Issuu on Google+

westö. svik 1938 13.01.14 16:06 Side 1

pax.no

«En imponerende prestasjon»

norsk presse om kjell westö

svenska dagbladet Om Faren ved å være Skrake

helsingfors, 1938. Adolf Hitlers fremferd i Europa vekker både sinne og beundring, ikke minst i den såkalte Onsdagsklubben, som består av et knippe gamle venner av advokaten Claes Thune. Mens Thune bekymrer seg for fremtiden og plages av tankene om kona Gabi, som har forlatt ham for en av hans beste venner, gjenspeiles snart Europas splittelse også i klubben. Heldigvis har Thune god hjelp på kontoret i sin nyansatte sekretær, den skikkelige og dyktige Matilda Wiik.

kjell westö er født i 1961 i Helsingfors og er en av de fremste finlandssvenske forfatterne. Han står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv. Han har skrevet dikt, noveller, essays og flere prisbelønte romaner, og er hittil utgitt på rundt 15 språk. Faren ved å være Skrake og Lang ble begge nominert til Nordisk Råds litteraturpris og til Finlandiaprisen. Der vi engang gikk ble tildelt Finlandia-prisen i 2006, ble en favoritt blant både lesere og kritikere og er filmatisert som t v -serie. Svik 1938 er et nytt høydepunkt i forfatterskapet. Den ble nominert til både Finlandia-prisen og August-prisen og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2014.

«Westö viser seg som en ypperlig forteller og samtidsskildrer … Her er masse fornøyelige detaljskildringer og mange underlige personasjer – en fascinerende roman.» svein johs ottesen, aftenposten «Gylne slektsbilder fra Finland … en stor episk forteller.» turid larsen , dagsavisen

Men fru Wiik kjenner seg ikke alltid like dyktig. Hun plages av vonde minner fra borgerkrigen, og prøver så godt hun kan å glemme. Men under et av Onsdagsklubbens møter kjenner hun brått igjen en stemme fra fortiden. De smertefulle minnene blir brakt til overflaten – og Matilda må fatte et vanskelig valg.

«Ei fornøyelig forteljing … med stil og svart humor.» marta norheim, nrk p2

kjell westö har igjen gitt oss en ualminnelig velskrevet og oppslukende roman som driver leseren frem mot den dramatiske slutten.

«En rik roman som må leses sakte og med stigende glede. Den skaper ekte forsoning om en tragisk periode i finsk historie.» kjartan fløgstad

Om Lang

Om Der vi engang gikk

«I Svik 1938 fortetter Kjell Westö sine hovedtemaer fra tidligere historiske romaner til en velkomponert, stringent helhet som føles ny og thrilleraktig spennende.» hufvudsta dsbladet

«Westö er så suveren både i stil og innhold at det nesten virker overmenneskelig … Dette er underholdning, god litteratur og historie i ett: Kindereggeffekten.» cathrine krøger, dagbladet i sb n 978-82-530-3677-9

forfatterfoto: Cata Portin omslagsdesign og illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Gå ikke alene ut i natten «Ny, sterk leseopplevelse om Helsingfors og byens mennesker.» svein johs ottesen, aftenposten «Storslått … Kjell Westö befester sin posisjon som Helsingfors’ store kronikør.» cathrine krøger, dagbladet


Kjell Westรถ

SVIK 1938 oversatt fra finlandssvensk av erik krogstad

pax forlag a/s, oslo 2014 3


(onsdag 16. november) Da fru Wiik ikke kom på jobb den morgenen, ble han først irritert. Kanskje satt det en snev av irritasjon igjen i ham etter den mislykkede turen til Kopparbäck kvelden før. Han hadde latt være å sette ord på tankene sine for ikke å såre Jary, og etterpå hadde han ligget lys våken og grublet natten igjennom og dratt inn på kontoret nesten to timer tidligere enn han pleide. Han var utmattet, rett og slett. Klubbmøtet om kvelden føltes som et ork, og arbeidsoppgavene tårnet seg opp. Tre nye klienter på to uker, en vanskelig sak i rådstueretten, ubetalte fakturaer, uavklarte formaliteter rundt Rolles avskjed, brev som skulle dikteres og skrives og sendes av gårde: uten fru Wiik satt han fint i det. Han hadde kommet på kontoret allerede halv åtte. Han pleide sjelden å være der før ni, han foretrakk å jobbe sene kvelder. Men han visste at fru Wiik kom på slaget åtte hver dag, også lørdager. Irritasjonen satt i mens han ventet på at hun skulle dukke opp, den kvernet fortsatt i ham da klokken ble halv ni, og det slo ham at han kanskje burde ringe hjem til henne bare for å forsikre seg om at hun ikke hadde brukket beinet, eller fått vondt i halsen og mistet stemmen eller noe slikt. Den første gangen han slo nummeret var han ukonsentrert. Mens han ventet på at hun skulle svare, tenkte han på møtet om kvelden og forskjellige ting han ville ta opp med de andre under fire øyne. Han 5


ville be Arelius slutte å kritisere de politiske meningene hans overfor mor Esther. Og fremfor alt måtte han snakke med Lindemark om Jogi Jary: det måtte da være noe de kunne gjøre. Da fru Wiik ikke svarte, tenkte han at hun sikkert var på vei til kontoret. Han ville nok høre skrittene i trappen og nøkkelen hennes i låsen hvert øyeblikk nå. Men hun kom ikke. Og da han hadde ringt tre ganger uten å få svar, ble han urolig. Hun var punktligheten selv. Og hun ba alltid om hans tillatelse hvis hun ville forlenge lunsjpausen eller komme senere en morgen. Klokken var ennå ikke ni, men han bestemte seg for å dra til Tölö og ringe på. Da han først hadde bestemt seg, handlet han raskt. Han tok på seg ulsteren og hanskene, grep hatten på hylla, gikk ned trappene og småløp til trikkeholdeplassen. Først da han satt på trikken, slo det ham hvor dum han hadde vært. Bilen sto jo på Kaserntorget. Hvorfor hadde han ikke satt seg i den og kjørt strake veien til Mechelingatan? Det ville ha gått mye fortere.

6


1

(åtte måneder tidligere, onsdag 16. mars) Formiddagen var av den søvnige sorten, disig og våt. Som en slakk line, tenkte Miljafrøken, et gråsjaskete rep, skjødesløst spent opp mellom døende vinter og ennå fjern vår. Langt senere skulle hun huske at hun hadde dagdrømt om å gå tidlig hjem, og at hun hadde hatt en klar plan for resten av dagen. Drømmen: gå fra kontoret klokken tre og spasere de få kvartalene til Akademiska bokhandeln i Stockmanns dystert skinnende palass. Kjøpe et magasin, helst siste nummer av Elokuva-Aitta, det med Rolf Wanka på omslaget. Og så prøve å få manikyr hos fru Tuomisto på Salon Roma, selv om hun ikke hadde bestilt time på forhånd. Hun hadde unnet seg sitt livs første manikyr sommeren før, i juli, da Hoffman & Laurén hadde gitt henne to ukers ferie med full lønn. Nå var hendene hennes fæle igjen, neglene flisete og ujevne, det var håndteringen av alle disse papirene og ringpermene hos Thune, og det var alt husarbeidet hjemme. Eller, hvorfor lyve: når Miljafrøken følte seg nedfor og ingen så det, bet hun på dem, det var derfor neglene ble stygge, og så ble det pertentlige fru Wiik som måtte ta skammen og skjule skavankene så godt hun kunne. Miljafrøken bet på fingertuppene også, sent om kvelden når gardinene var trukket for. Da kunne hun synke inn i en bok eller falle i Miljatanker så fullstendig at hun ikke merket hvordan hun 7


tankeløst begynte å gnage på det ytterste hudlaget og dra det løs med tennene. Huden løsnet i flak, og Miljafrøken var blitt så rutinert med årene, hun visste akkurat når hun skulle slutte å dra, hun bet alltid av det tynne hudflaket rett før fingertuppen begynte å blø, spyttet det ut på gulvet eller slik at det landet ved siden av henne i sengen. Hun hadde ikke latt seg synke så dypt på en stund nå. Neglene var ujevne, men ellers var hendene velpleide og hele: med dem skulle hun begynne å lese i filmmagasinet allerede i salongen mens fru Tuomisto manikyrerte én hånd om gangen, det gikk fint å bla om sidene med den frie hånden. Hun skulle velge ut en artikkel å lese, kanskje den internasjonale spalten med sladder fra Hollywood og UFAs atelier i Berlin. Hun skulle se på idolportretter av Leslie Howard og Cary Grant og bare nyte. I pungen hadde hun et gulnet utklipp med Grant og Randolph Scott i badebukser, det var tre år gammelt og hun hadde aldri vist det til noen. Hun skammet seg. Nesten syvogtredve år gammel, men Miljafrøken svermet fortsatt for amerikanske skuespillere med pomadisert hår, hvite tenner og en perfekt kløft midt i haken. I am a very great lover of your art and I should be the luckiest. Miljafrøken ville skrive til Grant og Scott og Howard og de andre og be om signerte bilder. Også til Rolf Wanka – Ich bin eine grosse Verehrerin – ville hun skrive. Men foreløpig hadde hun ikke skrevet til noen av dem. Forresten hadde Santeri Soihtu en like perfekt kløft i haken som Cary Grant og Rolf Wanka. Men det var ikke det samme. Santeri Soihtu bodde ikke i et palass i en fjern og eventyrlig filmby, men i en leilighet sammen med kona i bydelen Tölö. Man kunne få øye på ham i Helsingfors på en hvilken som helst hverdag, man kunne se ham gå inn i en bank eller spise middag på Kämp eller Monte Carlo eller en annen av byens bedre restauranter. På lerretet spilte Soihtu en modig aktivist som kjempet mot den russiske undertrykkelsen i 1902, eller en staut jegeroffiser fra vinteren 1918, men i virkeligheten var han ikke spennende i det hele tatt. 8


Eller var han det likevel? Elokuva-Aitta hadde skrevet at Santeri Soihtu var et artistnavn og at stjernen ville holde det virkelige n ­ avnet sitt hemmelig. For å få være i fred, hadde det stått. Og her kom Miljafrøkens fikse ideer inn i bildet. Det hadde ikke betydd noe som helst for henne om hun hadde fått høre at Cary Grant ikke het Archibald Leach, men Bronimir Mankulovskij, eller at Leslie Howard var født som Yoram Kardasjian og ikke som Leslie Steiner. Men her i Helsingfors ville Miljafrøken vite hvor folk kom fra, på ordentlig. Hvis ingen visste Santeri Soihtus virkelige navn, kunne man heller ikke vite hva han hadde gjort for tyve år siden. Han måtte ha vært en unggutt ennå den gangen, bare barnet, men tenk om han likevel hadde vært i en av leirene? Kanskje tjenestegjort som visergutt, eller pusset støvler for soldatene for å få penger til mat? Det hersket kaos da, nøden og redselen herjet, man gjorde ting som man ikke snakket høyt om senere. Når manikyren var ferdig og hun hadde betalt fru Tuomisto, skulle hun gå til en kolonialforretning. En av de mer eksklusive, Klim­ scheffskys eller Marstios. Hun ville unne seg noe godt til kvelds, en boks hermetisk fersken i sukkerlake eller en pose blandede karameller. Eller kanskje noen Da Capo-konfekter, hun likte det solgule papiret og den mørke sjokoladen inni. Så ville hun ta trikken ut til Tölö. Lukten av rustent jern, våte klær og uvaskede kropper på turen. Hun ville handle i delikatessebutikken i Caloniusgatan. Lage middag, spise og vaske opp. Vente til kveldskonserten begynte i radioen, dempe lyden litt, tenne leselampen, sette seg i den røde lesestolen med de lyse armlenene, bre pleddet rundt seg og lese, med konfektsjokoladene eller fatet med hermetiske ferskener innenfor rekkevidde. Hun ville drømme seg bort. Til Brentwood og Beverly Hills, til tyveromsvillaer og åpne luksusbiler og swimming-pools, til en ­verden av velstelte hager med palmer og akasier og bougainvillea, 9


med sjåfører i fotside uniformsfrakker og frodige negerhushjelper som alltid hadde en skarp, men trøstende replikk på lur. En annen verden enn hennes kantete, stygge, grå. Hun ville la seg oppsluke av artiklene og ikke ense noe før nasjonal­sangen kom. Slutt på sendingen, tilbake til virkeligheten. Slå av radioen, slukke leselampen, gjøre aftentoalett, sjekke at gasskomfyren var avslått. Hun var redd for å brenne inne, gasseksplosjoner var vanlig og flammene altfortærende, hun sjekket komfyren hver gang hun gikk ut og hver kveld før hun la seg. Det ville være kjølig på soverommet, den lille toroms leiligheten hennes var alltid kald og trekkfull til langt uti mai. Sengen ville være tom, som den hadde vært helt siden Hannes gikk fra henne: bare fikk nok en dag og gikk uten et ord. Hun ville bre ut pleddet, krype inn under dynen, legge seg på siden, dra opp beina, ruge i fosterstilling, kanskje legge en hånd på magen mellom dynen og nattserken for å få mer varme. Hun ville føle ensomheten, å ja, hun ville føle den inn i margen. Men hun ville også nyte. Nyte at hun tross alt hadde kommet seg et sted. Bort fra alt det som ingen, spesielt ikke advokat Claes Thune og hans fornemme klienter, kunne ane seg til når de kastet sine (innbilte de seg!) stjålne blikk på hennes enkle, men elegante drakt og skinnende hår og på de smale vristene som stakk opp av de høyhælte skoene. Og fra og med i morgen: på hennes manikyrerte hender, på hennes filte og rødlakkerte negler. Ja. I kveld ville en av de nystelte hendene hennes hvile mot magen for varmens skyld, og Miljafrøken ville gå pent til ro og Matilda ville sovne stille og raskt og fortsette å drømme. Om noe bedre. Noe enda bedre enn det hun hadde.

10


2

En halv time etter lunsj hadde hun renskrevet de utgående brevene, lagt dem i konvolutter og frankert dem. Matilda løftet blikket og så utover Kaserntorget: tåken hadde tetnet, det var så vidt hun kunne skimte radiohuset på den andre siden. Hun reiste seg fra stolen, skulle banke på advokatens dør og spørre om hun kunne få gå allerede klokken tre. Thune hadde hatt flere klienter i løpet av formiddagen, hun hadde sluset dem inn til ham, men knapt sett noe til ham utover det, han hadde diktert de to brevene til henne, det var alt. Brevene hadde vært korte og avmålte i tonen, på grensen til det uvennlige. Thune hadde spist lunsjen sin inne på kontoret, noen smørbrød med leverpostei og sylteagurk, klossete pakket inn i matpapir, hun hadde sett ham ta dem opp av dokumentmappen allerede om morgenen. Smørbrødene hadde sett tørre og triste ut, og i sitt stille sinn hadde hun lurt på hva han drakk til dem. Lagerøl kanskje, det var et isskap i veggen ved siden av vinduet, og hun hadde sett brune flasker der inne. Hun visste at Thune var nyskilt: det virket som om han ikke helt hadde funnet sine nye rutiner ennå. Døren gled opp og advokatens avlange, nesten skallete hode kom til syne i åpningen. Matilda satte seg raskt på stolen igjen, ventet på at han skulle henvende seg til henne. Thune lignet litt på Halvan, Stan Laurel, det hadde hun merket seg allerede under ansettelses­ intervjuet. Nå lente han skulderen mot dørkarmen og hadde hendene i bukselommene, den hengslete figuren så nesten slangeaktig ut. Det 11


slangeaktige var et synsbedrag, tenkte Matilda, en Miljatanke, en svikaktig tanke. Thunes dress satt like dårlig på ham som alltid, dagens farge var blå med skrukker. Hun likte Thune tålelig bra. Han var hoven innimellom, uten at han forsto det selv, han kledde seg skjødesløst og iblant sa han rare ting. Men han var vennlig også, og han virket ærlig. Intelligent og snill, det var ingen selvsagt kombinasjon. I hvert fall ikke hos klientene som besøkte Thunes kontor. Høyrøstede og påtatt joviale, det var Matildas inntrykk. Noen så tvers igjennom henne som om hun ikke fantes, andre ga henne frekke blikk. Fru Leimu har fått en lei forkjølelse, sa Thune og virket en smule hektisk da han fortsatte: Hun ligger hjemme til sengs. Jeg har en avtale med Grönroos om noen minutter, og Onsdagsklubben skal ha møte her på kontoret i kveld. Kunne fru Wiik tenke seg å gå ned på Hallen og handle inn de siste tingene for min regning? Fru Leimu var Thunes husholderske og selve krumtappen i livet hans etter skilsmissen, uten henne ville Thune ha druknet i praktiske bekymringer. Og Leopold Grönroos var et av Onsdagsklubbens medlemmer, kanskje den rikeste av dem. Hushai, rentenist, spekulant, gjerrigknark, levemann, alle disse betegnelsene hadde Matilda allerede hørt bli brukt om Grönroos, selv om hun hadde jobbet hos Thune bare halvannen måned. Grönroos: punktlig på slaget hver uke, onsdag ettermiddag klokken halv tre. Antagelig kom han og Thune igjen til å sitte i det innerste rommet, Kabinettet, og snakke lenge og grundig om Grönroos’ pengeplasseringer. Innimellom ville Grönroos gjøre irriterte f­ akter, de kjøttfulle fingrene ville tromme nervøst mot bordplaten. Hver gang Thune med rolig stemme pekte på en risiko for minsket avkastning, ville Grönroos rynke på nesen. Når møtet hadde vart en time eller der omkring, ville Thune rope på Matilda og be henne komme med portvin og whisky og matchende glass fra barskapet på kontoret. Han ville foreslå «en liten djevel», og Grönroos ville først unnslå seg og skylde på gikta som bare ble verre for hvert år. Men 12


så ville Grönroos la seg overtale, og snart ville han og Thune være i full gang med både den andre og tredje djevelen. Da snakket de ikke om penger lenger, men hadde beveget seg over på langdistanse­ løpere eller symfonikere, og ved den fjerde eller femte djevelen ville de allerede være beruset. Alt dette hadde Matilda observert når hun brakte permer og regnskapsbøker til dem og serverte drinker. Det var alltid dunkelt inne i Kabinettet, det var fyr i kakkelovnen, bare en liten lampe var tent, Thune ville ha det slik. Men hun hadde kunnet iaktta dem ubemerket også selv om lyset hadde vært sterkere, de var så oppslukt av diskusjonene sine at de knapt merket at hun kom og gikk. Hun var skuffet over vendingen dagen hadde tatt, men skjulte det så godt hun kunne. Onsdagsklubben var Thunes drikkelag som kom sammen hos en av medlemmene den tredje onsdagen i hver måned, Matilda visste ikke stort mer om klubben enn det. Men hun forsto såpass at hvis fru Leimu var syk og marsmøtet skulle holdes her på kontoret, så kunne hun bare glemme å få gå tidlig. Hva vil advokaten at jeg skal kjøpe i Hallen? spurte hun. En paté, gjerne kraftig, sa Thune. Et par oster, vellagrede. Salte kjeks, ta de britiske. Og grønne olivener, uten kjerner. De italienske, ikke de spanske. Ta to glass. Thune plasserte brillene helt nede på nesetippen og så vennlig på henne: Og så har jeg sagt at De kan sløyfe dette «advokaten» i tide og utide. Det greier seg med mindre. Han fisket lommeboken opp av innerlommen på den k­ røllete jakken, bladde i seddelbunken og fant en femtimarkseddel. Om­­ bestemte seg, stakk ned femtilappen og dro opp en h ­ undremarkseddel i stedet: Kan De gå innom brennevinsutsalget også? To flasker portvin og to whisky. Spør etter butikksjefen, Lehtonen. Det var han som tok imot bestillingen, de hadde ikke varene i hyllene. Matilda tok imot seddelen og kastet et blikk på den. I forgrunnen figurerte en gruppe atletiske mennesker, i bakgrunnen spydde 13


noen fabrikkpiper ut tykk røyk. Hadde Thune sett at kvinnen ytterst til venstre hadde en velformet bakende? Det hadde han nok, svarte Matilda taust på sitt eget spørsmål. Hun skulle senere huske at den grå tåken hadde hatt en røykaktig, nesten vennlig kvalitet denne dagen. Ikke den vanlige marsgråheten, den bistre og barske, med isflak og små isblokker skvalpende i de innerste havnebassengene, hvor vannet fortsatt var helt svart. Men en mildere gråhet, et teppe å hylle seg inn i. Som i september, når varmebølgene var over og de siste tordenbygene hadde passert. En uvirkelig stemning hvilte over byen. Livet en drøm, et kontur­ løst blendverk. Svik. Der var ordet igjen, hun lurte på hvorfor det kom til henne gang på gang. Så husket hun Konni. Han hadde skrevet til henne i februar, fra Åbo der han bodde og hvor Arizona hadde engasjement på Hamburger Börs hele vinteren. Han hadde snakket om de nye sangene han hadde skrevet, deriblant en som het nettopp Svik. Konni hadde skrevet at han ville spille inn Svik med Arizona, men at han var blakk og vurderte å selge sangen til Dallapé eller Ramblers. Han hadde solgt sanger før når Arizonas plateinnspillinger ikke kastet noe av seg. Elskede lillebror Konni. De hadde ikke sett hverandre på nesten et år nå, og Matilda savnet ham. De hadde levd mange år på hver sin kant uten å vite hva som hadde skjedd med den andre, det var da Matilda var i ferd med å bli voksen mens Konni fortsatt var et barn. De sto hverandre nær for det, skrev brev når de ikke kunne møtes. Men Konni skrev sjelden om følelser eller om dypere tanker. Han og Tuulikki hadde fått enda et barn i november, det var nummer tre allerede, og de hadde hatt det trangt fra første stund. Av og til lurte Matilda på hvordan Konni egentlig hadde det. Hun skjøv tankene på broren til side og utførte ærendene mekanisk. Hun ergret seg ikke over at hun hadde måttet droppe sine egne planer. Det var sånn livet var, det ble sjelden slik man trodde. Hun var vant med å innrette seg etter andre, og det var blant annet derfor 14


hun var så dyktig i jobben sin. Dessuten ville kvelden neppe ha blitt fullt så festlig som hun hadde tenkt seg. Det hadde begynt å murre i mellomgulvet og i lysken da hun skyndte seg over Kaserngatan. Hun ville begynne å blø snart, antagelig allerede i kveld, og hun pleide å ha vondt i magen hele det første døgnet. Det begynte å regne, og plutselig dannet det seg køer overalt, innkjøpene tok lengre tid enn ventet, og da hun kom tilbake til kontoret var ikke Thune og Grönroos alene lenger. Onsdagsklubben hadde gjort sitt inntog, hun hørte de skrålende mannsstemmene allerede da hun kom inn i oppgangen, praten gikk livlig. Huset var fra begynnelsen av århundret og hadde ikke heis, og hun langet ut opp trappene med fru Leimus handlekurv i den ene hånden og nettet med flaskene i den andre. Hun hørte stemmene tydelig nå, antagelig sto mennene fortsatt i en klynge i entreen mens døren ut til oppgangen sto åpen. Hun hørte Thunes stemme og Grönroos’, og flere ukjente stemmer: de pratet sånn høylytt og overdrevent jovialt slik menn gjorde når de ikke hadde sett hverandre på en stund. Hun stivnet til. Blant de ukjente stemmene var det én hun dro kjensel på. Først kunne hun ikke plassere den, men den gjorde henne helt uvel, og snart begynte det å gå opp for henne hvem den tilhørte. Og da hun hørte mannen si noe spøkefullt – hun oppfattet ikke hva det dreide seg om eller hvem han sa det til – og så le av sin egen bemerkning, da visste hun det. Stemmen var kanskje blitt en anelse dypere, men latteren var akkurat den samme. Mannsstemmene ga gjenlyd i trappeoppgangen, kom veltende ned mot henne som en frådende elv. Hun ble tatt med til en annen tid. Et åpent vindu. Sommer. Utenfor vinduet en sandplass, en vidstrakt, solsvidd, støvete ekserserplass. Bare en enslig, høyreist furu, et aldrende tre, brøt terrengets ensformighet. Hun hadde hørt dem kalle det Sahara. Hun var syk og lengtet ut dit. Lengtet ut på plassen, selv om hun visste at noen døde av sult og svakhet under arbeidet hver dag. Hun hørte stemmer, de befant seg på samme rom som henne, 15


de snakket flere ulike språk. Blikket stivt rettet ut gjennom vinduet, setet som klebet mot lårene, de kalde, bare føttene hennes. Hun sto nede i trappen. Hørte raske skritt, og så ble døren lukket der oppe. Stemmene krympet til en lav mumling, så ble de enda svakere da mennene forlot entreen og gikk inn til Thune. Matilda sto urørlig, stillheten la seg dump og drønnende. Kulden var i hele kroppen og beina føltes dirrende og svake som om de aldri skulle orke å bære henne mer. Så samlet hun seg, tok et fast grep om handlenettet og kurven med ostene og det andre, og gikk opp.

16


westö. svik 1938 13.01.14 16:06 Side 1

pax.no

«En imponerende prestasjon»

norsk presse om kjell westö

svenska dagbladet Om Faren ved å være Skrake

helsingfors, 1938. Adolf Hitlers fremferd i Europa vekker både sinne og beundring, ikke minst i den såkalte Onsdagsklubben, som består av et knippe gamle venner av advokaten Claes Thune. Mens Thune bekymrer seg for fremtiden og plages av tankene om kona Gabi, som har forlatt ham for en av hans beste venner, gjenspeiles snart Europas splittelse også i klubben. Heldigvis har Thune god hjelp på kontoret i sin nyansatte sekretær, den skikkelige og dyktige Matilda Wiik.

kjell westö er født i 1961 i Helsingfors og er en av de fremste finlandssvenske forfatterne. Han står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv. Han har skrevet dikt, noveller, essays og flere prisbelønte romaner, og er hittil utgitt på rundt 15 språk. Faren ved å være Skrake og Lang ble begge nominert til Nordisk Råds litteraturpris og til Finlandiaprisen. Der vi engang gikk ble tildelt Finlandia-prisen i 2006, ble en favoritt blant både lesere og kritikere og er filmatisert som t v -serie. Svik 1938 er et nytt høydepunkt i forfatterskapet. Den ble nominert til både Finlandia-prisen og August-prisen og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2014.

«Westö viser seg som en ypperlig forteller og samtidsskildrer … Her er masse fornøyelige detaljskildringer og mange underlige personasjer – en fascinerende roman.» svein johs ottesen, aftenposten «Gylne slektsbilder fra Finland … en stor episk forteller.» turid larsen , dagsavisen

Men fru Wiik kjenner seg ikke alltid like dyktig. Hun plages av vonde minner fra borgerkrigen, og prøver så godt hun kan å glemme. Men under et av Onsdagsklubbens møter kjenner hun brått igjen en stemme fra fortiden. De smertefulle minnene blir brakt til overflaten – og Matilda må fatte et vanskelig valg.

«Ei fornøyelig forteljing … med stil og svart humor.» marta norheim, nrk p2

kjell westö har igjen gitt oss en ualminnelig velskrevet og oppslukende roman som driver leseren frem mot den dramatiske slutten.

«En rik roman som må leses sakte og med stigende glede. Den skaper ekte forsoning om en tragisk periode i finsk historie.» kjartan fløgstad

Om Lang

Om Der vi engang gikk

«I Svik 1938 fortetter Kjell Westö sine hovedtemaer fra tidligere historiske romaner til en velkomponert, stringent helhet som føles ny og thrilleraktig spennende.» hufvudsta dsbladet

«Westö er så suveren både i stil og innhold at det nesten virker overmenneskelig … Dette er underholdning, god litteratur og historie i ett: Kindereggeffekten.» cathrine krøger, dagbladet i sb n 978-82-530-3677-9

forfatterfoto: Cata Portin omslagsdesign og illustrasjon: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | exil design

Om Gå ikke alene ut i natten «Ny, sterk leseopplevelse om Helsingfors og byens mennesker.» svein johs ottesen, aftenposten «Storslått … Kjell Westö befester sin posisjon som Helsingfors’ store kronikør.» cathrine krøger, dagbladet


Westö: Svik 1938 leseprøve