__MAIN_TEXT__

Page 1

Magasin  1 | 2018 De gode skal bli bedre Behandlingen gjorde pasienten frisk og fin, men kvalitet og resultat er ikke det samme, sier stipendiat Helge Haugland. Side 18

Denne appen må du ha

Hver dag snakker sykepleier Thomas Christensen på 113-sentralen med fortvilte mennesker som trenger hjelp, men ikke vet hvor de er. Side 21

LEGEBILEN REDDER LIV

I 40 år har legebilene rykket ut fra legehelikopterbasene. Bare i fjor fikk rundt 1800 pasienter hjelp. Til nå har lege­ bilene vært et spleiselag betalt av givere, men nå tar staten over kostnadene. Side 10

Pappa ble Theas akutthjelper Thea skulle feire 14-årsdagen, men endte i kunstig koma for å redde livet. Hadde det ikke vært for pappa, hadde hun neppe kommet fram til sykehuset i tide. Side 30


NR. 1  2018

  3

Innhold

Sykkel, moped, bil, hybel, villa, å redde liv Støtt oss med en gratulasjonsgave.

Behovene våre skifter livet gjennom. Ting vi engang ønsket oss, virket så livsviktige der og da, men med tiden ble de mindre viktige, og snart var de redusert til hyggelige minner. En dag ønsker du deg kanskje ikke flere ting, du trenger strengt tatt ikke mer. Men hva skal folk gi deg da? Da kan tiden være inne for å tenke større – og la en gave til deg bli et bidrag til alle.

Akutt sykdom eller skade kan ramme alle, enten deg selv eller de du er glad i. Vi i Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver forskning og utvikling for å nå ut med den beste medisinske behandlingen, raskest mulig – slik at flere liv kan reddes, og flere bursdager feires. En gave til oss i ditt navn, er et bidrag til dette arbeidet, et bidrag som redder liv. Ingen gave er større enn det.

Les mer på norskluftambulanse.no/gratulasjonsgave

OPPDRAGET 8 – 27

10 LEGEBILENE På utrykning i legebilen er Andreas Krüger og Vegard Landsem sykehusets forlengede arm. I juni overtar staten også legebilene. 20 HJERNESLAG Slag er den tredje hyppigste dødsårsaken og den vanligste årsaken til varig og invalidi­ serende funksjonsnedsettelse. 22 113-APPEN Hver dag snakker sykepleier Thomas Christensen med fortvilte mennesker som ikke vet hvor de er.

INGEN Å MISTE 28 – 39

28 TILBAKE TIL LIVET Tom Robert Meborg opplevde sitt livs mareritt i november 2013. 30 AKUTTHJELPERNE Thea skulle feire 14-årsdagen, men endte i kunstig koma for å redde livet. 36 DAGEN DAG RICHARD DØDE Dag Richard Sørum (47) lever. Det takker han søsteren Karen, svogeren John Arne og heltene i rednings­ kjeden for.

ALT Å VINNE 40 – 47

43 BEDRIFT Baneservice med ett år uten skadefravær. 44 FACEBOOK-INNSAMLING Et halvt år etter at datteren Sanne (12) ble hardt skadet i en trakkulykke, samlet Siw Ødegård inn 10 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftam­ bulanse på Facebook.­ 46 PÅSKETUR Dette må du huske på hytta og på fjellet.


Jobben er ikke gjort

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

SLIK HADDE OGSÅ LUFTAMBULANSETJENESTEN I NORGE slik vi kjenner den i dag, sin spede begynnel­ se for førti år siden. Legen Jens Moe opprettet og drev luft­ambulansebaser med innsamlede midler for å bringe sykehuset ut til pasienten. Han møtte kraftig motstand, både fra politisk hold og helseve­ senet selv, før hans idé vant a ­ ksept og etter hvert ble en integrert og statlig del av vårt helsetilbud. Det er gjerne slik innovasjon fungerer. JENS MOE ENDRET MÅTEN VI TENKER OM akuttmedi­ sin utenfor sykehuset, og han utfordret helsevesenet og påvirket politikken. I dag er det vanskelig å tenke seg et Norge uten ambulansefly eller legehelikopter. I dag virker det helt logisk at man skal få legens spisskompetanse ut til seg før sykehuset kan ta over med sin ekspertise – en grunntanke Moe tok med seg fra Sveits. MEN FORTSATT ER DET SLIK AT MANGE IKKE FÅR riktig og rask nok hjelp av spesialist utenfor syke­ huset. Alvorlige hodeskader, premature fødsler, blodforgiftning, hjertestans og hjerneslag krever avansert behandling, raskt. Men det oppstår et tomrom der ute: Tiden går, og sjansen for overlevel­ se minsker. Risikoen for å ende opp som invalid eller få varige mén, øker. Hvor er spesialistene? De fleste befinner seg innenfor sykehusets vegger, et fåtall rykker ut til pasientene.

DESIGN Spoon Norge

ISSN 1503-951X

ANSVARLIG REDAKTØR Hans Morten Lossius

TRYKK Ålgård Offset

REDAKTØR Randi J. Buckley

OPPLAG 330 000

MARKEDSAVDELINGEN Telefon: 64 90 43 00 E-post: innsamling@norskluft­ambulanse.no

REDAKSJON Erland Kroken

COVER Fredrik Naumann

FOR EKSEMPEL KAN STIFTELSEN NORSK LUFT­ AMBULANSE gjennom forskningsprosjektet slag­ ambulansen, en spesialbygd ambulanse med CT-skanner og personell som kan diagnostisere et slag og starte behandling der og da, vise hvordan livsviktig tid vinnes ved å være tidlig ute med riktig kompetan­ se. Vår app Hjelp 113 er teknologi som kan redde liv: Den sender koordinatene til den som trenger hjelp rett til 113-sentralen, slik at hjelpen finner raskt frem. Du kan lese mer om appen på side 21 og 22. FØRTI ÅR ER IKKE LANG TID. Hvem vet hvordan be­ handlingen utenfor sykehus ser ut om nye førti år? Bidrag fra dere, våre givere, gjør at vi kan drive utvik­ lingen fremover. The people who are crazy enough to think they can change the world are the ones who do, sa Steve Jobs, som grunnla Apple. Én ting er sikkert: Vår grunnlegger Jens Moe hadde denne galskapen i seg. Hans innsats for pasienten var utrettelig. Den arven skal vi ta vare på for deg og dine.

STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE Postboks 94, 1441 Drøbak Telefon: 64 90 44 44 Telefaks: 64 90 44 45 WWW.NORSKLUFTAMBULANSE.NO E-post: info@norskluftambulanse.no BANKGIRO FOR GAVER

1617 20 74689

M

1

Ø M E R KE T ILJ

24

ANSVARLIG UTGIVER Stiftelsen Norsk Luftambulanse

UTVIKLINGEN GÅR RASKERE ENN NOEN GANG, og helsearbeidere får stadig høyere kompetanse. Det gir oss et mulighetsrom svært ulikt det Jens Moe hadde i 1978. Men det krever innovasjon og nytenking for å gi pasientene enda bedre og raskere behandling utenfor sykehuset. Det betyr å forene teknologi, riktig kompetanse og tenke utenfor boksen. Det norske helsevesenet er godt, men staten har ikke res­ surser til bære innovasjon og forskning alene. Ansvaret kan vi som ideell organisasjon ta.

8 Trykksak 6

VIPPS

4

K

an du tenke deg en verden som ikke går fremover, en verden uten innovasjon? Ting vi i dag tar for gitt, ble for ikke lenge siden sett på som døgnfluer: Internett, datamaskiner og TV ble ikke levnet lang levetid. I dag kan vi knapt leve uten.

2113

Om Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse Stiftelsen Norsk Luft­­ambulanse er en ideell ­organisasjon med mer enn 300 000 givere og støtte­spillere, i tillegg har vi nesten 3700 støtte­bedrifter. Målet er å utvikle luft­ambulanse­tjenesten gjennom­ forskning, undervisning og utviklings­prosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde.

Stiftelsen representerer et av Europas største forskning­s­­­­ miljøer innen akuttmedisin utenfor sykehus. Stiftelsens datterselskap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikopter­virksomhet på oppdrag fra staten. Norsk Luft­ambulanse AS er o ­ pe­ratør på ni av Norges tolv luft­ambulansebaser. Luftambulanse­ tjenesten er offentlig finansiert.

Vårt oppdrag

Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus. Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre ­tjenesten enda bedre på. Vi har satt en høy standard på luftambulanse­tjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.


6  TALLENES TALE

NR. 1  2018

TALLENES TALE

Hva skjedde i 2017? Antall givere og bedrifter som støtter Stiftelsen Norsk Luftambulanse er fortsatt høyt. Vårt mål er at enda flere akutt syke og skadde skal få rask og riktig hjelp. Med støtte fra 300 000 givere og 3700 bedrifter og gavebidrag driver Stiftelsen Norsk Luftambulanse forskning og utvikling og pådriverarbeid for pasientene som rammes utenfor sykehuset. Slik er du med på å redde liv.

S

tiftelsen Norsk Luftambulanse er en av Norges største ideelle organisasjoner, og ble stiftet i 1978 for å innføre luft­ambulansetjeneste til befolk­ ningen. Den gangen ble all drift betalt av medlemmer og sponsorer. I dag er luft­ambulansetjenesten en statlig tjeneste som har baser både for helikopter og ambulanse­fly. Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse eier Norsk Luftambulanse AS, som flyr helikopter på ni av landets 12 baser for lege­ helikopter på kontrakt med staten. I 2017 hadde disse legehelikoptrene 6150 opp­ drag. Fra 1. Juni 2018 tar selskapet over driften på de resterende tre basene. En stor milepæl i organisasjo­ nens historie er nådd.

LÆR FØRSTEHJELP Det nettbaserte kurset Akutt-ABC er tilgjengelig for alle, og gir op­ plæring i livreddende førstehjelp­ stiltak. Kurset er delt inn i ulike temaer, og er et nyttig kurs for alle. EUROPAS STØRSTE FORSKNINGS­MILJØ PÅ AKUTTMEDISIN UTENFOR SYKEHUS Stiftelsen Norsk Luftambulanse finansierer og driver utstrakt for­ skningsvirksomhet. I 2017 var 22 doktorgradssti­ pendiater ved fem universiteter tilknyttet Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og i løpet av 2017 disputerte fire forskere for sin doktorgrad. I tillegg er organisas­ jonen aktiv i internasjonale nett­ verk for hele tiden å kunne være lengste fremme for pasientene.

NR. 1  2018

TALLENES TALE  7

67 

1624 

592 

20 

136 

26 

 VÆRSTASJONER. Rundt om i lan­ det settes det opp kameraer som tar bilde av værforholdene hvert 15. minutt. Data herfra er tilgjengelig for rundt 1000 brukere, blant annet alle landets luftambulansebaser og redningshelikoptre. Infor­ masjon herfra kan bety forskjellen på å nå en pasient eller ikke; piloten kan vurdere værforholdene der pasienten er, og planlegge ruten. 67 slike værkame­ rastasjoner er plassert rundt i Norge. I fjor kom ni nye til; Hemnekjølen i Trøndelag, Gjendesheim i valdres, Trondheim havn, Norfjordeid, Ål, Narvik, Leknes, Fedje og Steinkjer.

innflygninger basert på forhåndsprogrammerte GPS-ruter utviklet med avansert teknologi gjør at helikoptrene kan fly i dårligere sikt. Helt siden tidlig 2000-tallet har Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidratt til «dårlig vær-ruter» med midler og utvik­ ling. På den måten spares livsviktig tid.

piloter, redningsmenn og leger deltok på en treningsuke for å bli enda bedre

som ett team.

SAMARBEID PÅ TVERS Tverretatlig akuttmedisinsk samar­ beid er en kursserie vi har tilbudt politi, brannvesen og ambulan­ setjenesten gjennom mange år. Ved å møtes og trene sammen, blir nødetatene bedre på samar­ beid, prioritering og samordning. Siden starten i 1999 har mer enn 25 000 deltakere gjennomført disse kursene. I 2017 ble kursets teoridel digital, og enda mer tilgjengelig. Det ble gjennomført 16 eTASkurs med nesten 500 deltakere. KURSER HELSE­P ERSONELL Stiftelsen Norsk Luftambulanse tilbyr kurs til leger, sykepleiere og utrykningspersonell. I 2017 gjen­ nomførte mer enn 800 personer kurs i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

LEGEBILOPPDRAG. Stiftelsen Norsk Luftambulanse betaler for legebiler på alle landets luftambulansebaser, samt de seks redningshelikopterbasene. Med bilen kan legen nå pasienter som helikoptret ikke når på grunn av dårlig vær, eller i andre situasjoner hvor det er best å kjøre. I fjor utførte legebilene på de ni basene til Norsk Luftambulanse AS totalt 1624 oppdrag, for­ delt slik på de ulike basene: Arendal 102, Bergen 269, Dombås 4, Evenes 19, Førde 48, Lørenskog 1 372, Stavanger 408, Trondheim 390, og Ål 12.

UTRYKNINGER I PÅSKEN. Befolk­ ningen flytter på seg i påsken, og enkelte områder opplever stor økning tilreisende. I hele påsken stilte Stiftelsen Norsk Luftambulanse med ekstra beredskap på Hovden i Aust-Agder. Mannskapene rykket ut til pasienter 20 ganger. 13 av alarmene var ulykker og ni gjaldt syk­ dom. I tillegg rykket helikoptret ut til ett skred.

PASIENTER. Forskningsprosjektet slagambulansen i Østfold rykker ut til pasienter med symptomer på slag. Teamet i denne spesialbygde ambulansen tar CT-bilder av pasienten, og kan avgjøre om det dreier seg om hjerneblødning eller blodpropp. Er det propp, kan anestesilegen om bord gi trombolyse allerede i slagambulansen. Viktig tid blir spart når behandling og diagnostikk flyttes ut! 26 pasienter ble inkludert i studien i 2017, og 11 fikk trombolyse. Av disse ble det også avdek­ ket 3 hjerneblødninger. Prosjektet er et samarbeid mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse og Sykehuset Østfold.

170 163 169 følger oss på Facebook

 KOMMUNER. Akutthjelperne «våre» har vært ute på rundt 2000 tidskritiske, livstruende oppdrag i 2017. Dette er et prosjekt der brannmannskaper får opplæring og utstyr slik at de kan ta hånd om hardt skadde og akutt syke før ambulanse eller luftambu­ lanse kommer til stedet. Som oftest kalles de ut på hjertestans, pusteproblem og brystsmerter. I tillegg rykket de ut på ulykker, hjerneslag, trafikkulykker med mer. Disse lokale akutt-teamene er etablert i ca. 170 kom­ muner. Teamene har reddet flere liv.


8  LEDER

Hanna Norberg (36) Forfatter og journalist, har skrevet jubileumsboken «Reddet»

Hun skriver vår historie

NR. 3  2017

NR. 1  2018

Oppdraget

H

DETTE GJØR VI  9

Tekst: Erland Kroken Foto: Thomas Kleiven anna Norberg er forfatteren som har skrevet 40 års-jubileumsboka, «Reddet», for Stiftelsen Norsk Luftambulanse. En bok hun håper leserne både lærer og blir underholdt av. Det siste året har hun reist land og strand rundt med blokk og blyant. Norberg er utdannet journalist og har en master fra Universitetet i Oslo. Hun har gitt ut fire bøker på Kagge Forlag, og den siste kom i fjor høst, «Oslove», om gåturer i hovedstaden.

Gratulerer med doktorgrad!

– Hvordan gikk du løs på denne oppgaven? – Det viktigste var å få oversikt over alt Stiftelsen Norsk Luftambulanse holder på med, i tillegg til å sette meg inn i hva som har skjedd i disse 40 årene. Det var ingen liten oppgave, fordi stiftelsens arbeid er så omfattende. Deretter begynte jobben med å finne ut hva som skal med i boken, noe som alltid er en smertefull prosess, fordi man ikke kan skrive om alt. – Hva har overrasket deg mest? – At den akuttmedisinske forskningen og utviklingen er så omfattende. Dette er det nok mange som ikke kjenner så godt til og noe jeg synes er viktig å fortelle om. Jeg har også truffet veldig mange særdeles hyggelige og engasjerte mennesker, men det var ingen overraskelse. – Hva vil du at folk skal tenke etter å ha lest boka? – Jeg håper de har lært mye nytt om Stiftelsen Norsk Luftambulanse og at de får enda sterkere tro på at dette er en organisasjon som er viktig å støtte. Jeg har forsøkt å skrive en informativ og underholdende bok, som også gir rom for ettertanke.

Maren Ranhoff Hov på utdelingen av LHL Hjerneslags ærespris. (Foto: Christopher Olssøn)

Ærespris til Maren Ranhoff Hov LHL Hjerneslag gir hvert år æres­ pris til en person som har gjort en ekstraordinær innsats innen hjernehelse, hjerneslagområdet og for slagrammede og pårøren­ de. I år gikk denne prisen til lege Maren Ranhoff Hov, som er sti­ pendiat i Stiftelsen Norsk Luft­ ambulanse. – Maren Ranhoff Hov har gjen­ nom sin deltakelse i forskningssam­ arbeidet mellom Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Sykehuset Østfold HF og Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, samt sitt øvrige virke som fagperson og formidler, bidratt og bidrar til å spre nødven­ dig kunnskap om symptomer på hjerneslag og bevissthet rundt hvor viktig det er å komme raskt til

diagnostisering og behandling ved hjerneslag, sier generalsekretær Tommy Skar i LHL Hjerneslag, som er en brukerorganisasjon for slag­ rammede og pårørende. Ranhoff Hov har gjennom sitt doktorgradsprosjekt vist at en luftambulanselege med en mobil CT-skanner plassert i en spesial­ bygd ambulanse trygt kan avgjøre om en pasient har hatt hjerneslag, og om det skyldes blodpropp eller blødning. Denne diagnosen har til nå kun blitt gitt av nevrologer inne på sykehuset. På den måten spares livsviktig tid; diagnose, og nå be­ handling, gis ute der pasienten er. LHLs ærespris er en stor anerkjen­ nelse av dette arbeidet, sier gene­ ralsekretær Hans Morten Lossius.

Lege Björn Gunnarsson har forsket på uplanlagte fødsler utenfor sykehus og har disputert for sin doktorgrad. Ett av funnene er at tallet på barn som fødes utenfor sykehus nesten er doblet på tretti år. I 1980 skjedde fire av tusen uplanlagte fødsler utenfor sykehus. I dag er tallet syv av tusen. Dette er et tema det har vært lite fokus på i Norge til nå.

– Det viktigste funnet vi har gjort, er at dødeligheten for barn født utenfor sykehus er over dobbelt så høy som for dem som fødes på sykehus. Uplanlagte fødsler utenfor sykehus øker risikoen for at barnet dør, sannsynligvis fordi sårbare nyfødte ikke har tilgang til umiddelbar medisinsk behan­ dling, forteller Gunnarsson. Stiftelsen Norsk Luftambulanse har finansiert doktorgraden til Gunnarsson. (Foto: Fredrik Naumann/Felix Features)

Blir halehelt

Flyselskapet Norwegian har smykket flyhaler med skandinaviske personer som har sprengt grenser, utfordret normer og inspirert andre helt siden oppstarten i 2002.

Nå er vi veldig stolte og glade for at gründer og initiativtager av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Jens Moe, blir hedret på denne måten. Det vil stå «Jens Moe, Norwegian air ambulance pioneer» på halen.


10  LEGEBILENE

NR. 1  2018

NR. 1  2018

LEGEBILENE  11

NÅ OVERTAR STATEN LEGEBILENE AKTUELT: LEGEBILENE

På utrykning i legebilen er anestesilege Andreas Krüger og rednings­ mann Vegard Landsem sykehusets forlengede arm. I juni overtar staten også legebilene fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Tekst: Kristin M. Hauge Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

TRONDHEIM, JANUAR 2018. Alarmen går. På operasjonsrommet hos Norsk Luftambulanse på Vestre Rosten sjekker pilot Lars-Erik Stav og anestesilege An­ dreas Krüger samtlige værkameraer. Med alvorlige blikk på flere skjermer diskuterer de både pasientens skade, rushtrafikken, sikt, meteorologiske forhold og de geo­ grafiske utfordringene rundt ulykkesste­ det. På kort tid bestemmer de seg for at helikoptret må stå. Bilen er det riktige fremkomstmiddelet akkurat nå. Ett mi­ nutt senere lyser blålysene opp motorvei­ en, og redningsmann Vegard Landsem sitter bak rattet med anestesilegen som

kartleser. Bilen har nøyaktig det samme medisinske utstyret som helikoptret. – Legebilene våre er uunnværlige. De er en ekstra ressurs som gir oss en enda tryggere, mer effektiv og fleksibel ar­ beidsdag, slik at vi ikke kaster bort tid og ikke trenger å pushe flyværet, sier Vegard Landsem. Til sammen 21 legebiler (inkludert en reservebil) har stått utrykningsklare på alle basene i mange år takket være splei­ selaget fra det norske folk. For det er giverne til Stiftelsen Norsk Luftambulan­ se som har æren for at redningsteamet vi møter i Trondheim nå rykker ut med en

knallgul Volvo XC70 fordi vinterværet er for dårlig til å ta helikoptret. Noen ville kanskje tro at legebilen bare er «lillebro­ ren» til helikoptret, men faktum er at alvorlighetsgraden ofte er høyere når legebilen vår i Trondheim rykker ut, ifølge Krüger og Landsem. Norge har mye vær. Tykk tåke. Tett snødrev. Når ambulansehelikoptrene ikke kan lette, tar derfor bilene over. Hvert sekund teller for en alvorlig syk baby, en bestemor med hjertestans eller en pappa som er hardt skadet i en tra­ fikkulykke. Redningsmannen og legen er trent på å kjøre hurtig, men trygt og

DET VIKTIGE VALGET: Anestesilege Andreas

Krüger og pilot Lars-Erik Stav gjør viktige vurderin­ ger i operasjonsrommet. Skal de bruke helikopter eller legebil for å komme raskest til pasienten?

sikkert. Legen navigerer, redningsman­ nen er toppkonsentrert om kjøringen. – Legebilene står for cirka 2000 av de årlige 7000 oppdragene på legehelikop­ terbasene i Norge. I Trondheim er det rundt 400 legebiloppdrag i året, forteller redningsmann Vegard Landsem. Han er prosjektansvarlig for legebilene og fagan­ svarlig for utrykningskjøringen. I heli­ koptret er han pilotens høyre hånd. Når han rykker ut med legebilen, gjør han det med utrykningssertifikat og er legens høyre hånd. Er ulykken stor, kan piloten sette seg i baksetet og være med og trek­ ke opp medisiner.

Responstiden er raskere enn med et helikopter; ett minutt mot fem minutter, og pasienten befinner seg ofte i nærområ­ det, i bymiljøer eller boligfelt der det er vanskelig å lande med helikopter. Ofte kjører Landsem legebilen ambulansen i møte og lar legen hoppe over i ambulan­ sen. Det viktigste er å få anestesilegen raskt ut til pasienten slik at det kan stilles en helt presis diagnose, gjøres en totalvur­ dering og at man kan sette i gang umid­ delbar behandling og smertelindring. Andre ganger er det dramatiske trans­ portetapper for svært syke pasienter som skal ivaretas.


12  LEGEBILENE

TRONDHEIM, 2004. «På et lite lokalsyke­ hus kjemper legen for livet til den lille gutten som er født så altfor tidlig. Han må til spesialist i Trondheim med én gang. Alarmen går hos Norsk Luftambu­ lanse. Dårlig sikt gjør at helikoptret ikke kan lette. Anestesilege Siv Moen må ut på landeveien. Da hun og redningsman­ nen kommer frem etter en times kjøring med legebilen, er stemningen spent. Kuvøsen plasseres i ambulansen, og det bærer av sted tilbake til Trondheim. 20 minutter senere blir den lille akutt dårli­ gere og slutter å ta til seg luft fra respira­ toren». Slik startet reportasjen i Magasinet Henne om livredderne på basen i Trond­ heim i 2004. Anestesilege Siv Moen stop­ pet ambulansen på veien og utførte hjerte­ kompresjon på den bittelille babyen. Legebilen har ikke plass til verken pasient­ båre eller kuvøse, men reportasjen viser hvordan anestesilegen i legebilen samar­ beider tett med ambulansetjenesten. – I Trondheim er det en legevaktbil som rykker ut også. Hva er egentlig forskjellen på hjelpen fra en legevaktbil og en legebil fra Norsk Luftambulanse? – Det er en allmennlege som sitter i legevaktbilen. I legebilen er det en spesi­ alutdannet anestesilege og en rednings­ mann. Samtidig er det medisinske utsty­ ret i legebilen nøyaktig det samme som i luftambulansen. Sammen med ambu­ lansetjenesten og legevakten utfører vi et lagspill i den akuttmedisinske tje­ nesten og utgjør et team som er utrolig verdifullt, understreker anestesilege Andreas Krüger. MEDISINSKE AKUTTILFELLER Han er på vakt i rød kjeledress når vi besøker luftambulansebasen i Trond­ heim og er ansatt ved St. Olavs hospital. Av og til har han blitt med helt inn på operasjonssalen når han har kommet med pasienter i ambulansehelikoptre eller med bil til mindre sykehus. Aneste­ silegene på døgnvakt er også gode rådgi­ vere for 113-sentralen. – Oppdragene i byene er kjennetegnet av et sterkt behov for oss som anestesile­ ger, veiledere og beslutningstakere. Ofte er det medisinske akuttilfeller der vi har behov for å legge noen raskt i narkose eller intubere pasienten. Det handler om kvalitet på behandlingen og å redusere skadeomfanget, sier Andreas Krüger. For noen år siden tok han doktorgraden på legebemannet utrykning i de skandi­

NR. 1  2018

LEGEBIL-UTRYKNING: Anestesilege Andreas Krüger og redningsmann Vegard Landsem rykker ut med

legebilen når ulykken eller akutt syke pasienter befinner seg i nærområdet og bymiljøer der man ikke kan lande med helikopter. Responstiden er ett minutt med legebil og fem-seks minutter med helikopter.

naviske landene. Danske legespesialister arbeider i tettbygde strøk og kjører raskt omkring i legebil. De når dermed veldig mange flere pasienter enn de norske anestesilegene har kapasitet til i luftam­ bulanse. Ifølge Andreas Krüger blir det derfor enda viktigere at luftambulansen sendes til nettopp de pasientene som trenger hjelpen mest. Konklusjonen hans er at behovet for utrykninger med aneste­ silege er langt større enn hva den norske akuttmedisinske tjenesten dekker i dag. Rent praktisk kommer pasienter i Norge ikke til å merke noen forskjell på overleve­ ringen av legebilene til staten, bortsatt fra at det kommer nye legebiler. 14 av de 21 legebilene skal strippes for logoer og sel­ ges, forhåpentlig til samarbeidspartnere i Helse-Norge som trenger gode ambulanser og utrykningskjøretøy. Nye biler av typen

Volkswagen Passat er kjøpt inn til staten overtar legebilordningen i juni. Bered­ skapssjef Tom Hansen ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse Trondheim håper og tror at de gamle legebilene av type Volvo VC70 vil komme pasientene til gode også fremover. SKAL VÆRE PIONERER – Dette er en milepæl som bør feires. Atter en gang har vi lyktes med å finansiere en akuttmedisinsk beredskap og fått staten til å se at det var nødvendig og viktig, sier generalsekretær Hans Martin Lossius i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. – Men legebilene på basene er en gave fra det norske folk, et spleiselag som for seks år siden resulterte i en fornying av parken med syv hypermoderne, nye biler. Er det litt rart å gi gaven videre? – Det er slik det skal være. Stiftelsen

NR. 1  2018

LEGEBILENE  13

TRONDHEIM: Alvorlighetsgraden er ofte høyere under utrykning med legebil enn med helikopter i Trondheim, ifølge anestesilege Andreas Krüger.

Norsk Luftambulanse skal være pionerer. Vi skal etablere og brøyte vei. Giverne våre ønsker at vi skal drive utvikling, og det gjør vi med akuttmedisinsk forskning og utvikling av ny teknologi, sier Lossius. Selv tok han doktorgraden sin på norsk luftambulanse for femten år siden. I en underanalyse av forholdet mellom lege­ bil og helikopter fant han ut at legebilene stod for 20 prosent av oppdragene, men bidro til 50 % av overlevelsene. – Det aller viktigste for oss er å få legen ut til den akutt syke eller skadde. Du når en del pasienter med legebil som du ikke kommer frem til med helikopter på grunn av enten geografi eller dårlig vær. 10 prosent av oppkallene kan ikke besva­ res på grunn av dårlig vær i vinterhalvå­ ret, og på Mosjøen har det vært 50 pro­ sent kansellerte oppdrag på grunn av

RYGGE: Legebilen på 330-skvadronen på Rygge skal fortsatt eies og driftes av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, her med anestesilege Hallstein Sørebø og Kenneth Steemers (t.h.).

dårlig sikt og ising. Derfor er det viktig for oss at vårt datterselskap Norsk Luf­ tambulanse er en medisinsk tjeneste med ulike transportmidler. 30 000 givere og 3700 støttebedrifter

har bidratt til å drifte legebilene. Nå som staten eier transportmidlene, bidrar giverne til utviklingen av nytt utstyr, nye metoder og ny kunnskap som kommer pasienten til gode.

Beholder legebilene på 330-skvadronen

• Seks legebiler på Forsvarets 330-skvadro­ ner i Norge skal fortsatt eies og driftes av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Disse bilene, av type Volvo XC70, ble anskaffet i 2013. Hver bil er utstyrt med nøyaktig det samme akuttmedisinske og redningsteknis­ ke utstyret som et helikopter. På 330-skva­ dronen i Rygge er det nesten like mange redningsoppdrag med legebil som med helikopter. • Legebilene har hele tiden vært en viktig del av Stiftelsen Norsk Luftambulanses virk­

somhet for å bidra ut over den statlige luftambulansetjenesten i Norge. Bemannin­ gen og utrykningene med legebilene er definert som en del av operatørkontraktene i luftambulansetjenesten, og datterselskapet Norsk Luftambulanse AS er for 2018 tildelt drift av alle de 12 luftambulansebasene for legehelikopter i landet. Anskaffelser og øvrige investerings- og driftskostnader for 330-skvadronen dekkes fortsatt av Stiftel­ sen Norsk Luftambulanse, inkludert medi­ sinsk teknisk utstyr.


14  LEGEBILENE

NR. 1  2018

NR. 1  2018

LEGEBILENE  15 HADDE FLAKS: Fotograf Richard Sagen fikk høre at han hadde hatt flaks da han skadet lysken under smellet på

trebrua ved Café Løkka i Trondheim. Skade på lyskekarene kan medføre stort blodtap, så tidlig blødningskontroll var

ifølge luftambulanselegen viktig i denne hendelsen. Det sørget en kvinnelig forbipasserende for.

ULYKKEN: En kvinnelig fotgjenger rev av seg jakken og fikk tidlig blødnings­kontroll på skadde Richard Sagen.

AKTUELT: LEGEBILENE

PÅMINNELSEN PÅ BROEN Richard Sagen skulle bare rundt hjørnet for å kjøpe kake til sin egen bursdag. Sekunder senere lå han blødende fra lysken på ei fotgjengerbru i Trondheim. Tekst: Kristin M. Hauge Foto: Fredrik Naumann/Felix Features, Helge Voll Hustad og Rune Petter Ness


16  LEGEBILENE

NR. 1  2018

D

et var en solrik, helt vanlig oktoberdag i 2017. Fotograf Richard Sagen hadde nettopp hatt bursdag og gjorde som arbeidskollegene på fotoav­ delingen i Adresseavisen forventet av ham. Han hev seg på elsykkelen for å kjøpe kake fra Rosenborg Bakeri. Det var sent på dagen, en typisk «jeg skulle bare»situasjon. Richard tok ikke engang på seg sykkelhjelm. Bare sixpencen. Han hadde bare tråkket noen meter, da det smalt. – Jeg så at det kom en syklist i full fart mot meg på trebroen. Han svingte unna for ikke å kjøre på en fotgjenger, og vi traff hverandre i voldsom kraft. I tillegg traff jeg rekkverket på høyre side og landet hardt på asfalten. Jeg hadde utro­ lig vondt i låret, var først sikker på at jeg hadde brukket lårbenet. Så oppdaget jeg alt blodet, forteller Richard Sagen. Han fikk dratt ned buksen der han lå, livredd for at det var hovedpulsåren som hadde gått. Da oppdaget han et lite «kra­ ter». Noe av metall, kanskje var det syk­ kelstyret, hadde penetrert låret hans dypt, på innsiden, tett oppunder lysken. Det var et skremmende syn, innrømmer Richard Sagen. SKADET HOVEDPULSÅREN Vi møter ham på kaféen rett ved ulykkes­ stedet knappe fire måneder etter ulykken. Han tegner og forklarer, minnes hvordan det var viktig for ham å finne ut om det var pumpende blødning eller ikke. For rett etter smellet ble det hektisk aktivitet rundt syklisten i sixpence. En ung kvinne, kanskje sa hun noe om at hun var sykepleier eller sykepleierstu­ dent, han husker ikke, men hun rev av seg sin egen jakke og bandt den hardt rundt låret hans, så høyt oppe mot lysken som det gikk an. Richard ropte til henne at hun måtte stramme alt hun maktet, og det maktet hun. Samtidig snakket den unge kvinnen med alarmsentralen. I løpet av minutter var bursdagsfotogra­ fen omringet av røde uniformer og hjel­ pende hender. To ambulanser hadde rykket ut med blålys. Legevaktbilen i Trondheim var der – og legebilen fra Norsk Luftambulanse. På akuttmottaket

NR. 1  2018

LEGEBILENE  17

OPERERT: Da en ortoped vekket Richard Sagen for å sjekke nervebaner og motorikk, sa han at Richard hadde hatt flaks. – Jeg mente jeg hadde vært uheldig. Men legen fortalte at hovedpulsåra hadde klart seg med minst mulig margin, den var nærmest slipt ned en lang lengde av det som måtte ha truffet meg, forteller Richard Sagen.

«Jeg så at det kom en syklist i full fart mot meg på trebroen. Han svingte unna for ikke å kjøre på en fotgjenger, og vi traff hverandre med voldsom kraft.» Richard Sagen

BLODIG BUKSE: Slik så buksen til Richard Sagen ut etter sykkelulykken.

gjorde teamet på 13 seg klare til å ta i mot ham. Den andre syklisten var ikke skadet. – Jeg ble operert med spinalbedøvelse fordi jeg ikke tåler narkose så godt. Da en ortoped vekket meg for å sjekke nerveba­ ner og motorikk, sa han at jeg hadde hatt flaks. Jeg mente jeg hadde vært uheldig. Men han fortalte at hovedpulsåra hadde klart seg med minst mulig margin, den var nærmest slipt ned en lang lengde av det som måtte ha truffet meg, forteller Richard Sagen. Han måtte til slutt si seg enig med legen. Han hadde hatt flaks. Samt veldig

god og rask hjelp. Det var ekstra betryg­ gende at en anestesilege hadde vært der umiddelbart og kunne vurdere skaden. Richard Sagen fortalte alle sine venner på Facebook om det som hadde skjedd ham, med en gang han var ferdigoperert og visste at det hadde gått bra. Om noen uker skulle han komme til å stå på ski igjen. Men hvorfor ville han fortelle dette? spurte han seg selv. Og svarte likegodt i neste setning: – Ikke for moralisering eller noe, kan­ skje mer som en påminnelse. Hverdagen. Trivialitetene. Greit å være oppmerksom.

VIL FINNE HJELPEREN Hvem var den unge kvinnen som hjalp syklisten med sixpence på trebrua ved Café Løkka i Trondheim? Hun ofret jakken sin for å stoppe blødningene hos Richard Sagen, og nå vil han så gjerne takke – og kjøpe ny jakke til henne. – Skade på lyskekarene kan medføre stort blodtap, så det å oppnå blødnings­ kontroll tidlig var viktig i denne hendel­ sen, sier overlege Eivinn Skjærseth. Han rykket selv ut til denne ulykken på Solsi­ den med legebilen fra Norsk Luftambu­ lanse Trondheim. De satt i bilen ett

minutt etter alarm, og kom frem til pasi­ enten åtte minutter etter alarmen gikk. – Tiltakene som var blitt gjort raskt etter skaden oppstod; stram jakke på oversiden av skaden var med å begrense blødningen, og kompresjonsbandasje fra ambulanse gjorde at man hadde kontroll på blødningen når vi ankom pasienten. Han gav oss selv en god fremstilling på hendelsesforløpet, og det var ikke behov for ytterligere tiltak fra vår side, før pasienten ble lastet i ambulanse og kjørt til akuttmottaket på St. Olavs hospital, forklarer overlege

Eivinn Skjærseth – som også jobber på St.Olavs hospital. Det var ikke behov for hans legefølge på denne transportetappen. Ofte følger anestesilegen fra luftambulansen med i ambulansen som kjører pasienten til sykehuset. Dette er et godt eksempel på at kjeden fra varsler ringer 113 til pasien­ ten ankommer akuttmottaket har fun­ gert godt. Legen i legebilens rolle i dette oppdraget handlet derfor mer om å kvalitetssikre de tiltakene som var gjort og å vurdere behov for ytterligere tiltak før og under transport.


18  FORSKEREN

NR. 1  2018

NR. 3  2017 Helge Haugland

NÅR DE GODE SKAL BLI BEDRE

Behandlingen gjorde pasienten frisk og fin, men kvalitet og resultat er ikke det samme, sier stipendiat Helge Haugland. Han forsker på kvaliteten på behandlingen som gis i legehelikoptret. Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media Foto: Fredrik Naumann/Felix Features

V

i kan ikke bare studere hvor­ dan det går med pasienten. Han kan ha fått fantastisk behandling i legehelikoptret, i akuttmottaket, på operasjons­ stua og på intensiven, men likevel ikke overleve. Pasienten kan også ha fått dårlig behandling og likevel reise frisk hjem, forklarer Helge Haugland, om hvorfor resultat alene er et dårlig mål på kvalitet. – Samtidig øker selvsagt god kvalitet på behandlingen sjansene for et godt resul­ tat. Derfor forsker jeg på nettopp kvalitet, fortsetter han.

HVA ER KVALITET? Haugland er kjapp med å presisere at forskningen ikke stammer fra mistanke om at det står dårlig til. De akuttmedisin­ ske tjenestene i Norge er i verdensklasse. Men når de beste vil bli bedre dreier det seg om å finne de små skruene, som kan gis enda en omdreining. – Men da må vi først definere hva kvali­ tet er, sier Haugland.

I akuttmedisinen er tid tradisjonelt den toneangivende kvalitetsindikatoren: Hvor kjapt er hjelpen på plass etter at du har ringt 113? Tenk deg at du skal kjøpe en bolig. Da vurderer du forskjellige ting; størrelsen, beliggenheten, vedlikeholdsbehov, nær­ het til skoler og så videre. Som regel gjør du det ubevisst. Men skal du være helt sikker på at det er et godt kjøp, bør du være bevisst på hva du ser etter, og vur­ dere helheten, ikke bare enkeltfaktorer. – På samme måte blir det galt å uteluk­ kende se på tidsaspektet når kvaliteten i akuttmedisinske tjenester skal vurderes, sier Haugland. KVALITET GANGER SEKS Han samlet 18 eksperter fra hele verden for å definere hvilke faktorer som har betydning for kvalitet i et legehelikopter. De identifiserte 15 variabler, som fordeler seg på seks etablerte kvalitetsdimensjo­ ner i medisinen. Tidsbruk og tilgjengelig­ het er bare én av disse seks.

– Det er liten nytte i å være raskt på stedet, dersom pasienten feilmedisineres når vi er vel fremme, påpeker Haugland. Sikkerhet – at helikoptret flyr trygt, at behandling ikke gjør vondt verre – er derfor en viktig kvalitetsdimensjon. Den neste dimensjonen er effekt; at behandlingen som gis er vitenskapelig dokumentert. Vi må også være sikre på at behandlingen er likeverdig; uavhengig av kjønn, etnisitet, sosioøkonomiske for­ hold og geografi. Det er også en samfunnsøkonomisk dimensjon; utnytter vi ressursene på riktig måte? – Luftambulansetjenesten er en begren­ set ressurs. Det er viktig at vi ikke bruker en «for god ressurs» på pasienter som ikke trenger det. Det kan gå utover en annen som trenger det mer. Jeg tror personlig at dette er en av kvalitetsdi­ mensjonene der vi har mest å gå på, mener Haugland. Den sjette og siste dimensjonen går på hvordan pasienten selv opplever behand­ lingen. GOD FORBEDRINGSKULTUR – Vi har en god kultur i luftambulansetje­ nesten, med et ekstremt fokus på å stadig forbedre oss. Men skal vi virkelig oppnå resultater, må vi måle hva vi gjør, syste­ matisk og kontinuerlig, sier Haugland. Han analyserer nå data fra en studie over tre måneder og fire land, der han har målt luftambulansetjenesten mot de 15 kvalitetsindikatorene. Forskeren kan allerede se at land og baser er gode på forskjellige ting. – Dette gir oss muligheten til å lære av de beste. Piloten har instrumenter som måler alt fra høyde og fart til drivstoffnivå. Lyser det grønt på alle, er alt vel. Haugland drømmer å om utvikle et tilsvarende «dashboard» for behandlingen, som fremstiller alle de 15 indikatorene grafisk og lettfattelig. – Da kan crewet raskt få oversikt over kvaliteten på behandlingen, oppdage endringer og avvik. Er det noe som plut­ selig står på gult denne måneden, som stod på grønt den forrige? forklarer Haugland, og avslutter: – Jeg håper forskningen vil bidra til at vi gir riktig behandling, til rett pasient, til riktig tid.

• Alder: 39 • Yrke: Anestesilege, luftambulanselege og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. • Bakgrunn: Luftambulansetjenesten, Førde. Anestesiavdelingen, Førde Sentralsjukehus. Sea King redningshelikopter, 330 skvadronen, Ørland. Anestesiavdelingen, St. Olavs Hospital, Trondheim. • Forsker på: Kvalitetsmåling i luftambulansetjenesten.

FORSKNING  19


20  FORSKNING

NR. 1  2018

NR. 1  2018

FORSKNING  21

AKUTTMEDISINSKE UTFORDRINGER Stiftelsen Norsk Luftambulanse driver Europas største forskningsmiljø innen akuttmedisin utenfor sykehus. Vi driver undervisning av helsepersonell for at kunnskapen skal tas i bruk og redde liv. Europeiske leger er enige om at disse fem akutte tilstandene krever rask utrykning og avansert akuttmedisin utenfor sykehus. Din støtte gjør at vi sammen løser akuttmedisinske utfordringer.

1

 HJERTESTANS

2

 BRYSTSMERTER

3

 HJERNESLAG

4  PUSTEPROBLEMER  

5

 ALVORLIG TRAUME

HJERNESLAG

Hjerneslag rammer nesten 12 000 nordmenn årlig. Slag er den tredje hyppigste dødsårsaken og den vanligste årsaken til varig og invalidiserende funksjonsnedsettelse. Bli med oss i arbeidet for at flere slagrammede skal få behandling i tide.

H

Tekst: Marianne Alfsen/Felix Media

jerneslag er en folkesykdom i vekst. Prognosene fra Sta­ tens helsetilsyn viser at antall rammede vil dobles frem mot 2030. Ved slag får ikke hjernecellene blodtil­ førsel og begynner å dø, én etter én, millioner i minuttet. Jo flere som dør, jo flere vitale funksjoner rammes – tale, syn, bevegelse, kognitive evner. For å få full effekt, må behandling settes i gang

Slik arbeider vi for at flere skal overleve

Slagambulansen er stedet der vi utfører vår mest ambisiøse forskning noensinne. Her er noen av forskningsprosjektene som skal bidra til å revolusjonere slagbehandlingen, og sikre at flere slagpasienter kan reise seg fra sykesengen – med livet, helsen og livskvaliteten i behold.

innen 60 minutter. Men først må legen vite om pasienten faktisk har hatt slag, og om det dreier seg om en blødning eller en propp. Til nå har det bare vært mulig å finne ut på syke­ huset – med en såkalt CT-maskin, som tar røntgen av hjernen. Nå jobber forskerne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse for å bringe både diag­ nostisering og behandling av hjerneslag ut i felt, der pasienten får størst utbytte.

MAREN RANHOFF HOV

Slagdiagnose i ambulansen

Den første studien gjennomført i slagambulansen stilte spørsmålet: Kan en luftambulanselege med mobil CT trygt avgjøre om en pasient har hatt hjerneslag, og om det skyldes blodpropp eller blødning? En diagnose som til nå bare er blitt stilt av nevrologer inne på sykehuset. – Svaret er et klart ja, etter 15 måneder med forsøk fra 2014 til 2016, forteller stipen­ diat, lege i spesialisering i nevrologi Maren Ranhoff Hov, som disputerer til doktorgraden 22. mars i år. – Det er resultater som i seg selv kan bety at slagpasienter raskere kan få rett behan­ dling på rett sted, forteller Ranhoff Hov. Men enda viktigere: Dette er første skritt i retning av å både stille diagnose og starte behandling av slagpasienter i ambulansen – som er stiftelsens ultimate mål.

FORSKNING

Våre forskere bidrar med ny kunnskap om akuttmedisin utenfor sykehus.

UNDERVISNING AV HELSEPERSONELL Vi deler kunnskapen vår.

INNFØRING I AKUTT MEDISINSK TJENESTE Vi arbeider for at ny viten og nye metoder tas i bruk.

ØKER PASIENTENS SJANSE TIL Å OVERLEVE

Dette gjør vi for at flere pasienter skal overleve akutt og alvorlig sykdom og skade.

EIRIN NYBØ ELLENSEN

HENRIETTE SOLBERG

KARIANNE LARSEN

Hvis du ringer 113, skal du raskt få svar. Men du får også spørsmål. Eirin Nybø Ellensen har forsket på om 113-sentralen stiller de riktige spørsmålene, slik at de får svarene de trenger. En av studiene gikk nettopp på slag: Klarer operatørene å avdekke mistanke om slag via telefonen, når de bruker standarsspørsmålene nedfelt i håndboken – Norsk indeks for medisinsk nødhjelp? – Indeksens evne til å identifisere slag­ pasienter var ganske beskjeden. Litt under 60 % av pasientene ble oppdaget. Hvis oper­ atørene først mistenkte hjerneslag, var dette korrekt i litt under halvparten av tilfellene. Over halvparten av slagpasientene kontaktet først legevakt eller fastlegekontoret i stedet for 113 direkte, forteller Ellensen, som dispu­ terte for sin doktorgrad i august 2017. Forskningen viser at det er behov for å styrke standardspørsmålene, slik at flere slagtilfeller avdekkes.

Kan en blodprøve i fingeren være nok til å fortelle om du har hatt hjerneslag, og om det skyldes blødning eller blodpropp? Det skal stipendiat og molekylærbiolog Henriette Solberg finne ut. Blodet vårt er nemlig fullt av informasjon, stoffer som kan fortelle hva som foregår i kroppen – såkalte biomarkører. – Jeg skal forske på biomarkører som kan fortelle om en slagpasient har hatt blødning eller blodpropp, forteller Solberg. Det er slagambulanseforskningen som gjør biomarkørstudien mulig, fordi forskerne kan få fatt på blodprøver fra slagpasienter tidlig nok i sykdomsforløpet. Det er blitt samlet inn blodprøver til biomarkørprosjek­ tet helt siden første studie i 2014. – Potensialet er enormt! Vi drømmer om å få til noe som ligner en blodsukkermåling, der et lite stikk i fingeren kan gi umiddelbart svar. Det vil være svært brukervennlig i ambulans­ en eller legehelikoptret, og kan potensielt gjøre CT-maskinen overflødig, sier Solberg.

Ni av ti slagtilfeller forårsakes av blodpropp, som behandles med proppløsende midler, såkalt trombolyse. Men da må behandling settes i gang i tide. – For å få full effekt, må behandlingen settes i gang innen 60 minutter. Fire og en halv time etter de første symptomene, er skadene på hjernen så store at proppløsende behandling bare vil gjøre vondt verre, fortel­ ler Karianne Larsen, stipendiat og snart ferdig spesialist i nevrologi. I 2017 fikk om lag 18 % trombolyse. Det skal Larsens forskning gjøre noe med. Del to av slagambulanseprosjektet startet i mars 2017. Nå er målet å avgjøre om en luftambulanselege også kan sette i gang behandling av en slagpasient rammet av blodpropp allerede i ambulansen. – Noe av det virkelig unike er at vi ikke bruker spesialister i nevrologi til å stille diagnose og behandle, men et spesialtrent luftambulanseteam med en anestesilege i spissen, sier Larsen.

De livsviktige spørsmålene

Blod kan fortelle

Slagbehandling i ambulansen


21  UTVIKLING

NR. 1  2018 Slik bruker du Hjelp 113

DENNE APPEN MÅ DU HA Hver dag snakker sykepleier Thomas Christensen og kollegaene på 113-sentralen i Oslo med fortvilte mennesker som trenger hjelp, men ikke vet hvor de er. Tekst: Eline Dalland og Randi Buckley Foto: Eline Dalland og Erland Kroken

Å

få frem hjelpen er helt avgjø­ rende. Da må vi vite hvor pasienten er, sier Christen­ sen. Appen Hjelp 113 er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og sender dine koordinater direkte til 113-sentralen. Det kan redde liv. Når Thomas Christensen tar telefonen på jobb, vet han at det haster: Noen trenger hjelp, raskt. Men ikke alle kan oppgi hvor de befinner seg; det er ikke adresse i skogen, på fjellet eller langs en øde veistrekning. Daglig ringer folk 113 uten å kunne oppgi hvor de er, ifølge Christensen. Slike situa­ sjoner er krevende for 113-operatørene. – Vi har hatt mange situasjoner der det står mellom liv og død hvor vi ikke vet hvor innringer er. Samtidig som vi skal veilede i førstehjelp på stedet, må vi forsøke å finne ut hvor vedkommende befinner seg. Å få hjelpen fram er det som til syvende og sist ofte er avgjørende for om pasienten overlever, sier han. De fleste som ringer 113-sentralen, er hjemme. I de tilfellene de ikke er hjem­ me, bruker 113-operatørene ofte tid på å lokalisere dem. Da er Hjelp 113 til stor hjelp. – Når vi kan få posisjonen med én gang, kan vi gå rett på hva det gjelder, og sparer tid. Det gjør at vi kan få hjelpen raskt frem til rett sted. Det er ingen tvil om at det kan redde liv, sier han.

SYKEPLEIER: Thomas Christensen ved 113-sentralen.

Kan redde 20 liv i året

Rundt 200 flere liv reddet – hvert år. Flere skal overleve hjertestans, hjerneslag og andre tidskritiske akuttmedisinske tilstander i Norge. Det er målet med dugnaden Sammen redder vi liv. Bedre førstehjelpskunnskap i befolknin­ gen og ny teknologi er de viktigste virkemidle­ ne i denne satsingen. Appen Hjelp 113 er et særlig viktig hjelpe­ middel, mener Helsedirektoratet, som leder

og koordinerer Sammen redder vi liv. - Hvis man kan spare 30 sekunder i samtalen med innringer ved hjertestans, kan man redde opptil 20 liv hvert år, slår seniorrådgiver Bjørn Jamtli i Helsedirektoratet fast i en TV2-repor­ tasje. Jamtli oppfordrer alle til å ta den nye appen i bruk, eller oppgradere den de har, slik at flere liv kan reddes.

• Appen Hjelp 113 sender nå automatisk 113-operatøren melding med din posisjon. • Er du en av de 750.000 som allerede har lastet ned appen? Start den på nytt nå og tast inn telefonnummeret ditt. Så er den oppdatert til automatisk å varsle 113-sentralen om hvor du er. • De som ikke har appen, laster den ned gratis fra App Store (iPhone) eller Google Play (An­ droid). Registrer mobilnummeret ditt, slik at appen er klar til bruk. Bruk gjerne noen minut­ ter på å bli kjent med den. • Som en del av installeringen vil appen be om tillatelse til å få tilgang til mobilens steds­ tjenester (og på iPhone: tilgang til kontakter). • Det er viktig at du svarer «ja» på disse spørs­ målene. Hvis du bruker iPhone og ikke tillater tilgang til kontakter, vil ikke appen fungere slik den skal.


24  HISTORISK

NR. 1  2018 3  2017

NR. 1  2018 3  2017

HISTORISK  25

NORSKLUFTAMBULANSE40ÅR Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I utgavene fremover viser vi bilder som har satt spor. Sitter du på eldre bilder fra luftambulansetjenesten? Vi blir veldig glade for bidrag! Send bilder til: magasin@norskluftambulanse.no

Bergen, 1988

1.januar 1988 fikk endelig Bergen sin luftambulansebase. Basen­ skulle dekke Hordaland og 14 kommuner i Sogn og Fjord­ane. Det­ te skjedde ti år etter at legen Jens Moe og ildsjeler fikk etablert legehelikoptertjenesten i Norge. Bergen kommune stilte sirkus­ tomten på Nygårdstangen til disposisjon. Plasthall til hangar og midlertidige brakker ble leid inn, mens møbler og hvitevarer kom på plass etter en tiggerunde. De var i gang. Bakgrunnen for etableringen i Bergen var at Sosialdepartemen­ tet høsten 1987 vedtok å innføre en nasjonal luftambulanse­ tjeneste. Ti år etter at Jens Moe fikk tjenesten i gang fra Løren­ skog, kom dermed staten endelig inn og tok deler av kostnadene. I tillegg til Bergen ble også Lørenskog, Stavanger, Trondheim og Dombås de nye basene med offentlig støtte. Sentrale personer i oppstarten i Bergen. Fra venstre rednings­ mann Stig Gahnstrøm, redningsmann Arild Thorset, flyger Jan Kverneness, flyger Per Gjersten og prosjektleder Trygve Hillestad. Bak fra venstre: Tekniker Erik Skaarup, redningsmann Lasse Fos­ sedal, anestesilege Bjørg Ellersten. (Foto: Privat)


26  DE FØRSTE PASIENTENE

NR. 1  2018

NR. 4  2017

DE FØRSTE PASIENTENE

Stiftelsen Norsk Luftambulanse fyller 40 år i 2018. I hver utgave treffer vi noen av de første pasientene.

drifter. Bård Østgaard Stiftelse har fått mye oppmerksomhet, og stadig flere støtter ideen med å bruke et helikopter for å få ut medisinsk hjelp til pasienten.

NOVEMBER 1979: «Vi Menn» laget en artikkel om ulykken, i hånden holder seksåringen en ert.

DØDEN NÆR I KVELNINGSULYKKE En liten ert kunne ført til døden for en aktiv sek­s­åring i 1979. Takket være snarrådige foreldre og den nystartede luftambulansetjenesten overlevde Jens-Petter Guthus.

D

Tekst og foto: Erland Kroken

et er en fin sensommerdag på familiehytta ved Espa. Fine sommerdager har kom­ met på rekke og rad i Hed­ mark dette året. Seksåringen Jens-Petter leker ute. Plutselig kommer han stormende inn til moren. Den lille lysluggen får så vidt puste og tar seg til mage og bryst. Moren, Anne Grete, tenker med en gang på at noe har satt seg fast i luftveiene. Hun tar grep og prøver å presse, men det hjelper ikke. Det viser seg at seksåringen har lekt med et puste­ rør og erter. I stedet for å blåse erten hardt ut gjennom pusterøret, har han pustet den inn. En bitte liten ert har satt seg fast i luftrøret. Anne Grete kjenner hun blir fryktelig redd, hun skjønner hva som kan skje. En tørr ert sveller ved fuktighet. Dette kan være livsfarlig.

Faren Hans Jakob kommer til. Den travle familiefaren er en av få i 1979 som har skaffet seg en mobiltelefon; en stor koffert som står i bilen. Heldigvis virker telefonen. Beskjeden fra sykehuset er helt klar: «Kom dere så raskt som mulig til Hamar sykehus». Storebror Geir blir igjen på hytta mens far, mor, søsteren Anne-Mette og lillebror farer av gårde. På hovedveien mot Hamar går det i 200 kilometer i timen. Anne Grete passer på sønnen som sliter mer og mer med å puste. På Hamar sykehus blir de møtt av ambulansen. De bestemmer seg for å tilkalle legehelikoptret fra Lørenskog. «Bård 1» lander på Hamar flyplass klok­ ken kvart over ni på kvelden. Landets første legehelikopter har drevet i litt over ett år, kun med støtte fra private og be­

BLÅ I ANSIKTET Legen konstaterer raskt at dette er alvor­ lig, og får seksåringen og Anne Grete om bord. Legehelikoptret løfter seg noen meter, da legen roper ut at de må ned igjen. Jens Petter får ikke surstoff. Han er blå i ansiktet. Det dreier seg om sekunder. Anne Grete ser skrekkslagen på mens livredderne jobber med sønnen hennes. De prøver først med hjerte-lun­ geredning. Så finner legen frem en tynn slange. Han stapper den ned i munnen på seksåringen. Erten, som har svellet, blir dyttet ned i den ene lungen. Sakte forsvinner blåfargen fra ansiktet. Jens Petter får puste. Klokken 22.20 lander helikoptret ved Ullevål sykehus og leve­ rer en seksåring som ikke skulle dø like­ vel denne sensommerdagen i august 1979. EVIG TAKKNEMLIGE Selv om jeg bare var seks år gammel, husker jeg mye av hendelsen fortsatt, og er veldig takknemlig for snarrådigheten til mine foreldre og ikke minst til luftam­ bulansen for at dette gikk bra, sier JensPetter (44), da vi treffer ham og foreldre­ ne Anne Grete og Hans Jakob. – En slik hendelse preger hele familien, og vi er så utrolig glade for at vi fikk denne hjelpen av luftambulansen. Vi er rett og slett evig takknemlige, sier Anne Grete. Legehelikoptret som hjalp Jens Petter var det eneste i hele landet i 1979. Hva tenker dere om det? – Vi har jo reflektert over det, sier Hans Jakob. – Tenk om det hadde vært opptatt? Det at en lege kom og ga denne hjelpen og fraktet vår lille gutt til sykehuset, i live, er vi så utrolig takknemlige for. Både Anne Grete og Hans Jakob kjente lite til oppstarten av luftambulansetje­ nesten da den kom i gang på slutten av 70-tallet. Men etter hendelsen i 1979 har de vært faste støttespillere. – Det har vært helt naturlig for oss å støtte, og Stiftelsen Norsk Luftambulan­ ses oppgave med å gjøre denne tjenesten stadig bedre er noe vi med hele hjertet stiller oss bak, avslutter de.

FEBRUAR 2018: Jens-Petter, 44 år i dag, Anne Grete og Hans Jakob Guthus 39 år etter ulykken.

DE FØRSTE PASIENTENE  27


TILBAKE TIL LIVET I hver utgave snakker vi med pasienter som har fått hjelp av luftambulansetjenesten.

Tom Robert Meborg (53)

Viktigst var viljen til å leve Tekst: Erland Kroken  Foto: Fredrik Naumann

14.NOVEMBER 2013 opplever Tom Robert Meborg fra Mogreina sitt livs mareritt. Bilen han sitter i krasjer voldsomt i det den kjører av veien. Begge i bilen blir kastet ut. Ulykken skjer bare seks kilometer unna luftambulansebasen på Lørenskog. Raskt blir nødetatene varslet. Legebilen ankommer først. Tom Robert overlever med en rekke brudd og knusninger. Dessverre omkommer sjåføren. Skadene er alvorlige. Han har mer eller min­ dre knust overkroppen, ni ribben er brukket. Beskjeden han får er tøff. Vi vet ikke, men du kan bli lam. Han bestemmer seg for å gjøre alt han kan for å bli så frisk som mulig og starter opptrenin­ gen. Under ett år senere er han hjemme igjen. – Det viktigste var nok at jeg hadde vilje til å leve. Nesten fem år etter ulykken trener han fortsatt hver dag. – Etter lang tid med opptrening på et fysikalsk institutt trener jeg nå daglig hjemme. Følger et oppsatt program. – Jeg har det bra, men har fortsatt litt smerter som jeg må ta medisiner for. Den største ned­ turen jeg har hatt var da førerkortet for vogntog ble inndratt på grunn av medisineringen. Meborg er sosial og aktiv og har fått seg ny hobby. – Jeg har begynt å bygge fjernstyrte vogntog. Ellers er jeg med i skytterlag og selvfølgelig fortsatt lidenskapelig opptatt av MC-miljøet. Jeg sier ofte at en skal være tøff i hodet for å være sjuk.

NR. 1  2018

DERFOR GJØR VI DET  29

Ingen å miste

Legen og døden

Som nyutdannet lege møtte Øyvind Thomassen døden på en øy i Lopphavet. Det ble et sjokkartet møte hvor han innså sine begrensninger i å håndtere det fysiske og praktiske ved et dødsfall.

Volkswagen Passat Alltrack er valgt som ny legebil fra 1. juni. (Foto: Jan Thormodsæter)

Dette er den første, nye legebilen Hver luftambulansebase for helikopter, samt redningsheli­ kopterbasene, er utstyrt med en legebil. Denne brukes dersom været er for dårlig til å fly, eller det er mest hensiktsmessig å kjøre bil. På den måten kommer legen seg frem til pasienten med medisinsk utstyr og spesialist­ kompetanse. Det er Stiftelsen Norsk Luftambu­ lanse som til nå har betalt for disse bilene, som på flere baser har om­

trent like mange oppdrag med bil som helikopter. Fra 1. juni overtar staten finansi­ eringen av legebilene som del av ny kontrakt for luftambulansetje­ nesten, og helt nye biler av typen VW Passat Alltrack er derfor be­ stilt. Den aller første bilen ble levert på starten av året. Stiftelsen Norsk Luftambulanse vil fortsatt finansiere legebilene på basene for redningshelikopter (330-skva­ dronen).

Tolv år senere danner denne hendelsen og hans mange andre møter med døden som anestesilege i luft­ ambulansetjenesten grunnlaget for boka «Livredderen og døden. Historier om redning, håp og avskjed». Boka handler om hans og andres møter med døden på jobb og hva det gjør med ham som profesjonell og menneske. - Ved akutt død, som vi ofte håndterer i vår jobb, ser jeg at pårørende er usikre. De tør ikke holde hånda, gi en klem. Jeg ønsker å bryte ned tabuene rundt døden ved å for­ telle alle disse historiene. Jeg vil vise at det er mulig å ta døden tilbake. At det er viktig å kunne være der sammen med den døde for å bearbeide sorg i et samfunn hvor døden er blitt institusjonalisert, sier Thomassen. Med boka håper han også å få oss til å re­ flektere over livet vi lever – mens vi er i live. - Hvis vi erkjenner at vi skal dø, lever vi bedre og kan glede oss mer over tingene som faktisk betyr noe. Livet er forgjengelig; vi kan ikke leve som om vi skal leve evig, sier han.


30  INGEN Å MISTE

NR. 1  2018

PAPPA BLE THEAS AKUTTHJELPER Thea skulle feire 14-årsdagen, men endte i kunstig koma for å redde livet. Hadde det ikke vært for at pappa er brannmann og akutthjelper, hadde hun neppe kommet fram til sykehuset i tide. Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

NR. 1  2018

INGEN Å MISTE  31


32  INGEN Å MISTE

NR. 1  2018

NR. 1  2018 LIVSVIKTIG HJELP: Torgeir Gilje er deltids brannmann på den lokale brannstasjonen i Gjesdal. Takket være utstyr og opplæring fra Akutthjelper-prosjektet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse, fant han ut at datteren Thea var alvorlig syk og måtte raskt til sykehus.

T

ove Helen Gilje gråter i frykt og fortvilelse i korridoren på Stavanger Universitetssykehus. Det er natt til 21. november 2016 og datteren Thea på 14 er blitt lagt i respirator for å klare å puste. En aggressiv infeksjon har angrepet lungene, og legene har lagt henne i kuns­ tig koma for å få kontroll. Dette føles uvirkelig. Klokka er fem på mandagsmorgenen. For noen timer siden var storfamilien samlet for å feire 14-års­ dagen hennes. Nå har Thea nettopp blitt rushet til isolat på intensivavdelingen, mens helsepersonellet pumpet luft inn i henne for hånd. Situasjonen er kritisk. Men det kunne vært mye verre, om det ikke var for en snarrådig far og akutthjel­ per-prosjektet i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse. De siste åtte årene har stiftelsen utdannet og utstyrt 4300 akutthjelpere over hele Norge, som i snitt er på plass hos pasienter et kvarter før ambulansen kommer. BRANNMANN MED EKSTRA KUNNSKAP Faren til Thea, Torgeir, er én av dem – i rollen som deltidsbrannmann hjemme i Gjesdal i Rogaland. Denne søndagskvel­ den skal han få bruk for både utstyret og kunnskapen i sin egen stue. For akkurat som de andre i familieselskapet, ser han også Thea er ute av form. Yngstejenta ligger på sofaen mellom tanter og onkler og søskenbarn. Hun er slapp med feber og vondt i halsen, litt kvalm, og har nesten ikke stemme, men bursdagsfei­ ringen vil hun ikke avlyse. Halsbetennel­ se, tenker Torgeir og Tove Helen. Eller kan det være lungebetennelse? En nabo er lege og kommer innom for å lytte. Han bekrefter mistanken. Det er trolig en lungebetennelse på gang, så han gir Thea litt antibiotika og skriver ut en resept på mer. Alt vel, tenker de alle. En god natts søvn nå, og så apoteket i morgen. Det ordner seg, slik det oftest gjør. Men denne gangen er det annerle­ des. De vet det bare ikke ennå. De vet ikke at det bare er noen timer til de skal

KRITISK: Thea lå fem døgn i kunstig koma før legene fikk kontroll. Her er mor Tove Helen ved sykesenga i Stavanger.

møte ambulansen, intensivavdelingen, respiratoren, kunstig koma – og frykten for å miste jenta si. Det er nå Torgeir tenker på den røde bagen som ligger nede på brannstasjo­ nen, noen hundre meter unna. Akuttba­ gen har vært fast inventar i brannbilen siden Stiftelsen Norsk Luftambulanse kom med den for et par år siden, da Torgeir og deltidskollegene fikk opplæ­ ring som akutthjelpere. I denne bagen ligger også en metningsmåler de kan bruke for å sjekke pasientens tilstand mens de venter på ambulansen. TALLENE SOM RØPER SYKDOMMEN På en frisk person skal oksygenmetnin­ gen ligge mellom 95 og 99 prosent. Under 90 er ikke bra. Er metningen under 80, må pasienten direkte til sykehus. Torgeir henter måleren, setter den på Theas finger – og ser at tallet veksler mellom 70 og 80. Dette er alvor. Torgeir går til akutt­ hjelper-bagen igjen, og finner fram en flaske oksygen og en maske som han

Dette er Akutthjelperne

• 4 300 akutthjelpere har fått utstyr og opplæring siden starten i 2010 • Består av deltidsbrannfolk, politi eller frivillige i 170 norske kommuner • Akutthjelperne var på 2 000 oppdrag til livstruende situasjoner i fjor • Tilkalles ved f.eks. hjertestans, bryst­ smerter, hjerneslag eller ulykker • Akutthjelperne i snitt framme 15 minutter før ambulansen kommer • Stiftelsen Norsk Luftambulanse dekker både instruktører og utstyr • Gjensidigestiftelsen og Fagforbundet har lenge vært viktige støttespillere

setter på datteren – før de setter seg i bilen for å kjøre ambulansen i møte. På vei ut i bilen hyperventilerer Thea, og får nesten panikk. – Jeg må innrømme at jeg syntes Torgeir overdrev da han kom hjem med brannbi­ len og akuttbagen, sier mor Tove Helen hjemme i stua på Gilja, et drøyt år etterpå.

INGEN Å MISTE  33


34  INGEN Å MISTE

NR. 1  2018

NR. 1  2018

INGEN Å MISTE  35

LIKE BLID: Thea ble helt frisk, til Tove Helen og Torgeirs enorme glede og lettelse.

ALLTID BEREDT: I Gjesdal er et lag brannfolk alltid i beredskap. – Det at vi er rett i nærheten, skaper trygghet i bygda, sier Torgeir Gilje, med vaktradioen i hånda og Thea ved sin side. 90 prosent av oppdragene er helserelatert.

Thea er frisk og blid, stemningen er god i stua og dramatikken er forlengst tilba­ kelagt. Men foreldrene glemmer ikke synet av veslejenta liggende på isolat i koma med respirator, mens legene ikke kunne si noe om utsiktene. Infeksjonen var aggressiv, og Thea ble holdt i kunstig koma i fem døgn før situasjonen var under kontroll. – Det at Torgeir hadde tilgang på den lille måleren, var det avgjørende her. Da vi så det tallet, forsto vi alvoret. Men det er skummelt å tenke på hvor nær vi var ved å la henne sovne hjemme. Legene la ikke skjul på at dette da kunne ha endt langt verre, siden vi ikke var klar over hvor aggressiv infeksjonen i lungene var. 90 PROSENT ER HELSERELATERTE UTRYKNINGER Torgeir er ikke bare trebarnsfar og pro­ sjektleder i IT-bransjen. Han er også deltids brannmann i andre generasjon, og opptatt av at den lokale beredskapen skal være på topp.

– Vi bor en time unna nærmeste syke­ hus, og som lokale brannfolk blir vi mye brukt som akutthjelpere på medisinske oppdrag. Jeg vil si at 90 prosent av utryk­ ningene våre er helserelaterte. Vi er i nærheten og er ofte først på stedet, og har stor nytte både av utstyr og opplæ­ ring vi har fått som akutthjelpere. Det har definitivt løftet nivået på det vi kan levere. Og hadde jeg ikke hatt dette utsty­ ret og akutthjelper-kurset fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, så hadde jeg nok ikke tatt denne målingen på Thea, sier Torgeir. Thea selv husker godt det som skjedde, og er takknemlig for at hun kom til syke­ huset i tide. – Jeg husker at vi ga pappa litt tyn da han kom hjem med den lille brannbilen på tunet, og kom inn med bagen og utstyret. Det var liksom litt mye styr for lite, tenkte vi. «Dette er typisk deg, pap­ pa!», sa både mamma og jeg. Han skal alltid være føre var, for sikkerhets skyld. Og nå er jeg veldig glad for akkurat dét.

AKUTTHJELPERNE SOM REDDER LIV De 4 300 lokale akutthjelperne som får utstyr og opplæring av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, redder stadig nye liv ved å komme til pasienten før ambulansen rekker fram. – Akutthjelperne gjør en viktig innsats i lokalsamfunn over hele landet, og redder liv hvert eneste år. Bare i fjor hadde vi mellom 20 og 25 personer som i praksis var døde da brannfolkene kom til stedet, men som deretter ble levert til helsevese­ net med egen puls etter gjenoppliving. Dette får vi til, når vi har lokale folk i beredskap med oppdatert utstyr og kunnskap, sier Børge Hognestad. Han er en svært erfaren ambulansear­ beider og prosjektleder for Akutthjelper­ ne i Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Han husker godt at han var på brannsta­ sjonen i Gilja i Gjesdal og leverte akuttsekk og holdt kurs for Torgeir Gilje og kollegene, og er glad for å høre at dette også kom Thea til gode da hun ble akutt syk.

STOLTE HJELPERE: Stiftelsen Norsk Luftambulanse gir lokale akutthjelpere i 170 kommuner både utstyr og opplæring.

REDNINGEN: Da Torgeir brukte denne oksygenmetningsmåleren, så han at lungene til Thea ikke klarte å ta opp nok oksygen.

«Vi bor en time unna nærmest sykehus, og som lokale brannfolk blir vi mye brukt som akutthjelpere på medisinske oppdrag. Jeg vil si at 90 prosent av utrykningene våre er helserelaterte. Vi er i nærheten og er ofte først på stedet, og har stor nytte både av utstyr og opplæring vi har fått som akutthjelpere.» Torgeir Gilje, akutthjelper

– De fleste av dem som stiller opp som akutthjelpere, er deltidsbrannfolk på små, lokale stasjoner. Dette er handle­ kraftige og løsningsorienterte folk, som har tilgang til både nødnett og utryk­ ningsbiler og er meget effektive når det haster. Vi er svært fornøyd med å ha så

mange gode hjelpere på laget, det er nyttig både for lokalsamfunnet og for resten av nødetatene, som her får fram­ skutte poster som er først på stedet, sier Hognestad. Han arbeider systematisk for å etablere et system med gode fagplaner og bygge

opp nettverket med stadig nye akutthjel­ pere. Og Hognestad har vitenskapelig ryggdekning for at ordningen virker: I sin siste utgave publiserer det svært aner­ kjente tidsskriftet Journal of the Ameri­ can Heart Association en svensk studie som dokumenterer effekten av lokale «first responders» i tilfeller av hjertestans utenfor sykehus. I fylker med lokale akutthjelpere var andelen pasienter som overlevde hjertes­ tans høyere, både ved ankomst sykehus umiddelbart etter hendelsen (31,4% vs 24,9%) – og målt tretti dager etter hjertes­ tansen (9,5% vs 7,7%). Studien omfatter over 5 500 pasienter, og ble gjennomført mellom 2012 og 2014. – Det er mange fordeler med denne ordningen, i tillegg til at den redder liv. Vi ser også at den skaper mer trygghet i små lokalsamfunn, og at brannfolk som er med opplever enda større følelse av å være nyttig for samfunnet rundt seg, slik at de står lengre i tjeneste, forteller Hog­ nestad.


36  TO SIDER AV SAMME SAK

NR. 1  2018

NR. 4  2017

TO SIDER AV SAMME SAK  37

Du bidrar til kjeden som redder liv

Innsatsen til dem som kommer først til en pasient, har mye å si. Derfor bidrar Stiftelsen Norsk Luft­ambulanse til at brannvesenet, ambulanse­tjenesten og politiet kan jobbe best mulig sammen ved ulykker. I tillegg får lokale akutteam opplæring og utstyr slik at de kan gjøre en enda bedre jobb før helsepersonell er på plass. Det redder liv. Les mer om akutthjelperne på side 30.

Dagen Dag Richard døde Dag Richard Sørum (47) lever. Det takker han søsteren Karen, svogeren John Arne og heltene i redningskjeden for.

D

Tekst og foto: Geir Anders Rybakken Ørslien

et sitter en mann og dør i sofaen på en hytte i Ringsa­ kerfjellet. Han er 46 år gam­ mel, han har to barn, er samboer med Karin, bor i Brumunddal og heter Dag Richard Sø­ rum. Klokka er straks kvart over ni. Ute er det en lun, men litt overskyet høstmor­ gen. Inne sitter Dag Richard i en grå sofa, lent litt over mot siden, med haka nede på brystet, en mørk, blålig farge i ansiktet og muskelrykninger i det ene beinet. For bare noen sekunder siden satt han og svarte på en tekstmelding, med nevø­ en på fem år ved siden av seg. Så sluttet hjertet plutselig å slå, uten forvarsel, som følge av en elektrisk rytmefeil. Nå bare flimrer det, de små rykningene klarer ikke å pumpe blod med livsviktig oksy­ gen opp til hjernen. Noen snorkelyder støtes opp i luftveiene. Nevøen dytter til ham: «Onkel, ikke tull, da!».

på kne og starte hjerte- og lungeredning, samtidig som John Arne slår nummeret 113 på telefonen. Alarmen går. Minuttet etterpå får Thor Kristian Ringsbu, vaktleder for laget med deltids­ brannfolk i Mesnali, et oppkall fra 110-sentalen på Hamar. De sender en bil fra Brummunddal nå, men karene i Mesnali er to mil nærmere, og har en sekshjulsdrevet bil med hjertestarter og akuttmedisinsk utstyr stående klar. Thor Kristian og brannkollegene i Mesnali slipper alt de har i hendene, og setter kurs mot den lille, lokale brannsta­ sjonen. – Jeg ba dem gi blanke i uniformen, bare hive seg i bilen, forteller Thor Kristi­ an Ringsbu i ettertid. – Vi har rykket ut til folk med hjertes­ tans mange ganger før, og vet at så lenge noen på stedet starter kompresjoner umiddelbart, så er det håp.

EN KJEDE AV HJELPERE Døden er her. Men den er ikke alene. Om noen få øyeblikk skal en rekke mennes­ ker – lokale brannmenn, ambulanseper­ sonell, et crew fra Norsk Luftambulanse og spesialister på Oslo Universitetssyke­ hus, Ullevål i Oslo – sette i gang en in­ tens kamp for å hente Dag Richard tilba­ ke til livet, før det er for sent. Om noen sekunder skal lillesøsteren hans, Karen, oppdage hva som skjer, når hun fra kjøkkenet hører en merkelig rallelyd fra stua. Sammen med samboe­ ren John Arne skal hun velte ham ned på gulvet, snu ham over på ryggen, sette seg

HELIKOPTRET ENDRER KURS Samtidig er det aktivitet på sambandet i et ambulansehelikopter over Mjøsa. Legen Jostein Hagemo, redningsmann André Korsvold og pilot Morten Jystad er på vei fra Lørenskog til Gjøvik, men meldingen fra AMK endrer planen. – Vi satte kursen mot fjellvannet Grun­ na, men det var lavt skydekke, så vi måtte finne en sikker rute gjennom skyene, noe som betød en omvei inn mot fjellområdet. Men ved hjertestans er tiden avgjørende, og jeg fryktet at vi skulle komme for sent her, medgir Jos­ tein Hagemo i dag.

«Det var helt uvirkelig å våkne fra koma, ikke huske noen ting – og så høre en lege fortelle at søsteren og svogeren min har reddet livet mitt.» 9. AUGUST 2017: Livredderne fra Norsk Luft­ambulanse arbeider med Dag Richard Sørum på stuegulvet i hytta på Hedmarksvidda. Foto: Privat

Dag Richard Søum


38  TO SIDER AV SAMME SAK

NR. 1  2018

NR. 1  2018

TO SIDER AV SAMME SAK  39

REDNINGSMENN: Runar Myhrer Rueslåtten, Thor Kristian Ringsbu og Roar Lien er brannmennene fra Mesnalia som kom først til hytta der Dag Richard Sørum

LIVREDDERNE: Svogeren John Arne Johnsen (t.v.) og søsteren Karen Sørum reddet livet til Dag Richard Sørum da hjertet hans stoppet i denne sofaen i august.

Men på bakken skjer det mye. En am­ bulansebil fra Lillehammer er også på vei oppover mot fjellet, det samme er brann­ bilen fra Brummunddal. Men først i løypa er Thor Kristian og laget fra Mesna­ li ombord i sin Mercedes Sprinter med drift på alle seks hjul og akuttmedisinsk utstyr på plass. De fikk først feil posisjon fra AMK, og satte kursen mot Sjusjøen, i feil retning. Hva nå? Må de snu? Hvert sekund teller. Sjåføren Roar Lien er lom­ mekjent. Han tenker i to sekunder, før han bestemmer seg: «Vi tar vinterveien fra Natrudstilen! Bommen ved Ljøsheim fikser vi!». Gasspedalen plantes i gulvet. AMK kom­ mer på radioen og lurer på hvorfor det ikke er noen vei på kartet der bilen kjører. Svaret er at ingen GPS kan erstatte lokal­ kunnskap. Noen minutter senere hopper Thor Kristian og Runar ut av bilen, og åpner bommen med brekkjern og spett. Bare tjue minutter etter at de kjørte ut av brannstasjonen i Mesnali, er de framme hos Dag Richard, søsteren Karen og svo­ geren John Arne, som har drevet intens gjenoppliving i 30 minutter, alene.

men kampen er langt fra over. Fagfolke­ ne fra brannvesen og ambulansebiler tar seg av familien og bistår med å få Dag Richard opp til helikoptret, som snart er en prikk i horisonten.

(nr. 2 fra venstre) lå livløs med hjertestans.

PÅ ULLEVÅL: Dag Richard lå i kunstig koma for å forebygge hjerneskade. Foto: Privat

TRODDE IKKE DET SKULLE SKJE MED BROREN – Det var utrolig godt å få avløsning, for det var ekstremt mentalt tøft å arbeide så hardt for å holde liv i en livløs storebror, og etterhvert se at livstegnene ble borte. Jeg er sykepleier og har sett hjertestans før, men hadde aldri tenkt at det kunne skje med broren min. Og jeg var nesten

helt sikker på at vi hadde mistet ham, forteller Karen i dag. Da brannfolkene kommer løpende inn, ligger Dag Richard livløs på gulvet, men arbeidet er skikkelig gjort. Søster og svoger har vedlikeholdt det som kalles en sjokkbar hjerterytme, slik at hjertestarte­ ren kan tas i bruk umiddelbart. Thor Kristian og brannkollegene gir ett støt. To støt. Ingen respons. Så kommer crewet fra luftambulansen inn døra. Et minutt senere er den lille stua full av hjel­ pere, vesker og utstyr. Brannfolkene bistår med hender som holder poser og slanger. Luftambulanselege Jostein og crewet analyserer hjerterytmen, gir adrenalin og hjertestabiliserende medisiner intravenøst, samtidig som de måler blodtrykk i arterie­ ne og CO2 i utpusten, for å måle hvordan behandlingen virker. Samtidig gir de flere elektrosjokk for å forsøke å starte hjertet, mens en mekanisk brystkompresjonsmas­ kin stroppes fast til overkroppen. Den nær livløse kroppen responderer sakte, men sikkert. Etter ti minutter har Dag Richard endelig en bærende puls. Døden var ikke den sterkeste her i dag,

Nevøen Steffen (5) var også der da det skjedde.

KJØLES NED I KUNSTIG KOMA På Oslo Universitetssykehus Ullevål vet den erfarne anestesilegen Kjetil Sunde på Intensivavdelingen hvem som er på vei. Helikoptercrewet følger båren helt inn på den såkalte angio-laben, der hjerteregionen scannes. De ser ingen blodpropper, ingen sår. Dette var ikke et infarkt, det var en hjerterytmefeil – og nå handler alt om å begrense omfanget av eventuelle hjerneskader. Dag Richard legges i koma på respirator og kjøles ned til en kroppstemperatur på 33-34 grader det neste døgnet, før han langsomt var­ mes opp igjen. Fem dager senere våkner han gradvis. Det tar ikke lang tid før både intensivper­ sonalet og familien forstår hvordan det har gått. Han er seg selv, hjernen er i orden. Legen Kjetil Sunde har forsket i over 20 år på hjertestans og den viktige

førstehjelp – det er ingen ting å tape. Og her fungerte alt optimalt, helt fra Karen og John Arne som startet hjerte-lun­ ge-redning umiddelbart, til de lokale brannfolkene som kom først og begynte med hjertestarter, sier Kjetil Sunde.

PÅ PLASS: Helikoptret fra Norsk Luft­

ambulanse ved hytta 9. august i fjor. Foto: Privat

sykehusbehandlingen etterpå, og er blant landest ledende fagfolk på feltet. Han konstaterer at Dag Richard lever fordi hele redningskjeden fungerte optimalt. – Dette er som en stafett. Det hjelper ikke at ankermannen er lynrask hvis første etappe gikk dårlig. Det viktige er at de på stedet starter med brystkompresjo­ ner, uansett hva de føler at de kan om

IKKE VENT PÅ AT ANDRE SKAL KOMME Luftambulanselege Jostein Hagemo slutter seg til kollegaen: – Karen og John Arne gjorde en skikke­ lig innsats fra første minutt til de første hjelperne kom. Ingen må være redde for å starte hjerte-lunge-redning, og det er viktig å holde på så lenge man orker, helst til profesjonell hjelp kommer. Snart et halvt år har gått da vi møter Dag Richard i den samme sofaen, på den samme hytta, med den samme familien rundt seg. Han er sjeleglad for å være i live, og vet hvem som skal ha takk: – Det var helt uvirkelig å våkne fra koma, ikke huske noen ting – og så høre en lege fortelle at søsteren og svogeren min har reddet livet mitt. Når jeg så fikk høre om alle som bidro, er det bare én ting å si til alle sammen: Tusen hjertelig takk!


40  LIVREDDERNE

IDEELLE ORGANISASJONER

NR. 3  2017

Stiftelsen Norsk Luftambulanse skaper sammen med andre organisasjoner verdier landet vårt har stor nytte av.

NR. 1  2018

DU KAN BIDRA  41

Alt å vinne

Vil du være med på å påvirke vårt arbeid?

De årlige regionrådsmøtene avholdes nå i vår, og er åpne for alle våre givere.

• Region Sør: 17. april på hotell Scandic Ambassadeur Drammen, Strømsø Torg 7, kl. 18.00 • Region Vest: 19. april i Bergen på Bergens­ basen, Møllendalsveien 34, kl. 18.00 • Region Øst: 10. april på hotell Scandic Victoria Lillehammer, Storgt. 84 B, kl. 18.00

Norske Redningshunder

Teamet som er med på å redde liv

Velkommen!

F

Generalsekretær Hans Morten Lossius representerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Tekst og foto: Erland Kroken

(Foto: NTB/Scanpix)

Gjestet Slottet

rivilligheten står i sentrum for organisasjonen Norske Redningshunder. De blir kalt ut til søk av Hovedrednings­ sentralene og politiet. Hver dag, hele året, har de rundt 300 hundeførerne utstyret i bilen klart. Telefonen kan komme når som helst. Årlig rykker hundene ut på rundt 500 søks- og redningsoppdrag, og de frivillige legger ned mer enn 700 000 dugnadstimer. Rundt 12 000 er i søk. Organisasjonen har tett samarbeid med politiet og luftambulansetjenesten.

104 gjester var invitert til slotts­ middag da hertugparet av Cam­ bridge, prins William og hertu­ ginne Kate, gjestet Oslo i februar. Generalsekretær Hans Morten Lossius representerte Stiftelsen Norsk Luftambulanse. Lossius hadde blant annet dron­ ning Sonja, statsminister Erna Sol­ berg, stortingspresident Olemic Thommessen og prins William selv til bords. Prinsen er utdannet heli­ kopterpilot, og var luftambulanse­ flyger for stiftelsen East Anglian Air Ambulance i to år. Da han sluttet i

Hvor lang tid tar det å lære opp og få godkjent en redningshund? – Det tar ca. tre år, og da må en beregne 20-30 timer i uka på trening. Samlinger kommer i tillegg, forteller daglig leder i Norske Redningshunder, Jim Olav Hansen. Han leder en liten administras­ jon på fire årsverk. Dette vitner om ekstremt dedikerte frivillige? – Absolutt. Våre frivillige har også velvillige arbeidsgivere, forteller beredskapsleder Stig Mebust. Hva er de største truslene i fremtiden? – Vi blir brukt stadig mer, og opplever en voldsom økning. Som mange andre ideelle organisasjoner trenger vi forutsigbare ram­ mer og bedre økonomi, sier Hansen.

Fra venstre: Daglig leder Jim Olav Hansen,

labradoren Taiga og beredskapsleder Stig Mebust.

jobben i juli 2017, fortalte han at denne jobben, preget av mange tragiske hendelser og sterke inn­ trykk, har satt dype spor og vært medvirkende til hertugparets sterke engasjement for mental helse. – Vi samarbeider med fagfolk i England som er langt fremme med å ta i bruk avansert medisin utenfor sykehuset. Disse har vi mye å lære av, og det kommer norske pasienter til gode gjennom vår forskning og utvikling. Men vi fikk også snakket om langt mer uformelle ting, sier Hans Morten Lossius.

Medlemsfordeler er faset ut

Stiftelsen Norsk Luftambulanse ønsker å fokusere på vårt ideelle formål, og prioritere forsknings- og utviklingsprosjekter for å hjelpe akutt syke og skadde i Norge i enda større grad. Det vil komme mange pasienter til gode.

Derfor har vi de to siste årene valgt å gjennomføre en vesentlig omlegging: Fra å være medlem med fordeler, er nå alle våre støttespillere blitt givere som ikke får medlemsfordeler eller gjenytelser. Dette startet i 2016, og fra 1.januar 2018 gjelder dette alle som støtter oss. Fordelene vi tidligere tilbød våre støttespillere var svært kostbare å opprett­ holde, og vi så at de i stadig mindre grad ble benyttet. Følgende fordeler er nå fjernet i sin helhet: Utenlandsfordelene (tilsendt sykepleier, appen Hjelp Utland og alarm­ sentral), samt hjemmekurs i førstehjelp.


42  SLIK KAN DU STØTTE

NR. 1  2018

NR. 1  2018

BEDRIFT  43

Slik kan du støtte

Akutt sykdom og skade skjer ofte langt fra sykehus og kan ramme oss alle. Vi jobber for at behandlingen av pasientene skal gå raskere – på stedet. På denne måten bidrar vi til at flere som rammes av akutt sykdom eller alvorlig skade, får riktig behandling så raskt som mulig. Og jo raskere riktig behandling starter, jo større er sjansen for å overleve. Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell organisasjon og vi trenger din støtte. Slik kan du bidra: FAST STØTTE Velg beløp og med hvilken frekvens du vil gi. Betal med AvtaleGiro eller faktura. Les mer: norskluftambulanse. no/stott-oss ENGANGSGAVE Støtt oss én eller flere ganger – når det passer deg. Vipps: Send valgfritt beløp til 2113 SMS: Send GAVE til 2113 (200 kr) Kontonummer for gave: 1617 20 74689 Visa/Mastercard: Se norskluftambulanse.no/stott-oss for mer informasjon. MINNEGAVE Les om minnegaver og bruk vårt enkle skjema på norskluftambulanse.no/min­ negave. Du kan også overføre via bank­ kontonummer 1617 20 74689. Husk å oppgi avdødes navn og pårørendes navn og adresse slik at vi kan sende takkebrev. TESTAMENTARISK GAVE Å testamentere en gave til oss, er et bidrag til at livet kan fortsette for andre. Ønsker du å tilgodese oss med et beløp, stort eller lite, er vi dypt takknemlige. Les mer: norskluftambu­ lanse.no/testament

Støtt oss – bruk AvtaleGiro

En støtte til oss er et bidrag til stadige forbedringer av den akuttmedisinske behandlingen utenfor sykehus. Din støtte vil ganske enkelt redde liv. Ingen gave er større enn det.

STØTT VÅRT ARBEID

Bruker du AvtaleGiro, hjelper du oss å hjelpe flere. Det er enkelt å opprette en ny AvtaleGiro. Du kan enten: • Opprette AvtaleGiro ved å signere elektronisk på norskluftambluanse.no. • Ta kontakt med giverservice og be om få tilsendt blankett som du selv fyller ut. • Du bestemmer selv hvor mye du ønsker å gi ved å trekke automatisk fra kontoen hver måned.

FORDELER MED AVTALEGIRO

• Støttebeløpet ditt trekkes direkte fra konto på forfallsdato. • Vi sparer penger på porto og frigjør mer penger til å hjelpe. • Vi bruker mindre papir, og sparer miljøet • En ting mindre å tenke på for deg! PS: Støtter du med 500 kroner eller mer i året har du rett til skattefradrag.

Du har full kontroll og kan når som helst stoppe eller endre betaling. Har du spørsmål er du velkommen til å kontakte oss på telefon 64 90 43 00 eller via innsamling@norskluftambulanse.no.

GRATULASJONSGAVE Hva gir du i gave til en som strengt tatt har alt? En gratulasjonsgave til oss bidrar kort sagt til å redde liv. Og ingen gave er vel større enn det? Les mer og bruk vårt skjema: norskluftambulanse. no/gratulasjonsgave STØTTEBEDRIFT Små og store bedrifter over hele landet støtter vårt arbeid. Som støttebedrift kan du gi et årlig beløp og/eller en gave i forbindelse med spesielle anledninger. Vi samarbeider også med en rekke virksomheter på sponsornivå. Se nor­ skluftambulanse.no/bedrifter for mer informasjon. INFORMASJON For mer informasjon, ta gjerne kontakt med oss på telefon 64 90 43 00 eller på e-post: innsamling@norskluftambu­ lanse.no

TAR HMS PÅ ALVOR: Fra v. prosjektleder Hans Jørgen Antonsen, HMS-leder, prosjekt, Janne Guttormsen og HMS-leder Egil Skalle, er stolte over å jobbe i et selskap som tar helse-miljø og sikkerhet på alvor.

Ett år uten skadefravær

I

Tekst og foto: Erland Kroken

ngen skader med fravær på et helt år. Stiftelsen Norsk Luftambulanses samarbeidspartner, Baneservice AS, er stolt etter at 2017 er historie. Stikk­ ordene er gode systemer, rutiner og et godt arbeidsmiljø. Selskapet med sine vel 300 ansatte driver entreprenørtjernester til jernbane­ relatert virksomhet. Med andre ord, arbeidsoppgaver som innebærer tunge maskiner, sveising, løfting, høyspent, lavspent og mye nattarbeid. Rett og slett en virksomhet med tøffe oppgaver. I tillegg til å ha fokus på disse utfordringe­ ne gjennom godt helse-, miljø- og sikker­ hetsarbeid, tar bedriften også sam­ funnsansvar. Siden 2015 har de støttet Stiftelsen Norsk Luftambulanses arbeid. HMS-leder Egil Skalle jobber med

systemer og rutiner i Baneservice AS. – Med tanke på hva vi driver med, er vi svært fornøyd med at ingen skade med fravær er meldt i hele 2017. Faktisk er antall dager uten skader mer enn 500, forteller en svært fornøyd Egil Skalle.

TRENER PÅ LIVREDDENDE TILTAK: Instruktør

Aage W. Karlsen demonstrerer livsviktige grep for

ansatte i Baneservice under samlingen på Fornebu.

BANESERVICEDAGENE I månedsskiftet januar, februar var samt­ lige ansatte samlet på Fornebu til de årlige Baneservicedagene. På agendaen stod faglige oppdateringer, sosial hygge og ikke minst gjennomgang og oppfrisk­ ning av førstehjelpskunnskapene. – Vi er stolte over å bidra til stiftelsens ideelle arbeid, og veldig fornøyd med å ha førstehjelpskursene i regi av organisasjonen. For oss som ofte jobber langt fra folk, er dette livsviktig kunnskap, avslutter Skalle.


44  SLIK KAN DU STØTTE

NR. 1  2018 MOR OG DATTER: Siw Ødegaard og hennes datter Sanne.

SAMLET INN 10 000 PÅ FACEBOOK Et halvt år etter at datteren Sanne (12) ble hardt skadd i en trafikkulykke, samlet Siw Ødegård inn mer enn 10 000 kroner til Stiftelsen Norsk Luftambulanses ideelle arbeid via Facebook. Tekst og foto: Erland Kroken

D

et er en fin sommerdag i juni. Skoleferien er bare to og en halv uke unna. Omgivelsene er landlige og vakre. Minstemann i familien skal delta på trening i trial. Idretten hvor en kjører motorsykkel i terreng uten at føttene skal settes i bakken. De skal til Hobøl, et stykke unna der de bor i Kroer utenfor Ås. Mamma Siw, og datteren Sanne (12) liker å bevege seg, og bestemmer seg for å sykle til Hobøl i det fine sommerværet. Sannes venninne er også med. Hele familien liker å være med når det er idrett og konkurranser. Det er en fin tur på sykkel gjennom vakkert åkerlandskap. KRAFTIG KOLLISJON Så skjer det. De må krysse en riksvei med ganske stor trafikk. Sanne går av sykkelen, mens Siw står igjen. En bil kommer i stor fart, og ser ikke 12-åringen. Hun blir kastet mer enn 30 meter og lander i åkeren med store brudd- og knus­ ningsskader. Mamma Siw står sjokkskadd og ser hva som skjer. Kort tid etter kom­ mer nødetatene. Litt over et halvt år senere sitter Siw og Sanne i sofaen.

Slik kan du opprette en inn­ samlingsaksjon via Facebook • Søk opp Stiftelsen Norsk Luftambulan­ se på Facebook, og klikk «Opprett innsamlingsaksjon» (dette fungerer best fra pc, ikke mobil). • Sett deg et mål, og en dato for når målet skal være oppnådd. • Fortell hvorfor saken er viktig for deg. Vi har foreslått en tekst, men det engasjerer flere om du gir den et personlig preg. • Velg et bilde. Vi har mange du kan bruke, eller du kan laste opp ditt eget. • Del med venner direkte og i nyhets­ feeden din på Facebook.

– Til tross for omstendighetene gikk det heldigvis bra, sier Siw. Det ble sykehus­ opphold på Kalnes i Østfold, Ullevål, AHUS på Lørenskog og etter hvert Cato Senteret for opptrening. – Jeg får fortsatt fysikalsk behandling, forteller 12-åringen, som var tilbake på skolen i slutten av august. Moren er be­ tenkt når hun ser unge på sykkel uten hjelm. – Heldigvis hadde Sanne hjelm, og legene sa at hun sannsynligvis overlevde fordi hun var såpass godt trent, forteller Siw. Sanne er konkurranseturner og håper nå å komme tilbake igjen. INNSAMLING VIA FACEBOOK Da bursdagen til Siw på nyåret nærmet seg, fikk hun en ide. – Jeg hadde så lyst til å bidra med noe, og som voksen har man etter hvert fått alt man trenger. Da denne innsamlingsaksjo­ nen via Facebook kom opp, tenkte jeg at dette var en super mulighet. Dermed bestemte jeg meg for å støtte arbeidet til Stiftelsen Norsk Luftambulanse og infor­ merte alle mine venner om at jeg ikke ønsket fysiske gaver, men heller et beløp til dette arbeidet. – Hvorfor valgte du å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse? – Rett og slett fordi det er et viktig arbeid. Jeg støtter det å jobbe for en stadig bedre medisinsk behandling ute hos pasientene. Der gjør dere en fantastisk jobb. – Hvordan opplevde du responsen og måten å gjøre dette på via Facebook? – Responsen har vært helt formidabel. Det er kommet inn mer enn 10 000 kroner fra nesten 50 venner. Jeg synes også at det har vært hyggelig å kunne svare ut og takke underveis på Facebook. Dette har vært utrolig hyggelig måte å støtte på, og vi er så veldig glade for at det har gått bra med Sanne, avslutter Siw.


46  PÅSKE

NR. 1  2018

Slik forbereder du deg til påskefjellet

NR. 1  2018

PÅSKE  47

KART OG KOMPASS

MAT OG DRIKKE

FLØYTE

ULLUNDERTØY

FJELLDUK ELLER VINDSEKK

VARMT YTTERTØY

NØDLADER

SPADE

Dette må du ha med deg på hytta – og på fjelltur. Tekst: Randi Buckley Illustrasjon: Adam Avery

NØDPLAKAT Lag og print ut din egen nød­ plakat fra norskluftambulanse. no/nodplakat. På den måten kan alle se hyttas koordinater og hjelpen kommer raskere frem.

FØRSTEHJELP Ha alltid førstehjelpsskrin tilgjengelig.

HJELP 113 OG AKUTT-ABC Last ned 113-appen så du kan sende koordinatene direkte til 113-sentralen dersom ulykken er ute og lær deg grunnleggende førstehjelp på norskluftambulan­ se.no/akutt-abc.

LANDINGSPLASS? Hytteforeninger bør vurdere om det er mulighet for at et helikopter kan lande ved hyttene. Kanskje er det lurt å kappe noen trær?


Returadresse: Stiftelsen Norsk Luftambulanse c/o Næringstjenester AS Postboks 138, 1541 Vestby

Hurra, vi fyller 40 år! I forbindelse med jubileet utgir vi en flott jubileumsbok - REDDET. Gi kroner, Giet etgavebidrag gavebidragpå på495 kroner 495 så såfår fårdu duboka bokasom somtakk. takk. Gå Gåinn inn på på norskluftambulanse.no norskluftambulanse.no Boken uniktbilde bildeav avhvordan hvordan Boken gir gir et et unikt stiftelsen jobberhver for åeneste gjøre luftstiftelsen jobber dag ambulansetjenesten enda bedre for å gjøre luftambulansetjenesten rustet til å redde liv. flere liv. enda bedre rustetflere til å redde Her lese spennende spennendehistorier, historier, blant Herkan kan du du lese blant annet hvordanforskerne forskernejobber, jobber, annet om om om om hvordan om utviklingsprosjekter, omlivsviktige livsviktige utviklingsprosjekter, ogog dudu får treffe menneskene som brenner for får treffe menneskene som brenner for at skalbli blienda endabedre. bedre. atdenne denne tjenesten tjenesten skal Boka illustrert.med en rekke bilder. Bokaer er rikt rikt illustrert Forfatter: Hanna Norberg Antall sider: 200 Forlag: Skriptor Innbundet Boken sendes ut i slutten av mai.

Profile for Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 0118  

Stiftelsen Norsk Luftambulanse magasin 0118