Eventyr og sagn fra Måsøy kommune

Page 1






Innledning

Forord av Sofus Vikeså Kjeka

Sagn og eventyr havner i samme kategori

som formidler den. Noen av fortellingene

innenfor litteraturen. De er begge opp-

forsvinner med tiden, kanskje fordi nye

diktede fortellinger, og har et uklart skille

generasjoner ikke fant disse relevant lenger.

mellom fantasi og fakta. Fri diktning, altså,

Nye fortellinger oppstår. Enkelte treffer bed-

men slike fortellinger har ofte forankring

re enn andre og overleveres i større grad til

i virkeligheten som de ble skapt og fortalt i.

nye generasjoner.

Moralske budskap er ofte kjernen i slike

Når vi nedtegner muntlige sagn, så gir vi de

folkefortellinger. Men fortellingene kan også

en tekstform. Dermed har de fått et annet

være jordnære. Det handler ofte om men-

liv enn livet som muntlig fortelling. Sagnet

nesker og deres utfordringer i livet, i møte

eller eventyret blir gjengitt i en tekst.

med naturen, og i møte med de åndelige

I gamle dager, før bok-trykketeknologien

maktene som rår der. De kan også omhand-

spredte seg i Europa (fra 1450-), var alle våre

le lokale forhold og typiske praktiske eller

nedtegnede fortellinger håndskrevne.

moralske utfordringer, i en gitt tidsperiode. Mange sagn og eventyr inneholder noen

Tekstproduksjon var et svært kostbart

fantastiske elementer (av typen «større

arbeid, og krevde skriftspråklige kunnska-

en livet opplevelser»). Sagnet Drivkvalen

per og ferdigheter. Ingen byer i Europa

i denne samlingen er et godt eksempel.

hadde utbredt utdanning i skriving på denne tiden. Men det var mulig å kjøpe seg

Muntlige fortelling var den vanligste meto-

til en plass i begrenset utdanning. De van-

den for overlevering av de eldre sagnene i

skelige forholdene for skrivekunsten tidli-

Måsøy kommune. Muntlig fortelling har en

gere viser oss at muntlige fortellinger hadde

annen funksjon en skriftspråklig fortelling.

større betydning før 1500-tallet. Bøker var svært sjeldne og kostbare i denne tiden.

Innledning

Muntlig fortelling er karakteristisk ved at den har en dynamisk formidlingsform.

Muntlige fortellinger eksisterte også etter

De endrer på sin egen form og sitt eget inn-

boktrykkerkunsten og var populære. Litte-

hold over tid. Muntlige fortellinger endrer

rater begynte å nedtegne muntlige fortel-

karakter, som regel etter hvilken generasjon

linger på alvor fra 1800-tallet i Europa.


Innledning

Vi har brødrene Grimms nedskrivning av

forfatternavn og årstall. Vi har også en del

muntlige fortellinger i Tyskland (1812-), og i

tekster med ukjent opphav og årstall.

Norge har vi den velkjente samlingen av eventyr fra Asbjørnsen og Moe (Norske

For å kompensere for utfordringer med

Folkeeventyr, 1841).

gamle utrykk eller muntlige målformer, har redaksjonen lagt til ordforklaringer på

Vår eventyrsamling har tekster på norsk og

relevante steder i tekstene.

svensk. Vi har valgt å beholde alle tekstene i sin opprinnelige form (fra sin siste kjente

Vi håper denne samlingen vil gi fantasi og

nedskrivning), og vi har ikke gjort redaksjo-

mer kunnskap om fortiden i Nord-Norge.

nelle endringer på selve innholdet.

Sjøormen følger med oss - ute på fjordene og i elvene!

Målet har vært å digitalisere eventyrtekstene som de forelå ved vår siste innsamling tekster lanseres på nytt, men har ikke vært målet med denne utgivelsen. Vi har også noen relevante tilleggstekster skrevet ned av uavhengige forfattere fra ca. 1870 og frem til i dag. Flere har stått på trykk i andre samlinger av norske eventyr. Kilder og ordforklaringer Primærkildene til disse fortellingene står som første kilde under hver tekst i samlingen. Tekstene har blitt nedskrevet ett eller flere steder. Nedskrivningsåret og forfatternavn er disse tekstenes opphav. Noen tekster har

Samlingen i 2018-utgaven er hovedsakelig basert på innsamlinger fra: Just Knud Qvigstad Christian. D. Jørgensen Samuli Paulaharju Sverre Nygård Sverre Nygård gjorde et betydelig nybrottsarbeid med kartleggingstekster av samiske kulturminner og om jernalderhistorie i VestFinnmark. Måsøy museum takker ham for disse tekstene. Innledning

(2018). Språkfornyelse kan være givende når


Innhold

Innhold

NATURMYTISKE SAGN Hallde-folket ved Kobbefjorden Gutten som ble hos Haldene To fiskere kommer til en Haldegård På fiske i lag med sjøhalder Landhalder ror fiske i Finnmark Dyrs stammor I kamp med sjøormen Sjøormen - sagn 2 Sjøormen - sagn 3 Sjøormen - sagn 4 Sjøormen - sagn 5 Forvarsel om død Den forgjorte not Sjødraugen

8 10 14 16 18 22 24 28 29 30 31 32 33 36

SAGN TILKNYTTET OFFERPLASSER Hellige steder – noen av samenes offerplasser Stalloer på vandring Gutten som bante tordenen Stallu settes på folk Den omskapte ulven Runekall og signekjerring Byttingen Dauingene Huldra Sagn fra Hamnes

41 50 51 52 53 54 55 56 58 59

OPPHAVSSAGN Fruholm-sagnet Frua på Fruholmen fyr Sagnet om Snefjordelva Russeholmen ved Lillefjord - sagn 1 Russeholmen ved Lillefjord - sagn 2 Trollkjerka Pokerspillet Den vakre samejenta i Havøysund Finnkone fjellet

62 64 71 74 75 76 77 78 80


Innhold

HISTORISKE SAGN Russesagn – Ren fantasi eller kjerne av sannhet? 84 Sagn om Tunesbrødrene – sagn 1 90 Russerne på Tunes - sagn 2 92 Russerne på Tunes- sagn 3 93 Russetjudene 94 Djævelleiken 96 Daumannsreva 98 Daumannsviken 100 Daumannssteinen 101 Drivkval 102 Drivhval (andre versjon) 103 Spenselfjellet 106 Mikko og tsarens mordere 108 Sykebrennevin 109

112 114 116 118 120 121 122 126 127 128 130 132 134 136

Innhold

NYERE SAGN Haugbonden og draugen Hexhora frå Måsøy Innledning Nils Pålsa skrøner En uventa kveitefangst – Nils Pålsa skrøne Ein farlig heimtur - Nils Pålsa skrøne Kompakt loddestim - Nils Pålsa skrøne Håkjerringfeske – Nils Pålsa skrøne En kokfisktur – Nils Pålsa skrøne Så nær ei uløkka – Nils Pålsa skrøne En eggtur – Nils Pålsa skrøne Hvordan Grøtvannet fikk sitt navn Han Lygar-Ståbi Eventyr fra Slotten Alfred forteller om «Lyset i kirka»



Na t u r m y t i s ke sagn I denne gruppen finner vi fortellinger der samlivet mellom mennesket og de ulike overnaturlige kreftene er hovedtema


Naturmytiske sagn

Hallde-folket ved Kobbefjorden (et besøk i fjellet hos de underjordiske)

«Hallde» - dette samiske fjellnavnet fore-

«skyggeland» uveisomt og vanskelig å ta seg

kommer noen steder bl. a. ved Kåfjorden i

fram i, - det understreker forskjellene mel-

Alta og ved Kobbefjorden i Måsøy. På finsk

lom de underjordiskes tilværelse og vår

(kvensk) heter det «haltia» og betyr det

egen. Roger snubler og slår kneet, jeg setter

samme som på samisk: et fjells rådende ånd

fast foten i steinura. Jeg har hørt om folk som

eller vette. Hos nordmenne svarte det til

ble bergtatt, men ikke så bokstavelig som

«rå», - et naturvesen som rådde over fjellet.

dette.

Etter samiske eventyr og sagn kan hallde-folket sammenlignes med de underjor-

Småbarna var mest utsatt for å bli bergtatt.

diske (huldrefolket).

Barn født i dølgsmål (barn født i hemmelighet) og som av en eller annen grunn døde,

Fra Studentervika i Kobbefjorden ser vi opp

kunne bli lagt ut i fjellet. Udøpte barn var i

mot Hallde-toppen, der tre «ånder» rager

fare for å bli forbyttet av de underjordiske.

mot himmelen. Det er ikke til å undres over

Folk som kom bort i mørkeskodda i fjellet,

at folk har trodd på mytiske vesener som

ble antatt å ha kommet inn i et hallde-hus.

«bodde» i disse fjellformasjonene. Det 446

Dersom de spiste av maten de der fikk, slapp

meter høye Halldegjellet kaster skygge

de neppe fri igjen.

nordvest. Over i formiddagssola, hvor «åndene» står, mørke og blåaktige, bak sollyse

Vi er innunder en av «åndene». De to andre

bergrabber. Noen har fortalt at det er spire-

er i skjul bakenfor. Det var ofte ved slike hen-

ne på «Hallde-kjerka», klokker har ringt

geberg de underjordiske viste seg. Noen

derfra.

mente at sjelene hos menneskene tok tilhold i slike fjellformasjoner og ble «ånder». Disse

8

Snorre, Roger og jeg er på vei mot «de un-

åpenbarte seg av og til for de levende. At folk

derjordiskes verden» Sola kommer i skjul

har tilbedt og ofret til disse «fjellåndene»

bak Hallde-toppen, og vi befinner oss i en

synes logisk, men jeg har ikke funnet belegg

enorm, storsteinet ur. Dette er et virkelig

for dette i skriftlige kilder.


dejenter byr oss mat. Det er riktig kjølig her

en kaffe og en matbit. Jeg må supe direkte

inne, og innerst ligger ei snødrive. På folke-

fra termosen, brenner meg på leppene og

munne har jeg hørt at dersom en banker på

tenker på han som kysset ei halldejente. Da

det rette stedet i dette halldefjellet, så skal

han ikke holdt ord om å gifte seg med henne,

det lyde hult. Innafor der skal det virkelige

mistet han smaken, kunne verken smake

halldehuset ligge. Vi banker litt rundt om-

søtt eller surt.

kring, men de underjordiske bryr seg ikke

Naturmytiske sagn

Etter en slitsom tur oppe i ura, er det tid for

om å åpenbare huset for oss. De underjordiske bodde i Halldefjellet ved Kobbefjorden. «Åndene» spilte en viktig

Utover mot Magerøya, ved Stikkelvågnæ-

rolle i menneskenes liv.

ringen, rager Stikkelvågkjerringa og Kallen. De har øyenkontakt med «åndene» I Hallde.

Kaffen min er god og sterk. Jeg lener meg

Disse «gudene» tenker nok sitt om de jordis-

bakover mot en stein, mens guttene klatrer

ke puslingene, som i generasjon har strevd

opp mot foten av den forsteinede ånden.

med sitt, på sjøen og på land.

l halvsøvne ser jeg for meg halldejentene. De skulle være svært vakre, med lyseblå

Vi går nedover, kravler gjennom ura, og sol-

øyne, krum nese og blå kofte. De pratet og

strålene når oss igjen. De samme solstråle-

fniste som jenter flest. Det gikk an å få dem,

ne når oss igjen. De samme solstrålene som

til å bli virkelige mennesker igjen – enten

i en fjern fortid traff åndene i Hallde og for-

ved å knipe dem i hånden så blodet piplet

vandlet dem til stein. For oss «moderne» og

fram, eller ved å kaste ildstål eller kniv over

«opplyste» mennesker, er det vanskelig å

dem. Da kunne de ikke gjøre seg usynlige

tenke seg at f.eks. «åndene» i Hallde har hatt

lenger, og heller ikke komme tilbake til de

betydning og spilt en viktig rolle i men-

underjordiske.

neskers liv. I vårt århundre har trua på slike «guder» avtatt sterkt. I dag vet vi dessverre

«Her er ei hule!» - Halldejentene svinner

lite om «underjordiske», - eller kanskje like

bort. Har guttene funnet selve «Halldehu-

gjerne «overjordiske» makter som hadde

set»? Hula går ca. 10 m. innover. Veggene er

stor betydning for våre forfedre.

riktignok ikke blåmalte, og ingen vakre hall-

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987. 9


Naturmytiske sagn

Gutten som blev hos Haldene

Der var en gård i Gjesvær (et fiskevær på Magerøy i nærheten av Nordkapp). Det var mann og kone og de hadde en sønn. Han selv rodde på sjøen, når det var stille; kona hadde ikke tid til å ro med. De hadde fire gjeter som gikk i fjellet. Da gutten blev åtte år og derover, pleide mora jevnlig å la ham hente gjetene hjem når kvelden kom, og om morgenen pleide han å drive dem til fjells. En dag gikk gutten igjen for å hente gjetene, og han var da elleve år gammel. Han blev borte på den turen; gjetene kom hjem; men gutten kom ikke. Foreldrene sier: «Han er visst blitt igjen efter gjetene for å kaste sten efter fugler.» Han begynte å bli lenge borte; moren sier til mannen sin: «Det kan ikke være riktig. Kanskje han har falt utover et berg.» Mora gjentar dog: «Hvis han ikke kommer med natta, har han visst falt ut over et berg. «Mannen sier: «Han kommer nok, når hans tid blir. Det er ikke der så høie berg at han har gått ut over et berg.» «Jeg så,» sier kona, «da han drev gjetene ned under det lave berget, og jeg syntes han kom ned. Hvor kunde det bli av ham?» Mannen sier: «Han kommer nok frem igjen; han kommer til i morgen.» Det blev morgen, og gutten kom ikke. De begynte å lete, men fant ham den dag ingensteds. Det blev stygt vær dagen efter; de la sig om kvelden. De sier: «Kanskje haldene har skjult ham, som de pleide å gjøre i gamle dager.» Styggværet varte i tre dager. De gikk da for å lete på Magerøya; de gikk til fjell-lappene og spurte der. Men de hadde ikke sett ham og visste ikke noen tidende. Kona vendte om og gikk hjem; mannen blev igjen hos fjell-lappene. Hun melket gjetene om kvelden; så la hun sig til å sove og drømmer at en gammel kone kommer i drømme og sier: «Din sønn er i livet; men govettene har tatt ham til mannfolkhjelp for sig, da de haldene bare hadde kvinner. Men du får se sønnen din om noen dager, når du går til det sted som jeg en annen gang skal fortelle dig. Mannen blev borte en hel uke; han kom hjem og sier: «Vi har lett, jeg og fjell-lappene, over hele Magerøya». Hun forteller at hun har drømt at gutten deres er i live og at haldene har skjult ham til mannfolkhjelp for sig. Men mannen trodde det først ikke. Det blev morgen. Kona melket gjetene sine og drev dem hen mot det sted hvor gutten var blitt borte. Så gikk hun fra gjetene sine og nedover. Da merket hun at hun kom til et underlig sted, og der var så mange kvinner. En gammel kone kommer og setter sig ved siden av henne. Hun sier: «Det er mig som kom og fortalte dig i drømme hvor sønnen din er; men han er nu ikke hjemme. 10


Naturmytiske sagn

Han er ute og fisker; men han kommer nok snart.» Den gamle kona bød henne noget som var høvelsponer, og bad henne stoppe alle lommene fulle. Den riktige kvinnen sier: «Hvad skal jeg gjøre med høvelsponene?» Den andre sier: «Det er betaling for sønnen din.» Hun begynte å kaste høvelsponene ut av lommen. Mens hun gjorde det, merket hun at hun var alene og hadde hendene og lommene fulle av papirpenger. Da begynte hun å angre at hun var så tosket at hun kastet høvelsponene bort. Hun gikk til gjetne sine og tok dem med hjem. Hun drev gjetne nær gården; da faller hun fremover og blir liggende. Da hun stod op, ser hun at sønnen står bak ryggen hennes; men hun kjente ham ikke. Gutten sier: «Jeg er sønnen din.» Men kvinnen løp bort fra gutten og trodde ikke at det var hennes sønn. Men gutten ropte på mor si med navn at hun skulde vente til han kom nærmere. Da stanset hun og ventet til han kom nærmere. Hun spør: «Er du virkelig min sønn?» han sier: « Ja, jeg er det. Jeg gir eder så rikelig med penger at I kan leve, og jeg kommer ikke til eder. Jeg ser eder hver dag, skjønt I ikke ser mig. Jeg ror og fisker likesom I. I skal ikke sørge over mig og ikke tale noe om mig. Gå nu hjem og gi far pengene! I skal ikke mangle penger så lenge I lever.» Mora sier: «Kom med mig! Jeg skal gi dig god mat, koke kjelost og dessuten gi dig tørr ost.» Moren begynte å gå foran hjemover, men snublet. Da hun stod op, så hun ikke mer noe. Hun begynte å kjenne i lommene sine; da var de fulle av papirpenger. Hun kom hjem og gav mannen sin halvdelen av pengene. Han spør: «Hvor har du fått de pengene?» Hun forteller hvor hun har fått dem. Mannen sier: «Vi gjør vel ikke noe med dem.» Hun sier til ham: «Se efter og gå til kjøbmannen og kjøb mel!» Mannen så på pengene; de var som andre penger; der var ingen feil. Så kjøpte han mel og kaffe og andre saker.

Kilde: Efraim Pedersen 1924, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad. Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. 11




Naturmytiske sagn

To fiskere kommer til en Haldegård To gutter reiste fra Langfjorden på Rolvsøy

stod op og gikk til den kant hvor de hørte de

og skulde ro til Latøy på seifiske. De var

lo; men de så ikke noe. De holdt sig i ro en

kommet næsten midtsunds; da begynte det

liten stund og talte om hvem det var som lo.

å stige op skodde i Snefjorden, og den la sig

Den ene sier: «Kanskje det er en gård lenge-

hurtig over sjøen. De ror lenge og finner ikke

re oppe, skjønt vi ikke ser den.» De gikk da

Latøy; da begynte de å prate: «At vi ikke hus-

ligesom opover; men stedet syntes å være

ket på å ta merke av strømmen, om det var

flatt, litt brattvorent.

flo-strøm eller fjære-strøm!» Den ene sier: « Det var strømstille litt før skodden la sig

De går og undrer sig hvad det er for et sted.

over sjøen» De rodde til de begynte å få lyst

«Det er dog ikke Lille Latøy. Den er også flat

på mat og kaffe. Den ene sier: «Hvor får vi

oventil og heller litt mot vest.» Da merket de

kaffe, da vi ikke har gruegryte? Vi kan dog

plutselig at de kommer til en gård; der er

ikke gjøre opp ild i båten.» Som de rodde,

bare kvinner på gården og en gammel kone.

fikk den ene i skodda øie på land litt forut. De

Den gamle kona sier: «Det var godt at vi fikk

rodde mot landet; men det syntes ikke å

karfolk til oss.» De torde ikke mæle noe; de

nærme sig, men likesom å vike foran dem. De

står ved hver sin side av døren. Hun ber dem

kom dog til land; men skodda var like tykk.

sette sig; men de setter seg ikke, og de kjen-

De gikk i land, men kjente i bergene. Det var

ner ingen av kvinnene. De tenker at det kan-

en kjeile de rodde inn i; de gjorde op ild og

skje er en haldegård, da de ikke kjenner noe

kokte kaffe og var trette. De gikk i båten og

menneske. Man laget mat; men de vilde ikke

la seg til å sove. De de stod op, kjente de ikke

gå og spise. Der var allslags god mat. Den ene

hvad det var for et sted, og skodda var letnet

spør: «Hvor er karfolkene?» Da sier tre unge

litt. Den ene sier: « vi er visst på Lysfjordsne-

piker «Vi har ikke karfolk, og vi har lett efter

set, om jeg husker rett; der er en sådan kjei-

karfolk, men ikke funnet. Men nu er I kom-

le. « Den andre sier: «Det er ikke det sted» så

met og vi tar eder til karfolk.» De mælte ikke

gikk de i land, kokte kaffe og spiste. De råd-

noe og spiste ikke. Kvinnene sier: «Vi har

slo om hvor de skulde ro hen. Den ene sier:

buskap og gods, og I blir rike hvis I blir her.»

«Vi skal la skodden letne riktig.»

Da sier den ene: «Vi skal reise hjem og kan ikke bli her, men I skal fortelle hvad dette er

14

De blev der en stund; men skodden tyknet til

for et sted.» De unge kvinner sier: «I skal

igjen. De satte sig dog til å ro og rodde lenge.

komme til oss som drenger; men denne gan-

Da traff de igjen på land; de gikk i land, kok-

gen får I reise hjem.» De forteller: «Vi har

te kaffe og spiste og gikk så å la seg i båten.

faret vill i skodden og har rodd i mange

Da hører de at noen ler og prater ovenfor

strømmer og ikke funnet Store Latøy.» da

ildstedet deres; men de forstår dem ikke. De

begynte kvinnene å le og en sier: «I har ikke


Naturmytiske sagn

Kilde: Efraim Pedersen, 1927, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad. Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

vært så svært langt fra Latøy.» Så skulde de

sig til å hvile. De blundet; da drømmer den

reise; den gamle kona leide dem ut av døren.

ene: du skal ikke åpne skrinet før om to uker.

Da de sanset sig, var de ved båten; men skod-

De drog bare noen få sei på den turen. På den

den hadde letnet. Da kjente de straks stedet;

bestemte tid da de skulde se efter hvad der

de var på innlandsiden av Hjelmsøy og be-

var i skrinet, gjorde de det. Det var fullt av

gynte å ro over Breisundet mot Langfjord-

penger, og de delte pengene, en halvdel til

nes. De kom forbi Kavlgrunnen.

hver, og torde ikke mer reise på seifiske.

Seien var oppe, og de begynte å fiske, drog

Mens de var hjemme, drømmer de: «Hvorfor

båten full og rodde hjem. De hadde vært en

dryger I så lenge før I reiser på seifiske igjen?

uke borte på den turen. De sløide seien og la

Når I reiser på seifiske, skal I la pengene være

sig til å sove. Da drømmer den ene som var

igjen hjemme.» De prater om dagen og sier:

høvedsmann, at han var på samme haldegår-

«Kanskje vi skal reise på seifiske?» De hørte

den; kvinnene satt ved bordet, og der lå en

at det var svært seifiske ved Latøy- Så reiste

pengestabel foran hver av dem. En av dem

de og rodde under Latøy. Da satte det plut-

sier; « Dette får I, hvis I lover å komme og

selig i med tykk skodde, og de visste ikke av

være karfolk hos oss. Han sier i drømme: «Jeg

før de var på de samme kvinnenes gård. Den

vet ikke» Da sier den gamle kona: «I kommer

gamle kona spør: «Hvordan har det gått?»

nok enda; men når I reiser på seifiske, finner

Den ene sier: «Det er gått godt, vi har funnet

I ved Langfjordnesodden et lite pengeskrin.»

pengene.» Hun spør:» Hvor fant I dem?» Han

Da våknet han og drømte ikke mer.

sier: «Vi fant dem ved Langfjordnes.» Hun sier: « Jeg bragte dem dit, og nu får I ikke

De reiste igjen på seifiske til Latøy; de ror ut

reise tilbake.» Den ene blev angerfull, men

fjorden. Den ene forteller kameraten sin

den andre ikke. Den gamle kona sier: «Eders

hvad han drømte. Da sier forrumsmannen

foreldre blir slett ikke fattige for om I er hos

hans: «En drøm betyr ikke noe; men vi får

oss.» De blev uten videre borte fra hjemmet

legge til land og gå og se. «Da de kom til nes-

og folk visste ikke hvor de var blitt av. De let-

odden, fant de det lille skrinet og tok det i

te og spurte efter dem; men ingen hadde

båten. De rørte ved skrinet, og det klirret

enten sett eller hørt til dem.

inne i det, når de rørte ved det. Den ene sier: «Det er som lyden av penger.» De rodde over til Latøysiden og begynte å fiske efter sei; men den bar ikke fast i dorga. Da rodde de i land i en kjeile; de kokte kaffe og la 15


Naturmytiske sagn

På fiske i lag med sjøhalder

Kilde: Efraim Pedersen, 1923, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad. Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

Der var to gutter fra et fattig hjem i Rygge-

som kjøper fisk her?» Han sier: »Det er mig

fjorden (På fastlandet i Måsøy prestegjeld).

som kjøper. I skal sette op denne båten. Jeg

Det var de første opsittere som var kommet

skal gi eder en båt å fiske med.» De dro båten

til Ryggefjorden, og de var lapper. De bodde

op til flo målet og den gamle mann gikk i

der lenge, og det var smått med fiske og sei-

naustet, gav dem båt og fiskeredskaper og

fiske og smått var det også ellers. De to ror

bød dem ro ut på sjøen og begynne å fiske.

en sommerdag ut på sjøen; de skulde først til Måsøy på seifiske; men der var det smått

De rodde, eftersom de forstod, ut på sjøen

med seifisket. De gav sig da til å ro mot

og dro båten full av fisk. Da de kom til land,

Gjesværsiden (på fastlandet i Måsøy preste-

kom to gamle menn som tok fiskene ut av

gjeld); men det ble svær mørkeskodde, og de

båten. Den ene av dem mistet angelen; han

rodde der en kort tid. Da merket de at de kom

går til sin egen båt og skal ta en angel. Da

til et sted hvor der var brygger og likesom en

kommer den samme mann som først var

kai; men de kjente ikke hvad det var for et

kommet til dem, han sier: «Du får ikke man-

sted. De gikk i land og gikk op over mot mar-

ge fisk med den angelen.» Gutten sier: «Jeg

ken. Da de kom ovenfor flomålet, kommer

har mistet angelen.» Han sier: «Når du reiser

det en gammel mann og spør: «Hvor skal

på ut på sjøen, drar kameraten din en fisk

I hen?» De svarer: «Vi reiser på seifiske.»

som en angel er fast i, den samme angelen

Han spør: «så I noe underveis?» De svarte:

som du mistet. Denne angelen skal du ikke

«Vi så bare en skarveflokk. «Han spurte:

ta med ut på sjøen; du skal legge den i akter-

«fløi de?» De sier: «De satt på sjøen; vi rodde

skotten, til I reiser hjem.» De gjorde som han

et lite stykke forbi dem; de blev snart borte i

hadde sagt dem. De fisket en uke; da sier på

skodden.» Den ene av guttene spør: «Har

sjøen den ene gutten til kameraten sin: «Vi

der her vært skodde?» Den gamle gubben

skal i denne uka reise hjem.» Den andre sier:

svarer: «Her har der ikke vært noen skodde,

«Vi skal ikke reise før vi har fisket for hundre

og den fugleflokken I så, det var fiskerne

daler på hver.» De kom i land igjen. De blev

mine. Ser I ikke hvor store fiskehjeller jeg

trette og skulde legge sig til å sove; da hører

har?» Den andre gutten sier: «Hvor er de fis-

han at en sier: «Sov ikke mer! Nu er det tid for

kene som vi ikke har fått, og her er der fisk i

eder til å stå op og reise ut på sjøen.»

mengde.» Gubben sier: «Vi har alltid fisk og

16

godvær; vi fisker hver dag. Vil I ikke begynne

De rodde enda ni ganger ut på sjøen og drog

å fiske her hos mine folk, så jeg snart kan få

en mengde fisk. Da sier den ene: «Vi vil reise

en skibsladning fisk?» De spør: «Hvem er det

hjem og vi vil ha penger for fisken.» Den før-


de om dem. Som de rodde hjemover, sier

fisken er blitt ørr. I kommer til å bli her så

høvedsmannen: «La oss se på bommene

lenge og hjelpe til med å laste fisken i skibet

våre; vi trenger å spise.» Da de åpnet

mitt.» da ser den ene at der ligger et skib der

bommelokket, var der penger til midten av

ved kaien.

bommen og et brød til hver, men der var ikke

Naturmytiske sagn

ste gamle mannen sier: «I får ikke penger før

sul. De undret sig på hvor de hadde vært, Den gamle mannen sier: «Nu får i laste fisk i

men husket det slett ikke. Den ene sier:

skibet og I kan reise når skibet er fullt.» de

«Sjøhaldene har visst forgjort oss, da vi var

fylte skibet, og den første mannen kommer

så fattige og fisk ikke var å få.»

og sier: «Nu er skibet fullt og I skal i morgen seile til Bergen med fisken. Hvis I reiser med,

De kom roende midtveis innover fjorden, da

får I penger når jeg har fått solgt fisken. I skal

blev de så trette, rodde inn i en kjeile og la sig

gå i land, når vi kommer dit.» vi heftes ikke

til å sove. Da drømmer den ene: «I skal ikke

mer enn to uker på den turen.»

tale om at I har faret vill i skodda og er kommet til et klart sted hvor I har rodd fiske.»

Så reiste de; men guttene visste ikke hvor de

De stod op og rodde hjemover. Da de kom

hadde vært, og talte sig imellem: «Vi rekker

foran gården, kom deres folk ut av gammen

dog ikke på to uker å reise til Bergen og kom-

for å se hvad det var for menn. Mødrene

me tilbake.» Så er det en kveld; det er mørkt

deres sier: «Det er visst sønnene våre».

og litt regn. Da ber den gamle mannen dem

Den ene guttens far sier: «Det er bare deres

gå op på dekket og se hvor godt skibet går.

skygge eller lignelse». Den andres mor sier.

Da hører den ene at en sier på dekket: «Kom

«Visselig har haldene forgjort dem, da ikke

du også og støtt masta! Jeg begynner å bli

et menneske har visst tidende om dem.»

trett i aksla.» Da det var litt måneskinn, be-

Guttene gikk op til gammen. De sier: «Vi har

gynte de å se om de kjente landet. De så len-

vært i et fiskevær ute ved havet og vi har fis-

ge, og den ene kjente at de reiste på Refsbotn

ket godt.» De spør: «Har I mat?» Deres mød-

(Revelsbotn) nordover, og skibet gikk så fort,

re sier: «Der er ikke annet enn fisk og gjete-

bare i et gnistefokk av morild. Den gamle

melk igjen, og vi har ikke mel eller penger å

mannen bød dem gå ned igjen og sa: «I skal

kjøpe for.» Da sier den ene gutten til sin far:

bli her så lenge til jeg kaller dere op.»

«I skal reise til Havøysund og ta en båt hver; vi skal gi penger som I skal kjøpe oss mat

Det syntes dem så lenge før han kalte dem

for.» De reiste til kjøbmannen i Havøysund,

op. Da merket de at de lå og drev med båten

da guttene gav dem hver en sydvest full av

i skodde. De begynte å ro; men de visste selv

penger, og de kjøpte der mel og annen mat

ikke hvor de rodde hen. Da klarnet det plut-

så båtene blev fulle. Før de rodde hjem, gav

selig; de var på det samme sted hvor de var

kjøbmannen dem hver en flaske brennevin.

kommet inn i skodde. De var i nærheten av

De rodde hjemover og hadde godt vær til de

Måsøy og rodde bent mot Ryggefjorden.

kom hjem, og de ble svært rike folk.

De hadde vært så lenge på denne turen; det var høst og hadde sned i fjellene, og hjemmefolkene hadde trodd for visst at de var omkommet på sjøen. Ingen visste tiden17


Naturmytiske sagn

Landhalder ror fiske i Finnmark

En åttring seilte fra Lyngen til Finnmark; da

dregg ligger på vår dregg.» Høvedsmannen

den kom på Loppesundet, blev det mørkt og

gikk ut for å se, men så ingen båt. Han skjøn-

vinden var makelig. Da ser de at en annen båt

te at draugen narret dem. Han gikk igjen

i mørke også seiler på yttersiden av dem og

under tjeldet og la sig. Da drømmer han at en

ikke er hurtigere enn deres båt. De prater sig

mann kommer i drømme og sier: Vi er også

imellem: «Hvad kan det være for en båt?

på vei til Finnmark og visste før at her blir det

Og vi har ikke sett den båten noensteds.

svært fiske; derfor reiste vi også hit.» Han

Men kanskje noen har seilt foran oss og er

stod opp om morgenen og fortalte sin drøm

kommet ut for vindstille. Vi skal se til å tale

til mennene sine. De sier: «Det går oss nok

med den båten.» De begynte å ro derhen for

ikke godt.» Høvedsmannen sier: «Hvorfor

å nå båten, men kunde ikke nå den. De kom

går det ikke godt?»

til Sildnebben (nordspissen av øen Silden);

18

da begynte dagen å lysne. De ser ikke båten

Det blev morgen; de tok hus i land og bar sine

mer og prater: «Det var en hurtig båt, og den

saker inn i rorbua; de skulde næste dag ro ut,

kom i vinden før oss.» Men høvedsmannen

hvis det var godt vær. De la sig til å sove i

sier: «Det var en underlig båt. Vi rodde også

rorbua; da hører de, mens de ligger, at folk

sterkt, men nådde den ikke, og ingen såes å

bar saker inn i forgangen. En av mennene

ro. Nu da det var lyse dagen, skulde dog seil

sier: «Vi skal gå og se.» Men den eldste sier:

sees på Alta. Det kunne ikke være annet enn

«Vi skal ikke springe for tull og tøv, hvis det

draug og Gammel-Erik som narret oss.»

skal gå godt med oss.» Den samme gamle

De seilte til byen (Hammerfest) og skulde

mannen drømmer at en sier i drømme:

reise til Ingøy; de blev i byen én dag. Næste

«Vi har reist sammen hit til Finnmark, og vi

dag reiste de og kom til Ingøy, og der var

skal ro fiske her.» Han forteller om morge-

ingen fremmed båt. De satte opp seiltjeld

nen sin drøm; mennene sier: «Vi skulde ikke

som de gikk inn under, da der ikke var hus

ha reist til Finnmark med denne båten.»

på båtene (dette hendte for 70-80 år siden).

Høvedsmannen sier: «Hvorfor det, fordi

Da brukte fiskerne ikke hus på båtene (disse

halder er i følge med oss?» Det blev godt vær;

fiskerne var fra Kåfjord i Lyngen.). Da de la

de reiste ut på sjøen og dro båten full av fisk.

sig til å sove, hører de at en stemme sier:

Da de kom i land, sløide de fiskene og solgte

«Vi har først kastet dregg her, og de folkenes

dem til kjøbmannen. Da det blev kveld,


Naturmytiske sagn

Kilde: Efraim Pedersen 1923, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

kokte de fisk; fisken blev ferdig og de spiste

mannen stod op, fortalte han sin drøm:

den. Da de begynte å stelle sig til å sove,

«I dag får vi bør mot kvelden.» Der kom bør

hører de at de prater i forgangen: «Vi har

og de reiste til Hammerfest; men blev der

også fisk å koke.» En ung mann sier: «Det er

ikke lenge. De seilte igjen hjemover. De kom

den onde sjøl som følger oss, og det går oss

over Kvænangen til Kågsund; da ser de at en

ikke godt. Jeg vil gå og se.» Den eldste forbød

båt seiler litt foran dem. De begynte å ro

det; men han adlød ikke, han løp ut i forgan-

under seilet for å nå og prate med dem.

gen og så at en mann kommer op til bua med

Men da slo det plutselig mot seilet, og de

en gryte i hånden. Han vilde gå imot ham,

måtte ta seilet ned. Da de begynte å se efter,

men snublet på dørstokken, og da han stod

så de ikke mer noen båt eller seil. De be-

op, så han ikke noe. Om natten drømmer

gynte å prate sig imellem: «Nu seiler de

høvedsmannen at en mann kommer til ham i

usynlige hjem likesom vi. Det er nok halder

drømme og sier: «I skal ikke være redde.

som er på reise.»

Vi har reist i lag med eder fra Uløy, og det går godt med eder. I skal ikke se efter, om I hører noe i forgangen. Vi er i samme rorbu som I og vi er land-govetter.» Om morgenen sto høvedsmannen op og fortalte sine menn hvad han hadde drømt, og sier:» Hvis vi hører noe i forgangen, skal vi ikke gå og se.» De rodde fiske og det gikk svært godt; de fisket mer enn andre folk. Da tiden til hjemreisen kom, la de sine saker i båten og skulde reise hjem; men det blev motvind. De måtte bli natten over i rorbua. Da drømmer den eldste mannen at en mann kommer i drømme og sier: «Der kom motvind fordi vi ikke var ferdige til å reise før i morgen mot kvelden, da får vi bør.» Da den gamle 19




Naturmytiske sagn

Dyrs stammor Jeg minnes en gang da jeg enda var barn; da var jeg og min far ute og fisket akkar, og så blev det så meget akkar at det var ikke annet enn å krøke og kaste inn i båten. Da så vi at det brente under båten likesom ild. Da sier min far: «Nu skal vi rømme. Nu kommer akkarmora op, og da går vi for det. «Vi drog straks bort; men vi så ikke om den kom op på sjøen; for det var mørkt. 22


Naturmytiske sagn

På Ingøy fortelles det at det også skal ha hent i gamle dager, at da de drog mange fisk på samme sted, skjønte de gamle kallene at nu holder fiskemora på å stige op, og de måtte ro bort. Litt efter fortelles det, kom den op på sjøen som en stor høikrake.

Ordforklaring: Høikrake = Blekksprut av fabelaktig størrelse. Kilde: Talvik, 1924. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29. 23


Naturmytiske sagn

I kamp med sjøormen Sjøormen har jo vært et stadig tilbakevendende fenomen, både her hjemme og også i andre land, og mange er historiene om dette havuhyret. Her er en av dem: 24


dette hendte, men de var underveis i stiv kuling fra nordøst, og ottringen var hardt presset enda de hadde tatt inn flere klør (rev) i seilet.

Naturmytiske sagn

Fire mann i ottring skulle seile fra Hjelmsøy til Ingøy. Det er jo en stund siden

Midtveis på fjorden dukket det opp en svær sjøorm som begynte å forfølge dem. De presset ottringen ennå mer ved å gi mere seil, og det gikk alt hva båten tålte uten å kantre. Det var heldigvis smul sjø, ellers måtte de nok ha passet seilføringen mere nøye. Dessverre så hjalp det dem ikke det spor, hvor hardt de enn seilte. Den svære sjøormen ble mer og mer nærgående, og de så ingen annen råd enn å begynne å kaste ut de få fiskene de hadde i båten, i håp om å få utysket opptatt med dette til de kom seg i havn. Men sjøormen slukte fisken like fort som de kastet den ut, og nå ble den enda mer nærgående. Karene tok nå på å kaste ut alt som var løst, årer og plikter, over bord. Vel nok snuste sjøormen på det alt sammen, men den heftet seg ikke så mye med det, og snart var den oppe i akterstevnen på ottringen. Den åpnet det svære gapet vidt opp, nærmest som om den ville sluke hele båten i et jafs. Høvedsmannen så seg rådvill omkring, men der var ikke mer å kaste over bord. Da rev han av seg den ene store bladvotten, fyllte den i en fart med sjø, og slengte den av all sin makt rett inn i halsen på uhyret. Ullvotten, som var langhåret og loet, satte seg fast i halsen på sjøormen som nå fikk vanskeligheter med å svelge eller puste. Den begynte å vri og bukte seg rundt seg selv, og snart snurret den rundt i sjøen som et hjul. Ottringen fosset fort i fra den, og snart var de så nær oppunder land at de kunne puste lettet ut. Den tomme ottringen var et godt vitnesbyrd for de som dro deres historie i tvil, da de fortalte folk på Ingøy om sin nifse opplevelse denne dagen.

Kilde og årstall: Ukjent. 25




Naturmytiske sagn

Sjøormen - sagn 2

Det fortelles om sjøormen at den pleier i

at de fikk øie på dem, for den løs på dem,

hundedager å komme op på sjøen, og da er

og så skjøv de tømmerstokken i sjøen.

det fare for at den farer løs på fiskebåtene.

Da ormen kom til den, viklet den sig om

Derfor var gamle fiskere så forsiktige når

den og kunne ikke komme løs igjen, fordi

sommervarmen kom, at de ofte pleide å ta

det var mothaker i den som holdt den, og så-

med i båten et sådan middel som de tenkte

ledes drev den i land og døde. Noen tid efter

den var redd for, især løkgress som vokser på

da kreaturene kom til det sted hvor den var

marken. Det har sådan sterk lukt. Når de

råtnet, og åt gresset, døde dyrene. Den drev

kaster det i sjøen, skyr sjøormen. Og enda

i land på østsiden av fjorden (Dette hendte

noen andre ting kaster de i sjøen, for at den

ca. 90 år siden).

skal heftes, så de kan slippe bort. Hvis det hendte at en seilbåt traff på den På et sted på Rolfsøy i munningen av Lang-

eller kom så nær at det ikke mere var råd til

fjord var engang, da det blev sommer, båtene

å komme omkring den, skulde de seile over

ofte i knipe for sjøormen, som de måtte

den der hvor den var høiest, fordi den hefte-

flykte i land for. Men noen gamle begynte

des med å rette ut den krumning som fløt op,

å grunne på hvordan de skulde drepe den.

før den kunde vikle sig (om båten), og imens

Da slo de om en rekvedstokk som de før

var båten gått over den, og da var de berget.

hadde berget i land, greier med hvasse mot-

Dette har også hendt i Finnmark.

haker. Da den tid kom, da den igjen viste sig på sjøen, reiste de ut på. Da de kom så nær,

Kilde: Talvik, 1924. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29.

28


Naturmytiske sagn

Sjøormen - sagn 3

Johannes Nilsen Bringnes og Jon Larsen Olderfjord var på vei til Repvåg; da hørte de, at det bruste ute på fjorden; der kom likesom en tønne til syne på vannet. Da vendte de seg mot land. Man skal ikke tale noe om det. De rodde så meget som de orket; der kom næsten blodsmak i munnen. Men den fulgte efter nær land; de slapp så vidt til land. På Revsbotndypet er der en seigrunn, hvor fiskerbåter fisket efter sei om sommeren i solskinn. Så var fiskerbåter der; da begynte noen å si: «La oss ro i land!» og de reiste; men en båt blev igjen alene. Det var to mann; de slapp krabben ut på grunnen og la sig til å sove. Da kom sjøormen op fra dypet i nærheten av dem, kom hen til båten, hævet sig op langs forstavnen og kiket inn i båten. Så gikk den til midten av båten, kastet sig over den og trykte alt ned under vannet. Det var atter to menn som fisket i Refsbotn om sommeren; atter kom sjøormen op; mennene rodde mot land. Da den kom så nær spilte den alt kjeften op. Nu hadde mannen i bakrummet en ladd børse; han tok den og siktet på sjøormens kjeft og skjøt dit, Sjøormen dukket under med sprøit. Så den næsten kom bent på båten, og satte all sjøen i kok så den skummet, og blev borte. De to slapp i land, og sjøormen såes ikke mere noensteds.

Kilde: Talvik, 1924. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind II, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1927-29. 29


Naturmytiske sagn

Sjøormen – sagn 4

Fiskere hadde rodd fiske i Havøysund; det var folk fra Kvænangen, og det var om sommeren. Det var stille og medstrøm; de rodde frem foran Knipen (en fjellvegg). Da stakk sjøormen op av sjøen; de blev redde og vendte tilbake for å ro under land. Trollet kom efter; men de var rappe nok til å komme til fjæra. Den kom efter dem til marbakken og blev der et døgn, og mennene fikk ikke reise. Undertiden blev den borte en stund og kom så igjen op, og de fikk ikke røre sig. Der blev en sterk nordøstvind og trollet blev borte. Da taler de sig imellem: «Visstnok er vinden nu sterk; men vi må slippe herfra. Det begynner å gå havsjø her.» De gjorde omhyggelig seilene ferdige og vendte båtene med forstavnen mot sjøen. Det var tre båter; de heiste plutselig seil og seilte av sted. De var stoppet et lite stykke forbi Knipen; da kom sjøormen igjen op og satte efter dem. Vinden er sterk og de seiler side om side og gir akt på om den begynner å nå dem. De ser at den nærmer sig mer og mer. Da sier en gammel mann: «Vi skal seile på kryss og tvers. Når den kommer dit, har jeg hørt at den heftes litt. De seiler mot Store Latøy som er i nærheten. De seilte op i Sandkjeila på indre side av Store Latøy; men enda hadde den nær nådd dem.

Anmerkninger: – I gamle dager så man ofte sjøormen (samisk: nuore-gærhmai) i Hellamo i Tysfjorden. Den las sig over båter og drog dem under vannet. Hvis man hugger sjøormen over, går delene i hop igjen. Men hvis man har ild mellem delene, går de ikke i hop, og ormen blir maktesløs. Sjøormen skyter først ryggen op i bukter, der ser ut som korkstykker (duvl) henad sjøen. Sjøormen sees ved sankthanstid på Vestfjorden, den spyr gift (samisk vuoksa sælkau). Fortalt av Peder Finnesen, 1922, Leirelv i Tysfjord. 30

– Om at delene av ormen går sammen igjen: Helland, Jarlsberg og Larvik, 2, 250; P. Lunde, Kynnehuset, s. 195; Reichborn-Kjennerud, Ormen 2. 12 og i Festskrift til Falk, s. 32. Kilde: Efraim Pedersen 1923, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.


Naturmytiske sagn

Sjøormen – sagn 5

Mikko visste också vad man hade bort göra

fast en tjärbräda döremellan. Då mister han

åt den stora sjøormen, som ibland vållade

sin kraft og dör. En tjärbräda är en så hård

fiskarna besvär i Bakfjorden. Det var ett for-

tingest, att ormen inte kan foga i hop sig

farligt troll. Når den kom in på ena sidan av

igjen.

fjorden och sen började simma, så ratade den på sig bara två gånger och då var den

Men när bläckfisken visar sig, det andra rik-

redan vid den andra stranden. Och då den

tig fasanfulla havstrollet, och når den höjer

hastig slog till med sin stjärt, så gick det en

upp sina tolv horn ur havet, ar det best for

kraftig

fjorden.

sjölvaste Bakfjords-kungen att fortast mjö-

Loukus-Mikko och gumman hans var på

ligt ro på flykt. Over den når inte ens hans

vippen at kora på den, då den låg och flöt på

krafter och konster. Man fasar, når detta

fjorden, och Gammel-Loukus fick en gång

fula åbäke reser sig upp ur böljorna och de

ro på flykt för den, så att han spottade fatta-

långa hornen reser sip upp och slänger og

de, att han skulle ro i sicksack. För når man

dänger hit och dit som hin håles nävar. Fiskar

flyr for en sjöorm, får man inte ro rakt fram,

sliter han loss ur fiskredskapen och glufsar i

utan man ska stup i ett göra girar och tvär-

sig som en galning, och om han lyckas slå

kast. Då blir man av med honom. Men om

sine horn över båten, så sjunker båten i

han själv vräker sig over båten, ska man med

havet, det må vara vilket skepp det vill.

strömsättning

genom

en yxa hugga den tvört av och bums banka

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste öar, 1935, Tornedalica 1982. 31


Naturmytiske sagn

Forvarsel om død

Folk fra Lyngsdalen drev seifiske på Latøya i Finnmark og dorget sei. En nise bar fast i dorgen til en gutt, skjønt niser ikke var å se. Han begynte å dra den hen til båten, og fortomstrengen gikk av. Kameratene sier: «Du dorger nok ikke sei på Latøya næste år.» Men gutten trodde det ikke. Da de kom i land, fortalte de hvadslags fisk gutten hadde dradd, hvis dorgegreiene hadde holdt. De gamle folk sier: «Hvadslags fisk var det, da greiene ikke holdt?» De forteller: «niser var hverken å se eller høre; men en bar nok fast i guttens dorg, og i det samme den bar fast i dorgen, sprang den op av sjøen. Han begynte å dra den til båten; da gikk fortomstrengen av.» Noen av ungguttene ler og sier: «når vi nu ser et niseflak, skal vi ro og dorge niser.» Der var en gammel skolp, som hørte at de fortalte det. Han sier til de unge guttene: «I får allikevel ikke niser fast, og ikke er det angelfisker.» Ungguttene sier: «Hvorfor bar den da fast i Hans`s dorg?» Den gamle lappen sier: «Han kommer ikke næste år til Latøy og dorger. I kan tro hvad jeg gamle tulling har sagt.» Da gutten kom hjem og det blev høst og marken begynte å fryse, gikk han op i fjellet på jakt. Da han hadde gått der og skutt tre ryper, fløi en rypeflokk op i en bratt fjellside. Det var frosset litt over mosen og berget var vått. Gutten nærmet sig skuddhold og skulde enda gjøre et skritt hen på en annen lem i bergsiden. Da var mosen frosset ovenpå, og under var berget vått. Da han trådte på det, rapte han med mosestykket; det var overmåte bratt, og han gikk utover berget og slo sig ihjel.

Anmerkninger: Kolappisk mardes - usedvanlig fangst som varsler død for fangstmannen, Mem. De la soc., Finno-ougrienne, 58, s. 34. Feigdefisk, P. Lunde, Kynnehuset, s. 34. Feigdarfisk-usedvanlig fisk (uhyre stor eller fæl fisk, som varsler død). H. Ross, Norsk ordbog, s. 1546. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. 32


Naturmytiske sagn

Den forgjorte not

Nota var forgjort, og Ola i Bukta skulde ta

Da han hadde sovet en stund, kommer not-

forgjørelsen bort. Han sa: «Vi skal ro i land

basen ned fra øen og forteller at seien går i

fra grunnen; jeg skal nok vise at nota er for-

mengde på Bjørnøygrunnen. Ola stod op

gjort.» Men Notbasen ville ikke tro det.

og gikk til sine kamerater sammen med

En annen mann var høvedsmann på den

notbasen. Han vilde ha dem til å reise ut

samme båten hvor Ola var. Han fikk dem til

på sjøen og fiske sei; men noen menn satte

å tro det; de reiste fra grunnen og rodde i

sig imot og bante: «Hvem skal mer reise ut på

land på Bjørnøya og bar nota op for å tørkes.

sjøen med den forgjorte nota?» Ola sier:

Nota blev tørr; de andre la sig til å sove og

«Nu skal vi reise utpå og også få sei.» Olas

Ola blev igjen og våkte. Notbasen sier: «Skal

høvedsmann var så slem til å banne og sier:

ikke du legge dig? Karene mine vil ikke mer

«Vi har arbeidet i sommertiden og har ikke

reise ut og fiske sei med den nota.» Ola svar-

fått til en mark mel.» Så blev de enige om at

te ham: «Legg du dig, hvis du vil! Du skal ikke

de skulde reise ut, da det var stille og seien

befale mig å sove; jeg er så gammel; jeg vet

gikk. Ola sier:» Vi får nu åttringene fulle av

hvad jeg gjør.» Ola gikk op på Bjørnøya og så

sei.» Olas høvedsmann, Guttorm, sier at de

på Bjørnøygrunnen, om seien gikk. Da så

ikke får det.

han at seien gikk over grunnen, og det var så svart som en pløiet åker. Han kom ned og

De tok nota i båten og reiste utpå. Da de

gikk og så om alle notfolkene sov. Da han så

kom til Bjørnøygrunnen, gikk seien pent.

at de sov, vendte han tilbake til nota og be-

De rodde ut på strømmen og bredte ut nota.

gynte å lete om han skulde finde noe i nota.

Da nota var sunket og hadde tatt fast i grun-

Da fant han i notsekken hår fra en svinerygg

nen, kom seien igjen op og gikk og kom på

og sort ulltråd knyttet sammen og stukket

nota. Da trakk de til og fikk båtene sine fulle

mellem en tråddott og knyttet fast i den.

av sei. Mens de holdt på å huke seiene (inn i

Han skar tre masker av notsekken, gikk ned

båten), kom en liten måse og fløi sig i hjel mot

til flomålet og brente dem op. Så gikk han til

masten og falt ned i båten. De fikk på den

sine kamerater; de sov ennu. Han gikk selv

sjøturen to mattesekker mel på mannen.

igjen op på nota og la sig til å sove på den.

Anmerkninger: J. Qvigstad, Aberglaube, Nr. 210a; S. Sivertsen, Strandbygg og værbu, s. 90: «Svinebust på linesnøret ødelegger fiskelykken.» Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. 33




Naturmytiske sagn

Sjødraugen Där i det stora havet finns till och med de mest olikartade troll og djur, goda och onda, vad som helst, så att en kristen riktig kanner kalla kårar, då han måste se på dem. Och alla låter de sig inte ses av alla manniskor. Men det är en tid, då även en dödlig tillåts att se dem alla. Under de heta hunddagarne i augusti flyter de allra hemskaste havstrollen upp til ytan liksom även andra havets hemskheter och i drunknade dödas kroppar. Havet, det dystra bottenlösa, halar då upp och lämpar fram i ljuset all sin avskyvärdhet. Och bävande betraktar det lättskrämda människobarnet detta. Men havsdödingar, de i havet druknade osaligas själer liksom andra sjörån, har Mikko mången gång sett och fått med at göra. Ibland har havsfåren gått omkring på havsvidden och vandrat på vågorna som kristet folks vitulliga vädurar, ibland har den sköna sjöjungfru med sitt långa hår begett sig upp på böljorna for at gunga på dem, ibland har återigen havsdödningarna i kvällskymningen många man sterkt slitit och rott längs fjorden och stigit upp på fjæran för att syssla med något i fiskeboden. Sjörån, de stora djupens dystra bebyggare, vill stiga upp på solbelyste ställen för att skåda livet ovan havet – om bara för att skåda det, då det inte eljest är tillåtet för dem. Ofta kom havsbebyggarna och havsdödingarna för att hämta sine Tillörigheter, som de hade förlorat och mist till någon kristen. Loukus-Mikko fann en gång ifjäran vid Bakfjorden ett av havet sänderfrätt segel och hände det

36


Naturmytiske sagn

på hjället för att torka. Men på morgonen fladdrade det lösslitet i vinden. Alltid varje morgon slängde och dängde seglet, fast Mikko varje gång stadigt surrade fast det med sejsing i hjällen. Mitt i seglet var det et stort hål, och vinden slet osalig döding i sjönöd hade krängt sig igenom där. Som han ju också hade gjort. En kväll såg Loukunen en främmande karl med sydväst på hovudet sitta vid sidan av fjäran stirrande på seglet. Mikko anade genast situationen och sade till karlen: -är det du som sliter sönder segel? Vänta du, så ska jag skaffa dig ett bra segel. Och Mikko gick och klippte ut en liten lapp av seglet, täldje till en liten träbit till båt, lagade i ordning lappen till segel på den, satte sitt skepp i sjön och sade til karlen: - Där har du ett segel! En stormby skuffade ut segelbåten på öppna havet, och snart hade karlen försvunnit från fjäran. Havsdödningen hade fått sitt, och seglet fick vara i fred. Så borde man ju alltid genast ge havet dess del, nær man bärgar något från havet eller fjäran, vad det nu vara må. Av det vrakvirke, som havet vräkt upp på stranden, ær det bra att spänta till en spåna och sätte i havet. Sedan kommer ingen och kräver det åter. Havet och havsbebyggarna vill alltid få sitt eget till arv och ägo. Men – om de så bara får en endaste liten gnutta – så är de så förnöjda som om de rakt fått alt sitt.

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935 , Tornedalica 1982. 37



Sag n t i l k ny t t e t Of ferplasse r I denne gruppen finner vi sagn tilknyttet offerplasser i Müsøy kommune



Sagn tilknyttet offerplasser

Hellige steder – noen av samenes offerplasser i Måsøy Skrevet av: Sverre Nygård, 1987

Hos alle folkeslag finner vi religioner som

mellom menneskene og maktene. Han kun-

utrykker seg på forskjellig vis. Men ett har

ne komme i kontakt med disse maktene

de felles: Det er alltid tro på en eller flere

gjennom kultiske handlinger. Gudene eller

makter utenfor mennesket. Disse maktene

åndene som var bundet til de hellige stede-

kan for eksempel være knyttet til ting som er

ne, var opphøyde og mektige. Det hellige må

påfallende og vekker undring – helgeners

behandles med forsiktighet og respekt

bein og eiendeler, splinter av Kirsti kors og

– derfor er det ofte belagt med forbud og

lignende (relikviedyrkelse). Samene hadde

regler (tabuer).

opprinnelig en naturreligion hvor ting og områder i naturen ble tillagt en særskilt

Religiøs intoleranse har ofte vært årsak til

kraft. Det kunne være sola og månen, huler

grusomme kriger og forfølgelser. Kristne

fjell, fosser, vann og ikke minst her i Måsøy,

misjonærer har overalt bekjempet natur-

steinblokker og steiner (sieider) som hadde

folkenes religion og dermed ødelagt selve

spesielle og underlige former eller farger.

grunnlaget for deres gamle og særpregede

Disse maktsentra kunne ha stor betydning

kultur. Thomas von Westen, kalt samenes

for individets, familiens eller gruppens

apostel, gikk f.eks. hardt ut mot noaidene i

styrke. Samene var organisert i fangstgrup-

Porsanger på sine misjonsreiser i 1716 og 1717.

per med avgrensede fangstområder, siidaér.

Runebommer som noaidene brukte i sin

På den måten sikret de seg mot innbyrdes

kultus, ble ødelagt, og sieider ble veltet og

stridigheter og overbeskatning av viltet.

slått sund. Men her og der står ennå offer-

Fangstgruppens eksistens ble trygget ved

plasser godt bevart. Det kan være en hel

ofring til siidaens felles sieide (offerstein).

bergspiss eller en stor flyttblokk som ingen

Her kan nevnes at de to ordene siida og siei-

har kunnet skade.

di syne å ha nær tilknytning. Hver siida hadde sin sieidi. Likedes kunne forfedrenes

I følge kulturminneloven er de hellige sted-

ånder ha bolig her, og de levende ofret til

ene fredet i dag. Loven inneholder regler om

dem og æret dem for å bli vernet av dem.

bevaring og vern, og offerplassene er be-

Vi kan skjønne at dette var et slags psykisk

skyttet mot inngrep som på en eller annen

helsevern – muligens like effektiv som

måte kan forårsake ødeleggelse. På de neste

moderne terapi. Noaiden var mellommann

sidene er nevnt noen av offerplassene. 41



Foto: Sverre NygĂĽrd 1987

Gunnarsteinen eller Noai de-gĂŚdge (=Trolldomssteinen) i Snefjord


Foto: Sverre Nygård 1987

Offersteinen, «Hullsteinen» utenfor Neselva i Kobbefjorden. Her studerer Sverre Isaksen de eiendommelige hullene i steinen som sjøen en gang i tida har gravd ut.



Foto: Sverre NygĂĽrd 1987

Finneguden i Magerøysundet


En spiss pyramideformet stein ved Hamnevannet, antagelig en offerstein

Daumannsriften mellom Keila og Krykkjeskjåen på Hjelmsøy har antagelig vært en offerplass. Etter sagnet skal en prestefamilie være drept her under et tsjudeeller russeoverfall


«Bestemor eller «Akko» er ei gudinne, gift med den mektigste blant gudene, Adja. «akko» er en bergstabbe, ca. 12m. høy og står mellom

Foto: Sverre Nygård 1987

Slotten og Lillefjord.

Stikkelvågkallen nedenfor Kjerringa, begge to viktige offerplasser.



Sagn tilknyttet offerplasser

Stalloer på vandring

Stalloer gav sig til å vandre fra Skibotn utover og kom til Bullojok, og da gjemte en stallo penger og sølvsaker der ved elvebredden. De gikk selv ut på Nordnes og begynte å kaste stener over fjorden til Kviteberg, og en stallo orket å kaste en sten over fjorden. Den blev liggende på Orred (på denne side av Skinnelva). Så reiste de nordover til Finnmark og gikk til Tunes og bodde der. Engang begynte de å slåss; en flyktet og en tok en båt, og to satte efter ham med en annen båt. Den mannen som var alene, rodde forbi Lyngstua. De to kom efter og rodde ved Lyngstua på et skjær og heftedes der lenge. Så satte de efter den stalloen og nådde ham i Gisundet; de begynte der å slåss og senket båten hans og gikk i land.

Kilde: Nils Nilsen 1921, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

50


Sagn tilknyttet offerplasser

Gutten som bante tordenen

Fjell-lapper lå på Revsbotnvidda med renene, og renene var gått ned til Snefjorden. Da sendte den ene fjell-lapp sin sønn og den andre sin datter for å hente renene. Da de kom op på fjellvidda, blev det et svært tordenvær. Når det lynet og tordenen slår, løper renene sammen i en hop og vil ikke noensteds hen. Lappegutten tar til å banne lynene og tordenen, i hvilket hull (her menes det helvete) dundreren skal gå. Da begynte piken å forby det: «Du skal ikke banne tordenen. Jeg har hørt at den slår den i hjel som banner den.» Gutten sier: «Gå du med din torden om så til helvete!» Tordenen slår sterkere og sterkere, og de får ikke renene til å røre sig. Da slo tordenen som om jorden hadde revnet, og gutten med renene falt om der.

Kilde: Nils Nilsen 1921, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

51


Sagn tilknyttet offerplasser

Stallu settes på folk

I gamle dager pleide søringer å sette stallu på folk. Til og med da jeg var barn, gjorde de det. Nå skjer det ikke lenger. En Stallu laget de av gresstorv, råtne bjerkekubber og never på gamle trestubber og lot så blod fra lillefingeren sin renne på ham. Slik fikk han liv. Stallu plystret når han kom. Han fortalte hvorfor han var sendt, og gjorde så avtale om hvilken dag kampen skulle stå. Når Stallu ble liggende under og tapte, pleide han å tilby sin egen kniv, men den skulle man ikke ta. Hvis du stakk Stallu med den, stakk du deg selv. Når Stallu var drept, så man ikke annet enn en råtten bjerkestubbe. Bare den ble igjen. Ofte pleide likevel Stallu å tape. Og hva er vel Stallu annet enn en ond ånd? Også på faren min hadde søringene satt Stallu. Vi var på et møte, og han var selv alene i gammen. Da hørte han at det romsterte utenfor døra. Han skjønte nok hva det var. Han tok og kalte ham frem. Stallu kom til syne og fortalte hvorfor han var sendt og fastsatte dagen da de skulle ta tak. Faren min sa: «Men skal vi ikke allerede nå ta tak? Det er det samme når vi gjør det.» Og Stallu gikk straks med på å ta tak, og far drepte Stallu. Da så man ikke annet en råtne trestubber. Dem bar han til et berg ved elven og begravde dem der.

Kilde: Anders Larsen, 1902, Seglvik, Kvenangen, opptegnet i Refsbotn etter en gammel samekones fortelling. Nedskrevet av: J.K. Qvigstad, Samiske eventyr og sagn I-IV, 1927-1929. Språklig bearbeidelse ved Brita Pollan, 1997, H. Aschehoug og co (W. Nygaard), Oslo. 52


Det var en konge som hadde fødd opp en

ser du her? –Voi, det kunne bli fine visper,

lus i et glass. Lusa ble svært stor. Han drepte

sa piken. Da skjønte ulven at det var kjøkken-

den og spilte ut skinnet på husveggen.

piken, og han førte henne tilbake til kongen.

Så lovet han dattera si til den som kjente til

Så måtte kongen gi dattera si til ulven. Ulven

hva slags skinn dette var. Mange folk kom for

førte også henne til skogen og spurte også

å se, men ingen kjente det. Da kom en

henne: - Hvilke gode emner ser du her?

omskapt ulv fra fjellet og sa: - Kjenner dere

Piken kjente ingen emner. Da skjønte ulven

ikke det! Det er et drittluseskinn.

at det var kongsdattera, og han førte henne

Sagn tilknyttet offerplasser

Den omskapte ulven

til hulen sin. Gutten var omskapt til en viss På den måten kom den til å få kongsdattera.

tid å gå som ulv. I hulen var han alltid

Men kongen ville narre ulven. Han kledde

menneske og en svært vakker mann, men

opp fjøspiken og gav henne til ulven. Ulven

når han gikk ut, ble han en ulv.

tok henne med og førte henne inn i en tett skog. Så spurte ulven piken: - Hva tror du

Der levde han sammen med kongsdattera.

at det du ser her, kunne brukes til? – Voi,

Så lengtet kongsdattera etter å besøke faren

det kunne bli fine sopelimer, svarte piken.

sin. Gutten syntes ikke om det, for det var

Da forstod ulven at det ikke var kongs-

ikke lenge til tiden hans som ulv var omme.

dattera, men fjøspiken, og han brakte henne

Han måtte likevel la kongsdattera gå, men

tilbake til kongen. Da tok kongen og pyntet

han tillot ikke kongsdattera å fortelle at han

kjøkkenpiken og ga henne til ulven. Ulven

var et menneske. Kongsdattera lovet det,

gikk igjen til den samme skogen. Der spurte

men kom likevel til å fortelle det, og gutten

ulven for å teste henne: - Hvilke gode emner

ble gående som ulv alle sine levedager.

Anmerkning: Refsbotn nord for Kokelva, kalt Selkop, hadde rundt 10 sjøsamiske bosetninger i 1900. Kilde: Anders Larsen, 1902, Refsbotn, Seglvik, Kvenangen. Nedskrevet av: J.K. Qvigstad, Samiske eventyr og sagn I-IV, 1927-1929. Språklig bearbeidelse ved Brita Pollan, 1997, H. Aschehoug og co (W. Nygaard), Oslo. 53


Sagn tilknyttet offerplasser

Runekall og signekjerring I Bakfjord är Mikko också född. Där hade åt-

der. Bakfjordskungen måste vara herre över

minstone nittio år tilbaks i tiden redan stojat

inte bara Bakfjordens fattiglappar utan ock-

och stimmat en annan Mikko Loukunen el-

så över människans blod och över ormen,

ler Loukus- Mikko den förste, Mikkos farfar

över vätter och havsrån och havsdödingar.

– som hade gett sig iväg på vandring från

Ja, han borde till och med kunne hämta upp

Ylitornio med Isomettäs Eva-Lisa, och ock-

de hädangångna ur deras gravar.

så han hade farit run talla Finnmarkens stränder, slavat och slitit jämväl i Bakfjord,

Mycket kunde också Loukus-gubben. Rinn-

dock inte alls så, att han skulle ha hyllats

ande blod var honom genast hörsamt – det-

som kung.

ta fick man en gång se på Spetsbergen, när harpuneraren högg ett hemskt hål i sin

Men Isomettäs Eva-Lise skulle førvisso ha

hand. Mikko tryckte bara samman såret och

förtjänt att høgeligen bli hyllad. Hon som ju

skrålade: «Stanna blod, och lämna inget

var dotter til Isomettä-gubben, en gammal

efter dig: ej vatten, ej kyla och ej krämpa.

trollkarl, som i sin ungdom hade kämpat i ett

Ni måste alla döden dö!»

så kolossalt svenskt krig, att en nio alnars stock hade summit i människoblod. Av Iso-

Bölder och skrofler botade Mikko, huden

mettä-gubbens blod hade det inte funnits

helade han genom att trycka jord mot den

en enda droppe där. Han hade redan då

och besvärjande mana: «Jord du måste ta

förmått förtrolla fiendens kula, så att den

ditt eget tillbaka»

inte ens snuddade vid honom. Gubben hade även andra kraftiga konster och knep, som

Och när ormen hade stungit, tvingade

en stark svartkonstnär ju ska ha. Eva-Lisa

Mikko honom att ta tillbaka sin gadd, i det

hade lärt sig gubbens knep och var också en

han läste Herrens välsignelse och vrålade

kraftfull trollkäring. Hon botade krämpor,

som förr i tiden Isomettäs Eva-Lisa: «Gad-

stämde blod, helade skorv, synade ormspår

den ska du ta tillbaka, gadden ska du ta till-

och mycket anna tont, manade iväg maran

baka…»

och förutsade barans födslar. Eva-Lisa hade i sin hemtrakt även sett famSedan praktiserade Loukus-Mikko sina

nslånga ormar och förgrymmade hade de

konster och knep med ärvda anlag från mo-

trillat iväg som stora tunnband.

dern och lärde sig mer av gamla lapska nåj-

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, Tornedalica, 1982. 54


Bakfjordens huvudperson kom även väl overens med vättarna. Vättarna hade i Bakfjordens

Sagn tilknyttet offerplasser

Byttingen botten vid Mikkos boplats en hel liten stad, där de var bosatta. Men då en bebyggare ovan jord gav lugn och ro åt bebyggarna under jord, fick också han i sin tur fred för dem. Mikko mindes mycket väl att i synnerhet under söndagarna varna sina ungar før att högljutt stoja och leka, så att de inte skulle störa dem, som bor i vattnen under jorden. Och även Mikkos Pirjeta mindes att vara försiktig, så at vätterna inte kom åt att byta bort deras telningar mot sina egna ungar. Ty vättarna lurpassade alltid i lönndom och vaktade på kristet folks ungar och försökte byta ut dem mot sina egna krokkäkar, som de inte längre ville försörja. Och sådane där gräsliga, griniga gubbar, som gungas i vagga, och käringar skrynkliga i synen fick man stundom se här och där i fjordarna och fiskelägena. Och de var då lika gamla som tre träd tillsammans. Sådana ser man ännu också. I Sätern finns det en pytteliten skäggig gubbe, som inte förstår någonting, han bara ligger där med sin stora skalle och äter med vänster hand och skägget det bara växer. Loukus-Mikko skulle nog kunna byta honom tillbaka, men säterfolket låter honom inte och de tror inte ens, att det är en bortbyting, fast Mikko med bibeln har bevisat, att det är en vätte. Och man skulle inte behöva mer än lägga sju silverskedar på bordet vid sidan av samme grötskål och gå och glutta från et gömställe. Man skulle då kunna få se, när skägg-gubben slamrade stiger fram till sin grötmåltid och förvånad utbrister: - Jag har levat lika længe som tre räd och aldrig har jag sett sju silverskedar vid sidan av en grötskål. Och sedan måste man fort gå gubben inpå livet och ge honom stryk med enris. Visst måste då, ja visst måste då vättarna fort skynda till hjälp och föra den utbytta ungen tillbaka.

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, Tornedalica, 1982. 55


Sagn tilknyttet offerplasser

Dauingene

Men när dödingarna har trollats på en män-

döda till sina medhjälpare. Och då har plå-

niske, måste man driva bort dem med andra

goandarna pallrat sig av, så att det har smällt

döda, om inga andra konster hjälper.

om dörrarna. Och det skall alla gånger til att vara mäktigst i Bakfjord, förrän man ska

Mikko har bligat genom ett åttakantigt

våga börja göra vad man vill med vättarna.

brænnvinsglas och befriat en pojke, som dö-

Loukunen gick en mörk natt just på en gam-

dingarna ansatte, så att han alltid försökte

mal gravhög, böjde sig ner på armbågarna

hoppa i havet. Mikko visade pojken i bränn-

och sade: - Stå nu upp! Jag vill prata med dig.

vinsglaset den som trollat på honom dödingar och frågade: - Känner du den där människan?

Och en gravsatt gamling stod upp ur mullen

Pojken kände ju henne väl, eftersom hans

och inte var han skön att skåda. Fasanfull

svärmor blänkte fram i brännvinsglaset.

och ful var han, och hans tal var verkligen tyst och vekt som en vättes läte. Han bara

Med en brun sten, som flutit upp ur havet,

brummade och rörde på sig som profeten

har Loukunen tryckt hårt till och helat en

Hesekiels hädangångna på det flacka fältet

kvinna, vars händer och ben var fulla av fem

bland de förtorkade benen. Loukunen för-

svarta fingeravtryck efter dödingar og Hän-

talte för den döde sitt ärende och jordade

derna dessutom så konstig krökta, att

honom sen åter genom att säga som prästen:

kvinnkraken inte kunne sköta sitt barn. Men

«Av jord är du kommen, till jord skall du åter

när Mikko några gånger hårt hade tryckt till

bliva, Kristus uppväcke dig på den yttersta

med sin havssten på henne, så hade händer-

dagen!»

na snart nog börjat räta ut sig. Den döde försvann igjen, han sjönk ner i den

56

Men om sådana här medel inte har hjälpt, då

mörka mullen, och jorden var så som jorden

har Mikko sökt bistånd på begravningsplat-

är. Men en död kristen kan inte Mikko eller

sen genom att hämta upp de hädangångna

någon annan heller hämta upp. Han viker


Sagn tilknyttet offerplasser

inte från sitt viloläger. Endast sorglösa döda

Och den ur graven frammanade gamla

och de fördömda viker därifrån. De är såda-

käringen förtrollade håkäringens tand, så

na där fredlösa själer, som inte kan få ro nå-

att den inte mer rörde vid Mikkosfångstdon.

gonstans. De far fram mellan himmel och

Loukunen fick fisk som en handelsmann,

jord, i himlens skyar runt om i världen, och

men desto mer rev och slet håkäringen i lap-

dem kan man mana fram ur deras gravar.

pens långrev.

Men det behövs en karlakarl till det, när de skal väckas upp, och då får man se hur det

Håkäringen är också en havens förfärliga

går, och svara måste man, fast saken bara

fasa, en stor räkel, som på en gång kan glufsa

skulle gälla att fortrolla en håkärings tand.

i sig om så är hela långreven med fisk och allt. Vid Spetsbergen fick Loukunen en gång en

For en håkärings skull trevade sig Mikko en

håkäring i vars magsäck det fanns tjugo tor-

mörk natt til kyrkogården, och en lapp hade

skar och långrevar. Av långrevarna kunde

han till kompanjon. Men när Loukos-Mikko

man sluta sig till att håkäringen satt i sig de

lade sig framstupa på graven och tog till att

dem vid Finnmarkskusten. Men så färska och

anropa den döde och när gravmullen börja-

fina var torskarna, att hela båtlaget av dem

de mullrande att röra på sig, då tog lappen

fick många goda, hemmaköksdoftande kok.

full av fasa till flykten. Mikko hämtade dock upp den döde, och det var en heltokänd, en kvinnsperson. Och hon fräste till: - Varför har du besvärat mig hit upp? Loukunen blev inte skrämd, han sade bara: - Jag är i nöd… jag behöver bistånd. Håkäringen äter upp alla fiskar och fångstdon… Ett par fiskar må

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju,

den väl ta men inte mer och den får inte för-

På Finnmarkens ytterste øar, 1935,

störa fångstredskapen.

Tornedalica 1982. 57


Sagn tilknyttet offerplasser

Huldra

Det sto en gamme her, før huset vi nå ser ruiner av ble bygd. I den ene enden bodde det folk, og i den andre enden hadde de sauer og kyr. I mellom fjøset og beboelsesgamma var det bare en gang. Kjerringa som bodde i gamma fortalte at all maten ofte var satt ut til dyrene, da hun kom i fjøset. Det hendte også at kua var blitt melket. Det var huldra som hadde vært på ferde. Ut fra veggene i huset så de også av og til en mann komme ut. Kilde og årstall: Ukjent 58


Sagn tilknyttet offerplasser

Sagn fra Hamnes

Det bodde en familie her ute i Hamnes og en familie på den andre siden av fjorden ved Draugeberget. Så ble en i familien der borte syk, og en av de her folkene skulle så dra for å se til den syke. Mannen startet herifra, og han kom så langt som til kirka eller kirkegården, da han møtte så mye skrømt at han ikke klarte å komme igjennom. Han ble i tillegg redd, så han dro hjem. Den andre dagen dro han igjen avgårde, og da var det mennesket død. Kilde og årstall: Ukjent 59



Opphavssagn

Til denne gruppen hører sagn som vil forklare hvordan naturfenomen eller ulike navn og nevninger ble til.


Opphavssagn

Fruholm-sagnet

Fruholm-historien er i virkeligheten ikke noen historie, men et sagn laget av fru Margareta Akkermand, senere gift Abelsted. Jeg vil tro at hun først laget dette eventyret til barna. Men da B.M. Keilhau i 1827 kom på besøk til Ingøy fortalte hun det til han. Han skrev senere en bok om denne turen. Boken heter «Reiser i øst – vest Finnmarken i årene 1827 og 1828.» Fra sitt besøk på Ingøy skriver han følgende: «I Finnmarken blomstrende tidsrum var Ingøy et af de viktigste steder, og der boede saa mange folk, at pladsen havde anseelse af en by. Der havde en kirke og et rådhus – man viste meg et lide skjær udenfor Ingøen, hvilke kaldes Fruholmen efter en dansk høyadelig Frue, som var forvist hid for en stor misgjerning. Klippen var ikke meget større, end at de bygninger, hun oppførte paa den netop fant en kneben plads. Her midt i havet, få mile fra Nordkap, der sees nesten lige i øst, tilbrakte denne dame, om hviss prakt og store midler der endnu gaar en mengde fortellinger, en lang rekke af aar, indtil hun en juldag paa reise til Kirke fandt sin død i bølgene. Jeg saae brændingen sprøyte tvers over skjæret og opdaget i kikkerten hustomtene, der syntes at frembringe nogle urter, formodentlig cochleare.» Det var altså fra Keilhaus bok at historien om Fruen på Fruholmen sprede seg. Den gang boken utkom var det uklart hvor Fruholmen fantes. For den holmen som Keilhau ble vist var ikke den nåværende Fruholmen. Det går det klart frem av hans fortelling. At Keilhau ville se holmen hvor historien skulle stamme fra, kom sikkert ubeleilig på den gode frue. Den holmen som nå heter Fruholmen kan ikke sees fra Sandviken hvor Keilhau fikk høre historien. Fra Sandviken må man gå en god kilometer og opp på et fjellskar for å kunne se den nåværende Fruholmen. Herfra sees den sammen med Kvannholman som er en stor holme. Det ville ikke kunne sees noen tomter derfra. Neppe noe annet sted på Ingøy heller. 62


Opphavssagn

Den neste som skrev om Fruholm historien var Fredrik Rode. Keilhau overvintret hos Rode på Talvik prestegård vinteren 1827-28. I det kartet som fulgte Rodes bok, stod det «Fruer-holmen» ved den holmen som heter Store Kartøy. Det er naturlig å tro at det var den Keilhau ble vist. Den nåværende Fruholmen står uten navn på kartet. Hvis en fornem frue skulle ha vært fange i nærheten av Ingøy, ville det vakt stor oppsikt helt fra hun kom dit. Her var kirke og prest helt til 1747. Stedet hadde også fogd og rådhus. Men om den fornemme frue hadde ingen hørt før i 1827. Margareta Abelsted (pikenavn: Akkermand) hadde da hatt fire år på seg til å lage historien. Men så fikk hun problemer med å finne en høvelig holme til historien sin. Det klarte hun også en gang i årene mellom 1827 og 1840. Da løytnant Fredrik Kloumann kom til Ingøy for å foreta oppmålinger til det første sjøkart over området ved Ingøy omkring 1840, fikk hun plassert sitt eventyrnavn på den holmen som nå heter Fruholmen, men som før antagelig hette Gressholmen. Kartet kom ut i 1844. Siden har en hel del personer laget forskjellige skrøner om fruen på Fruholmen. Hva som ga Margareta Abelsted inspirasjon til historien om fruen på holmen vet man ikke. Men det kan tenkes at hun som var så historisk interessert har sett gjennom papirene vedrørende handelsstedet og der fundet Fjuskholmen eller Juksholmen som hadde nr. 49 i matrikkelet av 1789. Skriften kan ha vært så dårlig at det ble tydet som Fruholmen. Heller ikke utgravingen av en søppelplass fra gammel tid, ga noen opplysning om en rik dame med store midler. Nei, der har nok aldri vært annet en almindelige mennesker på Fruholmen. Både i nåtid og fortid. Skrevet av Hans Hansen. Årstall: ukjent.

63


Opphavssagn

Frua på Fruholmen fyr På 1500- og 1600-tallet var Ingøy et av de

Da gudstjenesten var over og folk stod sam-

største fiskeværene i Finnmark, med kirke,

let ute på kirkebakken, tordnet plutselig

rådhus og en tallrik fiskerbefolkning.

to kanonskudd mellom bergstupene uten-

Den nordligste av alle holmene omkring

for. Folk ble skremt, de trodde først at

ble kalt Nordholmen.

Finnmarkskysten igjen hadde fått besøk av sjørøvere. Men straks etter gled et stort

1627, 1628 og 1629 var harde år i Finnmark.

orlogsfartøy inn mot havna, med dannebrog

Fisket slo fullstendig feil, folk hadde ingen

i toppen. En båt ble satt ut fra fartøyet,

ting å ete, selge eller bytte bort. Men de

og kort etter steg en svartkledd herremann

mektige kjøpmennene i Bergen og Trond-

i land på brygga og gikk med langsomme,

heim, som med jernhånd kontrollerte alt

gravitetiske skritt mot rådhuset. Det var

fiske i Nord-Norge, krevde likevel sin årlige

ting på Ingøy akkurat i disse dager, og i råd-

skatt. Ble ikke skatten betalt, var fiskerne

huset var blant andre også lensherren selv,

avskåret fra å få tak i uunværlige varer som

Hans Kunningham til Vardøhus. Den svart-

bare kjøpmennene kunne skaffe.

kledde fremmede bad om bad om å fortrede for lensherren for å overlevere et viktig bud-

I april 1630 kom lodda og torsken endelig

skap fra kong Christian IV. Den fremmede

tilbake, og det i veldige mengder. Båtene

var Lauritz Hindshalen, kjent som kongens

kom hjem fra fisket lastet til ripa. Gleden

spesielle yndling og senere hoffpredikant

var stor i fiskeværet, og fjerde søndag etter

og biskop på Fyn. Av noen fiskere de hadde

påske kalte presten menigheten til takke-

truffet ute på havet, hadde han fått vite

gudstjeneste.

at Kunningham var på Ingøy i anledning tinget. Han ville derfor benytte anledningen

Kirken var full. Prekenen ble holdt av sokne-

til å overbringe kongens viktige budskap

presten, Kristen Krantz, en barsk og stor-

til Finnmarks høyeste embetsmann. Herren

vokst kar, og dessuten en god taler. Han var

til Vardøhus brøt det kongelige brevet og

meget godt likt, tiltross for at han hadde ut-

leste med stigende forbauselse:

seende imot seg. I yngre dager hadde han vært skipsprest og deltatt i slaget ved

Chr. 4 tus.

Kalmar og i andre sjøslag. Ved trefningen i

64

Ælfsborg kjempet danske og svenske skip,

Vår Gunst tilforn!

og da han skulle entre det svenske skipet

Vid, at vi herved sende dig en dødsdømt

«Den blå ørnen», fikk Krantz så å si hele nesa

Kvinde, som for sine store Forbrydelser vis-

hogd av. Ved freddslutningen tok han av-

serlig have fortjænt Døden, men som vi for

skjed som skipsprest, og ettersom han var

visse fornemme folks Interesion i Naade

født i Nord-Norge, tok han kallet som

have skjænket Livet, uden at vi derved have

sokneprest i Ingøy.

fritaget hende for al Straf. For Verden skal


Opphavssagn

hun være død og tilbringe sit Liv i streng En-

Kjendsel på hende, indtil hun kommer til sin

somhet og Bod, medens vi ikke har villet und-

egen Bolig, hvor det ikke er hende tilladt at

draget til hendes Underholdning den store

modtage Besøg uden av sin Prest og Lens-

Formue, hun er i Besiddelse av, som hun med

mand i Finnmarken. Vaar elskelige Lauritz

sitt Liv har forbrudt. Med vaart skib «Hek-

Jakobsen vil mundtlig meddele dig vaar

tor» som til Sommeren skal krysse ved Finn-

yderlige Vilje, hvor efter du dig haver at rette.

markens Kyster, sende vi vaar elskelige Lau-

Dermed sker vaar Vilje.

ritz Jakobsen (Hindshalen, hvem vil have overdraget Opsynet med bemeldte Kvinde,

Befalende dig Gud. Din velbevaagne Konge

intil hun kan overleveres i dine Hænder).

Christian.

Hun har faaet Lov til at medtage dem av sine

Sannsynligvis var det enda flere påbud i for-

Tjænere, som vilde ledsage hende, men ingen

bindelse med denne kvinnens forvisning,

av disse maa, lige saalidt som hun selv, vende

men de er ukjente, både i skrift og i muntlig

tilbake. Til Forvisningssted hvor hun skal til-

tradisjon.

bringe hele sitt Liv, have vi udseet den lille holme, som ligger nordenfor Ingø yderst mot

Ett år etter stod huset hennes ferdig på

Nordhavet, som kaldes Nordholmen, og hvor

Nordholmen. Det var utstyrt med alle de be-

vi selv ved Omseiling av Nordkap i Aaret 1599

kvemmeligheter noen kunne forlange på

nær lidt Skibbrud. Den skal være hendes

den tiden. Og der levde den ukjente danske

Fængsel, men hun kan bevæge sig og indrette

damen år etter år. Ved de store høytidene

sig efter som hun selv finder forgodt. Og der-

var hun å se i Ingøy kirke – en høyreist og

til er, det vi befale dig at være hende behjæl-

slank kvinne med en ung og spenstig kropp.

pelig på bedste Maade. Og indtil hun der kan

Hun vakte stor oppmerksomhet i sine kost-

tage fast Bopæl, har du at lade hende strengt

bare klær og tilslørte ansikt. Fiskerbefolk-

bevogte enten på vaart Slot Vardøhus eller på

ningen kalte henne «Frua på holmen» etter

Altenhus, eller hvor du anser det tjenligst.

«den danske frua» og navnet Nordholmen ble snart til Fruholmen.

Når hun på Nordholmen har faaet sin Bolig ferdig, maa hun ikke forlade denne uden på

«Den danske frua» var alltid hjelpsom

aarlige store Høitider, da hun selv og hendes

mot befolkningen. Om noen var i virkelig

Tjænere faar sine Konfessionarius har av-

nød og vendte seg til Fruholmen, kom

lagt sin saligheds Ed på ikke at aabenbare

det hjelp. Presten var da mellommann.

denne Kvindes Navn eller Stand, skal hun

Dem hun hjalp, fikk alltid komme inn i huset

herefterdags leve navnløs, og navnløs skal

hennes. Men ansiktet hennes fikk ingen se.

hun dø. Derfor skal hun også til enhver Tid

Også tjenerskapet forgudet den ukjente

have sit Ansigt tilhyllet, at ikke nogen drager

kvinnen. Når en av tjenere hennes døde 65


Opphavssagn

hadde hun aldri noen vansker med å få en ny. Selv syslet hun for det meste med håndarbeid og lesning. Bare sjelden viste hun seg utenfor døra. Årene gikk. Konger, lensherrer og lensmenn døde, og nye kom isteden, men «den danske frua» levde videre og ble meget gammel. I 1684 ble Hans Lillienskjold ny amtmann i Finnmark, og som forgjengerne hans hadde gjort, avla også han et besøk på Fruholmen. Møtet med «den danske frua» ble en voldsom overraskelse for ham – enkelte kilder oppgir at han ble kraftig opprørt – da han husket henne igjen fra sine ungdomsår i det danske høyaristokratiet, der hun var en kjent og fetert skjønnhet. Etterpå sa han at han var full av beundring for den storslagne resignasjonen den gamle damen viste. Mer røpet han aldri – og han viste seg heller aldri mer på Fruholmen. I 1680 ble det innført monopolhandel i Finnmark, og uventet nok ble dette årsak til stor nød blant fiskerbefolkningen. Også nå, på sine gamle dager, kom «den danske frua» til hjelp og reddet mange fra sultedøden. Den dag i dag snakker en om henne med takknemlighet og respekt. Juledagen i 1686 var hun som vanlig i kirken på Ingøy, stadig med slør for ansiktet. Og som vanlig hadde hun med seg en stor kurv med fiken, som hun delte ut blant barna. Hele den tiden hun bodde på Fruholmen var hun særlig interessert i barn – den muntlige tradisjonen beretter da også at hun fikk et barn like før hun ble forvist til Finnmark, og at barnet da ble tatt fra henne. Men dette er aldri blitt bekreftet.

66


Opphavssagn

67


Opphavssagn

Da hele følget var på hjemvei til Fruholmen

Når alt kommer til alt, er det kanskje like

denne juledagen, ble de overrasket av en av

godt at man ikke vet hvem fangen på Fruhol-

de orkanaktige stormene som så raskt og

men var, eller kjenner årsaken til at hun ble

uventet kan blåse opp på den ytre Finn-

forvist dit. Nå spinner fantasien sine tråder

markskysten. I mørket gikk båten på et skjær

både hos sjøfolk som reiser forbi, og hos

og kantret. Alle druknet. Det var ikke vitner

fiskerbefolkningen på Ingøy. I mørketiden

til ulykken, men senere fant en vrakrester

får hun nytt liv, hennes livsskjebne forekom-

langs stranda. Og midt på skjæret lå den

mer for lengst i en mengde variasjoner.

tomme fikenkurven. Den dag i dag kalles

Hun er blitt en myte, en inkarnasjon av det

skjæret Fikenskjæret.

lokkende ukjente, det sydlandsk gåtefulle som stadig vender tilbake til mens snøstor-

Hva som hendte på Fruholmen etter at alle

mene hyler i det månedslange vintermørket.

som bodde der var borte, er det ikke noen som vet i dag. Man tror at kjøpmennene i Bergen lot husene rive, at de fjernet både hus og løsøre fra øya. Ennå i dag kan en tydelig se tuftene etter to hus, og da fyret ble bygd i 1866 og den første fyrmesteren, Jonsen, kom dit ut, fant han en god del husgeråd og rester av klær. Restene så ut til å skrive seg fra klær som måtte være båret av et menneske av høy stand, og det ble funnet kvinnesko med uvanlig høye hæler. Det er blitt spekulert atskillig over hvem «den danske frua» var. I 1630 anklaget kong Kristian sin gemalinne Kristine Munk for utroskap, han antydet også at hun hadde prøvd å forgifte ham. Kort etter ble hun forvist til herresetet Boller på Jylland. En teori går ut på at «frua på holmen» var hoffdame hos Grevinne av Schleswig-Holstein, som Kristine Munk ble kalt, og at hun hadde vært grevinnens fortrolige. Når kongen lot sin gemalinne forvise, er det trolig at han var minst like streng mot medhjelperen hennes.

68

Ordforklaring: Husgeråd = Alle gjenstander som er nødvendige i en husholdning. Særlig kjøkkenutstyr. Nedskrevet av: Hans Lidman, Eventyr i nord, Gyldendal Norsk forlag, Oslo 1963.




Opphavssagn

Sagnet om Snefjordelva

Sagnet om hvordan Snefjordelva ble til hør-

den nesten liggende på land. Sjøormen vis-

te jeg første gang da jeg var guttunge.

ste at det ikke skulle være fjære sjø akkurat

Senere har jeg hørt det gjentatt flere ganger

da, så den skjønte ingenting til å begynne

i forskjellige varianter. Den siste jeg hørte

med. Men da den så utover fjorden var det

det av var min onkel Rolf Matheussen.

som om havbotn steg opp. Det var havet som

Jeg bruker hans versjon som grunnlag.

sank, men den var så redd at den ikke kom seg til å gjøre noen verdens ting før landet

Det var en gang for riktig lenge siden.

sluttet å stige. Da oppdaget den at den lå i et

Den gang Snefjordvannet ikke var et vann,

vann, fullstendig innestengt fra det store

men botnen av en fjord. Da gikk nemlig sjøen

havet som den var vant til å ferdes i når den

helt inn til det som vi i dag kaller Øverenden

skulle ut på ferie, eller bare trengte litt

av Snefjordvannet. Der bodde sjøormen.

avkobling en kveld eller to. Den kom seg ut i

Den var veldig svær, med stort hode og en

vannet og svømte nedover for å se om det

lang, buktende kropp. Sjøormen trivdes

kanskje var et lite utløp, men nei – alt var

godt der. Den syntes det var så lunt og fint,

stengt. Først ble den enda reddere enn den

med litt småbjørk oppetter fjellsidene,

var fra før. Så fikk den panikk og begynte å

og Austerelva som rant stille ut i fjordbotnen

svømme rundt i vannet. Så ble den sint, og så

og ga ferskt vann når sjøormen var tørst.

sintere og sintere. Til slutt var den helt

Av og til kom det også rekende litt smågodt

rasende, og for rundt langs vannkanten

med elva. Litt tyttebærlyng, og en sjelden

så sand og mold skvatt himmelhøyt. På den

gang en liten kvast av ei rognegrein med bær

måten ble alle buktene i vannet til.

på. Da syntes sjøormen at den var verdens lykkeligste dyr. Når sola varmet riktig godt

Når den hadde rast rundt så lenge at den

lå den og koste seg i havflaten og gumla på

hadde fått opp ordentlig god fart, skjøt den

tyttebærlyng eller rognebær.

som en pil fra øverenden og mot nerenden av vannet, for det var den veien den måtte

Så var det en varm og vakker høstdag at

hvis den ville ut til havet igjen. Den tok sikte

sjøormen lå og døste etter et godt måltid.

på der det var lavest land og kjørte inn i

Plutselig følte den på seg at noe var galt fatt.

sandbankene med voldsom fart. Det buldret

Havet liksom sank, og den hadde en ekkel

og braket, sandfokket sto og store steiner

følelse av at det ble trangere om plassen.

ble lempet til side. Der hvor landet var tjuk-

Akkurat den dagen lå den helt inne i fjord-

kest stanget den hodet i en svær stein som

botnen på grunt vann. Når havet sank ble

ikke ville flytte seg. Den slo seg litt, men ble 71


Opphavssagn

bare enda sintere av det. Den dro seg litt tilbake for å få ny fart, og nå brukte den også alle sine kjempekrefter for å komme igjennom. Det var som et jordskjelv. Mold og sand og stein ble lempet til side og ble til det som vi i dag kaller elvebakker, eller elvemæler. Den kom seg igjennom og ut til havet, og da ble den glad. Den lå en stund ute i fjorden og hvilte, og da den hadde fått igjen pusten og så seg tilbake ble den enda gladere. Den så at den hadde laget en ny elv, og på samme måte som Austerelva hadde bragt glede til sjøormen, ville den nye elva også gjøre det. Sjøormen smilte høyt og ble like snill og god som den alltid hadde vært. Sjøormene liker nemlig ikke å være sint. Det er bare når den blir ordentlig redd at den kan bli rasende. Og sjøormen bodde i den nye fjordbotnen helt til menneskene flyttet dit og skremte den vekk. Du kan den dag i dag se at Snefjordelva bukter seg som en orm ned mot havet. Det er vel bevis godt nok på at historien er sann?

Nedskrevet av: Arvid Matheussen. Årstall: Ukjent 72



Opphavssagn

Russeholmen ved Lillefjord - sagn 1 På østsida av Revsbotn stikker Lille-

de han revet til seg før han gikk ut.

fjord inn. Utenfor fjorden er en liten

Mens kampen foregikk, lå presten

holme som kalles Jordholmen eller

inne i kirken og ba. Samene gikk av

Engholmen, samisk Gi eddisuolo,

med seieren.

i 1786 kalt Kirkegårsholmen, eller bare Kirkeholmen. Før hette den

Etter kampen rodde de fleste same-

Russeholmen (Ruossasuolo) fra den

ne over til land, men noen ble tilbake

tid russerne røvet i Finnmark og

på holmen for å undersøke om de fal-

Troms. Etter sagnet skal det ha stått

ne fiendene hadde noe av verdi på

en kirke der. Samene som bodde i

seg. Men en hel del russere hadde

Revsbotn, Lillefjord og Snefjord

ligget stille som om de var døde,

måtte derfor bruke båt for å komme

blant sine kamerater. De tok opp

til kirken.

kampen på ny. Samene var nå få og måtte ta kirken som tilfluktssted.

En søndag da presten sto på preke-

Presten var også der. Russerne

stolen, kom en samegutt og meldte

stengte dørene, brente kirken og alt

at russerne hadde tatt båter på fast-

som var i den.

landet og var på vei til holmen. Folk strømmet ut av kirken for å forsvare

Folket på land satte nå over sundet

den. Der ble en heftig kamp. Blant

for å redde kameratene sine, men de

samene var det en kjempe som slo

kom for seint. Russerne tok flukten

med foten av prekestolen. Den had-

mot land til den motsatte side.

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987. 74


Opphavssagn

Russeholmen ved Lillefjord - sagn 2 Under gudstjenesten kom to russelodjer seilende rett mot holmen. Folket ble redd, sprang i båtene og rodde hjem. Men noen modige menn ble igjen og skjulte seg på holmen. Russerne følte seg trygge og begynte å rane kirkens gods. Da sprang mennene fram fra sine skjulesteder med årelomer som våpen. De for inn i kirken og stengte døra etter seg. Russerne, som ante fred og ingen fare, ble forfjamset og kom seg ikke til å gjøre nevneverdig motstand. De ble alle slått i hjel og kastet ut på holmen hvor de ble liggende. Nedskrevet av: Chr. D. Jørgensen, Sagn og beretninger.

75


Opphavssagn

Trollkjerka

På en av vandringene over fjellet på fast-

hvelving, hvor mørke og åndestillheten

landet besøkte jeg den såkalte «Trollkirke»

får en til å gyse, som om man virkelig er mys-

en av naturen dannet rummelig hvelving i

tiske vesener nær, etter hvem hulen har sitt

fjellet. Den ligger ved innløpet til Hav-

navn, for belysningens dunkelhet og fanta-

øysund.

siens forunderlige trang til det mystiske gir gjenstandene ved første øyekast egne

Hvelvingen finnes i en 150m høy fjellpynt,

former. Den store stenen i kirkens midte tar

som slutter seg som en liten avsats til en steil

skikkelse av offertavle for de blodige ofre

fjellside, men står adskilt fra den med sin

til templets guddom. I takets hvelv titter

øverste halvdel. Fra en vid firkantet basis

ansikter av troll frem, lik englehoder i en

hever den seg i nesten regelmessige avsatser

kristen kirke, og en dyp revne i fjellveggen

til en avrundet kuppel med fremragende

bebuder seg i det fjerne som inngangen til

steiner hist og her som ser ut som tårntinder.

det hemmelige templets indre, hvorfra man hvert øyeblikk frykter å se offerpresten træ

Allerede dens ytre er påfallende og tiltaler

ut med sin blanke kniv i hånden.

fantasien på en eiendommelig måte, så den på et vis ligner formen på en gotisk kirke med

Jeg sitter i dette øyeblikk rolig på offerste-

den samme rå, men dristige arkitektur, som

nen og nedskriver «Trollkirken»s mystiske

utmerker verken fra hin kjempetidens æra.

merkverdigheter, mens bølgenes slag mot klippen utenfor gjenlyder dumpt i den hule

På begge sider av bergpynten finnes en høy,

hvelvingen, blandet med en måkes skjæren-

hvelvet inngang, hvorav den største er minst

de hvin, som engstelig omsirkler sitt rede

60 fot høy. Igjennom den majestetiske port-

ved inngangen.

Anmerkning: Om Nicolai Lund: Levde fra 1814-47, født i Drammen, norsk botaniker, studerte først filosofi og fikk Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs gullmedalje for en prisoppgave om Den menneskelige frihet. Senere studerte han botanikk, ble 1843 universitetsstipendiat og drog i 1846 til Sør-Amerika på botanisk studiereise. Han døde i Venezuela. Av hans skrifter er Reise igjennem Nordlandene og Vestfinmarken i Sommeren 1841 (1842) og Haandbog i Christianias phanerogame Flora (1846) mest kjent. Skrevet av Cand. Philos. Nicolai Lund, sommeren 1841. 76


Opphavssagn

Pokerspillet

Det var ulovlig å spille poker, særlig om penger. En gang under landligge dro 3-4 karer opp hit til Skaret (på Ingøy) for å ta et slag poker. De brukte denne steinen til pokerbord. En stabbestein i veikanten. Litt ut i spillet kom en fremmed kar og ville være med. Det ble ordnet plass og spillet fortsatte. Mens de spilte, mistet en av spillerne et kort på marken. Da han skulle plukke det opp, så han at fremmedkaren hadde et normalt ben og ett hesteben. Karene ble redde og rømte av skrekk. Da ble fremmedkaren så sint at han slo kortene i steinen og satte avtrykk til skrekk og gru for de andre pokerspillerne. Dette må ha skjedd etter 1908 da veien over Skaret var nybygd.

Kilde og årstall: Ukjent. 77


Opphavssagn

Den vakre samejenta i Havøysund En gang for lenge, lenge siden bod-

Dette syntes samen i blå kofte lite

de en samefamilie i Havøysund.

om. Han blei svart av sjalusi, og

Familien var både barnerik og rik på

en dag gannet han samen i rød kofte

gods og gull. Eldstebarnet ei jente

inn i en fjellvegg rett over sundet.

– vokste seg riktig fager. Det blei sagt at hun var den vakreste jenta i hele

Men da blei samejenta rasende.

Finnmark.

Hun gannet blåkoftesamen inn i det samme berget.

En dag kom en ung same til Havøysund. Han hadde staselig blå kofte,

Berget de blei gannet i ligger rett

var ganske velstående, men ikke sær-

over sundet fra Øraodden. Når ber-

lig vakker. Han blei straks bergtatt av

get er regnvått og kveldssola eller

den vakre samejenta og regnet med

midnattsola skinner skrått inn på

at henne ville han få, siden han var

berget, kan du se konturene av beg-

eneste frier i mils omkrets. Det varte

ge den dag i dag; rødkoftesamen litt

og rakk, men jenta sa ikke ja.

østafor blåkoftesamen.

Så en dag kom en same i rød kofte

Dette sagnet blei fortalt av sogne-

og slo seg ned i Havøysund. Han var

prest Jacob Storvik i 1955 eller 1956.

en staselig kar, og velstående var han

Han fortalte meg hvor han hadde fått

også. Det gikk ikke lang tid før han

det fra, men det har jeg dessverre

og den vakre samejenta var sammen

glemt.

både sent og tidlig. Ordforklaring: Ganning - Samisk magi. Det å kaste en magisk forbannelse på noen. Nedskrevet av: Bård Mortensen. 1955-56. 78



Opphavssagn

Finnkone fjellet

Straks vest for Havøysund på fastlandet er det en flekk i et høyt slett fjell. Om dette fjellet forteller samene at det i gamle dager hadde vært to samekvinner som ville sette gand i hverandre. Den ene hadde en blå kjole på seg, og den andre en rød. Den som hadde den blå kjolen, var den sterkeste og drev den røde til fjells slik at den ble stående fast i berget. 80


Opphavssagn

I dag (1694) er det ennå mange samer som når de ror forbi stedet, ikke tør å ha blå kjole på seg. Dette gjelder helst samekvinnfolk. Og har de blått på seg, må de legge seg i bunnen av båten overdekket mens de ror forbi dette stedet. Dette gjøres for at den røde i berget ikke skal skade eller drepe dem. Nedskrevet av: John B. Hansen. Årstall: Ukjent. 81



Historiske sagn

Til denne gruppen hører sagn som forteller om historiske personer og hendelser, og de gir ofte utrykk for folkelige reaksjoner pü det som har hendt.


Historiske sagn

Russesagn - Ren fantasi eller ei kjerne av sannhet? Tematisk innledning skrevet av Sverre Nygård i 1987

RUSSERNE PÅ STALLOGARGO OG I HAVØYSUND Mange folk bodde før på Stallogargo ved Kvalsundet. Engang kom en russekomse (skip) dit, og russerne drepte alle folkene, røvet og gjorde stedet helt øde. Bare tre menn, to samer og en nordmann som var på rypejakt i fjellet, overlevde. Da de kom ned, så de at russerne dro østover mot Måsøy. De tre mennene tok en båt og satte etter russerne. De forfulgte dem til Havøysund, men hold så stor avstand at russerne ikke oppdaget dem. I Havøysund gikk russerne i land. De laget et telt av seilene, stakk spydene ned utenfor og la strømpene sine til tørk på spydendene. Selv la de seg til å sove, men to av dem var oppe og holdt vakt. De tre mennene landet på yttersida av øya. Nordmannen var sulten og mente de skulle ta seg mat. Men samene var ikke enige: «Nu er det ikke tid til å koke suppe!» De gikk over øya til den andre sida. Samene hadde børse, men nordmannen hadde ikke annet våpen enn ei øks. Oppe på øya traff de på de to russerne. Den ene hadde harnisk på, men da han blottet brystet, drepte den ene samen ham med et skudd. Da ga den andre russeren seg til å løpe etter samen, som ikke fikk anledning til å skyte for å forsvare seg. Nordmannen og den andre samen løp etter russeren. Da nordmannen så at russeren snart ville nå igjen samen, kastet han øksen og traff russeren i foten, så kne-senen ble kappet over. Russeren klarte da ikke å løpe lenger. De tvang ham til å fortelle hvor de andre var, og så drepte de ham. De tre gikk ned til teltet. Russerne sov tungt. Samene og nordmannen bar så stein fra ura og la dem rundt på kanten av seilet så ingen skulle slippe ut. Deretter tok de spydene og stakk alle russerne ihjel gjennom seilet. Han løp til fjæra. Tok båten og rodde over sundet. Der tok han med seg tiljen og flyktet. De tre satte etter ham. Russeren løp ut i et vann og dukket. Da han kom opp, holdt han tiljen i været, og når de tre skulle skyte, skjøt de på tiljen. De ble til slutt enige om å gå og ikke bry seg om den ene russeren. 84


samene igjen og ga dem en sekk mel og en sekk gryn, fordi de den gangen sparte livet hans. Han fortalte: «Hvis dere hadde fulgt meg litt lenger, hadde jeg ikke orket mer. Da hadde

Historiske sagn

Neste sommer kom den samme russeren med en fiskekjøper til Norge. Han kjente nok

jeg mistet livet.» Fortalt av Anders Larsen, folkeskolelærer i Alta og Kvalsund, f. 1870 i Kvænangen. Ordforklaring: Tilje = I småbåter er tilje treflakene en stiger på i rommene mellom toftene. Lenger sør bruker en plikt eller plitt om en tilje som spisser av i skuten på båten (skottplikt). Tilja er til å taes opp når båten skal øses eller landsettes. Derfor er det boret hull i dem.

FANTASI ELLER VIRKELIGHET?

fra Troms til Kolahalvøya oppsto naturlig

Russesagnene virker så fantastiske at vi må

nok krangel om skatterettighetene. Både

lure på om de i det hele tatt har en kjerne av

nordmenn og karelere/russere foretok

sannhet. Som vi skal se nedenfor forekom

regelrette plyndringstokter mot hverandre,

virkelig russiske røvertokter for mange hun-

samene var ofte utsatt fra begge sider.

dre år siden. Vi kan skjønne at historier som

En rekke røvertog forteller om en blodrød

har levd på folkemunne i så mange manns-

historie gjennom flere hundre år til midten

aldre, er blitt forandret, blandet sammen,

av 1400-tallet.

diktet på og lignende. Ved å gå tilbake til vikingtog og gjensidige plyndringer som

År 877: Thorolf Kuolduesson, lensherre over

samtidige skriftlige kilder forteller om, vil vi

Helgeland, reiste med omtrent 100 mann

finne ut noe om virkeligheten.

gjennom Finnmark og holdt marked med samene. Langt mot øst traff han kvenenes

GJENSIDIGE RØVERTOG

konge. Han ønsket hjelp mot karelene som

Alt før vikingtida, muligens allerede fra

herjet der. Thorolf, hans menn og 300

400-tallet, må det ha vært forbindelse mel-

kvener traff karelene på fjellet. En stor del

lom nordmenn og samer. Nordmennene

av dem ble drept og resten jaget på flukt.

satte da urnordiske navn på øyer og fjorder (bl.a. fjorder på «-anger») i Troms og Finn-

År 878: Thorolf, sammen med kvenkonge,

mark. En viss handel mellom innlandet og

gjorde rikt bytte i Karelen, fra Finsebukta

kysten kan ha forekommet. De mektige

forbi Ladoga og Onega.

håløygske høvdingene og seinere den norske kongens sysselmenn hadde god inntekt

Flere vikingferder, nærmest sjørøvertog,

av både beskatning av og handel med same-

gikk til landet rundt Dvinafloden hvor det

ne, såkalt «finnskatt» og «finnkaup».

ble utkjempet slag og plyndret. Slike ferder

Folkestammene østfra hadde imidlertid de

utførte blant andre Eirik Blodøks, Harald

samme interessene. Det var karelere, seine-

Gråfell, brødrene Gunnstein og Karl fra

re også russere – samene kalte dem for

Langøy og Tore Hund. De fikk ofte med seg

«cudit», tsjuder. I dette store fellesområdet

stort utbytte. 85


Historiske sagn

År 1271: Plyndringstog av kareler og kvener

År 1349: Russere herjet helt til Bjarkøy.

til Hålogaland.

(islandske samtidige skrifter). Vårt unionsland Sverige var i krig med russerne.

År 1279: Herjetog av kareler i Finnmark. De fanget kong Magnus`s sysselmann

År 1384: Russere og karelere sa opp freds-

Torbjørn Stein og drepte 35 av hans menn.

avtalen med nordmennene og året etter

(islandske samtidige skrifter.)

«drepte de karmenn, hærtok kvinner og barn og røvet gods» i det nordlige Norge.

År 1302: Nytt angrep. Karelene synes å ha herredømme i Finnmark. Kongen fikk ikke

År 1411: Nytt hærtog mot nordmenn på

skatt derfra på flere år.

Novgorods befaling. (russiske samtidige skrifter).

År 1310: Kong Håkon 5. Magnussøn sendte islendingen Gissur Galle nordover. Han kom

År 1419: Nordmennene gjorde et hevntog

hjem med skatten året etter.

med en hær på 500 mann i «buser og snekker» og herjet i karelske distrikter.

År 1316: Russerne gjør innfall i Hålogaland, dreper mange menn.

År 1420: Manndrap av russere og hedninger i Finnmark og Hålogaland, og folk måtte

1320-årene: Åpen krig. Karelenes og russ-

ligge i orlog både sommer og vinter.

ernes plyndringer tiltar, og det heter at «de hedenske samene» slutter seg til dem.

År 1444: Karelenes hær kriget mot nord-

Russerne brente riksforstanderen Erling

mennene og slo dem.

Vidkunnsons gård i Hålogaland. (islandske samtidige skrifter). Vidkunnson førte så en

År 1445: «Svean-nordmenn herjet ved Dvina

«hellig krig» mot hedninger og oppnådde

med ild og sverd, hogg ned folket og førte

korstogsoppdrag hos paven.

mange som fanger med seg. «Dvinerne» ilte etter dem, hogg ned noen, deriblandt

År 1326: Fred – både nordmenn og russere

førerne Ivar og Peter, og sendte 40 mann

avtaler skattelegging av samene fra Nord-

som fanger til Novgorod.

Troms til Kolahalvøya.

Ordforklaring: Orlog = Begrep som betyr at noe er under militær kommando, som for eksempel marinen. På 1400-tallet kunne man få plikt om militærtjeneste under krisetider. 86


Tunes og Tufjord på Rolvsøya. Alle disse

– REDSLER FOR RUSSERNE

kirkene ble nedlagt på 1600- og midten av

Gjensidige plyndringer fortsatte, men var nå

1700-tallet. Folk i den seinere tid har lurt på

mer tilfeldige. I 1517 gjorde kong Kristian II

hvorfor kirkene forsvant. Så kan vel noen

og storfyrsten i Moskva avtale om at russer-

ha fantasert og gitt en enkel forklaring:

ne ikke skulle gjøre innfall i Norge og hindre

russerne hadde plyndret dem.

Historiske sagn

SEINERE PLYNDRINGER

fiskeriet. Så seint som i 1623 sendte kong Kristian IV krigsmenn til Kildin og Kola for

Men det er ikke utenkelig at det sto kapeller

å rane. På 1700-tallet ble Hasvik plyndret

på disse stedene i seinmiddelalderen da

av russere og i 1826 ble kirkeklokka i Kjelvik

russerne herjet som verst. I et pavebrev fra

tatt av russerne og kastet på sjøen (seinere

1488 heter det at der finnes noen kapell rundt

tatt opp.) Men dette var tilfeldige røverier av

om i fiskeværene. Noen kapellaner reiser

fiskere og handelsmenn.

rundt til kapellene og gjør kirketjenesten.

Grensen mellom Norge og Sovjet var i år-

Hva så med kirken på Jordholmen i Lille-

hundrer uklare, helt til grenseavtalen i 1826.

fjord? Denne kirken er ikke nevnt i skriftlige

Ennå er vi ikke helt ferdig med grense-

kilder utenom russesagnet. «Reformatsen»

spørsmålet, jamfør Gråsonen i Barentshavet.

(en fortegnelse over kirkene i 1589), nevner ikke noen kirke i Lillefjord. På 1600-tallet

Hvor stor redselen for russerne var, viser en

heter det også at samene i Revsbotn soknet

beretning fra 1600-tallet, skrevet ned om-

til kirken i Tufjord på Rolvsøya. Likevel kan

trent 20 år etter at hendelsen fant sted:

en misjonskirke (gamme) for samene være

Et hollandsk skip med gull og elfenben for-

bygd så tidlig som på 1300- eller 1400-tallet,

liste øst for Magerøya. Det ble berget en del

ja, sogar alt på 1200-tallet. Om det er en kjer-

fra skipet. Da kjelvikpresten, Jens Madsen,

ne av sannhet i sagnet om Lillefjord kirke,

kom fra gudstjeneste på Måsøy, hørte han

så må sagnet og kirken være fra denne tida

skudd og så mye folk på land. Han trodde

da russerne herjet. Men etter undersøkelser

russerne var gått i land for å slå i hjel folk.

på holmen er det foreløpig ikke påvist noen

De rømte «mann av huse» til fjells vintersdag

kirketuft.

– og en stor del av kveget sultet i hjel. DE DØDES HOLME Det er helt klart at redselen for russerne

Lærer P. M. Olsen fortalte at han engang

var levende. Vi har fra nå av nedtegnelser

var en tur på Jordholmen sammen med

om stridigheter med russerne som vi kan

C. C. Dons, sogneprest i Måsøy 1874–1881.

karakterisere som sagn, «minner» som

Der fant de en del beinrester. Presten samlet

mest sannsynlig stammer fra russernes

dem sammen, begrov dem i en dyp grav og

grusomme plyndringstog på 1200-, 1300- og

kastet igjen med torv og stein. Gravhaugen

1400-tallet.

var fremdeles synlig først på 1900-tallet.

KIRKESAGN

Den gang de stakk torv på holmen, fant de

I Måsøy har vi flere russesagn om kirker som

av og til likkister. Anders Larsen som var på

er blitt plyndret. Det gjelder både Hjelmsøy,

holmen før krigen, ble vist en avlang barne87


Historiske sagn

kiste med hvelvet lokk. Kista var satt sammen

RUSSENAVN

med trenagler og laget av uhøvla bord.

Noen stedsnavn i Måsøy har forstavelsen

Kistelokket ble tatt av. Skjelettet deri var

«Russe-« som kommer av russer. I hvilken

viklet inn i et grovt vadmelssvøp (grene)

forbindelse har disse stedsnavnene opp-

nedlagt i høvelspon. Kleslua var pyntet med

stått? Først tenker vi på russeplyndringene,

rødt og gult klede.

spesielt på 1200-, 1300- og 1400-tallet. Sagnet om Russeholmen ved Lillefjord er

Han så også mange menneskebein og et

allerede nevnt. Andre stedsnavn ser tilknyt-

hode med never på holmen. Larsen skjønte

tet russesagn er Russehamn på Ingøy og

at sjøsamene før i tida hadde brukt holmen

Russesanden på Hjelmsøy.

som begravelsesplass. Der fikk de døde ligge i fred for rovdyr. De levende og de døde

Russisk fiske og handel de siste to-tre hun-

skulle heller ikke forstyrre hverandre for

dre år kan også være opphav til noen av

mye, samtidig som veien ut til holmen ikke

stedsnavnene. I ei bukt på Lille Latøy heter

var for lang.

det at russerne i gamle dager lå og kjøpte fisk. Derfor fikk bukta navnet Russebukta.

Anders Larsen fant ikke noe sted hvor kirken kunne ha stått. Håvard Dahl Bratrein,

Utenom handel drev russerne et utstrakt

Tromsø museum, ble forevist en tuft i 1966.

fiske ved Finnmarkskysten. Russefiske var

Det var en gammetuft, størrelse 4x4 msom

på sitt høyeste i siste halvdel av 1700-tallet.

også han mente ikke kunne ha vært kirke.

I 1774 lå 63 russiske båter på fiske i Måsøy.

Noen andre tufter fant han ikke. Men rundt

Hver båt hadde en besetning på 4 mann, det

den oppmurte steinvarden på holmens syd-

vil si 252 fiskere tilsammen. De hadde med

vest side, fant han et gravfelt, 10 sikre graver

seg hus som de satte opp og var fast bosatt i

– 5 oppmurte med gravkamre, omkring 2

Måsøy fra påsketider til august. Det er for

meter bred og 3 meter lang, mens de 5 andre

eksempel nevnt ei bu og to pakkboder på

var røyser av forskjellig størrelse, en av dem

Hjelmsøy. Foruten Hjelmsøy oppholdt de

med fotkrans, med andre ord, ruiner fra

seg på Ingøy, Rolvsøy, Stappen og Tunes,

samisk jernalder. Flere usikre graver var i en

Gjesvær og Lyngpollen, men utvilsomt også

rullesteinsvoll.

andre steder. Det er naturlig at det kan ha oppstått stedsnavn oppkalt etter dem.

Holmen ved Lillefjord har hatt mange navn: Russeholmen, Kirkeholmen, Kirke-

Andre slike stedsnavn som ikke er nevnt

gårdsholmen, Engholmen, Jordholmen eller

ovenfor: både i Revsbotn og i Trollfjorden på

Grasholmen. Navnene forteller om russere,

Rolvsøya er Russelva og ved Gjesvær ligger

kirke og kirkegård, dessuten om beite og

Russepollen. I Magerøysundet i Gåsvika lig-

gras. Fortellingen om russernes plyndring

ger Russehundra, ei hule. Navnet tyder på at

av en kirke på holmen er fortsatt bare et

et stort antall russiske røvere har vært på

sagn. Gravstedene på holmen er virkelige

ferde (jamfør «Russeskrea»).

nok. Så seint som i 1987 lå fremdeles menneskebein synlig over bakken.

88



Historiske sagn

Sagn om Tunesbrødrene - sagn 1

Det er ikke utelukket at russerne

to brødrene kom lykkelig i land og

hadde herjet Tunes først på 1600-

holdt løftet sitt. De støpte ei kveite

tallet, men muligheten er større på

av sølv og hengte den opp i kirken.

1300- og 1400-tallet. I hvert fall har sagnet om Tunesbrødrene oppstått

Men en høstkveld kom et russeskip

under russernes røvertokter.

seilende inn mot land ved Tunes. Det var russere som kom for å hevne

Etter sagnet skal Tunesbrødrene ha

de drepte kameratene sine. Tunes-

utarbeidet ei kveite i rent sølv og gitt

brødrene hadde flere ganger drept

til en kirke på Tunes.

eller jagd russerne som plyndret Finnmark. Disse hyppige feidene

En gang var de to brødrene ute på

skremte etter hvert den øvrige be-

fiske. De hadde fått ei middels stor

folkningen på Tunes, så brødrene

kveite, da det ble storm. Hav og him-

bodde nå alene. Det var naturlig

mel sto i et eneste kav. Det syntes

at russernes herjinger dempet på

håpløst å berge livet. I nøden sin lov-

framgangen i fiskeværene.

te Tunesbrødrene at de skulle gi ei

90

kveite av sølv til kirken på Tunes, hvis

Harniskene til Tunesbrødrene som

de kom i land. Sølvkveita skulle være

var av tykt, hardt lær, hadde reddet

så stor som den de hadde i båten.

dem flere ganger mot pileskudd og

Uværet la seg, og snøkavet letnet. De

steinkast, og de kunne utrette øde-


Historiske sagn

leggende nederlag i fiendeflokken

et langt, armtykt gransspir som ble

med de flere alen lange køllene sine.

brukt til hjellmateriale og angrep

Men denne kvelden skulle vise seg å

fiendeflokken med det. Men da han

bli skjebnessvanger for dem.

var alene og vel og ør i hodet etter sterke drikkevarer som de to brø-

Historien ble fortalt av en russer

drene tidligere hadde plyndret fra et

som lå på fiske i Makkaur mange år

russefartøy, lyktes det noen å kom-

etter denne kvelden. Han fortalte at

me på ham bakfra og felle ham.

faren hans hadde blitt drept under det siste overfallet på Tunesbrødrene:

Da handelsbestyrerens folk kom for å hente en del tørrfisk hos Tunes-

Russerne hadde omringet huset i

brødrene, lå likene deres ille tilredt i

mørke. En av brødrene som gjorde

den blodige opptråkkede snøen som

seg et ærend ut temmelig lett på-

viste at flere enn en av røverne had-

kledd, ble overfalt av hele flokken.

de fulgt dem i døden.

Han ble overmannet etter en kort kamp, da han var våpenløs. Broren

Stedet var plyndret. Kirkeskatten

som ble vekt av bråket, skjønte snart

var brakt om bord i det russiske ski-

hva som foregikk. Han skyndte seg

pet og ført til Russland. Den kost-

ut i svalgangen, brøt ut bakveggen

bare sølvkveita kom til Moskva eller

som besto av bordkledning, grep

St. Petersburg, sier sagnet.

Skrevet av: Sverre Nygård, 1987. 91


Historiske sagn

Russerne på Tunes – sagn 2

Der bodde to brødre på Tunes (på Magerøy) på den tid da Gjesvær kirke stod på Lille Stappen, (kirken stod på Husstappen/Kirkestappen). Den nevnes i reformatsen av 1589.) og de rodde fiske. Engang blev det en svær storm, da de var ute på sjøen; det så ikke ut til at de skulde komme i land i live. Da lovte de en sølvkveite til Gjesvær kirke, hvis de kom i land i live og sa: «Gå med bud til de andre tsjuder at flere av eder skal komme!» Så kom firti og vilde røve; men de to (brødrene) drepte dem alle; de lot bare en i live og sa: «Gå med bud at flere av eder tsjuder skal komme!» Det var en julaften; da kom hundre. Da hadde den ene (av brødrene) drukket sig så full at han lå og sov; den andre var oppe. Da tsjudene kom, tok han til å drepe dem. Han hadde en klump (tresko) til verge og slo femti i hjel; men da blev også han trett. Russetsjudene fikk drept dem begge, og så gikk de som var igjen, til kirken og røvet alt sølv og tok sølvkveita, og så reiste de tilbake til Moskva.

Kilde: Efraim Pedersen 1923, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. 92


Historiske sagn

Russerne på Tunes – sagn 3

Der bodde en gammel kall på Tunes, og han bodde ved siden av kirken. Da kom russerne. Kallen gikk ut og sa (til de døde): «I skal ikke gi eders hus!» russerne kom til kirken; da er kirken oppe på fjellet, og da russerne kommer op på fjellet, er kirken på sin gamle plass, og de fikk den aldri. Engang kom russerne igjen. Kallen går ute og sa (til de døde): «I vet nu sjøl, om I nu vil gi,» og alt før russerne kom til kirken, falt tårnet ned. Da tok russerne sølvkveita og førte den til den russiske hovedkirke. Engang var han hjemme; da går han en dag til Gjesvær og sier til kona si: «Når Halle (så het hunden) begynner å gjø, skal du ta min røde trøie på og spasere utenfor.» Kort efter begynte hunden å gjø. Kona blev redd og skjulte sig i gammen; hun torde ikke spasere utenfor. Da kom russerne ned og tok kona og spiddet henne på en gardstaur; de rev ned gammen og gikk hen mot Gjesvær. Da kommer kallen imot dem. De sier: «Kona di ler på en gardstauer.» Han gikk hjem og så hvordan de hadde båret sig ad. Da satte han efter dem og nådde dem før de kom frem til Gjesvær. Han begynte å prate og tok frem en pung. Den var ganske full av fjær, og han rystet dem ut; det blev i russernes øine, som om der var kommet så mange folk. De begynte å slåss og drepte hverandre.

Kilde: Nils Nilsen, 1921, Storfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929. 93


Historiske sagn

Russetsjudene I Kjelvik preket presten i kirken og menigheten var i kirken. De la merke til at russetjudene alt nærmet sig land, og fortalte det til presten. Han løp ut i sjøen og vadde til knes, og der kom et uvær som stod fra land, og russetsjudene drev ut på havet og omkom. På Hjelmsøy var der kirke, og to menn bodde der. Da russerne kom, kvervet de synet på dem så at kirken flyttet sig til den andre siden av eidet, og da russerne kom dit, flyttet kirken sig tilbake. Kilde: Peder Henriksen 1888, Kåfjord. Nedskrevet av: J. Qvigstad, Lappiske eventyr og sagn, bind IV, Lappiske eventyr og sagn fra Lyngen II og fra Nordland, Oslo 1929.

94



Historiske sagn

Djævelleiken

Fra den tid russerne for på herjing i Finn-

skjønte at det var kirken det gjaldt, og hadde

mark, går det mange sagn og fortellinger.

derfor samlet seg alle mann for å ta imot

En del av disse beretninger, som for det

russerne. Da russerne så at det var møtt opp

meste er muntlige overleveringer, kan nok

en slik masse folk, våget (de) ikke å gå i land,

ikke være helt korrekte i sine enkeltheter,

man stakk til sjøs igjen. Havna som skutene

men at begivenhetene stort sett har funnet

ankret opp på, fikk fra den dag navnet

sted som beretningen meddeler, vitner de

Russehavn, som den heter den dag i dag.

mange stedsnavnene omkring i Finnmark om, navn som skriver seg fra den tid russ-

Rolvsøy er skilt fra Ingøy med et smalt sund,

erne for på herjinger.

Trollfjordsundet. I Tufjord på Rolvsøy stod det, på Kirkenes, ei kirke. Den skulle ha vært

Kirkene og kapellene som fantes i Finnmark

96

utstyrt med mange kostbare gjenstander.

i den tid, var som regel smykket med både

Dette hadde russerne fått rede på, og en dag

gull- og sølv-gjenstander, og det var derfor

kom et par russelodjer seilende inn tufjord-

alminnelig kirker russerne plyndret på disse

leia og ankret opp utenfor Kirkenes naboene

toktene. De folk som forsøkte å hindre

i Tufjord, som forresten var fåtallige,

russerne i sitt røveri, ble ubarmhjertig

og heller ikke var forberedt på russernes

nedhugget, hvis de ikke var mannsterke nok

komme, ble redde og strøk til fjells for å ber-

til å overvinne dem. Som oftest kom de 2

ge livet, for de hadde hørt at russerne ikke

eller 3 i lag, for at de skulle få motstand av

sparte noen. Kirken ble plyndret og kost-

innbyggerne.

barhetene ble ført om bord i skutene.

På Ingøy i Vest-Finnmark, på øyas østre side,

Mens russerne plyndret kirken, begav et par

er et sted som heter Russehavn. Sagnet for-

mann fra Tufjord seg over fjellet til Ingøy for

teller at der en dag tørnet opp på havna

å varsle innbyggerne der, for det var sann-

to russelodjer. Befolkningen som hadde

synlig at russerne også ville gjeste Ingøy.

oppdaget skutene lenge før de kom til lands,

Her gikk det som en løpeild over hele Ingøy


Historiske sagn

at russerne var på tur dit, og folk gjorde

da de bare kunne bli angrepet fra en kant.

seg i stand med økser og staurer for å møte

Men innbyggerne fulgte etter ned i uren og

russerne om de skulle komme, enten sjø-

inn mellom steine ble hver eneste russer

veien eller over fjellet fra Tufjord. Ved foten

slått i hjel. Det var et djevelsk myrderi, som

av fjellet mellom Mafjord på Ingøy og gården

man aldri før hadde hørt maken til. Derfor

Ingøy er et lavlende som den dag i dag kalles

ble uren siden kalt Djevelleiken.

Russeaksla. Her var det alminnelig overgang og her var man forberedt på at russerne

Da russerne som gikk til Ingøy i løpet av

måtte komme. Og ganske riktig! Fra fjellet

natten, ikke kom tilbake, skjønte vakten om

kom vakten ned og berettet at de så flere

bord i lodjene at det hadde gått dem galt,

båter fulle av folk komme roende over Troll-

hvorpå de seilte tilhavs fram på morgenen.

fjordsundet mot Vikran på Ingøysiden.

Etter blodbadet i Djevelleiken begav innbyg-

Russerne hadde tatt fjellveien over fra Tu-

gerne på Ingøy seg over fjellet til Tufjord

fjord til Trollfjorden, og her tok de båtene de

for å sette seg i besittelse av russelodjene,

trengte for å komme over Trollfjordsundet.

men da de kom fram på fjellet ovenfor Tufjord, så de lodjene langt til havs. Ingøy

Når de var kommet over til Vikran, dro de

berget sin kirke, og det kom etter sigende

båtene på land, de skulle jo benytte dem på

aldri russeskuter siden til Ingøy på røvertokt.

retur, når de hadde utført sitt hærverk på Ingøy. Etter å ha satt opp båtene, begav de

Som minne om begivenheten hin gang, ble

seg på vei til Ingøy. Men da de kom opp på

stedet hvor russerne og innbyggerne tørnet

Russeaksla, ble de møtt av innbyggerne som

sammen, kalt Russeaksla, og berguren hvor

tok imot dem på en ublid måte. Russerne,

russerne ble drept, ble kalt Djevelleiken.

som forstod at de var underlegne i kampen,

Og disse navn får disse stedene for framtida

sprang tilbake og forsøkte å gjemme seg i en

beholde.

steinur i nærheten av Russeaksla. Her mente de å ha bedre muligheter til å forsvare seg,

Hentet fra Storvik sagn og fortellinger.

97


Historiske sagn

Daumannsreva På nordøstsida av Hjelmsøy i Vest-Finnmark,

seilende om Svartviksnæringen mot Kjeila.

er ei lita vik som heter Hjelmsøykjeila. På det

Men før de nådde fram, slo vinden om til

gamle sjøkartet heter vika Fuglevik, formo-

nordavind og økte hurtig til kuling. Russe-

dentlig siden vika ligger så nær fuglefjellet

skuttene var ikke noen skarpseilere i de

(Hjelmsøystauren). Straks vest for innløpet

dager og måtte snu. Og da nordakulingen

til Kjeila er en hule i fjellet, med inngang nede

varte i flere dager, så man ikke mere til

i fjæra. Denne hula kalles Daumannsreva,

skutene. De måtte således oppgi Kjeila for

og gjemmer ei historie fra gamle dager,

denne gangen.

da russerne for på herjetokt i Finnmark. De som hadde sett russeskutene, fortalte I kjeila stod den gang ei kirke (kirka ble revet

det til presten. Han skjønte nok at russerne

da sognet ble nedlagt i 1745). I likhet med

ville komme tilbake en annen gang, og han

andre kirker i Finnmark var den forsynt

bar derfor ut av kirka alt som var av verdi og

med mange kostbarheter i sølv- og gul-

gjemte det i den omtalte hula utafor Kjeila.

gjenstander. Således kan nevnes Tuneskirke

Han sendte da bud til alt folket på Hjelmsøy

(På Tunes, vest for Knivskjærodden), som

at de måtte holde vakt om russerne skulle

eide ei sølvkveite. Om denne sølvkveita

komme igjen, og da varsle han.

berettes det at den var gitt kirken av to brødre som den tid bodde i Tunes. Disse

En dag langt ut på høsten kom det bud

brødrene skulle ha vært noen svære kveite-

til presten, at 4 russelodjer lå til ankers på

fiskere og skulle ha blitt veldig rike av sitt

østsida av øya. Stedet der hadde ei lang

kveitefiske. En dag de var ute og fisket,

sannfjære, av det ble stedet senere kalt

kom uværet på dem så de så det vanskelig å

Russesann. Russerne ville ikke våge seg om

komme i land. De skulle da ha gitt det løftet

Svartviknæringen denne gang, men gikk

til Gud at kom de i land med livet, skulle de

heller i land på denne kant av øya, så de slapp

forære kirken en kveite av sølv. Brødrene

å bli sett sjøveien. Da gikk de heller over fjel-

kom i land og de fikk støpt ei kveite av sølv,

let til Kjeila, bevæpnet med økser og store

som de forærte kirken. At sølvkveita er virke-

jernkøller. Presten, som i god tid hadde fått

lighet, er historisk bevist. Også Tuneskirka

beskjed om russerne, var med sin familie,

ble røvet av russerne, og kveita ble bragt til

hustru og 4 barn, gått til hulen for å gjemme

Russland. Den ble oppbevart i et kloster

seg der. De av folkene som var heime, sprang

i Nord-Russland. Noen norske reisende så

til fjells, da de verken hadde våpen å forsvare

den der, straks før revolusjonen i 1917.

seg med, eller var mannsterke nok til å binne an med russerne.

Presten og hans familie bodde i Kjeila. Ennå

98

sees restene av kirkegårdsmurene på det så-

Presten hadde en stor, prektig hund, som

kalte Kirkenesset i Hjelmsøykjeila. En dag

han også tok med seg inn i hulen. Prestefru-

fikk folk i Kjeila se 4 russeskuter som kom

en bad han drepe hunden, da hun mente den


Historiske sagn

kunne komme til å knurre hvis russerne kom i nærheten, slik at de ble oppdaget. Men presten ville ikke drepe hunden og den ble med inn i hulen. Da russerne kom til kirken, og fant den tom for alt av verdi, begynte de å leite rundt om i fjellet rundt Kjeila. De forstod nok at kirkens verdisaker var bortgjemt. De gav seg god tid til å leite, og herunder kom de også utenfor inngangen til hula. Inngangen var så nær sjøen at den var vanskelig å finne for ukjente folk. Men da hunden hørte folk utenfor, begynte den å gjø, og inngangen ble oppdaget. Russerne skjønte da at presten hadde gjemt seg der og at han hadde tatt kirkens verdisaker med seg. Men å gå inn i hulen våget de ikke, da inngangen var så trang at kun en mann ad gangen kunne gå derinn. Da fant de på å gjøre opp ild i inngangen, og røken trakk inn i hulen på grunn av at der innerst i hulen var en liten åpning. Røken kvalte da både prestefamilien og hunden. Inne i hulen fant russerne alle kirkens verdisaker, som de tok med seg. Likene av den myrdede prestefamilie ble liggende i hulen. Ennå så seint som i 1900 fantes benrester i hulen, dessuten knapper og andre småting etter den myrdede prestefamilie. Hulen har siden den gang båret navnet Daumannsreva.

Hentet fra Storvik sagn og fortellinger. 99


Historiske sagn

Daumannsviken Det bodde en gang en familie her i Daumannsviken og en familie på øverenden av Storvannet. De hadde hver sin tur til å besøke hverandre. Og nå var det familien som bodde i Daumannsviken sin tur til å besøke den andre familien. Men det tok så lang tid før de kom, så de som bodde ved Storvannet dro for å se etter dem. Men da de kom ned til Daumannsviken var det ingen der, familien der var borte vekk. Man antar at Russen, som herjet da, hadde tatt familien. Det tok lang, lang tid før det flyttet noen til Daumannsviken igjen. Den neste som flyttet dit var en mann. En dag hadde han vært ute og fisket. For å selge fisken måtte han ro helt til Refsnes. Han hadde spist lite. Da han hadde solgt fisken, spiste han noen rå poteter. Han fikk høre at det var meldt storm, og han måtte ro på spreng hjem. Da ble han syk og døde. Siden har det ikke bodd folk her i Daumannsviken, fordi man ikke kunne leve her.

100


Historiske sagn

Daumannsteinen Omkring 1860 søkte en halvfjerderoring (tre og en halv roms båt) inn til Roren på Måsøy på grunn av nordøstkuling og snefokk. Ingen folk bodde der da, og de fire mennene som hadde kommet med båten, forsøkte å ta seg over fjellet til folk i uværet. Tre av dem kom fram, men den fjerde, en eldre mann, ble funnet ihjelfrosset på Nordfjellet nord for Reinflåget ved en firkantet stein. Steinen fikk derfor navnet Daumannssteinen. Inger i Vestervågen, bestemor til Inga Hargaut, var en av dem som hentet ham ned og fikk ham jordlagt. Mannen hadde mistet en sjøvott, og Inga Hargaut forteller: «Da jeg var barn, fortelte dem at det var gått fugl i den derre votten. Den var blitt til ei rype – ei rype som ingen fikk skull eller tatt livet av». Kilde og årstall: Ukjent.

101


Historiske sagn

Drivkval

Skrevet av: Charles Brochmann Ultima Thule, nr. 2, 1986.

Når det gjelder levevis, så kan det

Halte-Petter tok ned mast og seil, og

kanskje her være på sin plass å ta

ventet til han ikke lengre så noe til

med

skipet. Da heiste han seil på ny.

historien

om

Halte-Petter

på Reinøya. Det hadde seg slik at Halte-Petter med sitt mannskap på

Mannskapet nådde land, og da tåken

tre var ute på fisketur. Så fikk de øye

lettet, så utrustet de seg med mat og

på en hval som fløt på sjøen. De rodde

dro ut på sjøen for å lete etter Hal-

bort til, satte tau i hvalen og tok til

te-Petter. Langt om lenge fant de

å ro til lands. En hel hval var en

han også. Da var han langt til havs og

ganske fantastisk fangst. Å taue en

utenfor Nordkapp. Så ble Halte-Pet-

hval til lands var en langvarig pro-

ter tatt om bord og hvalen ble tatt på

sess. Så la det også over med tåke,

slep. Etter lange strabaser kom de

og da var det ikke lenger mulig å

seg til lands.

vite noe om hvordan dette ville gå. Mannskapet ville til slutt ikke være

Men den store fangst de trodde å ha

med på dette lenger. De hadde heller

gjort, den ble det intet av. Fogden tok

ikke mat med til å holde ut så lenge.

hele hvalen under påberopelse av at

Halte-Petter måtte gi seg. Men han

all strandet hval var kongens gods.

nektet å være med i land uten hva-

Det heter til slutt at dette har Halte-

len. Resultatet ble at Halte-Petter

Petter treget på resten av sitt liv.

fikk seil og mast med seg, og så satte han seg på hvalen. Han satte masten

Her kan bare tilføyes at det er bare

i blåsterhullet og heiste seil. Mann-

så vidt ikke også vi treges over det

skapet tok fatt på å ro i land.

samme. Dette så meget mere som det het at det var strandet hval kongen

Etter en tid oppdaget Halte-Petter et

hadde eiendomsretten til. Og denne

stort skip under seil. Han regnet med

var jo vitterlig ikke strandet.

at det var en hollandsk hvalfanger. 102


Historiske sagn

Drivhval

Omkring 1694 (i fogd Niels Fiils tid) inntraff en merkelig historie frå Ingøy. Petter Lauritzen, kalt Halte Petter, som nå bor på Reinøy, - var på fiske med tre andre menn. Da ser de en stor hval som flyter, men som er merket av grønnlandsfarere. De ror bort til den. Petter setter seg på den, setter båt-masten i blåshullet til hvalen og heiser seil. De tre andre mennene ror til lands etter flere båter og menn. Imidlertid blir det tykk tåke og litt yr, slik at det blir vanskelig å finne ham. Strømmen førte han mot nord. Da han hadde sittet over sitt matmål (måltid) på hvalen, blir han var en seiler. Det viste seg å være en grønnlands-farer. Han tar da ned mast og seil, og legger seg på hvalen. Da skipet hadde passert, og han ble oppdaget, setter han mast og seil igjen. Langt om lenge finner de han langt ut og nordvest for Nordkapp. Da var han nesten ihjelsulten. De bragte hvalen til lands, men fogden unte han ingenting for hans umake, het det til slutt.

Skrevet av: John B. Hansen, ukjent årstall. 103




Historiske sagn

Spenselfjellet

På Hjelmsøy er et fjell som heter Spensel-

og ikke ydermere sette sine føtter på hans

fjellet (Sellet). Det har fått sitt navn etter

hellige embedes grunn. Prestens ord var lov

en mann som hette Spensel, og som langt

og rett i de dager, og den arme Barbro gikk

tilbake i tiden fantes død ved foten av

til sin venn og fortalte han om sin skjebne.

nevnte fjell. Jeg skal gjengi fortellingen om

De hadde intet annet valg enn å komme seg

Peter Spensel slik jeg har hørt den fortalte av

bort fra Måsøy, - men hvor skulle de ta veien

gamle Else Paulsen, født Brochmann.

vinters dag, med de mørke og stormfulle

Hun døde i 1916, 89 år gammel. Hun kom

dager og netter? Det var ikke greit. På Måsøy

til Svartvik på Hjelmesøy med sine foreldre

turte ingen huse dem, for prestens ord var

da hun var i syvårsalderen, og allerede da

urokkelige og han fordret sine befalinger

hørte hun fortelling om Peter Spensel slik

respektert. Det var ikke slik den gang at

den levde på folkemunne på stedet.

man kunne gå om bord i en lokalbåt og reise dit man ville.

At historien om Peter Spensel i hovedsak er sann og ikke er oppdiktet, er en kjenns-

En kveld det var tålig bra vær, skipet Barbro

gjerning. Hans lik ble funnet på eidet eller

og Spensel seg i en båt og tenkte å ro over til

overgangen fra Svartvik til Akkarfjord på

Hjelmesøy, hvor de visste det bodde folk i

Hjelmesøy, ved foten av nevnte fjell, som

Hjelmesøy.

etter han fikk navn og fremdeles heter Spenselfjellet. Else Paulsen fortalte his-

Her mente de å få innsmett over vinteren.

torien om Peter Spensel slik:

De rodde av alle livsens krefter for å komme seg over fjorden mens været var bra, men

Måsøy var den gang hovedsogn med kirke

kort etter at de hadde rodd fra Måsøy, brøt

og prest og der bodde mange folk. (Måsøy

det løs en veldig nordøstkuling med sjø og

ble hovedsogn i 1747 og var det til 1835 og

snøkave, så man ikke så hus imellom.

Else Paulsen kom til Svartvik omkring 1835).

På Måsøy trodde folk at Spensel og Barbro

En pike ved navn Barbro, tjente hos presten

måtte ha satt til på måsøy-fjorden for de

og var forlovet med nevnte Spensel. Hvorfra

regnet ut at de ikke hadde rukket over til

han var, visste ingen på Måsøy, men han

Hjelmesøy før uværet brøt løs. Da man i vin-

skulle være av fornem ætt. En dag hadde

terens løp ikke hørte noe fra dem, var det

presten fått nyss om at Barbro skulle være

klart at de måtte ha satt til på fjorden.

fruktsommelig, og så ble hun kalt inn til

106

presten for å stå til ansvar for sine synder.

Da det ble vår og snøen tinte, fant man

Dette endte med at presten i hellig nidkjær-

på Hjelmesøy, på overgangen til Svartvik,

het jaget henne ut av sitt hus, ja, ikke bare ut

eller Svartvikhalsen som det heter, liket av

av huset, men hun måtte også forlate Måsøy

en mann. Ingen kjente han. I klærne stod


Historiske sagn

innsydd: P.S. Liket ble liggende urørt. Ingen

Dette er fortellingen om Peter Spensel.

turte røre ved han, for det kunne, for alt man

Hans lik ble ikke begravd. Der han falt,

visste, være en rømling som hadde flakket

ble han liggende. Det kunne ikke graves

omkring for å unngå bli knepet og bli satt

noen grav der, da det var bare fjell der, med

fast. Da det så led ut på våren eller somme-

et tynt lag jord og lyng over. Folk kastet noen

ren, fant man under en berghammer

steinheller over liket. Ennå så seint som i

i Svartviknesset liket av en kvinne og et ny-

1896 fantes en liten flik av hatten hans og

født barn. Ingen visste hvem denne kvinne

noen beinrester under steinhellene. Noen

var, ingen kjente henne. Hva der ble gjort

år før hadde en mann samlet sammen det

med liket av kvinnen og barnet, visste

som var igjen av hans jordiske levninger og

gamle Else ikke.

sendt dem til kirkegården på Måsøy.

Da folk fra Hjelmesøy, senere på sommeren

Det som er det sårende i denne fortellingen

kom til Måsøy, fikk de høre om Peter

er at disse to menneskene som elsket hver-

Spensel og kjæresten hans, at de om vinte-

andre, skulle sette livet til på en så uhyggelig

ren var rodd utover til Hjelmesøy. Det var da

måte for en hard og hjerteløs prests skyld.

klart at likene av disse to mennesker måtte være Spensel og Barbro. Og da bokstavene i den døde manns klær også syntes å bekrefte det, var man sikker på at det måtte ha vært Spensel og Barbro som hadde endt sine dager på denne måten. Man søkte da å tyde tildragelsen slik, at da uværet kom, hadde de funnet ly under berghammeren, mulig for å vente på at uværet skulle legge seg, for da å begi seg over fjellet til Kjeila. Men så var Barbro blitt syk, hadde formodentlig ikke tålt anstrengelsene ved å ro, og Spensel hadde lagt i vei alene over fjellet. Men stormen og snøfokket ble verre og så har han gått seg vill i fjellet, ukjent som han var, og i stedet for å gå til Kjeila, har han gått til Akkarfjorden, hvor han så til slutt hadde segnet om og blitt liggende. Da Barbro således ingen hjelp fikk, hadde hun også satt livet til med det lille barnet der under berghammeren.

Ordforklaring: Fruktsommelig = Å være gravid Ydermere = Av den grunn Hentet fra Storvik Sagn og Fortellinger. 107


Historiske sagn

Mikko og tsarens mordere Det var gott att vara kung i Bakfjorden. I synnerhet som slitit och släpat på alle finnmarkens stränder och fjordar och fjärder. Loukus-Mikko hade ju redan hunnit snoka igenom varenda vrå liksom Gammel-Fogden, som hade «Dödsrikets drevstigar dragit fram och Den Ledes lindor färdats till fots». Mikko hade också en och annan gång slagit runt med båten och redan varit på väg att gå under, utan att ens hinna tänka på Gud. Gubben hade bara bälgat i sig buken full med saltvatten och en lång stund fått larma i havet, førrän de andra fångstkarlarna kommit och bärgat honom i sin båt. Mången gång hade Mikko farit i Hyperboreen runt om Gamla Spetsbergen samojedernas renskjuts till Rysskusten- Där på något hotell i Arkangelsk hade Mikko smuttat på sprit och öl vid samma bord och tilsammans med kejsarens mördare...Där hade de supit och till sist hade de väldeliga sjungit och väldeliga supit den ryske kejsarens gravöl, och kejsarmördaren hade hoppat upp och hojtat: - A vot, här är karl`n som har mördat kejsaren... Jag langade iväg en brandbomb framför kärran... a vot, håken, när den kreverade...han kola av. Dra åt skogen... A vot, här är karl`n!

Nedskrevet av: Samuli Paulaharju, På Finnmarkens ytterste øar, 1935, Tornedalica 1982. 108


Historiske sagn

Sykebrennevin - Distrikslægen i Maasø 1892 Foruden Brændevinssalget er der hos Handelsmændene tilsalgs Nafta, Kamferdraaber og «Kronessens» samt «aromatisk Bitter», og disse Stoffer bruges delvis som Rusdrik, særlig blant Læstadianerne. Hos en Handelsmand skal der et enkelt Aar være solgt henved 800 Kr. i slige varer. Ifjor blev ved et Cirkulære fra politimesteren «Loven Bestemmelse om Detaljsalg» af den slags Varer indskjærpet. Noget har det vel hjulpet. Imidlertid spurgte en Handelsmand mig i sommer indignert: «Er det saa, at jeg er den eneste, som har sluttet med at sælge Nafta? Jeg hører de andre holde ved endda, og da vil jeg ogsaa faa en forsyning fra Hammerfest». Den Nafta som saaledes sælges, indeholder Vand og Sprit. «Jeg har gjort mig til fast regel ikke at utlevere Nafta eller andre «stærke Draaber» uden til Patienter, hvad Publikum er meget misnøiet med». «Er det Mening i Slig» sagde En. «Politimesteren har forbudt Handelsmanden at holde noget Slags Sterkt og ikke skal En faa hos Doktoren heller». Hoffmannsdraaber, mente, at jeg ikke havde lovlig Ret til at Nægte ham, og truede mig med «Politien». Opsynsbetjenten fortalte mig, at han havde klaget og vilde have mig afsat som «Statsdoktor». Det er dog navnlig de fremmede Fiskere, særlig Kvæner østfra, som til Stadighet alkoholiserer sig, de indfødte nøier sig som Regel med en Rus en Gang imellem.

Usikker kilde. 109



Nyere sagn Slike sagn som gjerne speiler nyere tids samvirke, har ofte svĂŚrt varierende innhold og form. Ikke sjelden blir slike sagn spredt gjennom massemedia.


Nyere sagn

Haugbonden og draugen (En fabulering over gammel overto)

I Haugholmen bodde en bonde, O ho, Rundeliring, hette han. Han hadde en kone så kjærlig og go, så han var en lykkelig mann. De hadde en sønn som het Tikktakkelo og dertil en datter, så de hadde to. Jenta var søt og het Tikkeltiling og kona het Slett Ingenting. De bodde i haugen på holmen, O ho, i fred og fordragelighet. Men de måtte i båt og var nødt til å ro hvis de skulle et annet sted. Båten var lik både foran og bak Og hadde en mast uten vant eller stag. Seilet var grånet av vær og av vind og laget av flaggermusskinn. Haugbonden rodde på fiske, O ho, en grytidlig høstmorgenstund. Det surklet i fjæra, det nærmet seg flo og månen sto smørgul og rund. Da kom det med ett en forunderlig vind og bonden ble blek om sitt barkede kinn, Han skjønte at Draugen nå blåste trompet Og redselen gjorde han het. Haugbonden svingte sin åre, O ho, Og rodde så blodsvetten randt. Kraftig og trenet og god til å ro, Men likevel - ja, det er sant, Han rikket seg ikke av flekken engang, En åre ble kort og den andre ble lang 112


Nyere sagn

Og båten svev rundt i en svimlende dans,

og hun stønnet, blek som et lik:

Han gikk mest fra samling og sans.

«Nå strider min husbond i ytterst nød, å, skal denne stund bli hans ende og død?»

Det ulte og pep omkring bonden, O ho,

Hun tømte sitt deigtraug for deig og for brø;

Og bølgene vokste og brøt.

og satte det fluksens på sjø.

Tåken kom veltende nede i lo, Så tykk som en haugbondegrøt.

Hun padlet sitt traug med brødspaden, o ho,

Og der, på en bølgekam, seilte det fram

så morilden brente som glør,

et fælslig fantom i en avskåren pram.

rett imot Draugen, som senket sin klo,

Haugbonden, som hadde sin pilbørse med,

slikt hadde han aldri sett før.

Sendte en pil av sted.

Å skremme en mann ifra vett og forstand, det var bare sport og det kunne gå an,

Pilen traff Draugen i øyet, O ho,

men kvinnfolk i deigtrau, - nei, for drøyt,

Og boret seg hvinende inn.

Draugen forsvant i en sprøyt.

Men Draugen trakk pilen ut mens han lo Og holdt den i hånden sin.

Havet slettet seg rolig, O ho,

Da ble den med ett til et blinkende spyd

og vinden ble spak og tok av.

som han slengte av sted med en fresende lyd.

Alt hva de så var en trollkrabbeklo

Haugbonden fikk dukket seg ned i en hast,

Som fløt på det speilblanke hav.

så spydet traff masten som brast.

For solen brøt frem gjennom skyen i øst og dagslyset kom med glede og trøst

Bonden falt nesten i avmakt, O ho,

til haugbondeparet som rodde mot land

og hjertet hans gjorde et hopp.

for å gjøre sitt bosted i stand.

For nå så han en kjempestor «trollkrabbeklo» på Draugens ufyslige kropp.

For nå ville haugbonden feste, O ho,

Han strakte den ut for å klype et klyp

og feire redningen sin.

Og dra haugbondens båt ned i havets dyp.

Han sto selv i døren og smilte og lo

Da skrek han, den godeste haugbondemann,

og ønsket velkommen inn.

et skrik – som bar like til land.

Men når gjestene spurte om årsaken til at draugen forliste sitt lumske spill

Haugkona knadde sin brøddeig, O ho,

Da svarte den smilende Rundeliring:

da hun hørte sin bondemanns skrik.

«O ho, det var Slett Ingenting».

Da stivnet i årene alt hennes blo 113


Nyere sagn

Hexhora fra Måsøy Forfatteren Dag Skogheim har skrevet ei novellesamling om flere kvinneskjebner. Tittelen på samlinga, Hexhora, er hentet fra historien Hexhora på Måsøy. Den handler om ei kvinne som blir anklaget for trolldom. Skikkelsen er oppdiktet og navnet Måsøy er valgt på grunn av sin poetiske klang. Hexhora seirer over undertrykkinga og vinner friheten ved hjelp av ganding og sin seksuelle kraft. Bare ei kvinne med overnaturlige evner kunne seire i en heller ulik kamp mot myndighetene på denne tida. - Sverre Nygård

114


Nyere sagn

På Måsøy tok de et kvinnfolk engang. Hun drev med hexhoreri. Presten var en streng og bister mann. Men hun var like skarp og ram i kunsten. Da bandt de henne med venstre fot til høyre hånd og høyre hånd til venstre fot. Så kastet de henne i hav. Hun fløt som en dubbel – faen holdt oppunder. De halte henne opp, knyttet strammere til og kastet henne uti på nytt. Hun fløt som et dubbel. Da for de til Vardøhus med henne. Der var remedier av alle slags. To mann klippet i henne med tenger. Hun sa ikke et ord. Presten gikk nå hardt innpå henne og ville ha henne til å vedgå sitt troll horeri. Hun sa ikke et ord. Da hentet de kapteinen til Vardøhus. Han hatet hekser. I hans tid brente de Finnmark fritt for dem. Han tok fram en lang syl og ba de andre gå ut. I enrom ville han drive henne til bekjennelse for den hellige Jesu` skyld. De korset seg og gikk. Det tok lang tid. Det tok så lang tid at de måtte gå inn til slutt. Da sto hun og trakk på seg klærne. Han lå ved fyrfatet med sylen i hjertet. Nå tok hun til å lese gand over dem mens rommet ble tett av røyk. De vek tilbake, snublet ut og løp derfra. Presten hentet samarie, nattverdskalk, bibel og fire festningsdrenger. Med bibelen mot sitt bryst gikk han inn. Der var ingen. Fra den dag ble ingen brent som heks i Finnmark. Nedskrevet av: Dag Skogheim. Ukjent årstall.

115


Nyere sagn

Innledning til Nils Paulsen (Pålsa) sine skrøner Før jeg kommer til skrønene må jeg fortelle litt om denne mannen. Nils Paulsen var fra Kvæfjord. Han kom som ung mann til Svartvik på Hjelmsøy på fiske, og, som så mange andre sørfra, ble han i Finnmark for bestandig. Fisken sto «utfor stuedøren», og det var jo den som var levebrødet. Og her var mange muligheter for den som forsto å utnytte dem. Han ble gift med en datter av Lorens Brochmann – en familie som stammet fra Gudbrandsdalen – som en tid før var flyttet til Svartvik og bosatte seg der. Et par år etter at han var gift, flyttet han til Akkarfjord på Hjelmsøy – en halv times vei over fjellet fra Svartvik – til Spillet, og bygde seg hus der. Han var den første som bodde i Akkarfjord. Hvorfor han kalte stedet for Spillet vet man ikke, men man antar, at da han hadde ryddet seg båtstø satte han opp et gannspill ovenfor støa for at han ved hjelp av det fikk båten sin opp – han var jo alene på plassen – at det var etter dette spillet han hadde gitt eiendommen dette navn. Plassen heter Spillet den dag i dag. Så dyrket han opp jorda og fikk etter forholdene et stort gårdsbruk. Nils Paulsen var en nevehendt mann. Han var snekker og tømmermann, smed, båtbygger, ja han kunne alt, og alt han gjorde skulle være mekanisk. Manglet han et spesielt verktøy, gikk han til smia og arbeidet det han trengte. Han laget en meget sindrig såkalt «forsyngogn» til fabrikasjon av lineforsyner. I den tid var det jo ikke bare å gå i butikken og kjøpe ferdige forsyner, fiskerne måtte lage disse selv, og det ble dertil brukt forskjellige primitive

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. 116


Nyere sagn

redskaper. Nils Paulsen gikk i smia og laget noen små hjul som settes i gang med sveiv, og med dette lille maskineriet laget han 4 forsyner på en gang i et øyeblikk. Denne «gogna» hadde vi oppbevart som et minne om ham. Men den gikk dessverre med i den store brannen høsten 1944. Nils Paulsen var den første poståpner på Hjelmsøy. Posten førtes den gang med båt fra Hammerfest og ut i værene. Han skrev en meget pen håndskrift, den gamle gotiske skrift. Han holdt de aviser som da var, Almuevennen, Skillings Magasin og sist Verdens Gang, og han hadde masse bøker. Han var ikke så lite fremsynt heller. Således snakket han om at der ville bli oppfunnet skip som kunne gå under vannet, likeså maskiner, som kunne fly i luften. Og han la til: «Hadde æg bære hatt matrial og værktøi, ja minsant skulle æg ha gjort et forsøk». Folk sa han fablet. Om vinteren de lange høstkveldene ba han ungdommen til seg og underholdt dem med å fortelle skrøner. Han fortalte da helst om seg selv og sine bedrifter. Hans samtid forsto ham ikke, de sa han satt å løy. Nils Paulsen døde vinteren 1896 i en meget høy alder. Hans hustru, Else Paulsen, født Brochmann, døde i 1916 og ble 89 år.

Videre følger noen av Nils Pålsa-skrønene. Jeg lar han bruke sitt eget bygdemål 117


Nyere sagn

En uventa kveitefangst – Nils Pålsa skrøne

Æg hadde som dokker veit ei lita spissa som æg sjæl hadde bygd, vi kailte ho enda før Høna. Når æg skulle ro i fjorden og feske kokfesk brukte æg ikkje ainna båt. Når æg rodde på slike småfesktura hadde æg bestaindi mæ både børsa og øksa, føruten aille slaks feskegreia, som mainn sei, ifrå hyseneipe tel kvalbørsa. Det va`kje så godt å vette ka en kunne komme bort i. Æg hadde drogge noen små pirgjedda og så rodde æg opp på Elvevika, kor det e lang sainbotten før å se, om der skulle være flyndra. Då æg kjeik utfør båten får æg auan på ei besitande stor kveita ner på sainbotten. Lodde hadde æg heldigvis me, og så gjor æg mæg klar te å harponer gamla. Lodde jækk, og du må tru, han Nils Pålsa han stakk ikkje møst. Æg traff ho mett på ryggen akkurat der ho sku ha det. Straks ho fekk trøkken begjynte ho å gå. Æg hadde nu før liten båt tel å drive orentli ablegøier me ho, så æg måtte vise litt førsektihet. Å hale opp unner båten va resekabelt. Han Nils Pålsa har vorre ute før litt av kvert før. De einaste æg kunne gjøre va å belegge lina på stamme og så la ho være kjønhest ei stuinn te ho blei trøit. Men du ska tru ho la ivei. De va mange mils fart. Først bar de beint ut i fjorden, men så snur ho gamla om og legg kursen beint opp på Elvevika igjen, og då kjørte ho heilt opp i fjæra. Då gjør ho et fortvivla kast på sæg og ska tel å gå utover igjen, men då va`kje han Nils Pålsa sein om å hale i lina, så æg hadde ho heilt uinner båten.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. 118


Nyere sagn

Men nu ska du høre. I forverrelsen hadde lina vasa sæg omkreng tollan på den eine sia og før æg vesste ore av de va spissa kvelt, så både æg og ailt de ainnen så va i båten for i have. Men då va kveita også dau med de same. Æg holdt mæg nu fast i båten, men ailt de anne såkk på båtten. Så va æg så heildi å få fat på auskanna, og så tok æg tel å ause opp spissa – ja æg retta ho nu først – og då æg hadde fått ho lens jompa æg oppi ho. Men nu va de spørsmåle kolles æg sku få opp di ainnen tengan så som børsa og øksa. Di ainen småtengan ga æg mæg nu ikkje så nøie om. Då huska æg på, at då æg va smågluint va æg en heil kar te å dokke, og då tenkte æg som så, at det man i ungdommen nemmer, man ei i alderdommen glemmer. Så ranga æg skjinnboksa a mæg og så jompa æg ut i, og ne på botten bar det me pilens fart. Jau, han Nils Pålsa hadde nok ikkje glømt konsten, og både børsa og øksa kom velberga opp i spissa. Æg årka ikkje dokke ne etter de ainnen tengan, æg måtte nu først og fremst berge kveita. Så bar det tel å boksere den kveitlappen heim. Det va ei løkka de va flo sjø, så æg fekk ho heilt opp i støa. Æg skar og hengte opp en heil del til rekling, og av de øvrige salta æg to stive tynne. Nu ja, va de mykje bråk og mollestering me deinn kveita, så blei de nu godt å ha god spekkekveita utover heile vinteren. Ja, du Nils Pålsa, du har nu vorre borti litt a kvert i dine daga.

119


Nyere sagn

En farlig heimtur - Nils Pålsa skrøne

En gång utpå hausten æg og kjerringa va rodd tel Havøsund, vi va nettopp begjynt på heimturen, då kom han me en heil sydøstkuling. Utover Breisunne gjæk de strøipanes, før då hadde vi vinnen beint ette, men då vi kom tel Gjeitingen og sku legge han om Næringen, fekk vi vinnen på sia, og då måtte vi sjølsagt krømpe sægel. Men vinnen la på så de blei omtrent en liten orkan. Då vi sku se opp på fjelle sto de som et snyfokk a Nærengsfjellan, de va som et gov utover heile have. Vi segle nu så passeli fram me laine, men fleire gång måtte vi ta i hop og måkke torv og løng uta båten, at vi ikkje sku søkk beint ne. Så voilsom va stormen – de såg æg sia – at han grov mest aill torva og løngen av heile Vesternæringensfjellan. Di va så snau som om du sku ha gådd over dem me en barberkniv. Slekt merakels sku du ailler ha sett. Æg ha nu seggel i mange slaks uføre, men detta va nu de verste æg ha vorre ute før. Vi kom oss da omkreng Nærengen på den måten, men de va en farli seilas. Merkeli nok spakna han då vi kom fram te Næringsodden, så vi rodde fint inn Akkarfjorden. Ho Else blei ikkje redd før ette vi va kommen heim, og då lovte ho dyrt og hellig, at det va siste gången ho sku være me mæg te Havøsund. Og de undrest æg nu ikkje på heller.

120


Nyere sagn

Kompakt loddestim – Nils Pålsa skrøne

En dag – de va om våren i loiddefesk-tia – æg skulle ro over te Sandvika på den ainer sia a fjoren. Æg va kommen skjekkelig utfør Spenselodden då stansa båten. Æg kunne ikkje begripe ka de va så holdt han fast, de va ikkje å rekke han en tomme. Då æg sku kjike utfør båten, såg æg at de va loidda båten sto fast i. Han sto fast som om han sto på lainn mella to borbakka. Æg bråka og skaka då så mykje på båten at æg kom mæg ilainn i Spelnesodden. Så jekk æg heim å fekk to mainn me mæg, før æg måtte apsolutt te Sandvika den dagen. Mainnan plasserte æg i framskotten på båten bevebna me kver si skoffel, ein på kver sia. Så måkka di loida te sies såpas at de blei en liten åpneng før båten, så vi på den måten kom oss over fjoren. Men vi holt på i fire stive tima før vi kom oss over. Når vi rodde, trengte vi bære noen menutt. Då vi sku tebakers igjen, kom der to storkvala inn fjoren, og di satte såpass førstyrrels i loidda at vi slapp å måkke oss fram. Ja, de høres meste som et æventyr.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. På trykk i Ultima Thule, nr. 4, 1988. 121


Nyere sagn

Håkjerringfeske Nils Pålsa skrøne Vi dreiv mykje på me håkjerringfeske di første åran ette æ kom hit. De va nokk a håkjerring bære vi faint goe klakka. Han Jakop Brochmann i Kjeila og æg feska på kver vår fembøring, og de va engen sak å drage full last før døgne når en bære trefte godt tel. Nu hadde æg funne mæg et veldi godt sette, så æg drog last kvær gång æg va ute, mens han Brochmann bære mest fækk ei og ainna. Han Brochmann veste ikkje om denna klakken min, og han for mykje og sku lure oss opp, men de vakje godt å lure han Nils Pålsa. En dag vi låg og feska, ser vi han Brochmann kjem seglan beint ut mot oss. Her var gode råd dyre. Men æg faint på ei råd, han Nils Pålsa vakje rådlaus. Så tok vi og sorra ail levra vi hadde i båten fast te bettan, la mastra ned og batt ho tvers

122


Nyere sagn

over båten før å stø han så han ikkje sku veilte. Og så tok vi nugla a båten og lot han renne full a sjø. Teslutt va bære stamman oppe av have og lite av dem også. Han Brochmann såg oss ikkje, han segla beint førbi. De siste vi såg av han, va han langt ut i perriferien. Så sette vi nugla i båten og auste han opp, og da ailt va klart, tok vi tel å feske igjen. Vi kom ilainn me båten på fløit. Han Brochmann kom ilainn dagen ette, og de va såvitt han hadde skapelse (betydning: knapt) a håkjerring ombor. Ja, du kain tru han Nils Pålsa va manggong lur.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. På trykk i Ultima Thule, nr. 3, 1987. Annmerkning av Sverre Nygård, 1987: Nils Pålsa fant en god håkjerringklakk (fiskefelt). Håkjerringa ble ofte tatt med en stor kraftig krok med kjetting eller på en noe kraftig line. Håkjerringlevra er stor og rik på tran og var tidlig ettertraktet. Kjøttet er nærmest uspiselig ferskt, men når man presser ut urinstoffet og tørker kjøttet, blir det brukbart «spekekjøtt». Nordlendingene rekla kjøttet før i tida. 123




Nyere sagn

En kokfisktur – Nils Pålsa skrøne

En dag var æg og han Hans Paulsen,

de og gådd heim, men de va umuli.

som dokker veit, rodd ut på Akkar-

Og stormen la på velli vekk. Men

fjorgruinnen før å drage kokfesk.

her kunne vi heller ikkje bli ligga-

Vi hadde så og sei nettopp fått steinen

nes, nokke måtte vi gjøre. Men han

i botten før han kom me en førfer-

Nils Pålsa va aller rålaus. Vi had-

delig østavinnstorm. Vi måtte hasti

de en ny tororing, og han va både

dra opp juksa og så bar de tel å ro

lett og høg på sjøen, så der lå mykje

på motvinnen, men de va`kje bære å

vinn i han. Og nu ska du høre ka æg

seide. Han var så sterk at han beint

gjor. Ja, æg tok ripan av båten og så

ville ta åran ifrå oss. Langt om len-

spikra æg tollgangan fast på slagan,

ge kom vi oss då opp på Omnebokta,

så vi kuinne få ro igjen. Æg hadde nu

men då va vi heilt utbala. Då vi had-

alti litt verktøi me mæg, så det gikk

de kvilt oss ei stuinn, skulle vi prøve

fint. Main veit jo aldri ka mainn kan

fjoren, men da va liksom du stakk

komme ut før når man fer heimana.

han i varmen. Og hadde vi stokke

Og då blei båten så låg på sjøen, at

han utfør Finnkonesgruinnan så

vi rodde lettvint opp Akkarfjoren.

svær æg på, vi hadde drevve te havs.

Dem sa på lainn då vi kom heim, at

Vi balka oss då opp på Omnebokta

en slik forunneli båt hadde dem ailler

igjen. Hadde de vorre lainnskap der

set før. Og d trur æg og. Nei, nei, han

tel å sette opp båten hadde vi gjort

Nils Pålsa va aldri rålaus.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. 126


Nyere sagn

Så nær ei uløkka – Nils Pålsa skrøne

Dokker ska høre om en ainnen gång

va båtvant, så ho veste nu ka ho sku

æg og kjerringa kom frå Havøsund.

gjøre. Men en gång glei hanna hen-

Vi va ofte i Havøsund i besøk hos

nes i sægle og veps, så for ho på rygg

lensmainnen. Då vi va kommen et

i have. Men dokker må ikkje tru han

støkke ne på Breisunne kom han

Nils Pålsa satt og sov. I minner enn

me en førflyganes østavinnnstorm.

en melliontedels øieblekk hadde æg

Om han er jamn på suinne, så e

hiken i hainna og høgg i ho og drog

han nu så mykje meir ujamn ne før

ho inn i båten.

Vesternæringen, og han blei de nu ikkje minst den dagen. Vi hadde vin-

Æg reiv nu sunn skjørte hennes, og

nen på sia, og æg måtte være yderst

de va nok et ainna plagg og så fekk

årvåken både me skaute og brasen.

ei ravva, men heldigvis hadde æg nu

Då vi kom fram på Skjinnstakkvika

ikkje treft de ødle dele. Men uløk-

gjekk han me svære rokksalvenga.

ka va ′ kje langt unna. Den Vester-

Æg kommanderte då kjerringa å

næringen han e ′ kje å spøke me når

sette sæg i halsen før å halse sægle,

han er østavinn.

når de blir før tongt før han. Ho Else

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. 127


Nyere sagn

En eggtur – Nils Pålsa skrøne

Dokker ska høre om en gång æg og han Hans sku på Hjelmsøstauren og leite egg. Han Hans va nu bære småglunten, men han va så snop som ei katta og så va han aldri redd om han så svævde over avgruinen. Å gå på Stauren va nu ikkje noen almindelig kjørvei og de va nu ikkje aille som tore de vågspelle. Då vi kom te Stauren laga vi oss ferdi te oppstigenga – ja de vil sei de va nu bære han Hans så sku gå opp. Æg måtte være nere før å ta imot eggebøtten og før å stå før vette. Vi hadde før slått trekjila inn i fjelløe hist og her før å ha trø på og hoille oss i både når ein sku stige opp og når ein sku ner, og så hadde vi me en kale som vi kasta om bergnabban som de passa før å ha te støtte og detta taue va livsvekti især før nestigenga. De tok ikkje han Hans mange menuttan før han va oppe, og så bejynte han å samle i hop eggan å senne di ne. Men då han firte ne siste bøtta slepte han – en gapen – også taue. Der satt han. – Ja, kom dæg nu ner, ropte æg opp te han. Han Hans svarte ikkje, æg veit ikkje om han va redd. – Ta de me ro, Hans, ropte æg opp te han, - han Nils Påls ska vel ha ei rå før å få dæg ner igjen. Han Nils Pålsa e kje rålaus. Så jekk æg ne i båten og henta børsa og juksa. Då æg kom opp te Stauren igjen tok æg tel å kveile opp juksa så ho låg så pæn som ei brur oppå berge. Så laga æg tel ei passeli stor blykula og borra holl i ho og sette ei strengløkka i holle, og i løkka batt æ geinen å juksa. Så ladda æg børsa så passelig og så jekk æg noen skrett ifrå Stauren. Ailt på berekning kain dokker skjønne. Æg va tenkt å 128


Nyere sagn

Ordforklaring: Kale = Bladkål på engelsk

skjyte over Stauren såleisen, at når kula datt ner på den ainer sia sku juksa bli ligganes mett over Stauren. Så smail de, og juksa blei ligganes akkorat mett over akslan hannes Hans der han satt og speida ut i horrisonten, akkorat så æg hadde berekna. Og då va bikkja berga – og han Hans me; Så batt æg taue i juksa og han hans halte de opp. Og de va kje mange minutt før han Hans sto nere på Staurberge. Så bar vi eggan i båten og rodde heim. Da vi kom eit stykkje inn i fjoren då blei han Hans førsta redd. Du verdens merakkel, han skolv så han fraus. Men de seig nu av han litt ette kvert. Då vi kom heim og ho Else fekk høre om teldragelsen, sei ho te han Hans: - Ja, du kunne nu godt ha blitt settan på Stauren- _ Ja, sei æg, - har han ikkje hatt han Nils Pålsa på Staurberget så…… den som e rålaus han e livlaus.

Skrevet av: Chr. D. Jørgensen. Sagn og beretninger. Ukjent årstall. 129


Nyere sagn

Hvordan Grøtvannet fikk sitt navn På Vikranmyrene på Ingøy ligger et vann som heter Grøtvannet. Det ligger nærmere Kuhellarn enn Vikran. Dette vannet har i motsetning til de andre myrvannene fast bunn med stein og sand. På grunn av sin faste bunn og gode dybde har det vært brukt mye som badevann i sol og sommer. På Oterveien, ikke langt fra dette vannet, bodde ei kone som de kalte Morten-Anna. Og da Grøtvannet ble tatt i bruk som badevann var det uvant å høre skrik og skrål på denne kanten av øya som var uten vei. Da Morten-Anna skulle undersøke dette første gang nærmet hun seg forsiktig for maken til lurveleven hadde hun sikkert ikke hørt. Da hun stakk opp over den siste bakkekammen ble gjengen av unggutter oppmerksomme på henne og pekte og gestikulerte, skratta og lo. Der stod mannfolkene så godt som nakne. Morten-Anna hyllet inn i skjorte og serk. Men en ting skulle de ikke ha på henne - at hun var en kikker. Hun var heller ikke skåren for tungebåndet. Hun starvet seg videre for å komme på målfør avstand. Hytta neven mot dem og ropte: «Dokker må ikke bade i grøtvannet». Det heter seg at Morten-Anna seinere beklaget seg over de badende menn i hennes grøtvann. Hun sa at de kom fra ureinslige hjem for hun hadde funnet lus i grøten.

Nedskrevet av: Rolf H. Nilsen. Årstall ukjent. 130



Nyere sagn

Han Lygar-Ståbi

Opphavelig heitte han Toresen, men han nytta ordet «ståbi» så mykje at folk laga kjenningsnamn på han etter det. Han Ståbi hadde både dygder og udygde. Han var stor og sterk og uforfærd; men han skrytte og laug så det var grovt. Stal gjorde han òg. Han mest brølte og braut seg fram. Den dag i dag er det så, at dersom ein kar driv og lyg eller berre «kastar seg», så seier folk at han er ein «Ståbi» eller «Lygar-Ståbi» Eit år de for på Finnmarka, høvde det så at finnana fór over Magerøysundet med reinen då dei siglde fram om. Dei var just for Skattøyra. Han «Ståbi» var halskar. 132


Nyere sagn

Han fekk auga på ein gild oksrein som sumde for seg sjølv midt i sundet. Eldsnart gav han hold, og fembøringen stemnde opp mot oksreinen. Best det var, høyrde dei et fælt brask og bråk framme i skotten. Han «Ståbi» hogg oksreinen i horna og vippa han inn. Karane ropa og spurde kva dette var for noko. «Det er alt gjort,» sa han «Ståbi» og køyrde kniven i oksreinen. Finnane skaut etter båten, men råka ikkje.

Nedskrevet av: Johan Hveding, Folketru og folkeliv på Hålogaland, bind II, 1944. Også på trykk i Norsk Folkeminnelag, nr. 53. 133


Nyere sagn

Eventyr fra Slotten Det var en gang en bestemor som bodde

Ho trudde det var bjørn eller ulv. Da ho kom

nokså langt frå dotter si. Ho bodde helt

nærmere såg ho at det var julenissen. Da var

aleina. Ho hadde mista mannen for lenge

ho ikkje redd meir. Julenissen kom helt ned

siden. Ho var frøktelig fattig, ho hadde ikke

til ho bestemor og spurte kor ho skulle.

penger hverken til mat eller klær. En morgen

Bestemor svara at ho skulle hjem. Julenissen

ho våknet opp, hadde ho ingenting å spise.

spurte da om ho frøys. Og det sa bestemor

Da fant ho ut at den einast rå var å gå til

at ho gjorde. Julenissen hadde sekken på

dattera. Dattera hadde mat så ho kunne

ryggen. Nå sier han at han har en ulveskinns-

spise den dagen.

pels i sekken. Den kan ho få. Da ble bestemor glad. Så sier julenissen at han kan følge hen-

Bestemora tok ski på fotan og begynte å gå.

ne hjem. Nissen vet kor bestemor bodde.

Ho gikk og gikk. Det var langt å gå. Det var jo som herfra til Snefjord minst. Og ho måtte

Dem gikk lenge for bestemor hadde tulla seg

gå over fjellet. Ho gikk lenge. Været var godt,

nokså langt vekk. Til slutt kom dem ned til

men føret var dårlig.

huset til bestemor. Bestemor sa da: «Æ skulle ha bedd deg inn å drikke kaffe men æ har

Tilslutt nådde bestemora fram. Trøtt var ho

hverken kaffe eller mat.» Da sier nissen at de

– og forferdelig sulten. Ho kom no inn, sette

skal gå å handle. Men bestemor forteller da

seg ned og fikk mat. Ho spiste lenge og ble

at ho ikke har penger. «Men jeg har penger»

mett og god.

sier julenissen.

Dattera hadde to pie og en gutt. Nå kom

Julenissen bad bestemor gå å hente en stor

jentungan og gutten og setta seg ned og

sekk. Sjøl hadde nissen ransel. Så gikk dem

bad bestemora fortelle eventyr eller noe

til butikken. Der handlet de bestemor sin

fra gamle dager. Bestemora svarer at ho

sekk full. Etterpå gikk dem hjem. Nå kokte

har ikke tid til å fortelle. «Dagan e så korte,

bestemor kaffe til seg og nissen. Julenissen

æ må gå hjæm før det blir mørkt», sier ho.

foreslår at bestemor kan ha juletrefest for

Men ungan gav seg ikke. Tilslutt måtte

sine barnebarn og andre barn.

bestemor fortelle eventyr. Og hun fortalte mange. Tilslutt begynte det å bli så mørkt at

Da nissen skal til å gå sier han at hvis beste-

hun måtte starte. Ho gikk ut, tok ski på

mor blir fri for mat skal hun gå dit kor vi

fotan og starta på hjemveien.

møttes å pikke i døra. Da skal æ komme ut.

Været var fint da ho starta, men da ho hadde

Bestemor stelte så til juletrefest og fikk

gått en stund begynte det å blåse og sne.

barnebarna og andre barn til å komme.

Ho såg ingen ting. Da ho hadde gått en stund

Etterpå var ho hos julenissen og fikk mat.

kom ho til en fjellvegg. Ho ser at det er noe

Så var eventyret ute.

der lenger oppe i bakken. Da blir ho redd. 134


Nyere sagn

Kilde: Eventyr fortalt av Alfred Amundsen, Slotten. Nedskrevet av Ann-Cristin Amundsen, ukjent ĂĽrstall. 135


Nyere sagn

Alfred forteller om «LYSET I KIRKA»

Det var sent på høsten. Og det var ingen bro over elva. En kveld mamma kom inn, etter å ha vært i fjøset, kunne hun fortelle at det var lys i kirka. Vi gikk ut og så. Og det stemte. I lysskjæret så vi også folk bevege seg. Vi ble nysgjerrige, kledde på oss, og gikk for å se hvem som var i kirka. Elva var iset, sørpet og stri, og den var vanskelig å komme over. Da vi omsider kom oss over elva, var lyset borte. Vi funderte på hva det var og fant forklaringen. Det viste seg at Per Johnsen, som bodde i en gamme et stykke bak kirka, hadde flyttet på lampa si. De hadde aldri hatt lampa på dette stedet før. Kjerringa holdt på å sy på symaskinen, så hun hadde satt lampa over bordet. Hjemme hos oss traff lyset akkurat for vinduet i kirka. Kilde: Ukjent. 136



Utgitt av: Måsøy museum, Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS, 2018 Ansvarlig redaktør: Sofus Vikeså Kjeka Produksjon: John Grieg, Bergen Design og illustrasjon av overhaus.no Papir: 150 gr Munken Pure Rough ISBN: 978-82-90700-41-1





Dette er hovedsakelig en samling av eventyr fra Måsøy kommune, som spenner seg fra 1700-tallet til i dag. Her finnes historier om rov i bygdene, om besøk hos selveste Tsaren i Russland, og mange historier om det utenomjordiske på Finnmarkskysten. Vi har valgt ut noen av de mest kjente fortellingene, presentert i ny drakt og med nye illustrasjoner! Få med deg historien om «Den vakre samejenta i Havøysund», Nils Paulsens gode fiskeskrøner og sagnene om Sjøormens nærvær på kysten… 9 788290 7 00411

Utgitt av Måsøy museum, Museene for kystkultur og gjenreising i Finnmark IKS, 2018 ISBN: 978-82-90700-41-1