E 18

Niklas Hart Skribent og fotograf - Oslo Slusevokterboligen ved Vrangfoss i Telemark er et fint sted. Jeg var der på guttetur for tre år siden, en helg i oktober. Det ble sent. Og det ble litt mye brunt brennevin på slutten. Jeg våknet av at jeg måtte tisse. Så jeg gikk ut, lett fortumlet og med uoppfylt søvnbehov. Stemningen som møtte meg der ute var så vakker at jeg bråvåknet, løp inn og fant Nikonen min (da brukte jeg en D80) og stativet mitt. Så skjøt en fin liten serie, til minne om en fin stund på et fint sted. Nettadressen er www.slusemesteren.no.

Slusevokterbolig. Ordet er som skapt for et kryssord for viderekomne. Slusevokteren sjøl har for lengst flyttet ut. Han er ikke så travel lenger. Men fremdeles er han viktigere enn kullfogden, vognmakeren og skarpretteren. Huset står der ennå, og du kan leie det. Selve bygningen er pen, men ikke spektakulær. En måteholden representant for sveitserstilen kanskje? Det som virkelig gjør susen er, som vanlig, beliggenheten. Her er nemlig vassdraget på sitt smaleste og bratteste.

Tømmerfløterne hatet dette partiet. Stokkene kilte seg fast hele tiden, og noen ganger gnisset de så mye mot hverandre at det tok fyr. Stedet har nok blitt kalt styggere ting enn Vrangfoss. I fem år bygget man sluser, og i 1892 sto vokterboligen ferdig. Den ligger ved den øverste slusen. Når ferja endelig kommer opp hit, har den vært gjennom fem løftekamre og blitt hevet 23 meter. Kraften bak er voldsom, men også rolig, som et sovende troll. Vannet ligger der, mørkt og blankt.

Granittblokkene står på stedet hvil, i år også. En blåmeis prøver sangstemmen idet sola bryter gjennom morgendisen. Så åpner sluseportene.