{' '} {' '}
Limited time offer
SAVE % on your upgrade.

Page 1

PLATESAMLEREN Nr. 114

Suzi Quatro Nutz Keith West Deep Purple Led Zeppelin The Jet Blacks Vidar Sandbeck

Peter & Gordon Fairport Convention


Platesamleren 114

Oi! Sannelig sitter man der igjen. Med et eksklusivt trykk av det kommende nettbaserte utgaven av Platesamleren. Og kun fordi det er noen få utvalgte av dere som vil ha det på den gammeldagse, lite tømmervennlige måten. Og glad er jeg muligens for det. For jeg tilhører også den samme gamle håpløse skolen. Det er ikke så mange av oss. Akkurat nok til at det nesten er forsvarlig å trykke opp og sende ut nok et blad. Suzi Quatro har betydd utrolig mye for jenter i rocken. Hun klarte tross alt å etablere seg som den første kvinnelige rockemusikeren. Joan Jett, Chrissie Hynde og Blondie har alle hatt henne som stort forbilde. Joan Jett var nesten på grensen til å være stalker. Skjønner jo det. Kjøp platene og les boka, også omtalt i denne utgaven. Begge deler fant i vert fall jeg svært så underholdende. Yan Friis har jo et par lper. Og svært få, om ingen, kan beskrives det første møtet med en klassiker av det aller ypperste slaget. Bør ikke leses uten plata som soundtrack. Ikke hadde jeg i min villeste fantasi innbilt meg at det fantes så mange skandinaviske Peter & Gordon singler. I dette nummer er det bare å bevege seg på silketøfler gjennom Stein Arves fantastiske dypdykk. Er det første gang i verdenshistorien at samtlige singler med Fairport Convention er samlet på trykk? Vil ikke forundre meg. FC-konservator Thor-Rune Haugen tar oss med på en vandring blant rariteter og umuligheter. Helt så man blir målløs. Ved siden av Alf Prøysen finnes det vel ikke noe koseligere enn Vidar Sandbeck. For oss som var så heldige å vokse opp med hans lune fortellinger og underfundige sanger i barnetimen på 60-tallet, virket timene foran radioen som verdens tryggeste sted. Nå har også denne tryggheten inntatt Platesamleren i form av Odd Harald Morks komplette diskografi av denne en av våre aller største helter. Bør egentlig leses stående. For de av dere som trodde det nord-norsk pop-eventyret startet med Pussycats. I dette nummeret får dere bli med Bukta-sjef Dyrnes enda et hakk lenger tilbake. Med sjeldne fotografier og like sjelden kunnskap brettes livet til The Jet Blacks ut. Trond Graffs første gruppe som ga ut noe på vinyl. Burde komme på nyhetene. Det kanskje morsomte med å snekre sammen denne blekka, er å gripe tak i artister man ikke har viet en tanke på kanskje tjue til tretti år. Hente frem lpene, sjekke ut singlene og slenge innom nettauksjoner for å by på objekter som for kort tilbake var totalt uinterresant. Og hvis man underveis oppdage at gruppa jaggumeg fortsatt holder mål er det helt kinderegg. Akkurat i dette tilfellet, tenker jeg på engelske Nutz. Hadde ikke spilt lpene deres på over tjue år, og kan ikke forstå hvorfor. Sjekk gruppa hvis de er et ukjent kapittel. Ikke sikkert dere vil angre på det? Eller bare bær over med at undertegnede er nettopp litt nutz. Og som om alt dette ikke er nok, så får dere også være med Bertil Jøreng på restaurering av post sendt Rock-Ola fra over there. Kan’ke bli mye bedre, spør dere meg. Vi snakkes forhåpentlig over en platekasse eller noe lignende i løpet av sommeren. Bjørn

Bjørn Luka, Nordveien 2, 1443 Drøbak. Tlf: 40221002 (mobil) E-mail: bluka@online.no www.picturesleevegallery.com/


Suzi Quatro

Av Bjørn ”The Pleasure Seeker” Luka. Suzi Quatro, har hatt en lang og innholdsrik karriere. En uvanlig lang sådan til kvinnelig artist å være. Hun er fortsatt populær rundt omkring i verden, og har også besøkt Norge flere ganger. Alt fra små klubber til retro-festivaler har kunnet glede seg over hennes nærvær de senere årene. Første gang hun opptrådde i Norge, var vel i Njårdhallen den 25.september 1975, og undertegnede hadde gleden av å være til stede. Og siden den gang, har jeg hatt et godt, om ikke nært, forhold til dette fyrverkeri av en artist. Om denne høstkvelden på Oslo vest besto av en fullsatt hall, husker jeg ikke helt. Om lyden var perfekt, har jeg heller ikke peiling på. For under hele konserten var fokus nesten ene og alene på denne sprelske dama i trang svart utringet lærdrakt. For en tenåring var dette nesten svimlende ekstatisk. Og det gjorde inntrykk så det holdt. Ok, det tette forholdet varte vel ikke lenger enn til og med album nummer to. Mens Suzi søkte mer popularitet og store salgstall, foretrakk jeg og min omgangskrets heller å grave i undergrunnsmiljøene langt vekk fra glorete hitlister. Sånn som pop-musikken utviklet seg på slutten av 70-tallet var jo ikke det noe stort offer. Duetten som involverte et Smokie medlem gjorde det slett ikke vanskelig å la våre veier skilles helt på det tidspunkt. Det var først nylig, da jeg anskaffet meg en nyutgitt sjuteommer med gruppa The Pleasure Seekers, det


slo meg at det kunne være gøy å gå Suzi Q’s singelutgivelser litt nærmere etter i sømmene. Så tenkt så gjort. Og selvfølgelig fantes det mye mer der ute enn forventet. Mangt har blitt handlet, og en del har blitt registerert. Andre Vinyleksperter har trådd til med sin gode kunnskap. Til tross for det, har jeg sikkert ikke fått med alt. Uansett, gøy har det vært, og jeg håper det blir et hyggelig gjensyn med rockens aller første kvinnelige superstjerne med bass for flere. Hun rydda tross alt vei for jenter innen rocken og har i dag solgt mer enn 50 millioner plater på verdensbasis. Susan Kay Quatro ble født den 3.juni 1950. Og oppveksten i Detroit med en musiker til far og tre eldre søstre som også var veldig musikkinteressert satte tidlig preg. Sin store rockeoppvåkning fikk hun allerede som sju-åring, da hun bevitnet Elvis Presleys opptreden på The Ed Sullivan TV-show sammen med sin ekstatisk hylende storesøster. Der og da bestemte hun seg for å bli som Elvis. Målbevist var hun allerede fra svært ung alder den kommende stjernen. Det skulle imidlertid ta noen år til, før den musikalske løpebanen tok av. Påvirket av noen langhårde jyplinger fra Liverpool.

The Pleasure Seekers.

For det var først etter at de opplevde The Beatles på TV i 1964 (nok en gang i et Ed Sullivan show) at søstrene Patti, Nancy, Arlene og Susan bestemte seg å starte sitt eget band. Dette var det de ville. Og fordi de eldre søstrene valgte først, endte lille fjortenårige Susan opp med bassen. Den aller første hun eide, fikk hun av faren som hadde en stående. Og det var intet ringere enn en 1957 Fender Precision. Samleren John Entwistle prøvde en gang mange år etterpå å kjøpe den. Uten hell, den henger til pryd hjemme på veggen hos kvinnen i skinn fortsatt. Selv om de nok er et ukjent kapittel for de aller fleste, holdt de det gående i fem år. The Pleasure Seekers turnerte faktisk over hele USA og i Canada. Pluss at de gjorde en liten gjesteopptreden for de amerikanske soldatene i Vietnam. Ved siden av å være headlinere, var de også oppvarmingsband for artister som The Yardbirds, Eric Burdon and the Animals, Joe Cocker, Alice Cooper, Procol Harum, Badfinger, MC5, Bob Seger, Iggy Stooge og mange andre. De fikk kontrakt med det lille uavhengige Hideout Records, hvor de i 1966 ga ut “Never Thought You’d Leave Me (sunget av Arlene, som paradoksalt nok så langt, har rukket å bli skilt hele seks ganger). Mens b-siden, “What a Way To Die” som er ei skikkelig tøff garasjelåt, selvfølgelig synges av den yngste. Neste singel kom ut året etter på Mercury Records, og låtene “Light of Love” / “Shame” er betraktelig mjukere i kantene. Men god anstendig 60’s pop med en dash av soul. Samme singel kom ut på nytt i 1968 med “Good Kind Of Hurt” på baksiden. I følge boka Unzipped , skal det også ha blitt spilt inn flere låter til, som aldri ble gitt ut. Singelen som


kom på Norton Records i 2012 inneholder altså de to fra første singel. En cd som er satt sammen kan bestilles direkte fra www.quatrorock.com eller fra cdbaby. Denne består totalt av tolv låter og inneholder muligens nevnte savnede sanger, pluss noe

som virker som et live studio opptak (nesten alle er Quatro-jentenes komposisjoner). Denne utgivelsen kom ut fire år etter boka, så den er ikke nevnt. Det skal vistnok også komme en LP på Sundazed i løpet av 2013. Gleder meg.

Cradle

Det kom til et punkt da de forsto at det holdt ikke lenger å levere pop og soul. Medlemmer forsvant ut av The Pleasure Seekers, og det var Cream, Jimi Hendrix o.l. som gjaldt. Derfor startet Nancy Patti og Suzi opp det mye tøffere og hardtslående bandet Cradle sammen med Nancy Rogers. De holdt det gående fra 1969 til 1973 med litt variasjon i besetningen. Bandet var ofte på veien, og var oppvarmere både for Mountain og Jefferson Airplane. Fremtiden så ganske lys ut for en lovende gjeng unge piker. Men så dukket Mickie Most opp på en konsert, og ble så begeistret at han ønsket å gi ut noe med Suzi. Først trodde de gledesstrålende det gjaldt hele bandet. Så det ble ikke tatt nådig opp hos de andre, den dagen de fant ut hva realiteten var. Og det tok en del år før søstrene var tilbake på samme bølgelengde etter bruddet. Suzi har i alle år etterpå følt seg litt skyldig ovenfor dette. Men valgte å følge skjebnen som hun mente var staket ut for henne. Cradle holdt det gående i et par år til etter at lillesøsteren dro. Og i en kortere periode hadde de med Jerry Nolan


på trommer. Samme Nolan ble en smule mer kjent senere som medlem av New York Dolls. Det finnes en dokumentasjon over hva Cradle sto for i form av en cd. “Cradle - The History” kan også kjøpes fra nettstedet quatrorock og cdbaby. Overraskende ganske så bra heavy saker. Som en liten kort notis bør det nevnes at gitarist Patti Quatro ble med i den mer kjente jentegruppa Fanny etter at Cradle ble oppløst. Og er med på dere siste album “Rock And Roll Survivors” fra 1974.

England!

Superprodusent Mickie Most (kjent som produsent for blant annet The Animals, Jeff Beck, Lulu og Donovan) hadde usedvanlig stor tro på Suzi, og platene med henne ville ha gi ut på sitt relativt nystartede plateselskap RAK Records. I stallen hadde han allerede Julie Felix, Hot Chocolate, Peter Noone og C.C.S., for å nevne noen. Så her lå alt til rette tenkte den unge håpefulle. Men den første tiden ble mye tøffere og hardere enn forventet. Lille Susan, bodde kummerlig og måtte rappe mat for å livberge seg. Og da den første singelen “Rolling Stone” kom ut, ble det en flopp i England og de fleste andre steder den ble gitt ut. Bortsett fra i Portugal, hvor den klatret helt til topps. Og som dere kan se litt lenger er det første ordentlige omslaget. Selv om det er mer et art cover enn et picture sleeve. Dette var på sommeren i 1972 og på tide med å freshe opp navnet litt. På 45cat er labelene til både den engelske demoen og den regulære utgivelsen avbildet. På demoen står det Susie, mens det er rettet til Suzi på den andre. Så det må ha vært akkurat på det tidspunktet at navne endringen skjedde. På den portugisiske brukte de imidlertid Susie. På dette tidspunktet hadde hun klart å få stablet et an-


stendig band på beina. En kvartett som øvde jevnt trutt og som nå var klare for å ta publikum med storm. Men det var først da de fikk kontakt med låtskriverne Nickie Chinn og Mike Chapmann at det hele tok av. Første samarbeid ble med låta “Can The Can”. Og dermed var eventyret plutselig i gang i hundre. I 1973 klatret hun helt til topps på listene i England, Australia og store deler av Europa. Hyppig turnevirksomhet sammen med Slade og Thin Lizzy svekket ikke hennes renommé. Og de tre neste singlene, “48 Crash”, “Daytona Demon” og “Devil Gate Drive” solgte også til gull (over en million kopier) i UK, og havnet høyt på listene i de aller fleste europeiske land. I hjemlandet USA hadde hun ingen suksess før hun i 1978 ga ut singelen “Stumblin In” sammen med Chris Norman fra Smokie. Som selvfølgelig var nok en Chinn/Chapman komposisjon. Tidligere samme år hadde hun hatt en hit i England og Australia med “If You Can’t Give Me Love”. Men punken og discoen og endringene på den musikalske verdensscenen gjorde at interessen for alt som hadde med glam og glitter brått forsvant. Et lite løft kom i 1980 da låten hennes “Rock Hard” ble inkludert på soundtracket til “Times Square”. Et album som også inneholdt artister som Ramones, Talking Heads, Roxy Music og XTC. Suzi Quatro har fortsatt å gi ut plater helt til dags dato, og har overraskende mange ganger klart å klatre inn på listene og selge anstendige mengder av sine utgivelser. Særlig i Australia har hun opprettholdt populariteten. De store kioskvelterne har nok uteblitt, selv om hun stadig vekk er aktiv. Og hun er en veldig populær gjest på retrofestivaler i Tyskland, Russland, Australia og “hjemme” i England. I 2011 ga hun ut “In The Spotlight” som er hennes femtende og så langt siste studioalbum. Det vil vel ikke forundre noen om det kommer mer.

Skuespiller og DJ

Ved siden av rockekarrieren har Suzi Quatro stadig vekk tatt små sidestep inn i skuespillerenes verden. Både på TV og teater. På 70-tallet spilte hun rollen som Leather Tuscadero i den populære amerikanske TV-serien “Happy Days”. På 80-tallet hadde hun gjesteroller i flere bristiske serier, samt at hun spilte hovedrollen i teateroppsettingen av musicalen “Annie Get Your Gun” i London. Og på begynnelsen av 90-tallet spilte hun rollen som skuespillerinnen Tallulah Bankhead i musikalen “Tallulah Who?” Musikken til denne var skrevet av Suzi og Shirlie Roden. I de senere årene har Suzi hatt sitt eget ukentlig musikkprogram på BBC Radio 2. Første runde het Rockin’ With Suzi, mens programserie nummer to har fått navnet Wake Up Little Suzio. Og den er aktiv i skrivende stund.


The Pleasure Seekers Never Thought You’d Leave Me / What a Way To Die Hideout Records H-1006 USA 1965 ***** Første utgivelse med Suzi, søstrene og de andre jentene. Et stort samlerobjekt som er verdsatt til $ 400 i den amerikanske boka Garage Records Price and Reference Guide fra 2008. De som har hørt denne låta, og har peiling på garasjerock, forstår hvorfor. Light of Love / The Kind Of Hurt Mercury 72800 USA 1968 *** Singel nummer to er ikke verdiget plass i samme bok. Og selv om det er to snertne låter, er den ikke umulig å få tak i for sånn rundt $ 20. Dette er i motsetning til forgjengeren pure pop.

What a Way To Die / Never Thought You’d Leave Me Norton Records 45-095 USA 2001 * Selvfølgelig måtte det komme en nyutgivelse på Norton. Selvfølgelig med et lekkert bildecover og med teksten til What a Way på baksiden. Og så har de byttet om på A og B-sidene. Kan skaffes ny og uspilt via flere amerikanske nettsteder.


Suzi Quatro Rolling Stone / Brain Confusion For All The lonely People Stateside BE 006-93743 Portugal 1972 *** Må nesten ta med denne, ettersom den kun kom ut med bildecover i Portugal. Og hvor den altså ble en hit. Har også registrert en engelsk utgave (som står i £20 uten PS). B-siden er kreditert Quatro. Mens hun ennå altså het Susie. Can The Can / Ain’t Ya Something Honey RAK 150 Danmark 1973 *** Har ikke klart å få tak i noen andre skandinaviske utgivelser enn denne danske. Kanskje litt rart, ettersom denne satte det hele i gang med en nummer en plass på listene i England. A-siden er skrevet av Chapmann/Chinn. B-siden av Suzi. Top 10 reklame bak. Kom med engelsk plate. Columbia 1C 006-96 453 Tyskland 1973 ** Kom ut også i Frankrike, Portugal, England, Holland, Spania og sikkert et knippe land til. Valgte det litt fargeløse tyske coveret ettersom det passet best mot de to over.


48 Crash / Little Bitch Blue RAK7E006-94673 Norge 1973 ** Kom kun med companysleeve her hjemme. Så vi starter øverst med den svenske. RAK 4E 006-94673 Sverige1973 ** Nok en Mike Chapmann / Nicky Chinn låt som brakte henne til topps på listene. Men denne gangen kun i Australia. Ble nummer 4 i Sverige og nr.5 i Norge. Denne finnes med både rød og blå trykk på baksiden. Og med reklame for Popsinglar från EMI. RAK 158 Danmark 1973 ** Denne finnes med oransje, rødt og muligens blått cover. Ikke utenkelig at den også utgitt med engelsk plate. I motsetning til en del andre selskap hadde RAK så langt forskjellige nummer på de skandinaviske utgivelsene. B-siden her er skrevet av Quatro og Tuckey. I Danmark klarte den også å klatre helt opp til en 5.plass. Vanlig Top 10 reklame på baksiden.

RAK 4C 006-94673 Belgia 1973 ** Så lenge det ikke er dokumenterte noen norske cover, og det er plass til tre på hver side, får vi heller kjøre med litt variasjon. Bør jo legges til at den klarte en tredjeplass i England. Dette cover av Suzi i veldig kjent positur er identisk på begge sider.


Daytona Demon / Roman Fingers RAK 161 Norge 1973 ** Kum med cs Hvor mye solgte de norske egentlig? Antagelig ikke all verden. Lpene dominerte og singler uten bildecover var det svært få som gadd bry seg en tøddel om. Men en lekker innpakning hadde den sikkert markert seg sterkere også her hjemme. Uten at det hadde vært noen garanti for listeplassering her heller. RAK 161 Sverige 1973 ** Hit-liste skribentene Chapmann / Chinn sto også bak denne. Som av en eller annen grunn ikke slo an i noen av landene i nord. En 14.plass i England er vel den sterkeste prestasjonen. Reklame for Popsinglar bak. Og nå har de faktisk begynt å samkjøre nummer på utgivelsen i Skandinavia. Litt brunskjær i bunnfargen på denne.

RAK 161 Danmark 1973 ** Samme ikoniske bilde på utgivelsene hos våre to gode naboer. De har bare flytta litt på teksten og benyttet forskjellige fonter. Reklame for AktuLP’er for enhver smak på bunnsiden. B-siden var nok en gang komponert av Quatro/Tuckey.

Kom ikke med bildecover.


Devil Gate Drive / In The Morning RAK 167 Norge 1974 ** Denne bragte dama helt til topps på listene i Norge. Så da bør vi vel like godt trå til med et bilde av label. Trist at de bare kom i nøytrale EMI-poser. Kanskje den hadde solgt enda mer med et lekkert fargecover. Nok en gang hadde Chinnychap (som de populært ble kalt) bestått for både låtsnekring og produksjon.

RAK 167 Sverige 1974 ** Ikke så populær i Sverige, men en 12. plass skal man heller ikke kimse av. B-sidens In The Morning var atter en gang en melodi komponert sammen av kjæresteparet Quatro-Tuckey. På baksiden av cover finner vi den sedvanlige annonsen for Poplåtar från EMI.

RAK 167 Danmark 1974 ** Den danske utgivelsen er lett å kjenne igjen. Man tar nesten nasjonaliteten på en kilometers avstand. Ofte er det lett å skille de tre skandinaviske landene bare ved et kjapt øyekast. Men akkurat når det gjelder denne utgivelsen, så synes jeg faktisk den svenske også ser dansk ut. Devil Gate Drive oppnådde en 7.plass i Danmark. Lp-omslag fra EMI avbildet bak. Made in Denmark på label. Altså dansk pressing. Finnes også i et cover som er betraktelig mer lilla enn denne magenta utgaven.


Too Big / I Wanna Be Free RAK 175 Sverige 1974 *** Denne kom ut i juni, og var tiltenkt å bli en sommerslager. For første gang er låtskriver rekkefølgen Chinn-Chapman. Min svenske utgivelse har reklame for Nya Popsinglar i grønt på baksiden. Vil ikke forundre meg om det finnes flere fargevarianter. Har ikke klart å spore opp noen så langt. Vi får eventuelt komme tilbake til det.

RAK 175 Danmark 1974 ** Populariteten vedvarte i Danmark. Få andre steder klarte de å komme så høyt på listene med denne, som de gjorde der med en 8.plass. Baksiden er satt sammen av låtskriverparet Quatro-Tuckey. Mens det blant annet reklameres for EMI utgivelser med Ringo, John Lennon og Paul McCartney & Wings på baksiden av coveret. Denne ble utgitt med engelsk plate

RAK 2C 008-95.617 Frankrike 1974 * En liten fransk gjesteopptreden hører med når vi har såpass god plass på denne siden. Litt usikker på sjeldenheten, da jeg ser at den dukker opp på diverse auksjonssteder dann og vann. Uansett, så er det en fargerik og fin sak som gjør seg godt i mange samlinger. Flere av de franske er litt i samme smakfulle og fargerike stil.


The Wild One / Shake My Sugar RAK 4E 006-95930 Sverige 1974 *** Mulig at denne ikke fortjener tre stjerner? Men den var ikke inne på listene i Sverige. Og selv om det ble en 7.plass i England, var vel dette begynnelsen til slutten på Hitliste eventyret til Quatro og co. Baksiden av cover innehar en entusiastisk Nya Popsinglar annonse. Utgitt i november. Svensk plate, med nummer som var beregnet også for Norge? RAK 6C 006 95930 Danmark 1974 ** Var sjetteplassen i Danmark, den nest høyeste world wide? Bare slått av andreplassen i Australia? Så Chinnychap hadde kasnkje ikke mistet grepet helt allikevel? B-siden er selvfølgelig sydd sammen av QuatroTuckey. Finnes med to forskjellige baksider. En med reklame for Quatro og andre EMI album, og en annen for en samling med superhits. Kom med dansk plate. All Shook Up / Glycering Queen Bell 45,477 USA 1974 * Har prøvd å forstå hvorfor de ga ut denne i USA? Den skulle ha vært plassert før The Wild One, siden den kom ut på sommeren. Valgte å la den komme nederst på siden da den ikke kom ut i noe annet land. Det overraskende var at den klarte en 85.plass i hjemlandet. Første plassering siden Can The Can. Mulig det hadde noe med en TV-serie å gjøre? Og hva sa Elvis? Han ble faktisk så imponert at han ringte og ba henne komme på besøk. Men unge frk. Quatro torte rett og slett ikke. Tenk det. Angret veldig i ettertid.


Your Mama Won’t Like Me / Peter, Peter RAK 191 Danmark 1975 ** Denne utgivelsen kom allerede ut i årets første måned. Og danskene var like trofaste. De jublet med og kjøpte plater på tross av mødrene sine. Eller var det på grunn av? Det stoppet ikke før den nådde tredjeplassen. Lablene bekles av akkurat de samme låtmakerne som på de fem foregående. Og baksiden av cover er identiske med den forrige danske utgivelsen. Dansk plate. I Bit Of More Than I Could Chew / Red Hot Rosie RAK 200 Danmark 1975 *** Utgitt i England den 4.april. Kom vel omtrent samtidig også i Danmark. Og den forsvant muligens kjappere enn den dukket opp. Ikke registrert på noen lister. Tar derfor en råsjanse og gir den tre stjerner. Har ikke sett den så ofte til salgs. Låtskrivere og bakside av cover er lik de to foregående. Også denne kom med dansk vinyl. Michael / Savage Silk RAK 5C 006-57 309 Holland 1977 **** I følge mine observasjoner, må dette være en av damas sjeldneste singler. Muligens kun utgitt i Holland og Australia (og da i sistnevnte uten PS). Et salg av den hollandske frembragte 156 Euro, så jeg tråkker til med fire stjerner. Har ikke plata selv, og derfor heller ikke peiling på låtskrivere. Bør nevnes at den klarte rundt en hundrede plass på lista down under.


I May Be Too Young / Don’t Mess Around RAK 215 Danmark 1975 ** Det var ikke bare danskene som valgte å gi ut denne. Imidlertid var de det eneste landet hvor den var helt i tetsjiktet på listene. Nok en gang endte Suzi & co helt oppe på en 3.plass med nok en chinnychap produksjon. Og dere gjettet helt riktig. B-siden er en Quatro-Tuckey. På baksiden av cover er det nok en gang avbildet ni EMI lper. Dansk plate. Tear Me Apart / Close Enough To Rock’n’Roll RAK 6C 006 97827 Danmark 1977 *** Første singel fra albumet Aggro-Phobia. Og selv om suksess samarbeidet fortsetter ufortrødent, merker man vel at låtskriverbrønnen til Chinn & Chapmann begynner å tørke inn. Selv om de fortsatt har sine øyeblikk. Populariteten brakte dem inn på top tretti i England med denne. På baksiden av coveret annonseres det igjen for albumet 16 Super Hits. Og man aner diskoen komme krypende. Danskene fortsatte å presse sine egne utgivelser.’ Tear Me Apart / Close Enough To Rock’n’Roll RAK ERR-20012 Japan 1977 * Måtte bare ta med en av de mange vakre japanske utgivelsene. Burde egentlig ha inkludert alle. Står at den er utgitt i 1976 i Japan? Kom den i ut året før den danske? Kom også ut med bildecover i Jugoslavia.


Make Me Smile / Same As I Do RAK 1C 006-98 448 Tyskland 1977 * Tror denne kun kom ut i Japan og Tyskland. Og alle som gir ut komposisjoner av Steve Harley & Cockney Rebel bør avbildes. B-side ekspertene er de samme to som på de fleste andre utgivelsene. Har nok henta inn noen ekstra pund på kontoene sine på det trekket.

Roxy Roller / I’ll Grow On You RAK 6C 006 99027 Danmark 1977 ** Kom ut i April 1977. Muligens som et ledd i markedsføring av albumet Aggro-Phobia. Dette og alle de tre andre albumene er avbildet på baksiden. Pluss samle-lpen Golden Hits. A-siden her er skrevet av Gilder. B-siden det valige paret. Dansk plate også på denne utgivelsen.

If You Can’t Give Me Love / ”Cream Dream” / Non-Citizen RAK 1C 006-60444 Tyskland 1978 * Og så var ikke samarbeidet over allikevel. Heller ikke evnen til å spa frem hits avtatt. Med denne Chinnychap saken klatret de inn blant topp fire i England, topp ti i Australia og topp 50 i USA. Den første i hjemlandet siden All Shook Up. Har kun sett bildecover fra Holland og Tyskland. Her er sistnevnte. B-siden av? Gjett!


The Race Is On / Non-Citizen RAK 5C 006-61 281 Holland 1978 ** Hvorfor trodde jeg at denne var en hit? Den kom ut i juni ’78? Av en eller annen grunn husker jeg denne som en plagsom landeplage på radioen. Eller var jeg for mye ute på diskotek den sommeren? Kom så vidt inn på listene i England og Autralia. S.Quatro-L. Tuckey har vel også hatt bedre baksider.

Stumblin’ In / A Stranger With You RAK 7C 006-61907 Sverige 1978 * Nok en storslager fra låtskriverparet. Det uvanlige ved denne utgivelsen er at de også har komponert B-siden. Denne gangen scoret Suzi høyt på listene med hjelp av Smokie vokalist Chris Norman. Denne var en skikkelig landeplage. Og for de som ikke er klar over det, Chinn & Chapman skrev også de aller fleste hitsene for Smokie. Begge sider av cover er like. Sib Tryck.

Don’t Change My Luck / Space cadets RAK 7C 006-61837 Sverige 1978 ** Tilbake i det samme gamle sporet med hensyn til låtskrivere. Og det var vel kun på listene i Australia at denne markerte seg blant de første hundre. Også denne har et cover med to identiske sider. Sib Tryck.


She’s In Love With You / Space Cadets RAK 7C 006-63248 Sverige 1979 * Denn klarte en tiende plass i Norge. Og finnes da selvfølgelig utgitt uten bildecover. Trodde lenge det ikke fantes noen skandinavisk utgivelse i det hele tatt, men sannelig dukket det opp en svensk. Om den er så sjelden til tross for min uvitenhet, vet jeg sannelig ikke. Tar ikke sjansen på mer enn en stjerne uansett.

Mama’s Boy / Mind Demons RAK 7C 006-63562 Sverige 1979 * Begge disse låtene er komponert av Suzi og ektemannen. De som er eiere av albumet Suzi...And Other Four Letter Words, kan også sjekke de ut der. Kom på listene i UK. Finnes også utgitt med bildecover i Holland og Tyskland. Svensk plate og Sib Tryck på bakside av cover.

Rock Hard / State of Mind Dreamland 2090 485 Norge 1980 ** Og så måtte det et skifte av plateselskap til før vi også kunne få et skikkelig omslag på en singelutgivelse også her hjemme. Produsentene og låtskrivere er som på alle tidligere sjutommere. Forskjellen er at dette er soundtrack til filmen Times Square, som er en Robert Stigwood produksjon og det sier seg selv at Dreamland da selvfølgelig er et underselskap av RSO. Virker som denne ble eksportert og solgte mest i Danmark.


I’ve Never Been in Love / Starlight Lady RAK 1C 008-63 786 - Tyskland 1980 * På dette tidspunktet var det ikke rart med listeplassering rundt omkring, bortsett fra i USA og England. Vet kun om spansk og japansk PS ved siden av denne tyske Glad All Over / Ego In the Night Dreamland 2090 530 - Tyskland 1980 Klarte ikke å gjenta suksessen til Dave Clark Five. Kom ikke inn på listene i noe land. Hard Headed / Woman Cry Dreamland 7DW 0011 - Japan 1980 Muligens kom denne ut kun i Japan? Har ikke registrert noen andre. For å være helt ærlig, så har jeg ikke akkurat leita heller. Hentet fra albumet Rock Hard. Lipstick / Woman Cry Dreamland DLSP 10 - England 1981 Siste utgivelse på selskapet til Mike Chapman før det gikk konkurs. Klarte en 46.plass i Australia og 51. i USA. Heart of Stone / Remote Control Polydor POSP 477 - England 1982 Kom ut i Tyskland med samme bildeomslag. Fikk en 66.plass i England og 99. i Australia. Down At The Superstore / Half Day BBC RESL 122 - England 1982 Fra den kjente engelske TV-serien Saturday Superstore. Den er utgitt som gruppa The Assistants. Main Attraction Transparant Polydor POSP 555 - England 1983 Tittelkuttet fra albumet som kom ut i 1982. I Go Wild / I’m a Rocket RAK SRAK 372 - England 1984 Tilbake på plateselskapet til Mickie Most


Can The Can / Devil Gate Drive RAK / Emi Golden Hits G35 - England 1984 Nytgivelse av to av de aller største i serien Golden Hits. En veldig populær retro-serie på 80-tallet. Denne klatret opp til en 87.plass på det beste. Tonight I Could Fall In Love / Good Girll (Looking For a Bad Time) RAK SRAK 384 - England 1985 Kort hår og ny stil hjalp henne nok ikke inn på listene. Lost In His Arms / You Can’t Get a Man With a Gun First Night Score 3 - England 1986 Hentet fra teateroppsettingen av Annie Got Your Gun, hvor Suzi hadde hovedrollen som Annie. Wild Thing / I Don’t Want You PRT 367 - England 1986 Duet sammen med Reg Presley fra Troggs. We Found Love / We Found Love (instrumental) Teldec 615138 - Tyskland 1988 Denne står på Wikipedia siden. Men finner ikke noe mer info en dette bildet gravd frem fra galaxen Baby You’re a Star / Baby You’re a Star (instrumental) Teldec 247 008-7 - Tyskland 1989 Kom antagelig ut bare i Tyskland? Love Touch / Love Touch / We Found Love Bellaphon 100.07.605 - Tyskland 1992 Samme gjelder denne? Og to som jeg ikke har funnet illustrasjoner til: 1991 Kiss Me Goodbye / Kiss me Goodbye (instrumental) 1991 The Great Midnight Rock’n’Roll House Party / Intimate Strangers


Album

(kjente listeplasseringer i parentes) •Suzi Quatro (1973) – UK(32) Australia(2) Østerrike(5) Holland,(40) Italia(72) USA(142) •Quatro (1974) – Australia(1) Tyskland(15) Holland(5) Norge(5) USA(126) •Your Mamma Won’t Like Me (1975) – Tyskland(42) New Zealand(16) Norge (21) USA(146) •Aggro-Phobia (1976) •If You Knew Suzi... (1978), – Sverige(24), USA(37) •Suzi...and Other Four Letter Words (1979) – Norge(4) Sverige(36) USA(17) •Rock Hard (1980) – Norge(22) USA(165) •Main Attraction (1982) •Annie Get Your Gun (1986) •Oh Suzi Q. (1990) •What Goes Around (1996) •Unreleased Emotion (1998) •Free the Butterfly (1998) •Back to the Drive (2006) – Sveits(78) •In the Spotlight (2011) •Live and Kickin’ (1977) – Japan & Australia Nyutgitt som dobbel CD i 1990 i Australia Et lite utvalg Samlealbum •The Suzi Quatro Story - 12 Golden Hits (1975) – Sverige(33) •Suzi Quatro’s Greatest Hits (1980) – UK(4) Sverige(38) •The Best of... (1984) •Highs in the Mid-Sixties, Volume 6 (1984) – The Pleasure Seekers •The Wild One - the Greatest Hits (1990) •The Gold Collection (1996) •The History (2010), Cradle (CD) •What a Way to Die (2011), The Pleasure Seekers (CD) Kilder: Wikipedia, Suzi Quatro hjemmeside, Quatrorock Tusen takk til Sigbjørn Stabursvik og Ove Johansen som bidro med viktig informasjon.


Yan Friis - Og enda en av hans mange favoritter! Høsten 1970. Det nærmet seg slutten på et dramatisk år, og da tenker jeg egentlig ikke på oppløsningen av The Beatles. Jeg tenker på meg. Det var året da jeg pakket sakene mine i fransktimen og besvarte fransklærerens «Hva er det du gjør?!?...» med det fyndige «Jeg slutter». I 2. gym, før påsken, sluttet jeg på gymnaset, begynte som postbud på Majorstuen, ble ved sankthanstider veiet og funnet interessant av en jente som innviet meg i sin anatomi så til de grader at jeg ble besatt og sykelig sjalu. Det resulterte i at hun etter et par fortumlede måneder ga meg reisepass, noe jeg slett ikke ville akseptere – hvilket lærte meg at stalking sjelden gir gode resultater. Sommeren 1970 bestemte jeg meg for å ta opp utdannelsen igjen og ble akseptert som ny rekrutt i 2. gym, samfunnslinjen på Valler Gymnas. Jeg var imidlertid fortsatt så besatt av nevnte kvinnes anatomi at jeg heller ville være hos henne enn å gå på skole, og snudde i trappen da det ringte inn for første time, første skoledag etter sommerferien, banket på hos rektor og leverte min vanlige replikk: «Jeg slutter». Avgjørelsen bidro ganske sikkert til en enda hurtigere og mer pinefull av-

vikling av forholdet til piken med det fristende underlivet. Så hva kunne jeg gjøre? Stalking er ingen jobb, og en jobb måtte jeg ha. Jeg orket ikke å bære postsekker inn i høstmørket, så jeg søkte på en post som visergutt på Musikkhuset, og fikk den. Plater, tenkte jeg, slett ikke viste det seg da visergutter ikke har noe i platebarer å gjøre, men må trille tunge traller med notepakker ned til postkontoret og hente enda tyngre pakker med noter på tollboden nede i Schweigaards gate – og det er langt å gå med en kjerre på slep i regnværet mens en jente glipper lenger og lenger unna og antagelig har seg med en av de kjekke, hoftevrikkende guttene med kinnskjegg og spenselbukser som hun sikkert hadde funnet på den trendy diskosiloen i Skippergaten i går kveld. Det var i grunnen situasjonen da jeg fortet meg inn i Musikkhusets plateavdeling i spisepausen og grep albumet jeg hadde ventet på med lengsel og smerte: «Led Zeppelin III». Viserguttlønnen var så skrallende mager at det å kjøpe flunkende nye plater gikk under «uansvarlig luksus» (jeg skulle jo leve av lønnen også). Pink Floyds «Atom Heart Mother» som kom samtidig, måtte altså vente noen


uker – til den dukket opp brukt hos Ringstrøm. Men Zeppelin kunne ikke vente. Zeppelins to første LP’er hadde sammen med «Black Sabbath» og «Deep Purple In Rock» holdt liv i det som var igjen av mitt anstendige privatliv: Rikelige doser med usedvanlig høyt avspilt gitardunder – særlig de lange låtene, de sjefet – kombinert med relativt grundig alkoholinntak ispedd en og annen gøyal sigarett (jeg ble riktignok aldri noe flink med de gøyale sigarettene, alt ble så sakte) og usedvanlig generøse mengder selvmedlidenhet. Det var kicket. I slike stunder, sammen med en eller flere kamerater som også var merket av livsleden og det ubesvarte rautet etter kjønnsliv (kvinnens ondskap var umåtelig), ble man løftet inn i en parallell virkelighet hvor man fikk superkrefter og opplevde en form for kollektiv åndelig utløsning som ikke hadde noe med erotikk å gjøre, det var en form for telepatisk maskulin kommunikasjon som både dyrket fellesskapet og egenidentiteten, en fullbyrdelse av vennskapet mellom menn, eller snarere gutter, vi var de innviede i mysteriene, og opplevelsen av musikken var destillert maskulin kommunikasjon, musikken var vårt kodesprog. Når Jimmy Pages ekkoensomme klagetoner introduserte starten på «You Shook Me» og bandet falt tungt og dovent inn bak ham, åpnet døren seg til den parallelle virkeligheten og vi var fri – i seks og et halvt himmelsk minutt. Det var kanskje ikke bedre enn sex, men det var uten risiko og garantert fritt for skuffelser. Det første Zeppelin-albumet var i så måte rene bibelen. Det kunne omtrent spilles i ett. Andre LP’er hadde som regel et partre eller kanskje bare ett slikt kutt som virket på denne måten. Purples «Child In

Time», første kutt og de to siste på Sabbath-LP’n, «My Generation» på «Live At Leeds», Creams «Spoonful» (på «Wheels Of Fire») hvis man var i riktig stemning, Neil Youngs «Southern Man», King Crimsons «21st Century Schizoid Man», Wishbone Ash’ «Phoenix» (den kom ikke før noen måneder senere, men tåler å nevnes), The Doors’ “When The Music’s Over”, Vanilla Fudges “Season Of The Witch”, Jimi Hendrix’ «If Six Was Nine» og den til dette formålet egentlig alt for korte «All Along The Watchtower». Bare for å illustrere hva jeg mener. Hverken Beatles eller Stones kunne brukes på denne måten. Vi prøvde «Midnight Rambler» noen ganger, men det funket ikke. «Led Zeppelin II» skuffet meg litt da den kom fordi den ikke var like tett besatt med såkalte «diggelåter», noen av innslagene var rett og slett ikke like gode som tilsvarende på debuten (mindre blues, mer kraft), det var en trommesolo her («Moby Dick») som man sjelden vendte tilbake til, og det var et par underligheter som jeg burde satt større pris på enn jeg gjorde, for de viser et band som slett ikke er villig til å stivne i en form. Jeg tenker på «What Is And What Should Never Be», en fantastisk kontrastlåt som begynner helt nede og ender i et makeløst oppdrevet klimaks hvor Page leker med stereobildet. Og jeg tenker på den strålende vakre «Thank You», så overveldende og stemningsmettet at den kiler i brystet. Jeg spilte selvfølgelig vettet av albumet, men når man skulle ha kicket, var det egentlig bare «Whole Lotta Love» som fikk umiddelbar klassikerstatus. Den var til gjengjeld monumental. Det brutale riffet, gitaren som kom skrensende i slutten av hver refrengstrofe, og ikke minst det blodisnende midtpartiet hvor Plant jamrer i enorme stereofoniske stormkast,


som om Valhalls porter åpnet seg mellom Himalayas fjelltopper. Det verste var at folk greide å danse til den biten også. Febrilsk studerte jeg coveret på «Led Zeppelin III», tittelen skrevet med plastiske, nærmest feminine fonter. Myriaden av ørsmå illustrasjoner svevet mot en hvit bakgrunn, og coveret forvandlet seg ørlite ved millimeteromdreininger av det magiske hjulet. Jeg tror ikke blikket forlot omslaget et sekund i løpet av trikketuren fra Nationaltheatret til Gjønnes. Jeg hadde overraskelser i vente. Fortsatt husker jeg første gjennomhøring. Åpningen «Immigrant Song», et forrykt overrumplende valkyrieritt som er over før du egentlig forstår hva som skjedde. Jeg har alltid ønsket at de kunne holdt på litt lenger, men det er kanskje det geniale med låten, at den kommer og går før du har fått sukk for deg. Fra dunderknallet faller du rett inn i et unplugged Zeppelin på slamrende kassegitarer og manisk klagende Plant svøpt i et orientalsk lydende strykerarrangement og en dypt durende synth. Ulikt alt de hadde gjort tidligere. Den går rett over i «Celebration Day», som innledningsvis beholder atmosfærene fra foregående selv om bandet er til de grader plugget inn, en skramleboks av en låt med skjenende og raspende gitarriffs over alt, komplekse saker som ga lytteren følelsen av å ha mistet stedsansen, derfor oppleves den knappe, men trygt gjenkjennelige gitarsoloen som stiger ut av virvaret som den fortapte sønns hjemkomst. På dette tidspunktet hadde jeg fått den synkende fornemmelsen. Hva var dette for noe? Det var også hva kritikerne lurte på da de omtalte albumet. Som meg hadde de nok skapt seg et alt for statisk bilde av

hva Zeppelin skulle, kunne og burde gjøre. «Led Zeppelin III» var et opprør, et stykke kalkulert gambling. De hadde allerede etablert et såpass sterkt fundament, ikke minst av fans, at de kunne tillate seg å eksperimentere og kreve noe av lytteren. Nå som vi kjenner fasiten og vet hva gruppen skulle skape i de neste ni årene fremstår «Led Zeppelin III» som et svært sentralt album fordi det i all sin ofte litt lurvete bredde og sitt djerve mangfold viser oss fremtiden. Det er lite av det gruppen siden skulle gjøre som du ikke finner de første tegnene på her. Den elektriske amerikanske bluesen får selskap av britisk folk og tradisjonelle viser, i nabolaget til navn som Sandy Denny (som medvirket på neste Zeppelin-album), Roy Harper (som krediteres med en hel låt), Bert Jansch og John Renbourn. Dessuten er det fascinasjonen med østerlandske klangfarver, Zeppelin var en world music-svamp. Dette var elementer som kom aldeles uventet på dem som først og fremst så på Led Zeppelin som et rent heavyrock-band. Slike som meg, en 18-åring med «Dazed And Confused» og «You Shook Me» som gjengangere på vorspielspillelisten. «Led Zeppelin III» var et album som krevde noe av deg, et vil du være med så heng på. For å sukre pillen tar spor 4, side 1 lytteren med tilbake til gjenkjennelige tomter. «Since I’ve Been Loving You» (mange mener den er basert på Moby Grapes «Never» fra 1968) leverer alt det beste man visste fra debutalbumet i en syv og et halvt minutts, deilig doven elektrisk blues (med verdens herligst knirkende basstromme-pedal) som stiger majestetisk inn i hvert refreng, kommunikasjonen mellom Plant og Page er overjordisk, og Pages flengende, flammende gitarsolo


står på listen over tidenes beste, uansett genre og vektklasse. «Out On The Tiles» avslutter side 1 og er pur villskap, et durende, dundrende heavy villdyr som likevel har et romantisk lite nesten-pop refreng på lur i den ellers mekaniske riffingen. Side 1 varmer opp lytteren for side 2 som går betydelig lenger unna det man til da hadde trodd var Zeppelin-hovedveien. Kassegitarer, mandoliner, banjo og en vanvittig potent John Bonham gyver løs på «Gallows Pole», en tradisjonell britisk vise. Arrangementet eser mens tempoet øker mot et filleristende klimaks. Akustiske gitarer visper også i gang «Tangerine», en vemodig vise som vokser til når hele bandet faller inn, og tar av med en gitarsolo som berører gudene. Fantastisk vakker låt. «That’s The Way» er mer unplugged, en bittersøt vise svøpt i vispende kassegitarer, dulcimer, steelgitar og mandolin. Det vevreste øyeblikket på albumet. «Bron-YAur Stomp» er en lett skøyeraktig akustisk countryblues på tramperytme. Hyttekos fra Wales. Et viktig bidrag til LP’ns overveiende løse og varme atmosfære. Albumet avsluttes med Page og Plant i bluesmodus «Hats Off To (Roy) Harper». Det er ikke så mye teksten (et potpurri av strofer fra gamle blueslåter) som Plants maniske fremføring som rimer med låtens tittel. Pages like maniske akustiske slide har lite med Harpers gitarteknikk å gjøre, for å si det sånn. Eller kanskje de bare ville være hyggelige mot en kamerat og underkjent, men stor kunstner. Uansett. I oktober 1970 satt en slukøret 18 åring og lurte på om han hadde kjøpt

katten i sekken. «Immigrant Song», «Since I’ve Been Loving You» og «Tangerine» var de eneste låtene verdt mine surt oppsparte kroner, syntes jeg da – og vendte tilbake til «Since I’ve Been Loving You» for å døyve skuffelsen. Heldigvis var det slik at man hadde så lite penger at når man først kjøpte noe, så ble det tatt grundig i bruk. «Led Zeppelin III» gikk altså i frisk rotasjon de neste ukene og månedene. Og langsomt begynte jeg å oppdage konturene av albumets vesen. «Out On The Tiles» var den første som nesten umerkelig gjorde min favorittrio av låter til en kvartett. Så kom «Gallows Pole», og med den åpnet dørene seg for det akustiske landskapet som albumet beveger seg i. Jeg vet ikke når bitene falt på plass, men en eller annen gang ute i 1971 oppdaget jeg at «Led Zeppelin III» var blitt min favoritt-LP med bandet. Og ikke nok med det, oppfølgeren med sin «Stairway To Heaven», klarte ikke å detronisere «Led Zeppelin III». Det er en nærhet, en friskhet, en djervhet, en annerledeshet her som er helt unik. Dessuten klarte platen å få tankene mine over på noe annet enn en viss tapt kvinnes anatomi. Like etter fikk jeg jobb i garderoben på Club 7 – lønningen ble utbetalt i halvlitere. Livet begynte å smile. Det skulle ikke vare lenge, smilet, altså, men det er en annen historie.


Whole Lotta sjutommere For en gyllen anledning dette var til å la det elegant gli over på noe i litt mindre format. Hvorfor ikke smette inn med noen små juveler av favorittene på Atlantic og Swan Song. Det finnes de som går rundt og tror at gruppa ikke ga ut singler i det hele tatt. Det stemmer jo for så vidt at de ikke ga ut singler i hjemlandet England. Men resten av verden var ikke en del av denne boikotten som ble arrangert av Peter Grant, deres legendariske manager. Og det skal vi sannelig være glade for i dag. Tenk på all den moroa og alle de vakre bildeomslagene vi hadde gått glipp av. Selv om det er litt kjedelige at det var kun i Sverige de kom med det i Skandinavia. Og de var attpå til i sort/hvitt. De får vi komme tilbake til senere. Det kom ei bok med alle gruppas singler i 1993. Og jeg må ærlig innrømme at den har vært et veldig nyttig verktøy, og sjelden vært utenfor rekkevidde i alle de årene vi har hatt fast følge. I 1998 kom det en ny utgave hvor verdiene også var inkludert. Noe som var veldig bra den gang da, men som ikke lenger er så veldig riktig. Internett og E-bay har jo snuddmye av hverdagen vår på hodet. Som en god veileder fungerer den uansett den dag i dag. Totalt er det godt over 500 singler som er omtalt og fordelt nasjonalt i boka. Dette inkluderer da også alle soloprosjekt, og utgivelser med tidligere og nyere grupper. Vil bare nevne det ettersom jeg muligens kommer til å ta det opp flere ganger, hvis denne spalten blir fast. For å gjøre dette på den ordentlige måten, kan jeg jo like godt starte i riktig ende av alfabetet. Det finnes en særdeles vrien sak fra Angola som ikke er i min samling, så den får ligge på vent. Derfor begynner vi down under i Australia. De ga ut en hel bråte singler, som alle kom i vanlige compaysleeves, eller i nøytrale cover. Men de ga også ut tre av de stiligste 7”EPene på denne planeten. Den første er umulig å oppdrive, og koster gjerne noen tusen. De to neste finnes begge med både glatte og ruglete cover og koster gjerne sånn ca. 400 - 500 kroner.

Led Zeppelin i Australia!

Atlantic AX-11,695 Whole Lotta Love / Black Mountain Side / Good Times Bad Times / Communicattion Breakdown

Atlantic EPA 220 Immigrant Song / Hey Hey What Can I Do / Whole Lotta Love / Good Times Bad Times

Atlantic EPA 228 ACOUSTICALLY - Stairway To Heaven / That’s The Way / Going To California


THE CHUCK BERRY INTERNATIONAL DIRECTORY - VOLUME 3

Morten Reff Music Mentor Books (UK) - 2012 Er litt stolt av å kjenne Morten Reff. Egentlig ikke bare litt. Men veldig. At en så dedikert kjenner og samler av vinyl og informasjon av og med en av verdens mest legendariske artister bor i nabolaget, er nesten til å miste pusten av. Og det er sannelig også denne boka. Bind nummer tre, av fire totalt, som omhandler Chucks alle utgivelser og musikkalske krumspring. Og dette verket på 600 sider tar ene og alene for seg andre artisters versjoner av Mr. Berrys rikholdige ”back-katalog”. Totalt er det her snakk om 2400 artister fra hele kloden. Og alfabetisk listet som de er, er favorittene lett å finne. Ønsker man å se hvilke grupper som f.eks. har gjort en av favoritt-låtene, må man lese hele boka nøye. Eventuelt vente til Volume 4 kommer ut. For den vil inneholde en stor index og oversikt over hva som har stått i alle de tre andre oppslagsverkene. Men man kan jo ha stor glede av denne imponerende samlingen med info, uten ytterligere navigering. Må nesten stjele litt av infoen bare for å illustrere hvor stor Chuck Berry, og hvor stor påvirkning han har hatt på de rockeelskende utøverene. I denne boka finner man nemlig: Johnny B. Goode - 648 versjoner Memphis Tennessee - 433 versjoner Roll Over Beethoven 336 versjoner osv. Og det var da boka var ferdig skrevet. Har sikkert kommet til flere pr. dags dato. Og det vil bare fortsettte å komme. For dette er jo The never ending story. Skulle Morten vente på at det stoppet opp, ville han jo aldri kunne utgitt et så grensesprengende verk som jeg nå er den stolte innehaver av. Kanskje den mest imponerende utgivelsen noen gang satt sammen av en dedikert platesamler. Kan antagelig ikke overgås før noen kommer med tilsvarende opplysninger vedrørende The Beatles eller Bob Dylan. Og det klarer ingen som et soloprosjekt. Denne boka og de andre utgivelsene kan kjøpes direkte fra forlaget i England. www.musicmentor0.tripod.com For de som ikke er på nettet: Music Mentor Books, 69 Station Road, Upper Popppleton, York YO26 6PZ, England.


Peter & Gordon

Av Stein Arve Berg Peter & Gordon var de første britiske artistene som nådde 1. plass på Billboard lista i USA etter The Beatles, og de oppnådde stor suksess der. De ble en stund sett på som de nye Everly Brothers. At de i tillegg kom fra England og ga ut singler som var skrevet av medlemmer i Beatles, var ensbetydende med suksess. Sangen het ”World without Love”, som de fikk av Paul McCartney. Den ble som vanlig kreditert Lennon/McCartney. I tillegg til USA ble den også nr. 1 i England og solgte over 1 million eksemplarer. De to neste singlene deres var også skrevet av Paul McCartney, så de fikk god hjelp av han. En av grunnene var nok at Peter Asher hadde en søster med navn Jane, som på den tiden var kjæreste med McCartney. Han skulle få enda tettere bånd til Beatles senere. Peter Asher (f.1944) og Gordon Waller (f. 1945) møttes på den private gutteskolen Westminster allerede i 1959. Inspirert av nettopp Everly Brothers, startet de i 1961, og begynte å opptre i London, som en akustisk gitarspillende duo. Det var Gordon Waller som var hovedvokalist, og Peter Asher var med sin lyse stemme, den perfekte harmonisanger. En kveld mens de opptrådte i Pickwick Club i London, ble de invitert av EMI-produsenten Norman Newell til å gjøre en prøveinnspilling i studio. To uker senere hadde de fått kontrakt med EMI, på Deres Columbia label. Nå trengte de en


god sang. Og det var da Paul McCartney kom med ”A World without Love”. En sang som var halvferdig og som Beatles ikke ville spille inn selv. Peter mente den manglet noe, og Paul skrev da det midterste partiet like før de gikk i studio. Ble den første ”Lennon/McCartney” sangen, som Beatles ikke spilte inn, som toppet listene. De fulgte opp med ”Nobody I know” og ”I Don’t Want to See you again”, begge skrevet av McCartney. I 1965 var de på turne i Australia med The Searchers og Del Shannon. Han spilte en sang (I go to pieces) for Searchers, som han mente kunne passe for dem i England. De var ikke så veldig interessert. Peter & Gordon derimot synes dette var en god sang og ville gjerne spille den inn. Ble en av duoens største suksesser i USA med 9. plass på Billboard, men viste seg ikke på listene i England. I USA kom platene deres ut på selskapet Capitol, og de fikk 9 singler inn på Top40 lista der. Suksessen de oppnådde i USA, medførte mye turnering og TV-show der. Det ble lite tid igjen til det europeiske og engelske markedet. Det gjorde nok utslag på popularitet og platesalg her. De fikk imidlertid en liten opptur i Europa med Lady Godiva, som til tross for bare en 16. plass i England, ble en suksess. Men de klarte ikke å følge opp med en ny. Duoen ble oppløst i 1968, da de var uenige om veien videre. Gordon var mest interessert i å gi ut soloplate, mens Peter var mer lysten på å produsere andre artister. Første artist han tok for seg var Paul Jones. Dette samarbeidet førte til at Paul McCartney spurte om han var villig til å produsere noen innspillinger for et nystartet plateselskap som Beatles var involvert i. Selskapet fikk navnet Apple, og første artist som Peter signerte var amerikanske James Taylor. Senere ble han med Taylor tilbake til USA, og ble hans manager og produsent. Han produserte de fem første albumene hans, og produserte også flere av de store albumene til Linda Ronstadt, som han beskrev som en av de beste kvinnelige vokalistene i verden. Han har mottatt et ti-talls gull- og platina plater i sin produsent- karriere. Peter & Gordon spilte sammen igjen på en veldedighets konsert i 2005 for Mike Smith fra DC5, hvor de spilte ”I go to pieces”. Konserten ble så vellykket at de dro ut på en gjenforeningsturne. Gordon Waller ga ut et par singler i årene 68-70, og i 1972 ga han ut et album, Gordon, som ble slaktet av kritikerne. På 70-tallet var han med i en Tim Rice & Andrew Lloyd Webber musikal med navn, Joseph & the amazing Technicolor Dreamcoat. Etter at den forestillingen var over forlot han musikkbransjen for en stund, og bosatte seg i England. Men i 1995 flyttet han til Los Angeles, hvor han startet et forlagsselskap. Han ga også sporadisk ut noen album og turnerte sammen med gamle kompiser som John Walker og Chris Montez. Så sent som i 2008, holdt han sammen med Peter konserter i Las Vegas. Men året etter var det slutt. Han døde 17. juli 2009. Peter & Gordon ble aldri store, verken i Norge eller Sverige. I Danmark hadde de ikke en eneste singel inne på listene, og det ser ut til at de importerte de fleste plater og cover fra Sverige eller Norge. Ett av unntakene er merkelig nok en singel med Gordon Waller i 1968. Til slutt må jeg takke Per Ekström for hjelp med noen av de svenske coverne, og Bjørn Aass for hjelp med dansk ”World-sleeve” cover til ”A world without love”. Uten hjelp fra dem, hadde det tatt så mye lenger tid å lage disse diskografiene.


Nr 1 – A World Without Love / If I Were You Utgitt: mars 1964 Columbia DB 7225 Nr. 8 i Norge Nr. 5 i Sverige Svensk plate og cover ble solgt i Danmark, men svensk plate ble også solgt i dansk ”world-sleeve”. Har ikke funnet noe dansk plate så langt. Singelen toppet listene i England i mars 1964, og to måneder senere toppet den Billboard-lista i USA. Singelen passerte 1mill solgte eksemplarer. Dansk world-sleeve cover er sjeldent, men norsk og svensk utgivelse skal være greie å finne. Norsk plate, Norsk oransje PS *** - Under Mexicos sol Svensk plate, Svensk oransje + magenta + grønn PS *** - Can’t buy me love Svensk plate, dansk ”world-sleeve” ****


Nr 2 – Nobody I know / You don’t Have to Tell Me Utgitt: juni 1964 Columbia DB 7292 De fulgte opp med nok en McCartney låt i samme stil som den første, og ble belønnet med nok en millionselger. I Skandinavia viste den seg ikke på salgslistene i det hele tatt, men ungdommene i Sverige trykket så mye på mentometerknappene i Tio i Topp at den gikk helt opp til 5. plass, og derfor er det litt uvanlig at den ikke ble en salgssuksess i Sverige. Tio i Topp hadde stor innflytelse. Danmark presset egne plater, men importerte cover fra Sverige. Som en ser på baksiden av det blå coveret, så har den en merkelapp fra senteret Magasin i København. Den norske er ganske vrien å finne. Norsk plate, Norsk lilla PS ***(*) - Under Mexicos sol Svensk plate, Svensk rød + blå PS *** - Tennessee Waltz Dansk plate, Svensk PS


Nr 3 – I Don’t Want to See You Again / Long Time Gone Utgit: september 1964 Columbia DB 7356 Nr 16 i USA Nok en Paul McCartney låt. Mulig denne ble solgt med svensk plate og cover i Norge. Selv om Paul McCartney var med å promotere singelen, så viste den seg ikke på listene i England. I USA kom den inn på top 20. Danmark presset egne plater og importerte svensk cover. Svensk plate, Svensk rød + blå PS *** - Doo wah Diddy Diddy - AB Roos Tryck Dansk plate, svensk PS

Singelcover med plast

Har endelig har fått inn singelcover igjen. Men kun de fóret med plast for de kanskje litt dyrere og mer eksklusive 7-tommers platene.

Koster kun Kr 300,- for pakke med 100 stk. Porto kommer i tillegg. Hvis mulig kan de eventuelt plukkes opp på platemessene på Rockefeller og Folkets Hus, eller på dagtid i Oslo. Kontakt: Bjørn Luka, Tlf.40221002 e-mail: bluka@online.no


Nr 4 – I Go to Pieces / Love Me Baby Utgitt: november 1964 Columbia DB 7407 Nr. 11 i Sverige 4. single i løpet av 9 mnd og nå var det slutt på ”Beatles-låter”. Valget falt på en gammel låt av Del Shannon, men noe suksess i England ble det ikke. Det kan være årsaken til at det drøyde før den kom ut her. Viste seg første gang på svenske Kvällstoppen i mars 1965 og nådde en 11. plass med 5 uker på lista. I USA ble det en 9. plass, og den 4. strake top 20 plasseringen. Den norske utgivelsen skal også være solgt i Danmark. Norsk plate, Norsk blå PS *** - Dance Dance Svensk plate, Svensk oransje + blå PS *** - I feel fine


Nr 5a – True Love ways/ If You Wish Utgitt: mai 1965 Columbia DB 7524 Nr. 10 i Norge Nr 2 i England En mindre kjent Buddy Holly låt ble neste singel, og resultatet ble nok en millionselger for duoen på verdensbasis og en uke på VG lista. (9. juni) De hadde stor suksess både i England og USA (nr.14). Norge ga den ut med samme B-side som i England, men i Sverige valgte de ”Land of Oden”, og det ble den danskene visstnok importerte. Norsk plate, Norsk Blå/lilla PS *** - Dance Dance

Nr 5b – True Love ways/ Land of Oden Utgitt: mai 1965 Columbia DS 2258 Nr. 13 i Sverige Sverige valgte sin egen B-side og ga den ut med svensk serienummer. Den kom inn på Kvällstoppen, som var Sveriges offisielle salgsliste, 8. juni på en 18. plass Svensk plate, Svensk rød tekst PS *** -Ticket to ride Solgt slik i Danmark


Nr 6 – To know you is to Love You / I Still Love you Skrevet av: Phil Spector Utgitt: juni 1965 Columbia DS 2274 Nr 5 i England Igjen valgte Sverige å benytte en annen B-side enn den engelske, og danskene gjorde det samme. De presset imidlertid sine egne plater med svensk serienummer og trykket eget cover, og dette kan godt være duoens første utgivelse med dansk cover. Så er spørsmålet om det finnes en norsk utgivelse, eller om den ble importert fra et av nabolandene? Det var tross alt oppfølgeren til True love ways, som kom inn på VG lista, selv om det bare var for en uke. Svensk plate, S vensk magenta + grønn tekst PS *** - Ticket to ride Dansk plate, dansk sv/hv PS *** - Kan du li’ mig

”Man trenger ingen annen unnskyldning for å dra til Tromsø”. Platesamleren


Nr 7a – Baby I’m Yours / When the Black of Your eyes turns to grey Skrevet av: Van McCoy Utgitt: oktober 1965 Columbia DB 7729 Nr. 19 i England Barbara Lewis fikk en hit med denne i USA, hvor den nådde 11. plass på Billboard i juli 1965. Norsk plate er identisk med den engelske utgivelsen, hvor B-siden er tatt fra albumet Hurtin’N Lovin’og er veldig country inspirert. Norsk plate, Norsk oransje PS *** - Help Nr 7b – Baby I’m Yours / Who’s Loving You Utgitt: 1965 Columbia DS 2283 Tredje svenske utgivelse med svensk serienummer og en annen B-side. ”Who’s loving you” er tatt fra albumet Hurtin’ ’N’ Lovin’ og er en R&B låt, med solid vokal av Gordon. Danmark valgte samme B-side. Svensk plate, Svensk oransje tekst PS *** - Look through any window, Roos tryck AB Dansk plate, Dansk sv/hv PS *** - Eve of destruction Cover med bølget topp


Nr 8 – Woman / Wrong From the Start Skrevet av: Paul McCartney Utgitt: februar 1966 Columbia DB 7834 Nr. 19 i Sverige

Sangen som ble skrevet og gitt til duoen av Paul McCartney under pseudonymet Bernard Webb. Han ville finne ut om en av sangene hans kunne bli en hit uten at han selv ble kreditert. Den nådde bare 28. plass i England, men ble en top 20 hit i USA. Norsk plate, Norsk grønn PS *** - Yesterday Svensk plate, svensk oransje tekst PS *** - Try too hard Norsk plate og cover solgt i Danmark

Det kom ut seks franske EPer. Her er fem av dem.


Nr 9 – To Show I Love you / Don’t Pity Me Utgitt: juni 1966 Columbia DB 7951 En av duoens mest anonyme singler. Skrevet av Tony Hatch, som var fast skribent for Petula Clark. Viste seg ikke på listene i England og krøp så vidt innom top 100 lista til Billboard på en 98. plass. Det var knallhard konkurranse i England sommeren 1966. Peter & Gordon var gode sangere, men manglet evnen til å skrive gode sanger, og dermed var de avhengig av andre låtskrivere. Dette er kanskje den vanskeligste av de norske singlene. Den svenske er heller ikke så vanlig. Norsk plate, Norsk gul tekst PS *** - Sloop John B Svensk plate, Svensk oransje tekst PS *** - Paperback Writer Den norske skal også være solgt i Danmark.

Tre tyske singler, en spansk EP og en av mange japanske utgivelser som kom på rød vinyl.


Nr 10 – Lady Godiva/ Morning’s Calling Skrevet av: Leander - Mills Utgitt: september 1966 Columbia DB 8003 Nr. 16 i England Nr. 19 i Sverige Siste hit i England, som også gjorde det stort i USA. Ble duoens fjerde og siste millionselger. Har et mer gammeldags varieté-preg over seg, og det skulle den neste singelen også få. Viste seg å være et smart trekk å gi ut denne på singel, til tross for at duoen ikke likte den. Ble en storselger i USA, med 6. plass på Billboard lista. Av de Skandinaviske utgivelsene er nok den norske mest uvanlig. Norsk plate, Norsk oransje PS *** - Yellow Submarine Svensk plate, Svensk gul PS *** - Bus stop Dansk plate, dansk rød PS *** - Presentasjon av dansen Watusi på baksiden


Nr 11 – the Knight in Rusty Armour / The Flower Lady Skrevet av: Leander - Mills Utgitt: november 1966 Columbia DB 8075 Nr 15 i USA Ny singel av Leander – Mills, og i samme stil som Lady Godiva. Duoen var veldig i mot denne utgivelsen, men John Burgess, gruppens produsent ville det annerledes. De fortsatte å sjarmere de amerikanske platekjøperne, og fikk en ny top 20 hit i USA. Viste seg ikke på listene i England eller Skandinavia. Likevel presset de i Sverige egne plater og et fint cover, som også kan være solgt i Norge og Danmark. Svensk plate, Svensk oransje PS *** - Vid din sida Toppåpning. Uvanlig på svenske utgivelser. Hadde det noe med eksporten å gjøre? Nr 12 – Sunday for Tea / Start Trying Someone Else Skrevet av: John Carter og Ken Lewis Utgitt: februar 1967 Columbia DB 8159 Skrevet av to av medlemmene i Ivy League, og ble duoens siste top 40 hit i USA. Der valgte de Hurtin’ is lovin’ som B-side. Viste seg ikke på lister i England eller Skandinavia. Igjen ser det ut for at det bare var Sverige som presset egne plater, og laget et flott cover. En sjelden singel, som jeg tror forsvarer 4 stjerner. Svensk plate, Svensk gul tekst PS **** - Penny Lane


Nr 13 – The Jokers / Red, Cream and Velvet Skrevet av: Leander - Mills Utgitt: mai 1967 Columbia DB 8198 Fra Universal filmen, The Jokers,skrevet og arrangert av Mike Leander. Ser ut til å være den siste utgivelsen i Skandinavia, og denne finnes kun i norsk utgivelse og ble eksportert til både Sverige og Danmark. Men det kom tre singler til i England, hvor den ene ”You’ve had better times” var en god utgivelse skrevet av Gordon Waller. B-siden ble også gitt ut som B-side på en solosingel av Gordon Waller, som ble gitt ut i Danmark. Norsk plate, Norsk oransje PS *** - Let me cry on your shoulder I følge Sigbjørn Stabursvik skal den norske vinylen finnes med grønn farge! Nr 14 – Rosecrans Blvd / Red, Cream and Velvet Utgitt: 1968 Columbia DB 8337 En sjelden og fin singel, som så langt tyder på at den kun kom ut i Danmark. Litt merkelig at de ga ut denne, når de var så lite villige til å gi ut duoens egne utgivelser, som stort sett ble importert. Dansk plate, Dansk rød tekst **** - Bend me, Shape me


Question of Temperature! Noen ganger forlater samleren Internettjungelen og går ut blant folk og kjøper ny vinyl.

Amulet - remember / Bandit Gods / Mentalt ute av balanse Big Dipper BDSHOP 001 (7” - 2007)

Denne er jo ikke akkurat helt ny. Måtte bare plukke den med meg da jeg fant den i de velassosierte singelkassene til Big Dippers i de nye storslagne lokalene i Møllergata. Alle som kjenner Amulet vet at vi her har å gjøre med kvalitetsrock av internasjonalt snitt. Alle låtene er hentet fra albumet ”Blessed And Cursed” som kom samme år. Tok den med fordi jeg i min uvitenhet ikke hadde registrert den tidligere.

Okkultokrat - Ingen veit alt / Triuph Of Meth / Witch House / Upon The Anvil / No Class Fysisk Format FY 034 (7” - 2011)

Litt merkelig sak. Og jeg er litt i tvil om hva slags heavy sjanger dette sorterer under. Tungt som en container med jern. Vokalen er helt vræl. Men har faktisk hørt det mye verre. Symbolikken i den munkekledde kvartetten på løetrappa er jeg ikke helt sikker på. Men så er jo nettopp tittelen på EPen ”Ingen veit alt.” Brun vinyl og tekster på innersiden av cover gjør dette selvfølgelig til en må-ha-utgivelse. Er liten tvil om at plateselskapet til butikken Tiger i Oslo kan det med singler.

DagsTur - Fredløs / Evig sommerjobb FreshTea 004 (7” - 2012) Nok en spennende utgivelse på dette litt underlige selskapet. En trio som på en eller annen måte minner meg litt om Veslefrikk. Muligens mer pop enn rock. Spilt inn i Sverige og produsert av frontfigur Dag Aarestrup. Utgitt i 200 nummererte eksemplar. Thee Mono Sapiens - Stay? / Why Badlands BAD 11 (7”- 2012)

Dette må da være norges beste band innen spretten garasje/pop/rock. Ene lekkerbisken etter den andre kommer ut på sjutommer. Ok, dette er kun nummer to, men den er en ener på alle områder. Absolutt alle. Og som jeg gleder meg til utgivelse nummer tre.

The Devil And The Almighty Blues Distance / Slow Rot Blues No Fucking Hippies (7” - 2012) Har dere ikke fått med dere denne gruppa, er det bare å legge fra seg blekka og storme avgårde til nærmeste anstendige platesjappe. Muligens dere allerede er for sent ute, for denne burde selge som om den var av gull. Svart gull!


Helldorado - Bones In The Closet / Lost Highway Motel CCAP 140 (7” - 2012)

Det går pokker’n ikke an å gjøre det mer elegant enn dette. Knallbra singel fra en trio fra Stavanger. Tøft og elegant lag som her serverer sin americana inspirerte rock i en sjutommer i et 3D cover med vedlagte 3D briller. Og tror dere ikke det følger med en nedlastningskode også. Hør! Hør! Alle nye singler burde ha det. Dette var et nytt bekjentskap for meg. Det skal det gjøres noe med kjapt. Mer skal anskaffes.

The Laundrettes - Marks On My Map / You Know IK’m Right (Wicked Cool Records - December 2012 (7”-2013)

Nok en glimrende snerten sak fra nok en av Little Stevens norsk yndlinger. Begge låtene er skrevet av gruppa og produsert av Cato Salsa Thomassen. Coveret er nok en gang laget av bassist Johanne Hjorthol. Kommer selvfølgelig på hvit vinyl. Men finnes også i svart.

Friendship - Alpha Male / Give It Time Friendship FRS 01 (7” - 2013) Oslo basert trio som er og låter veldig 70-tall. Navnet har de selvfølgelig tatt etter et legendarisk norsk dobbelt album. Plata er på gul vinyl og kommer i et nummerert antall av 300. Litt usikker, men tror den nylig er kommet ut, selv om det står at den er spilt inn i 2011. Oslo Ess - Fritt Fram / Tøffe Gutter Indie Recordings INDIE 073CD34 (7” - 2013)

Fremmadstormende gjeng som her har fått med seg Onkel P på ”Fritt Fram”. B-siden er spilt inn Live på Rockefeller i Oslo. Førstnevnte låter

litt som Kaizers blanda med Kjøtt i reggaetakt. Tøft! B-siden er mer tradisjonell rock. Er nok på tide å gå denne gjengen litt etter i korta.

Dark Times - Girl Hate EP Fysisk Format FY046 (7” - 2012) Punketrioe basert i Oslo. Vokalisten er av hunkjønn i likhet med trommeslageren. Tar jeg ikke feil er dette et sideprosjekt for medlemmer som også er med i gruppene Black Hole Crew, Okkultokrati, Haust, White Juice and Blackest Woods. Snertent! Sears Crossing - Sears Crossing / The Bird Railway Records RW 002 - (7” - 2012)

Dæger’n døtte, så mye bra norske band som dukker opp hele tiden. Her er nok et av dem. Rockelag med røttten godt forankrets i rootsmusikken, og kanskje litt i pubrocken. Det skulle jo bare mangle når man kommer fra Elverum. Begge låtene er hentet fra bandets album ”Allows Full Play”. Denne singelen kommer som rød vinyl. Samt at opplaget er nummerert og begrenset til 300 stk.


Fairport Convention

Fra Thor-Rune Haugens innerste hvelv.

FAIRPORT CONVENTION PÅ SINGLE Fairport Convention oppsto på en tid da LP’en for fullt var i ferd med å overta singelens plass som det kommersielle og musikalske flaggproduktet for enhver artist med respekt for seg selv. Derfor har det i liten grad vært fokusert på hva denne gjengen foretok seg på sju tommers-fronten. På tide å gjøre noe med det – ikke minst fordi Fairports gamle plater stadig vokser som samlerobjekter.


If I had a ribbon bow / If (stomp)

Track 604020 Utgitt 23. februar 1968 UK Fairports vinyldebut besto av en gammel sang fra 1936 som ble funnet av Judy Dyble (bandets kvinnelige vokalist før Sandy Denny kom med senere det året). Dyble selv sendte meg en mail om låta: As far as I can remember, Richard Ashley and I were exploring Joe Boyd’s record collection in his flat and we came across Maxine Sullivan’s version of If I Had A Ribbon Bow. Whether Joe played it to us or one of us decided to have a listen to it I can’t remember, but that was how it was first heard by the band. En sjarmerende, men litt vimsete låt. Noen eksemplarer ble forøvrig sendt ut som promo-eksemplarer I en konvolutt med en rosa sløyfe på forsiden. Men denne har jeg aldri sett selv. B-sidelåta dukket senere det året opp på bandets første LP.

If I had a ribbon bow

B+H PUR 000973 Utgitt 1977 Polen Polsk postkort-utgave. Hva rettigheter angår, kan denslags være av heller tvilsom art.

Meet on the ledge / Throwaway street puzzle Island WIP-6047

Utgitt desember 1968

UK

Den vakre og følelsesladde forsiden (skrevet av Richard Thompson) har vokst seg til å bli en allsangpreget avslutning på så å si samtlige av gruppens konserter fra 1979 og fram til i dag. Men i årene før det ble den knapt nok spilt live – til tross for at den ble valgt som single for å promotere bandets andre LP «What we did on our holidays». Fram til 1976 var B-siden kun å finne på denne singelen, som for øvrig var bandets første plateutgivelse etter at Sandy Denny erstattet Judy Dyble. LP’en kom ut måneden etter.

Meet on the ledge / Throwaway street puzzle Island WIP-6047 Nederland


I’ll keep it with mine / Fotheringay A & M 1108 Utgitt 1969 USA

I’ll keep it with mine / I’ll keep it with mine (promo) A & M 1108 USA

På begge de forannevnte er Fairports versjon av Dylanlåta ”I’ll keep it with mine” redigert kraftig. Albumversjonen fra «What we did on our holidays» er snaut seks minutter lang. På singelen er den redigert ned til rundt 3.20. Både den og Sandy Dennys blendende vakre «Fotheringay» er fra samme LP som «Meet on the ledge».

Si tu dois partir / Genesis hall

Island WIP-6064

Utgitt juli 1969 UK

A-siden er Bob Dylans «If you gotta go, go now» i en spontan-oversettelse til fransk som neppe kan anbefales til språklig opplæringsbruk. Hvilket kanskje illustreres best gjennom det faktum at Frankrike var det eneste landet som oversatte tittelen tilbake til engelsk på omslaget. Innbakt i en slags musikalsk smeltedigel av folk og cajun ble den faktisk bandets første og eneste lille hit. Den lå i fem uker på NMElistene med en 18. plass som høyeste plassering – på Record Retailer-listene stoppet den på 21. plass. Både den og den fantastisk flotte B-siden (igjen skrevet av Richard Thompson) var fra bandets tredje LP «Unhalfbricking». Festival FK-3260 Australia Island WIP-6064

Libanon


Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Island WIP-6064

Sverige

Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall

Island 388 854 UF

Tyskland


Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Island WIP-6064

Nederland

Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Philips 388 854 UF

Spania

Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Island WIP-6064

Belgia

Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Island WIP-6064

Frankrike


Genesis hall / Si tu dois partir Fontana FON 1060

Japan

Genesis hall / Si tu dois partir Fontana 269 395 TF

Portugal

Si tu dois partir / Genesis hall (vanlig og promo) A & M 1155 USA


Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall Festival FK-3260

New Zealand

Si tu dois partir, va-t’en / Genesis hall (RI)

Island 388 854 UF (WIP-6064) Tyskland

If (stomp) / Chelsea morning

Polydor 2058 014 April 1970 UK En noe merkelig singleutgivelse fra det gamle plateselskapet av to låter fra deres nå to år gamle debut-LP.

Now be thankful / Sir B. McKenzie’s daughter’s lament for the 77th mounted lancers retreat from the straits of Loch Knombe, in the year of our Lord 1727 on the occasion of the announcement of her marriage to the laird of Kinleakie Island WIP-6089 Utgitt September 1970 UK

A.siden er en blendende vakker Swarbrick/Thompson-sang. B-siden en feiende instrumental medley som den gangen fikk dem inn i Guinness Book of Records som verdens lengste platetittel. Hvilket forklarer tittelen den fikk på den tyske og spanske utgaven. Medley’en ble etter hvert utvidet med flere dansetoner. Neste gang vi stiftet bekjentskap med den var på «Live Convention» i 1974. Da het den bare «Sir B. MacKenzie» og var bortimot dobbelt så lang. Her tok forøvrig Fairport «en liten Beatles» ved å gi ut en single med to innspillinger som ikke var med på den aktuelle LP’en (Full House).


Now be Thanksful / Sir B.McKaenzie’s

Island 6014 031 1970 Norge

Regnes av mange som svensk. Men ordet «forlag» står skrevet på labelen.

Now be thankful / Guiness book of records Island 6014 031 Tyskland

Now be thankful / Guiness book of records Island 6014 031

Spania


Walk Awhile / Sir Patrick Spens Island 6014 027 1970 Frankrike

Sickness & Diseases / Wizard of The World Game King AM (i) - 1003 Japan

John Lee / The time is near Island WIP-6128 1971 UK

Tidligere dette året hadde albumet ”Angel Delight” vært deres beste selger (nr. 8 i Record Week og 11 i NME) uten at Island ga ut noen single i UK derfra. Derimot ga de ut denne for å promotere albumet om en mann som ble dømt til døden ved hengning for et mord han bedyret at han ikke hadde begått. Etter tre mislykkede hengningsforsøk (fallemmen nektet å åpne seg hver gang) ble dommen omgjort til livsvarig.

John Lee / The time is near

Island 10.629

Spania


John Lee / The Time is near Island 12024 AT Nederland

John Lee / The time is near (promo) A & M 1348-S

USA

The world has surely lost its’ head / The journeyman’s grace

A & M 1333-S

1971 USA

The world has surely lost its’ head / The journeyman’s grace (promo) A & M 1333-S 1971 USA

A-siden er bedre kjent som «Breakfast in Mayfair», skrevet av Simon Nicol og hentet fra «Babbacombe Lee». B-siden er fra «Angel delight».


Rosie / Knights of the road

Island WIP-6155 1973 UK

Dave Swarbricks kanskje fineste kjærlighetssang på A-siden. Begge sangene er fra albumet «Rosie».

The devil in the kitchen / Possibly Parsons green Island K-5402 1973 Australia

Sandy Dennys ektemann, australske Trevor Lucas, var nå med i Fairport og med det steg interessen for dem i Lucas’ hjemland. Denne singelen inneholder en spesialinnspilling på A-siden i form av en instrumental medley forsterket med strykeorkester og banjo. Året etter ble samme nummer gjort live uten banjo og strykere og brukt på albumet «Live Convention» med tittelen «Fiddlestix». På denne nokså sjeldne singelen kan man altså høre studioversjonen av den. B-siden er fra albumet «Nine».

White dress / Tears

WIP-6241 1975 UK A-siden er en vakker vals skrevet av Dave Swarbrick og hentet fra albumet «Rising for the moon». B-siden, en smått middelmådig Trevor Lucas-låt, er derimot ikke på LP’en. Og følgelig heller ikke ofte hørt

White dress / Tears (promo)

WIP-6241 1975 UK


Si tu dois partir / White dress 6138 071 1975 Frankrike

Franskmennene valgte en litt merkelig løsning og ga ut den nå 6 år gamle hiten på A-siden (den hadde tross alt en fransk tekst) og brukte den engelske A-siden som B-side.

Jams O’Donnells jig / The last waltz

Hawk HASP 423 1978 Irland To spor fra albumet ”The bonny bunch of roses”. Singelen kom etter hva jeg vet kun ut I Irland. Jeg har imidlertid selv aldri sett den.

Rubber band / Bonny black hare Simons PMW 1

1980

UK

Familien Waterson er en institusjon i britiske folkmiljøer. Mike Waterson skrev denne flotte lille sangen til albumet «Bright Phoebus» på tidlig 70-tall. Fairports versjon ble utgitt på bandets egen label Simons Records kort etter. B-siden er en live-versjon. Finnes både som regulær og promo.

Quazi be Goode / MIKE SILVER: Where would you rather be tonight?

Sunrise BONG 1

August 1986

UK

En merkelig, og ganske sjeldsynt, innspilling av Fairport sammen med den nå avdøde, tidligere Motörhead-gitaristen, Würzel og visesangeren Jon Benns. Sistnevnte skrev teksten og satte den til Chuck Berrys «Johnny B. Goode». I teksten er gitarhelten Johnny byttet ut med kirkeklokke-helten Quazimodo. Innspillingen ble laget til samle-LP’en «Where would you rather be tonight» der diverse artister (bl.a. Mike Oldfield) stilte opp til en innsamlingsaksjon for et rehabsenter for folk med alkohol- eller stoffproblemer. Fairport er ikke med på B-siden. Finnes med rød og gul label.


Meet on the ledge / Sigh beg sigh mor

Island IS 324 Mai 1987 UK

En nyinnspilling der et 20 årsjubilerende Fairport var tilbake på gamle trakter i Island Records. 12-tommersutgaven inneholdt to live-spor (hvorav den ene også var på 7-tommeren) samt en vedlagt stamtreposter. Meet on the ledge / John Barleycorn / Sigh beg sigh mor Island 12 IS 324 UK I tillegg til alt dette kan jeg også nevne at ytterligere fem innspillinger fra andre halvdel av 70-tallet ble brukt på polske postkort (trolig totalt uten tillatelse fra band eller rettighetshavere). Disse er «Adieu adieu», «General Taylor» og «The last waltz» (alle fra «The bonny bunch of roses) og «Jack O’Rion» og «Lady of pleasure” (begge fra Tipplers tales).

EN LITEN SKRYTELISTE:

Gjennom årene har jeg funnet et knippe acetater. De fem første av dem er alle hentet fra BBC’s radioprogram Top Gear og jeg tror de er fra 1968, alle sammen. Apple-acetaten inneholder en versjon av en Chuck Berry-låt, innspilt på Troubadour, Los Angeles 1970 og først brukt på Richard Thompson-antologien «(guitar, vocal») på Island i 1976. Kall meg gjerne en sjøldigger, men jeg fikk så lyst til å vise dem fram: Nottingham Town (sic) Emidisc (Riktig tittel: Nottamun town) You never wanted me Emidisc Some sweet day Emidisc I don’t know where I stand Emidisc Close the door lightly when you go Emidisc Sweet little rock n’roller Apple

Takk til Bjørn som bidro med scanninger, og Arne Bakka som satte det hele i gang.


The Jet Blacks – Tromsøs første Shadows-band I overgangen 1959-60 var Cliff Richard og The Shadows den store nyheten fra utlandet, noe som også påvirket musikken blant ungdommen i Tromsø. The Jet Blacks var byens første Shadows-band, og konsertdebuterte i 1960 med reiseradioer og båndopptakere som forsterkere. De hadde stilige røde, hvite og svarte drakter, bandnavn hentet fra en låt på The Shadows sin andre singel og sceneopptreden med innøvde steg og spark slik et skikkelig Shadows-band skulle ha. Bandet ble store forbilder for resten av musikkmiljøet i byen, og medlemmene som var innom skulle prege Tromsø-rocken i lang tid også etter at Jet Blacks-navnet forsvant.

Av Robert Dyrnes Tromsø lå ikke langt etter resten av landet med å trykke den nye musikken til seg. Etter Little Henrik (Bjørn Henriksen, som gjorde furore som den første rockeren i byen på slutten av 50-tallet) , dukket det opp en rekke piggtrådband i Tromsø, selvsagt med The Shadows som sine store forbilder. Nesten hver bydel hadde sine egne Shadows-band: Alfheim, Hansjordnesbukta, Storskogen og Engenstykket. Dette var vennegjenger som tidligere hadde hatt fotballkamper og snøballkriger mot hverandre. Disse fikk nå en ny måte å konkurrere: Hvem hadde de beste Shadows-bandene? Hvem spilte de beste versjonene av låtene fra Radio Lux? Konkurransene foregikk som oftest på klassefester eller rene konsertkvelder.


The Jet Blacks var de første og de største. Andre band som utmerket seg tidlig på 60-tallet var Silhouettes, der flere av medlemmene etter hvert skulle gå over i Caravans. Nevnes må også Ready Boys, der flere av medlemmene etter hvert gikk over i Crossfire og senere Beam Beats. Typhoons skulle også bli et av de bedre og mest populære. Av den fremvoksende underskogen var det etterhvert noen som utmerket seg mer enn andre. Først og fremst var det The Jet Blacks, som raskt ble det ledende Shadows-bandet i Tromsø. Etter at den første rockebølgen på slutten av 50-tallet hadde lagt seg lekte Bjørn Henriksen med tanken om å starte opp Tromsøs første Shadows-band. I løpet av 1959 fikk han med seg Harald Myrmo, Helge Petter Hemmingsen, Leif Berg og Trond Graff og de startet så smått opp. Ryktene sier at Bjørn ble så irritert over den elendige gitaren Trond Graff stilte opp med på øving at han trakk seg fra hele prosjektet! I løpet av kort tid forsvant også Harald ut. Resten av gjengen, Helge Petter, Leif og Trond fikk med seg Otto Pettersen og ble rask til The Jet Blacks. For første gang fikk man «regler» for hvordan et band skulle se ut; bass, trommer, rytmegitar og sologitar. Den første tiden var bandet preget av at det var laber tilgang på skikkelig utstyr å spille på: Trond startet opp med en delvis ødelagt el-gitar, Helge Petter snekret sin egen bassgitar, Leif spilte på en enkelt skarptromme og Otto spilte på en akustisk gitar. Reiseradioer og båndopptakere ble brukt til forsterkere. Ved første spillejobb i Tegnesalen på Tromsø Gymnas, hadde gruppen i tillegg bygget seg sine egne «Vox» høytalerkasser (uten innmat) for å ligne mer på sine forbilder i The Shadows. Men stil det hadde guttene! De ble raskt kjent for sine svarte bukser, hvite skjorter, røde jakker og innøvde steg og spark. Etter en av gruppas første store spillejobber i forbindelse med Røde Kors-uka på Arbeideren (august 1960), The Jet Blacks originalbesetning fra 1960. Fra venstre Leif Berg, nådde de ut til Otto Pettersen, Trond Graff og Helge Petter Hemningsen store deler av ungdommen i Tromsø og fikk raskt tilbud om flere spillejobber. De hadde i perioder 2-3 spillejobber i uka og spilte på alt fra skolefester til dansefester ved Håndverkeren, Turnhallen, i Robukta eller på Skattøra. Repertoaret den første tiden besto for det meste av Shadows-musikk og Elvis-låter. Den første tiden øvde de hjemme i stua til foreldrene til Otto. Backingband for Danny Rivers I slutten av august 1961 fikk bandet i oppdrag å være backingband til den engelske rockesangeren Danny Rivers, som skulle spille konserter i Harstad og Tromsø. Rivers (egentlig


navn David Lee Baker) var på denne tiden en ganske ukjent 18-åring, både i Norge og hjemlandet England. Han hadde startet karrieren sin tidlig året før, og hadde gitt ut fire singelplater, turnert litt i hjemlandet og blitt oppdaget av Joe Meek, før han altså tok turen over til Norge. Harstadmannen Steinar Willadsen, som drev en plateklubb i Harstad, hadde skrevet til flere Engelske artister. Han fikk svar fra Rivers, som svarte at han godt kunne tenke seg å komme til nordnorge for å gjøre konserter. The Jet Blacks ble altså plukket ut til å være backingband for Rivers. Det var en spent gjeng som møtte opp på dampskipkaia i Harstad da hurtigruta «Barøy» ankom torsdag 24. august. Bandet hadde forberedt seg godt og spilte konsert for Rivers og alle fremmøtte på kaia. Fredagen gjorde de to konserter i Harstad sammen med Rivers. Den første var halvfull, men til den andre konserten var alle The Jet Blacks andre besetning. Bak fra 700 billettene utsolgt! Også ved de to konvenstre Alf Petter Løvstad og Bror Dahl. Forran fra venstre Helge Petter Hemningsen, sertene, lørdagen og søndagen i Tromsø Arbeiderforening (Arbeiderforeningen lå Otto Pettersen og Trond Graff. der hvor dagens Kulturhus ligger) kom det mye folk. Rivers startet alle konsertene med sin kjenningsmelodi «Danny» og spilte flere av låtene kjent fra sine singelplater, deriblant «Can`t You Hear My Heart» og «I`m Waiting For Tomorrow», i tillegg til flere låter gjort kjent gjennom Elvis Presley sine tolkninger. Konsertene ble en enorm suksess! Så med en billettpris på kr. 7,50 endte dette med en økonomisk suksess for Willadsen (Det ble utarbeidet kontrakt via en advokat i London, pålydende kr. 7000,- for konsertene i nord). The Jet Blacks ble lagt merke til i hele landsdelen og fikk til og med tilbud om spillejobber i Norrbotten. Noen Sverigetur ble det ikke, da gutta i bandet enda gikk på skole og spillingen var en hobby de stort sett bedrev på fritida. Rivers skulle komme tilbake til nordnorge igjen for jobber i både 1962 og 1963. Da med konserter i Harstad, Tromsø, Bodø (63) og Mo i Rana (62). Da var The Jet Blacks byttet ut til fordel for Harstad-bandet The Snapshots (med Leif Berg på trommer) som backingband til Rivers. Willadsen begrunnet dette med at The Jet Blacks hadde forlangt for mye penger. Om dette var sannheten vites ikke, det virket i hvert fall litt underlig, da The Jet Blacks allikevel spilte egne sett som support for Rivers ved konsertene i Tromsø. Nordnorske mestre 1962 skulle bety omskiftninger for The Jet Blacks. Trommis Leif Berg hadde i starten av året flyttet til Harstad og begynte der å spille med The Snapshots. Erstatter ble 17 år gamle Alf Løvstad. I tillegg til ny trommis fikk de med Bror Dahl (saksofon) i bandet. Han hadde


bare jazzerfaring, men hadde ved en tidligere anledning spilt med bandet på Arbeideren og dette funket så bra at han ble tilbudt fast plass i besetningen. Etter å ha øvd inn de nye medlemmene, gikk bandet helt til topps i Harstad i februar 1963, i en talentkonkurranse for band i Nord-Norge. I klassen for vokalister nådde Helge Petter helt opp til andre plass. Plateinnspilling Våren 63 var bandet nær ved å få innpass i filmen ”Operasjon Sjøsprøyt”, men de ble stoppet av dårlig vær på innspillingsdagen. Deler av filmen skulle spilles inn i Tromsø og bandet hadde følere ute for å få innpass i den store underholdningsbransjen. Ernst Jacobsen, som jobbet med å skaffe spillejobber for The Jet Blacks, ordnet en prøvespilling for Egil Monn-Iversen da de var i Tromsø i forbindelse med filminnspillingen. Etter prøvespillingen vanket det mye skryt til bandet, men de endte altså uten innpass i filmen. De ble rådet til å reise til Oslo for å prøve seg, noe de også gjorde. Etter at skoleåret var over sommeren 63 reiste de i juli ned til Oslo og tok turen som en ferie, men de var også fast bestemt på å prøve å skaffe kontakter i bransjen. Hjemme i Tromsø ble det snakket om Oslo og plateinnspilling. ”Byrå lokker nordnorske amatørmusikere til Oslo – forlater faste stillinger og blir skuffet”, stod det i en førstesideartikkel i Arbeiderbladet. Ryktene fortsatte å gå, og guttene i bandet fikk delvis gjennomgå av både lokalaviser og folk i hjembyen. Selv mente de det hele kun var et PR-stunt som ga bandet mye oppmerksomhet. Det de ikke hadde regnet med, var at det var fellesferie og at Monn-Iversens folk hadde tatt ferie og ikke var i byen. Prøvespilling på Rondo resulterte til slutt i flere spillejobber (hos Wesenlund, samt konserter i blant annet Drammen og Grimstad), og tilslutt fikk bandet platekontrakt med Per Gunnar Jensens MANU Records. Bandet spilte inn totalt fire låter, som ble fordelt på to singler. De fikk utlevert to ”suppemelodier” av sjefen for plateselskapet, med melding om at disse ville gå som varmt hvetebrød i alle norske fjorder. Bandet var skeptiske, og det med rette. I ettertid var nok disse to låtene neppe noe de ville valgt selv, som nok var skreddersydd for datidens radio. De var ikke alene om å lide denne skjebne: Det var på denne tiden litt av forutsetningen, dersom man skulle få gitt ut plater. Platen med låtene ”Annie Laurie» (A. Kent/T. Connor/F. Wilmark) og ”Min Drøm Er Midnattssolens Land” (Per Gunnar Jensen) solgte ifølge bandet nærmere 10 000 eksemplarer og ble en stor suksess. Det gikk ikke fullt så bra med bandets andre singel, med de selvvalgte

The Jet Blacks fra 1963. Helge Petter Hemningsen, Otto Pettersen, Alf Petter Løvstad, Bror Dahl og Trond Graff


instrumentallåtene ”Fort Knox” (Chas Hodges) og ”Dig” (for meg ukjent låtskriver). Det er liten tvil om at det i ettertid er deres versjon av det britiske instrumentalbandet The Outlaws sin låt «Fort Knox» som var mest vellykket: Den holder et bra trøkk, og er også den låten som i ettertid har blitt brukt på samleplatene som har dokumentert MANU-historien. Som en morsom digresjon kan det nevnes at supergitaristen Richie Blackmore tidlig i sin karriere spilte gitar i The Outlaws. For innspillingene fikk hvert bandmedlem 500,- kroner. Turbulent periode De påfølgende par årene ble turbulente for bandet. De hadde perioder i 1963-64 der de hadde lange pauser og ikke spilte sammen. Singelplatene kom ut i årsskiftet 63/64 og har for ettertiden gjort The Jet Blacks legendariske, som det første bandet fra Tromsø som kom ut på plate. På slutten av 1963 kom en ikke ukjent gruppe med navnet The Beatles fra Liverpool i England – og igjen var rocken snudd på hodet. Dette gjorde nok også sitt til at The Jet Blacks sakte men sikkert gikk i oppløsning. I 1964 sluttet Otto Pettersen og Bror Dahl i bandet. The Jet Blacks byttet så gitarist med Typhoons; et bandbytte som skulle få store konsekvenser i tromsørockens videre historie: Trond Graff byttet plass med Bjørn Henriksen. Henriksen kom inn i The Jet Blacks og tilførte bandet et litt mere rocka uttrykk. Trond Graff gikk inn som ny gitarist i Typhoons, sammen med Sverre Kjelsberg, Ottar Aasegg og Friedel Brandt. De var et av byens mest ambisiøse band, og skulle kort tid etter reise til Sverige, skifte navn til The Arctics og senere The Pussycats. Resten av den historien skulle være kjent for de fleste. Kort tid etter at Bjørn Henriksen kom inn i The Jet Blacks, skiftet de navn til Peter and The G-Clefs. I tillegg til Henriksen kom etter hvert også Ulf Jensen og Kjell Woll inn i bandet (etter navnebyttet). Siste krampetrekning Bandet tok for en kort periode i 1966 tilbake navnet The Jet Blacks, og fikk et av sine høydepunkter da de ble med som backingband for Kirsti Sparboe og Lasse Tomter på deres nordnorgeturne det året. Under denne turneen fikk de tilnavnet ”nordnorges Rolling Stones”. Men ikke lenge etter var det igjen slutt for The Jet Blacks, da flere av de involverte nok engang tok navnet Peter and the G-Clefs, som senere ble til Peters Kvartet (1967) og etter hvert bare til Peters (1967-1970). Sentrale medlemmer i Peter and the G-Clefs var Helge Petter Hemmingsen (vokal og bass), Ulf Jensen (gitar), Alf Petter Løvstad (trommer) Bror Dahl (saksofon), Bjørn Henriksen (gitar og vokal) og Kjell Woll (gitar). Bandet hadde flere besetninger i årene frem til 1970, deriblant Sverre Kjelsberg som var innom en kort periode i 1969, Bror Dahl (fra tidlig besetning) ble også med igjen en periode og nevnes kan også Pål Stellander. Bandet skiftet også flere ganger stil. Bandet endte sine dager mer som et restaurantband enn et rockeband, da det etter hvert ble like viktig å spille for honorarer, som for å ha det gøy. Bandet var de første som innførte populærmusikk i restaurantbransjen i Tromsø. Singler med verdi Bandets to singler, i strøkne utgaver med cover dukker ikke opp så ofte. Bandets første singel «Annie Laurie» uten cover dukker opp rett som det er, men da gjerne litt sliten og uten cover. Bandets andre singel «Fort Knox» er kneppet sjeldnere. Å sette verdi på dem er vanskelig, men jeg vil tippe at man gjerne må betale i hvert fall opp mot et par tusen for strøkne eksemplarer med cover. Sist «Annie Laurie» ble solgt på QXL var i september


2012, da med plate og cover (det gule coveret) gradert til vg+ (plate hadde litt overflate og noe påskrift, cover hadde også initialer påskrevet i tillegg til at det var synlig slitt). Utropspris var på kr. 1500,- og den ble solgt for det til eneste budgiver. Samme måned gikk samme platen (da med det brune coveret) for 700,-. Dette eksemplaret så ut til å ha bedre cover og plate enn den som gikk for dobbel pris. Kan kanskje ha med covervariantene å gjøre? Jeg vet ikke hvilke av coverne på «Annie Laurie» som er mest sjelden. Dersom noen har info om opplag på platene og litt mere info om de forskjellige covervariantene, ta gjerne kontakt! I forbindelse med Perspektivet Museums utstilling «Tromsø Rocke» som var satt opp på museet rett etter årtusenskiftet, ble det gjort intervjuer og samlet inn lydspor med opptak fra flere av bandets konserter. Flere av disse opptakene har senere dukket opp på bootleg plater. Begge de jeg har kommet over, er neppe trykt i særlig mange eksemplarer, men det er morsomt å høre de gamle opptakene. Begge har fine cover og men inneholder ganske dårlige liveopptak med bandet i perioden 1961-63.

7”singler

1. Annie Laurie / Min Drøm er Midnattso lens Land (Manu MA-45) 1964 (To forskjellige cover) 2. Fort Knox / Dig (Manu MA-46) - 1964

Bootlegs:

1. The Jet Blacks 1961-63 (bootleg) CDR år ? (inkl. låtene: Annie Laurie/ Min Drøm Er Midnattsolens Land/ Fort Knox/ Dig (alle fra 07/63)/ Santa Claus is back in town/ Valley of Siouxes/ The Hottentottsong (alle fra 12/61)/ We`re Gonna Dance/ Cha Cha (fra 10/62)/ Evergreen Tree (fra 06/63)/ Tell Laura I Love Her (fra 03/1961)/ Be Bop A Lula (fra 06/63))


2. The Golden Years (bootleg) CDR år?

(inkl. låtene: Annie Laurie/ Min Drøm Er Midnattsolens Land/ Fort Knox/ Dig (alle fra 07/63)/ Jet Black/ Apache/ Driftin/ Rubber Ball/ Be-Bop-A-Lula/ Man of Mystery/ Midnight/ The Evergreen Tree/ Night Time (alle fra 6. Juni 1963)/ Walk Don`t Run/ Swell/ Tell Laura I Love Her/ Here Comes Summer (alle fra 8. Mars 1961)/ Santa Claus Is Back In Town/ Tequila/ Valley of The Siouxes/ The Hottentot Song/ Quartermaster`s Store (alle fra 5. desember 1961)/ We`re Gonna Dance/ Wonderful Land/ Cha-Cha (fra oktober 1962))

Samleplater:

The Manu Years Vol. 2 (Triola/Mälarmusik TRCD14) CD 1994 Sverige (inkl. låten: Fort Knox) Manu Records’ Story (Classic Records) CD 2009 (inkl. låten: Fort Knox)

The Jet Blacks besetning:

Helge Petter Hemmingsen, bass/vokal (1960-64 og 1966) Otto Pettersen, akustisk gitar (1960-64) Trond Graff, el-gitar (1960-64) Leif Berg, trommer (1960-61) Alf Petter Løvstad, trommer (1962-64 og 1966) Bror Dahl, saksofon (1962 – 1964) Bjørn Henriksen, gitar/vokal (1964 og 1966) Kjell Woll, gitar (1966) Litteratur/kilder Hansen, Jonny: «The Jet Blacks fikk liv i rockefoten» avisa ITromsø 8. februar 2012 Hansen, Jonny: «Popguttene fra midnattssolens land» avisa ITromsø 10. februar 2012 Jensen, Ulf: “Mods og Rockers – Sagatun og Nøden. Min ungdoms Tromsø” i Tromsøboka, den første, 1999. Meland, Truls og Blix, Arne: Tromsørock 58-75, Tromsø 1975. Perspektivet Museum: Tekster i forbindelse med utstillingen «Tromsø rocke». Sørlie, Svein: «…Da Radio Luxembourg kom til Nord Norge…» ROCK # 97 (3/4-98), 1998 Tjelmeland, Hallvard: Fra byfolk og bona til tromsøværing. Tromsø gjennom 10 000 år, bind 4, 1996.


Vidar Sandbeck 1918 - 2005

Av Odd Harald Mork Vidar Sandbeck forteller: Det var som sengeliggende je bynte å skrive. Og klimpre på et arvestykke av e fele, for det var itte fritt for gehør i ætten. På begge sider. Et halv-dusin onkler var flittige brukere av skillingsvisa. Mor og far likeså. Kan hende det avstedkom at hangen tel kunstbetont tidsfordriv overmanne meg tidlig. Fela kom i hus da je var ni, og som tolvåring vakne rimsmeden, å dømme etter bevarte vers. Videre fram skrev je med lange avbrudd, fordi musikken tok det meste av den grønne ungdom. Mens vi alle sukke for mårådagen, og levde på det vi aller fekk. Så kom krigen, med inndragning av bilen og rasjonering av klær. Hvoretter je ble snekker i Trøndelagen, og tok timer hos konsertmester Arne Stoltenberg i Trondheim. Videre hos Ernst Glaser, som måtte rømme over tel Sverige etter noen måneder. På det tidspunkt var je handelsbetjent ved Rena Samvirkelag, gifte meg med Gerd og fekk e datter. Da hadde konsertvirksomheten pågått et års tid, og etter hvert ble det bare musikk. Med videre studier hos bratsjisten og fiolinisten Bjarne Brunstad. Je var ofte i Oslo, og vanke i en fast vennekrets som besto av følgende: Emil Sønstevold, komponisten Johannes Hanssen, fiolinistene Oscar Holst, Eivind Bull Hansen, Erling Røberg og Sigbjørn Bernhoft Osa. Ellers ga je mange konserter, akkompagnert av organisten og pianisten Eivind Veum. Vi framførte verker av Bach,


Beethoven, Paganini, Sarasate og andre. Et av glansnumrene var ”Souvenir de Moscou” av Wieniawskij. Høsten 1944 fekk vi med oss en ong og begavet fiolinist ved navn Leif Jørgensen, senere kjent som leder av ”Hindarkvartetten” og en av våre fremste pedagoger. Nå hadde vi to, e jinte og en gutt, som og trengte livsrom. Derfor tok je fatt og bygde egenhendig og alene et krypinn på barndommens tomter i løpet av 1950/51. Og debuterte i ”Magasinet for alle”. Da hadde je skrible jevnt fra midten av krigen, og var refusert en gong på Aschehoug, der versesamlingen ”I døragløtten” ble utgitt i 1954. En blek boklapp som gikk hus forbi, og delvis ble slakte. Skjønt enkelte kritikere hold på meg og. Men forsørgelsespliktene krevde verdslig innsats, Så grep je tel da sjefsselgeren for et vestlandsk konfeksjonsfirma anbefalte meg å gå i hass brød. Og nok en gong trille det avgarde på den private selgers tvilsomme riksveg, som passasjer og slave. Året etter krite jeg sjøl en svart og uhyggelig varebil, som ble det rullende husvære mitt i sol og høstmørke, ute – som innvendig sett. På Romerike og i Rendalen, i Årdal og Sunndal og Hallingdal, der je slo leie for natta og skrev. Særlig viser, som på fallrepet ble sendt tel ”Søndagsposten”, etter generell oppfordring. Visene ble brukt. Derfor tok je mot tel meg, og steg inn på Marienlyst en høstdag i 1958. Med gitar og samlede verker. Der traff je Otto Nielsen i naturlig størrelse, og ble ført direkte inn i studio. Det resulterte i mitt første viseprogram i NRK, samt grammofonopptak i Universitetets Aula. Platene kom om våren i 1959, og forårsaket noen hektiske år, med turneer på kryss og tvers fra Mandal tel Tromsø. Hver by og hvert brukbart lokale ble besøkt flere ganger, og takk for at den tid er forbi. Dagene i NRK-huset likte je bedre, skjønt det hadde sine minussider stadig å medvirke i likt og ulikt. Rovdrift ble det, med bestillinger og hastverksarbe, som i dag får en aldrende skribent tel å toe sine hender. På løpende bånd ble det show i Store Studio, egne bydekulturhistoriske serier, grammofoninnspillinger, kåserier, visekvarter, visebøker, representasjon i svensk og finsk radio og lutring foran fjernsynskameraene. Ved sida av enkeltopptredender under messer, utstillinger, bygdekvelder og andre tilstelninger på land og i by. Men noe venter oss alle av det vi frykter mest. I 1969 døde Gerd langsomt av kreft, og det ble stillstand. Alle opptredender ble kutte vekk, men je fôr rastløst mellom Vidarvoll og hybelen på Frogner, strøket der je lærte Vigelandsanlegget utenat, og opplevde en stor by som livets fremste avkrok. Inntil je møtte Målfrid. Vi gifte oss i 1972, og alt fekk ny mening. Skjønt bokproduksjonen sto i stampe. Derfor sa je ja tel å bli medstifter av, og den første og eneste fiolinlærer ved Elverum Orkesterskule i åra 1974-78. Men midt i den perioden ble Målfrid sjuk, havne på Rikshospitalet, og måtte igjennom en større operasjon. Først da tok je fatt på en ny roman, som i sjølforsvar for oss begge. Slik ble det første bindet av barndomstrilogien tel. Senere kom bind II og III så visesangen kunne je vanskelig skjøtte. Valget falt på prosaen. I vissheten om at kombinasjonen av den flakkende trubadur og forfatteren ville skade begge. De krevde hver for sin mann, og je var bare en. Allikevel. Romanen er ormen min. En maratonjobb av lyst og slit, tvil og depre-


sjon, for e lefse du aller vet om noen vil ense. Dumt og, kan vel noen syns. Og helst om høsten. Tanken har plage meg, i oppgitte stunder. Men blandingen av et opplevelsesmessig tett liv og egoismen, gjør at je må skrive om det je tapte og det je vann. Under skiftende tider, som ga stoffet. Livet som løs fugl, er en vesentlig del av forfatteren. Hver dag av skrivende lynne, går je tel hiet i spenning. ”Tru hva som fester seg på det kvite arket i dag?” ---------------Sandbeck har skrevet 22 bøker - prosa, viser og lyrikk. Som det fremgår av det han selv har skrevet slo han gjennom som visesanger ved at han sendte viser inn til den ukentlige ”Søndagsposten” i NRK radio – programmet som Otto Nielsen ledet i mange år og som gikk hver søndag fra kl 21 til 22. Fra sin første plateinnspilling 29. november 1958 og to – tre år framover var Sandbeck en av de mestselgende norske artistene på plate. Hans sanger ble jevnlig spilt i Ønskekonserten i en årrekke. Flere av visene hans ble spilt inn av andre artister, bl.a. Wenche Myhre, Elisabeth Grannemann og Dizzie Tunes, men også Gjermund Eggen og Ingrid Wigernæs hadde hits med Sandbeck-viser. Flere svenske og danske artister gjorde innspillinger av Sandbecks viser. 39 barnetimeserier ble produsert i perioden 1965 til 1982. Det kom i denne perioden flere barnebøker fra Sandbecks hånd. Sandbeck ble tildelt Spellemannsprisens hederspris i 1992 og fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 2003.

Singler

Diskografi

Sandbeck utga 22 singler i årene 1958 til 1969. De aller fleste er utgitt på Fontanaetiketten. De femten første singlene er utgitt med standard rødt Fontana fabrikkomslag. Senere utgivelser har bildeomslag. Som vanlig på femti og seksti-tallet ble det laget flere opplag av bestselgerne. Variasjon i blåfargen på Fontana-etiketten vil derfor finnes. De tretten første singlene ble utgitt på etikett uten ramme bare med NCB til venstre for senterhullet. Senere singler er utgitt med etikett med både platenummer og NCB i ramme til venstre for senterhullet. Denne etiketten er brukt på pressinger fra 1961/1962. Enkelte av de første singlene ble presset på nytt med etikett med ramme. Pengegaloppen og Gull og grønne skoger er kjent med den nye etiketten. Det kan tenkes at også andre av de første singlene ble presset på nytt med den siste etiketten. Nr. 1 Pengegaloppen / Dagdrivervise Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1958 Fontana 269 008 TF


Nr. 2 Han Ola Torader / Skredder’n Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 195? Fontana 269 009 TF Nr. 3 Hei, hei Josefine! / Polka i B-dur Med Gerd Røstad og Ragnar Danielsens ensemble Utgitt 1959 Fontana 269 011 TF Nr. 4 Dakota-Kalle / Loffervise Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1959 Fontana 269 012 TF Nr. 5 Gull og grønne skoger / Kjærlighetsvalsen Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1959 Fontana 269 013 TF Nr. 6 På folkemunne / Strikkemøte Med Ragnar Danielsens orkester - Utgitt 1959 Fontana 260 014 TF Nr. 7 Heksedansen / Menuett i mai Med Ragnar Danielsens orkester - Utgitt 1960 Fontana 269 015 TF Nr. 8 Frida og Frode / Bildilla Med Willy Andresens kvartett og R.Danielsens orkester - Utgitt 1960 Fontana 269 016 TF Nr. 9 På barneball / Han Pelle-Johnny og je Med Ragnar Danielsens orkester - Utgitt 1960 Fontana 269 019 TF Nr. 10 Far min var lirekassemann / En får ta det en kan få (Stig Andersson og Vidar Sandbeck) Med R.Danielsens orkester Utgitt 1960 Fontana 269 020 TF


Nr. 11 Med gråt og tenners gnissel / Under heggen Med Robert Normann, gitar og Håkon Nilsen, bass Utgitt 1960 Fontana 269 022 TF Nr. 12 Vi stoler på’n Ola Nordmann / Sjusovervise Med Ragnar Danielsens orkester - Utgitt 196? Fontana 269 025 TF Nr. 13 Idyll ved Mjøsa / Gamle formann Pedersen Med Willy Andresens orkester - Utgitt 1961 Fontana 269 026 TF Nr. 14 Campingvalsen / Ak`rat slik er`n Lars Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 196? Fontana 269.028 TF Nr. 15 Den spøkefulle fader / Fattigmanns blomme Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 196? Fontana 269.029 TF Nr. 16 Anna og Johan / Polka i København Med Elisabeth Granneman og Sigurd Jansens orkester - Utgitt 1962 Philips 353.197 PF Første singel med bildeomslag Nr. 17 Mallorca, Mallorca / Gode venner og glade granner Med Willy Andresens orkester Utgitt 1963 Fontana 269.035 TF Nr. 18 Valget på Vonheim / Gubben hopper tresteg Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1963 Fontana 269.038 TF


Nr. 19 Sølvbryllups-polonese / Alle små dompapper Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1967 Fontana 269 074 TF

Nr. 20 Je orker itte å tie lenger / Somme gubber danser på bordet Med Sigurd Jansens orkester Utgitt 1967 Troll TR 233

Nr. 21 På folkemunne / Bessfarklokka Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1969 Troll TR 273

Nr. 22 Fjelltrall / Jens Vankelmodig Utgitt 1969 Troll TR 277


EP

Det ble utgitt til sammen 11 EP-er, hvorav to ble utgitt i Sverige. På de svenske utgivelsene sang Sandbeck på svensk og det ble laget nye arrangementer til innspillingene. Alle EP-ene er utgitt med bildeomslag. EP nr. 1 A: Pengegaloppen / Regnbågåbrua B: Snikkermester Kavlerud / Dagdrivervise Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1959 Fontana 464 253 TE Sort etikett Omslaget finnes i to utgaver, blekrød med sideåpning uten angivelse av trykkeri og dyp rød med toppåpning trykt hos Hancke-Olsen. Den senere har bilder av andre plater på baksiden, mens den første bare har tekst. EP nr. 2 A: Hei, hei Josefine / Polka i B-dur B: Elvira / Den vakre visa Med Gerd Røstad og Ragnar Danielsens ensemble Utgitt 1959 Fontana 464 254 TE

EP nr. 3 A: Han Ola Torader / Skredder’n B: Dakota-Kalle / Loffervise Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1959 Fontana 464 255 TE Sort etikett


EP nr. 4 A: Gull og grønne skoger / Kjærlighetsvalsen B: På folkemunne / Strikkemøte Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1959 Fontana 464 257 TE Sort etikett

EP nr. 5 A: Bildilla / Frida og Frode B: En får ta det en kan få / Far min var lirekassemann Frida og Frode med Willy Andresens orkester, øvrige med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1960 Fontana 464 258 TE Sort etikett

EP nr. 6 A: Med gråt og tenners gnissel / Skogserenade B: Lyckans stjärna / Under heggen Med Robert Normann, gitar og Håkon Nilsen, bass Utgitt 1960 Fontana 464 259 TE Blå etikett

EP nr. 7 A: Døgnflua / Ved Sunna Å B: Visa om Lisalill / Ved Gråten Sjø u.å. Fontana 464.263 TE Blå etikett


EP nr. 8 A: Myggvisa / Synålvalsen/ Kongevisa B: Kjerringa i stampen / Ola-Signevalsen / Godnattvise u.å. Fontana 464 264 TE Blå etikett

EP nr. 9 A: Penninggaloppen / Dagdrivarvisa B: Olle Tvåradig / Den vackra visan Med Gnesta-Kalles orkester u.å. Fontana 466.250 TE Sort etikett. Utgitt i Sverige.

EP nr. 10 A: Med gråt och tandagnisslan / Under häggen B: Dakota-Kalle / Skogsserenad Vidar Sandbeck med orkester u.å. Fontana 466 253 TE Sort etikett. Utgitt i Sverige.

EP nr. 11 Vidar Sandbeck synger og forteller Sandbeck synger ”Amerikasangen” av Marie Pedersdotter Løsset og leser ”Minner fra en svunnen tid” Utgitt 1964 Philips 423 852 QE Blå etikett


LP

Nr. 1 Vidar Sandbeck A: Pengegaloppen / Valget på Vonheim / Gråt og tenners gnissel / Anna og Johan (med Elisabeth Granneman) / Menuett i mai / Bildilla B: Gull og grønne skoger / Ola Torader / Pola i København (med Elisabeth Granneman) / Gubben hopper tresteg / Dakota Kalle / På folkemunne Utgitt 1963 Fontana 697.500 EL – Omslag trykt hos Standard Utgitt på nytt under tittelen ”Viser på folkemunne” Utgitt 1969 Fontana 701 723 WPY – Omslag trykt hos TeamTrykk

Nr. 2 Vidar synger Sandbeck A: På folkemunne / Far min var lirekassemann / Bessfarklokka / Menuett i mai / Fjelltrall / Regnbågå brua B: Et bitte lite miniskjørt / En fergemanns viselåt / Jens Vankelmodig / På Grundsetmartn / Ved Gudmundssvea hills / Mitt livs viser Med Ragnar Danielsens orkester Utgitt 1969 Troll TRLP 11

Nr. 3 Fra viseskuffen A: Skredder`n / Strikkemøte / Heksedansen / Frida og Frode / Idyll ved Mjøsa / Valget på Vonheim B: Gamle formann Pedersen / Ak`rat slik er`n Lars / Den spøkefulle fader / Campingvalsen / Fatttigmanns blomme / Gubben hopper tresteg Utgitt 1973 Fontana 6426 056 - Innspillinger fra årene 1958-63 Finnes i hvertfall i to pressinger, 8/73 og 9/73


Nr. 4 …….kan du låne bort en femmer…….? A: I Sirili / I en sofa på Frogner / Gartner Gundersen / Ved Gråten sjø / Når livet danser / Når sola itte lenger har oss å skinne på B: Kan du låne bort en femmer / Gamle Benjamin / I Rosvea lund / Provins-salme / Visa om Jørgensen / Ved veiskillet / Det våres på Lykjebakken Utgitt 1975 CBS 53621 med tekstark Finnes med både grønn etikett og rød/gul etikett, begge presset 2/75

Nr. 5 Påsåns viser Barneplate med 20 sanger med tekster og melodier av Sandbeck Utgitt 1981 Talent TLS 2039 Nr. 6 Sanger for de små. Samleplate med forskjellige artister. Sandbeck synger akkompagnert av Sigurd Jansens orkester på tre melodier: Høna som fekk skinnkåpe / Kjærringa i stampen / Synålvalsen. Førstnevnte melodi finnes ikke på vinyl annet sted. I tillegg har Sandbeck skrevet Mesterskap i Pannhusbakken og På barneball som fremføres av hhv NRK`s guttekor og Åse Thoresen. Utgitt 1981 Philips 6327 036 Det er utgitt flere samle-LP-er der Sandbeck synger egne sanger. Mest kjent er nok ”10 på 6” utgitt på Philips (P 07585 R) u.å, med ”Pengegaloppen” og ”Hei, hei – Josefine!”. På samme selskap er også utgitt ”Hver sin vise” (631.066 NL) u.å. med ”Anna og Johan”. I 1969 kom Troll med samle-LP-en ”De 4 store” TSLP 305 der vi finner ”Menuett i mai”, ”På folkemunne” og ”Fjelltrall”. Disse er ikke tatt med i oversikten ovenfor, da melodiene er tilgjengelige på andre LP-er.


CD

Nr. 1 Legende Pengegaloppen / Gull og grønne skoger / Legende / Menuett i mai / Dagdrivervise / Langs bygdeveien / Gode venner / Bildilla / Tirilill – vals / Heksedansen / Valget på Vonheim / Ola torader / Den vakre visa Nyinnspillinger utgitt 1992 CNR Records CNR 107-2 Nr. 2 Velvalgte viser Sølvbryllupspolonese / Anne og Johan / Med gråt og tenneres gnissel / Gull og grønne skoger / Ola torader / Polka i København / Strikkemøte / Bildilla / Heksedans / Den spøkefulle fader / Dakota-Kalle / Skredder`n / Ved Sunna å / Visa om Lisalill / Ved Gråten sjø / Fattigmanns blomme / Pengegaloppen / Gubben hopper tresteg / Gamle formann Pedersen / Døgnflua / Myggvisa / Kjerringa i stampen / Synålvalsen / Godtnattvise - Originalopptak i mono utgitt 1993 Philips 514 745-2 Nr. 3 En fergemanns vise - 59 viser fra NRKs arkiver innspilt i perioden 1958 til 1978 Utgitt 2003 Normann Records NOCD 3001/2 (dobbelt-CD) Nr. 4 Jordbærstrå - 47 barneviser fra NRKs arkiver innspilt i årene 1960 til 1982 Utgitt 2003 Normann Records NOCD 3003 Flere artister har spilt inn Sandbeck-sanger. I den perioden Sandbeck var knyttet til Jørg Fr. Eilertsens Troll var det flere artister som ga ut Sandbeck-melodier på single som tidligere nevnt. Enkelte av disse solgte godt og ble jevnlig spilt i radio i Ønskekonserten. To tribute-album er verdt å nevne: I 1989 kom Lasse Johansen (tidligere vokalist i Ole Ivars) med LP-en ”Lasse synger Vidar Sandbeck” på Mariann. I 2003 kom CD-en ”Gull i fra grønne skoger” (Spinner Records SRICD 3009) der artister som Vamp, Gitarkameratene, Øystein Sunde, Grethe Kausland, Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Halfdan Sivertsen og Hans Rotmo med flere hadde spilt inn egne versjoner av Sandbecks viser. En takk til Tormod Ringvold for bidrag til artikkelen og Arvid Sckancke-Knutsen for bilde.


REKLAME-EP Det finnes også en reklameplate der Sandbeck synger tre av sine kjente melodier. Det er bare det at du må høre på plata for å finne at Sandbeck er med. Omslaget har tegning av et seilskip på forsiden og teksten ”Med vennlig hilsen fra sjømannsavdelingen i Den norske Creditbank”. Det er av utbrettypen der de øvrige tre sidene gir informasjon om alle fordelene ved å være kunde i banken – den som nå heter DNB. Det står ingen ting på omslaget om hva som er på platen. Vinylen er blå og er forsynt med den kjente Philips Minigroove EP-etiketten og teksten ”Med hilsen Den norske Creditbank”. Platenummeret er DNC-1 E på forsiden og DNC-2 E på baksiden. Plata har rikelig med reklameprat, Erik Byes ”Gå til onkel”, et par svenske melodier og tre Sandbeck-innspillinger. Side 1 avsluttes med ”Gull og grønne skoger”. Side 2 inneholder ”En får ta det en kan få” og ”Pengegaloppen”. Det finnes ingen informasjon om når plata kan være utgitt, men den siste av melodiene er spilt inn i 1960. Noen mener skipet på forsiden minner om det svenske Regalskeppet Wasa som ble hevet i 1961. Kanskje nettopp 1961 da er utgivelsesåret? Denne skiva er ikke vanlig. __________________________________________________________________________

Utvendig plast til 7” singler Har endelig klart å få tak i tykk og stiv norskprodusert plast til egne singler. Utvendig mål er 19 x 19 cm. Den øverste flaten er 0,3 cm kortere enn den bakre. Kantene er sveiset og hjørnene er avrundet. Ta kontakt hvis det er av interesse. Pris kr 5,- pr. stk. Bjørn - bluka@online.no Tlf. 40 22 10 02

Eller stikk bortom på ei Oslo-messe.


Hot Wacks Tom Petty - Easy Rider (Frog Records- 2LP, Rød vinyl) Dæven døtte så glad jeg er i Tom Petty. noe av det fineste som finnes både live og på plate. Å få oppleve The Heartbreakers i Frognerbadet var fjorårets desidert største konsertopplevelse. Men sånn er det jo når man venter lenge på noe godt. Det bare må bli konge. Bootlegs med Tom og Hjerteknuserne er også veldig ofte opplevelser i ypperste sjikte. Så fremt innspillingene er av anstendig karrakter. Dette er en sånn av de ypperste. Fenomenal lyd utgitt på to lper i rød vinyl, servert i et vakkert omslag (som dessverre ikke er utbrett). Hadde kjøpt den uten å blunke uansett setting, Noe jeg også nettopp gjorde. Og alt kunne ha vært bare velstand. Men det er ikke det. For det står ikke noe om hvor konserten(e) er tatt opp. Ikke hvilket år denne fornøyelige happening har funnet sted. Heller ikke hvilket år denne utgivelsen er gitt ut. Det eneste jeg faktisk har klart å finne ut på nettet er at det er en Ltd.ed (altså et begrenset opplag) og at den forrige uke kunne kjøpes for $ 65 på Ebay. Tror ikke jeg ga så mye? Men er ikke helt sikker heller? Det er jo akkurat sånne ting vi er innmari gode til å fortrenge. Derimot er vi ekstremt gode til å huske de tilfellene hvor vi har gitt $10 for de som er verdt det femdobbelte. Uansett, i denne sammenhengen er det helt uvesentlig. Denne måtte jeg bare ha, og har ikke angret et sekund etterpå. Men tilbake tilbake til selve utgivelsen. Selv om det står Tom Petty på baksiden

av cover, er det liten tvil om at dette ikke er en live-opptreden av solo-artisten Tom Petty. For dette er en konsert med hele The Heartbreakers.Tittelen på albumet er forårsaket av at Easy Rider er fordi Byrds låta ”Ballad of Easy Rider” er med. Ei låt som Roger McGuinn skrev sammen med Bob Dylan (uten at sistnevnte er kreditert). På baksiden av cover er den listet som kun ”Easy Rider”. Og det er jo typisk litt bootlegsk med feil og manglende info. Men jeg lar meg ikke distrahere av sånne trivialiteter. Nyter utgivelsen uansett. Tittel-låta finnes også på den ekstra cden på boksen Tom Petty - The Live Anthology deluxe edition. Imidlertid er den versjonen hentet fra en annen konsert, så nærmere lokalisering her kommer vi ikke. At Frog Records har adresse i Bordeaux i Frankrike betyr akkurat like lite som at det står GEMA på label. Kanskje den er Italiensk? Uansett, verden går videre og jeg dilter happy med, og kommer til å fortsette å kjøpe Tom Petty bootlegs på vinyl til krampa tar meg. El Tequila


Nutz!

Av Bjørn “another nutcase” Luka Under hvileløs og lite målbevist surfing på nettet, oppdaget jeg helt tilfeldig at det hadde kommet ut en ny live-cd med mine gamle helter i Nutz i 2010. Det var snakk om et opptak gjort av BBC under en konsert i The Grey Topper Club i Notthingham i mars 1977. Tilgjengelig var nå altså en opptreden som tidligere ikke var utgitt, og det uten at noen hadde fortalt meg det. Cden ble sporenstreks bestilt, og få dager etter satt jeg med bredt glis og nøt nok en dokumentasjonen over hvor bra denne gjengen var. Samtidig slo det meg hvor urettferdig det også var


at de ikke slo igjennom, og ble verdensberømte. Hadde det ikke vært for punken, og muligens et par andre tilfeldigheter, hadde de kanskje vært det. Derfor klarte jeg ikke å la tanken slippe i fra meg, mens jeg om igjen og om igjen spilte gruppas fire veldig bra lper. Dette vil jeg sannelig dele med noen andre. Så derfor folkens, får dere her noen få sider om et av rockens glemte store rockeband. Så langt har jeg kun registrert japanske cd-utgivelser i form av bandets to første. Samt et par tyske utgivelser hvor av det er et par bonusspor på Hard Nutz. Ingen engelske derimot. Bortsett da altså fra nevnte live cd. Som dere altså kan skaffe dere på nettet for ca. en hundrings. Den er også den eneste per skrivende stund som er tilgjengelig på Spotify. I tilfelle dere ønsker riktig bakgrunnsmusikk akkurat nå. Nutz ble dannet i Liverpool i 1973. Å vokse opp i Beatles-byen i kjølevannet av The Fab Four var for mange en kjempeboost og en megastor inspirasjonskilde. På den annen side kunne det sikkert også være en tung arv å trekke på for mange unge lovende musikere. Nesten som å hoppe etter Wirkola med truger og bind for øya? Uansett, lot ikke det til å skremme den talentfulle gitaristen Mick Devonport, som fikk med vokalist David Lloyd, bassist Keith Mullholand og trommeslager John Mylett, og sammen dannet de Nutz. Eller, først het de for en kortere periode Jiminy Cricket (tegnefilm kjent Disney-gresshoppe), før de i en litt lengre periode gikk under navnet Harpoon. I denne fasen av karrieren opptrådde de, akkurat som The Beatles, i Hamburg. Da de kom tilbake til fødebyen som et tight hardtarbeidende og hardtslående rockeband, fikk de umiddelbart platekontrakt med A&M. Eneste kriteriet var at de skiftet navn. Og noen ganger hører man på de høye herrer som sitter på pengene, og dermed endte kvartetten altså opp som Nutz. Uten at noen av de involverte helt kan erindre hvorfor de valgte akkurat det navnet. Første album, det selvtitulerte Nutz, kom ut i 1974. Og selv om det låter bra, med høydepunkter som Joke og singelutgivelsen Round & Round, klarte ikke bandet å få helt til et lydbildet som samsvarte med deres mye mer røffe opptredener. Noe de imidlertid klarte mye bedre med oppfølgeren Nutz Too som kom ut året etter. Et glimrende album hvor flestepartene av låtene er skrevet av Devonport. Men selv om bandet også denne gangen ble bra markedsført i engelsk musikkpresse, kom aldri albumet høyere opp enn at det akkurat lå og vaket i utkanten av de britiske hitlistene. Yppig turnévirksomhet som oppvarmingsband for blant annet Johnny Winter og Status Quo, gjorde nok bandet kjent i en del nye miljøer. Men med restriksjoner angående lysetting, korte opptredener og i tilfeller forbud mot å fremføre favorittlåta Wallbanger, kom ikke verdensberømmelsen så enkelt og lettkjøpt som håpet. Uansett føltes det riktig, og ting beveget seg helt klart i riktig retning for bandet. På


en turné delte de til og med headliner rollen med Queen, som hadde samme management. Imidlertid ble et par dårlige avgjørelser litt senere svært så dominerende for deres fremtidig karriere. En turné i USA ble en total flopp, da ingen av albumene deres hadde blitt gitt ut der enda. Noe som gjorde at bandet faktisk havnet i stor gjeld på grunn av egne investeringer. A&M klarte å ordne de hjemvendte en nye oppvarmingsjobb for Black Sabbaths på deres Europa turné i 1976. Senere samme år, fikk de muligheten til å opptre for 65.000 på Reading festivalen. Noe de takket for ved å ta publikum med storm. Desverre fikk de ikke lov å spille mer enn de tilmålte 45 minuttene. Og avtalen var at hvis de gjorde det, ville de bli saksøkt. Så hvem hører man på? Et kjølig management eller et kokende publikum? Bandet valgte sistnevnte og entret scenen til ellevill jubel, og rakk to låter til før noen kutta strømmen. Langsiktig tankegang var nok ikke dette, for forholdet til A&M kjølnet. Mildt sagt. Ved innspilling av det neste albumet, storslagne Hard Nutz, fikk de svært lite økonomisk oppfølging. Selv om de på en påfølgende turné , overkjørte headlinerne Budgie hver kveld. På dette tidspunktet hadde Kenny Newton kommet til på keyboards. Og albumet hadde fortjent en mye bedre skjebne. Plata er en stor favoritt, har tålt tidenes forandringer veldig bra, og låter friskt og sprekt den dag i dag. I 1978 ga plateselskapet ut Nutz Live Cutz (som faktisk er ei veldig bra liveskive), og dette kun for å avslutte platekontrakten de hadde med kvintetten. Den generelle kontrakten de ellers hadde med Nutz, satt de derimot på i to år til. Uten at de fikk verken støtte til turnéer eller markedsføring, sier det seg selv at det ble tøft. Lpen havnet rett i tilbudskassene, og gruppa var satt sjakk matt. Siste ankomne medlem, Kenny Newton, forlot gruppa og dannet ikke ukjente Nightwing. Mens de andre holdt ut med strøjobber og samt at de spilte for maten på Savoy Hotel in Gurnsey de neste to sommerene. Men så snudde lykken for bandet, og de ble invitert av Carrere Records til London for å spille. Englands ledende hardrock dj var til stede, og fikk Nutz til å sporenstreks spille inn sin nyeste låt Bootliggers. Den hadde skapte furore og han ønsket den med på sin nye samle-lp New Wave of Heavy Metal. Albumet ble en kjempesuksess og la grunnlaget for en helt ny genre som de fleste kjenner som NWOBHM (New Wave of British Heavy Metal). Dette var i 1981, og det var dette som ble begynnelsen til slutten for Nutz. De ble tilbudt platekontrakt med Carrere, og de fikk den tiden de trengte i studio. Nye trendy fargerike klær, samt mye lær ble anskaffet. Og med helt nytt materiell og den nye “looken”, bestemte medlemmene seg for at de like godt kunne skifte navn. Svært få hadde et forhold til Nutz, så det var like greit å satse alt fra scratch. Så de ble gjenfødt som Rage, ga ut fire album og ble ganske populære i en del tyngre kretser. Men det er en helt annen historie.


As Far As The Eye Can See / Just For The Crack A&M AMS 7115 Utgitt 5.juni Juni 1974 i UK Er hentet fra bandets første album. Og ble sluppet i en A&M demo sleeve med et pålimt presseskriv. De vanlige utgivelsene kom i A&M sleeves På labelen står det: Release date: 7-6-74 Begge låtene er hentet fra første lp og A-siden er skrevet av Devenport. Og B-siden av Devenport / Lloyd / Mylett / Mullholland.

As Far As The Eye Can See / Just For The Crack A&M 13 432 AT Tyskland 1974 Nydelig tysk utgivelse hvor begge sider av omslaget er identiske. Og begge er produsert av John Anthony. Har registert den til salgs noen ganger på diverse nettsteder. Round & Round / Light of Day Utgitt 9.august 1974 i UK A&M 13 432 AT Tyskland 1974 Nok en tysk utgivelse med identiske sider på bildecoveret. To låter som også et hentet fra debut-albumet. A-siden er skrevet av Lloyd, B-siden av Devenport. Denne dukker sjeldnere opp


Changes Coming / Long Ships A&M AMS 7160 UK 16.Mai 1975 A-siden er skrevet av Pizer og er hentet fra albumet Nutz Too... Kun utgitt i hjemlandet i vanlig company sleeve. B-siden er nok en låt plukket fra gruppas første lp. Dette er faktisk den utgivelsen som sjeldnest dukker opp. Så den solgte nok minimalt. Men burde ha vært en stor hit.

Sick And Tired / Wallbanger A&M AMS 7272 UK Januar 1977 Har kun registert denne engelske utgivelsen, men håper på at en tysk og kanskje en norsk også skal dukke opp en dag. Men setter ikke mye pengene på det. A-siden er skrevet av Devonport. Baksiden av alle fem. Begge er hentet fra Hard Nutz.

One More Cup Of Cofee / Down On My Knees A&M AMS 7281 UK 1977 Dette er min favoritt coverversjon av en Dylan låt. Konge! Baksiden kunne ha vært en hit den også. Tror at dette omslaget kun er en promo sak. Men det står ikke noe på labelen om det, så jeg er i tvil. B-siden er forøvrig skrevet av M.Devenport og D.Lloyd. Begge er hentet fra Hard Nutz.


LP

Nutz (A&M AMLS 68256 - 1974) Det var noe med bandet og damer. Mulig det var bevist å være mannsjåvinistiske, men mediestormen uteble. Og denne havnet ikke i mange butikkvinduer. Ser at det faktisk begynner å bli litt priser på denne. Selv om de ikke er astronomiske. Nutz Too (A&M AMLS 68306 - 1975) Denne burde ha værte en millionselger. The Love You Lost er bare nydelig. Og har Paul Carrack på keyboards. Knife Edge har noe som kan virke som en referanse til The Beatles og kan til tider minne om 10cc. Spilt inn i Trident Studios og produsert av John Anthony. Hard Nutz (A&M AMLH 64623 - 1977) Et album uten hvileskjær. Høydepunktene er mange og kommer som perler på en snor. Sick And Tired, Down On My Knees og One More Cup of Coffee er sammen med Loser noe av det edleste som finnes. Lpen er spilt inn i Sarm Studios i London og produsert av John Sinclair og Gary Langan. Dette er nok den enkleste av gruppas lper å komme over. Nutz Live Cuts (A&M AMLH 68453 - 1977) Et album spilt inn live i Nothingham Boat Club i 1977. Denne inneholder mange av de samme låtene som kom ut på cd i 2010. Produsert av Nutz og John Eden. Denne solgte ikke mye. Havnet muligens kjapt i billig-kassene. Skal man kjøpe noe live av gruppa, vil jeg nok heller anbefale cden.

CD

Tightened Up! Live in Nottingham 1977 (Market Square Music MSMCD 153 - 2010) Denne konserten var en ”showcase” i forbindelse med gruppas siste studioalbum Så ni av de totalt 12 låtene fra den er med her. Opptaket var gjort av BBC for en lokal radiostasjon. Det burde ha vært en nasjonal. Skaff dere denne via ebay, musicstack,gemm eller hvor som helst. Hvorfor? Alt annet er jo nutz.


WANTED! Dann og vann dukker det opp utgivelser fra et eller annet verdenshjørne som man ikke hadde anelse om at eksisterte. Og moro er jo det. For da fortsetter jakten inn i uendligheten. Noen av disse her har jeg jaktet på lenge, andre har dukket opp i lister i det siste. Uansett, så er det stygge hull i samlingen som jeg gjerne skulle gjort noe med. Så si endelig i fra, hvis noen har noe av dette liggende for salg, eller plutselig snubler over de på deres samlervei. Bør helst være i EX-/EX- skikk!

Fontana TF 1067-267 977 Holland - Betaler kr 500,-

Blue Cheer - Just a Little Bit / Gypsy Ball - Norsk

Pretty Things - Se Agaton Sax!

Ten Years After - Rock Your Mama - DANSK kr 500,-

Black Sabbath Philips 6006 075 Chile - Betaler 1500,-

Cashbox KS 240 Thailand - Betaler kr 500,-

Deep Purple - Stormbringer Dansk - Kr 500,-?

The Troggs - Easy loving - Betaler ”listepris”.

Bjørn Luka Nordveien 2, N-1443 Drøbak Norge Tlf 40221002 bluka@online.no


Agaton Sax Føler meg nesten litt medskyldig i å ha vært med på å hause opp prisene på Nazareth utgivelser. Vil jo helst ikke det. Men erfaringen tilsier at omtale i trykte og andre media automatisk øker interessen for artister i kortere eller lengre perioder. Grunnen til at jeg nevner det, er at for kort tid tilbake gikk nemlig den norske utgaven av “Go Down Fighting” / “Not Faking it” (Vertigo 6078 202) unna på Ebay for $ 140. Tror vel det var en pris som overrasket de aller fleste involverte. Ikke minst undertegnede. På den annen side, så har jo ikke Platesamleren så innmari stort nedslagfelt, så det kan ha vært tilfeldigheter. Tilfelle var det i vert fall, at det i dette nummeret ble tatt med de Skandivaniske Deep Purple, pluss de eldste Rainbow utgivelsene. Og jeg måtte sjekke to ganger da den danske varianten av “Man On The Silver Mountain” / “Snake Charmer” (Oyster OYR 103) ble omsatt for lett svimlende $ 327,50 på samme nevnte nettsted.

I samme slengen bør det nevnes at det også ble gitt ut en 12” singel med Rainbow i Norge. Riktignok uten bildecover. “Since You’ve Been Gone” / “All Night Long (Polydor 120 002) kom i 1979, og var nok ikke en kødanner. Et eksemplar skiftet adresse via ebay for kort tid siden, og vinnerbudet var på $ 80. Helt greit egentlig. Og når vi først er i så godt i gang med Deep Purple relatert, kan det tas med at den danske utgivelsen av “Hush” / “One More Rainy Day” også nylig ble solgt på det hyppig besøkte nettsted ebay. Kr 750,- for et EX+/EX+ var vel ikke i overkant av forventet? Mr. Zimmerman trenger ingen omtale for å bli omsatt høyt. Forrige høst la en dreven norsk samler ut tre Bob Dylan singler på ofte nevnte auksjonsside. Interessant var det å se sluttsummen de endte opp på. Alle tre var norske utgivelser, og alle er jo særdeles ettertraktet. At de også er vanskelige å oppdrive sier seg jo selv. Så det var kanskje kvaliteten på de forskjellige som denne gangen

utgjorde prisforskjellen. “Positively 4th Street” var i EX/EX og gikk for $ 427. “Like a Rolling Stone” var i VG/VG+ og ble solgt for $ 309. Mens “Can You Please Crawl Out My Window” som var i VG/VG skikk, endte opp på $ 154. Jøsses! Kan ikke huske noen gang å ha sett en rød Beatles lp-boks til salgs før? Men for all del, så er jeg grønn når det gjelder fargerike Beatles bokser. Kun 1000 ex laget av denne mono-utgaven sto det i annonsen. Som altså skal ha kommet ut samtidig med den kjente blå i stereo. Besto av 10 lper. Alle med svart og gul Parlophone label. Katalognummer var BMC 10. Strøken sak med uspilte plater, som ble solgt for snasne £ 2800. Sjekket i Record Collectors Price Guide fra 2008 og der sto den verdsatt til £ 275. Kan ikke påstå å være noe ekspert på Rick Astly. Ble bare litt forundret da jeg så en japansk “promo only” av singelen “Hold Me In Your Arms” (PRTD-3025) fra 1989. Selgeren, som forøvrig er en dreven sådan, skulle nemlig ha ikke mindre enn


$ 1299,- for den. Nei, jeg gadd ikke bookmerke den for å se om den ble solgt. Har et enormt gapende sort Pretty Things hull i samlingen. Hvis det er noen som har en dublett liggende, eller noe annet snasent så hyl ut. Her kan det være muligheter til å bytte til seg originale Pussycats, Ruphus, Flying Norwegian eller kanskje Hole in The Wall lp. Se Wanted siden min. Et sveip innom qxl forteller at Gluntan er totalt uinteressant, og at Jokke & Valentinerne samt norske Beatles selger som hakka møkk. Nesten uansett format og kvalitet. Uten sammenligning forøvrig. Men aller mest overrasket ble jeg over at singler med Doodle Bugs er attraktive. Ok, de kommer fra dalstrøka innafor, hvor det er veldig mange store og aktive singel-samlere. Det skal jo som kjent ikke mer enn to samlere til for at et objekt kan bli uanstendig dyrt. Og det var nettop det som skjedde med “Eg veit ei lita jente” / “Margareta” (Norartist NART 0007). Tipper at selgeren var en av mange som satt måpende igjen

over salgssummen på 440,- kroner. “The Rocker” / “Here I Go Again” er ikke Thin Lyzzys mest solgte singel. Hverken i Danmark eller i noe annet land. Antagelilg kom den med bildecover i kun tre eller fire. Og danskene var altså en av de heldige. Og akkurat den har blitt ganske så ettertraktet med årene. Ble uansett litt overrasket over at den ikke gikk høy-

ere enn sine $ 99 på ebay for et par måneder siden. Hmmmm? Kanskje vi skal se litt på gruppas få skandinaviske utgivelser i neste nummer? Må vel innrømme at jeg ikke er noen storsamler av spolebånd. Har vel kun et par stykker liggende, og har vel vært fornøyd med det. Har bestemt meg for å holde meg til vinyl. Var litt på nippet til at det sprakk, da jeg så denne japanske lekkerbisken til salgs. En boks med et

nydelig Pink Floyd gruppefoto på fronten, gjorde denne unike Meddle utgivelsen veldig fristende. Selger faktabeskrivelse var: REEL TO REEL TAPE TOSHIBA OXA5084 4TRACK 7 2/1IPS STEREO. Hadde muligens passet fint i samlingen. Men på den annen side ,så hadde jeg ikke $ 10.000 ekstra den uken heller. Har ikke en gang har råd til den smekre japanske The Who lpen “Exciting The Who” (Nippon Grammophon Polydor MP 1385) som lå ute til salg. Og den kom både med OBI-stripe på cover og ekstra tekstark. Men, men. Har man ikke $ 5.000 på lager, er det ikke noe å gjøre med det.


Paperback in the sadle! FREAK OUT! My Life With Frank Zappa Pauline Butcher (Plexus 2011 - paperback) Litt pussig bok dette. Kastet meg gledestrålende over den, i håp om å få en litt uvanlig vinkling på en rockebiografi. Og det er det jo for så vidt, ettersom forfatteren er hovedpersonen i dette verket. Zappa og de andre bekler mer birollene. Så på den måten blir det til tider litt for subjektivt og navlebeskuende. På den annen side, så blir dette en litt annerledes opplevelse enn mange av de selvskrytende selvbiografiene. Som vi fint kunne klart oss foruten. Eller ikke foruten? Dette ble vel egentlig ikke noe annet enn ei grei tidtrøyte. Får heller bestille den ordentlige biografien som jeg registrerer at Platekompaniet også har. Lurer på om Zappa virker mer sær i den? Heaven And Hell - My Life in The Eagles (1974-2001) Don Felder with Wendy Felder (Orion Books Ltd 2007 - paperback) Gledet meg veldig til å gå løs på denne. Og det var liten tvil om at den innfridde alle forventninger. Her får man være med på ei lang reise fra en lutfattig barndom i Florida, til millionæren Don Felder havnet blant stjernene og det gode selskap. Og deretter ut i kulda og veien ned igjen. Noe av det morsomte ved å lese gode biografier, er at man får et innblikk i hvor store musikkelskere og fan artistene var før karrieren tok av. Derfor var begynnelsen av denne boka en veldig trivelig reise. Etter hvert blir det mest trist å lese om alle urolighetene og bråket. Få band har vel hatt så mye stridigheter som Eagles. Fasinerende lesing er det uansett. Og man sitter igjen noe forundret, litt måpende og kanskje litt klokere ettter å ha lest denne. Bør ikke leses hvis man er kjempefan av Don Henley og Glen Frey. Anbefales! SUZI QUATRO - UNZIPPED av Suzi Quatro (Hodder 2007 - paperback) Var jo pokka nøtt til å kjøpe denne boka i samband med diskografien jeg skulle sette sammen i Platesamleren. Det overraskende var at jeg ikke hadde regnet med at dette skulle bli en så fornøyelig leseropplevelse. Dama har jo faktisk en vittig penn, og skriver både fargerikt og underholdende. Spesielt artig var det å lese om de aller første årene i gruppene The Pleasure Seekers og Cradle. Og deretter om etableringen i England i særdeles kummerlige kår. Mulig det til tider blir litt subjektivt, men det er jo Suzi det handler om. Og man får høre nok av morsomme historier. Som da faren hennes slo ned Chuck Berry, og da hun tilbød seg å lære bort noen grep til bassisten i oppvarmingsbandet. Bør vel nevnes at Gene Simmons og Kiss fikk det jo til etter hvert de også. Anbefales for alle med og uten skinnjakke. Og jeg er litt nyforelska.


The One Hit Wonders

Av The one and only Stein Arve Berg

Keith West: Excerpt from a Teenage Opera/ Theme from a Teenage Opera Skrevet av: Philwit/ Hopkins Utgitt: september 1967 Nr. 5 i Sverige Nr 4 i Danmark

Parlophone R 5623

Keith West (Keith Alan Hopkins) fra England startet som bassist i Tony Colton & The Teenbeats, og ble senere sanger i bandet Four Plus One. De platedebuterte med “Time is on my side” (Parlophone R 5221) Etter noen utskiftninger tok de navnet Tomorrow, og ble Londons ledende psykedeliske band ved siden av Pink Floyd. I 1967 kom deres første singel, ”My white bicycle” (Parlophone R 5597). Platen ble produsert av tyskeren Mark Wirtz. Han spurte Keith om han var interessert i å skrive tekst til et prosjekt han var involvert i. Resultatet ble ”Excerpt from a teenage opera”, som ble innspilt med et barnekor fra Corona Acting School.Singelen ble en stor suksess med 2. plass i England og suksess i Europa. Oppfølgeren ”Sam” (Parlophone R 5651) ble ingen suksess, og Keith fortsatte som sanger i Tomorrow. De ga så ut et album i 1968, men tiden for psykedelisk musikk var over og albumet solgte dårlig. Tomorrow ble oppløst og medlemmene forsvant til andre prosjekter. Blant medlemmene var Steve Howe, som ble stor stjerne på 70-tallet med bandet Yes. Keith West fortsatte å produsere, skrive og spille inn musikk, mest for reklameindustrien. Norsk plate, Norsk rødbrun PS *** - Let’s pretend Svensk plate, Svensk Rød + Lilla tekst PS ** - Treat her like a lady Dansk plate, Dansk Lilla + Rød PS ** - All you need is love


Deep Purple

Tredje runde med re-run av singler som ikke har vært presentert i farger. Vi kaster oss denne gangen over alle de småsnasne og unike skandinaviske omslagene som Deep Purple kom med. Både sjeldne og vakre! De prisene som sto i nr.46 - 1997 kan dere elegant se bort i fra. Kunne muligens ha ført på noen stjerner på en vanskelighetsskala, men dropper det. Rett og slett fordi alle disse begynner å bli vanskelig å finne i perfekt skikk. Vil anta at de fleste vil oppnå fra 500 til 1500 norske kroner på internasjonale auksjoner. Jeg fikk kjøpt den svenske ”Might Just Take Your Life” for 700,- på en svensk auksjonsside for ikke lenge siden. Og var kjempehappy for det. Mangler fortsatt et par, så jakten fortsetter. Så lykke til skal jeg ha med det. Og det samme til dere. Ikke forvent Everly Brothers i neste nummer. For det første er tilgangen veldig begrenset, og stort sett besto de av ganske kjedelige og fargeløse covere. Vi får se hva det blir?

Deep Purple i Norge

Hush / One More Rainy Day - Parlophone R 5708 - 1968

Fireball / Demon’s Eye - Harvest 7E006 92988 November 1971

Black Night / Speed King Harvest HAR 5020 September 1970

Strange Kind of Woman / I’m Alone - Harvest 7E006 92301M - 1971


Deep Purple i Sverige

Hush / One More Rainy Day - Parlophone R 5708 - 1968

Kentucky Woman / Wring That Neck - Parlophone R 5745 1968

Emaretta / Love Help Me Parlophone SD 6060 1969

Black Night / Speed King Harvest HAR 5020 September 1970

Strange Kind of Woman / I’m Alone - Harvest 4E006 92301M - 1971

Fireball / Demon’s Eye - Harvest 4E006 92988 November 1971

Smoke on the Water/ Might Just Take Your Life / Never Before / When a Coronas Redig Blind Man Cries - Purple Smoke on the Water HARVEST 4E006-94583 - Purple PUR 117 - 1974 PUR 102 - 1972 CS 1973 UK CS


Deep Purple i Danmark

Hush / One More Rainy Day - Parlophone R 5708 - 1968

Emaretta / Wring That Neck Parlaphone R 5763 - 1969

Black Night / Living Wreck - Harvest 6E00691611 - 1970

Strange Kind of Woman / I’m Alone - Harvest HAR 5033 - 1971

Fireball / Demon’s Eye Harvest 6E006 92988 November 1971

Never Before / When a Blind Man Cries - Purple PUR 102 - 1972

Child in Time / Part 2 Purple 6E006 93557 1972

Woman From Tokyo / Woman From Tokyo / Black Night (Live) Purple Black Night (Live) Purple PUR 112 - 1973 (LILLA) PUR 112 - 1973 (BLÅ)


Smoke on the Water/ Smoke on the Water HARVEST 6C006-94583 - 1973

Stormbringer / Love Don’t Mean a Thing - Purple 6C006 96368 1974

Man On The Silver Mountain / Snake Charmer Oyster OYR 103 - 1975 - Dansk -

Super Trouper / Bloodsucker - Purple 6C006 94788 - 1973

Might Just Take Your Life / Coronas Redig - Purple PUR 117 - 1974

Må også ta med denne ene Roger Glover og de tre Rainbow utgivelser som finnes. De to første er danske, og de to neste norske. Ikke så ettertraktet hvis vi ser bort i fra den danske ¨Love is All / Old Blind Mole / Magician Moth Rainbow. Dere finner en liten notis i Agaton Sax om den som - Purple 6C 006 96146 muligens vil overraske. -1974 - Dansk

I Surrender / Vielleicht das nächter zeit - Polydor 2095 339 -1974 - Norsk -

Stone Cold / Rock Fever Polydor 2095 451 - 1982 - Norsk


SS2044

Bare et par betraktninger om den norske pressingen av Sweets For My Sweet med The Searchers (Pye 7N 15533). Mulig dette har vært omtalt tidligere, men jeg har nylig oppdaget at denne kom med to forskjellige skrifttyper på label: En med stor avtand mellom bokstavene og en variant med komprimert avstand. Se scan. Den med stor avstand befinner seg i den blå svenske utgaven med feiltrykk på cover (SEARCHRS). Mitt eksemplar av plata har et påtrykt dansk navn, noe som kanskje indikerer at denne koblingen også har vært solgt i Danmark. Eller at dansken har kjøpt/ fått/funnet den i Sverige og deretter satt sitt navn på den. Den med komprimert avstand befinner seg i den svenske gule varianten av coveret. I tillegg har det svenske blå coveret med korrekt gruppenavn (SEARCHERS), svensk plate med blå Pye-label. Og sånt er jo moro! Hilesn Bjørn AAss.

Hei Bjørn! Så fantes det som jeg antydet i siste Platesamleren en dansk John Walker - Annabella. Synd den dukket opp litt for sent, men du kan lagre den og ta den med i neste nummer. Tror denne er sjelden. Har ikke sett den tidligere. har norsk plate, og det vanlige coveret med limt pose, hvit bak. Vi snakkes mvh Stein Arve ------------------------------------------------------

PLATESAMLEREN nr.113 på nettet!

Alle som kjøper papirutgaven av bladet får koden for å komme inn på den digitale versjonen. Men for at det eksklusive skal være litt sært, vil ikke denne papirutgaven bli gjort tilgjengelig på nettet før neste blad er ute. Dumt? Muligens. Men alle vi samlere er jo litt sære i utgangspunktet, så det passer jo egentlig veldig bra. Kode for nr.113 er: XYZ2013B.

http://free.yudu.com/library


Copy Cat! Trår til med nok en runde. Dette er jo også et sånt prosjekt som aldri

tar slutt. Håper jeg. Det er klart det kommer ikke så veldig mye nytt på sjutommere i disse dager. Men å grave blant minimale utgivelser på microsmå uavhenginge selskaps utgivelser fra 80- og 90-tallet er jo litt nåla i høystakken. Kongemorro! Tips meg gjerne. For jeg leiter ikke systematisk. Bare plukker med meg det som dukker opp til en fornuftig pris. På den annen side, så kostet to av disse meg hver sin hundrelapp. Mulig at det er fornuftig? Richard Ashworth And White Dub - Ten Years Further On / Woman Trouble / Don’t Think Twice / Thin End Of The Wedge (Overdrive Records - ORDER 2 - 1979) Tre egne og en Bob Dylan låt på denne Epen. Utgitt i England på noe som synes som et eget selskap. Distribuert av Rough Trade, Bonaparte og One-Stop. Han har også utgitt to singler på samme selskap. Hva ellers den godeste Richard er kjent for vet jeg sannelig ikke. Og for å være helt ærlig, så er ikke dette spennende nok til at jeg gidder å google fyr’n. Men dere står helt fritt til å gjøre det om dere ønsker det.

Electric Wizard - Legalise Drug & Murder / Murder & Madness (Rise Above Records - RISE7/146 - 2012) Mer elegant kan det vel ikke gjøres. Man skjønner med en gang at dette er herlig tungt. Britisk stonerrock med en store dose Sabbathsk påvirkning. Denne utgivelsen finnes det tre varianter av. 800 i klar vinyl som ble solgt under en London konsert. 800 i purple vinyl som man kunne kjøpes direkte fra plateselskapet. Og de vanlige i svart som ble sendt ut til platebutikker. Sånn som dette eksemplaret som jeg plukket opp hos Big Dipper i Oslo. Litt spesielt at singelen er på veldig tjukk vinyl. Litt sån som en 180 grams lp. The Leslies - EP - American Pop Project 1998) Denne kunne jeg bare ikke la gå ukjøpt forbi, da den plutselig dukket opp på ebay. En hundrings var den sikkert verdt tenkte jeg. Og skal jeg være helt ærlig, så var den ikke det. Kjedelig popmusikk fra Sverige er liksom ikke min greie. Merkelig nok er ikke denne nummererte amerikanske utgivelsen en gang listet opp under diskografien på bandets hjemmeside. Og hva forbindelsen er med Led Zeppelin, kan jeg egentlig ikke fatte? For musikalsk er det ikke. Men et innmari stilig cover er det. Det skal de ha.


Count Backwards - Double Decker Bus / Bad Little Woman (RECORD #1BC - 1994) Skal man gjøre en coverversjon av en storslagen Count Five utgivelser, kan man jo like gjerne også stjelelitt av navnet, logoen og lp-coveret. Deretter fjerne fargene og sette inn sine egne hoder. Dette er nok bare et moroprosjekt fra fire aktive garasjerockere. Tre av dem med bakgrunn fra legendariske The Trashwoman og en trommeslager fra ikke mindre legendariske The Mummies og The Phantom Surfers. Så vi snakker her om en amerikansk utgivelse med amerikanske musikere. B-siden er selvfølgelig Shadows of Knight låta. Smoke MÖHAWK - Flaming Telepaths / Imperial Stäte Electric - Cagey Cretins - Lightning Records LR 008 - 2012) Jeg tror jeg dævver! Her slenger jeg innom Big Dipper og finner denne fantastiske utgivelsen med to låter fra en av mine aller største favorittalbum. Og det er liksom ikke nok at det er to låter hentet fra Blue Öyster Cults Secret Trearies, men det er levert av et norsk og et svensk band. Norske Smoke Mohawk har røtter i We, Gluecifer og My Midnight Creeps. Svenskene vet jeg absolutt null om, men det skal jeg gjøre noe med. Dette er så bra at jeg blir helt rørt. Bildet er forøvrig hentet fra innersleeven til lpen til Blue Öyster Cult. The Devil And The Almighty Blues / Daniel Norgren The Christmas Ghost of Charlie Barracuda / Desperate Hour (Backbeat PRUSEL 1201 - 2012) For en jule, kombinert jubileums-singel dette er. En av norges desidert mest elegante platesjappe feiret seg selv og andre med å gi ut en splitta singel med to av sine favoritter. For meg er det en gåte at de kun har laget 100. Det burde vært tusenvis. The Devil ..er tung, seigt og det minst julete julesangen ever. Mens Daniel Norgren spretter musikalst avgårde så man blir helt Mary Ann with the shaky Hand. Bare for å ha nevnt The Who liksom. The Chesterfield Kings -Barbara Ann / Girl Don’t Tell Me (Sundazed KS7-02 - 2002) Dette blir jo også litt sånn Kinder-egg. For her blir surfesjefene i Beach Boys gjort ære på av garasjeheltene i Chesterfield Kings på det legendariske plateselskapet Sundazed. Mer kred går det vel ikke an å få. At de har rappa lay-outen fra den tyske singelutgivelsen i stedet for den amerikanske kan vi smidig godta. Og at en så rufsete gitar støyende kvartett med Greg Prevost i spissen, hadde sånne harmonier på lager, var langt i overkanett av hva vi forventet.


Platesamleren og gamle Goldies Har laget en ny oversikt, hvor man lettere kan finne den artisten man eventuelt skal sjekke ut. Apple Records (101) Animals (43,112) Artwoods (65) Aunt Mary (112) Babij Jar (83) Barbarians (100) Beach Boys (108) Beat Merchants (93) Beatles 69 til 106 Beatles Christmas (108) Beatles EPer (110) Beatnicks (86) Bergen Beat (72,73) Hans Bergren (73) Chuck Berry (58) Betong Hysteria (76) Betterdays (95) Black Sabbath (62) Blind Faith (109) Blue Cheer (96) Blue Horizon (60) Erling Bonde (79) Box Tops (110) British R & B (89) Budgie (65) Byrds (44,113) Cactus 84) Cheynes (90) Chrissy (107) Climbers (100) Colour-Hits (71) Elvis Costello (52) Craig (86) Cream & Eric Clapton (47) Creation (110) Creedence C. R. (105) Crimson King (100) Dave Clark Five (106) Dave Dee, DBM&T (95) Deep Purple (46, 114) Del-Vettes (112) Deviants (63) Divorced (107) Doors (57) Droogs 67) Bob Dylan (85)

Edgar Broughton Band (83) Electric Prunes (103) EMI i Skandinavia (100) Roky Erickson (56) Erter, Kjøtt & Flesk (113) Everly Brothers (45) Few (77) Fleetwood Mac (61) Flexi singler (80) Fourmost (89) Aretha Franklin (48) Free (50) Helge Gaarder (81) Game (84) Gary Farr & The T-Bones (92) Gary Puckett & The Union Gap (105) Gerry & The Pacemakers (110) Gasolin’ (107) Hanoi Rocks (107) Hep Stars (112) Herd (101) Jimi Hendrix (49) Herman Hermits (102) Hip Pocket Records (57) Hollies (93) Incredible Hog (82) Jet Blacks (114) Jethro Tull (53) Paul Jones (103) Janis Joplin (56) Juan de La Cruz (66) Keith West (114) Kinks (91) Leaf Hound (85) Led Zeppelin (67,114) Magna Carta (81) Plateselskapet Mai (86) Manfred Mann + Earth Band (99)

Mark Leeman Five (91) Louis Masterson (6)) May Blitz (79) Jackie McAuley (56) Measles (98) Monks (59 og 60) Mind Expanding (75) Mojo Blues (80) Montrose (87) Moon Spinners (84) Morgans (87) Mountain (92) Move (101) Wenche Myhre (77) Nashville Teens (64) Nazareth (113) New Jordal Swingers (71) New Zealand prog (76) Nutz (114) 1 2 6 (74) Paul Revere & Raiders (113) Peter & Gordon (114) Pink Dirt (88) Pink Floyd (63) Pretty Things (68) Primitives (82) PJ Proby (94) Pussycats (75) Suzi Quatro (114) Rocke-Pelle (79) Rats (99) Rats II (100) Rolling Stones (74,80) Terje Rypdal (98) Saft (72) Saints (91) Vidar Sandbeck (114) Searchers (104) Seeds (81) Sheet Music (104) Sheffields (96) Shocking Blue (112)

Sir Douglas Quintet (90) Slade (59) Small Faces (88) Sneakers Records (113) Society Mood (87) Sonet-Norske utgiv. (110) Soul Agents (94) Kirsti Sparboe (85) Spencer Davis Group (109) Standells (73) Stems (112) Steppenwolf (110) Stranger in a strange land (96) Stray Dog (95) Stutum (66) Swinging Blue Jeans (82) Sør Afrikanske rariteter (69) Three Man Army (70) Titanic (98) Toggery 5 (97) Traffic (109) Brian Poole & The Tremeloes (97) Troggs (100) Tucky Buzzard (113) UFO (89) Uriah Heep (106) Vanguards (90) Vultures (83) Walker Brothers (113) Who (64,65,66) Steve Winwood (109) Wizards (78) X-port Records (78) Yardbird (51) Zaks (109) Wilfred Aanerud (72)


PLATEMESSER 2013

06.04 Oslo 10 - 15 Rockefeller rune@cruisin.no 13.04 Drammen 11 - 16 Union Scene booking@unionscene.no 20.04 Stavanger 10 - 16 Metropolis Kippers@lyse.net 20.04 Elverum 10 - 16 Ungdommens Hus ovenys@gmail.com 27.04 Oslo 10 - 16 Folkets Hus royrydla@online.no 28.04 Sarpsborg 10 - 16 Hygga, Tingstadvn.6 mrlofthus@me.com 15.06 Oslo 10 - 17 Café Mono 14.09 Trondheim 11 - 16 Royal Garden robert.satervik@nrk.no 12.10 Fredrikstad 10 - 16 St.Croix Huset dhminge@yahoo.no 26.10 Skien 11 - 16 Ibsenhuset jarun@online.no 16.11 Trondheim 11 - 16 Royal Garden robert.satervik@nrk.no IKKE RING MEG OM DERE ER USIKRE, RING ARRANGØREN! Ikke stol blindt på datoer, klokkeslett, lokaliteter osv. Erfaringen tilsier at messearrangørene noen ganger endrer både på det ene og det andre. Alle rettelser, endringer og nye datoer må sendes (helst skriftlig) til: bluka@online.no (eller se postadresse på side 2). En veldig god og oppdatert oversikt finner dere her: www.platemesser.info


Avs: Platesamleren, Bjørn Luka, Nordveien 2, N-1443 Drøbak, Norway

Platesamlerens utvalgte.

Beatles - She Loves You / I’ll Get You (Parlophone R 5055 - 1963)

Slo meg plutselig at vi ikke hadde hatt noe med the fab four på baksiden. Spørsmålet var bare hva man skulle bruke. Er jo så veldig mye bra. Mye av de norske er ettertraktet selv om de ikke er direkte uvanlig. Gjerne på grunn av fargenyanser og pressinger . Og så er det jo noen da, som er både annerledes og sjelden på en gang. Og denne kan vel sies å være akkurat det. Lykke til i jakten! Og beklager, jeg tør ikke sette verdi.

Profile for Bjørn Luka

Platesamleren 114  

Suzi Quatro Deep Purple Led Zeppelin The Jet Blacks Peter & Gordon Fairport Convention Keith West Nutz

Platesamleren 114  

Suzi Quatro Deep Purple Led Zeppelin The Jet Blacks Peter & Gordon Fairport Convention Keith West Nutz

Advertisement