Page 1


Sara viste vei mellom pent stelte graver og rett mot den hvite presenningen som var spent opp øverst pü kirkegürden.


Jeg så på sola som tegnet striper av gull i høstløvet som hang på trærne. Så lenge jeg så oppover, virket dette som en ganske idyllisk høstdag. Men blikket mitt søkte stadig nedover. Selv om det var det siste jeg ville, sto jeg og kikket ned i en mørk grav. I bunnen sto en kiste. Lokket satt skeivt på. – Klarer dere å se noe nedi kista? spurte Sara. Jeg ristet på hodet. Det var for mørkt. Heldigvis. Jeg hadde ingen ønsker om å finne ut hva som befant seg under lokket. Sara slengte skolesekken på bakken og åpnet den. Så dro hun fram en liten, rød lommelykt og en stor kveil med tau. Hun slo lommelykta på med et klikk og lyste ned i graven. Jeg snudde meg vekk, ville ikke se et lik i forråtnelse. Jeg hadde sett det på TV en gang. Det var ikke pent. Mark som krøp i øyehulene, og innvoller som hadde begynt å gå i oppløsning. Magen min føltes ikke bra. Det var som om organene flyttet rundt på seg. Som om tarmene snodde seg, som om magesekken løsnet og byttet plass med leveren. 47


– Søren, sa Sara og slo av lykta. – Det er jo umulig å se noe. Dere må hjelpe meg. – Vi må dra til museet, sa jeg. – Enig, sa Rulle. – Jeg vil ikke ha anmerkning. Når begynte Rulle å bry seg om anmerkninger? Han bet på pekefingerneglen. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd han var redd. – Biiiip, ulovlig område. Forlat øyeblikkelig, sa Trofast. – Stå stille, sa Sara til Rulle og begynte å knytte tauet rundt livet hans. – Jeg skal ikke nedi der, sa Rulle. – Glem det! – Ingen tvinger deg, sa Sara og strammet knuten, før hun tok tak i tauet og tok et skritt ned i graven. – Shit, shit, sa Rulle, og jeg så at han slet med å holde vekten av henne. – Kom opp igjen! – Nede, ropte Sara. Hun hadde sluppet taket i tauet, og det lå slapt på bakken foran Rulle. – Tenk om det kommer noen, sa jeg. – Da sier vi at vi leter etter fotballen, sa Sara. – Nede i en GRAV? spurte jeg. Stemmen knakk, ble pipete og tynn. – Hvorfor skulle vi ha med et langt tau hvis vi var ute og spilte fotball? Jeg så på stresskofferten som sto ved siden av meg i gresset. Jeg lurte ingen. Ingen ville tro jeg var ute for å spille fotball, med eller uten tau. 48


49


Stemmen hennes hørtes hul og rar ut nede fra hullet. Jeg skulle ønske hun kunne komme opp igjen. Siden jeg ikke ville se ned i graven, så jeg alle andre steder. Jeg så bort mot blokka vår og lurte på om tante sto og speidet ut av vinduet. Hvis hun brukte kikkerten, kunne hun nok se meg. Jeg løftet hånden og vinket. Da jeg så mot veien som gikk til byen, fikk jeg øye på noe som forvandlet beina mine til lutefisk.

50


51


Fire politibiler på rekke og rad. Lovens lange arm nærmet seg som en slange på den svingete veien. – Politi, sa Rulle. – Dra, ropte Sara. Rulle dro. Han dro til han var rød i ansiktet, og svetten rant. – Hjelp meg, da, sa han.

Jeg så meg rundt. Regnet med han snakket til noen andre, men det var bare meg her. Jeg og Trofast. Lat som det er gym, lat som det er tautrekkingskonkurranse, tenkte jeg og tok tak i tauet. Vi dro til det svei i håndflatene. Musklene verket. Muskler som jeg ikke visste jeg hadde. – 1–2–3, sa Rulle. –1–2–3! DRA! Nede på veien kom politibilene nærmere og nærmere. – Dra, da, sa Rulle mellom sammenbitte tenner. Jeg dro alt jeg var god for. Det svarte håret til Sara stakk opp av graven. Nede på veien parkerte politiet bilene sine. 52


– De kommer, sa Rulle. – Hvis du slipper taket og løper, dreper jeg deg, sa Sara og karet seg stadig lenger og lenger opp. Endelig fikk hun tak over kanten med hendene. Tauet fikk slakk, og Rulle datt på rygg. Jeg ramlet oppå ham. Sara ventet ikke på at vi skulle reise oss opp, hun tok sekken sin og begynte å løpe mot bakenden av kirkegården. Trofast satte etter henne.

Fare, fare! Mageskjermen blinket rødt. Rulle veltet meg til side, surret sammen tauet og løp. – HEI! HEI! ropte politiet nede ved porten. – STOPP! Jeg kom meg på beina, grep kofferten min og løp etter Rulle. Selv om jeg ikke liker å løpe, er jeg ganske god til det. Bedre enn Rulle i alle fall. Hele vitsen med å løpe er å kunne løpe fortere enn Rulle og gjengen hans. Jeg kom fram til gjerdet før ham. Politiet hadde nådd toppen av kirkegården, der den åpne graven var. Rulle tok et godt tak rundt midjen min og nærmest løftet meg over gjerdet før han klatret etter. Sara og Trofast sto på den andre siden og ventet. 53


Vi løp inn i en hage, hektet oss fast i klær som hang til tørk på tørkesnorer. En svart blondetruse hengte seg fast i piggsveisen til Rulle. – Stopp, i lovens navn! hørte vi bak oss. – Inn her, sa Sara og løp inn på en sti som førte mot et lite skogholt. Lyden av føttene våre som traff bakken, smalt i øregangene. Hjertet banket så fort at jeg kjente hamringen i hele kroppen. Munnen smakte blod, og jeg hadde hold i siden. – Der er de! var det noen som skrek bak oss. – Denne veien, sa Sara og tok av fra stien. Greinene smalt i ansiktet, og jeg klarte nesten ikke å holde øynene åpne. Men jeg måtte, for ikke å snuble i steiner og røtter. – Hvor er de? hørte jeg bak oss. – Jeg vet ikke. – Der, jeg ser dem! 54


Plutselig sto ikke trærne like tett lenger. Jeg kunne se veien igjen. Vi var ikke langt unna museet. Det var bare ett problem. Mellom oss og veien var en grøft, full av gjørme. – Nå har vi dem! hørte jeg bak oss. Sara tok sats. Hun hoppet over, lett som ingenting. – Forleng bein, sa Trofast og ga fra seg en hydraulisk lyd. Han skøyt i været og ble mye lengre enn meg. – Wow, sa Rulle. – Wow, sa jeg. Jeg hadde ikke hatt Trofast lenge nok til å ha oppdaget alle funksjonene hans. Trofast tok et langt skritt over grøfta og sto trygt på den andre siden sammen med Sara. – Dette går aldri, sa Rulle. Han tok noen skritt bakover for å få god løpefart før han tok sats og hoppet. Nesten! Han klarte det nesten. Men den høyre foten hans hadde forsvunnet langt ned i gjørma. Han prøvde å få foten løs, men den satt bom fast. Sara ga ham hånden. Hun trakk og trakk. Sakte, men sikkert fikk Rulle foten løs. Skoen hadde ramlet av. Den kunne han bare glemme. Den var borte. – Hopp! Markus, du må hoppe! ropte Sara og Rulle. Jeg kom til å lide samme skjebne som skoen til Rulle. Jeg kom til å lande midt i gjørmehullet og synke til 55


bunns. Ingen kom noen gang til å se meg igjen. Jeg kom til å forsvinne, akkurat som mamma. Forsvinne uten spor. – Bip, bip. Hjelpemodus, sa Trofast og strakk ut armene som ble lengre og lengre. – Forankring, sa han og boret fire festebolter ned i jorda. Bakken forsvant under meg. Trofast hadde tatt et godt tak i meg og løftet meg over grøfta som om jeg var en filledukke. Han satte meg ned. Jeg var svimmel.


Politiet kom brasende ut av skogholtet. – Løp, skrek Sara, og vi løp. Vi løp så fort vi kunne. – Jeg hadde kommet meg over uten hjelp. Du hadde ikke trengt å løfte meg! sa jeg til Trofast.

Sannsynlighet: Lav!

Sara tok til venstre, og der lå endelig museet. – Hvor nå? sa Rulle. – Vi må gjemme oss. Sara løp rett bort til resten av klassen og stoppet midt mellom de andre. – Vi må gjemme oss, sa jeg. Politiet kom løpende, mannsterke, bortover veien. Fem voksne, digre mannfolk og to damer. De hadde sett oss. Kom rett mot oss. Vi kom IKKE til å få se egyptutstillingen i dag. Vi kom til å sitte i et avhørsrom på politistasjonen, mistenkte for hva enn det var som hadde skjedd på kirkegården. Jeg så for meg Sara, Rulle og meg på et hjem for problembarn. Opp klokka seks hver morgen. Strenge regler. Ingen potensielle våpen som skrutrekkere. Et liv uten skrutrekkere er ikke verdt å leve, tenkte jeg. 57


Jeg lukket øynene og ventet på at politiet skulle svinge av fra veien og opp på plassen foran museet. Jeg var så stresset at jeg begynte å telle. Kom helt til fire hundre og trettifire. De burde ha vært her nå. Forsiktig åpnet jeg det ene øyet på gløtt. Politiet hadde løpt forbi. Å gjemme seg rett foran nesa på dem. På et sted de ikke engang tenkte på å lete. Midt mellom de andre i klassen. Planen til Sara var genial. – Give me five, lille mark, sa Rulle. Jeg smelte hånden min mot hans så det svei. Sara smelte hånden sin mot min. Der sto vi. Rulle med én sko og beinet fullt av gjørme. Sara med håret til alle kanter og jordflekker oppover armene og på klærne. Det svarte rundt øynene var dratt utover. Raspene fra greinene svei i ansiktet. Jeg hadde aldri følt meg mer levende.


Torvald kom syklende på en rød, gammel damesykkel. I en kasse på bagasjebrettet satt en svart katt. Torvald hoppet av i fart og parkerte sykkelen. Bevegelsene hans var smidige. Alt han gjorde, så lett ut. Bevegelsen da han gled av sykkelen, var helt avslappet. Jeg hadde garantert hektet fast beinet. På vei forbi oss nappet Torvald til seg trusa som hang fast i håret til Rulle.

ANKH - Mumiene våkner - Kapittel 5  

ANKH er en spennende og morsom serie for gutter og jenter i alderen 9-12 år. Mumiene våkner er bok 1 i ANKH-serien.

ANKH - Mumiene våkner - Kapittel 5  

ANKH er en spennende og morsom serie for gutter og jenter i alderen 9-12 år. Mumiene våkner er bok 1 i ANKH-serien.

Advertisement