regler var uformelt i omløp mye tidligere, f.eks. prioritetsregelen, som sier at den som første gang beskriver en art bestemmer hva den skal hete. Hvis man mener arten også representerer en ny slekt, kan man finne på både slekstnavn og artsepitet. Hva skal arten hete? Her rår det absolutt frihet. Arter og slekter har fått navn etter konger, koner, elskerinner, venner, fiender, sponsorer, og i nyere tid: pop-, film- og sportsstjerner. Hvor fristende det enn kan være å oppkalle en art etter seg selv – og dermed skape seg et «evig» minne – regnes dette som udannet. Å oppkalle den etter finneren, er derimot vanlig, slik von Buch gjorde. Også ekspedisjonsledere er blitt beæret med slike navn, f.eks. den fossile korallen Cyathophyllum sverdrupi – etter kaptein Otto Sverdrup. En fossil blekksprut fra jura-tiden samlet på Frans Josef Land av Nansen fikk navnet Cadoceras nanseni. Og geologen Olaf Holtedahl etablerte trilobittslekten Frammia som en hyldest til skipet. Det vanligste – og i dag anbefalte – er imidlertid å gi en ny art navn etter noe som er karakteristisk for den, f.eks. farge, form, voksested eller geografisk område. Det finnes en mengde arter med variasjoner over «arktis», f.eks. laven Umbilicaria arctica, som på norsk har fått navnet vardelav, fordi den vokser på vindblåste varder. Den arten fant Keilhau både på Stans Forland og Bjørnøya.35

38 p o l a r f o r s k n i n g


Hansteen og de fire magnetiske poler

Det første hefte av Magazin for Naturvidenskaberne (1823) inneholdt en artikkel med tittelen: «Om Antallet og Beliggenheden af Jordens magnetiske Poler». Professor Christopher Hansteen fremla her sin teori om at Jorden hadde fire magnetiske poler, to i sør og to i nord. Det er fristende å kalle Hansteen Norges første polarforsker, rett og slett fordi han var opptatt av selve polpunktene.36 Det er jo et paradoks at det meste vi kaller polarforskning hverken foregår på polene eller egentlig interesserer seg for dem som sådan. Hansteens interesse var heller ikke de geografiske poler, hvor lengdegradene møtes i et punkt og breddegraden er 90° N eller S. Han jaktet på noe mer flyktig: de magnetiske poler. Det er uklart hvor man først oppdaget at enkelte metallbiter orienterte seg langs en akse nord-sør når de fikk henge fritt, og at dette kunne brukes som en hjelp til å navigere ute på det åpne havet. Bruk av magnetnålen for navigasjon er dokumentert i Kina, europeiske og arabiske land fra ca. 1100–1200 og fremover.37 På 1500-tallet ble det klart at kompassnålen ikke pekte eksakt mot de geografiske poler. Det var altså en misvisning, en større eller mindre vinkel mellom kompassakse (magnetfelt) og lengdegrader. Å kjenne graden av misvisning var av vital betydning for navigasjon. Forvirringen økte betraktelig da det etter hvert ble klart at de magnetiske poler ikke lå stabilt på ett sted, men var i bevegelse. På 1600-tallet lå den magnetiske nordpol i øst. Senere flyttet den seg vestover. En forskerkarriere starter ofte med én bestemt opplevelse eller erfaring, ofte helt tilfeldig. Da en lege i Helsingør døde i 1807, testamenterte han to globuser til sin gamle latinskole i Frederiksborg. Hansteen, som da var lærer ved skolen, ble sendt for å hente gaven. På den ene globusen var det tegnet inn to områder i sør, ett i Australia og ett utenfor Ildlandet i Sør-Amerika hvor kompassnålen skulle peke mot. To magnetiske poler i sør? Hva da med nord? Den britiske astronomen Edmund Halley hadde i 1683 fremsatt som en hypotese at det gikk to magnetiske akser gjennom Jorden, og at det derfor fantes to poler i både sør og nord. Hypotesen ble kritisert av blant andre matematikeren Leonard Euler, men kunne Halley likevel ha rett? Hansteen søkte nå systematisk å samle inn alt som var gjort av observasjoner om Jordens magnetisme, også inspirert av vennen og fysikeren Hans Christian Ørsted (1777–1851), som påviste sammenhengen mellom elektrisitet og magnetisme. Den intense beskjeftigelsen med magnetismen i ti-årene omkring 1800 var blant annet begrunnet med dens store betydning for navigasjon, og dermed for handel, marine, etc. Men magnetismen, med sin polare (+/-) og dermed konfliktfylte, dialektiske natur, var også de tyske romantiske og idealistiske naturfilosofene Fichtes, Okens, Schellings og Hegels favoritt blant

40 p o l a r f o r s k n i n g


En forsker p책 jakt etter flere poler: Christopher Hansteen.


naturkreftene. Den norsktyske naturfilosof og geolog Henrik Steffens setter i sine Beyträge zur inneren Naturgeschichte der Erde (1801) magnetismen som urkraften i Jordens evolusjon og fremskrittet i plante- og dyreriket. Da Steffens i 1824 besøkte sitt gamle fødeland, ble han mottatt og feiret som en konge i Christiania, og dro etterpå til fjells med Keilhau. Det intellektuelle lysglimt var så kraftig at Keilhau etterpå skrev til Boeck: «jeg er færdig til at blive solblind».38 Hansteen derimot drev polforskning i biblioteket: «Jeg sad i den dødeligste Angst, for hvert Tal jeg fik ud, at det ikke skulle være overenstemmende med Observationerne, og altsaa vise mine Teoriers Falskhed, og da jeg endelig var færdig, og saae den skjønneste Harmonie, sprang jeg op af Stolen, klappede i Hænderne, dansede, og faldt endelig paa Knæe og takkede Gud, som havde givet mig Smag og Ævner, til at betragte Hans Værk.» Skrev Hansteen til sin forlovede Johanne i 1809.39 I 1811 fremsatte Det Kgl. Videnskabernes Selskab i København prisoppgaven: «Kan man forklare alle Jordens magnetiske Særsyn av en enkelt Magnetaxe, eller nødes man til at antage flere?» Året etter mottok Hansteen gullmedaljen for sin besvarelse. Av økonomiske (og politiske) årsaker ble den først, i utvidet form (nær 700 sider), trykt i i 1819, på tysk, i Christiania.40 I stor grad for Hansteens egen regning. Medaljen skaffet ham jobb ved det nye norske universitet, men trykkingen ga ham 1400 spesiedaler i gjeld, og han tok aldri sjansen på å utgi Del 2, som skulle omhandle spennende temaer som f.eks. nordlyset. Hansteen så seg «nødet» til «at antage flere» akser. Han begynte nå å gjøre egne observasjoner i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Tyskland, dels med et apparat han selv utviklet til bestemmelse av magnetisk intensitet. Han dro til Paris og London for å samjustere apparaturen med den som var brukt av Edward Sabine og Alexander von Humboldt på deres reiser. Keilhau, Boeck og Niels Henrik Abel ble også utstyrt med måleapparter under sin europeiske studiereise i 1825. Den engelske sjøkaptein Philip P. King målte med Hansteens apparatur langs Sør-Amerikas kyster i 1826–30. Men Hansteens hovedmål var selv å reise til Sibirs indre for å finne «den andre magnetiske nordpol». I første hefte av Magazin (1823) fremla han sin plan for reisen.41 Den første magnetiske nordpol var man nå enige om lå et sted nord i Amerika. Den ble først mer presist kartfestet av James Clark Ross i 1831. Med kongens anbefaling bevilget Stortinget i 1827 de 4500 spesiedaler Hansteen ba om til ekspedisjonen. Sammen med marineløytnant Christian Due, den tyske vitenskapsmann Adolph Erman, en tolk og to tjenere la Hansteen av gårde i mai 1828. Sibir-reisen var meget strabasiøs og begivenhetsrik og brakte dem gjennom store deler av Sibir. Den er beskrevet i Hansteens Reise-Erindringer (1859), en bok full av humør og fortellerglede som også ble oversatt til tysk, svensk og fransk og bidro sterkt til Hansteens berømmelse. De ble borte i 25 måneder, og var først tilbake ved sankthans 1830. Ved hjemkom-

42 p o l a r f o r s k n i n g


sten ble de mottatt som helter, og samme høst bevilget Stortinget midler til byggingen av et observatorium i Christiania, som ble Universitetets første egne bygning og også embetsbolig for Hansteen. Observatoriet ble brukt til astronomi, meteorologi og ikke minst jordmagnetiske målinger. Det var i grunnen bare ett problem med Hansteens teori: Den var feil. De fant ingen ny magnetisk nordpol, selv om Hansteen i en artikkel i Magazin (1832) mente målingene indikerte en slik pol lenger nordøst enn det de hadde vært, og selv om det finnes visse avvik i det jordmagnetiske felt i Sibir.42 I sin History of the Inductive Sciences (1837) refererte William Whewell Hansteens observasjoner og firepols-konklusjon. «This curious collection of facts awaits the hand off future theorists…»43 Først i 1863, i en alder av 79 år, publiserte Hansteen de detaljerte målingene fra Sibir-reisen.44 At det da var gått 25 år siden den tyske matematiker Carl Friedrich Gauss i Allgemeine Theorie des Erdmagnetismus (1839) viste at Jorden bare har én magnetisk akse, nevner ikke Hansteen med ett ord. I Observatoriet i Christiania tok Hansteen i bruk Gauss’ instrumenter for målinger i 1840-årene, og gjennomførte nitide studier av misvisning og også inklinasjon (magnetfeltets vinkel mot jordoverflaten). Som et empirisk, beskrivende verk over Jordens magnetfelt over en gitt region var Hansteens verk av 1863 helt i den humboldtske tradisjon. Hansteens kart over isodynamiske linjer (som binder sammen steder med samme magnetiske intensistet), isokliniske linjer (steder med samme inklinasjon) og isogoniske linjer (steder med samme misvisning) var en direkte adaptasjon av von Humboldts lignende geografiske, meteorologiske linjenett for temperaturer, lufttrykk o.s.v. Hansteen var for øvrig i mer enn 50 år også knyttet til Den geografiske Opmaaling i Norge, fra 1831 som direktør. I et par brev til Hansteen uttrykker Alexander von Humboldt sin store aktelse for den norske polforsker.45 Humboldt foretok selv samtidig med Hansteen en reise i Sibir og Ural (1829), og det var derfor ikke fritt for at de to også fremsto som rivaler. Keilhau og Hansteen holdt seg på land. Men langt mer spennende var det kanskje å vende blikket mot havet?

PÅ SPORET AV DEN TAPTE TID Levende fossiler

«Jeg har ofte siden drømt om din sjarmerende lille fra nord,» skrev Charles Wyville Thomson (1830–82) til professor Michael Sars med referanse til sjøliljen Rhizocrinus lofotensis.46 Det var i 1864 Sars’ sønn Georg Ossian var i NordNorge som fiskeriforsker, og trakk opp dette merkelige dyret fra dypet utenfor Skrova i Lofoten. Funnet ble en vitenskapelig sensasjon. Levende sjøliljer var

kartleggerne

43


inntil da kjent i noen få eksemplarer fra tropiske hav, mens de som fossiler var funnet i overflod fra tidligere perioder i Jordens historie. Skjønt egentlig hadde det begynt tidligere, som et eventyr, samlet inn av – ja nettopp – Peter Chr. Asbjørnsen (1812–85). I 1853 trakk han opp en ny og ukjent sjøstjerne fra Hardangerfjordens dyp.47 Det praktfulle oransje dyret med de lange armene strålte som en sol og fikk navn etter gudinnen Frøyas brystsmykke Brisingamen, som ble røvet av Loke og gjenfunnet på havets bunn – Brisinga endecacnemos. Det skulle gå sport i slik norrøn navngiving, og andre nye sjøstjerneslekter fikk navn som Freyella og Odinia. I sitt storverk Generelle Morphologie (1866) etablerte den tyske evolusjonsbiologen Ernst Haeckel (1834–1919) den nye ordenen Brisingastra som en av fire nålevende ordener av sjøstjerner. Ordenen dannet et interessant, primitivt mellomledd med separat utvikling siden kambrium, mente han. I ordenen fantes én eneste nålevende art, en «missing link alive», Brisinga endecacnemos. Den frisinnede Haeckel sa at slike levende fossiler var naturens reaksjonære og antydet at også menneskesamfunnets reaksjonære burde sendes samme vei: til bunns!48 Etter å ha mottatt Rhizocrinus-avhandlingen dro han ens ærend til Kristiania for å snakke med Michael Sars i 1869.49 Wyville Thomson var professor i zoologi og geologi i Belfast, og etter å ha besøkt Christiania og familien Sars sommeren 1866 tok han sammen med sin venn William Carpenter (1813–1883) i London initiativ til en storstilt britisk satsning på havforskning, blant annet med den eksplisitte begrunnelse at imperiet her ikke burde bli «outdone by the Swedes» (i.e. Sars & Co.).50 Publiseringen av Darwins bok On the Origin of Species (1859) hadde aktualisert og vitalisert evolusjonstenkningen. Det store spørsmålet som nå reiste seg med funnene av Brisinga og Rhizocrinus var om havdypet kunne skjule en hel fauna av organismer fra tidligere stadier i livets utvikling, organismer som dannet mellomledd til enda eldre arter. I lys av evolusjonsteoriene ble spørsmålet så prekært interessant at det var vanskelig å holde seg på land. Thomson og Carpenter fikk Admiralitetet på sin side og stakk til sjøs med den britiske marine, med skipene «Porcupine», «Lightning» og til slutt «Challenger». Nå ble det et spørsmål om nordmennene skulle la seg «outdo by the Brits»?

Den Norske Nordhavs-Expedition

Nei, mente Georg Ossian Sars (1837–1927) og Henrik Mohn (1835–1916). I forslaget de sendte Departementet for det Indre i mars 1874 påpekte de at det like utenfor vår vestkyst lå et varmt hav «hvem vort Land skylde sin Existents som beboet og som civiliseret Land. Gaar man til de samme Breddegrader i Asien eller Amerika, træffer man kun Is-Ørkener, der sparsomt beboes af

44 p o l a r f o r s k n i n g


nomadiske Folkestamme».51 Likevel var disse havområder så godt som ukjente og «da ligger Undersøgelsen af disse os Nordmænd nær og nærmere end nogen anden». I kontrast til dette påpekte de to forskerne «at Udrustningen af en egentlig Nordpol-Expedition, med det Maal at trænge frem i hidtil uudforskede PolarEgne, ikke bliver vor Sag. Dette maa vi overlade til de rigere Nationer». Isteden ville de konsentrere seg om å utforske de norske (fiske)bankenes utstrekning, hvor formodentlig dyrelivet ville vise seg «særdeles rigt udviklet». Men ikke mindre interessante var dypene utenfor. Her ønsket G.O. Sars å videreføre farens banebrytende studier av dyrelivets utbredelse i forhold til dybden. Ikke bare i zoologisk men også i geologisk henseende kunne dyphavet åpne «ganske uventede Indblik i vor Jordklodes tidligere Forandringer». Dette var så langt de turde gå i å annonsere den evolusjonsbiologiske kontekst. Emnet var ikke ukontroversielt. 1874 var også året for publiseringen av filosofiprofessor Marcus Jacob Monrads (1816–97) sterkt Darwin-kritiske Tankeretninger i den nyere tid og hygieneprofessor Ernst Ferdinand Lochmanns (1820–91) immatrikuleringstale med ønske om å sette studentene og Universitetet i åndelig karantene mot de moderne ideer. På dette feltet ventes at Norge bidrar med sitt, skrev Mohn og Sars, og påpekte at de allerede hadde klarert ut den britiske «Challenger»-ekspedisjonen fra dette nordlige området og at en norsk ekspedisjon ville supplere britenes innsats og dermed vekke deres sympati. Den norske ekspedisjon skulle konsentrere seg om havområdet nord for linjen Stad–Færøyene–Island, øst for linjen Island–Jan Mayen–Spitsbergen, i vest for linjen Vardø–Bjørnøya–Spitsbergen. Man ventet ikke bare «rent Videnskabelige Resultater», men også resultater av stor praktisk og økonomisk betydning, skrev Mohn og Sars. Bedre forståelse av værforhold og havstrømmer ville gi tryggere kår for kystbefolkning og handelsflåte. Mohn var den egentlige grunnleggeren av vitenskapelig meteorologi og værvarsling i Norge, og var i 1866 blitt direktør for det nyopprettede Meteorologisk Institutt i Christiania. Været i Norge kommer i stor grad inn fra vest, og en forståelse av forholdene ute i Atlanterhavet er derfor essensielt for forutsigelse og varsling. Sildens og torskens vandringer ville også bli bedre forstått, og formodentlig gi rik gevinst for fiskeriene. Dette var Sars’ område innenfor anvendt naturvitenskap. De ville undersøke havets dybde, temperatur, kjemiske sammensetning, gassinnhold, bunnforhold og geologiske formasjon, magnetisme, strømmer, dyr og planter. Arbeidet skulle foregå 2–3 sommere med et godt utstyrt dampskip. Man ville også trenge penger til publisering av resultatene, et foretagende som ville bidra til «at hævde vort Land den Plads i den videnskabelige Verden, som dets Beliggenhed og Naturforhold har anvist det» og som vil gi svar på spørsmål om landets «materielle Velvære». Store omkostninger, javel, men også stort utbytte: «et Verk, som vi maa anse for at være i Fædrelandets højeste Interesse».

kartleggerne

45


Ifølge Henrik Mohn og G.O. Sars ville ekspedisjonen med «Vøringen» fremme norsk anseelse. At de døpte det enorme havområdet for Norskehavet provoserte også en del utlendinger.


Departementet innhentet uttalelser fra direksjonen for den geografiske oppmåling, Universitetet, børskomiteer i Kristiansund, Bergen og Trondhjem, oppsynssjefene ved vårsildfisket og lofotfisket, Bergens Museum, Marinedepartementet. Alle var positive. Næringskomiteen i Stortinget var derimot negativ, men stortingsflertallet støttet bevilgning. Det var klart for den første storsatsning i norsk naturvitenskap. Departementet innstilte på bygging av et nytt skip, mens Stortinget mente det fikk holde å leie et. For det første år bevilget man inntil 20.000 spesiedaler. Til sammenligning fikk Universitetet bevilget 45.000 spd. Ekspedisjonen skulle bestyres av Directionen i den geografiske oppmåling, og til å bistå med utrustningen fikk man kaptein C. Wille, som hadde drevet kystoppmåling med seildampskipet «Hansteen». De valgte nå dampskipet «Vøringen» av Bergen, som de fikk leie for 1000 spd. måneden. Den vitenskapelige ledelse besto av zoologiprofessor G.O. Sars og meteorologiprofessor Henrik Mohn ved Universitetet, samt overlege Daniel C. Danielssen (1815–94), som ved siden av å bestyre Lungegaardshospitalet i Bergen også bestyrte Bergens Museum, en institusjon som mer og mer ble et sentrum for norsk havforskning. Mohn og Sars var for øvrig også vestlendinger. Bergensintelligensiaen og Sars-familien hadde et rykte som venstreradikalere, og det er ikke fritt for at vi ser en forsmak på parlamentarisme i ekspedisjonenes regelverk: Planens utførelse skulle skje «efter Samraad og Afstemning af Expeditionens videnskabelige Medlemmer, til hvilke ogsaa Fartøjets Chef hører. Afgjørelsen sker efter simpel Pluralitet».52 Nåja, mannskapet fikk fortsatt holde kjeft og ta ordre. Hva de mente om de dresskledde herrene som tilbrakte sommeren med å skrape opp rusk fra havets bunn, vet vi ikke. Sommeren 1876 ble brukt til å teste ut og øve på bruk av mye av utstyret, blant annet de forskjellige bunnskraper, vinsjer, garn etc. som skulle bringe dyr og havbunnsprøver opp fra dypet. Innretningene er detaljert beskrevet av kaptein Wille i en egen avhandling som forteller mye om marinbiologisk feltpraksis.53 En rekke spesialkontruerte apparater skulle også samle prøver av havet for kjemisk analyse, måle temperaturer, strømmer etc. Nøyaktig kalibrering av måleinstrumenter for magnetisme måtte også utføres. Utprøvingen ble dels gjort i Sognefjorden, dels utenfor Vestlandet. I Kristiansund tok de ombord tre mann til, «da Zoologerne tiltrængte mere Assistance end paaregnet, ligesom Arbejdet med Apparaterne viste sig mere anstrængende for Folkene, end man havde tænkt sig».54 De gjorde så et langt kryss over Storegga til Færøyene, der de tangerte de britiske havforskernes områder. Hele veien utførtes innsamlinger og målinger, selv om sterk sjøgang noen ganger skapte problemer. På Færøyene samlet de inn mineraler og dyr, og dro videre til Vestmannaøyene ved Island. Dårlig vær gjorde at oppholdet på Island trakk ut. 13. august var de tilbake i norsk havn i Trøndelag, og dagen etter i Namsos, der de ble liggende i seks dager før de foretok en detaljert oppmåling vestover av Haltenbanken. 26. august var

kartleggerne

47


Kart over Den Norske Nordhavs-Expeditionens rute 1877–78. Forskningen skulle gi «Kundskap om dette Hav, der er en Livskilde for Norge».


de tilbake i Bergen, hvor utstyret ble ryddet inn i et marinelager for å klargjøre skipet for handelsfart. Sommeren 1877 foretok de opplodding rundt Lofoten og Røst, og gjorde så et langt kryss mot vest, til Grønlandsisen vest av Jan Mayen for å kartlegge dybder og havstrømmer, den varme overflatestrøm fra Atlanterhavet (Golfstrømmen) og «den kolde Polarstrøm» i Grønlandshavet. I slutten av juli gikk de i land på Jan Mayen, der de gjorde geologiske, zoologiske og botaniske iakttagelser og innsamlinger, bl.a. skjøt tre polarrever. Øya var oftest dekket i tåke, men solen kom frem et øyeblikk og de så for første gang vulkanen Beerenberg, «hvis blændende hvide, solbelyste Top mod den dybe blaa Himmel var et ligesaa gribende som pragtfuldt Syn». De målte opp Jan Mayen meget nøyaktig, og på et detaljert kart tegnet av Wille og Mohn fikk ekspedisjonens medlemmer både breer, topper, bekker og krater oppkalt etter seg, f.eks. Krater Sars eller Frieles Bræ. En bre ble også oppkalt etter geologiprofessor Theodor Kjerulf (1825–88). Dette året hadde de «usædvanligt smukt Vejr» som tillot at arbeidet ble utført «med Ro og Lethed». 5. august satte de kurs mot Norge igjen. Sommeren 1878 satte de igjen ut i det de nå kalte «det norske Hav». Ombord var Sars, Tornøe, Schmelck, Mohn, Danielssen, Friele og tegneren Schiertz. De gikk nord fra 71° N, til loddehavet nord for Finnmark og Østishavet. De undersøkte Finnmarks fjorder zoologisk … og gikk på grunn 17. juni. I Tromsø fikk de kjentmannen Petter Bjørvik ombord, som los til Finnmark og Spitsbergen. 3. juli så de Bjørnøya, og gikk i land dagen etter og gjorde botaniske og geologiske innsamlinger. De skjøt noen fugl og bestemte høyden av Mt. Misery. De returnerte så til Hammerfest. Men 1. august var de igjen ved Bjørnøya, hvor vitenskaperne gjør en ekskursjon på østkysten. Dagen etter er de ombord igjen med en mengde innsamlede fossiler, planter og fugler. 5. august så de Spitsbergen. Dagen etter foretok de bunnskrapinger i Storfjorden. De målte opp farvannet, styrer videre nord mellom isflak, som med sine «fantastiske Former var et baade interessant og smukt Syn». 15. august passerer de 80° N og kurser mot Norskøyene ved nordvestkysten. Det gjøres ekskursjoner til landet innenfor. De avgår 16. august. 19. august kommer de til Advent Bay, Isfjorden, der de foretar ekspedisjoner i land og oppmåling. De forlater Spitsbergen 22. august, og ankret i Tromsø fire dager etter. De hadde da vært under damp i 30 dager, da de heller ikke slukket ved ankring på grunn av kulden i nord; oppvarming av arbeidsrommet var helt nødvendig … mente vitenskaperne. 4. september kom «Vøringen» til Bergen, og her gikk Danielssen, Friele, Tornøe og Schiertz i land. 9. september 1878 avsluttes så Den Norske NordhavsExpeditionen med ankomst Kristiania kl. 16, hvor Sars, Schmelck og Mohn går fra borde. «Den gode Forstaaelse mellem Expeditionens Medlemmer vedvarede uden Forstyrrelse lige til det Sidste» forteller ekspedisjonsberetningen. I flere byer langs kysten var de blitt mottatt med festligheter.

kartleggerne

49


Publiseringsprogrammet for Den Norske Nordhavs-Expeditionen var statsfinansiert, meget ambisiøst og kostbart, og strakte seg helt frem mot århundreskiftet. Noen sommermåneders innsamling ga arbeid for et kvart århundre! Mohn ledet redaksjonen, og måtte tåle evinnelige forsinkelser, unnskyldninger og nykker fra forfatterne, samt Stortingets høylytte sukk over pengene som fløt ut i stadig nye bevilgninger. Dette var mildt sagt ikke et kommersielt prosjekt, og mange bind ble sendt gratis til akademier og universiteter i Europa med en pen henstilling fra Mohn og Sars om at de til gjengjeld måtte begunstige bibliotekene ved Universitetet i Kristiania, Meteorologisk Institutt, Bergens Museum og Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem med sine egne utgivelser.55 Verket ble trykket i stort format, med parallell norsk og engelsk tekst på hver side. At det ble engelsk og ikke tysk, skyldes dels ønskeligheten av lett kommunikasjon med de britiske havforskerne, dels også en anerkjennelse av Darwins bidrag til biologisk tenkning. Her fikk man lese om de astronomiske, meteorologiske, magnetiske, geografiske og geologiske observasjoner som var gjort, om Norskehavets dybdetopografi, temperaturer og strømmer, havvannets og havbunnens kjemiske sammensetning, skrevet av kaptein Wille, H. Mohn, Hercules Tornøe og Ludwig Schmelck. Professor Robert Collett leverte et systematisk bind om fisker. Men den helt dominerende del av verket var den systematiske beskrivelsen – i over tyve enkeltavhandlinger – av alle de forskjellige grupper virvelløse dyr (invertebrater), utført av Bergens Museums samlede kolleksjon av glade amateurer: D.C. Danielssen, Johan Koren, Herman Friele, James Grieg, Gerhard Armauer Hansen, samt G.O. Sars. Disse store plansjeverkene over Norskehavets fantastisk artsrike og merkelige dyreliv er noen av de flotteste som er produsert i norsk vitenskaps historie. Og riktignok fant man mange rare organismer på havets bunn, skjønt få «levende fossiler». Men det var mindre opplagt hvordan de kunne belyse eller bevise evolusjonsteorier. Teoriene er påfallende fraværende i de store praktplansjebindene, inkludert G.O. Sars’ behandling av krepsdyrene. Den store biologiskhistoriske visjon som lå til grunn for ekspedisjonen var dermed så å si fordampet under bearbeidelsen. Den omfattende beskrivelse av de kjemiske og fysiske forholdene og de levende organismene i Det Norske Hav kan imidlertid leses som en humboldtiansk regionsbeskrivelse, og er som sådan et pionérverk i utforskningen av den del av Jordens overflate som tross alt utgjør 3/4 av arealet: havet og havbunnen. Mer generelle innsikter om havstrømmer, fiskevandringer og gyteplasser ble publisert separat i andre fora av Mohn og Sars, og ga en økologisk forståelse av torsk og sild som også kunne utnyttes kommersielt. Sammen med matematikeren Cato M. Guldberg (1836–1902) utviklet Mohn generelle modeller for strømninger i atmosfæren og havet. Nordhavsekspedisjonens ledere hadde altså klart uttrykt at egentlige polarekspedisjoner ikke var det fattige, lille Norges sak. Likevel gikk det ikke mer enn

50 p o l a r f o r s k n i n g


Carl Fredrik Wille og Henrik Mohns kart over Jan Mayen.


Nordhavs-Expeditionen fant mange nye arter, bl.a. sjøanemonen Anthosactis janmayeni, ved Jan Mayen i august 1877. Daniel C. Danielssen valgte å plassere den i familien Sagatidæ. Den er senere reklassifisert.

25 år etter «Vøringen»s oppankring i Kristiania før en stor norsk ekspedisjon dro avgårde med Nordpolen i sikte, solid statsstøtte og et spesialbygd skip for formålet. Flere av Nordhavsekspedisjonens deltagere skulle delta i bearbeidelsen også av «Fram»-ekspedisjonens resultater. Og det var faktisk i miljøet ved Bergens Museum initiativtageren befant seg, opptatt med studier av marine invertebrater, da han fikk den definitive kallelsen til Arktis, en sensommerdag i året 1883. Hans navn var Fridtjof Nansen.

52 p o l a r f o r s k n i n g


PÅ SPORET AV ISTIDEN Teori & empiri, ikke bare ski

Det var en geolog som satte ham på ideen. Det var en geolog som skaffet pengene til å realisere den. Det var geologene som forsvarte ham og trodde på ham, som lånte ham sine navn og sitt fag. Og det var geologiske spørsmål han søkte svar på. Lest på denne måten blir historien om Fridtjof Nansens ekspedisjon på ski over Grønland i 1888 en annen historie enn den de fleste kjenner. En historie om et vitenskapelig miljø, om forventninger, teorier og erkjennelse.56 I sin bok Paa ski over Grønland (1890) beskriver Nansen hvordan et avistelegram om den svenske grønlandsekspedisjon i 1883 ble den direkte inspirasjon. Den svenske ekspedisjon ble ledet av den finsk-svenske friherre Adolf Erik Nordenskiöld (1832–1901), professor i geologi ved Naturhistoriska Riksmuseet i Stockholm. Nordenskiöld var polarforskningens store nordiske navn i denne tid, spesielt kjent for sin ferd med dampskipet «Vega» gjennom Nordøstpassasjen 1878–79. Han hadde forsøkt seg på Grønlands innlandsis allerede i 1870, og etter å ha fremsatt en teori om isfrie «oaser» i Grønlands indre, forsøkte han igjen i 1883, da hans samiske assistenter gikk over 20 mil inn på isplatået. Noe isfritt indre ble ikke observert, men Nordenskiöld fortsatte å tro på denne muligheten. Han mente at større isbreer bare kunne dannes i høye fjell i kyststrøk med et fuktig klima og temperaturer som lå omkring 0°C ved havflaten. Nansen hadde selv fått et glimt av Grønlands kyst da han fulgte med som zoologisk observatør på selfangeren «Viking» i 1882. Da Nordenskiöld og Nansen møttes i Stockholm i november 1887, ble det derfor kjærlighet ved første replikk. Kontakten ble for øvrig formidlet av en annen geolog, Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940), professor ved Stockholms Högskola. Her kom en opplagt dumdristig, men samtidig umiddelbart tillitvekkende 26 år gammel zoologikonservator fra Bergens Museum og sa han skulle gå på ski over Grønland. Nordenskiöld bannet høylytt, og ønsket Nansen «Mycket välkommen!».57 Nansens ekspedisjon kunne bringe den definitive bekreftelse på oaseteorien. Nordenskiöld hadde også fremsatt en teori om solsystemets skapelse, der han forestilte seg planetene dannet ved en aggregering, og deretter sakte påleiring av «kosmisk støv», en prosess han mente foregikk ennå. Denne globale bestøvning kunne vanskelig observeres i det kullfyrte, sterkt luftforurensede Europa. Grønlands rene atmosfære og hvite snøvidder var derimot en ren reseptor. Og Nordenskiöld mente virkelig å ha funnet mengder av kosmisk støv på innlandsisen på sine ekspedisjoner i 1870 og 1883. Støvet var ekte nok, men spørsmålet om dets opprinnelse mer kontroversielt. Om Nansen nå kunne samle litt mer støv … Nordenskiöld hjalp Nansen med utstyr og litteratur,

kartleggerne

53


En forsker für sin utdanning og evolusjonistiske grunnholdning. Nansen ved Bergens Museum i 1887. Fra venstre Jørgen Brunchorst og Gerhard Armauer Hansen. Til høyre Daniel C. Danielssen og Herman Friele.


og la hele sin autoritet i vektskålen for grønlandsekspedisjonen. Med styrket selvtillit dro Nansen hjem og søkte det akademiske kollegium ved Universitetet i Kristiania om finansiering. Søknaden, samt en artikkel i tidsskriftet Naturen, ga ekspedisjonens vitenskapelige program: å utforske Grønlands indre, og å fremskaffe materiale til en forståelse av istiders årsaker og natur. Nansens metodologiske grunnholdning markeres med utsagnet: «Det nytter ikke at forsøge paa at regne eller spekulere sig til, hvorledes Grønland er bygget i det indre; det er empirismens tid vi lever i, lad oss derfor først se, ofte nok har en eneste liden iagttagelse kastet et helt system af dogmer og theorier overende.»58 Det var altså istidenes gåte Nansen søkte å nærme seg: «Ved tanken paa dette spørgsmaal vender geologernes øine sig uvilkaarlig mod Grønland som det sted, hvor løsningen nærmest er at søge.»

Skandinaviske istider

Oppdagelsen av istidene er en av naturvitenskapens store detektivhistorier.59 Den handler om å sette sammen tilsynelatende helt separate observasjoner og fenomener, fakta og indisier til en sammenhengende fortelling om landskapets og klimaets historie. Som med evolusjonsteorien er det en teori om dynamisk forandring, i overensstemmelse med tidsånden i det 19. århundre. Universitetets professor i bergvitenskapene, Jens Esmark (1763–1839), antydet i et «Bidrag til vor jordklodes historie», trykt i Magazin for Naturvidenskaberne i 1824, at det var tegn i det norske landskapet til at en stor bre tidligere hadde ligget over landet, for eksempel lignet en stor voll ved Lysefjorden i Rogaland morener man kunne se foran breene på Vestlandet.60 Årsaken til en slik nedising kunne være at Jordens bane tidligere hadde vært mer elliptisk, med i perioder større avstand fra solen. I Sveits, et annet land med isbreer, hadde en lokal jeger – Jean Pierre Perraudin – gjort seg lignende observasjoner og tanker i alpedalene, noe han ikke unnlot å fortelle alle som ville høre på, f.eks. gruveingeniøren Jean de Charpentier og veiingeniøren Ignatz Venetz, som utviklet dette til teorier om en større nedising. Teoriene ble presentert for skeptiske sveitsiske forskere i 1828 og 1834. Blant tilhørerne satt også unge Louis Agassiz (1807–73) fra Neuchâtel, som egentlig var ekspert på fossile fisk. Sommeren 1836 inviterte Charpentier Agassiz til isbrestudier i Bex, og året etter fremsto Agassiz som nyomvendt profet for «en epoke med intensiv kulde», ja en istid (Eiszeit), som botanikeren Karl Schimper hadde kalt det.61 Men mottakelsen var stadig like kjølig. Alexander von Humboldt skrev til Agassiz: «Din is skremmer meg. Jeg er redd du splitter ditt intellekt på altfor mange emner samtidig.»62 Leopold von Buch, som hørte et av Agassiz’ foredrag, himlet med øynene over denne enfoldige teori.63 Men Agassiz var en energisk

kartleggerne

55


og sta forsker som nå hadde fått en stor teori å kjempe frem. Sommeren 1840 opprettet han en forskningsstasjon, en enkel steinhytte, på en morene ved Unteraargletscher i Sveits, hvor han inviterte studenter, forskere og skeptikere til å komme og se selv. For eksempel hvordan enorme steinblokker ble fraktet oppe på isen og nedover dalen. I boken Etudes sur les glaciers (1840) beskrev Agassiz isbreene som dynamiske systemer som formet landskapet, la igjen morener og flyttblokker, slipte, stripte og rundet fjellet. Den nye forklaringen på flyttblokkenes transport bidro sterkt til istidsteorienes aktualitet i de nordiske land. Esmark (1824) hadde klart pekt på dette som et annet tegn til nedising: I det skandinaviske landskapet ligger løse steiner, noen store som hus, strødd overalt. Ofte er bergarten i den løse blokken en helt annen enn berggrunnen den hviler på. Blokken må altså ha blitt fraktet dit, og ofte er det mulig å konstatere at transporten må ha vært langveisfra, mange mil, nemlig fra der hvor bergarten i flyttblokken forekommer som fast fjell. Geologene kalte dette «det erratiske fenomen» eller «de erratiske blokker». I.C. Hørbye, Keilhaus amanuensis ved mineralkabinettet og senere forstmester, samlet i årevis observasjoner både om skuringsstriper og det «erratiske fenomen», særlig i områdene ved riksgrensen sør og nord for Røros.64 Mysteriet var hvordan de var havnet der de lå. Hadde nisser eller troll slengt dem ut over vidda? Det rimeligste var selvfølgelig å se steinene som et klart vitnesbyrd om Syndfloden, den rasende flom den jødiske gud slapp løs over verden som straff for menneskenes synder. Den berømte skotske geologen Charles Lyell (1797–1875), som besøkte Norge i 1837 og gjorde flittige notater om «erratics», mente blokkene nok var fraktet med is, men med havis og isfjell fra strand til strand og med skiftende havnivå.65 Under sitt besøk var Lyell imidlertid vel så opptatt av et annet skandinavisk fenomen, som snart skulle finne sin forklaring ved antagelsen av en istid: landhevingen. Hans Strøm (1726–97) oppdaget i 1770-årene mens han var sogneprest i Eiker langt inne på land hauger med skjell av dyr som nå levde i havet.66 Havet måtte altså ha gått tilbake. I Sverige gjorde man lignende observasjoner, og 1700-tallets lærde i Sverige debatterte ivrig «vattuminskningen» og avledet skrekkscenarioer om fullstendig uttørking av verdenshavene.67 I 1834 besøkte Lyell Sverige for å studere fenomenet. Var det ikke snarere landet som hevet seg? Inspirert av dette reiste Keilhau og Christian Boeck i 1836 langs mye av norskekysten for å studere fenomenet: Var det virkelig sant at Norge stadig steg av hav, at det ble mer av Norge år for år? I et arbeid fra 1838 slutter Keilhau seg til Lyells teori at landhøyningen må skyldes en lokal oppvarming nede i jordskorpen som har fått de overliggende bergarter til å utvide seg slik at landet reises opp.68 På naturforskermøtet i Christiania i 1844 forbauset Keilhau de utenlandske deltagerne, von Buch og Murchison inkludert, ved å vise dem døde fjærerur (fastsittende saltvannskrepsdyr) på steiner som nå lå over 200 meter over havet.69

56 p o l a r f o r s k n i n g


Litografi etter F.W. Schiertz’ tegning fra Jan Mayen. Hovedfokus for Nordhavs-Expeditionen var utforskning av havet, men også Jan Mayen, Spitsbergen og Bjørnøya skulle utforskes.


Hvordan kan isen i Arktis bidra til å forklare europeisk istid?

Murchison og mange andre britiske geologer var svært skeptiske til Agassiz’ teorier, skjønt flere vaklet etter hans besøk i Storbritannia i 1840.70 En som tidlig kom på glid var professor i naturhistorie ved universitetet i Edinburgh, James David Forbes (1809–68), som i 1841 besteg Jungfrau i Alpene sammen med Agassiz og også tilbragte et par netter i observatoriet ved breen. Fortellingen om denne turen dukket opp i en rikt illustrert bok med hovedtittelen Norway and its Glaciers (1853). Forbes besøkte Norge sommeren 1851, og i boken beskriver han meget detaljert observasjoner av breenes virkninger på landskapet og også geologiske funn som tyder på at mye av landet en gang har vært dekket av is. I slutten av 1850-årene og begynnelsen av 1860-årene samarbeidet den unge geologen Theodor Kjerulf og den eldre zoologiprofessor Michael Sars om å vise at Norge stiger av hav. De satte nå fenomenet i sammenheng med den nye teorien: en tykk, tung innlandsis hadde holdt landet nede.71 Da klimaet forandret seg og isen smeltet, begynte landet langsomt å heve seg. Sporene kan sees på land, blant annet som hauger med skjell (skjellbanker) og lag med leire fra tiden da havet dekket landskapet. Gammel havbunn er tørrlagt og danner de mest fruktbare jordbruksarealer i Norge. Å kartlegge utbredelsen av disse havbunnsrestene ble derfor et av de første mål Kjerulf satte for Norges geologiske Undersøkelse, NGU, opprettet i 1858. Avsetningene under landhevingen danner en historisk sekvens: De eldste ligger høyest i terrenget og innerst på land. Kunne man se noen utvikling over tid i faunarestene i disse leire-, sand-

58 p o l a r f o r s k n i n g


og grusavsetningene? Sars mente å se evolusjon hos noen arter. Men også klimaet var i forandring. Ved Christianiafjorden hadde det ved istidens slutt vært en arktisk fauna i havet, ganske forskjellig fra dagens. Også i havet var det forskjell på sydlig og nordlig klima selv om temperaturforskjellene var mindre enn på land. For å finne mange av de samme artene må man i dag langt lenger nord. For Sars var det lett å se dette, da han selv hadde samlet levende dyr langs kysten av Nordland og Finnmark i 1849, og i 1850-årene studert både Christianiafjordens og også Middelhavets fauna grundig.

Svensk vitenskap, norsk sjømannskap

Også i løsmasser i Sverige og Danmark kunne man spore klimaforandringer i skiftende faunaer. Og det var nettopp funnet av arktisk fauna i Syd-Sverige som synes å ha utløst moderne svensk polarforskning. Otto Torell (1828–1900) var knapt tyve år gammel da han fant den arktiske mollusken Yoldia arctica i Bohuslän.72 Hvordan skulle dette tolkes? Hadde det sydlige Sverige forholdsvis nylig vært dekket av et kaldere hav? Hans lærer Sven Lovén (1809–1895) mente ja. I juni 1837 hadde Lovén for egen regning, og muligens inspirert av Keilhaus bok, leid den norske skonnerten «Enigheten» med norsk kaptein og mannskap i Hammerfest, og dratt til Spitsbergen.73 Lovén hadde da et års tid vært på tur

kartleggerne

59


langs norskekysten for å studere livet i havet. Turen til Spitsbergen varte to måneder, og Lovén studerte biologi, geologi og isbreer. Fra 1841 var han konservator ved Naturhistoriska Riksmuseet ved Kgl. Svenska Vetenskaps-Akademien i Stockholm. Tilbake i Sverige observerte Lovén at flere av de dyrearter man nå bare fant skall av i sand og leire i Syd-Sverige, var arter han hadde sett i levende live i de polare områdene. Langsomt gikk det opp for både Lovén og eleven Torell – slik det omtrent samtidig gjorde for Michael Sars i Norge og Japetus Steenstrup i Danmark – at man her satt med et helt nytt bevismateriale for de sveitsiske forskernes dristige nye teori om en istid. Torell dro derfor til Sveits i 1856 for å se isbreene og deres effekter i Alpene. Året etter besøkte han Island med samme formål. Og etter å ha mottatt en rundelig farsarv – som han i sin helhet «ødet» på vitenskapen – dro Torell i 1858 først til Svartisen i Nordland og deretter med skuta «Frithjof» av Hammerfest til vestkysten av Spitsbergen. Med seg tok han to unge interesserte forskere: geologen Adolf Erik Nordenskiöld og zoologen August Quennerstedt (1837–1926). De fant blant annet en mengde vakre fossiler fra tertiær- og karbontidene som indikerte et helt annet klima i tidligere perioder. (At disse bergartene var avsatt i en tid da havbunnen som Svalbard er bygget av befant seg helt andre steder på Jordkloden, i andre klimasoner, forsto man først i andre halvdel av det 20. århundre, med teorien om platetektonikk og kontinentbevegelser.) Nordenskiöld ble fange av Arktis der og da; i det nesten vegetasjonsløse landskapet lå den geologiske historiebok åpen å lese – et paradis for en geolog. At de hadde flaks med godvær denne sommeren 1858 gjorde ikke lykken mindre. At mye av Spitsbergens geologi stammer fra yngre perioder i Jordens historie enn de vi stort sett finner i Skandinavia, bidro til å øke attraksjonen. Mens vi i Skandinavia stort sett finner fossiler av små havlevende dyr fra Jordens oldtid, finner man på Svalbard rike fossilforekomster av landlevende organismer, som f.eks. planter og dinosaurer. I 1859 dro Torell til Grønland, igjen for egen regning, og studerte isbreene. I 1861 dro en massiv og nå delvis statsstøttet svensk ekspedisjon med Otto Torell pluss åtte svenske zoologer, botanikere, geologer og astronomer til Spitsbergen på de to norske selfangstskutene «Aeolus» og «Magdalena» av Tromsø. De brukte svenske kapteiner, men norske styrmenn – E. Breii og Fritz Mack fra Tromsø – og norsk mannskap på til sammen 26, vesentlig fra Tromsø, organisert av A. Ebeltoft i Tromsø. Svenskene hadde hatt et par tidligere «polarslengere», som Linné-eleven (finsk-fødte) Anton R. Martin, som i 1758 fulgte med til Spitsbergen på et skip fra Göteborgs Grönlandske kompani, og zoologen Carl Jacob Sundevall og fysikeren P.A. Siljeström, som ble med den franske Recherche-ekspedisjonen 1838–40. Men det er med Torell-ekspedisjonene omkring 1860 Sverige tar sitt kjempesteg inn i polarforskningen, som i de følgende år styrkes med den ene ekspedisjon etter den andre. I 1863 dro zoologen Quennerstedt med den norske

60 p o l a r f o r s k n i n g


Svenskene kartlegger Spitsbergen. Kart fra Ebeltofthamna i Krossfjorden tegnet p책 Otto Torells ekspedisjon i 1861.


Svenskenes meridianobservatorium på Kapp Thordsen, Spitsbergen, under det første internasjonale polaråret 1882–83. Det året var 12 nasjoner, fordelt på 14 stasjoner, i Arktis og samlet inn sammenlignbare observasjoner.


selfangeren «Jan Mayen» av Christiania og kaptein Castberg til fangstfeltene i Vestisen ved Jan Mayen. I 1864 dro Nordenskiöld og to andre svenske forskere til Spitsbergen og Bjørnøya med den ombygde norske kanonbåten «Aksel Thordsen», leid i Tromsø, med norsk kaptein Hellstad pluss norsk mannskap på 11. I 1868 går den svenske postdamperen «Sofia» med Nordenskiöld pluss åtte forskere til Bjørnøya, Spitsbergen og 81°42´ N. Mannskapet er mest fra svensk marine, men også seks norske selfangere blir hyret. I 1870 og 1871 er Nordenskiöld på Grønland med to svenske skip og mange svenske forskere, pluss en dansk geolog. I 1870 drar Alfred G. Nathorst og Hjalmar M. Wilander til Spitsbergen, de leide sluppen «Lydianna» med mannskap i Tromsø. I 1872–73 overvintrer Nordenskiöld og et par andre svenske forskere på Spitsbergen. Karahavet utforskes fra 1867 av de norske selfangerne Elling Carlsen og Edvard Johannesen, før Nordenskiöld bestemmer seg for å dra dit i 1875, med selfanger «Prøven» av Tromsø med skipper Isak Isaksen og 12 nordmenn til mannskap, alle med arktisk erfaring. Det gjøres store innsamlinger fra hav og land. Tre av det norske mannskapet blir også med på robåtekspedisjonen («Anna») med Nordenskiöld, en botaniker og en zoolog opp Jenisej, som gir et rikt botanisk utbytte. I 1876 drar Nordenskiöld med dampskipet «Ymer» og en stor svensk vitenskapelig stab til Karahavet og Jenisej igjen. De provianterer i Tromsø. Under Nordenskiölds enormt feirede ferd gjennom Nordøstpassasjen med «Vega» over Sibir 1878–79 er tre norske selfangere fra Tromsø med som mannskap. Kaptein Hans Chr. Johannessen på følgeskipet «Lena» var også norsk. I 1882 dro Nathorst og Gerard J. De Geer til Spitsbergen på geologisk ekspedisjon på jakt «Bjona» av Tromsø med norsk mannskap og kaptein Marcus Johnsen. Ekspedisjonen var planlagt av Torell og Nordenskiöld. I 1883 er altså Nordenskiöld selv igjen på Grønland. To norske selfangere – Sevaldsen og Kræmer – er med i mannskapet, og de to blir med på marsjen på innlandsisen, 116 km. To samer går enda lenger inn. Det er denne siste ekspedisjonen Nansen leser en avisnotis om i 1883. Ideen om å gå på ski over Grønland unnfanges. I det internasjonale polaråret 1882–83 hadde svenskene en observasjonsstasjon ved Kapp Thordsen på Spitsbergen (78° N), dit også den norske kokken Oluf Olsen var overført fra «Bjona» på ettersommeren 1882. I 1890 dro Gustaf E.A. Nordenskiöld, sønn av Adolf Erik, og flere andre meget unge svenske naturvitere til Spitsbergen på Tromsø-jakten «Lofoten» med Marcus Johnsen som kaptein. De gjorde rike funn av fossiler og undersøkte også mulige gjødselforekomster. Nesten alle disse ferdene ble formidlet gjennom lekre illustrerte ekspedisjonsberetninger beregnet på et alminnelig lesende borgerlig publikum. Denne nye polarlitteraturen bidro sterkt til interessen for svensk forskning i Arktis. Private meséner og kongehus stilte opp med kapital og politisk støtte. Vanlig folk syntes det var spennende.

kartleggerne

63


Svensk forskningsvirksomhet i Arktis 1837–80. Til tross for stor aktivitet i «nærområdene» er det A.E. Nordenskiölds omseiling av «den gamle verden» med «Vega» som var den store triumfen.


At det var en suksess i stor grad båret frem på norsk kjøl, er mindre tydelig i den svenske polarlitteraturen. De norske sjøfolkene tilhørte en annen nasjon og et annet sosialt sjikt enn vitenskaperne, og sjømannens kunnskapshorisont er en annen enn akademikerens. I forkant og samtidig med den svenske vitenskapelige ekspansjon foregikk det jo fra Norge en energisk ekspansjon i fangsten av sel, hvalross, isbjørn og hval, og det var denne «bølgen» svenskene kunne surfe på. På flere av de norske fangstekspedisjonene i Arktis fra 1850-årene og fremover ble det gjort nye geografiske oppdagelser, og bl.a. på meteorologiprofessor Mohns initiativ ble det samlet inn værobservasjoner. Å leie norske skuter og erfarne sjøfolk til å bringe svenske vitenskapsmenn ut i felt og å få dem trygt tilbake med resultatene var opplagt både den beste og den billigste måten å gjøre det på, selv om den noe begrensede komfort og lukten av fisk og sel på de norske fangstskutene iblant gikk svenskene på nervene … og fordøyelsen. For eksempel geologen Axel Hamberg (1863–1933) som dro med selfangstjakten «Gjøa» til Spitsbergen og Bjørnøya i 1892 med kaptein Johannesen og norsk sjøsamisk mannskap. Hamberg følte seg flådd av samene, og fant det heller ikke lett å kommandere Nordenskiölds gamle «Lena»-kaptein dit han ville. Han returnerte til Tromsø med en annen norsk skute. Johan Björlings fatale havari med «Ripple» (1892) i farvannene nordvest av Grønland, hvor alle omkom, viste på den annen side tydelig hvordan det kunne gå uten slike kompetente sjøfolk. Andrées mislykkede forsøk med ballongen «Örnen» (1897) viste også at havet foreløpig var en tryggere transportvei enn luften. Disse mislykkede ekspedisjonene ble til dels en avsporing for forskningen, idet flere svenske ekspedisjoner nå ble sendt ut med hovedformål å finne og redde havaristene. Og Nordenskiöld var etter hvert blitt en gammel mann. Hvem som var hans svenske arvtager var imidlertid opplagt: Alfred G. Nathorst (1850–1921) hadde hatt Torell som zoologilærer i Lund rett før Torell ble sjef for Sveriges Geologiska Undersökning i 1871. Nathorsts første viktige vitenskapelige funn var rester av arktisk-alpin flora – reinrose (Dryas) – i sedimenter i Syd-Sverige, igjen et spor fra et kaldere klima og den første innvandring av planter etter istiden. Fra 1873 var han Torells assistent i SGU. I 1883 var Nathorst med Nordenskiöld til Grønland, og året etter fikk Nordenskiöld opprettet en stilling for Nathorst som konservator for plantefossilsamlingen ved Naturhistoriska Riksmuseet. Med Andrées forsvinning fikk Nathorst et ekstra godt påskudd til en stor svensk vitenskapelig ekspedisjon med ni forskere til Bjørnøya og Spitsbergen i 1898. De gjentok blant annet fangstskipper Elling Carlsens bedrift fra 1863, en omseiling av hele øygruppen. Kjølen var igjen norsk: selfangstskuta «Cap Nor» av Tønsberg, som ble kjøpt og omdøpt til «Antarctic». Islos og andrestyrmann for ferden var også nordmann: H.J. Haslum, som allerede hadde 23 ferder i Arktis bak seg. Norsk sjømann O. Kulseth ble også med. Begge fulgte også Nathorst og «Antarctic» til Grønland og Jan Mayen i

kartleggerne

65


1899, med Haslum som førstestyrmann. Også denne ekspedisjonen lette etter Andrée. Begge ekspedisjoner ga et enormt vitenskapelig utbytte i geologi, zoologi og botanikk og kartla i detalj Bjørnøya, Svalbard og deler av Øst-Grønland. To norske «altmuligmenn» var med på en annen svensk ekspedisjon til Bjørnøya i 1899, som også leide to norske hvalskuter til å fange og taue hval. I årene omkring 1900 utførte også flere svenske ekspedisjoner et omfattende gradmålingsarbeid på Spitsbergen, til dels på norske skuter. Gerard De Geer gjorde i samme periode betydelige undersøkelser av isbreer og deres virkninger, og ble dermed den som i størst grad videreførte det opprinnelige torellske program for svensk forskningsaktivitet i Arktis: å forstå istider og klimaforandringer. I løpet av fire tiår hadde den svenske innsatsen utviklet seg til en forskning på bred front på de fleste fenomener som kunne studeres i Arktis.

Hvorfor kom Norge så sent i gang?

Da det i 1905 gikk rykter om at Norge ville annektere Spitsbergen, skrev Nathorst en lang artikkel om «Svenskarnes arbeten på Spetsbergen» til Nordisk Tidskrift. Nathorst var inntil unionsoppløsningen en nær venn av norske forskere som Waldemar Brøgger, Fridtjof Nansen og G.O. Sars, og bidro til bearbeidingen av materiale innsamlet på «Fram»-ferdene. Men Nathorst var også en konservativ svensk nasjonalist, og etter 7. juni 1905 var han temmelig snurt. Han påpekte nå at i den vitenskapelige utforskning og kartlegging av Spitsbergen hadde svenskene gjort en massiv innsats «utan någon tanke på materiell vinst, endast och allenast af interesse för vetenskapen», mens nordmennene hadde gjort fint lite. Ja, selv briter, franskmenn, tyskere og russere hadde gjort mer vitenskap i Arktis enn nordmennene. Heller ikke i den kommersielle utnyttelse av Spitsbergen var nordmenn først, men snarere «den sista nation, som där infann sig». Nathorst, som snart ble en sentral ideolog i de svenske dyrebeskyttelses- og naturvernbevegelser, tok for seg norske fangstfolks hensynsløse plyndring av bestander av hvalross, sel, isbjørn og hval. «Ett sådant utrotningskrig kan naturligtvis icke i och för sig gifva anledning till anspråk på ögruppen». Nathorst syntes det var et paradoks at Norge med sin geografiske nærhet og store økonomiske interesser i Nordishavet hadde bidratt så lite til vitenskapen der nord. Paradokset kan omformes til to spørsmål som ofte også siden er blitt reist: Hvorfor ble svenskene så dominerende i polarforskningen i andre halvdel av det 19. århundre? Og hvorfor kom Norge så sent i gang med polarforskning? Hvorfor ble f.eks. ikke Keilhaus lille fremstøt fulgt opp? At svenskene kom så tidlig i gang skyldtes tilfeldigheter, teorier og enkeltmenneskers initiativ mer enn en klar politisk, økonomisk eller geografisk «nødvendighet». Muligens kan unionen med Norge ha bidratt til å åpne svenskenes

66 p o l a r f o r s k n i n g


blikk mot vest og nord. Når kursen først var satt, hadde Sverige iallfall svært gode betingelser og fortrinn: først og fremst bredden og kompetansen i det naturvitenskapelige miljø, og særlig i de fag som ligger i den naturhistoriske tradisjon – geologi, botanikk og zoologi, læren om stein, planter og dyr. Der var svenske forskere som Linné og Bergman verdensledende allerede på 1700tallet, og på 1800-tallet er antall svensker med f.eks. en doktorgrad i slike fag langt, langt høyere enn i Norge. Flere av Sveriges universiteter ble grunnlagt allerede på 1400-tallet, og i stormaktstiden på 1600-tallet hadde Sverige hele seks universiteter rundt Østersjøen. Landet var en intellektuell stormakt.74 Sverige fikk også tidlig en institusjon primært viet vitenskapende aktivitet: Kgl. Svenska Vetenskaps-Akademien i Stockholm (1739–). Det var denne institusjonen, dens medlemmer og dens tilknyttede museer, f.eks. Naturhistoriska Riksmuseet, som ble polarforskningens prestisjetunge støtte i svensk offentlighet.75 På museene ansatte man aktive vitenskapere som, ved siden av å være konservatorer for samlingene, hadde full frihet til å forske. Noen undervisningsplikt hadde de ikke. En sterk tradisjon blant svensk adel og rikfolk for å gi private donasjoner til vitenskap og annen kultur gjorde også at en institusjon som Vetenskaps-Akademien disponerte betydelige økonomiske ressurser. De fleste av Nordenskiölds ekspedisjoner ble f.eks. finansiert av forretningsmannen Oscar Dickson. Fattigdommen i norsk vitenskap tidlig på 1800-tallet står i sterk kontrast til alt dette. Først i 1811 får Norge et eget universitet, en høyst nødtørftig innrettet yrkesskole for å utdanne prester, jurister og leger, og hvor de få professorene bruker mesteparten av sin tid på å holde forelesninger. En eksepsjonell begavelse som Niels Henrik Abel har man ingen stilling å tilby. I unionstiden med Danmark var så godt som alt vitenskapelig liv i dobbeltmonarkiet lagt til hovedstaden København med sitt gamle universitet og Kgl. Danske Videnskabers Selskab. Bergseminaret på Kongsberg var innrettet på gruveindustriens behov. Vårt første akademi, Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem (1760–), ble etter en kort blomstringstid under biskop Gunnerus mer og mer en lokal institusjon. Videnskabs-Selskabet (senere Det Norske VidenskapsAkademi) i Christiania, som ble opprettet så sent som i 1857, var en aftenklubb for Universitetets professorer og hadde minimalt med egne midler, knapt nok til å lønne en sekretær. Nasjonens museer lå under Universitetet, hvor de ikke var spesielt prioritert, snarere tvert imot. Det rike vitenskapelige liv i Sverige og Danmark på 1700-tallet gjorde også at disse landenes naturhistorie – deres dyreliv, planteliv og geologi – var temmelig godt kjent allerede omkring 1800 og enda bedre kjent i 1850. For unge, nysgjerrige og ambisiøse naturforskere var det da mer spennende å vende blikket mot nye horisonter, med større potensiale for mer oppsiktsvekkende oppdagelser. Noen dro til tropene, andre satte kursen mot nord. Dette er tydelig i svensk

kartleggerne

67


A.E. Nordenskiölds forskningsstasjon Polhem i Mosselbukta på Nord-Spitsbergen. I 1872–73 gjennomførte han og kolleger den første overvintringen noen gang på Svalbard i vitenskapens navn.


polarforskning, hvor man i utgangspunktet er ute etter å forstå istiden og det svenske landskapets historie, men ganske snart fokuserer på naturen i Arktis for dens egen interesse. Av de nordiske land var det imidlertid Danmark som i kraft av å ha Grønland som koloni hadde den klareste forankring i Arktis. Dansk polarforskning konsentrerer seg i hovedsak om øya som Kongespeilets forfatter og Hans Egede hadde gitt de grundigste naturbeskrivelser av for sin tid. I den videre danske utforskningen av Grønland gjør politiske og økonomiske interesser seg sterkt gjeldende, med ønsker om kartlegging, ikke minst av geologiske ressurser for eventuell kommersiell utnyttelse. Igjen er situasjonen i Norge annerledes: Ved oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 glipper den gamle norske suverenitet over Grønland, Island og Færøyene. Ved 1800-tallets begynnelse er utfordringen for de ytterst få norske naturforskerne å utforske sitt eget land. Det var dette norske botanikere som Mathias Numsen Blytt og Axel Blytt, Søren Chr. Sommerfelt, Frederik Chr. Schübeler og Johannes Musæus Normann, og zoologer som Halvor H. Rasch, Lauritz M. Esmark, Peter Chr. Asbjørnsen, Johan H.S. Siebke brukte sitt liv på. Flere av disse måtte ta annet arbeid, f.eks. som prester eller forstmenn. Forpliktelsen om reiser i fedrelandet som knyttet seg til Keilhaus stilling ved Universitetet var klar nok: Norge har prioritet. Av økonomiske årsaker, politiske årsaker, og legitimitetshensyn. Den statsfinansierte vitenskapen var til for samfunnets nytte. Arktis var ikke fedrelandet. «Utenrikspolitikken» fikk man også her overlate til svenskene? Så å si alene og til fots gjennomfører Keilhau, ved siden av alle sine andre plikter som universitetslærer, den første landsomfattende geologiske kartlegging av Norge fra midten av 1820-årene og frem til det tredje og avsluttende bindet av Gæa Norvegica foreligger i 1850. «Oppgaven var stor, men jeg var ikke redd, jeg var ung, hadde styrke og iver, var nøysom og herdet. Jeg hadde de sanne egenskaper som en norsk geolog må ha,» skriver en tidlig eldet og sterkt svekket Keilhau i sin selvbiografi (1857).76 Han dør i 1858, nettopp idet svenske naturforskere tar kjempesteget inn i Arktis. Og Keilhaus etterfølger som geolog ved Universitetet, Theodor Kjerulf, binder seg med grunnleggelsen av Norges geologiske Undersøkelse nettopp i dette året opp til å følge i sin lærer Keilhaus fotspor. Dette til tross for at institusjonen ironisk nok blir etablert for å sikre Kjerulf en uavhengig (lønnet) posisjon i forhold til Keilhau, som han var kommet fullstendig på kant med. Det la utvilsomt et forsterket press på Kjerulf til å bevise NGUs eksistens- og budsjettberettigelse med et betydelig kvalitativt steg fremover i kartleggingen av Norges geologi.77 Arktis kunne det altså ikke bli tid til. Det samme hadde initiativtagerne til Nordhavsekspedisjonen konkludert med. Bearbeidingen av materialet fra denne ekspedisjonen bandt opp nesten all zoologisk kompetanse i Norge frem til omkring 1890. Havforskningen var

kartleggerne

69


ved Michael og G.O. Sars, P. Chr. Asbjørnsen og miljøet ved Bergens Museum etablert som Norges naturvitenskapelige paradedisiplin, et forskningsfelt hvor vi fra omkring 1860 stod i reell og akutt fare for å bli «robbet» og «invadert» av en annen nasjon: Storbritannia. Det var en konkurranse hvor Norge tok utfordringen og vant. Meteorologiprofessor Mohns deltagelse i prosjektet gjorde også at norsk vitenskap ble en pionér ikke bare i marin zoologi, men i oseanografi, en havforskning som integrerte fysikk, kjemi, geologi og biologi. Nansens egen forskerkarriere tar opp i seg denne utviklingen: Han startet som konservator og ble etter hvert professor i zoologi, men fikk i 1909 omdannet sitt professorat til det nye faget oseanografi. Kartleggingen av havets og kystens biologiske ressurser, topografi og værforhold var dessuten et nært anliggende for nasjon, kommunikasjon og næringsliv. Når det gjelder næringslivet, lå det her også en vei som før eller siden med stor sannsynlighet ville ført norsk vitenskap til Arktis (og fra omkring 1900 til Antarktis), nemlig den økende fangsten på sjøpattedyr som hval og sel, og også vandringene til viktige fiskeslag som torsk. Gitt den norske embetsmannsstatens sterke vilje til å sette inn landets (stort sett statsfinansierte) vitenskap i en rasjonell utvikling ikke bare av industri, kommunikasjon og helsevesen, men også av primærnæringene, var det å forvente at norske vitenskapere ville bli satt inn for å forstå, forutsi og forvalte disse arktiske og antarktiske dyrebestandene.78 Her lå en viktig del av vitenskapens samfunnskontrakt i Norge. Ikke minst fordi det tidlig ble klart at heller ikke disse ressursene var uuttømmelige; ikke sjelden ble vitenskaperne innkalt for å drive «gjenopplivingsforsøk» der et kortsiktig, profittfokusert næringsliv hadde jaktet ned bestander til nær utryddelse. Georg Ossian Sars arbeidet fra 1860-årene jevnt med studier av livssyklus hos artene norske fiskerier baserte seg på – «de praktisk-videnskabelige undersøgelser vedkommende saltvands-fiskerierne». Arbeidet ble overtatt i 1893 av Johan Hjort (1869–1948), som også hadde bidratt i bearbeidelsen av Nordhavsekspedisjonens resultater. I 1900 ble Fiskeridirektoratet opprettet, med Hjort som en ekspansiv direktør fra 1906. Hjort ble forkjemper for en videre norsk storsatsning på havforskning, og trakk inn unge medarbeidere fra forskjellige disipliner for å belyse fiskens økologi. I 1921 ble han professor i marin biologi ved Universitetet, og viet seg særlig forskning på hvalene. Anatomen Gustav Adolph Guldberg (1854–1908) gjorde fra 1880-årene detaljerte studier av hvalenes anatomi, inkludert deres nervesystem. I 1890-årene samarbeidet Guldberg med Nansen om dette.79 Det var altså de biologiske ressurser i havet, og ikke f.eks. geologiske ressurser på land, som mest «naturlig» trakk norsk anvendt vitenskap mot nord. På grunn av Norges sene industrialisering og store rikdom på vannkraft til energiproduksjon synes det ikke å ha vært like prekært med kull- eller oljeprospektering, noe man ellers kunne ventet i og med at det knapt finnes kull på norsk

70 p o l a r f o r s k n i n g


fastland og heller ikke olje. Norsk sjøfarts omlegging fra seil til damp kom så sent at kullperioden også her ble kort, og snart ble erstattet av dieselfyrte kjeler eller eksplosjonsmotorer. Det korte intervallet mellom seil og diesel sammenfaller med Norges mest iherdige vitenskapelige engasjement på Spitsbergen, et eierløst land med betydelige kullforekomster. Hva hadde nordmenn egentlig ellers i Arktis å gjøre? Kjerulf skulle snart få to svar: ett fra en hyggelig bergenser, og ett fra en noe mer anstrengende bergenser. Begge svar knyttet seg imidlertid til forståelsen av det norske landskapet og dets historie. Den hyggelige bergenser var Michael Sars, som post mortem ble Fridtjof Nansens svigerfar. Selv om «hele Europa» mente og skrev at Sars var Norges mest begavede og produktive zoolog, var det først i 1854, 49 år gammel, han kan forlate sitt prestekall på Vestlandet og begi seg som ekstraordinær professor til Universitetet i Christiania, hvor han snart deltok i grunnleggelsen av Videnskabs-Selskabet og ble dets generalsekretær. Sars’ karriere er igjen et eksempel på den ekstreme knapphet på stillinger for naturvitere i Norge. Sars og Kjerulf samarbeidet altså i å beskrive landhevingen og klima- og faunaforandringene i havet som omga Norge etter siste istid. Her ble sammenligningen med dagens forhold i Arktis et viktig element. Kjerulf populariserte teorien med boken Istiden (1876), som også kom i tysk oversettelse. Kjerulf fremstod dermed som den store pionéren i innføringen av teorien om istiden i norsk vitenskap, og utforskningen av isens virkninger og spor i det norske landskapet.80 Men nettopp på dette felt dukket nå en annen bergenser opp med en ganske tøff utfordring.

Amund Helland og det store fjordslaget

Kjerulf var fortvilet. Foran ham på bordet lå et brev fra Nordenskiöld datert 20. mars 1875, hvor den svenske geologen vennlig, men bestemt skrev at det «lärde förmynderskapet» alltid var skadelig i vitenskapen.81 Implisitt beskyldte han Kjerulf for å ville sensurere fri forskning. Det var svar på et brev fra Kjerulf hvor han hadde søkt å hindre at en viss norsk geolog ble innvalgt i Kgl. Svenske Vetenskaps-Akademien og fikk publisert sine arbeider i svenske vitenskapelige tidsskrifter.82 Det er ofte sagt at geologien i det 19. århundre var en undergravende vitenskap som utfordret gamle tanker om Jordens alder og livets opprinnelse og utvikling. Hos Amund Helland (1846–1918) fikk denne undergravningsvirksomhet en ganske konkret mening, idet hans yndlingstema var erosjon. Nærmere bestemt isbreers evne til å hule ut daler og fjorder. Helland var norsk geologis enfant terrible i det 19. århundre, og samtidig landets mest begavede kvartærgeolog. Han ble universitetsstipendiat i 1874 og ekstraordinær profes-

kartleggerne

71


Erik Werenskiolds maleri av Amund Helland fra 1885.


sor i bergbygning og geologi i 1885. Han var venstreanarkist, vestlandsfaen og fyrverkeri … og gjorde seg nok best i små porsjoner.83 Fjordene er Norges mest berømte og beundrede landskapstrekk. Men hvordan ble de dannet? I opposisjon til Kjerulf, som hevdet at daler og fjorder måtte være dannet ved store sprekkdannelser og forkastninger og etter et guddommelig parallellmønster, mente Helland, inspirert av den skotske geolog Andrew C. Ramsays arbeider fra 1860-årene, at isens eroderende kraft under en istid var tilstrekkelig til å grave ut hele daler og fjorder. Til støtte for sitt syn målte han bl. a. mengden slam som føres med elver som kommer ut under norske breer. Kjerulf mente derimot at breenes erosjonskraft ikke dugde til mer enn å polere og lage skuringsstriper i fjellet. Flere steder kunne man nemlig observere kryssende striper, som altså viste at breer hadde gått over steinen fra ulike sider til ulike tider og ikke klart å viske ut de gamle stripene.84 I 1875 dro Helland til Grønland, og reiste langs vestkysten fra Egedesminde til Kangerdlussuak.85 Han tok en tur på den store innlandsisen ved Pakitsoq, målte isbreers bevegelseshastighet, og forbauset den vitenskapelige verden med hastigheter på opptil 22 meter i døgnet (Jakobshavn-breen). Han studerte dannelsen av Grønlands daler og fjorder, og fant sine synspunkter på breenes eroderende kraft bekreftet. Hans selvbevissthet og noe raske publikasjonstempo, hans impertinente og vittige polemikk, samt uttalte fritenkeri og angrep på Kjerulfs venner, bidro alt sammen til en sterk oppheting av debatten. Kjerulf og hans vennekrets svarte med å nekte å trykke Hellands arbeider i Nyt Magazin for Naturvidenskaberne og å holde ham utenfor Videnskabs-Selskabet. På den første geologiske verdenskongress i Paris 1878 sirkulerte rykter om at Hellands Grønlands-resultater var upålitelige, ja at han kanskje hadde forfalsket dem. Helland, som dermed fikk skandalisert sitt vitenskapelige ry, svarte med en detaljert redegjørelse – i et dansk populærvitenskapelig tidsskrift – for hvordan målingene var utført. I sin nasjonale syntese Udsigt over det Sydlige Norges Geologi (1879) skrev Kjerulf rett ut i forordet at han bare ville sitere «venners og velynderes arbeider», altså forble Helland unevnt. Men allerede i september 1874 hadde Helland besøkt Nordenskiöld i Stockholm, og med hans støtte fikk Helland publisert sine arbeider i Sverige, i Tyskland, Frankrike og England. Helland ble en martyr, en folkehelt, et symbol på hele det unge Norges opprør mot den embetsmannsstat den attpåtil dansk-ættede Kjerulf-familien representerte. Helland fikk også støtte av Sjur Sexe (1808–1888), en fattig bondestudent fra Hardanger som var ekstraordinær professor i bergbygningslære og fysisk geografi ved Universitetet og publiserte arbeider om istiden og Norges breer fra sine hjemstavnstrakter.86 Bjørnstjerne Bjørnson var selvfølgelig begeistret. Furet, værbitt, over vannet; slik så jo nettopp Helland landet. Og matematikeren Sophus Lie og G.O. Sars opprettet i 1876 et nytt vitenskapelig tidsskrift – Archiv for Mathematik og Naturvidenskab

kartleggerne

73


Hvordan er daler og fjorder dannet? Det var det langt fra enighet om – men kanskje de isfylte fjorden på Nord-Grønland kunne gi svar? Amund Hellands kart etter sin reise på Grønland i 1875.


– for at Hellands avhandlinger skulle kunne publiseres på norsk jord. Tidsskriftet ble bare kalt «Hellands Tidsskrift». Det som startet som en faglig geologisk debatt om ulike naturkrefters betydning for utformingen av Norges relieff, hadde med stormens hastighet utviklet seg til en sterkt politisert strid. Og gjennom 1870- og 80-årene var norsk vitenskapelig miljø fundamentalt splittet i hellandianere og anti-hellandianere.87 Kretsen ved Bergens Museum tok parti for bysbarnet Helland. Som en ensom svale hadde Nansen dratt veien over fjellet mot vest, for å bli konservator ved Bergens Museum. Hans grønlandsekspedisjon ble et trekk i denne kulturkampen, et av de siste. Den kunne bringe nye data om selve kjernespørsmålet: isens eroderende kraft. Helland tvilte ikke på resultatet. Dette var en dristig utfordring av Kjerulf, som hadde pekt nettopp på Grønland som den beste analogi til hvordan Norge så ut i istiden. Kjerulf var inspirert av den danske geolog og koloniadministrator Hinrich Rinks grundige beskrivelser av Grønlands innlandsis og dens bretunger.88 Rink tok initiativet til Kommissionen for Ledelsen af de geologiske og geografiske Undersøgelser i Grønland (1878), og mens han var direktør for Den Kgl. Danske Grønlandshandel i 1870-årene foreslo han en ekspedisjon over innlandsisen. Da Nansen besøkte den nær 70 år gamle Rink i 1887, bodde han tilbaketrukket i Kristiania, der hans datter var gift med en norsk kjemiker. Rink hadde forlatt sin direktørstilling i protest mot den danske kolonimakts forserte ‘sivilisering’ av Grønlands urbefolkning. Rink ga Nansen sin fulle erfaring og støtte, og fri adgang til sitt bibliotek. Rink hadde for øvrig tidligere sterkt bidratt til å gjenopprette Hellands renommé idet han fikk i stand en ekspedisjon til Grønland for å kontrollere de påstått upålitelige resultater. Løytnant Rørd R.J. Hammer overvintret på Grønland 1879–80, og målte i mars og april 1880 hastigheten på isen i breen Helland hadde målt fem år tidligere. Resultatene stemte godt med Hellands.89 Helland gikk ut i pressen med oppfordring om statsstøtte til Nansens ekspedisjon. Senere publiserte han en serie artikler om ekspedisjonens vitenskapelige verdi.90 Det var også Helland som formidlet tilbudet fra den danske kjøpmann og mesén Augustin Gamél om å fullfinansiere ekspedisjonen. Helland oppfordret sterkt Nansen til å akseptere. For selv med Nordenskiöld og Rink som navngitte referanser, og anbefaling fra Universitetets akademiske kollegium (som selv beklaget ikke å ha midler), ble Nansens søknad om støtte fra den norske regjering avslått. I pressen ble Nansen angrepet for å søke statsstøtte til en privat lysttur. Var det en lysttur? Det kan være liten tvil om at Nansens primære motivasjon var selve skituren over innlandsisen som prestasjon og eventyr. Den vitenskapelige begrunnelsen virker utenpå- og etterpåklistret. Nansen var selv hverken geolog eller isbreforsker (glasiolog). Noen relevant embetseksamen, f.eks. i

kartleggerne

75


bergvitenskap eller som reallærer, tok han aldri. Hans formelle vitenskapelige utdannelse besto i examen philosophicum og en doktorgrad på nervesystemets anatomiske struktur hos virvelløse dyr i havet. Disputasen fant sted noen dager før han reiste til Grønland. At Nansen hadde lest mye polarvitenskapelig litteratur, og også konferert med «guruer» som Nordenskiöld og Rink, kompenserte selvfølgelig mye. En sammenligning av Nansen med de mange svenske forskerne som i flere tiår hadde viet seg til utforskningen av Arktis og særlig Spitsbergen, gir likevel lett et inntrykk av noe useriøst, noe frivolt, ja lekent over det plutselige norske fremstøtet. «Helland leer glad af fuld Hals,» skrev Signe Rink til Nansen da nyheten om grønlandsekspedisjonens vellykkede ankomst til vestkysten nådde Norge.91 Men ekspedisjonens muligheter for å gjøre vitenskapelige observasjoner var blitt sterkt begrenset fordi de kom så sent i land. Grønlandsekspedisjonens vitenskapelige resultater ble først publisert som et tillegg bakerst i Nansens bok Paa ski over Grønland (1890). Tillegget er stort sett utelatt i senere utgaver, og den vitenskapelige ramme om ekspedisjonen blir derfor borte, og det sportslige blir desto mer fremtredende. I tillegget beskriver Nansen Grønlands geologiske historie, og særlig de fossile floraer som indikerte et vesentlig varmere klima enn det nåværende. Fremstillingen bygger på resultater fra Nordenskiöld, Steenstrup og Heer. Deretter diskuterer Nansen mulige årsaker til istider og klimaforandringer, f.eks. at arealforholdet mellom land og vann har forandret seg, at landbroer har steget av hav og forvunnet, at landområder i nord tidligere lå mye høyere over havet, at luftfuktigheten var større i istiden, eller at variasjoner i Jordens bane og i Jordaksens vinkel i forhold til Solen forårsaket sykliske svingninger i Jordens klima. Slike teorier kunne muligens forklare en istid, mente Nansen, men ikke det subtropiske klima på Grønland som plantefossilene vitnet om. Den enkleste løsningen ville være å anta at Jordens akse hadde forandret posisjon. En rekke astronomiske observatorier rapporterte i 1889 om små forskyvninger i Jordaksen, og Nathorst antydet for Nansen at Nordpolen i tertiær lå på 70° N. Nansen vurderte også en teori fremsatt av den franske matematiker Poisson om at solsystemet passerer gjennom varme og kalde soner i universet. Han konkluderte med at en forklaring ennå ikke var funnet. I ettertid kan vi se at han her strevde med å forene spørsmål som i dag blir oppfattet å kreve forskjellige svar. Nansens diskusjon er etter alt å dømme vesentlig basert på samtaler med den norske kvartærgeologen Andreas M. Hansen (1857–1932), en Kristianiabohém og visjonær som i 1890-årene for øvrig vant herostratisk berømmelse for sine raseteorier og studier i «norsk folkepsykologi». I sin doktoravhandling om eldre strandlinjer diskuterer Hansen i detalj forskjellige teorier om istider og klimaforandringer.92 En rekke fakta syntes å tyde på at Jordens poler hadde flyttet seg betraktelig gjennom geologisk tid. Men kanskje var det snarere konti-

76 p o l a r f o r s k n i n g


nentene som hadde flyttet seg, antydet Hansen, i tilslutning til den engelske geolog Fisher som her foregrep moderne platetektonisk teori. Det var akseptasjonen av denne teorien så sent som i 1960-årene som løste et av paleontologenes store mysterier i Arktis og Antarktis – det f. eks. Keilhau ga uttrykk for om kullagene på Bjørnøya – nemlig hvordan fossiler av tropiske floraer og faunaer i dag kan befinne seg i nærheten av de kalde polene. Svaret er at disse bergartene er blitt skjøvet nord eller sør etter at de var dannet i mer tropiske strøk av kloden. Nansen fikk lese Hansens avhandling i manuskript, og Hansen hjalp Nansen med den videre bearbeiding av Grønlands-dataene.93 Også med Helland har Nansen sikkert diskutert istid og klima. Da Nansen kom hjem fra Grønland, var Helland engasjert i en debatt med botanikeren Axel Blytt (1843–98) om astronomiske forklaringer på forandringer i vegetasjon og klima.94 Hva nå effekten av disse samtaler og debatter har vært, har de sikkert overbevist Nansen om at det han hadde søkt svar på under Grønland-turen om istiders årsaker – var blitt til subtile teorier om astronomi, jordskorpens struktur, osv. Bare å se på isen var ikke lenger nok. Til spørsmålet om istiders natur kunne han imidlertid bidra. Hovedresultatet var at isen på Grønland strakte seg fra kyst til kyst som et konvekst skjold opp til en høyde på 3000 m på midten; isfritt land ble ikke observert, med unntak av noen nunataker nær kysten. Altså dårlig nytt for Nordenskiölds teori om isfrie oaser. Nunatakene ble behørig oppkalt etter ekspedisjonens medlemmer og støttespillere f. eks. Nordenskiöld, Rink, Helland, samt andre geologer, særlig danske, som hadde gjort seg fortjent ved Grønlands utforskning. Nansen anslo tykkelsen på grønlandsisen til maksimum 2000 m. Vekten av ismassen ville føre til en nedpressing av landet under, og være en kraftig erosjonskraft på berggrunnen, særlig i kyststrøkene, hvor isen hadde størst hastighet der den fløt ut i daler og fjorder. Nettopp isens flytende struktur gjorde at den ikke ble høyere på midten til tross for at Nansen kunne påvise uventet lav lufttemperatur og -fuktighet inne på isen, noe som førte til stadig snevær. Men enhver slik akkumulasjon på toppen førte bare til raskere isflyt ut mot sidene, og økt kalving av isbreer langs kysten. Noe kosmisk støv, som Nordenskiöld mente å ha observert tidligere, ble ikke funnet. Kun langs kystene fant de litt støv på isen, og mengden av dette var direkte korrelert med mengden isfritt land på øst- og vestkysten. Det var derfor rimelig å anta at støvet var blåst inn fra frilagt morenemateriale langs kysten. To år etter Paa ski over Grønland, i 1892, kom en mer omfattende presentasjon som eget Ergänzungs-bind i det tyske geografitidsskriftet Dr. A. Petermanns Mitteilungen aus Justus Perthes Geographischer Anstalt.95 Den er stort sett en gjentagelse av tillegget til reisebeskrivelsen. Meteorologiprofessor Mohn publiserte samme sted de innsamlede data om været, som strengt tatt var grønlandsferdens beste observasjoner. Som vedlegg kunne man også lese den kjemiske analyse

kartleggerne

77


Doktorgraden var langt fra relevant for hans grønlandsekspedisjon, men Nansen skulle vise at han ogsü hadde andre vitenskapelige ferdigheter enn ü analysere og formidle det han sü i mikroskopet.


av luftprøver Nansen hadde samlet på vei over isen og utenfor Grønlands østkyst. Nytt i de vitenskapelige resultater er Nansens forsøk på å beskrive isens bevegelser matematisk; han diskuterer også kort isfjelldannelse. På grunnlag av observasjoner og tegninger av Grønlands østkyst beskrev Nansen de topografiske trekk i et landskap «hvor alle krefter sees i fullt arbeide, og som gir et bilde av hvordan vestkysten av Norge sannsynligvis så ut på et visst tidspunkt under Istiden». Idet han stilte spørsmålet: hvilke krefter har formet dalene og fjordene, beveget han seg rett inn i den norske kontroversen. En elev av Kjerulf – Hans Knudsen – hadde deltatt som geolog på den danske Øst-Grønlands-ekspedisjon i 1883–85, og tolket fjordene som dannet ved forkastninger. Nansen gikk skarpt i rette med dette, henviste til Hellands arbeider, og søkte å påvise at isens erosjon, snarere enn forkastninger forklarte Øst-Grønlands relieff. Men så skjer noe merkelig. Midt i diskusjonen skifter Nansen mening: Isen har virket i et landskap allerede vesentlig strukturert av forkastningssystemer. Det er altså ikke enten–eller, men både–og. Man får inntrykk av at Nansen har skiftet læremester. Kjerulf døde mens Nansen var på Grønland, og i etterdønningene av Nansens triumf var det Helland som dominerte scenen i Kristiania. I begeistring foreleste han om Grønlands geologi på Universitetet. Men i desember 1890 vendte Waldemar Brøgger hjem fra Stockholm for å overta professoratet i geologi ved Universitetet. Under Nansens besøk i Stockholm i 1887 var de to blitt gode venner. Brøggers hovedinteresse var geologien i det vi i dag kaller Oslofeltet. I sine studier her hadde han også måttet ta stilling til hvordan områdets to store fjorder, Kristianiafjorden og Langesundsfjorden er dannet, og ga både Helland og Kjerulf rett: Fjordene var dannet ved forkastninger som senere ble kraftig uthulet av isen. Og nettopp slik kom Nansen til å avslutte sin diskusjon av Øst-Grønlands fjorder. Balansert. Det var på tide å bilegge den store fjordstriden. Og se fremover. Nansens bidrag til utforskingen av Grønlands geologi må sies å være beskjedne. For hans egen faglige utvikling var ekspedisjonen likevel viktig. Og han hadde allerede ideen til et nytt eventyr. Og han tenkte stort. Fantastisk stort.

ET FLYTENDE POLARINSTITUTT Det arktiske systemet

Den første «Fram»-ekspedisjonen, 1893–96 ble det store gjennombruddet i norsk polarforskning. «Vi kom sent, men vi kom godt,» var det ikke bare nordmenn som sa da telegrammene fra Vardø og Tromsø ga verden beskjed i august 1896; ekspedisjonens «gjenoppstandelse» var en europeisk sensasjon.

kartleggerne

79


Nordmenn hadde gjennomført en av menneskehetens dristigste og mest oppsiktsvekkende oppdagelsesreiser til alle tider. Ved hjemkomst til Kristiania ble Nansen og hans menn mottatt som den oppstandne Kristus med sine 12 disipler, en ny konge for et kuet folk. På vei til Slottet steg han ut av vognen ved Universitetet på Karl Johan og talte til folkemengden: «Det er den fulde Sandhed, at jeg paa min Færd har følt mig som en Udsending og en Forpost for Videnskabelig Forskning. Når jeg nu atter er hjemme ved Videnskabens norske Arnested, kan Ord ikke udtrykke mine Følelser.»96 Planleggingen og utrustningen av ekspedisjonen hadde tatt over tre år. Dette inkluderte bygging av et eget skip, spesialkonstruert for formålet. Nansens grønlandsekspedisjon kostet en professorgasje, «Fram»-ekspedisjonen et helt universitetsbudsjett. Og denne gang betalte den norske staten en betydelig del av utgiftene. I tillegg trådte private sponsorer som eierne av Ringnes Bryggeri – Axel Heiberg, Amund og Ellef Ringnes – til med meget betydelige beløp, også det en nyhet i norsk vitenskaps historie. Og det til ekspedisjon uten noe som helst kommersielt program. Det var ikke bare dyr vitenskap, det var pur vitenskap.97 Selve ekspedisjonen tok også tre år, og bearbeidelsen av resultatene ti nye år. Ingen tidligere norsk ekspedisjon hadde samlet inn så mye data. På ekspedisjonen deltok 13 mann. Til den vitenskapelige del av besetningen på «Fram» regnes kaptein Sverdrup, løytnant Scott-Hansen, legen Blessing, Hjalmar Johansen og Nansen selv. Sammen og på skift gjennomførte disse et kontinuerlig observasjons- og måleprogram for det arktiske miljø. Resten av mannskapet utførte nødvendige støttefunksjoner som matlaging, vedlikehold, maskindrift, osv. Ingen norsk vitenskapelig ekspedisjon hadde heller hatt så høy risikoprofil; det var faktisk svært vanskelig å rekruttere kompetente vitenskapsmenn til å følge med.98 Dette bidro til følelsen av under og lettelse da de endelig etter over tre års taushet plutselig dukket opp. Og i motsetning til mye polarforskning før og etter, siktet denne ekspedisjonen faktisk på selve polpunktet, Nordpolen. På kartet Fridtjof Nansen publiserte i Naturen i 1890 sammen med sin «Plan til en ny polarekspedition» står ordet «Ukjendt» – to steder og med store typer – innenfor en sirkel markerende 80° nordlig breddegrad.99 På samme kart finner vi et større område nord for Beringstredet opp mot polen skravert og påført et tentativt «Land?». I dag er dette noe av det vanskeligste og viktigste å forstå: områdene ved nordpolen var fullstendig ukjente. Og «det er af den allerstørste interesse at faa dem undersøgt», hevdet Nansen. «I den videnskabelige forskning om jorden kommer vi i sandhed ikke langt, før der stødes paa vigtige spørgsmaal, hvis løsning ligger i de endnu ukjendte polaregne.» «Fram»-ekspedisjonen var selvfølgelig også en form for nasjonal, imperialistisk selvhevdelse, bl.a. overfor unionspartneren i øst. Stortingsdebatten om bevilgning

80 p o l a r f o r s k n i n g


Fridtjof Nansens kart med den sannsynlige ruten for «Jeanette»s vrakrester – og dermed «Fram»s mulige rute. Kartet er fra 1890, og store områder av Arktis var fortsatt ukjent.


Vektutviklingen til «Fram»-karene. For Nansen og Johansen er det kun ført fram til de startet på sitt nordpolforsøk i mars 1895.

gjenlyder mer av nasjonale enn vitenskapelige argumenter. I sin plan brukte Nansen det avslørende uttrykket «vor pol» om Nordpolen. Men først og fremst var Nansen vitenskaper. Og «Fram»-ekspedisjonen er hans mesterverk. Beretningen gis i Fram over Polhavet (1897), men berettigelsen ligger i det monumentale seksbindsverket The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results (1900–1906). Verket ble distribuert til Europas og Amerikas viktigste biblioteker med anbefaling fra Stortingets president. Til sammen 17 avhandlinger, hvorav 16 vitenskapelige. Flere tusen sider med observasjoner, målinger, beskrivelser, beregninger, kart og illustrasjoner fra et hittil ukjent landskap/vannskap. Luft, vann og land – atmosfære, hydrosfære og lithosfære. Kjemi og fysikk. Geologi og biologi. Historie og nåtid. Det var igjen et prosjekt helt i von Humboldts ånd, en regional beskrivelse, den første helhetlige forståelse og presentasjon av hva vi kan kalle Det arktiske systemet.100 Så godt som samtlige professorer ved Det mathematisk-naturvidenskapelige fakultet ved Universitetet i Kristiania ble engasjert i bearbeidelsen av resultatene, og verket ble slik en krystallisasjonskjerne for et bredere polarforskningsmiljø i Norge. Flere av disse, som Mohn og G.O. Sars, hadde tidligere vært engasjert med bearbeidelsen av Nordhavsekspedisjonens resultater. I tillegg deltok også flere utenlandske forskere. På forhånd hadde Nansen i samarbeid med flere av forskerne lagt planen for hvilke observasjoner som skulle

82 p o l a r f o r s k n i n g


«Fram»-ekspedisjonen kom hjem med mye materiale som sysselsatte en rekke forskere i flere år. Her er G.O. Sars’ tegning av Pseudalibrotus glacialis, trykt i seksbindsverket om ekspedisjonens vitenskapelige resultater.


gjøres. Det mathematisk-naturvitenskapelige fakultet gikk også tidlig ut med sterk støtte til Nansen i en konsulentuttalelse til Kirkedepartementet i forbindelse med bevilgning. Fakultetet fant «at Løsningen af de Opgaver, hvortil Dr. Nansens Nordpolsexpedition sigter, vil ikke alene for Kundskaben om vor Jordklodes ubekjendte Polaregne, men ogsaa for Forstaaelsen af dens Naturforhold under alle Breddegrader være af Betydning, der vil gaa langt ud over den, man paa vore Kundskabers nuværende Standpunkt med Bestemthed kan angive …». Og idet Fakultetet også fant «at den foreslaaede Expedition, udført som et norsk Verk, for norske Penge, under det norske Flag, vil bidrage mægtig til at hævde Norges gode Navn blandt de Nationer, der har oplyst Sans og Hjerte for at fremme de høiere Formaal, som altid i sin Tid vil give Frugter for Menneskehedens Velvære» tillot det seg «at ledsage Dr. Nansens Andragende med sin varmeste Tilslutning og Anbefaling».101 Nansen selv bidro med flere avhandlinger til verket – om kontinentalhyller og havbunnstopografi langs nord-Atlanteren og i Polhavet, om havets temperatur, kjemiske sammensetning og strømmer i nordpolbassenget, om små éncellete dyr på isflakene, om overflatespenninger i havvann i forhold til måleapparatur, om fuglene de så, om den geologiske struktur på Frans Josef Land … «Fram»-ferdens viktigste oppdagelse kom totalt uventet. På forhånd tydet alt på at Polhavet var et grunt hav hvor bunnen besto av de møtende kontinentalsokler fra Alaska-Canada, Grønland og Sibir. Nansen hadde selv avfeid det som «latterlig» at det ikke skulle kunne finnes land lenger nord. Noe prematurt meldte den franske avis Le Figaro i 1895 at Nansen hadde plantet det norske flagg «i fjellene» på Nordpolen. «Fram»-ekspedisjonen hadde simpelthen ikke med utstyr for måling av store havdyp, og loddliner måtte improviseres fra hampetrosser og stålvire. Man lyktes i å få opp noen bunnprøver fra dyp ned til 3850 m, men da linene røk, måtte man i en lengre tid nøye seg med å konstatere at dypet var større enn 3000 m. Bunn ble ikke nådd. Polhavet var et dyphav. Som dannet en sterk kontrast til den eksepsjonelt brede og grunne kontinentalhyllen nordover fra Eurasia som bl.a. Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–78 hadde bidratt til oppmålingen av. Her ligger Bjørnøya, Hopen, Spitsbergen, Frans Josef Land, Novaja Zemlja, Nordlandet, De nysibirske øyer, Bennettøya, de Long-øya, Wrangeløya og Heraldøya. Kontinentalhyllen utenfor Sibir «er bemerkelsesverdig flat og grunn», skriver Nansen, og forklarer dette delvis som et resultat av rask sedimentering fra sibirske elver, dels ved flytende isfjell som høvlet ned ujevnheter i bunnen, og dels som sedimenter dannet under istider.102 I Barentshavet og Karahavet antydet dybdemålingene eksistensen av et større system av undervannsdaler som til sammen dannet et gammelt elvesystem. Havbunnen her måtte en gang vært hevet over vannflaten, minst 500 meter. Vannets eller isens erosjon var likevel ikke tilstrekkelig til å forklare så store landskapstrekk. Nansen mente det var sannsynlig

84 p o l a r f o r s k n i n g


Anders Beer Wilses portrett fra 1932 av Nansenfondets far: Waldemar Christopher Brøgger.


En røyk i sommervarmen på «Fram»s akterdekk i 1894. Fra venstre: Sigurd Scott-Hansen, Henrik G. Blessing, Otto Sverdrup, Adolf Juell, Hjalmar Johansen og Lars Pettersen.


at foldinger eller forkastninger dannet grunnlaget for kanaler og daler for vannog iserosjon. Hvordan kunne så en kontinentalhylle dannes? Nansen satte opp fire alternative hypoteser: 1) Kontinentalhyllene kunne være kystplattformer som etter å ha blitt skåret ut av bølger, regn og frostsprengning, var senket ned i havet. 2) De kunne være nedsenkede peneplan. 3) De kunne være dannet av havsedimenter, f.eks. resedimentert bunn avsatt av undervannsstrømmer eller dyptgående bølgebevegelser. 4) De kunne være laget av morenemateriale fra isbreer. Som testfelt for de fire hypoteser valgte Nansen norsk kontinentalsokkel, og konstruerte en utviklingshistorie som integrerte alle fire. Hans generelle konklusjon var at verdens kontinentalhyller var dannet delvis ved sedimentasjon fra land, dels ved bølgeerosjon kombinert med regn og frostsprengning. Nansens avhandling er et pionérarbeid i kontinentalhylleforskningens historie, og viser hans karakteristiske forskerhabitus: å gå til sakens kjerne, angripe de største problemer. Men avhandlingen er løst organisert. Flere ganger tas de samme spørsmål opp til prinsipiell diskusjon, tilsynelatende uten blikk på tidligere konkusjoner. Inntil 1960-årene ble temaet kontinentalhyller i den geologiske faglitteratur diskutert omtrent slik Nansen gjorde det i sitt arbeid fra 1904. I de seneste år har platetektonisk teori, og for Norges vedkommende en større innsikt i langsgående forkastningssystemer og eldre sedimenter langs norskekysten, etablert til dels en ny ramme for forståelsen av disse spørsmål. Den 17. avhandling i The Norwegian North Polar Expedition 1893–1896. Scientific Results (1900–1906) er skipsbygger Colin Archers beskrivelse av selve fartøyet «Fram». Og kanskje skal også dette sees på som en vitenskapelig avhandling, en avhandling om polarforskningens metode. «Fram» er et instrument, et laboratorium, et flytende polarforskningsinstitutt. En observasjonplattform i det ukjente. Skuta er liten, kort og slank, men bordkledning, spanter og støttebjelker er usedvanlig tykke og kraftige. Den kan stå imot det meste. Men ingen kunne garantere at instituttet ikke ville bli skrudd ned i pakkisen. Minst én gang var det nære på at nettopp det skjedde. Flere anerkjente europeiske polarforskere regnet et slikt utfall som mer sannsynlig enn noe annet. En rekke tidligere ekspedisjoner var jo simpelthen blitt borte. I sin beskrivelse av «Fram» skriver Colin Archer: «When, therefore, the Fram was fitted out and ready for sea, it was undoubtedly still the prevailing opinion among those who had seen her while being built, that we might see Nansen and his men again; but the ship – never.»103 I dag kan vel «Fram» best sammenlignes med en rom-sonde på vei til en annen planet eller solsystem.

kartleggerne

87


Hvor dypt er Polhavet? Det var langt dypere enn noen hadde forutsatt, og det var et slit 책 lodde de nesten 4000 meterne.


Polar progressivitet: Nansenfondet

Geologiprofessor Waldemar Chr. Brøgger hadde også vært med på «Fram»ekspedisjonen – til Tromsø i 1893.104 Og i tankene, hver dag, til ekspedisjonens hjemkomst. Det var ikke fritt for at noen syntes det ble litt mye professor Brøgger i de magiske august- og septemberdagene 1896. Men det Fridtjof Nansens Fond til Videnskabens Fremme som Brøgger for første gang annonserte offentlig 10. september 1896 på Kristiania bys store festmiddag for Nansen og hans mannskap, var i virkeligheten Waldemar Christopher Brøggers Fond til Norsk Vitenskaps Fremme. Opprettelsen av dette fondet – som i praksis kom til å fungere som Norges første forskningsråd – representerte et markert vendepunkt i norsk vitenskaps historie. En rekke historiske forutsetninger gjorde dette vendepunktet mulig. I årene som fulgte Stockhoms-møtet i 1887 holdt Brøgger og Nansen stadig kontakt, og vennskapet vokste seg sterkere og dypere. Brøgger engasjerte seg sterkt i arbeidet med å få finansiert «Fram»-ekspedisjonen. «Ud med Æresskillingen!» skrev Brøgger i Verdens Gang våren 1893 i en kraftig oppfordring til Stortinget: «Et saadant Storværk som Nansens Nordpolsekspedisjon maa være norsk og helt norsk.»105 Årene som professor i Stockholm hadde gjort Brøgger til en brennende norsk patriot. Holdninger han møtte i Sverige kunne tyde på at mange der betraktet Norge som en mindreverdig unionspartner, ja nærmest en koloni. Brøgger forsøkte også å skaffe Nansen en kompetent geolog som kunne følge med på «Fram»-ferden, men da ingen var villige – hverken fra Norge, Sverige, Sveits eller Skottland –, ble Brøgger selv med på «Fram» opp langs norskekysten sommeren 1893 og ga Nansen litt grunnleggende feltskolering.106 Etter grønlandsferden var Nansen forøvrig blitt ansatt ved Det mathematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Kristiania, hvor Brøgger ble hans kollega da Brøgger selv vendte tilbake fra Stockholm i 1890. En annen forutsetning for Nansenfondet lå selvfølgelig i Fridtjof Nansens prestasjoner, og i den enorme popularitet han derigjennom vant i det norske folk. Nansen var jo ikke akkurat blyg når det gjaldt å markedsføre seg selv, men han fikk også betydelig hjelp av andre til å bygge sin myte. Ikke minst av Brøgger, som i Stockholm i 1880 opplevde feststemningen ved Nordenskiölds hjemkomst med «Vega». Nordenskiöld, Nathorst og Torell skapte begeistring i folkets brede lag for vitenskap og oppdagelse, og et nytt bilde av vitenskapsmannen i Norden som en heltefigur av mytologiske proporsjoner.107 Menneskets utfordring av den tøffe polarnaturen ga konkret innhold til kampen for erkjennelse. Mottakelsen av Nansen og hans menn etter grønlandsferden viste at det også i Norge fantes et stort mobiliseringspotensial på dette felt. Og etter at Brøgger selv vendte hjem til Norge, begynte han å bygge opp Nansen til en moderne norsk vitenskapshelt av samme kaliber.108 Dagen «Fram»-ekspe-

kartleggerne

89


disjonen la ut fra Kristiania sommeren 1893, hadde Brøgger f.eks. en artikkel i Verdens Gang hvor han sterkt understreket at det var forskertrangen som drev Nansen til å ofre seg og forlate hjem og familie og sette kurs mot en usikker fremtid.109 I 1894 publiserte Brøgger sine minner fra tiden om bord på «Fram» langs norskekysten, med livlige og heroiserende portretter av ekspedisjonsdeltagerne.110 Våren 1896 skrev han så den første store biografi om Nansen, i samarbeid med den kjente lesebokredaktør Nordahl Rolfsen.111 Her bygget Brøgger videre på bildet av Nansen som den moderne helt og vitenskaper, og fikk hjelp av flere utenlandske kolleger til å evaluere Nansens vitenskapelige prestasjoner, bl.a. i nevroanatomi. Biografien ble oversatt til flere europeiske språk, og ble lenge den autoriserte hovedkilde til heltens liv. Bjørnstjerne Bjørnson skrev det heroiserende åpningsdiktet, og Nansen ble avbildet i Nietzsche-positur og pels: erkjennelsesviljens triumf. Brøggers artikler og Nansen-biografien viser også en tredje forutsetning for Nansenfondet: fremveksten av en bred borgerlig offentlighet i form av massemedia. Billigere papir av tremasse, nye trykketeknikker og et forbedret skolevesen og lesekyndighet bidro i 1800-tallets andre halvdel til en eksponensiell vekst i norsk avis-, blad- og bokproduksjon. Samtidig var det å reise til fremmede strøk ennå så komplisert og kostbart at det store flertall av befolkningen nettopp måtte nøye seg med å lese og drømme om det. Og det fantes ennå hvite flekker på kartet. Nansens egen beretning om grønlandsferden ble en stor salgssuksess, og danner slik en interessant kontrast til Keilhaus spitsbergenberetning fra 1831. Et fjerde moment var utvilsomt at norsk vitenskap hadde akutt behov for en ny giv. For riktig å forstå Brøggers glede høsten 1896, må vi forstå at Nansenfondet var det dynamiske og offensive svar på en krise, en dyp legitimasjonskrise for norsk vitenskaps institusjoner.112 Innsikten var kompromittert. Først og fremst på grunn av de akademiske miljøers sterke tilknytning og støtte til det regime som møtte sin undergang i 1884, embetsmannsstaten, et samfunn hvor akademisk utdannelse og vitenskapelig kunnskap på det mest intime var knyttet til den herskende klasse og dennes privilegier. Innsikt var den fremste kvalifikasjon og legitimasjon for å styre – ikke fødselsprivilegier eller materiell eiendom. Akademikerne sa seg å representerte fornuften, opplysningen, dannelsen, intelligensen, og «Almen-aanden» – et åndens aristokrati, dannet og utdannet til å vurdere og avgjøre for det norske folk.113 Gjennom hele det 19. århundre var den altoverveiende del av uteksaminerte kandidater fra Universitetet teologer, jurister og medisinere. Folks kjennskap til hva en «akademiker» var stammet fra møter med representanter for disse fag. Mye makt var her samlet. For hvilken legmann turde disputere troen med presten, loven med sorenskriveren eller helsen med doktoren? På latin, hebraisk, gresk eller «paragrafisk»? Og risikere evig fortapelse, fengsel, bot, sykdom eller død?

90 p o l a r f o r s k n i n g


Fridtjof Nansen og hans menn sitter på en ærestribune foran Universitetet og mottar hyllest fra et barnetog med 20 000 deltakere, like etter at «Fram» kom til Kristiania.


Autoritetene var faste, og truslene konkrete. Innsikten var elitens strengt bevoktede eiendom, beskyttet av utilgjengelige, døde språk, og vanskelige og kostbare eksamener. Latinskolen eliminerte raskt de uverdige, slik vi kan lese i Alexander Kiellands Gift. Noen hundre embetsmannsslekter regjerte gjennom generasjoner en befolkning som nærmet seg to millioner. Men i 1881 støttet det juridiske fakultet kongens absolutte vetorett overfor Stortingets beslutninger i grunnlovssaker. Året etter antydet filosofiprofessor Marcus Jacob Monrad i Morgenbladet berettigelsen av et statskupp mot venstrekreftene. I 1883 regisserte teologiprofessor Gisle Johnson oppropet «Til Christendommens Venner i vort Land», der folket fikk lese at parlamentarismen var forspillet til noe nær verdens undergang. Det medisinske fakultet dømte i 1883 for sikkerhets skyld ut halvparten av befolkningen – kvinnene – som uegnet for medisinske studier. På det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ble Helland forsøkt sensurert. Det ble etter hvert pinlig klart at embetsmennene var mer opptatt av å bevare sin etablerte autoritet, sin makt og sine privilegier enn å tjene folket. Objektive var de iallfall ikke. Ved den parlamentariske revolusjon mistet disse akademiske autoriteter mye av sin politiske legitimitet. Og en rekke institusjoner som tidligere hadde vært selvfølgelig beskyttet av staten måtte nå begrunne sin eksistens på et interessepolitisk marked. Universitetetsbudsjett og professoransettelser ble i langt større grad enn før realdebattert og bestemt av Stortinget. En annen institusjon som fikk merke legitimitetskrisen var Videnskabs-Selskabet i Kristiania.114 Her hadde et forholdsvis konservativt parti lenge hatt koselige kvelder, og da professor Monrad rykket opp til preses bare noen måneder etter statskuppartikkelen, slo stortingsflertallet tilbake og halverte selskapets statlige bevilgning, som allerede i utgangspunktet var meget knapp. Resultatet ble at man ikke engang hadde økonomi til å trykke de avhandlinger medlemmene av Videnskabs-Selskabet produserte. Og dette i en tid da det ble et mer og mer uttalt ønske at norsk vitenskap nettopp burde publiseres fra Norge for å markere nasjonen som bidragsyter til verdenskulturen. Venstre var kommet til makten på et program om sparsommelighet i ‘den offentlige husholdning’, som jo for mange var et synonym for ‘embetsstandens husholdninger’. I den grad det var snakk om å øke statens utgifter, stod store sosiale, samferdselsmessige og forsvarsmessige utfordringer høyere på prioriteringslisten enn norsk vitenskap. Noe av problemet var utvilsomt også at folk flest var ukjent med at det foregikk noe som ble kalt forskning som ikke var identisk med embetsmannsproduksjon. Den negative effekten av dette ble desto større fordi forskningen, den vitenskapelige produksjon, var i betydelig vekst både kvantitativt og kvalitativt. Mange har omtalt årene fra omkring 1875 til 1920 som selve gullalderen i norsk vitenskap. Her var talenter og innsats.115 Men altså svekket politisk legitimitet og dårlig økonomi. Polarforskningen, med sin enestående evne til å mobilisere massenes begeist-

92 p o l a r f o r s k n i n g


Fridtjof Nansens belønning for fremragende vitenskap ble første gang utdelt i 1903. Medaljen, laget av billedhuggeren Gustav Vigeland i 1902, ble først tatt i brukt i forbindelse med jubileet i 2003.

ring, fremsto som en forfriskende mulighet til et linjeskifte for vitenskapen og en fornyelse av samfunnskontrakten. Ikke bare ny tillit, men tillit til noe nytt. At polarforskning først og fremst var naturvitenskap, gjorde også at den så å si per definisjon stod på fremskrittets side. Naturvitenskapen var i andre halvdel av det 19. århundre kjørt frem som det store kunnskapslokomotivet i samfunnets fornyelse og forbedring, enten det gjaldt folkehelse, ressursforvaltning eller industribygging. Reallærerstudiet ved Universitetet ble innført i 1851, vesentlig med den begrunnelse at det kunne «blive af stor Betydning for Udviklingen af den paa Videnskabelig Grundlag hvilende techniske og industrielle Virksomhed».116 Krisen i norsk vitenskap kunne møtes på minst to måter: for det første ved å arbeide for gjenopprettelsen av av samfunnskontrakten, for det andre ved å forsøke å frigjøre vitenskapen mest mulig fra avhengigheten av staten og politisk bestemte bevilgninger. Nansenfondet forente begge disse strategier.

kartleggerne

93


Alternativet til en vitenskap finansiert og styrt av staten var det private næringsliv, enten som oppdragsgiver eller mesén. Nansenfondet ble etablert med privat kapital, med en mengde mindre bidrag land og strand rundt, og med store bidrag fra bryggerieier Axel Heiberg og svenskene Alfred Nobel og Oscar Dickson.117 Med fondets kapital startet Brøgger et ambisiøst utgivelsesprogram for norsk vitenskap, inkludert resultatene fra «Fram»-ferden. Ved at navnet på Norges største forskningsfond ble knyttet til Nansens navn, ble polarforskningen en sterk og integrert del av norsk vitenskap. Nansenfondet ga også utstrakt støtte til gjennomføringen av nye ekspedisjoner, blant annet den følgende.118

Den andre «Fram»-ekspedisjon (1898–1902)

Nathorst var sjokkert. Hva hadde han nå sagt ja til? Her stod det 20 kasser, med en samlet vekt på 1200 kilo!119 Med plantefossiler fra den andre «Fram»-ekspedisjon, hjemkommet i 1902. Omsorgsfullt innsamlet av den unge amanuensis Per Schei fra det mineralogiske institutt ved Universitetet i Kristiania – Schei som 23. mars 1899 hadde ofret tre forfrosne tær for vitenskapen på 79° N, vest av Grønland. Strengt tatt var Nathorst møtt frem i Kristiania bare for å hylde Sverdrups ekspedisjon ved hjemkomsten. Men der traff han sin gamle venn Waldemar Brøgger, som med sedvanlige overtalelsesevner spurte om ikke Nordens fremste paleobotaniker kunne ha interesse av å se det nye materiale? Nathorst hadde som alle gode forskere altfor mye å gjøre, og dro litt på det: Han ville iallfall først se en «smaksprøve». Schei ble sendt ned i skipets buk. Og hva dukker han opp med? Et avtrykk av Archeopteris archetypus, selve urplanten, fra devontiden, først beskrevet fra Donets-området i Russland. Det finnes fristelser og det finnes Fristelser. Nathorst sa ja. Han hadde nettopp avsluttet arbeidet med en lignende fossil flora fra Bjørnøya, den som Keilhau i sin tid hadde bragt spredte stykker av til sivilisasjonen. Her navnga Nathorst arten Sphenopteridium keilhauii til ære for den norske geologen.120 Nathorst hadde jo dessuten allerede bidratt til den første «Fram»-ekspedisjonens resultater med en beskrivelse av de beskjedne plantefossilene Nansen samlet på Frans Josef Land etter at han og Hjalmar Johansen ble reddet av Jacksonekspedisjonen.121 Men det finnes stein og det finnes stein. Da Nathorst etter noen år hadde sortert seg gjennom over ett tonn, satt han igjen med kun fire identifiserbare arter, hvorav én ny, den bregnelignende Lyginodendron sverdrupi fra Gåsefjorden på 76° 48’ N, 89° V, sør-vest på Ellesmere Land, hvor «Fram» overvintret 1900–1901 og 1901–02. Fra samme lokalitet mente Nathorst også å gjenkjenne S. keilhauii.

94 p o l a r f o r s k n i n g


«Fram» II-ekspedisjonens deltagere ved avgang fra Kristiania 24. juni 1898.

Nathorsts rapport ble første bind i den nye skriftserien Report of the Second Norwegian Arctic Expedition in the «Fram» 1898–1902 (1904–1926).122 De til sammen 39 avhandlingene i denne serien ble utarbeidet av ikke mindre enn 34 forskere, hvorav knapt halvparten var norske. Resten var fra Sverige, Danmark, Russland, England og Tyskland. I langt større grad enn ved den første «Fram»-ferden så man her at vitenskapen er internasjonal og bygger på samarbeid over grensene. At unionsoppløsningen Norge-Sverige inntraff tidlig under bearbeidingen av materialet bidro nok også til å gi dette verket mindre preg av nasjonal selvhevdelse enn resultatene fra Nansens «Fram»-ekspedisjon. Dette ga seg konkret utslag i mindre format, billigere papirkvalitet og plansjer, samt problemer med finansieringen. Deltagelsen av de mange forskerne i bearbeidelsen demonstrerte også i hvor stor grad spesialisering var blitt en forutsetning for vitenskapens videre fremskritt. Bare innen botanikk var det avhandlinger av separate eksperter på henholdsvis blomsterplanter, moser, sopp, lav, alger (fytoplankton), fossile planter, ja til og med rekved. Likeledes de ulike dyreklasser: krepsdyr, sjøedderkopper, mollusker, armføttinger, spretthaler, fisk, maneter, kråkeboller og sjøstjerner, svamper, insekter, edderkopper … samt ulike deler av den fossile fauna – hver fikk de sin avhandling. Og igjen fikk man demonstrert kunnskapens langsomhet – fra «Fram» klappet

kartleggerne

95


til kai i 1902 til trykkingen av siste publikasjon i 1926, gikk det 24 år. Et rikt materiale var samlet inn, noe som dels skyldtes at «Fram» II til forskjell fra «Fram» I vesentlig drev utforskning av landområder og ikke hav. Men vel så viktig var det at man hadde med en stab av vitenskapere med relevant fagutdannelse. Som ekspedisjonenes geolog og paleontolog fikk man altså med Per Schei (1875–1905), Brøggers assistent ved Universitetets mineralogiske institutt. Fra universitetet i Lund kom botaniker Herman Georg Simmons (1866–1943), og fra Københavns Universitet kom Edvard Bay (1867–?) som zoolog. Løytnant Gunerius (Gunnar) Ingvald Isachsen (1868–1939) var med som kartograf og geograf. «Fram» var et statseid forskningsinstitutt for studier av natur i islagt farvann. Driftsutgiftene til denne andre «Fram»-ferd, under ledelse av Otto Sverdrup – til sammen 216.250 kroner – ble dekket av bryggerbrødrene Ringnes og Axel Heiberg. Stortinget bevilget kun 20.000 til reparasjoner og ombygging. «Fram» la ut fra Kristiania 24. juni 1898. Planen, lagt i samråd med Nansen, var å dra opp Grønlands vestkyst så langt man kom, og med hundespann videre rundt Grønlands nordside ned østkysten, således å kartlegge Nord-Grønland. Men de ble stoppet av isen allerede høsten 1898 på ca. 79° N, og måtte legge seg lenger sør enn planlagt. Da de heller ikke sommeren 1899 kom videre nordover, satte Sverdrup isteden kursen sørvestover til Jones Sound på 76° N, der skipet ble liggende i forskjellige små fjorder i tre vintre til. Herfra gjennomførte ulike grupper lange sledereiser nord og vest, og kartla og oppdaget flere nye øyer som fikk navn etter sponsorene – Axel Heiberg Land, Ellef og Amund Ringnes Land. Omkring 150 000 km2 ble kartlagt. Ikke mindre enn 130 instrumenter – barometre, termometre, barografer, termografer, anemometer, snømåler – hadde meteorologiprofessor Mohn på Sverdrups oppfordring skaffet og kalibrert til ekspedisjonen.123 Som for Nordhavsekspedisjonen, Grønland og «Fram» I, var det Mohn som systematiserte og publiserte de meteorologiske målingene – vindstyrke, vindretning, skydekke, luftfuktighet, nedbør, temperatur og lufttrykk gjort hver annen time døgnet igjennom. Stort sett ble resultatene presentert som rådata, dvs. nesten 400 sider med lange tabeller med tallene fra hver eneste måling. Noen videre tolkning av disse data, eller forsøk på å sammenligne dem med klimadata fra andre arktiske områder, ble ikke gjort. Legen Johan Svendsen skulle også være «chief Meteorologist of the Expedition», og fikk grundig instruksjon av Mohn på forhånd. Men Svendsen begikk selvmord sommeren 1899. Etter dette fikk ekspedisjonen en dyster stemning, også med tanke på ikke å ha medisinsk ekspertise i tilfelle noen skulle bli syke. Snart døde en av mannskapet også. Sverdrup var heller ikke imponert over enkelte av de andre vitenskapsmennene. Den danske zoolog var hyggelig, men en stor kløne, dessuten alt for glad i mat … han likte etter hvert ikke å gå ut i kulda. Og hans studier ble mer og

96 p o l a r f o r s k n i n g


Kartleggere klare for langtur i april 1901, mens ÂŤFramÂť ligger innefrosset i GĂĽsefjorden. Mange og lange ski- og hundesledeturer resulterte i at store omrĂĽder i kanadisk Arktis ble kartlagt.


mer horisontale. Av de 39 avhandlinger fra ferden, er ingen(!) i Edvard Bays navn. Han fortsatte da heller ikke i en vitenskapelig karriere etter ferden, men ble vinhandler!124 Den svenske botaniker var også doven, syntes Sverdrup, skjønt Simmons ble noen år etter hjemkomsten professor og publiserte flere omfattende avhandlinger om floraen i Arktis på grunnlag av innsamlinger på Ellesmere Land, Devonøya og Grønland.125 Både svensken og dansken deppet mer og mer etter som årene gikk. Det er jo også lite for en botaniker å titte på i et område hvor marken er snøfri høyst noen uker hver sommer. Selv konjakken frøs, og måtte nærmest ristes ut av flasken. Bare geologen Per Schei holdt mål, syntes Sverdrup, hans tyskkunnskaper kom dessuten godt med for å lese i den avdøde legens bøker. Scheis tær var tydeligvis intet problem, han ble blant annet med Sverdrup på sledeferd 77 dager i 1902. At vitenskapsmennene formelt sett stod under kommando av styrmannen og ikke kapteinen, skapte betydelige krangler, da styrmannen nok ikke hørte til isens mest intellektuelle, men snarere representerte en råskap og lidderlighet som samsvarte godt med pentfolks fordommer om sjømannslivet. At forskerne ble kommandert til vedlikehold på skipet og annet forefallende arbeid, satte de liten pris på, og sutret i sine dagboksnotater. Men de harde kontrakter fordret absolutt lydighet.126 Etter fire år hadde de likevel samlet inn et meget omfattende materiale, og ved hjemkomsten ble Per Schei sekretær for det vitenskapelige publiseringsprosjektet. Han overtalte en rekke forskere i inn og utland til å delta, og rakk selv å skrive sammen en foreløpig oversikt over de geologiske resultater til Londons Geographical Journal (1903) og Sverdrups ekspedisjonsberetning Nyt land. Men Schei døde allerede i november 1905, og botanikkprofessor Wille måtte overta redaksjonsansvaret. Han fikk etter hvert hjelp av Norges første helprofesjonelle paleontolog, Johan A. Kiær (1869–1931), som hadde doktorert i 1897 under Karl von Zittel i München på en avhandling om den norske siluren.127 Kiær bearbeidet fossiler innsamlet av Nansen i Nord-Russland på den første «Fram»-ferd, og ble i 1909, med Brøggers sterke støtte, Norges første professor i paleontologi og historisk geologi. Kiær overtok ansvaret for Universitetets paleontologiske samlinger, og fikk raskt i stand en utstilling i Aulakjelleren med stor publikumssuksess. Kiær ble den drivende kraft i innredningen av det nye, store museum for paleontologi og geologi som i 1920 åpnet på Tøyen. Planen for de naturhistoriske museer på Tøyen var Brøggers og Willes, og sterkt inspirert av Naturhistoriska Riksmuseet, Nordenskiölds og Nathorsts base i svensk vitenskap. Fra den andre «Fram»-ferd tok Kiær selv for seg materialet av fiskefossiler fra devontiden på Ellesmere Land. Men nå haglet det inn mengder av nytt spennende fossilt urfisk-materiale fra Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjoner. I 1909 gjorde også Kiær selv et sensasjonelt funn av fossile sjøskorpioner og urfisk på Ringerike. Kiærs mangeårige arbeid med fiskenes evolusjon ble nå en sterk

98 p o l a r f o r s k n i n g


bro til Svalbard, og de mange nye norske ekspedisjonene ved Isachsen og Adolf Hoel gjorde at norsk vitenskap i løpet av få år så å si tok over stafetten fra svenskenes innsats. Våren 1913 ba Kiær den unge stipendiaten Olaf Holtedahl (1885–1975) om å ta for seg Scheis materiale.128 Holtedahl hadde deltatt på Isachsens og Hoels ekspedisjoner til Spitsbergen i 1909, 1910 og 1911, og var nettopp blitt dr.philos. på en avhandling om karbontiden på Vest-Spitsbergen. Holtedahls bearbeiding resulterte i tre avhandlinger i «Fram» II-serien. Holtedahl avsluttet med en oversikt over de geologiske resultater som var vunnet ved ekspedisjonen. I et stort, hittil ukjent område av Jordens overflate hadde man nå kartlagt alder og innhold på de geologiske formasjoner. Som en hyllest til den unge døde norske geologen navnga Holtedahl brachiopoden Lissatrypa scheii. Flere av de andre bidragsyterne til «Fram» II-verket gjorde det samme. En fossil korall fra devontiden fikk navnet Phillipsastraea scheii, en devonsk brachiopode Spirifer scheii. Kiær selv navnsatte to devonske fisker Macropetalichtys scheii & Holoptychius scheii, de russiske forskerne Tschernyschew og Stepanow etablerte svampslekten Scheiia og arten Scheiia tuberosa.129

Den magnetiske nordpol og Nordvestpassasjen: «Gjøa» 1903–1906

I 1903, året etter Sverdrups hjemkomst med «Fram», la et langt mer beskjedent fartøy ut fra Kristiania. «De videnskapelige instrumenter var det første jeg anskaffet mig. Så kom turen til fartøyet,» skriver Roald Amundsen i Nordvestpassasjen (1907).130 Og nesten hundre år etter at Hansteen dro for å hente to globuser, kunne han i 1905 telegrafere beliggenheten av den magnetiske nordpol og gjennomseilingen av Nordvestpassasjen til verden og VidenskabsSelskabet i Kristiania. Det var en guttedrøm som gikk i oppfyllelse. Forbildet Nansen hadde gitt planen sitt bifall, etter at Amundsen hadde besøkt «den mann, som hadde utført bedrifter, som fikk hver fiber i mig til å sitre».131 I Nordvestpassasjen gir Amundsen en populærvitenskapelig innføring i Jordens magnetfelt, med tre verdenskart som viser mønstre i misvisning, vinkel og intensitet, nettopp det Hansteen hadde gjort i større detalj for Sibir. Ifølge Amundsen var det «innlysende» at presise målinger ved de magnetiske poler og deres nærhet må være av den største interesse for «den jordmagnetiske videnskap.»132 Fysikeren Aksel Steen (1849–1915) ved Meteorologisk Institutt, som på mange måter hadde overtatt Hansteens forskningsprogram, støttet og veiledet Amundsen. Fordi horisontalintensiteten skulle være null ved polpunktet, hadde «Gjøa»-ekspedisjonen med meget fintfølende instrumenter for måling av dette. Annenmaskinisten Gustav Juel Wiik hadde fått instruksjon ved det magnetiske observatorium i Potsdam og skulle utføre de magnetiske målingene.

kartleggerne

99


Dagene kunne bli lange ombord i «Fram». Under klokka sitter legen Johan Svendsen, som tok sitt eget liv under ekspedisjonen.

Løytnant Godfred Hansen, som ble «Gjøa»-ekspedisjonens nestkommanderende, var «navigatør, astronom, geolog og fotograf».133 I slutten av august 1903 var de i området ved den magnetiske pol. Simpsonstredet lå åpent vestover, Nordvestpassasjen lå åpen. Men «vi hadde først og fremst til mål for oss å skaffe beskjed om den magnetiske nordpol – og så fikk passasjen stå hen som det mindre viktige».134 De etablerte vinterkvarter og observatorier i Gjøahavn på Kong Williams Land. Observatoriet ble satt opp et stykke fra selve polpunktet, da dette ville gi mest presise målinger etter professor Adolf Schmidts råd. Amundsen spadde blant annet dreneringsgrøft rundt observatoriet, og bemerker sin uvanthet over dette manuelle arbeid. De ble liggende her fra september 1903 til juni 1905. En høyde ved Gjøahavn ble oppkalt etter Aksel Steen, en annen etter fysikkprofessor Birkeland. De utførte et samvittighetsfullt arbeid i et meget krevende klima, med byggingen av flere observasjonshytter, inkludert en av sneblokker, kontinuerlige målinger etc. På en sledeferd passerte de også selve den magnetiske pol, og gjorde flere måleekspedisjoner om sommeren. De foretok oppmåling av en rekke mindre øyer, samlet fossiler, observerte rein, lemen og fugler. Kokken Lindstrøm samlet egg og alt annet zoologisk, inkludert hodelus fra eskimoene, nok til «at forsyne samtlige Europas zoologiske samlinger i rikelig monn».135 Kostelig er en scene der de lurer Lindstrøm opp i stry med å si at de har fanget mor og barn av en fisk, « – Næ –! Sa han begjærlig, og hans runde fjes lyste ved

100 p o l a r f o r s k n i n g


Det norske flagg til topps 17. mai 1904, under Roald Amundsen og Peder Ristvedts sledeekspedisjonen for å fastslå den magnetiske nordpols beliggenhet.

tanken på, hvad vel professor Collett vilde si …»136 Det mest interessante med «Gjøa»-ekspedisjonen var kanskje observasjonene av inuitsamfunnet i nærheten av Gjøahavn. Her skriver Amundsen fritt og livfullt om personligheter, matskikker, samlivsskikker, byggeskikker. De geomagnetiske målingene som ble innsamlet på «Gjøa»-ferden ble liggende ubearbeidet til langt inn i 1920-årene, og først publisert etter Amundsens død.137 Selv om Amundsen delvis er listet som redaktør eller medforfatter, hadde han i virkeligheten knapt bidratt til bearbeidelsen. Hans kompetanse strakk ikke til. Geofysikere kalte de seg, de unge forskerne som nå tok jobben. Resultatene viste blant annet at den magnetiske nordpol beveget seg i en stor sirkel gjennom året. Innsamlingene av sopp, lav, planter og fugl fra «Gjøa»-ferden ble behandlet av spesialister mellom 1910 og 1933.138 I årene etter «Fram» II og «Gjøa»-ekspedisjonenes hjemkomst trådte en

kartleggerne

101


En sjømann på land: en polarfarer på sitt arbeidsværelse, Roald Amundsen i 1909.


ny generasjon norske polarforskere frem: geologer, paleontologer, zoologer, botanikere, oseanografer, nordlysforskere … De var profesjonelle på en helt annen måte enn dem vi kan kalle eventyrer- eller heltegenerasjonen, fra Nansen til Amundsen. De var også langt mindre fargerike og glamorøse. Med Amundsens sydpolekspedisjon i 1911 var tiden for de store geografiske oppdagelser ute; nå var det den vitenskapelige fordypning som gjensto, grundig feltarbeid og innsamlinger, og ikke minst: tidkrevende bearbeidelse og skriving. Av forskere med en relevant naturvitenskapelig, spesialisert fagutdannelse. Erfaring har f.eks. vist at når en ekspert på en bestemt dyre- eller plantegruppe selv gjør innsamlinger i felt, øker antall registrerte arter i et område drastisk, ofte med flere hundre prosent. Spennende nok for vitenskaperne, men mindre fascinerende for folk flest. Ingen raske gevinster, ingen konkurranser å vinne. Og er det i det hele tatt noe farlig lenger å være polarforsker? Inntil slutten av 1920-årene var imidlertid både Nansen og Amundsen høyst til stede, og inspirerte stadig dragningen mot det litt mer dristige, noen ville si: ubekvemme, hos noen av dem som valgte å «henlegge sin forskningsvirksomhet» til Arktis eller Antarktis. I det følgende vil vi således møte både de trauste og de tøffe.


POLAR STORMAKT


Egen utenrikspolitikk etter 1905 ga rom for ekspansjon i polarområdene og vitenskapsmenn gjorde krav på herreløst land. Aktiviteten vokste; landområder ble systematisk kartlagt og navngitt, samtidig som tradisjonen etter Nansen levde videre og Norge fikk verdensledende geofysikere. Og i et land med en samisk befolkning kom arktisk kulturforskning til å bli viktig.


NANSENISMEN

Det kan være berettiget å snakke om et nansensk øyeblikk i norsk vitenskapshistorie: perioden fra hjemkomsten fra Grønland til 1. verdenskrig. Det var da utforskningen av polarområdene og den vitenskapelige forskning ble en måte å skaffe seg nasjonal ære på. Dessuten førte publisiteten i massemediene til videre muligheter for støtte til større forskningsprosjekter. Fridtjof Nansen var vitenskapsmann. Han drev ikke med forskning for moro skyld, brukte heller ikke vitenskapen som påskudd til eller høflig unnskyldning for idrettslig aktivitet. Han var en engasjert forsker, hele sitt liv, men hadde selvsagt også mange andre jern i ilden. Biografer og polarhistorikere har alltid hatt mer enn nok å ta av når de skulle presentere denne rastløse og komplekse mannens fysiske storverk, politiske og humanitære oppdrag, og privatliv. Bare i liten grad har man klart å gjøre Nansens vitenskap forståelig og forene samtidens populære forestillinger om vitenskapsmannen med hans mer lettfattelige heroiske aktivitet. Men det var vitenskapsmannen Nansen som viste seg avgjørende for Norges utvikling til polarnasjon, i handling og som symbol. Mange har understreket hvor viktig Nansens Grønlands- og «Fram»-ekspedisjoner var for å styrke en voksende nasjonalistisk stemning. Både hans bruk av ski, en grunnleggende norsk måte å ta seg fram på, og hans vågemot, ikke minst det, gjorde det lettere for nordmenn å oppfatte Nansens store triumfer og den rungende internasjonale hyllesten som en bekreftelse på nasjonal integritet. Nansen og «Fram»s hjemkomst i 1896 skapte en bølge av kommersiell festivitas. Det ble laget Nansen-øl, Nansen-akevitt og Nansen-sardiner, og også Fram-sanger, Fram-melodier og Fram-kabareter.1 Og den norske reaksjonen lignet på svenskenes mottagelse av geologen Adolf Erik Nordenskiöld da han og hans «Vega» kom tilbake til Sverige etter ferden gjennom Nordøstpassasjen

nansenismen

107


i 1880.2 Utnyttelsen av denne nye type spektakulære offentlige begivenheter var kanskje bestemt av markedets usynlige hånd, men offentlighetens reaksjon var selvsagt påvirket av aviser, ukeblader og andre publikasjoner. Skulle budskapet nå fram om at vitenskapelig forskning virkelig var avgjørende på denne polare veien til nasjonal ære, måtte det tydeliggjøres for det norske folk.

Vitenskapsmannen som polarhelt

Etter «Fram»s meget feststemte avreise i 1893 og foran en lang og usikker ventetid, begynte W.C. Brøgger og Nordahl Rolfsen på et komplett, populært portrett av Nansen for det norske publikum. De skrev en bok, med flere bidrag fra andre forfattere, som ble grunnlaget for Nansen-legenden. De agiterte for nasjonal enhet gjennom Nansens bedrifter. Boken åpner med Bjørnsons dikt «Fridtjof Nansen»: Han satte ud, som tanken gaar, fra kjendt mod ukjendt ved at ane. Aarhundres gjetning angstfuld staar, der han forsvandt med Norges fane. Normanna-aandens mod og tro i fanen vaager hos den sterke. Naar ser vi dem igjen, de to, den ranke mand med Norges merke? Det er som havde han ombord det unge Norges unge lykke, som henter han os hjem fra nord i midnatssol vort seiersmykke, Som fra vor tvedragt ud han brød, de onde aander at besværge: thi smeltet i en stordaads glød vi hærdes sammen til étt værge.3 På motstående side er det et portrett av Nansen. Kroppen forsvinner i en enorm dyrepels, slik at han ligner en vikinghøvding, barten følger strengt den europeiske mote, håret og det glattbarberte ansiktet virker ungt, mens den markerte nesen, den rynkete pannen og det intense blikket markerer en nordisk-germansk

108 p o l a r s t o r m a k t


Iscenesettelse av en vitenskapelig helt: portrettet som innleder Brøgger og Rolfsens bok om Fridtjof Nansen. Boken kom ut allerede før Nansen var tilbake fra «Fram»-ekspedisjonen i 1896.


intensitet, besluttsomhet og målbevissthet: personifiseringen av den nye norske identiteten? Men er dette en vitenskapens mann? Ja, så absolutt! Brøgger og medforfatterne ønsket at leseren skulle få med seg både vitenskapens betydning for Nansens rolle som helt, og vitenskap som heroisk aktivitet. En av dem skriver: «Opdagelsesfærderne i det stille arbeidsrum, i laboratoriet, i mikroskopets verden, i naturens dulgte verksted, eier ogsaa for menneskehedens oplysning og kulturens fremskridt sin store værdi.» Når Nansen kommer tilbake, vil han forhåpentlig være i stand til «at fortsætte sine opdagelsesfærder inden biologiens vidtstrakte, endnu blot delvis kartlagte strøg, bagenom hvilke der for anelsen aabner sig stadig større, ukjendte egne».4 Brøgger skriver om Grønland-ekspedisjonen, og bemerker at leseren nå er klar over at Nansen er mer enn bare en stor idrettsmann. Kapitlene som følger viser sammenhengen mellom vitenskap og Nansens virksomhet. Om og om igjen blir poenget hamret inn: Nansen var fullt innforstått med ekspedisjonens vitenskapelige betydning. Og om og om igjen blir dette satt i sammenheng med Nansens geniale evne til å klekke ut en ambisiøs plan, at han tror at han vil nå målet, og at han er trygg på at han har styrke nok til det. Etter å ha gjort den dristige idrettsmannen Nansen og den strålende forskeren Nansen til én heroisk polarvitenskapsmann, skildrer Brøgger den usedvanlige velkomsten han fikk da han kom hjem, en utladning av følelser og spenning som leseren fremdeles må ha hatt friskt i minne. Først setter han likhetstegn mellom Nansen og det norske folk da deres følelser var på bristepunktet og forente seg ved hjemkomsten: «Han har været som en erendsvend for dette folk ud til den store verden; og det mod, som upriset gaar under i mørke nætter paa hav og fjord, det har det faldt i hans lykkelige lod at føre frem i sol og seier for hele verdens øine.» Og så tar Brøgger virkelig i: Af alle disse tusender, som vifted fra voldene paa Akershus, som brød politirækken inde i gaderne og stormed frem til hans vogn, – hvor mange af dem tænkte i dette øieblik paa videnskaben? For dem var det bedriften, for dem stod han der som høvding og bandt sagaens tider sammen med de sidste baadhvælvs historie […]. Han var nationaltypen. […] Men vi, som skal søge at give det fuldstændige billede, kan ikke holde videnskaben ude; thi det er den, som ligeoverfor den hele store verden er det afgjørende moment og giver velkomstfesten den rette historiske gyldighed. 5 Brøggers kampanje var dessuten med på å styrke forestillingen om forskning som et vågestykke. Akkurat som i Sverige ble polarforskere fremstilt som fredelige vikinger som erobret ukjente kunnskapsterritorier i vitenskapens og sivilisasjonens navn:

110 p o l a r s t o r m a k t


Det er ikke paa krigens bane, at de smaa nationer kan hævde sin plads og forsvare sin selvstændighed. Det er paa kulturens, paa civilisationens, paa videnskabens og kunstens felt, som ligger aabent for alle, det er der, de bør søge at trænge frem i forreste række og kappes om seierspalmen. Det er der, de bør søge sin udmerkelse og tilkjæmpe sig de store folks agtelse.6 En som leser slike linjer i dag vil kanskje smile og lure på om Brøggers påstander om vitenskapen var alvorlig ment. Men Brøgger skrev i en annen tid. I den dengang fremherskende Darwin-inspirerte tenkemåten konkurrerte nasjoner og raser om å vise sin grad av «tilpasningsdyktighet» gjennom en rekke ulike typer prestasjoner. Kulturen var fast forankret i biologien: Raser og nasjoner befant seg i et hierarki etter utviklingsnivå, akkurat som artene i dyreriket. I en europeisk kultur ekstremt bevisst på hvordan hvert folkeslag kunne rangeres innbyrdes gav polarvitenskap og utforskning av polområdene nasjonene muligheter til å vise hvor tilpasningsdyktige de var. Siviliserte europeere pekte på at den fredelige kappestrid var det som indikerte en nasjons evne til å fremme sivilisasjonens sak – kulturnasjoner gikk ikke lenger til krig for å demonstrere sin overlegenhet. Og det gjaldt både kunst og industri, erobring av nye landområder og utforskning av jomfruelige jungler eller isørkener. I denne kulturen betydde fysisk styrke mye, som f.eks. i allment anerkjente dåder: den første som bestiger en fjelltopp, den første som kartlegger kilden til en tropisk elv langt inne i jungelen eller altså den første som når en av de geografiske polene. Slikt ville ikke bantuer eller Amazonas-indianere klare. Men det som også skilte «den siviliserte europeer» fra «de lavere rasene» og «de primitive» var, i tillegg til kristendommen, resultatene innenfor vitenskap og avansert teknologi. Ja, når mediene og publikum var så fascinert av nobelprisene, helt fra starten i 1901, var det delvis ut fra en tro på at denne første internasjonale olympiade for kultur og særlig vitenskap kunne være en klar indikator på hvilke nasjoner som befant seg på de aller øverste trinnene av sivilisasjonens store utviklingsstige.7 Etter en stri strøm av tyske vitenskapelige nobelpriser i 1905 begynte britene å diskutere hvorvidt dette var uttrykk for en tiltagende biologisk degenerering av den angelsaksiske rase. Gevinsten ved fredelig kappestrid skulle angivelig vise seg i generelle sivilisatoriske fremskritt, som i sin tur garanterte for fredelig sameksistens og sosial fremgang. Selv om 1. verdenskrig og påfølgende sosialistiske revolusjoner la en mørk skygge over denne idealistiske visjon, grep en biologisk forståelse av kultur og samfunn stadig mer om seg opp gjennom 1920- og 30-årene, i hvert fall hos det alminnelige publikum og i mediene, og selvsagt i ekstrem form i de nye fascistiske regimene i Tyskland, Italia og Japan. Doktrinene ble ikke formulert i en klar og utvetydig teori – fagfolk og offentlige kommentatorer var uenige om detaljene –, men var mer et generelt rammeverk for forståelse av sosial og kulturell aktivitet.8

nansenismen

111


Brøgger og de andre nordmennene behøvde ikke gå lenger enn til Sverige for å se verdien av polarveien til nasjonal ære. Offentlige kommentatorer hevdet at kong Oscar IIs støtte til de mange polarekspedisjonene var «helt naturlig»: En polarekspedisjon hadde en rekke utfordringer som krevde mange slags evner om man skulle lykkes. På en ekspedisjon var det, som i en krig, behov for de heroiske egenskapene «mod, uthållighet, förtänksamhet och pålitlighet», og den var også en prøve på nasjonens evner når det gjaldt teknologi, vitenskap, finansiering, sjømannskap og organisering.9 Da Nordenskiöld og «Vega» kom tilbake i 1880, ble de møtt med en til da ukjent festivitas. Beundrerskarene presset seg sammen på Stockholms havn, det var fyrverkeri, og en båtkortesje fulgte de hjemvendte nasjonalheltene til det kongelige slott, der adelskap og annen ære ventet. Nordenskiölds bedrift var et klart uttrykk for at vitenskapen kunne tilføre nasjonen prestisje og skape en forestilling i folket om vitenskapsmannen som nasjonalhelt. Hendelsene i Sverige viste at polarforskning kunne gi det lokale vitenskapsmiljøet retning, stolthet og vitalitet – og førte i sin tur til internasjonal interesse og respekt. En gruppe unge svenske vitenskapsmenn dro i 1880- og 90-årene til det fjerne nord for å vinne prestisje for seg selv og sin nasjon.10 Nansen og «Fram»s hjemkomst i 1896 satte i gang noe lignende. Da universitetet i Kristiania like etterpå sikret seg Nansen ved å gi ham et personlig professorat, var det allerede klart at nasjonens nye helt og hans polarbragd ville komme til å prege norsk vitenskaps liv. Den raske finansieringen av «Fram» II til en ny forskningsekspedisjon var en av de første bivirkningene. Nansens sterke påvirkningskraft kom både som en direkte følge av hans vitenskapelige virke og som et resultat av at han var i ferd med å bli en inspirasjonskilde for yngre vitenskapsmenn. Men – som tilfellet ofte er med helter – det trekkes mange og ulike lærdommer av Nansens virksomhet og forfatterskap, som selv ikke alltid hadde et entydig budskap. Nansen understreket for eksempel i en rekke forelesninger og artikler at beskjedenhet og integritet burde være de mål man viet seg til i vitenskap og idrett. Jaget etter nyvinninger og jakten på rekorder står i direkte motsetning til det han gikk inn for, enten det nå er skisport eller oppdagelser: Idretten har også mistet en del av sitt verd derved, at kappelysten er blitt altfor dominerende; derved er den omdannet til sport, og alt som heter sport og rekord er ikke av det gode. Istedenfor å skape sunde, uavhengige menn avler sporten forfengeligheten … [M]ange av våre sportsmenn er

Svenskenes store polarhelt i heroisk positur. Georg von Rosens maleri fra 1886 av Adolf Erik Nordenskiöld med «Vega» i bakgrunnen.

nansenismen

113


jo blitt muskelmaskiner, «veddeløpshester», som på store stevner strever med å slå rekorder og å nå den ene noen meter fram foran den annen.11 Han fremholdt at moral og etikk ofte ble borte i jakten på ære og oppdagelser, men var også svært bevisst på å bli fotografert og avbildet i heroisk positur. Han forstod tidens ånd: Det var nødvendig å bruke media hvis man skulle nå fram med sine saker, og det medførte nødvendigvis en viss promovering av ens egen person. Og det er ingen hemmelighet at Nansen selvsagt ønsket å være førstemann på Nordpolen og prøvde iherdig å skaffe seg nye geografiske opplysninger, som krevde en helt uvanlig styrke, både fysisk og psykisk. Det er på ingen måte overraskende å finne trekk av hva man kunne kalle nansenisme i norsk vitenskap: På den ene siden inspirerte Nansen til storstilte vitenskapelige prosjekter der personlig og nasjonal selvforherligelse, store budsjetter og mediaoppmerksomhet spilte en viss rolle, i tillegg til de fysiske utfordringer og farene ved det hele. På den andre siden tok Nansen til orde for en mindre bombastisk type polart heltemot, basert på plikt, lojalitet, beskjedenhet og hardt arbeid.

Nordlysekspedisjoner

Kristian Birkeland (1867–1917) åpnet for en ny æra i studiet av nordlyset og annen romfysikk. Han var en glimrende (og selvopptatt) forsker, men også en syk og plaget mann, som sluttet seg til – så godt han kunne – én oppfatning av Nansens forestilling og budskap om norsk vitenskaps fremskritt. Han prøvde å gi seg selv og sin vitenskap en heroisk rolle ved å markedsføre seg og komme med storslagne påstander for å skaffe økonomisk støtte. Han brukte den nye polarveien til nasjonal ære til å innlede en viktig forskningstradisjon i norsk vitenskap.12 På 1890-tallet, tidlig i sin vitenskapelige karriere som fysiker, skjønte Birkeland at han hadde funnet løsningen på den gamle nordlysgåten. Den nye oppfinnelsen katodestrålerøret, som man mente påviste eksistensen av bittesmå negative elektriske partikler som strømmet ut fra en sterkt ladet overflate, gav Birkeland en mulig analogi til hvordan Solen kunne påvirke Jordens magnetfelt. Etter at han i 1896 hadde vist at en kraftig magnet kan konsentrere og avbøye strømmen av negative partikler i et katodestrålerør, formulerte han en hypotese som han i stor grad skulle vie sitt liv til. Han hevdet at nordlyset, og de like gåtefulle magnetiske stormene, oppstår på grunn av negative partikler fra Solen som blir fanget inn av Jordens magnetfelt og deretter ført inn i atmosfæren nær polarområdene. Birkeland var ikke den første som antydet en sammenheng mellom solaktiviteten og forekomsten av nordlys og magnetiske stormer. Det var også tidli-

114 p o l a r s t o r m a k t


Birkeland og hans assistent Karl Devik tester ut terellaen. Boksen var et kunstig verdensrom. Når katodestråler ble sendt mot «jorda», oppstod lysende ringer rundt «polene». Eksperimentet ble senere viktig for eksperimentell plasmafysikk.


gere blitt påpekt en statistisk sammenheng mellom frekvensen av disse fenomenene og solflekkenes elleveårssyklus; alle forskere var riktignok ikke enige om at dette var knyttet til Solen. I det store og hele klarte ikke vitenskapsmennene å bli enige om nordlysets vesen og hvorfor det oppstår. Teoriene fra slutten av 1800-tallet var like fantasifulle som de var mangfoldige. Noen forskere var redd for at nordlyset kanskje alltid ville unndra seg en forklaring – og man var usikker på en så grunnleggende faktor som hvor høyt til værs nordlyset befant seg. De stadig skiftende, dansende og flimrende nordlysformene trosset tilsynelatende enhver regelmessighet. Birkeland trodde han hadde svaret, men trengte ressurser for å overbevise andre. Og han begynte å legge storslåtte planer. Både beslutningen om å bruke sin vitenskapelige karriere på å løse nordlysgåten og midlene han valgte var påvirket av de tydelige spor Nansen nettopp hadde satt etter seg i norsk kultur og politikk. De som har skrevet populært om Birkeland betrakter det stort sett som opplagt at den unge vitenskapsmannen skulle vie sitt liv til å forklare nordlysovalen, som om det var et naturlig valg. I virkeligheten var det faglig tvilsomt for en meget lovende ung fysiker å konsentrere seg i så stor grad utelukkende om dette problemet, som ikke var av de viktigste i vitenskapen og som det heller ikke syntes å være en rask og definitiv løsning på. Birkeland, som var universitetsstipendiat på denne tiden, var allerede lidenskapelig nasjonalistisk. Da Vilhelm Bjerknes, som en tid arbeidet i Stockholm, noen år tidligere meldte om et viktig funn på en svensk vitenskapskongress, utbrøt Birkeland: «Slig skal det være, vi nordmænd skal tiltvinge os respekt hos svenskerne, vi skal lære dem, hvor David kjøbte øllet.»13 Han var ofte bekymret over Norges svake stilling i internasjonal vitenskap.14 Han hadde tidligere i tiåret fullført sin vitenskapelige utdannelse i Frankrike, Tyskland og Sveits sammen med ledende forskere innen eksperimentell og matematisk fysikk. Hans høyt ansette tidlige bidrag til elektromagnetisk teori og erfaring med både den eksperimentelle og den praktiske siden ved forskning om trådløs telegrafi og katodestrålerør gav ham en posisjon der han kunne blitt en betydningsfull skikkelse i europeisk fysikk. Det var dette som var de «hotte» forskningsspesialitetene og som appellerte til ambisiøse unge fysikere på denne tiden; nordlysproblemet var mer en kuriøs gåte enn en presserende sak som måtte løses. Ja, flere høyt respekterte nordiske fysikere som hadde brukt altfor mye av sin faglige kraft på nordlyset, mente faktisk at deres forskning og anseelse hadde kjørt seg fast i en sump av forvirrende resultater. Det er vanskelig å slå fast hva det var som først fikk Birkeland til å interessere seg for nordlyset, men det skjedde to ting i 1896 som sikkert fanget hans oppmerksomhet. Det første var en lengre artikkel av dansken Adam Paulson, som pekte på den mulige analogien mellom det som skjer i et katodestrålerør når en stråle med ladede partikler kan få overflaten i motsatt ende av

116 p o l a r s t o r m a k t


røret til å lyse (det grunnleggende prinsipp i fjernsyn) og nordlyset, som kan betraktes som en form for katodebestrålt luminiscens. Paulson hevdet riktignok ikke på noen måte at disse ladede partiklene kom fra Solen. Paulsons argumenter mot de ledende teorier, spesielt de til andre nordiske vitenskapsmenn, fikk Birkeland til å innse at det var mulig med et norsk bidrag for å bringe lov og orden i den kaotiske nordlysforskningen. Birkelands første kommentarer og antagelser om at det var Solen som var kilden til de ladede mikroskopiske partiklene som skaper nordlyset la vekt på analogien med katoderøret. Det andre som skjedde, var at Nansen kom tilbake fra Polhavet, og stimulerte Birkeland til en modig og eventyrlig plan.15 I februar 1897 la Birkeland ut på det han kalte sin første nordlysekspedisjon til Finnmark. Sammen med studenter reiste han til Bossekop for å undersøke mulighetene for å opprette et observatorium på en fjelltopp. Valget av Bossekop er ikke overraskende. Det regionale handels- og administrasjonssenteret innerst i Altafjorden var et av de stedene på fastlandet som lå nærmest nordlysovalen, og det hadde vært gjort flere viktige nordlysundersøkelser der tidligere. Men Birkeland var, i motsetning til forskere før ham, ikke interessert i å foreta observasjoner på bebodde strøk i lavlandet. Han ville opp på fjelltoppene. Birkeland kastet fram dristige, for ikke å si lettsindige hypoteser, og var heller ikke redd for å offentliggjøre dem. Han hevdet at nordlyset var en mekanisme som knyttet solaktivitet til magnetiske og meteorologiske fenomener. Nordlyset ble skapt av fluktuasjonene i ladede partikler fra Solen, som i sin tur økte mengden elektrisk ladede partikler i polaratmosfæren. Han mente at han ved å bygge et observatorium på et fjell ville være nærmere de lagene av atmosfæren som ble ionisert. Hvis utstyret for måling av atmosfærisk elektrisitet og magnetiske forstyrrelser på stasjonen viste seg å ikke holde mål, ville han bruke drager for å få instrumentene enda høyere til værs.16 Den første «ekspedisjonen» til Finnmark endte med fiasko. Da de prøvde å ta seg fram til en hytte på Bæskades i februar 1897, ble Birkeland og assistentene hans overrasket av en av de plutselige, voldsomme stormene på vidda. Det var de ikke forberedt på, og det var uvisst hvilken skjebne som ventet dem. En av assistentene mistet vottene da han prøvde å sette opp et slags telt rundt sledene og reinsdyrene, og måtte amputere fingertuppene på grunn av forfrysninger. Det var en lite heroisk holdning Birkeland viste da han senere gav den samiske kjentmannen skylden for uhellene på ekspedisjonen, istedenfor, som ekspedisjonens leder, å ta ansvaret selv. Midt oppe i disse dramatiske hendelsene gjorde Birkeland en viktig observasjon. Tidlig en kveld merket han seg et skinnende bånd av nordlys over senit fra øst til vest som snart forandret seg til mange karakteristiske mønstre. Neste kveld, omtrent samtidig, dukket et identisk bånd opp på samme sted, fulgt av en lignende sceneri.

nansenismen

117


Gjentagelsen overbeviste Birkeland om at hans teori om Solen som opphav til nordlyset måtte være korrekt.17 Birkeland vendte tilbake til Bossekop-området om høsten, fast besluttet på å finne et egnet sted. Etter å ha besteget seks fjell (han var på ingen måte i god form), bestemte han seg for en observatoriebygning på Haldde og en liten hytte på Talvikfjellet fem kilometer unna. Begge fjellene stiger nesten 1000 meter rett opp fra Kåfjorden. Det er værhardt, og det var en fysisk utfordring. Birkeland og assistentene tok sikte på å tilbringe vinteren 1898–99 på fjellene med måling av jordmagnetisme og atmosfærisk elektrisitet i tillegg til observasjoner av nordlysfenomener. Han fikk lagt en telefonlinje mellom observatoriet og hytta, slik at det ved hjelp av simultane observasjoner og fotografering kunne foretas triangulære peilinger for å finne nordlysets høyde og posisjon. Han regnet åpenbart ikke med at det var særlig høyt, skal man dømme etter den korte basislinjen. I sin søknad til regjeringen ba Birkeland til å begynne med om 5000 kroner til en observatoriebygning. Summen var meget stor etter den tidens målestokk – mer enn en professors årslønn. Kirke- og undervisningsdepartementet anbefalte søknaden etter å ha innhentet uttalelser fra vitenskapsmenn ved universitetet. Uttalelsene uttrykte i det store og hele støtte til den unge foregangsmannen, og gav uttrykk for forsiktig oppstemthet over at dette dristige prosjektet kanskje kunne gi svært viktige resultater: «Av alle land med en sivilisert befolkning er Norge det som strekker seg lengst opp mot breddegrader der nordlyset skinner sterkest og mest strålende.» Regjeringen var enig i dette, og i at det var viktig at nordlyset ble «utforsket av en norsk fysiker».18 Birkeland må ha vært en fantasifull og arbeidsom mann, men hans impulsive personlighet og manglende evne til å planlegge i detalj skapte problemer. Flere ganger måtte han be om tilleggsbevilgninger til observatoriebygningen. Også uflaks – snøen falt tidlig i 1898, i august – resulterte i forsinkelser og betydelige kostnadspåslag. Den statlige generøsiteten hadde sin bakgrunn i prosjektets åpenlyst symbolske karakter. Etter Nansens suksess i Arktis ville det passet godt for nasjonalistiske følelser og forestillinger om et norsk team – på en fjelltopp langt mot nord – var det som fant svaret på nordlysgåten. Selv språket later til å være påvirket av Nansens prestasjoner. Hittil hadde forskere som reiste til Finnmark for det meste brukt uttrykket «studiereise» – nå het det «ekspedisjon». Tidligere nordlysforskere som dansk-fødte Sophus Tromholt (1851–1896), som tilbrakte vinteren 1882–83 i Kautokeino, beskrev sine møter med Finnmarks natur og folk i eksotiske vendinger – Birkeland hadde en mer heroisk, fysisk krevende uttrykksmåte.19 Det var fristende å overse vitenskapelig materiale som tydet på at nordlyset befant seg langt høyere oppe i atmosfæren enn like over fjelltoppene. Tromholt og meteorologen Aksel Steen, som observerte nordlyset fra Bossekop

118 p o l a r s t o r m a k t


Alta ble et viktig utgangspunkt for nordlysforskere. Her er personalet ved den norske stasjonen i Bossekop under det første internasjonale polarüret 1882–83.


For Birkeland var det naturlig å sette sin innsats inn i en heroisk og nasjonal ramme. Publikasjonen fra et år på en fjelltopp – året flagget ble «rent» – levner liten tvil om hvilken nasjon som hadde forsket på nordlyset.


samme vinter, 1882–83, synkroniserte sine observasjoner slik at de kunne foreta triangulære målinger av høyden, og kom til 100 km. Det tydet på at fjellobservatorium var unødvendig. Men Birkeland overbeviste seg selv og sine tilhengere om at nordlysmysteriet best kunne løses fra en fjelltopp i Finnmark, og det er ikke utenkelig at man mintes at også Nansens plan med «Fram» ble møtt med spott. Vinterekspedisjonen viste seg anstrengende, og gav færre resultater enn ventet. Forsøkene på å ta bilder av nordlyset slo feil, og også andre metoder for måling av høyden. Men en forestilling om suksess kan være like viktig som faktiske resultater. Birkeland brukte en bevilgning fra det nyetablerte Nansenfondet til å presentere noen tidlige funn i Videnskabs-Selskabets Skrifter. Men den over 80 sider lange rapporten inneholdt mye mer enn data og teoretiske drøftelser: Birkeland brukte den til å kunngjøre at Norge for alvor hadde tatt skrittet inn på polarforskningens område. Avhandlingen var på fransk og hadde omslagsillustrasjon, en sjeldenhet, med et firefarvebilde av det «rene» norske flagg ved siden av teksten: Expedition Norvegienne 1899–1900 pour l’Etude des Aurores Boreales. Resultats des recherches magnetique. På bokens første side var det bilde av en assistent, latinstudenten Elisar Boye, som sammen med en lokal postfunksjonær omkom i et snøras da de skulle hente forsyninger. Det var en hyllest til universitetsstudenten som gav sitt liv for vitenskapen, og en påminnelse for leseren om hvor farlig og dristig ekspedisjonen hadde vært.20 Birkelands første større utgivelse var, som ekspedisjonen, skapt med tanke på å få oppmerksomhet fra det vitenskapelige og det allmenne publikum. Men analyser av de foreløpige dataene reiste flere spørsmål enn de besvarte. Birkeland skjønte at skulle man utforske de elektriske spenningene han antok ble fremkalt i atmosfæren, og som han mente forårsaket de magnetiske forstyrrelsene og nordlyset, måtte man foreta simultane observasjoner fra flere steder. Han lanserte et nytt prosjekt: flytte inn på Haldde-observatoriet på ny og opprette en magnetisk stasjon på Jan Mayen i ti måneder. Han hadde tidligere antydet en sammenheng mellom magnetiske forstyrrelser og nordlysaktivitet og dannelsen av høye fjærskyer, og fremholdt nå at resultatene av den første ekspedisjonen viste at alle disse tre fenomenene kunne knyttes til en sterk atmosfærisk spenning forårsaket av ladede partikler fra Solen. Birkeland lokket myndighetene og publikum: «En bestemt paavisning heraf vilde frembringe en revolution i meteorologien.»21 En dristig påstand, fordi forbindelsen mellom nordlys og meteorologiske fenomener i beste fall var spekulativ. Birkeland søkte om 38.000 kroner, og opplyste at en britisk og tysk Antarktis-ekspedisjon som var planlagt samtidig, 1902–03, ville skape en situasjon der man kunne foreta simultane observasjoner hele jorden rundt, som neppe ville bli mulig igjen på 50 år. Igjen sluttet Kirke- og undervisningsdepartementet seg til den varme anbefalingen fra universitetet om at «det er en

nansenismen

121


pligt ogsaa for vort land at deltage, en pligt, som landet, særlig paa grund af sin beliggenhed, ikke vel kan unddrage sig».22 Men i en stadig vanskeligere økonomisk situasjon anbefalte Stortingets budsjettkomité å skjære ned til 20.000 kroner. Birkeland måtte skaffe resten av beløpet fra private kilder. Denne reduserte bevilgningen var likevel slett ikke liten. Det ble en langvarig debatt om saken i Stortinget.23 De som støttet det opprinnelige forslaget, hevdet at komiteens anbefaling var en trussel mot ekspedisjonen, en ekspedisjon som Norge var nødt til å støtte for å opprettholde sin ære som en sivilisert nasjon. De som tok ordet i stortingsdebatten og gikk inn for full støtte, omtalte Birkeland som en vitenskapsmann som søkte en sannhet like fjern og utilgjengelig som den Nansen fant i sin utforskning av Polhavet. Én av tilhengerne (Nergaard) måtte innrømme at nasjonen stod overfor store økonomiske problemer og at en liten nasjon bare unntaksvis kan bidra med ressurser til vitenskapelig forskning. Like fullt, hevdet han, må vi også «tage i betragtning, at vi gjør fordring paa at regnes for et kulturfolk». Og, fortsatte han: «... jeg [vil] i nogen grad [...] betragte denne bevilgning som et slags repræsentasjonsudgifter for vort land». De som ønsket en mer beskjeden bevilgning, med formann i budsjettkomiteen Sofus Arctander og saksordfører Lützow Holm i spissen, understreket at dette ikke betydde noen nedvurdering av Birkeland eller at man var likegyldig overfor Norges internasjonale vitenskapelige forpliktelser. Deres viktigste ankepunkter var den kjensgjerning at forslaget kom etter de regulære budsjetthøringene, som allerede hadde lagt et sterkt økonomisk press på nasjonen. De pekte også på at Nansen og andre baserte sine ekspedisjoner på en blanding av statlig og privat finansiering. Og det styrket ikke akkurat Birkeland i hans nye prosjekter at han også tidligere hadde gjort mangelfullt forberedende arbeid og rotet forferdelig med regnskap/kvitteringer. Den første Haldde-ekspedisjonen endte jo med store kostnadsoverskridelser. Birkeland hadde stort sett basert sine kostnadsoverslag på gjetninger; han hadde ingen plantegninger, ingen ekspertvurderinger av kostnadene ved å bygge på den måten og for instrumentene som måtte skaffes. Det store hastverket med å få reist observatoriet så raskt som mulig var dessuten ikke begrunnet med annet enn den unge vitenskapsmannens iver – og hans tilhengeres begeistring over muligheten for et nytt norsk polarvitenskapelig gjennombrudd. Det var selvsagt noen stortingsrepresentanter som ikke ville ha noe med ekspedisjonen å gjøre i det hele tatt: «Her er talt om ære, ære, ære. Jeg vil ganske vist ikke være med paa nogen vanære; men det vil jeg sige, at ære er av forskjellig slags. Er det saa […] at vi staar paa grænsen af at kunde overskride vor evne, da mener jeg, at det er en æressag ogsaa at undgaa at overskride vor evne. […] vi faar negte os denne ære her for at bjerge en større.» (Bakke.) Birkeland hadde vært aktiv i sin kamp for støtte. Hans anstrengelser for å

122 p o l a r s t o r m a k t


skaffe seg publisitet ble tema i den opphetede debatten: Til avisene sa han at hvis han ikke klarte å skaffe finansiering i Norge, ville han kanskje bli tvunget til – mot sin vilje – å si ja til et tilbud fra en rik amerikansk avismagnat. Men et slikt tilbud kunne vise seg å frata Norge og landets vitenskapsmenn den hele og fulle ære for å fremme kulturens sak, siden utenlandske medier ville ha førsterett til artikler om ekspedisjonen. Slike trusler gjorde det enklere for Birkelands tilhengere på Stortinget å be om norsk fullfinansiering av ekspedisjonen: «Man venter af de arbeider resultater af den største betydning baade for videnskaben og for det praktiske liv. […] Lad ikke de andre nationer komme foran os her.» (Hougen.) Motstandere bemerket at selv om Nansens grønlandsekspedisjon var finansiert av en dansk kjøpmann, tilfalt æren likevel Norge. Noen mente at nasjonen ville ha større ære hvis man klarte å skaffe privat kapital, slik det ble gjort i andre land. Når det gjaldt overdrivelsene om Birkelands geni og ekspedisjonens kulturelle betydning for menneskehetens erobring av naturen, nektet Arctander å uttale seg: «Jeg kan ikke det. Jeg bevæger mig ikke oppe i disse store oktaver – jeg kan ikke naa over dem. Dette i en enkelt sætning alene omtalte fremskridt, menneskeslægtens fuldkommengjørelse og aandens genius, dette er for mig for meget paa en gang.» Også i universitetskretser var Birkeland kontroversiell. Selv om Nansen gjentatte ganger støttet Birkelands søknader om finansiell støtte, var han taus når det gjaldt Birkelands andre og mindre sjarmerende egenskaper, som etter hvert ble mer av en parodi av det Nansen selv stod for. Andre på universitetet var ikke like diskrete. Botanikkprofessor Nordal Wille, for eksempel: «Han har skrydt saa grændseløst, at han nu er nødt til at tage igjen […]. Han er greben af Reklamens Djævel og slutter paa et Galehus istedenfor at faa Nobelprisen, som han vist tænker sig.»24 Men Birkeland fikk pengene. Selv de stortingsrepresentantene som argumenterte for mindre bevilgninger var i prinsippet enig med statsråd Wexelsen, som sa: Stortinget har altid anerkjendt, at [...] vort fædreland [er] forpligtet til baade for sin æres skyld og tillige for sin fordels skyld at være med og tage løft paa den internationale videnskabs omraade. Og hver gang det er skeet, har det […] bragt resultater, som har været anerkjendte som betydningsfulde udover hele den civiliserede verden og har indvundet vort land yderligere ret til at nævnes blandt kulturnationerne. Det er tilstrækkeligt i saa henseende at minde om, hvad der skeede ved Nansens berømte ekspedition.25 Stortinget foretok to avstemninger. Regjeringens forslag om kr 38.000 ble nedstemt med 65–46; budsjettkomiteens forslag om kr 20.000 ble så vedtatt

nansenismen

123


Kart over hvor Birkeland hadde sine fire stasjoner under The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03.


med 90 mot 21 stemmer.26 Nesten umiddelbart etterpå mottok Birkeland de resterende kr 18.000 fra private kilder; de mest kjente var stortingspresident Gunnar Knudsen og eieren av Aftenposten, Amandus Schibsted. Birkeland plusset på med kr 30.000 av egne midler, som han hadde lagt seg opp som et resultat av flere forretningsprosjekter. Han endret nå sine planer for ekspedisjonen til fire steder: Nord-Island, Spitsbergen (Akseløya), Novaja Zemlja og Kåfjord i Alta.27 Birkeland utgav første og annen del av resultatene sine i 1908 og 1913 som en flere hundre sider tykk bok i meget stort og kostbart format: The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03. Han kopierer stilen til tidligere ekspedisjonsrapporter når han åpner med farverike beretninger i første person om sine tidligere opplevelser og uhell i Finnmark – historier om heltemot og vilje til ikke å la seg overmanne av elementene, møter med samene, og andre kuriositeter. Deretter beskriver han de arktiske stasjonene fra sin 1902–03-ekspedisjon: utstyr, vanskene med å utføre nøyaktige observasjoner, måter å mestre fryktelige stormer og isbjørner på, analyser av jordmagnetismefenomener fra disse feltstudiene og stasjoner verden over. Den imponerende boken kom ut på engelsk og ble distribuert av skandinaviske, britiske, franske og tyske forlag, og fikk øyeblikkelig status i geofysiske forskningsmiljøer som en viktig, men omstridt milepæl. Aldri før hadde så mange forskjellige observasjoner om nordlys og magnetiske forstyrrelser vært samlet og analysert på en så nitid måte. Størrelsen og omfanget av dette kostbare verket bar bud om at The Norwegian Aurora Polaris Expedition 1902–03 hadde samme kulturelle og vitenskapelige betydning som Nansens store verk. Birkelands innsats fikk stor oppmerksomhet, men ble ikke mottatt uten strid. Man hadde teoretiske innvendinger; Birkeland blandet også mange hypotetiske spekulasjoner om andre kosmiske fenomener sammen med de mer nøyaktig analyserte observasjonene. Enda mer problematisk var at det ennå ikke var mulig å studere direkte det som skjer i de øvrige luftlagene av atmosfæren og i rommet nærmere Jorden. Birkeland konstruerte større laboratoriemodeller som framkalte nordlyslignende fenomener som tilsynelatende «viste» hvordan ladede partikler fra Solen påvirker Jordens magnetiske felt og forårsaker nordlys og sydlys. Men en modell som fungerer som analogi var ikke nok til å overbevise skeptikere. Selv om det gikk flere tiår før man kunne forsøke å verifisere Birkelands teori med direkte målinger i rommet, fikk hans innsats stor betydning for å starte en ny norsk forskningstradisjon i nordlysstudier. Det skjedde som resultat av både Birkelands og Nansens virksomhet, som gjorde nordlys til et norsk naturfenomen.

nansenismen

125


17.-maifeiring på nordlysstasjon på Akseløya i 1903.


Nordlys og nasjon

Det var ikke før helt mot slutten av det 19. århundre at nordlyset gjorde sitt mektige inntog som ikon i den norske nasjonale identitet. Tidligere hadde Norges nordligste områder vært en del av det 19. århundres reiselitteratur. Eventyrlystne reisende beskrev det eksotiske preget til folkene og naturen i denne subarktiske regionen. Nordlyset er så absolutt en del av slike litterære og kunstneriske beskrivelser, men da som et fenomen i et område man betraktet som fjernt og fremmed, for ikke å si kulturelt mindreverdig i forhold til resten av Norge og Europa. Nordlyset spilte likevel på ingen måte noen fremtredende rolle i 1800-tallets massive produksjon av nasjonalromantiske fremstillinger av norske landskaper og norsk natur. Det ser ut som det ble et kraftfullt nytt symbol for den unge nasjonen, som nettopp hadde fått sin selvstendighet.28 Nansen og andre i hans krets på Lysaker bidrog til dette. Birkeland ble trukket mot Nansen, og ikke bare som forbilde. Etter overvintringen på Haldde i 1899 flyttet han til Lysaker for å være i nærheten av de kulturelle nasjonsbyggerne der.29 Her var kunstnerne og Nansen selv allerede fengslet av nordlyset. Etter hvert, og parallelt med Birkelands forsøk på å skape en nasjonal, heroisk nordlysvitenskap, fortsatte også Nansen og Lysaker-kretsen med å la nordlyset uttrykke nasjonale forhåpninger. Året etter Nansens hjemkomst i triumf i 1896 ble Fram over Polhavet utgitt, og lest av svært mange. Her gikk Nansen over i poesien flere ganger når han skulle skrive om nordlyset. Ett sted siterer han fra sin dagbok for 28. november 1893: Det var ikke i den lyseste stemning jeg i kveld kom op på dækket; men jeg blev som naglet til flekken i samme øieblik jeg trådte ud i det frie. […] Nordlyset i enestående kraft og skjønhed, funklende over himlen i alle regnbuens farver. Sjelden eller aldrig har jeg set sterkere farver i det. Først var det gule mest fremherskende; men så spilled det over i grønt, og til slut begyndte en glimrende rubinrød farve å trenge igjennem ved strålernes bund på undersiden af buerne …30 Nansen bruker nordlyset i sin populære beretning fra «Fram»-ekspedisjonen – og i andre reiseskildringer senere – til å betegne det ukjente, det mystiske og alt som bryter med den materialistiske, selvtilfredse, trangsynte kulturen som han foraktet. For det lesende publikum i store deler av Sør-Norge, der slike spektakulære nordlysfenomener sjelden forekommer, kan Nansens beskrivelse godt ha vært en av de første som gikk inn i den allmenne bevissthet. Fra fjernt der borte, nær horisonten i vest, bugted en ildslange sig op over himlen, sterkere og sterkere lysende jo nærmere den kom opefter. Den delte

nansenismen

127


sig i tre. Først glimred alle tre i flerfoldigt farvespil. Men så delte også farverne sig […]. Strålerne fór i bundter hen langs slangerne som bølger for en stormvind ude i æteren. Bugted frem og tilbage, snart sterkere, snart svagere. Skjønt jeg var tyndklæd, og kulden sitred gjennem mig, var det umuligt at rive sig løs før det hele var over …31 I den engelske utgaven av Fram over Polhavet var det tatt med reproduksjoner av flere pastellbilder Nansen hadde malt ombord på «Fram», blant annet av akkurat denne episoden. Uten noen referanse til verken skipet eller seg selv fremstilte Nansen her, i vannfarver, det slangeaktige nordlyset over et formløst, øde og frossent polhav. Men da han omarbeidet bildet noen år senere, gjorde han noen viktige endringer. Nå skinner det slangeaktige nordlyset over en ettertenksom skikkelse i et arktisk landskap. Skikkelsen ser utover et frossent hav. Han og vårt øye følger nordlysslangen bortenfor horisonten til det ukjente og uutforskede. Bildet gir uttrykk for Nansens visjon om den unge norske nasjon: et folk som er egnet til å utforske polområder, en rase som ikke er redd for utfordringer. Nansen bruker nettopp dette bildet i Nord i tåkeheimen (1910–11), boken om den tidlige utforskningen av polarområdene. Nansen omarbeidet andre kunstverker som han skapte ombord på «Fram», men satte inn nordlys der det tidligere ikke hadde vært noe. Nansen pynter f.eks. Nord i tåkeheimen opp med et tresnitt av «Fram» som glir majestetisk fram gjennom Arktis under et teppe av nordlys. Bildet har vært gjengitt utallige ganger i norsk polarlitteratur. På originalversjonen tegnet på «Fram» er det ikke nordlys. Det kan forstås som om han i stadig sterkere grad har vendt seg mot nordlyset pga. sin og vennenes senere kulturpolitiske virksomhet for å forme en nasjonal bevissthet. Nansen tenkte til og med å skrive bidraget om nordlys for «Fram»-ekspedisjonens vitenskapelige resultater selv. Kunstnere i Nansens Lysaker-krets som Erik Werenskiold og Gerhard Munthe brukte temaer og motiver fra den heroiske vikingfortiden og fra folklore og folkekunst da de skulle skape en moderne, nasjonal dekorativ stil. Som kjent brukte Werenskiold Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason i Snorres kongesagaer. Munthe laget forskjønnende fremstillinger av vikingskip som stolt la ut på oppdagelsesferder under flammende nordlys. Munthe tydde til nordlyset også da han utformet kjennetegnene til et av de viktigste symbolene på norsk nasjonalt selvstyre før landet fikk full selvstendighet i 1905: Nobels fredspris. Da Alfred Nobels testamente ble offentliggjort i 1897, ble den svenske kongen og den konservative eliten opprørt over tanken på at en fredspris skulle administreres av det norske Stortinget. Nobel overlot de fire andre prisene til svenske institusjoner, og tilbød Norge fredsprisen. Samtidig som den svenske regjeringen nektet Norge retten til å føre egen utenrikspolitikk, skulle Stortinget

128 p o l a r s t o r m a k t


Ett av Nansens mange kunstverk med nordlysmotiv. Først i Nord i tåkeheimen kom et menneske inn under den flammende natthimmelen. Var nordlyset nå blitt et symbol for eventyrlysten?

avgjøre hvilken internasjonal politisk aktivitet som fremmet fredelig sameksistens. Til den første prisen i 1901 laget Munthe et Nobel-diplom som kom til å bli brukt helt til 1969. I motsetning til de svenske kunstnerne, som utformet sine Nobel-diplomer med en lang rekke motiver, men sjelden, om overhodet, åpent nasjonalistiske, skapte Munthe en design basert på utilslørt nasjonale symboler. Diplomet er drapert i norske nasjonalfarver, emblemer og flagget i tillegg til – nordlyset. Gradvis ble nordlyset forstått som et naturfenomen som tilhørte en nasjon som vendte seg mot nord og som ikke nølte å sende fangstmenn og forskere til polarområdene. Birkelands forskning i nordlys forsterket de kulturelle impulsene som Nansen og Lysaker-kunstnere satte i gang. Selv om deler av Birkelands

nansenismen

129


Diplomet som ble gitt til fredsprisvinnerne 1901–69. Gerhard Munthe fikk büde med de norske fargene og nordlyset i sitt kunstverk.


tidlige forskning var kontroversiell, bidrog viktigheten i det arbeidet han hadde gjort, og hans høye profil, til at andre norske forskere kom til, og dessuten at det ble stilt flere midler til rådighet for utviklingen av hans teori. I 1910 overbeviste Birkeland regjeringen, universitetet og private givere om å støtte til en ny storstilt ekspedisjon til Haldde. Birkeland foreslo å gi fjelltoppobservatoriet nytt liv for en periode av minst to 11-års solflekksykluser. Han var sikker på at dette ville bidra til å løse spørsmål om nordlyset og samtidig legge grunnlaget for en værvarslingstjeneste i Nord-Norge. Han satte inn sin assistent, Ole Andreas Krogness (1886–1934), som direktør for Halddeobservatoriet i 1912. Noen år senere førte Birkelands planer for Haldde til at en annen av hans tidligere assistenter, Olaf Devik (1886–1987), sluttet seg til Krogness. Og tilbake i Kristiania hjalp en tredje av Birkelands assistenter, Lars Vegard (1880–1963) til med å analysere de innsamlede dataene. Både Devik og Krogness hadde familien med. Birkelands visjon om det polarheroiske omfattet kanskje ikke koner, småbarn og ei ku som prøvde å finne seg til rette på en fjelltopp i subarktiske strøk. Men stort sett viste foretaket, som varte et tiår, seg å være meget viktig som et drivhus for videre utvikling av geofysikk i Norge, selv om Birkeland og Krogness’ håp å finne et nært forhold mellom nordlys og vær ikke ble særlig vellykket. Devik og Krogness kom ned fra fjellet i 1918 for å lede et nytt geofysisk institutt i Tromsø, og en værvarslingstjeneste. Vegard fortsatte sin forskning i Kristiania, spesielt pionérarbeider i å utvikle en spektrograf for å analysere nordlysets sammensetning. Midt i 1920-årene klarte han også å overbevise Rockefeller Foundation om å bevilge penger til det som ble Nordlysobservatoriet i Tromsø. På denne tiden var Norge blitt verdens ledende innen nordlysforskning.32 Det viste seg at observatoriet på Haldde overhodet ikke var nødvendig for å løse det viktige spørsmålet om nordlysets høyde og klassifisere de mangfoldige nordlysformasjonene. Spørsmålene ble løst av Birkelands kollega, matematikkprofessor Carl Størmer (1874–1957). Størmer var fengslet av Birkelands arbeid og begynte i 1904 å utvikle matematiske modeller for å utdype og formulere hans teori. Men Størmer skjønte også at det bare var gjennom god nok fototeknikk man fikk et grunnlag for å drive nordlysforskning som alle kunne enes om. Etter langvarige eksperimenter med linser og filmer tilbrakte Størmer og en assistent flere uker i Finnmark i 1910 og 1913. Størmer holdt seg i lavlandet, i motsetning til Birkeland, brukte hjemmelaget fotoutstyr og en enkel telefonforbindelse til sin assistent for simultanfotografering. Dette resulterte i en stor samling nordlysfotografier. Størmer kunne snart etter hevde med sikkerhet at nedre kant av nordlyset i de fleste tilfeller var ca 100 km over bakken, øvre kant noen ganger flere hundre kilometer opp i atmosfæren. Størmers studier viste altså at man kunne få gode nok resultater uten å overvintre på fjelltopper og uten store bevilgninger. Størmer konsentrerte oppmerk-

nansenismen

131


Carl Størmer og en assistent venter pü lange klare netter for ü fotografere nordlyset.


Et av Carl Størmers nordlysbilder fra Alta i 1910. Størmers bilder vakte stor begeistring i internasjonale vitenskapelige kretser.

somheten om to grunnleggende, gjensidig utfyllende sider av nordlysforskningen – som han viet sin karriere til. Han oppnådde mye, men er i stor grad blitt overskygget av Birkeland.33 Det var på den tiden lite man kunne gjøre for å verifisere Birkelands teori. Størmers beregninger og Birkelands laboratorie- og feltstudier var viktig støttemateriale, men ikke nok til å trekke sikre konklusjoner. Det gjorde ikke saken bedre at Birkeland ofte lanserte en lang rekke spekulative teorier og sensasjonelle påstander. Noen av dem var uttrykk for virkelig innsiktsfulle ideer, mange av de andre var fantasier. Uansett gav Birkelands karikerte nansenisme støtet til en nasjonal skole innen nordlysforskningen.

Polar oseanografi

Nansens liv var meget aktivt i tiåret etter at «Fram» kom tilbake. Han ble statsmann og diplomat, samtidig som at han holdt et tilsynelatende uendelig antall taler i utlandet. Og han ble geofysiker, eller rettere sagt: oseanograf. Han analyserte observasjoner fra «Fram»-ekspedisjonen og samlet disse i flere bind med vitenskapelige resultater og dukket dypere ned i de polare områdenes mysterier. Selv om han fortsatt var fascinert av sine tidligere biologiske studier og fortsat-

nansenismen

133


te å drøfte problemstillinger innen arktisk geologi, var han mest opptatt av å utvikle en eksakt vitenskap om havenes fysiske og dynamiske egenskaper. Det overraskende dype Polhavet gav ikke bare ny innsikt om kontinentalsokkelen, som vist i forrige kapittel. Nansen og andre forskere også forstod at et studium av disse kjensgjerningene i Arktis kunne gi nye og viktige innsikter i hvordan havstrømmene tok veien, ikke bare i Arktis, men på hele den nordlige halvkule. Han skjønte også at utforskning av den usedvanlig brede nordlige kontinentalsokkelen, som lengst oppe plutselig ender i polarbassengets mektige dyp, kunne gi viktig kunnskap om kontinentenes historie. Nansen gav impulser til viktige fornyelser innen oseanografien da han påviste eksistensen av en strøm over Polhavet.34 «Fram»s rute og andre indikasjoner viste at drivisen er i kontinuerlig bevegelse fra den ene siden av polarbassenget nord for kysten av Øst-Sibir og Beringstredet, tvers over det sentrale Polhavet rundt Nordpolen og til slutt ut i Norskehavet mellom Grønland og Spitsbergen. Polhavet var altså ikke en grunn, gjenfrosset barrière, evt. fylt av store landområder, men knyttet til det bredere system av havstrømmer på den nordlige halvkule, og absolutt avgjørende for de fysiske forhold i Norskehavet og NordAtlanteren. Selv om Nansen ikke hadde ventet at det grunne havet langt nord for kysten av Norge, det europeiske Russland og Sibir brått får en dybde på over 3000 meter, klarte de likevel å ta vannprøver fra de nederste lagene i havet.35 Teknikkene for studiet av havvann var rundt 20 år gamle og trengte i høy grad å bli forbedret, men var tilstrekkelige til å åpne nye horisonter for Nansen. På hele ferden tok «Fram»-ekspedisjonen vannprøver som avslørte en vertikal profil med forskjellige typer vann. Analyser av prøvene gav en indikasjon på hvordan Polhavet og Atlanterhavet er knyttet sammen. Nansen oppdaget at en gren av den varme Golfstrømmen, som begynner utenfor kysten av Florida og fører varmt vann opp til Nord-Atlanteren, fortsetter forbi Spitsbergen som en dyp undervannsstrøm helt til Sibir. Den raske, sørgående Øst-Grønlandsstrømmen fører kaldt vann ut av polarbassenget og inn i Norskehavet og Nord-Atlanteren. Dette nettverket av strømmer, med store vannmengder i bevegelse, var en ny oppdagelse. Det kalde vannet fra Arktis som strømmet ut i Atlanterhavet gav en nøkkel til forståelse av kreftene som driver det enorme system av havstrømmer. Både atmosfæren og havene på hver side av jordkloden kan betraktes som en kjempestor varmekraftmaskin der luft og vann blir varmet opp i områdene rundt ekvator og kjølt ned i polarregionene. Hvordan denne vedvarende sirkulasjonen av vann og luft mellom nord og sør danner et samkjørt system, og hvordan ekvator- og polarregionene fungerer som pumper som driver denne sirkulasjonen, måtte studeres nærmere om man skulle forstå værmønstre, havstrømmer og klima. Nansen brukte både fantasi og logisk tenkning for å trekke så mye innsikt

134 p o l a r s t o r m a k t


Av Nansens mange interessefelter var det ogs책 i 1922 polarhelten, diplomaten og humanisten som ble lagt mest merke til.


som mulig ut av de relativt knappe observasjonene som var foretatt på «Fram». Han fant ut at de øverste lagene av Polhavet var kalde og saltfattige, pga. store mengder ferskvann fra de store sibirske elvene som strømmer ut i Arktis. Under dette laget påviste han et lag med varmt vann fra Golfstrømmen. Endelig fant han en massiv, homogen ansamling kaldt og svært saltholdig vann (over 3,5 %) nederst mot havbunnen. Da han sammenlignet det med bunnvannet i Norskehavet, oppdaget han raskt at bunnvannet i Polhavet var litt varmere og tettere. Det tydet på at de to vannlagene ikke kunne komme fra samme kilde. Han postulerte at det måtte være en undervannsrygg på ca. 1000 meter under havoverflaten, mellom Spitsbergen og Grønland, som skiller de to havbassengene. Mange tiår senere ble denne ryggen funnet, og den bærer nå Nansens navn. Selv om han var sikker på at ryggen eksisterte, var han forvirret når det gjaldt prosessene som skapte det arktiske bunnvannet. Var dette opprinnelig varmt vann fra Atlanterhavet som var blitt kjølt ned i kontakt med overliggende kaldere vann? I så fall måtte polarbassenget være enormt stort, og ingen større landmasser kunne eksistere i de uutforskede områdene lenger nord. Men etter å ha tenkt seg nøyere om og etter grundigere undersøkelser av observasjonene fra «Fram» og fra Amundsens «Gjøa»-ekspedisjon, avviste Nansen at det var slik det foregikk. Selv om det ikke var noe land i hele Polhavet, kunne ikke atlanterhavsvannet bli kjølt tilstrekkelig ned ved kontakt med kaldtvannslagene høyere oppe. Nansen vurderte en rekke andre muligheter, som førte ham tilbake til det ene grunnleggende problemet: Man fikk ikke ny innsikt uten nye, mer presise instrumenter og metoder. Det skal ikke store forskjeller til i saltholdighet og temperatur før man kan skille mellom vann av forskjellig opprinnelse. Havvann klassifiseres enklest gjennom temperatur og saltholdighet («enklest» må her forstås relativt). Vann fra bestemte steder har ofte visse særtrekk, slik at det kan identifiseres av sine fysiske kjennetegn, og skilles fra vann med annet opphav, selv når det kommer med strømmer langt fra kildene. Lettere vann stiger gjerne opp over tettere vann. Jo saltere vannet er, jo tyngre er det, og jo varmere vannet blir, jo lettere blir det (i hvert fall over 4 grader). Men forskjellene er små. Ferskvann har en egenvekt på 1,00 gr/cm3, dvs. én kubikkcentimeter veier ett gram. Havvann er bare litt tyngre, vanligvis mellom 1,027 og 1,030 gr/cm3. Likevel er disse små forskjellene viktige for hvordan vannmassene lagdeles og settes i bevegelse som strømmer. Nansen skjønte at en forståelse av havenes fysiske og dynamiske tilstander fortsatt ville ligge utenfor vitenskapens muligheter, om man ikke fikk en presisjon på en hundredels grad i temperatur og en hundredels gram salt pr. kilo vann. Britiske, tyske og svenske forskere hadde fra 1870-årene av utviklet instrumenter og teknikker for å studere havet som et tredimensjonalt kjemisk, biologisk og fysisk system. Før «Fram»-ekspedisjonen hadde man funnet relativt avanserte metoder for å beskytte termometre og andre instrumenter mot det

136 p o l a r s t o r m a k t


Kartlegging av Polhavets fysiske egenskaper: «Fram»s rute i 1893 er linjen som går lengst øst. Sjøens temperatur og saltinnhold, som er tegnet inn, ble svært viktig for Nansens senere oseanografiske program. Men hvordan få flere data?


Nansens vannhenter. Havforskning krever målinger av ulike lag. På 1800-tallet fantes instrument til oppgaven, og etter forslag fra Nansen videreutviklet et firma i London en enklere og bedre utgave.

ekstreme trykket på store dybder, og for å ta opp vannprøver fra bestemte dybder. Men hvilken presisjonsgrad var den akseptable? Nansens bestrebelser på å få større presisjon resulterte i at det ble utviklet instrumenter av stor betydning for moderne havvitenskap. Han stod selv bak en rekke suksesser. Den såkalte Nansen-flasken ble snart standardinstrument for fysisk oseanografi verden over, og fortsatte å være det de neste 75 årene. På samme måte gav Nansens senke-aerometer nøyaktige bestemmelser av saltholdighet i mer enn et halvt århundre. På begynnelsen av 1900-tallet, særlig mens han holdt på med de vitenskapelige resultatene fra «Fram»-ekspedisjonen, laget Nansen instrumenter alene, eller sammen med andre nordiske havforskere, for å måle hastigheten i havstrømmene. Nansens arbeid med de vitenskapelige resultatene av «Fram»-ekspedisjonen gav dessuten ny teoretisk innsikt i havstrømmenes egenskaper. Like viktig er det at hans arbeid førte til at det ble rekruttert talentfulle unge forskere til denne delen av vitenskapen, og til at det ble etablert et nettverk av skandinaviske forskere som arbeidet med beslektede problemer.

Dødvann

Sjøfolk opplevde av og til situasjoner der de seilte for god vind, og så rett og slett stanset skipet, og roret virket ikke. Også på saktegående motorskip kunne alle forsøk på å komme i gang igjen fortone seg nytteløse. «Fram» opplevde dette mystiske fenomenet på Sibir-kysten i august 1893, i Tajmyrbukta. Skuta satt fast, som om en enorm, usynlig hånd holdt den. Nansen tok prøver, og oppdaget at et lag relativt lett ferskvann fra en elv som munnet ut i bukta la seg oppå et lag med mye tettere havvann. Han fant ut at dødvanneffekten

138 p o l a r s t o r m a k t


oppstår på grunn av en slags undervannsbølger som dannes på grensen mellom de to vannlagene, og som ikke kan sees på overflaten. Han tok opp igjen denne gåten da han skrev ned sin beretning fra «Fram»-ekspedisjonen. Da hadde han nettopp lest en artikkel han hadde fått av Vilhelm Bjerknes (1862–1951), som arbeidet i Stockholm som matematisk fysiker, og senere skulle bli den moderne meteorologis grunnlegger. Bjerknes undersøkte analogier mellom elektromagnetiske og hydrodynamiske fenomener. Denne siste – flytende bevegelsers vitenskap – hadde lenge akseptert at såkalte hvirvelbevegelser eller -sirkulasjon ikke kan oppstå uten en form for ekstern kraft. Gjennom teoretiske modeller kom Bjerknes fram til en type væske der lag med forskjellig tetthet kunne skape bevegelser som kom og gikk uten ekstern påvirkning. Men eksisterte slike væsker i naturen? Nansen mente det. Et lite visittkort som Nansen sendte Bjerknes 21. oktober 1898, og som antyder at de to burde snakke om dødvannproblematikken, skapte i seg selv bølger. Nansen mente at Bjerknes’ nye arbeid om sirkulasjon i væsker hadde en nøkkel til løsningen. Bjerknes reagerte umiddelbart. Han var enig i Nansens analyse. Noen raske matematiske beregninger bekreftet tilsynelatende muligheten av Nansens tenkte undervannsbølger. Bjerknes ba en student, Vagn Walfrid Ekman, som fulgte forelesningene hans, om å utforske problemstillingen ytterligere, teoretisk og eksperimentelt. Nansen var innom av og til for å overvåke og samarbeide med Ekman og Bjerknes. Ekmans grundige undersøkelser bekreftet etter hvert alle Nansens intuitive antagelser, men selv før disse ble publisert som en del av ekspedisjonens vitenskapelige resultater begynte Nansen, Bjerknes og Ekman å undersøke et annet fenomen som var blitt studert ombord på «Fram».36 Mens «Fram» lå innefrosset i drivisen, hadde Nansen satt i gang med astronomiske observasjoner for å bestemme skutas eksakte posisjon. En analyse av dataene viste at skuta og isen hadde drevet i en vinkel på mellom 20 og 40 grader til høyre for vinden istedenfor med den, som den ifølge teorien skulle gjøre. Nansen tenkte at hvis jordrotasjonen førte til at isen drev til høyre for vinden, ville isen trekke vannet under enda lenger mot høyre. Og dette vannlag ville i sin tur kanskje trekke vannet under det igjen videre mot høyre. Var det kanskje til og med mulig at den vindfremkalte bevegelsen på et eller annet dyp langt under overflaten kunne føre til avbøyning i helt motsatt retning? I november 1900 var Nansen igjen i Stockholm og diskuterte dette underlige funnet med Bjerknes. Igjen kalte Bjerknes til seg Ekman, som fremdeles arbeidet med «dødvann», for at han skulle tenke over det. Samme kveld kom Ekman fram til den første løsningen som brukte Bjerknes’ teori om sirkulasjon i væsker. Nansen ble noen dager for å diskutere problemet videre med Ekman. Bjerknes justerte snart sitt teorem om sirkulasjon i luft og vann slik at det også omfat-

nansenismen

139


Ekman-spiralen, som viser forholdet mellom vindretning, strømretning, havdybde, jordrotasjon og friksjon på den nordlige halvkule.

tet krefter som oppstår av friksjon og jordrotasjon. Ekman brukte resultatet til å reformulere sin egen analyse, og fikk en matematisk modell av den tredimensjonale strukturen av vinddrevne strømmer, den såkalte Ekman-spiralen, som bidro til å revolusjonere vitenskapens forståelse av sirkulasjonen i havene. Det var på ingen måte noe komplett og ferdig teorem, men pekte ut en vei for å utvikle en eksakt vitenskap om havstrømmer.37 Nansen var like opprømt som Bjerknes og Ekman. Han hadde prøvd å overtale Ekman til å komme til Norge og arbeide sammen med ham. Det ble mulig da Nansen overbeviste den nyopprettede Internasjonal kommisjon for utforskning av havet, som i seg selv var et skandinavisk initiativ, om å opprette et internasjonalt laboratorium i Kristiania under hans ledelse. I 1902 ba han Ekman om å bli hans assistent. I sine bestrebelser på å legge et teoretisk og instrumentelt grunnlag for utvikling av fysisk oseanografi begynte Nansen å trekke til seg nye folk. Ekmans og andre svenske assistenters suksess i anvendelsen av sirkulasjonsteoremet på oseaniske og atmosfæriske bevegelser førte til at Bjerknes byttet fag, fra matematisk fysikk til geofysikk, og det viste seg usedvanlig fruktbart. Ekman fremstod snart som en av den moderne oseanografiens pionérer, og fortsatte å samarbeide med Nansen, men i enda større grad med en annen ung rekrutt i det Nansen-inspirerte nettverket: Bjørn Helland-Hansen. Helland-Hansen hadde først tenkt å begynne på medisin, men hadde mistet fingertuppene etter forfrysninger på Birkelands første nordlysekspedisjon. Han måtte oppgi legeplanene, og kastet seg over naturvitenskapen. Helland-Hansen kom i kontakt med Nansen, som i 1901 sendte ham til Stockholm for å studere

140 p o l a r s t o r m a k t


Nansen og hans gode kollega Bjørn Helland-Hansen ombord i Armauer Hansen i 1914. HellandHansen var meget sentral innen oseanografisk forskning i Norge, og initiativtaker til Det Geofysiske Institutt i Bergen, grunnlagt 1917.


Nansen så i 1907 kun ett reelt alternativ for å få mer kunnskap om Polhavet: en ny drift med en skute. Året etter, da Amundsens «Fram» III-ekspedisjon ble lansert, så det ut som Nansens visjon skulle bli realisert.


hos Bjerknes. Her lærte han seg detaljene i Bjerknes’ nye sirkulasjonsteorem og hvordan man konkret anvendte det i studiet av forholdene i havet.38 Skandinaviske havforskere hadde store forhåpninger om at bruken av Bjerknes’ teorem og nye oseanografiske instrumenter kunne realisere drømmen om å skape en rasjonell fiskerinæring. Ved å identifisere spesielle lag i vannet der sild eller andre fiskeslag foretrakk å holde seg, kunne vitenskapsmennene kanskje klare å følge med på havstrømmene og deretter forutsi bevegelsene til de spesielle vannlagene som fisken foretrakk. Denne og andre visjoner om å kombinere fysisk og biologisk oseanografi førte til etableringen av Havforskningsinstituttet i Bergen i 1900, under ledelse av zoologen Johan Hjort. HellandHansen ble med på dette internasjonalt viktige prosjektet, og var ansvarlig for utviklingen av programmet for fysisk oseanografi. Nansen hadde nå planlagt et program for å studere Norskehavet med instituttets nye havgående fartøy, «Michael Sars», som var utstyrt med helt nye presisjonsinstrumenter. Helland-Hansen slo seg snart sammen med Nansen, og utviklet stadig bedre teoretiske redskaper. De sluttet nære personlige og faglige bånd. I 1909 kom The Norwegian Sea, den første i en serie monumentale studier de utarbeidet det neste tiåret – klassikere i oseanografiens historie. Sammen begynte de å forandre vitenskapen og politikken i nord-Atlanteren og polarområdet. Ved å vinne vitenskapelig innsikt sikret de også Norges politiske krav i nord.

Nansens plan for Polhavet

29. april 1907, da Nansens engasjement som Norges sendemann i Storbritannia nærmet seg slutten, talte han i Royal Geographic Society. Ti år tidligere hadde han mottatt RGS’ spesielle gullmedalje for sin «Fram»-ekspedisjon. Seks år før det hadde RGS gitt ham sin Patron’s Gold Medal for Grønlands-ekspedisjonen. I London, sentrum i det britiske imperiets vidtfavnende nettverk av geografiske og utforskningsmessige aktiviteter, gav Nansen en oversikt over den kunnskap man hadde akkumulert etter mer enn et tiårs polarforskning, samtidig som han la fram sine visjoner for fremtidige studier. Han konsentrerte seg om et spørsmål av spesiell interesse for sitt publikum: Kunne det fremdeles være uoppdaget land i Arktis? Selskapets president introduserte Nansen slik: «… og når vi i kveld hører hans tale om polare problemer, vil vi få gleden av å lytte til en person hvis erfaringer og tanker om emnet er uten sidestykke.»39 I sin tale, «On north polar problems», presenterte Nansen resultater fra studier av arktiske naturfenomener. Han kombinerte vitenskapsmannens øye for observasjon med systematiske og logiske tankerekker, og plukket fra hverandre en mengde påstander, hypoteser og teorier om Arktis som verserte i Europa og Amerika. Om og om igjen viste han at folk som drev med løsprat og speku-

nansenismen

143


lasjoner om polarspørsmål nå ble nødt til å innse at han var en autoritet og en grundig vitenskapelig observatør med mye erfaring fra felten. F.eks.: Nansen hadde analysert de forskjellige typene is han støtte på – tykkelse, alder og utseende – og kunne dermed avvise påstander om at det eksisterte et stort og ennå uoppdaget land. Slike påstander var basert på impresjonistiske beskrivelser av isen, der man ofte tok seg mer enn bare innslag av poetiske friheter. Nansen viste hvor unyttig det var å basere vitenskapelige resonnementer på observasjoner av «is med en enorm tykkelse» og «århundrers oppsamlede snø». Forskerne hadde gjerne tilgang til bare ett, begrenset, område i Arktis, noe som kunne forstyrre vurderingsevnen når de beskrev isen eller andre naturfenomener. Nansen viste bred og detaljert kjennskap til Arktis da han vurderte argumentene for og imot eksistensen av uoppdaget land nord for «Fram»s drift over Polhavet. Men talen konkluderer med vitenskapelige spørsmål som Nansen selv mente var de mest vesentlige, og at det ikke var å plante flagg på nye landområder. Blant spørsmålene var de geologiske og oseanografiske særtrekkene ved Nordpolbassenget, kantene av bassenget der kontinentalsokkelen brått stuper ned, det ukjente havet nordøst for Grønland, geologien til det nordamerikanske arktiske øyriket og det indre av Grønlands innlandsis. Han etterlyste ekspedisjoner til nye steder for å undersøke disse problemene, og til tidligere utforskede steder, men nå med forbedrede instrumenter og måleteknikker. Så gikk Nansen over til logistikk: Hvordan var det mulig å kombinere geografisk utforskning med geofysiske og geologiske studier? Han forkastet bruk av sleder som alternativ. Man kunne kanskje fare over ukjente områder av polarisen på den måten, men «vi blir ikke noe klokere når det gjelder dybden av det havet som er krysset eller om strømmen der og de fysiske tilstandene i vannlagene – ja, ikke engang selve isen som man reiser over, kan man måle og undersøke ordentlig». Han utelukket ikke muligheten for fremtidig bruk av sleder der man kunne transportere nytt, mobilt loddeutstyr og lette vitenskapelige instrumenter slik at ikke det ble en altfor tung bør. På lignende vis var luftskip og undervannsbåter ennå for primitive til å garantere trygg transport, mens isbrytere ikke klarte å få med seg tilstrekkelige mengder kull til å legge ut på lange turer. Det var én måte å reise på som lettet det vitenskapelige studiet av Arktis betraktelig: drift med isen ombord på et skip. Han tok til orde for en ny «Fram»-ferd, men denne gangen ville han gå inn i pakkisen nord eller nordøst for Beringstredet, slik at skipet kunne drive gjennom ennå uutforskede områder lenger nord enn 1893–96-ferden. Etter fem år ville skipet ha drevet til nordøstkysten av Grønland, som både geografisk og oseanografisk fortsatt hadde avgjørende betydning vitenskapelig sett, men ennå ikke var helt utforsket. Den foreslåtte nye driften ville selvsagt ikke bare krysse ukjente områder av Arktis, skipet ville også bli utstyrt med mange nye instrumenter,

144 p o l a r s t o r m a k t


som kunne gjøre en omfattende studie av havet og luften, og i sin tur kanskje avsløre polarområdenes hemmeligheter. Litt over et år senere, i november 1908, ble Nansens visjon om en ny drift over Polhavet og et nytt og omfattende vitenskapelig program presentert for Det Norske Geografiske Selskab. Selv om planene for ekspedisjonen og den detaljerte beskrivelsen av forskningen som skulle utføres åpenbart var Nansens, ble forelesningen, «Plan for en polarfærd 1910–1917», holdt av Roald Amundsen.40 Amundsen virket fast besluttet på å gjennomføre Nansens prosjekt. Men da den såkalte tredje «Fram»-ekspedisjon endelig startet, hadde amerikanerne gjort krav på Nordpolen. Like etter at «Fram» dro i 1910 ble det klart at Amundsen ikke hadde tenkt å føre skuta inn i Polhavet, men i stedet gå til Sydpolen.41 Nansen så ikke bare sin egen drøm om å nå Sydpolen knust, han måtte også vente i en uendelighet for å få svar på de mange spørsmålene som plaget ham når det gjaldt arktisk geofysikk. Ut fra ønsket om å vende tilbake til Arktis og håpet om å begynne å få svar på noen av disse spørsmålene dro Nansen i 1912 med yachten «Veslemøy» til Bjørnøya og Spitsbergen.42 Isforholdene nord for Spitsbergen hindret ham i å foreta de planlagte presise målinger av saltholdigheten i dypereliggende vann i Polhavet. Likevel fikk han og hans lille mannskap på to tatt en rekke verdifulle målinger som gav mer kunnskap om det komplekse systemet av havstrømmer rundt Svalbard. Men en fullstendig ny analyse av Polhavet måtte Nansen vente på, inntil Amundsen sterkt forsinket prøvde å oppfylle sitt løfte om å gjenta Nansens drift i isen. Forsinkelsen hadde i hvert fall én stor og udiskutabel fordel: Amundsen kunne rekruttere en av Vilhelm Bjerknes’ mest lovende doktorgradsstudenter, en som mer enn noen annen videreførte Nansen-tradisjonen i polarvitenskapen: Harald Ulrik Sverdrup.

Harald Ulrik Sverdrup

Harald Ulrik Sverdrup var, i sin levetid, kjent som en av verdens ledende polarforskere, kanskje den mest respekterte av alle. Hvorfor er denne «andre Sverdrup» mindre kjent enn hans fjerne slektning Otto Sverdrup? Hans karriere sier noe vesentlig ikke bare om utviklingen av norsk polarforskning, men gir også anledning til å studere en annen variant av arven etter Nansen: nansenisme på sitt beste.43 Harald Ulrik Sverdrup ble født i Sogndal i 1888. Faren var lærer og teolog. I 1893 ble han sogneprest i Sulen, i 1898 i Rennesøy. Unge Haralds verden var i stor grad omgitt av religion – så å si alle onklene var prester. Harald fikk undervisning av en guvernante til han var 14 år. Da han endelig ble sendt på skole i Stavanger, møtte han de vanlige problemene som kan oppstå for en sart gutt fra provinsen. Han ble mobbet; elevene ertet den småvokste gutten

nansenismen

145


Harald Ulrik Sverdrup er i dag glemt av de fleste, men da dette bildet ble tatt i 1932, var han ansett som en av verdens ledende polarforskere.


og kalte ham «Lille-drup» istedenfor «Sver-drup». Hjemme igjen kom han over en dansk populærvitenskapelig serie. Han leste om Darwins evolusjonsteori, og ble urolig over at den ikke stemte med Bibelens lære. Men det var astronomi som fascinerte ham mest. Siden han ikke ante at man kunne studere faget, og fordi det mest naturlige trolig var å følge familietradisjonen inn i teologien, valgte han det klassiske pensum på gymnaset, med latin og gresk. Han tok eksamen med usedvanlig gode karakterer. I 1906 begynte han så på Det Kongelige Frederiks Universitet, og oppdaget snart at astronomi eksisterte som et universitetsfag. Han skrev seg inn på Krigsskolen, ikke bare for å ta militærtjenesten, men også for å kunne studere. Her tok han forberedende kurs i matematikk og vitenskap, og drev fysisk trening. Han ble uteksaminert med toppkarakter, også i gymnastikk, og vendte tilbake til universitetet. På universitetet kom Sverdrup i 1908 i kontakt med Vilhelm Bjerknes, nylig hjemkalt fra Stockholm. Bjerknes var godt i gang med å utvikle sitt visjonære prosjekt med å etablere en eksakt vitenskap om atmosfæriske og oseaniske bevegelser. Etter 1905 bad norske professorer som Nansen og Brøgger regjeringen innstendig om å kalle hjem fremstående norske forskere som arbeidet utenlands. Etter at Bjerknes i 1906 hadde forelest om sine planer om å skape en ny geofysisk vitenskap i Washington, fikk han til og med et årlig beløp fra Carnegie Institution til støtte for arbeidet. Og tilbake i Kristiania brukte Bjerknes sin undervisning på universitetet som virkemiddel for å utvikle prosjektet.44 Sverdrup fulgte hans forelesninger i 1908. Det ble også holdt en annen forelesning i Kristiania, som fikk langt mer oppmerksomhet enn noen av Bjerknes’: Roald Amundsens planer om å føre «Fram» over det sentrale Polhavet. For Sverdrup skulle begge bli avgjørende. Bjerknes’ entusiasme smittet. Sverdrup oppgav astronomien til fordel for geofysisk vitenskap. I 1912 la han ut på sin første «ekspedisjon» – forflyttet til universitetet i Leipzig, dit Bjerknes var bedt om å komme for å lede et nytt geofysisk institutt. Bjerknes konstaterte trist at skulle han utvikle sin nye norske vitenskap, måtte han dra til Tyskland, der han fikk nok plass, ressurser og assistenter for oppgaven. Sverdrup fulgte med som forskningsassistent og doktorgradsstudent. Han deltok i Bjerknes’ store prosjekt om dynamikken i geofysiske bevegelser, og spesielt effekten av friksjon, turbulens og energibalanse. I de fem Leipzig-årene skrev han, eller var med på å skrive, hele 20 artikler. Doktoravhandlingen, som ble ferdig i 1917, om strukturen, dynamikken og termodynamikken i den nordatlantiske passaten, ble snart en klassiker.45 Sverdrups samarbeid med Bjerknes preget mye av hans senere vitenskapelige produksjon. På den ene side prøvde han – på makronivå – å forstå sirkulasjonen i atmosfæren og i havet på den nordlige halvkule, på den annen side prøvde han også å klargjøre hvilke faktorer på mikronivå som formidler energi og varme mellom vann, luft og is og holder sirkulasjonen i gang.

nansenismen

147


Sverdrup fikk en gunstig start. Dessuten var han smart nok til å vurdere spørsmålet de fleste doktorgradsstudenter stiller seg: Hva i all verden skal jeg gjøre når jeg er ferdig? Det var ingen jobb som ventet på ham. Da han i 1916 fikk en henvendelse fra Amundsen om han ville bli med på den sterkt forsinkede ekspedisjonen til Polhavet som vitenskapelig leder, svarte han ja. Hvorfor skulle en svært lovende ung vitenskapsmann være villig til å tilbringe det man regnet med ble fire år eller mer drivende i arktisk is? Det kan vi bare spekulere på, men til venner av familien som var imot planene, skrev han: «Dette er for mig at bli stillet en stor – en interessant – og ogsaa en ærefuld opgave, som vis alt gaar bra kan danne grundlaget for min fremtid […]. Og ikke mindst: Kan jeg nu gjøre en liten videnskabelig indsats, saa blir det en indsats for norsk videnskab. Kommer jeg vel hjem, saa blir jeg knyttet til Norge – som er det herligste fædreneland, man kan finde.»46 Til kolleger sa Sverdrup at han hadde arbeidet nesten utelukkende med teoretiske problemer. I sin karakteristiske, overdrevent beskjedne stil skrev han at han «ikke var skabt til at være teoretiker» – han ville ha konkret, praktisk erfaring og direkte kontakt med naturen. Dessuten ruvet Nansens lysende eksempel, like mye for ham som andre i hans generasjon. Han innrømmet at han ble trukket mot eventyret og tanken på å teste seg selv og finne ut hva man kunne klare: «Jeg kan prøve at greie mig selv, og da er det en lykke øieblikkelig at faa sig en slik opgave betroet.»47 Hvordan tilegnet Sverdrup seg den nødvendige praktiske kompetanse til å kunne lede det vitenskapelige programmet til det som skulle bli «Maud»ekspedisjonen? Leipzig var åpenbart ikke det rette stedet å få førstehånds erfaring med oseanografiske teknikker. Men Sverdrup reiste til Norge om sommeren, og var i kontakt med nettverket av tidligere Bjerknes-elever, som også hadde kontakt med Helland-Hansen, og Nansen. Helland-Hansen etablerte sitt eget institutt for geofysikk på Bergens Museum. De første planene gikk ut på at man særlig skulle konsentrere seg om polar geofysikk: meteorologiske, oseanografiske og nordlysmagnetiske studier av de arktiske områdene. Nansen hadde tidligere sendt Amundsen til Helland-Hansen for at han skulle lære oseanografiske teknikker. Og Bjerknes hadde gjort det samme med sin student, Sverdrup. Helland-Hansen lærte å sette pris på den unge mannens mange talenter. Det virker sannsynlig at det var Helland-Hansen som foreslo Sverdrup for Amundsen. Sommeren 1916 gjorde Helland-Hansen sitt ytterste for å overtale Sverdrup til å bli med på ekspedisjonen. Da den begynte å ta form og man la planer om å reise sommeren 1918, tilbrakte Sverdrup ytterligere tid sammen med Helland-Hansen for å lære seg oseanograffagets hemmeligheter.48 Sverdrup seilte fra Kristiania på «Maud» i juli 1918, og startet således på en unik og frustrerende ekspedisjon som i stor grad skulle bestemme hans fremtidige karriere.49 Amundsen skulle seile «Maud» gjennom Nordøstpassasjen

148 p o l a r s t o r m a k t


Klart for et nytt nordpolforsøk. Denne gangen med Amundsens nye skute Maud. Mannskapet ved avreise i 1918.


Sverdrup måler tidevannet under den første vinteren i Maudhavn. «Maud» ble en tålmodighetsprøve. Selv om skuta aldri kom til det sentrale Polhavet, ble ekspedisjonen svært viktig for oseanografien og polar geofysikk.


og gå inn i den drivende pakkisen nord for Beringstredet før vinteren. Som opprinnelig foreslått i den Nansen-inspirerte planen fra 1908 skulle «Maud» de følgende fire år eller mer være et flytende laboratorium som samlet inn målinger av jordmagnetisme, atmosfærisk elektrisitet, værforhold nær overflaten og høyt over den, oseaniske forhold, isformasjoner, nordlys og så å si alt annet som måtte være av vitenskapelig eller kulturell interesse. Mannskapet på ni delte på de daglige, praktiske pliktene, og de fleste prøvde å være med på forskningen. Da «Maud» tok seg fram østover langs kysten av Sibir, oppdaget de at ismengdene var mer omfattende enn forskere tidligere hadde observert. Tidlig i september var de innefrosset i kystisen i nærheten av Kapp Tsjeljuskin. De fikk vinteren til å gå ved å gjøre forbedringer på skipet og den vitenskapelige utrustningen. Sverdrup fikk anledning til å begynne å tilpasse det han hadde lært til arktiske forhold. Om sommeren var det såvidt isen brøt opp langs kysten. De brukte dynamitt for å presse seg fram videre østover, men kom ikke lenger enn til Ajonøya før vinteren satte inn. Her støtte de på tsjuktsjerne, en stamme av reinnomader som tilbrakte sommeren på kysten og vinteren i innlandet. Amundsen foreslo at Sverdrup skulle være sammen med dem om vinteren og foreta etnografiske studier av språket, troen og skikkene deres, og deres livsstil. Han gjorde det. Han lærte seg språket også, langt på vei. Og han fikk foretatt geofysiske og astronomiske observasjoner i det indre av Sibir. Sommeren 1920 brøt skipet ut av isen, men veien gikk ikke mot nord. Amundsen tok «Maud» til Nome i Alaska for å få nye forsyninger. Her fikk de medlemmene av besetningen som hadde fått nok, lov til å vende hjem igjen. Det hadde gått to år, og i beste fall ville det ta tre år til å drive tvers over Polhavet. De fleste forlot skipet – ja, det virket som om Amundsen ønsket å kvitte seg med noen av dem som ikke fungerte så bra som han hadde håpet. Sverdrup var fortvilet. Men han valgte å fortsette. Han hadde gitt sitt ord, og så lenge han fysisk sett var ved god helse, hadde han ingen rett til å forlate sin posisjon. Tilbake på «Maud»: Amundsen prøvde å nå fram til pakkisen denne sommeren, nå med redusert mannskap. Men igjen ble de stanset av uvanlig tykk is da de kom til kysten av Sibir. Nok en vinter ventet – denne gangen tilbrakte Sverdrup tiden sammen med en annen stamme, kyst-tsjuktsjerne. I et av de svært varme, lufttette teltene, gjennomtrukket av lukten av kokt reinkjøtt og uvaskede kropper, sammen med førstestyrmann Oscar Wisting, tok Sverdrup av seg undertøyet for å konkurrere om hvem som hadde mest lus. Siden han var ekspedisjonens offisielle vitenskapsmann, var Sverdrup ofte skyteskive for vennligsinnet humor, men han fikk lov til å ta igjen for å vise at han var en av gutta likevel. «Nu skulde Deres mor sett Dem, Sverdrup!», brølte en lattermild Wisting.50 De slet seg fram på ekspedisjonen med hundesleder gjennom hylende snøstormer for å fullføre magnetmålinger over

nansenismen

151


området. Ingen mulighet måtte gå tapt til å få observasjoner fra tidligere ikke kartlagte områder. Sommeren etter, 1921. Propellen på «Maud» var ødelagt, og måtte seile gjennom det stormfulle nord-Stillehavet til Seattle for å få den reparert. I USA fikk så Sverdrup kjennskap til den revolusjonen innen meteorologi som Bjerknes og hans unge assistenter hadde stått for de tre siste årene. Sverdrup fikk sitt å tenke på. Da Bjerknes drog fra Leipzig til Bergen i 1917, hadde han fått planer om å etablere en eksperimentell værvarslingstjeneste. Og han hadde håpet Sverdrup ville være med det. Nå ble det andre som kom seg fram. Sverdrup angret bittert. Under store kvaler innrømmet han privat overfor Bjerknes at hadde han hatt noen anelse om hva som skulle komme til å skje på «Maud»-ekspedisjonen, ville han aldri blitt med. – Men nå var bare å gjøre det beste ut av situasjonen: Mens han ventet på reparasjonene om vinteren fikk han ordnet det slik at han fikk være i Washington D.C. på Carnegie Institutions avdeling for jordmagnetisme.51 Det var samme sted Amundsen hadde lært seg avanserte teknikker i måling og analysering av jordens magnetfelt. Institusjonens uttalte mål om å kartlegge magnetfeltene rundt hele kloden bidro naturligvis til at Sverdrup var velkommen. Her analyserte han de foreløpige magnetiske observasjonene, lånte langt bedre instrumenter, og etablerte et forhold til staben som skulle vise seg å ha betydning for mange samarbeidsprosjekter senere. Han dro tilbake til «Maud»; tilbake til Polhavet.52 Men denne gangen forlot Amundsen skipet for å forsøke å fly over Nordpolen fra Alaska. 8. august 1922 kom «Maud» endelig fram til pakkisen og begynte å drive mot vestnordvest. Endelig hadde ekspedisjonen virkelig begynt. De hadde et skip fullt av instrumenter i tillegg til drager, ballonger og et lite fly. Sverdrup kunne utnytte de rike mulighetene langt bedre etter at han nå hadde fått en vitenskapelig assistent, svensken Finn Malmgren. Først var Amundsen ikke særlig begeistret for å ha med enda en vitenskapsmann, og dessuten, som i dette tilfellet, en med liten praktisk erfaring, eller sans. Men Bjerknes og Helland-Hansen overtalte ham. I tillegg kunne Sverdrup regne med Odd Dahl, som viste seg å ha et enestående talent for å lage instrumenter til det vitenskapelige programmet – selv om han primært var rekruttert som pilot på «Maud»s fly. Dessuten hadde de hermetikk for opptil syv års forbruk og kaffe for tolv. Tilskudd av ferskt kjøtt og fett måtte komme ved jakt på sel, hvalross og isbjørn. Sverdrup, og også kaptein Wisting, hadde nå forstått Amundsens understrekning av at det var viktig å begrense den personlige kontakt til et minimum, og at det skulle være klare og strenge arbeidsregimer og en høflig tone når mannskapet møttes til måltider og den ukentlige toddi. Sverdrup satte opp et helt geofysisk observatorium i drivisen, basert på et strengt regime med disiplin og ny praksis i bruk av instrumenter. Han overvant de tilsynelatende uover-

152 p o l a r s t o r m a k t


Harald Ulrik Sverdrup gjør magnetiske observasjoner på «Maud»-ekspedisjonens sjuende år.


En karikaturtegners ironisering av hva en ny forskningsekspedisjon til Polhavet kunne bidra med. Fra Hvepsen da ÂŤMaudÂť forlot Norge i 1918.


kommelige vanskelighetene med å lage pålitelige instrumenter i høyst uegnede omgivelser: Det ble fort is på linsene til måleinstrumentene, og viserne hadde en uheldig tendens til å fryse fast; registreringsballonger måtte gjøres synlige i de ukene det var mørkt døgnet rundt; man måtte finne ut hvordan man skulle sende opp instrumentbærende drager og få dem ned igjen fra mer enn 1000 meters høyde i frisk bris og minusgrader; det måtte bores hull i isen til oseanografiske instrumenter med noen få timers mellomrom. Alt dette satte den fysiske og vitenskapelige utholdenheten på prøve, og Sverdrups evne til å gjøre vitenskapelige problemer til overkommelige oppgaver som Dahl kunne anvende sin mekaniske kyndighet på, viste seg å være avgjørende. De laget nye instrumenter og gjorde om på gamle til å overvinne arktiske hindringer. Ekmans og Nansens strømmålere, for eksempel, fungerte utmerket dypt nede i sjøen, men når de ble tatt opp til avlesning eller justering, som de måtte gjøre som regel oftere enn ønskelig, frøs de øyeblikkelig til is. Sverdrup og Dahl fant en måte å registrere avlesninger elektrisk på ved hjelp av en innretning de festet til instrumentet, og som kunne være under vann flere timer i trekk. Etter hvert som skipet drev nordvestover med isen virket det som om Nansens oseanografiske drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Samtidig holdt usikkerheten dem i ånde: Plutselig åpnet isen seg rett ved siden av skipet og sendte instrumenter og hunder av sted på egen hånd, eller enorme skrugarder reiste seg opp av de skiftende strømmene og truet med å velte skipet. De opplevde vanvittige snøstormer, en himmel fullt opplyst av nordlys, og den ubarmhjertige monotoni av sommertåke, der de aldri så solen. Og hele tiden stod tre sleder med forsyninger for 40 dager klare for en rask flukt. Når som helst kunne kvernende mengder med is velte skipet, kanskje midt på natten om vinteren mens vind av storms styrke plystret gjennom mastene og tykk snø pisket i øynene, og temperaturen lå meget langt under null. Men hva med driften over Polhavet? I september 1923 holdt de motet oppe ved å tenke på utsiktene til å følge en rute nord for Nansens, men så begynte det å blåse kraftig fra nord. Dag etter dag var de hjelpeløse vitner til at vinden blåste isen og den innesperrede «Maud» lenger og lenger sørover. Fortvilelse. Sterk fortvilelse. Nå ville ruten deres sannsynligvis bli lengre og vitenskapelig mindre interessant. Streng arbeidsdisiplin og minst mulig gjensidig kontakt gjorde at de slapp å synke hen i dyp depresjon og personlige motsetninger. De avsluttet ikke lenger lørdagskveldene med toddi og avsynging av «It’s a long way to Tipperary» til grammofonmusikk. I februar 1924 sendte Amundsen endelig beskjed over radio om å oppgi forsøket på å krysse Arktis og heller komme hjem. Prøve å komme hjem. De var innesperret i isen; hvis isen ikke åpnet seg tilstrekkelig mot sør om sommeren til at de kom seg ut, kunne de bli drivende i tre eller fire år til. Men de kom seg ut, og til slutt fortsatte de

nansenismen

155


Odd Dahl reparerer en drage ved «Maud» i 1925. I bakgrunnen følger Finn Malmgren en pilotballong i kikkerten. Dragen ble brukt til å måle temperaturen i høyere luftlag, og ballongen til å undersøke vindforholdene.


Da «Maud» i 1922 la ut på sitt siste forsøk på å drive over Polhavet, laget Malmgren og Dahl en kalender, der de spådde ferdens ulike begivenheter. På dette arket var håpet at «Maud» igjen skulle seile ut i åpent farvann.

østover langs kysten. Men igjen hindret uvanlige isforhold dem i å nå Beringstredet. Enda en lang vinter ventet dem. Sverdrup begynte å analysere data og å skrive det som senere ble utgitt som Dynamics of tides on the north Siberian shelf, der han viser, basert – blant andre funn – på analyser av tidevannsobservasjoner, at det ikke eksisterer noen større landmasser i det sentrale Arktis. Til slutt, 5. oktober 1925, var «Maud» endelig fremme i Seattle, og ekspedisjonen ble avsluttet. Sverdrup bemerket ved flere anledninger at det største de oppnådde på reisen, var at de skiltes som venner. Han takket Amundsen «ikke bare paa grund av den glimrende leilighet, De ga mig til at arbeide med de ting som interesserer mig, men endda mere fordi De hjalp til at gjøre [...] folk av mig».53

Tilbake til hverdagen

For det store publikum var Amundsens ekspedisjon intet annet enn den totale fiasko. Det var én mulighet til å redde dens ære og for at Sverdrup skulle kunne rettferdiggjøre de mange årene i isen: at man omarbeidet det enorme observasjonsmaterialet til vitenskapelige rapporter. Men hvordan? Dette var en oppgave som krevde mange års intenst arbeid, i tillegg til betydelig finansiell

nansenismen

157


støtte til utgivelsen; det var, i hele verden, tross alt ikke mange eksperter som kunne nyttiggjøre seg materialet. Bjerknes skrev til Sverdrup at den økonomiske situasjonen knapt kunne vært verre, men at han og Helland-Hansen ville gjøre alt som stod i deres makt for å hjelpe ham. De og andre mente at Sverdrup hadde ofret mye for Norges ære. Landet stod i gjeld til ham. Helland-Hansen og Bjerknes hadde etablert et større geofysisk institutt i Bergen i løpet av de årene ekspedisjonen hadde pågått, og mer generelt gått i bresjen for et velorganisert og vitalt nasjonalt geofysisk miljø.54 Birkeland kom til, som død, å spille en rolle i denne endelige konsolideringen av de to siste tiårenes norske geofysiske polarforskning. Han døde i Tokyo i 1917; han hadde prøvd å komme hjem tidsnok til å feire sin 50-årsdag. Istedenfor feiring ble det til at geofysikerne fikk opprettet et fond til hans minne. Donasjonene strømmet inn, ikke minst fra Sam Eyde og Norsk Hydro. I august 1917 samlet Bjerknes det meste av det geofysiske miljøet i en hytte i nærheten av Geilo. De dannet en organisasjon for koordinering av nasjonale initiativer i disse vitenskapene og rådgivning til myndighetene, og opprettet en egen utgivelsesserie, som kunne hjelpe dem å overvinne vanskene ved å basere seg på utenlandske tidsskrifter. Snart dukket det opp flere muligheter til å sette norsk geofysikk på verdenstoppen. Under krigen opplevde det nøytrale Norge etter hvert en dramatisk mangel på råvarer og næringsmidler. For å forsvare sin nøytralitet hadde landet samtidig begynt å opprette en militær flystyrke. Bjerknes, som hadde sett utviklingen av egne militære «feltværvarslingstjenester» i Tyskland, skjønte at et lignende opplegg kanskje kunne være til nytte hjemme. Straks etter hjemkomsten til Bergen brukte han krigstilstanden til å overbevise regjeringen om at man burde etablere en komplett værvarslingstjeneste for Vestlandet og utvide varslene fra Oslo, til hjelp for jordbruket og den kommende luftfart. Han begynte sommeren 1918, og veiledet sin sønn, Jacob Bjerknes, Halvor Solberg og rekke andre unge vitenskapsmenn i utviklingen av nyskapende værvarslingsmetoder. De vokste institusjonelt og vitenskapelig ved å prøve å hjelpe både flytrafikken og fiskeriene i tillegg til jordbruket. Men for Bjerknes og hans medarbeidere var værvarslingsarbeid også et stadig løpende vitenskapelig eksperiment for å forstå hvorfor og hvordan været utviklet seg. I perioden 1918–23 gikk forsøket med å finne fram til nyttigere værprognoser hånd i hånd med utviklingen av en rekke nye begreper og modeller for å forstå endringer i atmosfæren. Dette var startskuddet for en større omdannelse av meteorologien. Ved å innføre begrepet værfronter, bølgeteorien om utvikling av lavtrykk langs en polarfront, og analyse av luftmassene som grunnlag for teori og praksis, dannet de den såkalte Bergensskolen eller Den norske skolen (selv om flere nøkkelpersoner var svenske), som i tre tiår dominerte verdens meteorologi. Den nye utgivelsesserien, Geofysiske publikasjoner, fungerte som en kanal

158 p o l a r s t o r m a k t


Etter en lunsj i forbindelse med innvielsen av Det Geofysiske Institutts nye bygg pü Florida i Bergen i 1928. Blant gjestene sitter fra venstre: Helland-Hansen, Liv Nansen Høyer, Sverdrup og Nansen.


for spredning av norske forskningsresultater på begge sider av forskningsverdenen, som nå var splittet av krigen. De første bindene presenterte også de siste fremskritt i norsk nordlysforskning etter Birkeland. Carl Størmer, Ole Krogness og Lars Vegard viste nordlysfotografier og analyser som, i likhet med de meteorologiske resultatene, vakte utenlandske spesialisters oppmerksomhet. Snart styrket foreløpige resultater fra «Maud»-ekspedisjonen ytterligere de allerede vel ansette utgivelsene fra norske geofysikere. Bjerknes og Helland-Hansen brukte sin autoritet som verdens ledende på sine felter til appeller om å hjelpe Sverdrup. Bjerknes planla å flytte tilbake til Oslo. For å opprettholde Bergens posisjon innen geofysikken bad de nå regjeringen om å beholde det ledige professoratet etter Bjerknes. Og for å belønne Sverdrup og gi ham muligheten til å analysere observasjonene fra «Maud» og utgi de vitenskapelige resultatene av ekspedisjonen i årene framover, bad de også regjeringen utnevne Sverdrup til stillingen. Som tilfellet var med «Fram»-ekspedisjonene så alle for seg utgivelsen av de vitenskapelige funnene fra «Maud» som et spørsmål om nasjonal stolthet. Sverdrup ble utnevnt til professor, og det ble samlet inn penger fra de få kildene til finansiering som fantes i Norge for å støtte utgivelsen av et monumentalt verk som kunne måle seg med de tidligere norske arktiske vitenskapelige ekspedisjonene.

Hvordan komme til det sentrale Polhavet?

Selv om Sverdrup gikk inn i stillingen som professor, var han neppe ferdig med polardrømmene. «Maud» hadde aldri vært utenfor de grunne vannområdene over kontinentalsokkelen. Nansens mål var nå også blitt Sverdrups lidenskap: utforskning av havdypene i det sentrale Polhavet. Men hvordan? De måtte begge akseptere at mulighetene for å gjenta en «Fram»- eller «Maud»-ekspedisjon var lik null. I prinsippet virket denne måten å forske på fremdeles sikrest og best egnet til å sørge for nødvendige vitenskapelige observasjoner. Men hvem ville være villig til å finansiere nok et meget kostbart prosjekt? Og – hvilke logistiske alternativer eksisterte egentlig, eller hvilke kunne man vente bli utviklet, som kunne gjøre en vitenskapelig ekspedisjon til det sentrale Arktis mulig? Amundsens og andres forsøk på å bruke fly til utforskning av polområdene virket lite lovende. De gav kanskje mulighet for å oppdage nytt land eller fotografere landskapet, men man kunne ikke foreta observasjoner. Dessuten trakk disse spektakulære prosjektene til seg offentlig oppmerksomhet; mediene var lite interessert i å støtte en vitenskapelig ekspedisjon med få sensasjoner og lite oppstyr. Og da radioen kom, behøvde ikke verden vente i årevis på å få vite hva som skjedde med polfarerne. I stadig større grad kom sport og vitenskap til gjensidig å utelukke hverandre i polarforskningen.

160 p o l a r s t o r m a k t


Kunne luftskip brukes til ü utforske Polhavet? Her fra et møte i Aeroarctic (Det Internasjonale Studieselskap til utforskning av Arktis med luftskip), sannsynligvis i 1926.


En familiefar som var villig til å risikere mye for viten om Polhavet. Her venter Sverdrup på «Nautilus» i 1931 sammen med datteren Anna Margrethe og sin kone Gudrun. På kaia i Bergen er også Rolf Sverdrup.


I 1926 fikk Sverdrup vite om Nansens forslag om å utforske Arktis ved hjelp av en enorm zeppeliner. Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile hadde nettopp ført det lille luftskipet «Norge» over Nordpolen; Sverdrup beklaget at han ikke kunne være med, selv om det vitenskapelige utbyttet hadde vært magert. Nå vurderte Nansen og en rekke europeiske, særlig tyske, polarforskere muligheten av å bruke en ny generasjon zeppelinere som kunne bringe store grupper vitenskapsmenn og tonnevis av forsyninger til utilgjengelige deler av Arktis, og så hente dem igjen etter uker og måneder på isen. Sverdrup fortalte Nansen at han var interessert i å delta, og Nansen bemerket på sin side at ingen ville være bedre kvalifisert enn han. Men han lurte på: Hadde ikke Sverdrup fått nok drivis for en stund?55 Tydeligvis ikke. Da «Graf Zeppelin» foretok en vellykket tur jorden rundt i 1928, skjønte man at det var luftskip som måtte til om man skulle gjøre en skikkelig jobb i polområdene. Nansen, Sverdrup og andre i dette internasjonale prosjektet begynte å legge planer for en prøvetur sommeren 1929 eller 1930. Det ble forsinkelse på forsinkelse. Muligheten for finansiering ble verre etter Nansens død i 1930, den verdensomspennende økonomiske depresjonen og den tragiske ulykken med det britiske luftskipet «R101». Sverdrup ble bedt om å erstatte Nansen som leder for det store multinasjonale prosjektet, men sa nei. Da det endelig ble fastsatt prøvetur til sommeren 1931, måtte Sverdrup si fra seg plassen . Han hadde allerede planlagt å bli med på en annen ekspedisjon: polarveteranen Hubert Wilkins’ forsøk på å bruke en ombygget amerikansk ubåt fra 1. verdenskrig, døpt «Nautilus» etter Jules Vernes fortelling, til å krysse Arktis under isen. Sverdrup forstod at det i den pressede økonomiske situasjonen var få muligheter for større vitenskapelige ekspedisjoner. Mediefinansiering av sensasjonelle prosjekter var en av de få kilder til økonomisk støtte. Wilkins hadde allerede vist en viss sans for sensasjonsjag da han fløy over Arktis; nå sikret han seg publikums oppmerksomhet og Hearsts avisimperiums penger ved å dra til Nordpolen med ubåt. Men Wilkins ønsket også virkelig at ekspedisjonen skulle være til nytte for vitenskapelig forskning. Uansett idealistiske eller opportunistiske motiver – eventyreren Wilkins spurte Sverdrup om han ville være vitenskapelig leder. Wilkins lovet generøs støtte til vitenskapelige instrumenter, og leide inn tjenester fra prestisjefylte amerikanske institusjoner og fra Bergen Geofysisk Institutt, for å sikre seg best mulig utstyr. Sverdrup svarte ja. Folk flest og Sverdrups kolleger betraktet Wilkins’ plan som vanvittig og meget farlig. Walfrid Ekman tryglet Sverdrup om ikke å bli med. Oseanografien tålte ikke å miste ham, understreket han; dessuten hadde Sverdrup stiftet familie i 1928, noe han også burde ta hensyn til. Sverdrup svarte at «det er svært fristende at ha en mulighet til at utføre det oceanografiske arbeide, som vi ikke fik utført med «Maud», utføre det på 6–7 sommeruker istedetfor i løpet

nansenismen

163


Det var en trang og ubehagelig tilværelse å leve i en utrangert ubåt i 1931. Sverdrup stanget stadig hodet. Neste gang han skulle i en ubåt ville han ta med «ekstra polstrede hatter – helst med følehorn på».

av flere år».56 Sverdrup begynte å planlegge de mange detaljene i det vitenskapelige programmet sammen med Wilkins, men i bakgrunnen – og det ergret han seg over – forsterket mediene hysteriet med overskrifter som «Lady Wilkins [en tidligere skuespillerinne] planlegger å møte sin mann på Nordpolen med fly», eller «Ekspedisjon skal lete etter Atlantis under den arktiske isen». Sverdrup gjorde alt han kunne for å overbevise kolleger og det skandinaviske publikum om at dette mediestyret hadde lite med ekspedisjonens egentlige planer å gjøre. Men hva kunne komme ut av turen?57 Mekaniske problemer på turen fra Brooklyn til Norge førte til i forsinkelser og bekymringer. Sverdrup ventet rastløst i Bergen. Juli – fremdeles ingen ubåt. Endelig kom Wilkins og «Nautilus». Etter å ha fått det vitenskapelige utstyret på plass satte de kurs nordover mot Spitsbergen, mot pakkisen – og eventyret. Sverdrups utmerkede fysiske form og selvdisiplin kom godt med. Det var meget trangt ombord. Ubåten rullet sterkt når den gikk i overflaten, det luktet dieselolje hele tiden, det lekket ofte røyk ut i den smale korridoren, drikkevannet var rustrødt og smakte og luktet motbydelig, vaskevannet var oljete, og kanskje aller verst: Toalettet var lengst bak i båten, og for å komme dit måtte man ta seg fram over endeløse stabler med forsyninger mens båten rullet, og det var det eneste toalett båten hadde. Da «Nautilus» gikk ut i sjøen nord for Spitsbergen, tok Sverdrup obser-

164 p o l a r s t o r m a k t


Uten høyderoret var det nytteløst å føre «Nautilus» til Nordpolen. Selv om Wilkins forsøkte med rennefart for å få den 175 fots jernkolossen på ca 500 tonn under isen.


Mange og lange polarekspedisjoner hadde gitt resultater – også for evnen til å ta seg fram. Her fraktes utstyr opp på Isachsenfonna i 1934. Med på laget er sysselmann Helge Ingstad.


vasjoner fra et dykkerkammer. De nådde 82 grader nord og gikk ut på isen for å finne vann, trekke frisk luft og foreta magnetiske observasjoner. Så gav Wilkins endelig signalet til å dykke under isen i en siste test før man begynte på ferden til Nordpolen. Men høyderoret virket ikke. En av mannskapet tok på seg dykkerdrakt, og undersøkte i det iskalde vannet. Undersøkelsen gledet ikke Wilkins. Høyderoret var borte. Enten hadde det falt av, eller de var utsatt for sabotasje fra en av mannskapet. Nordpolen var nå uoppnåelig. I fortvilelsen bestemte Wilkins seg for å skyve baugen på ubåten under isen for å teste utstyr og dessuten ta de første bilder under isen. Wilkins gikk så med på å krysse fram og tilbake i sjøen nordvest for Spitsbergen for å gi Sverdrup muligheten til å ta vannprøver fra denne oseanografisk sett viktige regionen. Nok engang opplevde Sverdrup en større ekspedisjon som endte i offentlig latterliggjøring. Sverdrup mente fremdeles at ubåter var ideelle til systematiske studier av Arktis – «Nautilus» var bare ikke den riktige for jobben. Det var først i 1958 at en amerikansk atomubåt kom opp til overflaten på Nordpolen etter å ha krysset under isen. Men for et betydelig mindre publikum brukte Sverdrup de omfattende observasjonene som ble gjort under den korte turen til å gi en overbevisende beskrivelse av hvordan Golfstrømmen deler seg i flere grener i Polhavet.58 Tilbake i Bergen gjorde Sverdrup endelig unna de siste av «Maud»-observasjonene. Han ble rastløs – han trengte nye data. Arbeidet fra «Maud»-ekspedisjonen gjorde ham oppmerksom på problemene med varme- og energioverføring mellom atmosfæren og havet, særlig gjennom turbulensen. Laboratoriestudier og teoretiske studier antydet noe, men Sverdrup ville ha direkte målinger. Selv om han begynte med å utarbeide instrumenter for målinger på havoverflaten, skjønte han at en bedre måte var først å studere pinlig nøyaktig overføringen av varme over og under et lag av jevn og urørlig snø. Sverdrup og hans svenske venn, glasiologen Hans W:son Ahlmann, foreslo at man skulle tilbringe en sommer på toppen av en bre høyt oppe i fjellet på Spitsbergen, der omgivelsene ville være ideelle for mange eksperimenter. I en ellers mager tid for finansiell støtte profiterte de på norsk arktisk nervøsitet. Under grønlandssaken hadde Norge konsentrert innsatsen om Øst-Grønland. En innledende svensk-norsk vitenskapelig ekspedisjon til Nordaustlandet på Svalbard i 1931 viste hvordan relativt billige samarbeidsprosjekter kunne skape gode vitenskapelige resultater, i tillegg ble det norske nærværet på øygruppen styrket, uten store utgifter. Det var Ahlmann som hadde organisert 1931-ekspedisjonen. I 1933 kontaktet Ahlmann også statsminister Johan Ludwig Mowinckel, og det førte til et relativt betydelig finansielt tilskudd til ekspedisjonen gjennom Handelsdepartementet, som hadde ansvaret for Svalbard-saker.59 Også Sverdrup hadde gode kontakter. Broren Einar var sjef for Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I 1934 ordnet han med transport på et frakteskip til

nansenismen

167


Tegning av hovedbasen p책 Den norsk-svenske Spitsbergenekspedisjonen i 1934.


Det ble tatt regelmessige meteorologiske observasjoner på Isachsenfonna. Her monteres masta som målte vindhastigheten sju meter over bakken.

Svalbard for seg selv, Ahlmann og to vitenskapelige assistenter. Sysselmann Helge Ingstad hjalp dem med å komme på land på den øde nordvestkysten der havet møter breene, og da særlig 14. juli-breen. Med 17 grønlandshunder dro de så med seg over et tonn med utstyr og forsyninger opp 1000 meter og 40 kilometer inn i landet på Isachsenfonna. Svært verdifulle data ble samlet inn. Hver time ble redegjort for; de foretok over 20 000 observasjoner i løpet av den korte sommeren. Selv om solen aldri gikk ned, var temperaturen ofte nær null, og tett tåke la seg rundt dem flere dager i trekk. De hadde bare ett større uhell: På vei ned fra breen hadde isen fått en glasslignende konsistens; hundene skadet potene og la striper av blod igjen etter seg. Noen av hundene ble tatt av dage, andre ble reddet og lagt øverst på utstyret på sleden, som ble manøvrert ned til kysten av mennene. Dataene fascinerte Sverdrup. Han foretok avlesninger av temperatur, luftfuktighet og vindhastighet på ulike nivåer mellom snøflaten og opp til en høyde av fem til syv meter for å undersøke utvekslingen av varme og vanndamp mellom luften og snøen. «Jeg har nok data til å holde meg beskjeftiget kommende vinter.» Blant andre funn utviklet han teorien om geofysisk turbulens og begynte å planlegge videre studier av transport av varme og vanndamp på havoverflaten. Men så ble han spurt om han kunne tenke seg å bli leder for Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California.

nansenismen

169


Selvrealisering i Amerika

Sverdrup hadde fått tilbud om å komme til Amerika før. Han hadde fått internasjonalt ry for å være usedvanlig arbeidsom og begavet. Mange vitenskapsmenn betraktet de vitenskapelige resultatene fra «Maud»-ekspedisjonen som de mest verdifulle fra noen polarekspedisjon overhodet, i hvert fall når det gjaldt geofysikk. De satte en ny standard for både presisjon i observasjoner fra polområdene og det vitenskapelige nivå i analyse av dataene. I 1928 prøvde Carnegie Institution å få ham som vitenskapelig leder av sin avdeling for jordmagnetisme, som da var opptatt av å utvide sin virksomhet innen fysisk oseanografi. Sverdrup var fristet til å si ja. Men til slutt seiret hans lojalitet til Norge og spesielt geofysikken i Bergen. For å sikre seg at han ble på sin plass fikk Helland-Hansen organisert det slik at Sverdrup fikk det første forskningsprofessoratet ved det nye Christian Michelsens Institutt i Bergen. Men nesten samtidig fikk han tilbud å komme til den nye Woods Hole Oceanographic Institution i USA som ledende forsker med eget flott forskningsfartøy. Igjen ble hans prinsipper sett på prøve. Han bestemte seg til slutt for at han ville bli hjemme så lenge Norge trengte ham. Noen år senere lokket imidlertid California. Thomas Wayland Vaughn, direktøren for Scripps Institution, var på utkikk etter en etterfølger som kunne styrke institusjonens forskning innen fysisk oseanografi. Han hadde lenge beundret Sverdrups arbeid. Da Helland-Hansen besøkte Scripps i 1935, nevnte han at Sverdrup kanskje kunne være villig til å komme over, i hvert fall i noen år. I mars 1936 inviterte University of California Sverdrup formelt til å akseptere stillingen som direktør: «Man mener at Deres inntreden vil bety en fornyet spore til studier innen fysisk oseanografi, og at et slikt program vil gi resultater av betydning for fremtidig arbeid innen biologisk oseanografi.»60 Sverdrup sa ja, for en treårsperiode, og dro til La Jolla sensommeren 1936.61 Inntrykkene den første tiden var så avgjort negative. Eventuelle fremskritt var avhengig ikke bare av hans vitenskapelige kompetanse, men også av det han hadde lært av polarforskning årene før. Suksessen Sverdrup etter hvert fikk kan på mange måter betraktes som en seier for den norske skolen innen geofysisk forskning og for Nansen/Amundsen-måten å lede polarekspedisjoner på. Sverdrup mobiliserte sin erfaring og sin kunnskap for å endre Scripps fra å være en vaklevoren, uinspirert lokal institusjon til å bli et førsteklasses, internasjonalt fremstående foretagende. Sverdrup mente han kunne oppnå mer enn sin forgjenger – som ikke hadde hatt noen heldig hånd med sitt arbeid – ved å vise velvilje. De fleste i staben godtok hans lederskap og ønske om å hjelpe dem. De viste snart villige til å arbeide sammen med ham og stole på ham.

170 p o l a r s t o r m a k t


Sverdrup håpet å få til det første systematiske studium av havet utenfor kysten av Sør-California, for å danne seg et bilde av forholdene i den tiden sardinene gyter, som var viktig for økonomien til mange kaliforniere. Sverdrup og Scripps-folkene foretok tre tokter om våren til de samme områdene, og fikk gjort store mengder observasjoner. De fikk nesten umiddelbart innblikk i de forskjellige vannlagenes egenskaper, deriblant fenomenet oppvelling – kaldt og næringsrikt vann som stiger fra dypet og opp mot overflaten. Sverdrup skjønte nå hvordan han skulle forandre institusjonen. Som han hadde regnet med hele tiden bød havet utenfor stuedøra på en mengde interessante problemer. De store forskjellene i strømmene utenfor kysten måtte opplagt komme til uttrykk i de biologiske forholdene. Sverdrup bestemte seg for at når det nye skipet, «E.W. Scripps», var ferdig, skulle det ikke brukes til langvarige ekspedisjoner, men heller konsentrere seg om et begrenset område flere ganger i løpet av året. Dessuten kunne studiet av dette begrensede, men vitenskapelig sett interessante området brukes som forskningsprogram for å få instituttet til å samarbeide mer. Sverdrup gjorde store fremskritt i omorganiseringen av Scripps. Han innførte regelmessige felles lunsjer, der alle saker kunne diskuteres uformelt. Han laget en plan for forbedring av boforholdene. Og snart merket han at de personlige relasjonene på institusjonen ble bedre, og også forholdet til universitetet. Alt var bra, bortsett fra en fryktelig avgjørelse, som måtte tas. Sverdrup hadde fått sterk hjemlengsel. Han klarte ikke å finne noen som kunne overta etter at hans selvpålagte treårsperiode løp ut. Og problemet ble bare verre: På den ene siden begynte alt på Scripps å falle på plass, på den andre siden savnet både han og hans kone Norge desperat: «Det er synd at det ikke går an å leve i hvert fall to liv samtidig!»62 Til slutt gikk Sverdrup med på å være i to år til, til slutten av 1941. Da det ble krig i Europa, skjønte Sverdrup at han ville måtte bli i La Jolla lenger enn til 1941. Etter at tyskerne hadde okkupert Norge i april 1940 begynte han også, med stor sorg, arbeidet med å bli amerikansk statsborger slik at han kunne gjøre en innsats i krigen mer direkte. Han hadde mer enn nok prosjekter som hindret tankene i å vandre til den deprimerende situasjonen hjemme og hans eget tvungne eksil. Han og tre yngre kolleger skrev en lærebok i oseanografi på over 1000 sider som ble denne vitenskapens bibel i flere tiår.63 Han mobiliserte førsteklasses forskerteam til innsats i krigen, lærte opp mange nye oseanografer og satte i gang nyskapende forskningsprogrammer for å støtte de alliertes militære strategi. Av spesiell betydning var det at Sverdrup og hans elev Walter Munk skapte metoder for beregning av dønninger og brottsjøer, noe som viste seg å ha betydning da tropper ble satt i land på flere helt avgjørende operasjoner. Etter krigen tildelte den amerikanske marinen Sverdrup den høyeste utmerkelse en sivil person kunne få.

nansenismen

171


En polarforsker i solstaten California. Sverdrup gjorde Scripps til en av verdens ledende oseanografiske forskningsinstitusjoner.


I 1945 begynte Sverdrup å telle år til pensjonsalderen, da han kunne flytte tilbake til Norge som fri mann. Da Ahlmann antydet at det absolutt kunne være muligheter for ham i Norge, svarte Sverdrup: Hvis jeg ikke nu sat her med en følelse av ansvar for den utvikling jeg har hjulpet til å fremme her – særlig et ansvar for en rekke flinke unge menn, som venter at i de nærmeste år eller to skal jeg veilede dem i deres studier, ja – da reiste jeg hjem straks. Trods alle årene her – ti år til sommeren – trods alle de hjertelige mennesker jeg har truffet, trods al den medgang jeg har hat, lenges jeg efter Norge – folket, vennerne – lannet. Jeg har ikke fred med mig selv nu. Blir jeg et par år til her, så mister jeg kanskje muligheten for å komme hjem. [...] Men reiser jeg hjem nu vil jeg i årevis ha en dårlig samvittighet fordi jeg her ga løfter som jeg ikke holdt. Du skjønner at jeg har bragt mig selv i en stilling som er lite ønskelig.63 Og likevel – før det var gått et år gav han uttrykk for at han ville reise, men ikke før han hadde trygget sine personlige forpliktelser overfor sine studenter, assistenter og sin stab. Hva fikk ham til å ombestemme seg? Hvorfor, som en norsk journalist spurte ham mange år senere, hvorfor forlot han «paradiset» i Sør-California? Norge hadde planer om å bli en ledende europeisk makt innen polarforskningen – Norge hevdet landet trengte ham.


174 p o l a r s t o r m a k t


I S H AV S I M P E R I A L I S M E

En julidag i 1907 stod den norske geologen Adolf Hoel (1879–1964) på dekket på den franske yachten «Princesse Alice» mens den søkte seg innover Kongsfjordrenna på nordvestkysten av Spitsbergen. Slik beskrev han møtet med Svalbard i feltdagboka, 23. juli 1907: «Saa saas endelig land kl. 1/2 8. Det var Vogelhook og Kap Mitra. Af den siste saas kun toppen ragende op over taagehavet. Endelig ankrede vi kl. 10 ret ut for spidsen av forlandet. Vidunderlig aften med midnatssol, for første gang. Vakker drivis saas.»1 Den første landkjenninga ble for Hoels del en påminnelse om at dette ikke var norsk territorium. Fuglehuken (Vogelhook), som utgjør nordspissen av Prins Karls Forland, var navnsatt av nederlenderen Barentsz så tidlig som i 1596, og engelskmannen Scoresby hadde i 1818 satt navn på Kapp Mitra. I dette området av Svalbard var det knapt et stedsnavn som indikerte norsk aktivitet, men da den fransk/norske ekspedisjonen Hoel deltok på var ferdig med sitt kartleggingsarbeid, som hadde pågått i to korte sommermåneder i 1906 og 1907, hadde området mellom Forlandsundet i sør, Magdalenefjorden i nord og Liefdefjorden i nordøst fått 86 nye stedsnavn. Kjente vitenskapsmenn, ekspedisjonsmedlemmer og familiemedlemmer hadde fått steder oppkalt etter seg, av disse 86 personene var 49 norske. Adolf Hoel fikk sitt navn festet både til ei halvøy og et fjell, mens lederen for den norske delen av ekspedisjonen, Gunnar Isachsen, raust brukte sin egen familie for å navnsette området. Fornorskninga av Spitsbergen hadde for alvor tatt til.2

Vitenskap og økonomi i spillet om Spitsbergen

Forsknings- og næringsaktivitet i den skandinaviske delen av Arktis økte merkbart i de siste tiårene av 1800-tallet og fram til 1920-årene. Ikke uventet

i s h av s i m pe r i a l i s m e

175


ble tanken om å bringe den største gruppa av de herreløse ishavsøyene, Spitsbergen, inn under norsk eller svensk kontroll lansert i denne perioden. I 1867 søkte en norske fangstmann om økonomisk støtte til å anlegge en fast koloni på Spitsbergen som base for fangst- og vitenskapelige observasjoner. Søknaden ble trolig fremmet i samarbeid med den svenske polarforskeren Adolf E. Nordenskiöld (1832–1901), som i 1870 selv søkte om å anlegge en koloni ved Kapp Thordsen. Rundt 1870 hadde meteorologene fattet interesse for sammenhengen mellom klimatiske forhold i polarområdene og i Europa. Det geografiske selskap i Paris hadde bl.a. lansert ideen om en meteorologisk stasjon på Svalbard. Også amerikanerne hadde sine planer. Nordenskiöld ivret for å bringe Spitsbergen under norsk kontroll, og den svenske regjeringa foreslo da også i 1871 at suvereniteten over øygruppa burde tilkjennes Norge. Nordmennene viste imidlertid liten interesse for forslaget, og det kom ingenting ut av dette prosjektet.3 Foruten vitenskapelige og politiske lå det også sterke økonomiske interesser bak utspillet fra Nordenskiöld.4 I 1890-årene ble Spitsbergens politiske status igjen tatt opp til drøfting, nå fra norsk side gjennom en fortrolig henvendelse fra innenriksminister Wollert Konow (H) til utenriksminister Lewenhaupt i 1892. Konow fryktet at noen av stormaktene ville underlegge seg Spitsbergen og true norske økonomiske og nasjonale interesser.5 I 1896 ble det i flere aviser reist krav om at Norge skulle ta Spitsbergen i besittelse. Disse forslagene var trolig påvirket av den nasjonale rusen etter Fridtjof Nansens vellykka polarekspedisjoner. Nå da Norges innsats i polarforskninga var anerkjent overalt, måtte tida være inne for å kreve suverenitet over Spitsbergen.6 I 1898 og 1899 drev den tyske havfiskeforeninga fiskeriundersøkelser i områdene rundt Bjørnøya, med gode resultater. Det fristet to private selskaper til å okkupere Sørhamna på Bjørnøya. Planen var å opprette en kvalstasjon.7 Dette vakte reaksjoner i norsk presse, og Dagbladet foreslo en internasjonal overenskomst som sikret Bjørnøya status som ingenmannsland hvor alle skulle kunne høste av naturressursene under «samtlige interesserede Magters Tilsyn og Garanti».8 Selv om Spitsbergen og Bjørnøya hadde sterk tilknytning til Norge både geografisk og historisk, mente avisa at landet ikke kunne påta seg de forpliktelser en full overtakelse ville innebære.9 Det vakte motbør i kretser som la vekt på historiske forhold. I en usignert artikkelserie gikk «en anseet Forfatter, der nøie har studeret denne Sag», sterkt imot ei slik nøytralisering.10 Dagbladets forslag ville ifølge forfatteren være å frasi seg en ubetinget historisk «hjemlet Overhøihed og Eiendomsrett til Polarøerne».11 Forfatteren knyttet de historiske forbindelseslinjene tilbake til håløyghøvdingen Ottars reiser nordover til Kvitsjøen og til norske og islandske sjøreiser i nordområdene, hvor det ifølge islandske årbøker ble oppdaget nytt land i 1194, Svalbardi. I 1890 hadde historieprofessor Gustav Storm hevdet at Svalbard var

176 p o l a r s t o r m a k t


identisk med den øygruppa Willem Barentsz støtte på i 1596 under sine forsøk på å finne Nordøstpassasjen og som nederlenderne kalte Spitsbergen.12 Historikeren Alexander Bugge skrev i 1898 en artikkel om nordmenns reiser og oppdagelser i polarområdene fra vikingtid til seinmiddelalderen der han ga sterk støtte til Storms teori. Bugge mente dessuten at mye talte for at nordmenn også hadde kjent til andre øyer i Ishavet, bl.a. Novaja Zemlja.13 Etter århundreskiftet ble det knyttet sterkere økonomiske interesser til Spitsbergen, da utvinninga av de store kullressursene tok til. Den økende økonomiske aktiviteten førte til mange interessekonflikter, som på nytt aktualiserte ei ordning av rettsforholdene og suverenitetsforholdene. Nordmenn hadde i flere tiår vært involvert i mye av næringsvirksomheten på øygruppa, fra fangst til turistvirksomhet, men den norske vitenskapelige innsatsen hadde vært beskjeden, særlig sammenlignet med den svenske. Men så – nokså brått – ble norske forskere fra 1906 interessert i kartlegginga av Spitsbergen. Samtidig gjennomgikk den norske Spitsbergen-politikken ei nyorientering. Rittmester Gunnar Isachsen (1868–1939) hadde deltatt som topograf på Annen «Fram»-ferd (1898–1902) og gjennomført et imponerende kartleggingsarbeid. Fra 1903 til 1905 tjenestegjorde han i den franske hæren. Da ønsket han igjen å gi seg i kast med å kartlegge de ukjente delene av Arktis, og valgte Spitsbergen som sitt arbeidsfelt. Han mente mulighetene til å få norsk finansiering var minimale og vendte seg derfor til fyrst Albert I av Monaco. Albert I hadde i flere år utrustet havforskningsekspedisjoner både i Middelhavet og Atlanterhavet, hvor han selv var ekspedisjonsleder. De politiske begivenhetene i Norge våren og sommeren 1905 forpurret planene, men året etter fikk Isachsen tilbud om å lede ei norsk avdeling på fyrstens ekspedisjon til Spitsbergen sommeren 1906.14 Da de returnerte til Norge etter den første sommersesongen i 1906, skrev ekspedisjonens topograf Arve Staxrud (1881–1933) en lengre artikkel i Aftenposten, der han gikk inn for norsk okkupasjon av Spitsbergen. Det ville tjene naturvernhensyn og skape ordna rettsforhold på øygruppa. Særlig var Staxrud bekymret for den hensynsløse jakten på den særegne reinsdyrstammen.15 Ekspedisjonsleder Isachsen var opptatt av de historiske band som knyttet Spitsbergen til Norge og støttet de historikerne som mente nordmenn/islendinger hadde vært der først.16 Da spørsmålet om norsk overtakelse ble luftet på et internt møte i Utenriksdepartementet i januar 1907, holdt imidlertid Isachsen en lav profil. Møtet var kalt sammen fordi Spitsbergen-spørsmålet hadde fått ny aktualitet og fordi departementet ønsket å avklare hvilke interesser Norge hadde i denne saka.17 Professor Brøgger var forhindret fra å møte, men både Fridtjof Nansen og Gunnar Isachsen deltok. Nansen var riktignok til stede først og fremst som norsk sendemann i London, noe som kan forklare hans tilbakeholdenhet m.h.t. en aktiv norsk politikk i dette spørsmålet.18

i s h av s i m pe r i a l i s m e

177


Landet med de kalde kyster skal kartlegges. L. Tinayres maleri av Gunnar Isachsen (til høyre) og H. Bourrée på Albert I av Monacos ekspedisjon til Spitsbergen i 1906.

Alle møtedeltakerne ga mer eller mindre uttrykk for at Norge ikke hadde så store økonomiske interesser på Spitsbergen at det kunne forsvare en kostbar norsk okkupasjon. Spørsmålet om Norge kunne ha noen forskningsmessige interesser av at øygruppa ble okkupert, ble ikke diskutert.19 Møtedeltakerne hos utenriksministeren denne januardagen i 1907 var riktignok bekymret for den uklare rettstilstanden som hersket. Både i 1906 og 1907 var det streik og uro blant gruvearbeiderne, turistene tok seg til rette både m.h.t. vilt og kulturminner. Fangstmenn kranglet med gruveeiere. Behovet for ei ordensmakt og klare juridiske forhold var åpenbare. Anbefalinga til utenriksminister Jørgen Løvland ble at det måtte etableres en internasjonal overenskomst som kunne skape siviliserte rettsforhold. Møtet ga ikke uttrykk for noen vilje og lyst til å okkupere Spitsbergen på egen hånd. Det gjaldt tilsynelatende også dem som representerte polarforskninga. Så langt kan det altså se ut til at norske vitenskapsmenn ikke var pådrivere i denne saka, i motsetning til hva tilfellet var i Sverige.20 Dette skulle imidlertid raskt endre seg. Gunnar Isachsen avsluttet sommeren 1907 samarbeidet med prins Albert gjennom en ny Spitsbergen-ekspedisjon. I 1908 gjennomførte geologene Adolf Hoel og Gunnar Holmsen (1880–1976) en mindre ekspedisjon – en tidsty-

178 p o l a r s t o r m a k t


Det norske postvesenet üpnet første gang kontor pü Spitsbergen i 1897. Her er postkontoret og butikken i Advent City i 1906.


Botanikeren Hanna Marie Resvoll-Holmsen var pionÊr som kvinnelig polarforsker. Her sitter hun mellom geologen Gunnar Holmsen (til høyre) og polfarer Hjalmar Johansen under Spitsbergenekspedisjonen i 1908.


pisk blanding av vitenskap og økonomi.21 Hoel skulle i tillegg til å drive geologisk kartlegging finansiert av universitetet også okkupere og sikre et kullfelt han hadde oppdaget året før på Heerfjellet i Grønfjorden med tanke på kommersiell utnyttelse. Botanikeren Hanna Marie Resvoll-Holmsen (1873–1943), som hadde deltatt på Isachsens ekspedisjon i 1907, gjennomførte på egen hånd feltarbeid på Svalbard sommeren 1908, men samarbeidet med Holmsen og Hoel når det gjaldt transport og forsyninger.22 Mens Hoel og Holmsen virket som geologer og økonomiske entreprenører i herreløst land, brukte Isachsen tida til å skaffe finansiering til en større ekspedisjon som skulle foregå i feltsesongene 1909 og 1910. Selv om det ikke sies eksplisitt, er det liten tvil om at det politiske spillet som Norge i 1907 hadde satt i gang gjennom sin henvendelse til de interesserte stater om å få til en internasjonal overenskomst for Spitsbergen, var den viktigste årsaka til den toårige forskningsekspedisjonen ble utrustet på kort tid med solid statsstøtte og private sponsorer i ryggen: «Da spørsmaalet om ordningen av eiendoms- og andre forhold av nærliggende grunde for tiden er aktuelt, er tiden inde til netop nu at ta fat.»23 Ekspedisjonen kan ses som et forsøk på å ta opp konkurransen med den massive svenske forskningsinnsatsen. Isachsen la ikke skjul på at den norske vitenskapelige innsatsen var svært beskjeden i forhold til den svenske. Ikke minst var han imponert over de svenske planene i forbindelse med verdenskongressen i geologi i 1910 i Stockholm. Her skulle forskningsmateriale fra Spitsbergen presenteres i stor bredde. Blant de noen og tjue ekskursjonene arrangørene fristet de 800 deltakerne med, gikk den mest spektakulære via Narvik til Spitsbergen. De som tok sjansen på den tre uker lange utflukten, ble overbegeistret.24 Selv om det ikke ble sagt direkte, ligger det et nokså klart premiss under Isachsens understrekning av svenskenes forskning. Mer norsk forskning ville på lengre sikt svekke den svenske retorikken om at landet hadde ei særstilling på øygruppa pga. de svenske polarforskernes mangeårige innsats. Samtidig var Isachsens sterke påpekning av ubalansen mellom norsk og svensk vitenskapelig aktivitet indirekte en innrømmelse av at de norske forskningsekspedisjonene også hadde politiske mål. Det hadde svenske vitenskapsmenn hevdet i flere sammenhenger, bl.a. Axel Hamberg. At svenske vitenskapsmenn var fanget i det samme garn når de la så stor vekt på svensk forskning i interessespillet om Spitsbergen, hadde Hamberg tilsynelatende ikke tenkt på.25 Også økonomiske forhold tilsa ei kraftig opprustning av forskningsinnsatsen, mente Isachsen. Både når det gjaldt kvalfangst, fiske, fangstnæring, turisme og kulldrift var norske interesser involvert. Men skulle nordmenn fortsatt kunne høste av naturressursene i dette herreløse landet, var det nødvendig «å delta i dets utforskning».26 Formålet med ekspedisjonen var da også ei hydrografisk, topografisk og geologisk kartlegging. Utarbeidelsen av skikkelige sjøkart, topografiske og geologiske kart ville muliggjøre en mer effektiv

i s h av s i m pe r i a l i s m e

181


Svenskene hadde en sterk forskningstradisjon p책 Spitsbergen. Her en gruppe forskere i sving p책 De Geer-ekspedisjonen i 1908.


utnyttelse av naturressursene. Det var da også disse momentene som ble tillagt mest vekt i departementet og i budsjettkomiteen.27 Den pågående diskusjonen om Spitsbergens politiske status ble bare nevnt i forbifarten av statsminister Gunnar Knudsen under debatten i Stortinget, der søknadsbeløpet på kr 25.000 ble innvilget enstemmig. I tillegg ble et marinefartøy, «Farm», stilt til disposisjon for ekspedisjonen både i 1909 og 1910. Samme dag, 6. februar 1909, debatterte Stortinget lenge og vel en bevilgning til Roald Amundsens planlagte ekspedisjon til Nordpolen med «Fram». Ekspedisjonen havnet som kjent på Sydpolen i 1911. I motsetning til Isachsens prosjekt vakte Amundsens plan om å gjenta Nansens bedrift med å la seg drive tvers over nordpolbassenget motbør i Stortinget fordi stramme statsbudsjetter krevde knallharde prioriteringer. «… først det nødvendige, senere kommer det behagelige,» mente representanten Andersen.28 Nå fikk Amundsen riktignok sine 75.000 kr til opprustning av «Fram», men mot 34 stemmer. For skeptikerne var det altså langt lettere å forene det nødvendige med det behagelige når det gjaldt å sende norske topografer, geologer og hydrografer til Spitsbergen enn å ruste ut en ekspedisjon til Nordpolen for å vinne ny kunnskap. Dette mønstret gjentok seg da også gang på gang, helt fram til Spitsbergen ble underlagt norsk suverenitet på 1920-tallet: Forskningsekspedisjonene til Spitsbergen fikk sine bevilgninger stort sett uten store diskusjoner. Det kan ikke ha vært uten grunn, noe svenskene også noterte seg.29 At de norske vitenskapelige og økonomiske framstøt hang sammen med interessekampen om Spitsbergen er derfor lite egnet til forbauselse. Men det er ikke alltid lett å skille årsakene fra virkningene. Ble den norske politikken i spørsmålet om Spitsbergen drevet fram av den voksende norske økonomiske og vitenskapelige innsatsen, eller var den økte aktiviteten resultat av en mer aktiv og pågående norsk polarpolitikk? Det er heller ikke lett å finne faktorenes rekkefølge når det gjelder forholdet mellom økonomi og vitenskap. Leter vi i departementsarkivene, ser vi hvor infiltrert disse faktorene var. Mens Utenriksdepartementet i 1909 helhjertet sluttet opp om Isachsens ekspedisjon for å styrke Norges stilling på øygruppa, var departementet høsten 1910 langt mer forbeholden til en tilsvarende ekspedisjon av hensyn til de internasjonale konsultasjonene som var i gang som følge av den første Spitsbergenkonferansen i Oslo sommeren 1910.30 Norsk forskning avhang altså av den internasjonale prosessen om Spitsbergen. Et annet eksempel på faktorenes uorden gjelder spørsmålet om ekspedisjonene kunne foreta landanneksjoner på egne eller andres vegne. Hoel og Holmsen hadde nokså bramfritt drevet både som vitenskapsmenn og økonomiske entreprenører i 1908. I 1909 var Holmsen igjen på Svalbard på oppdrag fra selskapet A/S Kulspids. Adolf Hoel, som var engasjert som geolog på Isachsens ekspedisjoner i 1909 og 1910, reiste i 1909 opp en måned før de

i s h av s i m pe r i a l i s m e

183


Vitenskapsmenn deltok i annekteringa av Spitsbergen. Ikke minst var Adolf Hoel ivrig.

øvrige for å bistå Det norske Kulkompani Ltd. Green Harbour, et selskap hvor han selv hadde eierinteresser, med å få igangsatt kulldrift. Verken Hoel eller Holmsen så noe galt i det. Hoel hevdet til og med at han ble tilrådd av sin kollega og nestor innenfor geologifaget, professor Amund Helland, å forsøke å utnytte sin kullfunn på Spitsbergen økonomisk. Helland tipset han også om hvor han skulle gå for å reise kapital.31 Utenriksdepartementet var våren 1910 oppsatt på at feltene i Bellsund ble sikret for norske undersåtter. Det sirkulerte planer i departementet om å yte tilskudd gjennom «de hemmelige utgifter» for å støtte norske anneksjoner av kullfelt, bl.a. for å forhindre store svenske okkupasjoner.32 Det er uklart hvordan utenriksminister Johannes Irgens stilte seg til dette. Samtidig var UD nøye med å understreke at staten selv ikke kunne gå til okkupasjoner og at det også gjaldt de statsstøttede forskningsekspedisjonene. Dette var Isachsen uenig i. I alle fall sendte han 6. juni 1910 et anneksjonskrav på hele nordvest-Spitsbergen: alt land vest for ei linje trukket fra innerst i Van Mijenfjorden i sør til Verlegenhuken på Mosselhalvøya i nord, men med unntak for de okkupasjoner som allerede var gjort av andre innafor det samme området. Utenriksministeren framholdt for Isachsen at han så det som utelukket at

184 p o l a r s t o r m a k t


Feltforskning på Spitsbergen var krevende. Her gjøres det klart for å ta seg opp Sefstrømbreen under Gunnar Isachsens ekspedisjon i 1910. Fra venstre Arve Staxrud, Malme, Jacobsen, Gjerstad og Olav Staxrud.


Norske kartleggere pü Forlandssletta, Nordvest-Spitsbergen i 1909. J. Laurantzon (til venstre), Gunnar Isachsen og Hjalmar Johansen (til høyre).


denne okkupasjonen kunne bli respektert, bl.a. på grunn av den «uhyre utstrækning». Isachsen ble også gjort oppmerksom på at hans stilling som norsk embetsmann og som leder av en statsunderstøttet ekspedisjon gjorde okkupasjonsforetaket til en «høist tvilsom affære».33 Under møtene i departementet hadde Isachsen også antydet ytterligere okkupasjoner på Spitsbergen sommeren 1910. Men etter å ha tenkt seg om skrev han brev fra Green Harbour i juli 1910 til Irgens og lovet at han ikke ville foreta ytterligere okkupasjoner.34 Senere hevdet Isachsen at han hadde sendt inn anneksjonskravet for at Norge kunne vise til dette i tilfelle utenlandske aktører senere skulle fremme lignende krav.35 UDs holdning kan forklares med at en for alt i verden ikke ønsket å provosere noen av deltakerne på Spitsbergen-konferansen i Kristiania få uker etter at «Farm» med Isachsens ekspedisjon, hadde satt kursen mot Spitsbergen.36 Denne engstelsen for å provosere fikk da også statsministeren til å rykke ut mot synspunktene til historikeren Macody Lund. Macody Lund hadde publisert en artikkel midt under Spitsbergen-konferansen der han hevdet at Spitsbergen var gammelt norsk land og at myndighetene ikke burde gi seg inn på noen forhandlinger om det. Han gjentok synspunkter som historikere og andre tidligere hadde fremmet, uten at det hadde ført til særlig oppstuss. Men tidspunktet og det faktum at Lunds artikkel kom på trykk i ei avis som stod regjeringa nær (Morgenbladet), skapte sterke reaksjoner. Fridtjof Nansen forsøkte på utenriksledelsens vegne å få fram at Lunds synspunkter ikke var representative for norske myndigheter, men gjorde ikke saka noe bedre da han selv sa seg enig i at Spitsbergen faktisk var gammelt norsk land.37 Når det gjaldt økonomisk engasjement og okkupasjoner, ønsket altså vitenskapsmennene å gå mer radikalt til verks enn politikerne. Motivet var å hevde nasjonale interesser: «Hvad jeg måtte gjøre eller ikke gjøre avhænger kun av, hvad jeg mener Norge er tjent med. Min egen person veier herunder intet, jeg mener mine private interesser,» skrev Isachsen til utenriksministeren.38 Det er likevel ikke lett å skille de personlige økonomiske motiver fra de politiske og nasjonale når en skal forklare hvorfor Isachsen, Hoel og Holmsen engasjerte seg så sterkt for å sikre landrettigheter som kunne danne basis for privat næringsdrift på Spitsbergen.

Hoel tar ledelsen

Ekspedisjonen i 1910 ble Isachsens avskjed som Spitsbergen-forsker, selv om han skulle komme sterkt tilbake etter 1. verdenskrig under forhandlingene som førte fram til Svalbardtraktaten i Paris. Hans ekspedisjoner til landet med de kalde kyster endte i en stor forskningsmessig triumf, men for han selv ble det en heller trist sorti.

i s h av s i m pe r i a l i s m e

187


Mannen som skulle overta Isachsens rolle for den norske utforskninga på Svalbard var Adolf Hoel. Han var sønn av en jernbanemann i Sørum i Akershus, som kom til Kristiania på 1890-tallet, der Hoel tok artium som privatist i 1897. Og hans akademiske karrière kunne begynne.39 Den akademiske løpebanen endte med at han under krigen ble rektor ved landets eneste universitet, en karrière som under normale omstendigheter ville ha vært en suksess. For Adolf Hoel ble det en tragedie, og til slutt landssvikdom. Starten var imidlertid den aller beste. Hoels innsats som student røpet både evner, ambisjoner og ikke minst vilje til hardt arbeid. I desember 1904 avla han matematisk-naturvitenskapelig embetseksamen med toppkarakterer.40 Det var geologien som først og fremst hadde fanget han – her fikk han karakteren 1,3. Ingen av realistene som avla eksamen i 1904 var i nærheten av denne karakteren.41 Samarbeidet mellom Hoel og den 11 år eldre militærutdanna polarforskeren Gunnar Isachsen var tilsynelatende utmerket under ekspedisjonen i 1907, om en skal dømme ut fra Hoels feltdagbøker. Hoel gir da også Isachsen glimrende attest som ekspedisjonsleder i nekrologen han skrev etter Isachsens død i 1939, selv om han også kunne virke «steil og umedgjørlig».42 Forholdet mellom dem ble imidlertid gradvis forsuret, og toppet seg i 1910. I feltdagboka for 1909 noterer Hoel flere steder at det var misnøye med kosten blant deltakerne. Det var også lite populært at Isachsen beholdt whisky, sigarer og sigaretter for seg selv. Et oppvaskmøte ble avsluttet med følgende beskjed til sjefen: «vi synes vi lever dårlig, herr rittmester!»43 I 1910 hadde Hoel først flere mindre sammenstøt med Isachsen, bl.a. fikk Hoel en overhøvling for at han ikke hadde holdt tett om deres funn av jernmalm på Forlandet i 1909. Hoel hadde, på ordre fra Isachsen, okkupert feltet i sitt eget navn, mens det i realiteten tilhørte Isachsen.44 Likeledes opplevde Hoel det nokså ubehagelig da opplysningene om ekspedisjonens mest spektakulære geologiske funn slapp ut til media uten ekspedisjonslederens vitende og vilje. 22. august 1910 kunne Aftenposten komme med «den opsigtsvækkende meddelelse» at cand. real. Adolf Hoel hadde funnet varme kilder og en vulkan på nordvestkysten av Spitsbergen. Da dette ble kjent, tente Isachsen på alle plugger og skjelte ut skipsoffiserene på «Farm».45 Godbiter som dette skulle ekspedisjonslederen selv publisere. Hoel mente det hele var storm i ett vannglass. Dessuten var det jo sant at han i Bockfjorden hadde funnet flere varme kilder og en postglasial vulkan, verdens nordligste. Problemet var at han selv kunne mistenkes for å ha lekket til pressen og for å ha fått sendt telegram til geologikongressen i Stockholm. Det ble riktignok nokså snart oppklart hvem som hadde informert avisen, men først etter at Hoel hadde sett seg nødt til foreslå et klossete dementi. En sjef som til de grader ville monopolisere resultater og funn i sitt eget navn, kunne neppe bli særlig populær.

188 p o l a r s t o r m a k t


Med flagget til topps i nasjonens tjeneste. Adolf Hoel (til venstre) og Karl Haavimb ved Blomstrandbreen i Kongsfjorden sist i juli 1907.


Fornorskning av herreløst land. Det fantes nok av breer og fjelltopper å ta av på begynnelsen av 1900-tallet. Utsnitt av kart laget på grunnlag av Isachsens ekspedisjoner 1909–1910.


Samme høst tok Hoel så et endelig oppgjør med Isachsen, sammen med Arve Staxrud, som hadde deltatt som topograf både i 1906 og 1910.46 De møtte opp på Isachsens kontor og rettet en lang rekke anklager mot han. Staxrud førte ordet, mens Hoel tok referat. Isachsen ble bl.a. anklaget for å ha tatt all ære og berømmelse for ekspedisjonene. Isachsen skulle ha gitt uttrykk for at alt topografisk arbeid var hans eget, mens han ifølge Staxrud og Hoel i realiteten bare hadde vært administrator. Han var derfor ikke skikket for å arbeide som leder for Spitsbergen-ekspedisjonene og burde gi opp sine planer for 1911 og heller støtte deres egne planer. Gikk han med på dette, skulle de heller ikke kritisere han offentlig. Isachsen likte lite det han hørte, men lovte å støtte dem, selv om han framholdt at de ikke måtte innbille seg at han droppet sin egen ekspedisjon pga. slike trusler.47 Vi kjenner ingen kilder som belyser konflikten fra Isachsens side, men det var klart at han hadde ledet sin siste Spitsbergen-ekspedisjon. Konflikten ble ikke offentlig kjent så langt vi kan se. Tiden la vel en forsoningens glemsel over det hele. I alle fall arbeidet Adolf Hoel aktivt for å få Isachsen knyttet til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU) da institusjonen ble opprettet i 1927.

«… her forelå store oppgaver for Norge»

I sitt forsvarsskrift under landsviksaka etter krigen rettet Adolf Hoel sterk kritikk mot myndighetenes manglende forståelse for utforskninga av polarstrøkene. Anklagene gjaldt også årene før 1920. Den manglende finansielle og politiske støtten bunnet i en «dyp uvitenhet» om de mulighetene som skjulte seg i nord. Her forelå «store oppgaver for Norge» innenfor næringsvirksomhet, forskning og utenrikspolitikk. Den unge Adolf Hoel bestemte seg for å bruke sin arbeidskraft til å finne en løsning på disse oppgavene.48 Det var ingen liten utfordring han hadde tatt, men det er vanskelig å se at hans engasjement møtte særlig sterk motstand hos myndighetene, i alle fall så lenge Spitsbergen-saka var uavklart. I forhold til andre forskningsfelter var bevilgningene til polarforskning slett ikke å kimse av i disse årene (se figur s.197). Hoel møtte heller ikke særlig sterk politisk motstand når det gjaldt aktiviteten på Svalbard. I 1911 søkte Hoel og Staxrud om en toårig ekspedisjon for å fullføre oppgaver som de hadde påbegynt under Isachsens ekspedisjoner; det ble særlig pekt på undersøkelser av de vulkanske områdene Hoel hadde oppdaget og registreringa av de rike kullfeltene i Isfjorden.49 Søknaden hadde vedlegg med anbefalinger fra Norges Geografiske Oppmåling, Det Norske Geografiske Selskab og professorene Nansen, Helland og Kiær. Hoel og Staxrud ba om kr 20.000, subsidiært 15.000 for årene 1911 og 1912. Stortinget innvilget uten debatt

i s h av s i m pe r i a l i s m e

191


Nye norske institusjoner bygges i Arktis. «Fanny» og «Banan» losser materiell til Spitsbergen radio i Grønfjorden i 1911.


kr 15.000. Vanskelige vær- og isforhold gjorde imidlertid sitt til at de ikke kom så langt som planlagt sommeren 1911. Feltdagboka bærer da også tydelig preg av problemene. Det begynte i Tromsø. Skipperen på skuta som skulle føre dem til Spitsbergen ble før avgang heist ombord, «pærefuld, som en høisekk».50 Like nord for Bjørnøya møtte de isen og ble tvunget vestover. På toppen av det hele bryter det ut brann i lasterommet. «Hul huggedes i dækket og vand pøsedes nedi. Kapteinen stod paa broen og skrek uafladelig ‘pøs paa vand, pøs paa vand’.»51 Problemene fortsatte på Spitsbergen, da de endelig kom seg om bord i «Bellsund» av Tromsø, som var leid inn som ekspedisjonsfartøy. Is, lus, skodde og snøvær plaget ekspedisjonslederen sommeren gjennom og Hoel følte seg i noen tilfeller både «aandelig og legemelig syg» av all ventinga om bord. «Quel vie! Quelle existence». Godt de kunne trøste seg selv og hverandre med litt medbragt før de gikk til sengs: «Vi drak først en toddy under en sørgelig stemning».52 Is- og værforholdene førte til at arbeidet i felten ikke ga godt nok grunnlag for de topografiske, hydrografiske og geologiske kart som var forespeilet myndighetene i 1911. Det krevdes m.a.o. mer penger fra staten i 1912. Av budsjettmessige grunner innstilte departementet på avslag, men budsjettkomiteen gikk likevel inn for bevilgning, etter at Hoel og Staxrud hadde skrevet brev direkte til Stortinget. I søknaden ble det lagt vekt på kartlegging av kullfelter og utarbeidelse av sjøkart for vestkysten og særlig Forlandsundet, dessuten gjenstod undersøkelser av vulkanene og de varme kildene i Bockfjorden. Budsjettkomiteen merket seg de sterke faglige anbefalingene som var vedlagt søknaden. I stortingsdebatten het det at dette gjaldt kartlegging av et område «av megen interesse for Norge», både økonomisk og politisk. Det skadet heller ikke saka at nyheten om Amundsens erobring av Sydpolen ble kjent 8. mars, mens søknaden lå til behandling i Stortingets organer. Stortingsrepresentantene reiste seg i ærbødighet da nyheten ble meddelt forsamlinga. Og den nasjonale begeistringsrusen hadde neppe lagt seg da Stortinget i slutten av samme måned mot tre stemmer vedtok å støtte Spitsbergen-ekspedisjonen i 1912 med 10.000 kr, men da som et siste og endelige bidrag.53 Hoel og Staxrud tok signalene fra Stortinget om at det nå var slutt på statsstøtten som ei utfordring. De laget like godt en «Plan for en 10-årig norsk expedition til Spitsbergen», som først ble sendt Utenriksdepartementet og siden vedlagt søknaden om statstøtte for 1913.54 Her ble understreket at selv om Norge «uten sammenligning» hadde de største interessene på Spitsbergen, lå landet sørgelig i bakleksa når det gjaldt å skaffe seg «kjendskap til landet». Det ble listet opp en rekke hydrografiske, topografiske og geologiske undersøkelser som gjenstod. Gjennom hele den 10 siders planen var forskningsoppgavene knyttet tett til det økonomiske potensialet som disse områdene representerte, fra kulldrift til turisttrafikk. Og det gjaldt å sikre ressursene «… for norsk kapital».55

i s h av s i m pe r i a l i s m e

193


Hoel fikk penger for 1913, men myndighetene ville ikke binde seg til flerårige programmer. Han prøvde seg på nytt med et tre-årig prosjekt i 1914, evaluert av professorene Brøgger, Mohn og Kiær før den ble fremmet i Stortinget. Både vitenskapelig og praktisk var denne virksomheten av stor betydning for landet. Oppgavene som skulle gjøres lå «Norge nær og bør løses av nordmenn», heter det i professoruttalelsen. Budsjettkomiteen i Stortinget sluttet opp om disse synspunktene og mente Spitsbergen-forskninga hadde krav på den «største interesse fra statsmaktenes side». Komiteen forutsatte likevel at dette var de siste og endelige midlene.56 Forberedelsene til ekspedisjonen i 1914 ble også komplisert ved at Hoels rolle som forsker og økonomisk entreprenør ble problematisert i full offentlighet. Han hadde okkupert store kullfelter på Svalbard på flere av ekspedisjonene, i sin iver etter å sikre naturressursene for norske interesser. Han bidro både med penger og ekspertise til flere selskapsetableringer, bl.a. i 1909, 1912, 1915, 1916 og 1917. Målet for selskapene var enten videresalg eller permanent produksjon.57 Hoels altomfattende aktivitet gjorde at han stilte seg lagelig til for hogg. Det var kanskje ikke så problematisk å bli anklaget for å blande kortene m.h.t. vitenskap og økonomisk virksomhet – det var nærmest programmatisk for Hoels vitenskapssyn. Utforskninga av Svalbard hadde jo som hovedmål å tilrettelegge for norsk økonomisk virksomhet, og da måtte han også involvere seg i privatøkonomisk virksomhet. Så fikk han heller tåle ubehageligheter fra andre som også jaktet på Svalbards rikdommer. Det kunne medføre både verbale og fysiske bataljer, selv om det sjelden kom så langt som sommeren 1913, da «kulene hvinte» over hodene på Hoel og hans kompanjonger.58 Hoel benektet heller ikke at han hadde privatøkonomiske interesser i de selskapene han engasjerte seg i, selv om han alltid begrunnet sitt engasjement med landets interesser. Han tålte nok også beskyldningene om personlig vinning som nå offentlig kom til uttrykk. Journalist M. Lewin i Morgenbladet var en av de mange som øynet mulighet for lettjente penger på Spitsbergens sorte gull, men skrev at Hoels mange okkupasjoner skapte hindringer.59 Lewin framholdt at det måtte være grenser for hvor langt Hoel kunne gå «i sin Pengebegjærlighet og umettelige Erobringstrang». Ifølge Lewin hadde Hoel fra 1908 og fram til 1914 okkupert i alt 13 ulike områder hvorav bare et par hadde vitenskapelig interesse, og hevdet at Hoel hadde en finger med i så å si alle norske okkupasjoner, men at han alltid sørget for at de ble registrert i andres navn, fordi han «som norsk stipendiat – ikke vilde ha sit navn blandet op i saken». Hoel sikret seg likevel del i eventuelle fortjenester gjennom kontrakter med de aktuelle okkupantene.60 Verre var at Lewin både i muntlige kontakter med UD og gjennom sine presseoppslag hadde reist tvil om Hoels nasjonale sinnelag.61 Et av de selskapene hvor Hoel hadde store interesser, A/S Stavanger Spitsbergen, var nemlig

194 p o l a r s t o r m a k t


Det gjaldt 책 sikre de arktiske rikdommene for norsk kapital.


i forhandlinger om å selge ut store kullfelter til utenlandske interesser. Det kunne vanskelig forenes med Hoels motto om å sikre ressursene for norsk kapital. Få dager etter at Lewin hadde vært i departementet ble Hoel og Staxrud innkalt og måtte underskrive på en erklæring om at områder de annekterte ikke skulle avhendes til andre uten departementets godkjennelse.62 Dokumentet er interessant på mange måter. Det setter ikke stopp for praksisen med at statsstøttede ekspedisjoner kunne okkupere kull- og mineralfelter. Så lenge departementet hadde kontroll ser det ut til at myndighetene ikke hadde prinsipielle betenkeligheter mot at statlig finansierte forskningsekspedisjoner foretok okkupasjoner, i motsetning til i 1910. Avtalen kan tolkes som en bekreftelse på at den norske utenriksministeren, Johannes Irgens, allerede i 1911 underhånden hadde bedt Hoel om å okkupere kullfelter og sikre dem for Norge.63 Kongens fortjenestemedalje i gull, som Hoel fikk for sin innsats på Spitsbergen i 1912, bare 33 år gammel, tyder da heller ikke på at han var persona non grata. Hensikten med avtalen i 1914 var vel først og fremst å hindre at feltene kom på utenlandske hender. Samtidig viser episoden i 1914 at Hoel utvilsomt også hadde privatøkonomiske interesser på Svalbard. Det er da heller ikke særlig tvil om at han også bidro til salg av kullfelter til utlandet. A/S Stavanger Spitsbergen lyktes nemlig til slutt å få solgt store felter til Russland.64 Hoel hadde også økonomiske interesser i A/S Svalbard Kulgruber, et selskap som ble dannet for å utnytte de anneksjonene som Hoel og Staxrud foretok i 1914. Dette selskapet kom i en langvarig konflikt med norske myndigheter, der striden stod om Hoel og Staxrud hadde brutt avtalen med myndighetene fra 1914.65 Det var nok særlig kritikken om at han beriket seg ved å selge til utlandet som såret Hoel. Selv om han for egen del var involvert i salg til utlandet, ivret han utvilsomt sterkt for at de amerikanske kullfeltene på Spitsbergen skulle havne på norske hender. Han bidro bl.a. til at utenriksminister Ihlen tok affære slik at disse feltene ikke havnet på russiske hender i 1915. Etter et mellomspill, da de amerikanske kullgruvene holdt på å havne i Sverige, endte det med at de amerikanske og flere norske kullfelter ble overtatt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani A/S i 1916.66 I 1915 ble det ikke gjennomført noen vitenskapelig ekspedisjon til Spitsbergen. Hoel var der riktignok en tur i forbindelse med de norske forsøk på å få kontroll over de amerikanske kullfeltene. Ekspedisjonen i 1916 ble gjennomført uten statsstøtte. Hoel fikk i disse årene bare statsmidler til bearbeidelse av materiale og til publisering.67 Først i 1917 fikk han gjennomslag for en femårig forskningsplan. Begrunnelsen for virksomheten i tiårsplanen fra 1913 og femårsplanen i 1917 var omtrent identiske: å kartlegge ressursene og sikre dem for Norge, verken mer eller mindre. Hoel var helt eksplisitt i koblinga mellom norske politiske interesser og de vitenskapelige ekspedisjonene: «… ekspedi-

196 p o l a r s t o r m a k t


sjonens arbeider vil styrke Norges interesser på Spitsbergen internationalt sett. […] Vi bør lidt efter lidt bringe landet ind under norsk administrasjon: […] indføre norsk politivesen og retspleie osv. Vore ekspedisjoner indgaar som del av et saadant arbeide for Spitsbergens fornorskning.»68 Han brukte meget sjelden tid og trykksverte for å forklare politikerne om den rent vitenskapelige nytten dette arbeidet kunne ha, sikkert med god grunn. For politikerne var norsk forskningsaktivitet i felten viktigere enn bindsterke forskningsrapporter. I myndighetenes motivasjon for bevilgningene til Svalbard-ekspedisjonene finner vi i denne perioden en klar sammenheng mellom suverenitetsspørsmålet og statens finansielle støtte. Det statlige engasjementet var sterkt i 1909 og 1910, og fra 1920 ble staten den viktigste finansieringskilden. Bevilgningene holdt seg på et høyt nivå inntil Norge formelt overtok Svalbard i august 1925, for så å bli kraftig redusert.

Oversikt over statsbevilgninger, lotterimidler og bidrag fra private fond. Ekspedisjoner til Svalbard, Frans Josef Land og Øst-Grønland 1906–1932.

Kilde: NPs arkiv. Pk 19. 1933. Statsarkivet i Tromsø.

i s h av s i m pe r i a l i s m e

197


Sluttspillet om Spitsbergen

I årene 1910 til 1914 ble det avholdt tre internasjonale konferanser hvor formålet var å komme fram til en internasjonal administrasjon og rettsordning for området. Suverenitetsmessig bygde disse forhandlingene på at Spitsbergen var ingenmannsland (terra nullius). Når det gjaldt rettshåndhevelsen, foreslo Norge i løpet av forhandlingsprosessen to alternativer: enten at Norge påtok seg dette ansvaret, eller at det ble etablert et slags fellesstyre av interesserte makter. Sverige gikk inn for et fellesstyre mellom Russland, Sverige og Norge, noe USA bare kunne gå med på dersom det var kombinert med en vidtgående vetoordning for de øvrige interesserte makter. Tyskland fremmet et forslag om fellesstyre av alle interesserte makter. En greide imidlertid ikke å komme fram til enighet før verdenskrigen brøt ut.69 Verdenskrigen 1914–18 bidro til at Spitsbergen-spørsmålet kom i et nytt lys. Aktiviteten på Spitsbergen hadde endret seg under krigen. Norge hadde allerede fra 1910 overtatt Sveriges ledende rolle når det gjaldt den vitenskapelige aktiviteten og norske selskaper overtok under krigen det meste av kullproduksjonen. I tillegg var norske jakt- og fangstmenn totalt dominerende. Øygruppa fikk økt økonomisk betydning for landet, ikke minst for de nordlige landsdelene. Avisene i Nord-Norge agiterte da også høsten 1918 for kravet om norsk suverenitet over Spitsbergen.70 Fredsoppgjøret medførte en rekke territorielle endringer, også i NordEuropa. Det åpnet også for å løse Spitsbergen-spørsmålet en gang for alle. Dessuten var to av hovedinteressentene i spørsmålet mer eller mindre satt ut av spill (Russland og Tyskland). Norges tap av sjømenn og skip under krigen hadde skapt en sympati som kunne utnyttes i argumentasjonen for at landet skulle overta suvereniteten på Spitsbergen. Dagen etter at våpnene hadde stilnet på vestfronten møtte utenriksminister Ihlen norske redere for å drøfte hvilke krav Norge skulle stille under den forestående fredskonferansen – ikke minst gjaldt det kompensasjon for den norske tonnasjen som var gått tapt under krigen. Spitsbergen-spørsmålet ble et sentralt tema i diskusjonen, som resulterte i at Norge i løpet av noen måneder kastet masken. Den norske sendemann i Paris, Fredrik Wedel Jarlsberg, ble nå instruert om at Norge gjerne ville overta ansvaret for Spitsbergen. Norge nøyde seg nå ikke lenger med å administrere og å sørge for ro og orden på vegne av det internasjonale samfunn, men krevde full kontroll.71 Maskefallet i 1918/19 var en naturlig utgang på en prosess som hadde pågått helt fra 1890-årene, men som i mellomkrigstiden skulle få et mer nasjonalistisk uttrykk. Norge hadde i denne perioden styrket sin posisjon og tilstedeværelse i Arktis, inkludert Svalbard. Nasjonale selvhevdelsesinteresser var et viktig motiv for den økende politiske interessen for nordområdene. På samme

198 p o l a r s t o r m a k t


måte som den nordlige del av fastlandet skulle moderniseres, fornorskes og konsolideres på norske hender, skulle sjøterritoriet og nye landområder i Arktis på en eller annen måte sikres for fedrelandet. Hele territoriet skulle åpnes opp og tas i bruk av landets egne innbyggere.72 Ni år etter sin triste sorti som aktiv Spitsbergen-forsker fikk Gunnar Isachsen en ny sjanse våren 1919, nå som rådgiver. Oppdragsgiver var utenriksminister Nils Ihlen, som på vegne av den norske regjering ba ham reise til Paris, hvor sluttforhandlingene om Spitsbergen pågikk. Han skulle bistå den norske legasjonen «vedrørende Spitsbergens økonomiske forhold, derværende okkupasjoner og videnskapelige expeditioner».73 Knapt tre uker etter henvendelsen fra utenriksministeren var Isachsen på plass i Paris. Sammen med bl.a. folkerettseksperten Arnold Ræstad (1878–1945) gikk han straks i gang med sitt oppdrag: å bistå Wedel Jarlsberg i arbeidet med å sikre Spitsbergen for Norge. Juristen Ræstad hadde vært sekretær i Utenriksdepartementet 1906–10, utenriksredaktør i Tidens Tegn en kort tid, dr. juris. 1913. Doktoravhandlinga, Kongens strømme, gjaldt rettshistoriske og folkerettslige studier av sjøterritoriets historie. Hans avhandling har hatt betydning for utviklinga av havets folkerett. I avhandlinga, og helt eksplisitt i boka Norges høihetsret over Spitsbergen i ældre tid, hadde han levert rettshistoriske argumenter som kunne nyttes i kampen om Spitsbergen. Han engasjerte seg siden også i striden om Øst-Grønland, der han på det sterkeste anbefalte at Norge stod fast ved sine historiske rettigheter.74 Trekløveret Wedel Jarlsberg, Isachsen og Ræstad trakk også inn vitenskapsmenn som Hoel og geologen/geografen Werner Werenskiold (1883–1961) i arbeidet med å dokumentere norsk næringsaktivitet og vitenskap på Spitsbergen. Resultatet av forhandlingene i Paris ble som kjent Svalbardtraktaten, som ble undertegnet i Paris 9. februar 1920. Den ga Norge suvereniteten over øygruppa, riktignok med visse begrensninger når det gjaldt økonomisk virksomhet, skatteforhold og militær aktivitet.75 Men det gikk hele fem år før Norge formelt kunne overta Spitsbergen. Traktaten måtte først godkjennes av Stortinget, og det måtte utarbeides en bergverksordning. Dessuten måtte en innhente Tysklands og Russlands aksept.76 De nasjonale politiske ambisjonene i nord syntes å ha vokst i takt med økonomisk og vitenskapelig aktivitet. Hvilken rolle spilte så vitenskapen? I spillet om Svalbard brukte norske myndigheter bevisst forskningsresultater og forskningsaktivitet som argumenter for at Spitsbergen var norsk. Men også Spitsbergen-forskerne arbeidet planmessig for en norsk erobring, først økonomisk og kulturelt, og i siste runde politisk.77 De opererte både selvstendig og på oppdrag av myndighetene, i likhet med sine kolleger i andre land. Og det er ingen grunn til å hevde at naturvitenskapene skilte seg fra historie- og kulturfagene når det gjaldt fornorskning av Arktis.78 I forbindelse med traktaten i 1920 trykket tidsskriftet Naturen en rekke artikler om vitenskape-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

199


En forsker p책 jakt etter kull og mineraler p책 Spitsbergen 1922.


lige kartlegging av Spitsbergen og Arktis, en bred dokumentasjon av norsk arktisk forsking innafor felter som klima, geologi, biolog, topografi/geografi, forskningshistorie og historie. Det første heftet inneholdt bl.a. en artikkel om oppdagelsen av Spitsbergen forfattet av ingen ringere enn Fridtjof Nansen. Han gikk norske historikere en høy gang: «Det er sandsynlig at Spitsbergen først er blit funnet av Nordmenn… .»79 Flere av artiklene om tilsynelatende nøytrale naturvitenskapelige temaer synes å være skrevet ut fra den grunnholdninga som geologen Gunnar Holmsen ga uttrykk for i ei bok fra 1911: det var unaturlig å tenke seg Spitsbergen som et fremmed land.80 Hans fagfelle Olaf Holtedahl hevdet i sin artikkel i Naturen at rett nok var mange yngre geologiske formasjoner på Svalbard vesensforskjellige fra Norge og Nord-Europa, men i hovedsak var de geologiske forhold «overmaade nær knyttet til vårt eget land».81 Også i geologisk forstand var Spitsbergens fjell norske. Både for Adolf Hoel personlig og for Spitsbergen-undersøkelsene ble årene fra 1919 og fram til 1925 de sju feite år. I 1919 bevilget Stortinget ham et personlig dosentur i geologi med ansvar for den vitenskapelige bearbeidelsen av Spitsbergen-materialet. Forslaget var fremmet av faglige tungvektere som W.C. Brøgger og Amund Helland, og uten særlig om og men: Norsk geologisk forskning på Spitsbergen var avhengig av «… en vitenskapelig kraft som Adolf Hoel».82 Og med unntak av visse problemer i 1922 var Stortinget rundhåndet med statsmidlene, som vi har sett. I de tre sesongene fra 1923 og fram til 1925 ledet Hoel de største og inntil da mest påkosta ekspedisjonene til Spitsbergen. Marinefartøyet «Farm» med et mannskap på ca 30 ble igjen stilt til disposisjon. I tillegg kom vitenskapsmenn og deres hjelpemenn, mellom 30 og 60 i disse tre årene. Det kostet statskassen mellom 260.000 og 360.000 kr hvert år. Ingen liten sum, det tilsvarte omtrent 1/10 av hele universitetsbudsjettet i de dager. Men så ble det bråstopp. Ingen store statsfinansierte ekspedisjoner ble rusta ut verken i 1926 eller 1927, bare noen få enkeltforskere gjorde litt feltarbeid.83 Det hadde Hoel neppe forutsett, tvert imot. 14. august 1925 hadde han sammen med 200 arbeidere og tilreisende deltatt under seremonien i Longyearbyen da statsråd Paal Berg erklærte Svalbard som del av Norge. Hoel holdt en lav profil under festlighetene, som hans vane var. I feltdagboka skildrer han det hele litt på avstand: militærparaden, musikkorpset i miniformat, Ja, vi elsker, kongesangen, Gud signe Noregs land og de obligatoriske 21 skudd mens det norske flagg gikk til topps for første gang. Selv kom han for sent til hele arrangementet og var mest opptatt av å fotografere: «… jeg hørte ikke stort av talen.» Mottakelsen ombord på «Heimdal» og festmiddagen hos Store Norske foregikk også uten Adolf Hoel: «Jeg var ikke med på noget av dette, holdt mig helt vekk.»84 Han mente nok, i likhet med mange andre, at han og

i s h av s i m pe r i a l i s m e

201


Svalbard blir en del av Norge. Adolf Hoel fester flaggheisinga til film 14. august 1925.


hans vitenskapelige ekspedisjoner hadde bidratt til at drømmen om et norsk Svalbard var blitt en realitet. Men han likte seg best i kulissene, der han nå tumlet med større planer for norsk innsats på Svalbard og polarstrøkene.

Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU)

Knapt en måned etter at han var kommet hjem fra Svalbard hadde Hoel laget en plan for en permanent institusjon for utforskning av Svalbard og et Svalbardråd. Det skulle koste staten ca. 60.000 kr, i tillegg kom utgiftene til feltekspedisjonene. Med Svalbard underlagt Norge, kunne en ikke unndra seg «plikten til å arbeide videre med landets utforskning». Institusjonen ble koblet til art. 5 i Svalbardtraktaten, der Norge forpliktet seg til å utarbeide retningslinjer for framtidig forskning. Men først og fremst måtte NSIU sørge for at en «befester og utvider vårt økonomiske herredømme og vår suverenitet over øigruppen». Det kunne gjøres ved å prioritere vitenskapelige prosjekt som kom «… de praktiske bedrifter – grubedrift, fangst og fiske tilgode».85 Det kunne bl.a. gjøres ved land- og sjømålinger, geologisk kartlegging, oseanografiske undersøkelser og studier av isforholdene. Institusjonen skulle ikke ha ansvar for meteorologiske undersøkelser og fiskeriforskning. Bjørn Helland-Hansen ved Det Geofysiske Institutt i Bergen, ga planen sin fulle støtte. Men det skulle ta lengre tid å overbevise myndighetene. Forvarslet om det kom da Handelsdepartementet avslo søknaden om 53.000 kr til bremålinger og oseanografiske undersøkelser sommeren 1926.86 Det var nemlig flere enn formannen i Stortingets utenrikskomité, C.J. Hambro, som nå ønsket å summe seg og få en oversikt over den norske innsatsen i Arktis før en tok nye økonomiske løft.87 Nølinga fra myndigheter og politikere førte ikke til at Hoel justerte sine ambisjoner, snarere tvert imot. Ved årsskiftet 1926/27 presenterte han planen om et polarforskingsinstitutt som skulle ha ansvar for Arktis: Norges Svalbardog Ishavsundersøkelser (NSIU) og et tilsvarende råd: Norges Svalbard- og Ishavsråd (NSIR). Senere utvidet han ansvarsområdet for de to institusjonene til også å omfatte Antarktis.88 Departementet fikk også tilsendt alle de støtteerklæringene fra høsten 1925 fra vitenskapelige institusjoner og forskere, bl.a. fra Fridtjof Nansen, som mente det måtte være en plikt for Norge å få undersøkt de «muligheter av forskjellig art der virkelig er på ø-gruppen».89 Men det var ikke tid til å innhente nye uttalelser om den vidtgående revisjonen av planen fra 1925. Selv om de som hadde uttalt seg unisont sluttet opp om prosjektet, var det andre som ikke var like begeistret. Det gjaldt for eksempel Norges Geografiske Oppmåling (NGO), som selv ønsket å ha ansvaret for kartlegginga av Svalbard.90

i s h av s i m pe r i a l i s m e

203


Hoel hadde nå tatt seg noe bedre tid til å gjøre opp status for det vitenskapelige arbeidet som var blitt gjort. På de fleste av ekspedisjonene var det også foretatt sjømålinger som hadde resultert i noen sjøkart for strekninga fra Sørkapp til Krossfjorden. Oseanografiske undersøkelser i havområdene rundt Spitsbergen var gjennomført etter en plan utarbeidet av professor HellandHansen. En hadde gjort systematiske observasjoner og studier av isforholdene og laget kart over drivisgrensen. Botanikere hadde deltatt på tre av ekspedisjonene, og leilighetsvis hadde det vært gjort zoologiske innsamlinger. Også en viss kulturhistorisk forskningsinnsats var gjort, bl.a. registreringer av russiske fangstanlegg og innsamling av historisk materiale og stedsnavn. Men den desidert største innsatsen gjaldt topografisk og geologisk kartlegging. Svalbard-ekspedisjonene hadde gjennom sine landmålinger skaffet nødvendig grunnlagsmateriale til å konstruere topografiske kart for ca. 1/3 av Svalbards areal. Den topografiske og den geologiske kartlegginga hadde vært konsentrert til de lettest tilgjengelige og økonomisk viktigste områdene på vestkysten. De grundigste geologiske studiene var foretatt i de kullførende områdene mellom Isfjorden og Van Mijenfjorden, ved Kongsfjorden og på Bjørnøya, og mange malm- og mineralfunn var gjort: blyglans, sink, svovelkis, kopperkis, jernmalm, gips og marmorforekomster. Men også en rekke andre geologiske studier og registreringer var gjennomført. En satt nå bl.a. med et meget stort paleontologisk materiale bestående av dyre- og plantefossiler som krevde faglig oppfølging, og Hoel hadde jo selv funnet varme kilder og vulkansk materiale. Den vitenskapelige aktiviteten hadde slett ikke vært liten. På de 21 ekspedisjonene fra 1906 til 1926 hadde det hovedsakelig deltatt geologer (58), hydrografer (29) og topografer (30), men også botanikere og zoologer. I tillegg hadde mange bidratt i den vitenskapelige bearbeidelsen av materialet. Men etter at Hoel ble den drivende kraft i Spitsbergen-ekspedisjonene fra 1911, ble det satset lite på å publisere det vitenskapelige arbeidet. Mens resultatene fra Isachsens ekspedisjoner ble trykt i påkostede publikasjoner, ble det for ekspedisjonene etter 1910 ikke gjort noe systematisk publiseringsarbeid før i 1922. De samlede publikasjonene fra samtlige Spitsbergen-ekspedisjoner mellom 1906 og 1926 var på noe over 2000 sider, mens den ene ekspedisjonen som geolog Olaf Holtedahl ledet til Novaja Zemlja i 1921 resulterte i en rapport på over 1600 sider. Under arbeidet med å etablere NSIU fra 1925 ble det nødvendig å legge større vekt på dokumentasjons- og publiseringsarbeidet, og i 1929 ble det trykket en kortfattet oversikt over alle Spitsbergen-ekspedisjonene fram til 1926.91

204 p o l a r s t o r m a k t


OLAF HOLTEDAHL – GEOLOG I ARKTIS OG ANTARKTIS Olaf Holtedahl (1885–1975) var del av det dynamiske miljøet av unge geologer som W.C. Brøgger rekrutterte rundt det forrige århundreskiftet. Holtedahl vokste opp på Nordstrand i Aker, ble student i 1903, studerte realfag og valgte geologi som hovedfag. Han hadde studieopphold i Tyskland, Russland og USA og tok doktorgraden i 1913. Etter å ha vært universitetsstipendiat, dosent og statsgeolog ble han i 1920 professor. Han hadde en meget stor og bred vitenskapelig og populærvitenskapelig produksjon, og var en markant skikkelse i norsk geologi. Han behersket faget i hele sin bredde og skrev oversiktsverker over Norges geologi, men leverte også betydelige bidrag for Arktis og Antarktis. I likhet med så mange av realiststudentene rundt århundreskiftet var han sterkt inspirert av Nansens innsats som polarforsker. Han ble da også, sammen med Adolf Hoel, norsk pionér når det gjaldt Spitsbergen-geologien. I 1909, 1910 og 1911 deltok han på Spitsbergenekspedisjonene og bidro aktivt under bearbeidelsen av materialet. Det resulterte i ett arbeid om karbonavsetninger på Vest-Spitsbergen, som ga han doktorgraden i 1913, og et annet om lavadekket på Nordøst-Spitsbergen, som han skrev sammen med Adolf Hoel. I 1919 tok han initiativ til en tverrfaglig ekspedisjon til Novaja Zemlja. Med god støtte fra bl.a. Fridtjof Nansen greide han å skaffe nødvendige midler, og i 1921 ble ekspedisjonen gjennomført. Resultatene ble i de nærmeste årene presentert i et imponerende trebindsverk. Holtedahl var også med i arbeidet med Norvegia-ekspedisjonene til Antarktis, som Lars Christensen stod bak i årene 1927–31. Formålet med ekspedisjonene var å finne nye kvalfangstfelter og å drive forskning. Holtedahl deltok på den første av de fire ekspedisjonene og gjennomførte geologiske undersøkelser bl.a. på Sør-Shetlandøyene, Sør-Georgia og Graham Land.92

i s h av s i m pe r i a l i s m e

205


Statusoversikten gir sterkt inntrykk av at den vitenskapelige innsatsen først og fremst hadde vært konsentrert om å kartlegge det økonomiske potensialet på Svalbard, ikke å drive grunnforskning. I planen som ble sendte myndighetene i februar 1927 hadde Hoel f.eks. utelatt en av sine egne spesialinteresser – isbremålinger. Fortsatt gjaldt det å fokusere på det matnyttige: kull og mineraler.

I klemme mellom dansker og russere

Hoel hadde alltid understreket de politiske sidene ved den norske forskningsinnsatsen i Arktis, men det var først i forbindelse med opprettelsen av NSIU at han presenterte et gjennomtenkt polarpolitisk og forskningspolitisk program. Politiseringa var et forsøk fra Hoels side på å mobilisere alle landets gode krefter, herunder vitenskapen, i en kamp for norske arktiske interesser. Norges posisjon som polarnasjon ble nemlig utfordret fra flere hold på 1920-tallet.93 I 1921 hadde Sovjet utvidet fiskerigrensen til 12 mil og stengt nordmenn ute fra fangstfelter i Kvitsjøen, og samme år utvidet Danmark sin suverenitet til å gjelde hele Grønland. I 1926 gjorde Sovjet krav på alt land i trekanten mellom Nordpolen, landets østligste og vestligste punkt på fastlandet, det såkalte sektorprinsippet. Sektoren omfattet bl.a. Frans Josef Land, hvor nordmenn hadde drevet ishavsfangst i lang tid. Året før hadde Canada gjort sektorprinsippet gjeldende i sin del av Arktis. Denne territorielle ekspansjonen fra de øvrige polarstatene ble utnyttet bevisst i argumentasjonen for et norsk polarinstitutt: «Russerne i øst og danskene i vest forsøker å klemme oss mellem skjolde.»94 De norske krav i polarstrøkene ble begrunnet historisk, men viktigere var den norske nærings- og forskningsaktiviteten fra slutten av 1800-tallet. Det var her snakk om en formidabel ekspansjon, men de norske territorielle ambisjonene var ikke sterke nok, selv om vi hadde sikret oss Svalbard: «Imidlertid holdt utviklingen av vår nasjonale bevissthet ikke tridt med den økonomiske ekspansjon.» Hoel hadde helt klart for seg hvilken rolle vitenskapen kunne spille i denne sammenheng: «Forut for en stats anneksjon – politisk eller økonomisk – av nye landområder går nesten alltid videnskapelige eller praktisk-videnskapelige undersøkelser.» Vitenskapelig aktivitet dannet basis for suverenitetskrav eller for «exploateringen av landet eller folket». Og etter at nye landområder var erobret «legges der alltid stor kraft i den videnskapelige utforskning av dette landområdet». I tillegg kom det forhold at de land som hadde de beste kunnskaper om et område, bestandig kom best ut av eventuelle interessekonflikter og påfølgende forhandlinger. Som eksempler på den tette koblinga mellom vitenskap og politikk i polarområdene viste Hoel til de engelske okkupasjoner i Antarktis. Grunnlaget for disse okkupasjonene var tidligere engelske ekspedisjoner og oppdagelser. Videre

206 p o l a r s t o r m a k t


påpekte han hvordan danskene bevisst brukte sine vitenskapelige arbeider på Grønland som støtte for de danske suverenitetskrav. Mange av delegatene i de forhandlingene som var blitt ført med russerne om reguleringer av selfangsten i Østisen var vitenskapsmenn, og ifølge Hoel var det vitenskapelige hensyn som kom til å bli avgjørende for de beslutninger som ble fattet.95 Hoel fikk det som han ville – nesten. Sommeren 1927 fordelte Stortinget overskuddet fra det nye norske pengelotteriet for perioden fram til 1932 – og her ble det stilt 250.000 kr til disposisjon til Svalbard-forskning. Men den formelle beslutninga om å opprette en ny institusjon og et tilsvarende råd for perioden fram til og med 1932, ble fattet først 7. mars 1928. Hurraropene i Stortinget var likevel ikke så uforbeholdne som i perioden før 1925, selv om vedtaket om Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og Norges Svalbardog Ishavsråd var enstemmig. C.J. Hambro hadde under debatten om bevilgninga til Spitsbergen-ekspedisjonene i 1925 hevdet at det hadde fått uheldige følger at Norge hadde ofret så lite på utforskninga av de arktiske farvann, bl.a. under forhandlingene om Øst-Grønlandsavtalen i 1924. Nå var han langt mer opptatt av pengebruken: « … den ganske uoversiktlige flotthet, hvormed pengemidler har vært stillet til disposisjon for forskningen på Spitsbergen.»96 Han gikk også sterkt imot tanken om å ha med Antarktis som arbeidsfelt for NSIU og for Svalbard- og Ishavsrådet, noe heller ikke regjeringa gikk inn for. Stortingets universitetsog fagskolekomité støttet imidlertid Hoel. I debatten i Stortinget presiserte handelsministeren at han ville praktisere dette på følgende måte: NSIU skulle bare samle inn litteratur og kart og holde seg oppdatert om Antarktis, ikke drive aktiv forskning eller virksomhet her, noe Stortinget sluttet seg til. Både Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og Norges Svalbard- og Ishavsråd skulle sortere under Handelsdepartementet, som skulle treffe nærmere bestemmelser om organisasjon, arbeidsfelt og føre regnskapsmessig kontroll. NSIR skulle være et rådgivende organ for norske myndigheter i saker som gjaldt Arktis, mens NSIU ble pålagt følgende oppgaver: forvalte de pengemidler som var stilt til disposisjon, kartlegge og drive praktiske og vitenskapelige undersøkelser av Svalbard og Ishavet med unntak av meteorologiske observasjoner og fiskeriundersøkelser, utgi en publikasjonen «Skrifter om Svalbard og Ishavet», uttale seg om og foreslå geografiske navn, og veilede utenlandske ekspedisjoner. Det kan med god grunn hevdes at den nye institusjonen bare innebar et navneskifte. De norske statsstøttede Spitsbergen-ekspedisjonene, som var det offisielle navnet før 1927, ble til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. På folkemunne ble institusjonen kalt Svalbardkontoret både før og etter 1927. Antall ansatte ble heller ikke endret, de fikk ikke nye lokaler. Det samme gjaldt fagpersonalet: Hoel fortsatte som den selvfølgelige leder, Johan Braastad som sekretær, Alfred Koller, Bernhard Luncke og Wilhelm Solheim fortsatte arbei-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

207


Ekspedisjoner og aksjoner for 책 sikre norske interesser i polaromr책dene krevde nitid planlegging. Adolf Hoel p책 sitt kontor i 1924, der anneksjonsskilt fra Spitsbergen pryder veggen.


det med kartmateriale og Anders K. Orvin og Gunnar Horn med det geologiske materialet.97 Samtidig er det klart at NSIU umiddelbart la om kursen når det gjaldt hvilke deler av Arktis som nå krevde norsk forskningsinnsats. Det gjorde institusjonen kontroversiell – fra første stund. Allerede i september 1928 kunne NSIU presentere en plan og et budsjett for vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard, Grønland, Frans Josef Land sommeren 1929.98 Planen kan ses som en konkretisering av prinsippnotatet om opprettelsen av NSIU.99 Virkeområdet for NSIUs vitenskapelige kartlegging måtte utvides i øst (Frans Josef Land) og vest (Grønland), og det måtte satses skikkelig: 141.000 kr. Ingen liten sum når en tenker på at det samla utgiftsbudsjettet for universitetet lå på 2.9 mill kr. Planen ble i første omgang tilsynelatende godt mottatt i regjeringskorridorene. Stats- og utenriksminister Johan Ludw. Mowinckel understreket den store prinsipielle interessen saka hadde. Han så gjerne «at den foreliggende plan blir igangsatt, forsåvidt der kan skaffes midler dertil».100 Forbeholdet når det gjaldt økonomien var lite å overraskes over. Hoels ambisiøse planer skapte gang på gang økonomisk hodepine i departementene. Verre var det at hans politiske arbeidsmetoder etter hvert skapte irritasjon og gjorde at han fikk et anstrengt forhold til flere sentrale statsråder. Ikke minst gjaldt det politikere fra Venstre, som satt med regjeringsmakt i tre perioder fra 1924 og fram til 1935, bl.a. handelsminister Oftedal og statsminister Mowinckel. Saka ble debattert i Stortinget i mars 1929. Her kom det klart fram at spørsmålene dreide seg om mer enn økonomi. Det var brennbare spørsmål både i norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Mowinckel var mektig irritert over «polaraktivistene» både i og utenfor Stortinget. Han mente å se en bevisst agitasjon som forsøkte å forringe de anstrengelser myndighetene hadde gjort for å fremme «våre arktiske interesser».101 Lederen av utenrikskomiteen, C.J. Hambro, mente Norge hadde all grunn til å protestere «så energisk som det overhodet er mulig» mot den «arktiske imperialisme» som våre nabostater hadde vist. Samtidig kunne han ikke dy seg for å ønske aktivistene velkommen etter. Få år tidligere hadde han selv talt for døve ører når det gjaldt å hevde norske interesser i polarstrøkene. Nå mente han det var på sin plass å rette en advarsel til de nyomvendte: «La oss ikke fremelske en stemning som tvinger oss til å gå lenger ut enn vi kan se land… .»102 Det var trolig ikke uten grunn at både Hambro og Mowinckel mante til en smule edruelighet. Knapt en måned etter debatten i Stortinget måtte Mowinckel ta Hoel i skole da han offentlig hadde gått ut og kritisert myndighetenes unnfallenhet i å hevde norske interesser i polarstrøkene.103 Dette intermessoet var trolig en av grunnene til at Hoel innkalte til møte uka etter i NSIUs lokaler. Han hadde invitert endel nøkkelpersoner i departementer og storting, samt folk som delte hans engasjement i polarsaker: stortings-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

209


mann Indrehus, byråsjefene Foltmar og Walnum, handelsråd Johannessen, konservator Wollebæk, professorene Bergersen og Werenskiold. Fra kl 18 til kl 24 diskuterte de NSIUs virksomhet: faglige profil og ekspedisjonsplaner, samarbeid med regjering, Stortinget og ulike departement. Finansieringa av polarforskninga og Mowinckels og UDs reprimande av Hoel stod også på sakslista.104 I den siste saka fikk Hoel trolig et entydig råd: Her gjaldt det å be om godt vær. I alle fall skrev han dagen etter et brev til stats- og utenriksminister Mowinckel og beklaget at noen av uttalelsene i pressen hadde fått «et uheldig anstrøk».105 Men dette la ingen demper på Hoels arbeid med å realisere ekspedisjonsplanene for sommeren 1929. Han var fortsatt utålmodig. Selv om han nå måtte legge bånd på seg offentlig, mente han fortsatt at myndighetenes forsiktige linje skadet landets interesser. Noe måtte gjøres. Ikke minst hastet det å foreta seg noe i øst.

Frans Josef Land

Sovjetunionens proklamasjon av sektorprinsippet 15. april 1926 førte til hektisk aktivitet i Utenriksdepartementet. UD ba Handelsdepartementet «snarest mulig» undersøke hvordan norske fiskeri- og fangstinteresser ble berørt av disse territorialkravene.106 Oppdraget ble pålagt fiskeridirektøren, som fra mai 1926 var i full gang med å samle opplysninger om norsk fangstvirksomhet i områdene som falt inn under en eventuell russisk sektor. NSIU synes å ha overtatt denne utredninga nokså umiddelbart etter at institusjonen ble stiftet i 1928, og Adolf Hoel gikk i gang med liv og lyst: «Jeg tok straks skritt til å forsøke å ivareta våre interesser.»107 Og i september var planene klare når det gjaldt Frans Josef Land.108 Begrunnelsen var like kort som den var klar: legge hindringer i veien for russerne, som planla å etablere en geofysisk stasjon her. En slik vitenskapelig kartlegging ville føre til at øygruppa kom «under russisk suverenitet» uavhengig av om sektorprinsippet ble anerkjent eller ikke. Dette måtte for en hver pris forhindres fordi Norge da måtte gi slipp på et meget viktig fangstområde. Det kunne en kanskje unngå «ved å sende en videnskapelig ekspedisjon der bort».109 Samtidig ba Hoel en av sine ansatte, Gunnar Horn, om å lage en historisk utredning som skulle «påvise at landet var en norsk interessesfære.»110 Utredninga ble ferdig i 1929. Den inneholdt en kort beskrivelse av topografi, klima, isforhold, geologi, plante- og dyreliv. Hoveddelen bestod av en gjennomgang av de norske og utenlandske ekspedisjonene til Frans Josef Land, så vel vitenskapelige som fangstekspedisjoner. Og Gunnar Horn lot ingen i tvil om hva som måtte være norsk politikk: Norge var de eneste som hadde hatt næringsinteresser her. Dersom Norge ikke hevdet sin rett, ville dette fangstfeltet gå tapt for alltid: «Det måtte være

210 p o l a r s t o r m a k t


et ufravikelig krav at Frans Josef Land fremdeles blir å betrakte som Ingenmannsland, eller hvis øgruppen skal inn under noe lands suverenitet at da dette blir Norges.»111 Og Norges rett skulle altså hevdes ved å sende en vitenskapelig ekspedisjon «der bort». Den skulle etter planen fra september 1928 bestå av en topograf, en geolog, en hydrograf og en botaniker.112 Hoel samarbeidet tett med ishavsmiljøene i Ålesund og Tromsø. Aalesund Rederiforenings Selfangergruppe foreslo at det ble sendt en kombinert vitenskapelig ekspedisjon og fangstekspedisjon. Den skulle bygge fangststasjoner og etablere en radiostasjon.113 I januar 1929 fikk Hoel gjennom professor Krogness, tidligere bestyrer av Nordlysobservatoriet i Tromsø, etablert kontakt med Vervarslinga for Nord-Norge, Nordlysobservatoriet og Tromsø Museum. Disse institusjonene ønsket å ta seg av den vitenskapelige utrustninga av ekspedisjonen. Samtidig var fangstfolk i byen positiv til å ruste ut en fangstekspedisjon, i tråd med forslaget fra Ålesund. Nå viste det seg at det ble vanskelig å skaffe midler, til tross for Mowinckels første imøtekommenhet. Departementet valgte derfor å prioritere Svalbard og deretter Grønland i sin innstilling til Stortinget. Ekspedisjonen til Frans Josef Land var utelatt. Men Hoel tok ikke et nei for et nei. Han pleide sine kontakter i Stortinget, skrev sine notater og reviderte sine planer. Statsminister Mowinckel påpekte i stortingsdebatten i mars 1929 at regjeringa hadde protestert mot det russiske sektorprinsippet som ville gjøre Frans Josef Land russisk. Nordmenn hadde full rett til å drive næringsvirksomhet og annen aktivitet her, men han understreket samtidig at dette først og fremst måtte være et privat ansvar. Regjeringa støttet planene om norske ekspedisjoner, men statsministeren la også stor vekt på «godt naboskap» med Russland. Mowinckel tvilte heller ikke på den gode vilje fra den mektige naboen i øst: Russerne måtte være interessert i at nordmenn deltok i «det videnskapelige og praktiske arbeide i disse strøk».114 Resultatet av stortingsbehandlinga ble at det ble åpnet for at bevilgninga kunne benyttes til en ekspedisjon til Frans Josef Land dersom NSIU fant dette tjenlig. Men nå hadde det dukket opp en konkurrent til Tromsø-initiativet: Hjalmar Riiser-Larsen. Han ønsket i første omgang å delta, f.eks. som leder for den ekspedisjonen Hoel og Tromsø-miljøet planla. Han tilbød seg å skaffe private midler og fikk kvalfangstrederen Lars Christensen med som sponsor til en egen fangst- og vitenskapelig ekspedisjon. Hoel mente det var vanskelig å forene Tromsø-planene og Hjalmar Riiser-Larsens ekspedisjon fordi Tromsøekspedisjonen la så stor vekt på det vitenskapelige arbeidet. Selv om Hoel sterkt ønsket å prioritere vitenskapen, ble han av handelsministeren Oftedal tvunget til et samarbeid med Riiser-Larsen fordi sponsoren, kvalfangstrederen Christensen, «følte seg støtt over å ha fått for liten påskjønnelse fra statens side for de vitenskapelige arbeidene han hadde latt utføre i Sydishavet».115 Nå måtte

i s h av s i m pe r i a l i s m e

211


myndighetene vise velvilje. Problemene ble løst ved at de to ekspedisjonene ble slått sammen, men fordelt på to skip. Gunnar Horn fra NSIU hadde ledelsen for de vitenskapelige undersøkelsene. Men det var ikke nok å drive fangst og vitenskap. Hoel ønsket også at den påtenkte ekspedisjonen i 1929 skulle foreta en statlig okkupasjon innafor det området som Russland hadde proklamert som sin sektor. Han mente Viktoriaøya egnet seg til en slik demonstrasjon av norske arktiske interesser. Øya, som ligger mellom Svalbard og Frans Josef Land, var ifølge Hoel oppdaget og navnsatt av nordmenn. Den lå innafor den russiske sektor, men Russland hadde ikke gjort «uttrykkelig krav på øen, slik som med Frans Josef land».116 Utenriksdepartementet motsatte seg en statlig okkupasjon, men hadde ikke noe imot en privat okkupasjon. Oppdraget om å utføre en slik okkupasjon ble gitt til skipperen på Fiskeridirektoratets fartøy, som under ledelse av Thor Iversen drev fiskeriundersøkelser i dette farvannet denne sommeren.117 Alle anstrengelser og planlegging var imidlertid forgjeves. Gjenstridige naturforhold var vanskeligere å overvinne enn slunkne statsfinanser og vanskelige samarbeidspartnere. Isforholdene gjorde at ingen av de norske ekspedisjonene nådde inn til kysten. Ekspedisjonen fra NSIU måtte nøye seg med å komme tilbake med noen sel og 29 isbjørn, herav sju levende bjørnunger. Bedre gikk det med russerne: Takket være en moderne isbryter greide de å trenge gjennom isen og sørget for at en ekspedisjon kom seg i land. De bygget en geofysisk stasjon og en radiostasjon.118 Dette var i likhet med redningsekspedisjonene etter Nobile og hans menn året før en påminnelse om at polarnasjonen Norge nå ble utfordret når det gjaldt logistikk og evnen til å ta seg fram i Arktis. Det gikk det litt bedre da NSIU forsøkte seg på nytt i 1930. Da klarte selfangstskuta M/S «Bratvaag» av Ålesund med skipper Peder Eliassen å komme i land både på Viktoriaøya og Frans Josef Land. Ekspedisjonen var i likhet med året før en kombinert fangst- og vitenskapelig ekspedisjon hvor både geologi, botanikk og zoologi var representert. Viktoriaøya ble da okkupert på vegne av reder og skipper av «Braatvaag», en okkupasjon som først ble meddelt norske myndigheter flere måneder senere. Heller ikke myndighetene forhastet seg med å offentliggjøre nyheten. Først etter at Det russiske hydrologiske instituttet høsten 1932 hadde heist Sovjetunionens flagg og annektert øya, fant UD tida inne for å gjøre det russiske utenrikskommissariatet oppmerksom på den privatrettslige norske okkupasjonen i august 1930.119 «Bratvaag»-ekspedisjonen kunne for øvrig ikke klage på publisiteten. De skapte en mediestorm da det ble kjent at de hadde funnet den siste leirplassen til den svenske polarhelten Andrée og hans menn på Kvitøya. En mer enn 30-årig gåte i polarhistorien var dermed løst.120 Men ekspedisjonen ble også det siste forsøket fra norsk side på å få fotfes-

212 p o l a r s t o r m a k t


Fangstmenn i landnåmets ærend. Skipper Peder Eliassen på «Bratvaag» okkuperte Viktoriaøya 8. august i 1930.


«Bratvaag» fant i 1930 Andrées siste leirsted. Det utløste et mediekappløp for å finne ut mer om svenskens drama i lufta 1897. Peter W. Zapffe ble med «Isbjørn». Her er hans foto av noe av det de fant på Kvitøya.


te på Frans Josef Land, trass i Hoels og NSIUs anstrengelser for å få finansiert en ekspedisjon året etter.121 Nå ble fokus rettet vestover mot danskene på Grønland, samtidig som temperaturen i debatten om norsk ishavspolitikk steg flere grader. Og igjen var NSIU og Adolf Hoel i begivenhetenes sentrum.

Grønland

Tidlig på ettermiddagen 26. juni 1931 stod den norske professoren og eksperten i keltisk språk og kultur, Carl Marstrander, på telegrafstasjonen i Göteborg og dikterte følgende telegram: «Evangeliet utgår over Oslo by. Pastor Dahl.» 122 Den noe kryptiske meldinga var beregnet på en engere krets grønlandsaktivister i Oslo som planla en privat okkupasjon på Øst-Grønland. Marstrander hadde påtatt seg rollen som kurér for et annet telegram som skulle sendes Hallvard Devold, lederen for en av de norske fangstekspedisjonene på Grønland. Selv om også det telegrammet var kodet, tok man ikke sjansen på å sende det fra Oslo. Og for å være på den sikre side reiste Marstrander under falskt navn: pastor Jonas Dahl. Oppdraget ble utført uten komplikasjoner av noe slag. Marstrander kunne derfor telegrafere sine oppdragsgivere og informere om at ordren om å okkupere var sendt Devold. Riktignok måtte telegrammet likevel ekspederes via Oslo, og Marstrander kunne ha spart seg flyturen til Göteborg. Men når han først var der, hadde han brukt tiden til studier av runeinnskrifter og hadde også kunnet spandere middag og champagne på telegrafisten som hadde hjulpet ham. Det konspiratoriske preg ved affæren tyder på at kampen for norske interesser i Arktis hadde gått inn i en ny fase. Fra 1921 hadde det vært åpen konflikt mellom Norge og Danmark om suverenitetsforholdene på Grønland. Danmark hadde tatt saka opp med Norge under fredsforhandlingene i Paris i 1919 og hadde fått muntlige forsikringer fra utenriksminister Ihlen om at Norge ikke ville ha noe imot at Danmark foretok en suverenitetsutvidelse til hele Grønland, noe Ihlen hadde skaffet seg full ryggdekning for både i regjering og i Stortingets utenrikskomité.123 Men da danskene i januar 1921 ønsket å få en skriftlig bekreftelse av det norske standpunktet, var svaret fra Norge at en bare kunne godta en dansk suverenitetsutvidelse dersom norske rettigheter til fangst og fiske på Grønland ble opprettholdt. Danske myndigheter godtok ikke det norske kravet og bestemte seg for å betrakte Ihlens muntlige erklæring fra 1919 som tilstrekkelig. I mai 1921 utvidet de sin suverenitet til å gjelde hele Grønland, og i juni ble Grønland stengt for alle skip, både danske og fremmede. Det innebar at monopolet, slik det ble praktisert på Vest-Grønland, også skulle omfatte ØstGrønland. Norske fangstfolk stod nå i fare for å bli stengt ute fra sine fangstfelter, og Norge protesterte i en note i november 1921, der det norske standpunkt

i s h av s i m pe r i a l i s m e

215


fra januar ble gjentatt: Så lenge norske fiskere og fangstfolk ble utelukket fra fangstfeltene var det ikke mulig å godta dansk suverenitet. Striden startet altså som en næringskonflikt, men de danske tiltakene provoserte fram en nasjonal bølge av uvilje mot Danmark. Den historiske uretten mange mente Norge var utsatt for i 1814, da landet tapte sine gamle besitteler vest i havet, bl.a. Grønland, gjennom ei bisetning i Kiel-traktaten, gjorde det enkelt å antenne nasjonale følelser. Saka mobiliserte slike følelser, men skapte også strid innafor etablerte organisasjoner og partier. Og egne organisasjoner ble dannet for å kjempe for et norsk Øst-Grønland, bl.a. Grønlandsnemndi i Bjørgvin (1922) og Norges Grønlandslag (1926). Da forhandlingene med Danmark startet i 1923, var det derfor ikke bare de økonomiske interessene de norske forhandlerne måtte ta hensyn til. Saka var i ferd med å bli en innenrikspolitisk varm potet. UD greide likevel å forhandle fram en avtale om Øst-Grønland i 1924, men den ble kun en slags våpenhvile. Danskene stod hardnakket på at Norge hadde godtatt dansk suverenitet gjennom Ihlens erklæring i 1919 og nektet å diskutere suverenitetsspørsmålet. Den norske delegasjonen mente derimot at suvereniteten måtte stå i fokus under forhandlingene, men måtte resignere. Resultatet ble en avtale om praktiske og næringsmessige forhold, mens spørsmålet om suvereniteten over Øst-Grønland, stridens gordiske knute, forble uløst.124 Mange i Norge var misfornøyd med avtalen av nasjonale grunner, men heller ikke de som la mest vekt på sakas økonomiske sider var fornøyd, f.eks. de som drev sin virksomhet på Vest-Grønland, som ikke var med i avtalen. Striden om Grønland ble igjen aktualisert under voldgiftsforhandlingene i 1926/27.125 Sommeren 1927 inviterte advokat og leder for Norges Grønlandslag, Gustav Smedal, Adolf Hoel til en samtale om grønlandssaka.126 De to mennene møttes ved nyttårstider 1927/28 og ble fra da av knyttet sammen i et interesse- og skjebnefellesskap som skulle vare livet ut. Smedal var meget fornøyd med å ha fått i stand et samarbeid mellom «Hoels kontor og Grønlandsforeningerne, og jeg haaber og tror, at det vil gavne den sak, som vi begge arbeider for».127 Advokatsønnen Gustav Smedal (1888–1951), som tok artium i Kristiania i 1907, hadde allerede som 17-åring skrevet dagbok om begivenhetene i 1905, og synes å ha stått radikale Venstre nær når det gjaldt nasjonale spørsmål. I likhet med Johan Castberg betraktet han Karlstad-overenskomsten som en nasjonal ydmykelse. Den radikale nasjonalismen fra 1890-årene og rundt 1905 satte sitt preg på han for resten av livet, noe som også viste seg under grønlandssaka. Etter artium og juridisk embetseksamen i 1913 arbeidet han en tid som dommerfullmektig og sakfører, inntil han i 1920 ble ansatt som sekretær i UD, en stilling han hadde fram til 1923. I denne perioden var han også privatsekretær for overrettsjustitiarius Frederik Beichmann, som fungerte som formann for Marokko-domstolen i Paris. Samarbeidet med Beichmann gjorde at Smedal

216 p o l a r s t o r m a k t


Hva var kong Haakons syn i Grønlands-spørsmålet? Tidens Tegn 1. juni 1923.


Mange mente at økt økonomisk virksomhet på Øst-Grønland ville styrke Norges posisjon i striden med Danmark. Her er Søren Richter, Jacob Waage, Rudie Einersen og Hallvard Devold på moskusjakt.


fikk interesse for folkerettspørsmål. Han viet siden mye av sitt arbeidsliv til studier om retten til de herreløse polarområdene som også var tema for doktoravhandlinga som han forsvarte i 1931: Erhvervelse av statshøihet over polarområdene.128 Han skrev en rekke bøker og artikler hvor dette temaet ble drøftet, særlig i forbindelse med grønlandssaka. Men han engasjerte seg også sterkt politisk, organisatorisk og i den offentlige debatt for å fremme norske interesser på Grønland. Han var bosatt i Stavanger fra 1923 til 1931, der han ved siden av sitt arbeid som advokat brukte tida til å organisere grønlandslag, både lokalt og nasjonalt. Smedal var bl.a. meget sentral i dannelsen av landssammenslutninga av de ulike grønlandslagene i 1926: Norges Grønlandslag, der han ble den formelle leder 1927.129 Hoel hadde holdt seg godt informert om utviklinga på Grønland, men hadde ikke hatt tid til aktiv innsats pga. sitt engasjement på Svalbard.130 Da Smedal tok kontakt, var han opptatt med å få etablert NSIU, en institusjon som skulle ha ansvar for norsk kartlegging og utforskning ikke bare av Svalbard, men også av Ishavet. Da måtte en nødvendigvis forholde seg til norsk aktivitet på Grønland og havområdene rundt. Det gikk da heller ikke lang tid før Hoel hadde tatt fast grep også når det gjaldt Grønland.

NSIU i ledelsen

Våren 1928 ble en uvanlig travel tid selv for Hoel. I mars kunne han se resultatet av tre års arbeid da Stortinget endelig gjorde formelt vedtak om å opprette Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Resten av våren gikk med på å sikre penger til ekspedisjoner til Svalbard og Grønland, og i månedskiftet mai/juni ble han involvert i redningsaksjonene etter Nobile, senere Amundsen. Fredag 22. juni gikk han ombord i den russiske isbryteren «Krassin», som var satt inn i letinga etter Nobile. Hoel var invitert som «rådgivende gjest» etter forslag fra at norske myndigheter. Oppdraget varte helt fram til først i august.131 Hoel fikk ikke selv tid til å planlegge noen framstøt på Grønland denne hektiske våren. Men så dukket Finn Devold opp.132 Den senere fiskeriforskeren Finn Devold (1902–1977) og hans bror, sosialøkonomen Hallvard Devold (1898–1957) var sønner av presten Harald Devold, som hadde sitt virke i Tromsø 1912–1924. Begge arbeidet med og i polarområdene i mellomkrigstida – ved Geofysisk institutt i Tromsø, vedmeteorologiske stasjoner eller som fangstmenn. Og begge fikk en rolle i spillet om Grønland. Både Finn og Hallvard var i perioder knyttet til Værtjenesten for Nord-Norge.

i s h av s i m pe r i a l i s m e

219


VÆRVARSLING Værtjenesten for Nord-Norge var blitt etablert fra 1915, først med base ved nordlysobservatoriet på Halddetoppen i Alta, siden i Tromsø, i forbindelse med etableringa av Geofysisk institutt i 1917. Institusjonen hadde ansvar både for meteorologi, nordlysforskning og studiet av geomagnetiske fenomener. Fra februar 1920 sendte instituttet ut regulære stormvarsler. I 1928 ble instituttet omorganisert og fikk navnet Vervarslinga for Nord-Norge. Olaf Devik (1886–1987) og Ole Andreas Krogness (1886–1934) stod i spissen for arbeidet med å bygge opp en værtjeneste nordpå, både i Alta-perioden og i Tromsø. Tjenesten ble bygd opp samtidig med at Vilhelm Bjerknes og hans medarbeidere i Bergen fikk gjennomslag for «frontmeteorologien», som gjorde det særlig interessant å studere områdene i Norskehavet og Atlanterhavet, der de kalde luftstømmene fra nord møter fuktig og varmere luft fra sør (polarfronten). Observasjoner fra disse områdene, enten fra skip eller landstasjoner, ble derfor svært sentrale. Krogness, som var bestyrer fra 1918 til 1928, fikk etablert ishavsstasjoner på Spitsbergen, Jan Mayen, Bjørnøya og Grønland. Brødrene Devold tjenestegjorde ved flere av disse stasjonene på 1920-tallet. Krogness var også en viktig alliert for Hoel i arbeidet med å sende vitenskapelige ekspedisjoner til ishavsområdene slik vi har sett når det gjaldt Frans Josef Land. Også Krogness fikk en rolle i spillet om Øst-Grønland.133


I 1928 hadde Finn Devold nettopp avsluttet en periode som bestyrer på den meteorologiske stasjonen på Jan Mayen. Han planla nå en fangstekspedisjon til Grønland i 1928, der broren Hallvard var i ferd med å avslutte sin ekspedisjon, som hadde vart fra 1926. Finn hadde imidlertid problemer med å få finansiert sitt prosjekt, og gikk til Hoel for å få hjelp. Hoel gikk til handelsminister Lars Oftedal, men fikk nei. Han tok da kontakt med Johan E. Mellbye i Bondepartiet og fikk holde et foredrag for stortingsgruppa i partiet, til statsrådens store irritasjon.134 Resultatet var at Finn Devolds fangstekspedisjon, som også skulle utføre noen vitenskapelige undersøkelser og gjøre meteorologiske observasjoner for værvarslinga, ble den første ekspedisjonen til Øst-Grønland som fikk statsstøtte.135 Det skulle snart komme flere. Fart i arbeidet med å ruste ut ekspedisjoner til Grønland ble det imidlertid først fra høsten 1928. Hallvard Devold, som nå var kommet hjem fra Grønland etter et toårig opphold, var overbevist om at danskene planmessig arbeidet for å drive nordmennene ut av Øst-Grønland og at Norge nå måtte gjøre et motstøt. Og for Devold var lederen av NSIU nøkkelpersonen dersom en skulle få Norge på banen i kampen om Grønland. Han var svært nervøs, men også godt forberedt da han for første gang møtte Hoel på Svalbardkontoret en dag i november: «… jeg la ut om hvad jeg mente vi kunde vente oss fra dansk side, hvad vi kunde og måtte gjøre – og gjøre snart.» Og han klarte å vekke Hoels interesse: «… det blinket aktsomt men åpenbart interessert bak brilleglassene.» Devold tilbød seg å legge fram en skriftlig plan for hva som måtte gjøres. Hoel takket ja på stedet: «Hvor lang tid behøver De til det?» […] «Noen dager,» svarte jeg, og dermed skiltes vi.» 136 Devolds forventninger før møtet ble ikke gjort til skamme: Gud skje lov – vi har noen menn med overblikk og perspektiv her i landet også, og dosent Adolf Hoel er en av dem. Foruten overblikk og fremsyn har dosenten også noe mere, nemlig handlekraft og manøvredyktighet, hvad der er minst like viktig. Det var en meget lettet mann som steppet nedover Bygdø Allé fra Svalbardkontoret den dag. Det forekom mig at slaget var vunnet.137 Devold holdt sitt ord, og kort tid etter fikk NSIU tilsendt ei utredning om «Norges nuværende stilling på Østgrønland». Her gjennomgikk Devold først den danske aktiviteten på Øst-Grønland i årene etter Øst-Grønlandsavtalen i 1924, som Devold mente var «et energisk og systematisk arbeid for å erobre landet». Deretter tok han for seg den norske aktiviteten og hva som må gjøres for «å stanse danskerne». Devold mente en måtte okkupere landområder gjennom en systematisk opparbeidelse av fangstfelter med hovedstasjoner og bistasjoner. Slik kunne en forhindre at viktige områder gikk tapt både for

i s h av s i m pe r i a l i s m e

221


Utstyr fraktes i land til Sunnmørsheimen på Øst-Grønland i august 1930. Fangststasjonen skulle huse deltakerne på Møre-Grønlandsekspedisjonen 1930–32.


selfangerne og for dem som drev overvintringsfangst. Arbeidet måtte heller ikke være avhengig av tilfeldige private ekspedisjoner, noen måtte ta ledelsen og det måtte legges en felles plan. Sist, men ikke minst: Arbeidet måtte ha solid støtte fra den norske stat.138 Da Hoel hadde mottatt Devolds utredning, satte han seg rett ned og skrev et nytt notat som han sendte Handelsdepartementet i begynnelsen av desember. Planene fra september måtte revideres og utvides. En måtte i langt sterkere grad satse på en systematisk utbygging av infrastrukturen for norsk overvintringsfangst (hovedstasjoner, bistasjoner, radiostasjon). Dette kunne gjennomføres ved at det ble etablert et privat selskap med dette som formål. I 1929 måtte det sendes ut en kombinert vitenskapelig ekspedisjon og fangstekspedisjon. Det vitenskapelige arbeidet skulle bestå i kartarbeid, opplodningsarbeid, oseanografiske, meteorologiske, geologiske, zoologiske og botaniske undersøkelser. Ekspedisjonen skulle ta i besittelse så «meget som mulig av kyststrekningen mellom den norske bebyggelsen ved Myggbukta og Scoresbysund», hjelpe de norske fangstmenn slik at det ble bygd hytter og annektert land fra «Shannonøya og opover mot Danmarkhamna». Målet var «å hindre at Danmark opnår suverenitet over Østgrønland, samt også få landet inn under norsk suverenitet».139 Hoel lot heller ikke nå sjansen gå fra seg til å forklare myndighetene hvordan en gikk fram når en skulle erverve suverenitet over et tidligere herreløst land. Ishavsimperialismens grunnprinsipper var enkelt og greit: 1. Det første som gjøres er å utsende forskningsekspedisjoner. Ved disse opnåes bl.a. at man får det nødvendige kjennskap til landets naturforhold og økonomiske muligheter. 2. Oprettelsen av vitenskapelige og humanitære stasjoner og anlegg som f.eks. meteorologiske stasjoner, seismografiske stasjoner, kirker, o.s.v. 3. Opmuntring og støtte av økonomiske foretagender og av næringslivet. 4. Agitasjon i innland og utland for å fremme sine formål. Det reklameres da med det som er utført av arbeider til landets opkomst.140 Utgiftene til grønlandsekspedisjonen var fordoblet fra Hoels plan fra september, men både september- og desemberplanen ble som tidligere nevnt godt mottatt både i UD og HD. UDs rådgiver i folkerettssaker, professor Frede Castberg, mente at det ville «være av den aller største betydning for Norges rettsstilling på Øst-Grønland at denne ekspedisjonen blir utsendt».141 Og departementet fulgte opp: «… det vil være av største interesse at der kommer i stand en slik ekspedisjon.»142 Det var Hoels uortodokse og pågående lobbyvirksomhet og agitasjon i all offentlighet som skapte irritasjon i regjering og storting, ikke tanken om å sende norske ekspedisjoner til Øst-Grønland. Når

i s h av s i m pe r i a l i s m e

223


Radio- og fangststasjonen Torgilsbu på Sørøst-Grønland blir reist i 1932. Navnet fikk den etter Torgils Orrabeinsfostre, som etter å ha emigrert fra Norge til Island skulle ha vært i området rundt år 1000 e.Kr.

Hoel ikke kunne få alt han ønsket, var det først og fremst pengene som var problemet. Opptrappinga av den norske aktiviteten var imidlertid ikke bare avhengig av staten. Hoel hadde foreslått at det skulle dannes et privat selskap, eller et fangstkompani for Øst-Grønland som skulle samarbeide tett og koordineres med NSIUs vitenskapelige ekspedisjoner. A/S Arktisk Næringsdrift ble da også dannet i slutten av juni 1929 med formål å drive «jakt/fangst og gruvedrift i arktiske strøk og hva ellers er forbundet med det».143 Selskapet var en klar parallell til det danske Nanok A/S, som var etablert en måned tidligere. Begge selskapene hadde det samme formålet: styrke landenes krav på suverenitet over Øst-Grønland. Arktisk Næringsdrift representerte alle deler av grønlandsbevegelsen i Norge: tradisjonelle fangstinteresser (G.C. Rieber, A/S Søndmøre Sælfangere, Martin Karlsen, Peter S. Brandal), overvintringsfangst (Hallvard Devold, Arnulf Gisvold), grønlandslagene (Kristiansand Grønlandsnevnd) og de vitenskapelige ekspedisjonene (A. Hoel). Dessuten deltok sympatisører fra presse og allmennhet i selskapet.144 Adolf Hoel fungerte fra første stund som selskapets forretningsfører.

224 p o l a r s t o r m a k t


Takket være de statlige bevilgningene og private midler som ble skaffet til veie bl.a. gjennom A/S Arktisk Næringsdrift, kunne D/S «Veslekari» natt til 14. juli 1929 legge fra kai i Ålesund med kurs for Øst-Grønland. Ombord var 10 fangstmenn fra A/S Arktisk Næringsdrift med Hallvard Devold som leder og ni forskere fra NSIU med geolog Anders K. Orvin i spissen.145 Fangstekspedisjonen skulle vare fram til sommeren 1931, mens forskerne skulle returnere om høsten. De vitenskapelige undersøkelsene sommeren 1929 ble ifølge Adolf Hoel en suksess både «fra et praktisk og et videnskapelig synspunkt».146 Men det var Hallvard Devold og hans fangstkamerater som skulle komme i historiebøkene. Forberedelsene til 1930-sesongen gikk roligere for seg, og Hoel fikk gleden av selv å lede NSIUs ekspedisjon til Øst-Grønland den sommeren. I Stortinget var det bare godord å høre. Universitets- og fagskolekomiteen roste uten forbehold Hoels «utrettelige og dyktige arbeide i de nordlige arktiske egner», noe statsråd Oftedal sluttet seg til.147 Komiteen sa seg også glad for at statsråden hadde trukket Hoel med i arbeidet med å utnevne medlemmene til Norges Svalbard- og Ishavsråd (NSIR). Idyllen skulle ikke vare lenge.

A/S Arktisk Næringsdrift klargjør et anneksjonsskilt etter kullfunn ved Kapp Stosch på ØstGrønland. Adolf Hoel, lederen for NSIU-ekspedisjonen i 1930, følger nøye med.

i s h av s i m pe r i a l i s m e

225


Norges Svalbard- og Ishavsråd

Arbeidet med et Svalbard- og Ishavsråd (NSRI) hadde ligget dødt helt siden vedtaket om NSIU i 1928. Da Hoel i 1925 lanserte sin plan om en permanent sentralinstitusjon for Svalbard og Ishavet, foreslo han også et sakkyndig råd på åtte personer som skulle gi sentralmyndighetene råd i saker som gjaldt NSIUs arbeidsprogram. Hoel tenkte seg da et rent faglig og vitenskapelig råd bestående av ulike fagprofesjoner. Lederen for NSIU skulle være rådets formann. Handelsdepartementet skulle utpeke rådet etter innstillinger fra ulike faglige og vitenskapelige institusjoner.148 I forbindelse med stortingsbehandlinga for NSIU og NSIR i 1928 hadde Hoel forenklet dette noe, slik at rådet skulle representere ulike institusjoner: NGO, NGU, Geofysisk kommisjon, Universitetet, Fiskeridirektoratet, Det Norske Geografiske Selskab. Men fortsatt var dette et rent faglig og vitenskapelig organ.149 Handelsdepartementet støttet tanken, men ønsket et råd som var mer uavhengig av NSIU. Det ble bl.a. stilt spørsmål om lederen ved NSIU burde «ha sete og stemme i rådet». Stortinget overlot til Handelsdepartementet å avgjøre organisasjon og sammensetning. På anmodning fra departementet skrev Hoel ei ny innstilling om sammensetninga, som han hadde ferdig i juni 1930. Nå var politiske interessegrupper og næringsinteresser kommet med. Hoel foreslo seg selv som medlem av rådet sammen med lederen i Norges Grønlandslag, Gustav Smedal. Oppnevninga ble fulgt med stor oppmerksomhet i pressen, hvor der foregikk en ren kampanje for å få Smedal og Hoel med, en ren sladderkampanje ifølge statsråden selv.150 Og igjen var Hoel villig til å risikere sitt forhold til statsråd Oftedal ved å la pressen få tilgang på sin innstilling. Det gikk ikke upåaktet hen i departementskontorene, en slik offentliggjøring var ikke «heldig på nuværende tidspunkt» het det i et internt notat.151 Enden på visa ble at både Smedal og han selv kom med, og med noen få unntak ble også de personer og institusjoner som Hoel hadde foreslått, oppnevnt. Bankdirektør Anton Jakobsen fra Tromsø og ishavsreder Peter S. Brandal fra Ålesund ble representanter for ishavsnæringa. Kjente forskere med erfaring fra polarstrøkene kom med som representanter for universitetet, Meteorologisk Institutt, Bergens Museum og Fiskeridirektoratet: geolog/geograf Werner Werenskiold, direktør Th. Hesselberg, meteorolog Ole Andreas Krogness, fiskerikonsulent Thor Iversen. UD ble representert ved byråsjef og sjef for arktisk kontor i UD, Fredrik Marstrander, en yngre bror av grønlandsaktivistenes kurér til Göteborg i 1931, Carl Marstander. Handelsråd Sigurd Johannessen satt også i rådet.152 Rådet skiftet m.a.o. karakter under prosessen, det ble bredere og mer politisert enn i Hoels opprinnelige forslag. Det siste var nok ikke Hoel så veldig

226 p o l a r s t o r m a k t


Deltakere på Ishavsrådets møte i februar 1932. Fra venstre: Hoel, Brandal, Iversen, Werenskiold, Smedal, Jakobsen, Wollebæk, Hesselberg, Krogness.


mye imot. Og selv om ishavsnæringene og grønlandslagene nå kom med, representerte fem av rådets åtte medlemmer vitenskapelige eller faglige institusjoner. Spørsmålet om hvem som skulle være leder ble lagt i hendene på rådet selv. Det endte med at Gustav Smedal ble valgt til leder og Werenskiold som nestleder da rådet konstituerte seg i januar 1931. Sammen med Hoel dannet de arbeidsutvalget. Uenigheten mellom Hoel og departementet gjaldt like mye hvor aktivt rådet skulle være. Hoel ønsket at rådet skulle gi råd og drive påvirkning på eget initiativ, mens departementet så for seg et mer passivt og kontrollerende organ.153 Hoel utnyttet denne uklarheten da rådet møttes for første gang mandag 19. januar 1931, et møte som gikk over seks dager. Først gikk han gjennom rådets forhistorie, deretter la han fram og fikk enstemmig vedtatt ei tolkning av rådets mandat som innebar at rådet ikke bare skulle behandle saker som oppdragsgiverne ønsket råd om, men «på eget initiativ» kunne gi råd i spørsmål som var av betydning «for landets ishavsinteresser».154

Eirik Raudes Land

Denne tolkninga lå da også til grunn da ishavsrådet dagen etter vedtok å sende brev til regjeringa for å be om at det ble tatt affære når det gjaldt den danske treårige vitenskapelige ekspedisjonen til Øst-Grønland som den danske statsminister Stauning hadde offentliggjort i desember 1930. Dette var en sak som ble tatt opp med «henvisning til innkomne protester fra norske fangstselskap», ikke fordi myndighetene hadde bedt dem behandle saka.155 Den danske treårige ekspedisjonen førte også til at Hoel og Smedal skiftet strategi. Hittil hadde fokus vært på å få mest mulig norsk aktivitet på ØstGrønland. Det gjaldt næringsvirksomhet, men ikke minst vitenskapelig kartlegging. Men den danske storsatsninga på forskning ville sette den norske aktiviteten i skyggen og bidra til at de sto sterkere i en eventuell folkerettslig tvist. Derfor måtte Norge nå reagere. Myndighetene måtte vurdere å gå til en statlig okkupasjon dersom danskene ikke tok hensyn til de norske innvendingene.156 Men samtidig var det viktig at opptrappinga av den norske aktiviteten på Grønland og i polarområdene fortsatte. Ishavsrådet anbefalte også at det ble gitt statsstøtte til en rekke fangst- og forskningsekspedisjoner til Øst-Grønland og andre steder i Arktis. NSIU hadde bl.a. bedt om 60.000 kr til sine ekspedisjoner til Øst-Grønland, i tillegg en ekspedisjon til Øst-Svalbard og Frans Josef Land. Den vitenskapelige innsatsen på Grønland hadde til nå vært av «orienterende art», nå skulle en gå over til «detaljarbeider» over et bredt spekter. Ekspedisjonene skulle ifølge planen fra NSIU bestå av åtte forskere og 12 assistenter innafor fag som topografi, hydrografi, geologi, botanikk, zoologi,

228 p o l a r s t o r m a k t


Ă˜st-Grønland kartlegges av nordmenn. Her er Eystein Lundbom i arbeid under NSIUs ekspedisjon i 1931.


Det gjaldt å sikre norske næringsinteresser – også på Øst-Grønland.

arkeologi.157 Totalt søkte NSIU om ca. 200.000 kr i statsstøtte, i tillegg kom 50.000 kr fra pengelotteriet, ei økning av på hele 25 % fra året før. Det var et ambisiøst budsjett, til sammenligning var universitetets totale utgiftsbudsjett på litt under tre millioner samme år. Men så høstet det da også storm. Ishavsrådet fikk ikke svar på sitt brev til regjeringa. Men så lenge den i første omgang fulgte anbefalingene fra rådet, gjorde det ikke så mye. Regjeringa ba først Danmark å endre planene for treårs-ekspedisjonen slik at den ikke kom i konflikt med norske fangstfolks interesser og avtalen om Øst-Grønland. Da Danmark stod på sitt og hevdet at ekspedisjonsplanene ikke var i strid med avtalen, ga norske myndigheter i begynnelsen av mars beskjed om at de ville vurdere å bringe konflikten inn for domstolen i Haag. Venstre-regjeringa med Mowinckel hadde så langt fulgt ishavsrådets anbefalinger. Men da saka ble satt på spissen i spørsmålet om hva som skulle være neste trekk fra norsk side, var Mowinckel gått av og Bondepartiet hadde overtatt regjeringskontorene.158 Den politiske temperaturen var i ferd med å stige. Det gjaldt selvfølgelig forholdet til Danmark, men ikke minst på hjemmebane. Det ga seg først åpent uttrykk i en annen sak: bevilgninga til NSIU. Det hadde som året før sett lovende ut. Regjeringa hadde anbefalt budsjettet, innbefattet en ekspedisjon til Øst-Svalbard/Frans Josef Land og til Grønland. Men 5. mars meldte Tidens Tegn: «Høire og arbeiderpartiet i utenrikskomiteen stryker en tredjepart av institusjonens budsjett.»159 Det var en ren demonstrasjon mot NSIU, ifølge avisa, men den skrev ingenting om at Hoel hadde

230 p o l a r s t o r m a k t


foretatt en kraftig oppjustering av budsjettet. Og slik han hadde for vane mobiliserte han øyeblikkelig sitt omfattende nettverk da hans motstandere i Stortinget begynte å snøre igjen pengesekken. Hoel lot seg villig intervjue og etterlot liten tvil om konsekvensene: oppsigelser av spesialister, oppgaver som måtte avbrytes osv. Tidens Tegn fulgte opp med en leder mot «den demonstrative nedsabling» utenrikskomiteens flertall hadde gjort.160 Dagbladet, Nationen, Sunnmørsposten, Tromsø, Gula Tidend var også entydige på lederplass: NSIUs budsjett måtte ikke røres.161 «Stortingets utenrikskomité inne paa den nasjonale selvopgivelsens vei,» het det i Nationen, mens Dagbladet mente at det hadde vakt pinlig oppmerksomhet at Høyre-leder Hambro hadde gått sammen med Arbeiderpartiet i en «hårdhendt nedskjæring» av bevilgningene til NSIU.162 De samme avisene mente at budsjettet ble «sabotert» i Stortinget fordi behandlinga trakk ut i tid. Og Hoel kastet ved på ilden ved offentlig å si at dette var «vrangvilje».163 Bedre ble det ikke da stortingsmann Reimers, sakas ordfører og en av Hoels allierte, også la skylden på Hambro. Smedals bidrag i pressen bidro heller ikke til å gjøre det mindre hett: «Det undergravingsarbeid Hambro øiensynlig driver mot Hoel, bør han i landets interesse innstille straks,» uttalte han til Dagbladet.164 Hambro var derfor i særdeles slett lune da saka kom opp i Stortinget i slutten av april. Ikke uventet var Adolf Hoel målet for Hambros verbale piskeslag. Det artet seg som et generaloppgjør, ikke bare med Hoels metoder. Høyrelederen gikk også løs på Hoels livsverk, NSIU. Hambro mente at pressekampanjen, mobiliseringa av interessegrupper som sympatiserte med NSIU, omtalen av Stortinget, dets president og utenrikskomiteen var helt uakseptabel. Det var helt tydelig at han, uten å nevne navn, mente at Hoel var hovedmannen bak kampanjen. Siden Hoel var statstjenestemann og NSIU var Handelsdepartementets ansvarsområde, håpet Hambro at departementet grep inn overfor Hoel: «… gjør til gjenstand for den påtale, det fortjener». Alvorligere var det likevel at Høyre-lederen angrep NSIU som institusjon. Han raljerte over at vitenskapelige undersøkelser kunne støtte fangstnæringens kamp for å beholde fangstfelter på Frans Josef Land og i Østisen: «… ingen må her forsøke å innbille Stortingets medlemmer, at paleontologiske undersøkelser, studiet av fossiler på Frants Josefs Land eller på Øst-Svalbard er til så stor støtte for våre fangstmenn, at det betyr noget reelt for dem». Det var slett ikke Svalbard-undersøkelsene og senere NSIU som hadde skapt «vår utvidede aksjonssfære», det var «våre meteorologiske institutter, og geofysiske kommisjoner som med sitt utmerket planlagte arbeid på Svalbard, på Jan Mayen, i Myggbukta på Grønland» som hadde vært pionerene inntil «Stortinget lettsindig – jeg var selv med på det – » vedtok å opprette NSIU i 1928.165 Nå fikk Hambro kraftig motbør fra representanter både i Venstre og

i s h av s i m pe r i a l i s m e

231


NSIUs ekspedisjon har en stopp på Jan Mayen på vei til Nordøst-Grønland i 1931.


Bondepartiet; enkelte høyre- og arbeiderpartirepresentanter opponerte også mot Hambros voldsomme utfall. Nygaardsvold, som var Arbeiderpartiets representant i utenriks- og konstitusjonskomiteen, støttet imidlertid Hambros kritikk både når det gjaldt omfanget av budsjettet, de mange «vanvittige planer» og den agitasjon som ble ført. Stortinget vedtok nedskjæringene komiteen hadde foreslått med 76 mot 58 stemmer. Nedskjæringene gjaldt den planlagte ekspedisjonen til ØstSvalbard/Frans Josef Land, mens ingen anfektet planene om ekspedisjoner til Grønland. Noen satte imidlertid et spørsmålstegn med berettigelsen av NSIU. Det var utvilsomt et resultat av Hoels bevisste kobling mellom vitenskap og politikk som denne gang trakk institusjonen han ledet, inn i en kontroversiell politisk sak. En slik politisering av institusjonen hadde altså sine omkostninger, og det stoppet ikke med dette. Fire uker senere tordnet igjen Hambro fra Stortingets talerstol. Nå gjaldt det ishavsrådet.166 Den danske regjering hadde i mars gjort det klart at de på ingen måte kunne akseptere at dansk vitenskapelig kartlegging i områder hvor norske fangstfolk virket, var et brudd på Øst-Grønlandsavtalen. Smedal, Hoel og Werenskiold, som utgjorde Svalbard- og ishavsrådets AU, mente nå at Norge måtte spille ut neste kort: en statlig okkupasjon av de norske fangstfelter på Øst-Grønland før den danske ekspedisjonen kom i gang. Ishavsrådet sendte derfor 5. mai et brev til regjeringa om å gå til umiddelbar okkupasjon. Grønlandsaktivistene hadde tidligere vist at de hadde mange forbundsfeller i pressen. De hadde også demonstrert at de kunne utnytte den politiske makt som lå i den offentlige opinionen, til mange stortingspolitikeres irritasjon. I tillegg hadde de solid faglig støtte i at Norge folkerettslig var berettiget til å okkupere, bl.a. gjaldt det UDs rådgiver i folkerettsspørsmål, Frede Castberg. Også andre eksperter både innenfor embetsverket og på universitetet støttet dette synspunktet.167 Problemet var at verken press innenfra eller utenfra så ut til å få norske myndigheter til å forlate forhandlingslinjen. Selv ikke da Bondepartiet flyttet inn i regjeringskontorene få dager etter at ishavsrådets brev om okkupasjon var sendt, var det mulig å få noe klart svar.168 For å sette regjeringa under press ble derfor brevet offentliggjort 26. mai. Reaksjonene var sterke. Mange stortingsrepresentanter mente det var et forsøk på å føre norsk utenrikspolitikk på en ny måte: «… en utenrikspolitisk linje for egen hånd», «et politisk organ ved siden av, ja en kan nesten si, over både utenriksdepartement, regjering og storting», «merkelig at et institutt som ishavsrådet tar ledelsen av utenrikspolitikken i sine hender …».169 Regjeringa var heller ikke særlig entusiastisk, tvert imot. Statsminister Kolstad uttalte at ishavsrådet «ved sin ukallede inngripen i vår utenrikspolitikk» hadde vanskeliggjort regjeringas arbeid for norske interesser på ØstGrønland. Offentliggjøringa fikk altså ikke regjeringa til å satse på okkupa-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

233


Eirik Raudes Land okkuperes av norske fangstmenn 27. juni 1931 etter oppfordring fra grønlandsaktivistene i Oslo.


sjonslinjen, til tross for at sentrale personer i embetsverket og folkerettseksperter hadde gitt entydige råd om å okkupere.170 Noe nytt måtte gjøres. Smedal foreslo derfor i en samtale med Hoel at de skulle få norske fangstfolk til å foreta en privat okkupasjon, som i sin tur ville tvinge norske myndigheter til en statlig okkupasjon. Ideen ble drøftet både med jusprofessorene Frede Castberg og Jon Skeie. Også lederen for Arktisk kontor i UD, byråsjef Fredrik Marstrander, og justisminister Lindboe ble informert om planene. Ingen av disse trodde et slikt skritt ville få regjeringa over på aksjonslinjen.171 Men Smedal hadde bestemt seg. Sammen med professor Marstrander, redaktørene Jonas Schanche Jonasen og Rolf Thommessen i Tidens Tegn og Adolf Hoel og Johan Braastad fra NSIU forfattet han et telegram til Hallvard Devold hvor de ble bedt om å okkupere alt land mellom 71 gr 3 min og 75 gr 4 min nordlig breddegrad, Eirik Raudes Land. Det var viktig å sørge for at det framsto som en spontan aksjon og ikke iscenesatt av NSIU og ishavsrådet. Telegrammet ble derfor underskrevet: «Deres venner». Natt til 26. juni ble den siste finpussen gjort på Hoels kontor og Marstrander stakk det i innerlomma med ordene: «Nu er det ikke noen menneskelig makt som skal få dette fra mig.» Neste morgen var han om bord på flyet til Göteborg da det lettet fra sjøflyhavnen ved Gressholmen. I Göteborg tok altså professoren inn på hotellet som pastor Jonas Dahl.172 Da Devolds okkupasjon ble kjent i Norge, førte det til et voldsomt trykk fra enkelte borgerlige aviser for å få regjeringa til å godkjenne den som en statlig okkupasjon. Tidens Tegn, Dagbladet og Norges Handels og Sjøfarts-Tidende og Den 17de mai førte an i kampanjen, mens arbeiderpartipressen tok kraftig avstand fra aksjonslinja. 2. juli ble det holdt et stor grønlandsmøte i Logen, ledet av ishavsrådets nestformann professor Werenskiold og med bondehøvdingen, tidligere statsråd, Johan E. Mellbye som taler. Han ledet dagen etter en deputasjon til regjeringa og krevde at myndighetene handlet. En uke senere, 10. juli 1931, gikk den norske regjering til en statlig okkupasjon. Dagen etter anla den danske regjering sak ved domstolen i Haag.

Prosessen i Haag

Adolf Hoel feiret den norske okkupasjonen ombord på M/S «Polarbjørn» langt ute i Norskehavet. Da de fikk beskjed lørdag 11. juli, ble alle mann kalt opp på dekk og «dosent Hoel kunngjorde telegrammet under livlig begeistring».173 Etter å ha forsert pakkisbeltet ankret de tre uker senere opp i Myggbukta og kunne fortsette feiringa. Her ble de møtt av okkupantene Hallvard Devold og hans menn som bød på en skikkelig «polarfest»: «... jeg satte en kasse whisky på bordet. Det blev virkelig en dundrende fest,» kan vi lese i Devolds beret-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

235


Fangstmenn og forskere i Myggbukta i 1931. Av dem som signerte okkupasjonserklæringen er Hallvard Devold (nr. 2 fra høyre), Eiliv Herdal (nr. 5), Ingvald Strøm (nr. 6) og Søren Richter (helt til venstre) med på bildet.


ning. Særlig mente Devold at de tre journalistene fra Tidens Tegn, Aftenposten og Dagbladet fortjente litt oppmerksomhet etter den lange reisen og de farer de hadde utsatt seg for, noe de satte stor pris på. Whiskyen til tross: Hoel og hans team av vitenskapsmenn gikk straks i gang med mer seriøse sysler: «… det er folk som nytter tiden».174 De to neste årene ble det da heller ikke så mye tid til feiringer for Hoel og NSIU. Fra nå av fungerte institusjonen som utredningsinstitutt for den norske delegasjonen i Haag. De vitenskapelige undersøkelsene på Grønland, som helt fra den første ekspedisjonen i 1929 hadde vært ledd i norsk posisjonering på Øst-Grønland, ble nå også et middel for å vinne prosessen i Haag. Hoel hadde så vidt rukket å pakke ut etter å ha kommet tilbake fra Grønland da han ble oppnevnt som sakkyndig medlem i den norske delegasjonen som skulle bistå de norske advokatene i forberedelsen av saka. Ikke uventet kastet han seg inn i arbeidet uten reservasjoner. Foruten Hoel og Smedal besto delegasjonen av jurister og en historiker. Den juridiske ekspertisen var i likhet med i Svalbard-saka, hvor Arnold Ræstad ble brukt som sakkyndig, hentet fra øverste hylle: professorene Frede Castberg, Nikolaus Matias Gjelsvik, Jon Skeie og høyesterettsdommer Helge Klæstad. I tillegg var historiker og professor Nils Oluf Kolsrud med i delegasjonen. Advokatene Arne Sunde, Kristen Johanssen og senere Per Rygh ble oppnevnt til å føre saka på Norges vegne. Helge Klæstad (1885–1965), cand.jur. fra 1908, hadde som Arnold Ræstad også erfaring fra departementskontorene. Han var havrettsekspert og UDs fremste ekspert under sjøgrenseforhandlingene med England i 1924/25, men kom på kant med stats- og utenriksminister Mowinckel, som ifølge Klæstad var altfor ettergivende. Fra 1929 var han norsk medlem av voldgiftsdomstolen i Haag, før han i 1931 ble ekstraordinær dommer i Høyesterett. Fast høyesterettsdommer ble han i 1935.175 De tre professorene fra juridisk fakultet representerte en bred kompetanse, ikke minst innenfor folkeretten. Den yngste av dem, Frede Castberg (1893–1977), professor i 1928, var en sentral skikkelse i norsk rettsvitenskap gjennom store deler av 1900-tallet. Jon Skeie (1871–1951) og Nikolaus M. Gjelsvik (1866–1938) var begge nestorer i faget på denne tid, soknet til Venstre, var målmenn og nasjonalt radikale i unionssaka.176 Frede Castberg var sønn av venstremannen, stortingsmann og statsråd Johan Castberg. Også han var oppvokst under sterk påvirkning av den radikale nasjonalismen i årene rundt unionsoppløsninga: «Politikken var luften vi åndet inn,» sier han i sine erindringer, «det nasjonale, unionsfiendtlige syn var det selvfølgelig riktige, – gyldig som en religiøs tro.»177 Det var altså landets mest kompetente folkerettseksperter som forberedte saka for Norge. De hevdet alle som en at en statlig okkupasjon av landområder

i s h av s i m pe r i a l i s m e

237


på Grønland ville styrke Norges sak. Gjelsvik og Skeie hadde også offentlig støttet okkupasjonslinja.178 Motforestillingene mot norsk okkupasjon kom først og fremst fra politisk hold: ledende politikere i Høyre og Venstre som Hambro og Mowinckel. Og ikke minst var Arbeiderpartiet sterkt imot okkupasjon. I UD var utenriksråd Esmarch motstander, mens lederen for Arktisk kontor i UD, Fredrik Marstrander, var for. Bare ett av medlemmene i ishavsrådet, Thor Iversen, var skeptisk til okkupasjon. I noen av kildene hevdes det at kongen var sterkt betenkt,179 mens andre kilder tyder på at kong Haakon fullt ut støttet politikken regjeringa førte. I en samtale med en av sakas advokater, Per Rygh, i mai 1932 hevdet kongen at han allerede i 1906 hadde tatt saka opp med sin far, Frederik VIII: «Nu har Norge i 1905 havt sit opgjør med Sverige, Nu kommer utvilsomt Norge til at ville have et Opgjör med Danmark om Bilandene særlig Grønland.» Kong Haakon mente at et initiativ fra dansk side ville ha gjort et godt inntrykk i Norge og bidratt til å dempe motsetningene mellom de to land i denne saka. Mer oppsiktsvekkende er det imidlertid at Per Rygh i sin dagbok har notert at kongen var meget fornøyd med linja den norske regjeringa hadde ført fra og med vinteren 1931 i grønlandssaka. Regjeringa hadde her fulgt kongens råd: «… det var hans Linje; det var ham, som havde lagt den og drevet den igjennem». I samtalen med Rygh skal kongen også ha beklaget seg sterkt over at Hambro var så løsmunnet, «… både i Grønlandssaken og forøvrigt».180 Opplysningene hos Rygh bekreftes i Smedals dagbok.181 Hos juristene som ble trukket inn var trolig tvisynet størst blant advokatene som skulle føre saka. Særlig gjaldt det Arne Sunde (1883–1972), som politisk stod Mowinckel svært nær. Han kom da også snart på kant med de juridisk sakkyndige.182 Det var grunnen til at Jon Skeie foreslo at også Per Rygh (1874–1941) skulle inn som advokat. Rygh var en av landets mest anerkjente advokater og hadde tidligere vært engasjert av staten, bl.a. i voldgiftssaka med Sverige om reinbeitespørsmålet. Han hadde først sterke betenkeligheter, men skiftet mening etter å ha satt seg inn i saka. Han ble imponert over det grunnarbeid som var utført og innså at Norge hadde mer å fare med enn han hadde trodd: hovedinntrykket var «overbevisende godt».183 Det må ha vært en oppmuntring for de involverte, ikke bare for de juridisk sakkyndige, men også for Adolf Hoel og historikeren Kolsrud. Den historisk sakkyndige Nils Oluf Kolsrud (1885–1945) var en betyde-

Økt norsk virksomhet på Grønland fikk flere uttrykk. Martin Mehren og Arne Høygaard krysset innlandsisen i 1931. Hoel mente de hadde lyktes takket være den norske polarmetodene: skiferdighet, god planlegging og trening i polare strøk.

238 p o l a r s t o r m a k t


Prosessen i Haag. Her er noen av delegatene – Nils Oluf Kolsrud (til venstre), Helge Klæstad, Gustav Smedal og Adolf Hoel – samlet foran et norsk pressekorps, bl.a. utenriksredaktør i Aftenposten, Haakon Øverland.


lig samler og dokumentarist, en grundig og lærd forsker. Han engasjerte seg for å systematisere og sikre norsk kildemateriale, bl.a. var han stifter av Norsk historisk kildeskriftinstitutt. Hans forfatterskap var «boren av vilje til å tena kyrkje og fedreland med vitskapen», heter det i Norsk biografisk leksikon.184 Den som først hadde vært på tale som historisk sakkyndig, professor i historie og venstremann Jacob S. Worm-Müller, som hadde vært motstander av regjeringas okkupasjon, kom ikke med i delegasjonen.185 Ryghs attest når det gjaldt grunnarbeidet må også ha omfattet Hoels innsats. Han hadde ansvar for en stor del av dokumentasjonen av den norske næringsvirksomheten og den vitenskapelige utforskninga på Øst-Grønland. Nå var nok Rygh også ganske skeptisk til Hoel, som han traff første gang i et møte i delegasjonen i mai 1932. Han skriver i dagboka at han fikk inntrykk at Hoel var en «… Fanatiker […] vedrørende Arktis overhodet» og at han gjerne brukte Grønlands-saka til «å skaffe seg Penge til alle mulige Formaal».186 Så lenge striden om Grønland pågikk stilnet kritikken mot NSIU. Selv om Hoel måtte gå noen runder med Handelsdepartementet og tåle at hans forslag ble barbert når det gjaldt Svalbard, gikk NSIUs budsjettforslag glatt gjennom i Stortinget både i 1932 og 1933. Selv Hambro holdt munn. I tillegg til de statlige bevilgningene greide Hoel å skaffe privat finansiering. Sommeren 1932 kunne derfor institusjonen sende ut hele fem ekspedisjoner: tre til Grønland, en til Svalbard og en til farvannene rundt Bjørnøya. I 1932 var 27 forskere og assistenter i sving på Sørøst- og Nordøst-Grønland (Eirik Raudes Land). Regner vi med mannskapet på ekspedisjonsfartøyene, journalistene, et par telegrafister og en landskapsmaler, deltok i alt 64 personer. Året etter ble det utrustet en ekspedisjon til Grønland med ni forskere og ti assistenter. I 1932 tok NSIU for første gang i bruk fly og luftfotografering i arbeidet med den topografiske kartlegginga, ca 30 000 kvadratkilometer ble luftfotografert.187 Ekspedisjonene var ledd i Norges posisjonering i striden med Danmark. Både Hoel og departementet mente at ekspedisjonene var nødvendige bl.a. «av hensyn til de opgaver som må utføres i anledning av Grønlandssaken».188 Selv om det nok var nyanser i synet på hvor mye penger en skulle bruke på naturvitenskapelig kartlegging av Øst-Grønland og i hvor stor grad dette ville få betydning for den pågående prosessen i Haag, var både myndighetene og grønlandsdelegasjonen opptatt av at norske vitenskapsmenn fortsatte sitt arbeid i felten.189 Hoel brukte anledninga til nok en gang å understreke hvor tett NSIU var knyttet til norsk utenrikspolitikk og norske økonomiske interesser: «Det arbeidet som denne institusjonen utfører har først og fremst interesse for vår utenrikspolitikk i polartraktene. […] Dernest har vårt arbeide interesse for vår næringsvirksomhet i de samme områder.»190 Lista over grunnlagsmaterialet som ble utarbeidd i forbindelse med det norske innleggene i Haag innholder 245 nummer – av disse hadde NSIU eller

i s h av s i m pe r i a l i s m e

241


Øst-Grønland skal kartlegges fra lufta. Her trekkes «Qarrtsilini» i land i Myggbukta i 1932. Flyet var utlånt av kvalfangstreder Lars Christensen i Sandefjord.


personer som hadde deltatt på NSIUs ekspedisjoner skrevet ca 1/3 (73 nummer). Hoel stod som forfatter eller medforfatter på hele 45 nummer. Bidragene varierte riktignok mye i omfang og kan vanskelig sammenlignes direkte, men det kan neppe være tvil om at Hoel og NSIU gjorde en imponerende innsats. Og det er verdt å merke seg at mye av det arbeidet NSIU påtok seg gjaldt den historiske dokumentasjonen av norsk aktivitet på Grønland. Ingen i staben på NSIU hadde på det tidspunktet formell kompetanse i historie eller kulturhistorie. Det samme gjaldt deltakerne på ekspedisjonene i 1932/33 med unntak av Søren Richter (1903–1970), som var utdannet arkeolog. Geologen Adolf Hoel opererte i denne sammenheng mer som historiker enn som naturvitenskapsmann.191 Også under utarbeidelsen av de norske innleggene i Haag ser vi at Hoel hadde ansvar for felter som lå utenfor hans formelle kompetanse.192

Nederlaget

Tross innsatsen ble domsslutninga i Haag 5. april 1933 ble en av de mørkeste dagene i Adolf Hoels liv; Norge tapte på alle punkter. Venninnen og feltkameraten fra Svalbard, Hanna Resvoll-Holmsen, forsøkte å trøste han: … vi tenker jo meget på dig som har stritt så tappert og ihærdig for saken. For dig er naturligvis saken tung – ikke noget igjen for al din møie, –.[…] Noget å bebreide deg har du ikke, og du deler skjebne med mange modige og flinke feltherrer som tapte slag på grunn av forredere i sin hær. […] politikerne har her båret sig dumt ad …193 Verre enn Hoels personlige skuffelse var det at nederlaget i Haag også truet hans livsverk, NSIU. Bondepartiregjeringa falt en måned før dommen i Haag, og Mowinckel dannet sin tredje regjering. Det ble dermed de to mest profilerte motstandere av okkupasjonslinja som fikk ansvaret for bo-oppgjøret etter grønlandssaka, statsminister Johan Ludw. Mowinckel og stortingspresident og leder av utenrikskomiteen, C.J. Hambro. Saka ble lagt fram som en stortingsmelding og behandlet både i utenriks- og konstitusjonskomiteen og i protokollkomiteen. Da innstillinga fra utenrikskomiteen ble behandlet i Stortinget 3. juli 1933, var Hoel på vei fra Narvik til Tromsø for å lede årets ekspedisjon til Grønland. Ironisk nok gikk bussen tom for bensin på Gratangsfjellet omtrent samtidig som Hoels skarpeste kritiker stod på Stortingets talerstol. C.J. Hambro anmodet forsamlinga å vedta den meget kritiske innstillinga uten debatt, av hensyn til «landets stilling utad» og Stortingets «verdighet».194 Det var de borgerlige partiene allerede blitt enige om. Men noen av Arbeiderpartiets representanter ønsket

i s h av s i m pe r i a l i s m e

243


Dommen faller i Haag. Norge taper på alle punkter i grønlandssaka 5. april 1933.

også å bruke denne anledning til å lufte sin forbitrelse over hvordan grønlandssaka var blitt taklet. Knut Sjøli fra Nord-Odal mente f.eks. at det var aktivistene som hadde ført landet opp i dette uføret. Det var «de som jeg med et felles navn kaller for Grønlandsnasjonalaktivistfascister» som hadde «stelt oss op i det som førte til nederlaget i Haag».195 I innstillinga fra utenriks- og konstitusjonskomiteen ble Hoel og hans kolleger i ishavsrådet og grønlandsdelegasjonen anklaget for å ha drevet en virksomhet «dels på siden av statsmyndighetene og dels bak deres rygg». Denne virksomheten var ledet av en «liten gruppe konstitusjonelt uansvarlige menn som gjennom en intens og mot regjering og Storting lite lojal agitasjon i pressen søkte å bibringe almenheten forestillinger som ikke var korrekte».196 Kritikken var svært krass særlig når en tar i betraktning at det gjaldt personer som ikke kunne stilles politisk ansvarlig. I så måte var innstillinga litt utenfor den parlamentariske allfarvei. Hovedskytset ble nemlig rettet mot de såkalte aktivister, særlig Hoel og Smedal. Men også ishavsrådet, grønlandsdelegasjonen, de involverte folkerettsekspertene og de sakkyndige fikk så hatten passet. Innstillinga forsøkte å vise hvor galt det kunne det gå når aktivister, akademikere og massemedia tok saka «ut av politikernes hender».197 Bondepartiets representanter i utenrikskomiteen dissenterte riktignok, men innstillinga ble vedtatt med 114 mot 29 stemmer. Hoel nådde ikke Hurtigruta på Finnsnes etter busshavariet på Gratangs-

244 p o l a r s t o r m a k t


fjellet, men han slapp i alle fall unna de verste skyllebøttene i hovedstaden. Som statsansatt og leder for NSIU visste han at han satt i glasshus. Det er trolig grunnen til at han i redegjørelsen om sin rolle i grønlandssaka ikke hadde påtatt seg ansvar for det berømte telegrammet til Devold som var blitt finpusset på hans kontor to år tidligere.198 Han kjente den rådende stemning i Stortinget og visste at han hadde spilt høyt. Ikke bare risikerte han stillinga som leder av NSIU; også selve institusjonen var truet. Men som han hadde for vane gikk Hoel offensivt til verks når det stormet som verst. Han fikk også tid til å tenke seg om under ekspedisjonen til Grønland, som varte i nærmere to måneder. Da han steg i land i Ålesund 31. august, tok han øyeblikkelig kontakt med ishavsmiljøet i byen for å diskutere «… fremtidige arbeider på Grønland».199 Hoel rakk også å konferere med forhenværende stortingsmann Vassbotn om hvordan situasjonen skulle gripes an, før han reiste til Åndalsnes for å ta toget til Oslo. Like gjennomtenkt med tanke på NSIUs framtid var det neppe at Hoel knapt var kommet hjem før han sa ja til å bli medlem og å stille på stortingsvalglista til Nasjonal Samling: «Jeg gjorde dette bl.a. under inntrykket av den sviende smerte jeg følte etter vårt nederlag våren 1933 i striden med Danmark om Øst-Grønland.»200 Han var meget frustrert over den rollen norske politikere hadde spilt i denne og andre saker som gjaldt norske interesser i Arktis. Uvitenhet og mangel på interesse for arktiske saker preget det politiske miljø og dem som «… satt i spissen for vårt styre».201 Landet manglet et polarpolitisk program: Der fantes ingen politisk linje i behandlingen av problemene, ingen gikk inn for dem eller tok seg av dem. […] i det store og det hele var vår utenrikspolitikk svak og vaklende for disse områders vedkommende.202 Quisling ba Hoel stille seg til disposisjon for NS for å kunne arbeide for landets polarinteresser. Hoel satte som betingelse at polarspørsmålet ble tatt med i partiets program. Det ble da tatt inn i programmet i januar 1934: «Norske interesser i polarstrøkene skal hevdes våkent og sterkt.»203 I mellomtiden hadde Hoel deltatt i valgkampen som partiets annenkandidat fra Oslo, som førstemann på lista stod partilederen selv, Vidkun Quisling. Hoel ble også benyttet i den interne skoleringa i partiet, og reiste rundt i ulike partifora. Han turnerte med et foredrag om norsk utenrikspolitikk og polarpolitikk, eller rettere sagt: mangel på en slik politikk. Og han levnet landets politiske ledere liten ære: «Vi manglet en fast nasjonal vilje ved behandling av disse saker.»204 Engasjementet i NS styrket neppe hans omdømme blant kritikerne i Stortinget. NSIUs budsjett for 1934 måtte derfor begrunnes grundig. Hoel skrev et notat hvor han gjennomgikk alt vitenskapelig arbeid som var gjort

i s h av s i m pe r i a l i s m e

245


på Svalbard, Jan Mayen, Frans Josef Land og Øst-Grønland. Det omfattet alt fra Gunnar Isachsens første ekspedisjon til Spitsbergen i 1906 og fram til ekspedisjonene til Grønland først på 1930-tallet. Notatet ga også en økonomisk oversikt over de statlige og private bidragene til denne virksomheten. Der gikk det fram at staten hadde brukt vel 2,1 mill kroner, vel 300.000 kr var kommet via pengelotteriet og nesten 630.000 kr var gitt av private eller fonds, tilsammen vel 3,1 millioner kroner. Hoel mente at Norge hadde en plikt til å utforske sine «arktiske besittelser», og argumenterte sterkt for at Norge måtte opprettholde den vitenskapelige utforskninga i polarområdene. Det var viktig ikke minst av økonomiske grunner: Ingen land hadde så store økonomiske interesser i Arktis som Norge, hverken relativt eller absolutt. Men også politiske og utenrikspolitiske hensyn tilsa et høyt aktivitetsnivå: «Der finner nu for tiden sted en skarp konkurranse om næringsinteressene i de polare strøk. Det er nødvendig at staten til enhver tid vet beskjed om hvad der foregår … .» I tillegg kom at Norge helt fra Nansens tid hadde opparbeidet seg en «ledende rolle på polarforskningens område». Den tradisjonen måtte vedlikeholdes og videreføres.205 Hoel var klar over at hans motstandere ikke bare ville angripe NSIUs budsjetter, men også foreslå omorganisering, i verste fall nedleggelse. Han la derfor stor vekt på å vise hvor nødvendig det var å «ha alt vitenskapelig og praktisk vitenskapelig arbeide i våre polare interessefelter samlet i en institusjon».206 I budsjettet for 1934 la Hoel klokelig vekt på en kraftig opprustning av arbeidet på Svalbard og i havområdene rundt øygruppa. Han måtte tåle en nokså kraftig nedskjæring av budsjettet under behandlinga i Stortinget i april 1934, men verre var det at han nå fikk signaler om at der var krefter som ønsket å omorganisere institusjonen. Hambro kom med et nytt spark til Hoel. Ifølge Hambro var Hoel en energisk mann som gang på gang hadde utnyttet NSIUs posisjon til «å spenne ben for snart det ene departement og snart det annet».207 Det samme gjentok seg året etter da Hoel igjen måtte se at hans budsjettforslag ble kraftig barbert av departementet.208 Da budsjettet til Norges sjøkartverk ble diskutert, reiste Sven Nielsen (H) spørsmålet om ikke det kartleggingsarbeid som ble utført av NSIU, kunne legges inn under Norges Geografiske Oppmåling. Og Kristian Berg og Jon Andrå fra Arbeiderpartiet ville like godt nedlegge hele institusjonen: «… der er ingen institusjon som skaper så meget anarki som nettop Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser. Denne institusjonen burde man så snart som mulig se å få gjort en ende på og fordele dens sysler der tingene virkelig hører hjemme.»209 Både i 1934 og 1935 ble Hoel og NSIU tatt i forsvar av representanter fra flere partier, men den nye arbeiderpartiregjeringa så seg i 1936 likevel nødt til å utrede saka i full bredde. Det resulterte i nok et langt notat fra Hoel, der

246 p o l a r s t o r m a k t


Til tross for dommen i Haag i 1933 fortsatte norsk fangstvirksomhet pĂĽ Ă˜st-Grønland helt til 1959. Her fra fangststasjonen Revet i 1950.


NS ønsket å føre en «sterk polarpolitikk». Her en verveplakat fra 1936, hvor «Det nye Norge» synes å omfatte Grønland og alt land mellom Grønland og Norge.


han på nytt argumenterte for å beholde NSIU som en sentralinstitusjon for arktisk forskning.210 Nå viste det seg at heller ikke en regjering utgått fra Arbeiderpartiet gikk inn for noen omorganisering eller nedleggelse. Saka kokte bort til en samarbeidsavtale mellom Norges sjøkartverk, Norges Geografiske Oppmåling og NSIU.211 Hoel hadde ridd stormen av. I de siste årene før krigen kunne han også innkassere to personlige seire. I 1938 ble han ridder av St. Olavs orden for sin innsats for norske interesser i polarstrøkene og i 1939 bidro han sterkt til at Dronning Maud Land i Antarktis kom under norsk suverenitet.212

Polarforskning i ly av tyske bajonetter

I begynnelsen av juni 1940 hadde Hoel sammen med Gustav Smedal en konfidensiell samtale med formannen i Administrasjonsrådet, fylkesmann I.E. Christensen, for å drøfte Norges polare interesser etter at tyske styrker hadde okkupert landet. Hoel og Smedal var bekymret for forsyningene til de norske fangststasjonene og meteorologiske stasjonene på Øst-Grønland. De ønsket at en ekspedisjon med forsyninger og nye mannskaper straks måtte utrustes. Det ville også være et viktig politisk signal om at Norge ønsket å hevde sine interesser på Grønland, selv i disse ulvetider. Administrasjonsrådet bevilget de nødvendige midlene og med tillatelse fra de tyske okkupasjonsmyndighetene forlot D/S «Veslekari» og M/K «Ringsel» Tromsø 2. august. Lederen for ekspedisjonen om bord på «Veslekari» var sekretæren ved NSIU, journalisten, forfatteren og fangstmannen John Giæver fra Tromsø. I 1935 var han blitt ansatt som sekretær ved NSIU, og markerte seg snart som en dyktig og ivrig medarbeider.213 «Ringsel» returnerte til Norge 19. september etter å ha utført oppdraget uten dramatikk, mens «Veslekari» ble tatt i arrest av allierte styrker. På møtet med lederen for Administrasjonsrådet i juni tok Smedal og Hoel også opp andre polarpolitiske spørsmål. De sonderte bl.a. tanken om å kontakte tyske myndigheter via private kontakter for å gi ei grundig orientering om de norske posisjonene i grønlandssaka. Christensen hadde ingen innvendinger mot dette. Men da Hoel og Smedal foreslo at det ble nedsatt et sakkyndig utvalg som skulle gi råd til myndighetene i polarpolitiske saker, satte Christensen foten ned. Det lå klart utenfor Administrasjonsrådets mandat. Han var ikke i tvil om at den norske regjeringa ville betrakte det som landsforræderi hvis Administrasjonsrådet gjorde noe slikt.214 Til tross for denne klare advarselen sendte Hoel og Smedal knapt en måned senere et fem siders notat til Christensen. Norges arktiske interesser var igjen hovedtema. Betenkninga, med kopi til Vidkun Quisling, konkluderte med et

i s h av s i m pe r i a l i s m e

249


forslag om et eget departement for Norges «arktiske og antarktiske interesser».215 Dette innspillet kom midt under riksrådsforhandlingene. I betenkninga henvises det da også til den forestående nyordninga innenfor statsadministrasjonen. Etter at ordninga med kommissariske statsråder var innført 25. september, sendte de et nytt brev om samme sak. Denne gang var adressaten Vidkun Quisling.216 I begge skriv begrunnes forslaget med administrative, økonomiske og forskningsmessige hensyn. Men først og fremst var det utenrikspolitisk nødvendig å prioritere det polare saksområdet. Hoel og Smedal var bl.a. opptatt av de territorielle nyordningene som ville bli gjennomført ved en fredsordning etter krigen. Det gjaldt Antarktis og Nordishavet, men ikke minst Grønland. I henvendelsen til Quisling la Hoel og Smedal hovedvekt på det politiske. Ingen nasjon var så avhengig av polarområdene som Norge, det eneste naturlige ekspansjonsområde for nasjonen: «Disse egne av jorden er i egenligste forstand norsk livsrom». NS ville kunne spille en historisk rolle i kampen for de norske polarinteressene, men saka kunne også bidra til å samle en splittet nasjon om NS, skal vi tro Hoel og Smedal. De uttrykte riktignok først skuffelse over at partiet ved nyordninga av 25. september ikke hadde sørget for et nytt departement for polarsaker. Men skylden for at dette ikke for lengst var gjennomført hadde førkrigstidas udugelige «partipolitikere», den unasjonale ånd og den manglende norske selvhevdelsen. Nasjonal Samling hadde særlige forpliktelser og forutsetninger til å ta seg av denne saka. Det «ansvars- og førerprinsipp» bevegelsen bygget på, tilsa at landets polarinteresser måtte legges under en fagkyndig statsråds ledelse, framholdt Hoel og Smedal. De trodde også at denne saka kunne bidra til å løse NS’ største politiske problem, mangel på oppslutning: «De store nasjonale spørsmål har i langt høiere grad enn de indrepolitiske evnen til å samle et splittet folk. […] Oprettelsen av et ishavsdepartement vil være en nasjonal fane som i høi grad vil påskynne det norske folks samling under deres førerskap».217 Polardepartementet ble aldri realisert. Smedal og Hoel valgte heller å ta et skritt tilbake og ba i februar 1941 undervisningsminister Ragnar Skancke opprette et polarråd slik de først hadde bedt Administrasjonsrådet om.218 Endelig fikk de napp. I mars 1941 ba kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke Adolf Hoel og Gustav Smedal om å danne en ishavskomité. Senere tiltrådte professor Carl Marstrander, etter forslag fra Hoel og Smedal. Mandatet var vidt: De skulle besvare henvendelser fra departementet og de kunne selv reise saker. Dermed hadde de skaffet seg et fagpolitisk forum som de kunne bruke i sitt arbeid for å ivareta norske polarinteresser. Den første saka de tok fatt i, var grønlandsekspedisjonen høsten 1941. Hadde de norske militære og sivile myndigheter i England og USA hevet øyenbrynene da «Veslekari» ble oppbrakt i 1940, ble ikke mistanken mot NSIU og Adolf Hoel mindre da nok en ekspedisjon fra Norge ble oppdaget og tatt i

250 p o l a r s t o r m a k t


arrest høsten 1941. I september var den norske ishavsskuta «Buskøy» av Ålesund på vei sørover langs nordøstkysten av Grønland. Like nord for Myggbukta ble båten oppdaget av det amerikanske kystvaktskipet «Northland». En snøstorm hadde natta før tvunget «Buskøy» i le av Jacksonøya, men om formiddagen fredag 12. september endte også denne ekspedisjonen rett i fanget til de allierte. Om bord befant det seg en ekspedisjon ledet av Hallvard Devold. Oppdraget var det samme som «Veslekari» hadde året før: sette i land fangstfolk, bringe forsyninger og skifte ut mannskap på de norske stasjonene. Men mest oppsikt vakte det at båten også hadde med seg en radiosender og en nordmann i tysk tjeneste med oppdrag å sende værobservasjoner til okkupasjonsmyndighetene i Norge. Både Devold og Hoel hevdet bestemt at de var totalt uvitende om at tyske militære myndigheter hadde besluttet å nytte denne anledninga til å etablere en stasjon på Øst-Grønland. Vedkommende person som skulle stå for den tyske værstasjonen, Jacob Bradley, kom først ombord da «Buskøy» lå i Laukvik på Senja, klar til å stikke til havs.219 Det er ingen tvil om at Hoels febrilske aktivitet det første okkupasjonsåret var uttrykk for en dyp bekymring for de norske fangst- og værstasjoner på Øst-Grønland. Samtidig så han de nye politiske mulighetene som åpnet seg. Det gjaldt å befeste og styrke Norges utenrikspolitiske posisjon og interesser i polarområdene, ikke minst på Øst-Grønland. Ishavskomiteen forsøkte da også å få Quisling til å reise grønlandssaka på nytt, og før en eventuell fredskonferanse etter krigen.220 Denne aktiviteten måtte nødvendigvis foregå i samarbeid med, eller i alle fall i samforståelse med okkupasjonsmyndighetene. Det synes ikke å ha å ha vakt noen motforestillinger verken hos Hoel eller Smedal at en norsk offensiv på Grønland måtte skje i ly av tyske bajonetter.

Det norske livsrom

Under krigen tok Adolf Hoel i bruk begrepet «livsrom» i sine skrifter og foredrag om Norges stilling i Arktis. Mange satte dette i sammenheng med hans tilknytning til NS og nazismen. Livsromsideologien var en måte å legitimere den nazistiske ekspansjonismen på. Men teorien om livsrom har røtter lenger tilbake i tid og må sees i lys av vitenskapshistoria innenfor geografifaget. Den tyske geografen Friedrich Ratzel (1844–1904) regnes som grunnleggeren av moderne politisk geografi. Hans teorier om den organisk voksende stat, der forestillinga om livsrom (Lebensraum) var sentral, var preget av biologisk tankegang typisk for siste del av 1800-tallet. Hans teorier ble videreført og utviklet av den svenske statsviteren Rudolph Kjellén (1864–1922). Han mente som Ratzel at stater måtte betraktes som analoge med biologiske organismer, de måtte vokse og ekspandere eller dø. Som geograf stod altså Adolf Hoel

i s h av s i m pe r i a l i s m e

251


For Adolf Hoel var det en selvfølge at nordmenn skulle ta i bruk de store landområdene i Arktis. Her slapper han av i solveggen ved Kapp Humboldt på Nordøst-Grønland sommeren 1930.


i en solid fagtradisjon når han ga seg inn på historie, økonomi og politikk. Det er derfor galt å vurdere hans utlegninger som amatørmessige forsøk på å forstå samfunnsmessige, politiske og historiske prosesser. I Hoels polarpolitiske tenkning finner vi tidlig forestillinger om Arktis som det norske «livsrom». I likhet med geografene rundt århundreskiftet var Hoel påvirket av en naturdeterministisk tankegang. Ethvert folk ble preget av de fysiske betingelser de levde under og utviklet helt spesielle forutsetninger for å mestre nettopp disse naturforholdene. Nordmenn stod i en særstilling når det gjaldt Arktis: «Intet annet folk har slike betingelser for å gjøre noe ut av polartraktene som det norske.»221 Nordmenns særegne karakteregenskaper var skapt gjennom kampen mot de arktiske naturkrefter som omga dem.222 Ratzel utviklet også en egen emigrasjonsteori, som i korthet gikk ut på at de organismene som klarte å undertvinge seg naturen i ett fysisk rom ville ha en tendens til å emigrere til nye omgivelser. Her ville en ny tilvenningsprosess skje. Denne iboende tendens til romlig ekspansjon var avgjørende for et folks overlevelsesevne; samtidig var ifølge Ratzel denne uavvendelige tendens til migrasjon den viktigste årsaka til kulturell endring. Også Adolf Hoel la spesiell vekt på emigrasjon og folkevandringer i beskrivelse av norsk historie. Utvandring og okkupasjon av nytt land var «norske» krisestrategier under marginale arktiske natur- og klimaforhold. Nordmennene bodde for en stor del på grensen av eksistensmulighetene. En liten forverring av klimaet kunne fremkalle hungersnød: «Store deler av vårt folk har derfor til alle tider vært nødt til å søke ut for å livnære seg, bl.a. ved utvandring til oversjøiske land.»223 Den iboende trang til migrasjon gjaldt ifølge Ratzel ikke bare enkeltindivider, men også samfunn og stater. Adolf Hoels analyser av norsk historie er prega av lignende tanker. Han så en klar sammenheng mellom nasjonal og politisk vitalitet og evnen til å ekspandere i nord. I den norske nedgangstida i seinmiddelalderen maktet vi ikke å opprettholde den økonomiske aktiviteten i området eller holde på suvereniteten. I stedet var det andre stormakter som utnyttet de veldige rikdommene i Arktis. «Men så snart vi begynner å våkne av vår lange dvaletilstand vender blikket sig atter mot nord.»224 Hoel pekte så på hvordan nordmennene økonomisk sett erobret Ishavet i løpet av det 19. århundre, videre hvordan Norge gjennom oppdagelser gjort av norske fangstfolk, Den norske nordhavsekspedisjonen, Nansens, Sverdrups, Amundsens ekspedisjoner og Spitsbergen-ekspedisjonene, vitenskapelig sett «underla» seg polarområdene. Omsider våknet også den politiske bevissthet om vår «politiske rett», og Norge ervervet til slutt suvereniteten til Svalbard, «nøkkelen til det europeiske polarhav». Og Norge hadde ikke bare en historisk rett, men også en «naturlig» rett til å ekspandere i nord. Det var den eneste retning hvor landet vårt hadde muligheter for ekspansjon og «tillike den for vårt folk mest natur-

i s h av s i m pe r i a l i s m e

253


lige retning» fordi nordmenn gjennom så mange århundrer hadde tilpasset seg liknende natur- og klimaforhold.225 Til tross for de sterke mellomstatlige interessekonfliktene i nord var Hoel hele sitt liv overbevist om at utvidelse av norsk suverenitet i nordområdene bare kunne oppnås gjennom fredelige midler. Selv etter det sviende nederlaget i grønlandssaka framholdt Hoel folkeretten som det eneste grunnlaget Norge kunne basere suverenitetsutvidelser på. Derfor var det så viktig å dokumentere historisk, økonomisk og vitenskapelig bruk av de områdene en gjorde krav på. Dette synspunktet holdt han fast på også under krigen. Han så ingen paradokser i at han samtidig gjerne så at tyskerne «hjalp» Norge med en ny avtale om Grønland. Da Hoels planer om en norsk offensiv på Øst-Grønland måtte skrinlegges, ble aktiviteten ved NSIU resten av krigen nokså begrenset. Stort sett gikk tida med til å bearbeide materiale som var samlet inn før krigen. Hoel fikk dessuten nok å gjøre på annet hold. Han ble oppnevnt som prorektor, senere som rektor ved Universitetet i Oslo da de tyske okkupasjonsmyndighetene avsatte Didrik Arup Seip i 1941. Hoel og NSIU greide likevel å få fullført en av de oppgaver han og Gunnar Isachsen hadde begynt i 1906/07: sørge for at det ble orden på navnsettinga av Svalbard. Et resultat av Gunnar Isachsens kartografiske studier på Spitsbergen i årene fram til 1910, var et nytt topografisk oversiktskart. Planen var at det skulle offentliggjøres i det engelske Geographical Journal i 1914. Kartet skapte imidlertid bestyrtelse i redaksjonen og førte til en heftig korrespondanse mellom redaktør J. Scott Keltie og den skotske polarforskeren William Speirs Bruce, Svalbard-kjenneren Martin Conway og Isachsen. Redaktøren foreslo et kompromiss: Kartet ble trykt, men med en merknad om at mange av navnene adskilte seg fra engelske kart. Men det var liten tvil om Kelties egen posisjon: Det beste hadde vært at kartet aldri var blitt trykket, sukket han i et brev til Conway. Hva var det som opprørte engelskmenn og skotter? Særlig var Isachsens kollega på Spitsbergen-ekspedisjonen i 1906/07, lederen for de skotske deltakerne, W.S. Bruce, rasende. Isachsens kart var et eklatant brudd på en avtale Bruce og Isachsen hadde inngått om at Bruce skulle stå for kartlegginga av Prins Karls Forland. Viktigere var likevel at Isachsens kart var brudd på de navnsettingsprinsipper Bruce sverget til og som skandinavene så ofte syndet mot. Bruce ønsket å beholde alle gamle navn fra 1600og 1700-tallet. Når han ga navn til nye lokaliteter ønsket han bruke personer som hadde tilknytning til stedene, helst de første oppdagere – gjerne britiske og nederlandske hvalfangere fra 1600- og 1700-tallet. Bruce ble også kraftig provosert av at Isachsen hadde brukt betegnelsen Norskehavet om havområdet mellom Norge, Island, og Svalbard. Det var et navn som kan tilbakeføres til den første og inntil da største norske havforsk-

254 p o l a r s t o r m a k t


Boka om stedsnavnene på Svalbard har vært etterspurt helt fra den kom i 1942. Her er 2003utgaven.

ningsekspedisjonen, Nordhavsekspedisjonen, som i 1870-åra hadde undersøkelser i dette området. En av hovedmennene bak ekspedisjonen, Henrik Mohn, hadde foreslått at havstykket skulle få navnet Norskehavet. Så tidlig som i 1880 åra synes navnet å ha blitt akseptert internasjonalt. I alle fall inneholdt Encyclopaedia Britannica i 1884 en egen artikkel om «Norwegian sea», der det sto at Mohns forslag nå var allment «adopted».226 Men selv 30 år senere var tydeligvis ikke alle like fortrolige med navnet. Bruce likte på ingen måte at skandinavene tok seg til rette: «… hva Isachsen og en del nordmenn har valgt å kalle Norskehavet.»227 I 1942 utga Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser standardverket om navnematerialet på Svalbard: The Place Names of Svalbard.228 Arbeidet var en videreføring myndighetene hadde satt i gang for å rydde opp i de til dels kaotiske navneforhold som hersket da Norge overtok suvereniteten. Samme lokalitet kunne ha forskjellige navn, gamle navn ble flyttet til nye lokaliteter, navn var blitt oversatt, forvansket og ofte misforstått, gamle navn byttet ut uten gode grunner etc. Arbeidet, som involverte en rekke fagfolk både i og utenfor Norge, skulle avgjøre hvilket kildemateriale navnsettinga skulle baseres på, hvilke metoder og prinsipper en skulle bruke for å avgjøre navn. Videre skulle en spore alle navn som hadde vært skriftlig nedfelt, forklare meninga med navnene og begrunne valg av navn. Arbeidet resulterte i at 6500 uklare og motstridende navn ble renset ut av

i s h av s i m pe r i a l i s m e

255


i alt ca. 10 000.229 Foruten en sterk reduksjon i antall fikk nå alle navn en norsk språklig form og bøyning. Det skjedde utvilsomt en fornorskning av navnematerialet, men også et forsøk på å ta øygruppa internasjonale historie på alvor. Et av de mest kraftfulle eksempler på den kulturelle erobringa av Arktis var navnebyttet da Norge formelt overtok Spitsbergen i 1925. En satte da like godt nytt navn på hele øygruppa, og kalte den Svalbard. Gjennom navnevalget tok en stilling til en omstridt teori, framført av bl.a. historikere som Gustav Storm og Alexander Bugge, som mente det var islandske/norske sjøfarere som hadde funnet øyene i nord i 1194, og ikke nederlenderne i 1596. På den måten kunne en knytte landet sterkere til Norge og til norsk historie. Navnebyttet kunne også døyve skuffelsen hos de nordmenn som var opprørt over de begrensninger Svalbardtraktaten hadde lagt på norsk suverenitet. Den navneforskninga som ble utført i regi av NSIU og som i 1942 resulterte i boka om stedsnavn på Svalbard, demonstrerer på sett og vis Hoels hovedanliggende: Det gjaldt å sette norsk stempel på det nordlige rom – i dette tilfellet ved simpelthen å sette norske navn på fjell og hav, vidder og breer. Men også annen forskning bidro, som vi har sett, til denne fornorskninga. Landet med de kalde kyster framstår i dag som langt mer norsk enn da Hoel fikk de første glimt av Svalbards fjell fra dekket av «Princesse Alice» sommeren 1907. Forsøkene på å fornorske polarområdene i nord gjennom vitenskapelig virksomhet var slett ingen sensasjonell og særnorsk praksis. Tvert imot, Hoel, Isachsen og de andre norske vitenskapsmenn som var opptatt av Arktis føyer seg pent inn i den tids vestlige vitenskapstradisjonen. I Canada var den naturvitenskapelige kartlegginga av avgjørende betydning for konstruksjonen av en ny nasjon og framveksten av en nasjonal identitet.230 Og i USA ble «Vesten» inkorporert i nasjonen, amerikanisert, gjennom geografisk og geologisk kartlegging.231 I Skandinavia fikk polarforskninga og den beslektede forskninga i nordSverige betydning for den nasjonale selvhevdelsen og nyorienteringa Sverige gjennomgikk i siste halvdel av 1800-tallet. Vitenskapen, ikke minst innafor naturfagene, ble også bestemmende for forståelsen av Arktis. Det var «gjennom vitenskapens linser bildet av det nordlige steg fram».232 Den gang var vitenskap en integrert og viktig del av konsolideringa av nasjonalstaten og i forsøkene på å legge nytt land inn under seg. Det ga ikke særlig mening å snakke om bruk og misbruk av vitenskapen i nasjonalismens eller imperialismens navn. Historien forteller oss at den vitenskapelige utforskninga i seg selv var en av hovedpilarene i Vestens kulturelle erobring av verden, fra pol til pol, i vest og øst. Inkorporeringa av Svalbard og det mislykka forsøket på å vinne Øst-Grønland på 1930-tallet er norske eksempler på denne prosessen.

256 p o l a r s t o r m a k t


Thorolf Vogt og Eystein Lundbom har funnet Nansens leirplass i Umivik på Øst-Grønland i 1931. For Nansen var dette siste stopp før turen gikk over innlandsisen i 1888.


NORDPOLENS NABOER

Det er sjette februar 1889. Fridtjof Nansen befinner seg i ei jordhytte på vestkysten av Grønland. Utenfor ligger snøen dyp, og det eneste en ser av hytta er et lite vindu og en smal trang inngangstunnel. Det er lavt under taket i inuitenes vinterboliger, og lukten fra tranlampene er uvant for en europeisk nese. Det er ikke nøden som har tvunget den unge skiløperen i ly. Han kunne vært sammen med de andre grønlandsfarerne hos kolonibestyreren i Godthaab. Men det er enda lenge til første båt kan frakte dem tilbake til hjemlandet, og Nansen har fortsatt mye å lære av de arktiske mesterne. Han ønsker å lære å leve inuitenes liv – padle kajakk med dem, jakte og fiske sammen med dem, lære kokekunsten og ikke minst lære å sette pris på matretter som rått spekk, kveiteskinn og vinterfrosne kreklinger med harskt spekk. Dessuten har det sin egen sjarm å krype gjennom husgangen og komme inn i de små rommene hvor han blir møtt og behandlet med inuitisk gjestfrihet. Kort sagt: «Det gaar mer og mer op for mig, at det ikke vilde være ganske umulig for en europæer at bli eskimo, naar han havde tiden for sig.»1

Kulturenes verdenskart

Det var ikke bare geografenes globus som hadde hvite flekker ved inngangen til det 20. århundre. Det hadde også etnografenes kart. Kulturforskere over hele den vestlige verden arbeidet med å tegne dette kartet. De ønsket å dokumentere hvor ulike folkegrupper levde, hvilke språk de snakket, hvordan de livnærte seg, hvilke ritualer og myter som karakteriserte deres overtro, hvordan våpen ble brukt til jakt og krig og hvilke redskaper som ble brukt til foredling av skinn. Observasjonene kunne fortelle om deres nåværende, men også om deres forhistoriske kulturform. Som igjen kunne bidra til å kategorisere de ulike folkegrup-

nordpolens naboer

259


Naturforskeren William Bullock hadde etter en reise i Røros-traktene i 1822 med en samefamilie til London. Pü en utstilling i Egyptian Hall pü Piccadilly kunne skuelystne se samer i levende live.


pene og plassere dem inn i det store utviklingsbildet av arten menneske. Ønsket om å få oversikt over og finne sammenhenger mellom folkegrupper – «raser» og «nasjoner» – var ikke nytt på slutten av 1800-tallet, men ideer om en universell utvikling fra noe primitivt mot høyere kulturformer sto sterkere da enn tidligere. Darwins relansering av utviklingslæren i 1859 hadde ført til at de alle fleste vitenskapsmenn ved århundreskiftet var enige om at mennesket, både biologisk og kulturelt, hadde vært gjennom en evolusjon. Forbedrede kommunikasjonsmidler og økt kontakt med «den fremmede verden» la forholdene bedre til rette for studier av «de andres» kultur. Etnografiske museer, populære framstillinger fra fjerne himmelstrøk og utstillinger av «ville folkestammer» i zoologiske hager bidro dessuten til en allmenn interesse for de såkalte eksotiske folkeslag. Alt dette førte til at det gikk en jevn strøm av innsamlet etnografisk materiale fra forskere, oppdagelsesreisende, sjømenn og misjonærer tilbake til de vitenskapelige institusjonene i Europa og Nord-Amerika. Aktørene i denne kartleggingsprosessen var mange og interessene sprikende. Oppdageren fant «nytt land» eller «nye kulturer». Hans ekspedisjon hadde ofte et annet formål: «Vi reiste ikke ut for å studere primitive folk, vi håpet å drive med isen over Polhavet» – for å bruke Harald Ulrik Sverdrups formulering.2 Folkene de tilfeldigvis traff var ikke alltid ukjente, men da de var bosatt langt utenfor datidens infrastruktur hadde de ikke, eller i liten grad, vært gjenstand for studier eller vestlig påvirkning. Dermed var alle opplysninger meget verdifulle, selv om informasjonssamleren ikke var en trenet karttegner. Mer målbevisst i hva de søkte var de omreisende etnografer og feltforskere. Noen av disse var skolerte vitenskapsmenn, andre mer profesjonelle samlere. Stedene de reiste til var nødvendigvis ikke så utilgjengelige. De opererte ofte i allerede oppdaget landskap, men gjorde systematiske utforskninger. Tegnet kotene inn på kartet, om en vil. De reiste gjerne på oppdrag for museer, og mandatet var å innhente en så komplett kultur som mulig i form av gjenstander, målinger, skjeletter og språkprøver. Vitenskapsmenn på museer og universiteter systematiserte det hele, for å tegne det endelige kulturhistoriske kartet. Det var ingen forutsetning at de selv hadde erfaring fra, eller hadde sett de kulturer de skrev om.3 Deres rolle var å plassere etnografiske, arkeologiske, språklige og biologiske observasjoner, ofte samlet inn av andre aktører, der de hørte hjemme i skjemaet om menneskelig og kulturell utvikling. De skrev gjerne vitenskapelige oversiktsverker over folkeslag som viste stammers vandring, rasers mentale kapasitet og formålet med redskaper. Ønsket om å få den store universelle oversikt innbefattet mange aktører med høyst ulik tilnærming og erfaring innen kulturstudier og individuelle begrunnelser for sin virksomhet. Noen hadde faglige ambisjoner, andre så muligheter til fortjeneste ved salg av gjenstander, mens mange også var nysgjer-

nordpolens naboer

261


Nordenskiölds «Vega»-ekspedisjon fotograferer arktiske urfolk i 1878 under sin gjennomseiling av Nordøstpassasjen.


rige på kulturforskjeller. Eller de hadde, som den danske etnografen Knud Rasmussen, en fascinasjon over å møte fremmede folk: «Jeg er lykkelig over at det falt i min lodd å gå fra boplass til boplass i en tid da den store oprinnelighet ennu lå over alle sinn.»4 Norsk kulturforskning rettet mot Arktis hadde også en rekke aktører med ulikt utgangspunkt for sine studier. Men tross forskjellige metoder, ideer og tilnærming til «polarfolkene» inngikk de alle i et system av kulturell kartlegging. En prosess hvor Vesten søkte å systematisere «resten» inn i den store kulturhistoriske fortellingen. For kartleggingsprosessen må sees i flere perspektiver. Ett er at forskningsog skriveprosessen om «de andre», og ikke minst etableringen av etnografiske museer, er et uttrykk for en vestlig kulturell maktutøvelse mot resten av verden. Ved å framstille og definere «de andre» med utgangspunkt i hva de ikke var – europeere – og ikke hva de var, fikk en fram egen kulturell overlegenhet: «At la blikket glide nedover mot de lavere staaende folkeslag er alltid en nydelse, selv om den for racestolte hvite ogsaa bare skulde bestå i at maale avstanden mellem oss og dem», heter det i en etnografisk lærebok fra 1915.5 Det er ikke tvil om at kulturforskerne, mer eller mindre eksplisitt, tolket materiale fra andre kulturer på en selektiv måte for å vise at andre «raser» var både kulturelt og biologisk underlegne den europeiske. Nå var riktignok tilnærmingen til kulturstudiene variert, og beskrivelsene mer eller mindre sjåvinistiske, men på ett felt var det stor enighet: Den hvite mann hadde kommet lengst i åndelig utvikling.

Et varsku mot sivilisering av Arktis

Nansen ønsket å benytte muligheten en vinter på Grønland ga ham. Han var på lange jaktturer sammen med inuitene, ofte som eneste europeer. Han lærte litt språk, og ifølge sine inuitiske kamerater gjorde han seg godt forstått på deres morsmål. Men hvorfor deltok den unge skiløperen så aktivt i deres liv? Det er sannsynlig at hans hovedmålsetning var å lære. Ikke primært for å bringe kunnskap om kulturen tilbake til museer og i etnografiske institusjoner, men han ville lære hvordan han best mulig skulle overleve i Arktis – hans debut hadde gitt mersmak. Neste gang skulle turen gå til Nordpolen, og da gjaldt det å være forberedt. Nansen hadde ikke særlig innlevelse i og respekt for det tradisjonelle livet på is-øya før han dro til Grønland. I et foredrag han holdt før avreisen var det et lite fordelaktig bilde som ble tegnet. Det var «paa Grønland som saa mange andre steder på jorden, at trods den megen skrig om trange tider og sult, så dør flere folk af for meget mad end for lite [og de] spiser saa længe, de kan gabe», noe som ofte resulterte i dødsfall.6 Vi ser hos Nansen en omtale av inuitene som føyer seg inn i en nedlatende kulturbeskrivelse som var vanlig på slutten av

nordpolens naboer

263


1800-tallet, og han presenterte grønlenderne som noen små, merkelige og urenslige vesener, som «aldrig vasker sig, ialefald ikke i vand». De var langt fra vakre, særlig gjaldt dette kvinnene, siden de kun drev sitt «dorske dagdriverliv inden dørs i de snevre vinterhuse». Og var de først gift, forfalt de «hyppig til kaffedrikken i forbindelse med dovenskab og grænseløs urenelighet; kvinder paa over 50 er saagodsom altid stygge». Ifølge Nansen var det et lite tiltalende syn å se kvinnene komme ut fra de «snevre husgange fra sine jordhytter ligesom dukkende op af jorden, hjulbenede og krumme, halvt skaldede, de faa tilbakeblevne hovedhaar staaende ud til siderne, fra øverst til nederst bedækkede med lampesod og smuds, da mindes man om underjordiske væsner og troll».7 Da Nansen kom tilbake fra Grønland, holdt han et nytt foredrag om øyas innbyggere. Denne gangen var perspektivet et ganske annet. Han innledet med å fremheve at «vi europeere er så vant til at se med sådan veltilfreds stolthed på os selv og vor egen civilisation». En slik hovmodighet mente Nansen førte til at «vi er så svært villige til at se ned på alle naturfolk, som lave og uciviliserte».8 I motsetning til før han dro, er det klart at Nansen nå ønsket å komme slike holdninger til livs. Ikke minst ser vi det i boka Eskimoliv, som kom ut to år etter hjemkomsten. Ei bok som pretenderer å få fram det opprinnelige livet til inuitene, basert på hans egne observasjoner, men også forankret i samtidig litteratur. Forfatteren drøfter en rekke sentrale etnologiske og etnografiske spørsmål om blant annet inuitkulturens opprinnelse og utviklingsgrad. Boka må likevel først og fremst forstås som Nansens varsku mot det han oppfattet som en uheldig utvikling på Grønland; han vil få fram at de alminnelige fordommene om inuitene ikke stemte med virkeligheten, og han vil gjøre folk bevisst på «den elendighed, vi har paaført dem». Han ønsket med andre ord å «brøle sandheden ud over verden; fik de bare vide det, da maatte jo menneskene vaagne af sin ligegyldighed og straks gjøre godt igjen, hvad de har forbrudt».9 Hvordan kan vi forklare at Nansen fikk en slik beundring for inuitenes liv – at han sågar stilte seg følgende spørsmål i dagboka ombord på «Fram»: «Hvorfor holder jeg eskimoen for stående over europæerne?»10 Det at han var på Grønland forklarer i seg selv ikke hans endrede oppfatning om den fremmede kulturen. Det er nok av eksempler på folk som har reist og observert «de andre» uten at de har framstått som deres venn og forsvarer. Snarere «beviste» studiene at de var skitne, underlegne og usiviliserte. Etter at Nansen kom hjem gjorde han seg i mange sammenhenger til talsmann for de positive elementene i inuitenes kultur, og han beundret deres barske liv i isen. Det betyr ikke at Nansen så på inuitene som like utviklede og intelligente som den hvite mann. Hans beskrivelser er både romantiserende og i mange sammenhenger paternalistiske. Han hadde en oppfatning om et opprinnelig og meget velfungerende eskimoliv med høy moral og godt samarbeid. Europeerne var derimot i ferd

264 p o l a r s t o r m a k t


Nansen i et inuitisk hjem. Hans fangstkamerat Arkaluk har uttalt at Nansen lett lærte språket og at han var lite kresen – bortsett fra gjæret mat og drikke spiste han alt inuitene bød på.


For Nansen var kajakken «uden sammenligning den ypperste enkeltmands farkost, som findes». Her er han og Oluf Christian Dietrichson på Kristianiafjorden etter hjemkomsten fra Grønland.


med å sprenge forutsetningene for dette samfunnet. Moderne redskaper og vestlige verdier hørte, ifølge Nansen, ikke hjemme i Arktis. Det er denne prosessen Nansen felte sine tårer over. For Nansen var det oppinnelige inuitsamfunnet et eksempel på et liv som ikke var fordervet av den moderne sivilisasjonen. Derfor burde kolonimakten «pakke varebeholdningen sammen, bringe dem og købmændene ombord i handelens ni skibe og saa seile med det altsammen tilbage til Danmark».11 Dette var et syn Nansen forfektet resten av sitt liv. Da krefter i Norge hevdet norsk suverenitet over Øst-Grønland på 1920-tallet, kunne hans budskap vanskelig misforstås: «Landets retmæssige eiere er eskimoene; og deres interesser er det som skulde være de avgjørende. Det beste og riktigste som baade dansker og nordmænd, og andre folkeslag med, kan gjøre, om det var mulig, vilde være at holde sig borte, og la eskimoene leve i fred uten europæisk indblanding.»12 Nansen var ikke den eneste polarforsker som gikk i lære hos de arktiske mesterne.

Hos verdens nordligste folk

I 1891 satt en rastløs nordmann i Philadelphia og leste i avisen om all verdens elendighet. Men ran, mord og streiker var ikke det som opptok 21-åringen fra Kristiania mest. Han hadde nettopp lest I det mørkeste Afrika av Henry Stanley og gikk med det han selv karakteriserte som revolusjonære planer: Han ville bort fra den moderne sivilisasjonen og ut til en av verdens utposter – det indre Afrika fristet. Men da han skulle legge bort avisen, kom han tilfeldigvis til å se en liten notis om at Robert E. Peary var i ferd med å utruste en ekspedisjon til Nord-Grønland. Eivind Astrup bestemte seg der og da. Med en norskengelsk ordbok i den ene frakkelomma og en engelsk-norsk i den andre møtte han opp for å fremme sitt kandidatur. Et par dager senere fikk han beskjed om at han var utvalgt som en av ekspedisjonens sju medlemmer. Frederick Cook var en annen. Ekspedisjonen, som ble oppfattet som sensasjonell siden Peary hadde tatt med sin kone og sin svarte tjener, overvintret ved Whale Sound på Grønlands vestkyst. Hensikten var å gjøre vitenskapelige undersøkelser, inkludert et framstøt nordover innlandsisen. Den unge nordmannen ble Pearys følgesvenn, og på henholdsvis ski og kanadiske snøsko tilbakela de 2000 kilometer på 97 dager. Denne oppsiktsvekkende effektive turen viste fordelen av å ta i bruk inuitiske klær og utstyr og ikke minst bruk av hunder som trekkdyr. Ekspedisjonsdeltakerne hadde da også bevisst gått i lære. De hadde overtalt en familie til å slå seg til i nærheten av ekspedisjonshytta, blant annet for å få hjelp med å tilberede skinn og sy klær.

nordpolens naboer

267


Robert E. Peary og Eivind Astrup lærte mange teknikker av inuitene, og tilbakela en imponerende lang strekning nordover grønlandsisen med hundespann.

The North Greenland Expedition of 1891–92 var vellykket. Den hadde utført omfattende geografisk kartlegging og samlet mineraler, planter og fugler. I tillegg førte ekspedisjonen med seg kunnskap og gjenstander fra verdens nordligste folkestamme – «hvorom man tidligere kun har havt faa og upaalidelige oplysninger at støtte sig til» – tilbake til vitenskapsselskapet i Philadelphia.13 I 1894 var Astrup igjen på vei til Grønland, som deltaker på The Second Peary Arctic-Expedition. På grunn av uoverensstemmelse om retten til å publisere etnografiske resultater hadde forholdet mellom Cook og Peary skåret seg, og Cook var ikke med.14 Derimot var Pearys nå gravide kone og en kvinnelig fødselshjelper blant deltakerne. Men ekspedisjonen var på ingen måte like vellykket som den første. Det som skulle bli en ny stor tur nordover, brøt sammen. Astrup ble sjuk og måtte snu, flere av hundene frøs i hjel og tre av deltakerne fikk forfrosset beina. Imidlertid la Astrup, «ledsaget af en trofast indfødt ven», ut på en lang sledereise langs kysten. Erfaringene fra denne reisen og sine øvrige inntrykk fra de to vintrene på Grønland samlet han i boka Blandt Nordpolens Naboer. Boka til Astrup har mange likhetstrekk med Nansens. Han tar for seg

268 p o l a r s t o r m a k t


inuitenes levevei, skikker, karakter, moral, sosiale forhold, intelligens, kunstneriske begavelser og religiøse forestillinger. I tillegg tar han oss med på fangst og viser hvilke hardførhet som kreves for å overleve på den barske kysten. Ifølge Astrup kunne en anta at inuitenes harde kamp for å overleve skulle ført til et dystert og fatalistisk syn på livet – «men hvor langt fra virkeligheden ligger ikke en saadan antagelse». For ham var de et folk med mye humor og livslyst og usedvanlig tilfreds med sin livsskjebne. Dessuten førte det sunne livet, uten noe form for «sansepirrende eller stimulerende middel», til at de hadde en utmerket helse. Ifølge Astrup bygget «det lille eskimosamfund, vi her taler om, [...] paa lighedens principer». Og det var et samfunn hvor frihet, likhet og brorskap ikke var fjerne og håpløse ønsker, «men den ægte, sande virkelighed!».15 Det hersket en frihet så «fuldkommen som man overhodet kan haabe at faa den her i verden!».16 I tillegg var deres moral i full overensstemmelse med kristendommens grunnsetninger. Årsaken til dette var livsvilkårene de levde under: «Eskimoerne er gode, fordi de ingen interesse har af at være anderledes.»17 Inuitenes liv ble av Astrup fremstilt nærmest som en drømmetilværelse. De var hjelpsomme mot hverandre, de delte på jaktutbytte, en kunne nesten alltid stole på deres «ubetingede ærlighed» og i den nærmest kommunistiske samfunnsstrukturen forekom ikke tyveri. Men tross all verdens beundring, og selv om han ikke eksplisitt uttrykker det, var heller ikke Astrup av den oppfatning at inuitene var like åndelig rustet som den hvite mann. For ham var de et folk i ferd med å ta steget ut av steinalderen; de var «øieblikkets børn, der senere maa betale civilisationens overraskelser i dyre dommer».18 Astrup plasserte ikke, som Nansen, sine observasjoner inn i teorier om kulturutvikling og inuitenes opprinnelse. Han var riktignok inne på at studier av deres tro kunne være viktige bidrag til forståelse av menneskehetens utviklingshistorie, og kun i en fotnote påpekte han at grønlenderne etter hans mening var av asiatisk opprinnelse. På ett punkt ble Astrups bok viktigere enn Nansens. Nansen prøvde å konstruere det egentlige livet til inuitene, slik det måtte ha fortonet seg før europeerne kom og skapte forstyrrelser – noe han også ble kritisert for av det tyske tidsskriftet Globus. Illustrierte Zeitschrift für Länder und Völkerkunde. Bokanmelderen mente han ikke hadde studert «ekte» inuiter, men en «blandingsrase» som både var gode lutheranere og som kunne lese og skrive.19 En slik kritikk kunne ikke ramme Astrup. De såkalte polar-eskimoene – «verdens nordligste folk» – var på grunn av sin geografiske isolasjon ikke blitt trukket inn i europeiseringen som hadde foregått på resten av Vest-Grønland. Derfor var det nytt stoff om Nye mennesker, for å bruke Knud Rasmussens boktittel om dette folket, Astrup kunne bringe med seg hjem. Nettopp dette forholdet gjorde at boka ble ansett som viktig innenfor etnografien.20 Nansens viktigste bidrag til kulturforskningen lå nok i hans evne til å formidle, både litterært og ikke minst som tegner. Hans illustrasjoner av våpen

nordpolens naboer

269


Måten inuitene mestret naturen på imponerte Nansen: «Det er en herlig idræt, denne kajakfangst, det er som en legende dans med havet og døden.»


og redskaper ble brukt om og om igjen, flere tiår etter boka kom ut. Og hans beretning om kajakkpadling var ifølge Rasmussen «den mest forstaaende og teknisk set gunstigste Skildringen af Kunsten at ro Kajak, der til Dato er givet».21 Noe av det karakteristiske for både Nansen og Astrup er deres romantiske beundring for den særegne samfunnsstrukturen på Grønland. De forsøker også å funksjonsforklare og kulturrelatere måten inuitene levde på, uten å måle dem opp mot en vestlig moralsk og kulturell standard. Erfaring med forholdene de skrev om kan forklare noe av dette. Særlig blir det tydelig om man sammenligner Nansens tekster før og etter han var på Grønland. Men hva en forfatter formidler om en annen kultur må også forstås ut fra hva samtiden ventet å høre. Den historien Nansen fortalte før han reiste passet godt i tiden, noe Eskimoliv og Blandt Nordpolens Naboer gjorde i mindre grad. Men Astrup og Nansen var ikke de eneste som opponerte. På begge sider av Atlanteren fantes det vitenskapelige miljøer som reagerte på hvordan inuitene både ble behandlet og framstilt. En som gjorde det, var dansken Hinrich Rink. Fra begynnelsen av 1860-tallet hadde Rink en omfattende og allsidig vitenskapelig produksjon om forholdene på Grønland. Han anses som grunnlegger av en kritisk og dokumenterende tradisjon som problematiserte forholdene rundt kolonimaktens og misjonens virke. Han hevdet disse ødela skikker og institusjoner som hadde en funksjon i det opprinnelige jegersamfunnet.22 Rinks arbeider fikk ringvirkninger også ut over Danmark. En som sa han sto i gjeld til dansken var den såkalte kulturrelativistiske antropologiens far, Franz Boas. Nansen hadde mange referanser til både Rink og Boas i Eskimoliv, og de kan ha bidratt til å forme hans sluttprodukt – selv om Nansen var mer eksplisitt i sin kritikk av europeernes kolonipolitikk enn de fleste i samtiden. Noe også Rink berømmet ham for. Rink mente at Nansens «originale Maade at studere Grønlænderne paa», kombinert med hans velvilje overfor inuitene, bidro til at beskrivelsen hadde «en høj Grad af Orginalitet, Friskhet og Sandhed».23 Astrup var ikke like orientert innen den vitenskapelige forskningslitteraturen. Det er nærliggende å tenke seg at Nansens Eskimoliv har vært en inspirasjonskilde for hans perspektiv, som den var det for Knud Rasmussen,24 men miljøet på Peary-ekspedisjonene kan nok ha vært vel så viktig. Astrup hadde et nært forhold til ekspedisjonens etnolog, Frederick Cook. Selv om også Cook mente at inuitene sto åndelig tilbake i forhold til den hvite mann, finner vi hos ham en romantisk beundring for det særegne i det inuitiske samfunnet – med få moralske føringer, selv om deres verdier kunne stå i sterk kontrast til hans viktorianske samtid.25

nordpolens naboer

271


Et fotografi av Hinrich Rink fra 1860-tallet med både «blandet» og «ublandet rase». Rink var en pionér i utforskningen av Grønlands natur og kultur, og han fryktet at inuitenes tradisjonelle liv var truet.


En lærevillig storsamler

Av de norske polarforskerne er det utvilsomt Roald Amundsens møte med netsilikene under sin gjennomseiling av Nordvestpassasjen som har skapt størst ringvirkninger. Amundsen er den eneste norske polarforskeren som har samlet etnografisk materiale i et større omfang, og det fra en folkegruppe som til da ikke var blitt kartlagt i Vesten. Etter hjemkomsten ble samlingen overtatt av Etnografisk Museum i Kristiania og utstilt i det som fikk navnet Gjøasalen. Den teller 700 gjenstander og er fortsatt verdens største samling av gjenstander fra denne inuitiske folkegruppen. Den er også i dag museets største samling fra ett enkelt folk. Heller ikke Amundsen hadde forhåndskunnskaper innen kulturforskning da han i 1903 startet på gjennomseilingen av Nordvestpassasjen. Men han hadde studert sine norske og amerikanske forgjengere, og han hadde tilbrakt en antarktisk vinter sammen med Cook. Så han var vel innforstått med at inuitisk teknikk var en viktig forutsetning for en vellykket polarekspedisjon. Det er derfor grunn til å tro at også Amundsens utgangspunkt for kontakt med de arktiske folkegruppene var å få førstehånds kunnskap om å ferdes i isen. Reiseskildringen er full av eksempler på teknikker han lærte av inuitene – hvordan varme forfrosne fingre, hvordan få meiene til å gli best mulig, hvordan pakke en fornuftig slede, hvordan kle seg og, ikke minst, hvordan bygge den perfekte iglo. Det siste brukte han mye tid på sammen med Teraiu, som var «en ypperlig læremester».26 Oppholdet i Gjøahavn ble til en arktisk høyskole og etnografisk innsamlingsstasjon. I løpet av den andre vinteren hadde han fått en hel netsilik-kultur om bord – eller som han formulerte det i dagboka 8. januar 1905: «Den etnogr. samling har nu exemplare af alle Netchilli eskimoens gjenstander.»27 Hva var Amundsens motivasjon for det etnografiske innsamlingsarbeidet? Selvsagt ville samlingen, på linje med de magnetiske og geografiske observasjonene, bidra til å vitenskapeliggjøre ekspedisjonen. Samtidig ville en slik eksklusiv samling i seg selv gi prestisje til både Amundsen personlig og til nasjonen. I tillegg kan det tenkes at Amundsen så et kommersielt potensiale i kajakkene, harpunene, skinndressene og pilespissene. Da han sendte et brev fra Alaska til Etnografisk Museum med håp om at «denne komplette samlingen fra de mindst kjendte – tör jeg sige – af de nulevende eskimoer må være af interesse», er det sannsynlig at han trodde den kunne spe på en ellers slunken reisekasse.28 For samlingen var utvilsomt en viktig del av det vitenskapelige materiale staten kom til å betale 40.000,- kroner for. Det Amundsen skriver om inuitene i Nordvestpassasjen er systematisert annerledes enn det vi finner i Nansens og Astrups bøker. Han har ikke kapitler hvor han pretenderer å si noe allment om deres skikker, moral ol. Han forsø-

nordpolens naboer

273


ker heller ikke å plassere deres levesett inn i den store etnografiske fortellingen. Snarere framholder han som et ideal at han ikke kjenner faglitteraturen på feltet. Han påstår at han bevisst ikke har lest autoritetene av frykt for å «meddele, hvad andre og ikke jeg selv har sett og opplevd med dem».29 Han understreker også at det han forteller er hans egen historie: «Vår opfatning av disse eskimoer var så forskjellige, at jeg kan si, hver eneste av de syv deltakerne i Gjøa-ekspedisjonen hadde sin særskilte mening om dem.»30 Kokken Lindstøm kunne for eksempel ikke «fordrage eskimoer».31 En skal ikke legge for mye i slike programerklæringer. Det er liten tvil om at Amundsen kjente en del tekster om inuiter, og han kunne selvsagt ikke fristille seg fra den tradisjonen han skrev seg inn i. Men hans personlige fortellerstil gjør at framstillingen blir annerledes enn Nansens og Astrups. Her finnes både skurker og helter. Amundsen mente at noen inuiter var så innpåslitne at han hadde plassert bomber rundt skuta for å hindre deres nærvær. Andre blir framstilt som arbeidsomme og hjelpsomme. Noen blir framstilt som tilbakestående, andre som intelligente. Og noen «kunde kalles like frem vakre», mens andre var «heslige, flatnesede eskimoer».32 Amundsen forsøker i mindre grad å forstå inuitene på deres egne premisser. Han framhever for eksempel at noen inuitfamilier var late og urenslige og derfor ikke hadde skaffet seg en skikkelig vinterbolig. Men selv om Amundsen hadde mange individuelle og forskjellige observasjoner av inuitene, er også han innenfor den tradisjonen vi kan kalle miljødeterminisme. Det vil si at han forestilte seg at det naturmiljøet inuitene levde i tvang fram en bestemt samfunnsorden. Og at inuitiene nærmest hadde et instinkt for å løse ulike praktiske oppgaver. Amundsen forteller mye om de ti forskjellige inuitstammene de møtte langs leia, men det er netsilikene som fanget den største interessen, og de er viet mest plass i Nordvestpassasjen. Det er også denne folkegruppen som blir framstilt mest positivt. Forklaringen på det er utvilsomt at Amundsen, som Nansen og Astrup, hadde større beundring for samfunnene til de folkene som ikke var «fordervet» av impulser fra den moderne verden. Disse folkene levde etter polarforskernes mening et fritt liv med sunne verdier isolert fra det moderne samfunnets forventninger. Og de mestret til fulle de elementene forskerne hadde kommet for å måle sine krefter med. Det er på denne bakgrunn vi må forstå Amundsens faste forvissing om at «de eskimoer, der lever absolutt avsondret fra enhver civilisasjon, ubetinget er de lykkeligste, de sundeste, hederligste og mest tilfredse».33 Verken Nansen, Astrup eller Amundsen var skolerte kulturforskere. De reiste ikke ut for å studere arktiske urfolk, men fikk relasjoner til de innfødte som kan minne om et senere sosialantropologisk ideal om deltakende observasjon. Men de skiller seg også fra denne tradisjonen. De var alle kultursamlere, enten av gjenstander eller i form av å beskrive handlinger og institusjoner. De mente

274 p o l a r s t o r m a k t


En polarhelt og etnografisk samler, godt kledd i en inuitisk anorakk.


«Gjøa»-karene erfarte fordelen med å kle seg som inuiter. Ingen detalj var overflødig, selv om de i starten mente det var «naragtig for voksne mandfolk som os at gaa med frynsepynt paa dragten».

at den «primitive» kulturen de observerte var statisk og formet av det fysiske miljøet «polarfolkene» levde i: Samfunnene hadde ikke særegenheter som var dannet av kulturelle og historiske prosesser. Dermed bidro de til å opprettholde et bilde av «de andre» som noe kvalitativt forskjellig fra «oss». Kulturbeskrivelsene gir imidlertid et inntrykk av et ideelt og positivt liv i isen – Arktis som et rent og fritt alternativ. Det er et romantisk bilde, som avviker fra mye av den samtidige etnografiske litteraturen. Årsaken til at Nansen, Astrup og Amundsen skapte slike bilder kan ha sammenheng med deres kunnskap, måten de møtte inuitkulturen på og deres sorg over at dette livet så ut til å forsvinne i møte med det moderne samfunnet. Det er nærliggende å tenke seg at forutsetningen for kontakt med en annen kultur påvirker holdningene. Det har vært hevdet at britene trakk seg ut av Arktis – og konsentrerte seg om det folketomme Antarktis – da de innså at inuitene hadde en overlevings- og framkomstteknikk som overgikk britenes militære tradi-

276 p o l a r s t o r m a k t


For Amundsen var det viktig å lære seg å bygge iglo. Snø var det nok av, tid også. Ved hjelp av tålmodige inuitiske læremestere behersket han etter hvert det spesielle håndverket.


«Den første røk». For inuitene var «Gjøa» et møte men Vesten. Amundsen hadde likevel et ønske «for vore venner netchjillieskimoerne» – «at civilisationen aldrig maa naa dem».


sjon.34 Britene holdt en klar distanse til Nordpolens naboer, og selv ikke da ulykken var ute – som under den tragiske Franklin-ekspedisjonen – ville de nedverdige seg til å ta kontakt med «de ville». Her skiller britene seg sterkt fra amerikansk og skandinavisk tradisjon. Norske polarforskere gjorde, som Peary og Cook, det stikk motsatte. De gikk bevisst inn i en læringsprosess. De hadde innsett at inuitenes teknikker – hundesleden, klesdrakten og jakt underveis – var den eneste som kunne få dem til Nordpolen. Det førte til kulturmøter som utvilsomt gjorde noe med holdningene. Egen erfaring fra livet i Arktis fikk også betydning for vitenskapelige resonnementer.

Når kartet ikke stemmer med terrenget

Over 20 år etter han hadde bodd i jordhytta sammen med inuitene sto Nansen på talerstolen i Videnskaps-Akademiet i Kristiania og framførte sine nye tolkninger av de norrøne reisene til Grønland og Amerika. Han var nå en arktisk nestor, professor ved universitetet og hadde en sterk posisjon i den norske offentlighet. Han skulle snart gi ut sitt store verk Nord i tåkeheimen. Han understreket at da han, som ikke-fagmann innen historie, hadde kommet til resultater som avvek fra alle tidligere studier, var han blitt i tvil. Jo mer han hadde fordypet seg i emnet, desto sikrere var han blitt på å ha etablert en bevisrekke som var så overbevisende at han ville presentere den.35 Men han ventet protester – og det fikk han. Det han fremførte vakte slik oppsikt at debatten varte over flere møter høsten 1910, deriblant to ekstraordinære. Essensen i Nansens budskap var at en ikke kunne ta sagaenes beskrivelse av ishavsreisene vestover bokstavelig. Han tvilte ikke på at reisene hadde funnet sted, heller ikke at vikingene hadde nådd Vinland, men blant annet viste beskrivelsene av de fremmede folkene de møtte – «skrælingene» – at det var meget problematisk å bruke sagaene som kilde til sikker kunnskap om hvor vikingene hadde vært og hvilke folkeslag de hadde møtt. Omtalen av de innfødte måtte snarere forstås som ettertidens, altså sagaforfatternes, mytiske forestillinger om alver, huldrer og vetter. En slik påstand provoserte mange av de frammøtte – det var tross alt viktige kilder til en nasjonal storhetstid som ble utfordret. En av dem som ikke kunne la Nansens påstander stå ukommentert, var bestyrer ved Etnografisk Museum, professor og historiker Yngvar Nielsen (1843–1916). Han påpekte den «Beviskraft, som de gamle Kilders utvetydige Paastand nødvendigvis maate have, og hvorved der ikke kan rokkes uden meget kraftige Grunde».36 Han kritiserte blant annet Nansens etnografiske tolkninger og hevdet at sagaene definitivt beskrev reelle møter med inuitene: «De

nordpolens naboer

279


Udtryk, som anvendes om Eskimoer, viser ikke andet, end at disse regnes for en laverestående Race,» sa bestyreren som aldri hadde vært på Grønland.37 Temperaturen i debatten ble ganske høy og Nielsen erklærte at han ville fortsette diskusjonen skriftlig.38 Professor i historie Alexander Bugge (1870–1929) grep også til pennen mot Nansens tolkninger. Det samme gjorde den islandske sagaeksperten Finnur Jónsson (1858–1934). Jónsson viste blant annet til at navnet «skræling», som kom fra ordet skinnlapp, enten henspeilte på inuitenes skinnklær – eller til «deres (rynkede) hud».39 Den siste forklaringen støttet seg til betydningen av ordet skræa, som ifølge Jónsson betydde «sygelig indskrumpet person», og «et saadant navn vilde være let forstaaeligt, især hvis der er tale om eskimoer».40 Hva skyldtes denne uenigheten? Nansen hadde med boka Nord i tåkeheimen kommet inn på historikernes doméne. Hans tolkninger av sagaene utfordret det etablerte miljøet. Dette ser vi blant annet av måten deler av miljøet reagerte på: «At Frt. Nansens meninger er ravgale, derom nærer jeg ingen tvil,» skriver Jónsson til Nielsen i kjølvannet av diskusjonen, og han mente Nansen viste en forbausende mangel på innsikt i den islandske litteraturens forutsetninger og utvikling.41 Nansen på sin side hadde liten sans for at Jónsson, Bugge og Nielsen holdt fram sagaenes tekster som hellige, og med sitt positivistiske vitenskapsideal ønsket han å studere sagaforskningen ut fra «... hva jeg vil kalde naturvitenskapelig standpunkt».42 I private brev la han heller ikke skjul på hva han mente om sine motdebattanter. Han innrømmet riktignok at islendingen var en lærd mann, «... men videnskabelig ræsonnement synes ikke at være hans sterke side».43 Heller ikke Nielsens argumenter kan ha gjort synlig inntrykk: «Den stakkars sølle Yngvar Nielsen måtte jo også optræde, men med bare utenomsnak, det er med løst krudt i helt andre retninger for at minde om at også han har skrevet om dette emnet, skjønt like slet som det meste andet fra ham.»44 Synspunkter på manglende faglige forutsetninger og hvordan tekster skal tolkes er likevel ikke nok for å forstå uenigheten. Da må vi tilbake til vinteren på Grønlands vestkyst. Nansen hadde en eksklusiv erfaring. Han visste godt hvordan inuitene så ut, og i sin iver etter å lære arktiske ferdigheter hadde han fått kunnskap om deres livsførsel. Denne kunnskapen gjorde at han reagerte på sagaenes lite flatterende beskrivelser: «Ved at gjennemlæse de islandske sagaer og beretninger om Vinland og Grønland må en bli slåt av den merkværdige, halvt sagnaktige måte de infødte, Skrælingene, stadig omtales.»45 Hos hans motdebattanter derimot, som manglet denne førstehåndskunnskapen, ble samtidige etnografiske beskrivelser snarere et bevis på sagaenes troverdighet. For Finnur Jónsson var framstillingen av «skrælinger» som små av vekst, med ondt utseende, stygt og filtrete hår, store øyner og brede kinn – «som taget ud af en skildring af denslags ‘vilde folk’».46

280 p o l a r s t o r m a k t


Hvordan så inuitene ut? Det var det delte meninger om i samtiden. Her har Harald Moltke tegnet en kvinne fra Tassiusak under Den Danske Literære Grønlandsekspedition 1903–04.


Under sitt opphold hos tsjuktsjerne 1919–20 ønsket Harald Ulrik Sverdrup ü dokumentere alle sider ved nomadismens levesett. Her har han fotografert hvordan reinen fanges med lasso.


En lærevillig amatøretnograf

Da «Maud» lå innefrosset i isen ved Ajon-øya på den østsibirske kysten i 1919 noterte Harald U. Sverdrup følgende i si dagbok: «Tænk mig som sprogforsker og psykolog blandt naturfolk!» To dager tidligere hadde den allsidige naturforskeren benektet en etnografisk interesse – «det faar da være maate paa at sprede sig».47 Det som hadde skjedd i mellomtiden var at chefen, Roald Amundsen, hadde oppfordret ham til å gå i land for å leve en tid sammen med reintsjuktsjerne (luorawetlan), være med dem på vinterbeite for å studere deres språk og levesett. Hvorfor ønsket Amundsen å sende Sverdrup ut på en slik ekspedisjon? Ventet han tilsvarende beløp for sine vitenskapelige samlinger som Gjøa-ekspedisjonen hadde gitt? Tvilsomt. En sledereise ville legge begrensninger på hvor mye etnografisk materiale som kunne fraktes med tilbake. Dessuten sendte Amundsen flere forsendelser med etnografika fra tsjuktsjerne som gaver til Etnografisk Museum. Hans ambisjon var sannsynligvis at ekspedisjonen skulle ha en bredest mulig utforskning av et ukjent landskap, også av kulturer. Etnografisk Museum holdt på å ruste opp Gjøasalen, og Amundsen var like før avreise blitt bedt om en byste av seg selv for å øke interessen for de besøkende.48 Amundsen hadde et navn, også som etnografisk samler. Han som selv hadde «revet et naturfolk ut av steinalderen» ved å introdusere moderne produkter til inuitene under «Gjøa»-ekspedisjonen, så det kanskje som en plikt, som representant for et sivilisert samfunn, å dokumentere det som fantes av «opprinnelige» kulturer. Det siste aspektet var Sverdrup opptatt av. Han påpekte at moderne samferdsel, nytelsesmidler og våpen var i ferd med å utslette kulturelle særegenheter: «Vort slegtled pligter derfor ved hver leilighet at redde, hva reddes kan; samle oplysninger om leve- og tænkevis, særlig blandt de folk, som endnu befinner sig ved grænsen av civilisationens rækkevidde.»49 Sverdrups åtte måneder lange forskningsreise skiller seg fra Nansens, Astrups og Amundsens møter med arktiske kulturer. Sverdrup dro ikke for å lære av tsjuktsjerne, men for å studere dem. Selv om han nærmest ble kastet ut i forskerrollen, ser vi ingen spor av Amundsens motto om ikke å være påvirket av andre autoriteter; han leste seg opp på det lille som fantes av etnografisk og antropologisk litteratur ombord på «Maud». Han understreket riktignok at han som ikke-fagmann var avskåret fra å gi de gode sammenligningene med andre «naturfolk», men Sverdrup var vitenskapsmann, og det går tydelig fram at han ønsket å se kulturen i en større sammenheng, noe blant annet organiseringen av teksten bærer preg av. Her er geografiske, historiske, antropologiske, språklige, samfunnsmessige, juridiske og religiøse aspekter trukket fram, og Sverdrups ambisjon var å «gi en noenlunde sammenhengende fremstilling» av tsjuktsjernes liv.50 Han er inne på sentrale etnografiske spørsmål som

nordpolens naboer

283


Ifølge Sverdrup var tsjuktsjernes telt godt tilpasset nomadelivet, men selv ga han opp ü bo sammen med dem. Derimot kledde han seg som en av dem: reinskinn fra topp til tü.


kulturlån og slektskapet mellom folkegrupper på begge sider av Beringstredet, og han hadde ambisjoner om at hans studier kunne gi bidrag til allmennkulturelle problemstillinger.51 Studieteknikken var også annerledes. Han reiste med en familie og ble med dem på en sesongs flytting fra kyst til tundra. Han var en kulturinnsamler som bokstavelig talt reiste ved hjelp av etnografiske gjenstander. En framgangsmåte som minner om Knud Rasmussens teknikk på Thule-ekspedisjonene – å reise som «en av dem», selv om Sverdrup i mindre grad enn dansken lot seg integrere i samfunnet. Han var tydelig lettet når han kunne skrive «Endlich allein!»52 i dagboka og «opgav straks å bo helt og fullt blandt dem», men hadde sitt eget lille telt.53 Som et resultat av de vedvarende problemene med å få «Maud» i drift over Polhavet reiste Sverdrup på en ny, lang reise våren 1921, denne gangen sammen med Oscar Wisting. Hensikten var å gjøre magnetiske observasjoner, men Sverdrup var også interessert i hvordan kysttsjuktsjerne levde. Sledereisen rundt Tsjuktsjerhalvøya er beskrevet i boka Tre aar i isen med «Maud». Sverdrups studier av tsjuktsjerne ble ansett som betydningsfulle for kulturforskningen.54 Etnografisk Museum hadde nesten ingen gjenstander fra dette folket.55 Han fant harpunspisser som viste seg å ligne på funn gjort i Alaska, og dermed viktige for spørsmålet om hvor inuitene stammet fra.56 På grunn av den politiske utviklingen i Sovjetunionen var hans undersøkelse en av svært få som ble foretatt av vestlige forskere i dette området. I Norge sto spørsmålet om hvor samene egentlig stammet fra sentralt, og en hadde derfor en spesiell interesse for folkegrupper østover i Arktis. Samtidig var relasjonen mellom de to hovedformene for arktisk kultur – reinnomadisme og kystkultur – en av de sentrale problemstillingene for den arktiske kulturforskningen.57 Også dette spørsmålet kunne Sverdrups studier gi et bidrag til. Sverdrups etnografiske samling ble sammen med fotografier og notater overlevert til Etnografisk Museum, og språkforsker Konrad Nielsen (1875–1953) arbeidet med ordboka Sverdrup hadde utarbeidet. Anatomisk institutt ble skjenket et skjelett og en underkjeve.58 Skildringen av hans vinter med reintsjuktsjerne kom som et kapittel i Amundsens bok Nordostpassagen, som både ble skrevet og publisert mens han var ombord i «Maud», med begrenset tilgang på etnografisk litteratur. Historien ble senere utgitt med tittelen Hos tundra-folket. Her har Sverdrup i enkelte tilfeller tilføyd faglige teorier og sammenligninger. I Sverdrups beskrivelse er det liten beundring og fascinasjon for polarfolkets samfunnsstruktur og levesett. Samfunnet var så primitivt som mulig og styrt av morallover. Men slike uskrevne lover blir ikke, som hos Nansen, Astrup og Amundsen, fremholdt som et ideal. Ifølge Sverdrup ga de snarere rikelig «adgang for de stridslystne til å pryle sine venner».59 Tsjuktsjerne ble heller ikke framstilt som spesielt intelligente, de var seg selv nok, hadde en inngrodd skepsis mot alt fremmed, og det virker nesten som det eneste som virkelig var

nordpolens naboer

285


Reinnomadismen i Sibir var interessant for norske forskere. Den ble sett i sammenheng med den samiske reindriften, og spørsmålet om dens oppkomst kunne få både kulturelle og politiske følger i Norge.


viktig for dem, var at reinsdyrene trivdes. Heller ikke som jegere ble de framstilt som «synderlig framragende».60 Sverdrup understreket også i mange sammenhenger at det fantes nivåer for kulturell utvikling. Dette kommer til uttrykk når han satte de ulike etniske gruppene i Sibir opp mot hverandre. Han avslører også en tro på at «primitive» samfunn nærmest var styrt av en naturlogikk, og i slike «primitive forhold som hersket blant tsjuktsjerne» var det utenkelig at det kunne forekomme «unormal» sosial eller kulturell adferd. Homoseksualitet på tundraen – hos «naturfolk som enda var uberørt av de civiliserte nasjoners verste sykdommer» – var for eksempel et bevis på at legningen var en sykdom.61 Det finnes riktignok elementer av en romantisering av livet på tundraen og den «lykkelige uberørte tilstand de enda befinner sig i».62 Sverdrup avslutter sin fortelling med et ønske om at de må «forbli som de er» og «bevare sitt lykkelige leve- og tenkesett». Men hans framstilling avviker sterkt fra for eksempel Nansens fokusering på at inuitenes opprinnelige samfunn var velfungerende og moralsk høyverdig.63

Arktiske kulturer på utstilling

I 1850 fantes planer om et etnografisk museum i Norge. P.A. Munch skulle være bestyrer, og regjeringen foreslo å bruke 100 spesiedaler på dette for «Videnskab vigtige Institut». Men Stortinget «vovet [ikke] til dette Øiemed opførte Sum bevilge». Det ble Robert Gordon Latham (1812–1888) som ble forløseren. Han ønsket å bytte til seg etnografiske gjenstander til en samisk utstilling i England. En komité ble satt ned, og regjeringen bevilget 200 spesidaler. I 1853 kunne første forsendelse med drakter, pulk og seletøy, samt tre gipsavstøpninger av samiske hoder sendes til London. Hodene stammet fra én «af ublandet lappisk Race fra Polmak», én «af Blandingsrace, Faderen Kvæn, Moderen Lap fra Karasjok» og en siste som var «Ublandet Lap fra Karasjok, alene med Undtagelse af, at Bestemoderen var svensk». J.A. Friis skaffet de nødvendige «lappiske Hovedhaar» for å feste på gipsavstøpningene, til den nette sum av fire spesidaler. I retur kom en gjenstandssamling fra Borneo og Sumatra.64 Og i 1857 åpnet dørene for publikum. Christiania kunne som andre europeiske hovedsteder vise fremmede kulturer på utstilling, selv om samlingen kun besto av 197 gjenstander, og publikum måtte gå gjennom både auditorier og uopplyste trappeoppganger for å komme fram til tre bortgjemte rom øverst i den midtre universitetsbygningen.65 Samlingen vokste under både P.A. Munchs og senere L.K Daas bestyrertid, men fikk første et betydelig omfang under Yngvar Nielsens lange lederperiode fra 1877 til 1915. Den ble mangedoblet, noe Nielsen ikke la skjul på

nordpolens naboer

287


Arktiske urfolk på utstilling i Stockholm etter «Vegas» hjemkomst i 1880.


og var stolt over. Han var ambisiøs på museets vegne, og målestokken på suksess var antallet gjenstander og komplette samlinger. Først i 1904, etter mange års jamring over katastrofale forhold, kunne Nielsen ta med seg museet inn i et nytt, stort jugend-bygg på Tullinløkka. Her kunne museet levendegjøre sitt mål om «at gi et oversigtlig billede av kulturens skiftende utforming hos de store folkegrupper, som oprindelig har staat utenfor den moderne europæiske civilisation».66 Arktiske kulturer var viktige. Roald Amundsens samling fikk en sentral plass, og Nielsen satset friskt for å få en så komplett samisk samling som mulig. De arktiske kulturene hadde publikumsappell og var den eneste delen av utstillingen som det måtte løses billett for å se.67 For Nielsen skulle museet være allmenndannende. Det skulle vokse, det skulle trekke publikum og det skulle vise det brede lag av befolkningen så mange kulturer som mulig. Etter at museet flyttet inn i nye lokaler hadde det 80 000–90 000 besøkende i året. Som ledd i å sikre bevilgninger ville Nielsen frigjøre museet fra universitetet og etablere et stort nasjonalmuseum, hvor etnografi kunne utgjøre en avdeling. Han argumenterte for at det også bedre ville ivareta forskningen.68 Men etnografisk forskning sto ikke hans hjerte nærmest. Den pålagte undervisningen skal ha vært en tung bør for ham, og Halvdan Koht husket «at desse førelesingane var useieleg keisame».69 Nielsen var historiker og mest opptatt av norsk historie, riktignok publiserte han noen artikler om samene, men selv om han uttrykte sorg over manglende etnografisk forskning her til lands, bidro han ikke nevneverdig for å styrke den. Til Aftenposten skrøt han i 1914 av den rikholdige og vitenskapelig viktige samlingen museet huset fra inuitenes verden, men nordmenn, som var flinke til å utforske polarområdene, sto åpenbart tilbake for forskning på land og folk – og «lade det resultere i anlagt videnskabelig produktion».70 Her hadde danskene, ifølge en imponert Nielsen, en internasjonalt ledende stilling. Selv startet han en skriftserie, men det eneste større bidraget ble en framstilling av museets historie.71 I 1872 fikk Nord-Norge sitt arktiske museum. Ifølge Lov for Tromsø Museum skulle det «tilveiebringe og stadig forøke en samling av etnografiske gjenstande, oldsaker og naturalier, fornemmelig forsaavidt de skriver sig fra de arktiske egne».72 Sommeren 1874 kunne det nyetablerte museet vise publikum en utstilling på 90 samiske gjenstander. Håpet var at de skulle «give Besøgeren et nogenlunde helt og fullstændigt Billede af den lappiske Nomadestammens Livsvilkaar og Leveset». Tromsø Museum hadde allerede fra starten klare vitenskapelige ambisjoner. Og i motsetning til mange samtidige lokalt forankrede museer ble virksomheten mer enn et kuriositetskabinett. Alt i 1878 kom første bind av museets årshefter med blant annet en avhandling av Amund Helland. Den relativt omfattende publiseringen viser museets streben etter å utforske både arktiske naturforhold og de arktiske folks kulturer. På det siste

nordpolens naboer

289


Gjøasalen pü Etnografisk Museum med Roald Amundsens samling fra netsilikene ble museets flaggskip.


feltet var utvilsom Just K. Qvigstad en viktig kraft. Qvigstad, som var oppvokst i Lyngen i Troms, avla i 1874 filologisk embetseksamen i Kristiania. I 1878 ble han ansatt ved Tromsø Seminarium, hvor han blant annet skulle undervise i samisk til landsdelens lærere. Han kunne noe, men for å lære språket bedre hadde han et 3–4 måneders studieopphold i Kautokeino. Qvigstad ble raskt en av landets ledende autoriteter innen samisk etnografi og språkforskning. I 1883 ble han bestyrer for lærerskolen, året etter valgt inn i styret for Tromsø Museum, samtidig som han overtok det ulønnede vervet som leder for den samiske samlingen, en oppgave han hadde fram til 1931.73

Samlerne

Tromsø Museum og Etnografisk Museum var de to eneste museer i landet som hadde som erklært oppgave å forvalte arktiske kulturer. I Tromsø var den etter hvert omfattende etnografiske samlingen hovedsakelig samisk, men den ble også supplert med gjenstander fra inuiter på Grønland og urfolk i Sibir. For museet i Tromsø var det lett å få tak i samiske gjenstander, men det har også vært hevdet at Etnografisk Museum bokstavelig talt er grunnlagt på samisk etnografika.74 I tillegg til det som inngikk i utstillingen, var samisk materiale verdifullt byttemiddel mot gjenstander fra andre verdensdeler. Mange i NordNorge var gode leverandører også til hovedstadens museum, særlig embetsmenn. Nielsen brukte også aktivt den første samiske stortingsrepresentanten, Isak Saba, til å hente gjenstander fra Finnmark. Museet hadde lite midler til innkjøp, så mye av samlingen kom i form av gaver. Norske sjømenn og misjonærer var viktige aktører for å hente hjem gjenstander fra alle verdenshjørner. I noen tilfeller var det arvinger av en ivrig samler som fant det riktigst å overlevere den avdødes trommer, kniver og pilspisser. Som da Halvdan Koht overleverte sin avdøde brors 45 gjenstander fra nordøstlige strøk av Belgisk Kongo.75 For andre var etnografisk innsamling et av hovedmålene med reisen de la ut på. En av dem var Christian Leden. Han hadde gjort det som en livsoppgave å studere mennesker i «steinaldersamfunn» – for å «kaste lys over menneskehetens historie og utvikling».76 Gjennom en rekke reiser fra 1909, delvis finansiert av Etnografisk Museum, samlet han gjenstander og studerte musikken til inuiter i amerikansk Arktis og på Grønland.77 En annen som ville ut og samle gjenstander var Ørjan Olsen. Yngvar Nielsen hadde stor tro på at den unge biologen var en mann som ville hente hjem materiale som skulle bidra til at Etnografisk Museum kom «høit i rang i rækken mellem Europas Museer».78 Olsen planla sammen med tre deltakere to reiser i 1914 og 1915. Den første gikk til Altai og Jenisejdalen. Den neste,

nordpolens naboer

291


som skulle gå til Nord-Sibir, ble på grunn av 1. verdenskrig aldri gjennomført. Hans studier av sojotene, som levde helt syd ved grensa til Mongolia, ble likevel forstått som en undersøkelse av et arktisk folk. Dette skyldes at næringsgrunnlaget, reinnomadismen, var nært beslektet med det en fant hos andre folkeslag langs Polhavet. Etnografisk Museum var svært fornøyd med Olsens samling, som ga «et fyldig indtryk av sojoternes materielle kultur».79 Samlingen besto av både etnografisk, arkeologisk og antropologisk materiale. Olsen byttet til seg en rekke objekter mot «alt slags billig skrammel» han hadde med seg. Noen ganger var det enkelt å gjøre handel, andre ganger nesten umulig. Det var vanskeligst å få ta i en sjamandrakt, siden det skal ha vært nesten like fælt for en sjaman å selge sin drakt som å selge sin sjel. Men en fattig sjaman lot seg friste av Olsens skrammel.80 Ekspedisjonen tømte også en rekke graver for materiale som de mente kunne gi innsikt i de arktiske folkenes forhistorie. Elleve «ufuldstendige skeletter fra gamle kurgangraver samt 3 tartarskeletter» ble overlevert til Anatomisk institutt.81 Olsen ga ut en detaljert reiseskildring fra turen, samt en studie om mongolsk reinnomadisme.82 Han ønsket å gi et bredest mulig bilde av sojotenes liv – et folk han hadde liten respekt for. Han mente det var først når den siste sjamantromme hadde sluttet å slå og den gamle befolkningen var erstattet av den hvite mann, at sojotenes land kunne gå en framtid i møte.83 Få nordmenn har vært en så aktiv kultursamler som Johan Adrian Jacobsen (1853–1947). I 1877 tok han kontakt med Hinrich Rink i København. Jacobsen var fra Risøy i Troms og hadde i en alder av 16 år vært fem ganger på ishavsfangst, de to siste gangene som skipper. Han var egentlig på vei hjem fra en lengre reise i Sør-Amerika, men et besøk i Hamburg hadde satt nordmannen på en ny tanke. Han ville til Grønland og hente inuiter til Hagenbecks dyrehage. Rink ga klar beskjed om at han syntes det hele var en dårlig idé.84 Men Jacobsen klarte til slutt å få tillatelse fra danske myndigheter til å ta inuiter på europaturné. På Grønland oppdaget Jacobsen at det var vanskelig å selge planen, men pastor Rasmussen, Knud Rasmussens far, hjalp ham til å overbevise seks inuiter om at det både var trygt og innbringende å dra på overvintring i Europa. De ble først vist fram i Hagenbecks dyrehage noen uker, så dro de videre til Paris, Köln, Berlin og Dresden, før de neste vår ble sendt hjem til Jakobshavn med 1000 kroner hver i lomma. Hagenbeck satt igjen med hundretusener i fortjeneste. Og det fristet til gjentakelse. Men danske myndigheter var ikke like begeistret og brukte de hjemvendte inuitenes livsførsel og alkoholvaner som begrunnelse for at denne typen eksperiment ikke skulle gjentas.85 Dermed dro Jacobsen til Finnmark for å hente samer til en stor utstilling i Paris i 1878. Også dette ble en publikums- og kassasuksess for Hagenbeck. Og i 1880 fortsatte Jacobsen til Labrador for å hente nye inuiter. Her ble han

292 p o l a r s t o r m a k t


Just Knud Qvigstad (1853–1957) fikk en lang vitenskapelig karriere innen samisk sprük og etnografi. Her er han pü feltarbeid rundt 1930.


Ørjan Olsen klarte til slutt å få en sjaman til å bytte bort sin drakt. I dag regnes den som en av godbitene i etnografisk samling på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.


møtt av misjonærer som var meget skeptiske til hans prosjekt, og de advarte de innfødte mot å dra. Til slutt klarte han likevel å verve to familier. Også denne gangen bygget de opp et bosted i dyreparken hvor publikum kunne se inuitene padle kajakk, kjøre med hunder og jakte på sel i «sitt rette miljø». Isbjørnen sto i et bur like ved. Etter Hamburg ventet flere europeiske byer, men nå gikk det virkelig galt. I løpet av kort tid døde alle ni inuitene av kopper. Dette satte en foreløpig stopper for hele Hagenbecks «naturfolk»-prosjekt. Det er naturlig å spørre hvilke motiver som lå bak slike menneskeutstillinger. Selv om det fantes motforestillinger, sier det mye om de nedlatende holdningene i samtidas Europa til såkalte ville folk. For utstillingene var populære. Eksempelvis kom 47 000 på én dag for å se inuitene i Berlin, det høyeste antallet i dyrehagens historie. Det vitner om en stor allmenn interesse for «ukjente» og «usiviliserte» folkeslag. Med en slik publikumsappell fantes det aktører som ønsket å tjene penger på «de ville». Men menneskene, fra hele verden, som ble fraktet til Europa for å stilles ut, tjente også andre formål. Både inuitene og samene Jacobsen hadde med seg, ble grundig studert av vitenskapsmenn fra Berlin Gesellschaft für Anthropologie. De ble veid, målt og analysert. Og det ble tatt gipsavstøpninger av ansiktene og hodeformene.86 Den eventyrlystne sjømannen fra Risøy inngikk med andre ord i et nettverk hvor kunnskap om såkalte primitive folk ble samlet og – i disse tilfellene bokstavelig talt – overlevert til akademia. Jacobsen ble etter hvert enda sterkere integrert i dette nettverket, nå med mer konvensjonelle etnografiske innsamlingsmetoder. Han kom i kontakt med Adolf Bastian (1826–1905), den tyske etnografis far, og sammen planla de Jacobsens reiser for de neste fem årene. Fra 1881–83 reiste han langs NordAmerikas nordvestkyst og samlet inn over 7000 gjenstander fra indianere og inuiter. Det ser ikke ut som han bekymret seg nevneverdig for innsamlingsmetodene, selv om det innebar plyndring av gravplasser for å skaffe hodeskaller og skjelettrester. Fra 1883–85 reiste Jacobsen på kryss og tvers gjennom Sibir, hele tiden på jakt etter nye etnografiske funn til vitenskapelige institusjoner i Europa. Han reiste fra Asia over Stillehavet til San Francisco og videre til Vancouver. Her møtte han sin yngre bror, Filip. Det ser ut som sjokket over de ni inuitenes død da hadde lagt seg. For nå var Jacobsen igjen i Hagenbecks tjeneste, og de to brødrene fikk overtalt ni coola-indianere til å bli med på europaturné. Året etter reiste Filip Jacobsen med disse tilbake og slo seg ned for godt som pelsjeger, i tillegg til å samle og selge etnografiske gjenstander. Johan Adrian Jacobsen dro ikke tilbake til arktiske strøk, men fortsatte som etnografisk samler under en rekke andre himmelstrøk. Han ble aldri en del av det norske vitenskapelige miljø og var bosatt i Tyskland det meste av sitt voksne liv. På 1890-tallet uttrykte han imidlertid et sterkt ønske om å komme tilbake til Norge. Yngvar Nielsen tilbød ham en konservatorstilling på Etnografisk

nordpolens naboer

295


Karl Hagenbeck var godt fornøyd med Adrian Jacobsens evner til å transportere inuit-«karavanen» til Europa og med de karaktertypene han valgte ut.

Museum, men Jacobsen var ikke fornøyd med lønna som ble tilbudt.87 Jacobsen lanserte også et forslag om å bygge en dyrehage i forbindelse med det nye folkemuseet, med seg selv som bestyrer.88 Han opprettholdt kontakten med Etnografisk Museum, som han både solgte og ga bort gjenstander til. Den største samlingen donerte han museet i 1908. Like etter fremla Yngvar Nielsen forslag om at Jacobsen skulle få H.M. Kongens fortjenestemedalje i gull.89 Jacobsen hadde ingen formell utdannelse. Likevel oppfattet han seg selv og ble omtalt som etnograf – innenfor en tradisjon hvor innsamling av materiell kultur sto svært sentralt. Han tilpasset seg tidlig den ekstremt ting-orienterte etnografien og innså at skulle en kunne drive stort innenfor dette feltet, måtte han spesialbygge et skip som kunne manøvrere seg fram til vanskelig tilgjengelige områder og sikre tilbakeføringen av gjenstandene.

Hva sa ting om kultur?

Den enorme mengden etnografisk materiale Adrian Jacobsen samlet – bare til Museum für Völkerkunde i Berlin samlet han 18 000 gjenstander – synlig-

296 p o l a r s t o r m a k t


En storsamler som skaffet mye etnografisk materiale til europeiske museer. Her er Adrian Jacobsen (i midten foran) sammen med en gruppe indianere i 1910.


gjør også en etterspørsel fra vitenskapelige institusjoner. Men hva mente forskerne tingene kunne fortelle om de ulike folkegruppene? Gjenstander er, i motsetning til begreper som «sosial organisering», «rettshåndhevelse» og «moral», håndgripelige, bestandige og kan plasseres i museenes montrer og magasiner. Det var for eksempel enklere å vise en sjamandrakt enn å framstille «religiøse forestillinger». Ved hjelp av en Jacobsen, en ivrig zulumisjonær eller noen sjøfolk kunne museer dessuten få under tak det de mente var en komplett kultur. En slik kulturforståelse bygde på en tro om at det viktigste inntaket til vitenskapelig kunnskap om «primitive samfunn» gikk gjennom deres gjenstander. Gjenstandene kunne analyseres i vitenskapelige laboratorier og systematiseres etter formvariasjon, utviklingsgrad og geografisk spredning. Hva samfunnene, som var skriftløse og etter datidens forståelse historieløse, hadde å berette, var mindre interessant. Bildet ble snarere at de var «laveststaaende Mennesketyper, med det groveste, plumpeste Udseende»,90 de kunne ikke tenke abstrakt, de hadde ikke mulighet til å kontrollere sine følelser og manglet moral. På den måten ble det moderne europeiske samfunnet stående som en positiv kontrast til de mange «dyriske», «mangelfulle», «statiske» og «primitive» samfunn. Slike framstillinger kunne tilbakevise tidligere romantiske bilder av «de usiviliserte» og få fram at det moderne samfunnet ikke var en degenerasjon av noe opprinnelig lykkeligere, men at utviklingen hadde ført til framgang.91 Forskernes ønske om størst mulige samlinger må også forstås i lys av etnografiens sentrale spørsmål på slutten av 1800- og første halvdel av 1900tallet: Kan en oppfinnelse gjøres flere ganger?92 Arkeologen Anton Wilhelm Brøgger (1886–1951) spurte i 1917 om harpunen i «sin nuværende vidt adskilte optræden skyldes en urgammel fælles sammenheng» eller om den har «opstaat uavhængig av hinanden paa forskjellige steder».93 Svarene på spørsmålet dannet to skoler: Evolusjonistene svarte at det fantes fellesmenneskelige utviklingslover som gjorde at samfunn i gitte situasjoner kommer fram til samme løsning. Diffusjonistene, derimot, så gjenstands- og kulturlikheter som en indikasjon på at det hadde vært en eller annen form for kontakt. Den trengte ikke å ha vært direkte, men både gjenstander og skikker kunne ha vandret via andre folkegrupper – harpunen var funnet opp én gang og kunnskapen om den hadde senere spredt seg. Den diffusjonistiske tenkningen, som var inspirert av Friedrich Ratzels tanker om «menneskets idéfattigdom», sto sterkt i Tyskland og Skandinavia – med sin siste store talsmann i Thor Heyerdahl.94 Ifølge Ratzel ville mennesket i 99 av 100 tilfeller heller låne en idé enn å skape den selv.95 Eller som dansken Sophus Müller uttrykte det: «Muligheten for selvstændige opfindelse paa forskjellige steder og til forskjellige tider vil sjelden ganske kunne avvises. [...] Men likesaa sandt er det at naar man fjerner fra folkeslagenes kultur alt det der er modtat udenfra, saa blir der for de flestes vedkommende saare lite

298 p o l a r s t o r m a k t


tilbake.»96 Konsekvensene av kulturlånstanken kunne bli vidtrekkende: «vi har fundet myter, hvis hjemstavn sikkert er saa fjern som midt inde i Asien, ja vi har fundet dem som utvilsomt spænder broer mellem Grønland, Sydafrika og Fidjiøerne», forklarte den unge Nansen, inspirert av Moltke Moes (1859–1913) ideer om eventyrenes vandringer.97 Resonnement av denne typen bygger på én viktig forutsetning: «primitive folk» er grunnleggende uoppfinnsomme. Museer var et velegnet sted å vurdere spørsmålet. Etnografen Diamond Jenness (1886–1969) uttalte i 1928 at museer og biblioteker var å foretrekke framfor feltforskningen, når en skulle undersøke hva som var inuitenes egen oppfinnelse og hva som var lån. Her kunne han stille og rolig analysere og sammenstille gjenstander fra ulike kulturer og forklare folkegruppers vandring og kontakt mellom kulturer, hvor folket opprinnelig stammet fra og hvilke kulturkrets de tilhørte.98 Men for å få et endelig svar på dette grunnleggende spørsmålet måtte det gjennomføres et enormt kartleggingsarbeid. Først når en hadde oversikt over alle steder hvor harpunen hadde vært i bruk og analysert de ulike utforminger og funksjoner, kunne Brøgger og andre si om harpunen eller pil og bue kunne ha vært funnet opp flere ganger, uavhengig av hverandre.99 Og det hastet å få oversikten før «bevisene» gikk tapt.

Etnografisk Museum – et arktisk forskningssenter?

Etter at Roald Amundsen hadde vendt hjem fra Nordvestpassasjen med sin store samling, hadde Etnografisk Museum i Kristiania verdens største museale enkeltsamling av inuitiske gjenstander.100 Dette kunne gitt museet en enestående mulighet til å bygge opp et forskningsmiljø som spesialiserte seg på inuitisk kultur. Inuitene var et mystifisert folk, de levde i det barskeste klima jorda hadde å by på, og det var anseelse knyttet til studier av «Menneskehedens yderste Forpost mod Nord».101 Det er derfor fristende å spørre hvorfor inuitisk forskning ikke ble lagt større vekt på i Norge, til tross for at forskning på grønlandske forhold etter hvert ble strategisk viktig. Det sto ikke bare på viljen. Ekspedisjonene som hadde «vært vort folk til hæder og ære» og «bidraget til at henlede verdens opmerksomhed paa det videnskabelige arbeid, som drives hos oss» fikk i 1908 bevilget midler til å bearbeide og utgi de etnografiske, botaniske, zoologiske og geologiske samlinger.102 Yngvar Nielsen satt i redaksjonskomiteen. Og Ole Martin Solberg (1879–1946) – fagutdannet etnograf, med doktorgrad fra Tyskland om inuiter på Grønland – ble satt på jobben. Det så lenge ut som det skulle gå bra. I 1913 fikk Stortinget melding om at Solberg snart var ferdig. Men i 1914 var han noe forsinket på grunn av sykdom. I

nordpolens naboer

299


1916 hadde arbeidet stoppet nesten helt opp. Grunnen var nå at han ville vente til Vilhjálmur Stefánsson hadde publisert sin nye undersøkelse om et folk Solberg ville sammenligne Amundsens funn med. I 1918 bestemte redaksjonskomiteen at etnografiske arbeid ikke skulle publiseres sammen med det øvrige materialet. Solberg var nå blitt bestyrer ved Etnografisk Museum. Han planla en egen publikasjonsserie på museet og ville at Gjøa-arbeidet skulle gis ut her – siden det var best at det første bind «blev forbeholdt de arktiske folk».103 I 1930 kom siste bevilgning fra Stortinget, og de fleste avhandlingene ble endelig gitt ut, men ikke den etnografiske. Solberg ble aldri ferdig. Solberg var Norges første fagutdannede etnograf. Han hadde gjort viktige funn i Finnmark og hans faglige tyngde var utslagsgivende for at han fikk stillingen framfor den langt mer berømte storsamleren Carl Lumholtz. Etnografien ble på mange måter profesjonalisert med den nye lederen. Og Solberg hadde faglige ambisjoner på museets vegner. Han så det som en forutsetning at museet måtte utgi publikasjoner for å markere seg overfor andre lands etnografiske institusjoner – noe som også ville gjøre gjenstandbytte enklere.104 Det er liten tvil om Solbergs interesse for arktiske kulturer. Like etter at han overtok museet gikk han i gang med å sette i stand den samiske samlingen, og han reviderte utstillingen, slik at alle arktiske stammer ble organisert i sammenheng.105 17. mai i 1923 – datoen var neppe tilfeldig valgt – åpnet han dørene for den største spesialutstillingen i museets historie. Han hadde ordnet det store materialet fra Grønland som museet rådde over, «således at det kunde bidra til å oplyse offentligheten om det norske Grønlandsspørsmål».106 Ifølge Dagbladet var utstillingen en kraftig demonstrasjon av Norges historiske rett. Solberg hadde plassert små plakater mellom monterne, slik at publikum på en diskré, men tydelig måte ble orientert om den forsmedelig urett han mente Norge var utsatt for.107 Ambisjonene til tross, verken Nielsen eller Solberg var bestyrere med forutsetninger for å bygge opp et strategisk vitenskapelig miljø. Det Nielsen manglet av etnografisk interesse og skolering, hadde Solberg. Men det Nielsen hadde av pågangsmot og utadvendthet, skal ha vært fremmed for hans etterfølger.108 Nielsen hadde mange viktige venner og uvenner. Solberg hadde nesten ikke omgang med noen.109 Nielsen var mest opptatt av å få Gjøa-samlingen raskt stilt ut i en stor sal. Solberg gjorde nøyaktige studier av hvor alle enhetene kom fra og hvordan de lignet eller avvek fra andre stammers. Men manglende teft hos lederne er ikke hele forklaringen på at Etnografisk Museum aldri ble et senter for studier av inuitisk kultur. Det manglet etter hvert ikke på ambisjoner om arktisk kulturforskning i Norge, selv om Knud Rasmussens Thuleekspedisjoner sørget for at Nationalmuseet i København ble verdenssentrum innen inuitisk forskning.110 Men interessen i Norge gikk østover. For her fantes en arktisk minoritet som var både billigere og på mange vis mer maktpålig-

300 p o l a r s t o r m a k t


En tidstypisk utstillingsmonter med samiske gjenstander p책 Etnografisk Museum, p책 begynnelsen av 1900-tallet.


gende å studere. Allerede etter noen dager i sjefsstolen kontaktet Solberg to ledende sameforskere, for han ville «saa gjerne, at publikationene først og fremst skulde staa i lappeforskningens tjeneste». Brevmottakerne var Konrad Nielsen og Just Qvigstad.111

«Vårt polarfolk»

«Jeg gjentar det,» sa en stortingsrepresentant i mindretall, «hvilken mangel på overensstemmelse der er mellem» å opprette et professorat i «lappiske» språk samtidig som en «gaar temmelig haardhændt frem, naar det gjælder hensynet til den lappiske befolkningen i det hele».112 Alfred Eriksen kom nordfra og påpekte et paradoks. På den ene siden en beinhard fornorskning, hvor ønsket var å «utrydde den lappiske befolknings nationalitet». Lærere i Finnmark skulle helst verken snakke samisk eller kvensk: På den andre siden et ønske om å styrke finskugriske fag på universitetet. Det var universitetsbudsjettet Stortinget behandlet denne marsdagen i 1911. Statsråd Qvigstad hadde innstilt på at hans gode filologikollega Konrad Nielsens dosentur skulle gjøres om til professorat, og han appellerte så godt han kunne til nasjonens forpliktelse for «det internasjonale videnskabelige arbeide». Han var mindre opptatt av dem som så en inkonsekvens i politikken. Studier av samisk og finske språk hadde for Qvigstad vitenskapelig verdi. Norge hadde forpliktelse til å studere en folkegruppe hvor flesteparten bodde innenfor landets grenser. Dessuten ville en gjennom slike studier vinne vitenskapelig anerkjennelse i utlandet. Det ville være et nasjonalt nederlag dersom svenskene og finnene skulle forvalte denne kunnskapen alene. Konrad Nielsen fikk sitt professorat. Det hadde ikke Qvigstad fått i 1897. Den gang kom Stortinget til at avdøde professor Friis’ stilling kunne gjøres om til et dosentur. På 1800-tallet hadde begrunnelsen for samisk som universitetsfag først og fremst vært at en skulle skolere prester, slik at de kunne tjene soknebarn som ikke kunne norsk, noe Stortinget hadde ment kunne ivaretas med et dosentur.113 Med Qvigstad som statsråd hadde etnografien og språkforskningen fått en av sine som talsmann, og hans engasjement bidro til et stortingsflertall for at samisk språkforskning igjen skulle få et professorat.114 Statsråden fikk også gjennomslag for et dosentur i etnografi.115 Men hvorfor ønsket universitetet at fagfeltet skulle styrkes? Det ble blant annet argumentert for at det nordligste Norge hadde krav på større «repræsentation ved vort universitet, end hva dette nu gjennem en aarrække har hat».116 Og ifølge Nielsens tiltredelsesforelesning hadde studiene også betydning ut over kuriositetsinteressen for samene – som «aldrig har været noget folk i andet end etnografisk forstand». Men begrunnelsen lå på ingen måte bare i egenverdien av kunnskap om samisk språk og kultur. Studiene hadde langt større ringvirk-

302 p o l a r s t o r m a k t


En spr책kforsker i arbeid. Konrad Nielsen i samtale med Elen Olsen.


ninger: Forskningspolitisk var det god økonomi i å utnytte at det i Norge fantes et folk som kunne bidra til st��rre innsikt for allmenn språkkunnskap, nordisk språk- og bosetningshistorie, germansk mytologi, etnografi og forståelsen av primitiv kulturhistorie generelt. Men hvordan? Forskere mente at såkalte primitive samfunn kunne gi svar på en del grunnleggende spørsmål av allmennmenneskelig karakter. Studier av folk i «naturtilstanden» kunne gi svar på sammenhengen mellom raseegenskaper og geografisk tilhørighet. Samtidig var interessen for «de primitive» også en interesse for egen historie. Siden en forutsatte at slike samfunn var grunnleggende konservative – at de hadde svak evne til omstillinger og utvikling – tok en det for gitt at kulturtrekk og språk som en gang var tatt i bruk, ville bestå. Dermed representerte eksempelvis samene for Qvigstad et «historisk arkiv» – ord og uttrykk som var glemt i norsk var innlånt og levde videre hos samene. Men interessen gikk videre. Fra slutten av 1800-tallet hadde det utviklet seg en forestilling om at mennesket hadde gått gjennom en utviklingsprosess, der den hvite mann hadde nådd lengst, mens andre «raser» hadde stagnert på lavere nivåer. Kulturell utvikling ble i hovedsak sett på som en naturgitt og uunngåelig prosess, hvor årsaken til stagnasjon ble forklart med «de primitives» biologiske egenskaper.117 Arkeologer og etnografer konstruerte ut fra en slik tanke en modell hvor de ordnet de forskjellige «raser» i rekkefølge, fra de minst utviklede til de mest sammensatte. En slik verdensorden var ikke bare beskrivende for alle folkeslag – den viste også utviklingshistorien til egen kultur – og primitive samfunn ble kunnskapsleverandører til egen forhistorie – et slags laboratorium. Som John Lubbock (1834–1913) uttrykte det: «På samme måte som nåtidens elefanter kan gi kunnskap om utdødde mammuters natur, kan nåtidens primitive samfunn belyse førhistoriske menneskers adferd.»118 Men disse faglige betraktningene er ikke nok for å forklare at det i 1911 var mulig å få et professorat som ble avvist i 1897. I mellomtiden hadde unionen med Sverige gått i oppløsning, og den unge staten var i kontinuerlige forhandlinger om hvordan statene skulle forholde seg til reindriftssamenes flyttinger. Vitenskapen kunne kanskje bidra til å svare på «hvorfra er vore lapper kommet?».119 Eller enda viktigere: Når kom de til Nord-Norge? Og kom de som jegere og fiskere eller som reindriftsnomader? Svaret kunne ifølge statsråden ha «en viss politisk betydning, kan man sige».

Hvor kom samene fra?

«Den historiske utvikling lar sig ikke bestemme uten ved videnskapens hjælp, og dens lys synes nu at skulle bli kastet over et spørsmaal, som har været merkelig dunkelt og som har avfødt megen uklarhet og forvirring ikke mindst her i

304 p o l a r s t o r m a k t


Finmarken, dette spørsmaal: naar kom den mongolske stamme lapperne ind i Norge?»120 Det var ikke bare Finmarkens Amstidende som var opptatt av dette spørsmålet. At samene hadde vandret inn i Norge fra øst var det heller ikke mye uenighet om da dette ble skrevet i 1908. Yngvar Nielsen slo enkelt og greit fast at samene var «den ytterste gren mot nordvest av de mongoloide folkeslag» og hadde sitt gamle hjem langt mod øst.121 Diskusjonen dreide seg snarere om hvordan en vitenskapelig kunne fastslå hvor samene opprinnelig var kommet fra og når innvandringen hadde skjedd. Nielsen mente gjenstander kunne fortelle mye. For eksempel kunne samenes upraktiske og «bagvendte» høvel vise sammenhengen med østlige folkeslag. Det var ikke tilfeldig at fasongen på verktøy lignet – og en «eftersporing af dette er det, som kaster lys over kulturenes dunkle veie og over folkeslags vandring i forhistoriske tider».122 En som ville gi Nielsen og andre sammenligningsmateriale, var Ørjan Olsen.123 Da han la ut på sin ekspedisjon i 1914, var forutsetningen at både «lapper og kvæner stammer fra Mellomasien og Sibirien».124 Hans utgangspunkt var at mye av Skandinavias natur og kultur hadde røtter i Sibir, og reisen ble omtalt som «en tur til vore Fædre i Centralasien. Vor egen, vore Dyrs og Planters Hjemstavn».125 En av grunnene for en slik antakelse var ifølge Olsen å finne i «overensstemmelsen mellem de norske og russiske fund fra den ‘arktiske stenalder’».126 Ekspedisjonen ble ønsket velkommen av mange. Antropologen Kristian Emil Schreiner (1874–1957) mente at kunnskap om «beslægtede mongolske raser» var svært viktig for at samiske undersøkelser skulle «faa nogen betyde-

Kniver fra Nordøst-Sibir og fra vest og øst i Nord-Amerika. For Yngvar Nielsen skulle det «ikke megen granskning til for at se, at gjenstandene er af samme type, de er fostre af en og samme kulturstrømning».

nordpolens naboer

305


Biologen Ørjan Olsen, sønn av Ole Tobias Olsen og bror av Anders Orvin, hadde mange ulike prosjekter, men ikke alle hadde like stor respekt for hans faglige innsats.

ligere rekkevidde». Dette burde være «indlysende for enhver».127 Ønsket om å få utvidet kunnskapen om «vore lapper» var også et poeng Stortinget var opptatt av da det behandlet søknaden som var anbefalt av en rekke betydningsfulle vitenskapsmenn, som R. Collett, N. Wille, Y. Nielsen, K.E. Schreiner, J. Kiær, G. Gustafson, G.O. Sars, W.C. Brøgger, C. Størmer og H.H. Gran.128 Olsen var svært opptatt av å koble sojotenes forhistorie og kultur sammen med nordrussiske nomader og finsk-ugriske folk. Særlig ble kulturelle likheter med samene understreket, nærmest til det parodiske: Klesplagg, reindriften, skiløpingen, sjamanismen, språket som klinger likt, deres manglende takknemlighet – selv en vuggende gange og krokete bein ble sammenholdt. Olsen hadde altså ingen utdannelse innen etnografi eller andre kulturfag. Men Yngvar Nielsen framhevet hans sammenligninger som en faglig styrke ved boka Olsen skrev om sojotene.129 Olsens prosjekt hadde likevel ikke imponert alle. Fridtjof Nansen hadde ikke sans for «materialmagasinering» og trodde samlingene kun kom til å «fylde skaper i raritetskabinetter». Hans uttalelser til budsjettkomiteen holdt på å velte

306 p o l a r s t o r m a k t


stortingsflertallet. Det opprørte statsråd Aasulv Bryggesaa – at det ble slått «eit strik yver alt det, som dei hev sagt alle dei andre vitskapsmennerne» fordi Nansens vurdering «ikkje gjeng i Ørjan Olsens favør».130 Nansens uttalelser bekymret også Schreiner, og han sendte et brev hvor han innstendig ba professoren på nytt vurdere å gi sin støtte, men til liten nytte. Nansen var både skeptisk til Olsen som vitenskapsmann og en naiv tro på «å la de fleste folkeslag utspringe fra Central-Asien, og la dem utvandre derfra vifteformig til alle sider.»131 Just Qvigstad var også overrasket over at så mange gode navn hadde velsignet søknaden.132 Også den svenske etnograf K.B. Wiklund var meget kritisk til Olsens bok Et primitivt folk, og synes det var underlig med de «stadig återkommande jämförelserna med lapparne».133 Teoriene om hvordan og når samene var kommet til Skandinavia ble etter hvert mer sammensatte enn Olsens og Nielsens relativt enkle antakelser. Fokuset ble satt på metodiske undersøkelse av materiell kultur, språk og folkelig kultur som eventyr og sagn. Gjennom systematiske språkanalyser av stedsnavn i Nord-Norge ble det påvist at flere navn bar i seg rester av gammelnorske navn. Hva betydde det? Samene hadde også gammelnorske rester i reindriftterminologien. Var de blitt inspirert av norrøn fedrift? Og hvorfor hadde de ikke typiske samiske navn på sjøkultur? Det ble viktig å undersøke hva samene hadde lånt av nordmennene. Dette kunne gi innsikt i hvilket samkvem det hadde vært mellom samer og nordmenn opp gjennom historien. Gammelnorske ord var én ting, men noen mente at det også fantes rester av urnordisk. Det var et vitnesbyrd om at det fantes livlig kontakt mellom samer og nordmenn før overgangen til gammelnorsk, ca 700 år etter Kristus. Betydde det at samene hadde vært så lenge i landet? Det kunne kanskje de kulturtrekk som påviselig ikke var kommet fra nordmennene si noe om – og det ville kanskje avdekke hvor samene opprinnelig kom fra? Hvordan skulle en forresten forklare at samene snakket et språk beslektet med finsk, men hadde ulik kroppsbygning og raseegenskaper? Sto samene nærmere de nærmeste naboene i øst, samojedene, selv om språket var temmelig forskjellig? Solberg, skolert i den tyske komparative etnografien, påviste blant annet hvordan systematiske likheter i samisk og samojedisk materiell og åndelig kultur var et bevis på at de to folkegruppene sto nært hverandre. Wiklund hadde påvist det motsatte, siden den materielle kulturen avvek på flere punkter. Solberg på sin side mente at tusen års atskillelse måtte ha satt sine spor, og viste til at de to folkegruppene fortsatt brukte samme hunderase, lassoen ble brukt på samme måte, reinen kjørt med samme type tømmer, og begge folkegruppene hadde samme særegne naturkultus.134 Han ville likevel ikke konkludere med at samene sto i direkte slektskap med samojedene. Det viste snarere at begge kulturer, i likhet med alle de andre arktiske reinsdyrskulturene, hadde samme opprinnelse, ikke usannsynlig fra Altai i Sibir. De ulike etnografiske, språklige,

nordpolens naboer

307


religiøse og antropologiske vektleggingene til tross: Det etablerte forskningsmiljøet var enige i at det fantes et eller annen slektskap mellom alle arktiske kulturer som levde av reindrift – fra tsjuktsjerne i øst til samene i vest. Men hadde den arktiske kulturens fellesnevner – reindriften – ett utgangspunkt eller flere?

«Forberedes lappe-saken forsvarlig?»

Andreas M. Hansen (1857–1932) stilte dette spørsmålet i Verdens Gang i 1910.135 Han var rystet. Den norske oppnevnte sakkyndige etnografen i reinbeiteforhandlingene med Sverige hadde en «særdeles svensk-fordelaktige teori». Solberg hadde gravd opp en ikke-norsk boplass i Varanger som han mente var samisk. Det var et viktig bevis for å datere når samene hadde kommet til Finnmark. Hansen, som hadde en teori om et utdødd og ukjent folkeferd som ikke hadde etterlatt seg spor i historien, trodde at samene hadde kommet til Finnmark mye seinere enn Solberg hevdet. Nå krevde han «en simpel, nøgtern og grundig vitenskapelig paavisning av det faktiske forhold, at Lapperne er det sidst komne folkeslag.»136 En slik påstand ble det debatt av. Hansen ble hardt kritisert for å blande politikk og vitenskap, og hans vidløftige teorier om folket som forsvant vant liten anerkjennelse hos andre vitenskapsmenn. Hans iherdige avisskriverier våren 1910 viser at de politiske og juridiske spørsmålene i reinbeitesaken også berørte forskerne. Rent juridisk var det avgjørende spørsmålet ikke når samene hadde kommet til Finnmark og Troms, men hvor lenge de hadde flyttet over grensa. Dersom forskerne kunne fastslå at samene først hadde kommet med sine reinsflokker på et tidspunkt da det allerede fantes en norsk befolkning i området, ville likevel argumentet om at samene på svensk side av grensa hadde rett til å beite i Norge bli svekket. Solberg daterte funnene i Varanger til ca år 800. De var åpenbart samiske, men det fantes en rekke avanserte fangst- og fiskeredskaper som problematiserte det hele. De måtte ifølge Solberg ha kommet via kulturlån fra nordboere. Arkeologiske materiale pekte med andre ord i retning av at samene kom til et allerede befolket Finnmark.137 Hansen skulle helst ha sett at den sakkyndige komité hadde slått fast at samene kom mye seinere. For de fleste andre enn Hansen var den sikreste kilden til kunnskap om at det fantes samer fra omkring år 900, Ottars beretning. Spørsmålet var hvor lenge samene hadde vært i landet da Ottar traff dem. Språkstudier kunne bidra til å gi svar, men forskerne var ikke enige. Qvigstad mente gammelnorske lånord i samisk tydet på at samene hadde kommet til Finnmark etter nordboerne. Wiklund, som hadde vært svensk sakkyndig i reinbeitesaken, la vekt på de urnordiske lånordene og visse urgermanske rester i samisk, og hevdet at samene hadde hatt kontakt med

308 p o l a r s t o r m a k t


Tre Kautokeino-kvinner fotografert av dansken Sophus Tromholt. Tromholt var i Finnmark 1882–83 som norsk statsstipendiat for ü fotografere nordlyset, og ga etter dette ut Billeder fra Lappernes Land.


germanerne opptil flere hundre år før gammelnorsk kom i bruk på 700-tallet. Han mente dessuten at samene hadde kommet til Skandinavia som jegere og at deres overgang til tamreindrift hadde funnet sted her. Denne antakelsen mente Solberg var så faglig uholdbar at han knapt fant det nødvendig å kommentere den: «Overgangen fra jæger til nomade betegnes jo intet mindre end udviklingen af en helt ny kultur.»138 Den tyske sammenlignende etnografien, som Solberg var skolert i, kunne ikke godta at en kultur uten videre kunne tilegne seg et nytt næringsgrunnlag og gi slipp på nedarvede skikker og vaner. Dessuten fantes kanskje «en endnu uopdaget lov, som trods alt gjør de paastaaede urnordiske stedsnavne til gammelnorsk». Derfor måtte arkeologien få det avgjørende ord i dette spørsmålet.139 Det overrasket ikke Hansen at svensken Wiklund hadde en datering som favoriserte sitt eget land, men at universitetets samiske språkforsker i Norge var «en discipel av Wiklund og ikke deler Qvigstads opfatning» fant han påkrevd å opplyse om. Likevel var nok Solberg, Wiklund, Qvigstad og den utskjelte universitetsansatte Konrad Nielsen mer uenig med Hansen enn med hverandre. Men teori sto mot teori. Og spørsmålet om hvorfra og når samene kom til Norge var fortsatt uavklart. Det var behov for å få et godt sammenligningsgrunnlag østover.

Arktisk kulturforskning for fred

Sommeren 1917, mens 1. verdenskrig herjet Europa, holdt Fredrik Stang (1867–1941) et foredrag på et nordisk interparlamentarisk møte i København. Stang, som var professor i rettsvitenskap, tidligere justisminister og formann i Høyre, fryktet det kunne ta lang tid før det åndelige bruddet mellom vitenskapsmenn på hver side av skyttergravene kunne leges. Han tok til orde for at de små, nøytrale land hadde en særskilt forpliktelse til at forskningen igjen fikk den nødvendige internasjonale kontaktflaten når freden en gang kom. Et konkret bidrag var å opprette internasjonale vitenskapelige akademier. Tilbake i Norge ble det lansert planer for to slike «verdensakademier». De fagfelter som pekte seg ut var geofysisk forskning og sammenlignende kulturforskning. Stang trengte penger, og det viste seg mulig å skaffe i et land som hadde tjent godt på krigen. Mange så det som både riktig og klokt å bruke noe av fortjenesten på forskning som kunne «skaffe Norges navn en ærefuld plads i nationernes række, og bidra til at Norge i fremtiden kan gjøre en større kulturel indsats».140 I 1919 bevilget Stortinget derfor tre millioner kroner til «Sarsfondet, til fremme av norsk videnskap og dens deltakelse i det internasjonale kulturarbeidet», det ble senere hetende Forskningsfondet av 1919.141

310 p o l a r s t o r m a k t


Dagfin Werenskiolds førsteutkast til instituttets velkjente logo. Solberg sendte den i retur. Han mente person nummer to fra høyre, «eskimoen», virket karikert: «man vilde ikke vælge en europæer med aaben mund».

Selv om Stortinget hadde sikret fondet, var både politikere og forskere uenige om hvordan pengene skulle fordeles. Blant de folkevalgte fantes talsmenn som ville spre midlene utover landets vitenskapelige institusjoner. Fondskjempen framfor noen, W.C. Brøgger, sådde tvil både om forsoningstanken som lå i Stangs plan og om det fantes et sterkt nok faglig miljø for et humanistisk institutt i Norge. Pengene burde heller samles i et landsfond for særlig fremragende eller betydningsfull forskning. Han fikk delvis gjennomslag for sitt syn. Det Geofysiske Institutt i Bergen ble ikke forsterket til et internasjonalt akademi. I stedet ble fondet delt mellom en naturvitenskapelig og en humanistisk avdeling. Den siste fikk en særlig forpliktelse for det nyopprettede Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Etter at også Kristiania by bevilget til sammen én million til denne «enestaaende leilighet til paa en værdig og forstaaelsesfuld maate at træ frem som landets hovedstad», kunne instituttet ta fatt på sitt arbeid 18. april 1923.142 Ambisjonene var store i fredsprislandet. Gjennom sammenlignende kulturstudier kunne en være «skikket til å legge det åndelige grunnlag for det Folkenes Forbund som nu forhåpentlig skal bygges».143 Men på hvilken måte? Utgangs-

nordpolens naboer

311


punktet for Stang var at mennesker som hadde levd under samme naturvilkår, ville utvikle lik tenkning og kultur. Dette ga et inntrykk av «menneskehetens enhet». Riktignok var ikke rasespørsmålet ferdig gjennomarbeidet ut fra «eksakt videnskapelig synspunkter». Likevel: Det var en radikal tanke som ble lansert og et alternativ til en kategorisk forståelse av biologiske forskjeller mellom kulturer. Var antakelsen riktig, ville det få bestemt «betydning for folks almenpolitiske indstilling».144 Men først måtte man undersøke i hvilken grad naturen påvirker kulturen, og hva var mer naturlig enn å bruke Arktis som et «laboratorium» for å finne svaret? Forutsetningen var at det harde klimaet var begrensende og utarmende for kulturutviklingen her. Følgelig var det lettere å få oversikt over samfunnsforholdene hos folkestammene som hadde slått seg ned langs det klimatisk og topografisk ensartede Polhavet enn tilfellet var lenger sør – «hvor kulturlivet er saa sammensatt».145 Dessuten var det i nord mulig å få oversikt over hvor fremmede impulser kom fra. Det var nærmest en uoverkommelig oppgave andre steder. Stang mente man ville oppnå best resultat dersom kulturfag, som til da hadde undersøkt enkeltsider av samfunnet, og som organisatorisk sorterte under ulike fakulteter på universitetene, samarbeidet i studier av én kultur. Med en slik tilnærming var målet at urfolk i Arktis kunne gi svar på en «rekke problemer av almenmenneskelig art».146 Det var ikke eneste begrunnelse for at arktiske kulturstudier etter hvert ble hovedsatsningsområdet til Instituttet for sammenlignende kulturforskning. I Norge fantes et lett tilgjengelig arktisk folk. Få år etter at Stortinget hadde debattert om det var behov for professorat i samisk språk ble det poengtert at norske forskere gjennom lengre tid hadde vært opptatt av å undersøke samenes språk, kultur og raseegenskaper. Og en «hel stab av videnskapsmænd» sto ferdig til å sette den sammenlignende kulturforskningsideen ut i livet.147 Reinbeitesaken hadde skapt offentlig diskusjon om forholdene i Finnmark og Troms og forståelse for at forskningen var viktig.148 Det genererte midler til vitenskapen. Blant annet ble Qvigstad i 1920 av Stortinget kjøpt fri fra sitt rektorembete i Tromsø, slik at han kunne «anvende de arbeidsår jeg har igjen for å gjøre noget ut av mitt materiale».149 Solberg ble kontaktet tidlig i prosessen. Han skulle utmeisle instituttets arktiske program. Han ble valg inn i instituttets hovedstyre, og i 1923 tilkjennega han hva som måtte gjøres av forskning. En tilstrekkelig bredt anlagt undersøkelse av den arktisk livsform var ønskelig. Men oppgaven var stor. Så stor at han allerede i utgangspunktet slo fast at det måtte gjøres stykke for stykke. Instituttet skulle ikke utforske Grønland. Den offisielle begrunnelsen var at slike studier ble drevet med stor intensitet av amerikanske og danske forskere. Solberg, som selv hadde en sterk mening om den pågående striden, så det nok litt annerledes, men «saalænge Vestgrønland er lukket for norske, har et saadant

312 p o l a r s t o r m a k t


Ole Martin Solberg, Etnografisk Museums bestyrer 1917–1945.


forslag ikke aktualitet». Forskningsområdet var likevel stort nok: fra Beringstredet i øst til Nord-Norge i vest – eller «meget nær det halve jordomfang».150 Det var naturlig å starte med Finnmark og de tilgrensende strøk for å gi et så komplett bilde som mulig av samenes kultur. Det ville si: reindrift, bosetting, materiell kultur, folkeminne, musikk, sedvane, rettsoppfatning, religion, språk, eldre historie, arkeologiske utgravninger, anatomiske målinger og psykologiske undersøkelser. Styret velsignet Solbergs plan og opprettet et eget arktisk utvalg bestående av ham selv, Stang og tidligere statsminister Gunnar Knudsen. Det var nok å ta fatt på for utvalgets eneste arktisk-kyndige. Publikasjoner skulle gis ut, foredragsholdere hentes inn og Solbergs 10-punkts forskningsplan videreutvikles. Det gjaldt å knytte til seg spesialistene på feltet. Igjen gikk henvendelsen til Qvigstad og Konrad Nielsen, i tillegg til juristen Erik Solem, antropologen Kristian Emil Schreiner og reindriftsinspektør Kristian Nissen. Men først skulle instituttet markere sine satsningsfelter med innledningsforelesninger – kaukasiske språk, folkeminnegranskning og arktiske studier. Fra Tromsø kom nestoren for å si sin mening om hvilke oppgaver som ventet den samiske kulturforskningen. Så plutselig takket Solberg for seg. Det virker som han var både skuffet og sliten. Til språkforskeren Paul Olaf Bodding skrev han fortrolig at han var utslitt og deprimert.151 Hva som hadde skjedd, er ikke helt klart, men til Qvigstad var forklaringen at «jeg passer saa daarlig ind i en stor flok fra dette styre, at jeg føler det nu som en lettelse at være udenfor det».152 Det var etter et møte med det nyvalgte medlemmet i Det arktiske utvalget, Magnus Olsen, at avgjørelsen ble tatt. Til Stang skrev han, nokså fornærmet, at han ikke kunne gi slipp på sine «forbenede principer om saglighed og sparsomhed» – som ofte ble møtt med harme av de andre styremedlemmene. «Dessuten er jeg blevet noget saa nær overflødig, efterat den arktiske komité er blevet styrket ved indvalg af flere nye medlemmer».153 Om uheldig personkjemi er hele forklaringen på at Solberg trakk seg fra hovedstyret, det arktiske utvalget og publiseringsutvalget, vites ikke. Det kan tenkes han så virksomheten som en konkurrent til sitt eget museum – «som også er et Kulturforskninginstitut» og «en anstalt, som arbeider paa samme linje som Instituttet».154 Etnografisk Museums skriftserie var Solbergs store prosjekt. Suksessen instituttet opplevde, ikke minst den voksende publikasjonsserien, var kanskje truende for egen virksomhet?

Kulturforskningsekspedisjon

Fredrik Stang hadde et håp om at suksessen i polar naturforskning skulle føres videre mot nye mål. Han ville at norske navn nå også skulle knyttes til den

314 p o l a r s t o r m a k t


arktiske kulturforskning.155 En forskningsekspedisjon til Kolahalvøya ble derfor den første store satsningen. Og hva var mer naturlig enn å hente inn en som hadde vært ute en vinternatt før? Fridtjof Nansen lot seg overbevise om å lede utarbeidelsen av planen. Fra høsten 1925 var han også leder for det arktiske utvalget, et formannsverv han hadde til sin død i 1930. Det var nok likevel ikke Nansens praktiske felterfaringer som var viktigst. Reindriftsinspektør Kristian Nissen skulle lede selve ekspedisjonen, men Nansen skulle være en døråpner, både hjemme og i Sovjetunionen, hvor han hadde mye velvilje etter sin innsats i hjelpearbeidene etter borgerkrigen. Han var dessuten veldig interessert i saken. I Nord i tåkeheimen hadde Nansen behandlet mange av de problemstillingene som nå skulle studeres nærmere. Han skal ha imponert det arktiske utvalget med sine kunnskaper om emnet, og i nært samarbeid med blant andre Konrad Nielsen, A.W. Brøgger, K.E. Schreiner og nå hjemvendte Harald Ulrik Sverdrup, gikk han i gang med å skissere ekspedisjonens faglige mål.156 De var ikke beskjedne. Lett inspirert av Knud Rasmussens Thule-ekspedisjoner ble det planlagt en vinterekspedisjon med ski og reinsdyrtransport, og en sommerreise med skip, elvebåt og til fots. Ti til tolv vitenskapsmenn skulle dekke hele spekteret av kulturstudier. Ved å reise sammen med urbefolkningen og møte dem i deres bosetninger, skulle hele kulturen settes under lupen. For et bra resultat krevdes et intimt samarbeid mellom antropologer, etnografer, språkforskere, sosiologer og arkeologer. Det danskene hadde fått til på Grønland, ville nordmenn ta fatt på i eurasiske Arktis – hvor arktiske kulturer hadde vært «merkelig lite gjenstann for metodiske og sammenlignende studier».157 Ekspedisjonen kunne redusere antallet spekulasjoner og teorier om forbindelseslinjen mellom samene og samojedene, men det var bare starten: Studiene ville være et bidrag til å løse selve spørsmålet om de arktiske kulturers opprinnelse. Det skulle være et internasjonalt foretak, ledet av nordmenn. Arkeolog A.W. Brøgger, språkforsker Konrad Nielsen og antropolog K.E. Schreiner var blant de selvskrevne deltakerne. I tillegg var det ønskelig å få med finske, svenske, russiske og amerikanske forskere.158 Franz Boas hadde vært i Oslo og holdt en forelesningsrekke om «Primitive Art», og var godt informert og svært interessert i at kunnskapen om arktiske folk i det nordlige Europa og Asia ble utvidet.159 Kristian Nissen gikk i gang med de praktiske detaljene. Utstyr og skip skulle på plass. Kr 200.000 ville gå med, inkludert publisering av resultatene, et beløp som lå langt utenfor rekkevidden av hva instituttet kunne makte. Men Fredrik Stang hadde skaffet penger før, det hadde også Nansen, og i 1926 bladde The Laura Spelman Rockefeller Memorial opp med kr 150.000. Resten kom fra norske vitenskapelige fond. Men det fantes et langt større problem: Sovjetiske myndigheter ville ikke uten videre slippe norske vitenskapsmenn inn i landet. De hilste «venskapelig konkurranse og samarbeid i videnskapelig arbeid»

nordpolens naboer

315


Knud Rasmussen (til høyre) kommer til Oslo i 1925 etter femte Thule-ekspedisjon. Her møter han bl.a. Nansen og Otto Sverdrup. Rasmussen hadde stor respekt for Nansen «og vor fælles Kærlighed og Beundring for Naturfolket».

velkommen, men stilte samtidig en del krav. De forutsatte en felles deltakelse i utarbeidelsen, gjennomføringen og ledelsen av det de betegnet som en sovjetisk-norsk ekspedisjonen, samt at alle vitenskapelige resultater også skulle publiseres på russisk. Det ville ifølge Nansen «være helt å forandre ekspedisjonens karakter», og noe verken nordmennene eller de amerikanske sponsorene kunne godta. Russiske vitenskapsmenn som deltakere, ja, men ekspedisjonen skulle være norsk.160 Det hjalp ikke om en «med sådan verdensautoritet og sådan glimrende erfaring som S. S. S. R. ‘s prøvede vend prof. dr. Nansen» drev ivrig lobbyvirksomhet via den norske minister i Moskva mot sentrale russiske politikere og den sovjetiske minister i Oslo.161 Heller ikke at Boas tilbød seg å bruke sine kontakter i Leningrad.162 Russerne ga ikke etter på sine krav. Den endelige avgjørelsen om å skrinlegge planen ble tatt på nyåret i 1928.163 Det var et skuffet, men langtfra motløst institutt som måtte se at veien østover foreløpig var stengt. Instituttets mål hadde på sikt vært å utforske Polhavets kulturer østover langs hele Sibir.164 På den annen side: «Finnmark er jo den civiliserte verdens ytterste forpost mot nord.»165 Det var nok å ta fatt på.

316 p o l a r s t o r m a k t


Alternativet til forskningsekspedisjoner?

Muligheten for en nansenistisk kulturforskningsekspedisjonen mistet sin aktualitet etter hvert som en innså at Sovjetunionen var kommet for å bli. Det så mørkt ut for etnografene og antropologene som, i likhet med hva Schreiner hadde uttrykt i 1914, ønsket å følge opp det Nansen hadde vist vei for innen arktisk geografi og oseanografi.166 Hva med Grønland? Edvard Bull fikk styrets tilslutning til å utrede om nordmenn skulle gjøre som danskene og starte arkeologiske utgravninger, noe som falt innenfor studier av «norske minder» og var ikke studier av arktiske kulturer. Og Schreiner så det som svært ønskelig at det ble bevilget penger slik at NSIUs forskere kunne skaffe flere skjeletter fra Grønland til Anatomisk institutt. Instituttet hadde en rikholdig samisk samling, og fikk de flere skjeletter av inuiter «vilde betingelsen for en sammenlikning mellem de to circumpolare folkestammers osteologi være tilstede».167 Men selv om grønlandsforskningen kunne gitt rikelig anledning til å virkeliggjøre Stangs mål om å utvide norsk polarforskning, ble det ble aldri et reelt alternativ for Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Hvorfor? Det kan virke litt underlig, med tanke på de politiske visjoner andre vitenskapsmenn hadde for norsk forskning på øya. Eksisterte det en «gentleman’s agreement» om å la inuitforskningen være forbeholdt dansker og amerikanere? Neppe. Men det fantes relativt lite kompetanse på feltet i Norge. Dessuten hadde lederen for det arktiske utvalget, Nansen, markert seg sterkere enn noen andre mot «det skred av norskhet og national selvfølelse, som er løsnet med Grønlands-saken, og som saa mange bra nordmænd er revet med i».168 Det ser heller ikke ut som at andre tilknyttet instituttet aktivt ville bruke studier av arktiske kulturer som et virkemiddel for norsk suverenitetshevdelse. Det var ikke alle som var like begeistret for måten Kola-ekspedisjonen hadde vært tenkt gjennomført på. Konrad Nielsen mente i ettertid at det hele bar for mye preg av en «ekspedisjon». Toktet hadde sin styrke i at det kunne skaffe til veie et stort materiale, men han mente det store apparatet lett kunne ha skremt en «primitiv» befolkning og hindret forskerne i å få den nødvendige, fortrolige kontakten. På spørsmålet om det i Norge fortsatt fantes oppgaver, svarte Nielsen «et ubetinget ja».169 Schreiner og Brøgger var av samme oppfatning, og de tre ble bedt om å komme med hvert sitt forslag til nye satsningsområder etter Kola-planens havari. Nielsen la vekt på at det virkelig hastet med å få dokumentert samenes materielle kultur, som var i ferd med å forsvinne med fornorskningen. Denne prosessen førte også til at dialektgrensene ble utvisket. Det var en ny omfattende plan utvalget kom til å vedta, på sett og vis like bred i sin faglige tilnærming som Kola-ekspedisjonen. Men planen var mer langsiktig. I den sammenhengen var det også ønskelig å bygge ut kompetansen ved Tromsø Museum ved at instituttet finansiert en etnograf-

nordpolens naboer

317


stilling, og fortsatte å støtte den stadig produktive Qvigstad. Forskningen skulle i første omgang foregå over fem år, og i store deler av Nord-Norge, i nordlige Sverige og i Finland. Det skulle likevel bli tre enkeltprosjekter som kom til å bli satsingsområder på 1930-tallet. Konrad Nielsen skulle bli ferdig med sin store samiske ordbok, og Schreiner skulle sørge for at kartleggingen av samenes fysiske egenskaper kom på trykk. Rockefeller-fondet finansierte begge verkene. Dessuten hadde den selvlærte arkeologen Anders Nummedal gjort oppsiktsvekkende funn i Finnmark. Fra 1914 hadde Universitetets Anatomiske institutt systematisk samlet inn samisk materiale med tanke på å kartlegge den nordnorske antropologien. Ved hjelp av kolleger og familie fikk Schreiner gravd ut en rekke kirkegårder fra 1700- og 1800-tallet, og i 1928 hadde de 323 hodeskaller og 293 skjeletter av voksne og 64 hodeskaller og 53 skjeletter av barn på lager, alle fra Finnmark. Instituttet hadde dessuten 40 skaller og skjeletter fra gamle graver, tilbake fra jernalderen. Bearbeidelsen av det som var verdens største samling av samiske skjeletter var i full gang da Instituttet for sammenlignende kulturforskning måtte finne nye satsningsområder. Også et betydelig antall levende personer hadde vært målt og fotografert, hovedsakelig samer. I Kautokeino var så mye som halvparten av befolkning undersøkt.170 Schreiner så at en monografi over samenes antropologi var innen rekkevidde, men det forutsatte videre undersøkelser i Troms og Finnmark. Blodprøver måtte tas og slektskapsforhold kartlegges. Dessuten var sammenligningsgrunnlaget med østlige folk viktig. Selv om Kola-ekspedisjonen var skrinlagt, håpet han å finne materiale på museer i Helsingfors, Leningrad og Moskva. Ifølge Schreiner var det «sikkert få deler av Europa som på grunn av sin raseblanding har den antropologiske interessen som de tre nord-norske fylker».171 Det påkrevde vitenskapens interesse. Kunne de særegne rasetrekkene skilles ut, ville kanskje antropologien bli den sikreste kilden til kunnskap om hvilke slektskap det var mellom samene og østlige folkegrupper. Men det hastet. Raseblandingen som foregikk mellom samer, kvener og nordmenn gjorde at «disse elementers typekarakter» og «nedarvingsforhold» ble mer og mer utydelig. I 1931 kom første bind av Zur Osteologie der Lappen ut. Neste bind kom fire år senere. Arbeidet med den samiske ordboka kom til å ta mye av Konrad Nielsens tid, på bekostning av studier av gammeformer og reindriftsterminologi. Han hadde gitt ut første hefte allerede i 1913, men i 1929 stilte Instituttet for sammenlignende kulturforskning to assistenter og en vikar til hans ordinære stilling til disposisjon. Den forskningspolitiske begrunnelsen for en slik satsning var at den nomadiske reidriftskulturen var viktig for instituttets profil. Det faglige grunnlaget for prioriteringen lå i en forestilling om at «praktisk talt hele den primitive lappiske nomadekulturen gjenspeiler sig i ordforrådet». Med andre

318 p o l a r s t o r m a k t


Peter Freuchen og Knud Rasmussen pü Grønland i 1913. Danske forskere hadde en langt sterkere tradisjon for arktisk kulturfeltforskning enn sine norske kolleger.


ord: Språket var et historisk arkiv og viktig inntak til kunnskap om et skriftløst folk som det samiske. De tallrike nordiske og finske lånordene kunne si mye om samisk forhistorie og gi svar på det stadig sentrale spørsmålet om hvor samene kom fra og hvilke vei de hadde kommet. Derfor skulle språket nå «fremlegges i hele sin fylde med detaljert redegjørelse for de enkelte ords anvendelse».172 Arbeidet med ordboka la beslag på en stor del av instituttets ordinære budsjett etter at Rockefeller-pengene tok slutt i 1935. Første bind kom i 1932. Kun tre ble ferdig før Nielsen døde i 1953, og Asbjørn Nesheim er medforfatter til de to siste. Femte og siste bind kom i 1962.

Én sirkumpolar kultur?

Anders Nummedal var egentlig geolog og hadde stadig vært ute for å kartlegge hvor strandlinja hadde gått den gang isen presset landskapet lenger ned i havet. Han jobbet som lærer i Kristiansund og fant en dag på sine vandringer i utkanten av byen en flintstein og flere ting som bar preg av menneskehender. Det fascinerte ham. Funnene ble senere kalt Fosnakulturen, oppkalt etter det tidligere navnet på stedet. Fra da av brukte han fritida på å lese om europeisk istidssteinalder. På initiativ fra Brøgger og med finansiering fra Instituttet for sammenlignende kulturforskning reiste han til Alta sommeren 1925. Det Nummedal fant var oppsiktsvekkende. Var det den eldste steinalderkulturen i Skandinavia? Nummedal fortsatte å tråle finnmarkskystene de neste somrene og brakte kasse på kasse med funn tilbake til Oldsakssamlingen ved universitetet. Boplassene lå så høyt over havet at de etablerte arkeologiske og geologiske teoriene kom i konflikt. Var det mulig at det fantes en isfri kystlinje i Finnmark under siste istid? Og i så fall: Hadde det bodd folk der, mange tusen år før vår tidsregning? Det var bare å fortsette å grave, for ifølge Brøgger hadde en «jo ikke engang idé om hvilke muligheter der vil åpne sig».173 Han hadde nok å tilby Den andre internasjonale arkeologikongressen i Oslo i 1936. Funnene på finnmarkskystene av det som fikk navnet Komsakulturen forvirret forskerne. Hvem var dette folket? Hadde likevel ikke samene vandret inn i landet som reindriftsnomader? Den umiddelbare forklaringen var at dette ikke trengte å være spor av samisk bosetning. Men det var heller ikke utelukket. Wiklund rakk like før sin død å formulere en teori om at det ukjente folket var protosamene. Han fant dermed også svaret på det karakteristiske utseendet til samene i samtida. Den lange isolasjonen på en isfri kyststripe i Finnmark hadde satt sitt tydelige spor.174 De rådende antropologiske teoriene var at samenes spesifikke raseegenskaper måtte ha utviklet seg i absolutt isolasjon.175 Kanskje var likevel ikke isolasjonsområdet i Sibir? Samtidig ble det spurt hvor det ikkegermanske raseinnslaget på Vestlandet stammet fra? Hadde det en sammen-

320 p o l a r s t o r m a k t


heng med det ukjente istidsfolket i Finnmark? Dersom antropologien fant ut at den samiske befolkningen og deler av den norske befolkningen hadde en av sine hovedrøtter i et urgammel folk, da måtte ifølge Konrad Nielsen «all tale om lappene som fremmede i dette land komme til å forstumme».176 Men funnene pekte også i andre retninger. Nummedal, sprenglest på europeisk forhistorie, så sammenheng mellom sine funn og funn i Nord-Afrika.177 Brøgger ble også på sine eldre dager overbevist om at forhistorien var mye mer internasjonal enn han tidligere hadde forestilt seg: «For er det noe vi med sikkerhet kan si, så er det at noen naturlig nasjonalt begrenset Norges Stenalder fantes ikke og har aldri eksistert.» Det var nesten ubegrenset hvor store områder et folk kunne vandre og bosette. Inuitkulturen var et tydelig eksempel.178 Det skulle likevel bli Nummedals assistent og Brøggers wonder boy, Gutorm Gjessing, som skulle se de mest vidtrekkende konsekvensene og plassere funnene i en arktisk forhistorie. Gjessing disputerte i 1934, 28 år gammel. Fra 1936 til 1940 var han styrer av den arkeologisk avdelingen ved Tromsø Museum. I 1942 publiserte han sitt monumentale verk Yngre steinalder i Nord-Norge. Brøgger applauderte. Fra tysk fangenskap på Grini – hvor han kun fikk sende ett brev i måneden – kom anbefalingen om trykkestøtte til Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Det var første gang det forelå en så «grundig, alsidig og kvalitetsmessig høitliggende bearbeidelse av nordnorske kulturproblemer i oldtiden».179 Gjessing hadde lydig fulgte mesterens råd: Skal man bli vitenskapsmann, må man skrive ti sider om dagen. På 1940-tallet publiserte han en rekke studier over nordnorsk steinalder. Språkstudier som dateringsgrunnlag for bosetningen i Finnmark hadde han allerede i 1935 avskrevet, med Konrad Nielsen og Wiklunds velsignelse.180 Nå var det stein som gjaldt, eller mer presist: skifer. Men spørsmålet om samenes alder sto like uløst: «Som kulturfenomen her nord taper vi samene i et tilsynelatende ugjennomtrengelig mørke.»181 Han avviste likevel ikke muligheten for en forbindelse mellom komsakulturen og senere samisk bosetning.182 Og han utfordret den etablerte oppfatningen av skillet mellom sjøsamer og reindriftsamene ved å relanserte Nansens påstander fra Nord i tåkeheimen om at samene hadde vært et arktisk jegerfolk.183 Gjessing introduserte et nytt begrep: det sirkumpolare kulturområdet. Og det var ambisiøst i sin problemstilling: Fantes det en sammenheng mellom vesteuropeisk steinalder og inuitene? Spørsmålet var imidlertid ikke nytt. I 1867 hadde engelskmannen William Boyd Dawkins satt fram teorien om inuitene som etterkommere av steinalderstammer i Europa. Beinredskaper i huler og elvebunner i Nord-Frankrike tydet på det.184 Mange ulike teorier var lansert siden da, men hvor inuitene kom fra var stadig en gåte som særlig danske forskere hadde vært opptatt av å løse. Stammet kulturen fra det amerikanske fastland, fra Asia eller kunne sammenhengen faktisk føres helt tilbake til istida i Europa? Knud

nordpolens naboer

321


Rasmussen argumenterte i 1929 for at resultatene fra den femte Thule-ekspedisjonen åpnet for muligheten av å dra «Kulturparalleler mellem et eskimoisk Indlandsfolk og de Indlandsjægere, som færdedes i Europa under Istiden».185 Gjessing konkluderte med «å felle en høyst salomonisk dom om denne Knud Rasmussens store tanke». Sammenhengen var der, men det var ingen klar linje fra Vest-Europa til arktisk Amerika. «Begge kulturfenomener er bygd opp på samme kulturgrunnlag, som må ligge i gammel asiatisk steinalderkultur.»186 Gjessing angrep arkeologiens forståelse om at all kulturutvikling nødvendigvis hadde gått sør–nord. Polhavet kunne ha vært en vel så viktig kommunikasjonsvei i steinalderen. Han advarte mot å se Nord-Norge som den ytterste skandinavisk utpost, et syn han mente var forledet av datidas forståelse av nasjonalgrenser og kommunikasjonsveier. Det kunne heller sees som en del av det store sirkumpolare næringsbeltet. Den ukjente kulturen under Komsafjellet i Alta ble dermed integrert i en global forhistorisk arktisk steinalder. Hvordan kom Gjessing fram til en slik teori? Geologien bestemte alderen på bosetningsfunnene. Da ble det kulturvitenskapens oppgave å rekonstruere hvordan et folk kunne livnære seg i det antatte naturmiljøet – der innlandsisen dekket landet og isfjell drev i fjordene. Her var danskenes studier på Grønland til stor nytte. Den etnologiske parallellen lå i dagen. Det ukjente folket måtte ha levd av sjøfangst på samme måte som inuitene på Grønland. Arkeologiens oppgave ble å finne forbindelseslinjene. De fant Gjessing i blant annet skinnbåten, selharpunen og skiferbruken. For Gjessing var bruk av skifer et arktisk fenomen. Han avviste teorien om at skifer ble brukt i mangel på andre, mer bestandige bergarter. Det var en dypereliggende årsak. Det skyldtes det arktiske lynnet formet av det øyeblikksbetonte, farene og tilfeldighetene nord i verden, hvor midnattsol og mørketid skapte en uregelmessig livsførsel. Derfor ble en bergart som var enkel å bearbeide foretrukket. Men at skiferbruken var noe av det mest karakteristiske og dyptgripende i arktisk mentalitet, var ikke det samme som at den spontant hadde oppstått på forskjellige steder. Også Gjessing var skolert i den tyske diffusjonismen: Et så omfattende kulturkompleks, felles for så store områder, måtte skyldes kulturlån. Og han fant blant annet støtte i en etnografisk fortelling fra Grønland, som viste «hvor fantastisk lite oppfinnsomme primitive folk faktisk er, hvor utviklingen er fullstendig avhengig av impulser utafra».187

Drømmen som brast

Instituttet for sammenlignende kulturforskning innfridde mange forventninger. I 1946 skrev universitets- og fagskolekomiteen på Stortinget at instituttet gjennom sine studier hadde gjort en nasjonal gjerning ved å knytte

322 p o l a r s t o r m a k t


Hva er sammenhengen mellom arktiske urfolk? Gutorm Gjessing hevder i sin bok Circumpolar Stone Age at mange kulturtrekk var felles for hele det enorme omr책det.


Gutorm Gjessing var viktig for norsk kulturforskning. Hans endrede oppfatning om hva etnografien kunne fortelle om andre kulturer fikk også store følger.

samene nærmere Norge. Det hadde samtidig vunnet en sterk internasjonal posisjon ved å trekke hele den arktiske kultur inn under norsk vitenskapelig bearbeidelse – «på en måte som har vakt ærefull oppmerksomhet ute i verden».188 Antall publikasjoner talte sitt tydelige språk. Det var fortsatt nok av spørsmål om arktiske kulturer som var ubesvart. Hva kunne norske forskere bidra med? Selv om Instituttet for sammenlignende kulturforskning fikk mange lovord for sin innsats og kompetanse, møtte det en annen økonomisk virkelighet etter krigen. Fondsavkastningene instituttet var avhengig av ga ikke samme utbytte lenger, og nye arktiske studier skulle ikke prioriteres før Nielsens ordbok var ferdigstilt.189 A.W. Brøgger så likevel for seg en løsning for framtida til norsk arktisk kulturforskning. Solberg hadde overlevd krigen – i øverste etasje i Etnografisk Museum. Tyskerne hadde beslaglagt bygningen, og Solberg måtte demontere utstillingen og plassere den i loftsetasjen. Etter å ha blitt kastet ut hjemmefra flyttet han inn på det samme loftet, på et kott uten vinduer eller dagslys og voktet over sine kjære etnografiske gjenstander. Samlingen overlevde, men Solberg søkte avskjed fra stillingen i september 1945, fire år før pensjonsalderen.190 Det gjaldt å finne hans etterfølger.

324 p o l a r s t o r m a k t


A.W. Brøgger, universitetsstrateg og sønn av sin far, pekte på Gutorm Gjessing. Han hadde vist «at han fullt ut behersker alle krav til et sammenlignende forskningsarbeide».191 Beskjeden var klar: «Du vet godt at jeg ikke pleier å gi mine medarbeidere råd. Men når jeg en sjelden gang gjør det, så venter jeg at det blir fulgt, og at du skal søke det professoratet.»192 Gjessing var igjen lydig. I 1947, mens han var i USA som Rockefeller-stipendiat, ble han tilbudt stillingen. Planen var enkel: Han skulle bygge opp museet til et rent arktisk institutt. De faglige forutsetningene for Norge som en viktig aktør i arktisk kulturforskning, var til stede. Men verden så annerledes ut på slutten av 1940tallet, ikke minst i Gjessings hode. I USA hadde han fått smaken på den nye kulturantropologien. Det fikk både faglig og politisk betydning for ham. Var det sikkert at «primitiv» kultur var så statisk som forskerne hadde forutsatt? Hadde kanskje hver kultur sin egen historie og dynamikk? Var det lenger forsvarlig å operere med betegnelsen «rase»? Kunne ikke miljøet forklare like mye som arv? Og minst like viktig for den senere SF-politikeren: Tjente kanskje hele det etnografiske verdensbildet imperiemaktens interesse?193 Grunnlaget for å trekke sammenligninger basert på gjenstandslikheter og antakelse om primitive samfunns grunnleggende uoppfinnsomhet, brøt sammen. Spørsmålet om samenes plassering i et skjema over polar kulturvandring hadde gått ut på dato for Gjessing. Han var ikke lenger lydig. Istedet for å følge opp Brøggers drøm deponerte han den samiske samlingen, grunnpilaren til Etnografisk Museum, på Norsk Folkemuseum i 1951. Det kulturpolitiske resonnementet bak denne symboltunge handlingen var at samene skulle få en likeverdig plass ved nasjonens museum.194 Etterkrigstidas studie av arktiske folk tok en ny retning. Den senere kulturforskningen opponerte mot tanken om en universell utviklingshistorie, med det resultat at det kulturhistoriske kartet som forskere i årevis hadde ambisjoner om å tegne ferdig ikke lenger ga mening. Fokus på gjenstandslikheter og kulturvandring ble etter hvert erstattet med feltstudier i lokalsamfunn. Det betyr ikke at interessen for arktiske minoriteter forsvant. Da det arktiske utvalget ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning skulle ta fatt på et nytt prosjekt etter at Nesheim var ferdig med den samiske ordboka i 1962, er det symptomatisk at det ikke lenger var snakk om et sirkumpolart perspektiv, men om regionale studier på Nordkalotten.195 Ørnulv Vorrens kartlegging av nomadismen i Finnmark, Knut Kolsruds undersøkelser av den historiske sjøsamebefolkningen i Ofoten, samt Johs. Falkenbergs studier fra Laksefjord i Finnmark og fra sørsamiske områder, viser også denne regionale tilnærmingen. Gutorm Gjessing, som innrømmet at det var vanskelig «å tilegne seg den rette sosialantropologiske trua» i voksen alder, engasjerte seg for samenes stilling i samfunnet. Og skrev sin kanskje viktigste bok om kulturrelasjoner i Nord-

nordpolens naboer

325


Kronprins Harald åpner en ny samisk utstilling på Norsk Folkemuseum i 1990. Bjørn Aarseth viser rundt.

Norge i 1954.196 Fredrik Barth, som ble stipendiat på Etnografisk Museum i 1953, kom til å inspirere den moderne norske sosialantropologien. To av studentene i miljøet rundt ham hadde spesiell interesse for arktiske studier. Harald Eidheims arbeid fikk betydning for samenes politiske mobilisering og etniske bevisstgjøring. Og Helge Kleivan, som gjorde feltstudier blant inuiter i Canada og på Grønland, med vekt på økologisk tilpasning og endringer i erversformer, ble senere en sentral skikkelse i kampen for urfolks rettigheter.197 Etter etableringen av Universitetet i Tromsø i 1972 fikk samiske studier en helt sentral plass. Nå inngikk samisk språk, kultur og samfunnsliv i disipliner som sosialantropologi, sosiologi, arkeologi, historie og språkstudier. Med de nye perspektivene og bruddet med det eurosentriske verdensbildet – hvor «de andre» ble forstått som noe kvalitativt annerledes enn «oss» – vokste det fram en egeninteresse for samisk forskning. Samenes historie, kultur og identitet skulle studeres og forvaltes på linje med andre folks, inkludert majoritetsbefolkningens. Samene var med andre ord ikke lenger redusert til «vårt polarfolk».

326 p o l a r s t o r m a k t


Utstillingen «Sápmi – en nasjon blir til» ved Tromsø Museum ble åpnet i 2000. Målsetningen var å vise samenes strev med å utvikle et nasjonalt fellesskap etter krigen.


Norsk polarhistorie 2