spille minst ett instrument slik at skipet var selvhjulpen med eget symfoniorkester, hornmusikk og danseorkester. Skipet kunne huse og servere 80 gjester, som nesten uten unntak var menn. Marinemaleren Carl Saltzmann (1847–1923) var deltager på 22 av de til sammen 26 «Nordlandsreiser» som keiseren foretok. Etter hjemkomsten ble bildene hans hyppig offentliggjort i pressen. Saltzmann var utdannet blant annet ved kunstakademiet i Düsseldorf i årene 1872–75. Det er således trolig at han kjente både Hans Dahl og Normann fra denne perioden. I 1876 vendte han tilbake til Berlin, der han fra midten av 1880-tallet ga den senere keiser Wilhelm II og hans bror, prins Heinrich, maleundervisning. I 1894 ble han ansatt som lærer i marinemaleri ved kunstakademiet, der han to år senere ble utnevnt til professor. Saltzmann var konservativ og forsvarte Wilhelm IIs kunstsyn. Til tross for dette stemte han mot lukkingen av Edvard Munchs utstilling i Verein Berliner Künstler i 1892. Halvparten av gjestene om bord på Hohenzollern var vitenskapsmenn, kunstnere og leger, de øvrige var militære. Det fortelles at alle gjestene bar mørkeblå matrosdresser. Reisen varte i fire uker, og det var ikke bare det fantastiske landskapet som fascinerte keiseren. Han var også lidenskapelig opptatt av den nordiske kulturen med dens guder, sagaer og nordmennenes heltemodige bedrifter. For Wilhelm II og tyskerne var Norge og Norden germanernes vugge. Keiseren var særlig glad i Sognefjorden, noe han nok var blitt oppmuntret til gjennom vennskapet med Hans Dahl og Adelsteen Normann. Med sin entusiasme for nordlige reisemål skapte han en ny reisemote. I keiserens kjølvann fulgte adelen og det velsituerte borgerskapet om bord på linjebåtene til de store tyske rederiene. Det fortelles at de reisende ikke bare ønsket å nyte fjordlandskapet og midnattssolen, men også å møte sin keiser. Mange reisearrangører sørget derfor for å bringe sine turister til nettopp samme sted hvor keiseren befant
140
seg. Dette var innledningen til den tyske norgesturismen. Keiserens to første reiser til Norge er skildret av Paul Güssfeldt, som ledsaget ham.136 Her forteller han at keiseren på sin aller første reise besøkte Sognefjorden og sydøstsiden av Jostedalsfjorden. Blant deltagerne var fyrst Philipp zu Eulenburg, keiserens hjertevenn, samt livlege, offiserer og også kunstnere, som fotograferte og tegnet keiserens opplevelser av natur og folk. 11. juli kastet Hohenzollern anker ved Mundal. Güssfeldt beskriver naturopplevelsen slik: Det Landskabsbillede, som her frembød sig fra den keiser lige Yachts Dæk, staar for min erindring som uforlignelig. I Modsætning til Nærøfjordens Klippemure stiger Fjærlandsfjordens høie Kystbjerge mindre abrupt og mer majestætisk op af Vandspeilet, som indfattes af en Krans af grøn Plantevækst. Jostedalsbræens Fjeldmasse er saaledes delt, at man ser Gletschere trænge sig ned gjennem Kløfter og over disse – i sterk Forkortning, altsaa brattere end i Virkeligheden – vidstrakte Flader af Høislettens Firnlag. Fra Nordnordøst kommer en Dal ned, hvis Bund ikke langt borte synes fyldt af Is; det er Suphellebræens Is. Det fortelles videre at keiseren besøkte Supphellebreen: «Ubevægelig sad Keiseren, hensunken i Beskuelsen af den store, herlige Natur», og sikkert nok hører opplevelsen til «de skjønneste Erindringer som Keiseren tog med sig hjem fra Norge».137 I det opprinnelig fastsatte programmet skulle Lofoten og Vesterålen være keiserens nordligste mål. Imidlertid ble dette endret: Reisen fortsatte til Nordkapp. På veien sydover besøkte de Karlsøy, Lyngenfjorden og Tromsø. I Lyngenfjorden møtte de fangstskuter som jaktet på hval. Keiser Wilhelm ga ordre om å klargjøre Hohenzollerns kanoner, da ingen av skutene løsnet skudd. På et tidspunkt