var kartlagt, så resultatet ble flere norske stedsnavn. De to vendte tilbake til «Gjøa» i juni 1905, naturligvis uten å ane hvilke store begivenheter som samtidig fant sted hjemme i Norge. Seinere måtte det derfor foretas noen diskrete omdøpninger, slik at kong Haakon VII kunne få sitt område! 13. august 1905 dro ekspedisjonen videre fra Gjøahavn. Farvannet var grunt og urent, så skuta måtte føres forsiktig fram med utkikksmann i tønna og stadige loddskudd. Med seg hadde de – etter noen forviklinger, som vel skyldtes både språklige og kulturelle misforståelser – en ung inuit, Manni, som gjerne ville være med til «de hvites land». Det lå fremdeles mye is, og «Gjøa» ble tvunget inn i tvilsomme passasjer mellom små øyer der isen ikke la seg. På den verste strekningen måtte mannskapet rett og slett sende et par mann i robåt foran skuta for å lodde dybden. Men skuta tok seg gjennom, og 17. august var de kommet så langt vest at resten av strekningen var seilt før, i motsatt retning. 26. august møtte de den første båten, en amerikansk hvalfanger. Kapteinen ønsket dem hjertelig til lykke med Nordvestpassasjen og overrakte gamle amerikanske aviser. En av dem hadde den noe foruroligende overskriften War between Norway and Sweden! Det dro seg imidlertid fort mot en ny vinter. Den kom tidlig i 1905, og «Gjøa»-mannskapet innrettet seg på sin tredje overvintring ved King’s Point i munningen av den mektige Mackenzie River, i Canadas nordvestre hjørne, nær grensen til Alaska. I dette området var det flere bosetninger, med blandet befolkning av inuiter og amerikanske fangstfolk. Også en norsk styrmann overvintret her, slik at det ble en hel koloni på 20 mann. «Gjøa»-besetningen bygde to gammer i land, så bare en del av mannskapet trengte å bli om bord. De magnetiske og meteorologiske observasjonene ble tatt opp igjen. Men Amundsen selv dro av sted fra denne vinterleiren. Én ting var at han hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen som første mann – noe annet var å få brakt meldingen om dette ut i verden. Det hadde blant annet økonomiske implikasjoner. Så han ble med en «postrute», med hunder og sleder, gjennom store deler av Alaska, 1300 km hver vei. Årene om bord på «Gjøa» hadde ikke brakt altfor mye mosjon, men på denne turen kom Amundsen, som han selv bemerker, nødvendigvis i god form! I en liten by med det klingende navn Eagle City fantes det telegrafstasjon og postforbindelse. De viktigste kontakter i Norge, først og fremst Nansen, ble underrettet, og Amundsen fikk omsider ordentlig beskjed om de politiske forandringene i hjemlandet. Med sikker sans for det politisk beleilige påpekte Nansen at en nasjonal triumf som første gjennomseiling av Nordvestpassasjen kom ekstra godt med for en helt fersk selvstendig nasjon. Men det var bare korte meldinger som kunne formidles pr. telegraf. Amundsen ville også ha post med til «Gjøa» og karene som ventet. Dermed
134 h e l t e t i d e r