Page 1

Mats Strandberg Sofia Falkenhem

e n n s a t l e h Det

t e r y t jul eeven hjem

e l l i v m o s   om kentauren

Juleeventyr i 24 kapitler


Mats Strandberg Sofia Falkenhem Oversatt av Nina Aspen

Det helt sanne

juleeventyret

m e j h e l l i v m o s n e   om kentaur

Omnipax, Oslo 2019


1 en kentaur, med sterke hestebein og en tykk og blank hesterumpe som jeg er veldig stolt av. Men det er folk som jager oss kentaurer. Derfor bor vi i et hemmelig rike. Det ligger gjemt under snøen og isen på Nordpolen. Det er så hemmelig at jeg ikke engang har fortalt det til mine beste venner, enda de reddet meg fra sirkuset der jeg har vært fanget. Jeg hadde vært veldig lenge borte. Da jeg var sju år gammel, ble jeg kidnappet av en ond klovn. Det skjedde for tre juler siden. Men denne jula skulle jeg være sammen med familien. Det hadde jeg bestemt meg for. Jeg skulle rekke det, så det så! Jeg satte opp farten. Hovene dundret mot den snødekte bakken. Av og til så jeg lys fra avsidesliggende steder i mørket. Jeg lurte på hva menneskene gjorde i husene sine. Kanskje de

Det var 1. desember, og den første snøen hadde nettopp begynt å dale. Natta var kald og mørk. Og det skulle bli enda kaldere og mørkere jo nærmere Nordpolen jeg kom. Hvite flak virvlet mot bakken. Noen festet seg i øyevippene mine. Jeg hadde akkurat sagt ha det til alle vennene mine. Jeg var helt, helt alene. Men jeg var på vei til familien min. Polarstjerna lyste klart på himmelen og viste vei. Nå og da kikket jeg på kompasset, for sikkerhets skyld. Så lenge jeg fulgte nåla som pekte nordover, kom jeg ikke til å gå meg vill. Men jeg måtte holde meg unna veiene og gå i skogen så mye som mulig. Helst ikke være ute om dagen i det hele tatt. Alt for ikke å bli oppdaget av mennesker. Jeg er nemlig ikke et menneske, selv om det ser sånn ut fra midjen og oppover. Jeg er

7


«Om du bare kunne snakke,» sa jeg. «Jeg vil så gjerne vite hva du heter.» Hesten så rolig på meg. Tygget og smattet. «Jeg heter Ken,» sa jeg. «Ken Taur. Jeg er på vei hjem til jul.» Jeg ga hesten enda en bit med pai, og hun slukte den i ett jafs. «Du ville likt kentaurenes hemmelige rike,» sa jeg. «Bakken er så myk under hovene at det føles som om man flyr framover. Og i jula leker vi leker og spiser så mye havreboller at magene henger nesten ned i bakken.» Jeg lo, men minnene gjorde meg trist også. De minnet meg om hvor mange juler jeg hadde gått glipp av. «Det er så langt hjem», fortsatte jeg. «Og jeg er allerede sliten. Tenk om jeg ikke orker å dra helt til Nordpolen.» Halsen snørte seg sammen, og jeg begynte å gråte. Hesten strøk mulen over kinnet mitt. «Lillesøsteren min husker meg kanskje ikke engang,» snufset jeg. «Hun var bare et føll da jeg forsvant. Og foreldrene mine … de vet ikke hva som skjedde med meg. Jeg fikk ikke muligheten til å si ha det. De vet ikke engang om jeg er i live.» Jeg gråt enda mer da jeg tenkte på hvor lei seg og bekymret mamma og pappa måtte være, og hvor mye jeg savnet dem.

kokte knekk og hengte opp julestjerner i vinduene? Kanskje noen allerede hadde begynt å pakke inn julegaver? Kanskje noen hørte på julemusikk og danset litt? Og da jeg tenkte på det, følte jeg meg mer ensom enn noen gang. Det hadde nesten blitt lyst da jeg kom til en hage der en enslig hest trampet rundt i snøen. Jeg tok fram paien jeg hadde fått i gave før jeg dro. Den duftet deilig av stekt høy og kanel. Jeg hadde akkurat tatt første bit da hesten kom bort til meg. Hun strakte hals over gjerdet og så lengselsfullt på paien. Jeg klappet henne forsiktig på mulen, og hun vrinsket så det dampet ut av neseborene. «Hei,» sa jeg. Men hesten kunne ikke svare. I hvert fall ikke på en sånn måte at jeg forsto det. Jeg ga henne en bit med pai, og hun glefset den ivrig i seg. Leppene kilte mot fingrene mine, og jeg måtte fnise litt. Himmelen ble lysere. Det var ingen mennesker å se, men noen kunne dukke opp når som helst. Hesten hadde et dekken på seg, og manken var flettet, så det var nok noen som passet på henne. Jeg visste at jeg burde skynde meg videre for å finne et sted å gjemme meg. Likevel ble jeg stående i snøen en stund til, og fortsatte å stryke og klappe hesten over manken. Jeg ville ikke være alene. Ikke ennå.

8


«Jeg må komme meg videre nå,» sa jeg. «Tusen takk for at du hørte på meg.» Det føltes litt bedre. Noen ganger må man bare fortelle hvordan man har det, selv om det er til en som ikke kan svare. Jeg fant en låve som det ikke så ut til at noen hadde vært i på lenge. Det var kaldt der inne. Vinden ulte mellom glipene i veggene. Men det var litt gammelt høy der, som fortsatt var greit å knaske på. Jeg skulle akkurat til å legge meg og sove da jeg så et lys blinke i skogen utenfor vinduet. Først trodde jeg det var en billykt. Men lyset beveget seg altfor høyt oppe blant trestammene. Og det kom rett mot låven. Mot meg. Jeg skrapte nervøst med hovene. Uansett hva det lyset var, var det noe som lette etter meg. Og det kom nærmere og nærmere.

Hesten vrinsket svakt, som om hun ba meg om å fortelle hvorfor jeg ikke hadde vært hjemme på så lang tid. «Foreldrene mine og jeg hadde kranglet den dagen,» sa jeg. «Jeg husker ikke engang hva det handlet om, men jeg galopperte ut på isen på Nordpolen helt alene. Det blåste så mye at jeg ikke hørte helikopteret …» Jeg trakk pusten dypt for å greie å fortelle det fryktelige som skjedde etterpå. «Plutselig kjente jeg en lasso rundt midjen. Det var en ond klovn som satt i helikopteret. Han hadde fanget meg … Han tvang meg til å opptre på sirkuset sitt i flere år.» Hesten knegget. «Ikke vær redd,» sa jeg. «Klovnen sitter i fengsel nå.» Jeg ga hesten enda en bit med pai før jeg tørket tårene, som allerede hadde begynt å fryse til is på kinnene mine.

9


D

er første desember, og den første snøen faller. Gjennom den kalde natten galopperer Ken Taur mot kentaurenes ­hemmelige rike, som ligger gjemt under Nordpolens is og snø. Han har vært borte fra familien sin lenge, men vil ikke feire en jul til uten dem. Om bare ikke veien hjem var så lang og farlig, og om han ikke hadde vært så alene … EEt spennende og stemningsfullt juleeventyr i 24 kapitler om vennskap, hjemlengsel og om å skille eventyr fra virkelighet. Nydelig høytlesing for alle små og store som venter ­utålmodig på jul – begynn første desember og les et kapittel hver dag.

Av Mats Strandberg og Sofia Falkenhem som også har skrevet suksessbøkene om Monstret Frank sammen.

9 788283 151718

Profile for Omnipax

Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem  

Et spennende og stemningsfullt juleeventyr i 24 kapitler om vennskap og hjemlengsel, eventyr og sannhet. Herlig høytlesing for alle små og s...

Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem  

Et spennende og stemningsfullt juleeventyr i 24 kapitler om vennskap og hjemlengsel, eventyr og sannhet. Herlig høytlesing for alle små og s...

Profile for omnipax3