__MAIN_TEXT__

Page 1

40 ÅR

Jubileumsmagasin

LIVREDDERNE

Møt gründerne, ildsjelene, forskerne, teknikerne og mannskapene. De er mange og ulike – men alle har samme mål: Å redde flere liv. Dette er vår historie.


2  FORORD

NR. 2  2018

NR. 2  2018

INNHOLD  3 SIDE 10

Det nye kartet

Bedre ytelse for pasienten, bedre arbeids­plass for dem som flyr: Fra 1.juni 2018 flyr Norsk Luftambulanse AS fra alle landets tolv baser for legehelikoptre. SIDE 18

Supporteren

– Sykehuset i lufta er tryggheten vår, har Knut Granli (57) tenkt mens han har samlet inn flere hundre tusen kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Plutselig trengte han selv hjelp.

SIDE 4

Med et innleid heli­kopter og noen tusenlapper startet legen Jens Moe den norske luftambulanse­­tjenesten. 40 år senere er det Hans Morten Lossius som sørger for at organisasjonen når nye høyder.

SIDE 24

På folkets side

Tove Strand kjempet gjennom statlig luftambulansetjeneste i Regjeringen. Det er en bragd hun er stolt av. Ketil Kjenseth klarte noe ingen har gjort før ham. SIDE 48

Skrur for å berge liv

Da Erland Ekeberg startet som tekniker i 1985, var de fire ansatte som lyttet, kjente og så på helikoptrene de skulle skru på. 40 år senere, kobler Christer Mortensen på en datamaskin som på mange måter har erstattet sansene. SIDE 52

Forsker for livet

SIDE 12

SIDE 28

Brødrene Øivind og Jens Reidar Antonsen var de første pasientene. 40 år senere flyr legehelikoptrene ut til 7000 pasienter. Gunnar Elinder er én av dem.

Møt seks av de mange menneskene som i 40 år har jobbet i crew for å redde liv og helse.

På lag for å redde liv

Reddet

STØTT VÅRT ARBEID

Slik kan du støtte I 40 år har Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobbet for bedre medisinsk behandling der pasientene er. Oppgaven er like viktig i årene som kommer.

MINNEGAVE norskluftambulanse.no/minnegave

FAST STØTTE norskluftambuanse.no/stott-oss

GRATULASJONSGAVE norskluftambulanse.no/gratulasjonsgave

ENGANGSGAVE Vipps: Valgfritt beløp til 2113 SMS: Send SMS med kodeord GAVE til 2113 (200 kr.) Gavekonto: 1617 20 74689

TESTAMENTARISKE GAVER norskluftambulanse.no/testament

STØTTEBEDRIFT norskluftambulanse.no/bedrifter Ring oss gjerne på 64 90 43 00

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

COVER Geir Anders Rybakken Ørslien

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

ISSN 1503-951X

REDAKTØR Randi J. Buckley

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluft­ ambulanse.no

REDAKSJON Erland Kroken DESIGN Spoon Norge TRYKK Ålgård Offset OPPLAG 330 000

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

HANS MORTEN LOSSIUS GENERALSEKRETÆR

Høye helsedrømmer

8 Trykksak 6

4

Kjære leser, det du holder i hånden, er en hyllest. En hyllest til fortid, nåtid og fremtid. En hyllest til gründerne, ild­ sjelene, arbeidsmaurene, og politikere som kjempet gjennom en offentlig luf­ tambulanse. Det er en hyllest til epokene; til tiden da legen Jens Moe trosset motstand og myndigheter og omtrent på ren trass opprettet Norsk Luftambulanse, til tiden da Stiftelsen Norsk Luftambulanse drev innsamling for å holde lege­helikoptrene til datterselskapet i lufta, til da staten tok over driften, til massiv opplæring av befolkningen i å redde liv, og til dagens stiftelse, som er ledende på forskning og utvikling. Målet har alltid vært det samme: Gi pasientene hjelp der de er, av en spesialist. I dette nummeret hyller vi 40 år som ideell organisasjon ved å gi et innblikk i historien til menneskene som på hver sin måte har bidratt til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, datterselskapet Norsk Luftambulanse AS og den offentlige luftambulansetjenesten. Vi tror at frøet Jens Moe sådde var avgjørende for at vi i dag er har en av verdens beste lege­ helikoptertjenester. Aller mest er dette en hyllest til våre givere og støttespillere, som er selve grunnfjellet vårt. Med dette jubileums­ nummeret ønsker vi å vise deg som giver hva du har vært med på å skape: 40 år med legehelikopter, forskning og utvik­ ling. Det er stort og vi er stolte – og håper at du også er det. Uten ditt og alle andre støttespilleres engasjement ville det aldri gått. Takk for støtten gjennom 40 år! Sammen har vi skapt en revolusjon for pasientene – nå gleder vi oss til å gjøre en forskjell også i fremtiden!

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Returadresse: Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45 NORSKLUFTAMBULANSE.NO info@norskluftambulanse.no

Under revolusjonen i Romania ble frøene til Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskning sådd. Møt forskerne Petter Andreas Steen og Kristi Grønvold Bache. Begge jobber for revolusjon for pasientene.

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 300 000 givere og støtte­spillere, i tillegg har vi nesten 3700 støtte­ bedrifter. Målet er å utvikle luft­ambulanse­ tjenesten gjennom­forskning, undervisning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde. Stiftelsen representerer et av

Vårt oppdrag

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus. Dette skal vi gjøre ved å levere den best

Europas største forskning­s­­­­miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus. Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikopter­virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luft­ambulanse AS er ­ope­ ratør på Norges tolv luft­ambulansebaser. Luftambulanse­tjenesten er offentlig finansiert.

mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre t­ jenesten enda bedre på. Vi har satt en høy standard på luftambulanse­tjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.


4  GRÜNDERNE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

GRÜNDERNE  5

HØYE HELSEDRØMMER Gründerne

Året var 1978. Med et innleid heli­kopter og noen tusenlapper startet ildsjelen og legen Jens Moe den norske luftambulanse­­ tjenesten. 40 år senere er det medisin­ professoren Hans Morten Lossius som sørger for at organisasjonen når nye høyder. Tekst: Hanna Norberg Foto: Thomas T. Kleiven

I

deen høres sprø ut, men hvorfor ikke? Jens Moe befinner seg på et kontor i Zürich sammen med lederen for luftambulansen i Sveits. Året er 1978. Fjellnasjonen i Sentral-Europa har hatt ambulansehelikopter i mer enn 25 år allerede. Fjellnasjonen lengst nord i Europa har derimot ingen slik tjeneste. I 1978 er dette situasjonen i Norge: Når det skjer en ulykke i grisgrendte strøk, kan det i verste fall ta flere timer før ambu­ lansen er på plass – og enda flere timer før pasienten er på sykehuset. Den aller første norske luftambulanse­ transporten ble gjennomført allerede i 1932,

noen år etter at Røde Kors lanserte ideen. Nesten 50 år senere ble fortsatt norske pasienter transportert i ambulanser på hjul – med unntak av noen få sivile sjøfly og helikoptre som fløy utvalgte pasienter fra Vestlandet og Nord-Norge til sykehus. Det hendte også at Luftforsvaret hjalp til med sine fly, men noen luftambulansetjeneste var det ikke. Det ville Jens Moe endre på – og han var allerede godt i gang. SVEITSISK FORBILDE Fjord og fjell, mye vær og vind, få folk og lange avstander – Norge er et logisk luftambulanseland, mente Jens Moe.

Drøbak-legen hadde allerede markert seg som en forkjemper for å bringe akuttme­ disinen og legekompetansen ut til pasi­ entene. Ikke bare hadde han etablert den såkalte Ni-bilen i Oslo, landets første legebemannede bilambulanse. Han hadde gjort det mens han var medisin­ student i Tyskland. Det var også der han fikk den høytflygende ideen om en norsk luftambulansetjeneste. Det var bare én hake: I hjemlandet var det overhodet ingen entusiasme for legehelikoptre. Det var derfor Jens Moe befant seg på et kontor i Zürich vinteren 1978. Med sin 25 år lange erfaring i akutt­

medisinsk helikoptertjeneste var den sveitsiske organisasjonen et forbilde for Moe og hans norske luftambulanseteam. Målet med møtet var å finne ut hvordan de skulle demonstrere helikoptrets forde­ ler for det norske folk. MØTT MED SKEPSIS Etter å ha jobbet i flere år for å få stablet en luftambulanse på beina, uten å lyk­ kes, hadde de behov for litt goodwill. Nesten overalt hvor de hadde henvendt seg, hadde de møtt skepsis. Den generel­ le holdningen i fedrelandet var at den offentlige helsetjenesten var god nok.


6  GRÜNDERNE

NR. 2  2018

PIONÉREN: Jens Moe tok motstanden han opp­ levde svært tungt. Han døde bare 56 år gammel etter en hjerteoperasjon.

Heller ikke hos myndighetene var det støtte å få: «Luksusmedisin!» mente helsedirektør Torbjørn Mork. I juni 1978 uttalte han følgende til VG: «Å støtte Norsk Luftambulanse økonomisk ville være å sløse med offentlige midler.» Ti år senere overtok den norske stat finansieringen av luftambulansetjenesten Jens Moe hadde bygget opp. I 1988 ble det åtte faste legehelikopterbaser i landet: I Tromsø, Brønnøysund, Trondheim, Åle­ sund, Bergen, Stavanger, Lørenskog og på Dombås. Samme år fikk Norsk Luftambu­ lanse AS kontrakt om å drive tjenesten på fem av disse basene. Morselskapet Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse trengte dermed ikke lenger å finansiere driften. STUNT I HOLMENKOLLEN «Den sprø ideen» som ble lansert på kontoret i Zürich i 1978 var å fly det sveit­ siske helikoptret til Oslo og vise publikum i Holmenkollen hvordan en redningsak­ sjon med helikopter kan gjøres. Som tenkt, så gjort. Under Holmenkollsønda­ gen i mars samme år ble stuntet gjennom­ ført. Publikum ble fascinert, men mer imponerende var teamets livreddende bidrag under snøskredet på Norefjell dagen før. Hendelsen sikret Jens Moe og hans team den positive oppmerksomhe­ ten de trengte, og få måneder senere var Norsk Luftambulanse offisielt i gang med legehelikoptertjenesten. Det formelle var allerede på plass. I november året før ble det holdt et møte i Drøbak. Den dagen ble Norsk Luftambu­ lanse AS etablert. I vedtektene står det at selskapet skal «drive ambulanseflyging i inn- og utland og alt som naturlig står i

MOTSTAND: «Å støtte Norsk Luftambulanse økonomisk ville være å sløse med offentlige midler», uttale helsedirektøren i denne saken i VG i1978.

forbindelse hermed». Åtte dager senere etablerte Jens Moe & co. enda et firma, en stiftelse. Tanken var at stiftelsen skulle fungere som medlemsorganisa­ sjon og «pengemaskin», det skulle være et morselskap som sikret økonomien i aksjeselskapet og dermed selve driften av luftambulansetjenesten. FOKUS PÅ MEDISIN Nøyaktig 40 år senere, 1. juni 2018, overtar Norsk Luftambulanse AS driften av samt­ lige legehelikopterbaser i landet. Det får ikke grunnlegger Jens Moe oppleve. Han døde under en hjerteoperasjon i år 2000, 56 år gammel. Faktisk sluttet Moe i jobben som luftambulansesjef allerede i 1985. Da hadde organisasjonen begynt å gå med overskudd, grunnlaget for videre drift var lagt, og Jens Moe kunne fortsette sin gründervirksomhet på andre områder. Samme år startet han det private legesen­ teret Ring Medisinske Senter, som i dag er Volvat Medisinske Senter. Når Norsk Luftambulanse nå har mo­

nopol på å drive legehelikopterbasene i Norge, så kan kanskje nåværende gene­ ralsekretær i i Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse, Hans Morten Lossius, lene seg tilbake og nyte de neste ti årene? Tvert imot. For medisinprofessor Los­ sius og de ansatte i stiftelsen, er dette bare starten. Allerede da Lossius fikk jobben som forskningssjef her i 2006, så han det: Dette er en organisasjon som har brukt mye krefter på å bli gode på heli­ kopterflyging og redningsoperasjoner. Vel og bra, men hva med medisinen? – Jeg mener at 85 prosent av forbe­ dringspotensialet i luftambulansetje­ nesten lå på det medisinske området, og 15 prosent på det flyoperative og red­ ningstekniske. Samtidig brukte vi 90 prosent av energien vår på å utvikle de 15 prosentene, forklarer Hans Morten. Han vet hva han snakker om. KUNNE IKKE HJELPE PASIENTEN Året er 1988. Den nyutdannede legen Hans Morten Lossius fra Sarpsborg er

NR. 2  2018

GRÜNDERNE  7


8  GRÜNDERNE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

GRÜNDERNE  9

Historien i korte trekk 1977 • Jens Moe etablerer Bård Østgaards stiftelse. Formålet er å fremme akuttmedisin utenfor sykehus og fremme førstehjelpsopplæring blant helsepersonell og fagfolk. Stiftelsen bærer navnet til en gutt som druknet i Groruddammen i 1975. • Norsk Luftambulanse AS etableres som datterselskap. Medlemmene i stiftelsen skal finansiere driften av aksjeselskapet, som «skal drive ambu­ lanseflyging i inn- og utland og alt som naturlig står i forbindelse hermed». 1978 • Norsk Luftambulanse redder sine første pasienter. 2. juni åpner den første basen på Lørenskog. 1980 • Norsk Luftambulanse AS får drifts­­­tillatelse til legehelikopterflyging. • Skifter navn fra Bård Østgaards stiftel­ se til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. 1981 • Selskapets andre base åpner, i Stavanger. 1986 • Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer påskebase på Dombås og sommerbase i Arendal. 1988 • Staten oppretter en nasjonal luftambulansetjeneste med åtte faste baser. Norsk Luftambulanse AS får kontrakt på fem av basene.

SMÅBRUK: Folk forventer at legen som er med helikoptret kan redde livet deres, og sånn skal det være, mener Hans Morten Lossius, som innmellom arbeidsslagene steller med dyra og padler kajakk.

1990 • Norsk Luftambulanse AS overtar ansvaret for ambulanseflyging ved basen i Kirkenes. 1991 • Arendal får en permanent luftam­ bulansebase og Norsk Luftambulanse AS får midlertidig kontrakt på driften.

akkurat ferdig med turnustjenesten og har flyttet til Lakselv, der han har fått jobb som kommunelege. Nytt av året er at kommunelegene også må ha vakt på 330-skvadronens Sea King-helikoptre, og Hans Morten er intet unntak. En dag får en fisker en tung lem i ho­ det. Han er om bord i en tråler, langt til havs. Mannen har store hodeskader og redningshelikopteret i Banak blir tilkalt. Det er over to timer flytid ut til den alvor­ lig skadde mannen. Om bord er to pilo­ ter, en redningsmann, en navigatør, en maskinist og en kommunelege ved navn Hans Morten Lossius. Når de endelig kommer frem til tråleren, får de heist pasienten opp i helikoptret og umiddel­ bart begynt på tilbaketuren mot nærmes­ te sykehus. Det ligger i Tromsø, nesten tre timers flytid unna. I helikoptret er det Hans Morten som har det medisinske ansvaret for pasienten. – Når man har en så alvorlig hodeska­ de, må luftveiene sikres så tidlig som mulig. Det betyr at pasienten må intube­

res, slik at hjernen får nok oksygen. Men det er ikke en kompetanse en kommune­ lege har, det må man være anestesilege for å gjøre, forteller Hans Morten. FIKK ET KALL Flyturen tilbake til Tromsø blir lang. – Det eneste jeg kunne gjøre, var å sitte der og holde ham i hånden. I døra på sykehuset sto den legen som kunne hjelpe ham, men da var det jo for sent. Opplevelsen skulle vise seg å bli ret­ ningsgivende. Hjelpeløsheten Hans Morten følte på i helikopteret førte til at han ble tro mot ett prinsipp i hele sitt yrkesliv: Den avanserte akuttmedisinen skal ut til pasienten. Det er ikke på syke­ huset folk blir syke, det er alle andre steder. – Da fikk jeg et kall, som det så fint heter. Det har ikke noe med religion å gjøre, men det var en så dårlig opplevelse at jeg tenkte at jeg ikke ville være med på dette lenger. Hvorfor bruker vi mange millioner på en redningstjeneste, og så

putter vi inn en lege som ikke kan be­ handle de mest kritisk skadde pasiente­ ne? Sånn kan vi ikke ha det. Sånn har vi det ikke. I dag er alltid helikoptrene bemannet med en anestesi­ lege, som både kan intubere og utføre annen avansert akuttmedisin. For Hans Morten Lossius er ikke dette tilstrekkelig. Det er derfor stiftelsen satser så mye på forskning og utvikling av akuttmedisin, finansiert av midler som er samlet inn fra det norske folk. Luftambulansen skal stadig strekke seg litt lenger, mener Lossius. De skal våge å drømme om å flytte enda mer avansert medisinsk utstyr og behandling ut til pasienten. Kanskje helikoptret en dag kan ta med seg en liten CT-maskin som kan diagnos­ tisere hjerneslag? Et ultralydapparat som kan påvise hjerteinfarkt? UTVIKLINGEN KREVER KOMPETANSE Befolkningen forventer det, mener Hans Morten. Vi går fortsatt til allmennlegen, men ofte kun for å be om henvisning til

spesialist. Vi tar det for gitt at legen som er med i helikoptret, kan redde livet vårt. Og sånn bør det være, synes han. Beho­ vet for et spesialisert, mobilt sykehus blir heller ikke mindre når stadig flere lokal­ sykehus legges ned: – En av trendene vi ser innen akuttme­ disin, er sentralisering. I dag kan vi be­ handle ting vi ikke kunne behandle før. Dette gjør at vi trenger sterke fagmiljøer med dyrt utstyr og mye volum, og da sentraliseres det. Dette skjer overalt i den vestlige verden. Generalsekretær Hans Morten Lossius mener utviklingen er positiv, men han ser også utfordringene: – Kompetansegapet mellom de sentrale sykehusene og de desentraliserte ambu­ lansene blir stadig større. Det er derfor det er så viktig med mobile akuttmedi­ sinske team som kan ta med seg behand­ lingen ut til pasienten, for deretter å frakte pasienten til det riktige, spesiali­ serte sykehuset. Sånn som vi i luftambu­ lansen gjør.

1992 • Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer et professorat i akuttmedi­ sin sammen med Lærdal AS. 1998 • Staten overtar finansieringen av redningsmannen, som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har betalt for. 1999 • For første gang gjennomføres en gaveaksjon der medlemmene kan gi støtte til konkrete prosjekter. 2000 • Norsk Luftambulanse AS får kontrakt på fire baser. Resten av basene skal driftes av konkurrentene Airlift AS og Lufttransport AS. 2001 • Årets gaveaksjon er en landsom­ fattende utplassering av hjertestartere.

2002 • De nye helseforetakene overtar ansvaret for luftambulansetjenesten. • Som første land i Europa innfører Norge nasjonal standard for rednings­ menn i luftambulansetjenesten. 2006 • Årets gaveaksjon går til opplæ­ ring av sjuendeklassinger i hjerte- og lungeredning. I løpet av fem år får mer enn 600 000 mennesker opplæring. 2008 • 30-års jubileum. Boka «Når det haster» blir gitt ut. 2009 • Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer helikopterberedskap under Birkebeinerrennet. 2010 • Stiftelsen Norsk Luftambulanse utvikler appen Hjelp 113.  • Forskningsprosjekt om bruk av ultralyd i legehelikoptret. 2011 • Seks helikoptre fra Norsk Luftambulanse AS deltar i redningsar­ beidet under terroraksjonen i Oslo sentrum og på Utøya 22. juli. 2012 • I juni arrangeres aksjonsdag for hjerneslag foran Stortinget. 2013 • Norsk Luftambulanse AS vinner anbudet for å drive luftambulanse ved alle de tre basene i Danmark. 2014 • En spesialbygd slagambulanse med CT-skanner gjør at legen om bord kan diagnostiseres og behandle hjerneslag utenfor sykehus i Østfold. 2015 • I mai åpnes landets tolvte luftambulansebase på Evenes. 2016 • Norsk Luftambulanse AS tildeles kontrakten for drift av alle de tolv legehelikopterbasene i Norge. 2017 • Medlemskapsordningen legges ned og folk blir i stedet spurt om å støtte av ren idealisme. 2018 • 40 år! Boka «Reddet» gis ut. • Norsk Luftambulanse AS har 17 helikoptre og nesten 170 ansatte i Norge. I tillegg har selskapet fire helikoptre og 25 ansatte i Danmark. • Stiftelsen Norsk Luftambulanse AS har over 300 000 givere og mer enn 3700 støttebedrifter, og er en av Norges største ideelle organisasjoner. Stiftelsen driver også Europas største forskningsog utviklingsmiljø innenfor akuttmedisin.

Ulykkene som rammet

Ti medarbeidere i luftambulansetjenesten har mistet livet i tragiske ulykker.

20. desember 1986: Anestesilege Harald Hvistendal 24. oktober 1987: Flyger Odd Skamfer, redningsmann Øyvind Bjartland, anestesi­ lege Geir Gjertsen 14. november 1989: Flysykepleier Marit Ribe 4. januar 1991: Flyger Anton Dobloug, redningsmann Pål Endresen, anestesilege Knut Lødemel 14.januar 2014: Flyger Bjørn Nergård, anestesilege Anders Rostrup Nakstad


10  BASENE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

BASENE  11

DET NYE LEGEHELIKOPTERKARTET Bedre ytelse for pasienten, bedre arbeids­ plass for dem som flyr: Fra 1.juni 2018 flyr Norsk Luftambulanse AS fra alle landets tolv baser for legehelikoptre. Tekst: Randi Buckley

1500 1000

1020 796

915

772 557

530

500

643

593

495

688

728

es Ål

Ål

d un

m

ei dh

on Tr

om Tr

r

ge an av St

s

og sk

n re Lø

e rd Fø

es

en Ev

om D

nd

u ys nø øn Br

n

e rg

Be

l

Legebiloppdrag  2016 500

431

400

385 355

300

269

200 100

97 33

19

4

108

76

48

13

d

un

es

Ål

Ål

nd

m

ei dh

on Tr

om Tr

r

ge an av St

g ko ns re Lø

e rd Fø

es

en Ev

s

om D

u ys nø øn Br

n

e rg

Be

l

Kilde: luftambulanse.no

1964

da en Ar

• All drift av luftambulanse i Norge finansieres av de regionale helseforetakene. • 13 legehelikoptre er plassert på tolv baser: Arendal, Lørenskog (2), Ål, Dombås, Stavanger, Bergen, Førde, Ålesund, Trondheim, Brønnøysund, Evenes og Tromsø. • Ni ambulansefly er plassert på syv baser: Gardermoen (2), Ålesund, Brønnøysund, Bodø, Tromsø, Alta (2) og Kirkenes. • Totalt bruker de regionale helseforetakene over en milliard kroner på luftambulanse hvert år. • Luftambulansetjenesten HF har ansvaret for all luftambulanse (både fly og helikopter) i Norge. Helseforetaket eies av de fire regionale helseforetakene. • Luftambulansetjenesten er landsdekkende og assisterer nesten 20.000 pasienter i året. • Sykehusene bemanner fly og helikoptre med sykepleiere og leger. Norsk Luftambulanse AS bemanner med flyger og redningsmann på helikoptrene, mens Lufttransport bemanner tilsvarende på flyene.

Antall iverksatte oppdrag  2016

2000

da en Ar

A

lle basene får helt nye helikoptre, som betyr økt sikkerhet og bedre ytelse. Det settes også inn fire reservehelikoptre, en dobling fra tidligere. En avansert fly­ simulator er under bygging i Norge, og en utvidet vakt­ordning for hele landet sørger for tilgjengelig personell – uansett. Den offentlige lege­ helikoptertjenesten i Norge får dermed et stort løft, og det kommer pasientene til gode.

LUFTAMBULANSE­ TJENESTEN


12  PASIENTENE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

PASIENTENE  13 LIVREDDERNE: Anestesilege Eivinn Skjærseth, redningsmann Bjørn Carlsen og pilot Lukas Olsen reddet livet til Gunnar Elinder (t.h.).

DE FØRSTE PASIENTENE: Brødrene Øivind og Jens Reidar Antonsen.

Pasientene

REDDET

Brødrene Øivind og Jens Reidar Antonsen var de første pasientene. 40 år senere flyr luftambulansetjenesten ut til 7000 personer i året. Gunnar Elinder er én av dem. Tekst: Hanna Norberg Foto: Thomas T. Kleiven

E

r det mulig å overleve seks timer under snøen? Lørdag 11. mars 1978 går det et stort skred på Norefjell. 16 speidere fra Oslo er på snøhuletur i området. Tolv av dem blir tatt av snømassene. Tre timer etter at raset ble utløst, markerer lavinehunden Bob et funn. Og helt riktig, tre meter nede i snømassene ligger 16 år gamle Jens Reidar Antonsen. Når han endelig ser dagslys igjen, har den solrike ettermiddagen blitt til skumrende kveld. De fleste i speidergruppen har blitt funnet, men storebroren til Jens, Øivind Anton-

sen, ligger fortsatt et sted under snøen. Lever han? Statistikken er ikke på Øivinds side. Tall fra snøskredulykker viser at mange dør allerede i løpet av den første halvtimen. Etter 35 minutter er sjansen for overlevelse svært lav. Når lavinehunden Bob til slutt får ferten av 21 år gamle Øivind, har mørket for lengst senket seg over området. Det er så vidt søkestangen er lang nok til å treffe ham. I likhet med Jens, ligger også Øivind tre meter under bakken. Når søkestangen treffer hælen hans, har det gått seks timer siden raset gikk.

Om formiddagen samme dag er Jens Moe på vei til Holmenkollen. I flere måneder har Drøbak-legen forsøkt å etablere en norsk luftambulansetjeneste. Moe mener det er på tide at akuttmedisinen bringes ut av sykehusene og ut til pasientene. Som medisinstudent i Tyskland har han sett hvor betydningsfull en helikoptertjeneste kan være. Ikke bare blir transporttiden betydelig kortere. Like viktig er den legen som er med i helikoptret og som kan utføre mer avansert hjelp enn ambulansepersonellet.

Jens Moe har møtt mye motstand på sin vei mot å etablere en luftambulansetjeneste. Nå vil han vise det norske folk hvorfor nasjonen trenger et legehelikopter. Det er årsaken til at han har et leid et helikopter fra Sveits og er på vei til Holmenkollen. Sammen med sin makker, redningsmann Jan Martinsen, har Jens Moe tenkt å demonstrere hvordan en redningsaksjon med helikopter kan gjennomføres. Holmenkollhelgen er en perfekt anledning, mener Moe, som også håper på medieomtale av begivenheten. Omtale skal de få, men for noe helt annet enn en demonstrasjon av en redningsaksjon.


14  PASIENTENE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

PASIENTENE  15

Det er den årlige snøhuleturen for speidergruppen fra Oslo. Det er same procedure hvert eneste år. En lørdag i mars setter de seg på bussen i Oslo, ankommer Norefjell et par timer senere, tar skiheisen opp på fjellet og går på ski innover. Der finner de den faste snøskavlen, der graver de noen snøhuler, der lager de middag, der legger de seg til å sove i hulene. Og der våkner de opp neste morgen. Denne gangen blir det annerledes. Marslørdagen i 1978 starter riktignok som vanlig. Speidergruppen reiser fra Oslo om morgenen, tar heisen opp, går på ski innover. De deler seg inn i tre lag, som begynner å grave hver sin snøhule. De bytter på oppgavene innad i laget. Noen er inni hulen og graver, andre står i åpningen og skyfler snøen ut. Brødrene Jens og Øivind befinner seg inni hver sin snøhule. De har gravd i en times tid når raset går. TOLV TATT I SKREDET – Jeg lå inni hula og gravde da jeg hørte at det begynte å buldre. Jeg ble egentlig ikke så veldig redd, for jeg trodde at det bare var taket på snøhulen vår som raste sammen, forteller Jens Reidar Antonsen. Så heldige var de ikke. «Hele snøflaten overfor dem løsner og siger nedover, men nesten lydløst og med flere hundre tonns tyngde. Skredet er hundre meter bredt. Fire av speiderne kommer seg unna. De ‘flyter’ oppe på skredbølgen. Snømassene fyller hulene, begraver tolv speidere og river med seg alt av utstyr før det igjen blir stille på snøvidda. Dødsens stille.» Det skriver VG den påfølgende mandagen. Ulykken er omtalt på forsiden og over fem sider inni avisen. Artiklene handler om lavinehundenes livreddende innsats. Om skredet som kom lydløst. Om de to unge speiderne som omkom. Om Jens som lå begravd i tre timer. Et stort bilde viser en pasient på en båre, med tittelen «Øivind begravd i 6 timer». På bildet er også et sveitsisk helikopter og en lege ved navn Jens Moe. – Det var utrolig flaks at Norsk Luftambulanse var på plass den dagen, sier Jens Reidar Antonsen. Det gikk ikke lang tid før crewet i Holmenkollen fikk vite om snøskredet på Norefjell. Få minutter senere var de i luften. Det var mange redningsarbeidere på Norefjell den dagen, men det var ingen ulempe at et helikopter fullt av medisinsk utstyr, lege, redningsmann og lavinehunder landet kort tid etter at skredet hadde gått. Letingen var allerede

FØRST: Den 40 år gamle VG-artikkelen om snøskredet på Norefjell bringer frem uhyggelige minner hos

NYE TIDER: I årene før den dramatiske ulykken i 2016 var Gunnar en svært aktiv friluftsfyr. Leiligheten i Østersund bærer preg av den aktive livsstilen,

i gang da helikoptret kom, men i løpet av det første kvarteret fant lavinehundene tre personer under snøen. Jens Moe drev behandling på stedet, mens helikoptret gikk i skytteltrafikk mellom Norefjell og Ringerike sykehus. Jens Reidar Antonsen er ikke i tvil om at Norsk Luftambulanses tilstedeværelse var avgjørende. – Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde vi sannsynligvis ikke sittet her. I alle fall ikke Øivind. Jens kikker bort på storebroren. Det har gått 40 år siden ulykken, men det er fortsatt krevende å snakke om det. Utrolig nok kom begge uskadet fra hendelsen, i alle fall fysisk. Mens Øivind mistet bevisstheten da han lå seks timer under snøen, var lillebror Jens bevisst i de tre timene han var begravd. – Det førte nok til at Jens og jeg fikk ulike reaksjoner i etterkant. Jeg har en følelse av å ikke ha opplevd ulykken, forteller Øivind. Jens liker seg fortsatt ikke på fjellet om vinteren. Hvis han tar på seg skiene, holder

GLEDET SEG TIL TUR Lørdag 22. oktober 2016 begynner bra for Gunnar Elinder. Den svenske 30-åringen har nylig flyttet til vintersportsstedet Åre for å utdanne seg til villmarksguide. Han er ute og gjør noen ærender denne lørdagsformiddagen, og treffer tilfeldigvis Jenny, som han bare har kjent i noen uker. Gunnar spør om hun vil bli med og padle kajakk på Ottsjön, den store innsjøen sør for Åre. Jenny svarer ja. De drar hver til sitt for å pakke mat, klær og utstyr. Kort tid senere befinner de seg på stranden ved Ottsjön. Kvikksølvet i termometeret har så vidt sunket ned til det blå området, sola glimrer med sitt fravær. Det skarpe draget i lufta vitner om at høsten er kommet. Det demper ikke humøret til de to kajakkpadlerne. De planlegger å padle til et fint sted, slå opp teltet, spise god mat, rulle ut soveposene og tilbringe natten ute. «Det har skjedd en kajakkvelt på Ottsjön. Det er én eller flere personer i vannet. Kan dere akseptere oppdraget?»

brødrene Øivind (t.v.) og Jens Reidar Antonsen.

han seg til oppkjørte løyper og skredsikkert terreng. Hver gang han hører helikoptret fly over hustaket hjemme i Tønsberg, som er ganske ofte siden sykehuset ligger like ved, tenker han på marerittet i 1978. Tre timer under tre meter snø setter spor. Takknemligheten over å leve er stor. – Det var en ubeskrivelig glede å bli funnet. Jeg husker at jeg var så kald, og at jeg fikk noe varmt å drikke. Deretter ble jeg geleidet inn i helikoptret og flydd rett til sykehus. I dag er lyden av helikoptret en påminnelse om hvor heldige vi var. Jens og Øivind Antonsen ble de første pasientene til Norsk Luftambulanse AS. Den gangen besto hjelpen av helikoptertransport av lavinehunder og pasienter, i tillegg til legehjelp fra Jens Moe. Nesten 40 år senere er luftambulansetjenesten langt mer enn helikoptertransport; behandlingen og aksjonene kan være særs komplisert. Høsten 2016 gjennomførte de en redningsaksjon som tydelig viser hvor mye tjenesten har utviklet seg siden 1978.

som 32-åringen på ingen måte har lagt på hylla.

«Jeg er dypt takknemlig for at de ikke ga meg opp. Det er jo litt spesielt at jeg har vært død. Gunnar Elinder

Klokken er 14.55. På basen til Norsk Luftambulanse AS i Trondheim har piloten, redningsmannen og legen nylig stått opp. Det har vært en tøff natt, de har vært ute og flydd på to oppdrag. Først nå, lørdag ettermiddag, har de fått søvn, frokost og kaffe. En kajakkvelt i Sverige. Skal de dra? Den svenske og norske luftambulansetjenesten samarbeider, derfor er det ikke helt uvanlig at crewet i Trondheim krysser landegrensen med legehelikoptret. Men det tar 35 minutter å fly til åstedet. Innen det norske crewet er på plass, er det stor sannsynlighet for at den forulykkede enten har kommet til land ved egen hjelp eller har blitt plukket opp av noen andre. Klart de drar. – Kom deg inn til land og ring etter hjelp! Det er det siste Gunnar Elinder sier før han dør. Det som begynte som en hyggelig overnattingstur, har blitt et ekte mareritt. Da Gunnar og Jenny startet å padle, var det


16  PASIENTENE

NR. 2  2018

DØDSHELDIG: Da Gunnar Elinders kajakk kantret i en iskald innsjø en oktoberdag i 2016, var det langt mer enn helikoptertransport som reddet livet hans. Med en kroppstempeartur på 20 grader og lungene fulle av vann var sjansene for overlevelse små, men mannskapet ombord ga alt og lykkes i redningsaksjonen.

kun små krusninger på Ottsjön. Så blåste det opp. Gunnar er en erfaren padler, men sliter med å holde balansen i bølgene. Den tunge ryggsekken hans fikk ikke plass i bagasjerommet i kajakken, så han surret den fast med tau oppå kajakken i stedet. Det høye tyngdepunktet gjør kajakken ustabil. FALLER UT I DET ISKALDE VANNET Så skjer det. Gunnars kajakk kantrer. Han faller ut i det iskalde vannet, som siver inn overalt på kroppen. Opp i støvlene, under jakka, gjennom hanskene. Gunnar forsøker iherdig å komme seg opp i kajakken igjen, men hver gang han heiser seg opp, ruller kajakken rundt og blir liggende opp ned. Til slutt gir han opp. Gunnar roper til Jenny at hun må padle inn til stranden og ringe etter hjelp. Klokken er kvart over to. Det er ennå to timer til et norsk legehelikopter skal hente opp en død person fra Ottsjön. Det er langt fra tilfeldig at redningsaksjonen Norsk Luftambulanse AS gjennomførte ved Ottsjön denne oktoberlørdagen i 2016 endte godt. At anestesilege Eivinn Skjærseth, pilot Lukas Olsen og

redningsmann Bjørn Carlsen klarte å lokalisere den svartkledde kroppen i den mørke innsjøen, hoppe i vannet for å plukke ham opp, fly ham til land, utøve avansert medisinsk behandling midt i ingenmannsland og sørge for å få ham til St. Olavs hospital i Trondheim, er et resultat av det målrettede arbeidet organisasjonen har gjort siden oppstarten i 1978. Stiftelsen Norsk Luftambulanse og datterselskapet Norsk Luftambulanse AS har alltid hatt høye ambisjoner. Alltid jaktet på å gjøre tjenesten bedre. De har satset på utvikling og forskning av akuttmedisin, på sikkerhet, på teknologi, på redningsutstyr, på de ansattes kompetanse og ferdigheter, på treningsleiren Camp Torpomoen, hvor leger, redningsmenn og piloter årlig møtes for å trene sammen. Hadde redningsaksjonen i Ottsjön vært like vellykket uten det tekniske utstyret som viser været, uten den neongule tørrdrakten til redningsmannen, uten den automatiske hjertekompresjonsmaskinen? Uten en pilot som kan presisjonsflyvning, uten en redningsmann som er drillet i red-

NR. 2  2018

PASIENTER  17

GJENSYNSGLEDE: Det ble bamseklemmer og brede smil da Gunnar ble gjenforent med redningsmann Bjørn Carlsen og lege Eivinn Skjærseth en vinterdag i 2018. Pappa Magnus Elinder (t.v.) er også med for å takke luftambulanseteamet som reddet sønnen hans.

ningsmetoder, uten en lege som er spesialist i anestesi? Det hadde i alle fall ikke gått bra uten det unike samarbeidet mellom de tre personene i crewet, der alle har hvert sitt ansvar, men der alle har litt kompetanse på alles felt, slik at de kan bistå hverandre. Uten alt dette hadde ikke Gunnar Elinder levd i dag. KROPPSTEMPERATUR PÅ 20 GRADER Da Gunnar ble plukket opp fra Ottsjön, hadde hjertet hans sluttet å slå. Han hadde ikke puls. Lungene var fulle av vann. Kroppstemperaturen var 20 grader. Teamet fra luftambulansebasen i Trondheim forsøkte å få liv i ham, likevel. Og allerede i helikoptret på vei tilbake, så lege Eivinn Skjærseth et livstegn: Hårene på underarmen til Gunnar reiste seg. Halvannet år etter ulykken er Gunnar Elinder en livsglad, treningsivrig og eventyrlysten fyr. Det takker han Norsk Luftambulanse for: – Jeg er dypt takknemlig for at de ikke ga meg opp. Det er jo litt spesielt at jeg har vært død. Og det er heftig at det går an å våkne til liv igjen.

FINMOTORIKK: Han har vært død, men etter noen måneders opptrening er det nå bare hendene til Gunnar som ikke fungerer som før.

HARDTRENING: Gunnar Elinder får hjelp av fysioterapeut på et rehabiliteringssenter

til å trene opp fingrene igjen. – De sier at jeg kommer til å bli hundre prosent bra igjen.


18  ILDSJELENE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

Super-Supporteren – Sykehuset i lufta er tryggheten vår, har Knut Granli (57) tenkt mens han har samlet inn flere hundre tusen kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Plutselig trengte han selv hjelp. Tekst: Kristin Marie Hauge Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

A

ugust 2015. Kjøpmannen på Sjoa mat og bensin klarer ikke lenger stå oppreist. Han har tatt Ibux etter en tannoperasjon, og ligger nå inne på toalettet, livredd, blødende og med store smerter. Kona Jorunn har funnet ham og ringt etter ambulansen, men de forstår raskt at det vil ta for lang tid å kjøre til sykehuset. De må ringe luftambulansen på Dombås. Det står om minutter. – Nei fader, er det ikke deg da, Knut! utbryter redningsmann Haakon Nordseth i det han kommer inn i leiligheten til en av luftambulansens største støttespillere. Mannskapet bærer Knut Granli på båre ut til helikopteret. Så letter de med kurs for St. Olavs hospital i Trondheim. På vei til Trondheim møter de tordenvær, tåke og regn. Helikoptret må lande med pasienten på Berkåk. Med blødende magesår blir Knut Granli kjørt de siste milene i ambulanse. På

sykehuset forstår han at han har drevet litt rovdrift på kroppen sin det siste året. Jobbing døgnet rundt og netter med henting av blomster på Økern i Oslo har satt sine spor. Blodtrykket er skyhøyt, og legene oppdager samtidig en feil mellom hjerte og lunger. – Nå må du leve, sa legen til meg på Rikshospitalet senere. Det var sterkt, sier Knut Granli. Beskjeden fra legen betyr at han må trene både morgen og kveld. Timen på trimsykkelen eller gåturen om kvelden er hans aller viktigste jobb nå. Enda viktigere enn at han skal bestille melk og brød. Men engasjementet hans for luftambulansen er ikke blitt mindre. Gang på gang har han kapret medlemmer, underskrifter og støtte til luftambulansen. Da basen på Dombås ble foreslått flyttet i 1998, samlet Knut Granli inn 25 000 protestunderskrifter som han leverte til fylkesordføreren og fylkeshelsesjefen.

Flytting av basen ble stoppet. Helikopteret har landet ved prismasten foran bensinstasjonen på E6 utallige ganger. Hver dag flyr det i rute over Sjoa mat og bensin. Da Norsk Luftambulanse AS på Dombås hadde åpen dag, stilte Knut Granli med gratis busstransport, kringle, is og musikkorps. Hver sommer har Stiftelsen Norsk Luftambulanse egen stand på Troll-og trefestivalen, en salgsutstilling med alt fra malerier til melkespann. Slik har det vært i over 20 år. Overskuddet fra festivalen går til Stiftelsen Norsk Luftambulanse. «Terning for god gjerning» kaller han det morsomme spillet han har funnet opp. For femti kroner ruta og med trilling av en diger terning i isopor, kan hyttefolk, raftere og turister på vei nordover i Gudbrandsdalen spille om spekeskinke, sjampo eller gavekort på bensin. Men Granli har også gjort penger ut av flaskepost, sykkellotterier og auksjoner.

SUPPORTEREN: På bakrommet av Sjoa mat og bensin har kjøpmann Knut Granli hilsener og autografer fra norske kjendiser gjennom tretti år; Nils Arne Eggen og

Rosenborg, Ham Kam, prinsesse Märtha Louise og Tora Berger. John Carew, som har vokst opp og har hus i Heidal, har ofte stoppet og handlet hos Knut.

ILDSJELENE  19


20  ILDSJELENE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

ILDSJELENE  21

Fra medlem til giver Tekst: Randi Buckley

Ildsjeler som Knut Granli og mange med ham har stått på for legehelikopterbaser, sørget for støtte og løftet Stiftelsen Norsk Luftambulanse til det som i dag er en av Norges største ideelle organisasjoner. Så hvorfor får man ikke være medlem lenger, men er giver?

STØTTESPILLERE: Knut og Jorunn Granli på Sjoa mat og bensin har gjort en uvurderlig innsats for

Stiftelsen Norsk Luftambulanse i alle år, med innsamlinger og auksjoner. Nå vet Knut hvordan det selv oppleves å få hjelp av det han kaller «sykehuset i lufta».

– Jeg brenner for å hjelpe folk! Og jeg liker idéer! Dess enklere en idé er, dess bedre sitter den! Du kan si at det jeg gjør, er en dråpe i havet, men en dråpe er en dråpe! Som lokal ildsjel og ambassadør for Sel kommune, er Knut Granli kjent for å lytte til folk, finne nye idéer og løsninger. I 2004 fikk han diplom fra Kreftforeningen for sitt engasjement for mennesker i lokalmiljøet. Stiftelsen Norsk Luftambulanses utmerkelse for gode bidrag både personlig og gjennom Luftambulansens venner, henger innrammet i stuen. Da kongeparet fylte 80 år og inviterte til selskap på Maihaugen på Lillehammer, var Knut Granli en selvskreven gjest. Til 40-årsjubileet for Stiftelsen Norsk Luftambulanse og 30-årsjubileet for basen på Dombås, vil Knut Granli få laget ei diger sparebøsse, noe utradisjonelt som kan skape begeistring. Han har gått EPA-skolen som kjøpmann og vet som innehaver av en nærbutikk at han må ha det ingen andre har. Derfor satser han på molter, rakfisk, gubb, pultost, mandel­

poteter og utskårede troll og ørner. I fjor skapte treskjæreren Jermo Karrela selveste Elvis i bakgården her. Redningsmann Haakon Nordseth forteller at møter med støttespillere som Knut gjør noe med han. – Jeg ser så utrolig mye klarere hva det betyr for folk å ha den tryggheten det er i en luftambulansebase. Dombås er kanskje ikke den basen med flest oppdrag. Men betydningen av hvert enkelt oppdrag er så uendelig mye større når du bor på Lesjaverk – to timer fra nærmeste lokalsykehus, og ikke i Lillestrøm med universitetssykehus rett i nærheten, sier Nordseth. – Den rollen Knut har tatt på seg i alle år er utrolig viktig. Han sørger for at en hel befolkningsgruppe blir ivaretatt. Skaffer rene kroner og øre, bevisstgjør politikere og beslutningstakere. Vi trenger så tydelige, utrøttelige og kompromissløse personligheter som Knut. Han gjør meg faktisk stolt av å få lov å være tilstede på en arbeidsplass som betyr så uendelig mye for så mange.

I

2016 ble alle medlemmer i Stiftelsen Norsk Luftambulanse til givere. Ingen har derfor lenger medlemskap, og medlemsfordelene er avviklet. – Mange støttespillere har gjort en enorm innsats, og det vil vi alltid være evig takknemlig for. Nå har vi valgt å gjøre noen endringer, og har avviklet det tradisjonelle medlemskapet. Grunnen er at vi så at medlemsfordelene var svært kostbare å opprettholde og i liten grad ble brukt. Derfor valgte vi dette vekk for å kunne bruke enda mer på livreddende arbeid. Vi har jobbet for å redde liv og helse i 40 år, og ønsker at så mye som overhodet mulig av det vi samler inn skal komme pasientene til gode, sier generalsekretær Hans Morten Lossius. Som giver støtter du fortsatt det samme, nemlig at de som blir akutt syke eller hardt skadet utenfor sykehus, skal få rask og riktig hjelp gjennom forskning, utvikling og utdanning innen akuttmedisin utenfor sykehus. Les mer på våre hjemmesider.


NR. 2  2018

22  ILDSJELENE

NR. 2  2018

ILDSJELENE  23 BEGYNNELSEN: Redningsmann Jan Martinsen med barna Mari og Christoffer og lege Bjørg Bratsberg Eilertsen og hennes

datter under demonstrasjon på Dombås i 1987. (Foto: Privat)

Dombås

FOLKETS BASE Dombås ligger midt mellom tre vær­ skiller og tre sykehus. Ikke rart to barn er født i lufta. Basen som i år fyller 30 år, er bygd på trass og dugnad. Tekst: Kristin Marie Hauge

B

egge barna – en gutt og en jente – ble født i legehelikopteret 1000 meter over Sjoa og Lesja sommeren 1987. De store avstandene til sykehus samt enorme fjellområder med friluftsaktivitet, var mye av årsaken til gudbrandsdølenes voldsomme engasjement for en luftambulansebase på Dombås for tretti år siden. Basen ble bokstavelig talt bygget på dugnad av folket, med lokale ildsjeler, rørleggere, snekkere og elektrikere. – Det var en unik opplevelse. Vi ble tatt i mot som helter i bygda. De følte nok at vi representerte trygghet. Jeg følte meg etter hvert som en innbygding, sier redningsmann Jan Martinsen om de ti årene han var på Dombås. Han forteller om invitasjoner til julemiddager hos både lensmann og lokalbefolkning, om omsorg og støtte fra privatfolk og offentlige ansatte. Martinsen var en vesentlig drivkraft da basen ble bygget opp, og tilhørte en av de tre besetningene med pilot, redningsmann og lege på stasjonen.

pasient. Hele besetningen omkom. På vei til åstedet døde også formannen i Dombås Røde Kors Hjelpekorps av hjertesvikt. Bygda var i sjokk og sorg.

Været som stadig skiftet, var en av de største utfordringene. Pilotene måtte lese været ut fra det de så, og området de dekket hadde lite belysning og få referansepunkter. Flere steder blåste det alltid sterkt. Tre ulykker på fem år satte et sterkt preg på basen og folket i bygdene rundt. BEDRE UTSTYR HJALP – Utviklingen av teknologi disse tretti årene har hatt enormt mye å si for flysikkerheten. Bedre værvarsling, værradar, værkameraer, nattbriller som gjør at du ser nesten like godt om natten som om dagen, elektroniske kart med avmerking av hindringer og varsler med blinkende lys om at du nærmer deg master eller høyspentledninger er noen eksempler. Mye av dette har den viktige forskningen og utviklingen som Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidratt til, understreker Jan Martinsen. Han skulle selv ha vært på jobb den 24. oktober 1987, men måtte bytte vakt. Legehelikopteret havarerte på Dovrefjell, på vei til Tynset sykehus for å hente en

STARTEN: Landsskytterstevnet på Sjoa i 1985 var starten for Norsk Luftambulanse på Dombås. Fra

venstre ildsjel og kommunelege Leiv Hov, redningsmann Svein Gutterup, lege Anton Hole og flyger Roy Estensen. (Foto: Privat)

FLERE ULYKKER To år senere havarerte helikopteret med Jan Martinsen om bord på Hardeggfjellet. Legen fikk en nakkeskade, men redningsmann Martinsen og piloten kom uskadet fra den dramatiske hendelsen. Vinteren 1991 ble basen brutalt rammet igjen. Helikopteret som skulle fly en pasient fra Tynset til Elverum, hadde flydd inn i en høyspentledning og ble vippet ned i isen på Glomma ved Koppang. Alle fire om bord døde momentant. Martinsen har mer enn 10 000 legehelikopteroppdrag gjennom sine 27 år som redningsmann. For 40 år siden var han som ambulansearbeider med på å starte Norsk Luftambulanse sammen med lege Jens Moe. Han er glad for at forskning, utvikling og trening av personell nå er den største oppgaven til Stiftel-

sen Norsk Luftambulanse. Det skaper en enda tryggere og bedre tjeneste. 19 mennesker ble drept i togkatastrofen ved Åsta stasjon i Østerdalen i år 2000. En brannskadet, men bevisst kvinne satt fast i underdelen av den brennende togvogna. Redningsmann Jan Martinsen klarte å krype inn til henne. I tre kvarter satt han sammen med den unge kvinnen før de fikk henne løs og ut. – Du har opplevd det meste i ditt yrkesliv. Hva husker du best fra tiden på Dombås? – Noe av det jeg merket meg først, var at lokalbefolkningen på landet har en mye høyere terskel for å tilkalle lege enn i byene. De er vant til store avstander og å klare seg selv, sier Jan Martinsen. En gang rykket han ut til en bonde som hadde kappet tommelen tvers av i vedkløyveren. Kona hadde ringt, men mannen mente at dette ikke var noe å bry legen med. Legehelikoptret fløy ham rett til Kronprinsesse Märthas institutt i Oslo, der bonden fikk sydd på tommelen igjen. Den viste seg å være grei å ha.

GRÜNDEREN: Redningsmann Jan

Martinsen bygget opp luftambulansebasen på Dombås med bygdefolkets

hjelp for over 30 år siden. Han startet også Norsk Luftambulanse med lege Jens Moe for 40 år siden. (Foto:

Fredrik Naumann/Felix Features)


24  POLITIKERNE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

POLITIKERNE  25

Politikerne

PÅ FOLKETS SIDE Tove Strand kjempet gjennom statlig luftambulansetjeneste i Regjeringen. Det er en bragd hun er stolt av. Ketil Kjenseth klarte det ingen har gjort før ham: Han fikk satt av penger til en ny luftambulansebase for innbyggerne i Innlandet på statsbudsjettet. Nå er han utålmodig på pasientenes vegne. Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann / Felix Features og Stortinget

TOVE STRAND (71)

• Politiker (Ap) og embetskvinne. • Statssekretær og politisk rådgiver for flere arbeiderpartiregjeringer. • Sosialminister 1986–1989, arbeids- og administrasjonsminister 1990–1992. • Tidligere direktør i Norges forskningsråd, Rikshospitalet og Norad. • Har vært Administrerende direktør ved Ullevål universitetssykehus og viseadministrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus. • I dag er hun fulltidsstudent.

Året er 1987. Norsk Luftambulanses legehelikopter ved Akershus sykehus har blitt drevet med innsamlede midler i ti år. Legen Jens Moe jobber sammen med lokale ildsjeler for å få på plass flere baser. På dette tidspunktet flyr legehelikoptre på Lørenskog, i Stavanger, om sommeren i Arendal og og som et prøveprosjekt på Dombås. Her fortsetter helikoptret å fly selv om Jens Moe har fått beskjed av Helsedirektoratet om å avslutte driften umiddelbart. Moe har bedt staten om hjelp til finansiering av legehelikoptrene. Sosialminister Tove Strand får en ganske vill idé: Hva med en offentlig luftambulansetjeneste som gir likt tilbud til alle? Året etter, i 1988, blir luftambulansetjenesten statlig, og utvides til åtte baser. Dette er en politisk seier Strand ser på med stolthet. – Hvorfor mente du at luftambulansetjenesten skulle bli statlig? – Jens Moe og hans venner hadde utviklet et godt tilbud på Akershus Sykehus, og ville utvide flere steder. Det var flott, men jeg har alltid tuftet mitt arbeid på likeverd; enten måtte vi sikre tilbud til alle, eller la være. – Hvilke utfordringer møtte du? – Tanken om å kunne lage en statlig tjeneste var spennende og en del av det store bildet i helse-Norge, men det var svært kostbart. For å få til det, måtte vi sikre felles finansiering i Regjeringen. Jeg undrer meg fortsatt over at finansdepartementet ble med på det. I tillegg mente de som drev luftambulanse den

gangen at statens forslag var av for dårlig kvalitet, for eksempel at vi ikke finansierte redningsmann om bord. Men for meg var det viktigste å få tilbudet landsomfattende og heller bygge opp kvaliteten trinnvis og justere kursen underveis. – Hva tenker du om luftambulansetjenesten i dag? – Jeg tenker at det er noe jeg er svært stolt av å ha bidratt til. Jeg er glad for at vi, som et av få land i verden, har et offentlig tilbud av høy kvalitet. Jeg synes også det er gledelig at det hele tiden skjer en utvikling som skal være til det beste for pasientene. Der mener jeg Stiftelsen Norsk Luftambulanse har spilt en viktig rolle. Som samfunn kan vi få til mye ved å spille på lag med ideelle, og luftambulansen er et eksempel på samarbeid mellom det offentlige og ideelle som etter min mening er vellykket. – På hvilken måte mener du Stiftelsen Norsk Luftambulanse har bidratt? – Det er all grunn til å takke stiftelsen for at de har tatt en pådriverrolle på mange områder innen akuttmedisinen. Jeg har selv hatt glede av å se det viktige samarbeidet mellom Ullevål universitetssykehus og Stiftelsen Norsk Luftambulanse i forskningen. Stiftelsen har bidratt til en betydelig kvalitetsbedring i den samlede pasientbehandlingen. Vi trenger noen som går i front, som ser behov og tar i bruk nye løsninger som senere blir en del av det offentlige tilbudet når det er grunn til å tro at merverdien er stor nok for befolkingen.

KETIL KJENSETH (49) • • • •

Stortingsrepresentant for Venstre. Leder for Energi- og miljø­komiteen. Representant for Oppland. Tidligere assisterende general­ sekretær og internasjonal sekretær i Venstre.

– Hvorfor mener du en base må på plass for innbyggerne i Innlandet? – Jeg har gått grundig inn i den nasjonale strukturen, og det er lett å se det sorte hullet i dekningen for innbyggerne i Innlandet som Stiftelsen Norsk Luftambulanse har pekt på. Det kan vi ikke leve med. Vi har flere gode sykehus, men for mange pasienter er det ingen vei utenom Oslo når det står om livet, og da er tilgang til helikopter viktig. Samtidig er spørsmålet om akuttfunksjonene også nært knyttet til debatten om sentralisering og spesialisering i sykehusstrukturen. Denne debatten er en het potet og høyaktuell i vår region, hvor flere funksjoner skal sentraliseres og et nytt, stort sykehus skal bygges. – Hvor kommer engasjementet ditt for luftambulansebasesaken fra? – Luftambulansen har en historie som har engasjert meg lenge. Det er også en tjeneste som folk har tillit til og er avhengige av, og min familie har flere ganger erfart hvor viktig akuttfunksjonen er. Ikke minst har helse vært viktig for meg i hele mitt politikerliv, og jeg har ikke brent av kruttet selv om jeg ikke lenger er medlem av helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Jeg gir meg ikke før en ny base er på plass, og jeg er skikkelig utålmodig!

INNLANDET

• Dekker Hedmark og Oppland. • Slås sammen til fylkeskommune fra 2020. • Over 385 000 innbyggere.

– Hvordan klarte du å få ti millioner til prosjektering av ny base? – Dette var en rikspolitisk brekkstang jeg brukte i forhandlingene med Regjeringen, og for første gang har en luftambulansebase kommet inn i det nasjonale budsjettet. Det har plassert Innlandet først i køen for

en ny base, som åpenbart kommer. Men en seier er ikke en seier før jeg ser at noen har begynt å bygge, og ting tar tid i politikken. – Hva vil en base bety for regionen? – Vi opplever en stor vekst i regionen, og en voldsom økning i turisme, som det er nødvendig å ta høyde for. En ny base vil først og fremst gi de mange innbyggerne et akuttmedisinsk tilbud jeg mener de bør ha. Samtidig synes jeg det går for sakte i helsevesenet; det gjelder både struktur, digitalisering, og utvikling. Det er stort behov for å strukturere mye av kommunale helsesektoren annerledes, og en ny base innebærer mulighet for innovasjon for regionen som vi bør og må utnytte slik at innbyggerne får en helsetjeneste som henger enda bedre sammen. – På hvilken måte kan ideelle organisasjoner som Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidra til de akutt syke og skadde pasientene? – Det er viktig at vi ikke organiserer alt innen helsesektoren i et offentlig sluk med tungt byråkrati, og vi trenger at noen utfordrer helsevesenet, peker på mangler og nye løsninger, og som hopper over noen ledd. Jeg er fascinert over innovasjonskraften Stiftelsen Norsk Luftambulanse står for, og det er en organisasjon med muskler. Vi har behov for denne drivkraften som et supplement til vårt offentlige helsevesen. Sektoren befinner seg organisatorisk omtrent som på 70-tallet, og ligger langt etter i å ta i bruk ny teknologi i en tid hvor utviklingen går i rivende fart. Da trenger vi noen som står bak og dytter.


La 113-sentralen få vite hvor du er, når det haster! NR. 2  2018HJELP 113  27

Last ned Hjelp 113-appen til iPhone eller Android

– VIKTIG PÅDRIVER FOR PASIENTENE Hjelp 113 er den viktigste appen helse­minister Bent Høie har lastet ned i år. Den er eksempel på hvordan utvikling og forskning fra Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse kommer til nytte, sier han.

S

Tekst: Randi Buckley Foto: NTB/Scanpix

tiftelsen Norsk Luftambulanse har vært en viktig pådriver for luftambulansen i Norge. Dere har gjennom 40 år utfordret oss politikere og helsetjenesten om måten vi tenker akuttmedisin utenfor sykehus. I dag er det vanskelig å tenke seg en helsetjeneste uten luftambulanse, sier helseminister Bent Høie. Han understreker at vi har gode akuttmedisinske tjenester i Norge, og vi har gode resultater for overlevelse etter hjerteinfarkt og hjerneslag. – Men vi kan også bli bedre ved at flere pasienter får rask akuttbehandling utenfor sykehuset. Stiftelsen Norsk Luftambulanses bidrag til forskning og utvikling er – og vil også være det i fremtiden – viktig for ny kunnskap om akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, sier han. Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgstjenester til alle, men Regjeringen ønsker å sørge for et godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører som bidrar til innovasjon, mangfold og kvalitet i tjenestetilbudet. – Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse er viktige bidragsytere gjennom innovasjon og forskning til nytte for samfunnet og for den enkelte pasient. Forskningsprosjektet om slagambulansen er godt kjent. Så må jeg nevne appen Hjelp 113, utviklet av nettopp Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Den sender koordinatene fra mobilen til 113-sentralen. Det kan redde liv og er den viktigste appen jeg har lastet ned i år!

Ny versjon Når du ringer 113 fra appen, får 113Hele Norges nød-app sentralen automatisk vite nøyaktig hvor Appen Hjelp 113 er snart lastet ned en du er. Da får du raskere hjelp. million ganger – og har vært redningen for HJELP 113

flere pasienter. Gjør som Bent Høie og last den ned! Appen har vært tilgjengelig gratis i mange år, men i vinter ble den oppgradert slik at 113-sentralen får melding som viser nøyaktig hvor innringeren er. Dermed kan hjelpen sendes raskere ut til den som er syk eller skadet. Det finnes allerede mange eksempler på at appen har vært til stor nytte i akutte situasjoner. Den er også et særlig viktig hjelpemiddel i den nasjonale dugnaden Sammen redder vi liv, som har som mål å redde 200 flere liv hvert år: Flere skal overleve hjertestans, hjerneslag og andre tidskritiske akuttmedisinske tilstander i Norge. Husk å oppdatere appen om du ikke har den nye versjonen. De som ikke har appen, laster den ned gratis fra App Store (iPhone) eller Google Play (Android). Registrer mobilnummeret ditt, slik at appen er klar til bruk. Bruk gjerne noen minutter på å bli kjent med den. Les mer på norskluftambulanse.no


28  SIGNALORD

Mannskapet

NR. 2  2018

PÅ LAG FOR Å HJELPE

Møt seks av de mange menneskene som i 40 år har jobbet sammen for å redde liv og helse. Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

NR. 2  2018

SIGNALORD  29


30  LEGE

LEGEN

NR. 2  2018

NR. 2  2018

LEGE  31

Olav Eielsen (71)

Kristin Tønsager (42)

SEKSJONSOVERLEGE AMK I STAVANGER

LUFTAMBULANSELEGE OG FORSKER

  Var anestesilege på Rikshospitalet da han i 1979 tok kontakt med Norsk Luftambulanse og tok vakter ved luftambulansebasen på Lørenskog. Begynte ved sykehuset i Stavanger og ble sentral i etableringen av Norges andre luftambulansebase der i 1981.

  Hadde seks år bak seg som anestesilege ved sykehuset i Stavanger da hun begynte å fly med luftambulansen der i 2008. Er også ansatt i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å forske på dokumentasjonskvalitet i legebemannet utrykningstjeneste.


32  LEGE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

LEGE  33

Olav Eielsen (71)

Kristin Tønsager (42)

SEKSJONSOVERLEGE AMK I STAVANGER

LUFTAMBULANSELEGE OG FORSKER

– Luftambulansetjenesten som vi tar for gitt i dag, ble faktisk intenst motarbeidet av de sentrale helsemyndighetene da vi planla oppstart i 1981, forteller Olav Eielsen, som i dag er seksjonsoverlege ved AMK ved Stavanger universitetssykehus. Eielsen var den som sammen med Jens Moe og noen ildsjeler gikk i bresjen for å få etablert Norges luftambulansebase nummer to i Stavanger i 1981. Det gikk ikke upåaktet hen. – Helseministeren ville ikke ha noe av dette. Han sendte en hastedelegasjon til Stavanger for å stoppe oss da han hørte at vi hadde invitert til offisiell åpning. Departementet prøvde deretter via Luftfartsdirektoratet å innføre landingsforbud på sykehuset. Det var noen dramatiske døgn med intens lobbyvirksomhet, der vi måtte kjempe til siste time før åpningen. Men takket være et sterkt lokalt engasjement fikk Jens Moe leid et Bell 222 fra Helikopterservice, asfaltert 10 x 10 meter landingsplass ved sykehuset og satt opp en brakke. Da var vi i gang, med støtte fra sykehusledelse, næringsliv og lokale byråkrater og politikere – med Lars Vaage og Arne Rettedal i spissen.   Hvorfor den sterke motstanden fra sentralt hold?   På 80-tallet foregikk all sykehusbehandling bak høye sykehusmurer. Å rive ned disse og flytte sykehuset ut til pasienten med helikopter, vakte stor motstand, ikke minst fra ambulansetjenesten. De så oss som en konkurrent, og hadde nære bånd til de som satt på nødtelefonen. Etter at vi ikke ble alarmert til en drukning, og pasienten døde, anmeldte Jens Moe helsedirektøren for delaktighet i tap av liv. Da tenkte jeg at nå ryker lisensen min. Men etter dette bestemte sykehusstyret at luftambulansen måtte alarmeres i slike tilfeller. Likevel opplevde jeg at en kommunelege ringte og erklærte sin kommune for «helikopterfri sone». Uansett ønsket befolkningen denne nye helsetjenesten varmt velkommen, og forskningen dokumenterte klar helsegevinst. I dag er luftambulansetjenesten en viktig og selvfølgelig del av det norske helsevesen, men nyvinning vekker alltid motstand.

«Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt.» Olav Eielsen

UTVIKLING: Da Olav Eielsen begynte å jobbe i luftambulansetjenesten, navigerte de etter veikart på papir. Nå spår han at kunstig intelligens vil gjøre sitt inntog i akuttmedisinen.

  Når snudde motstanden?   Det tok noen år. De første årene jobbet anestesilegene på fritiden for luftambulansen. Men i 1984 etablerte sykehuset i Stavanger Norges første akuttmedisinske seksjon, der jeg som initiativtaker ble leder. Året etter overtok vi legetjenesten på Sea King redningshelikopter på Sola. Og i 1988 ble luftambulansetjenesten en nasjonal tjeneste som staten kjøpte via anbud fra Norsk Luftambulanse og andre flyselskap, mens legene var ansatt på sykehus – slik det også er i dag.   Hva husker du best fra de første årene her?   Navigasjonsutstyret i cockpiten var svært enkelt: Pilot og redningsmann navigerte etter Cappelens veikart, hindringer var avmerket med tusj. Det er også

noen enkeltepisoder jeg ikke glemmer, som da vi ble anmeldt for å kjøre utrykning uten tillatelse – etter å ha brukt grunnlegger Jens Moes private Volvo 240 med blålys på taket. Da en politipatrulje kom til basen for å beslaglegge bilen, ringte jeg direkte til politimesteren. Han forsto at vi trengte bil til utrykning på korte avstander, og foreslo en enkel løsning: Dekk over blålysene, og bruk nødvergeparagrafen når dere må ut. Dermed fant jeg noen barnetruser på barneavdelingen, som vi dekket blålysene med. Problemet var løst!   Andre ting?   Oppslutningen på grasrota gjorde inntrykk. Vi reiste jo rundt på fritida til basarer og foreninger for å fortelle om luftambulansen og samlet inn pengestøt-

te for å utvikle tjenesten. Vi i ble svært godt tatt i mot og opplevde folkeaksjoner som samlet inn penger til oss. Det nære forholdet til folk flest har vært noe av det mest givende, ikke minst til pårørende og pasienter i livskritiske situasjoner. Når det går bra, føles jobben veldig meningsfylt. Men når slaget noen ganger er tapt, og vi ikke kan gjøre mer medisinsk, så kan vi gi omsorgsfull hjelp, varme og støtte til de som står igjen med fortvilelsen der og da. De mange takknemlige hilsenene vi har fått også etter slike situasjoner, er noe av det som har betydd mye.   Hva ønsker du å se av utvikling i årene som kommer?   Kunstig intelligens vil komme til å bety mye for akuttmedisinen framover.

De siste ti årene har jo prognosene for slag og hjerteinfarkt blitt endret radikalt, med rask fjerning av blodpropper i både hjerne og hjerte. Her er tidsfaktoren avgjørende, og og helikopteret viktig for å kunne gi denne livsviktige behandlingen til hele befolkningen. Men det er mer å hente: På sykehuset i Stavanger jobbes det med å utvikle en «hjelm-CT» som kan brukes i helikopteret, økt bruk av ultralyd ute vil gi oss mer presise diagnoser på vei til sykehus, og noen steder prøves det til og med ut avanserte, mobile hjerte-lungemaskiner tll bruk ute hos pasienten. Men det som vil kunne revolusjonere dagens praksis, er kunstig intelligens. Vi på Regionalt Akuttmedisinsk Kompetansesenter og AMK Stavanger er nå i gang med et prosjekt som tar i bruk AI. Bare vent og se!

– For meg er det noe tiltrekkende ved å arbeide med det som mange synes er det aller skumleste i faget: Å være den første som kommer for å hjelpe pasienten, ute på steder vi ikke kjenner, hvor vi ofte må ta raske avgjørelser som handler om liv eller død – og samtidig tilby pasienten den best mulige behandlingen – alltid. Det å kunne mestre dette, det var tiltrekkende på meg da jeg begynte i luftambulansetjenesten.   Hva betyr dette i praksis når du er ute?   Uansett om vi møter et enkelt beinbrudd eller en hjertestans eller store og alvorlige skader, så møter vi disse utfordringene med begrensede ressurser i forhold til hva vi har inne på sykehuset. Vi må kjenne utstyret, vi må vite hva vi kan og ikke kan gjøre – og vi må håndtere pasient og pårørende på en god måte. Alt dette er vi trent i og forberedt på, og dette motiverer meg. Det å gjøre nye ting og føle mestring, det går nok som en rød tråd i yrkeslivet mitt.   Hvilke nye ting har du fått gjort i luftambulansen?   Her er det selvsagt mye som kan nevnes, men for meg var det nytt og uventet å bli invitert inn i et forskningsprosjekt – som ledet til at jeg nå arbeider med en doktorgrad. Stiftelsen Norsk Luftambulanse ville ha flere operative leger inn i forsknigen, de ville sikre seg folk som vet hvor skoen trykker. Dermed ble jeg spurt, og kom inn i en ny verden.   Hva tar du doktorgraden på?   Svært kort sagt: Jeg forsker på hvor godt vi dokumenterer det som skjer når vi


34  LEGE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

UTVIKLING  35

Medisinsk utvikling Da Olav Eielsen og Kristin Tønsager begynte som luftambulanseleger, rykket de ikke ut til pasienter med hjerneslag. Det var begrenset hva de kunne gjøre for hjertepasientene også. I dag behandles hjerteinfarkt og hjerneslag avansert både utenfor og inne på sykehuset. Du som giver er med på å jobbe for bedre overlevelse.

HJERTE

HJERNESLAG

Den vanligste dødsårsaken i Norge er hjerteinfarkt, det vil si alvorlige og ofte plutselig nedsatt blodtilførsel til hjertemuskelen som kan føre til at muskelcellene i hjertet dør og at hjertet i verste fall slutter å slå. Blodtilførselen til hjertemuskelen hindres som regel av en propp som stenger blodtilførselen eller avleiringer som struper blodtilførselen. Dette er den gruppen pasienter luftambulansetjenesten henter flest av. I dag overlever 95 prosent av dem som får hjerteinfarkt. Men slik har det ikke alltid vært.

Tidligere trykket ingen på den røde knappen for hjerneslagpasientene; behandlingen var pleie og rehabilitering. I dag er situasjonen en helt annen. Vi har slagenheter og behandling som fungerer – og vet at det haster når hjernens celler dør. Derfor rykker legehelikoptret jevnlig ut til pasienter med hjerneslag. Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver banebrytende forskning på hjerneslag, betalt av våre givere.

Utvikling redder hjertepasienter

LIKER Å MESTRE DET UFORUTSIGBARE: Kristin Tønsager er anestesilege og forsker. Hun flyr også vakter på redningshelikopter.

behandler akutt syke og skadde pasienter, og hvordan data som for eksempel EKG, blodtrykk og puls blir samlet og analysert. En systematisk registrering av gode data og hvordan det gikk med de ulike pasientene, vil hjelpe oss å se hva slags behandling som fungerer best for forskjellige grupper pasienter. I dag har vi ingen automatisk innsamling av slike data selv om teknologien finnes. Min oppgave er å finne ut hva som hindrer og hva som fremmer at vi får tak i viktige data.   Hva gjør forskningsarbeidet med deg som lege?   Jeg tror jeg har blitt en bedre prehospital lege av dette, etter å ha fått så mye faglig input fra mange kanter. Jeg merker også at jeg har begynt å tenke annerledes når jeg er på vakt. Jeg ser stadig detaljer i måten vi arbeider på som får meg til å tenke at dette må vi undersøke videre, dette kan vi kanskje gjøre enda bedre i framtida.   Hva har vært de viktigste nyvinningene siden du begynte å fly luftambulanse? vHjerteinfarktbehandling og slagbehandling. På begynnelsen av 2000-tallet ble disse pasientene innlagt og så håpet vi det

beste. I dag kan legene gå inn i blodårene i hjertet, hente ut proppen og sette inn en stent, slik at de redder en stor del av hjertemusklaturen. Det betyr i de fleste tilfeller at hjertet blir mindre skadet etter et hjerteinfarkt og pasientene blir mindre plaget med hjertesvikt etter infarktet. Da jeg begynte i 2008, så fløy vi heller ikke slagpasienter, fordi det ikke fantes behandlingstilbud som trombolyse og fisking av blodpropper. Nå flyr vi disse pasientene inn så de kan få raskest mulig behandling. I enkelte tilfeller kan det bety at en pasient som kommer inn med lammelser i halve kroppen, får tilbake førligheten. Jeg har sett nevrologer hoppe av glede i gangene i slike tilfeller! Det er stort. Forskningsprosjektet rundt slagambulansen i Østfold er også et stort framskritt, med teknologi som vi forhåpentligvis får i helikoptrene etterhvert.   Andre ting?   Å ja, definitivt ultralyd i helikopteret! Det er enormt viktig. Det hjelper oss å gi den aller beste behandlingen, det vi avdekker ute i helikopteret gjør at pasienten kan komme inn til sykehuset og alt er klart, fordi de allerede har fått beskjed om hva vi ser inne i kroppen. Jeg var litt

avventende til dette først, men så opplevde jeg en historie som gjorde meg frelst.   Fortell!   For noen måneder siden ble vi kalt ut til en kvinne med brystsmerter, og det var naturlig å gå ut fra at det var et infarkt. Men EKG viste ingen tegn til dette, og jeg stusset over at hun lå og vred seg, at hun var så urolig, dette var en type uro som jeg kjente igjen fra andre pasienter i svært kritisk tilstand. Og siden vi nå har fått ultralyd i helikopteret, så kunne jeg undersøke magen, der jeg oppdaget en stor utposing på hovedpulsåren.   Hva kunne du gjøre med det?   Vi kunne fortelle sykehuset om problemet, slik at de kunne gi riktig behandling umiddelbart. Vi kontaktet sykehuset og ba dem gjøre klar en røntgenlege og en karkirurg. Hadde vi ikke hatt ultralyd i helikopteret, ville det tatt lenger tid å diagnostisere og pasienten ville fått riktig behandling senere. Og hadde åren sprukket, ville hun vært død i løpet av få minutter. Nå kom hun direkte til riktig behandling og fikk satt inn en kunstig del av pulsåren. Det at Stiftelsens Norsk Luftambulanse har satset på forskning og utvikling, det redder liv. Og det motiverer meg stort.

UTVIKLINGEN • Etter 2.verdenskrig økte sykdommen hjerteinfarkt dramatisk til midten av 70-tallet, og nådde en topp i 1987. Da døde 189 per 100 000 innbyggere. • Etter 1987 og frem til 2007 ble antallet døde mer enn halvert. • I dag får nesten 12 000 nordmenn hjerteinfarkt hvert år. De alvorligste tilfellene må behandles innen 90 minutter. BEHANDLINGEN • På 60-tallet ble det åpnet egne hjerteovervåkingsenheter, men noen behandling ut over aspirin, nitroglycerin og smertestillende fantes ikke. • På 90-tallet kom medisin som løser opp blodpropp, såkalt trombolyse. Det ga stor effekt. • Tidlig på 2000-tallet ble trombolyse flyttet ut i ambulansetjenesten, som førte til enda høyere overlevelse. • Etter hvert kom også PCI, en metode der blodåren blokkes ut ved hjelp av en stent. • I dag flyr legehelikoptret ofte pasienter direkte til et sykehus

med tilbud om PCI. VÅRT BIDRAG • I Kristiansand rykker en infarktambulanse i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sørlandet Sykehus ut til pasienter med symptomer på hjerteinfarkt som ikke gir utslag på EKG. Med ultralyd og blodprøve fanges pasienter med alvorlig hjerteinfarkt opp slik at de får riktig behandling raskere. • Akutthjelpere, i hovedsak brannvesen, over hele landet har fått opplæring i avansert førstehjelp og, og rykker ut før helsepersonell kommer frem. De har reddet flere liv. • Mange av dem som får akutt hjertesvikt, dør. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har flere forskningsprosjekter som ser på denne pasientgruppen slik at flere skal overleve. • Den nasjonale dugnaden Sammen redder vi liv har som mål å spare 200 liv ved hjertestans. Vi bidrar med appen Hjelp 113, som gjør det enkelt for 113-sentralen å se hvor du er når du trenger hjelp.

Folkesykdommen som var glemt

UTVIKLINGEN • 40 nordmenn rammes av hjerneslag hver dag. Det er 12 000 årlig. • Hjerneslag er årsak nummer én til uførhet og den tredje vanligste dødsårsaken i Norge. • Til tross for at hjerneslag er en av våre store folkesykdommer, var det lite oppmerksomhet rundt behandling og forskning. • Manglende fokus på hjerneslag gir lite data om omfanget over tid i Norge. Men tendensen er nedgang i dødelighet ved hjerneslag, men ikke nødvendigvis nedgang i antall slagtilfeller fordi andelen eldre går opp. BEHANDLINGEN • Slagenheter med helhetlig behandling kom for alvor tidlig på 90-tallet. Før dette ble innleggelse på sykehus ofte ikke sett på som nødvendig. • Fokus var ikke behandling, men rehabilitering. • Behandling med trombolyse ble innført på slutten av 90-tallet i Norge, med god effekt. • I dag er hjerneslag blålysmedisin, og legehelikoptret

rykker jevnlig ut til denne pasientgruppen. • Fra 2015 ble trombektomi, eller utfisking av blodpropp, innført som mulig metode for større hjerneslag. VÅRT BIDRAG • I 2014 rullet en spesialbygd ambulanse ut på de østfoldske veier i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sykehuset Østfold. Den tar CT-bilder av hjernen, og anestesilegen kan gi trombolyse utenfor sykehuset. Dette forskningsprosjektet sparer viktige minutter. • I denne slagambulansen tas blodprøver som brukes i en studie av såkalte biomarkører. Målet er å finne informasjon i blodet som kan vise om det er et hjerneslag, og i så fall om det er propp eller blødning. Les mer om slagambulanseforskningen vår på side 56. • Kan en CT-skanner plasseres i helikopter? Og vil opplæring og en spesialutviklet app laget for ambulansepersonell gi tidligere og mer nøyaktig diagnose av hjerneslag? Dette er prosjekter Stiftelsen Norsk Luftambulanse jobber med.

Kilder: Stephen Sollid, direktør for prehospital klinikk ved Stavanger Universitetssykehus, snl.no, luftambulansetjenesten.no, Hjerte- og karregisteret, Tidsskrift for Den norske legeforening.


36  REDNINGSMANN

NR. 2  2018

NR. 2  2018

REDNINGSMANN  37

REDNINGS MANNEN Lasse Fossedal (59)

Åge Kirkestuen (40)

REDNINGSMANN I NORSK LUFTAMBULANSE

REDNINGSMANN I NORSK LUFTAMBULANSE

  Drev sportsbutikk, kjørte ambulanse, var aktiv i fjellredningsgruppa og operativ leder i Bergen Røde Kors da han søkte jobb som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 1988. Har siden vært kjent som lidenskapelig fagperson og aktiv i faglig utviklingsarbeid.

  Hadde lang erfaring som brefører, intensivsykepleier og ambulansearbeider da han begynte som redningsmann i Norsk Luftambulanse i 2012. Har der drevet mye med redningsteknisk fagutvikling, og er i dag regionansvarlig for Østlandet.


38  REDNINGSMANN

NR. 2  2018

NR. 2  2018

REDNINGSMANN  39

Lasse Fossedal (59)

Åge Kirkestuen (40)

REDNINGSMANN I NORSK LUFTAMBULANSE

REDNINGSMANN I NORSK LUFTAMBULANSE

– Akkurat det å henge under et helikopter er en svært liten del av jobben min, sier Lasse Fossedal på vei inn i hangaren i Bergen. Her, rett ved sørsiden av Store Lungegårdsvann, har Norsk Luftambulanse hatt base siden 1988. Her har Lasse vært på jobb helt siden starten – og her har stadig nye idéer til bedre løsninger blitt klekket ut. Akkurat nå er Lasse på vei ut av utstyrsrommet med en prototype av en ny, sammenfoldbar redningsbåre for pasienter som skal heises opp i helikoptret. – Vi har så mange små prosjekter som løfter kvaliteten på det vi driver med i vår tjeneste, og som ofte ikke blir lagt merke til utad. Det kan være nye briller, nytt og bedre tauverk, sikringsutstyr, og alt sammen utvikles for å kunne gi pasientene enda bedre hjelp i framtida.   Du sier at det å henge under helikopteret er en liten del av jobben. Kan du utdype det?   Mitt poeng her er at samspillet betyr alt. Det å være redningsmann på luftambulansen handler først og fremst om å være én av tre likeverdige crewmedlemmer som treffer avgjørelser i fellesskap. Vi er pilot, lege og redningsmann på vakt sammen, vi kjenner hverandre godt, alle involverer seg i alt som skjer, alle tar ansvar for det vi skal gjøre på hvert oppdrag. Vi hjelper hverandre for å kunne hjelpe pasienten. Og når vi er der ute og alle gjør alt de kan og det glir raskt og effektivt og vi har full kontroll, det er en utrolig god følelse. Det er som å kjøre pudder!   Hva er din viktigste rolle i dette samspillet?   Min rolle som redningsmann er delt i tre: Først som ikke-flygende annenpilot og navigatør når vi flyr, og deretter å være medisinsk operativ sammen med legen på skadestedet. Vi som redningsmenn kan for eksempel assistere legen når pasienter legges i narkose – noe som ellers er reservert anestesisykepleiere. Så har vi den redningstekniske delen, selvsagt, som handler om å få hentet pasienten trygt opp fra vann, ned fra fjell eller ut av andre krevende skadesteder.

«Når vi er der ute og alle gjør alt de kan og det glir raskt og effektivt og vi har full kontroll, det er en utrolig god følelse.» Lasse Fossedal

TENKER NYTT: Redningsmann Lasse Fossedal har jobbet frem nye ideer og løsninger for pasientene i 30 år.

  Hvilke nyvinninger har betydd mest for ditt fag i de årene du har vært en del av luftambulansetjenesten?   Det er nok uten tvil da vi fikk digitale kartverk i de gamle maskinene på 1990-tallet. Det var et stort steg framover å gå fra enkle papirkart til en stor GPSskjerm i helikopteret. Dette gjorde vårt arbeid både tryggere og mer effektivt, og nå tar vi jo igjen et langt steg videre med de nye helikoptrene som fases inn. Samtidig er jeg opptatt av alle de små skrittene som Norsk Luftambulanse også har tatt, og som i sum kan ha betydd like mye på andre måter. Det er mange her som arbeider med kontinuerlig utvikling og finpussing av detaljer og finesser som løfter oss stadig nye hakk. Og én gang stjal jeg faktisk en oppfinnelse fra Italia og tok den med hjem.

  Fortell!   Jeg var på en fagmesse i Firenze i 1994, og så en fantastisk fin tube for å holde luftveiene åpne og sikre luft til lungene – en ny løsning vi ikke hadde sett før. Problemet var at ingen ville la oss ta med et eksemplar hjem, noe jeg var svært ivrig på. Da messen var i ferd med å avsluttes og standen sto tom, så jeg at det lå igjen en tube. Den stakk jeg fort i lomma! Dette må jeg få tatt i bruk hjemme, tenkte jeg – og tok den med på jobb. Der laget jeg et prosjekt med brukertesting, hvor 30 ambulansesjåfører skulle teste tuben. Etter bare 30 sekunders opplæring, klarte 98% av dem å legge den inn riktig. Nyheten nådde det medisinske miljøet i Bergen, som tok den i bruk i ambulansetjenesten. Dermed ble tuben anskaffet og tatt i bruk

her hjemme også. Det var et stort fremskritt, som gjorde denne oppgaven både tryggere og kjappere. De siste åra har jeg også vært heldig nok til å bruke 30% av stillingen min på fagutvikling, der jeg bidrar til nye løsninger på noen definerte områder – takket være midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, altså i praksis alle giverne der ute.   Har du et eksempel på en utviklingsprosess som har vært ekstra nyttig?   Et godt eksempel handler om hvor raskt vi kan komme i gang med å sikre en redningsmann som skal heise seg ned i en bresprekk eller en silo eller andre steder som krever tau på bakkeplan. Før måtte vi fram med en bag full av løse deler, tau og karabiner og plater,

som måtte settes sammen på riktig måte. Dette var krevende både for piloter og leger, og mange klarte ikke å sette disse settene sammen uten hjelp. Slikt tar for mye tid når hvert sekund teller, og det kan også gå ut over sikkerheten. Derfor bygget vi om hele konseptet for bakkeredning, med det vi kaller et Advanced Rescue Kit, som i praksis er en solid duk med mange finesser på og rundt. Vi har brukt mye tid på å finne fram til det beste utstyret, og kombinert karabiner, tauverk, seler og plater fra ulike leverandører – som vi har satt sammen til et rigg som er svært enkelt å bruke. Du trekker det opp av bagen ferdig montert, og med minimalt av opplæring klarer nær sagt alle å ta det i bruk helt uten feil. Dette gjør oss både tryggere og mer effektive.

– Hvis du tror at du ikke kan bli bedre som fagperson, da er du på vei utfor stupet, sier Åge Kirkestuen engasjert. Etter ni år som redningsmann i Norsk Luftambulanse er han i dag regionansvarlig for redningsmennene i region Øst, og levende opptatt av hvordan tjenesten kan utvikles videre. – Selv om du allerede leverer på et høyt nivå, må du aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på – inkludert de små detaljene. Jeg har tro på at det er de mange små forbedringene som gjør at vi stadig kan gjøre luftambulansetjenesten enda bedre. Her kan vi lære mye av idretten, mener jeg.   På hvilken måte?   Jeg blir inspirert av mange, for eksempel metoden til sykkellaget Team Sky, med det de kaller «marginal gains» – altså små, trinnvise forbedringer. Det kan være dynene og putene som hjelper dem til optimal søvn, hvilke klær de velger å bruke, måten de organiserer og fargekoder utstyret på, kostholdsrutinene – deres filosofi er at summen av alle de små detaljene kan bli til store og viktige steg på veien mot å løse oppgavene bedre. Den filosofien liker jeg, men den krever også at alle er åpne for stadig å teste nye ting med et åpent sinn, og gi innovasjonen en sjanse. I vår bransje er det mange med lang erfaring som med rette er skeptiske til «det siste nye», fordi de har sett andre prøve noe liknende før – men det er viktig å skape aksept for å prøve, selv om vi vet at en god del innovasjon ikke lykkes. I et godt fagmiljø må det være raushet for å prøve og feile.


40  REDNINGSMANN

NR. 2  2018

NR. 2  2018

REDNINGSMANN  41 HJERTESAK: Redningsmann Åge Kirkestuen brenner for innovasjon og utvikling.

Han jobber med fagutvikling for Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

  Det høres litt skummelt ut når dere som jobber med livredning snakker om prøving og feiling?   Hehe, nei, dette handler absolutt ikke om å feile i oppdraget, men om å våge og bryte noen tilvante rutiner i arbeidshverdagen og lete etter alternativene som kan gjøre oss bedre. Vi leverer en tjeneste på svært høyt nivå, som er forankret i en kontrakt med flere hundre punkter som definerer kvalitetskriteriene. Og en måte å bli enda bedre på – er å gjøre forandringer ut fra disse indikatorene. Slike stadige små steg er en del av en prestasjonskultur som må forankres helt fra toppen av organisasjonen.   Er dette noe av det som motiverer deg mest i tjenesten?   Innovasjon er helt klart en hjertesak, ja. Og takket være Stiftelsen Norsk Luftambulanse og de mange giverne som støtter dem, så har vi også mulighet til å drive med utviklingsarbeid. Uten giverne våre hadde vi ikke hatt denne muligheten til å bidra til å løfte luftambulansetjenesten nasjonalt.   Hva vil du trekke fram av innovasjon som du selv setter pris på i Norsk Luftambulanse?   Først og fremst stiftelsens fagcamper med vekt på systematisk samtrening i crewet, som har blitt mye mer omfattende de siste åra. Stiftelsen har gitt oss mulighet til å ta del i en kursportefølje som vi ellers ikke ville hatt mulighet til, og som helt klart gjør at vi kan gi pasientene et enda bedre tilbud.   Hvordan?   Vi får for eksempel mulighet til å delta på Camp Torpo i Hallingdal. Der får alle som jobber i luftambulansetjenesten i Norge mulighet til å komme og trene på

oppdraget sammen med kolleger på tvers av baser og profesjon. Mange av disse oppdragene, som å redde folk ut av elvestryk, er vanskelige å trene på i arbeidshverdagen på basene, men på treningscampene kan vi gjennomføre godt tilrettelagte øvelser sammen som et luftambulansecrew. Kort sagt trening som gjør at vi løser oppdragene enda bedre enn vi ellers kunne ha gjort. Og når vi snakker om innovasjon: Smartlab er et annet grep jeg liker godt!   Hva er SmartLab for noe?   Det er kort sagt et system som skal bidra til at gode idéer fra personell i luftambulansetjenesten får en systematisk og rask vurdering om det er en idè eller en løsning stiftelsen ønsker å jobbe videre med. Hvis en ansatt har en idé til forbedring som vil komme pasientene til gode, kan hun fylle ut et digitalt standardskjema og beskrive hvor mye tid og ressurser som kreves, og så behandles idéen etter kort tid av en gruppe som vurderer forslaget ut fra et fast scoringssystem – og sender det videre til rett instans. Det er også et apparat i etterkant som kan gi deg prosjektstøtte om du vil arbeide videre med forbedringen, så lenge det er pasienten eller luftambulansetjenesten forøvrig som til slutt får nytte av idéen.   Hva ville du sett på om du skulle foreslått noe?   Jeg er i startgropa med et prosjekt via SmartLab nå, hvor vi skal lage framtidas ops-rom, altså rommet der vi planlegger for oppdrag, ved hjelp av kart, bilder og kommunikasjon med AMK. Målet er at digitale algoritmer automatisk henter fram informasjon om vær, landingssted og rute – slik at vi kan komme raskere av gårde med bedre datagrunnlag, og ha all informasjonen synkronisert til iPadene i helikopteret.

«Selv om du allerede leverer på et høyt nivå, må du aldri slutte å se etter bedre måter å gjøre jobben din på.» Åge Kirkestuen


PILOTEN Per Gjertsen (75)

Lars-Erik Stav (38)

PENSJONERT PILOT I NORSK LUFTAMBULANSE

PILOT I NORSK LUFTAMBULANSE

  Var skvadronsjef ved 720-skvadronen på Rygge da han i 1983 forlot Luftforsvaret og ble pilot i Norsk Luftambulanse. Var flygesjef i to perioder og hadde Stavanger som base til han gikk av med pensjon i 2003. Leder i dag pensjonistforeningen i Norsk Luftambulanse.

  Helikopterpilot med utdannelse fra Luftforsvaret og US Army. Hadde tretten års erfaring med Bell 412 i Luftforsvaret på Bardufoss, Rygge og flere perioder i Afghanistan da han begynte i Norsk Luftambulanse AS våren 2017.


44  PILOT

NR. 2  2018

Per Gjertsen (75) PENSJONERT PILOT I NORSK LUFTAMBULANSE – Jeg husker godt mitt første møte med Norsk Luftambulanse i 1983. Den gang var jeg en arg motstander av den nye tjenesten, og jeg ville gjerne bidra til å ta knekken på oppkomlingene, innrømmer Per Gjertsen hjemme i stua i Råde i Østfold. Han er pensjonert flygesjef i Norsk Luftambulanse, hadde Stavanger som hovedbase helt til han sluttet i 2003. I dag leder han pensjonistforeningen i selskapet som han den gang så på som plagsomme konkurrenter. – Vi hadde en alpin redningsøvelse på Voss med flere aktører, og jeg var der som flyger og skvadronsjef i Forsvarets 720-skvadron. Vi fløy ambulanse vi også, søk og redning var én av våre oppgaver, og vi så på Norsk Luftambulanse som en konkurrent som drev med uryddige metoder. På siste kveld av øvelsen møtte jeg på gjengen fra NLA og grunnleggeren Jens Moe i resepsjonen. Da ga jeg Jens huden full. Og avsluttet med å spørre om han hadde jobb til meg.   Hva i all verden skjedde?   Hehe. Nei, du vet – jeg visste at det lå an til at jeg skulle beordres inn til Forsvarets Overkommando, og det hadde jeg ikke lyst til. Derfor tenkte jeg at det ikke kunne skade å bli litt kjent med mulighetene. Og på mandag ringte Jens Moe meg og lurte på om jeg hadde ment det alvorlig. Han hadde nemlig jobb til meg, viste det seg.   Hvordan opplevde du å komme inn som skeptiker?   Jeg skiftet syn ganske kjapt, da jeg fikk mer kunnskap om hvordan Norsk Luftambulanse faktisk arbeidet. Og ikke minst: da jeg oppdaget den utrolige støtten lokalbefolkningen i distriktene ga oss. Jeg begynte som flyger på basen i Stavanger, og under et arrangement på Kvitsøy kom befolkningen faktisk og dannet en ring rundt helikopteret, for å vise hvor mye de verdsatte den nye tryggheten som helikopteret ga til øysamfunnet. Deres eneste vei til sykehuset hadde til da vært båt. Og så husker jeg en ulykke på en gård inne i dalene, hvor en bestefar hadde vært fryktelig uheldig og kjørt over barnebarnet med traktor. Det var heldigvis bare noen bruddskader som vi behandlet på stedet, før vi gjorde oss klare

NR. 2  2018

«Jeg husker mitt første oppdrag, der vi landet i et trangt boligfelt, gikk inn i huset og måtte konstatere at det var en krybbedød, og at vi ikke kunne gjøre noe. Det var en tøff start.»

PILOT  45

Lars-Erik Stav (38) PILOT I NORSK LUFTAMBULANSE

Per Gjertsen

– Jeg fløy Bell 412-helikopter i Forsvaret i 13 år, før jeg begynte i Norsk Luftambulanse sommeren 2017. Det var en stor overgang! Og denne nye tjenesten har gitt meg mye allerede, det føles både riktig og viktig.

BLE OMVENDT: Per Gjertsen gikk fra å være arg motstander av Norsk Luftambulanse til å bli flygesjef der.

til å dra. Da sto familien der og sa: «Vi har jo allerede middagen klar inne på kjøkkenet, dere vil ikke spise sammen med oss før dere reiser inn til sykehuset?».   Hva gjorde dere?   Vi setter alltid pasientens behov først, så vi sa takk, men nei takk– og tok med oss jenta og fløy med én gang. Middagen fikk vi spise senere. Men det sier jo noe om at de satte pris på oss!   Hvordan var overgangen fra Forsvaret til Luftambulansen for deg?   Det første som slo meg var de enormt positive menneskene, det var en slags gründerånd og en vilje til å få ting gjort. Og så var det selvsagt en sterk opplevelse å komme så tett på mennesker i vanskelige situasjoner. Jeg husker mitt første oppdrag, der vi landet i et trangt boligfelt, gikk inn i huset og måtte konstatere

at det var en krybbedød, og at vi ikke kunne gjøre noe. Det var en tøff start, men jeg fikk også se hvordan vi som luftambulansefolk kunne vise omsorg og være en skulder å gråte på. Det er ikke slik at piloter nødvendigvis er tøffe karer hele tida. Men du må være hard i huet for å si nei når det trengs.   Hva legger du i det?   At vi av og til må ta tøffe avgjørelser om at det ikke er sikkert å fly, selv om det ligger en alvorlig syk pasient et sted i dårlig vær, som kanskje dør om vi ikke kommer. Da krever det sitt å være den som ser på værforholdene med tåke og is, og konkluderer med at det ikke er trygt å fly. Det er ikke enkelt, men det er nødvendig.   Hvilke nyvinninger betød mest for deg som pilot i din tid i Norsk Luftambulanse?

  Jeg brukte mye tid på å lete etter nye løsninger i regi av Rikstrygdeverket, og reiste rundt i Europa for å se på utstyr som for eksempel «moving map» – altså en digital løsning som erstattet Cappelens veikart i papir, som var det vi begynte med. Den anskaffelsen betød mye for sikkerheten vår. Nattbriller testet jeg også, men sluttet før de ble tatt i bruk – det var fantastisk å kunne se både skispor, mennesker og dyr nede på bakken i mørket. Autopiloten i de nye EC135-helikoptrene var også viktig. Den reduserer arbeidsbelastningen i cockpit, spesielt ved instrumentflyving. I tillegg er de nye innflyvingsrutene som styres med GPS en svært viktig nyvinning, og vi var blant de første i Europa som fikk godkjent GPS-styrt innflyging med helikopter, takket være flygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse. Jeg er glad jeg ansatte ham i sin tid!

  Hva gjorde dere før dette systemet kom?   I starten så rekognoserte vi landingsplasser nær alle sykehjem og sykehus i tettbygde strøk, så langt vi hadde mulighet, for å finne en trygg innflyging vi kunne merke av på papirkart. Jeg husker at jeg kjørte rundt i hele Østfold i bil, snakket med rektorer og sykehjemsbestyrere og kommunebyråkrater, skrittet opp avstander og spurte om det var i orden at vi kunne merke av her og der som egnet landingsplass. Så laget vi en egen kartmappe med ferdig rekognoserte landingsplasser, for å sikre en trygg og effektiv innflyging til disse stedene. Slik holdt alle flygerne på, rundt på de ulike basene. Slik er det å bygge opp noe nytt fra grunnen av. Og med slike historier i bakhodet, er det ekstra gøy å se hvor langt vi har kommet i dag.

  Hva fikk deg til å søke hit?   Jeg husker godt at jeg som 25 år gammel, fersk helikopterpilot i Forsvaret var på luftambulansebasen i Trondheim og ble imponert over arbeidet deres. Det så ut som en god og meningsfylt tjeneste, selv om jeg var veldig happy med å være i Forsvaret. Men når mange likevel søker seg fra Forsvaret og til luftambulansen, så handler det nok om at Forsvaret består av mye øvelse og få anledninger hvor det virkelig gjelder. Her er det alvor hver gang, og det er skjerpende for oss som jobber operativt.   Hva er de største forskjellene mellom din nye og gamle jobb for deg som pilot?   Helt klart det akuttmedisinske, som er ganske nytt for meg – og som jeg nå forsøker å lære så mye som mulig om, slik at jeg kan bidra til at oppdraget går bedre. Men selve helikopteret er selvsagt også en overgang – jeg kom fra et svært gammelt helikopter som fungerer bra, men som mangler moderne systemer. Nå sitter jeg i et topp moderne helikopter med automatisk motorstyring, autopilot, radar og masse utstyr som hjelper oss å få en bedre situasjonsforståelse og kunne operere i både dårlig vær og mørke forhold. Selv om jeg er vant med å fly med nattbriller og operere i dårlig vær, tenke logistikk og ta


46  PILOT

NR. 2  2018

NR. 2  2018

Teknologi redder liv

avgjørelser som del av et crew, fikk jeg teknisk sett en ganske bratt læringskurve, så jeg sto på hardt i perioden jeg skulle sjekkes ut på helikoptertypen. Men som sagt: Det er det akuttmedisinske, det at vi flyr ut for å redde liv og helse, som gjorde at jeg ønsket å fly luftambulanse. Men enn så lenge er det pilotrollen som fyller hverdagen min, selv om jeg også selvsagt kan bidra noe ute på skadestedet.

Det er krevende å fly legehelikopter. Piloten må lande i mørket, i all slags vær – og det haster for pasienten. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har utviklet verktøy for at legehelikoptret skal kunne komme frem til pasienten raskest mulig. Slik er giverne våre med på å redde liv.

«Flygernes ekstra øyne»

  Hvordan har det vært å komme så tett på situasjoner som handler om liv og død?   Jeg var spent på det emosjonelle rundt denne nærheten til pasientene og drama-

LANDINGSAPP

Ekstra øyne på bakken

Forholdene der helikoptret skal lande, er vesentlig for besetningen om bord. De som allerede befinner seg på skadestedet, for eksempel ambulansepersonell, brannvesen eller politi, har informasjon om vær, hindringer, egnede landings­ plasser med mer som er viktig. Appen Luftambulanse gir redningsmannskaper, frivillige og andre grundig innføring i alt man trenger å vite for å kunne hjelpe helikoptret ned på en sikker måte.

Det startet med at en pilot hadde en idé: Hvorfor ikke sette ut kameraer for å se hvordan været er på ulike steder? Været setter store begrensninger for om luftambulansen kan fly eller ikke, og årlig rammes mange pasienter av disse begrensningene. 76 værkamerastasjoner er plassert over hele landet, med til sammen 157 kameraer. 16 stasjoner er planlagt eller venter på montering. Besetningen kan sjekke været på skjermer og mobilene sine, og gir piloten viktig informasjon om været på vei til pasienten. Kanskje er det en åpning i tåka som gir en annen rute? Slik når legen frem til enda flere syke og skadde.

PILOT OG MEDMENNESKE: Lars-Erik Stav ønsker å bidra på et skadested, både medisinsk og som medmenneske.

tikken, og hvordan jeg kom til å reagere på dette. Det er ikke helt nytt for meg, jeg har drevet medisinsk evakuering og fløyet hardt skadde soldater ut fra felten og inn til basen i Afghanistan på mange turer mellom 2008 og 2012, men dette er likevel noe nytt. Men det har vist seg at det har gått fint. Det er mulig jeg er et kynisk menneske, men det føles helt greit å omstille bryteren i det jeg setter meg inn i cockpiten, og dreie fokuset over på det flyoperative. Slik er det vel for de fleste fagfolk på vårt felt, selv om jeg er glad for at crewet har en god kultur for å snakke gjennom hendelser i etterkant, når vi er tilbake på basen.   Hvor håper du å se mest utvikling i årene som kommer, fra ditt ståsted som luftambulansepilot?   Som nevnt vil jeg vil gjerne se at flygerne kan involveres mer i det medisinske, slik at vi kan bli bedre til å lese situasjoner, se hva slags utstyr som trengs og dermed kunne støtte kollegene mer

effektivt ute på skadestedet. Legen er det skarpeste vi leverer, og hvis hun har to andre som kan være hands on med det praktiske, kan hun kanskje lettere løfte blikket og se det store bildet for å ta sine vurderinger. Flyteknisk sett håper jeg selvsagt at vi kan ta nye steg for å komme forbi det som ofte hindrer oss i dag, som ising, skyer og minusgrader. Jeg sliter med å se for meg at vi noen gang kan fly i lav høyde i tett tåke, men hvem vet hva framtida vil by på. Det viktigste er at vi kommer raskere fram til enda flere pasienter enn før. Det er de alt handler om.   Det er snart et år siden du begynte å fly luftambulanse. Hva har denne første tida gjort med deg?   Én ting jeg legger merke til, er at jeg er blitt mer bevisst på egne valg, som å være konsekvent med hjelm og setebelte i det jeg driver med på fritida. Det er enkle ting som dette som kan gjøre at det ikke er jeg som blir hentet neste gang noe skjer.

EFB

Alt på ett brett

Electronic Flight Bag (EFB), erstatter kilovis med papirmanualer og timevis revisjonsarbeid. Luftambulansetjenesten er underlagt strenge regler for operasjonsmanualer, kart og prosedyrer. Permene veide en del, tok mye plass i helikoptret, og krevde nøye revisjon for alltid å være oppdatert. Nå gjøres alt arbeidet på en iPad: Med noen tastetrykk blir oppdraget planlagt, nøyaktig logget og planverk revidert. Helikopteret kan i mange tilfeller komme pasienter raskere til unnsetning. Norsk Luftambulanse AS var det første luftambulanseselskapet i Europa som tok i bruk EFB i sine helikoptre. Prosjektet vant kåringen av «Årets IT-prosjekt for 2014» av Management Events rådgiverpanel, som består av IT-direktører i noen av Norges største bedrifter.

PINS

Helikoptret kan fly trygt i dårligere sikt

Rundt hvert tiende oppdrag blir avbrutt på grunn av dårlig vær. Forhåndsprogrammerte GPS-ruter gjør at piloten kan fly til en rekke sykehus i tåke og skyet vær selv om sikten er dårlig. Slike ruter er standard teknologi for rutefly som kun beveger seg mellom flyplasser, men revolusjonerende for luftambulansehelikoptre som i praksis flyr og lander overalt. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har vært med på finansiere en rekke slike ruter, som blant annet fører til at beslutningshøyden – den eksakte høyden hvor piloten avgjør om landing er gjennomførbart eller ikke – blir lavere. Dermed kan piloten i dag fly pasienter til en rekke sykehus under værforhold som tidligere satte en stopper for flygningen.

Foto: Fredrik Naumann / Felix Features og Øyvind Haug

VÆRKAMERASTASJONER

  På hvilken måte bidrar du som fersk luftambulansepilot der?   Som medmenneske, rett og slett. Jeg drives av å kunne bidra, hvis jeg står på et skadested og føler at jeg ikke har noe å bidra med – så gir det en dårlig følelse. Derfor er det ofte de pårørende jeg kan ivareta så godt jeg kan, folk reagerer veldig ulikt når det skjer dramatiske ting. Da kan det være greit å ha en som er der og snakker med dem, som kan ta dem med litt unna og forklare hva som gjøres på pasienten, hvorfor maskinen som er koblet til lager slike lyder og være en slags støtte når alt er kaos. Men i framtida ser jeg for meg at jeg også kan bidra med en hånd eller to på det rent medisinske, det er jeg veldig klar for.   Hvordan blir det mottatt av kollegene?   I Norsk Luftambulanse har jeg møtt en kultur hvor folk mer enn gjerne deler kunnskap og innsikt i faget. Det er ikke bare en real boost for meg, men også en fordel for oss som kolleger og for hele oppdraget. De aller fleste legene er flinke til å involvere den som viser interesse, og det passer fint for meg som ønsker å bidra og som spør og graver hver gang jeg lurer på ting. Jeg merker jo at de som jobber her, er håndplukket ut fra en felles drive til å bli bedre på det vi gjør. Jeg har i det hele tatt blitt både fascinert og imponert over det medisinske miljøet da jeg kom hit. Jeg frakter en lege ut i felten, og enten vi blir stående langt nede i en grøft langs landeveien eller inne på et lite og trangt hyttesoverom, uansett hva som har skjedd med pasienten, så ser jeg en fagperson som har svært god kunnskap om hvordan vi skal legge opp behandlingen. Det motiverer stort.

UTVIKLING  47


NR. 2  2018

TEKNISK  49

Teknisk

SKRUR FOR Å BERGE LIV

NYTT OG GAMMELT: BO 105 (t.v) ble erstattet med nye helikoptre fra Airbus.

H

ver eneste dag hele døgnet, året igjennom, skal et legehelikopter være klart til å rykke ut fra landets legehelikopterbaser. Avanserte maskiner med livsviktig medisinsk utstyr og legespesialist skal ut til pasientene. Liv skal reddes. Helse skal spares. Norsk Luftambulanse AS har hatt teknisk vedlikehold like lenge som driftstillatelse. I en hvit kloss av en bygning helt inntil rullebanen på Gardermoen vest ligger teknisk base med til sammen 37 ansatte, hvorav 25 er teknikere. Oppgaven er krystallklar: Sørge for best mulig tilgjengelighet for de 21 legehelikoptrene. Her er det plass til maskiner og folk. Latter og smil.

Da Erland Ekeberg startet som tekniker i 1985, var de fire ansatte som lyttet, kjente og så på helikoptrene de skulle skru på. 40 år senere, kobler Christer Mortensen på en datamaskin som på mange måter har erstattet sansene. Tekst: Erland Kroken Foto: Fredrik Naumann / Felix Features

FIRE ANSATTE I 1985 Da Erland Ekeberg startet som tekniker i Norsk Luftambulanse AS i 1985, var det en ganske annen verden. Året da Titanic blir funnet og Bobbysocks vinner Melodi Grand Prix består teknisk avdeling av fire ansatte og en lagerbygning i Drøbak. Vi treffer 64-årige Ekeberg, som ikke har gjort annet hele sitt yrkesaktive liv enn å skru og mekke på flygende maskiner. Inne i hangaren er det travel virksomhet. Ved siden av sitter kollega Christer Mortensen. Han har heller ikke gjort annet i sitt yrkesaktive liv enn å være tekniker på helikopter. Christer er 27 år og startet i selskapet i fjor. De to kollegaene har mer enn yrkesvalget felles, begge har

tidligere jobbet i Helikopterservice AS. Erland vokste opp i indre Østfold med familien. En av kameratene hans hadde en far som jobbet på luftvernsanlegget i Trøgstad ikke så langt unna. Noe som gjorde at han var godt informert om utdanningsmulighetene i Luftforsvaret. – Valget om å utdanne meg som flytekniker var ikke så vanskelig, forteller han. Etter militæret bar det til Helikopterservice AS, som fikk store kontrakter i forbindelse med oljeoppturen på slutten av 70-tallet. – Disse årene var en fantastisk tid, minnes Erland. – Du fikk oppturen, og jeg fikk oppleve oljenedturen, ler Christer. Inkludert læretid jobbet han sju år for selskapet før han startet i jobben som tekniker i fjor. – Hvordan var det å jobbe som tekniker på midten av 80-tallet? – Det var en utrolig spennende tid. Luftambulansetjenesten ble drevet kun med innsamlede midler og støtte, og vi gjorde langt mer enn bare å reparere og vedlikeholde. Legehelikoptret vi brukte den gang, en såkalt BO 105, var helt grei å jobbe med. Ikke ulikt i dag, men mye mer mekanisk enn dagens helikoptre, forteller Erland. LYTTE, FØLE OG SE 64-åringen synes det er én ting som er ganske tydelig i teknikerjobben i dag, mot 30-40 år tilbake i tid.

ERLAND EKEBERG (64) • • • • •

Flytekniker Bor: Drøbak Ansatt siden: 1985 Gift og tre barn Fritid: Bobil og familie

CHRISTER MORTENSEN (27) • • • • •

Flytekniker Bor: Oslo Ansatt siden: 2017 Kjæreste Fritid: Friluftsliv, klatring og trening.


50  TEKNISK

NR. 2  2018

NR. 2  2018

TEKNISK  51

– I «gamle dager» kunne vi i mye større grad lytte, føle og se for å vurdere helikoptrets helse. I dag handler det om analyse. Vi plugger inn en datamaskin som forteller oss om helikoptrets status. Likevel, det er ikke mindre jobb i dag, og det er samme mål, alt handler om å øke sikkerheten. Jobben som tekniker er mangesidig, utfordrende og travel. Christer er akkurat tilbake fra tur – retur Arendal. – Vi har et vaktsystem som gjør at teknikere skal være tilgjengelig hele tiden. Jeg hadde såkalt bakvakt denne lørdagen. Hovedvakt var opptatt, og dermed ble det min oppgave å dra til Sørlandets base, smiler 27-åringen. HANDLER OM Å REDDE LIV – Du har jobbet i dette systemet litt over ett år, hva er ditt inntrykk? – Det er et svært godt arbeidsmiljø hvor folk strekker seg langt for hverandre. Ikke bare vi på teknisk avdeling, men også ute på basene. Alle stiller opp for hverandre. Det er ingen problemer med å spørre om hjelp, om det er en tekniker-kollega eller en av mannskapet. Dette er ikke en jobb som bare handler om å skru og mekke, det handler om å redde liv og skape beredskap. I bakhodet er hele tiden «Når er maskinen klar?». Christer har utdannet seg via videregående med VG 1 elektrofag, og deretter VG2 og VG3 flyfag, etter det ble det to år med læretid. Til slutt fikk han fagbrev. Eksamener i matematikk, fysikk, lover, regelverk, aerodynamikk og flyteori og mye mer må bestås. Pensumet er regulert av det Europeiske flysikkerhetsbyrået EASA. En utdannelse som ikke fantes da Erland Ekeberg startet. Det er travle dager, og ofte lange kjøreturer. – Det er så tilfredsstillende når en oppgave løses. Jeg må si jeg var ganske fornøyd da jeg opplevde at alarmen gikk kort tid etter at jeg var ferdig med helikoptret i Arendal på lørdag, smiler Christer. Erland Ekeberg har nesten ikke vært hjemme de to siste månedene. Etter 33 år i Norsk Luftambulanse AS er han fortsatt like nysgjerrig og vil lære mer. I forbindelse med innfasingen av de nye legehelikoptrene som nå settes i drift, har han vært på kurs hos leverandørene i Italia og Tyskland. – Vi har et godt og tett forhold til alle våre leverandører, sier han.

LANG FARTSTID. Erland Ekeberg (64) er en erfaren flytekniker og har opplevd en voldsom utvikling.

HØY KOMPETANSE. Christer Mortensen (27) har sju års erfaring som flytekniker. Han trives med travle dager og spennende utfordringer.

Kontinuerlig trening og oppdatering, sette seg inn nye ting er ikke nytt for noen av dem. Det er hverdagen. Ukentlig gjennomføres hangarmøter hvor de utveksler erfaringer og sørger for påfyll, og det er jevnlige større samlinger. Verken Christer eller Erland sier de er spesielt opptatt av fly. Erland har A-sertifikat for småfly, men omtrent ikke brukt det, mens Christer har A-sertifikat for fallskjerm. Fritiden handler om andre ting. Erland ler litt av seg selv. Etter et langt liv med seilbåt, en naturlig aktivitet for en som bor i Drøbak, ble det et skifte for noen år siden til bobil. – Nå kjører vi til de stedene vi tidligere seilte til, ler han. Christer, som opprinnelig kommer fra Sarpsborg, bor nå i Oslo er opptatt av friluftsliv, klatring og trening. Under vinter-OL på Lillehammer i 1994 hadde Norsk Luftambulanse AS beredskap. En veldig spesiell og spennende

sjekter som sikkert blir viktige i årene som kommer, sier Erland. I tillegg til medisinsk utvikling skjer det mye utvikling flyoperativt. Saker som griper inn i teknikernes hverdag. – Det skjer mye utvikling hele tiden. Og det er moro. Moving map, eller elektronisk kart, hvor kartet beveger seg etter hvert som en flyr, kom jo for en del år siden. Nå kommer det stadig nye såkalte faste PiNS-ruter. Det er GPS-baserte innflygingsruter til sykehusene, noe som har gjort at legehelikoptrene oftere kommer frem med pasientene. Dette er databaserte faste punkter i luften som pilotene kan fly etter. Akkurat som sivil luftfart. Dårlig vær skal ikke være en hindring. Et godt eksempel på utvikling som stiftelsen har stått i bresjen for, sier Christer som må kunne dette systemet. Han syntes også forskningsprosjektet på hjerneslag er spennende, og spesielt

opplevelse i følge Erland. – For første gang hadde vi beredskap med legehelikoptre med heis. Vi har ikke heis på legehelikoptrene, det er det kun på de store redningshelikoptrene til Forsvaret. Kravet fra den Den internasjonale olympiske komite var at det skulle være med heis, slik at eventuelle pasienter kunne hentes opp. Dette var et stort prosjekt vi startet planleggingen to år før lekene startet, forteller Erland. STOR MEDISINSK UTVIKLING Den medisinske utviklingen inne i et legehelikopter har vært stor i disse 40 årene. I starten og begynnelsen av 80-tallet hadde de med respiratorer, og annet stort og tungt utstyr. I dag er det med mye mer medisinsk utstyr som er mindre, og det jaktes stadig på nye løsninger. – Der er jo Stiftelsen Norsk Luftambulanse veldig på ballen, og nå jobbes det med mange spennende utviklingspro-

ideen om å få en CT inn i et helikopter. – Ja, hvorfor ikke, smiler han. Noe teknikerne er gode på er logistikk og system. Hver 50. og 100. time skal et legehelikopter som er ute på basene ha teknisk sjekk. Større sjekk og vedlikehold gjøres ved 500 og 1000 timer. Til hver base er det lagt et system med hovedvakt og bakvakt. Teknikere som kan komme på kort varsel. – Hva er det beste med denne jobben? Teknikeren på 64 snur seg og smiler til kollegaen på 27 år. – Jeg har vært her i over 30 år og hatt en fantastisk tid. Vi har et godt miljø, det er kort vei til ledelsen, og vi har god kommunikasjon. Det hjelper å snakke sammen. Erland smiler. – Helt enig. Vi har stor frihet, og du får alltid hjelp når du spør noen, svarer Christer og tenker seg om et lite øyeblikk. – Vi er med på noe mer enn å skru. Vi er med på å redde liv, avslutter han.

TEKNISK BASE

• Ligger på Gardermoen vest. • Har ansvaret for at selskapets 22 helikoptre fra Airbus står i beredskap. • 37 ansatte fordelt på to avdelinger. • Flyteknisk avdeling (NLA CAMO) og flyverkstedet.


52  FORSKNING

NR. 2  2018

FORSKER FOR LIVET Under revolusjonen i Romania ble frøene til Stiftelsen Norsk Luftambulanses forskning sådd. Møt forskerne Petter Andreas Steen og Kristi Grønvold Bache. Begge jobber for revolusjon for pasientene. Tekst: Randi Buckley Foto: Fredrik Naumann og Marianne Wennersland

V

i drar tilbake til desember 1989. Det er revolusjon og uro i Øst-Europa. Kommunistregimer faller som dominobrikker, Berlinmuren rives, historien skrives. Nå står Romania for tur. Anestesilege Petter Andreas Steen er ikke i tvil: Han må reise dit. Slik han også har reist til Berlin og Praha samme høst. Han har en spesiell interesse for det som skjer i regionen, og et ønske om å hjelpe. Han får med seg en håndfull personell og feltsykehusutstyr betalt av Norsk Folkehjelp til den rumenske byen Timisoara. Vidar Arnulf, sjeflege og leder i Norsk Luftambulanse, er også med. Mens de jobber, hører de skudd. UTFORDRET DET ETABLERTE Til tross for alvoret snakker de også om fremtiden i Norge: Vidar Arnulf ønsker å starte med forskning på behandling og diagnose utenfor sykehuset. Det var det få som drev med, og i Europa fantes det ingen forskerstillinger for dette. – Jeg tenkte med én gang at dette var noe jeg ønsket å være med på. Forskning er jo helt nødvendig, og mye av det jeg har jobbet med har handlet om å sette spørsmålstegn ved det etablerte, sier professoren, nesten 30 år etter hendelsene i Romania. – Hvorfor mener du det? – En tredjedel eller mer av det vi i helsevesenet gjør, har ingen effekt eller kan til og med være skadelig.Tidligere ga vi for eksempel bicarbonat til pasienter med hjertestans. Vi gjorde en studie på Ullevål som viste at dette ikke hadde noen effekt i det hele tatt, og dermed ble praksisen

HAGE SOM HOBBY: Steen holder ikke lenger liv pasienter, men ivrer etter å la nye spirer gro.

stanset over hele verden. Det er ingen tvil om at forskning og medisinsk utvikling har effekt, bare se på hjertestans: På noen få tiår er overlevelsen doblet. HØYTHENGENDE PRISER Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Lærdal gikk sammen om å finansiere et professorat i akuttmedisin utenfor sykehus, det aller første i sitt slag i Europa. Petter Andreas Steen fikk professoratet i 1992. 30 år senere er Stiftelsen Norsk Luftambulanse et av Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus. – Det handlet om å være med å bygge opp et miljø med unge forskere og gi dem muligheter innen et felt som det var lite

fokus på. Jeg måtte skaffe ressurser og koble sammen forskningsmiljø som fantes. Vi måtte sette Norge på kartet i internasjonalt komitéarbeid på dette feltet og måke veien for andre. Det har vært veldig moro å være med på å inspirere unge til å forske, forteller Steen. Siden har han mottatt en rekke priser både nasjonalt og internasjonalt for sin formidable innsats: Blant annet er han utnevnt Ridder av 1. Klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden og har fått to av American Heart Association’s fremste utmerkelser, «Giant of Resuscitation» og «Lifetime Achievement Award». OPPTATT AV AMBULANSENE Med bakgrunn fra den såkalte 9-bilen i Oslo på 60-tallet, en ambulanse med legespesialist om bord, samt forskning på slag og hjertestans i USA, var Steen opptatt av kompetansen til ambulansearbeiderne. I de aller fleste tilfellene er det de som rykker ut til pasientene, uten lege. – Jeg så betydningen og effekten av opplæring av ambulansepersonell i å håndtere hjertestans og ulykker. Det handlet ikke bare om å kjøre fort til sykehus; diagnose er like viktig som behandling – og hvor er det rette stedet å dra til? Lokalsykehuset, eller spesialsenter for slagpasienter eller ulykker? Dette var helt essensielt for meg å jobbe med og forske på, forteller Steen. – Hva tenker du om Stiftelsen Norsk Luftambulanses betydning og bidrag? – Det begynte jo som en ideell innsats hvor Jens Moe, som jeg faktisk kjente godt fra militæret, pushet noe som det offisielle Norge ikke ville ha. Det var en viktig grasrotbevegelse som viste effekten av luftambulansen, og som etter hvert har gjort mye bra innenfor forskning og utvikling for pasientene, sier Steen. Selv om han nå er pensjonist, er engasjementet like stort. Det må settes enda mer fokus på å sette det man har forsket seg frem til ut i livet, mener Steen. – Det tar fem til ti år fra man finner ut at noe er nyttig eller skadelig til det er tatt i bruk i helsevesenet. Der spiller Stiftelsen Norsk Luftambulanse en viktig rolle, etter min mening, siden en del av deres forskning dreier seg om system. Hvordan får vi gjort teori om til praksis, hva og hvor er barrierene? Og ikke minst: Er kvaliteten god nok – og hvem følger opp arbeidet? Det hjelper jo ikke med strålende forskingsresultater om det ikke blir brukt, slår han fast.

NR. 2  2018

FORSKNING  53

PETTER ANDREAS STEEN (71)

• Pensjonert professor i akuttmedisin • Lege og spesialist i anestesiologi • Erfaring fra legebemannet ambulanse i Oslo • Erfaring og utdanning fra Mayo-klinikken i USA • Tidligere leder for anestesiavdelingen ved Oslo universitetssykehus


54  FORSKNING

– Min jobb er å overbevise andre i tunge fagmiljøer om å bli med og sammen dra i lik retning. Da blir det resultater. Det at helseminister Bent Høie i dag trekker frem slagambulansen som et viktig forskningsprosjekt for medisin utenfor sykehuset, er et bevis på dette. Samarbeidet mellom oss og Sykehuset Østfold i dette prosjektet er ekstremt viktig, sier Kristi Grønvold Bache. Det er all grunn til å lytte når cellebiolog Grønvold Bache snakker. Hun har dedikert hele sitt yrkesaktive liv til forskning, og legger sin ære i å produsere solid, kunnskapsbasert forskning basert på riktig metodikk, statistikk og planlegging, tidvis til forskernes fortvilelse. KREVENDE PROSJEKTER Hun fikk Kongens Gullmedalje for fremragende, yngre forskere for doktorgradsarbeidet sitt i 2005. Senere jobbet hun som forsker ved University of California. Nå, som forskningsleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, har hun blant annet hovedveilederansvar og medansvar for flere stipendiater som forsker på ulike områder innen akuttmedisin utenfor sykehus. De aller fleste er leger, men også molekylærbiolog, psykolog og sykepleier er å finne blant stipendiatene. – Vi ønsker oss et spesielt engasjement for denne saken. Det er til dels krevende prosjekter forskerne våre skal stå i. De må samle data, søke om godkjenning fra etiske råd, samtykker fra pasienter, og håndtere overgangen mellom utenfor og innenfor sykehuset. Det er gjerne slik at de beste stipendiatløpene kaster av seg nye prosjekter og avdekker behov for ny forskning; det blir som en russisk babushka­dokke, sier hun. – Hva kjennetegner forskningen til Stiftelsen Norsk Luftambulanse? – Vår forskning skal være kunnskapsbasert. Men hva betyr det? Jo, at vi systematisk oppsummerer kunnskapen som finnes, og ut fra dette finner kunnskapshull og utarbeider hypoteser innen vårt oppdrag. Det skal være et behov for det vi forsker på. Vi kan ikke alltid vite om det vi gjør har betydning i forkant, men det ligger også i vårt oppdrag - det er en selvfølge at forskningen er helt uavhengig. Vi er ikke redd for resultatene; de er ikke gode eller dårlige, men kommer fra det metoden og datainnsamlingen viser, slår Grønvold Bache fast. Hun peker på at forskning tar tid, og mener at det er viktig å ha mot til å tenke langsiktig, stort og dypt.

NR. 2  2018

NR. 2  2018

FORSKNING  55

Forskerstipendiatene Vi ønsker å gjøre en forskjell for de aller sykeste og skadde pasientene. Derfor forsker vi på akuttmedisin utenfor sykehus.

KRISTI GRØNVOLD BACHE (46)

• Forskningsleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse • Utdannet cellebiolog med hovedfag i molekylær cellebiologi ved Universitetet i Oslo (UiO) • Doktorgrad ved Radiumhospitalet i molekylærbiologi og biokjemi • Postdoktor ved University of California (San Diego) • Forsker ved Oslo universitetssykehus • Har forskerstilling ved UiO

KORT TIDSVINDU – Skal vi gjøre en forskjell for pasienten, må vi ta eierskap til forskningen, og tørre å stille medisinske, systemrelaterte og sikkerhetsmessige spørsmål som griper lengre inn i fremtiden. De aller sykeste og skadde pasientene har ofte bare et kort tidsvindu for behandling, og det avhenger av kroppens mekanismer. Jeg ønsker å få større forståelse for hva som skjer i kroppens mekanismer ved akutt sykdom og skade, det er den eneste måten vi kan finne frem til verktøy som kan brukes til behandling og diagnose. Vi kan være med på å bidra med denne kunnskapen og til å bruke den til vårt formål. Fortsatt hender det at Kristi og hennes kollegaer møter motstand inne på sykehusene, slik Jens Moe og hans kollegaer

gjorde da de begynte å fly legehelikopter. Triggeren var da en 12 år gammel gutt druknet i Groruddammen i Oslo. Moe var overbevist om at gutten ville overlevd med legehjelp der det skjedde. – Enkelte mener at det er litt «over the top» å drive så avansert utenfor sykehus. Vi er ikke i stedet for, vi er et supplement til den ekstremt viktige jobben ambulansetjenesten gjør. Vi jobber for de aller, aller sykeste utenfor sykehuset. De som er så dårlige at kun avansert medisinsk behandling av en spesialist på stedet vil redde livet deres eller bedre utfallet. Som hjerneslagpasienten som ikke får behandling fordi tiden ikke strakk til. Eller det lille barnet som har druknet. Og det er jo i grunnen slik det hele startet, avslutter forskningslederen.

ANNE SIRI JOHNSEN STORE ULYKKER

GEIR ARNE SUNDE AVANSERT LUFTVEIS­ HÅNDTERING

WENCHE TORUNN MATHIESEN FØRSTEHJELP

ESPEN FEVANG PASIENTBEHANDLING

LARS NÆSS-PLEYM SYSTEMER FOR KVALITETS­ SIKRINGSARBEID

HENRIETTE SOLBERG JÆGER BIOMARKØRER

KRISTEN RASMUSSEN BEMANNING AV ­LUFTAMBULANSEN

INGRID ELISE HOFF BLODSIRKULASJON OG ­VÆSKEBEHOV

MARTIN SAMDAL UTKALLINGSKRITERIER

ÅKE ERLING ANDRESEN PREHOSPITAL LUFTVEIS­ BEHANDLING

KRISTIN TØNSAGER DOKUMENTASJONSKVALITET

HELGE HAUGLAND KVALITETSMÅLING

VAN TRAN NGOC PHUC HJERTESTANS

PER BREDEMOSE CREWTRENING I ARBEIDSTIDEN

ALEXANDER KOTTMAN LUFTVEISHÅNDTERING UTENFOR SYKEHUS

HELGE EIDING TRYGGERE INTENSIV­ TRANSPORTER

KARIANNE LARSEN BEHANDLING AV HJERNESLAG UTENFOR SYKEHUS

TINE ALMENNING EIDE SØVN OG TRETTHET BLANT PILOTER OG REDNINGSMENN

DAG STÅLE NYSTØL SAMSPILL MELLOM PRE­ HOSPITALE AKTØRER

JAN HARALD NILSEN HYPOTERMI

JOSTEIN RØDSETH BREDE OVERLEVELSE VED HJERTESTANS UTENFOR SYKEHUS

LARS JACOBSEN PREHOSPITAL ULTRALYD


56  SLAGAMBULANSE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

SLAGAMBULANSE  57

Slagambulansen

VINDUET FOR BEHANDLING Hvor lenge er du villig til å vente på pizzabudet hvis du er sulten? På rørleggeren hvis det svømmer over på badet? Hvor lenge er du villig til å vente på behandling hvis du mister to millioner hjerneceller i minuttet? Vi møter hjerneslag med diagnostikk, behandling og forskning i verdenstoppen. Tekst og foto: Marianne Wennesland

F

or de 12 000 nordmennene som hvert år får hjerneslag, står mye på spill: Evnen til å bevege seg, snakke, se og begripe kan ryke når blodsirkulasjonen i hjernen hindres av en blødning eller blodpropp. Uten oksygentilførsel dør to millioner hjerneceller i minuttet – i verste fall også pasienten. LITE TIDSVINDU, STORE UTFORDRINGER Det haster å finne ut om pasienten har propp eller blødning i hjernen. Blodproppløsende medisin kan være livsfarlig for en pasient med hjerneblødning, og de to gruppene trenger ulik behandling raskt. De som har hjerneblødning må til et sykehus som kan gi nevrokirurgisk behandling, mens de med blodpropp trenger trombolyse, også kalt Plumbo på folkemunne. Medisinen kan bare gis de første 4,5 time-

ne etter symptomutbrudd og 60 prosent rekker ikke frem til sykehus i tide. Geografi og logistikk er bare noen av utfordringene i det lille behandlingsvinduet. – Noen steder i Norge gjør avstander det umulig å nå frem til akutt slagbehandling i tide; Karasjok og Kautokeino er for eksempel mer enn 4 timer unna tilbudet i Hammerfest og Kirkenes. Andre steder går tiden tapt ved at pasienten sendes innom for mange helseinstanser før de kommer til behandling. Oslo er blant stedene i landet hvor det tar lengst tid å bli innlagt på rett sted, forteller Maren Ranhoff Hov (34). Sammen med Karianne Larsen og Henriette Solberg Jæger utgjør hun en slagkraftig forskertrio. Deres doktorgrader sikter mot å spare tid for slagpasienter, og er tilknyttet en

spesialbygget ambulanse som kom rullende ut av Stiftelsen Norsk Luftambulanses ønske: At pasienter skal bli møtt med en CT-scanner, på hjul og på sikt i lufta, slik at de kan ta bilder av hjernen og dermed få diagnose og behandling raskere. SLAGFORSKNING I VERDENSKLASSE Det er kun en håndfull land i verden som forsker på slagambulanser. Unikt for det norske forskningsprogrammet, finansiert av giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, er bredden og nærheten til det eksisterende helsetilbudet: Ifølge Ranhoff Hov ser USA, Tyskland, Thailand og Australia også på om det er best for pasienten å få trombolyse i ambulansen eller på sykehuset, men Norge er alene om å kombinere det med utvikling av hvordan man best kan diagnostisere slag.


58  SLAGAMBULANSE

NR. 2  2018

NR. 2  2018

SLAGAMBULANSE  59

HVEM FÅR HJERNESLAG? • 12 000 nordmenn i året, forventet å øke med 50 prosent innen 2030. • 46 prosent er kvinner, 54 prosent er menn. • Rundt 80 prosent er 65 år eldre. • 372 av 12 000 er 18-44 år. • 888 av 12 000 mister livet. Kilde: LHL Hjerneslag og Norsk Hjerneslagregister.

I tillegg er Norge det eneste som forsker på om legene som jobber med akuttmedisin utenfor sykehuset kan gjøre denne jobben. Dette gjør resultatene enklere å ta i bruk. ANESTESILEGER STILLER DIAGNOSEN Det manglet ikke på hevede øyenbryn da Maren Ranhoff Hov i 2012 begynte å forske på om anestesileger kan diagnostisere hjerneslag ved hjelp av CT og en standardisert klinisk undersøkelse: – Mange var skeptiske til at andre enn radiografer, radiologer og nevrologer, som tradisjonelt har ansvar for dette, kunne klare oppgaven, men vi har knapt nok nevrologer til å bemanne sykehus-Norge. Anestesilegene i luftambulansetjenesten er vant til å jobbe utenfor sykehuset hvor man aldri vet hva man møter. De kan gi pasienter livreddende behandling ved en rekke komplikasjoner og diagnoser, og jobber allerede i den prehospitale tjenesten vi sikter mot å få slagbehandlingen inn i, sier Ranhoff Hov, som mener hjerneslag får mer oppmerksomhet som sykdom nå enn for seks år siden: Nå går helseministeren rundt og snakker om at hjerneslag er en blålysdiagnose – slik var det ikke da. Jeg synes Stiftelsen Norsk Luftambulanse skal være stolte av at vi satset og har vært med på å løfte dette fokuset. I 2014 rullet den spesialbygde ambulansen ut på veiene i Østfold utstyrt med CT-scanner og med et mannskap bestående av en anestesilege, en sykepleier og en paramedic. Ranhoff Hov startet da å forske på om førstnevnte etter opplæring kunne tolke CT-bilder på samme måte som nevrologer som fikk tilsendt bildene fra bilen. I vår forsvarte hun doktoravhandlingen med tittelen «Prehospital Assessment of Acute Stroke». Resultatene viser at anestesilegene klarer oppgaven. Og at pasientene som ble møtt av slagambulansen i snitt sparte 39 minutter fra symptomutbrudd til diagnosen ble stilt. Det tilsvarer 78 millioner hjerneceller. KRITISKE MINUTTER 39 minutter kan redde vesentlige funksjoner, ifølge Lars Tveit, konstituert overlege ved Nevrologisk Avdeling på Østfold Sykehus Kalnes, som tar imot

Å VÆRE ELLER IKKE VÆRE: Nevrolog Karianne Larsen forsker på hvordan det går med dem som har blitt møtt av slagambulansen og hvor godt ordningen fungerer. Hodet hun holder, brukes til å teste CT-maskinen.

pasientene fra slagambulansen: – Vi avventer svar på hvor mange minutter som i realiteten blir spart til behandlingsoppstart, noe Karianne Larsen nå forsker på, men på generelt grunnlag kan disse minuttene ha mye å si for skader på språk, håndfunksjon og gange, sier han. Tveit har jobbet med slagpasienter i over fire år og er en del av teamet i sykehusets slagmottak. Pasientene fra slagambulansen utpeker seg som spesielt fornøyde: – De forteller at de blir møtt av et proft team og føler seg ivaretatt. Mange uttrykker entusiasme for å være med i forskningsprosjekt med den oppfølgingen dette innebærer. SAMMENLIGNER BEHANDLINGER Nevrolog og doktorgradsstipendiat Karianne Larsen kjenner hjerneslag på godt og vondt: To av hennes besteforeldre døde av dette. En av dem ble avvist på legevakten tross klare slagsymptomer, og hun måtte selv skrive ham inn på nærmeste sykehus.

Dette, samt opplevelsen av god slagbehandling, motiverer henne: – Jeg har sett pasienter som har problemer med å snakke og ikke kan bevege halve kroppen og som etter trombolyse kan føre en normal samtale og bevege seg igjen. Når proppen er stor og fiskes ut manuelt på sykehuset, kan denne effekten komme i løpet av minutter. Alt avhenger av hvor raskt man kommer til behandling, sier hun. I mai 2017 nådde slagambulansen en milepæl: En slagpasient fikk for første gang trombolyse av en anestesilege utenfor sykehus. Siden da har 17 slagrammede fra 30 til 93 år fått den proppløsende behandlingen på vei til sykehuset, en av dem i løpet av den første timen etter slaget når behandlingseffekten er størst. Pasienter med hjerneblødning har blitt fraktet direkte til Rikshospitalet hvor de kan få nevrokirurgisk behandling. Larsen forsker på hvor godt ordningen fungerer til sammenlikning med akutt slagbehandling på sykehus. – Jeg ser blant annet på tidene fra pasienten har symptomer til de ringer 113, møtes

CT PÅ HJUL: Ved å ta med en CT-scanner ut til pasienten kan slagambulansen skille propp fra blødning i hjernen, sikre raskere behandling og spare hjerneceller.


60  SLAGAMBULANSE

NR. 2  2018

STANDARDISERT UNDERSØKELSE: Lege Åke Erling Andresen har fått opplæring i den samme hjerneslagundersøkelsen som nevrologer på sykehus bruker.

av slagambulansen, diagnostiseres, behandles og hvordan det går med dem på sykehuset og videre. Resultatene sammenlikner jeg med tilsvarende løp for pasienter som kommer inn med vanlig ambulanse, forteller Larsen, som også kjører jevnlige treningsøkter for mannskapet i slagambulansen hvor hun driller dem i standardisert slagundersøkelse, CT og trombolyse. BLODPRØVEN SOM KAN ENDRE ALT Molekylærbiolog og doktorgradsstipendiat Henriette Solberg Jæger, som samarbeider tett med Larsen, har også mistet to besteforeldre til slag. I løpet av de neste fire årene skal hun saumfare 400 blodprøver fra slagambulansen i jakten på små sladrehanker som kan diagnostisere hjerneslag: – I blodet finnes det biomarkører fra de fleste organene i kroppen og de brukes allerede til å diagnostisere hjerteinfarkt, muskelskader, kreft og nyresvikt. For at blodprøver skal kunne erstatte CT-scanning av hjernen, må vi imidlertid ikke bare må påvise at hjernen er syk eller

ikke syk, men også skille mellom propp og blødning, forklarer Solberg Jæger. Forskere i andre land har funnet en biomarkør som indikerer hjerneblødning, GFAP, men det er uklart hvor raskt den dukker opp i prøvesvar og om den er målbar ved små blødninger. Solberg Jæger leter etter svar i en kombinasjon av markører; et fingeravtrykk. Finner hun det, vil man i fremtiden kunne diagnostisere hjerneslag med noe som likner en graviditetstest. – Man får mange slike hurtigtester for prisen av en CT-scanner, de er små og lette å plassere overalt i helsevesenet, fra fastlegen til helikoptre. Jeg får nesten litt ærefrykt når jeg tenker på hvor mange en slik test potensielt kan hjelpe, sier Jæger, som innrømmer at hun på en måte leter etter nåla i høystakken: – Jeg håper jeg finner den, men tenker at prosjektet uansett har stor verdi for videre forskning. Jeg kan si til nestemann at «nå har jeg lett gjennom hele denne delen, så kan du lete videre herfra».

SIKTER HIMMELHØYT De tre slagambulanse-forskerne er enige om minst to ting. Det ene er at det største potensialet for å få flere slagpasienter inn i behandlingsvinduet, ligger utenfor sykehuset. Maren Ranhoff Hov starter nå et nytt forskningsprosjekt med mål om at flere av dem skal identifiseres tidligere: Som et ledd i dette skal 550 ansatte i Oslo og Akershus ambulansetjeneste få opplæring i den samme undersøkelse som slaglegene bruker, samt en app med piktogrammer for å enkelt sjekke av symptomer i møte med pasientene. Trioen er også enige om at slagbehandlingen på sikt skal til himmels for å nå raskere frem. Stiftelsens utviklingsavdeling ser på hva som skal til for å skape et slaghelikopter med eksisterende og fremtidig teknologi. Der ville hurtigtesten Solberg Jæger jobber mot kommet godt med, men Larsen og Ranhoff Hov tror det kan gå tid før den er klar: «Kan man putte en Tesla i verdensrommet, så kan vi putte CT i helikopter!»

NR. 2  2018

SLAGAMBULANSE  61

FORSKER VIDERE: Maren Ranhoff Hov leverte i vinter en doktorgrad som slo fast at anestesileger med opplæring klarer å stille slagdiagnose utenfor sykehus.

SLAGMOTTAKET: Nevrolog Lars Tveit tar imot slagpasientene ved Østfold Sykehus Kalnes og vet hvor viktig tid er for dem.

BLOD-DETEKTIVEN: Stipendiat Henriette Solberg Jæger leter etter informasjon i blodprøver tatt av pasientene i slagambulansen.


62  HELIKOPTERKABIN

NR. 2  2018

NR. 2  2018

HELIKOPTERKABIN  63

Innovasjon

FREMTIDENS HELIKOPTER? Bak cockpiten, hvor piloten kan nå alt i blinde, jobber luft­ambulanse­legen. Der spiller ikke menneske og maskin alltid på lag. Det ønsker Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse å gjøre noe med. Tekst: Randi J. Buckley Foto: Erland Kroken

I

rene Reodor Felgen-stil bygger prosjektleder og industridesigner Even Wøllo en fullskala modell av en helikopterkabin. Her skal lege, pilot og redningsmann få leke og jobbe seg frem til løsninger for bedre pasientsikkerhet og arbeidsrom. – I en helikoptercockpit er alt tilpasset mennesket i et strøkent miljø, hvor piloten rekker alle knappene i blinde. Mens i kabinen bak må mennesket tilpasse seg maskinen i mye større grad. Her er kritisk utstyr som sprøytepumper, oksygen og monitoreringsutstyr. Skal legen sjekke én ting, må hun eller han ofte snu ryggen til kritisk utstyr og pasienten. Vi skal ikke tegne fasiten for hvordan det skal se ut, men jobbe frem ideelle løsninger og vise mulighetene, sier Wøllo.

EVEN WØLLO (54)

• Prosjektleder for forskning og utvikling i Stiftelsen Norsk Luftambulanse • Utdannet industridesigner ved SHKS, Instituttet for Industridesign i Oslo • Lang erfaring innen idé- og produktutvikling og fra prosjekter • Oppført som oppfinner på 17 patenter • Tildelt en rekke utmerkelser, blant annet Norsk Forms pris til unge formgivere, Hedersprisen for god design fra DogA og flere merker for god design fra Norsk Designråd

MER EFFEKTIVT

• Hva er tidstyvene? Kan de fjernes eller gjøres mindre med andre løsninger?

BEHANDLING INNE

• Hvilke løsninger gjør at legen kan gjøre mer inne i kabinen, i ly av været?

SIKKERHET

• Hvordan påvirker plasseringen av utstyr pasientsikkerhet?

ARBEIDSSTILLING

• Hvordan oppnå best mulig ergonomi?


Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Hurra, vi fyller 40 år! I forbindelse med jubileet utgir vi en flott jubileumsbok - REDDET. Gi kroner, Giet etgavebidrag gavebidragpå på495 kroner 495 så såfår fårdu duboka bokasom somtakk. takk. Gå Gåinn inn på på norskluftambulanse.no norskluftambulanse.no Boken uniktbilde bildeav avhvordan hvordan Boken gir gir et et unikt stiftelsen jobberhver for åeneste gjøre luftstiftelsen jobber dag ambulansetjenesten enda bedre for å gjøre luftambulansetjenesten rustet til å redde liv. flere liv. enda bedre rustetflere til å redde Her lese spennende spennendehistorier, historier, blant Herkan kan du du lese blant annet hvordanforskerne forskernejobber, jobber, annet om om om om hvordan om utviklingsprosjekter, omlivsviktige livsviktige utviklingsprosjekter, ogog dudu får treffe menneskene som brenner for får treffe menneskene som brenner for at skalbli blienda endabedre. bedre. atdenne denne tjenesten tjenesten skal Boka er rikt illustrert med en rekke bilder.

Forfatter: Hanna Norberg Antall sider: 200 Forlag: Skriptor Innbundet Boken sendes ut i slutten av mai.

Profile for Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Jubileumsnummer 0218  

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år! I den anledning gir vi ut et jubileumsmagasin som viser historien vår, hvor vi er i dag, og hvo...

Jubileumsnummer 0218  

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år! I den anledning gir vi ut et jubileumsmagasin som viser historien vår, hvor vi er i dag, og hvo...