Issuu on Google+


Ansvarlig Redaktør: Thor Benjamin Brekken Nyhetsredaktør: Knut Arne Oseid Sportsredaktør: Marius Dalseg Sætre Kulturredaktør: Camilla Yndestad Fotoansvarlig: Marius Dalseg Sætre Økonomiansvarlig: Susanne Lindtner Nettansvarlig: Chris-Håvard Berge

Hjemme bra, borte best! I denne utgaven av Peikestokken har vi snakket med Volda-studenter som har vært på utveksling i utlandet. Kanskje er du en av dem som i skrivende stund klør deg i hodet, og lurer på hvor i verden du skal dra når din reise står for tur. Alternativene er mange. Du gjør lurt i å dra på utveksling. Det er en kjent sak at bedriftsledere ønsker seg medarbeidere med studieutdanning fra både Norge og utlandet. Forretningsguru Bjørn Rune Gjelsten har personlig poengtert ovenfor undertegnede at en «kombinasjon av begge verdener» gir deg en unik kompetanse, som er ettertraktet hos store og små bedrifter. Du tilegner deg kulturforståelse. Du får bedre perspektiv og nyttig viten om verden vi lever i. Hvilket er sunn medisin for luksusvante nordmenn. Det er vanskelig å se medaljens bakside i utvekslingssammenheng. Fordelene er mange, og de er overhengende store. Du blir mer selvstendig og ansvarsbevisst. Å fikse ting helt alene i et fremmed land kan fort bli tøft. Du vil stå ovenfor faglige, sosiale og språklige utfordringer, men til gjengjeld modnes du betraktelig i løpet av oppholdet. Du får en uvurderlig erfaring, både personlig og yrkesmessig.

Ved å bryte egne barrierer og mestre problemstillinger som blir kastet din vei vil du på sikt oppleve økt selvtillit. Du blir tryggere på deg selv og lærer og ikke å gi opp når oppgaven synes uløselig. Er det noe som går igjen i intervjuene Peikestokken har foretatt denne utgaven, er det at studentene har vokst personlig, og de anbefaler alle å oppleve verden. I større eller mindre grad. Men å velge riktig sted for deg, er kanskje den vanskeligste jobben. Asia? Australia? Europa? USA? Alternativene vil ingen ende ta, og du har all grunn til å klø deg i hodet. Da kan det være lurt å notere seg at språkkompetanse er ettertraktet i jobbsøkerbunken. Kan du mer enn bare norsk og engelsk stiller du sterkt i en rekke bedrifter hvor internasjonalt samarbeid er et viktig fokuspunkt. Kanskje gjør du lurt i å velge et land som er tungvektere innenfor språkets verden. Spansk for eksempel? Har du muligheten bør du dra på utveksling. Punktum. Gode språkkunnskaper og internasjonal erfaring kan være fordelen du trenger i kampen om de gode jobbene. Hjemme bra, men borte best.

Layout/Design-ansvarlig: Kristoffer Eidsnes Redaksjonen: Aina Fladset Astrid Øvre Helland Gunhild V. Nerås Kathinka Helverschou Anders Veberg Lill Therese Jørgensen Maren Speilberg Mari Reisjå Maria Tveiten Helgeby Marianne Cecilie Huseby Isabel Araya Marita Skeie Petter Fløttum Siri Pallesen Veronika Knutson Wibeke Nord Haugland Oda Marie Midbøe Hjemmeside www.peikestokken.no E-post: peikestokken@gmail.com Trykk: Aarflots prenteverk Oppslag: 1000

Benjamin Brekken Ansvarlig redaktør

Peikestokken følger Vær Varsom-plakaten og PFUs rettningslinjer for hva angår god presseskikk.


Om bakker og is av Alexander Slotten.

Volda er en bygd som for tiden stort sett har kunnet oppsummeres med to ord: bakker, og is. Denne fantastiske kombinasjonen har ledet til flere blåmerker enn verdensmesterskapet i kickboksing, og det blir ikke akkurat satt i gang drastiske tiltak for å bedre situasjonen. Man er tydeligvis svært gjerrig på strøsselet her i Volda, for jeg overhører stadig studenter snakke i fullt alvor om å gå til innkjøp av brodder til skoene sine. Og når man ikke klarer å knote seg bort på lokalbutikken uten å gå i bakken et tosifret antall ganger, skjønner man at forholdene ikke er helt ideelle. Om man i tillegg legger alkohol inn i regnestykket blir det fort svært stygt. Å stå ufrivillig på skøyter ned alle bakkene fra vorspillet til Rokken, passelig påseilet og med en anelse hastverk i bekmørket, er en opplevelse som er få forundt. Det skal virkelig en håndfull mirakler til for å komme seg helskinnet til Rokken og hjem igjen.

Foto av Marius Sætre


Hi guys! As you already know we are always before, after or between events to «make you more international» little by little. So we want to keep you posted now as well about what happened with us in the last months, and about what will be your options during the upcoming weeks. In December we enjoyed the culture, tradition – and last but not least – the food of some Slavic countries. Our students from Moldova, Ukraine and Russia did their best to entertain you, and we believe it succeeded well. Later in the month, but before the holidays, we had to say goodbye to many of our international students. They arrived happily seeking for adventure, and left happily full of experiences and wonderful memories. Then the New Year brought many new faces to Volda again. Our NUS students are the same, but besides some international old «Voldingar» we are glad to have 38 new Erasmus students during the spring semester. While the preparations for the Hungarian Night are already started, we will welcome all of you on the 4th of March at 6pm. in Rokken! Nobody can forget about the most important happening of this semester: the International Day! The 16th of February is our day to introduce and encourage you to several cultures and possibilities that you can easily learn by taking studies as an exchange student anywhere in the World by our partner universities. However we ask you to keep on visiting us; in Pangaia as well as our events! Feel free to join the international atmosphere because we are always here FOR YOU!

All the best:

Rita, Pangaia


chairman, leaving for an internship at the National Theatre in Oslo. The previous Web and Communications Manager, Kristian Fredheim was elected the new leader while Alexander Slotten, a student at the Information and Media course, took over Kristian’s role.

After a long, relaxing Christmas holiday the Student Council in Volda (STiV) is well underway, with grand ambitions for the year 2011. However, there have been some changes from 2010. Already at our first meeting January 26th, the strong-willed and efficient Grete Forsmo stepped down as

The Student Council is a committed group who want the best for the students in Volda, and many projects have already been put into work. The process of setting goals for the upcoming year has already been started. One of our main focuses is to put students on the agenda during the local elections in September. In week six there was a stand outside the STiV-office in the BK house. We wanted to get your opinions on what can be done to make the student life better. We observed with pleasure and surprise that many involved themselves, and we will be sure to bring forward all the good inputs. We students represent a very large number of the population here in

Volda and should be heard. Local elections in other words, a golden opportunity for us students to influence what the politicians will pick and flows. Also, we must inform you that during the next STiV meeting Wednesday February 23th we will elect both a new International Manager and a Welfare Manager. Amanda (welfare) and Stine (international) have had the positions for over a year, hence it is time for a new election and we encourage everyone who is interested to join. Step by our office if you have any questions or just want to chat. We are here to make the student life at the university better, and we always appreciate a visit.

Sincerely, the Student Council

Kristian, Amanda, Nataniel, Stine and Alexander

- Dere gir oss gjennomslagskraft! Studenttinget i Volda føler seg trygge på at de kan nå frem til politikerne i høstens lokalvalg. Derfor mener de at noe av det viktigste arbeidet foregår nå. De må nå ut til studentene på Høgskulen.

- Lokalvalget nå i høst er en fantastisk mulighet til å få studenter på dagsorden. Hvis vi klarer å markedsføre hovedsakene godt, tror jeg vi har et bra utgangspunkt inn mot valget, forklarer Fredheim. Skoledebatt Ved hjelp av standen og nye hjemmesider håper Fredheim at Studenttinget blir mer synlig. Når Studenttinget legger frem sine hovedsaker for politikerne om en snau måned, håper de også at de kan invitere til en skoledebatt i kantinen.

- Vi fikk inn mange gode forslag gjennom forrige ukes stand, og en skoledebatt vil få sakene frem i lyset. Imidlertid har vi en del arbeid som må gjøres før den tid. Vi må sette oss ned å finne hvordan vi best kan markedsføre de sakene som vi ser studentene brenner for. En skoledebatt hvor det kun er vi i Stiv som bidrar vil bli meningsløs, sier Fredheim før han avslutter med en appell: - Vi er representanter for studentene, men vi kan ikke nå frem til politikerne alene. Vi trenger støtte fra dere.

Marius Sætre Tekst og foto

- Volda består av nesten en fjerdedel studenter, og det er politikerne klar over. Imidlertid er det et problem at mange studenter ikke ønsker å engasjere seg i lokalsamfunnet, forteller Kristian Fredheim, leder i Studenttinget i Volda. Han tror at flere studenter ser på Volda som en mellomstasjon, og derfor ikke ser hvor store fordeler som kan oppnås om man viser litt engasjement. - Du trenger ikke å være politisk aktiv for å ha en mening. Det handler om å bry seg om enkle saker, som for eksempel bedre busstilbud til skibakkene eller utleie av bysykler. Ønsker synlighet Studenttinget har de siste ukene stått på stand i kantinen og samlet inn forslag fra studentene. Standen er første ledd i et forsøk på å bli synligere på Høgskulen.

Synlig: Stiv er titt og ofte å se på stand på BK-bygget


For dårlig: Brannvesenet i Volda mener at branninstruksene på veggene ikke er nok.

- Et dårlig «ulv, ulv»-system! Brannalarmen gikk totalt 36 ganger i studentboligene i Volda høsten 2010. - Er det midt i et måltid, fullfører jeg det først uten å stresse en millimeter, sier student Lars Lillo Ulvestad. Benjamin Brekken Tekst og foto

Ulvestad er bosatt på Heltne studenthjem. I løpet av snaue seks måneder har brannalarmen gått hele 21 ganger. Ingen av gangene har det brent i bygningene. - Det er jo blitt et slags dårlig «ulv, ulv»system. Jeg pleier kanskje å stikke hodet ut og spørre om det brenner, før jeg går rett inn igjen, forteller studenten. Og han er ikke alene. Journalistikkstudent Christina Øien bor i blokk D, og forteller at også hun har et avslappet forhold til brannvarsleren.

- Jeg er nok ikke den som spretter fortest opp når alarmen går nei, men jeg pleier jo å sjekke med de andre på gangen om det er brann, sier Øien. Hun innrømmer likevel at hun ikke er redd for at det brenner. - Jeg tar aldri brannalarmen seriøst, påpeker Heltne-beboeren. Peikestokken har selv erfart de dårlige reaksjonene alarmene. Kun fem studenter evakuerte bygningen da brannalarmen gikk siste gangen før juleferien. - Utrolig skremmende - Dette virker på meg som et eksempel på dårlige rutiner fra huseiernes side (Sfs), samt de som bor der, sier brannsjefen i Volda kommune, Svein H. Arnesen. Han mener saken bør tas opp med ledelsen i Studentsamskipnaden. Arnesen poengterer at branninstruksene i gangene helt opplagt ikke er nok, og at brannvesenet gjerne stiller opp med råd og klare meninger dersom Sfs skulle ønske det. - Det har jo faktisk vært brann på Heltne hvor vi ble nødt til å evakuere hele bygningen.

Brannen startet i vaskerommet, og mange måtte benytte brannstigene for å komme seg ut, forteller han. Brannsjefen lar seg heller ikke imponere av holdningene til studentene, men viser likevel forståelse ovenfor beboerne. - Likegyldighet er utrolig skummelt og kan fort bli meget farlig. På den andre siden kan jeg forstå at folk blir sløve dersom alarmen går hele tiden. Det må være irriterende, erkjenner han. Tar selvkritikk Bustadsjef hos Ssf, Bente Holvik, virker overrasket når Peikestokken presenterer problemstillingen. Ifølge Holvik har flere alarmer ikke blitt rapportert fra vaktselskapet, og dermed satt bustadsjefen med et langt mindre tall en hva som var fakta. - Vaktselskapet plikter å rapportere inn brannalarmer så fort som mulig. Hvorfor denne rapporteringen har vært mangelfull skal vi finne ut av. Vi tar trygghet på alvor og dette er et høyere tall enn vi er komfortable med. Sfs ser at vi bør gjøre noen fremstøt for å redusere antall utløste alarmer, sier hun.


Men Holvik påpeker at beboerne selv må bli flinkere i eget hjem. - Dessverre er brannanlegget meget ømfintlig og folk er ikke flinke nok til å holde ovner og ventilatorer rene. Da kan det komme mye røyk som blir plukket opp av varsleren, sier hun. Bustadssjefen innrømmer at en slags holdningskampanje ovenfor studentene har vært diskutert, men foreløpig har det begrenset seg til et ark på veggen. Hun er åpen for å ta imot tilbudet fra brannsjefen. - Vi har ingenting imot å snakke med brannvesenet dersom vi ønsker et fokus mot denne problemstillingen. Den største skrekken av dem alle er jo at det skal begynne å brenne i et studenthjem. Det er meget alvorlig at det har gått flere alarmer enn hva jeg har visst om, forteller hun. Holvik sier til Peikestokken at hun forstår irritasjonen hos beboerne, men minner om at det alltid er en grunn til at alarmen går av. - Da må du bare komme deg ut, avslutter hun.

Uredd: Christina Øien og Lars Lillo Ulvestad tar sjelden alarmen på alvor.

165 strykeksamener

Volda-studenter dekket skyflyging

De verste jobbsøkertabbene

Medregnet alle emner og alle typer studenter skulle over 3900 eksamener tas før jul ved Høgskulen i Volda. Eksamensoppmøtet var på 88 prosent som igjen endte med over 3300 beståtte eksamener. 165 av eksamenene med oppmøte fikk strykkarakter. Ti klager som omhandler fusk ble sendt til klagenemnden for endelig avgjørelse. Inntil dette er avgjort, er alle uskyldige.

I helga var det FIS World Cup skiflyging i Vikersund. Journalistikkstudentar var engasjerte til å vere reportasjeteam der publikum, arrangementet og sporten skulle dekkjast. – Høgskulen i Volda er privilegert som får vere med på prosjekt som dette. Studentane får delta i alt som skjer, og det er god læring, seier høgskulelektor Inger Knude Larsen til Hivolda.no

Rekrutteringsfirmaet CareerBuilder har spurt en rekke HR-ledere om de verste jobbsøkertabbene. Her nevnes noen: 1. En kandidat skrev «Om fem år har jeg din jobb». 2. En kandidat sendte en video der han prøvde å hypnotisere HRlederen til å ansette ham. 3. En kandidat skrev opp Gud som en referanse (uten telefonnummer). 4. En kandidat påsto at han var en direkte etterkommer av vikingene.


På vei inn i Russlands farligste yrke

Uredd: Artemy Ukrainsky vil lage sin egen uavhengige avis i Russland.

Etter endt femårig journalistikk-studium, må journalistikkstudenter i Russland rakst lære seg yrkets virkelige lekse. Å skrive etter styresmaktenes velbehag er et spørsmål om liv og død. Tjue år etter Sovjetunionens oppløsning. Marianne Huseby Tekst og foto Tjueåringen Artemy Ukrainsky studerer journalistikk ved «Baltic Federal University named by Kant», også kalt BFU for å gjøre det enklere. Etterdønningene av Sovjets totalitære kommuniststyre får han selv kjenne på, enda han lever etter Sovjetunionens tid. Demokrati og frihet er begreper russerne enda bare får smake på, skal vi tro de syv journaliststudentene som har kommet til Volda rett. Dette skaper umulige arbeidsforhold for journalistisk virksomhet i landet. - Ærlighet! Det første kriteriet for å kalle noe journalistikk skytes ut av munnen på den langhårede ungdommen foran meg. – Journalisten må være ærlig mot seg selv og arbeide for folket. Journalistikk på bestilling fra staten og for annonsører er ikke journalistikk som sådan. Dette setter stopper for demokratiutviklingen i landet vårt, forteller den oppegående journaliststudenten. Vil ikke la seg skremme vekk Artemy er usedvanlig håpefull for sin rolle som journalist, sammenlignet med gruppen av studenter han har reist til Volda med. Han

står i motsetning til flere av de andre fast ved sitt utdanningsvalg og velger å følge drømmen om å bli en radikal journalist. Farene som lusker, gjør at mange går med nye utdanningsplaner i tankene. Med sin geografiske atskillelse fra Russlands landegrenser, er studentenes universitetsby, Kaliningrad, omringet av den europeiske union. Derfor er det rimelig å anta at den er friere, mener de unge russerne som forteller at de har mange uavhengige medier i sin by. Uavhengigheten er dog som oftest bare tilsynelatende, og statens kontroll er omtrent like stor som med de avhengige, kommer det også fram. Derfor ønsker Artemy Ukrainsky å lage sin egen avis, og den skal være kritisk. –Jeg er villig til å ta risken. Jeg er lei av at alle bare skriver om kultur og kjendiseri. Det er ikke hva landet vårt trenger. Jeg vil ikke være redd. Det nekter jeg. 52 myrdet Hvert år blir journalister truet på ulike måter. Det er som oftest unge aktivistgrupper som utfører ordre på vegne av styresmaktene. Hus brennes ned, familiemedlemmer av, og journalistene selv bankes opp, og i verste fall myrdes de. Alt for å opprettholde makten i landet. Siden 1992 har 52 journalister totalt blitt myrdet, viser tall fra CPJ (Committee to Protect Journalists). De ansvarlige møter aldri sin straff og det hele kostes under et skap av styresmaktene. Tausheten rundt mordene forteller en historie i seg selv. Med ærefrykt for herr statsmakt På spørsmål om meninger om president Medvedev og statsminister Putin, blir en ellers snakkesalig Artemy stille. Han tenker intenst med hånden støttende på haken, så løfter han hånden frem, åpner munnen, - nei. Hviler

tilbake, tenker mer. Frem og tilbake, til slutt retter han seg opp, kikker bak skuldrene sine som om russiske soldater skulle ha overvåket situasjonen. - Okey, han ser meg intenst inn i øynene, - jeg skal fortelle deg. Dette kunne jeg aldri ha sagt i Russland, men siden vi er i Norge.. Både Mr. President Medvedev og Mr. Statsminister Putin, er veldig intellektuelle menn, åpner han forsiktig med den største respekt i stemmen. - Medvedev, nei unnskyld, Mr. President Medvedev er tror jeg, en god mann. Men han er ingen god president. Han ser ned. Blikket viser frykt, han samler seg, møter blikket mitt igjen. - På utsiden har Medvedev, i motsetning til Mr. Putin skapt et godt rykte utad. For folket derimot, er han ingen god president. Han er for tolerant og åpen for selvstyre i de ulike republikkene. Troen på den sterke mann - Mr. Putin var en bedre president for landet vårt. Vi trenger en sterk mann som kan samle, og reise oss. Ikke en som vingler og lar alt skli ut. Mr. Putin brakte oss i en god økonomisk posisjon, skapte et godt helsevesen og reiste landet generelt. Nå er det bare kaos, Russland er blitt et rart land… Medvedev for ung - Medvedev er for tolerant, fortsetter han nå med sikrere toneleie. - Demokratiet er for ferskt. Vi trenger litt totalitæritet. Nå har vi så mange frustrerte mennesker i Russland, det går utover den enkeltes moral. - Medvedev er for ung, vi behøver en erfaren og sterk mann som Putin til å forsette oppreisningen av landet vårt. Samtidig trenger vi en fri presse, det er Putins svakhet. Vi må miste litt av demokratiet til fordel for litt diktatur. Et ærlig diktatur, med en ærlig presse, der tror jeg vi har løsningen.


Studentfattig fotballturnering Foto av Anne-Lene Molland

Mål: Jonathan Jacobsen bredsider ballen perfekt forbi keeper.

Kun tre studentlag stilte til fotballturnering i den fotballglade studentbygda Volda. Benjamin Brekken Tekst

- Det var bare tre renspikka studentlag i årets turnering, opplyser leder for VTI-fotball, Johann Roppen. - Det er mulig det var enkeltstudenter spredd utover ulike lag, men det ble ikke sagt noe om. Jonathan Jacobsen er student ved høgskulen i Volda og representerer ét av de få studentlagene. Innsatsen ble belønnet med en solid fjerdeplass.

- Det var veldig moro og en vel gjennomført turnering av både oss og de som sto for arrangementet, sier han. Men Jacobsen skulle aller helst ønske at flere studenter meldte seg på. - Det var litt kjedelig at det ikke var flere studenter, da det er morsommere å vinne over noen du kjenner. Det synes nå hvertfall jeg, innrømmer han. Forandring fryder Roppen forteller at Sparebank 1-cup er et årlig arrangement og at entusiasmen rundt fotballturneringen alltid er god.

og kanskje kjøre nattkamper. Vi vil også gå for å være ferdig med kamper i 16-17 tiden på lørdager slik at du har kvelden til andre aktiviteter. Det gjenstår en god del planlegging, så vi får se hva som skjer., forteller Roppen. VSI-turnering? Jacobsen er medlem av VSI ved høgskulen i Volda og forteller til Peikestokken at studentidrettslaget planlegger ny fotballturnering i nærmeste fremtid. - Bra om mange deltar der. For meg betyr fotball å ha det morsomt med folk, samtidig som du gjør noe du synes er utrolig gøy, avslutter han.

- Det har vært veldig bra, og var det også i år. Ekstra morsomt var det at laget «Oransje» vant cupen. De har blitt nummer to, fire år på rad, men i år gikk de helt til topps, sier han. Men til tross for suksess utelukker ikke VTIlederen forandringer i fremtiden. - Vi tenker på å forandre turneringen litt til neste år. Intensivere markedsføringen

Se flere bilder fra turneringen på

www.peikestokken.no


Mannen med sølvtrusa

Ikonet: Erik Isaksen er norsk wrestlinglegende med internasjonal erfaring.

Som gutt drømte Erik «Ikonet» Isaksen om å bli wrestler. I tillegg til å være markedsøkonom og kommentator på Eurosport, regnes han i dag for å være Norges mest profilerte utøver i sportsgrenen Knut Arne Oseid Tekst Marius Sætre Foto - Det er et stort risikoelement i wrestling, man er aldri hundre prosent trygg. Man skal helst være i stand til å kunne gå nye kamper igjen senere, ler Norges mest profilerte wrestler, Erik Isaksen. Eller, «ikonet» som han heter

når han sloss i ”baris” og glinsende undertøy. 36-åringen ser på seg selv som en blanding av showmann, stuntmann og idrettsutøver og er egentlig ikke redd for så mye. - Men å kjøre over Stranda-fjellet på denne tiden av året, dét var en skremmende opplevelse, innrømmer den over hundre kilo tunge bryteren. Inspirert av Sky-Channel Allerede da Erik var elleve-tolv år gammel drømte han om wrestling. Hjemme i stuen fikk de nemlig se på Sky-Channel, og det var der han ble fascinert av den actionfylte sportsunderholdningen. Etter hvert som han ble eldre, fortsatte han å se mer av sporten, men den på tiden var det ikke noe miljø for idretten i Norge. I 1995 reiste han for å studere internasjonal markedsføring i Leeds, og tok samtidig wrestlingtimer. Da han kom tilbake til Norge fire år senere, begynte han å trene andre likesinnede, og vips ble Norges Wrestlingforbund etablert i 2001. Kort tid etter ble det første norske wrestlingshowet holdt i Trondheim. Likevel har ikke sporten fått sitt store gjennombrudd i Norge. - Per dags dato regner jeg å ha rundt 20

norske utøvende wrestlere, der man kan telle antall kvinnelige utøvere på en hånd, sier Isaksen. Wrestling på hjernen De som har litt kjennskap til det norske wrestlingmiljøet vil nok kjenne igjen Isaksen fra Eurosport, der han fast kommenterer alt som har med wrestling å gjøre. I tillegg til jobben i TV-kanalen, driver han med salg og markedsføring, samt arrangerer og deltar selv på wrestlingshow. Altså er det stort sett wrestling det går i, også privat med familien i Lillestrøm. Der tar han seg imidlertid tid til litt avveksling i blant. - Jeg har sansen for krimserier da. TV-seriene Bones og Mentalisten på TV3 følger jeg ofte med på, sier Isaksen. Men der stopper det egentlig. Noe mer han gjør for å slappe av, kommer han ikke på. Å høre på musikk for eksempel, gjør han sjeldent. Bare hvis det kommer fra radioen mens han kjører bil. Livsstilen tar mye plass. - Det blir for eksempel mye trening. Sånn som i hvilken som helst annen idrett, er fysisk form helt avgjørende for utøveren, sier Isaksen som trener teknikk og styrke nesten daglig.


«Splashet» av en dame Juks og skuespill, er nok for mange synonymt med idretten wrestling. Isaksen bekrefter at det skal være underholdende for publikum, men kan avkrefte at kampene er avtalt spill. Tvert i mot, alt er improvisert. - Man må være i stand til å kunne gå kamper mot hvem som helst, hvor som helst og når som helst, sier Isaksen. Under mange av kampene han har gått i Europa og Asia, hender det ofte at det nærmeste han kommer et håndtrykk er et kvelertak på motstanderen. Det gjelder også dersom motstanderen i ringen skulle vise seg å være en av det motsatte kjønn. Akkurat det fikk Isaksen erfare, da han i en av sine første kamper i England gikk en såkalt ”mixed tag team match”, en kamp med team bestående av kvinnelige og mannlige utøvere. - Damen på det andre laget viste seg og være ganske stor. Så hun enkelt og greit «splasha» meg, ler Isaksen og innrømmer at kampene blir ganske annerledes når han skal gå mot en kvinnelig motstander. Hjerte/smerte-sport. Hvorvidt man er kvinne eller mann har ingenting å si for utøveren. Ikke alle kan bli wrestlere, men har man rett innstilling og kan tåle en støyt har man muligens en sjanse til å få prøve seg i ringen. - Du skal helst ha et stort hjerte for idretten, samtidig som du må tåle en del smerte, oppsummerer Isaksen. Det er ikke uvanlig at noen brekker en ankel, pådrar seg skader i nakke og rygg eller må lappes sammen med nål og tråd etter kampene. For bare noen uker siden ble Erik Isaksen stiftet sammen i hodebunnen og fikk tre sting over venstre øye. Under matchen hadde han blitt slått mot kanten på ringen av motstanderen. - Slikt skjer, forklarer Isaksen og stryker kjapt over det venstre øyebrynet.

Leap of faith: Det karakteristiske «frog splash» ble brukt flere ganger på Rokken, til stor begeistring fra engasjerte tilskuere.

Selv går han fast til kiropraktor én gang i måneden. Da føler han seg skikket nok til å kunne fortsette å drive med det han elsker.

Se flere bilder fra Wrestlingen på

www.peikestokken.no

Smerte: Hvorvidt wrestling er «falskt» eller ei kan diskuteres, men en ting er sikkert: Det gjør faktisk vondt!


Kultur Isbading - Treningstest - Kvelertak - Thomas Numme Foto av Chris-H책vard Berge


Stive brystvorter! «Jeg trekker meg!»

Foto av Lars Brock Nilsen

Sur vind og yr var ikke til hjelp da et titalls studenter frivillig senket seg ned i et vannbasseng med temperatur farlig nær frysepunktet. Marius Sætre Tekst

- Jeg trodde skoene var vanntette. Eivind Tveter smiler. For hvert øksehogg blir 20-åringen pisket i ansiktet av det kalde vannet. Det våte håret størkner og legger seg som hvite istapper i pannen. Han har sakte men sikkert forstått at det blir vanskeligere å bryte gjennom isen enn han i utgangspunktet trodde. Vinterens ujevne temperaturer har sørget for at isen ligger lagvis, og for å ha håp om å bryte lag nummer to, er han avhengig av å vasse ut i det ankelhøye isvannet. Journaliststudenten tråkker forsiktig ut i det lille vannbassenget og begynner arbeidet med å bryte gjennom nok et lag med is like utenfor bryggen ved Rotevatn. Kalde føtter - For de som har sokkeskift vil jeg anbefale å beholde sokkene på når dere går i vannet. Det er tre dager senere, og Eivind er tilbake på Rotevatnet. Over 20 studenter har møtt opp, men langt i fra alle skal bade. Flesteparten er der for å overvære de tretten studentene som

skal legge hodene i bløt. Den sure vinden og lette regnværet gjør imidlertid at tretten fort blir til tolv. 19 år gamle Sjur Magnus Bergstrøm får kalde føtter og beholder sko og sokker på, fremfor å svømme i den lille isråken. De resterende studentene tar utfordringen med en varierende grad av strak arm, og Eivind kan notere isbad på alt fra to sekunder til over fire minutter. - Jævlig bra! Eivind roper ut til Knut Arne Oseid. Lørdagens femte isbader opplever både kuldesjokket og hyperventileringen som følger med. Kroppen reagerer automatisk på det kalde vannet og pusten akselerer til et tempo på linje med det man vil oppleve ved et panikkanfall. Når det umiddelbare sjokket går over, forsvinner følelsen i fingre og tær sakte, og blodtilstrømningen til hodet vil også reduseres. Imidlertid er det liten fare så lenge man ikke oppholder seg i vannet i over ti minutter, og Knut Arne er aldri i fare med sitt to minutter lange bad. Stive brystvorter Eivind selv kommer betraktelig nærmere. Med 9 av 12 bad unnagjort, velger Eivind å legge seg ned i det grunne isbassenget. Lengste bad til nå er på to og et halvt minutt, og 20-åringen proklamerer selvsikkert at rekorden snart er slått. Omringet av ivrige skuelystne, forfrosne medstudenter, samt et stort antall fotografer, forsøker han å gå rolig ned i vannet. Kun de stive brystvortene røper at heller ikke Eivind er helt komfortabel med situasjonen. Fire minutter, en kaffe, to boller

og et intervju med student-tv senere gir han seg. Ikke helt upåvirket. - Dette var mildt sagt friskt. Samtidig ufattelig morsomt at så mange hadde lyst til å være med, avslutter Eivind mens han ser at dagen siste isbader, Wibeke Nord Haugland, tar dagens lengste bad. Fire minutter og 17 sekunder. Dette skjer med kroppen: Vann absorberer varme ca. 25 ganger raskere enn luft, noe som gjør at du umiddelbart får kuldesjokk i kontakt med vann med lav temperatur. Når kroppen får kuldesjokk vil den automatisk reagere ved og hyperventilere, altså rask ukontrollerbar pusting. En gjennomsnittlig mann kan oppholde seg i isvann i opptil en halvtime før kroppstemperaturen kan bli kritisk. Om du befinner deg på dypt vann er det imidlertid grunn til å være mer forsiktig. For etter to minutter risikerer du å miste følelse og bevegelighet i fingre og tær, og etter ti minutter i isvannet er du sannsynligvis ikke lenger svømmedyktig. Dette er fordi kroppen reagerer på det kalde vannet ved å redusere blodtilstrømmingen til de mindre viktige organene, samtidig som du vil begynne å skjelve. Reaksjonene reduserer musklenes evne til å produsere kraft, mens skjelvingen i løpet av få minutter vil gå sterkt utover din koordinasjonsevne.

Se flere bilder fra isbadingen på

www.peikestokken.no


Peikestokken tester:

Treningstilbud

Tøy og bøy: Veronica var ikke like heldig med alle bevegelser, og skapte derfor egne alternative metoder

Hun har aldri satt sine føtter inne på et treningssenter, sliter med traumer etter gymtimene på videregående, og hun mildt sagt hater å trene. Veronika Tretnes Knutson (20) er Peikestokkens treningstester. Mari Reisjå Tekst og foto

Fotball med Studentidrettslaget Testens billigste

Først ut i testen er Studentidrettslaget, og Veronika gleder seg ikke. Stemningen i salen minner om en god, gammeldags gymtime. Salen fylles litt etter litt opp med fotballglade menn. Veronika blir valgt til målvakt. Hun slipper inn to mål på to minutter. Neste runde har hun problemer med å skjønne hvilket lag hun er på, mens hun beskytter kroppen fra kontakt med ballen. Vi går, før vi ødelegger resten av treningen. Veronika satt pris på at ingen av guttene skrek til henne og på grunn av hennes elendige ferdigheter, så sånn sett innrømmer hun at dette var bedre enn en gymtimene på skolen. Treningsutbyttet ble derimot hva hun gjorde det til selv. Veronika trente omtrent like mye som hun hadde gjort om hun lå foran TV-en

og zappet. Det er selvfølgelig mer Veronikas problem enn Studentidrettslagets. Tre positive: Sosialt, billig, tilgang 24 timer i døgnet. En negativ: Svømmehallen er ofte opptatt utenom faste tider, og har dessuten ikke badevakt utenom disse tidene. Treningstilbud: Fotball, volleyball, svømming, innebandy og aerobic er organisert. Fri tilgang til svømmehall og styrkerom. Pris for et år: 600 kr


Innersvingen

Testens mest avslappende Speilene er byttet ut til fordel for malerier, gamle ABBA-slagere flyter ut av små høytalere ,og to ganger i minuttet sier en stemme: «Bytt stasjoner. Prøv å lukke øynene og kjenne etter hvilke muskler du bruker». I dette rommet sitter Veronika, hvit i ansiktet, og presser på sine sjeldent brukte muskler. Et hest frempresset «ja», bekrefter at dette er tungt. Det skal det være, men Innersvingen – Sirkeltrening for kvinner, er ikke til for å bygge muskler, men å styrke dem. De tre andre kvinnene som er der samtidig som oss, oppdaterer hverandre på ukas siste sladder, mens de fniser og ler. Veronika holder på å glippe en armring i hodet på undertegnede, mens hun forklarer at dette egentlig er perfekt for henne. Hun liker å holde på for seg selv. Menn har ikke tilgang til å trene her, noe lederen understreker er avslappende for mange. Så sjekking blir det lite av. De har også noen brukere fra kulturer hvor kvinnene helst ikke skal trene med menn. For spesielt interesserte er det nok derimot ikke umulig å finne en eller annen MILF i kjernegruppen med alderen 45 pluss. Om vi heller skal fokusere på treningen, tar en runde med 30 sekunder på hvert treningsapparat en halvtime. Man skal helst ha tre slike halvtimer i uka for å få effekt. Selv om to runder holder for Veronika i dag, ser det ikke ut til at hun får lyst til å grave seg selv ned i jorda og bli der. Hun er fornøyd, men om dette er fordi hun har blitt lykkelig av å trene, eller lykkelig av å ikke trene så veldig hardt, det kan man jo spørre seg selv om.

Intimt: Aktiv trening var lite, men koselig. Ingen steder å gjemme seg. lokaler. Hun liker hjemmefølelsen man får av å sette skoene fra seg ved inngangen. Sliten må man også nødvendigvis bli, for det er ikke noe hjørne man kan gjemme seg bort i og late som om man trener her.

Tre positive: Enkle, effektive øvelser, ingen andre som presser deg enn deg selv, gratis prøveuke for alle.

Tre positive: Lav ferdighetsterskel, lange åpningstider og helt klart: massasjestol.

En negativ: Ingen oppvarmingsapparater.

En negativ: Rotete, men det kan kanskje unnskyldes i oppstartfasen.

Åpningstider: 07:00-23:00 (09:00-21:00) Pris for et år: 2.900 kr

Aktiv Trening

Testens mest hjemmekoselige Voldas eneste treningssenter med massasjestol. Om Veronika fikk bestemme selv, hadde hun gjerne blitt i den under hele testen, men må man så må man. Senterets oversosiale resepsjonist kunne fortelle oss at man burde velge å trene på Aktiv, siden dette er lite og intimt. Lite og intimt er det også inne i senterets eneste trimsal, hvor Veronika nå må gjøre koordinerte bevegelser til russehiten «Infinity». Veronikas nøkkelfilosofi i russetiden kan tenkes å ha vært å finne på sine egne, alternative bevegelser, noe hun også gjør nå. Alternative bevegelser eller ikke, Veronika blir for første gang i denne testen sliten. Men Veronika synes Aktiv har koselige

Treningstilbud: Spinning, aerobic, styrke, basic zumba og thai chi organisert. Styrke- og oppvarmingsapparater. Åpningstider: 05:00 - 22:00. Pris for et år: 2990 kr

Tren

Testens mest profesjonelle Høyt under taket, store vinduer, alt av utstyr og et profesjonelt preg. Dette fører til lange køer, og da vi var her mandag kveld, var det mer eller mindre stappfullt. I jentegarderoben ble det antydet at det ofte er en pen bukett gutteblomster oppe og koser med vektene, så man kunne kanskje tro at sjekkemulighetene her var større enn noe annet sted. Den gang ei. Ettersom trenguttene var opptatt av å se

på seg selv i speilet, var det for oss rett ned og teste senterets for tiden mest populære aktivitet: Zumba. - Ikke vær redd. Det er ikke så viktig at dere følger meg, bare dere følger retningen, starter instruktøren. Veronika tar faktisk dette med retningen overraskende bra. Vi skjønner fort at slagordet «slutt å trene og join the party!», ikke bare er tull. De oppmøtte drar frem sin indre latinamerikaner og rister løs som om de aldri skulle gjort annet. Veronika kunne med rette frykte å få en pupp i trynet, men det ser ikke ut til at hun tenker over det. Vår kjære, treningshatende Veronika shaker derimot løs på alt hun har - og mens hun står der og slår seg selv på baken, får vi testens første smil! Dagen er reddet, testen er reddet; og Veronika innrømmer sjokkert for seg selv at hun nå vurdere å starte og trene. Tre positive: Profesjonelt, rent, velutstyrt. En negativ: Mye mennesker, både på egentrening og timer. Treningstilbud: Spinn, zumba, styrke, step, yoga, corebar, bosu og body attack organisert. Styrke- og oppvarmingapparater. Åpningstider: Hverdager: 08:00-22:00, ons: 06:30, lør: 10:00-18:00, søn: 13:00-21:00. Pris for et år: 4200 kr


ÂŤProteser, nakenhet og mora di!Âť


Rim i skjegget! NRKs Lydverket påsto i høst at menn med skjegg er menn som vil noe. De vil forandre verden. Kvelertakvokalist Erlend Hjelvik har skjegg. Mye skjegg. Petter Fløttum Tekst Marius Sætre Foto

«Det magiske mjød, det daglige brød», skriker Erlend utover Rokken. Publikum responderer som bare mjøddrikkende masser kan. Erlends hake er tett gjengrodd og godt tildekket. Det samme kan ikke sies om magen. Den glinser suggererende mot publikum. Skjegget og den bare magen er midtpunktet de fem andre medlemmene av Kvelertak roterer, spinner, hopper, spiller og skriker rundt. Til publikums takknemlige forlystelse. Men dette er senere på kvelden, etter at taklysene er slukket og spotlightene har tatt over. Kun timer før foregår det meste i langt roligere og mindre klamme omgivelser. Mesteparten av svetteproduksjonen står da Peikestokkens utsendte for. Kvelertak-gutta er friske og tørre. Det er bare å innrømme, en mann med langt hår, buskete vikingtrekk, en gjennomtatovert, omfangsrik kropp og som synger om blodtørst, han er litt skummel. På utsiden i alle fall. Når han begynner å prate derimot, da blir alt så mye tryggere. Særlig når praten dreier seg om skjegg og nakenhet.

Hakeprotese - Skjegget er et bevisst valg. Et bevisst valg om at jeg ikke orker å barbere meg. Noe fremtredende politisk statement er altså ikke Erlends mandige rugg. Det er et latskapsrugg. Og en protese, som han selv kaller det. - Uten skjegget så ser jeg bare ut som en koselig tjukkas. Når jeg barberer meg så har jeg ingen hake. Skjegget er en hakeprotese, kan en si. I tillegg så tar det fem kilo av vekta. Altså, hadde jeg syntes jeg var penest uten skjegg, så hadde jeg barbert meg. Jeg er rett og slett estetisk mest komfortabel med skjegg. Masse hår og ingen skjorte ser ut til å være Erlends foretrukne arbeidsantrekk. Forklaringen på lettkleddheten er like enkel som den er logisk: - Jeg svetter som en gris. Han forklarer også at skjortekastingen er et signal til publikum om at de mer enn gjerne må følge hans eksempel. - Nordlendingene er de flinkeste. De er uten tvil oftest i baris. - Det har også hendt at Erlend ikke har nøyd seg med å kle av bare overkroppen. For eksempel da de turnerte med det amerikanske hardcore-/punkbandet Converge. De var oppvarmingsband, og etter at de selv var ferdige og Converge sto på scenen fant de det for godt å løpe nakne opp og ta en liten runde for publikum. - Det er jo den ultimate spøken. Jacob, vokalisten deres, ble litt forbannet, men det gikk raskt over. Vi hadde gjort det en gang før da vi var oppvarmingsband for Skambankt i Drammen. Vi gjorde det da vi var bandet som varmet opp, og nå har vi med egne oss backingband. Målet er at de skal gjøre det samme for oss.

I juni skal de nok en gang være backingband, da for selveste Foo Fighters. Hvor mye tøy som eventuelt kastes kan kun tiden vise. - Du kan ikke bytte ut mora di De seks Kvelertakerne lever tett oppå, med og rundt hverandre. Som alle som tilbringer mye tid sammen har de sine triks for å få forholdet til å fungere. Gitarist Vidar Landa forklarer noen av metodene, samtidig som han holder Erlend på låret og trekker ham så tett inntil seg som mulig: - Vi er som en familie, og heldigvis har vi noen som kjører over de andre. Hvis de derimot går for langt og over grensen tar vi en «intervention». Vi har mange «interventions», for å si det slik. Ja, vi er som en stor, god og dysfunksjonell familie. Altså, vi blir jo lei av hverandre, akkurat som i andre familier. Men du kan ikke bytte ut mora di, uansett hvor sur du er på henne. Du kan kalle henne ei jævla fittekjerring, men hun er og forblir mora di. Slik er det med Kvelertak også. Vi kan bli lei av hverandre, men det går over. De andre guttene går ut og inn av rommet, setter seg og reiser seg. De setter på musikk og henter seg flere øl. Hvor stor konsensus det er rundt Vidars beskrivelse innad i Kvelertak er ikke så lett å si. Erlend sår i alle fall litt tvil: - Bare skriv at det er bullshit. Det blir mer og mer bevegelse og plasskifter i rommet. Intervjueren har i tillegg fått det han vil, altså nakenhet og skjegg. Kvelertakerne, med Erlend Hjelvik i spissen, sier et foreløpig farvel før konserten med sin versjon av en politisk statement: - Vi skal voldta Volda, mens vi hører på Mars Volta. Menn med skjegg vil altså noe. De vil visstnok forandre verden.


Nummis, tilbake i Volda! av Alexander Slotten

M

ed numne fingertupper og alvorlig kneskjelv fikk Peikestokken møte Thomas Numme. Sammen med bandet Vegas var han på visitt for å underholde feststemte studenter. Jeg var svært nervøs da jeg sto utenfor kontoret hvor tv-kjendisen Thomas Numme befant seg. Med meg hadde jeg en lapp med spørsmål, en penn jeg hadde lånt fra Rokken og min trofaste kompanjong Kristoffer Eidsnes. Thomas Numme skulle snart ha lydtest med bandet sitt Vegas, men først hadde vi avtalt et lite intervju med han. Thomas Numme åpnet kontordøren. “Hvor er denne Alex hen da?” Han sa navnet mitt. Og han har vært på Senkveld. Herregud. Jeg har utrolig lett for å bli starstruck. Dette kunne fort bli stygt. Jeg hilste på Thomas og vi satte oss, han i en sofa og jeg på en stol. Jeg tok

en rask faktasjekk. - Du har studert på Høgskulen i Volda, stemmer ikke det? Jeg kjente hjertet mitt banket. Om dette ikke stemte var resten av spørsmålene mine ubrukelige. - Joda, jeg gikk her fra 1994 til 1996 på radiojournalistikk. Før det rotet jeg rundt på Blinderen og visste ikke hva jeg skulle finne på. Det var bare helt tilfeldig at jeg begynte å studere journalistikk. Men jeg hadde hørt at det var et fantastisk studiemiljø i Volda, så derfor dro jeg hit, helt aleine. - Hvor bodde du da du studerte her? - Jeg bodde et sted som het Solbakken. Det er revet nå, men den gangen var det et skikkelig mediekollektiv. Og vet du hva, vi hadde faktisk utedo. Vi kalte den Synnøve. - Synnøve Solbakken altså, flirte jeg. Jeg synes å huske at det var navnet på en kjendis. Dette kan være feil. Jeg innså at jeg skulle ha holdt kjeft og stilte raskt et nytt spørsmål. - Dine beste år! - Hva er ditt beste tips til studenter i Volda? - Mitt beste tips er rett og slett: husk å ha det gøy. Dette er nok de beste

årene i livet ditt. Og husk at det du gjør utenfor skolen betyr minst like mye som det du gjør og lærer på skolen. - Og hva savner du mest med Volda? - Jeg savner mest det å være i 20-årene, lo han. Og friheten. Det er kanskje det jeg savner mest. Friheten. - Og du traff vel konen din her i Volda, stemmer det? - Det stemmer! Hun var litt «hard to get», brukte et par måneder. - Da du studerte i Volda, hvordan så du på fremtiden da? - Vel, de sa at om du jobbet hardt i 10 år ville du kanskje få jobb i NRK. - Så du hadde blekere forventninger til fremtiden enn du hadde trengt? - Du kan nok si det sånn! De kuleste kjendisene - Du intervjuet vel kanskje noen kjendiser da du gikk journalistikk her? - Jada, jeg husker godt da jeg intervjuet DumDum Boys, et band jeg var og fremdeles er veldig stor fan av. - Var du nervøs da eller? - Ja. Hvertfall utrolig skjerpet. Men den følelsen forsvinner aldri helt. Jeg merker det fremdeles når jeg sitter der på Senkveld og snakker med for eksempel Robbie Williams eller Keith


«Jeg savner å være i tjueåra»

Foto av Chris-Håvard Berge

Richards. Det er ganske sprøtt. - Så du har forståelse for at jeg er litt nervøs her jeg sitter da? - Ja, absolutt, smilte han. Sympatien hans hjalp på nervøsiteten. - Hva er den kuleste kjendisen du har intervjuet? - Det må nok være Desmond Tutu! Han var helt fantastisk. - Du hadde vel ikke trodd, da satt her i Volda og studerte, at du en dag ville sitte i beste sendetid og intervjue Desmond Tutu? - Haha, nei det kan du trygt si. Det er ganske vanvittig. - Så du tar det ikke for gitt? - Nei, overhodet ikke. Jeg har vært veldig heldig. Men hele kullet mitt hadde egentlig veldig flaks. Vi fikk utplassering der vi ville. Jeg fikk utplassering i P3 og da bare ga jeg alt. Det er veldig viktig å jobbe hardt når du kan, og vise folk hva du er god for. Trenger pause fra Harald - Jeg husker da jeg så deg på Senkveld før så hadde du bare skjegg i sånne hjemme-hos reportasjer og «behind the scenes», og aldri i studio. Og jeg synes det var så dumt, fordi jeg synes

du kler skjegg så godt. - Du synes det altså? - Du har litt da. Det er forresten noen ting til jeg lurer litt på angående Senkveld. - Skyt. - Henger du med Harald på fritiden? - Jada. Men vi må ta litt pauser fra hverandre av og til. Jeg er ganske sikker på at jeg ser fjeset hans mer enn jeg ser fjeset til konen min! Men vi var utrolig mye med hverandre i begynnelsen av… - Idol? Skjøt jeg inn. - Senkveld. Jeg burde holdt kjeft. - Da dro vi på ferier sammen hele tiden og var veldig mye med hverandre. Vi gjør det fremdeles av og til da, sammen med Truls. De mentale bildene av Thomas, Harald og Truls i badebukse på en strand satte meg ut et lite øyeblikk, og det ble en kort, men følt stillhet. Jeg ristet av meg det tullete gliset og kremtet. «Nummis!» - Hadde vi noe mer da? Ah, jo. Jeg hadde egentlig tenkt å stille dette spørsmålet helt først, men så turte jeg

ikke. Men siden du er så utrolig koselig så stiller jeg det likevel: Du har jo mye mer erfaring enn meg med å intervjue kjendiser. Om du skulle intervjuet deg selv, hva ville du da spurt om? - Oi, det var et ganske dypt spørsmål. Nesten for dypt! Jeg ville stilt omtrent de samme spørsmålene du har stilt meg nå tror jeg. Jeg føler du har stilt meg veldig bra spørsmål som har fått meg til å tenke, og jeg tror du har blitt bedre kjent med meg. - Fikk jeg nettopp skryt for journalistikken min av Thomas Numme? - Det gjorde du. - Noter dette, Kristoffer! Men jeg lurer på om vi skal runde av der jeg. Vi må bare ta noen bilder til avisen og noen til Facebook. - Selvsagt. Jeg ser tiden har flydd. Men vokalisten skal jo alltid være litt sein til lydsjekken! Vi tok noen bilder til avisen og mange til Facebook, og jeg kalte han Nummis. Vi takket for praten og Thomas fortet seg ned til lydsjekken. For en utrolig koselig fyr.


«Monster under senga» av Mikael Tabutiaux

«Julegaver» av hele Seriereiret


Hvor vil du? land elig g n E lykk » r i l b er! «Du å gå d av ide 28 s

I «Vi vel ndia tet i tuk ubeskr ivelig o -tuk. En pplevel se!» side 27

«D

ek Ken u ya l t len u e v relle ar eno forsk side je r 26 me!» l-

Illustrasjon av

Marius Sætre


Høgskulen i Volda samarbeider med over 45 land i hele verden. Alternativene er altså mange for reiselystne personer. Peikestokken har tatt en prat med studenter som har vært utenfor landegrensene, og fått en opplevelse helt utenom det vanlige.

«Et sp Australia ennen de pus alle ka tehull n ha g odt av !» side 25


Foto av Eirin Zerwekh Norstein

Barnepass: Jentene hadde gode relasjoner med barna.

For en norsk student er det ikke hverdagskost å slakte høne til sin egen middag. Ei heller å se nesehorn i fri natur eller spise ris med hånden. Praksisen i Kenya gjorde dette mulig for barnevernsstudenten Cathrine Yndestad og hennes klassevenninner. Oda Marie Midbøe

Tekst I tre og en halv måned var Kenya hjemlandet for 14 barnevernsstudenter fra Høgskolen i Volda. For noen falt valget på storbyene Mombasa og Nakuru. Cathrine Yndestad (22) og hennes klassevenninner Eirin Z. Norstein (25) og Heidi N. Martinsen (22) ville til et mindre sted. I den kenyanske byen Bungoma, nær grensen til nabolandet Uganda, ble det utfordrende, spennende og lærerike opplevelser for de tre jentene.

Sparsomt vannbruk Boforholdene var etter norsk standard ganske primitive. Likevel er jentene enige om at det var en respektabel bolig i kenyansk forstand. Alternative måter å dusje på ble fort en vane, så vel som å samle opp brukt vann til senere bruk. Til tross for dette, ville ikke jentene bodd et annet sted.

På dagtid arbeidet de ved et barnehjem kalt Kanduyi Childrens Home. Her hadde de diverse oppgaver som å undervise, vaske klær, passe kuer, og arbeide på kjøkkenet. I ettertid er det de fysiske og kulturelle forskjellene som har gjort størst inntrykk. - Kenyanerne er veldig opptatt av å dele. Og de har en flott fellesskapstanke, påpeker Heidi.

- Vi kunne ha bodd mye finere, men da hadde vi ikke fått disse erfaringene, meddeler Cathrine.

Ba for maten Et annet aspekt av Kenya som jentene trodde de var forberedt på, var religion. Likevel ble dette en overraskelse. I området de bodde var alle kristne. De utfoldet sin religion i sosiale, livlige, og langvarige gudstjenester, så vel som i hverdagen. - Vi måtte be for maten hver gang vi spiste. Fikk vi en kopp kaffe måtte vi be for den, ler Cathrine. Det hendte at jentene glemte seg. - Noen ganger holdt vi på å spise før bordbønnen var sagt. Det var ikke så enkelt å forklare at vi ikke var så religiøse, så vi sa at vi ba inni oss, forteller Eirin.

Da ville de nemlig ikke lært at det var taktisk smart å sette ut bøtter når det regnet. Eller å spare på hver dråpe vann, brukt eller ubrukt, for å kunne skylle ned i do. Månedsleien på 250 kroner var det ingenting å si på. Givende arbeid Den sprudlende trioen valgte å oppholde seg i Kenya fordi de ønsket å komme i kontakt med et nytt samfunn. I Kenya lå mulighetene til rette for å bli kjent med en ny kultur på nært hold. - Det avgjørende var at vi kunne være aktive deltakere. Her fikk vi bli kjent med mange mennesker og leve som kenyanerne, smiler Heidi.

Vil tilbake Med bena godt plantet på Voldas glatte underlag, ser jentene tilbake på tiden i Kenya med et smil. Et praksisopphold i Kenya er noe de definitivt vil anbefale andre eventyrlystne studenter. De har allerede begynt å tenke på en ny tur, og har smugtittet på flybilletter.

Det at de fikk mulighet til å dra på safari, rafte i Uganda, og dra på studietur til Mombasa og Nairobi, hadde heller ikke negativ innvirkning på avgjørelsen.

- Vi fikk en opplevelse for livet, og lærte ufattelig mye, meddeler Cathrine med glitrende øyne. Nå får de bare håpe at neste tur til landet under Afrikas røde sol ikke er langt unna.


- Kuer på eldresenter

Privat foto

Sjelen til din bestemor kan meget vel befinne seg i en ku. Derfor er kua hellig i India, akkurat som bestemor. Maren Speilberg Tekst «I vognen bak en liten moped, et kjøretøy kalt ”tuk-tuk”, sitter tre vinterfargede nordmenn på sin andre dag i India. At det er verdens nest mest befolkede land merkes på trafikken, og som belteløse passasjerer til det som har vist seg å være en cirka 12 år gammel kjørelærling, er ikke Kristin Grydeland alene om å være litt nervøs. At farten er uforsvarlig høy hjelper ikke. To minutter senere står hun fortumlet oppå sine to medreisende, med overkroppen ut av døra på kjøretøyet som ligger på siden; å velte med tuk-tuk kan nå føres på ”Utrolige opplevelser i India”-listen.» - Det første jeg tenkte var: ”Hvor er døra?”. Først etter at jeg innså at jeg faktisk stod i den, begynte jeg å bekymre meg over at vi lå midt i en trafikkert motorvei der trafikkregler åpenbart var fremmedord. Vil tilbake Et halvt år har gått siden hun sammen med ni studiekamerater, blant dem Einar Lie Slangsvold og Hanne Evensen, dro på Høgskulens utvekslingsprogram ”Reportasjearbeid i framand kultur”. Det ble en opplevelse for livet. -­­­ Alle som var på tur er enige om at India er et land man må besøke, gjerne flere ganger. Det er helt ubeskrivelig! sier Kristin. Etter seks uker i Volda med undervisning i Indias kultur, politikk og historie, i tillegg til noen journalistfaglige emner, står syv uker i landet for tur. To uker reiser man sammen med lærerne på et fastsatt opplegg, de resterende fem bestemmer man selv hvor og med hvem man vil reise. Det eneste kravet er at du ender opp med en reportasje fra India. Den leveres i midten av desember, deretter har man en muntlig eksamen der valg av metode og tema presenteres og begrunnes for en sensor. - Det er jo en fantastisk måte å få 35 studiepoeng på, sier Einar. Han skrev en reportasje om en tefarm i byen Darjeeling. Hanne fokuserte på sikkerheten rundt tuk-tuk’er, etter førstnevntes opplevelse som utrolig nok kun resulterte i noen småskrammer. Dette takket være en

Taj Mahal: Studentene stod mange timer i kø for å se insiden av palasset. god porsjon flaks og 50 hjelpsomme indere i rollen som trafikkpoliti. Ifølge trekløveret er det ikke noe problem å finne emner å fokusere på, da Indias kultur står i sterk kontrast til Norges. Eldresentre for kyr Hinduisme er den klart største religionen, i tillegg til at buddhisme og sikhisme er relativt utbredt. På grunn av deres tro på gjenfødsel er alle levende dyr hellige, særlig kua som ansees som det siste stadiet før nirvana. I frykt for at kua i hagen kan huse din bestemors sjel, er det ulovlig å slakte, og det finnes blant annet eldresentre for kyr. Noen indere bruker dessuten munnbind konstant for å være sikre på å unngå å svelge insekter. - Det er så forskjellig fra Norge at det er umulig å forberede seg på det, sier Kristin. Ingenting av det vi opplevde var som vi hadde forestilt oss det, men i de fleste tilfellene gjorde det opplevelsene enda bedre enn forventet. Einar er enig. - Folkemengden er større, tuk-tuk’ene skrøpeligere, religionene mindre fremtredende, Taj Mahal vakrere enn det sies,

det serveres kjøtt på nesten alle restauranter, det er ikke gitt at man blir matforgiftet, naturen er variert og menneskene vennlige, men uten intimgrenser, ramser han opp. Det er lett å bli grepet av fortellinger og beskrivelser, og smittet av fasinasjonen de tre journalistikkstudentene har fått til India. Den rosa byen - I den ene byen vi besøkte ble alle bygninger i sentrum malt rosa i 1853 for å hylle en britisk prins som kom på besøk, og det var et morsomt syn, forteller Einar. Etter syv uker i en annen kulturverden innrømmer de imidlertid at det var godt å komme hjem til brunosten, men det tok ikke lange tiden før de begynte å savne India. De anbefaler alle fremtidige utvekslere som liker eksotiske opplevelser og ønsker en tur helt utenom det vanlige, å søke. Til de tolv elevene som er så heldige å få plass, har 2-klassingene et par råd: - Vær ekstremt hygienisk, åpen, men småskeptisk, reis flere enn én og vær obs på unge tuk-tuk-sjåfører! Søknadsfristen for 2011 er 1. mars


Privat foto

Smale blikk og fremmed skikk Marianne Huseby Tekst Å starte rett på en bachelorgrad etter videregående kan fort forårsake litt pusteproblemer midtveis for en rotløs ungdom. Et friår med jobb og reise ville kanskje ikke vært så ufornuftig som mor og far påstod likevel. Tanken slår deg, men du sitter nå her på lesesalen fastbundet i en utdannelse du investerer dyrebare ungdomsår og penger i. Er du først kommet inn under høyskolens beskyttende vinger derimot, skal du snart se at verden ligger forut for dine føtter kjappere enn du tror. Hva sier du til et halvår med valgfrie studieemner et helt annet sted i verden? Et avbrekk utenfor Norges trange grenser kan være enhver forunt. Musikkstudent Stine Elise B. Eikefet fikk kjenne på følelsen da hun som fersk russ hoppet rett over til høyskolens strenge timeplan. Da hun fikk tilbud om å ta et utvekslingssemester i Asia allerede midtveis i utdannelsen, fløy derfor sommerfuglene på høygir i kroppen til tjueåringen. Tanken på å reise fra det regnvåte vestlandet til fordel for å studere kultur i Japan og Australia, etterfulgt av en måneds fri reising med kjæresten, ble umåtelig fristende. Med fullspekket studielån

i baklomma og 30 studiepoeng så å si i boks, reiste hun dermed av gårde med god samvittighet. Kunne det bli bedre? Tretti Voldastudenter inntok plassene på Griffith University i Brisbane Australia, etter en ukes introduksjonskurs i Volda. Eikefet fikk innkvartere i et hus hun leide sammen med noen av sine medstudenter. Dette hadde de selv ordnet i forkant. Studentene fulgte her forelesninger to timer daglig. Resten av tiden ble brukt til utforsking av strender og byliv. -Det var overraskende lett å komme i kontakt med Australierne, i og med at vi utgjorde en liten norsk koloni der borte, flirer Stine Elise. Turen til den såkalte outbacken i Bourke var likevel den som gav musikkstudenten mest. Der bodde studentene hos Australske familier og fikk så lære å kjenne kulturen på en helt annen måte. - Australierne er bare så annerledes enn oss, de er utrolig åpne og gjestfrie. Aldri har jeg blitt så godt tatt imot av et folk jeg overhode ikke kjenner!, forteller den nå 21 år gamle jenta entusiastisk. - Vi skjønte ikke helt hvorfor vi skulle være på et såpass øde sted i starten, men det var jo dette som var Australia. Det var her vi virkelig fikk lære å kjenne kulturen fra innsiden. Videre gikk turen for den eventyrlystne studentgruppen til Japan. Her bodde de

på hotell. Eikefet fremhever at det ikke ble mangel på kulturelle opplevelser av den grunn. Gruppen fikk nemlig egne Japanske guider med tidligere tilknytning til høyskolen i Volda, til å vise seg Japan på sitt mest karakteristiske. - Noen av dem kunne til og med norsk!, utbryter Stine Elise i ekstase. På spørsmål om hun angrer på at hun ikke dro og studerte uten sine norske medstudenter, er svaret klart. –Nei, jeg lærte masse både språklig, faglig og spesielt av alle opplevelsene vi fikk. Det var fint å ha noen å dele alt med, også i ettertid. Det er begrenset hvor mye tid du får til å komme deg inn i et helt nytt studiemiljø etter bare et semesters studie hvis du drar på egenhånd uansett. -Mange syntes det var deilig å kunne stresse ned med pensumlesing til fordel for opplevelsenes skyld. Et pustehull i utdannelsen med nye impulser har alle godt av. Tre pensumbøker og tilhørende forelesninger var de likevel gjennom. Det hele ble avsluttet med en skriftlig innlevering. Eksamen hadde de i Volda, ikke før i januar. - Aldri hadde jeg kommet til så mange unike steder og sett alt jeg fikk se i løpet av dette studiet på egenhånd, smiler Stine Elise. Det var helt fantastisk!


AVBREKK: Renate likte godt å kikke innom butikker i Londons gater. Hun syns det var gøy å unne seg litt luksus midt i studiene

Privat foto

Dramaqueen i London Dramastudenten Renate Kristoffersen (25) hadde lenge hatt en drøm om å dra på utveksling. Da siste sjanse kom, var det England som føltes riktig. Aina Fladset Tekst I tre måneder før jul skulle Queen Mary, University of London, være Renates nye hjem. Selv om hun hadde vært i London to ganger før var dette noe helt annet enn en vanlig ferietur. - Jeg visste egentlig ikke hva som ventet meg. Det eneste jeg visste var at det var noe nytt, forteller Renate. Teatralske fag Da Renate skulle velge fag, stod hun ikke helt fritt. En del av timeplanen måtte stemme overens med den hjemme, derfor falt valget på to dramafag. - Jeg hadde et fag som het «The Actor and

the Body» med praktiske oppgaver knyttet til drama. Det var like rart som det høres ut, ler Renate. På timeplanen stod også det litt mer teoretiske faget «Just for Tourists». Her fikk hun lære hvordan turister påtar seg nye roller når de besøker nye steder. - Turister oppfører seg ofte litt annerledes når de er hjemmefra. De er på en måte litt skuespillere på reise. Klærne de har med seg i kofferten kan fungere som kostymer. Renate var fornøyd med fagene og forteller at nivået var høyt. Hun la fort merke til at Queen Mary var en prestisjeskole. Organisering av timeplanen måtte Renate ordne på egenhånd, men hun følte seg godt mottatt av skolen første kveld. Hun ble plassert der hun skulle bo av andre studenter. «Turgruppa» Tønsberg-jenta bodde på campus, og på gangen hennes bodde tre engelskmenn og flere internasjonale studenter. Blant de utenlandske studentene var det folk fra SørKorea, Kina og Tyskland. Likevel var Renate også mye med sine norske medstudenter. - Når vi hadde tid, var jeg på utflukt med to andre norske studenter. Vi kalte oss selv for «turgruppa». Sammen utforsket vi London fordi vi ville se mest mulig, forteller Renate.

Med korte, totimers skoledager og et studentantall på 16.000, var det ikke lett å få oversikt over studentene på den store skolen. Da måtte man ta andre hjelpemidler i bruk. - En av de andre norske jentene på skolen hadde Facebook-stalket meg. Hun lette etter det samme som meg, nemlig noen å henge med. Dette syntes jeg var helt greit, sier Renate med et smil. Resten av livet Covent Garden var stedet som traff Renates hjerte. Området som ligger midt i London er et butikk- og markedsområde. Der er det alltid livlig stemning, med sang, musikk og glade mennesker. - Man blir lykkelig av å gå der. Jeg likte å snoke i de små butikkene, spise ute og høre på musikk. Det var nesten alltid noen som sang opera eller gjorde andre ting. Da ble det litt sånn: «Tenk at jeg er her?». De norske studentene ble fort venner. Renate forteller at det nettverket hun fikk i England, vil hun sannsynligvis ha kontakt med resten av livet. Til de som tenker på å følge i hennes fotspor har hun klar beskjed: - Hopp i det. Få mest mulig ut av det. Du lærer utrolig masse. Bare gjør det, eller som vi sier i England: «Do it!»


Utveksling til Slaraffenland ”3, 2, 1 take-off”. Vips så var flymaskinen i lufta og du på vei for å bli utvekslet til et annet land. Hurra, 30 nye studiepoeng skal oppnås og du ser egentlig på muligheten som en forlenget ferie. Nei, la oss kalle det et opphold. Men sant skal sies. Når skolens internasjonale kontor, med Cecilie Wilhelmsen i spissen, nesten bokstavelig talt kaster deg ut av høgskolen for å ta et utenlandsopphold, blir det vanskelig å si nei. Wilhelmsen og studenten har selvfølgelig to helt forskjellige intensjoner: Høgskolen må gjøre alt de kan for å opprettholde utvekslingsavtalene med så mange land som mulig, og prøver derfor å plassere folk i alle verdens kriker og kroker. Studenten derimot, benytter anledningen til å ta de resterende studiepoengene, mens han ligger på ryggen, f.eks. på en strand. Eventuelt et halvårsstudium i innføring av tankelesning eller konstruksjon av sandslott. Når du så har valgt varmest mulig land og det studiet som krever minst av deg, er du faktisk avhengig av et sted å bo, samt en måte å komme deg dit. Noen er så heldige at boplass er inkludert i skoleoppholdet, mens resten av oss faktisk må jobbe litt for å få tak over hodet. Og du som tenkte at London bare er en sykt fet by å studere i, glemte at den også er sykt dyr. Du er ikke i Volda nå, kjære deg. Den store, vide verden venter på deg og studielånet ditt. Pung ut. Med mindre du drar til øst-europa eller Finland – der snakker vi Volda-standard. For all del, ikke få panikk. Det er mange lure og studentvennlige løsninger. Som sagt, er den tidligere europeiske østblokken mer enn glad for å ta imot internasjonale studenter. Det er både godt for lommeboka og en god måte å komme i kontakt med billig arbeidskraft på. Er du heldig, får du kanskje med deg noen hjem igjen, noe som kan være hendig til senere bruk. Men det viktigste du trenger å vite, som er selve alfa og omega innen utveksling, er selvfølgelig den geniale Erasmusordningen. Reiser du utenfor Europa,

får du selvsagt ikke nyte godene, men da har du egentlig bare deg selv å takke. Erasmus betaler skolepengene dine, hvis de føler at skolen du skal til er sånn nogen lunde grei og snill. Så slipper du å tenke mer på det, og kan heller bruke tid på å oversette de kryptiske nettsidene til skolen du snuser på. Skal du altså på død og liv krysse de europeiske grenser, så finnes det også greie løsninger der. Du kan jo satse på at du får den ene gratisplassen i Australia-konkurransen. Eller kanskje er AA-studiet noe for deg? Det skal i utgangspunktet være noe helt annet enn det man forbinder forkortelsen med, men er du glad i en fest eller to, så skal du ikke se bort ifra at du får tilfredstilt dine behov også her. Dessuten finnes det flere rabatter i det skjulte, de er bare gjemt godt. Høgskulens egne nettsider om internasjonale studier, og Wilhelmsen selv, er nok et greit sted å begynne med. Uanset kommer du til å nedbetale studielånet i store deler av livet ditt, så et halvt år fra eller til spiller vel egentlig ikke så stor rolle i det lange løp?

i slafsebygda Volda. Men mest sannsynlig vil du oppleve et innholdsrikt semester som du ikke vil angre på, selv om du har investert mye penger i det. Hvem vet, kanskje får du deg en japansk brevvenn, blir spontant forelsket i en Honolulu på Hawaii, eller kanskje du finner ut at en indisk landsby virkelig appellerer til din livsstil, så du ikke kan forlate den. Ikke gru deg for mye til å reise, tenk heller på returneringen. Tilbake til velferdsstaten der tannlegeregninga er dyr og prisen på halvlitern får deg til å skvette (overgangen er vanskelig, men du vender deg til det). Og plutselig skal du faktisk skrive en oppgave om oppholdet ditt, og du finner ut at det eneste du har lært deg er at aloha er hei på Hawaiiansk og at Chai betyr te på indisk. Noe du for så vidt kunne lært deg ved å lese på den gule liptonboksen i Norge. Men dra nå for guds og allahs skyld ut i verden, gjør både deg selv, internasjonalt kontor og Cecile Wilhelmsen en tjeneste. Sjansen for at du vil angre er minimal.

Når du så omsider har funnet deg ditt drømmested, skal du faktisk reise dit. Mest sannsynlig venter uendelige timer i et fly, og for oss med varierende flyskrekk kan alternativene virke fristende. Men det blir kanskje litt vanskelig å gjøre som Vasco da Gama, og ta ferga til India. Eller tog til New York? Oj, vent, de har visst ikke bygget ferdig undervannstunnelen under Atlanterhavet enda. Nei, du må nok velge å reise med to monsterpropeller durende 2 meter fra hodet ditt. Trygt? Jada, stort sett. En ting er i hvert fall sikkert, du skal ned igjen fra lufta. Og hvis det skulle vise seg at dine utvekslingsvalg var en flopp, så er det faktisk ikke så lenge til du er hjemme igjen

Skrevet av

Knur Arne Oseid


Educational avalanche course

Cold as ice Students went swimming!

Fire alarm problems at the dorms

Few students in football tournament

On January 14th to 16th fourteen students participated in an avalanche course arranged by Volda University College, STIV and NATURA. - I think it was an absolutely fantastic offer, and it was strange that so few took advantage of it, says participant Karoline Buer. Natura, which is an outdoor organization at the College, regularly organizes trips for adventurous students. - I recommend everyone to take this course, if you like to travel in the mountains, Buer said. She has put together a list that addresses useful tips: 1. Follow the back, and be safe. 2. In fine weather after a long cold period, stay away from the mountains. 3. Always travel two or more together. 4. Careful when you move in terrain with a slope of 30 degrees. (Most landslides are at 38 degree slope) 5. If a landslide should happen, make an attempt to swim up and with the snow.

Cold wind and drizzle didn’t help when a dozen students voluntarily got lowered into a water pool with temperature dangerously close to freezing. It was mildly fresh. At the same time incredibly funny that so many wanted to participate, says initiator Eivind Tveter. Wibeke North Haugland was longest in the water, four minutes and 17 seconds. But what happens when you ice bath? Water absorbs heat about 25 times faster than air, which means that you immediately get a cold shock. When the body gets a cold shock it will automatically respond by hyperventilating. An average man can live in ice water for up to half an hour, before the body temperature becomes critical. If ice swimming is healthy or not is debated, but it’s known that the body responds better to cold water if it’s exposed to the cold repeatedly.

During the last six months, the fire alarm has gone off a total of 36 times at the Sfs dorms, with Heltne being the worst. Here, the fire alarm has gone off a staggering 21 times. This is causing the students to doubt whether the alarm is, in fact, worth taking seriously. The last time the fire alarm was activated at Heltne before Christmas, only five residents decided to follow protocol and go outside. The fire marshal in Volda, Svein H. Arnesen, finds this worrying, as there has been an actual fire in the dorms earlier where they had to evacuate the entire building. The leader of the student housing at Sfs, Bente Holvik, is surprised by the numbers presented by Peikestokken, and understands that all the false alarms might be perceived as annoying. However, she makes sure to underline that if the fire alarm does go off, you have to get out.

Head of VTI football, Johann Roppen, says that only three student teams participated in the indoor tournament in Voldahallen. – It’s possible that students could be spread over different teams, but we don’t know that. Jonathan Jacobsen is a student at University College in Volda and represents one of the few student teams. The effort was rewarded with a solid fourth. - It was very fun and a well arranged tournament, he says. But Jacobsen would ideally wish that more students participated. – It’s sad that there were few students. It’s more fun to beat someone you know, he admits. Jacobsen is a member of the VSI at the University College in Volda, and says that they are planning a new football tournament in the near future. – It’s nice if many students take part. For me, football means to have fun with people, while doing something you enjoy.


Kaizers Orchestra

Jeg reiser alene

Violeta Violeta Volume 1

Regi: Stian Kristiansen Drama ‘Jeg reiser alene

Rock/Folk

Regi: Stian Kristiansen Drama

Jarle Klepp er tilbake - og nå er han far Selv om det er premierekveld, er lillesalen «Halvan» på Caroline Kino i Kristiansund ikke en gang halvfull. Det er visst ikke så mange nordmøringer som vil få med seg det neste kapitlet om Jarle Klepp. Oppfølgeren til «Mannen som elsket Yngve» fra 2008. Men undertegnede er stor tilhenger av Tore Renberg, og er ivrig etter å få med seg filmatiseringen av «Charlotte Isabel Hansen». I «Jeg reiser alene» er Jarle blitt 25 år, og studerer litteraturhistorie på Universitetet i Bergen. Han har to gode venner, en elskerinne i klassen som han er forelsket i, og en svensk professor som han ser opp til. Det passer i det hele tatt veldig dårlig når han får et brev i posten om at han muligens har en syv år gammel datter i Skien, og at han må ta en DNA-test. Når han er erklært far, får han et nytt brev hvor han blir fortalt at Charlotte Isabel Hansen kommer med flyet til Bergen og skal være en uke. Det er nemlig på tide at Anette Hansen, som har tatt seg av datteren deres i syv år, får seg en ferie. Det er morsomt å se hvordan Jarle takler møtet med datteren sin. Det blir både komisk, tragisk og litt trist. Jarles relasjoner er kompliserte, og når Charlotte Isabel kommer med sine enkle definisjoner og sin enkle logikk, blir det da befriende eller bare mer komplisert? Og hvorfor har ikke Charlotte Isabels mor fortalt Jarle om farskapet før? Og hvorfor får han vite om henne akkurat nå? «Jeg reiser alene» er full av sjarme og følelsesladde øyeblikk. Året 1997 blir fint skildret i både musikk og stil, og ekstra morsomt er det å tenke på at det kunne vært undertegnede, som i likhet med Charlotte Isabel er født i 1990, som var Jarle Klepps skjulte datter. Sentrale elementer er både tamagotchier, prinsesse Dianas begravelse og ikke minst pingvinene i akvariet i Bergen. Rolf Kristian Larsen gjør en ny strålende innsats som Jarle Klepp, og i de andre rollene finner vi blant andre Ingrid Bolsø Berdal som Jarles elskerinne Herdis, Henriette Steenstrup som Jarles nabo Grete, og Amina Eleonora Bergrem som lille Charlotte Isabel. Om du likte «Mannen som elsket Yngve» , eller bare vil se en skikkelig bra norsk film: «Jeg reiser alene» anbefales på det sterkeste. Skrevet av

Veronica Tretnes Knutson

Eit nytt kapittel Mykje har skjedd sidan Ompa Til Du Dør i 2001. På Violeta Violeta vol. 1 finn me mindre pumpeorgel, færre oljefat og hjulkapslar. Litt mindre pang og smell, og fleire sterke melodiar. Dette er den store styrken som er gjennomgåande på heile albumet. Melodiøse eventyr som fortel ei heilt ny historie, utan Sonny og mr. Kaizer med sine revolvarar, sigarar og bortsprengde tak. Eit heilt nytt univers er på plass, og det er minst like fascinerande som det førre. Albumet startar sterkt med den fyrste singelen, Philemon Arthur & the Dung. Klart, bestemt og kraftfullt. Ein merkar at frontmann og låtskrivar Jan Ove Ottesen har vore i det inspirerte hjørnet, og heile albumet er variert, mektig og ganske enkelt vellaga. Utanom herlege Hjerteknuser ligg det fleire sterke enkeltlåter på dette albumet. Tumor i ditt hjerte, Femtakts filosofi og Svarte katter og flosshatter er gode døme. Det er ikkje snakk om perfeksjon, og Kaizers høyrdes friskare ut på klassiske Ompa til du dør, men dette er likevel imponerande handverk. Kort oppsummert er fyrste del av Violeta Violeta-triologien ein kraftfull start, og forventingane er no skyhøge før neste kapittel. Er nivået på høgde med dette, skal eg utan problem stå for påstanden om at Kaizers Orchestra er kongane av norsk rock, både på scene og i studio. Skrevet av

Anders Veberg

Ulovlig norsk Maria Amelie Pax forlag (2010) Et par sider ut i Maria Amelie sin selvbiografiske bok, «Ulovlig norsk», forstår du at den russiske innvandreren alltid har levd i uvisshet. Boken gir et mer nyansert bilde av Maria Amelie sin situasjon enn det som er fremstilt i media. Likevel sitter vi igjen med mange ubesvarte spørsmål når boken er ferdiglest. Boken virker naiv og klisjéfylt, og det er vanskelig som leser å følge med på argumentasjonen for familiens sak. «Ulovlig norsk» vokser imidlertid med sideantallet og mot slutten gir Maria Amelie oss et mer reflektert bilde av hennes sin hverdag som papirløs student og flyktning. Boken til Maria Amelie er både velskrevet og gripende. Vi får sympati med jenta som har levd nesten hele livet på flukt, og vi lar oss imponere av hennes utvikling. Samtidig føles boken naiv, og vi får aldri noen god forklaring på hvorfor hun skal få oppholdstillatelse. Til tross for sine svakheter gir imidlertid Maria Amelies historie oss et interessant syn inn bak veggen av avisoverskrifter. Skrevet av

Marius Sætre


Alex dømmer boken etter omslaget! Odd er et egg Av Lisa Aisato

Odd er et egg tar for seg livet til Odd, og vi følger ham gjennom hans mange opp- og nedturer i livet som et eggformet menneske. Dette er en bok med surrealistiske skildringer av en uvanlig hverdag, og underveis kan man ikke annet enn å utvikle en dyp sympati for den stakkarslige tittelpersonen. Boken gjør dypdykk inn i Odd sin ganske ustabile psyke, og det er dermed duket for en svært mørk og dyster affære. Den tar for seg filosofiske og eksistensialistiske spørsmål, som få forfattere våger å gripe tak i. Det er her boken

virkelig glimter til og viser sine sterkeste sider. «Odd er et egg» er en veldig merkelig bok, det er det ingen tvil om. Om du er blant dem som faller ut når ting blir litt absurde er ikke dette boken for deg. Er du derimot en av dem som liker litteratur av den mer surrealistiske typen, tror jeg du vil finne mye glede i «Odd er et egg».

Terningkast 5 Skrevet av Alexander Slotten NB: Anmelderen har ikke lest bakpå, inni eller om denne boken før anmeldelsen ble skrevet.

5 på gaten:

Hva brukte du januarstipendet på?

Elisabeth Leite (19)

Terje Haugen Øye (22)

Anders Olavesen (22)

Sindre Haugen Mehl (24)

Andrea I. Østberg (23)

Jeg bor hjemme, så jeg får dessverre ikke noe stipend. De pengene jeg har, prøver jeg å spare, men det blir en sjokolade nå og da.

To dongeribukser, to joggebukser, to gensere og en boblejakke for 800 kroner! Så jeg har ikke brukt opp stipendet og har mer enn nok igjen til smør på brødet. PS: Heia Manchester United.

Siden jeg skal ut i praksis på Svalbard, har alle pengene gått til polklær.

Husleie. Jeg skal ha praksis, så betaler for øyeblikket på to hybler. Dette er forresten noe jeg skylder på skolen for, de kom ut med planen for sent, selv om både elever og Studentsamskipnaden maste.

Mastercard-regning... Men få for all del med at det var planlagt!



September 2011