grafiske oppmålingen begynte i det skoltesamiske fiskeværet Sandhavn litt øst for Jarfjord 13. juli 1825, og ble avsluttet ni dager senere i Brashavn (Sjap kino) ved munningen av Bugøyfjord. Med seg hadde arbeidslagene lokale samer som kjentmenn. Finnmark-sommerens intense myggplage bidro muligens til at offiserene valgte å gjennomføre oppdraget så lynraskt.296 Etter at grenselandet var målt opp, kunne forhandlingene begynne. Galjamin hadde fått instruks fra tsaren om at grensen måtte ta hensyn til den samiske lokalbefolkningens trosbekjennelse og næringsvirksomhet. I følge grensekommisjonens beregninger talte de ortodokse skoltesamene i fellesdistriktet kun 29 familier. Majoriteten av de anslagsvis 300–350 personene som hadde permanent tilhold i området, var protestantiske reindriftssamer. På grunn av sin kirketilhørighet regnet disse seg som norske undersåtter. Forøvrig fantes det knapt noen etnisk norsk eller russisk bosetting å snakke om. I Neiden ble antallet skoltesamer beregnet til kun 16 personer. Galjamin mente at det burde la seg gjøre å flytte dem over til russisk side av Pasvikelven. Dermed kunne deres gamle territorium avstås til Norge.297 Ved en feiltakelse ble Neiden-sijdden uheldigvis splittet på midten, sannsynligvis fordi kommisjonen baserte seg på unøyaktige svenske kart der sijddgrensen var trukket alt for langt mot nord. En annen hypotese som har vært lansert, er at kommissærene holdt seg nær fjorden slik at det skulle være lettere å få brakt opp forsyninger av mat og brennevin.298 Delingen av Neiden-sijdden på tvers og Pasvik-sijdden på langs skulle på sikt vise seg å få svært negative konsekvenser for skoltesamene, fordi deres næringsgrunnlag ble innskrenket.
Hellig russisk jord Galjamin gikk med på det norske ønsket om at grensen skulle gå fra Jakobs elv, men krevde til gjengjeld at Boris Gleb-kirken måtte tilfalle Russland. Spørck foreslo at den vesle bygningen heller skulle flyttes til østbredden av Pasvikelven på den norske statens regning. Men Galjamin var urokkelig på dette punktet. Han hadde forhørt seg med stedets beboere, som viste til at den var bygget av hellige Trifon, og at følgelig også grunnen den sto på, var blitt helliggjort. Spørck forsto at den russiske forhandlingslederen ikke bare tok hensyn til den religiøse siden av saken, men samtidig ønsket å ivareta interessene til de lokale skoltesamene. Samme dag som forhandlingene med Galjamin ble avsluttet, skrev han i et brev: «... hertil kommer ogsaa at Pasvig
160